Sveinung Rotevatn (V) [10:41:26]: Det var interessant å høyre EU/EØS-utgreiinga frå utanriksministeren. Ho omhandla mange spørsmål vi med rette debatterer mykje i Stortinget. Vi kjem tilbake til debatten om den utgreiinga. No har eg tenkt å løfte eit spørsmål som ikkje får like stor merksemd, men som likevel er eit viktig spørsmål for Noreg, for det er ein lakmustest på kor seriøse vi, altså vestlege demokrati, er når vi flaggar prinsipp om folkerett og menneskerettar.

Spørsmålet om sjølvråderett i Vest-Sahara er ein test på kor samstemte vi er i vår tilnærming til folkerettsbrot og okkupasjon i område som er langt frå oss.

Vest-Sahara er ikkje ein del av nabolandet Marokko. Det slo Den internasjonale domstolen i Haag tydeleg fast allereie i 1975, før Marokko like fullt invaderte. Domstolen understreka det generalforsamlinga i FN tydeleg hadde sagt, at territoriet er såkalla ikkje-sjølvstyrt, som er ein rettsleg term for ein koloni, men territoriet vart likevel okkupert av Marokko. Halve folket vart kasta på flukt i det som står igjen som eit av dei grovaste brota på folkeretten etter den andre verdskrigen. Generalforsamlinga i FN uttrykte at dei djupt beklaga forverringa av situasjonen som følgje av den fortsette okkupasjonen av Vest-Sahara, og oppfordra Marokko til å delta i fredsprosessen og avslutte okkupasjonen.

Samtidig som Marokko i dag på grunn av si strategiske plassering scorar politisk overfor europeiske statar, vinn det saharawiske folket stadig fleire rettslege sigrar. Ein spesiell serie av domar frå EU-domstolen har understreka at Vest-Sahara er eit anna territorium enn Marokko, og at det saharawiske folket ikkje kan påtvingast europeisk-marokkanske handelsavtalar på sitt territorium. Det er positivt og ein siger for folkeretten. På toppen av dette har også den afrikanske menneskerettsdomstolen gjenteke at Marokko er ein okkupant i Vest-Sahara.

Vest-Sahara vert rangert blant dei aller minst politisk frie plassane i verda. Journalistar, forskarar og menneskerettsrådet til FN vert nekta tilgang. Marokko fengslar menneskerettsforkjemparar, og dei driv lobbyisme for å redusere internasjonal bistand til den delen av folket i Vest-Sahara som er flyktningar.

Eg vil gje honnør til regjeringa for at dei har teke opp med Marokko at menneskerettsrådet i FN må få full tilgang til territoriet, og for den humanitære bistanden som vert gjeven til flyktningane.

Marokko har over lang tid dessverre gått vekk frå løfta sine når det gjeld Vest-Sahara, gjennom sabotasje av fredsavtalar og av den FN-leidde folkerøystinga. Dessverre er det mange statar – også statar som står oss nær – som har gjeve inntrykk av at det som er tilnærminga til Marokko til konflikten, er det ein gjerne kallar realistisk og truverdig. Det er vanskeleg å sjå kva ein eigentleg meiner med det, med mindre ein vel å kaste vrak på folkeretten, for løysingsforslaga til Marokko består av å inkorporere territoriet i sitt eige, med løfte om ei form for autonomi. Å anta at det saharawiske folket, som har lidd seg gjennom 50 år med undertrykking og eksil, skal bruke sjølvråderetten sin til å godta ei løysing som er basert på premissa til Marokko, fullt og heilt, er rett og slett ganske naivt.

Vi har eigentleg to utfordringar i Vest-Sahara i dag. Den eine er at folket i Vest-Sahara framleis ikkje fritt har fått bestemme framtida til sitt territorium. Den andre er at Marokko okkuperer og annekterer territoriet og forhindrar at sjølvråderetten vert brukt. Ei realistisk tilnærming til konflikten må vere at ein får presset på Marokko til å auke, slik at dei godtek ei løysing som er i tråd med det det saharawiske folket sjølv bestemmer.

Vi lever i ei tid der folkeretten er under press, og der statsleiarar som komande president Donald Trump, Vladimir Putin og Benjamin Netanyahu lukkar auga for grunnleggjande folkerett. Då er det viktig, meiner eg, at vi er konsekvente og kritiske overfor alle krefter og statsleiarar som set folkeretten til side – kanskje særleg overfor dei landa som står oss nær, når dei aksepterer det eller til og med gjev det si tilslutning.

Eg takkar utanriksministeren for at han kjem hit for å vere med på denne interpellasjonen. Eg ser fram til å høyre han greie ut om korleis saka no står, slik Noreg ser det, og ikkje minst høyre kva han og Noreg har tenkt å gjere for å løfte saka om Vest-Sahara og sjølvråderetten til det saharawiske folket.

Utenriksminister Espen Barth Eide [10:46:34]: Jeg vil først takke representanten Rotevatn for å trekke oppmerksomhet til Vest-Sahara. Det er en viktig sak som altfor ofte blir glemt og oversett i mange land. Det er heldigvis et stort engasjement i mange deler av det norske samfunnet. Det er bra.

