Justisminister Aure uttalte i en pressemelding 6. mai 1998 følgende:

«Vi kan ikke godta at utlendinger ved bruk av uriktige opplysninger skaffer seg et oppholdsgrunnlag i Norge. Vernet av asylinstituttet tilsier at misbruk ved ulovlig innvandring og menneskesmugling tas alvorlig.»

Dette utsagn er egentlig en selvsagt holdning fra en justisminister, men var nødvendig fordi det var spekulasjoner om at justisministeren ville gi opphold til den såkalte Gholam-familien etter at denne familien hadde utnyttet alle muligheter for å sikre seg opphold i Norge på feilaktige premisser. Om denne familien spesielt pekte justisministeren den 6. mai på:

«at denne saken omhandler grove brudd på utlendingsloven ved at familien Gholam har gitt uriktige opplysninger om sin identitet og nasjonalitet til norske utlendingsmyndigheter. Dette var opplysninger som var avgjørende for at familien i sin tid ble gitt oppholdstillatelse i Norge.»

Basert på disse synspunkter fastholdt altså justisministeren at familien Gholam skulle returneres til sitt hjemland Pakistan, og særlig når pakistanske myndigheter ville bistå med dokumenter for hjemsendelsen. Det er derfor direkte sjokkerende når det den 17. desember blir offentliggjort at Regjeringen allikevel vil gi familien opphold i Norge. Samtidig gjøres det kjent at en rekke andre, tilsammen rundt 250 personer, som også har begått grove brudd på norsk lov, belønnes med opphold i Norge.

Stortinget kan ikke passivt være vitne til at landets justisminister nå aktivt belønner personer som har begått det justisministeren selv kaller grove brudd på en norsk lov. Når man ser hele saken i sammenheng er det helt uforståelig å akseptere statsrådens handlemåte. Derfor gjengis Justisdepartementets pressemelding og bakgrunnsnotatet fra 6. mai 1998 om familien Gholam og det såkalte Quetta-prosjektet:

«Pressemelding

Nr. 24/98

6. mai 1998

Familien Gholam får ny utreisefrist

Pakistanske myndigheter har bekreftet at familien Gholam er pakistanske statsborgere og vil bli akseptert ved retur til Pakistan. Justisdepartementet har gitt familien frist til å returnere til Pakistan innen mandag 11. mai 1998.

Det pakistanske utenriksministeriet har instruert den pakistanske ambassade i Oslo om å være behjelpelig med å få utstedt de nødvendige reisedokumenter for familiens retur til Pakistan. Etter at pakistanske immigrasjonsmyndigheter hadde gitt klarsignal ble familien forsøkt sendt til Pakistan i mai 1997, men ble likevel avvist på flyplassen i Karachi.

Justisminister Aud-Inger Aure peker på at denne saken omhandler grove brudd på utlendingsloven ved at familien Gholam har gitt uriktige opplysninger om sin identitet og nasjonalitet til norske utlendingsmyndigheter. Dette var opplysninger som var avgjørende for at familien i sin tid ble gitt oppholdstillatelse i Norge.

- Vi kan ikke godta at utlendinger ved bruk av uriktige opplysninger skaffer seg et oppholdsgrunnlag i Norge. Vernet av asylinstituttet tilsier at misbruk ved ulovlig innvandring og menneskesmugling tas alvorlig, sier justisministeren.

Pakistanske statsborgere

Familien fikk i oktober 1996 tilbakekalt sine oppholdstillatelser og ble utvist fra Norge. Justisdepartementets vedtak er to ganger prøvd av domstolene. Oslo namsrett la i mai 1997 til grunn at familien Gholam er pakistanske borgere. Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 23. juni 1997 ble namsrettens beslutning stadfestet.

Familien Gholam hevdet da de uten reisedokumenter kom til Norge i 1990 (far) og 1993 (mor og fire barn) at de var fra Afghanistan. Gholam Hussain ble innvilget oppholdstillatelse grunnet manglende returmulighet, og ektefellen og barna fikk oppholdstillatelse i familiegjenforening. Senere har det fremkommet at familien kom til Danmark på visum som pakistanske borgere for å besøke slektninger der. Visumsøknadene er senere gjenfunnet.

Familien ble forhåndsvarslet om tilbakekall av tillatelser og utvisning i oktober 1995. Gholam Hussain hadde da vært i Norge i knapt fem år, mens ektefellen og barna hadde vært i landet i to år, og hadde hatt gyldig tillatelse i ett og et halvt år. Justisdepartementet har senere vurdert familiens saker påny, men kommet frem til at familien ikke har grunnlag for opphold i Norge.

