3. Hovedavtalen mellom LO og NHO
Når det ikke er kommet noen generell lov om organisasjonsfrihet i Norge, kan dette altså skyldes at man ikke har oppfattet organisasjonstvang som et vesentlig problem, først og fremst på bakgrunn av § 2-1 i Hovedavtalen mellom LO og NHO og praksis i andre organisasjoner. Den nevnte Hovedavtalens § 2-1 slår fast at partene gjensidig anerkjenner den frie foreningsrett, dvs. retten til å organisere seg (den «positive» organisasjonsrett) og retten til å være uorganisert (den «negative» organisasjonsrett). Til den «positive» organisasjonsrett hører også retten til å velge mellom flere organisasjoner.
Inntil 1986 var det i selve avtalen inntatt følgende protokolltilførsel:
«N.A.F.s forhandlere foreslo i 1947 som nytt 2. ledd:
«Det er derfor i strid med et grunnleggende prinsipp i samarbeidet mellom hovedorganisasjonene, hvis ansettelse eller beskjeftigelse av arbeidstaker blir søkt hindret eller vanskeliggjort fordi arbeidstakeren eller bedriften er organisert eller uorganisert.»
LOs forhandlere bemerket at de anså denne tilføyelse overflødig, da regelen allerede fremgikk av den någjeldende § 1.
N.A.F.s forhandlere erklærte i henhold til dette at de frafalt sitt forslag til nytt 2. ledd.»
N.A.F. imøtekom ved revisjonen i 1985 et krav fra LO om å ta protokolltilførselen ut av avtalen. Det var imidlertid ifølge NHOs kommentarer til Hovedavtalen enighet mellom partene om at dette ikke medførte noen realitetsendring, noe LO bekreftet i et vedlegg til forhandlingsprotokollen.
Det kan altså konstateres at Hovedavtalen mellom LO og NHO slår fast både den positive og negative side av organisasjonsretten, og at den omfatter både den som allerede er ansatt og den som søker ansettelse. Bestemmelsen gir imidlertid ikke rettigheter til den enkelte arbeidsgiver eller arbeidstager, men innebærer at de to organisasjoner gjensidig kan kreve av hverandre at deres medlemmer respekterer organisasjonsretten. En organisasjonsrettskrenkelse foreligger bare når tiltaket retter seg mot den annen side i partsforholdet. En arbeidstager som gjør forsøk på å få en annen til å melde seg ut av eller inn i en fagforening, gjør seg derfor ikke skyldig i noen krenkelse.
En organisasjonskrenkelse er altså tiltak som settes i verk på arbeidsgiver- eller arbeidstagersiden mot noen på den annen side, med det formål å hindre denne å være medlem av forening eller å utøve faglig virksomhet. Det samme gjelder tiltak som iverksettes på grunn av slikt medlemskap eller slik aktivitet, dvs. hevnaksjoner. Det siktes her først og fremst til konkrete aksjoner og ikke til mer eller mindre løse uttalelser. En bevislig trussel om å iverksette tiltak kan imidlertid være en krenkelse. Tidligere hadde de fleste krenkelser av organisasjonsretten karakter av oppsigelse av organiserte arbeidstagere, men dette har endret seg i og med at man har lovfestet det alminnelige krav om saklig oppsigelse. Det kan imidlertid være vanskelig å bevise at et tiltak har til formål å innskrenke organisasjonsretten. Arbeidsgiveren vil nemlig kunne hevde at oppsigelse, omplassering eller forflytning har andre grunner. Bevisproblemene blir særlig store i tilfeller hvor oppsigelse av uorganisert er en følge av press fra andre ansatte slik at den oppsagte ikke har støtte på noe hold.
Problemet er nok der likevel, jf. f.eks. § 2 i Hovedavtalen mellom Samvirkeforetakenes Forhandlingsorganisasjon (SAMFO) og LO for tidsrommet 1995-1998. Her heter det i § 2 at ansatte i bedrifter tilmeldt SAMFO skal være fagorganisert i tilslutning til LO. Fra denne regel finnes visse unntak. En slik bestemmelse kalles ofte en organisasjonsklausul.