I min redegjørelse om Midtøsten i Stortinget den 24. oktober var et helt sentralt poeng at vi daglig ser at FN og folkeretten er under angrep. Akkurat som representanten Rotevatn påpekte, er en verdensorden basert på folkeretten en kjerneinteresse i norsk utenrikspolitikk. Det er da svært viktig å understreke at den gjelder overalt, alltid og i enhver sammenheng. Det er særlig når man insisterer på det overfor land man ellers har et godt forhold til, at man viser at man tar det på alvor, altså at det ikke er en meny man plukker fra når det passer, men faktisk et konsistent budskap. Det har vært helt sentralt for regjeringen, f.eks. i arbeidet med både Ukraina og Midtøsten den siste krevende tiden, og det gjelder selvfølgelig også her.

Norske posisjoner knyttet til Vest-Sahara har vært konsistente over tid under skiftende regjeringer med ulik farge og sammensetning, og det er bra. Norge fastholder at en løsning på Vest-Sahara-konflikten må være i tråd med vedtak fattet i FNs sikkerhetsråd. Rett til selvbestemmelse for folket i Vest-Sahara må legges til grunn. Nettopp derfor er norske myndigheter opptatt av å unngå handlinger som kan oppfattes som en legitimering av situasjonen i Vest-Sahara før en politisk løsning er på plass. Derfor holder vi også fast ved vår fraråding fra 2007 til norsk næringsliv, om å unngå handel, ressursutnyttelse og andre former for næringsvirksomhet i Vest-Sahara som ikke er i samsvar med saharawienes interesser, og som følgelig kan bidra nettopp til brudd på folkeretten. Den norske linjen er godt kjent, både i norsk næringsliv og hos marokkanske myndigheter.

Vest-Sahara omtales ofte som det siste uavklarte spørsmålet fra kolonitiden i Afrika. Konflikten i Vest-Sahara har pågått i et halvt århundre. Jeg tror alle i denne sal kan være enige om at det er på høy tid å finne en politisk løsning for folket i Vest-Sahara og for flyktningene som i årtier har levd i leirene i Tindouf i Algerie.

Vi registrerer at de siste årene har flere land, inkludert flere europeiske land, nærmet seg marokkanske synspunkter, som interpellanten også nevnte, og uttrykt ulike former for støtte til den marokkanske autonomiplanen fra 2007. La meg her understreke at de norske posisjonene ligger fast. En politisk løsning på Vest-Sahara-konflikten må være i tråd med vedtak fattet i FNs sikkerhetsråd, hvor bl.a. retten til selvbestemmelse for folket i Vest-Sahara skal legges til grunn.

Vi har også vært klare på at Vest-Sahara fremdeles er ansett som et ikke-selvstyrt territorium i henhold til FN-paktens kapittel VI. Selv om Marokko gjennom mange år har tatt kontroll over store deler av Vest-Sahara, gir dette ikke et folkerettslig grunnlag for varig suverenitet over territoriet.

Norge har ikke akseptert Marokkos anneksjon av Vest-Sahara, og Marokkos suverenitet over territoriet er heller ikke anerkjent av det store flertall av statene i det internasjonale samfunn. Vi støtter opp om FNs rolle i arbeidet for en løsning og arbeidet til generalsekretærens personlige utsending, Staffan de Mistura. Det var også grunnlaget for vårt arbeid i Sikkerhetsrådet. Ikke desto mindre må jeg konstatere at partene stadig står langt fra hverandre. Det er i dag lite som tyder på at konstruktive forhandlinger om den nødvendige og etterlengtede løsningen er nært forestående, og jeg deler de bekymringer som kommer fram i FNs generalsekretærs rapport fra 1. oktober i år.

Den 31. oktober besluttet Sikkerhetsrådet nok en forlengelse – for ett år – av mandatet for MINURSO, den fredsbevarende operasjonen i Vest-Sahara, som ble opprettet i 1991. Sikkerhetsrådsresolusjonen oppfordrer partene til å gjenoppta forhandlinger med mål om å oppnå en rettferdig, varig og gjensidig akseptabel løsning, som skal sørge for selvbestemmelse for folket i Vest-Sahara.

Det er viktig å komme fram til en løsning. Den uløste konflikten kommer med store menneskelige kostnader. De saharawiske flyktningene i leirene i Tindouf lever under stadig mer krevende forhold og en forverret humanitær situasjon. Flere av flyktningene uttrykker manglende tro på en bedre framtid.

Vi har tatt opp vår bekymring knyttet til menneskerettighetene i Vest-Sahara både i Sikkerhetsrådet, i FNs menneskerettighetsråd og bilateralt med marokkanske myndigheter. Vår ambassade i Rabat besøker Vest-Sahara årlig sammen med de andre nordiske ambassadene, og vi har jevnlige møter med FN og representanter for saharawisk sivilt samfunn både i og utenfor Vest-Sahara.

