Bidraget til Omsetningsrådet fra produsentene (jordbruket) via omsetningsavgiften er på papiret betydelig, men skattebetalerne og forbrukerne bidrar også til å dekke den regningen gjennom statsbudsjettets overføringer samt ved at pris til forbruker i Norge er for høy på viktige matvarer. En kostnadsdrivende høyprissituasjon som klart skyldes at markedet ikke tillates å fungere.

Forslagsstillerne mener man i tillegg bør peke på Omsetningsrådets spesielle situasjon som offentlig lovbeskyttet maktorgan som har gitt rådet myndighet til å bevilge penger til kampanjer rettet mot vedtatt ernæringspolitikk. Således har skattebetalerne via Omsetningsrådet, ufrivillig betalt titalls millioner til reklame for mer fettbruk, samtidig som de samme skattebetalerne via Statens Ernæringsråd har bevilget millioner til kampanjer for mindre fettbruk.

Gjennom den maktkonsentrasjon og de store fullmakter som er konsentrert i Omsetningsrådet, er landbrukets samvirkeorganisasjoner gitt tilnærmet full kontroll over store deler av befolkningens næringsmiddeltilgang.

Endrede forhold tilsier at eldre lover og regler bør gjennomgås med tanke på revisjon. Forslagsstilleren ønsker i dette dokument først og fremst å rette et kritisk søkelys på markedsløsningene for fjærkre.

Synet på hvilke virkemidler som er best egnet til å oppfylle landbrukspolitiske målsettinger har i en tid vært i endring. I begynnelsen av dette tiår kom det såkalte Alstadheim-utvalget (NOU 1991:2 Norsk Landbrukspolitikk). Alstadheim-utvalget anbefalte bl.a. økt overgang til produksjonsnøytrale støtteformer og mer bruk av markedsmekanismene til å bestemme produksjonsvolum og pris. Den detaljerte markedsreguleringen burde med andre ord reduseres. Det ble dessuten understreket at problemene med overskuddsproduksjon og tapsbringende eksport burde løses.

I tilknytting til belastningene på markedsreguleringsordningene på 1980-tallet sier utvalget at det:

«… vil understreke at såvidt omfattende markedsreguleringsbehov er uheldig, og at dette medfører tap både for produsenter og samfunnet generelt. Det bør etter utvalgets vurdering legges vesentlig sterkere vekt på å begrense disse tapene videre fremover, og dette bør prioriteres i forhold til gjennomføringen av andre landbrukspolitiske mål.» (s. 387)

I 1992 fremla regjeringen St.prp. nr. 8 (1992-93) Landbruk i utvikling. Også her ble det lagt vekt på økt bruk av produksjonsnøytrale støtteformer samt at markedet burde brukes mer aktivt til å påvirke produksjonsvolum og pris. Det ville bidra til at jordbruket selv i større grad tok ansvaret for overskudd. Det fremheves bl.a. at:

«Mer effektive og offensive omsetnings- og foredlingsledd og næringsmiddelindustri vil være avgjørende for at landbruket skal kunne møte en sterkere konkurransesituasjon på hjemmemarkedet (…) Regjeringen ønsker å redusere reguleringseksport av overproduksjon med karakter av dumping. Prismekanismen bør i sterkere grad enn i dag regulere balansen mellom tilbud og etterspørsel i markedene for jordbruksprodukter.»

Denne Regjeringen understreket dessuten «at produsentene er selvstendige næringsdrivende med et eget ansvar for tilpasningen til de rammevilkår som til enhver tid er tilstede». Det sies videre i denne proposisjonen «at markedsmulighetene må danne grunnlaget for og utgjøre en vesentlig del av produksjonsinntektene».

I tillegg til endringer i innenlandske forhold gir den internasjonale utvikling signal om endrede rammevilkår for jordbruket.