Det hører til de grunnleggende demokratiske friheter at den enkelte fritt kan slutte seg sammen med andre i foreninger. Denne rett kalles ofte foreningsfrihet, foreningsrett eller organisasjonsfrihet.

I en del demokratiske land blir ikke en forening anerkjent som eget rettssubjekt før det er gitt offentlig autorisasjon, men slike bestemmelser har som regel karakter av ordensforskrifter som ikke innebærer noen reell frihetskrenkning. I autoritære stater har foreningsforbudet ofte form av forbud mot andre politiske partier enn det som sitter med makten.

Den norske grunnlov inneholder ikke noen uttrykkelig bestemmelse om foreningsfrihet, men den må antagelig ansees som et prinsipp av grunnlovsmessig karakter likevel.

Vi har ingen lovgivning som regulerer organisasjonene i arbeidslivet. Forholdet mellom medlem og organisasjon reguleres av organisasjonens vedtekter. Spørsmål om en organisasjons vedtak er i overensstemmelse med vedtektene eller vanlige rettsprinsipper, f.eks. likhetsprinsippet, kan prøves ved de vanlige domstoler.

Den faglige organisasjonsrett er i et demokrati en side av foreningsretten, og omfatter for det første den positive side av saken, nemlig den enkelte arbeidstagers rett til å tilhøre eller arbeide for en fagforening, uten at dette fører til ubehageligheter for ham i forholdet til arbeidsgiveren. Men organisasjonsretten har også en negativ side, nemlig arbeidstagerens rett til å forbli uorganisert eller til å vrake en organisasjon til fordel for en annen.