Sveinung Rotevatn (V) [10:41:26 ] : Det var interessant å høyre
EU/EØS-utgreiinga frå utanriksministeren. Ho omhandla mange spørsmål
vi med rette debatterer mykje i Stortinget. Vi kjem tilbake til
debatten om den utgreiinga. No har eg tenkt å løfte eit spørsmål
som ikkje får like stor merksemd, men som likevel er eit viktig
spørsmål for Noreg, for det er ein lakmustest på kor seriøse vi,
altså vestlege demokrati, er når vi flaggar prinsipp om folkerett
og menneskerettar.
Spørsmålet om sjølvråderett i Vest-Sahara er
ein test på kor samstemte vi er i vår tilnærming til folkerettsbrot og
okkupasjon i område som er langt frå oss.
Vest-Sahara er ikkje ein del av nabolandet
Marokko. Det slo Den internasjonale domstolen i Haag tydeleg fast
allereie i 1975, før Marokko like fullt invaderte. Domstolen understreka
det generalforsamlinga i FN tydeleg hadde sagt, at territoriet er
såkalla ikkje-sjølvstyrt, som er ein rettsleg term for ein koloni,
men territoriet vart likevel okkupert av Marokko. Halve folket vart
kasta på flukt i det som står igjen som eit av dei grovaste brota på
folkeretten etter den andre verdskrigen. Generalforsamlinga i FN
uttrykte at dei djupt beklaga forverringa av situasjonen som følgje
av den fortsette okkupasjonen av Vest-Sahara, og oppfordra Marokko
til å delta i fredsprosessen og avslutte okkupasjonen.
Samtidig som Marokko i dag, på grunn av si
strategiske plassering, scorar politisk overfor europeiske statar,
vinn det saharawiske folket stadig fleire rettslege sigrar. Ein
spesiell serie av domar frå EU-domstolen har understreka at Vest-Sahara
er eit anna territorium enn Marokko, og at det saharawiske folket
ikkje kan påtvingast europeisk-marokkanske handelsavtalar på sitt
territorium. Det er positivt og ein siger for folkeretten. På toppen
av dette har også den afrikanske menneskerettsdomstolen gjenteke
at Marokko er ein okkupant i Vest-Sahara.
Vest-Sahara vert rangert blant dei aller minst
politisk frie plassane i verda. Journalistar, forskarar og menneskerettsrådet
til FN vert nekta tilgang. Marokko fengslar menneskerettsforkjemparar,
og dei driv lobbyisme for å redusere internasjonal bistand til den
delen av folket i Vest-Sahara som er flyktningar.
Eg vil gje honnør til regjeringa for at dei
har teke opp med Marokko at menneskerettsrådet i FN må få full tilgang
til territoriet, og for den humanitære bistanden som vert gjeven
til flyktningane.
Marokko har over lang tid dessverre gått vekk
frå løfta sine når det gjeld Vest-Sahara, gjennom sabotasje av fredsavtalar
og av den FN-leidde folkerøystinga. Dessverre er det mange statar
– også statar som står oss nært – som har gjeve inntrykk av at det
som er tilnærminga til Marokko til konflikten, er det ein gjerne
kallar realistisk og truverdig. Det er vanskeleg å sjå kva ein eigentleg meiner
med det, med mindre ein vel å kaste vrak på folkeretten, for løysingsforslaga
til Marokko består av å inkorporere territoriet i sitt eige, med
løfte om ei form for autonomi. Å anta at det saharawiske folket,
som har lidd seg gjennom 50 år med undertrykking og eksil, skal
bruke sjølvråderetten sin til å godta ei løysing som er basert på
premissa til Marokko, fullt og heilt, er rett og slett ganske naivt.
Vi har eigentleg to utfordringar i Vest-Sahara
i dag. Den eine er at folket i Vest-Sahara framleis ikkje fritt
har fått bestemme framtida til sitt territorium. Den andre er at
Marokko okkuperer og annekterer territoriet og forhindrar at sjølvråderetten
vert brukt. Ei realistisk tilnærming til konflikten må vere at ein
får presset på Marokko til å auke, slik at dei godtek ei løysing
som er i tråd med det det saharawiske folket sjølv bestemmer.
Vi lever i ei tid der folkeretten er under
press og der statsleiarar som komande president Donald Trump, Vladimir
Putin og Benjamin Netanyahu lukkar auga for grunnleggjande folkerett.
Då er det viktig, meiner eg, at vi er konsekvente og kritiske overfor
alle krefter og statsleiarar som set folkeretten til side – kanskje
særleg overfor dei landa som står oss nært, når dei aksepterer det
eller til og med gjev det si tilslutning.
Eg takkar utanriksministeren for at han kjem
hit for å vere med på denne interpellasjonen. Eg ser fram til å høyre
han greie ut om korleis saka no står, slik Noreg ser det, og ikkje
minst høyre kva han og Noreg har tenkt å gjere for å løfte saka
om Vest-Sahara og sjølvråderetten til det saharawiske folket.
Utenriksminister Espen Barth Eide [10:46:34 ] : Jeg vil først
takke representanten Rotevatn for å trekke oppmerksomhet til Vest-Sahara.
Det er en viktig sak som altfor ofte blir glemt og oversett i mange
land. Det er heldigvis et stort engasjement i mange deler av det norske
samfunnet. Det er bra.
