Regionforvaltning i andre land
De fleste land det er naturlig å sammenligne Norge med har ett eller flere regionale forvaltningsnivå. Strukturene varierer imidlertid fra land til land. Det samme gjør oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene.
Nedenfor følger en kort oppramsing av struktur og oppgavefordeling for noen aktuelle land.
Danmark og Sverige har langt færre primærkommuner enn Norge, men begge land har etablert et regionalt forvaltningsnivå mellom staten og kommunene, i form av 14 amtskommuner/et hovedstedsområde i Danmark og 23 landsting/3 bykommuner i Sverige. Det regionale nivået er styrt av direktevalgte politikere og hovedoppgavene er de samme som i Norge; sykehus, videregående utdanning, offentlig transport og sekundærveier.
I Finland blir disse oppgavene ivaretatt gjennom et system av samkommuner, dvs. interkommunale organ. Direktevalgte politiske organ finnes ikke på regionnivået. Finland er også det landet som bruker minst av de samlede kommunale utgifter på regionnivået, dette til tross for at samkommunene også organiserer vannforsyning og renovasjon.
Gjennom fylkesplanlegging og til en viss grad administrering av distriktsutviklingsmidler (SND) har fylkeskommunene i Norge en omfattende regionalpolitisk planleggings- og samordningsoppgave. I de andre nordiske landene har disse oppgavene entydig vært lagt til statlige distriktsorgan. Etter at Sverige og Finland ble medlemmer av EU har imidlertid debatten om slagkraftige regionale enheter tiltatt. Debatten påvirkes nå sterkt av tanken om regionenes Europa, med spesielt fokus på utvikling og markedsføring av næringslivet i regionene.
Storbritannia blir styrt gjennom godt over 14 000 ulike forvaltningsdistrikt som kan deles opp i fire hovedgrupper; kommuneforvaltning, helseforvaltning, statlig lokal- og regionalforvaltning og "quangos" (frittstående særforvaltninger).
Storbritannia skiller seg ut gjennom en egen helseforvaltning, The National Health Service, som er en frittstående statlig forvaltning med sin egen distriktsinndeling. Denne distriktsinndelingen går på tvers av både kommuneinndelinger og annen regional statsforvaltning.
Det som tradisjonelt har vært omtalt som andrenivået i kommuneforvaltningen (counties) er nå i ferd med å bli avskaffet, til fordel for en inndeling utelukkende basert på primærkommuner (districts). I tillegg særpreges Storbritannia av en vekst i såkalte quangos (quasi national governments organisations), som er frittstående forvaltninger med spesielle oppgaver underlagt et regjeringsoppnevnt styre. I alt finnes det 39 slike quangos. Ansvarsområdene spenner fra post og offentlig transport til kulturoppgaver.
Forholdet mellom kommuneforvaltning og regjering har for øvrig vært konfliktfylt i Storbritannia det siste tiåret. Under den tidligere konservative regjeringen ble det iverksatt en rekke reformer for å gjøre kommunene mer markedsorienterte, bl.a. ble det i 1985 lovpålagt å bruke anbud ved alle innkjøp og offentlige arbeider. En rekke oppgaver ble også overført fra kommunene til brukerstyrte organ eller quangos. Ett eksempel er brukerstyrte skoler med direkte statstilskudd. Videre er bruken av bestiller/utførermodeller i tjenesteproduksjonen utstrakt.
I USA varierer lokalforvaltningen sterkt fra delstat til delstat. Counties (3 041) og municipalities (19 200) tilsvarer det vi omtaler som fylker og primærkommuner. I tillegg kommer ca. 30 000 special districts som er etablert for å ivareta en eller flere spesielle oppgaver, for eksempel vann, avløp, brannvern, havner, jordvern, flomvern og naturparker. Det er også vanlig at utdanning er tillagt en særkommune, såkalt school district, som har egen beskatningsrett.
Fylkesnivået (counties) har normalt ansvar for offentlige sykehus, sosiale tjenester, veier, yrkesutdanning, politi og brannvern. I byområder er det imidlertid også vanlig at primærkommunene har ansvar for disse tjenestene.
Et annet særpreg ved USA er utstrakt kjøp og salg av tjenester mellom ulike lokale enheter og mellom ulike forvaltningsnivå. I byområdene selger ofte bykommunen tjenester til forstedskommunene, og i landdistriktene selger ofte fylket tjenester til kommunene. Det er også svært vanlig at private produserer tjenestene på kontrakt for kommunene.
Sveits er en føderasjon med 26 kantoner som de grunnleggende enhetene. Under disse finnes i alt 3 021 til dels svært små kommuner. Landet har videre lange tradisjoner for direkte demokrati. Dette kommer først og fremst til uttrykk gjennom utstrakt bruk av folkeavstemninger.
De viktigste oppgavene for regionnivået, kantonene, er; sykehus, veier næringsspørsmål, utdanning, politi, kirker og miljøvern. Primærkommunene har ansvar for lokale veier, offentlig transport i byene, energitilførsel, vann og avløp, renovasjon, skolebygninger, sosialomsorg. Den sveitsiske fordelingen av ansvarsområder mellom kommune- og regionnivået ligner således til forveksling på den norske.
Frankrike har et stort antall primærkommuner (36 763). I tillegg preges forvaltningen av regioner (26) og fylker (100). Alle tre nivå er styrt av folkevalgte organ. Regionene og fylkene har delt ansvar for en rekke oppgaver som planlegging og utvikling, boligbygging, veier, samferdsel, kulturprosjekt og støttetiltak for næringslivet. Fylkene er ansvarlig for sosial omsorg og administrerer utbetaling av sykepenger.
Hovedansvaret for grunnskole, videregående opplæring og sykehusvesenet er imidlertid statlig. Fylkene står kun for utbygging av skolebygg, mens regionene kun samarbeider med staten om sykehusplanlegging.