Innledning
Mellombels lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror av 1930 - ble innført som en kriselov. Denne kriseloven gjelder fremdeles for omsetning av jordbruksvarer, om lag 70 år etter. Selv om lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror er blitt endret, og Omsetningsrådet har en noe annen sammensetning, er det de samme prinsippene som ligger til grunn for omsetningen av jordbruksvarer i dag som det var på 30-tallet. For en del år siden skrev Omsetningsrådet i sin informasjonsbrosjyre bl.a.:
«Markedsregulering - en forutsetning for norsk julemiddag. 60% av husstandene i Norge spiser svineribbe på julekvelden. For at så mange nordmenn over hele landet skal få svineribbe på julekvelden kreves markedsregulering.»
Forslagsstillerne er uenig i at offentlig markedsregulering er en forutsetning for norsk julemiddag, men mistroen til markedenes egen regulering ser fortsatt ut til å være en sentral begrunnelse for den omfattende offentlige reguleringen.
Fra 1936 ble lov til å fremja umsetnaden av landbruksvaror en varig lov, og den ble sist endret ved Ot. prp. nr. 67 (1990-91). Loven i seg selv er svært generell. Lovens formål (§ 1) er å fremme omsetningen av kjøtt av storfe, kalv, sau, reinsdyr og fjærkre, flesk, melk, smør, ost, egg, pelsdyrskinn, reinsdyrskinn og hagebruks- og gartneriprodukter. Det står ikke i loven hvilke tiltak som kan/bør brukes for å oppfylle lovens formål. Lovens § 5 gir imidlertid fullmakt til å kreve inn en avgift på omsetningen av de produkter som er nevnt i § 1. Disse midlene skal disponeres for å fremme omsetningen av de samme produkter.
Med hjemmel i lov til å fremja umsetnaden av landbruksvaror har omsetningsrådet vedtatt en rekke retningslinjer og regler som markedsaktørene må rette seg etter. Det er disse retningslinjene og regler som er bakgrunnen for den regulering som vi i dag ser i det norske landbruksmarked. Dette regelverket fastsetter bl.a. hvilke reguleringstiltak som er tilskuddsberettiget.
Det finnes ulike typer avsetningstiltak, alt etter hvilke oppgaver tiltakene er ment for. En vanlig inndeling av hovedgruppene av tiltak er følgende:
Reguleringseksport er blant de mest omdiskuterte virkemidler lov til å fremja umsetnaden av landbruksvaror hjemler. For å unngå at produksjonen presser prisene under det som er fastsatt i Jordbruksavtalen, eksporteres «overskuddet» som regel til tapsbringende pris. Dette tapet fellesfinansieres gjennom omsetningsavgiften.
Reguleringslagring eller tilbakeholdelse av varer fra markedet. Før eller senere må varene markedsføres og levering fra reguleringslagrene kommer inn som et reguleringstiltak. Bygging av reguleringslagre er nødvendig for bruk av dette virkemiddelet, og kostnadene for bygging av reguleringslagre ble tidligere for en stor del finansiert av omsetningsavgiften og/eller av statlige midler, men dette er nå avviklet.
Billigsalg betyr at avsetningen forsøkes økt ved at varen tilbys til lavere pris i et begrenset tidsrom eller for et begrenset kvantum. Billigsalg har vært benyttet for de fleste varesalg. Salg med frysefradrag er også en form for billigsalg.
Suppleringsleveranser er overføring fra overskudds- til underskuddsområder innenfor rammen av et landsomfattende markedsreguleringssystem. Dette er et benyttet virkemiddel for en del vareslag.
Alternativ innenlands anvendelse. Dette betyr stort sett tilbaketrekking av varer fra det ordinære marked for levering til nedskrevet pris til industriell anvendelse eller fôr.
Omsetningsrådet baserer seg på inntekter fra en varierende omsetningsavgift fra produsenter (som nevnt foran), samt bevilgninger over Jordbruksavtalen. Selv om alle produsenter må betale omsetningsavgift til Omsetningsrådet, er det i praksis bare Landbrukssamvirket som får støtte. Private produsenter kan få støtte, men det hører til unntakene. Derfor mener forslagsstillerne at Omsetningsrådets virksomhet er konkurransevridende og representerer en styrking av Landbrukssamvirket på bekostning av private produsenter.