Bakgrunnen for at organisasjonsretten også kan være et problem i et demokrati, er at det kan finnes arbeidsgivere som av en eller annen grunn ikke ønsker organisert arbeidskraft. Problemet kan imidlertid også ligge på arbeidstagersiden. For det første kan det hende at to rivaliserende fagforeninger utøver press i konkurransen om medlemmer. For det annet kan det tenkes at de organiserte ikke avfinner seg med at det finnes uorganiserte arbeidstagere ved bedriften, og at de via press på bedriftsledelsen ønsker å fremtvinge organisering. Hovedargumentet er at det er illojalt å snylte på de organiserte som betaler sin kontingent og gjør foreningsarbeid. De fordeler som oppnås gjennom forhandlinger med arbeidsgiveren kommer nemlig normalt automatisk også de uorganiserte til gode. Dette argumentet er holdbart så lenge man kan anta at de ansattes vilkår virkelig primært er et resultat av fagforeningens virksomhet og ikke lovgivning, tvungen lønnsnevnd, produktivitet og andre faktorer. Dessuten kan det hevdes at spørsmålet om medlemskap ikke utelukkende kan ses under en økonomisk synsvinkel all den tid fagbevegelsen ikke er partipolitisk nøytral.

Det finnes i Norge ingen generell lovregel som knesetter organisasjonsrett, men det er helt på det rene at oppsigelse, avskjed eller forflytning på grunn av en arbeidstagers organisasjonsforhold er å anse som usaklig. En slik oppsigelse er derfor ugyldig etter aml. § 60, pkt. 1.

Stortingsrepresentantene Berte Rognerud og Steel Groos fra Høyre fremsatte i desember 1959 et forslag til en lov om organisasjonsfrihet. Arbeidsrettsrådet gikk ikke inn for forslaget under henvisning til at mangel på organisasjonsfrihet ikke var noe stort problem i Norge. I denne forbindelse er det grunn til å trekke frem en kommentar fra Norges Ingeniørorganisasjon - NITO - gjengitt i St.meld. nr. 24 (1975-76):

«De undersøkelser vår organisasjon har foretatt om rettstilstanden underbygger ikke den konklusjon Arbeidsrettsrådet er kommet til.

Det synes imidlertid klart at de former for press og mild vold som anvendes i forhold som har relevans til den foreliggende sak ikke ytrer seg ved dokumenterbare aksjoner, men ved trusler og skremsler fra det ene individ til det annet.

Ut fra det helhetsinntrykk vi har skaffet oss, må vi si at det er et påtrengende behov for lovbeskyttelse for den enkeltes frihet på området.

Når Arbeidsrettsrådet og sikker også mange andre sentrale instanser faktisk tror at «rettstilstanden stort sett må ansees som tilfredsstillende», mener vi det må være forårsaket av at de overgrep som finner sted er av en slik art at de meget sjelden vil bli kjent utover en snever krets i det enkelte tilfelle.

At overgrep i slike former også vil finne sted selv om en lov forbyr det, er vi klar over, men det sier seg selv at man ved lovbestemmelsene gir den forulempede en sterkere stilling og en mulighet for å beskytte seg selv.

Det er utvilsomt så at det er en minoritet som gjennom denne lov skal beskyttes. Mange vil kanskje si at minoriteten er så liten at man bør la hele saken falle.

Vårt syn er at det stiller store krav til et flertall å fraskrive seg det som kan synes som en fordel ved å gi minoritetene lovregler til beskyttelse av deres rettigheter. Det er imidlertid slike handlinger som er demokratiets fineste ytringsformer. Når det motsatte skjer, uthuler man demokratiet og beveger seg lenger og lenger inn i flertallsdiktaturet.»

Berte Rogneruds og Steel Groos" forslag ble fremsatt på ny av Fridtjof Frank Gundersen i 1983 og ble av Stortinget besluttet oversendt Regjeringen til utredning og uttalelse. Oversendelsen foranlediget ingen forslag fra Regjeringens side.