Ine Eriksen Søreide (H) [10:04:29]: I dag markerer vi en dyster milepæl. Det er 1 000 dager siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Det er krig i Europa igjen, og krigen har i realiteten pågått siden anneksjonen av Krim i 2014. Den ble kraftig trappet opp i februar 2022 gjennom et brutalt strategisk overfall.

For to dager siden kom et av de kraftigste angrepene på Ukraina siden invasjonen. Krigen har enorme konsekvenser for ukrainerne. De blir skadd og drept. De mister familie og eiendom. De drives på flukt, både i Ukraina og til andre land i Europa. Krigen har også store ringvirkninger langt utover Europa, både praktisk og politisk, og Ukraina har blitt den største mottakeren av norsk bistand.

Jeg vil takke utviklingsministeren for redegjørelsen – det er jo en redegjørelse Høyre har etterlyst over lengre tid. I 2018 holdt daværende utviklingsminister Nikolai Astrup en redegjørelse for Stortinget, og i 2019 gjorde daværende utviklingsminister Dag-Inge Ulstein det samme. Redegjørelsene i forrige periode var viktige av særlig to grunner: for det første for å angi regjeringas retning og prioriteringer for utviklingspolitikken og gi Stortinget et grunnlag for å diskutere ulike veivalg, og for det andre for å ha åpne debatter om hvordan vi best bruker i overkant av 50 mrd. kr årlig på å hjelpe mennesker i fattigdom, i krig og på flukt.

Det er ikke vanskelig å finne grunner til å bli motløs over mange av utviklingstrekkene som preger situasjonen i dag. Ekstrem fattigdom er igjen økende. Krig, konflikt og klimaendringer rammer stadig flere mennesker og driver nye millioner på flukt. De humanitære behovene øker dramatisk, og de humanitære krisene blir mer langvarige og komplekse. Bærekraftsagendaen har alvorlige utfordringer: Det er seks år igjen til 2030, og bare 17 pst. av bærekraftsmålene er oppnådd. Respekten for menneskerettigheter er synkende og har bl.a. sammenheng med at stadig flere autoritære ledere har eller tar makt.

Geopolitikken legger stadig sterkere premisser for utviklingspolitikken, og bistandsfeltet har vært i sterk endring de siste årene. Utviklingsministeren beskrev godt mange av endringene i redegjørelsen, og at de også endrer rammevilkårene for norsk utviklingspolitikk. Det som overrasker meg, er at regjeringa ikke grundigere analyserer hva disse endringene i rammevilkår betyr, og bør bety, for innretningen av norsk utviklingspolitikk, og akkurat dette er ganske symptomatisk for regjeringen.

Til tross for de mange og til dels dyptgripende endringene har ikke regjeringa og utviklingsministeren levert én eneste sak til Stortinget om utviklingspolitikk i hele regjeringsperioden. Regjeringa oppnevnte selv Sending-utvalget i 2022. De leverte sin rapport i mai i fjor, men oppfølgingen av rapporten ble nokså raskt avlyst fra utviklingsministerens side fordi hun var uenig i enkelte av konklusjonene. Det er absolutt mulig å være uenig i en del av konklusjonene til Sending-utvalget, men det er også absolutt poenger i utvalgsrapporten som hadde vært nyttig å diskutere grundig, f.eks. hvordan effektivitetshensyn og resultater i bistanden skal gis større betydning, og hvordan det bør etableres et nytt investeringsrammeverk for å mobilisere privat kapital.

Da utvalget ble oppnevnt, sa utviklingsministeren:

«2030-agendaen representerer en helhetlig tilnærming til utvikling, siden den omfatter alle land og berører alle deler av samfunnet. Derfor er det viktig med kunnskap om hvordan Norge best kan forene innsats knyttet til globale utfordringer og fattigdomsbekjempelse.»

Det er jeg helt enig med utviklingsministeren i.

Utvalget selv foreslo at det ble utarbeidet en stortingsmelding på bakgrunn av rapporten, og jeg mener det ville være klokt, både for å få behandlet anbefalingene og gitt gode begrunnelser for anbefalinger som ble lagt bort, og som en anledning til å løfte en bredere bistandsdebatt og peke på en tydelig retning. Også den muligheten lot regjeringa imidlertid gå fra seg.

På noen få minutter er det naturlig nok ikke mulig å dekke like bredt som utviklingsministeren gjorde i sin redegjørelse, men det er selvfølgelig noen perspektiver som er viktig å ha med. Utviklingspolitikken huser, både i seg selv og under påvirkning av geopolitikken, mange dilemmaer, og det er tidvis et veldig krevende landskap å navigere i. Samtidig er det også noe vi vet virker. Utdanning, helse og mobilisering av privat kapital er tre eksempler.

Det bør kanskje ikke komme som noen overraskelse at ordet utdanning ikke er nevnt en eneste gang i redegjørelsen. Regjeringa har på tre år tross alt mer enn halvert satsingen på utdanning som ble bygd opp under Solberg-regjeringa som en tydelig satsing, med et klart norsk lederskap internasjonalt. Både pengene og lederskapet er nå borte. Det er i seg selv veldig negativt, og redegjørelsen ville vært en god anledning for utviklingsministeren til å trekke opp tankegangen bak regjeringas politikk for global utdanning.

Utdanning har en egenverdi. Det handler om å gi mennesker mulighet til å leve et selvstendig liv og skape seg en framtid, og om å utdanne befolkningen så et land kan skaffe kompetanse og generere økonomisk vekst. Samtidig har utdanning også ringvirkninger. Etter pandemien er mange barn ikke tilbake på skolen. Det rammer jenter særlig hardt. Det er dypt urovekkende å se hvordan stemningen rundt kvinners og jenters rettigheter nå har snudd, knyttet både til framvekst av tradisjonelle familiebegrep og verdier og til konsekvensene av fattigdom. Det sies at verden etter pandemien har mistet et tiår med framgang for likestilling. Når jenter går på skole, blir de selvstendige, de gifter seg eller giftes bort senere, og de får barn senere.

Nettopp derfor var det norske lederskapet på global utdanning så viktig. Når regjeringa nå har gitt det fra seg, oppleves det som negativt både for norske interesser og for selve saken. I dag er det egentlig ingen land som aksler ledertrøya på utdanning internasjonalt.

Utviklingsministeren var også inne på helse i redegjørelsen. Vi har nettopp nå fått konklusjonene fra Stoltenberg-utvalget for global helse – denne gangen er det altså Camilla Stoltenberg som har vært i sving. Også her, som for utdanning, er internasjonalt lederskap et helt sentralt poeng. Under redegjørelsen gjentok utviklingsministeren flere ganger hvordan internasjonalt engasjement er i Norges egeninteresse, eksempelvis for økt stabilitet, økonomisk utvikling og sikkerhet, men også fordi det åpner dører til sentrale fora som Norge ellers ikke ville hatt tilgang til, og hun nevner selv G20 som et eksempel.

Norge har historisk sett innehatt et lederskap innen global helse. Stoltenberg-utvalget for global helse understreker behovet for mer samordnet innsats for å opprettholde Norges internasjonale lederskap og anbefaler bl.a. å gjenopprette stillingen som global helseambassadør. Solberg-regjeringa opprettet den i desember 2020, men den ble lagt ned da John-Arne Røttingen sluttet i stillingen i år. Hans kunnskap og nettverk har vært veldig viktig for å fremme helse globalt, og det ville vært veldig interessant å høre hvordan regjeringa planlegger å følge opp denne og andre anbefalinger fra utvalget.

Det tredje området vi vet virker i bistanden, og som det er et sterkt behov for, er mobilisering av privat kapital. Offentlige bistandsmidler kommer aldri til å utgjøre mer enn en liten del av de enorme investeringene som trengs for å bekjempe fattigdommen i verden. Nesten halvparten av jordas befolkning, tre en halv milliarder mennesker, er fattige. Tradisjonell bistand kommer ikke i nærheten av å skape forutsetninger for at de alle kan komme seg ut av fattigdom. Til det trengs det privat kapital, og bistanden må i større grad innrettes også på å utløse denne kapitalen.

Det betyr ikke at vi skal slutte å finansiere utvikling over budsjettet eller overlate til private aktører alene å finne løsninger på fattigdomsproblemet. Vi mener det er viktig å holde et høyt nivå på norsk bistand, også fordi det er i norsk interesse. Samtidig er vi altså i en situasjon hvor Afrika sør for Sahara går fra å ha 10 pst. til å ha 25 pst. av verdens befolkning i arbeidsfør alder i løpet av de nærmeste tiårene. Det er en enorm mulighet for Afrika, men også et enormt problem hvis man ikke får i gang en investeringssyklus som bidrar til å skape de 800 millioner jobbene som kommer til å trenges.

Da regjeringa la fram sin Afrika-strategi, gjorde de også noe som av flere ble ansett å være nokså spesielt, nemlig at de fjernet som mål den relevante posten på budsjettet som handlet om å bruke innovativ finansiering for å utløse private investeringer.

Avslutningsvis nevner utviklingsministeren helt riktig i sin redegjørelse at aktørmangfoldet gjør at rammevilkårene for norsk bistand utfordres, og i møte med dette mener regjeringa at vi må holde fast på prinsippene for vår bistand. Når andre givere møter utviklingsland med egne krav eller ingen krav, skal bistanden vår fortsatt være basert på menneskerettighetene. Det ville ha vært interessant å høre hvordan utviklingsministeren ser for seg f.eks. et tettere samarbeid med EU, som vi har et verdifellesskap med og som er store på bistand, og hvordan man tenker kondisjonalitet sammen med EU-land.

Åsmund Aukrust (A) [10:14:58]: Takk til utviklingsministeren for en god og grundig redegjørelse. Den viste på en veldig fin måte bredden i norsk utviklingspolitikk og de dilemmaene vi står overfor i en stadig mer urolig verden.

Norge bruker i dag over 50 mrd. kr på utviklingshjelp. Vi har ofte tøffe diskusjoner om nivået på bistanden, ikke minst med Fremskrittspartiet, men det vi bruker for lite tid på å diskutere, er hvordan pengene skal brukes. Så jeg vil takke utviklingsministeren for at hun har tatt initiativ til denne debatten. Dette er noe vi bør gjøre mer av.

Norge har en lang historie med internasjonal solidaritet, med bidrag fra enkeltpersoner, frivilligheten, sivilsamfunnet, fagforeninger, religiøse grupper og staten. I starten av forrige århundre var Norge et av Europas fattigste land. Likevel klarte vi å se utover våre landegrenser, mot dem som hadde det enda verre. Fridtjof Nansen er trolig den nordmannen som har reddet aller flest liv. Millioner av ukrainere fikk hans hjelp under hungersnøden i Ukraina etter første verdenskrig. For dette arbeidet fikk han Nobels fredspris i 1922. Nøyaktig 100 år senere var det igjen behov for å støtte Ukraina. Den 24. februar 2022 vil bli stående igjen som en dato som forandret verden. I dag er det nøyaktig tusen dager siden. Det har vært tusen dager med en fullskala invasjon, på toppen av ti år med krig i landet.

Det norske støtteprogrammet for Ukraina bærer nettopp Fridtjof Nansens navn og er utvilsomt det største og mest omfattende programmet Norge noen gang har hatt. Den militære delen av det er vel det viktigste, men jeg vil i denne debatten også understreke den veldig viktige sivile og humanitære delen av støtten. Ukrainerne vil ikke vinne sin frihet dersom deres stat kollapser. Derfor er også den støtten helt avgjørende.

Krigen i Gaza har vi brukt mye tid på å diskutere i denne salen, og vi kommer til å fortsette å gjøre det, for det er knapt mulig å understreke hvor alvorlig situasjonen er for det palestinske folket og for hele regionen. Men krigen spiller en større rolle enn for bare dette området. Jeg frykter at det med denne krigen kan settes en ny standard for krig, der humanitært arbeid også blir et mål. Det bryter fundamentalt med humanitærretten og gjør livet som hjelpearbeider mye farligere. Jeg er glad for at dette understrekes veldig sterkt i regjeringens humanitære strategi. Vi har sett hvordan FN og verdenssamfunnet har blitt sett på som fiender og forsøkt isolert. Jeg vil takke våre to ministre i salen for måten de har stått opp mot dette på, ikke minst i støtten til UNRWA. Der andre land har kuttet eller fryst sin støtte, har Norge økt den. Det har vært viktig, men enda viktigere har vært den politiske støtten vi har gitt dem, at vi har tatt den politiske kampen for dem, noe som har gjort at det nå er mange land som følger etter oss.

Et annet viktig poeng med krigen i Gaza og frykten for at den kan sette en ny standard, er at internasjonal presse knapt får tilgang til området. Tvert imot ser vi at den pressen som er inne i Gaza, også har blitt en målskive. Pressen spiller en ekstremt viktig rolle i krig og konflikt for å opplyse, dokumentere og engasjere, men i Gaza får man ikke den muligheten. Også på dette området er jeg glad for at Norge har brukt sin stemme internasjonalt tydelig.

Vi lever i en tid med rekord i antall flyktninger og med kriger og konflikter over hele kloden. I Norge er det Ukraina og Gaza som får mest oppmerksomhet, men vi skal heller ikke glemme Sudan, Haiti, Myanmar, Kongo og veldig mange andre steder på kloden. Alt dette gjør at den langsiktige utviklingspolitikken ofte havner i bakgrunnen. Verden er på ingen måte i rute med å nå FNs bærekraftsmål. Norge er det eneste landet i verden som gir 1 pst. av sitt budsjett i bistand. For Arbeiderpartiet er dette et helt avgjørende mål, og vel så viktig som at vi bidrar med 1 pst. selv, er arbeidet for å få andre til å gi mer.

Selv om vi er dem som gir mest, er vi ganske små på de fleste områder, for Norge er et lite land i den globale sammenhengen. Derfor er det viktig at vi diskuterer hvordan vi prioriterer best. Det å prioritere i utviklingspolitikken er lett i teorien, men det er mye vanskeligere i praksis, for innenfor nesten alle felt finnes det gode argumenter for å gi mer. Så vi må unngå at det å skulle prioritere ender opp med en lang liste av gode tiltak. Norge må prioritere de områdene vi tror vi kan spille en størst forskjell på.

Jeg tror dette kommer blir enda viktigere etter valget i USA. Det er mye vi fortsatt ikke vet om den nye amerikanske administrasjonen, men én ting er ganske sikkert: Det amerikanske lederskapet innenfor de fleste utviklingspolitiske felt kommer til å forsvinne. Det kjenner vi fra tidligere republikanske presidenter, og spesielt fra president Trumps første periode. Jeg tror at det på de fleste områder kommer til å komme krav om at andre land må dekke opp for at USA nå forsvinner. Norge kan ikke være overalt; vi må prioritere hvor vårt lederskap trengs aller mest.

Arbeiderpartiet mener at et av de områdene hvor Norge definitivt bør spille den rollen, er kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Under republikanske presidenter ser vi store tilbakeskritt i abortrettighetene. Det ble spesielt tydelig forrige gang Trump var president, og det er all grunn til å forberede seg på at vi får en reprise på dette området. Jeg mener at Norge ikke tok det lederskapet på sterk nok måte sist Trump var president. Kombinasjonen av Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre gjør ikke at Norge går i front innenfor likestilling og seksuelle og reproduktive rettigheter. Her bør Norge gå foran, for det er grunnleggende rettigheter som står på spill. Hvis ikke Norge tar lederskapet på dette området, står det ikke noen kø av andre land klar for å gjøre det. Derfor blir det spesielt viktig at Norge gjør det.

Et annet område som er veldig viktig for vår regjering, er kampen mot ulikhet. Der har vi store slag her hjemme, i norsk politikk, men for Arbeiderpartiet og regjeringen er den kampen like viktig internasjonalt. Vi ser at forskjellene internt i land øker like mye som mellom land. Vekst fører ikke nødvendigvis til økt velstand for alle. Dette kjenner vi også fra vår egen historie, og det er mange land som har store naturressurser, som ikke har klart å forvalte dem på den måten vi har.

Jeg vil i den forbindelse trekke fram et ganske lite, men veldig viktige bistandsprosjekt: Skatt for utvikling. Jeg synes knapt det finnes noe bedre bilde på hvordan Norge arbeider for en bedre verden, enn at vi sender våre beste skattebyråkrater for å bidra i andre land til å bygge opp bærekraftige skattesystemer, hvor man betaler etter evne og bygger tillit til at fellesskapet forvalter pengene på en god måte.

Utviklingspolitikk handler mye om penger, og penger er veldig viktig, men enda viktigere er politikk. Hovedmålet med utviklingspolitikken må være å få til politiske endringer. Kanskje det beste eksempelet på det er Norges satsing på regnskog – et partnerskap med andre land hvor vi betaler for resultater. Det er trolig det mest effektive klimatiltaket vi har, i tillegg er det veldig god utviklingspolitikk. Den forrige rød-grønne regjeringen tok initiativ til regnskogsatsingen, og siden da har Norge bidratt med 3 mrd. kr hvert eneste år. Pengene har vært svært viktig, men enda viktigere er at dette har vært et verktøy for å få på plass politiske endringer. Det har vi sett i Brasil, Indonesia og flere andre land. Bare siden utviklingsministeren holdt sin redegjørelse i forrige uke, har Norge offentliggjort at vi vil øke vårt bidrag til Amazonasfondet med 670 mill. kr. Å stoppe avskogingen i Amazonas, verdens største regnskog, er trolig klodens aller viktigste klimatiltak. Her har Norge spilt en veldig viktig rolle, i samarbeid med president Lula da Silvas agenda, og vi ser at det gir store resultater. Fram til i dag har Amazonasfondet bidratt til å beskytte arealer som tilsvarer det dobbelte av Tysklands areal. Disse arealene inneholder også 100 urfolksterritorier. Det er ikke Norges bistandspenger alene som har gjort dette, men det norske regnskogsinitiativet har fått i gang politiske prosesser som har ført til det. Vi bør tenke enda mer sånn i utviklingspolitikken: Hvordan kan vi få til politiske endringer med de pengene vi bruker?

I utviklingspolitikken må vi, som på alle andre områder, tenke på hvordan vi kan få mest mulig effekt for pengene. Vi må maksimere effekten av fellesskapets penger, men vi må samtidig være villig til å ta risiko, for det er risikabelt å arbeide innenfor mange av verdens mest utsatte land. Det er åpenbart risiko knyttet til hjelpen vi bidrar med i Sør-Sudan, Jemen og Afghanistan – listen over utsatte land er lang – men det er en risiko vi må være villig til å ta, for vi kan ikke svikte dem som trenger hjelpen aller mest.

Også her må vi se hvordan vi kan bidra med bistand som sikrer politisk endringer, men det er ikke et én-til-én-forhold, hvor bistand anses som mislykket hvis vi ikke får det til, for da kommer vi aldri til å prøve. Men vi vet at dersom vi faktisk får det til, vil effekten være så stor at det vil være verdt det.

Det finnes mange aktører innenfor utviklingspolitikken, og vi lykkes når vi samarbeider med alle typer aktører. Her spiller næringslivet en veldig viktig rolle. Vi er helt avhengig av å få privat kapital for å nå bærekraftsmålene. Norsk næringsliv bør tørre å være enda dristigere og være med og ta større risiko. Jeg er sikker på at det er store vekstmuligheter for dem som våger og tør.

Utviklingspolitikk henger i dag veldig nøye sammen med sikkerhetspolitikk. Dersom Norge ikke er til stede, er det andre land som vil ta vår plass. De siste årene har vi sett at det har blitt en økt avstand mellom nord og det globale sør. Denne utviklingen har pågått lenge, men har skutt fart etter pandemien og med krigene i Ukraina og i Midtøsten. Det er ikke i norsk interesse at det globale sør tar parti med Kina og Russland. Dessverre ser vi at det er mange land i det globale sør som går den veien, og at mange land trekker i den retning, er ikke et argument for norsk tilbaketrekking. Tvert imot er det et argument for å være enda mer til stede. Dersom vi ikke er til stede nå, kan det være for sent om ti år. Det foregår en internasjonal verdikamp, hvor Norge har høy tillit og troverdighet. Her kan vi spille en forskjell, og det bør vi fortsette å gjøre.