Sveinung Rotevatn (V) [10:51:52]: Eg synest utanriksministeren hadde mange gode refleksjonar. Det er rett, som det vart sagt – heldigvis – at Noreg over tid på tvers av skiftande regjeringar har hatt ein tydeleg posisjon i spørsmålet Vest-Sahara, og at ein er – eller iallfall prøver å vere – konsistente for å unngå å legitimere situasjonen på bakken og situasjonen slik Marokko ser det. Då tenkjer eg at det er viktig å løfte eit par perspektiv til for å sørgje for at den politikken faktisk er konsistent, for vi har jo møtepunkt med marokkanske myndigheiter – og i og for seg alle land – på ulike arenaer, og vi har også noko aktivitet knytt til Vest-Sahara sitt territorium, der eg iallfall tenkjer at det er rom for forbetringar for å vere mest mogleg konsistent.

Det første eg vil løfte, handlar om klima- og energiperspektivet – slik sett passar det eigentleg bra at klima- og miljøministeren også er til stades i salen. Marokko driv jo, og det er isolert sett positivt, omfattande utbygging av fornybar energi. Dei byggjer no mykje vindkraft og solkraft i dei okkuperte områda i Vest-Sahara, utan at nokon der har samtykka til det, og planlegg også å kople saman straumnetta, som elles Frankrike har lova å betale for.

Når det handlar om det globale klimasamarbeidet, er det enkelte land som i si rapportering til FN også rapporterer både klimagassutslepp og fornybarutbygging osv. frå okkupert territorium. Det gjer også Marokko når det gjeld Vest-Sahara. Klimatoppmøtet er ikkje langt unna, og dit skal klima- og miljøministeren. Eg vil utfordre regjeringa på rett og slett å ta ordet der når det gjeld dette, for UNFCCC har ikkje mandat til å korrigere dokument frå dei ulike nasjonalstatane sjølv om dei rapporterer tal frå okkupert territorium. Det ville vore éin måte å vere endå meir konsistent i Noreg sitt syn på Vest-Sahara. Det vil eg utfordre regjeringa på.

Det andre eg vil utfordre dei på, er eit anna berøringspunkt, i det som rett nok er ein veldig avgrensa norsk aktivitet på territoriet til Vest-Sahara. Men det finst noko. Eit av dei er det Norad-eigde forskingsskipet som heiter «Dr. Fridtjof Nansen». Dei gjennomfører tokt der nede for å kartleggje fiskebestandar utanfor Vest-Sahara – det er veldig rike fiskebestandar, det er ein stor del av ressursgrunnlaget der. Det er i og for seg bra at ein kartlegg det. Det som ikkje er så bra, er at ingen frå Vest-Sahara er involvert i dei tokta. Det skjer på marokkanske myndigheiter sine premissar. Eg tenkjer at i det vidare arbeidet der er det iallfall eit par ting som bør justerast. Det eine er at ein inkluderer Vest-Sahara og representantar derifrå i dette arbeidet, og også at ein er heilt tydeleg i rapporteringa på kva som er den reelle geografien der, slik Noreg ser det.

Utenriksminister Espen Barth Eide [10:55:08]: Når det gjelder arbeidet som gjøres med klimakvoteavtale eller ikke, er det noe som ligger hos Klima- og miljødepartementet – og klimaministeren er til stede.

Jeg vil i hvert fall understreke at norske myndigheter er veldig oppmerksomme på egen politikk på dette området og er konsistent rundt det. Ellers er det ikke naturlig for meg å si mer om det nå annet enn at det er høy bevissthet om betydningen av konsistent politikk, i tråd med det jeg nettopp sa, for det er helt avgjørende viktig at vi praktiserer som vi prediker. Dette er et veldig godt eksempel på at folkeretten må gjelde konsistent, og at vi både må mene det, handle i tråd med det og også forsøke å få til bevegelse i saken. Og som jeg ga uttrykk for: Det gjør vi løpende i de kanaler som finnes.

Jeg vil egentlig bruke anledningen til å si at jeg deler den bekymringen som representanten Rotevatn gir uttrykk for, for en bevegelse hos en del andre land som vi ellers står nær, i retning av en mer aksepterende holdning. Jeg vil understreke at vi har ingen planer om å være med på det. Vi står konsistent på det som har vært et gjennomgående standpunkt hos flere regjeringer. Vi aksepterer ikke annekteringen av Vest-Sahara. Vi mener at de prinsippene som ble lagt til grunn av FN, må gjelde for en endelig løsning, og at en endelig løsning bør komme snart.

Eva Kristin Hansen (A) [10:57:05]: Jeg har lyst til å starte med å takke representanten Rotevatn for to ting: for det første for å ta initiativ til denne viktige og betimelige interpellasjonen, og for det andre for å ha uttrykt seg såpass kritisk om engasjementet til et norsk rederi som for et par uker siden ble konfrontert med sin virksomhet utenfor Vest-Sahara.

Jeg vil gjerne si noen ord om det siste. I oktober dekket Dagbladet at det norske rederiet samarbeider med russiske fiskere utenfor kysten av Vest-Sahara. Der plukker selskapet opp fisk som store russiske trålere har fanget på lisenser fra okkupasjonsmakten Marokko. Lasten frakter så rederiet til Russland. Det skal godt gjøres – rederiet fra Haugesund bistår altså to okkupasjonsmakter samtidig i å plyndre fisken som tilhører Vest-Saharas folk.

