Ine Eriksen Søreide (H) [11:18:50]: Som interpellasjonsteksten antyder, er den pågående ferrolegeringssaken et eksempel på hvordan Norge nå støter på stadig nye utfordringer i relasjonen til EU, særlig på områder som er tett knyttet til industri, handelspolitikk og toll.

Den 19. desember i fjor varslet EU at de kom til å starte såkalte undersøkelser knyttet til ferrolegeringsprodukter, fordi det var en reell mistanke om at enkelte land dumpet produkter i det europeiske markedet. Norge er som kjent fullt ut en del av det indre marked gjennom EØS, men det betyr ikke dermed at vi er unntatt for beskyttelsestiltak automatisk.

Det har fortsatt ikke kommet noen endelig konklusjon fra EU-kommisjonens side når det gjelder om det skal innføres slike beskyttelsestiltak, hvem de i så fall skal omfatte, om Norge og Island kommer på innsiden eller på utsiden av eventuelle beskyttelsestiltak, og hva de mer vidtrekkende konsekvensene av eventuelle konklusjoner fra Kommisjonen er. Men det er altså fortsatt en reell fare for at Norge kan komme til å komme på utsiden av beskyttelsestiltak som blir innført. Det er åpenbart at norsk industri vil få store ringvirkninger av dette. Vi står for ca. 47 pst. av ferrolegeringseksporten til EU, og hvis det er sånn at norsk ferrolegeringsindustri må konkurrere på andre vilkår enn f.eks. andre tredjeland, som Kina og India – til tross for at vi er en del av det indre marked og de reguleringene som er der – er det selvfølgelig noe som stiller vår industri i en veldig krevende situasjon. Vi har ca. 2 500 arbeidsplasser i Norge som er direkte knyttet til denne industrien. Det er hjørnesteinsbedrifter i hele landet, og det har selvfølgelig også store ringvirkninger for annen industri.

Vi ser veldig tydelig at vi akkurat nå står i en situasjon hvor EUs såkalte verktøykasse handelspolitisk er utvidet betydelig. Det største skiftet er altså hvordan man ser på handelspolitikken, og hvilke implikasjoner handelspolitikken har, som går langt utover selve handelsspørsmålet.

Utenriksministeren og jeg har i mange sammenhenger diskutert hva som er utviklingen i EU, og det mener jeg det er en god anledning til nå også. Men jeg tror vi må erkjenne at der vi står nå, illustrerer ferrolegeringssaken, sammen med andre eventuelle beskyttelsestiltak EU innfører, noe av det utfordrende i hvor krevende det har blitt å forvalte vårt utenforskap. Regelboka endrer seg raskt, og vi som tredjeland henger ikke med. Vi står også overfor et veiskille i hvordan Kommisjonen behandler Norge og andre tredjeland. Vi har f.eks. vært vant til å kunne håndtere én og én sak, å forhandle én og én sak. Det er ikke like enkelt lenger, fordi Kommisjonen i større grad ser sammenhengen. Som ikke-medlem må vi også finne oss i at EU i noen sammenhenger ser på oss som en motpart, og at det da er forhandlinger som gjelder.

EU er på jakt etter balanserte løsninger. Det er heller ikke overraskende, men jeg tror vi også må erkjenne at Kommisjonen ser på bl.a. ferrolegeringssaken som en del av toll- og handelspolitikken og ikke nødvendigvis som en del av indre markeds-logikken.

Vi har i denne salen tidligere diskutert hva dette utenforskapet og forvaltningen av dette utenforskapet nå betyr for Norge. Det er ingen tvil om at vi også i denne saken bruker EØS-avtalen som det viktigste argumentet for hvorfor Norge ikke skal være på utsiden av eventuelle beskyttelsestiltak, og vi er helt enige om det, men når EØS-avtalen også er det beste argumentet vi kan bruke, er det ikke uten betydning hvordan vi fra norsk side forvalter EØS-avtalen.