La meg avslutte med å si at Norge ikke kan få til endringer i andre land på vegne av oss selv. Det må komme innenfra. Men vi kan spille på lag med krefter internt. Sivilsamfunn spiller en veldig viktig rolle i kampen for mer rettferdig fordeling, likestilling og rettferdighet. Jeg vil, gjennom våre to ministre, få takke alle våre ambassader, som gjør en veldig viktig jobb med å støtte modige mennesker som engasjerer seg for å endre sitt land. Jeg vil også takke det norske sivilsamfunnet og alle våre alliansepartnere for alt de bidrar med. Det gjelder både de tradisjonelle bistandsorganisasjonene og kirker, moskeer, fagforeninger, politiske partier og andre typer interesseorganisasjoner som spiller en avgjørende rolle gjennom å ha kontakt med sine allierte verden over.

Thorvald Stoltenberg, som var både Røde Kors-president, FNs høykommissær for flyktninger og norsk utenriksminister, sa alltid at det handler om mennesker. Det gjelder så definitivt også i utviklingspolitikken. Det er slik det står i Norsk Folkehjelps slagord: Det er folk som forandrer verden. I en verden med mye ustabilitet er det nettopp dette som gir håp, nemlig at vi mennesker kan forandre verden til det bedre. Verden er ikke fattig – den er urettferdig. Det er kjernen i regjeringens utviklingspolitikk: Vi vil gi vårt bidrag for å gjøre verden til et bedre sted. Det er i norsk interesse å ta vare på det beste i vår tradisjon. En mer rettferdig verden er en bedre verden, også for Norge.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:27:37]: Jeg ønsker å takke utviklingsministeren for en god redegjørelse. Som statsråden påpeker, er det grunn til å være urolig for utviklingen i det globale bistands- og utviklingsfeltet. Etterdønningene av pandemien og Russlands invasjon av Ukraina har gitt utviklingslandene store utfordringer. Der det før 2020 gjennomgående var positive trekk å spore, har mange piler nå begynt å peke feil vei. Bærekraftsmålene og folkeretten er under press, og det er viktig at Norge opprettholder sin linje, hvor vi bidrar til å opprettholde det multilaterale samarbeidet og stå vakt om folkeretten og menneskerettene.

Russlands invasjon av Ukraina har tydelig vist hvor sårbare mange land er når de internasjonale forsyningskjedene svikter. Russlands invasjon av Ukraina var også et anslag mot den globale matsikkerheten. Krigen utløste forsyningsproblemer som forsterker eksisterende utfordringer, som fattigdom, sult, gjeldsbyrde og klimaendringer.

Jeg er svært glad for at Norge, med denne regjeringen i spissen, tydelig har satset på matsikkerhet som en viktig linje i norsk bistands- og utviklingspolitikk. Det har Senterpartiets fulle støtte, og vi ønsker å styrke denne innsatsen videre.

Økt støtte til Ukraina, både humanitært og i form av Nansen-programmet, er i den internasjonale situasjonen vi opplever, et viktig og nødvendig bidrag, men støtten til Gaza og Sudan og andre konflikt- og kriserammede områder understreker at norsk bistand ikke er geografisk begrenset. Vi må være til stede der behovene er størst.

Samtidig legger regjeringen vekt på langsiktig bærekraftig utvikling, investeringer i lokal matproduksjon i Afrika, støtte til grønn omstilling og fornybar energi og kampen mot klimaendringer. Alt dette er avgjørende for å bygge en mer motstandsdyktig og rettferdig verden.

Målet med all utviklingspolitikk er å gjøre støtten overflødig på sikt, og skal vi få til dette, må utviklingslandene kunne etablere egne systemer for ressursfordeling internt i sitt samfunn. Skatteunndragelse og korrupsjon skaper urettferdighet og kriminalitet og må bekjempes, men det må også bekjempes fordi det fører ressurser på avveie i samfunnet, som er svært avhengig av at fellesressursene blir utnyttet på en best mulig måte.

Til tross for tøffe prioriteringer har Senterparti–Arbeiderparti-regjeringen økt bistandsbudsjettet med store summer i denne stortingsperioden, fra 41 mrd. kr til over 50 mrd. kr. Mange andre land har ikke greid det samme. Vi har derfor all grunn til å være stolte over Norges innsats internasjonalt.

Vi ser stadig nye initiativer fra norsk side på den internasjonale fronten. I går kom nyheten om at statsministeren – på G20-toppmøtet i Rio de Janeiro – varsler at Norge vil betale 670 mill. kr til Amazonasfondet. Det er viktig å huske på at også dette arbeidet har et viktig bistandsperspektiv, selv om det primært handler om klimapolitikken. Amazonas har over 100 urfolksterritorier med 61 000 urfolksinnbyggere. Å ta vare på de økosystemene som utgjør ressursgrunnlaget for deres levemåte, er fornuftig i et bistandsperspektiv. Innsatsen bidrar dessuten til at en kvart million mennesker har fått støtte til bærekraftig næringsvirksomhet, og til at en million skolebarn i Amazonas-regionen får gratis lokalprodusert skolemat.

Statsrådens redegjørelse tegner et bilde av en utviklingspolitikk som er mer kompleks og utfordrende enn tidligere, men samtidig mer relevant og viktig enn noen gang. Det multilaterale systemet, med FN i spissen, er avgjørende for å løse globale utfordringer. Norge arbeider aktivt for å styrke dette systemet. Samtidig må vi være bevisst på at nye aktører, som Kina, India og andre, spiller en stadig viktigere rolle i utviklingssamarbeid. Norge må navigere i dette komplekse landskapet ved å holde fast på våre viktige prinsipper, men samtidig søke samarbeid der det er mulig.

Til tross for de nye utfordringene vil norsk utviklingspolitikk fortsatt ha en tydelig fattigdomsprofil. Norge vil fortsette å støtte de fattigste landene og arbeide for å oppfylle bærekraftsmålene. Vi må huske på at selv om globale utfordringer som klima og pandemier er viktig, er det fortsatt millioner av mennesker som lever i ekstrem fattigdom. Ved å være en aktiv, langsiktig og ansvarlig aktør i internasjonalt samarbeid kan Norge spille en viktig rolle i det internasjonale samarbeidet for fred, rettferdighet og bærekraftig utvikling. Dette krever både visjon, handling og en kontinuerlig justering av strategier.

Morten Wold (FrP) [10:32:56]: La meg aller først takke utviklingsministeren for hennes redegjørelse for Stortinget for få dager siden.

Norsk utviklingspolitikk har gjennom mange år gjort Norge til en stormakt innenfor bistandsfeltet. Dette er noe mange som er stolte av. Dessverre er det lite som tyder på at all denne bistanden gjennom mange tiår har gjort bistandsmottakerne uavhengige av hjelp.

Fremskrittspartiet er skeptisk til mye av den bistanden som gis. Norge ligger langt over FNs mål om at det skal bevilges 0,7 pst. av BNI til bistand. Det å strebe etter å være en bistandsstormakt på bekostning av norske skattebetalere, er noe Fremskrittspartiet er kritisk til. Fremskrittspartiet er selvfølgelig for å gi nødhjelp og humanitær bistand. Vi har selvsagt et ansvar for å hjelpe dem som lider mest under katastrofer, krig og andre uforutsette hendelser.

Russlands ulovlige krig mot Ukraina har medført og medfører enorme menneskelige lidelser. Det er riktig og viktig å gi bistand til Ukraina. Å hjelpe Ukraina gjennom denne krevende tiden og i tiden etter at krigen tar slutt, er nødvendig for å sikre en stabil oppbygging av landet. Fremskrittspartiet imøteser regjeringens forslag om en videre styrking av Nansen-programmet.

Utviklingsministeren var i sin redegjørelse innom utfordringene knyttet til korrupsjon i utviklingsland. Korrupsjon er et stort problem som hindrer naturlig utvikling og økonomisk vekst. Det er nødvendig å forsikre seg om at norske bistandsmidler ikke går til korrupsjon.

Det at norske bistandsmidler i mindre grad går direkte til mottakerlandene, er i denne sammenheng positivt. Det har dessverre vist seg at det kan være vanskelig å måle effekten av bistandsmidlene som gis, noe Riksrevisjonen også tidligere har påpekt.

Det blir i denne sammenheng interessant å lese Riksrevisjonens nye revidering av Utenriksdepartementets og Norads håndtering av risikoen for økonomiske misligheter i bistanden.

Fremskrittspartiet er opptatt av at det må stilles målbare krav til effekten av bistanden som gis. Bistandsmidlene må gis for en begrenset periode og må bidra til en positiv samfunnsutvikling i mottakerlandene. Disse kravene må gjelde uansett om midler gis direkte eller indirekte til landene.

Miljøutfordringen er også store i utviklingsland, kanskje spesielt i utviklingslandene fordi samfunnene ofte ikke er innrettet for å ivareta miljøhensyn. Utslipp av kjemikalier, urenset kloakk og avgasser medfører usunne og farlige konsekvenser for innbyggerne.

I et globalt perspektiv ser vi dette spesielt godt i form av forsøpling av hav. Plast finnes nå som forurensning i alle verdenshavene. Forsøpling av verdenshavene har globale konsekvenser som vi i Norge også lider av.

Plasten fører til store ødeleggelser av maritimt liv. Det bidrar til å svekke reproduktiv evne hos fisk og andre organismer i havet. Plastforurensningen har også direkte konsekvenser for menneskers helse. Målinger viser at alle nå har mikroplast og kjemiske forurensninger i kroppen.

Dette vil medføre svekket helse hos svært mange mennesker og må forebygges gjennom konkrete tiltak. Felles forbud mot skadelige kjemiske forbindelser og stimulering til utvikling av trygge alternativer er tiltak som kan bedre utviklingen. For Norge som fiskerinasjon er det viktig at fokuset på plast- og marinforsøpling styrkes. Fremskrittspartiet mener det også er nødvendig å legge press på mottakere av bistand for å begrense miljøskadelig aktivitet.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:37:20]: Utviklingsministeren starta utgreiinga med å seia at krigen i Ukraina har endra rammevilkåra for norsk utviklingspolitikk og bistand. Det er eg heilt einig i. Ja, Russlands brutale krig har auka matvareprisar og sett fattigdomsreduksjon i revers i mange fattige land. Og ja, stormaktsrivaliseringa og geopolitikken har ført til mistillit og polarisering i verda, og med krigen i Europa har styresmakter flytta mykje støtte vekk frå utviklingsland. Men om eg deler beskrivinga av diagnosen med utviklingsministeren, er eg ikkje einig med regjeringa i medisinen. For om regjeringa vedgår at krigen har hatt fatale følgjer for fattige land grunna auka internasjonale matvareprisar, om regjeringa erkjenner at det aukande gapet mellom nord og sør er eit problem, ja, då forstår eg ikkje kvifor regjeringa ikkje tek i bruk den reiskapen Stortinget gav i 2023, då me vedtok Nansen-programmet. Det var nettopp dette som var grunnen til at me alle, bortsett frå Framstegspartiet, ville bruka oljemilliardar både på Ukraina og dei fattigaste landa, som er ramma av krigens konsekvensar. Noreg må etter SV sitt syn vidareføra den såkalla sør-pakka, og me er ein sterk firarbande her på Stortinget som ikkje gjev oss på det.

Heldigvis har den internasjonale prisen på korn gått ned igjen, men andre matvareprisar er framleis skyhøge og bidrar til vedvarande høg inflasjon i land der svolt og ekstrem fattigdom truar. Etter mitt syn er det likevel ikkje dette som no er kjernen i Ukraina-krigens konsekvensar for utviklingsland. Det er oppfatninga av svik og doble standardar, og den oppfatninga har, om me vil det eller ikkje, røter i verkelegheita. Rike land har, som utviklingsministeren sjølv seier, vridd bistand og pengar vekk frå utviklingsland etter at krigen i Ukraina starta, trass i enorme og aukande humanitære behov. Land stiller heldigvis med langvarig og stor støtte til forsvarskamp, humanitær hjelp og gjenreising av Ukraina, noko SV støttar fullt ut, men noko tilsvarande for Gaza og Sudan er ikkje eingong tema. Gaza ligg fullstendig i grus, og FN varslar hungersnaud i Sudan. Likevel blir det ikkje mobilisert pengar til gjenreising av palestinarane sitt rettmessige land, og dei millionane me tidlegare har gjeve til Afrika, blir kutta i.

SV støttar norsk støtte til Ukraina og kjem til å gjera det framover. Nansen-programmet blei født i budsjettsamtalar mellom SVs leiar og statsministeren. Men for SV stoppar ikkje solidariteten med Europas grenser; det er fullt mogleg å stilla opp for fleire folk samtidig, og det er i vår interesse å gjera det.

Utviklingsministeren gjentok i utgreiinga at regjeringa vil bruke éin prosent på bistand. Det må ho nesten slutta å seia, for regjeringa har ikkje levert på bistandsprosenten dei siste åra. Det er SV som har sørgt for at dette viktige målet har blitt nådd gang på gang.

Så vil eg understreka at utviklingspolitikk er meir enn bistand, mykje meir, for dei store pengestraumane går frå sør til nord og til rike enkeltpersonar. Denne veka skal FNs generalforsamling ta stilling til om det skal startast forhandlingar om ein rammekonvensjon om skatt. Dette er eit stort skritt og ein milepæl når det gjeld internasjonal økonomisk rettferd. Mange av oss har arbeidd for ein skattekonvensjon i regi av FN i årevis, og no blir denne etter alt å døma ein realitet. Betre skattlegging av multinasjonale selskap er i norsk interesse så vel som i dei mange utviklingslanda si interesse. Statar som kan finansiera helse og utdanning og redusera fattigdom og ulikheit med skatteinntekter, er òg i norsk interesse, fordi det vil stabilisera og skapa ei tryggare verd. Eg vil difor avslutta med ei klar oppfordring til utviklingsministeren og forventning om at Noreg aktivt stemmer for FN-resolusjonen om skattekonvensjon denne veka.

Guri Melby (V) [10:42:47]: Takk til utviklingsministeren for den omfattende redegjørelsen som ble holdt i forrige uke.

Vi trenger mer diskusjon i denne salen om hvordan vi bruker 50 mrd. kr på bistand. Det er egentlig ingen annen del av statsbudsjettet som kan påvirke så mange mennesker, og som kan utgjøre en viktig forskjell i så mange menneskers liv. Hvor mye vi gir, og ikke minst hvordan vi bruker pengene, er derfor av enorm verdi.

Denne debatten skjer med et dystert bakteppe. For første gang på lenge er det krig på vårt eget kontinent. Gaza brenner, og i Sudan står man overfor en hungersnød. Samtidig lever stadig flere mennesker i land der det foregår konflikt, og mens verden tidligere har sett en drastisk reduksjon i ekstrem fattigdom de siste tiårene, har den positive trenden snudd. Det er estimert at minst 600 millioner mennesker fremdeles vil leve i ekstrem fattigdom innen 2030. Mens alt dette skjer, akselererer klimakrisen, og det forverrer framgangen på flere felt. Norsk utviklingspolitikk har derfor aldri vært viktigere. I en mer urolig verden må Norge ta mer internasjonalt ansvar.

Det er ingen andre land som gir mer bistand som andel av BNI enn Norge. Det skulle bare mangle. Som et rikt og velstående land bør vi selvsagt avse én krone av hver hundrelapp vi tjener, til dem som trenger det aller mest. Men selv om vi utretter mye bra, har norsk bistand et stort forbedringspotensial. På en rangering av bistandskvalitet fra 2021 kom Norge helt ned på 25. plass. Det skyldtes bl.a. at vi sprer pengene tynt utover på mange ulike formål og organisasjoner, som samlet sett gir mindre effekt for pengene. Det er en erfaring som den nye regjeringen også må ta med seg. Norsk bistand kan simpelthen ikke gjøre alt godt overalt. Derfor må vi prioritere.

Jeg mener denne regjeringen prioriterer feil. Siden Støre-regjeringen tok over, har de kuttet i utdanningsbistanden på over 1,5 mrd. kr – en halvering. Det er ikke bare innholdsløs statistikk; det er kutt som rammer noen av verdens mest sårbare mennesker. Det gjør at flere millioner barn ikke får tilgang til skolegang og muligheten for et bedre liv. Det skjer mens vi står overfor en global utdanningskrise, hvor over 250 millioner barn aldri har satt sine føtter i et klasserom. Samtidig kutter mange andre givere i bistanden til utdanning, og da må Norge stille opp. I Venstres alternative statsbudsjett, som vi la fram i går, er mer bistand til utdanning en hovedsatsing. Veien ut av fattigdom starter med en god utdanning.

Dersom norsk bistand skal bli enda bedre, må vi også prioritere de kanalene som vi vet fungerer. Jeg er derfor glad for at regjeringen kritisk gjennomgår bruken av globale fond. De kan bidra til fragmentering, og Riksrevisjonen har rettet kritikk mot flere tematiske fond for å være lite kostnadseffektive. Derfor anbefaler Riksrevisjonen i likhet med Sending-utvalget å vri støtten til multilaterale institusjoner som Verdensbanken, mot kjernestøtte og mindre øremerking. Store deler av kjernestøtten til Verdensbanken går til fondet for de fattigste landene, IDA. Det er den største finansieringskilden for land sør for Sahara, og kanskje det mest effektive verktøyet i kampen mot fattigdom og sult. Det er også en svært effektiv katalysator, der hver krone inn blir nesten fire kroner i mobilisert bistand. Derfor er det svært gledelig at regjeringen i går varslet at de øker støtten til IDA med 50 pst. for den neste påfyllingen. Det fortjener regjeringen og utviklingsministeren skryt for.

De store utfordringene som verden står overfor, kan ikke løses med offentlige budsjetter alene. Dersom vi skal nå bærekraftmålene, er det behov for langt større private investeringer. Derfor er det viktig med den nye garantiordningen for fornybar energi, som skal utløse større grønne investeringer. Det er likevel verdt å spørre utviklingsministeren hvorfor rammen kun er på 5 mrd. kr, når den svenske garantiordningen har en ramme på 26 mrd. svenske kroner, og til neste år foreslår de 30 mrd. kr. Verken Sverige eller Danmark har en tapsavsetning, slik vår regjering legger opp til.

Et annet effektivt virkemiddel for å mobilisere privat kapital, er klimainvesteringsfondet. Det blir forvaltet av Norfund og skal bidra til å få fart på den globale energiomstillingen gjennom å investere i fornybar energi i utviklingsland med store utslipp fra kullkraft og annen fossil kraftproduksjon. Det har hatt en fenomenal effekt siden oppstarten. På bare ett år hindret de mer utslipp enn det Norge har kuttet på 33 år, og de har samtidig en avkastning på over 20 pst. Likevel er investeringene deres relativt små, og de sier selv at de kan håndtere langt større kapital. Derfor håper jeg at regjeringen følger opp statsministerens ord om større kapital med faktisk handling, slik at Norge kan gjøre mer av det vi vet har stor betydning for verdens globale klimautslipp.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [10:47:59]: Førre veke sa utviklingsministeren: «Det er i vår interesse å føre en politikk for at verden henger sammen i sømmene.» Det er sjølvsagt sant, og akkurat no kjennest det som om verda er i ferd med å rakna fullstendig. Me ser Trump på veg inn i Det kvite hus, eit folkemord får gå føre seg for ope kamera i Palestina, Midtausten går i oppløysing, det er hungersnød i Sudan, og i Europa raser ein blodig krig på tredje året i Ukraina. Og mest alvorleg av alt: Kloden ser ut til å tippa 1,5 graders oppvarming allereie i år.

Den eskalerande klimakrisa vil gjera alle andre kriser mykje, mykje verre. Med avskoging, tørke, ekstremvêr og flaum kjem matmangel og feilslåtte matavlingar, som i løpet av få år vil føra til enorme konfliktar og migrasjon av hundrevis av millionar av menneske. Dei fattigaste og mest marginaliserte vil verta ramma først og hardast, men ingen land vil gå frie frå global, økologisk kollaps.

Det er ganske absurd å høyra på debattane som går i denne salen av og til, der det kan verka som om klimahandling er noko for dei spesielt interesserte eller noko Noreg skal driva med litt sånn på si – når det er sjølve grunnlaget for overlevinga vår. At store delar av det norske stortinget ikkje klarer å ta inn over seg dette, skremmer meg mykje meir enn faktafornektande løgnare i Det kvite hus. Som utviklingsministeren sa:

«Ulikhetene i verden har blitt større. Gjeldsnivået til mange lavinntektsland er uhåndterbart.»

Og vidare:

«Effektene av global oppvarming rammer de fattigste landene hardest.»

