I forbindelse med behandlingen av opplæringsloven, formulerte flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen forståelsen av enhetsskolen slik, jf. Innst. O. nr. 70 (1997-98):

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre vil peke på at det er et overordnet mål å gi et likeverdig opplæringstilbud i Norge uavhengig av geografi, økonomi, kjønn eller sosial tilhørighet. (…) Det skal være en grunnleggende likhet i de ressurser som settes inn. Den enkelte elev skal få en tilpasset opplæring til alderstrinn og utviklingsnivå.»

Behandlingen av St.meld. nr. 28 (1998-99) Mot Rikare Mål, jf. Innst. S. nr. 214 (1998-99), har vist at det er til dels store forskjeller mellom kommunene når det gjelder bruk av økonomiske ressurser på grunnskolen. Utgifter per elev i kommunene varierte fra 29 500 til 115 000 kroner i 1996. Dette henger ikke minst sammen med en stram kommuneøkonomi. Grunnskoleopplæringa blir i all hovedsak finansiert gjennom de frie inntektene som kommunene har til rådighet.

Elever som ikke har eller som ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har gjennom lovverket rett til spesialundervisning. Kommuner, skoler og ikke minst foreldre reagerer på en utvikling som gjør at barnas rett til spesialundervisning reduseres. I flere kommuner har foreldrene gått til aksjon for å sikre et likeverdig skoletilbud for sine barn. Vi har sett gjennom media og ulike undersøkelser at mange skoler og kommuner reduserer eksisterende tilbud i spesialundervisning, undervisningstimetall, delingstimer og kutter i vikarbudsjettet. Ett av de grunnleggende prinsippene ved enhetsskolen er individuelt tilpasset opplæringstilbud, og dette forutsetter at det innenfor en klassesituasjon er rom for individuelle opplegg og undervisning også i mindre grupper.

Årsakene til den ulike ressursbruken fra kommune til kommune kan være mange, men det viktige er å sikre at alle barn får et likeverdig skoletilbud.