Jeg er bekymret over den linjen regjeringa har lagt seg på, f.eks. når det gjelder det å ikke innta de fem siste rettsaktene i ren energi-pakken. Vi vet at det skaper betydelige gnisninger i forholdet mellom Norge og EU og mellom Norge og ulike hovedsteder. Og det er, etter min oppfatning, veldig vanskelig å argumentere for at Norge skal unntas fra problemer eller innlemmes i beskyttelsestiltak når vi ikke selv etterlever våre egne forpliktelser etter EØS-avtalen.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:24:08]: La meg begynne med å si at representanten Eriksen Søreide tar opp et svært viktig og relevant tema, og jeg mener at hennes beskrivelse av den situasjonen vi står i, er helt presis. Det er for øvrig i veldig stor grad sammenfallende med det jeg har påpekt overfor Stortinget gjennom en rekke Europa- og EØS-redegjørelser, nemlig at deltaet mellom medlemskap og EØS-avtalen, pluss alle tilleggsavtalene, øker igjen, etter at det i mange år gikk ned.

De første årene etter at vi gikk inn i EØS, var vi med på det viktigste av det som skjedde i utviklingen av EUs indre marked. Med dagens toll- og handelspolitiske situasjon merker vi forskjellen på det og medlemskap tydeligere. Det er en kjent problemstilling, og jeg slutter meg til den vurderingen. Som kjent er dette et valg Norge har tatt. Dette er den tilknytningsformen vi har, og denne regjeringen, som alle tidligere regjeringer gjennom de siste 31 årene, har jobbet for å gjøre det best mulige ut av den situasjonen som eksisterer.

Noe av det som skjer, er at EU føler et økt behov for å beskytte egen industri i det krevende handelspolitiske landskapet vi nå ser. For Norge, som er en del av det indre markedet, men utenfor EUs felles handelspolitikk og tollunion, innebærer det nettopp den typen utfordringer som representanten Eriksen Søreide påpekte.

Når det gjelder denne konkrete saken, er det, som det også ble beskrevet, slik at Europakommisjonen startet beskyttelsestiltaksundersøkelser om silisium og ferrolegeringer i desember i fjor, fordi EUs legeringsindustri opplevde økende import som følge av global overkapasitet. Norsk legeringsindustri merket også de samme geopolitiske endringene.

Som WTO-medlem har EU anledning til å benytte beskyttelsestiltak på visse vilkår. Tiltakene kan brukes i situasjoner hvor sterk importøkning i EU skader eller truer med å skade egen industri. For regjeringen gir det imidlertid ikke mening å reise tollmurer eller på andre måter innføre restriksjoner på innsiden av det indre markedet. Det vil true markedets integritet og er i strid med intensjonen og ånden i EØS-avtalen.

For regjeringen er det sentralt at EØS-avtalen skal gi tryggheten som trengs når beslutninger om investeringer i produksjon og verdikjeder tas. Det er viktig at det er tillit til EØS-avtalen, og dette er også utgangspunktet for regjeringens arbeid overfor EU. Vi tar denne saken, altså saken om ferro, på aller største alvor. Tematikken, utfordringene som er beskrevet og den konkrete saken har høyeste prioritet i regjeringen. Vi har jobbet og jobber systematisk på alle nivåer for å hindre at Norge blir rammet. Det betyr i praksis at vi har tatt opp saken med kommisjonen på alle nivåer, også høyeste nivå, og med EUs medlemsland, både i politiske samtaler på statsminister- og ministernivå og i løpende politiske dialoger. Vi har lagt fram et nøye utarbeidet tallgrunnlag som gir et annet bilde av konkurransesituasjonen i markedet overfor kommisjonen. Vi har teknisk dialog med kommisjonen, der vi har presentert våre juridiske argumenter, og ambassadene våre har lagt fram norske synspunkter hos relevante motparter i praktisk talt alle europeiske hovedsteder.

Vi samarbeider nært med våre EFTA- og EØS-partnere, Island og Liechtenstein, i saken. EFTA- og EØS-siden er godt koordinerte. Vi har løpende og tett dialog med norsk industri og fagbevegelse i denne saken, som igjen jobber opp mot sine allierte ute i Europa. Vi opplever at vi blir lyttet til, at våre innspill blir tatt på alvor, og at det har påvirket tenkningen rundt dette, men det er også riktig at saken ikke er avklart, og derfor er det viktig at vi fortsetter dette arbeidet så lenge det er mulig, slik at vi kommer best mulig ut av dette.