Dette kunne ikkje me i Miljøpartiet Dei Grøne ha vore meir einige i. På ein klode der me har meir enn nok mat til alle, der klimautsleppa frå privatfly har gått opp 50 pst. på eit par år, og der ein regelmessig sender folk ut i verdsrommet berre for gøy, er det heilt absurd at me godtek at eitt av fem menneske går svoltne.

Kvart einaste barn som dør, er ein botnlaus katastrofe. Kvifor godtek me då at ti millionar barn dør kvart einaste år? Noreg er blant dei aller rikaste landa i verda. Me er skjerma frå det meste som er vondt og vanskeleg. Noreg har vore prisgjeve naturressursar og politiske føresetnader som har gjeve oss velferd og fred. Me har til og med vortne betydeleg rikare som følgje av at kontinentet vårt er i krig. Tusenvis av milliardar kroner har me tent på auka energiprisar som følgje av tragedien i Ukraina. Ein liten brøkdel av oljefondet kunne utrydda all ekstrem svolt i verda i dag. Me som er fødde i Noreg, har vunne i lotto.

Akkurat no går det føre seg intense forhandlingar i Baku på klimatoppmøtet. Årets viktigaste sak er å verta einige om eit nytt kollektivt globalt mål for klimafinansiering. Debatten står som vanleg mellom dei tradisjonelt rike landa og dei mindre rike landa – eller mellom dei som har vunne i lotto, og dei som ikkje har det.

Noreg har bidratt med klimafinansiering i lang tid, og regjeringa meiner målet er nådd. Nokre meiner òg at det gamle klimafinansieringsmålet frå København om 100 milliardar dollar er nådd. Men det er stor usikkerheit, og verda treng føreseielegheit. Me er avhengige av at alle land bidrar i den felles dugnaden som alle vinn på, og hjelper fattige land og mindre utvikla land til å rusta seg for klimaendringane som er her no, og gjer det me kan for å dempa effekten av vidare global oppvarming.

Målet om 100 milliardar dollar skal erstattast, og ifølgje ein studie frå FN-ekspertgruppa treng utviklingsland utan Kina 1 billion dollar i året innan 2030 til investeringar i klima- og energiomstilling. Globalt er det behov for 9 billionar dollar. For å få til dette trengst det at verda vert einig om eit nytt klimafinansieringsmål som har ei kjerne av offentlege midlar, og ei tydeleg ansvarsfordeling mellom dei som kan bidra meir, og dei som ikkje kan. Verda treng at lottomillionærane bidrar mest. Til no har det vore tyst frå regjeringa om kva Noreg meiner bør vera det nye finansieringsmålet. Kor mykje skal kome frå offentlege midlar versus private, kor mykje skal gå til kutt versus klimatilpassing, og korleis har me over tid tenkt å bidra til meir føreseielegheit i ei verd som desperat treng det?

Kan utviklingsministeren i dag fortelja kva lottomillionæren Noreg meiner skal verta det nye klimafinansieringsmålet, og kor mykje Noreg skal bidra med? Statsminister Støre prioriterte å dra på G20-møtet i Brasil framfor på klimatoppmøtet i Baku. G20 er ei mektige gruppe, og den gjengen av lottomillionærar har stor påverking på utfallet av klimatoppmøtet.

Kan utviklingsministeren i dag fortelja kva Noregs posisjon på G20-møtet er, og om me kjem til å få noko signal om kva rike land vil bidra med av klimafinansiering? Vil Noreg verta med på Brasil og arbeidsgruppa sitt forslag om ein skatt for dei superrike?

Dag-Inge Ulstein (KrF) [10:53:22]: Vi er flere som har ventet på denne dagen. Som det allerede er sagt, er det etterspurt en slik utviklingspolitisk redegjørelse.

Det er selvsagt mye bra og viktig som vi står sammen om, i det som blir sagt, så jeg har lyst å takke for at utviklingsministeren kom, og for flere av de elementene som ble tatt inn. Men jeg har også lyst til å bruke mesteparten av tiden min på det som jeg savner.

Blant annet er det nesten ikke til å tro at en har 45 minutter uten at utdanning blir nevnt i det hele tatt. I løpet av regjeringen Støres regjeringsperiode er det kuttet over 1 mrd. kr til utdanning, noe som tilsvarer mer enn én og en halv million skoleplasser i de aller mest sårbare og fattige landene. Når vi vet at det er 250 millioner barn som ikke går på skole, er det helt uforståelig, også når vi i lang tid har hatt utdanning som en av de viktigste pilarene i norsk utviklingspolitikk. At en har valgt å kutte store deler av den støtten, er jo en prioritering en har valgt, men at det da ikke blir nevnt i det hele tatt i den 45 minutter lange redegjørelsen, viser at en langt på vei har kapitulert når det gjelder internasjonal utdanning. En slik viktig pilar som burde ha stått, er dessverre i ferd med å falle, og det er skuffende.

I tillegg ble heller ikke regjeringens egetoppnevnte ekspertutvalg, Sending-utvalget, nevnt. Der er det så mange viktige moment og forslag som kunne gitt en veldig spennende debatt om utviklingspolitikk og kunne vært med på å sette en retning og hjulpet oss med å rydde i de debattene som går. Men dessverre ser vi at regjeringen gang på gang velger å ikke løfte utvalg som har blitt oppnevnt i løpet av de siste årene. Vi har Helgesen-utvalget, og Stoltenberg-utvalget nå sist, som også har kommet med veldig viktige og nyttige innspill til debatten vår. Det er skuffende å se at dette ikke fikk en større del i innlegget fra utviklingsministeren her.

Det er element jeg er glad for at blir løftet. Ikke minst er jeg glad for at noen av de glemte krisene blir nevnt, slik som situasjonen i Sudan, med de 26 millionene som nå står i en helt umulig situasjon, situasjonen i Darfur og bekymringen for Russlands økte tilstedeværelse og styrke, også på det afrikanske kontinentet. Dette er viktige moment som vi trenger å ta inn over oss og også må møte, og som vi må ha konkret politikk for her. Derfor skulle jeg ønske at vi på bakgrunn av det styrker vår tilstedeværelse på flere av de stasjonene vi har, ikke minst på det afrikanske kontinentet, av strategiske og viktige grunner.

Et annet felt som ble nevnt og vist til, er de gode resultatene innenfor helsefeltet – barnedødeligheten, som er gått ned med over 50 pst. siden 1990-tallet, og alle de millionene av forhindrede dødsfall gjennom norsk investering i helse og ikke minst knyttet til vaksine.

Det er viktig å vise at det nytter, at det har effekt, og at det vi har, gir resultater, men vi må ikke ende opp med å sette noen av disse konkrete tiltakene som vi har vært med på å finansiere, opp mot det som nå trengs framover: å etablere helsesystemer og være med på å få på plass strukturer knyttet til helse. Det er ikke noen motsetning mellom disse viktige, store institusjonene som er etablert, og det arbeidet som må gjøres framover.

Likevel ser vi at den gjennomgangen som er tenkt, av noen av de globale fondene, de 1100 avtalene som blir nevnt her, er viktig – at vi får en gjennomgang av det, og at en fortsetter det arbeidet som forrige regjering startet der. Men vi må også sørge for å bidra til mer effektivitet og bruke den kunnskapen som kommer, ikke minst fra de utvalgene som har vært, og bruke de store pengene som kunne gått til fattigdomsbekjempelse, på en enda tydeligere og mer effektiv måte.

Igjen: Det er mye en skulle ha ønsket og sagt, det er kort taletid. Jeg tror likevel det er mye regjeringen kunne tatt tak i for at bistanden ble mer effektiv – for at de store pengene ikke gikk til kapitalinnskudd i klimaøyemed, der vi på mange måter sender regningen til verdens fattige i to omganger, eller når vi ender opp med å bli den nest største mottakeren av bistand her, noe som går på tvers av de rådene vi fått fra ekspertutvalgene. Jeg ser fram til å høre mer fra utviklingsministeren.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [10:58:54]: Jeg er utrolig glad for at vi nå møtes i denne sal for å debattere innholdet og retningen i Norges utviklingspolitikk. Det har vært flere år uten en utviklingspolitisk redegjørelse, og jeg setter pris på at denne sal ønsket denne debatten. Jeg vil takke for gode og substansielle innlegg.

Allikevel må jeg si at jeg får et inntrykk av at deler av opposisjonen har glemt at vi faktisk befinner oss i en veldig annerledes og ny tid, en tid hvor bistandsbudsjettet ikke automatisk øker år for år, og en tid hvor 11 mrd. kr av budsjettet går til følgene av Ukraina-krigen. Det betyr at denne regjeringen må prioritere på en annen måte enn det tidligere regjeringer var nødt til. Det er ikke gitt at de tematiske prioriteringene skal være de samme i 2024 som de var i 2020. Det har vært noen turbulente år i bistanden, og det er derfor vi trenger denne debatten og også å komme oss forbi debatten som handler om størrelsen på enkeltposter.

Representanten Søreide etterlyste oppfølging av Sending-rapporten – det var flere representanter som var inne på det. Jeg er uenig i beskrivelsen av at den ble lagt i en skuff i departementet. Det stemmer ikke. Både ideen om investeringsrammeverk, som ble nevnt, mekanismer for mobilisering av privat kapital og flere andre innspill som kom i rapporten, følges opp i Norad og i Utenriksdepartementet. Dessverre var det sånn at ett av forslagene i Sending-rapporten som fikk mest oppmerksomhet – uovertruffent mest oppmerksomhet – i den offentlige debatten, nemlig et skille mellom såkalte globale fellesgoder og tradisjonell bistand. Det er et grep jeg hyller intensjonen bak, men som jeg mener at Norge ikke skal gå videre med unilateralt. Vi bidrar imidlertid til å løfte denne debatten internasjonalt.

Jeg har forsøkt å redegjøre for regjeringens hovedprioriteringer i utviklingspolitikken. Det er, som dere vet, matsikkerhet, klima, helse og kampen mot ulikhet. De var grundig beskrevet i Hurdalsplattformen, og det er prioriteringer denne regjeringen og jeg har fulgt opp. Jeg forstår at flere i denne sal hadde og har andre prioriteringer i utviklingspolitikken, men la meg gjenta hvorfor vi prioriterer som vi gjør. Matsikkerhetssatsingen svarer ut et stort og økende behov i en verden som opplever stadig mer sult. Jeg vil minne om at det første bærekraftsmålet som begynte å gå i feil retning, var bærekraftsmål 2, om kampen mot sult. Det var det aller første som begynte å gå i negativ retning, allerede fra 2014, men den forrige regjeringen responderte overhodet ikke på det. Tvert imot fastholder de fortsatt sine overskrifter. Jeg mener det er uheldig at vi skal stå i denne sal og sette viktige og riktige mål opp mot hverandre, men faktum er at vi må prioritere, og verden har endret seg.

Det er også et hovedelement i regjeringens strategi å forene klima- og utviklingspolitikken. Klimatilpasset landbruk og klimatilpassing generelt er et effektivt tiltak som også etterlyses av svært mange av de fattigste landene i verden. Jeg vet at mange i denne sal er opptatt av migrasjon. Jeg mener at hvis vi klarer å hjelpe f.eks. det afrikanske kontinent til å produsere mer mat til egen befolkning, er det sannsynligvis et viktig bidrag for å stagge den tendensen vi ser i dag. Det samme gjelder vår satsing på tilgang til ren energi, som sikrer mat, energi, arbeidsplasser og sikkerhet, og som gjør at folk blir boende i sine lokalsamfunn.

I redegjørelsen min snakket jeg om hvordan utviklingspolitikken ikke er veldedighet. Vi skal være der med humanitær bistand for å lindre lidelser, men aller viktigst er det å bygge opp stater til det punktet hvor de ikke lenger trenger å motta bistand. Nå vet vi og ser at katastrofene har blitt mer komplekse, mer langvarige og sammensatte. Plasterlappløsninger fungerer ikke lenger. De samme områdene som rammes av naturkatastrofer, rammes ofte av langvarig konflikt, og vi må derfor jobbe mye mer helhetlig og mye mer med forebygging, også inne i våre humanitære innsatser.

Verden opplever økende forskjeller. Det ble også nevnt i debatten. Dette handler ikke bare om økonomi, det handler også om rettigheter. Jeg skulle ønske at regjeringen ikke trengte å ha kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter som en prioritet i 2024, men dessverre blir det stadig mer aktuelt. Utviklingen går raskt feil vei. Regjeringen ønsker at Norge skal bidra til å forsvare de seierne som er oppnådd gjennom de siste tiårene, men som nå går en uviss framtid i møte. Norge kommer til å gå i bresjen for SRHR og kvinners rettigheter i tiden framover.

Flere av representantene er opptatt av at Norge skal være en forutsigbar og pålitelig partner i utviklingspolitikken. Det er viktig, og det er denne regjeringen veldig enig i. Dette gjelder f.eks. innsatsen vår på global helse. Norsk innsats til global helse er på omtrent 4 mrd. kr i året. Det er en av våre aller største prioriteringer. Jeg vil understreke at dette handler om langt mer enn finansiell bistand til f.eks. pandemibekjempelse eller helsesystemer. Vi er også i førersetet normativt. Vi har vært det over tid, vi fortsetter å være det. Norge sto bl.a. sentralt i arbeidet med Lusaka-agendaen, som nettopp handler om å styrke de nasjonale helsesystemene. Vi vet at internasjonal innsats i f.eks. vaksinearbeid må kombineres med bygging av robuste helsesystemer på landnivå for faktisk å kunne gjøre jobben på bakken.

Det kanskje aller viktigste vi kan gjøre, er å bidra til at landene selv settes i stand til å finansiere egen velferd. Derfor er arbeidet med en internasjonal skattekonvensjon høyt prioritert av regjeringen. Norge har akslet en lederrolle. Vi ønsker å være en brobygger i arbeidet med en rammekonvensjon om skatt.

Helt til slutt vil jeg gjenta det jeg sa i min redegjørelse om hvordan utviklingspolitikken har blitt en del av sikkerhetspolitikken og utenrikspolitikken på en annen måte enn for noen år siden. Det handler ikke bare om Ukrainas inntreden i budsjettet, det handler også om våre målsettinger. Norsk utviklingspolitikk må ta innover seg den virkeligheten vi lever i. Det handler om å kombinere tradisjonell bistand med en aktiv utviklings- og utenrikspolitikk og ikke minst et diplomati som underbygger det arbeidet vi gjør. Jeg er stolt over den rollen Norge har spilt og fortsatt spiller i denne sammenheng.

Trine Lise Sundnes (A) [11:21:46]: Aller først vil jeg takke utviklingsministeren for en omfattende redegjørelse sist uke.

Å bygge en utviklingspolitikk som er forankret i solidaritet, likhet, demokrati og frihet, er viktig for Arbeiderpartiet. Det innebærer også et sterkt fokus på å støtte sivilsamfunn og lokale organisasjoner som arbeider for å fremme arbeidstakerrettigheter og sosialhjelp. En sentral del av dette er å styrke arbeidslivets parter i utviklingsland. Dette er ikke bare et spørsmål om rettferdighet, men også om å skape en bærekraftig utvikling og stabilitet.

Sterke fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner er grunnleggende for et velfungerende demokrati. De gir stemme til arbeidstakere og bidrar til å balansere maktforholdet i samfunnet. LO og NHOs felles toårige sosial-dialog-prosjekter i Colombia, Vietnam, Ghana og Tunisia om partssamarbeid, lønnsdannelse, likestilling og demokrati er alle eksempler på hvordan dialog, forhandlinger og samarbeid mellom partene er kritisk viktig for å løse nasjonale utfordringer.

De Norad-støttede prosjektene LO har bl.a. i Zanzibar, Ghana, Indonesia, Colombia og Peru, er alle eksempler på prosjekter som fører til flere organiserte, mer likestilling, flere tariffavtaler og med det økt forhandlingsstyrke. I Indonesia økte minstelønnen med over 15 pst. som et resultat av dette, og hovedorganisasjonen der har nå fått 56 pst. kvinner i ledelsen.

Den samme utviklingen ser man i andre prosjekter med tydelig fokus på arbeidstakere og deres organisasjoner, det være seg hushjelper i Hongkong eller gruvearbeidere i Sør-Amerika. I Ghana har fagbevegelsen jobbet systematisk med likestilling og ungdomsarbeid og har fått på plass avtaler mot seksuell diskriminering på arbeidsplassen, for å nevne noen resultater. Det finnes mange flere.

Når arbeidstakere kan forhandle om egne lønns- og arbeidsvilkår, bidrar det til en mer rettferdig fordeling av ressurser og stimulerer til økonomisk vekst nedenfra. Et velfungerende trepartssamarbeid mellom myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere er avgjørende for å finne balanserte løsninger på samfunnsutfordringer.

Derfor er det også viktig at Nansen-programmet fokuserer på arbeidslivets parter i gjenoppbyggingen, for det er ikke gitt at arbeidstakerorganisasjonene automatisk ville fått en plass ved bordet i Ukraina.

Til tross for framgang står vi overfor betydelige utfordringer. Vi ser et økende press mot sivilsamfunn og undertrykkelse av menneskerettighetsforsvarere, inkludert fagforeningsledere, i mange land. Det understreker viktigheten av fortsatt støtte og solidaritet. Å styrke arbeidslivets parter i utviklingsland er derfor ikke bare riktig, men det er smart. Det bidrar til mer stabile samfunn, bærekraftig økonomisk vekst og en mer rettferdig verden.

Arbeiderpartiet vil fortsette å være pådriver for dette arbeidet. Det er ikke bare i tråd med våre verdier om solidaritet og rettferdighet, men det er også avgjørende for å nå de globale bærekraftsmålene. En verden der alle arbeidstakere har en stemme, og der faglige rettigheter respekteres uansett hvor man befinner seg, er en verden som utjevner forskjeller og setter folk i stand til å ta kontroll over eget liv – en viktig forutsetning for demokratisk utvikling og en regelstyrt verden.

Ingjerd Schie Schou (H) [11:26:26]: Jeg vil også takke utviklingsministeren for redegjørelsen hun holdt. Den har vært lenge etterspurt.

Utenom de årlige budsjettproposisjonene er det lenge siden Stortinget har behandlet utviklingspolitiske saker eller meldinger. Ekspertgruppen ledet av Ole Jacob Sending la i mai i fjor fram anbefalinger for norsk utviklingspolitikk, som ikke har blitt gjenstand for stortingsbehandling. Det lille som er av debatt om utviklingspolitikk i offentligheten, dreier seg stort sett om nivå, ikke om innhold. Derfor så jeg fram til å høre utviklingsministeren gjøre rede for sitt syn på utfordringene Norge og verden står overfor, og også hvordan norsk utviklingspolitikk bør innrettes for å bidra best mulig til å løse dem.

Redegjørelsen ga svar på noen spørsmål, men for min del er det dessverre fortsatt en del ubesvarte. Jeg er glad for at vi har denne debatten i dag for å se om vi kan få noen flere svar.

Jeg vil allikevel begynne med noe jeg er enig med utviklingsministeren i. Statsråden understreket at utviklingspolitikk også er interessepolitikk, og at det ikke er snakk om veldedighet. Det er jeg helt enig i.

Den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i, er noe også utviklingspolitikken må tilpasse seg. Selv om bistandsbudsjettet totalt sett har vokst mye de siste årene på grunn av økte inntekter til landet, er det naturlig at den relative vektingen av ulike deler av bistandsbudsjettet endrer seg.

Jeg tenker selvfølgelig først og fremst på at Ukraina er blitt den desidert største mottakeren av norsk bistand, og jeg er glad for at utviklingsministeren startet sin redegjørelse med Ukraina. Jeg mener også, i lys av de mange og kompliserte krisene i verden, at det er riktig at Norge nå øker sine bidrag til humanitær nødhjelp, selv om vi aller helst skulle lagt mer av innsatsen i langsiktig utvikling.

Det å slå fast at utviklingspolitikk er interessepolitikk er også en god grunn til å verne om den tradisjonelle fattigdomsbekjempende utviklingsinnsatsen. Som sagt er det spørsmålet om nivå – over eller under 0,7 eller 1 pst. som ofte dominerer den utviklingspolitiske debatten, og på den siden av debatten hvor man gjerne vil kutte mest mulig, er det lett å få inntrykk av at bistand er ren sløsing. Det mener jeg er en lettvint slutning. En verden med mindre fattigdom og mer samarbeid gir mindre internasjonal spenning og uro. Det er i Norges interesse at ulikhetene i og mellom land reduseres.