Denne historien viser hvor viktig det er at vi i to tiår har hatt en tverrpolitisk enighet i Norge. Det er en enighet om at norske selskaper frarådes å drive næringsvirksomhet på det okkuperte territoriet. Sånne råd er utrolig viktige, også for næringslivet selv. EU-domstolen har trukket folkerett og saharawienes selvbestemmelsesrett inn i sine dommer. Da framstår operasjoner i de okkuperte områdene stadig mer juridisk risikable for involverte selskaper. Uten å ha fått tillatelse fra det saharawiske folket opererer selskapene i en skikkelig gråsone. Anbefalingen kommer også fordi det er svært viktig at norske selskaper avstår fra handlinger som bidrar til legitimering av okkupasjonen av Vest-Sahara.

Hvorfor er det så viktig at vi løfter fram situasjonen i Vest-Sahara? Det er viktig fordi Vest-Sahara er Afrikas siste koloni, fordi det er en glemt konflikt, og fordi saharawiene undertrykkes. Jeg vil fra Stortingets talerstol uttrykke min solidaritet med saharawiske menneskerettsforkjempere. Jeg har store bekymringer knyttet til menneskerettssituasjonen i de okkuperte områdene. Saharawiene har all verdens grunner til å organisere seg, protestere mot menneskerettighetsovergrep og ta imot internasjonale besøk. Likevel nektes de dette. Disse grunnleggende rettighetene får de ikke benytte seg av. Saharawiene motarbeides og saboteres kontinuerlig av marokkanske myndigheter i sitt arbeid. Jeg var selv i El Aaiún for en del år siden for å treffe Polisario og folk som kjemper mot okkupasjonen. Det endte med at vi som var der, ble deportert på ganske så brutalt vis.

Vi må stå skulder til skulder med de kreftene som ønsker å bruke organisering, diplomati og forhandlinger når de står opp mot overgrepene de utsettes for. Vi må heie på alle de kreftene som vil bruke fredelige virkemidler for å hevde sin rett. Til slutt vil jeg gjerne takke Støttekomiteen for Vest-Sahara for deres utrettelige innsats for det saharawiske folket og for den jobben de gjør hver eneste dag.

Andrea Sjøvoll (SV) [11:00:28]: I 2017 fikk jeg muligheten til å reise til Algerie og besøke de saharawiske flyktningleirene som er der. I disse leirene bor det 200 000 mennesker, og de har bodd der i snart 50 år. Dette er et område som tidligere ikke var bebodd. Temperaturen der stiger til over 50 grader på sommeren, og på vinteren synker den ned til frysepunktet. Dette gjør befolkningen fullstendig avhengig av den internasjonale humanitære bistanden. Der er Norge heldigvis en viktig aktør. De saharawiske flyktningene i disse leirene har flyktet fra sitt hjemland, den siste kolonien i Afrika, nemlig Vest-Sahara, og den marokkanske okkupasjonen og de overgrepene som skjer der hver eneste dag.

Jeg har lyst til å takke representanten Rotevatn for denne interpellasjonen og for å vise at vi på tvers av de politiske skillelinjene i Stortinget støtter det saharawiske folket. Det har vi tradisjon for, og det er enda viktigere at denne støtten nå styrkes, for den typen støtte er dessverre ikke realiteten i en rekke andre land. Den 29. oktober i år holdt president Emmanuel Macron en tale i det marokkanske parlamentet der han sa bl.a. følgende:

Gjennom tiårene som har gått, har Marokko og Frankrike blitt trofaste allierte i turbulente tider, og Frankrike har aldri sviktet Marokko i de eksistensielle spørsmålene landet har stått overfor. Jeg tenker selvfølgelig først og fremst på Sahara. Jeg bekrefter her for dere at for Frankrike ligger nåtid og framtid for dette territoriet innenfor marokkansk suverenitet. Autonomi under marokkansk suverenitet er rammen for hvordan dette spørsmålet må løses, og autonomiplanene fra 2007 utgjør det eneste grunnlaget for å oppnå en rettferdig, bærekraftig og forhandlet politisk løsning i tråd med FNs sikkerhetsråds resolusjoner. Vi har forankret historien respektfullt overfor realiteter og lover nå at for framtiden er dette posisjonen Frankrike vil følge for å støtte Marokko i internasjonale fora, og jeg sier det også her: Den posisjonen er ikke fiendtlig mot noen.

Disse uttalelsene er kroneksempler på hvordan land ikke skal reflektere rundt folkerett og menneskerettigheter. For oss som kjenner det saharawiske folket, utgjør dette en av de mest fiendtlige og antifolkerettslige posisjonene det er mulig å produsere.