I min redegjørelse om Midtøsten i Stortinget
den 24. oktober var et helt sentralt poeng at vi daglig ser at FN
og folkeretten er under angrep. Akkurat som representanten Rotevatn
påpekte, er en verdensorden basert på folkeretten en kjerneinteresse
i norsk utenrikspolitikk. Det er da svært viktig å understreke at
den gjelder overalt, alltid og i enhver sammenheng. Det er særlig
når man insisterer på det overfor land man ellers har et godt forhold
til, at man viser at man tar det på alvor, altså at det ikke er
en meny man plukker fra når det passer, men faktisk et konsistent
budskap. Det har vært helt sentralt for regjeringen, f.eks. i arbeidet
med både Ukraina og Midtøsten den siste krevende tiden, og det gjelder
selvfølgelig også her.
Norske posisjoner knyttet til Vest-Sahara har
vært konsistente over tid under skiftende regjeringer med ulik farge
og sammensetning, og det er bra. Norge fastholder at en løsning
på Vest-Sahara-konflikten må være i tråd med vedtak fattet i FNs
sikkerhetsråd. Rett til selvbestemmelse for folket i Vest-Sahara
må legges til grunn. Nettopp derfor er norske myndigheter opptatt
av å unngå handlinger som kan oppfattes som en legitimering av situasjonen
i Vest-Sahara før en politisk løsning er på plass. Derfor holder
vi også fast ved vår fraråding fra 2007 til norsk næringsliv, om
å unngå handel, ressursutnyttelse og andre former for næringsvirksomhet
i Vest-Sahara som ikke er i samsvar med saharawienes interesser,
og som følgelig kan bidra nettopp til brudd på folkeretten. Den
norske linjen er godt kjent, både i norsk næringsliv og hos marokkanske
myndigheter.
Vest-Sahara omtales ofte som det siste uavklarte spørsmålet
fra kolonitiden i Afrika. Konflikten i Vest-Sahara har pågått i
et halvt århundre. Jeg tror alle i denne sal kan være enige om at
det er på høy tid å finne en politisk løsning for folket i Vest-Sahara
og for flyktningene som i årtier har levd i leirene i Tindouf i
Algerie.
Vi registrerer at de siste årene har flere
land, inkludert flere europeiske land, nærmet seg marokkanske synspunkter,
som interpellanten også nevnte, og uttrykt ulike former for støtte
til den marokkanske autonomiplanen fra 2007. La meg her understreke
at de norske posisjonene ligger fast. En politisk løsning på Vest-Sahara-konflikten
må være i tråd med vedtak fattet i FNs sikkerhetsråd, hvor bl.a.
retten til selvbestemmelse for folket i Vest-Sahara skal legges
til grunn.
Vi har også vært klare på at Vest-Sahara fremdeles
er ansett som et ikke-selvstyrt territorium i henhold til FN-paktens
kapittel VI. Selv om Marokko gjennom mange år har tatt kontroll
over store deler av Vest-Sahara, gir dette ikke et folkerettslig
grunnlag for varig suverenitet over territoriet.
Norge har ikke akseptert Marokkos anneksjon
av Vest-Sahara, og Marokkos suverenitet over territoriet er heller
ikke anerkjent av det store flertall av statene i det internasjonale
samfunn. Vi støtter opp om FNs rolle i arbeidet for en løsning og
arbeidet til generalsekretærens personlige utsending, Staffan de
Mistura. Det var også grunnlaget for vårt arbeid i Sikkerhetsrådet.
Ikke desto mindre må jeg konstatere at partene stadig står langt
fra hverandre. Det er i dag lite som tyder på at konstruktive forhandlinger
om den nødvendige og etterlengtede løsningen er nært forestående,
og jeg deler de bekymringer som kommer fram i FNs generalsekretærs
rapport fra 1. oktober i år.
Den 31. oktober besluttet Sikkerhetsrådet nok
en forlengelse – for ett år – av mandatet for MINURSO, den fredsbevarende
operasjonen i Vest-Sahara, som ble opprettet i 1991. Sikkerhetsrådsresolusjonen
oppfordrer partene til å gjenoppta forhandlinger med mål om å oppnå
en rettferdig, varig og gjensidig akseptabel løsning, som skal sørge
for selvbestemmelse for folket i Vest-Sahara.
Det er viktig å komme fram til en løsning.
Den uløste konflikten kommer med store menneskelige kostnader. De
saharawiske flyktningene i leirene i Tindouf lever under stadig
mer krevende forhold og en forverret humanitær situasjon. Flere
av flyktningene uttrykker manglende tro på en bedre framtid.
Vi har tatt opp vår bekymring knyttet til menneskerettighetene
i Vest-Sahara både i Sikkerhetsrådet, i FNs menneskerettighetsråd
og bilateralt med marokkanske myndigheter. Vår ambassade i Rabat
besøker Vest-Sahara årlig sammen med de andre nordiske ambassadene, og
vi har jevnlige møter med FN og representanter for saharawisk sivilt
samfunn både i og utenfor Vest-Sahara.