La oss også være ærlige om at utviklingspolitikk er merkevarebygging. Det er 193 medlemsland i FN, som alle har én stemme hver. Norge er godt tjent med at flest mulig av disse landene har et positivt inntrykk av oss. Det at vi som et rikt land bidrar solidarisk til å utjevne forskjeller i verden, er med på å vedlikeholde det inntrykket.

Norge er konsistent blant de to–tre landene i verden som gir den største andelen av sin brutto nasjonalinntekt til utviklingshjelp. Derfor tåler vi godt en debatt om nivå. Jeg kjøper ikke premisset om at enhver desimal under 1 pst. er et svik mot verdens fattigste. Derimot mener jeg at vi skylder både norske skattebetalere og partnerland vi investerer i, en grundig debatt om hva vi oppnår med investeringene våre.

Nå begynner jeg å nærme meg det jeg fortsatt synes er foruroligende etter utviklingsministerens redegjørelse. Både redegjørelsen, statsbudsjettene Støre-regjeringen har lagt fram, og diverse planer og strategier fra Utenriksdepartementet gjør det klart at småskala landbruk i Afrika sør for Sahara er noe regjeringen prioriterer. Det er ikke overraskende når Senterpartiet har utviklingsministeren. Det er heller ikke noe i veien med småskala landbruk i Afrika sør for Sahara. Det er et av mange gode formål på bistandsbudsjettet.

Det statsråden imidlertid snakker mindre om, er hva hun prioriterer ned for å finansiere denne satsingen. Det står selvfølgelig i budsjettdokumentene, men i redegjørelsen sin nevnte hun det faktisk ikke med ett ord. Det var øredøvende taust om et tema mange av oss var spente på å høre hva hun ville si om. Heldigvis, kan man si, har øredøvende taushet den effekten at den er ganske merkbar, så utviklingsministeren lyktes på den måten godt med å rette oppmerksomheten mot en av Høyres utviklingspolitiske prioriteter over lang tid, nemlig utdanning.

Utvikling starter med utdanning. Utdanning er helt grunnleggende for individet og for all annen utviklingsinnsats. Utdanning er det kraftigste virkemiddelet for å redusere ulikhet i land. Manglende utdanning rammer jenter hardere enn gutter.

Utdanning er en av grunnmurene i hvordan et land skal bygges. Det hører med i det kjedelige, men akk så viktige, ordet systembetingelser. Vi erfarte det i 1814, og i alle år senere. Det er utdanning og kompetanse som har bragt oss videre.

Mens Solberg-regjeringen løftet finansieringen av utdanningsbistand fra 2,1 til 3,8 mrd. kr i løpet av årene 2013–2021, har Støre-regjeringen nå latt den falle brått, til 2,7 mrd. kr i 2023. I og med at bistandsbudsjettet har fortsatt å øke, har utdanning som andel av det totale bistandsbudsjettet sunket enda mer. I budsjettforslaget for 2025 foreslår regjeringen et kutt på 15 pst. i den sentrale posten for utdanningsbistand, fra 1 mrd. kr til 850 mill. kr.

Prioritering har to sider. Skal man prioritere noe opp, må man prioritere noe annet ned. Det gjelder selvfølgelig også innen bistanden. Høyre har gjort ærlige prioriteringer i våre alternative budsjetter og har måttet tåle kritikk for det i denne sal fra utviklingsministerens partifelle, representanten Arnstad. Derfor håper jeg at vi i dag kan få en forklaring fra utviklingsministeren på hvorfor hun mener det er riktig å kutte i bistand til utdanning.

Mitt syn er som følger: Utdanning er en investering i langsiktig økonomisk vekst og individets evne til å ta gode valg for seg selv. Småskala landbruk er en økonomisk aktivitet mange i Afrika er avhengig av for å skaffe mat til seg selv og familien, men som ikke skaper økonomisk vekst på sikt. Derfor bør norsk utviklingspolitikk prioritere utdanning høyere enn småskala landbruk. Hva mener egentlig utviklingsministeren?

En annen sak utviklingsministeren ikke sa noe om i redegjørelsen sin, og som det heller ikke står noe om i budsjettforslaget, er hvordan regjeringen stiller seg til den nært forestående påfyllingen av Verdensbankens fond for de fattigste landene, IDA. Nå kom det fram i går – og det tar vi til etterretning – at regjeringen i neste periode vil øke bidraget til IDA-fondet med 50 pst. I perioden 2023–2025 bidrar vi med 1,1 mrd. kr. i året til IDA, så det er allerede ikke småpenger, men det vil bli ytterligere økt. Det tar vi til etterretning.

Den forpliktelsen regjeringen skal inngå under påfyllingskonferansen i Sør-Korea om drøyt to uker, får konsekvenser for budsjettårene 2026–2028. Utviklingsministeren og jeg har ulikt syn på hvem som bør regjere i de årene. Vi vet at regjeringens budsjettpartner SV er skeptisk til utviklingsbankene, og at finansiering av Verdensbanken er en av ytterst få poster på bistandsbudsjettet hvor SV faktisk har foreslått kutt i sitt alternative budsjettforslag.

Jeg vil gjerne utfordre utviklingsministeren på å gjøre nærmere rede for sitt syn på Verdensbanken som utviklingsaktør, og for regjeringens planer for påfyllingskonferansen neste måned.

Statsråd Tvinnereim er ikke bare utviklingsminister, hun er også nordisk samarbeidsminister. Jeg nevnte det i replikkrunden også. Som østfoldinger er vi begge ille begeistret for grenseoverskridende samarbeid i Norden. Det ligger et potensial i å inneha disse rollene samtidig, som jeg gjerne vil høre statsråden si litt mer om. Jeg hørte noe i replikkrunden, men det er fortsatt mer å fylle på der.

Våre nordiske naboer har delvis sammenfallende, delvis utfyllende tilnærminger til utviklingssamarbeid. Det hører med til politisk lederskap å utforske og se muligheter til større grad av samarbeid enn det jeg så langt har sett. Sverige har nylig redusert sine utviklingsbudsjett betydelig, og det er mitt inntrykk at både Danmark og Finland har en mer offensiv tilnærming enn oss til å involvere det private næringslivet.

Hvilke muligheter ser utviklingsministeren for bedre samordning av nordisk utviklingspolitikk, både på hovedstadsnivå, mellom samarbeidslandene og også mellom ulike typer næringer, som f.eks. det private næringsliv?

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) [11:36:02]: Jeg er jo ofte «the odd man out» i disse debattene, og det lever jeg godt med. Til den rapporten som utviklingsministeren ikke hadde hørt om: Den sto i Panorama nyheter, altså tidligere Bistandsaktuelt, og jeg har sendt den til utenriksministeren, for jeg hadde ikke utviklingsministerens telefonnummer. Da kan hun lese den der; det er tre uker siden den kom.

Jeg skulle ønske utviklingsministeren innledet sine redegjørelser med å si at nå er det flere land som er uavhengige av bistand, bistanden har hjulpet, og de vil klare seg selv, de vil skape arbeidsplasser, vekst osv., men det skjer dessverre ikke. Det er kanskje ikke overraskende, og jeg stiller sikkert altfor høye krav, men det var positivt at utviklingsministeren sa at bistand skal være i Norges egeninteresse. Det er nye toner, og det setter jeg pris på. Det er også positivt at utviklingsministeren sa at vi skulle redusere antall prosjekter. Det var 1 100, og en skulle gå gjennom det. Det var bare noen få som var kuttet, men det kunne bli flere. Det er også veldig positivt, og noe som jeg har etterlyst, at man ikke går for mange områder.

Utviklingsministeren sa videre at Russlands krigføring hadde skapt en helt ny verdensorden når det gjelder bistand på grunn av usikkerheten som den krigen har skapt. Det kan hende, men det er litt synd at ikke de samme landene som da lider under denne krigen og manglende eksport av korn fra Ukraina, også er aktive motstandere mot krigen og bruker sin røst – statsråden sa at det var demokratisk i FN, for alle hadde én røst – til aktivt å kritisere Russland, altså at vi får en global oppslutning om motstanden mot Russland. Det ser jeg ikke skjer.

Det er tilbakegang for likestilling i verden, sa også utviklingsministeren, og det er helt riktig. Da må vi gå inn og se på hva det skyldes, og det er ingen tvil om at det er styresettet i disse landene som bidrar til både at likestilling ikke eksisterer, og at kampen mot prevensjon er politisk styrt. Da må vi vise den kraften vi har i utviklings- og bistandspolitikken, og bruke den til å sette krav. Hvis man ikke tillater prevensjon eller ikke vil ha likestilling i landet sitt, kan man heller ikke få hjelp fra Norge gjennom bistand. Det vil si at vi bruker den kraften og styrken som ligger i bistand, til å skape et diplomati som gjør at vi får muligheten til å gjennomføre det som er viktigst, og det er å ha liberale verdier. Har man liberale verdier, kan man skape arbeidsplasser. Man kan skape et samfunn med vekst og økonomiske muligheter for flere, og da vil færre være i fattigdom. 75 millioner har kommet ut av fattigdom hvert år fra 2000 og frem til 2013, men når befolkningsveksten har vært i hvert fall tre ganger det, blir ikke prosenten så veldig mye bedre. Det er bra at 75 millioner har kommet ut av fattigdom hvert år i disse årene, men vi må se på totaliteten, og norsk bistand har dessverre ikke bidratt til å gjøre verden verken mindre fattig eller bedre – men det har vært et stort antall ansatte som har forbedret sin hverdag, dessverre.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [11:39:19]: Når jeg fikk muligheten til noen minutter ekstra her, har jeg noen betraktninger rundt det utviklingsministeren innledet med i sin redegjørelse, knyttet til nettopp dette med at det ikke skulle være veldedighet. Det ble også understreket flere ganger i redegjørelsen, og det ble også lagt ut poster fra Utenriksdepartementet i sosiale medier der det kunne virke som om det var noe av hovedbudskapet, eller i hvert fall noen av de viktigste linjene fra redegjørelsen. Nå hører vi at representanten Tybring-Gjedde var glad for den retorikken og det tydelige budskapet.

Det er noe med at disse norske interessene blir satt opp mot hverandre. Jeg tenker: Er det nå så enkelt, og burde det være det? Nei, så absolutt ikke, for jeg tror en undervurderer motivasjonen i det norske folk til å ville ønske å være med og bidra til en bedre verden. Det er noe med verdiene som vi har bygd landet vårt på, og som jeg mener vi virkelig ønsker å bygge videre på som land og folk: at vi også skal se ut over våre egne grenser, og at vi skal være med på å stille den nøden som er der.

Ett av de andre momentene er at det ikke var så viktig – eller iallfall ikke nødvendig, ble det sagt – å sette globale fellesgoder, som klima og annet, opp mot fattigdomsbekjempelse. Jo, det er så absolutt viktig å ta den debatten, og det er også nettopp noe av det flere av ekspertutvalgene har løftet inn til oss som politikere, og som jeg har prøvd å belyse i det tidligere innlegget mitt.

Når det er sagt, tror jeg at om det er noe vi virkelig trenger å gjøre, er det å vise fram – og det gjør vi også sammen, i forbindelse med flere av de delene som utviklingsministeren løftet fram her – de resultatene som vi har fått gjennom norsk bistand gjennom mange år: vise at det nytter, vise at det er kanskje en av de mest effektive måtene vi kan være med på å bidra til å forandre og redde liv, slik vi har gjort. Vi må se mulighetene knyttet til helse, knyttet til utdanning og knyttet til der våre midler kan være med på å skape jobber der det trengs, og der man ikke har det håpet og de mulighetene som vi ser skulle ha vært der i dag – og ikke minst knyttet til den livsviktige humanitære hjelpen som vi også er med og bidrar til, gjennom de budsjettpostene som vi har oppe til debatt i dag.

Jeg har allikevel bare lyst til å avslutte med dette: Det er ikke slik at vi skal snakke ned det som handler om det sterke engasjementet som er i det norske folk for å ville være med og bidra, helt uavhengig av hva det måtte gi av interesse for oss selv. Det er helt åpenbart at vi skal ha begge de perspektivene med oss, men jeg tror det er mange som står med meg også i dag og sier at vi skal være en viktig bidragsyter for å være med og løfte de aller mest utsatte og mest sårbare, og være med og bekjempe verdens fattigdom.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [11:42:30]: Jeg vil starte med å si noe om det representanten Christian Tybring-Gjedde etterlyste: Bistand virker. Det er mange eksempler på at land som tidligere har vært avhengig av hjelp utenfra, har kommet seg ut av det og blitt giverland. Det er eksempler på viktige samarbeidsland, hvor Norge har vært aktiv, som er langt mindre avhengig av bistand enn de var tidligere. Et eksempel på det er Tanzania. Så bistand virker. Utviklingspolitikk er politikk, og en effektiv utviklingspolitikk handler om å bidra til systemendringer i landene vi jobber i.

Jeg vil utkvittere noen utfordringer jeg har fått fra talerstolen. Til representanten Ingjerd Schie Schou: Utdanningsbistand er viktig, og Norge bidrar fortsatt med 2,7 mrd. kr årlig. Det er veldig mye penger. Vi har endret innretningen noe på den bistanden. Vi fokuserer som nevnt bl.a. på støtte til utdanning i krise og konflikt. Jeg skal gi representanten Schie Schou rett i at når noe prioriteres ned, må noe prioriteres opp. Men jeg vil gjerne snu på spørsmål: Hva mener representanten Schie Schou skal prioriteres ned for å prioritere utdanning opp? Jeg håper vi kan komme oss videre fra disse prioriteringsdebattene og ikke sette viktige tematiske områder opp mot hverandre.

Jeg vil også påpeke at det ikke stemmer at investeringer i småskala matproduksjon, som er en viktig prioritet for denne regjeringen, ikke har store utviklingseffekter – tvert imot. Verdensbanken har påpekt at det å investere i landbrukssektoren i afrikanske land er sju ganger mer effektivt enn fattigdomsbekjempelse gjennom å investere i andre sektorer. Dette er også etterspurt av landene selv. Vi vet at afrikanske land importerer mat for 110 mrd. dollar årlig. Dette er verdikjeder som kunne bidratt til jobbskaping og utvikling i landene det dreier seg om.

Jeg fikk også et spørsmål om samarbeid med Norden. Det er mindre sammenfall i prioriteringene mellom de nordiske landene på dette området nå. Det må vi være ærlige om. Men vi har definitivt lært av våre naboland når det gjelder mekanismer for å utløse privat kapital, som representanten Schie Schou påpekte. Det var også noe av bakgrunnen for at vi nå har fått på plass en statlig garantimekanisme.

Jeg ser også fram til et tettere samarbeid med de nordiske landene når det gjelder SRHR, seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Ine Eriksen Søreide (H) [11:45:47]: Jeg vil for det første takke for en god og interessant debatt, men jeg skal også plukke opp der utviklingsministeren slapp, om SRHR. Representanten Aukrust sa i sitt innlegg at Norge ikke tok lederskap når det gjaldt kvinners rettigheter og SRHR sist gang Trump var president. Jeg tolker min gode kollega i beste mening og anser at han bare har et lett forbigående hukommelsestap, og at det er det som gjør at han sa det han sa. Så for å friske opp hukommelsen til representanten Aukrust, kan jeg fortelle at i den perioden da Dag-Inge Ulstein var utviklingsminister og jeg var utenriksminister, ble det bevilget store summer til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Det var en prioritering for regjeringen. Det ble bevilget nærmere 11,5 mrd. kr over en fireårsperiode. Det handlet også om strategien mot skadelige skikker, som også var ekstremt viktig i denne sammenhengen. I tillegg ble det laget et bistandsprogram for å bekjempe moderne slaveri. Grunnen til at det er viktig, er at ca. 45 millioner mennesker globalt er offer for moderne slaveri. 70 pst. av disse er jenter og kvinner, og det å gripe det an er viktig for både likestilling og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Utviklingsministeren var inne på at vi ikke måtte sette viktige prioriteringer opp mot hverandre, og at vi måtte komme oss videre fra prioriteringsdebatten. Vel, det er jo interessant, for en debatt om Norges utviklingspolitikk bør også dreie seg om prioritering. Utviklingsministeren selv og regjeringen har jo gjort sine prioriteringer, og da er det ganske naturlig at også Stortinget diskuterer dem og har meninger om dem.

Og siden utviklingsministeren avslutningsvis sa at hun hadde fått et spørsmål om samarbeid med Norden, vil jeg minne om spørsmålet jeg stilte om samarbeidet med EU. I redegjørelsen sier utviklingsministeren – og dette mener jeg er helt presist og riktig – at:

«Samtidig bidrar aktørmangfoldet til at rammevilkårene for norsk bistand utfordres. I møte med dette mener regjeringen at vi må holde fast på prinsippene for vår bistand.»

Videre sier utviklingsministeren:

«Når andre givere møter utviklingsland med egne krav – eller ingen krav – skal bistanden vår fortsatt være basert på menneskerettighetene.»

Jeg deler det perspektivet fullt ut. Det var også nettopp derfor jeg spurte om utviklingsministeren kunne dele noen tanker om hvordan man samarbeider med EU-land om spørsmålet om kondisjonalitet. Dette er et vanskeligere tema i dag enn det var for 10–15 år siden – det er det ingen tvil om. Det er også vanskeligere å stille de kravene vi ønsker å stille. Det er bl.a. fordi det kommer inn nye bistandsaktører som ikke stiller krav, eller som stiller helt egne krav. Derfor er samarbeidet med likesinnede land så viktig. Det var også grunnen til at jeg spurte om perspektivet med EU, for der har vi en gruppe med stort sett veldig likesinnede land, som nok sliter med en del av de samme utfordringene. De er – samlet sett og hver for seg – en stor bistandsaktør, og det ville vært interessant å høre utenriksministerens tanker om hvordan det samarbeidet kan utvikles for at vi skal oppnå mer når det gjelder kondisjonalitet i bistanden.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [11:49:05]: Jeg er veldig glad for at det løftes spørsmål som gjør at vi også kan diskutere det litt instrumentelle i innretningen på bistanden her i dag. Spørsmålet om samarbeidet med EU er viktig, og det pågår noen veldig krevende diskusjoner også med EU-systemet om kondisjonalitet, ikke minst knyttet til f.eks. migrasjon. Så sent som i 2022 landet vi også nye retningslinjer gjennom OECD-systemet om hvordan disse koblingene kan rammes inn. Jeg er veldig opptatt av at vi skal ha gode regler å forholde oss til når det gjelder hvordan bistanden skal innrettes, når man begynner å diskutere kondisjonalitet.

I redegjørelsen min var jeg også opptatt av å bringe inn diskusjonen om samarbeid med andre, litt utradisjonelle partnere. Det kan være oljerike land, det kan være med Kina, og vi er opptatt av å finne måter å samarbeide om utviklingspolitikk på som gjør at vi samtidig kan holde fast på vår verdibaserte innretning av bistanden. Det er krevende, men fullt mulig, og jeg er veldig opptatt av å utforske mulighetene i den typen samarbeid.

Det er to aspekter til jeg er opptatt av at denne debatten må være innom. Det ene er at vi ikke har diskutert forvaltning og effektivitet i forvaltningen. Det er viktig for å sikre bistandens legitimitet og troverdighet. Jeg vil bare minne om at denne regjeringen har gjennomført en veldig omfattende reform av bistanden, ved at Norad nå er ansvarlig for det aller meste av forvaltningen. Det er viktig fordi vi nå samler forvaltningen hos det mest kompetente forvaltningsmiljøet i Norge. Jeg tror det er viktig for videre effektivitet i den.

Det andre er diskusjonen om fond, som noen har vært inne på. I Hurdalsplattformen slår vi fast at vi ønsker en kritisk gjennomgang av de mange fondene og fondslignende mekanismene. Jeg vil minne om at det under forrige regjering var en rask økning i bruken av fond og fondslignende mekanismer, og man var kanskje noe ukritisk når det gjaldt transaksjonskostnader og effektiviteten av disse fondene. Om kort tid får jeg en rapport på mitt bord som konkluderer i denne gjennomgangen. Vi har allerede begynt å trekke oss ut av enkelte fondslignende mekanismer, noe som gjør at vi på en måte tar pendelen litt tilbake når det gjelder hva slags mekanismer vi benytter i bistanden. Det er også viktig for å sikre legitimitet og effektivitet.

Christian Tybring-Gjedde (uavh.) [11:53:03] (ordfører for saken): Eksportmeldingen er en årlig rapportering fra regjeringen til Stortinget om eksport av forsvarsmateriell, eksportkontroll og ikke-spredning av atomteknologi.

