I dagens samfunn hvor det er en økende grad av samlivsbrudd mellom voksne, vokser svært mange barn opp i hjem hvor deres foreldre ikke bor sammen.

Sett med barnas behov så er dette uheldig, fordi barn har behov for en nær kontakt med begge sine foreldre.

Barnet blir hyppig en kasteball i striden mellom foreldrene og mister ofte all - eller bortimot all - kontakt med den ene av foreldrene. Et slikt brudd i kontakten er et alvorlig tap for et barn som normalt har hatt personlige og følelsmessige bindinger til begge sine foreldre. Hvis barnet selv fikk bestemme, ville det som oftest ønske at foreldrene fortsatte samlivet, men barnet må stole på de beslutningene som treffes av foreldrene og offentlige myndigheter i samsvar med lovbestemmelser. Det offentliges funksjon ved samlivsbrudd er å søke å løse de problemene som partene ikke selv klarer å løse.

Et samlivsbrudd gir ikke i seg selv staten rett til å gripe inn overfor borgerne i større omfang enn det staten kan gjøre overfor enhver borger. Staten skal yte bistand. Det er viktig å understreke dette, fordi realitetene i en barnefordelingssak er en helt annen.

Barneloven er en av de mest inngripende styringslover i det norske lovverket. En barnefordelingssak gir statsmakten en mulighet til å regulere og kontrollere menneskers privatliv i detalj.

Forslagsstillerne vil også vise til Innst. O. nr. 23 (1987-88) hvor komiteen peker på at nyere forskning viser at barns behov for regelmessig kontakt med begge sine foreldre er større og mer grunnleggende enn tidligere antatt. Komiteen ber videre departementet følge nøye med i utviklingen og vurdere eventuelle lovendringer. Departementet var den gang i tvil om hvorvidt samværsretten skulle være lovens utgangspunkt i alle situasjoner. Dette er sannsynligvis like aktuelt, om ikke mer, i 1999.

Den gang viste også komiteen til F2Fs kritiske kommentarer som også pekte på at forskning dokumenterte den meget store betydning det har for barn at de sikres god og regelmessig kontakt med begge sine foreldre, og de alvorlige skadevirkningene det har for barnet om så ikke skjer. F2F viste den gang til USA der 30 stater hadde tatt konsekvensen av denne forskningen og hadde innført delt omsorg som hovedregel i sin lovgivning etter 1980. I dag er det 37 stater i USA som har innført dette. I Europa har Tyskland også tatt denne konsekvensen og innført delt omsorg som hovedregel.

I dag vokser over 200 000 barn opp i hjem hvor deres foreldre ikke bor sammen, de fleste av disse i hjem hvor far ikke er til stede.

Samtidig ser vi en økende grad av vold blant barn og unge i samfunnet. Mye kan tyde på at dette er en konsekvens av at far er skjøvet over på sidelinjen i den daglige omsorgen, og at mange mangler klare identifikasjonsfigurer hjemme som kan sette klare grenser i deres hverdag.

For å illustrere dette kan det med dagens lovgivning påvises at samværsretten mangler rettsbeskyttelse. Straffelovens § 216 (kidnappingsparagrafen) må sees i sammenheng med barneloven. Så lenge § 216 kun beskytter omsorgsretten (hovedomsorgen) men ikke samværsretten, blir dette skjevt.

Med dette lovforslaget blir faktisk § 216 en god følgesvenn, fordi med felles omsorg vil barnets rett til å være sammen med begge foreldre ha samme beskyttelse, og det blir umulig å sabotere samvær.

Et annet problem i mange barnefordelingssaker er at en av partene har fri sakførsel (som regel den som får hovedomsorg). Her får den som har fri sakførsel et skinnende blankt og meget effektivt våpen rett opp i hendene, fordi det er bare å trenere og anke saken til den andre parten blir knekket økonomisk av saksomkostningene. Dette er en alvorlig trussel mot rettssikkerheten. Forslagsstillerne kommer med et forslag til endring av reglene om fri rettshjelp på dette punkt.

Den ene av foreldrene gis vanligvis ansvarsretten for barnet og den andre av foreldrene gis kun en begrenset samværsrett. Den som kun får samværsrett blir skjøvet ut over sidelinjen i den daglige omsorgen.

Alt dette fører ofte til en konfliktsituasjon mellom foreldrene som ikke er heldig for barnet. Et barn føler en sterk tilknytning til begge foreldrene, og barnet kan bli påført store psykiske problemer i en slik situasjon.

Den av foreldrene som kun har samværsrett blir svært ofte utsatt for samværs boikott og sabotering av avtalte samværstidspunkter. Etter forslagsstillers oppfatning må lovgivningen gi et sterkere vern mot slik sabotering av samvær og strengere sanksjoner mot den som hindrer samvær.

Den enkleste måten å komme dette problemet til livs er at begge foreldre gis et likt ansvar over sine felles barn og en lovbestemt og unntaksfri rett til likt samvær.