Dagens lovgivning (Lov om barn og foreldre), har et sterkt skille mellom rettighetene til foreldrene der hvor den ene av dem er tilkjent foreldreretten. Loven opererer med et system der en av foreldrene defineres som hovedomsorgsperson. Hovedomsorgsforelderen har barnet hos seg hoveddelen av tiden, bestemmer hvor barnet skal bo, er bidragsberettiget og treffer alle daglige beslutninger som gjelder barnet. Det er også omsorgsforelderen alle offentlige myndigheter forholder seg til.

Den andre forelderen - sekundærforelderen - har en minimal innflytelse på barnets hverdag. Sekundærforelderen har kun krav på et begrenset samvær med sine barn.

Dette er uheldig, tatt i betraktning at lovens utgangspunkt er «barnets beste». Barna har selvfølgelig et sterkt behov for å ha begge sine foreldre tilstede som omsorgspersoner, og å ha disse som et korrektiv i hverdagen.

Utgangspunktet for foreldreansvaret er at det skal utøves ut fra barnets interesser og behov, jf. barneloven § 30 første ledd.

Såkalt «vanlig samvær» gir en liten grad av samvær mellom barnet og den ene av foreldrene.

Derfor er det uheldig at dagens lovgivning gir den ene av foreldrene en fortrinnsrett over barnets hverdag i forhold til den andre forelderen.

Lovgivningen konstruerer en vinner og en taper; en primær og en sekundær forelder. Sekundærforelderen blir skjøvet ut over sidelinjen og får stort sett ingenting å si over sitt eget barn. Primærforelderen er den som bestemmer over barnet i det daglige og alle offentlige myndigheter vil henvende seg til denne. Primærforelderen tilføres alle ressurser som gjelder barnet. Dagens lovgivning fører til en kamp mellom foreldrene om barnet, noe som gjør at barnet blir presset mellom sine foreldre på en uheldig måte.

Begge foreldre må gis et lovmessig vern til en lik rett til å ha innflytelse på sine barns hverdag. Forslagets § 34a fjerde ledd styrker den enkelte forelders vern av sin posisjon som forelder. I tillegg kommer at straffeloven § 216 ved lovendringen vil gi begge foreldre strafferettslig beskyttelse. Man vil således oppnå en likestilling på familielivets område noe som ble ansett som viktig ved vedtakelsen av likestillingsloven (se Ot.prp. nr. 1 (1977-78), side 6, andre spalte).

Et av de grunnleggende problemene i norsk barnelovgivning er den fri flytteretten - retten til å flytte vekk med barna. Dette avskjærer i stor grad kontakt mellom barn og foreldre. Erfaringen viser at høye reisekostnader ved samvær kombinert med dårlig økonomi hos samværsforeldre er en av de faktorer som i størst grad gjør at samvær går ut. I denne sammenligningen er det viktig å merke seg fra undersøkelser ved institutt for økonomi ved Universitetet i Bergen som viser at foreldre uten det daglige ansvaret for barn har 30 pst. mindre å rutte med.

I tillegg er det graverende at den av foreldrene som har foreldreansvaret fritt kan ta med seg barnet og flytte til utlandet. Dette er en problemstilling som blir mer og mer aktuell fordi antallet flerkulturelle ekteskap øker. Dette kan også føre til at barnet blir flyttet til en kultur som er svært fremmed for det, og som det har hatt liten eller ingen kontakt med tidligere.

Det kan også stilles spørsmål om dagens lovgivning er i samsvar med internasjonale menneskerettigheter.

Det følger av Den Europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8 at barn og foreldres gjensidige samværsrett har status som en menneskerett. En menneskerettighet særmerkes ved at den automatisk eksisterer fra borgeren blir født. Dette gjelder da også samværsretten. Det følger av samme artikkel at det må foreligge helt ekstraordinære omstendigheter dersom borgeren ikke skal få utøve sin samværsrett fra han blir født. Rett til samvær med egne barn skal altså heller ikke begrunnes særskilt.

Barnelovens § 44 tredje ledd slår fast at der mor motsetter seg barnets rett til å være sammen med sin far, må barnets rett slås fast av en domstol før den kan utøves. Her står helt klart barnelovens § 44 tredje ledd i et problematisk forhold til menneskerettighetene. En stat plikter å treffe konkrete tiltak slik at borgernes menneskerettigheter ikke kan bli utsatt for krenkelser - også krenkelser som foretas av andre enn staten selv, eksempelvis der en mor krenker barnets rett til å være sammen med far. Professor dr. juris Torkel Opsahl uttalte i et foredrag allerede i 1970 til dette spørsmålet bl.a.:

«Det kan trolig hevdes at staten selv krenker Konvensjonen hvis den lar borgeren stå hjelpeløs overfor krenkelser av hans familiemessige rettigheter, eksempelvis der en av foreldrene hindrer den andre foreldrens samvær med det felles barnet og offentlige myndigheter så avstår å bistå den krenkede slik at han kan utøve sin rettighet. (Torkel Opsahl: Law and Equality, selected Articles on Human Rights side 62, oversatt her). §48 i barneloven slår fast at samværsretten som hovedregel ikke skal kunne tvangsfullbyrdes eller beskyttes på annen måte. Dette standpunktet er helt klart problematisk i forhold til menneskerettighetene.»

Konklusjonen på dette er at staten har en plikt til å legge forholdene til rette slik at barn kan ha samvær med begge sine foreldre også etter samlivsbrudd mellom foreldrene.

Eksempelvis sier FNs barnekonvensjon artikkel 9 nr. 3 om dette:

«Statene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre, har til å opprettholde personlige forbindelser og direkte kontakt med begge foreldre på et regelmessig grunnlag, med mindre dette er i strid med barnets beste».

Et annet moment er at barn av ugifte foreldre blir vesentlig dårligere stillet enn barn av gifte foreldre ved at barneloven ikke sikrer de førstnevnte noen formell tilknytning til sin far (barneloven § 34). Barnekonvensjonen artikkel 2 forbyr diskriminering av barn på grunnlag av sosial status. Barnekonvensjonen artikkel 3 pålegger videre staten å ivareta barnets menneskerettigheter, herunder også samværsretten.

FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 9 slår fast at barn har en ubetinget rett til å opprettholde en personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene på et regelmessig grunnlag.