Norsk forsvarsindustri har opplevd det sterkeste eksportåret noen gang. Det er positivt for arbeidsplasser, teknologiutvikling og samarbeid i NATO. Forsvarsindustrien er en strategisk ressurs og derfor også viktig for norsk beredskap. Eksporten av militært materiell til sluttbruk, teknologi og ulike relaterte tjenester økte fra 8,9 til 12 mrd. kr. Eksporten av a-materiell økte fra 6,5 til 8,5 mrd. kr. Rekordåret har imidlertid et tragisk bakteppe med Russlands fullskala krig i Ukraina i 2022.

Norske forsvarsbedrifter har allerede i 2024 rapportert om nye gigantiske eksportleveranser, og det er sannsynlig at eksporten vil øke ytterligere i inneværende år. I tider hvor de offentlige budsjettene eser ut, bruken av oljepenger er rekordhøy, og verdiskaperne flytter ut av Norge, er forsvarsindustrien et lysglimt som utvikler teknologi, sprer teknologi og skaper flere tusen relaterte høyteknologiske arbeidsplasser.

Med implementeringen av investeringene vedtatt i langtidsplanen vil norsk produksjon øke ytterligere, og ikke minst vil Norges anskaffelse av ulike militære fartøyer skape vekst, ikke minst i distriktene.

Satsing på romteknologi kan gjøre Norge til en ledende nasjon i Europa, men da må regjeringens innsats på området koordineres noe bedre. Skal vi inn i de viktigste programmene i Europa, som Secure Connectivity og bygging av relatert infrastruktur gjennom IRIS², må utenriksministeren, forsvarsministeren og næringsministeren tale med én tunge og bruke de samme resonnementene.

For egen del håper jeg regjeringen vil utvide satsingen på romindustrien og også ta en ledende rolle innenfor kunstig intelligens, noe Norge har alle forutsetninger for å gjøre. Vår geografiske beliggenhet med nærhet til nordområdene, vår teknologiske kompetanse, vårt forskningsmiljø og vårt tette samarbeid med USA gir Norge unike muligheter.

Regjeringen melder at den i 2025 vil opprette en egen etat: Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner – DEKSA. Dette vil baseres på endringer i eksportkontrollforskriften og samle all kompetanse innenfor et tak. Det er positivt, men det er samtidig en fare for at det når det slås sammen, ikke fører til besparelser og mindre byråkrati, men til flere mennesker og flere beslutningsledd. Det er uheldig. Det er derfor riktig og viktig at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en rapport om fremdrift og planlagt organisering av DEKSA.

Etter å ha jobbet med ulike problemstillinger knyttet til forsvarsindustrien i hele mitt yrkesaktive liv ser jeg med stor tilfredshet at forsvarsindustriens positive bidrag til samfunnet nå tas på alvor. I tidligere eksportmeldinger har fokuset vært på regelverk og hvordan man kan hindre forsvarsindustrien i å vokse. Ikke minst i partienes merknader har det utelukkende vært fokus på hvordan man kan begrense og regulere eksporten og gjøre det vanskeligere for forsvarsindustrien å konkurrere om kontrakter og samarbeide med bedrifter i andre land.

Regjeringen var sendrektig med å ta inn over seg behovet de ledende bedriftene har for å bygge infrastruktur og produksjonslinjer. Dette ser nå ut til å være løst, og både Kongsberg og Nammo øker henholdsvis produksjonen av ulike missiler og ammunisjon og artillerigranater. Regjeringen har vist at den kan handle, men det tok unødvendig lang tid.

Nils-Ole Foshaug (A) [11:56:42]: For Arbeiderpartiet er det svært viktig at Norge har en egen forsvarsindustri. Norsk forsvarsindustri representerer økt forsvarsevne og kampkraft, og krigen i Ukraina har gjort det ettertrykkelig klart hvor viktig det er å ha en industri som sikrer nasjonal beredskap og materiell støtte til våre allierte. Norsk forsvarsindustri er også verdensledende innenfor flere enkelte teknologiområder og utvikler avansert teknologi som også brukes i det sivile. Eksport av forsvarsmateriell betyr også en rekke arbeidsplasser rundt om i landet, og i flere kommuner og regioner er denne industrien en hjørnesteinsbedrift.

Forsvarsindustrien skaper store eksportinntekter for Norge. I 2023 ble det eksportert forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær sluttbruk, teknologi og tjenester for ca. 12 mrd. kr – en økning på ca. 35 pst. fra 2022. Eksport til våre NATO-allierte sto for størstedelen av denne økningen. Det er bra for oss, bra for alliert sikkerhet og for de om lag 9 000 årsverkene som er direkte involvert i forsvarsindustrien.

For at forsvarsindustrien skal lykkes internasjonalt, er forutsigbarhet en nøkkelfaktor, for utvikling, produksjon og markedsføring av forsvarsmateriell tar tid og forutsetter langsiktig planlegging fra industrien. At regjeringen arbeider for at norske forsvarsbedrifter får muligheten til å eksportere innenfor forutsigbare og langsiktige rammer, er derfor klokt.

Jeg vil samtidig understreke at eksport av forsvarsmateriell også innebærer et stort ansvar. Det er derfor en styrke at Norge har et av verdens strengeste regelverk for eksport av forsvarsmateriell. Siden 1996 er det framlagt en årlig melding om eksport av forsvarsmateriell, teknologi og tjenester for militært formål. Meldingen har utviklet seg til å bli en omfattende framstilling av eksportkontrollen, herunder om regelverk, praktisering av retningslinjer, samarbeid med andre etater og det omfattende internasjonale arbeidet på eksportkontrollområdet. Meldingen om innsyn i eksport av forsvarsmateriell sikrer offentlig og parlamentarisk innsyn i praktiseringen av eksportkontrollregelverket. Slik åpenhet er en styrke for både industrien og forvaltningen og viktig for tilliten i et demokratisk samfunn som Norge.

I en verden med stadig flere alvorlige kriger og konflikter blir god eksportkontroll enda viktigere. For hvem vi eksporterer norsk forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og kunnskap til, har stor sikkerhetspolitisk betydning. Det er derfor bra at Støre-regjeringen i 2023 besluttet å opprette et direktorat for eksportkontroll og sanksjoner, DEKSA, underlagt Utenriksdepartementet, for å styrke eksportkontrollarbeidet. Direktoratet vil være operativt fra 1. januar 2025 og har fra den datoen den utøvende kontrollen med eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester.

Med DEKSA styrker regjeringen den nasjonale eksportkontrollen ved å tilføre mer ressurser, kompetanse og kapasitet. Dette er positivt for næringslivet, som gjennom flere år har etterspurt både raskere saksbehandling og mer veiledning fra myndighetene om eksportkontroll og sanksjoner. Det er også positivt for vår sikkerhet, for bedre kontroll med eksport av strategiske og sensitive varer, teknologi og kunnskap vil bidra til å redusere vår sårbarhet.

I Hurdalsplattformen har Arbeiderpartiet og Senterpartiet nedfelt en ambisjon om å bringe det internasjonale våpenkontroll- og nedrustningsarbeidet videre. Vi vil etterse at forbudet mot klasevåpen og landminer overholdes og ta nødvendige initiativ for å regulere utviklingen av selvstyrte våpensystemer. I en stadig mer usikker verden er det viktig å prioritere dette arbeidet. Ikke fordi det finnes enkle løsninger, krigen i Ukraina har tross alt gjort internasjonalt samarbeid enda vanskeligere, men selv om arbeidet har blitt vanskeligere, er ikke konsekvensen at vi bør velge det bort. Snarere tvert imot, dette er for viktig til å nedprioriteres. Men for å skape resultater kreves også her langsiktig innsats og stø kurs.

Hårek Elvenes (H) [12:01:55]: Forsvarsindustrien og eksportkontrollen er en integrert del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Meld. St. 17 for 2020–2021, Samarbeid for sikkerhet – Nasjonal forsvarsindustriell strategi for et høyteknologisk og fremtidsrettet forsvar, som regjeringen Solberg la fram, er et godt grunnlag for å videreutvikle vår nasjonale forsvarsindustri. En styrket forsvarsindustri er en viktig forutsetning for å øke vår egen forsyningsberedskap og forsvarets operative evne. Grunnleggende sett er forsvarsindustriens oppgave å ivareta nasjonale og alliertes sikkerhetsbehov. En ren forretningsmessig tilnærming er ikke tilstrekkelig for å ivareta de nasjonale beredskapsbehovene. Det avdekkes når den sikkerhetspolitiske situasjonen brått forverres.

Våpensystemer utviklet og produsert av norsk forsvarsindustri, er internasjonalt etterspurt. Uten det norskutviklede NASAMS-luftvernsystemet ville Ukraina vært vesentlig dårligere beskyttet mot de russiske missilangrepene. Norsk forsvarsindustri er verdensledende innenfor enkelte teknologiområder. Forsvarsindustrien bidrar til teknologiutvikling langt utover det militære. Om lag 9 000 årsverk er tilknyttet norsk forsvarsindustri i hele 250 virksomheter over det ganske land.

Det norske eksportregelverket er strengt, tydelig og gir samtidig en nødvendig forutsigbarhet. Utenlandske kjøpere av norsk forsvarsmateriell er avhengig av forutsigbarheten som leverandørens eksportlisenser innebærer. Vårt eget hjemmemarked alene er for lite til å opprettholde en levedyktig norsk forsvarsindustri. Norsk forsvarsindustri er avhengig av eksport og deltakelse i internasjonale utviklings- og produksjonssamarbeid.

Det er svært viktig at forsknings- og høyere utdanningssektoren erkjenner at utenlandske aktører på en fordekt måte forsøker å anskaffe sensitiv informasjon og kunnskap fra norske teknologimiljøer til militær bruk, i strid med våre sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser. Sektoren har gjennom flere år ikke i tilstrekkelig grad erkjent denne utviklingen. Arbeidet med å stramme inn dette regelverket begynte under regjeringen Solberg. Det er uheldig at regjeringen ennå ikke har ferdigstilt eksportkontrollforskriften. Høringsfristen gikk ut så langt tilbake som i juni 2022, og ferdigstillelsen utsettes stadig.

EOS-tjenestene har gjennom en årrekke advart mot norske forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoners praksis for samarbeid med forskere med opphav i autoritære regimer. Svært alvorlige sikkerhetsbrudd har gjentatte ganger forekommet som en følge av at advarslene ikke i tilstrekkelig grad er tatt på alvor. Lisensplikt for kontroll med kunnskapsoverføring av strategiske teknologier vil i betydelig grad kunne bidra til å hindre omgåelse av eksportkontrollregelverket, og dermed forhindre at autoritære regimer tilegner seg norsk teknologi til militær bruk.

Høyre støtter regjeringens forslag om å opprette en egen etat i Utenriksdepartementet, som skal håndtere eksportlisenser. Dette er nødvendig, sett i lys av at departementet har til behandling flere tusen søknader per år, og at kompleksiteten i sakene øker. Men innretningen på denne nye etaten skulle Stortinget gjerne ha hørt litt mer om, så det kan jo ministeren kanskje komme tilbake til.

Til slutt: Tiden etter Russlands invasjon i Ukraina har gitt en brutal påminnelse om hva utenrikspolitikk egentlig handler om, nemlig å sikre Norges utenrikspolitiske interesser. Det understreker viktigheten av å ha et fleksibelt regelverk – for løpende å kunne utøve Norges utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske interesser.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:06:57]: Norsk eksport av forsvarsmateriell skal til enhver tid ivareta Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser. Dette er det bærende prinsippet i norsk eksportkontroll. Det må vi aldri glemme.

Nå mer enn noen gang blir dette synliggjort med et annet fortegn enn det vi har vært vant til. Hovedregelen, som ble vedtatt i 1959, er at Norge ikke skal selge våpen eller ammunisjon til områder der det er krig eller borgerkrig, eller der krig truer. Denne regelen har blitt utfordret gjentatte ganger den siste tiden.

Som følge av at vår nabo Russland gikk til fullskalakrig mot Ukraina i 2022, har regjeringen tatt en rekke ekstraordinære beslutninger med støtte fra Stortinget. Vi har åpnet for donasjoner og etter hvert direktesalg av forsvarsmateriell fra norske forsvarsbedrifter til ukrainske myndigheter, og vi har åpnet for å tillate teknologioverføring fra norske bedrifter til Ukraina. Vi har bidratt med spisskompetanse på bruk av materiellet og i stor grad vært med på å finansiere dette, for å få den raske effekten som Ukrainas krig mot Russland krever. Alt dette har vært en del av en formidabel militær støtte til Ukraina, noe som også vil være dimensjonerende for oppbyggingen av vårt nasjonale forsvar.

Ingen storting har siden 1940-tallet opplevd en mer dramatisk forverring i den sikkerhetspolitiske situasjonen enn det vi står overfor nå. Samtidig, og i mange tilfeller som en indirekte konsekvens av krigen i Ukraina, pågår det også en rekke asymmetriske konflikter i verden. Vi står overfor en storstilt våpenrustning over hele verden. Med dette bakteppet er det med stort alvor at vi nå behandler stortingsmeldingen om eksportkontroll og ikkespredningsarbeid.

Vi skal være stolte over norsk forsvarsindustri. På enkelte områder er vi helt i verdenstoppen. NASAMS har f.eks. vært et av de viktigste våpensystemene Vesten har donert til Ukraina. Forsvarsindustrien er også en viktig brikke i norsk sikkerhetspolitikk, noe som er tydelig beskrevet i forsvarsløftet. I tillegg er forsvarsindustrien en driver for å utvikle norsk teknologi, bidrar til nasjonal selvforsyning og beredskap og gir inntekter for staten og binder oss sammen med våre allierte gjennom salg og fellesprosjekter.

I den forbindelse er det kritisk for forsvarsindustrien at vi har forutsigbare og tydelige regler for eksportkontroll. For Senterpartiet er det svært viktig at vi har en levedyktig forsvarsindustri som også kan understøtte forbindelser til våre partnere og allierte.

Samtidig er det helt klart at Norge skal være i førersetet i å oppfylle de krav folkeretten legger på eksport av våpen og andre stridskapasiteter. Det er ikke bare moralsk riktig å handle i tråd med krigens folkerett, det er også i Norges interesse. Når norske bedrifter leverer deler og komponenter uten selvstendig funksjon til et våpensystem, vil produktet det inngår i, ikke være norsk. Landet som eier våpnene, eksporterer etter sitt nasjonale eksportkontrollregelverk.

Forsvarsindustrien produserer viktig materiell for både Norge, Ukraina, allierte og enkelte andre nasjoner. Dagens produksjonskapasitet er ikke stor nok til å dekke behovet – den er ikke i nærheten av å være stor nok til å dekke behovet. Regjeringen har derfor lagt fram en strategi for økt produksjonskapasitet i forsvarsindustrien. Vår politikk med ikke å kreve sluttbrukererklæring for delleveranser fra våre allierte er basert på tillit og langsiktig forsvarssamarbeid.

Nødvendigheten av å eksportere forsvarsmateriell for å kunne opprettholde en nasjonal forsvarsindustri er bredt politisk forankret, og det er derfor svært viktig at norsk forsvarsindustri lykkes med eksport. Andre land og internasjonale partnere skal ha tillit til at norsk forsvarsindustri er en pålitelig leverandør og samarbeidspartner. Dette er svært viktig for regjeringen å videreføre i den situasjonen vi er i nå.

Jeg vil presisere at hovedvekten av all norsk eksport fremdeles går til NATO-land, med USA som den største mottakeren i 2023. Likevel: Med økt omsetning av våpen og øvrige militære kapasiteter hos flere aktører, samt et stadig mer omfattende regelverksbilde internasjonalt, har det blitt press på byråkratiet som skal opprettholde Norges forpliktelser. DEKSA skal være operativt fra 1. januar 2025. Det vil ivareta næringen og myndighetene for en ny tid.

Morten Wold (FrP) [12:12:17]: Eksport av forsvarsmateriell representerer en ikke ubetydelig økonomisk størrelse. Inntektene fra salg av forsvarsmateriell bidrar til å beholde og videreutvikle arbeidsplasser i bedrifter over hele landet. Eksporten er en avgjørende faktor for norske forsvarsbedrifter, da den står for en avgjørende del av omsetningen.

Russlands ulovlige krig mot Ukraina har medført at norsk forsvarsindustri har måttet øke produksjonskapasiteten. Det kreves store investeringer for å øke produksjonen, både for å forsyne Ukraina med nødvendig materiell og for å gjenoppbygge egne lagre i Norge og i andre donorland. Et tettere og mer effektivt samarbeid med ukrainske forsvarsindustribedrifter vil være med på å løse noe av produksjonskapasitetsutfordringene. Samtidig er det nødvendig at vi bygger opp egne kapasiteter, for det er nødvendig å ha et strengt og klart regelverk for eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer. Opprettelsen av Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner, DEKSA, vil forhåpentligvis bidra til at det blir enklere for norsk industri å eksportere materiell innenfor gjeldende regelverk. Den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør det nødvendig å øke kontrollen med kunnskapsoverføring ved norske universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner.

Kina pålegger gjennom lov i praksis alle sine borgere, uavhengig av hvor de bor i verden, å rapportere til myndighetene om hva de tilegner seg av informasjon og kunnskap. Dette betyr i praksis at vi må ta høyde for at alle kinesiske borgere i Norge er en lyttepost for kinesiske myndigheter. Dette må få konsekvenser for hvor og hvordan vi lar kinesiske borgere agere i Norge, inkludert på Svalbard.

Fremskrittspartiet ønsker en sterk norsk forsvarsindustri. Dette er viktig for norsk forsvarsevne. Norsk industri er også viktig for våre allierte. Det er derfor viktig at regjeringen legger til rette for videre styrking av produksjonskapasiteten hos forsvarsindustrien, da spesielt for styrking av Nammos produksjonskapasitet.

Mange små og mellomstore bedrifter har utfordringer knyttet til finansiering av nye prosjekter. Det bør derfor innføres en ordning som bidrar til å sikre disse bedriftene økonomisk handlingsrom til å delta i nye prosjekter.

Fremskrittspartiet mener dagens regelverk for eksport av forsvarsmateriell er tilfredsstillende. Det er viktig at regelverket er tydelig, samtidig som det må være forutsigbarhet for aktørene. Dette er også av betydning for våre allierte, da det ofte er komponenter fra norske leverandører som inngår i systemløsninger fra andre alliertes industri.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:15:57]: Noreg har og skal ha ein eigen forsvarsindustri som kan forsyna Forsvaret vårt med våpen og forsvarsmateriell. Forsvarsindustrien er viktig for beredskapen vår. I tillegg er denne industrien viktig for teknologisk utvikling, og han gjev arbeidsplassar og eksportinntekter. Det er eit omsyn som me må klara å balansera med eit anna omsyn – at norske våpen og våpenteknologi ikkje skal hamna i hendene på regimer og krigførande partar me ikkje kan stå inne for – ikkje minst for forsvarsindustrien sin eigen del. Skulle norske våpen koma på avvegar eller på andre måtar bidra til undertrykking og brutal krigføring i hendene på slike aktørar, vil det undergrava legitimiteten til norsk våpeneksport.

Ein sentral intensjon i det norske eksportkontrollregelverket er å ikkje bidra til folkerettsbrot og krigsbrotsverk, men SV har i ei årrekkje peika på at det er hòl i regelverket som må tettast for at denne intensjonen skal bli ivareteke. Det siste dryge året har me fått fryktelege bevis på akkurat dette: norskproduserte våpen og våpendelar har enda opp i Israel og blitt brukt i krigsbrotsverka mot palestinarane i Gaza. Samtidig med at den norske regjeringa – med rette – kritiserer andre vestlege land for å eksportere våpen til Israel, stiller me ingen krav til dei same landa sin vidareeksport av norske våpen. Israel har beviseleg brote humanitærretten gjentekne gonger med å angripa sivile mål og er under etterforsking for mogleg folkemord. Når skal regjeringa og stortingsfleirtalet setja foten ned og seie at nok er nok? Når skal det bli slutt på dei norske bidraga til massedrap og grove folkerettsbrot? Det som står på spel, er ikkje berre Noregs moralske truverd. Eit språk som stortingsfleirtalet kanskje forstår betre, er at dette òg svekkjer tilliten til og oppslutninga om norsk forsvarsindustri.