Vi er enig med kommisjonen om at løsningen som finnes, må være i tråd med WTO-regelverket. Samtidig er også EU opptatt av å gjøre det som trengs for å beskytte sin industri i den utfordrende situasjonen. Vi mener at det er mulig å gjøre det fullt ut, i tråd med EØS-avtalens ordlyd og intensjon.

Så vil jeg si til slutt at det er stadig viktigere å ta på alvor at vi må forvalte vårt eget pund på en god måte. Derfor jobber regjeringen systematisk med å redusere etterslep. Vi har fått ned mye av det gamle etterslepet. Det er helt riktig at EU ser på dette som en helhet, og det er noe vi også tar på største alvor i vår aktive europapolitikk.

Ine Eriksen Søreide (H) [11:29:27]: En vesentlig del av bildet her, som utenriksministeren for så vidt også er inne på, er hvordan handelspolitikken nå spiller inn i mye større grad. Det har å gjøre med at både USA og Kina utøver makt og utfordrer EU på helt sentrale områder. Dette er ikke saker som primært handler om Norge. Det handler primært om andre land og et større bilde, men det treffer Norge fordi vi ikke er en del av handelspolitikken, vi er ikke en del av tollunionen. Det er det som på mange måter illustrerer en utfordring med EØS-avtalen som ikke har vært like tydelig de foregående årene, men som blir tydeligere når handelspolitikken, tollpolitikken, sikkerhetspolitikken og industripolitikken knyttes sammen på den måten det gjør nå. Tempoet i konkurransekraftarbeidet i EU har skutt fart for alvor, og det må ikke være noen tvil om at for EUs del er konkurransekraft – i tillegg til sikkerhet og spørsmålet om Ukraina – nå noe av det aller viktigste de jobber med.

Vi er i en situasjon hvor vi kan risikere at vi kommer på utsida, selv om vi er på innsida av reguleringer og tiltak for øvrig, f.eks. at vi er på innsida av CBAM, men kan komme på utsida av beskyttelsestiltakene. Det mer prinsipielle og overordnede her er at vi også kan komme i en situasjon der vi på den ene sida opplever at EUs beskyttelsestiltak treffer Norge, og på den andre sida vil merke at det plutselig er ulike regler for ulike varegrupper i det indre marked. Det vil være en sak som for Norges del er svært krevende og svært uheldig.

Jeg er enig med utenriksministeren i at vi er nødt til å forvalte vårt pund. Den aller viktigste måten å gjøre det på er å overholde de forpliktelsene vi har etter EØS-avtalen. Det gjør vi ikke nå. Vi ber om unntak, vi ber om å komme på innsida av beskyttelsestiltak, samtidig som vi altså lar være å innføre de fem siste rettsaktene i ren energi-pakken. Ikke bare lar vi være å gjøre det – regjeringa har sagt veldig tydelig at de ikke skal røres de neste fire årene. Med spørsmål som det vi har sett de siste par dagene, om produksjonsfisk, sammen med andre irritasjonsmomenter, som f.eks. spørsmålet om fornyelse av kraftkabler til Danmark, og norgespris, som også er et tema, er det klart at dette er en sum av saker som irriterer både EU og EU-land. Den uroen vi nå opplever, med beskyttelsestiltak, toll fra USA, andre mulige beskyttelsestiltak fra EU og situasjonen generelt med USA og Kina, gjør dette krevende for EU.

Vi har jo en samarbeidsavtale med EU om strategisk industripartnerskap. Det ville vært interessant å få utenriksministerens vurdering av hvordan den konkret brukes for å sikre at vi kommer på innsida av eventuelle beskyttelsestiltak.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:32:51]: Jeg tror det er lurt igjen å understreke at det ikke er noen uenighet i analysen av de utfordringene Norge og norsk næringsliv står overfor. Det er som representanten Eriksen Søreide helt presist sier: Dette er en konsekvens av begivenheter utenfor både EU og EFTA-landene, nemlig et annet handelspolitisk klima. Vi har faktisk ingen erfaring med, verken som EU- eller EØS-avtalemedlem, å leve i en slik verden. EF, så EU, så EØS, har alt sammen hvilt på en slags grunnpilar av en åpen verdensøkonomi – først en vestlig åpen økonomi, som etter hvert ble global – så dette er en helt ny situasjon.