Etter lagmannsrettens kjennelse i 1997 har barna på nytt søkt om oppholdstillatelse som afghanske borgere. Ved departementets vedtak av i dag er søknadene blitt endelig avslått. Justisdepartementet har ved denne vurderingen lagt vekt på at hjemreisen til Pakistan ikke medfører en familiesplittelse og at barna har levd mesteparten av sitt liv i Pakistan, hvor de også har stor slekt.

Gholam-familien og Quetta-prosjektet - bakgrunnsnotat

Utlendingsmyndighetene har siden 1988/89 hatt mistanke om at en rekke afghanske asylsøkere i Norge - av hazara-opprinnelse - er pakistanske borgere fra byen Quetta. I årene 1991 - 1995 ble i alt 27 påståtte afghanske asylsøkere avslørt som pakistanske borgere (og etniske hazara) fra Quetta, før det ble fattet vedtak. De fleste ble sendt tilbake til Pakistan, et par forsvant.

På bakgrunn av konkrete opplysninger omkring dette forholdet ble det høsten 1994 satt i gang et samarbeid mellom Utlendingsdirektoratet og KRIPOS - det såkalte Quettaprosjektet. Det ble gjennomført et omfattende etterforskningsarbeid med bl.a. tilleggsavhør, språktester, beslag av omfattende bevismateriale og innhenting av visumsøknader i Danmark og Pakistan. KRIPOS samarbeidet med flere politidistrikt i Norge, danske utlendingsmyndigheter og danske Kripos.

I desember 1994 ble det gjennomført en tjenestereise til Quetta med representanter fra Utlendingsdirektoratet, Justisdepartementet og den norske ambassaden i Islamabad. Av de 14 enkeltsakene som ble undersøkt, viste det seg at 13 var pakistanske borgere. Disse opplysningene er senere bekreftet av den videre etterforskningen.

I april 1996 reiste representanter for Utlendingsdirektoratet og KRIPOS til Islamabad. Det ble foretatt kontroll av omkring 21 000 visumsøknader til Norden og Tyskland. Det ble gjenfunnet over 500 søknader fra personer fra Quetta. Av disse ble ca. 40 personer identifisert som pakistanske borgere, men bosatt i Norge som borgere av Afghanistan. De involverte hadde kommet til Danmark på pakistanske pass og visum for å besøke familie. Deretter var de blitt smuglet til Norge for å dukke opp som papirløse afghanske asylsøkere som hevdet at de hadde reist ut via Iran.

Etterforskningen i Quetta-prosjektet har vist at det har foregått en omfattende, systematisk og godt organisert menneskesmugling og illegal innvandring fra Quetta til Norge. De involverte er ikke flyktninger. Det er ingenting i sakene som tyder på at de har hatt behov for beskyttelse. De har fått oppholdstillatelse på grunnlag av falsk forklaring både om nasjonalitet, identitet, reiserute og asylgrunnlag for øvrig. Menneskesmugling er ulovlig og belagt med straffeansvar. Allmennpreventive hensyn og vernet av asylinstituttet tilsier at opplysninger om menneskesmugling tas alvorlig av norske utlendingsmyndigheter.

Quetta-prosjektet - antall saker

Vedtak fattet i UDI:

UDI har forhåndsvarslet 44 pakistanere, som i Norge har utgitt seg for å være afghanere, om utvisning på grunn av brudd på utlendingsloven. UDI har fattet 32 vedtak om utvisning i Quetta-saker.

Vedtak fattet i Justisdepartementet:

Justisdepartementet har i alt fattet 18 vedtak i Quetta-saker. I 16 saker er det fattet vedtak om utvisning. I en sak er norsk statsborgerskap tilbakekalt. I en sak fikk en pakistansk kvinne avslått sin søknad om fornyet oppholdstillatelse i familiegjenforening. Hun er gift med en utvist pakistaner tilknyttet Quetta-prosjektet.

Ubehandlede saker:

Justisdepartementet har 13 utvisningssaker i Quetta-prosjektet til behandling. Tilknyttet disse er sju saker om tilbakekall av oppholdstillatelse, eventuelt bortfall av tillatelse. Flere av disse sakene gjelder pakistanske borgere som har kommet til Norge i familiegjenforening.

Antall hjemsendte:

Seks personer med hazara-bakgrunn er hjemsendt til Quetta. Flere av de hjemsendte innrømmet at de var pakistanske borgere.

Antall rettssaker:

I alt seks Quetta-saker har vært prøvd for domstolene. Det foreligger tilsammen 10 dommer og kjennelser. Staten ved Justisdepartementet er frifunnet i samtlige saker.