SV er einig med Amnesty og Redd Barna i at regelverket er utdatert, og at det hastar å innføra krav om sluttbrukarerklæring òg for eksport til allierte, som me allereie krev av alle andre me eksporterer til. I tillegg føreslår me ein uavhengig, heilskapleg gjennomgang av regelverket for kontroll av våpeneksport.

Ukrainas forsvarskamp har aktualisert ei anna paradoksal side med norsk våpeneksport. Noreg donerer våpen til Ukraina for at dei skal overleva som stat og nasjon, og norsk forsvarsindustri produserer noko av det Ukraina treng aller mest, nemleg luftvern. Men forsvarsindustrien eksporterer berre på kommersielle vilkår, og det finst ingen mekanismar i dag for å prioritera verken Ukrainas eller våre eigne behov før f.eks. Saudi-Arabia, Qatar – eller Ungarn, for den del, som i fjor segla opp som eit av dei tre landa me eksporterer mest til. Det betyr i klartekst at Ukraina pent må venta i køen mens dei russiske missila haglar over dei.

Òg her framstår det norske eksportkontrollregelverket som utdatert. SV fremjar difor, saman med Raudt, eit forslag om at regelverket må oppdaterast, sånn at politiske prioriteringar kan gå framfor dei reint kommersielle omsyna. Det forundrar meg at ikkje fleire parti støttar dette.

Til slutt vil eg seia at eg er skuffa over at regjeringa har bestemt å oppheva det generelle eksportforbodet av våpen til Tyrkia. Dette forbodet var der av ein god grunn, og grunnane er der framleis. Tyrkia har ikkje slutta å angripa nabolanda sine. Tvert imot fortset dei med å angripa både Syria og Irak, i strid med folkeretten, i tillegg til kurdiske mål inne i Tyrkia. At Tyrkia er eit NATO-medlem, kan ikkje skjerma dei frå konsekvensane av folkerettsbrot.

Med det tek eg opp forslaga frå SV og Raudt.

B jørnar Moxnes (R) [12:20:54]: Det blir sagt at vi har så streng eksportkontroll i Norge. Det blir også sagt at vi ikke selger våpen til Israel. Når vi likevel selger til Israel, er det ikke våpen vi selger, men det er våpenkomponenter, for vi leverer jo bare skrogdelene som Israel trenger for å bombe Gaza og Libanon, ikke selve flyet. Når vi ikke er så strenge likevel, er det ikke Israel vi selger til, men til NATO-land i landgruppe 1, som ikke trenger å gi sluttbrukererklæring før de selger våpnene videre til Israel eller til Saudi-Arabia.

Norske statseide selskaper har stått fritt til også å kjøpe opp fabrikker i USA og selge våpen til Israel via USA. Fra 2014 til 2018 solgte eksempelvis Nammo M72 pansermissiler for 63 mill. dollar fra sin fabrikk i Arizona. Amerikanske myndigheter sa i selve ordren at alle missilene skulle til Israel. Omkvedet fra Solberg-regjeringen var det samme: Norge har en streng eksportkontroll. Norge selger ikke våpen til Israel. Men når IDF skal jevne en boligblokk med jorda, går det altså noen kroner inn i statskassa vår.

Det blir også hevdet, og sagt, at det er så bred politisk enighet om hvordan den norske kontrollen av våpeneksport fungerer. Den enigheten inngår ikke Rødt i. Den deles heller ikke av de mange titusener som har demonstrert og protestert på gater og torg i over et år mot norsk våpeneksport via tredjeland til Israel. Den deles ikke av LO og ikke av Fagforbundet, og den deles heller ikke av Norsk Folkehjelp. Enigheten råder mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, om å ikke endre noen regler, og det bør regjeringspartienes velgere og støttespillere merke seg.

Et lyspunkt de siste månedene, som Dagbladet har omtalt, er at den nye missilfabrikken som Kongsberg Gruppen skal bygge i Virginia, skal følge norske eksportregler, selv om den ligger i USA. Det er viktig for folkerett og sunn fornuft, og det mener Rødt bør bli standard løsning. Skal du kjøpe våpen eller våpenkomponenter fra et norskeid selskap, skal det skje fra hovedkontoret i Norge, i tråd med norske regler.

I de andre partienes merknader kan man få inntrykk av at nesten alle våpen som forlater kongeriket, går rett til Ukraina for å stå imot Russlands folkerettsstridige angrepskrig, og at det er grunnen til at vi har en vekst på 32 pst. i eksporten, rekordoverskudd i selskapene og til syvende og sist også lederlønninger som strider mot statens retningslinjer. Dette stemmer ikke. I meldingen står det tydelig at USA mottok norsk forsvarsmateriell for 2,1 mrd. kr i fjor, mens eksporten til allierte land, som igjen ga til Ukraina, var på en tiendedel av dette. Norge leverte i fjor til Qatar for 1,2 mrd. kr i form av NASAMS luftvern, som Ukraina skriker etter. Luftvernet går til å beskytte og verne USAs største base i Midtøsten framfor til å beskytte Ukraina mot russiske missiler. Statsråd Gram har i skriftlig svar til meg bekreftet at Norge ikke har noen demokratisk eller strategisk måte for å prioritere behovene til Ukraina eller til våre nordiske naboland. Han sier:

«Det er så langt ikke praksis at norske myndigheter prioriterer leveranserekkefølgen fra norsk forsvarsindustri. For leveranser i henhold til kontrakt gjelder normale kommersielle vilkår i industrien som for øvrig næringsvirksomhet i Norge.»

Vi kan ikke la kortsiktige kremmerinteresser få forrang. Rødt foreslår derfor at vi må innføre en mekanisme for å prioritere vårt eget, våre nabolands og Ukrainas behov, noe USA allerede gjør når de altså omdirigerte sine missilleveranser i juni.

Til slutt: Det er skandaløst at regjeringen har gjenåpnet for våpeneksport til Tyrkia. Vi stanset våpensalget i 2019 fordi Erdogan angrep kurderne i Nord-Syria samme år. De har aldri stanset angrepene på kurdere, verken i Syria eller i Irak. Det er én grunn til å gjenoppta eksporten, og det er ifølge regjeringen at Tyrkia er et NATO-land. Men vi kan ikke la NATO-hensynet gå foran alle suverene staters vern mot væpnet vold nedfelt i FN-pakten.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:26:17]: Som flere har nevnt, er det i dag tusen dager siden Russland startet sin fullskala angrepskrig mot Ukraina. I de aller fleste av disse tusen dagene har viktig vestlig våpenstøtte vært helt avgjørende for Ukrainas muligheter til å forsvare seg mot den russiske aggresjonen. Det er Ukraina som kjemper, det er ukrainerne som er et tappert folk som står opp for frihet og selvstendighet, men det hadde ikke vært mulig uten vestlig støtte.

Norsk våpenindustri er heldigvis en viktig del av dette bildet. Vi har en stor våpenindustri i Norge, som mange har nevnt. Det er bra for oss, det er bra for Ukraina, det er bra for våre allierte, det er bra for Europa. Det er også bra at denne betydelige og avanserte norske våpenindustrien er innrammet av et av verdens aller strengeste våpeneksportregelverk, for det er den. Det bidrar til tilliten til vår industri.

Situasjonen i både Midtøsten, Ukraina og en rekke andre steder har eskalert ytterligere og utviklet seg i stadig mer brutale retninger. Russlands krig mot Ukraina er vår tids største sikkerhetspolitiske krise. Regjeringen har foreslått å utvide rammen for Nansen-programmet, og jeg er glad for at vi nå er i samtaler om hvordan vi skal gjøre det for 2025. Jeg håper også at det er støtte til vår massive utvidelse av totalrammen, fra 75 mrd. kr til minst 135 mrd. kr. Mye av dette vil gå til våpendonasjoner. Det er også viktig at vi nå har åpnet både for mer eksport av teknologi og for å investere mer direkte i ukrainsk våpenteknologi.

Når norsk forsvarsindustri er verdensledende, er det også fordi den bidrar til innovasjon, og den skaper også verdier og arbeidsplasser i Norge på sivil side. Men dette er helt avhengig av at norsk industri også kan eksportere og delta i internasjonalt utviklings- og produksjonssamarbeid. Det meste av det vi bruker, også av våpensystemer, er faktisk noe vi importerer, men så har vi noen sentrale nisjeprodukter vi bruker selv, men som bærer seg fordi vi eksporterer dem til andre. Så vi har mye anskaffelse inn og mye eksport ut. Relativt til andre land har vi betydelig mer av begge deler, både som andel av totalen og totalt.

I 2023 ble det eksportert forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær sluttbruk, teknologi og tjenester for ca. 12 mrd. kr. Det er, som har vært nevnt, en økning på 35 pst. fra 2022. Hovedvekten av all norsk eksport går fremdeles til NATO-land, med USA som den største mottakeren i 2023.

Hovedregelen er at Norge ikke skal selge våpen eller ammunisjon til områder der det er krig, borgerkrig eller der krig truer, i tråd med Stortingets 1959-vedtak, men som følge av at Russland gikk til fullskala krig mot Ukraina i 2022, har regjeringen gjennom flere beslutninger gjort en del ekstraordinære endringer i dette. Vi åpnet først for å tillate donasjoner, deretter også for direktesalg av forsvarsmateriell fra norske bedrifter til ukrainske myndigheter, og nå sist, i mars, åpnet vi for å tillate teknologioverføring fra norske bedrifter til Ukraina. Norge bidrar også med finansiering for å få til dette, og mer vil komme i framtiden.

Samtidig er det også her slik at en streng eksportkontroll er en forutsetning, og søknader om lisenser til Ukraina skal også vurderes grundig og individuelt, i tråd med etablerte vurderingskriterier og sluttbrukerforsikringer. Jeg er veldig glad for at Stortinget har støttet regjeringen i de mange og alvorlige spørsmålene om Norges militære støtte til Ukraina.

Jeg er også glad for at vi med hånden på hjertet kan si at Norge ikke eksporterer forsvarsmateriell – heller ikke flerbruksmateriell – til Israel. Her fører Norge en strengere politikk enn nesten alle sammenlignbare land. Sånn skal det være, og det er jeg glad for. Da er det viktig å forholde seg til hva som er eksport, hva som ligger under eksportkontrollregelverket, og det har vært grundig belyst også i flere andre innlegg.

Når vi nå oppretter DEKSA, det nye direktoratet for eksportkontroll, er det nettopp for å styrke kontrollen, gjennomføringen av den strategiske eksportkontrollen, og gi dette nye direktoratet mer ressurser, kompetanse og kapasitet, både for å kunne gi råd til næringslivet og for å sørge for at de reglene som Stortinget vedtar, og som et bredt og langt på vei samlet storting står bak, kan etterprøves på best mulig måte.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:42:30] (ordførar for saka): Takk til komiteen for samarbeidet i denne viktige saka.

Sidan 1990-talet har Noreg bidrege internasjonalt til atomsikkerheit og miljø med mål om å redusera risiko for alvorlege ulukker og radioaktiv forureining og å hindra at radioaktivt avfall kjem på avvege. Innsatsen utgjer 2,5 mrd. kr over desse åra. Norsk innsats har hatt hovudvekt på Nordvest-Russland, der sivil og militær atomverksemd over lengre tid har skapt store utfordringar. Gjeve den geografiske nærleiken er denne innsatsen òg i norsk interesse. Gjennom bilateralt samarbeid har atomubåtar blitt hogde opp, radioaktive kjelder i fyrlykter er fjerna, kjernekraftverk er sikra og radioaktivt avfall handtert.

Riksrevisjonane i Noreg og Russland konkluderte i 2010 med at samarbeidet gav gode resultat. Den totale mengda radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel i Nordvest-Russland blei halvert i perioden 2004–2022. Suksessen skuldast langsiktig arbeid, stabile kontaktar og samarbeid mellom styresmakter, fagmiljø og sivilsamfunn.

Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 fraus Noreg finansieringa av det aller meste av dette. Regjeringa meldar no at hovudinnsatsen framover vil vera i og med Ukraina. Det er ei rett prioritering. Ukraina baserer halvparten av straumen sin på kjernekraftverk. Krig i eit land med operative kjernekraftverk er alvorleg i seg sjølv, og det gjer arbeidet med atomsikkerheit svært utfordrande.

Zaporizjzja kjernekraftverk har vore okkupert av Russland sidan mars 2022, har blitt treft i skotvekslingar og er no avhengig av ekstern straumforsyning for å kjøla ned kjernebrenselet. Med ustabil straumforsyning og eit personell som arbeider under svært vanskelege forhold, er risikoen stor for radioaktive utslepp. Då er det godt at Det internasjonale atomenergibyrået – med støtte frå Noreg – er til stades i Zaporizjzja for å formidla oppdatert og uavhengig informasjon om status.

Krigen i Ukraina stiller òg store krav til det ukrainske sivilsamfunnet. I krisetider er det spesielt viktig at sivilsamfunnet kan fortsetja arbeidet sitt for å bidra konstruktivt til å løysa utfordringar og kriser, men òg for å sikra at makt ikkje blir misbrukt i ein pressa situasjon. Norske styresmakter bør difor støtta eit tettare samarbeid mellom norske og ukrainske organisasjonar.

Nansen-programmet har samarbeid som dette som eit delmål, men dagens innretting på tilskota frå Nansen-programmet favoriserer i stor grad dei større organisasjonane, mens mindre organisasjonar ikkje blir like godt tilgodesett. Den lågaste ramma for søknadar til sivilsamfunnsorganisasjonar er f.eks. på 10 mill. kr, noko som hindrar organisasjonar i å ta del i støtteordninga. SV meiner difor rammene bør setjast ned, sånn at òg mindre organisasjonar kan delta.

Det er òg viktig ikkje å mista miljøutfordringane i Nordvest-Russland av syne. At samarbeid mellom styresmakter er lagt på is, er det fleire gode grunnar til, men samarbeid mellom norske og russiske miljøorganisasjonar og sivilsamfunn er framleis mogleg, og det er viktig av fleire grunnar. Det russiske sivilsamfunnet er sterkt pressa og har stadig vanskelegare arbeidsforhold. Samarbeid med norske sivilsamfunnsorganisasjonar er med på å halda dei i live – i alle fall i overført tyding. Anten dei i dag arbeider i Russland eller i eksil, er kontakt med miljøengasjerte i land som Noreg, avgjerande for at dei kan følgja med på potensielle miljøkriser, samla informasjon og spreia denne vidare. På lengre sikt er eit russisk sivilsamfunn nødvendig for bygging av eit framtidig ikkje-autoritært Russland. Òg på den måten er støtte til arbeidet deira i norsk interesse.

Informasjons- og analysearbeid som blir utført i samarbeid mellom russiske og norske miljøaktivistar må difor oppretthaldast. Dette vil vera viktig både viss informasjonstilgangen blir ytterlegare avgrensa og dersom utviklinga skulle gå mot auka openheit og påverknadsmoglegheit i Russland.

Med det tek eg opp forslaget frå SV.

Trine Lise Sundnes (A) [12:47:49]: Internasjonalt samarbeid om atomsikkerhet og miljø er en kritisk faktor i dagens Europa, spesielt etter de betydelige endringene som har skjedd som følge av Russlands invasjon av Ukraina. Regjeringens melding gir en grundig oversikt over Norges tilnærming til atomsikkerhet i et endret geopolitisk landskap. Som en direkte konsekvens av den pågående krigen er Ukraina nå blitt tyngdepunktet for Norges internasjonale samarbeid om atomsikkerhet. Ukraina vil trenge omfattende støtte for å styrke sin atomsikkerhet, både under og etter konflikten.

Tidligere har Norges atomsikkerhet vært rettet mot Russland, men det er nå nødvendig å skifte fokus: mot Ukraina og Svartehavsregionen. Dette innebærer et behov for økt norsk engasjement for å håndtere de nye sikkerhetsutfordringene som har oppstått. Norge må jobbe gjennom både bilaterale og multilaterale kanaler for å fremme sikkerheten. Det tverrsektorielle samarbeidet mellom myndigheter, fagmiljøer og sivilsamfunn er avgjørende for å sikre at beslutninger tas på et solid faglig grunnlag. Bellonas og Natur og Ungdoms bekymring om samarbeid med sivilsamfunnsaktører som jobber for miljøforbedringer i Russland, er berettiget.

I lys av denne meldingen er det viktig å uttrykke bekymring over Russlands angrep på Ukrainas energisikkerhet, spesielt angrepene mot atomkraftverk som Zaporizjzja. Disse anleggene er ikke bare essensielle for Ukrainas energiforsyning, men også en potensiell kilde til katastrofale hendelser dersom de blir truffet av militære aksjoner. Angrepene på slike kritiske infrastrukturer understreker behovet for et robust internasjonalt samarbeid for å beskytte atomkraftverk mot militære trusler. Selv om denne meldingen ikke handler om norske forhold, kjenner ikke vinder med kjernekraftnedfall noen grenser.

Arbeiderpartiet støtter helhjertet opp om retningen som regjeringen foreslår. Vi mener det er avgjørende å fortsette arbeidet med å styrke atomsikkerheten i Europa, særlig i lys av de nye utfordringene som følger av krigen i Ukraina. Vi ønsker å bidra til økt innsats i internasjonale fora for å fremme sikkerhet og miljøhensyn. Norges arbeid med atomsikkerhet er mer relevant enn noen gang. I et endret Europa hvor usikkerhet preger energisektoren, og trusler mot atomkraftverk er reelle, er det vesentlig å styrke internasjonalt samarbeid om atomsikkerhet. Stortingsmeldingen gir et klart rammeverk for hvordan Norge kan bidra til dette framover. Arbeiderpartiets politikk fokuserer på beskyttelse av kritisk infrastruktur og overgang til bærekraftige energikilder. Det er avgjørende at vi lærer av de nåværende utfordringene og jobber sammen mot en tryggere framtid for alle europeiske nasjoner.

Hårek Elvenes (H) [12:52:00]: Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina gjør at vi står overfor en ny og svært krevende sikkerhetspolitisk virkelighet. Arbeidet for atomsikkerhet og miljø er avgjørende for Norges sikkerhet og var lenge et eksempel på et vellykket samarbeid med Russland. Nå er et slikt samarbeid med Russland i all hovedsak ikke lenger mulig. Det har dramatiske konsekvenser, ikke bare for Europas stabilitet, men også for den globale atomsikkerheten.

Norge har oppnådd mye gjennom tiårene med internasjonalt samarbeid om atomsikkerhet. Vi har sikret atomubåter, fjernet radioaktive kilder fra fyrlykter og redusert risikoen for atomulykker i Nordvest-Russland. Dette arbeidet har ikke bare redusert risikoen for miljøkatastrofer, men også beskyttet liv og helse i Norge og våre naboland.

Nå er tyngdepunktet i vårt arbeid flyttet til Ukraina. Det er både nødvendig og riktig. Ukraina står overfor en historisk krevende situasjon med fire operative kjernekraftverk og Europas største anlegg, Zaporizjzja, under russisk okkupasjon. Norges støtte til Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, har vært avgjørende for å overvåke og rapportere situasjonen ved dette anlegget, og jeg vil benytte anledningen til å gi honnør fra Stortingets talerstol til IAEA-ansatte som fortsetter å jobbe under svært krevende forhold i Zaporizjzja.

Høyre støtter hovedlinjene i regjeringens melding, men vi mener at innsatsen må intensiveres på visse områder. Spesielt vil jeg trekke fram stiftelsen NORSARs arbeid. Som vi påpekte da vi behandlet stortingsmeldingen om Nansen-programmet for Ukraina, har denne virksomheten teknologi for å overvåke atomkraftverk og spore opphavet til store jordrystelser. Slik kunne NORSAR bidra til å avdekke hvem som sto bak sprengingen av den store demningen i Ukraina i fjor. Dette arbeidet betyr mye både for atomsikkerheten i Ukraina og for å ansvarliggjøre Russland for deres forbrytelser.

Vi var glade for å høre statsministeren informere de parlamentariske lederne på Stortinget 20. september i år om at NORSAR ville bli tilført midler gjennom Nansen-programmet, men jeg hører gjerne utenriksministeren si mer om når og hvordan denne støtten vil bli operasjonalisert. Jeg kan ikke se at dette er nevnt i budsjettforslaget som ligger til behandling i Stortinget.