I denne nye situasjonen blir det mer krevende å være oss. Det blir mer krevende å være EU, men også mer krevende å være oss – det er helt riktig. Derfor bruker vi alle de virkemidlene vi har, hele veien. Jeg er også helt enig i at vi er på innsiden av mange reguleringer, og det er bra, men det er klart at det også har kostnadssider for industrien. Dette er et godt argument i samtalene med Europakommisjonen og medlemsland: at når vi påtar oss det, forventer vi også å være helt på innsiden av det indre markedet.

Vi har hatt en veldig utvikling de siste årene i å bli med på mange flere ting, som nettopp CBAM, som det at vi tar ETS-klimaregelverket på stort alvor, og som det at vi er blitt mye tettere koblet på sikkerhetspolitikken, både formelt opp mot EU og gjennom koalisjonen av villige, hvor EU-land spiller en viktig rolle – og jeg vet at f.eks. kommisjonens president legger stor vekt på våre tunge bidrag der. Dette er da også ting som er på den positive siden av vektskålen når EU ser helhetlig på Norge.

På minussiden er etterslep, og det er derfor vi har et veldig tungt arbeid nå for å få etterslepet ned. Det er ikke antall rettsakter som ikke er innført, som er problemet, for hvis de er to–tre måneder gamle i EU, er det helt naturlig at vi ennå ikke har innført dem i EØS-komiteen. Problemet er de rettsaktene som er store, krevende og gamle, og derfor har vi nå et særlig arbeid med å få etterslepet på dem ned. Dette er en problemstilling representanten Eriksen Søreide kjenner godt, for det var jo en god del slikt etterslep også i den tiden da hun selv var utenriksminister og hadde ansvar for europapolitikken, så dette går på tvers av regjeringer.

Jeg kan bare slutte meg til at det er viktig at vi kommuniserer, at vi er en lojal partner, at vi samarbeider, og at vi vet at poenget med EØS er at regelverket skal gjelde likt. Det betyr ikke at vi ukritisk tar alt inn på første dag, men vi har nettopp innført en rekke av reglene i ren energi-pakken, og vi jobber med de andre, vel vitende om at dette også er spørsmål som det går friske og høylytte diskusjoner om innad i EU, og hvor det er en fortsatt utvikling som vi ønsker å bidra til.

Amalie Gunnufsen (H) [11:35:58]: Drama gjør seg bedre på tv enn i handelspolitikken. Det er lett å ta markedsadgangen til EU for gitt, men når Norge nå kan bli behandlet som et tredjeland, får vi en smertelig påminnelse om at vi ikke er helt innenfor, og kanskje særlig med et Norge som framstår som mer upopulært i Brussel. EU har ingen forpliktelser til oss når de utformer sine beskyttelsestiltak, og som utenriksministeren selv anerkjenner: Om norske ferrolegeringer får en tollmur fra EU, er konsekvensene veldig store.

Denne saken handler ikke bare om handelspolitikk. Den handler om arbeidsplasser og lokalsamfunn over hele landet. Silikonmangan er et helt nødvendig produkt i stålindustrien. Det produserer Eramet i Kvinesdal og sender det ut på skip til Europa og USA fra Fedafjorden. Eramet er ikke bare framtidsrettet industriproduksjon, det er også sponsoren til Kvinesdal idrettslag, det er læreplassen til 20 lærlinger, og det er arbeidsplassen til 200 mennesker. Det er hjørnesteinsbedriften i et lite lokalsamfunn.

Manglende markedsadgang kan gi betydelige reduksjoner i produksjon, og økonomiske tap på flere hundre millioner kroner. For en bedrift som allerede konkurrerer i et globalt marked med små marginer, vil det raskt få store konsekvenser. Kanskje mest alvorlig er hva dette kan bety for framtidige investeringer, for hvis man skal opprettholde konkurransekraften, må det investeres jevnlig. Da trenger industrien forutsigbare rammevilkår og markedsadgang.