Sveinung Rotevatn (V) [10:51:52 ] : Eg synest utanriksministeren
hadde mange gode refleksjonar. Det er rett, som det vart sagt –
heldigvis – at Noreg over tid på tvers av skiftande regjeringar
har hatt ein tydeleg posisjon i spørsmålet Vest-Sahara, og at ein
er – eller iallfall prøver å vere – konsistente for å unngå å legitimere
situasjonen på bakken og situasjonen slik Marokko ser det. Då tenkjer
eg at det er viktig å løfte eit par perspektiv til for å sørgje
for at den politikken faktisk er konsistent, for vi har jo møtepunkt
med marokkanske myndigheiter – og i og for seg alle land – på ulike
arenaer, og vi har også noko aktivitet knytt til Vest-Sahara sitt
territorium, der eg iallfall tenkjer at det er rom for forbetringar
for å vere mest mogleg konsistent.
Det første eg vil løfte, handlar om klima-
og energiperspektivet – slik sett passar det eigentleg bra at klima- og
miljøministeren også er til stades i salen. Marokko driv jo, og
det er isolert sett positivt, omfattande utbygging av fornybar energi.
Dei byggjer no mykje vindkraft og solkraft i dei okkuperte områda
i Vest-Sahara, utan at nokon der har samtykka til det, og planlegg
også å kople saman straumnetta, som elles Frankrike har lova å betale
for.
Når det handlar om det globale klimasamarbeidet, er
det enkelte land som i si rapportering til FN også rapporterer både
klimagassutslepp og fornybarutbygging osv. frå okkupert territorium.
Det gjer også Marokko når det gjeld Vest-Sahara. Klimatoppmøtet
er ikkje langt unna, og dit skal klima- og miljøministeren. Eg vil
utfordre regjeringa på rett og slett å ta ordet der når det gjeld dette,
for UNFCCC har ikkje mandat til å korrigere dokument frå dei ulike
nasjonalstatane sjølv om dei rapporterer tal frå okkupert territorium.
Det ville vore éin måte å vere endå meir konsistent i Noreg sitt
syn på Vest-Sahara. Det vil eg utfordre regjeringa på.
Det andre eg vil utfordre dei på, er eit anna
berøringspunkt, i det som rett nok er ein veldig avgrensa norsk
aktivitet på territoriet til Vest-Sahara. Men det finst noko. Eit
av dei er det Norad-eigde forskingsskipet som heiter «Dr. Fridtjof
Nansen». Dei gjennomfører tokt der nede for å kartleggje fiskebestandar
utanfor Vest-Sahara – det er veldig rike fiskebestandar, det er
ein stor del av ressursgrunnlaget der. Det er i og for seg bra at
ein kartlegg det. Det som ikkje er så bra, er at ingen frå Vest-Sahara
er involvert i dei tokta. Det skjer på marokkanske myndigheiter
sine premissar. Eg tenkjer at i det vidare arbeidet der er det iallfall
eit par ting som bør justerast. Det eine er at ein inkluderer Vest-Sahara
og representantar derifrå i dette arbeidet, og også at ein er heilt
tydeleg i rapporteringa på kva som er den reelle geografien der,
slik Noreg ser det.
Utenriksminister Espen Barth Eide [10:55:08 ] : Når det gjelder
arbeidet som gjøres med klimakvoteavtale eller ikke, er det noe
som ligger hos Klima- og miljødepartementet – og klimaministeren
er til stede.
Jeg vil i hvert fall understreke at norske
myndigheter er veldig oppmerksom på egen politikk på dette området
og er konsistent rundt det. Ellers er det ikke naturlig for meg
å si mer om det nå annet enn at det er høy bevissthet om betydningen
av konsistent politikk, i tråd med det jeg nettopp sa, for det er
helt avgjørende viktig at vi praktiserer som vi prediker. Dette
er et veldig godt eksempel på at folkeretten må gjelde konsistent,
og at vi både må mene det, handle i tråd med det og også forsøke
å få til bevegelse i saken. Og som jeg ga uttrykk for: Det gjør
vi løpende i de kanaler som finnes.
Jeg vil egentlig bruke anledningen til å si
at jeg deler den bekymringen som representanten Rotevatn gir uttrykk
for, for en bevegelse hos en del andre land som vi ellers står nær,
i retning av en mer aksepterende holdning. Jeg vil understreke at
vi har ingen planer om å være med på det. Vi står konsistent på
det som har vært et gjennomgående standpunkt hos flere regjeringer.
Vi aksepterer ikke annekteringen av Vest-Sahara. Vi mener at de
prinsippene som ble lagt til grunn av FN, må gjelde for en endelig
løsning, og at en endelig løsning bør komme snart.
Eva Kristin Hansen (A) [10:57:05 ] : Jeg har lyst til å starte
med å takke representanten Rotevatn for to ting: for det første
for å ta initiativ til denne viktige og betimelige interpellasjonen,
og for det andre for å ha uttrykt seg såpass kritisk om engasjementet
til et norsk rederi som for et par uker siden ble konfrontert med
sin virksomhet utenfor Vest-Sahara.
Jeg vil gjerne si noen ord om det siste. I
oktober dekket Dagbladet at det norske rederiet samarbeider med russiske
fiskere utenfor kysten av Vest-Sahara. Der plukker selskapet opp
fisk som store russiske trålere har fanget på lisenser fra okkupasjonsmakten
Marokko. Lasten frakter så rederiet til Russland. Det skal godt
gjøres – rederiet fra Haugesund bistår altså to okkupasjonsmakter samtidig
i å plyndre fisken som tilhører Vest-Saharas folk.