Mens det praktiske og umiddelbare arbeidet med atomsikkerhet nå i stor grad dreier seg mot Ukraina, må vi holde fast ved det langsiktige arbeidet for kjernefysisk nedrustning. Her har Norge et fotavtrykk. Her er vi kjent som en pålitelig, tålmodig og kompetent aktør. Vår ledelse av ekspertgruppen for verifikasjon av kjernefysisk nedrustning er et godt eksempel. Nå er et slikt samarbeid som inkluderer Russland, selvfølgelig helt umulig.

Det beste bidraget vi kan gi til atomsikkerhet, er en verden uten kjernefysiske våpen. Det må være målet på lang sikt, men så lenge kjernefysiske våpen finnes, skal NATO være en allianse med atomvåpen. Arbeidet med atomsikkerhet er et eksempel på hvordan utenrikspolitikk kan gjøre en konkret forskjell i menneskers liv. Norges innsats har reddet liv, redusert risikoen for katastrofer og bidratt til et tryggere Europa.

Vi må fortsette denne innsatsen og samtidig møte nye utfordringer med ambisjoner, handlekraft og samarbeid.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:56:39]: Jeg vil først takke for mange gode innlegg fra både saksordføreren og mange som har kommet senere. Det er bred enighet, oppfatter jeg, om at dette har vært en veldig viktig satsing.

Da jeg forberedte meg til denne saken, fikk jeg minner fra tiden da jeg som statssekretær i Stoltenbergs første regjering fra norsk side ledet den norsk-russiske atomkommisjonen. Jeg var på besøk på Kolahalvøya og på de aller fleste stedene hvor Sovjetunionen hadde lagret både militært og sivilt radioaktivt avfall på en måte som ikke helt holdt vestlig standard, for å si det sånn, i den tro at framskrittene i sosialistisk vitenskap ville gjøre at man kunne løse disse problemene. Så inntil videre trakk man litt plastikk over og tenkte at dette ville alltids gå godt. Det gjorde det ikke, og derfor gikk vi tungt inn i det. Blant annet hadde jeg anledning til å lede det første vestlige besøket til Andrejevabukta, hvor det var omfattende lagring av brukt radioaktivt materiale til russiske, eller daværende sovjetiske, atomubåter. Heldigvis ble veldig mye av dette ryddet opp i, som flere har vært inne på. Mye av dette materialet er enten destruert eller brakt videre til lagre mye lenger vekk fra oss, eller det er sikret på en langt bedre måte – takket være det samarbeidet. Det betyr at det problemet som det var all grunn til å ta tak i i sin tid, i hovedsak er løst. Man har i hvert fall kommet veldig mye lenger i å løse det.

Jeg tror de fleste forstår at det å videreføre et slikt stat-til-stat-samarbeid med Russland i dag, ble svært vanskelig etter annekteringen av Krim – og umulig etter fullskalainvasjonen. Desto bedre er det at vi kjente vår besøkelsestid og brukte ressursene smart og strategisk da tøværet var der, og da situasjonen var bedre.

Derfor er det også bra – det er viktig, og jeg er glad for at det ble nevnt – at det fortsatt er sivilsamfunnsorganisasjoner som er aktive i Russland. Fra norsk side støtter vi både Bellonas, Naturvernforbundets og Natur og ungdoms partnere og har ingen planer om å slutte med det, for det er viktig å ha noen innganger der. Jeg må også få lov å anerkjenne den svært vanskelige situasjonen de har når det gjelder å jobbe i Russland.

Fokuset har da flyttet til Ukraina, et land i krig og et land med operative atomkraftverk. Jeg besøkte for få uker siden det største nå operative atomkraftverket, i Rivne, sammen med ledelsen i DSA, altså Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, og vi så på konkrete tiltak som Norge har finansiert gjennom Nansen-programmet for å sikre det atomkraftverket – som ett av flere vi er engasjert i. En side ved det som slo meg som ekstra viktig, er at der man tidligere måtte stenge ned deler av produksjonen for å gjøre integritetstester, kvalitetstester, sikre sikker drift, har altså avansert utstyr donert av Norge gjort det mulig å opprettholde produksjonen i mye mer av tiden og samtidig gjøre de testene. Dette har blitt veldig viktig for atomsikkerheten, selvsagt, men også for Ukrainas evne til å opprettholde strømforsyningen i en situasjon hvor mange andre typer kilder til strømproduksjon, f.eks. tradisjonelle varmekraftverk, blir systematisk bombet, som vi så senest i helgen.

Dette har også å gjøre med å sikre strømforsyningen til atomkraftverket. Det kan høres underlig ut, siden de produserer strøm, men det er altså slik at man må ha inngående strøm for å drifte sikkerhetssystemene. Dette gjøres i substasjoner, og det er spesielt viktig å sikre dem mot russiske angrep, for det kunne være en indirekte måte å slå dem ut av drift på, i stedet for å angripe atomkraftverk direkte, som for det første er en grov forbrytelse mot folkeretten og også svært risikabelt for alle i det utvidede nærområdet. Så dette er et viktig arbeid, som jeg er glad for at Norge kan gjøre. Det er høyt verdsatt i Ukraina, og vi vil definitivt videreutvikle det i tråd med Ukrainas behov.

Så ble det fra Elvenes nevnt NORSAR-søknad. Først må jeg få si at NORSAR gjør et svært viktig arbeid og er en utrolig viktig ressurs når det gjelder å følge med på hva som skjer globalt, i geologiske fenomener, men også lokalt. Når det gjelder en bestemt søknad som NORSAR hadde stilet, så ble den avslått av DSA, som har ansvaret for akkurat dette, fordi det var vanskelig å dokumentere akkurat hva det skulle gjøre for Ukraina. Nå er en ny søknad til behandling, og den blir behandlet på helt vanlig måte.

Ine Eriksen Søreide (H) [13:02:25] (komiteens leder og ordfører for saken): Det er ikke vanlig å ta ordet i disse sakene, og det er heller ikke meningen å holde noe langt innlegg. Jeg vil bare berømme Utenriksdepartementet for nå å ha kommet mer à jour med oversettelsene og at vi nå får disse overenskomstene til behandling i Stortinget. De har naturlig et etterslep, men det har nå fått litt økt tempo, og det vil jeg bemerke som noe positivt, sett fra komiteens og Stortingets side.

Morten Wold (FrP) [13:03:44]: Spørsmålet om norsk støtte til Taiwan er diskutert i denne sal flere ganger tidligere. På ny står Fremskrittspartiet og Venstre relativt alene i spørsmål knyttet til dette, selv om SV, Kristelig Folkeparti og uavhengig representant Christian Tybring-Gjedde støtter forslaget om å be regjeringen ta initiativ til å reetablere et norsk representasjonskontor i Taipei. Men så er det også slutt på støtten når det gjelder de fire øvrige forslagene fra Fremskrittspartiet og Venstre.

Det er en kjent sak at Norges ett-Kina-politikk ligger fast, at Norge ikke anerkjenner Taiwan som et eget land, noe utenriksministeren også er tydelig på i sitt brev til utenriks- og forsvarskomiteen i sakens anledning. Taiwanere er et demokratielskende folk. Norge har, som verdens kanskje mest demokratiske stat, et ansvar for å støtte demokratiforkjempere andre steder i verden. Det er trist å se at et aggressivt og fiendtlig innstilt Kina setter stabilitet og liberale, demokratiske verdier under press i Taiwan.

Vi vet at Taiwan er et av verdens ledende demokratier. Derfor bør Norge kjenne på sin politiske og moralske forpliktelse til å stille opp for dem. Vi vet også at frihet og demokrati er universelle verdier det er verdt å støtte opp om. Praksisen med at taiwanere bosatt i Norge oppføres som borgere fra Fastlands-Kina i Folkeregisteret, er også spesiell. Jeg registrerer at utenriksministeren i sitt brev til komiteen peker på at Folkeregisteret følger eksisterende ISO-standarder for landkoder ved registrering av utenlandske statsborgere med opphold i Norge. Det burde være en enkel sak å endre på det, men også forslaget om å endre på denne praksisen, får bare Fremskrittspartiets og Venstres støtte.

Norsk import og eksport med Taiwan har økt kraftig de senere år. Det bør være gode muligheter for ytterligere samarbeid mellom norsk og taiwansk industri og næring. Et norsk representasjonskontor i Taipei ville vært til hjelp i så måte – og Norge ville på den måten gjort som våre naboland Sverige, Danmark og Finland. I dag er det Innovasjon Norge som er ansvarlig for profilering av norsk næringsliv i utlandet. Jeg sier ikke at det er en dårlig løsning, men jeg tror at et permanent representasjonskontor ville kunne løfte norsk næringsliv i møte med taiwansk samfunn og næring på en mer fremoverlent og aktiv måte.

Avslutningsvis vil jeg gi ros til de fire Venstre-representantene som fremmet dette Dokument 8-forslaget. Tiden jobber trolig for Taiwan og for et mulig fremtidig flertall for flere av forslagene, om enn ikke alle, som er fremmet i denne saken.

Jeg tar med det opp de mindretallsforslagene som Fremskrittspartiet er med på.

Ola Borten Moe (Sp) [13:07:09] (ordfører for saken): Jeg har hatt gleden av å være saksordfører for dette forslaget. La meg kort redegjøre for flertallets syn. Det er alle grunner til å ha god kontakt med Taiwan: det er et demokrati, det er et vennligsinnet av land, riktignok offisielt en del av Kina, og det er et land vi egentlig har stadig mer med å gjøre. Når det ikke er sånn at flertallet går inn for noen av de enkeltforslagene som representantforslaget tar til orde for, er det fordi norsk Kina-politikk har ligget fast siden 1950-tallet, og man har funnet det klokt å ligge cirka der. Jeg henviser også til det fyldige brevet vi fikk fra Utenriksdepartementet og utenriksministeren, som kommenterte de enkelte forslagene som kom opp. Vi valgte å vise til det i innstillingen.

Når det er sagt, vil jeg igjen gjerne understreke at ulike former for samarbeid, enten det skulle være institusjonelt samarbeidet, direkte samarbeid eller samarbeid mellom enkelte institusjoner, er det all mulig grunn til å oppfordre til det. Vi har tro på samarbeid mellom folk, mellom land og mellom organisasjoner, og selvsagt også med et land som Taiwan. Men all den tid vi anerkjenner Taiwan som en del av Kina, er det vanskelig å behandle det som et eget land.

Ingjerd Schie Schou (H) [13:09:15]: Norge har anerkjent Folkerepublikken Kina siden 1950. Diplomatiske relasjoner mellom Norge og Folkerepublikken Kina har eksistert siden 1954. Vekslende regjeringer har holdt fast ved ett-Kina-politikken, som innebærer å ikke anerkjenne Taiwan som en selvstendig stat.

Til tross for dette er det ingenting i veien for økt turisme til og fra Taiwan, økt handel mellom Norge og Taiwan og økt forsknings- og kultursamarbeid. Med taiwansk pass kan du reise visumfritt til Norge, og med norsk pass kan du reise visumfritt til Taiwan. Norge og Taiwan er demokratier. Menneskene som bor der, og bedriftene som hører til der, kan ta frie valg. Jeg er ikke enig med forslagsstillerne i at Norge fører en restriktiv og isolasjonistisk politikk overfor Taiwan.

Forslagsstillerne slår fast at handelen mellom Norge og Taiwan har økt de siste årene og som en konsekvens etterlyser de et eget norsk representasjonskontor for handels- og næringsinteresser. Det står Innovasjon Norge fritt til å foreslå, men de har altså ennå ikke gjort det. Jeg synes heller ikke at det er Stortingets rolle å dytte Innovasjon Norge i retning av en beslutning som Innovasjon Norge selv ikke har funnet grunn til å prioritere innenfor sitt mandat.

I lys av ett-Kina-politikken er det fornuftig å unngå handlinger som er eller kan oppfattes som å være statsanerkjennende. Det er vanskelig å se hva fordelene for Norge vil være med en slik tilnærming til Taipei som forslagsstillerne tar til orde for. Det ligger ikke noe i dagens politikk som forhindrer et tettere samarbeid mellom Norge og Taiwan.

Det skal visstnok finnes et kinesisk ordtak som går noe sånt som at kloke bier unngår visse blomster. Taiwan ble døpt den vakre øya, Ilha Formosa, av portugiserne, og jeg tviler ikke på at den er full av vakre blomster, i både bokstavelig og metaforisk forstand. Men jeg tror vi gjør klokt i å unngå å stemme for akkurat dette forslaget.

Guri Melby (V) [13:11:50]: Når man søker i statistikken, kan det se ut som at det ikke bor noen som er fra Taiwan, permanent i Norge. Men det gjør det – det er til og med folk fra Taiwan som jobber her på Stortinget, som renholdere. Det er fordi at i norsk statistikk blir du endret til kineser dersom du kommer fra Taiwan og bosetter deg her. Dette er en praksis som skiller Norge fra de fleste andre europeiske land. Det er også en praksis som Norge endret i 2010. Fram til da kunne altså en person som kom fra Taiwan, kalle seg taiwaner også offisielt i Norge. Det kan man ikke lenger. Nå blir man tvunget til å definere seg selv som kinesisk.

I forrige uke beklaget Stortinget fornorskingspolitikken overfor en del nasjonale minoriteter. Jeg mener vi drev en kinesifiseringspolitikk overfor taiwanere i Norge, som jeg mener vi også burde beklage. Som verdens mest demokratiske stat har vi et særskilt ansvar for å støtte demokratiforkjempere verden over, og Taiwan er et demokratisk lyspunkt i en region som preges av et økende antall autoritære styresett. For Venstre er det merkelig at Norge i dag velger å legge seg på en annen linje enn det USA, EU og også en lang rekke andre europeiske land gjør.

Stabiliteten og de liberale, demokratiske verdiene i Taiwan er under kraftig press fra et stadig mer aggressivt og fiendtlig Kina. Vi har sett Kinas opptreden overfor Hongkong. Jeg ønsker at vi skal gjøre det vi kan for å unngå at det samme skjer med Taiwan. Kina har økt sin militære tilstedeværelse i Taiwanstredet, og de har økt antall flyvninger i taiwansk luftrom. Senest i oktober igangsatte kinesiske myndigheter en storstilt militærøvelse som innebar såkalt simulert krig mot Taiwan. Dette ikke noe annet enn åpenbare provokasjoner fra kinesisk hold. Taiwan er nå det eneste gjenværende kinesiske demokratiet og et levende bevis på at frihet og demokrati er universelle verdier det er verdt å støtte opp under. Militært er det først og fremst amerikansk støtte som kan bidra til å forsvare Taiwans demokrati, men økonomisk kan Norge og andre europeiske land gjør mye mer for å støtte dette øydemokratiet.

I denne saken har vi fremmet fem konkrete forslag til hvordan Norge kan styrke sitt bilaterale forhold til Taiwan. Det første forslaget handler om å avvikle praksisen med at taiwanere bosatt i Norge blir omtalt som kinesiske statsborgere. Det som oppleves som grovt fornærmende for de rundt 400 fra Taiwan som oppholder seg i Norge. I tillegg ønsker vi en bilateral skatteavtale med Taiwan, nettopp for å kunne fremme mer handel, mer næringsaktivitet og mer innovasjon, og ikke minst et representasjonskontor som kan gjøre det samme, slik også svært mange andre europeiske land har. Vi ønsker å se på muligheten for å opprette utvekslingsavtaler og forskningssamarbeid, og ikke minst å støtte Taiwans rett til deltakelse i internasjonale organisasjoner.

Rasmus Hansson (MDG) [13:15:06]: Takk til Venstre, som har fremmet et godt og viktig representantforslag i den tiden vi nå lever i. For hva kan et lite land som Norge vente seg av solidaritet og respekt fra andre og likesinnede land hvis ikke vi viser dem en gjensidig respekt for de samme verdiene? Taiwan er, som vi alle vet, et demokratisk land som har vokst fram fra en diktatorisk og kaotisk historie, men som har valgt en demokratisk vei, som respekterer menneskerettighetene, og som ber verdenssamfunnet om å få lov til å være en del av de verdiene som vi i Norge på så mange områder insisterer på at vi følger og støtter opp under.

Det er én ting som står veien for det elementære og selvfølgelig samarbeidet vi burde ha med et demokratisk regime som Taiwan, og det er den såkalte ett-Kina-politikken. Det er som kjent et diktat fra et diktatur om hva andre land skal mene og ikke mene om deres politiske og territorielle interesser. Norge har i større grad enn veldig mange andre land tatt hensyn til og latt seg diktere av ett-Kina-politikken gjennom mange år, vel vitende om at den politikken innebærer beinhard og ulovlig undertrykkelse av en rekke folkeslag og områder.

Taiwan er under konstant trussel og utsatt for konstante provokasjoner fra det kinesiske regimet. Det er et faktum og et problem, men det er ikke en situasjon som Norge behøver å snu ryggen fullstendig til. Vi kan vise hvor vi står, vi kan vise hvilke verdier vi står opp for, og vi kan ha som holdning til det kinesiske regimet på fastlandet at de må akseptere at Norge selv bestemmer hvilke verdier vi skal støtte opp under, og at det går en grense for hva Norge kan bli diktert til å gjøre. Derfor er de fem forslagene Venstre har fremmet, både lavmælte og ansvarlige, men tydelige håndsrekninger til det taiwanske folk, som andre land rundt oss allerede har gjennomført. Derfor kommer Miljøpartiet De Grønne til å stemme for disse forslagene.

Utenriksminister Espen Barth Eide [13:18:23]: Som veldig mange av innleggene har nevnt, har Norge en ett-Kina-politikk, og den ligger fast. Det er det vi har sagt fra denne talerstolen i veldig mange år. Og et veldig viktig premiss i dette – eller et veldig viktig tilleggspoeng – er at enhver ensidig endring av status quo vil være alvorlig. Vi ønsker ikke at f.eks. diskusjonen om gjenforening mellom fastlandet og Taiwan skjer på noen annen måte enn i dialog mellom begge partene. Dette er en sentral del av vår ett-Kina-politikk. Det er for øvrig en politikk som de aller fleste sammenlignbare land også har. Det er ikke noe unikt for Norge i det hele tatt. Standarden hos de aller fleste land er at man har en form for ett-Kina-politikk, som igjen skal skilles ut fra et ett-Kina-prinsipp, som er noe litt annet, og som er et begrep som Kina bruker. Vi har en ett-Kina-politikk.

I det er det egentlig ingenting i veien for økt kontakt eller aktiviteter for næringsliv, akademia, kultur og samfunn på Taiwan, men når det gjelder Innovasjon Norges tilstedeværelse, må det nesten være Innovasjon Norges vurdering om den er tilstrekkelig stor til at det fortjener et representasjonskontor. Det hadde vært mulig. Flere andre land har det, men det er da deres tilsvarende organisasjoner som vurderer det slik. Uansett er de aktive på Taiwan. Jeg ville bli overrasket hvis Stortinget mente at vi nå skal lage et nytt prinsipp om at Stortinget skal instruere Innovasjon Norge når det gjelder hvor de skal ha representasjon. De forsøker å bruke midlene sine mest mulig rasjonelt med tanke på de oppgaver de skal fremme. Det er ikke for å sende symbolske signaler til land eller territorier; det er for å fremme norsk næringsliv på en mest mulig effektiv måte.

Jeg tror strengt tatt at uenigheten ikke er veldig stor, men hvis spørsmålet er: Går det an å ha mer kontakt med næringsliv, akademia og andre miljøer i Taiwan innenfor rammen av ett-Kina-politikken, er svaret ja. Og når det gjelder registrering av utenlandske borgere, har vi et veletablert prinsipp om å følge gjeldende ISO-standarder. Det er altså ikke en egen slik standard for Taiwan, for verken vi eller spesielt mange andre anerkjenner Taiwan som en selvstendig stat. Derfor er de teknisk sett, i ISO-sammenheng, registrert som kinesere.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [16:07:34]: For ett år siden ble det lekket et lydklipp fra Slovakia hvor en partileder snakket om å rigge parlamentsvalget og øke ølprisene. Noen måneder senere ringte president Joe Biden opp flere amerikanere og ba dem om å la være å stemme i demokratenes nominasjonsvalg. Så, i april i år, annonserte Danmarks statsminister at hun ville avskaffe påsken, pinsen og julen.

Mange fikk nok med seg at disse opptakene var KI-genererte «deepfakes». Men da det sto på, skapte det uro, sinne og forvirring.

Forsøk på påvirkning trenger ikke være så åpne og tydelige som dette. De kan være mer subtile, vanskeligere å gjennomskue og mer skadelige.