Til slutt vil jeg ønske utenriksministeren alt av hell og lykke i sitt arbeid med å sikre markedsadgangene, for for arbeidsplassene, industrien og lokalsamfunnene er det mye som står på spill.

Geir Pollestad (Sp) [11:38:08]: No har me høyrt ein utanriksminister og ein stortingsrepresentant som har bankande hjarte for Den europeiske union, og eg er nokså sikker på at dei raskt ville vorte einige om at norsk EU-medlemskap ville ha vore det aller, aller beste. Det er Senterpartiet ueinig i, og det er folk i Noreg ueinige i.

Så vart det fokusert på etterslepet av EØS-saker. Frå Senterpartiets side støttar me kampen og arbeidet med å få ned etterslepet, men det må ikkje gå på kostnad av norske interesser. Er det saker frå EU som er uakseptable, kan me ikkje berre godta dei fordi etterslepet skal ned.

Etter å ha høyrt på dei førre innlegga undrar eg meg litt. Kva er det eigentleg det vert peika på her? Er det sånn at EU gjer dette som ein straff eller ein sanksjon mot Noreg for vårt EØS-etterslep, vårt syn på Danmarks-kablar eller kva det måtte vera? Er det sånn at dette skjer fordi det er ein manglande vilje i EU, eller fordi EU meiner dette vil vera skadeleg for EUs industri? Eller er det sånn at når EU ikkje gjer dette og opnar opp for Noreg, er det eit resultat av tekniske avgrensingar, WTO-avtalens behandling eller prinsipp om likebehandling ved innføring av beskyttelsestiltak? Det er veldig uklart.

Eg tenkjer at viss ein skal løysa eit problem, er det veldig viktig at ein er tydeleg på kva som er problemet. Eg håpar at dette kan verta avklart på slutten av denne interpellasjonsdebatten. Er det sånn at dette er ein sanksjon mot Noregs framferd, eller er dette ei avgrensing som følgjer av WTO-avtalen og andre reglar knytte til likebehandling ved innføring av beskyttelsestiltak?

Ine Eriksen Søreide (H) [11:41:02]: Jeg er helt enig med utenriksministeren i at det ikke er antall rettsakter som er problemet. Det er klart at vi må gjøre det beste ut av den tilknytningsformen vi har, men problemet er måten vi forvalter avtalen på, når vi ikke er villige til å oppfylle våre forpliktelser etter EØS-avtalen om å innføre EØS-relevant regelverk uten unødig opphold.

Dette begynner å bli et problem også fordi det ikke bare er at vi ikke har innført alle de åtte rettsaktene i ren energi-pakken, men regjeringa har jo aktivt lovt å ikke oppfylle forpliktelsene våre de neste fire årene ved å la være å innlemme de siste fem. Det er klart at i den situasjonen EU er i nå – de utfordres fra USA og Kina, de har en intern utfordring med konkurransekraft, de sier tydelig i alle sammenhenger at det skal være et klarere skille mellom det å være medlem og det å ikke være medlem, og vi ser at de har et behov for å markere tydelig at de trenger balanserte løsninger i forhandlingene og diskusjonene med tredjeland – er ikke det et godt utgangspunkt for å forvalte vår egen avtale.

Utenriksministeren sa selv i forbindelse med et europautvalgsmøte vi hadde for ikke lenge siden, at det handelspolitiske landskapet nå er så uoversiktlig at vi på ingen måte kan garantere at det ikke kommer andre saker også. Ferrolegering er et eksempel fordi den er aktuell nå, men dette vil jo kunne treffe et land som Norge hardt. Som utenriksministeren selv har sagt noen ganger: Vi importerer nesten alt vi bruker, og eksporterer nesten alt vi lager. For oss er det indre marked helt avgjørende – tilgangen vi har, de felles reglene vi har. Da er det klart at hvis vi aktivt unngår å implementere regelverk som de fem siste rettsaktene, får det både en direkte konsekvens for norsk industri fordi de må operere etter en annen regelbok enn alle sine konkurrenter i EU, og det får også den konsekvensen at det skaper friksjon i forholdet til EU som er unødvendig, rett og slett fordi vi er forpliktet til å innføre disse rettsaktene. Dette er jo i stor grad også forordninger som ikke kan endres av Norge. Dette er noe vi er forpliktet til å ta inn. Da er selvfølgelig utfordringen at vi på den ene siden argumenterer med at EØS-avtalen er det beste argumentet vårt for å komme på innsiden av beskyttelsestiltak – en argumentasjon jeg er helt enig med utenriksministeren i – og da kan vi ikke samtidig si at vi skal velge selv om vi skal oppfylle vår del av forpliktelsen i EØS-avtalen.