Denne historien viser hvor viktig det er at
vi i to tiår har hatt en tverrpolitisk enighet i Norge. Det er en
enighet om at norske selskaper frarådes å drive næringsvirksomhet
på det okkuperte territoriet. Sånne råd er utrolig viktige, også
for næringslivet selv. EU-domstolen har trukket folkerett og saharawienes
selvbestemmelsesrett inn i sine dommer. Da framstår operasjoner
i de okkuperte områdene stadig mer juridisk risikable for involverte
selskaper. Uten å ha fått tillatelse fra det saharawiske folket
opererer selskapene i en skikkelig gråsone. Anbefalingen kommer
også fordi det er svært viktig at norske selskaper avstår fra handlinger
som bidrar til legitimering av okkupasjonen av Vest-Sahara.
Hvorfor er det så viktig at vi løfter fram
situasjonen i Vest-Sahara? Det er viktig fordi Vest-Sahara er Afrikas siste
koloni, fordi det er en glemt konflikt, og fordi saharawiene undertrykkes.
Jeg vil fra Stortingets talerstol uttrykke min solidaritet med saharawiske
menneskerettsforkjempere. Jeg har store bekymringer knyttet til
menneskerettssituasjonen i de okkuperte områdene. Saharawiene har
all verdens grunner til å organisere seg, protestere mot menneskerettighetsovergrep
og ta imot internasjonale besøk. Likevel nektes de dette. Disse grunnleggende
rettighetene får de ikke benytte seg av. Saharawiene motarbeides
og saboteres kontinuerlig av marokkanske myndigheter i sitt arbeid.
Jeg var selv i El Aaiún for en del år siden for å treffe Polisario
og folk som kjemper mot okkupasjonen. Det endte med at vi som var
der, ble deportert på ganske så brutalt vis.
Vi må stå skulder til skulder med de kreftene
som ønsker å bruke organisering, diplomati og forhandlinger når
de står opp mot overgrepene de utsettes for. Vi må heie på alle
de kreftene som vil bruke fredelige virkemidler for å hevde sin
rett. Til slutt vil jeg gjerne takke Støttekomiteen for Vest-Sahara
for deres utrettelige innsats for det saharawiske folket og for
den jobben de gjør hver eneste dag.
Andrea Sjøvoll (SV) [11:00:28 ] : I 2017 fikk jeg muligheten
til å reise til Algerie og besøke de saharawiske flyktningleirene
som er der. I disse leirene bor det 200 000 mennesker, og de har
bodd der i snart 50 år. Dette er et område som tidligere ikke var
bebodd. Temperaturen der stiger til over 50 grader på sommeren,
og på vinteren synker den ned til frysepunktet. Dette gjør befolkningen
fullstendig avhengig av den internasjonale humanitære bistanden.
Der er Norge heldigvis en viktig aktør. De saharawiske flyktningene
i disse leirene har flyktet fra sitt hjemland, den siste kolonien
i Afrika, nemlig Vest-Sahara, og den marokkanske okkupasjonen og
de overgrepene som skjer der hver eneste dag.
Jeg har lyst til å takke representanten Rotevatn
for denne interpellasjonen og for å vise at vi på tvers av de politiske
skillelinjene i Stortinget støtter det saharawiske folket. Det har
vi tradisjon for, og det er enda viktigere at denne støtten nå styrkes,
for den typen støtte er dessverre ikke realiteten i en rekke andre
land. Den 29. oktober i år holdt president Emmanuel Macron en tale
i det marokkanske parlamentet der han sa bl.a. følgende:
Gjennom tiårene som har gått, har Marokko og Frankrike
blitt trofaste allierte i turbulente tider, og Frankrike har aldri
sviktet Marokko i de eksistensielle spørsmålene landet har stått
overfor. Jeg tenker selvfølgelig først og fremst på Sahara. Jeg
bekrefter her for dere at for Frankrike ligger nåtid og framtid
for dette territoriet innenfor marokkansk suverenitet. Autonomi
under marokkansk suverenitet er rammen for hvordan dette spørsmålet
må løses, og autonomiplanene fra 2007 utgjør det eneste grunnlaget
for å oppnå en rettferdig, bærekraftig og forhandlet politisk løsning
i tråd med FNs sikkerhetsråds resolusjoner. Vi har forankret historien respektfullt
overfor realiteter og lover nå at for framtiden er dette posisjonen
Frankrike vil følge for å støtte Marokko i internasjonale fora,
og jeg sier det også her: Den posisjonen er ikke fiendtlig mot noen.
Disse uttalelsene er kroneksempler på hvordan land
ikke skal reflektere rundt folkerett og menneskerettigheter. For
oss som kjenner det saharawiske folket, utgjør dette en av de mest
fiendtlige og antifolkerettslige posisjonene det er mulig å produsere.
Da er mitt spørsmål til utenriksminister Espen Barth
Eide: Hvordan skal Norge forholde seg til disse uttalelsene fra
Macron? Skal vi sitte og se på at marokkansk okkupasjon får ytterligere
støtte verden over, eller skal vi benytte anledningen til å tydeliggjøre
vår støtte til Vest-Sahara gjennom bl.a. å gå sammen med likesinnede
stater og ta initiativ til å legge ned den såkalte vennegruppen
for Vest-Sahara? Dette er ikke en sånn vennegruppe som man lager
for ungene på barneskolen, det er en gruppe bestående av land som
støtter marokkansk okkupasjon, bl.a. Frankrike og Spania. Selv om
vi nå fokuserer på å stanse krigen i Ukraina og ikke minst folkemordet
som pågår i Palestina, må vi ikke glemme de folkerettslige bruddene
som skjer i Vest-Sahara, og vi må fortsette kampen for at det saharawiske
folk skal få reise hjem og leve i et fritt Vest-Sahara.