Hva er hensikten med slike påvirkningsforsøk? Det kan være flere grunner: å vinne valg, å undergrave tilliten til valget eller undergrave demokratiet og fellesskapsfølelsen vår – skape utrygghet.

Hvordan bør vi som samfunn forberede oss på at dette er noe vi med all sannsynlighet kommer til å se mer av i framtiden? Det er bred enighet i Norge om at den primære løsningen ikke kan være å forby ytringer eller usannheter. I stedet må vi styrke motsatsen til spredning av desinformasjon. Det gjør vi ved å verne om ytringsfriheten og en åpen og opplyst samtale. Det krever at vi tilrettelegger for og bevarer en fri og uavhengig presse. Det krever at vi holder de store internettplattformene ansvarlige for den påvirkningen de har. Det krever at hver og en av oss er bevisst på hvilke kilder vi stoler på. Da kan vi som befolkning få et sterkere vern mot desinformasjon og usannheter som rammer vårt demokrati.

Ytringsfrihetskommisjonen, som la fram sin utredning i august 2022, konkluderte med at ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag. Vi har et bredt tilfang av ulike stemmer og perspektiver i ordskiftet, også fra ulike minoritetsgrupper. For åttende året på rad topper landet vårt Reportere uten grenser sin indeks over pressefrihet. Oppslutningen om ytringsfrihet som verdi er stor i Norge. Vi har rett og slett vært veldig gode til å verne om ytringsfriheten. Resultatet er et levende demokrati preget av bred deltakelse og høy grad av tillit.

Men vi har også utfordringer. Kommisjonen løftet bl.a. fram mennesker med funksjonsnedsettelse sin deltakelse i offentligheten og at trusler og hatefulle ytringer kan støte ut enkelte stemmer og perspektiver fra samfunnsdebatten. Kommisjonen pekte også på utfordringer knyttet til hvordan de globale tek-plattformene fungerer og driver forretningsvirksomhet. Kommisjonen mente omfanget av desinformasjon som er avdekket i flere land, gir grunn til økt bekymring og aktsomhet også i Norge, selv om vi relativt sett er godt rustet til å håndtere problemet.

Like viktig som å sikre den rettslige ytringsfriheten er det ifølge ytringsfrihetskommisjonen å jobbe for en sunn ytringskultur. Et mangfoldig og tolerant samfunn og et fornuftig regulert ytringsrom er ifølge kommisjonen den beste garantien for solid reell ytringsfrihet for norske borgere.

I Norge er vi godt stilt i dag, men vi kan ikke ta for gitt at det vil se slik ut om ett eller fem år. Bare i perioden siden ytringsfrihetskommisjonen la fram sin utredning i august 2022, har det skjedd mye som har påvirket ytringsrommet. Gjennombruddet for generativ kunstig intelligens har gjort det mulig å spre både feil- og desinformasjon, svindel, trusler, hat og hets i større volum og på måter som er mer sofistikerte enn tidligere. KI-teknologi som genererer bilder, video og lyd som manipulerer andres identitet, er blitt allment tilgjengelig.

I 2022 fant ikke ytringsfrihetskommisjonen grunnlag for å hevde at det norske samfunnet blir stadig mer polarisert. I dag står vi overfor globale konflikter og krig i våre nærområder. Debattene om disse temaene kan få nokså steile fronter. En nylig kartlegging gjennomført av Amnesty viser at debatten på sosiale medier har hardnet til etter at krigen i Gaza startet. Amnesty konkluderer med at det har blitt tøffere å være norsk muslim eller jøde på nett. Dette er utviklingstrekk vi må følge med på, fordi polarisering og hat kan skape grobunn for rasisme og antisemittisme. Vi må jobbe for en sunn ytringskultur og et ytringsrom som fremmer deltakelse og debatt, og som hindrer at stemmer stilner.

Regjeringen har derfor besluttet å utarbeide en nasjonal strategi for en åpen og opplyst offentlig samtale. Strategien vil ta utgangspunkt i de mange vurderingene og anbefalingene fra ytringsfrihetskommisjonen og den omfattende høringen som ble gjennomført i etterkant.

På samme måte som ytringsfrihetskommisjonens utredning vil strategiarbeidet ta utgangspunkt i infrastrukturkravet i Grunnloven § 100. Myndighetenes ansvar for å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale vil være en rød tråd.

Regjeringen jobber for ytringsfrihet og en velfungerende offentlighet på bred front. Vi gjør det gjennom tiltak rettet mot å styrke befolkningens mediekunnskap og kildekritikk. Vi gjør det ved å videreutvikle ytringsfrihetens infrastruktur – elektroniske kommunikasjonsnett, redaktørstyrte medier, kunst- og kulturinstitusjoner, skoler og universiteter. Vi gjør det ved å jobbe for en inkluderende ytringskultur. Ytringskultur er ikke noe som kan vedtas, men som kan utvikles i fellesskap gjennom hva vi ytrer, og hvordan vi ytrer oss. Regjeringen har likevel en rolle, bl.a. ved å legge til rette for et aktivt og mangfoldig sivilsamfunn og gjennom arbeidet for likestilling og mot diskriminering. Alt dette blir viktige temaer i strategien.

Strategien vil trekke opp prinsipper for, og synliggjøre, regjeringens samlede innsats på ytringsfrihetsområdet. Jeg tar sikte på å lansere strategien i løpet av neste år.

Også barn har rett til ytringsfrihet og informasjon i den digitale verden. Men denne retten må balanseres mot behovet for å beskytte barn mot skadelig innhold og skadelig atferd fra andre brukere. Alle barn har rett til en trygg oppvekst, også digitalt. Barn skal vernes mot skadelig innhold, kommersiell utnytting, overvåking og misbruk av personopplysninger. Regjeringen har varslet at vi ønsker en aldersgrense for bruk av sosiale medier. Et første skritt på veien dit er å øke grensen for når barn kan samtykke til at sosiale medier-plattformer behandler personopplysningene deres, det som vi i dag kjenner som aldergrensen for sosiale medier, fra 13 til 15 år.

Å sikre ytringsfriheten henger sammen med regjeringens arbeid med å forebygge ekstremisme og utenforskap. Ekstremismekommisjonen så på ulike forhold som har gitt grobunn for radikalisering og ekstremisme i Norge i nyere tid. Kommisjonen fikk i mandat å frambringe kunnskap som kan bidra til å styrke samfunnets evne til å forebygge radikalisering og ekstremisme, samtidig som sentrale verdier som åpenhet, demokrati og menneskerettigheter, rettssikkerhet og ytringsfrihet ivaretas.

Kommisjonen la fram sin utredning og sine anbefalinger 1. mars i år, og i 2025 kommer jeg med en melding til Stortinget som skal bidra til å følge opp de viktige anbefalingene.

Arbeidet mot ekstremisme dreier seg om å sikre inkludering og deltakelse og å forebygge utenforskap. Det er ikke bare fysisk utenforskap vi må forhindre. Regjeringen vil også forebygge digitalt utenforskap. Regjeringens nye nasjonale digitaliseringsstrategi, framtidens digitale Norge, ser på sammenhengen mellom et sterkt og inkluderende demokrati med høy tillit i befolkningen og digitale løsninger. Strategien understreker at digitale løsninger må ha høy kvalitet og være brukervennlige. Strategien skal bidra til å styrke den digitale kompetansen hos grupper som opplever digitale barrierer og utenforskap. Dette vil også være viktig i arbeidet mot vår felles motstandskraft mot desinformasjon, noe som leder meg inn på neste tema.

I fjor fikk jeg ansvaret for å koordinere regjeringens innsats for å styrke befolkningens motstandskraft mot desinformasjon og skadelig påvirkning. Som en del av dette ansvaret har jeg varslet at regjeringen vil lage en egen strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon, som vi også vil legge fram neste år.

Dette ansvaret ble lagt til meg som kultur- og likestillingsminister fordi spredning av desinformasjon er en mulig trussel mot den offentlige samtalen. Et velfungerende samfunn er avhengig av at hver og en av oss kan søke sannhet gjennom gjensidig diskusjon med meningsfeller og meningsmotstandere. Ved å så tvil om andres troverdighet og motiver vil samfunnets evne til å finne gode løsninger i fellesskap svekkes.

Stater, grupper og mennesker som ønsker å destabilisere samfunn, har alltid benyttet seg av informasjon som våpen. Men informasjon er også vårt sterkeste forsvar. Gjennom å dyrke åpenhet, kunnskap og frie ytringer har vi sørget for at sannheten er tilgjengelig for dem som leter, selv om noen forsøker å spre villedende eller usann informasjon.

Dette har vært en suksessoppskrift. Forsøk på å fyre opp under legitime debatter gjennom spredning av desinformasjon har heldigvis sjelden fått fotfeste i den norske debatten. Det meste blir gjennomskuet.

Noe har likevel endret seg. Vi lever i en sikkerhetspolitisk situasjon som gjør det mer aktuelt å spre desinformasjon. Vi bruker sosiale medier som sprer informasjon raskere enn noen gang, uten at den sjekkes eller vurderes av f.eks. redaktører. Vi står på startstreken til en teknologisk KI-revolusjon, der alle kan produsere falskt innhold som ikke kan avsløres med det blotte øye.

I land i våre nærområder har dette fått konsekvenser. Flere av Russlands naboland har vært gjenstand for massive påvirkningskampanjer over lang tid, bl.a. for å isolere Ukraina og svekke solidariteten. I Storbritannia spredte usanne påstander om gjerningspersonen bak drapene i Southport seg raskt på sosiale medier og resulterte i massive protester og uro.

Vi skal være forsiktige med å svartmale situasjonen og anklage dem vi er uenige med for å spre desinformasjon eller være nyttige idioter. Som samfunn som setter ytringsfriheten høyt, må vi tåle mye, også usannheter og motstand. Vi må likevel ikke være naive, men bygge beredskap før problemet blir for stort.

Regjeringens strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon er den første i sitt slag, men den vil bygge videre på det vi vet fungerer. Å sørge for at mediene kan levere på sitt samfunnsoppdrag også i framtiden, er avgjørende. Jeg har derfor gitt Medietilsynet i oppdrag å utrede status og framtidig utvikling av de økonomiske forutsetningene for redaktørstyrte medier i Norge: Vil de redaktørstyrte mediene ha en bærekraftig forretningsmodell i de nærmeste årene? Jeg har bedt Medietilsynet om å utrede dette, fordi vi vet at en vital mediesektor er helt avgjørende for befolkningens motstandskraft mot desinformasjon. Utredningen blir også et viktig kunnskapsgrunnlag for regjeringens arbeid med nye, fireårige styringssignaler, som jeg vil komme tilbake til.

Som jeg nevnte innledningsvis, har vi sett flere eksempler på at desinformasjon spres i et skremmende tempo. De sosiale medieplattformene gir god drahjelp til dette. Gjennom algoritmene favoriserer plattformene innhold som engasjerer og vekker sterke følelser. Andre ganger når ikke viktig nyhetsinnhold ut fordi det fjernes på grunn av plattformenes egne retningslinjer.

De største globale plattformselskapene har fått for stor påvirkning på det offentlige ordskiftet og befolkningens tilgang til troverdig informasjon. Dette er en utvikling som Norge ikke kan utfordre alene, men som vi må løse i samarbeid med andre land.

Det europeiske arbeidet med å regulere plattformene har kommet langt. EU-forordningen om digitale tjenester blir et viktig verktøy for å håndtere skadelig innhold, samtidig som det tas hensyn til ytringsfriheten. I tillegg har EU vedtatt forordningen om mediefrihet, som har som mål å styrke redaksjonelle mediers uavhengighet overfor statlig og privat påvirkning.

Mens vi jobber med å vurdere EU-reglene for gjennomføring i Norge, må vi også gjøre det vi kan for å handle lokalt. I september inviterte jeg til et nytt dialogmøte mellom norske redaktørstyrte medier og representanter fra Google, Meta, TikTok og Snapchat. Møtet var det tredje i rekken etter to tidligere møter som ble avholdt av min forgjenger. Denne gangen var det departementet og Norsk Presseforbund som i fellesskap inviterte til et åpent møte i Pressens hus. Temaet var hvordan vi kan styrke vår motstandskraft mot desinformasjon.

Mediene fortalte om eget innhold på sosiale medier som ble nedprioritert eller slettet av plattformene uten forklaring. De fortalte også om utbredelsen av falske kontoer som utgir seg for å være norske, redaktørstyrte aviser. Disse kontoene blir værende på plattformene til tross for medienes forsøk på å få dem fjernet. Et hovedproblem i disse situasjonene er mangelen på klare og effektive kontaktpunkter hos plattformene som mediene kan bruke.

Måten plattformene opererer på i dag, er med andre ord langt fra bra nok. Jeg er derfor opptatt av at vi utnytter handlingsrommet i de europeiske regelverkene som pålegger plattformene plikter, bl.a. for å verne om pressefriheten og håndtere skadelig innhold. Dette må vi gjøre gjennom effektiv håndheving av DSA og EMFA, forutsatt at disse reglene blir gjennomført i norsk rett.

I min redegjørelse i fjor snakket jeg om den europeiske bransjenormen mot desinformasjon. Denne er signert av en rekke plattformselskaper, bl.a. TikTok, Google, Microsoft og Meta. Ved å signere har de forpliktet seg til å begrense risiko for spredning av desinformasjon og rapportere om hvilke tiltak de har gjort for sine tjenester.

I år som i fjor ga jeg Medietilsynet i oppdrag å gjennomgå plattformenes rapportering om hvordan de arbeider mot desinformasjon i tråd med forpliktelsene i bransjenormen. Medietilsynet finner at plattformene rapporterer godt når det gjelder sletting av annonser og tiltak for å strupe annonseinntektene til aktører som sprer desinformasjon. Rapporteringen er dessverre langt svakere når det gjelder ansvar for å redusere risiko som følger av plattformenes egne algoritmer, og som kan forsterke spredningen av desinformasjon.

Et gledelig funn er at kvaliteten på bransjenormrapportene er gjennomgående bedre enn ved forrige rapportering. Unntaket er Meta, som fremdeles opererer med omtrentlige tall, og som er den eneste plattformen som ikke rapporterer fra Norge overhodet. Dette ble også tatt opp med Meta under dialogmøtet, og jeg forventer at Meta inkluderer tall for Norge i sin neste rapportering.

Nå har jeg snakket lenge om globale utfordringer og internasjonalt samarbeid. Men vel så viktig for den norske mediepolitikken er de små, lokale mediene.

Demokratiet vårt er nemlig avhengig av et mangfold av mindre, lokale redaktørstyrte medier som alternativer til de største mediene i det nasjonale markedet. I Norge har vi et stort antall aviser med god geografisk spredning. Dette er viktig både for å fremme ulike perspektiver i den offentlige samtalen og for å styrke folks tilhørighet og fellesskapsfølelse i lokalsamfunnet. Det er derfor fint å se at tallet på lokale og regionale aviser har økt de senere årene. Dette er en positiv utvikling.

Men det betyr ikke at mediene ikke har utfordringer. I 2023 opplevde de norske avisene sitt nest svakeste år siden finanskrisen, om man ser på lønnsomheten. Bare i 2022 hadde avisene lavere lønnsomhet. Mediene har fått en strammere økonomi som følge av høyere prisvekst og renter, og det har blitt dyrere å produsere medieinnhold. I tillegg til et fall i inntekter fra salg av papirutgaver ser vi et stort fall i annonseinntekter.

Dette er ikke en ny problemstilling. Aviser har lenge slitt med å konkurrere i et reklamemarked hvor aktører som Facebook og Google har posisjonert seg som hovedplattformer for annonser. I 2023 hadde de globale aktørene rundt tre ganger så høye annonseinntekter som norske aviser i det norske reklamemarkedet.

I tillegg til gode økonomiske rammevilkår er mediene avhengige av tillit og bruk for å kunne oppfylle sitt samfunnsoppdrag. Her har Norge et godt utgangspunkt. Reuters tall for 2024 viser at nordmenns nyhetsbruk er stabilt høy. 83 pst. sjekker nyheter minst en gang om dagen, og det er svært få av oss som kan defineres som nyhetsunnvikere.

Fra Medietilsynets rapport om bruksmangfold fra 2022 vet vi at de fleste av oss bruker redaktørstyrte medier når vi trenger nyheter. Dette reflekteres også i at vi i Norge har betalingsvilje for digitale nyheter fra journalistiske medier.

Samtidig brukte 57 pst. av oss sosiale medier til å oppdatere oss på nyheter i 2023. Flere av de som bruker sosiale medier for å få med seg nyheter, oppgir at nyhetene dukker opp i «feeden», uten at de vet hvor nyhetene kommer fra. Ikke overraskende er det de yngste som i størst grad bruker sosiale medier som nyhetskilde.

Internett og sosiale medier er en stor del av barns oppvekst. Det er nødvendig med et tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid for å skaffe den rette kunnskapen, møte utfordringer effektivt og bygge opp under mulighetene og fordelene det digitale gir barn og unge. Derfor er jeg glad for at regjeringen arbeider med en stortingsmelding om trygg digital oppvekst.

I dagens medielandskap er det krevende for de redaktørstyrte mediene å tiltrekke seg og holde på unge brukere. Et hovedspørsmål er hvordan vi kan øke de unges bruk av redaktørstyrte medier, både i dag og på lengre sikt.

Året etter hvert stortingsvalg foreslår regjeringen faste, langsiktige økonomiske rammer for mediestøtten, som vi kaller fireårige styringssignaler. Hensikten med styringssignalene er i tillegg til å bidra til medienes uavhengighet å gi økt forutsigbarhet rundt de økonomiske rammene for de direkte mediestøtteordningene. Slik kan mediene få større mulighet til å planlegge sin virksomhet langsiktig, noe som kan bidra til å sikre et mangfold av redaktørstyrte medier med høy kvalitet.

De nye fireårige styringssignalene skal gjelde for perioden 2027–2030. Til grunn for styringssignalene skal det ligge en bred analyse av de økonomiske forutsetningene for medievirksomhet i Norge.

Som jeg var inne på, har jeg i forbindelse med strategien mot desinformasjon bedt Medietilsynet om å utrede hvordan medieøkonomien kan tenkes å utvikle seg de nærmeste årene. Denne utredningen, som også tar for seg konsekvenser av at momsfritaket for elektroniske nyhetstjenester ble fjernet, utgjør også et viktig kunnskapsgrunnlag for arbeidet med de fireårige styringssignalene.

I tillegg har jeg gitt Medietilsynet i oppdrag å foreta en gjennomgang av den direkte mediestøtten. En viktig del av denne utredningen er å se på hvordan vi kan øke og stimulere nyhetsbruken til de unge. Kanskje må vi utvide de eksisterende ordningene våre med tiltak rettet mot unge mediebrukere. Eller kanskje må vi opprette helt nye ordninger for å nå denne gruppen. Er det én ting som er sikkert, er det at vi må gjøre noe. Å sikre en ny generasjon nyhetsbrukere er altfor viktig til at vi kan sitte stille i båten.

Dette betyr ikke at mediene selv ikke har et ansvar for å utvikle attraktive og innovative løsninger. Det er en av de viktigste oppgavene framover. Men myndighetene har også et ansvar for å legge til rette for at mediene kan lykkes med dette.

Jeg har også bl.a. bedt Medietilsynet om å se på mulige mekanismer for å gjøre utbetalingen av produksjonstilskuddet mer forutsigbart for mottakerne. Avhengig av funnene vil jeg vurdere om det er behov for særskilte tiltak.

Det er grunn til bekymring. Medieøkonomien er under press på grunn av sviktende annonseinntekter, endrede medievaner og globale teknologigiganter, som fungerer som portvoktere. I tillegg bidrar utviklingen av kunstig intelligens og algoritmestyrte plattformer til at desinformasjon sprer seg raskere. Dette kan utnyttes av aktører som vil skape ustabilitet og uro.

Men det er også lyspunkter. Norge har et unikt utgangspunkt. Vi er verdensledende i pressefrihet, vi har et sunt mediemangfold, og befolkningen har høy tillit til mediene. Sammenlignet med andre land har vi en sterk offentlig kringkaster med stor oppslutning og høy tillit i befolkningen. Dette er viktig beredskap.

Desinformasjon er ikke en ny trussel, og desinformasjon kommer ikke til å forsvinne. Men en felles, sterkere innsats fra befolkningen, organisasjoner, myndigheter og medier vil bidra til en mer åpen og sannferdig offentlig samtale. Det har vi gode forutsetninger for.

Jeg ser fram til en spennende og viktig debatt på torsdag.