En variant av en annen karakter hadde vi i et vedtak i Orkdal kommune i september 1978, om at entreprenører med organiserte arbeidstagere skulle prioriteres ved kommunale oppdrag. Det store politiske stridsspørsmål ved innføring av lovbestemt lønnsstopp i november 1978 var om unntaksreglene diskriminerer uorganiserte arbeidstagere. Ofte har arbeidsgiveren og fagorganisasjonen felles interesse av at flest mulig arbeidstagere organiserer seg - noe som kan føre til at den ansatte rett og slett får beskjed om å organisere seg.
Et eksempel på dette er fra mars 1982. NKL hadde inngått forhandlinger - med Johs. E. Søther A/S - om levering av brød til samvirkelagene i Vestfold, en ble sterkt kritisert av LO og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund fordi bakerne i bedriften ikke var organisert. For å sikre kontrakten anmodet disponenten i bakeriet de ansatte om å organisere seg.
Et ferskt eksempel har vi når det gjelder Norsk Folkehjelp, hvor det fremdeles kreves at arbeidstagerne må være organisert i LO. Et svar i spontanspørretimen 22. januar 1997 viser at bistandsminister Kari Nordheim Larsen trodde at norsk lov sikret retten til å være uorganisert.
Et annet eksempel er uro i Aftenposten der Aftenpostens Grafiske Klubb (AGK) har reagert fordi ett medlem fant det riktig å melde seg ut av klubben og inn i Norsk Journalistlag. Striden gjaldt en typograf som i hovedsak hadde journalistisk arbeide men som fortsatt utførte noen grafiske oppdrag, se Aftenposten 20. desember 1996. Aftenposten hevdet at AGK hadde iverksatt en ulovlig og tariffstridig aksjon i sakens anledning, og viste bl.a. til at det ikke var adgang til å begrense retten til organisasjonsfrihet slik denne er fastslått i Hovedavtalen, gjennom sentral og lokal tariffavtale.
PRIFO-organiserte arbeidstagere i bedriften Elpro Selva i Trondheim ble i juni 1998 nektet å utføre et arbeide for Aker Elektro fordi bedriften med støtt fra LO-forbundet Elektrikernes Fagforening (NEKF) sendte arbeidstagerne hjem under henvisning til at de var organisert i feil organisasjon. Arbeidstagerne ble av Aker Elektro varslet om «demobilisering» og fikk beskjed om at «dersom organisasjonsforholdet endrer seg vil me svært gjerne ha personellet tilbake».
I en avgjørelse av 30. juni 1993 (sak Sigurdur A. Sigurjonsson mot Island (24/1992/369/443) uttaler Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg under ledelse av Rolv Ryssdal:
«En tiltagende felles oppfatning har dannet seg på dette området også på internasjonalt nivå. Som Kommisjonen viser til, i tillegg til den ovennevnte art. 20 § 2 i FNs universelle menneskerettighetserklæring, sikrer art. 11 § 2 i fellesskapscharteret for arbeidstagernes fundamentale sosial rettigheter vedtatt av 11 medlemstater i EF 9. desember 1989, at enhver arbeidsgiver og enhver arbeidstager fritt skal kunne velge om vedkommende vil slutte seg til eller ikke slutte seg til en yrkesorganisasjon eller fagforening uten derved å bli utsatt for personlige eller yrkesmessige ulemper. Dertil kommer at Europarådets parlamentariske forsamling 24. september 1991 enstemmig anbefalte, blant annet, å ta inn en setning om dette i art. 5 i Den europeisk sosiale charter av 1961. Selv om det ikke er fastslått i en uttrykkelig bestemmelse, finner Komiteen av uavhengige eksperter som skal overvåke gjennomføringen av dette charteret, at den negative rett er dekket av charteret, og har ved flere anledninger rettet kritikk mot «closed shop practices» i visse medlemsstater, særlig Island.»