Tobias Drevland Lund (R) [11:04:13 ] : Først av alt vil jeg
takke interpellanten for å ta opp et viktig tema her i dag. Vest-Sahara
er, som nevnt av flere, Afrikas siste koloni, og størstedelen av
dette territoriet har i et halvt århundre vært okkupert av Marokko.
Norge har siden starten av 2000-tallet advart mot næringsliv i Vest-Sahara.
Det har vært argumentert litt ulikt opp gjennom årene, om det er
i lys av saharawienes rettigheter eller i lys av folkeretten, men
premisset har vært at Marokko ikke har anledning til å ta seg til
rette i territoriet som er å regne som saharawienes eget.
Det er bra at et slikt råd eksisterer, og det
har vært enighet om det gjennom vekslende regjeringer. Det er godt
at dette framhever at det saharawiske folkets rett til samtykke,
må respekteres. Dette er også i tråd med EU-domstolens konklusjoner
i spørsmål om EU og Marokkos handelsavtaler. Det er verdt å legge
merke til hvor elegant domstolen har presisert et poeng som Norge jevnlig
gjør helt rett, at avtalene som ble funnet ulovlig, unnlot å forholde
seg til det saharawiske folket. Et folk er noe annet enn en lokalbefolkning.
Domstolen understreker hvordan lokalbefolkningen i stor grad er
representert av innflyttere fra Marokko, mens folket i stor grad
er i eksil.
Etter det jeg forstår, er det slik at brorparten
av de norske selskapene som lar seg engasjere i territoriet, ofte gjør
det ved et uhell eller en rutinefeil. De innser tidlig at de har
latt seg engasjere i noe de ikke burde ha gjort, og så korrigerer
de seg. Dette har vi flere gode eksempler på – all honnør til alle
de ansvarlige norske bedriftene som lærer, som tar til seg velmente
råd og som forbedrer seg gratis.
Vi har også selskaper i motsatt ende av skalaen,
slik som Haugesund-rederiet Green Reefers, som deltar i transport
av frossenfisk fra Vest-Sahara for russerne, og rett ut sier at
de ikke kunne brydd seg mindre om frarådingen. Dette er altså blant
unntakene, for de aller fleste selskaper og bransjeorganisasjoner
finner rådet om Vest-Sahara relevant og viktig. Det er bra.
For slike selskaper er det nyttig å reflektere
rundt at den rettslige risikoen har vokst betraktelig for selskaper som
lar seg engasjere i territoriet uten å forholde seg til saharawienes
selvbestemmelsesrett. EU-domstolen presiserer helt konkret at frigjøringsbevegelsene
i Vest-Sahara har en status som gjør dem i stand til rettslig å
representere saharawiene.
Et spørsmål som ofte kommer opp i Vest-Sahara-sammenheng,
er mandatet til FN-operasjonen MINURSO. Som kjent er dette den eneste
moderne FN-operasjonen som ikke inkluderer menneskerettigheter som en
del av sitt mandat. Det er Frankrike som alltid har blokkert for
operasjonens mulighet for å rapportere om overgrep. Jeg vil minne
om et godt initiativ, og jeg har ikke for vane å skryte av Høyre-folk,
men tidligere utenriksminister Børge Brende uttalte her i Stortinget
i 2015 at han hadde tatt spørsmålet om menneskerettigheter i MINURSO
opp med den franske utenriksministeren. I tillegg ble spørsmålet
tatt opp på embetsnivå med franske kollegaer i Paris, i New York
og i Genève. Jeg håper dagens regjering responderer med samme tyngde
på president Macron i lys av at Frankrike velger å se bort fra FN-charteret
og bort fra folkeretten. Jeg utfordrer derfor utenriksministeren
til å ta dette opp med president Macron, for det er det saharawiske
folket som selv må avgjøre framtiden for sitt eget territorium.
La meg også uttrykke min største sympati for
nordmennene som nylig ble deportert fra Vest-Sahara. Det har nesten
skjedd meg selv – jeg var for noen år siden sammen med et reisefølge
på vei sørover mot Vest-Sahara, men før jeg kom så langt, ble jeg
anholdt av et titalls marokkansk politi, en stor skare politifolk,
og de deporterte meg nordover igjen til Marokko. Det viser at Marokko
helt tydelig ikke ønsker internasjonale besøk i dette territoriet.
Derfor er kravene fra regjeringen om at Marokko må åpne for besøk
fra FNs menneskerettighetsråd, velplasserte og gode råd.
Jeg var også i 2020 sammen med representanten Unneland,
som sitter i salen her, og besøkte de saharawiske flyktningleirene
i Algerie. I 50 år har Algerie vært vertskap for saharawiske flyktninger.
