Ifølge barneloven og FNs Konvensjon For Barns Rettigheter har alle barn krav på jevnlig kontakt med begge sine foreldre. Det er et faktum at disse rettighetene blir kraftig krenket i Norge, noe statistiske tall fra NIBR og Barneombudet kan bekrefte. Forslagsstilleren mener en av grunnene til dette er bidragsordningen. Dagens ordning er således i konflikt med et av de viktigste punktene i barneloven, nemlig barnas rett til to foreldre.

Det er en nokså utbredt oppfatning blant de som jobber i sosial- og trygdevesenet at dagens bidragsordning har mange urettferdige sider. Det å få den daglige omsorgen fører ofte til en bedring av økonomien og kaster svært ofte den andre part ut i et økonomisk uføre. Å betale 24 pst. av bruttolønn når man har 3 barn umuliggjør all nyetablering og er økonomisk ruin for alle, hvis de da ikke har inntekter rundt kr 400 000 i året.

En revidert bidragsordning med utgangspunkt i den svenske modellen og hovedregelen for innkreving av bidrag (barneloven § 51) vil derfor etter forslagsstillerens mening føre til et lavere konfliktnivå og samtidig sette barnas rett til kontakt med begge foreldre i fokus. I tillegg vil det også i mange tilfeller sikre en bedre levestandard for barna hele året og ikke bare de 240 dagene de er hos den ene.

En bidragsordning med utgangspunkt i de faktiske utgiftene til barna vil kunne føre til en større betalingsvilje hos de bidragspliktige. Samtidig vil det bli mindre attraktivt rent økonomisk enn i dag å få omsorgen for barna, noe som kan resultere i at flere fedre vil få omsorgen. En undersøkelse i Sverige har nemlig vist at ca. 50 pst. av alle barn ønsket å bo hos far. I dag bor ca. 90 pst. av alle norske barn hos mor.

Flere mødre vil ha råd til å si fra seg omsorgen når det blir innført en bidragsordning som tar hensyn til samværsdager, faktiske utgifter og lønn. I dag er det nemlig slik at bidraget må betales selv om den med daglig omsorg har fem ganger så høy lønn som den bidragspliktige. Ved en endret ordning vil bidraget for mange falle bort i slike situasjoner.

En bidragsordning som tar hensyn til det aktuelle antall samværsdager vil gi et incentiv til å ta aktiv del i omsorgen og gi begge foreldrene råd til å påkoste klær og leker til barna. Alt for mange bidragspliktige har ikke råd til å kjøpe klær og leker til sine barn, noe som er en svært vond situasjon for mange. Med en bidragsordning som tar utgangspunkt i de faktiske utgifter vil derfor langt flere barn oppleve foreldrene som likeverdige.

En ny undersøkelse foretatt ved Institutt for økonomi ved Universitetet i Bergen som viser at skilte foreldre uten omsorg for barn har svært dårlig økonomi. Hele 40 pst. av mødrene og 23 pst. av fedrene uten daglig omsorg for barn har like lite eller mindre til personlig forbruk enn minstepensjonistene. Årsaken til dette er selvfølgelig at dagens bidragssystem ikke tar høyde for at den som betaler bidrag også tilbringer tid sammen med barna. Samvær koster penger som er allerede betalt til den som har omsorgen. En ordning som tar hensyn til dette vil også bidra til at foreldre uten omsorg kan være mer sammen med barna.

Undersøkelser viser også at næringsdrivende i kapitalkrevende næringer betaler i gjennomsnitt 12,3 pst. for mye i barnebidrag, fordi bidragsreglene ikke tar hensyn til kapitalkostnadene deres. Disse reglene har for eksempel ført mange næringsdrivende i primærnæringen på konkursens rand, fordi bidragene har vært for høye i forhold til den inntekten som de sitter igjen med fra næringsdriften.

Beregningsmåten som blir foreslått nedenfor er et eksempel på hvordan alle disse faktorene kan inkorporeres. Selve beregningsmåten tar også i langt større grad hensyn til basisregelen for bidrag, nemlig at begge foreldre skal forsørge etter evne til barnets oppvekst. Når to mennesker uten barn skiller seg, må hver av dem forsørge seg selv etter ekteskapet. Det er derfor naturlig at det er de faktiske utgifter til barn som skal dekkes ved samlivsbrudd.