Hazara-befolkningen

Hazaraene er et folk av mongolsk opprinnelse. Hazaraene oppfatter seg som etterkommere av 1000 soldater som Djengis Khan, ifølge legenden, etterlot i Afghanistan.

Hazaraene er nå bosatt i både Afghanistan, Iran og Pakistan. Deres forfedre innvandret fra Afghanistan for ca. 100 år siden. Det eksisterer ikke nøyaktige tall med hensyn til hvor mange hazaraer som bor i Pakistan. Det er anslått at det dreier seg om omkring 100 000, mens andre hevder at de utgjør tilsammen 200 000. Det er tradisjonelt nær kontakt mellom hazaraene i Pakistan, både kulturelt, politisk og religiøst. Pakistanske hazaraer har dari - en persisk dialekt - som morsmål, og de er shia-muslimer. De fleste hazaraer bor i byen Quetta i provinsen Baluchistan. Det finnes også hazaraer som er bosatt i Sind-provinsen. Hazaraene i Pakistan er ikke forfulgt og kan som pakistanske borgere, bosette seg hvor de vil i eget land.

Gholam-familien - rettslig utgangspunkt

Etter norsk lov er utlendinger som søker asyl eller oppholdstillatelse i Norge forpliktet til å oppgi korrekt identitet og nasjonalitet, og ellers forklare seg sannferdig til norske myndigheter, jf utlendingsloven § 44. Det er anledning til å trekke tilbake tillatelser som er gitt for eksempel på bakgrunn av falsk forklaring, samt utvise på grunn av brudd på utlendingsloven. De aktuelle bestemmelsene er utlendingsloven § 13 og utlendingsforskriften § 50 (tilbakekall) og utlendingsloven § 29 (utvisning).

Justisdepartementet har i sin vurdering og beslutning i Gholam-saken (og andre lignende saker) lagt stor vekt på almenpreventive hensyn. Stortinget har vedtatt at illegal innvandring og menneskesmugling er ulovlig og belagt med straffeansvar; utlendingsloven § 47.

Et forslag om å innføre en fem års foreldelsesregel for å kunne tilbakekalle tillatelser gitt i medhold av utlendingsloven har vært på høring og er nå til vurdering i departementet. I forslaget er det gjort unntak for utlendinger som har fått tillatelse etter å ha oppgitt falsk identitet og nasjonalitet.

Nærmere om Gholam-saken

Gholam-saken er en del av Quetta-prosjektet. Gholam Hussain kom til Norge, som asylsøker, i 1990 uten reisedokumenter. Han hevdet at han var fra Afghanistan. Han ble i likhet med mange likesinnede innvilget oppholdstillatelse grunnet manglende returmuligheter. Senere har det fremkommet at Gholam kom til Norge via Danmark. Han kom til Danmark på visum som pakistansk borger for å besøke en slektning. Visumsøknaden til Danmark er senere gjenfunnet.

I 1993 kom Gholams ektefelle og fire barn til Norge. De hadde ingen reisedokumenter, men hevdet at de var afghanske borgere. Ektefellen og barna fikk oppholdstillatelse i mai 1993 i familiegjenforening. Det har senere fremkommet at ektefellen og barna også kom via Danmark på visum som pakistanske borgere for å besøke slektninger der. Visumsøknadene til Danmark er senere gjenfunnet.

I desember 1994 foretok politiet en ransaking - godkjent av retten - i familiens hjem. Det beslaglagte materialet var meget omfattende og et viktig bevis i saken. Familiens tilknytning til Pakistan er godt dokumentert. Det var intet i materialet som knyttet familien til Afghanistan.

Familien ble forhåndsvarslet om tilbakekall av tillatelser og utvisning i oktober 1995. Gholam Hussain hadde da vært i Norge i fem år, mens ektefellen og barna hadde vært i landet i 2 år, og hadde hatt gyldig tillatelse til opphold i omkring 1 og 1/2 år. Utlendingsdirektoratet trakk familiens tillatelser tilbake i januar 1996, og fattet samtidig vedtak om utvisning. Disse vedtakene ble opprettholdt av Justisdepartementet i oktober 1996. Begjæring om omgjøring ble avslått i januar 1997.

I vurderingen av om utvisningen av familien er et uforholdsmessig inngrep, har en for Gholam Hussains vedkommende, blant annet lagt vekt på at han kom til Norge i voksen alder, 38 år gammel. Han har hele tiden vært klar over at hans opphold i Norge bygger på uriktige forutsetninger. Han har ikke hatt arbeid, og han var i retten ikke i stand til å forklare seg på norsk, til tross for 7 års botid. Ektefellen kom til Norge først da hun var 41 år gammel.