I underkant av 200 000 mennesker bor altså i fem flyktningleirer
der og trenger konstant humanitær hjelp. Flyktningene som bor i
de fem leirene i nærheten av byen Tindouf i Vest-Algerie, bor i
et landskap preget av temperaturer som går opp mot 50 grader celsius
og svært lite nedbør. Den harde og isolerte ørkenen med hyppige
sandstormer begrenser selve livsgrunnlaget til menneskene som bor der,
og de økonomiske mulighetene. Dette er ikke mennesker verdig. Derfor
haster det med å jobbe aktivt for Vest-Saharas frihet og uavhengighet,
for at okkupasjonen endelig skal opphøre og saharawiene igjen kan
vende hjem til sitt eget land. Jeg håper derfor at regjeringen og
utenriksministeren er klar til å ta utfordringen og gå mer aktivt
inn for å jobbe for nettopp det.
Helt til slutt: I likhet med representanten
Eva Kristin Hansen vil jeg også uttrykke stor takk til Støttekomiteen for
Vest-Sahara, som gjennom mange år har lagt ned et stort arbeid for
denne saken.
Rasmus Hansson (MDG) [11:09:31 ] : Takk til interpellanten
Sveinung Rotevatn for å ha bidratt til å løfte denne langvarige
og ulovlige okkupasjonen ut av glemselen, og takk til utenriksministeren
for tydelige og betryggende svar på de fleste spørsmål – foreløpig.
Det er bra og imponerende at så mange partier og representanter
engasjerer seg i denne saken, også nå. Det er også godt at det er
bred enighet her om at det saharawiske folket fortsatt fortjener
og må få sin frihet, i tråd med folkeretten. Dette angår Norge,
både fordi vi skal stå opp for lov og rett i verden, og fordi Norge
tross tid og avstand har hatt, og kanskje fortsatt har, økonomiske koblinger
til Vest-Sahara.
Yara importerte i sin tid fosfat fra Vest-Sahara,
til en stund ut på 2000-tallet. I den forbindelse gjorde Støttekomiteen
for Vest-Sahara og Foreningen for Saharawier i Norge et imponerende
arbeid med å avdekke og følge opp dette juridisk. Da viste de hvilken
viktig rolle sivilsamfunnsorganisasjoner spiller i bl.a. sånne saker.
Heldigvis fulgte også Utenriksdepartementet opp dette på en god
måte, og norsk næringsliv gjorde det, som flere allerede har påpekt.
Yara opplyser at deres import fra Vest-Sahara er avsluttet for en
god stund siden, og andre norske næringslivsbedrifter har i stor
grad vist bra atferd og oppmerksomhet i forbindelse med tilknytningspunkter
til Vest-Sahara, med noen unntak, som har blitt nevnt.
Det gjenstår da en annen mulig utfordring,
som vi må være oppmerksomme på, og det er import av fiskeprodukter
fra Mauritania til norsk fiskefôrproduksjon. Tidligere foregikk
det stor import direkte fra fangst utenfor Vest-Sahara. Disse fiskeriene
var for lenge siden opprinnelig basert på norske interesser og tidligere
norske fartøy. Den koblingen er nok i all hovedsak avsluttet, og
det er også den direkte importen, men import fra nabolandet Mauritania
skjer fortsatt. Det bekreftes også av norske selskaper. Den er isolert
sett i tråd med lover og regler, men spørsmålet er hvor sikre vi
kan være på at denne importen ikke også inkluderer fisk fra okkupert Vest-Sahara,
hvor fiskeriene ikke minst drives av marokkanskeide selskaper, altså
av selskaper eid av okkupasjonsmakten. En rapport fra Blue Empire,
som anses som solid, dokumenterer at norsk oppdrettsindustri i 2020
tok inn mellom 123 000 og 144 000 tonn fiskeolje som er hentet fra
området FAO 34. Det er altså hovedfiskeområdet utenfor Vest-Afrika,
og det inkluderer farvannene utenfor Vest-Sahara. Her fiskes arter
som ikke bare er industrifisk, men også arter som tradisjonelt har gått
til mat til kystbefolkningen. Det kan ikke settes noe likhetstegn
mellom det volumet som importeres til Norge, og hva dette kunne
ha vært av mat, men som illustrasjon ville altså dette volumet på
123–144 000 tonn fiskeolje tilsvare mat til et eller annet sted
mellom 2,5 og 4 millioner mennesker i Vest-Afrika. Bestandene i området
FAO 34 går nå i stor grad til internasjonalt industrikonsum, og
de oppgis å være for hardt beskattet. Fisk tatt i farvannene utenfor
okkupert Vest-Sahara burde ikke inngå i norsk import til produksjon
av fôr. Jeg har spurt Sjømat Norge om de har tall på dette, men
jeg har foreløpig ikke fått svar. Det skal i rettferdighetens navn
sies at de fikk dårlig tid på seg til å svare.
Det vi står overfor, er uansett en situasjon
som trenger ytterligere avklaring. Spørsmålet til utenriksministeren
er om han har mer informasjon om denne importen fra Mauritania,
og hvorvidt Utenriksdepartementet foretar undersøkelser for å finne
ut mer om hvorvidt fiskeprodukter importert til Norge faktisk har opprinnelse
i farvannene utenfor okkupert Vest-Sahara.
Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:14:42 ] : Jeg vil starte med
å takke interpellanten for å løfte en så viktig sak på Stortinget.
Jeg vil også takke utenriksministeren for de svarene som er gitt
så langt.
Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara står som
en daglig, konstant provokasjon mot den folkeretten vi kjemper for.
Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara er et eksempel på hvordan verden
kan se ut hvis det er den sterkestes rett som skal råde, tvers gjennom
de verdiene vi mener skal være styrende for verden. Kampen for saharawienes
rett til selvbestemmelse er en helt grunnleggende kamp for å få
avsluttet kolonitiden en gang for alle og sørge for at ulovlige
okkupasjoner skal ta slutt.
Okkupasjonen av Vest-Sahara er omfattende.
For å illustrere hvor omfattende den er, trenger vi ikke å se mange
dager tilbake. For fem dager siden ble en representant for SVs ungdomsparti
kastet ut fra det okkuperte Vest-Sahara. Formålet med reisen var
å lære hvordan saharawiene reflekterte rundt det at Marokko bygger
gigantiske energiprosjekter på deres territorium, i strid med folkeretten.
Men bare 90 minutter etter at hun kom inn i stuen til den tidligere
Raftopris-vinneren fra Vest-Sahara, møtte 25 politimenn opp på døren
og utviste henne. Den marokkanske viseguvernøren gjennomgikk kameraene
og sa at det ikke er lov å ta bilder i det offentlige rom og gater.
I tillegg ble hun og reisefølget forklart at det for de lokale saharawiene
ikke var lov å møte utlendinger. 24 timer senere fant en ny utvisning
av en nordmann sted. Rundt 150 nordmenn har blitt deportert fra
territoriet siden 2016.
All den tid journalister og FNs menneskerettighetsråds
eksperter ikke får slippe inn i Vest-Sahara, er det desto viktigere
at øvrige observatører får den muligheten. Jeg sendte på mandag
brev til den marokkanske ambassaden med spørsmål om det er sånn
at saharawier trenger tillatelse for å snakke med eller motta gjester fra
utlandet. Jeg spurte også om hvordan man skal konkret gå fram for
å få lov til å ta bilder i det offentlige rom i Marokko eller Vest-Sahara.
Når jeg får svar på dette fra ambassaden, vil jeg oversende det
til Utenriksdepartementet for vurdering. For hvis det er forbudt
å snakke med saharawier eller ta bilder på gaten i Marokko eller Vest-Sahara,
kan det være nyttig at det kommer tydelig fram i UDs reiseinformasjon.
Dette er mildt sagt problematisk. Hvis saharawier må ha en spesiell
godkjenning for å prate med besøkende, er man ille ute, og det illustrerer
hvordan denne okkupasjonens brutalitet er til stede hver eneste
dag.
Så et par øvrige observasjoner: Som en del
andre representanter i denne salen har jeg selv vært i en flyktningleir
i Algerie, der halve Vest-Saharas befolkning bor. Den humanitære
bistanden som norske myndigheter gir, settes stor pris på, men det
ville likevel vært langt mer effektiv for mottakerne om man hadde
videreført de viktige ernæringsprogrammene som UD støttet tidligere.
Som tidligere talere har nevnt, er det skummelt
å se Frankrikes president anerkjenne Vest-Sahara som en del av Marokko.
Jeg vet ikke hvor mange som har fått det med seg, men den franske
utenriksministeren kunne umiddelbart annonsere at fransk UD har
slettet grensen mellom Marokko og Vest-Sahara fra sine offisielle
kart. Tenk hvilke ramaskrik det ville blitt i Norge dersom Donald
Trump nå går ut og sier at Ukraina eller Palestina herved er slettet
fra amerikanske kart. Dette er et grotesk overtramp mot FN-charteret.
Jeg håper at utenriksministeren agerer og fordømmer på samme måte
som jeg er sikker på at regjeringen ville gjort om tredjestater hadde
påstått at Ukraina er en integrert del av Russland. Frankrike skiller
seg i dag ut internasjonalt, sammen med president Trump og Israel,
som det eneste landet som anerkjenner Vest-Sahara som en integrert
del av Marokko. Det spesielle med tilfellet Macron er han vant presidentvalget
ved å fremme argumenter om lov og orden og prinsipper om frihet
og demokrati, men når det gjelder Vest-Sahara, er alle disse prinsippene
kastet over bord.
Jeg ser fram til utenriksministerens svar på
disse spørsmålene.
Sveinung Rotevatn (V) [11:20:00 ] : Eg synest det har vore
ein interessant runde å følgje, og eg vil takke dei mange kollegaene
mine, frå ulike parti, som har delteke og gjort dette til ein god
diskusjon. Ikkje minst er det godt å høyre at mange også har besøkt
Vest-Sahara eller flyktningleirar i Algerie, og at dei dermed også
kjenner situasjonen på bakken godt. Det trur eg bidreg til at vi ikkje
gløymer denne konflikten, og at vi klarer å løfte han igjen og igjen.
Det må vi fortsetje med.
Eg synest det er gledeleg å høyre at utanriksministeren
delar uroa mi over dei rørslene vi ser hos nokre av våre nære allierte
i dette spørsmålet. Eg håpar at det er ei uro han vil ta opp med
dei ved ulike treffpunkt i tida framover, slik også representanten
Drevland Lund oppfordra regjeringa til. Det håpar eg vil skje.