Jeg skulle gjerne hatt svar på det spørsmålet jeg stilte i stad, nemlig hvordan Norge bruker den strategiske samarbeidsavtalen med EU på industrifeltet konkret for å sørge for at vi i denne sammenheng kommer på innsiden av beskyttelsestiltak.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:44:18]: For å begynne med det siste spørsmålet, fra representanten Eriksen Søreide: Det industripartnerskapet er ekstremt viktig. Jeg har vært ganske aktiv i å få det på plass selv og er glad for at vi har det. Det er altså ikke en juridisk avtale, det er en politisk enighet om å samarbeide om videreutviklingen av vår felles industri, men den er også en påminnelse til EU om at Norge er dypt integrert i europeiske verdikjeder, og at f.eks. ferrolegeringsindustrien vår er en veldig viktig del bl.a. av å øke Europas konkurransekraft. Det at man kan få det fra et nærstående land som Norge, er viktig både i sivil industri og i militær industri, hvor det skjer ganske mye. Der er den også en god ramme for de samtalene, og derfor bruker vi den selv, som myndigheter, men også i nært samarbeid med vår industri og vår fagbevegelse, som da bruker dette argumentet hos sine partnere. Og mange har faktisk forståelse for det, at det altså er i EUs interesse, i tillegg til i Norges interesse, at det indre markedet fungerer etter intensjonen.

Ellers kan jeg si til Gunnufsen at det er en helt riktig beskrivelse av hverdagen ved mange norske hjørnesteinsbedrifter. Det samme som man kan si om Eramet, kan man si om Elkem og Finnfjord der de er. De betyr veldig mye for tusenvis av arbeidsplasser, men også for lokalsamfunn – langt utover det, på grunn av alle ringvirkningene – og det er nettopp derfor regjeringen tar dette på så stort alvor.

Så til Pollestads spørsmål om hva problemet er. Det har jeg forsøkt å forklare i mitt innlegg, men problemet er kategorisk ikke at dette er noen sanksjon fra EU for noe som helst. Dette er et forsøk på å forvalte en vanskeligere virkelighet også for EU i tråd med WTO-avtalen, hvor mange i EU – Kommisjonen, DG Trade, eller direktoratet for handel – mener at de må innføre beskyttelsestiltak. Det har ikke vi et selvstendig syn på, men vi vet at mange har forståelse for det, ikke minst i norsk industri.

Så er vi opptatt av at vi, på tross av at vi ikke er med i den felles handelspolitikken eller i tollunionen, har en EØS-avtale som skal sikre et indre marked. Det er det dette dreier seg om. Når vi da trekker inn andre deler av vårt forhold til EU, er det fordi også de, selvfølgelig, ser på helheten i det Norge gjør. Når vi er opptatt av at andre skal følge spilleregler – og kanskje også av og til gi åpninger til oss som går utover det spillereglene strengt tatt sier, som vi gjør hver gang vi fremmer våre offensive interesser – vil de se på hvordan vi leverer selv. Derfor er jeg svært opptatt av å få ned etterslep og på alle andre måter også være en lojal partner. Det er typisk norsk å holde avtaler, og det må også gjelde her.

På det energipolitiske feltet, for å avslutte der, skjer det ganske mye i Europa nå. Det er bl.a. et betydelig press på Tyskland fra det i Norge så berømte ACER på å få til flere prisområder. Det hadde vært et stort framskritt for videreutvikling av vårt energisamarbeid på kraftområdet med dem om det skjedde. Dette er en diskusjon som ikke bare pågår i Norge, men også i mange EU-land.