Det regionale forvaltningsnivået har lang tradisjon i Norge gjennom sysselmennene i mellomalderstaten og amtmennene i eneveldestaten (Harald Baldersheim, red.: Kan fylkeskommunen fornyast?, 1998). Amtsformannskapet ble innført som et resultat av formannskapslovene av 1837. Dette var starten på en gradvis demokratisering av fylkesnivået. Men det fylkeskommunale demokratiet forble indirekte i en lang periode. Frem til 1964 var det ordførerne i landkommunene som utgjorde fylkestinget. Fra 1964 bestod fylkestinget av opptil flere representanter fra hver primærkommune, valgt av kommunestyrene. Bykommunene kom dermed med i fylkeskommunen. Fra dette tidspunkt overtok fylkeskommunene gradvis alt ansvar for videregående utdanning og sykehusdrift i fylkene. Tidligere hadde dette blitt lagt til primærkommunene, og forskjellene i tilbud mellom bykommunene og landkommunene var til dels store.

I 1976 gjennomgikk fylkeskommunen en omfattende reform med det resultat vi ser i dag. Det ble etablert direktevalg til fylkestinget, og fylkeskommunen fikk egen beskatningsrett. Egne fylkesrådmenn overtok det administrative ansvaret i fylkeskommunene. Tidligere hadde fylkesmennene lagt frem sakene for fylkestinget, etter utredning i fagetatene. Reformen i 1976 kan i grove trekk karakteriseres som en selvstendiggjøring av det regionalpolitiske nivået i forvaltningen.