Da er mitt spørsmål til utenriksminister Espen Barth Eide: Hvordan skal Norge forholde seg til disse uttalelsene fra Macron? Skal vi sitte og se på at marokkansk okkupasjon får ytterligere støtte verden over, eller skal vi benytte anledningen til å tydeliggjøre vår støtte til Vest-Sahara gjennom bl.a. å gå sammen med likesinnede stater og ta initiativ til å legge ned den såkalte vennegruppen for Vest-Sahara? Dette er ikke en sånn vennegruppe som man lager for ungene på barneskolen, det er en gruppe bestående av land som støtter marokkansk okkupasjon, bl.a. Frankrike og Spania. Selv om vi nå fokuserer på å stanse krigen i Ukraina og ikke minst folkemordet som pågår i Palestina, må vi ikke glemme de folkerettslige bruddene som skjer i Vest-Sahara, og vi må fortsette kampen for at det saharawiske folk skal få reise hjem og leve i et fritt Vest-Sahara.

Tobias Drevland Lund (R) [11:04:13]: Først av alt vil jeg takke interpellanten for å ta opp et viktig tema her i dag. Vest-Sahara er, som nevnt av flere, Afrikas siste koloni, og størstedelen av dette territoriet har i et halvt århundre vært okkupert av Marokko. Norge har siden starten av 2000-tallet advart mot næringsliv i Vest-Sahara. Det har vært argumentert litt ulikt opp gjennom årene, om det er i lys av saharawienes rettigheter eller i lys av folkeretten, men premisset har vært at Marokko ikke har anledning til å ta seg til rette i territoriet, som er å regne som saharawienes eget.

Det er bra at et slikt råd eksisterer, og det har vært enighet om det gjennom vekslende regjeringer. Det er godt at dette framhever at det saharawiske folkets rett til samtykke må respekteres. Dette er også i tråd med EU-domstolens konklusjoner i spørsmål om EU og Marokkos handelsavtaler. Det er verdt å legge merke til hvor elegant domstolen har presisert et poeng som Norge jevnlig gjør helt rett, at avtalene som ble funnet ulovlige, unnlot å forholde seg til det saharawiske folket. Et folk er noe annet enn en lokalbefolkning. Domstolen understreker hvordan lokalbefolkningen i stor grad er representert av innflyttere fra Marokko, mens folket i stor grad er i eksil.

Etter det jeg forstår, er det slik at brorparten av de norske selskapene som lar seg engasjere i territoriet, ofte gjør det ved et uhell eller en rutinefeil. De innser tidlig at de har latt seg engasjere i noe de ikke burde ha gjort, og så korrigerer de seg. Dette har vi flere gode eksempler på – all honnør til alle de ansvarlige norske bedriftene som lærer, som tar til seg velmente råd, og som forbedrer seg gratis.

Vi har også selskaper i motsatt ende av skalaen, slik som Haugesund-rederiet Green Reefers, som deltar i transport av frossenfisk fra Vest-Sahara for russerne, og rett ut sier at de ikke kunne brydd seg mindre om frarådingen. Dette er altså blant unntakene, for de aller fleste selskaper og bransjeorganisasjoner finner rådet om Vest-Sahara relevant og viktig. Det er bra.

For slike selskaper er det nyttig å reflektere rundt at den rettslige risikoen har vokst betraktelig for selskaper som lar seg engasjere i territoriet uten å forholde seg til saharawienes selvbestemmelsesrett. EU-domstolen presiserer helt konkret at frigjøringsbevegelsene i Vest-Sahara har en status som gjør dem i stand til rettslig å representere saharawiene.

Et spørsmål som ofte kommer opp i Vest-Sahara-sammenheng, er mandatet til FN-operasjonen MINURSO. Som kjent er dette den eneste moderne FN-operasjonen som ikke inkluderer menneskerettigheter som en del av sitt mandat. Det er Frankrike som alltid har blokkert for operasjonens mulighet for å rapportere om overgrep. Jeg vil minne om et godt initiativ. Jeg har ikke for vane å skryte av Høyre-folk, men tidligere utenriksminister Børge Brende uttalte her i Stortinget i 2015 at han hadde tatt spørsmålet om menneskerettigheter i MINURSO opp med den franske utenriksministeren. I tillegg ble spørsmålet tatt opp på embetsnivå med franske kollegaer i Paris, i New York og i Genève. Jeg håper dagens regjering responderer med samme tyngde på president Macron i lys av at Frankrike velger å se bort fra FN-charteret og bort fra folkeretten. Jeg utfordrer derfor utenriksministeren til å ta dette opp med president Macron, for det er det saharawiske folket som selv må avgjøre framtiden for sitt eget territorium.

La meg også uttrykke min største sympati for nordmennene som nylig ble deportert fra Vest-Sahara. Det har nesten skjedd meg selv – jeg var for noen år siden sammen med et reisefølge på vei sørover mot Vest-Sahara, men før jeg kom så langt, ble jeg anholdt av et titalls marokkansk politi, en stor skare politifolk, og de deporterte meg nordover igjen til Marokko. Det viser at Marokko helt tydelig ikke ønsker internasjonale besøk i dette territoriet. Derfor er kravene fra regjeringen om at Marokko må åpne for besøk fra FNs menneskerettighetsråd, velplasserte og gode råd.