I Namsrettens kjennelse fra mai 1997 fikk staten medhold i at familien kunne sendes ut av landet. Etter at pakistanske immigrasjonsmyndigheter hadde gitt klarsignal ble familien forsøkt sendt til Pakistan i mai 1997, men ble likevel avvist på flyplassen i Karachi. Namsrettens kjennelse ble opprettholdt i kjennelse fra Borgarting lagmannsrett i juni 1997.

Etter lagmannsrettens kjennelse har barna på nytt søkt om oppholdstillatelse som afghanske borgere. Søknadene er blitt endelig avslått av Justisdepartementet i dag. Det er lagt vekt på at hjemreisen til Pakistan ikke vil medføre en familiesplittelse. Barna har også levd mesteparten av sitt liv i Pakistan hvor de har stor slekt. Videre har en lagt vekt på at foreldrene selv må ta et visst ansvar for den situasjonen som familien samlet sett har kommet opp i.

Departementet har imidlertid funnet å ville omgjøre de tidligere utvisningsvedtakene for barna. Barna er således oppholdsnektet, men ikke utvist slik som foreldrene.»

Når man etter denne meget grundige gjennomgang av saken nå opplever at Justisdepartementet ikke raskt iverksatte utsendelse til Pakistan, men i stedet først somler med gjennomføringen av sine egne vedtak for deretter å snu trill rundt et halvt år senere, er det fullstendig uakseptabelt. Pressemeldingen av 17. desember 1998 lyder slik:

«Pressemelding

Nr.: 64-98

Dato: 17.12.1998

Familien Gholam får bli

Fida Hussain, også kjent her i landet som Gholam, får med sin familie bli i Norge. Regjeringen gir et betinget amnesti, som også omfatter andre utlendinger som er berørt av de såkalte Quetta- og Laos-prosjektene. Det vil si pakistanske borgere som hevder å være fra Afghanistan (Quetta-området) og thailandske borgere som hevder å være fra Laos. – Jeg presiserer at amnestiet er en engangsforeteelse og besluttet under sterk tvil, sier justisminister Aud-Inger Aure.

De utlendingene som bor i Norge og omfattes av Quetta- og Laos-prosjektene, kan dermed bli innvilget opphold etter nærmere bestemte retningslinjer. Begrunnelsen er den lange faktiske botiden og tilknytningen de aller fleste har i Norge, uten at tillatelsen er trukket tilbake eller at hjemsendelse er iverksatt. Det er også lagt stor vekt på hensynet til barna.

Amnestiet gjelder ikke personer som er hjemsendt, har reist frivillig eller kan utvises på grunn av andre straffbare handlinger enn brudd på utlendingsloven. Ved eventuelle straffbare forhold i fremtiden vil de vanlige reglene for utvisning også gjelde for denne gruppen.

– Det er en forutsetning at norske myndigheter kjenner nasjonaliteten og identiteten til de utlendinger som bor i Norge. Det er på det rene at alle de personer som er knyttet til Quetta- og Laos-prosjektene, skaffet seg opphold i Norge ved hjelp av falsk nasjonalitet, identitet og forklaring. Arbeidet med å avdekke deres rette nasjonalitet og identitet har derfor vært riktig og nødvendig, sier justisminister Aure.

– Når jeg likevel har tatt beslutningen om amnesti, skyldes det at disse sakene er spesielle. Jeg har lagt særlig vekt på den lange botiden og tilknytningen de aller fleste har i Norge. Noen av familiene har bodd opp til 12 år her i landet uten at endelig vedtak er fattet eller at negative vedtak har latt seg gjennomføre. Disse tilbakekalls- og utvisningssakene ble i stor grad først påbegynt for fire år siden.

Jeg har også lagt vekt på at gruppene omfatter mange barn. Det er dessuten et begrenset antall saker og personer det dreier seg om - i alt rundt 250 personer - og nå må det være riktig å få avsluttet disse sakene.

Vi regner imidlertid med at disse personene nå medvirker til å avklare sin rette identitet. Andre enkeltsaker vil bli konkret og individuelt vurdert som før, sier statsråden.»

Når justisminister Aure utviser et slikt uakseptabelt politisk skjønn må det virke som et slag i ansiktet på de mange tjenestemenn som har arbeidet med Quetta- og Laos-prosjektene og det vil være sterkt demotiverende for alle embets- og tjenestemenn som gjør sitt beste for å håndheve norsk lov på en konsekvent måte. I tillegg vil en stadfestelse av denne radikale omlegging av gjennomføringen av norsk utlendingslov ytterligere forsterke bildet av Norge som et åpent land for asylinnvandring. Dette bildet er dokumentert i Aftenposten 17. desember 1998 som viser en økning på 308 pst. asylsøkere fra 1997 til 1998.