Så til situasjonen med norsk privat næringsengasjement
i okkupert Vest-Sahara, som eg ikkje nemnde i innleiinga, men som
eg likevel vil seie to ord om no. Det er rett at sjølv om dei aller
fleste i norsk næringsliv ikkje har noko ønske om å vere med på
å legitimere okkupasjonen og bidra til næringsverksemd der nede
– dei fleste avsluttar det også når dei vert gjort kjende med situasjonen
– er det dessverre framleis eksempel på norske selskap som ikkje
tek omsyn til dei anbefalingane og frårådingane norske styresmakter
har kome med. Det gjeld bl.a. det reiarlaget som har vore omtala
i bl.a. Dagbladet. Ein er i og for seg i sin fulle rett til å gjere
det så lenge det er lovleg – det er berre slik det er. Eg vil likevel seie
at det også for private næringsaktørar går an å gjere eigne etiske
vurderingar. Det er ikkje slik at det er berre internasjonale sanksjonar,
kva som er forbode, og kva som er lov, ein bør tenkje på når ein
driv næringsverksemd. Ikkje minst bør det vere slik når dei etiske
vurderingane og anbefalingane frå norske styresmakter er så tydelege.
I dei frårådingane vi har, legg ein til grunn
at ein sjølvsagt ikkje skal gjere noko som er eller kan vere i strid
med folkeretten, ei heller i strid med interessene til det saharawiske
folket. Det er også viktig å leggje vekt på at det ikkje skal vere
i strid med ønska til det saharawiske folket. Det vil eg leggje
til som eit viktig element i den beskjeden og det signalet som bør
gå ut frå Stortinget og norske styresmakter.
Til slutt vil eg gjenta oppfordringa mi til
klima- og miljøministeren, sjølv om eg har forståing for at han
på ståande fot ikkje kan kaste seg inn i debatten: Noreg har på
klimatoppmøta, der statar skal rapportere – det neste finn stad
i Baku snart – anledning til faktisk å kommentere på det faktum
at statar som Russland og Marokko rapporterer om klimatal som inkluderer
okkupert territorium. Det har ikkje den delen av FN-systemet mandat til
å korrigere, men det er likevel indirekte med på å legitimere –
det vert i alle fall framstilt slik – og då bør ein påtale det.
Tusen takk for ein god debatt.
Utenriksminister Espen Barth Eide [11:23:24 ] : Jeg vil igjen
takke interpellanten, representanten Sveinung Rotevatn, og alle
andre som har tatt ordet. Dette har vært en god, kunnskapsrik og
nyttig runde, og det har vært en god påminnelse om en sak som forblir
viktig. Det er høyt på vår agenda, men også noe som verden langt
på vei har glemt – ikke bare glemt: I noen tilfeller beveger man
seg sågar i feil retning, inkludert nærstående land. Jeg deler den
beskrivelsen og den bekymringen.
Jeg vil for de spesielt interesserte oppklare
en feil jeg sa: Da jeg viste til Vest-Saharas status som ikke-selvstyrt territorium,
følger det av FN-paktens kapittel 11, ikke kapittel 6, som jeg kom
i skade for å si. Den er også relevant, men ikke for akkurat dette.
Det er altså kapittel 11 som skal stå i referatet.
Flere av spørsmålene handlet om frarådingen
og norske selskaper som ikke følger den. Her vil jeg slutte meg
til spørrerne, bl.a. representantene Andrea Sjøvoll og Andreas Sjalg
Unneland var innom dette, og påpeke at når norske myndigheter kommer
med en slik fraråding, er det alvorlig ment. Det bør selskapene
absolutt lytte til, også fordi det er knyttet til ansvar for å ikke
bidra til folkerettsbrudd. Det er i seg selv lovfestet i åpenhetsloven,
så det er faktisk en rettslig risiko ved å drive med dette, selv
om det ikke er et forbud i seg selv mot det. Det kan også være internasjonalt
problematisk. Dette er en understreking av at man bør følge det
rådet. Det gjelder her og for andre liknende råd, f.eks. for handel
med okkupert palestinsk territorium.
Jeg mener at Norge har en tydelig linje. Vi
minner om den ved egnede anledninger. Vi samarbeider med MINURSO
og med FNs høykommissær for flyktninger om den støtten de gir til
saharawiske flyktninger. Vi støtter aktivt opp om at FNs høykommissær
for menneskerettigheter skal få adgang til territoriet. Jeg vil
også si meg enig i at det som har skjedd med norske representanter
som har søkt kontakt med saharawier, viser at det har skjedd alvorlige
brudd på både ytringsfriheten og forsamlingsfriheten, og slik skal
det ikke være.
Jeg lar meg gjerne inspirere av denne debatten
til å ta opp dette mer. Vi tar det naturligvis opp i vår dialog med
marokkanske myndigheter – vi ønsker et nært og godt forhold til
Marokko på andre felt, men vi er tydelige her – og med nærstående
land og i de organer det er mulig. Det har jeg blitt oppfordret
til, og det gjør jeg gjerne, nettopp fordi at – og her vil jeg gå
tilbake til interpellantens kloke innledning – når vi globalt nå
har tatt på oss å holde fanen for folkeretten høyt, har det skapt
betydelig sympati, støtte og oppslutning. Det gir oss et mulighetsrom,
men det gir oss også et ansvar for å vise at vi er konsistente på
tvers alle steder der folkeretten brytes.
Presidenten [11:26:36 ]: Debatten i
sak nr. 2 er dermed avslutta.