Jeg var også i 2020 sammen med representanten Unneland, som sitter i salen her, og besøkte de saharawiske flyktningleirene i Algerie. I 50 år har Algerie vært vertskap for saharawiske flyktninger. I underkant av 200 000 mennesker bor altså i fem flyktningleirer der og trenger konstant humanitær hjelp. Flyktningene som bor i de fem leirene i nærheten av byen Tindouf i Vest-Algerie, bor i et landskap preget av temperaturer som går opp mot 50 grader celsius og svært lite nedbør. Den harde og isolerte ørkenen med hyppige sandstormer begrenser selve livsgrunnlaget til menneskene som bor der, og de økonomiske mulighetene. Dette er ikke mennesker verdig. Derfor haster det med å jobbe aktivt for Vest-Saharas frihet og uavhengighet, for at okkupasjonen endelig skal opphøre og saharawiene igjen kan vende hjem til sitt eget land. Jeg håper derfor at regjeringen og utenriksministeren er klar til å ta utfordringen og gå mer aktivt inn for å jobbe for nettopp det.

Helt til slutt: I likhet med representanten Eva Kristin Hansen vil jeg også uttrykke stor takk til Støttekomiteen for Vest-Sahara, som gjennom mange år har lagt ned et stort arbeid for denne saken.

Rasmus Hansson (MDG) [11:09:31]: Takk til interpellanten Sveinung Rotevatn for å ha bidratt til å løfte denne langvarige og ulovlige okkupasjonen ut av glemselen, og takk til utenriksministeren for tydelige og betryggende svar på de fleste spørsmål – foreløpig. Det er bra og imponerende at så mange partier og representanter engasjerer seg i denne saken, også nå. Det er også godt at det er bred enighet her om at det saharawiske folket fortsatt fortjener og må få sin frihet, i tråd med folkeretten. Dette angår Norge, både fordi vi skal stå opp for lov og rett i verden, og fordi Norge tross tid og avstand har hatt og kanskje fortsatt har økonomiske koblinger til Vest-Sahara.

Yara importerte i sin tid fosfat fra Vest-Sahara, til en stund ut på 2000-tallet. I den forbindelse gjorde Støttekomiteen for Vest-Sahara og Foreningen for Saharawier i Norge et imponerende arbeid med å avdekke og følge opp dette juridisk. Da viste de hvilken viktig rolle sivilsamfunnsorganisasjoner spiller i bl.a. sånne saker. Heldigvis fulgte også Utenriksdepartementet opp dette på en god måte, og norsk næringsliv gjorde det, som flere allerede har påpekt. Yara opplyser at deres import fra Vest-Sahara er avsluttet for en god stund siden, og andre norske næringslivsbedrifter har i stor grad vist bra atferd og oppmerksomhet i forbindelse med tilknytningspunkter til Vest-Sahara, med noen unntak, som har blitt nevnt.

Det gjenstår da en annen mulig utfordring, som vi må være oppmerksomme på, og det er import av fiskeprodukter fra Mauritania til norsk fiskefôrproduksjon. Tidligere foregikk det stor import direkte fra fangst utenfor Vest-Sahara. Disse fiskeriene var for lenge siden opprinnelig basert på norske interesser og tidligere norske fartøy. Den koblingen er nok i all hovedsak avsluttet, og det er også den direkte importen, men import fra nabolandet Mauritania skjer fortsatt. Det bekreftes også av norske selskaper. Den er isolert sett i tråd med lover og regler, men spørsmålet er hvor sikre vi kan være på at denne importen ikke også inkluderer fisk fra okkupert Vest-Sahara, hvor fiskeriene ikke minst drives av marokkanskeide selskaper, altså av selskaper eid av okkupasjonsmakten. En rapport fra Blue Empire, som anses som solid, dokumenterer at norsk oppdrettsindustri i 2020 tok inn mellom 123 000 og 144 000 tonn fiskeolje som er hentet fra området FAO 34. Det er altså hovedfiskeområdet utenfor Vest-Afrika, og det inkluderer farvannene utenfor Vest-Sahara. Her fiskes arter som ikke bare er industrifisk, men også arter som tradisjonelt har gått til mat til kystbefolkningen. Det kan ikke settes noe likhetstegn mellom det volumet som importeres til Norge, og hva dette kunne ha vært av mat, men som illustrasjon ville altså dette volumet på 123 000–144 000 tonn fiskeolje tilsvare mat til et eller annet sted mellom 2,5 og 4 millioner mennesker i Vest-Afrika. Bestandene i området FAO 34 går nå i stor grad til internasjonalt industrikonsum, og de oppgis å være for hardt beskattet. Fisk tatt i farvannene utenfor okkupert Vest-Sahara burde ikke inngå i norsk import til produksjon av fôr. Jeg har spurt Sjømat Norge om de har tall på dette, men jeg har foreløpig ikke fått svar. Det skal i rettferdighetens navn sies at de fikk dårlig tid på seg til å svare.

Det vi står overfor, er uansett en situasjon som trenger ytterligere avklaring. Spørsmålet til utenriksministeren er om han har mer informasjon om denne importen fra Mauritania, og hvorvidt Utenriksdepartementet foretar undersøkelser for å finne ut mer om hvorvidt fiskeprodukter importert til Norge faktisk har opprinnelse i farvannene utenfor okkupert Vest-Sahara.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:14:42]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for å løfte en så viktig sak på Stortinget. Jeg vil også takke utenriksministeren for de svarene som er gitt så langt.

Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara står som en daglig, konstant provokasjon mot den folkeretten vi kjemper for. Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara er et eksempel på hvordan verden kan se ut hvis det er den sterkestes rett som skal råde, tvers gjennom de verdiene vi mener skal være styrende for verden. Kampen for saharawienes rett til selvbestemmelse er en helt grunnleggende kamp for å få avsluttet kolonitiden en gang for alle og sørge for at ulovlige okkupasjoner skal ta slutt.

Okkupasjonen av Vest-Sahara er omfattende. For å illustrere hvor omfattende den er, trenger vi ikke å se mange dager tilbake. For fem dager siden ble en representant for SVs ungdomsparti kastet ut fra det okkuperte Vest-Sahara. Formålet med reisen var å lære hvordan saharawiene reflekterte rundt det at Marokko bygger gigantiske energiprosjekter på deres territorium, i strid med folkeretten. Men bare 90 minutter etter at hun kom inn i stuen til den tidligere Raftopris-vinneren fra Vest-Sahara, møtte 25 politimenn opp på døren og utviste henne. Den marokkanske viseguvernøren gjennomgikk kameraene og sa at det ikke er lov å ta bilder i det offentlige rom og gater. I tillegg ble hun og reisefølget forklart at det for de lokale saharawiene ikke var lov å møte utlendinger. 24 timer senere fant en ny utvisning av en nordmann sted. Rundt 150 nordmenn har blitt deportert fra territoriet siden 2016.

All den tid journalister og FNs menneskerettighetsråds eksperter ikke får slippe inn i Vest-Sahara, er det desto viktigere at øvrige observatører får den muligheten. Jeg sendte på mandag brev til den marokkanske ambassaden med spørsmål om det er sånn at saharawier trenger tillatelse for å snakke med eller motta gjester fra utlandet. Jeg spurte også om hvordan man konkret skal gå fram for å få lov til å ta bilder i det offentlige rom i Marokko eller Vest-Sahara. Når jeg får svar på dette fra ambassaden, vil jeg oversende det til Utenriksdepartementet for vurdering. For hvis det er forbudt å snakke med saharawier eller ta bilder på gaten i Marokko eller Vest-Sahara, kan det være nyttig at det kommer tydelig fram i UDs reiseinformasjon. Dette er mildt sagt problematisk. Hvis saharawier må ha en spesiell godkjenning for å prate med besøkende, er man ille ute, og det illustrerer hvordan denne okkupasjonens brutalitet er til stede hver eneste dag.

Så et par øvrige observasjoner: Som en del andre representanter i denne salen har jeg selv vært i en flyktningleir i Algerie, der halve Vest-Saharas befolkning bor. Den humanitære bistanden som norske myndigheter gir, settes stor pris på, men det ville likevel vært langt mer effektiv for mottakerne om man hadde videreført de viktige ernæringsprogrammene som UD støttet tidligere.

Som tidligere talere har nevnt, er det skummelt å se Frankrikes president anerkjenne Vest-Sahara som en del av Marokko. Jeg vet ikke hvor mange som har fått det med seg, men den franske utenriksministeren kunne umiddelbart annonsere at fransk UD har slettet grensen mellom Marokko og Vest-Sahara fra sine offisielle kart. Tenk hvilke ramaskrik det ville blitt i Norge dersom Donald Trump nå går ut og sier at Ukraina eller Palestina herved er slettet fra amerikanske kart. Dette er et grotesk overtramp mot FN-charteret. Jeg håper at utenriksministeren agerer og fordømmer på samme måte som jeg er sikker på at regjeringen ville gjort om tredjestater hadde påstått at Ukraina er en integrert del av Russland. Frankrike skiller seg i dag ut internasjonalt, sammen med president Trump og Israel, som det eneste landet som anerkjenner Vest-Sahara som en integrert del av Marokko. Det spesielle med tilfellet Macron er han vant presidentvalget ved å fremme argumenter om lov og orden og prinsipper om frihet og demokrati, men når det gjelder Vest-Sahara, er alle disse prinsippene kastet over bord.

Jeg ser fram til utenriksministerens svar på disse spørsmålene.

Sveinung Rotevatn (V) [11:20:00]: Eg synest det har vore ein interessant runde å følgje, og eg vil takke dei mange kollegaene mine, frå ulike parti, som har delteke og gjort dette til ein god diskusjon. Ikkje minst er det godt å høyre at mange også har besøkt Vest-Sahara eller flyktningleirar i Algerie, og at dei dermed også kjenner situasjonen på bakken godt. Det trur eg bidreg til at vi ikkje gløymer denne konflikten, og at vi klarer å løfte han igjen og igjen. Det må vi fortsetje med.

Eg synest det er gledeleg å høyre at utanriksministeren delar uroa mi over dei rørslene vi ser hos nokre av våre nære allierte i dette spørsmålet. Eg håpar at det er ei uro han vil ta opp med dei ved ulike treffpunkt i tida framover, slik også representanten Drevland Lund oppfordra regjeringa til. Det håpar eg vil skje.

Så til situasjonen med norsk privat næringsengasjement i okkupert Vest-Sahara, som eg ikkje nemnde i innleiinga, men som eg likevel vil seie to ord om no. Det er rett at sjølv om dei aller fleste i norsk næringsliv ikkje har noko ønske om å vere med på å legitimere okkupasjonen og bidra til næringsverksemd der nede – dei fleste avsluttar det også når dei vert gjort kjende med situasjonen – er det dessverre framleis eksempel på norske selskap som ikkje tek omsyn til dei anbefalingane og frårådingane norske styresmakter har kome med. Det gjeld bl.a. det reiarlaget som har vore omtala i bl.a. Dagbladet. Ein er i og for seg i sin fulle rett til å gjere det så lenge det er lovleg – det er berre slik det er. Eg vil likevel seie at det også for private næringsaktørar går an å gjere eigne etiske vurderingar. Det er ikkje slik at det er berre internasjonale sanksjonar, kva som er forbode, og kva som er lov, ein bør tenkje på når ein driv næringsverksemd. Ikkje minst bør det vere slik når dei etiske vurderingane og anbefalingane frå norske styresmakter er så tydelege.

I dei frårådingane vi har, legg ein til grunn at ein sjølvsagt ikkje skal gjere noko som er eller kan vere i strid med folkeretten, ei heller i strid med interessene til det saharawiske folket. Det er også viktig å leggje vekt på at det ikkje skal vere i strid med ønska til det saharawiske folket. Det vil eg leggje til som eit viktig element i den beskjeden og det signalet som bør gå ut frå Stortinget og norske styresmakter.

Til slutt vil eg gjenta oppfordringa mi til klima- og miljøministeren, sjølv om eg har forståing for at han på ståande fot ikkje kan kaste seg inn i debatten: Noreg har på klimatoppmøta, der statar skal rapportere – det neste finn stad i Baku snart – anledning til faktisk å kommentere på det faktum at statar som Russland og Marokko rapporterer om klimatal som inkluderer okkupert territorium. Det har ikkje den delen av FN-systemet mandat til å korrigere, men det er likevel indirekte med på å legitimere – det vert i alle fall framstilt slik – og då bør ein påtale det.

Tusen takk for ein god debatt.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:23:24]: Jeg vil igjen takke interpellanten, representanten Sveinung Rotevatn, og alle andre som har tatt ordet. Dette har vært en god, kunnskapsrik og nyttig runde, og det har vært en god påminnelse om en sak som forblir viktig. Det er høyt på vår agenda, men også noe som verden langt på vei har glemt – og ikke bare glemt, i noen tilfeller beveger man seg sågar i feil retning, inkludert nærstående land. Jeg deler den beskrivelsen og den bekymringen.

Jeg vil for de spesielt interesserte oppklare en feil jeg sa: Da jeg viste til Vest-Saharas status som ikke-selvstyrt territorium, følger det av FN-paktens kapittel XI, ikke kapittel VI, som jeg kom i skade for å si. Den er også relevant, men ikke for akkurat dette. Det er altså kapittel XI som skal stå i referatet.

Flere av spørsmålene handlet om frarådingen og norske selskaper som ikke følger den. Her vil jeg slutte meg til spørrerne, bl.a. representantene Andrea Sjøvoll og Andreas Sjalg Unneland var innom dette, og påpeke at når norske myndigheter kommer med en slik fraråding, er det alvorlig ment. Det bør selskapene absolutt lytte til, også fordi det er knyttet til ansvar for å ikke bidra til folkerettsbrudd. Det er i seg selv lovfestet i åpenhetsloven, så det er faktisk en rettslig risiko ved å drive med dette, selv om det ikke er et forbud i seg selv mot det. Det kan også være internasjonalt problematisk. Dette er en understreking av at man bør følge det rådet. Det gjelder her og for andre liknende råd, f.eks. for handel med okkupert palestinsk territorium.

Jeg mener at Norge har en tydelig linje. Vi minner om den ved egnede anledninger. Vi samarbeider med MINURSO og med FNs høykommissær for flyktninger om den støtten de gir til saharawiske flyktninger. Vi støtter aktivt opp om at FNs høykommissær for menneskerettigheter skal få adgang til territoriet. Jeg vil også si meg enig i at det som har skjedd med norske representanter som har søkt kontakt med saharawier, viser at det har skjedd alvorlige brudd på både ytringsfriheten og forsamlingsfriheten, og slik skal det ikke være.

Jeg lar meg gjerne inspirere av denne debatten til å ta opp dette mer. Vi tar det naturligvis opp i vår dialog med marokkanske myndigheter – vi ønsker et nært og godt forhold til Marokko på andre felt, men vi er tydelige her – og med nærstående land og i de organer det er mulig. Det har jeg blitt oppfordret til, og det gjør jeg gjerne, nettopp fordi at – og her vil jeg gå tilbake til interpellantens kloke innledning – når vi globalt nå har tatt på oss å holde fanen for folkeretten høyt, har det skapt betydelig sympati, støtte og oppslutning. Det gir oss et mulighetsrom, men det gir oss også et ansvar for å vise at vi er konsistente på tvers alle steder der folkeretten brytes.