Rigmor Aasrud (A) [10:05:21]: Jeg vil begynne der kongen sluttet i sin trontale:

«sammen skal vi bidra til at Norge forblir et land med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap.»

Med den visjonen er Arbeiderpartiet krystallklare på hvor vi vil med samfunnet, i en tid som er krevende for folk og for landet.

Etter tiår med fred og framgang har de siste årene vært preget av utrygghet. Vi gikk ut av en pandemi og ble møtt av en krig i Europa, mer kriminalitet og økonomisk uro med høye priser og økte renter.

Til tross for det: Stadig flere har en jobb å gå til. Det er bra. Likevel er for mange utenfor arbeidslivet.

Vi ønsker at elevene våre skal lære mer og lære bedre. Likevel presterer de for lavt i grunnleggende ferdigheter.

Foran oss venter store omstillinger. Knapphet på arbeidskraft med riktig kompetanse vil utfordre oss. Det blir forsterket av en befolkning som blir eldre, og behovet for folk i omsorgsyrker vil øke framover. Både det offentlige og det private har utfordringer med å rekruttere de menneskene de har behov for.

Klima- og naturendringer påvirker hverdagen vår, med ekstremvær og endringer på tvers av landegrenser. Det krever nye arbeidsplasser og vekst i bærekraftige næringer som bidrar til klimakutt, en klok bruk av ressurser og et samfunn tilpasset klimaet vi lever i.

Ny teknologi og økende digitalisering byr på utfordringer, men er også en del av løsningen dersom det brukes riktig. Bedre kvalitet på offentlige tjenester, større verdiskaping og flere muligheter for folk er målet. Det krever at vi styrer omstillingene, i stedet for at omstillingene styrer oss.

Arbeiderpartiets viktigste oppgave er og har vært å ta folk gjennom urolige tider, ta tilbake tryggheten for folk og bidra til at folk får bedre råd. En god økonomi og høy sysselsetting er fundamentet for dette. Fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet kom inn i regjeringskontorene og fram til og med andre kvartal i år, har 145 000 flere kommet i jobb – 84 pst. i privat sektor. En jobb å gå til gir trygghet i hverdagen. Det gir inntekt, tilhørighet og mestring. I år forventer både Norges Bank og SSB at norske arbeidstakere vil få reallønnsvekst, noe de sjelden har opplevd de siste ti årene.

Arbeiderpartiet og Senterpartiets økonomiske politikk bidrar til at prisveksten går ned. Dermed tyder mye på at også renten snart går ned, og da bidrar det til at det økonomiske handlingsrommet for folk blir større. Vi har altså bedre tider i vente.

Samtidig som vi har styrt økonomien trygt, har vi prioritert velferd og gode budsjettgrep som går rett inn i hverdagen til folk. Vi lovte billigere barnehage og SFO – og har levert. Vi lovte lavere skatter på vanlige inntekter – og har levert. Vi lovte mer til minstepensjonister – og har levert. Vi lovte gratis ferje, dobling av fagforeningsfradraget, økt studiestøtte, forbedret brillestøtte for unger, ferietillegg på dagpenger, fjerning av karensåret for AAP-mottakere, pensjon fra første krone og billigere tannhelse. Alt dette har vi prioritert – i regjering sammen med Senterpartiet og i Stortinget sammen med SV.

Dette betyr noe for folk. Det er solid politikk som leverer på vårt fremste løfte fra valget i 2021 – at folk i hele landet skal få sitt liv, sine utfordringer og sine interesser øverst på dagsordenen.

Etter en slik liste kan det kanskje være nærliggende å spørre om vi er ferdige med å levere. Svaret er enkelt: Det er vi på ingen måte. Arbeiderpartiet ser framover med ambisjoner om et enda bedre Norge. Vi skal stå som garantist for ansvarlighet i politikken. Vi skal ha et næringsliv som sikrer fortsatt vekst i økonomien og skaper flere og mer bærekraftige arbeidsplasser. På den måten kan vi sikre et tryggere Norge og en sterkere velferdsstat.

På samme måte som vi skal sikre trygghet i Norge, skal vi også sikre trygghet for Norge. Vi må erkjenne at vi ikke har vært godt nok rustet for den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen vi står overfor. Arbeiderpartiet og Senterpartiet møter en farligere verden med en kraftig styrking av Forsvaret, bedre beredskap og økt internasjonalt engasjement.

Ukraina kjemper nå en legitim og eksistensiell forsvarskamp for sitt land. Russlands angrepskrig mot et europeisk naboland utfordrer også våre verdier og vår sikkerhet. Ukraina er fortsatt avhengig av vestlig støtte for å stå imot angrepene. Derfor foreslår vi å styrke Nansen-programmet ved å gå fra et tak på støtte til et golv på 15 mrd. kr som grunnlag for støtten. Samtidig foreslår vi å forlenge programmet til 2030 og varsler økt støtte med ytterligere 5 mrd. kr i år. I sum vil dette øke Nansen-programmet fra 75 mrd. kr til om lag 135 mrd. kr fram til 2030.

Vi bistår også ved å ta imot et høyt antall ukrainere på flukt. Norge har tatt imot 85 000 ukrainere de siste to og et halvt årene. Takk til kommunene som har tatt imot og organisert dette.

Samtidig er det store humanitære behov som følge av konflikt og krise i mange land og regioner, ikke minst i Midtøsten. Situasjonen der ser ut til å bli mer og mer alvorlig for hver dag som går. På sikt er en levedyktig palestinsk stat som lever i fred med Israel, nøkkelen til fred i Midtøsten. Krigen i Gaza har skapt enorme ødeleggelser og store humanitære behov. Behovet for gjenoppbygging og mer langsiktig bistand er stort. Nå er Palestina den nest største mottakeren av norsk bistand.

Selv om grusomhetene i Gaza fortsetter, ser vi at tyngdepunktet i krigen flytter seg nordover. Det hviler et stort ansvar på lederne i regionen. Alle parter må gjøre det de kan for å utvise tilbakeholdenhet.

Vi går inn i denne periodens siste sesjon. Norge er i en brytningstid. For å manøvrere i den må vi ha noen tydelige politiske prinsipper og prioriteringer. Jeg vil derfor avslutte med dette:

Norge er blant de aller beste land å leve i. Det kommer ikke av tilfeldigheter. Folks velstand kommer ikke av myndighetenes godhet, eller på automatikk fra fellesskapet vårt. Den kommer heller ikke av våre eventyrlige naturressurser alene. Mange land har olje, fjell og kyst. Men de færreste forvalter det like godt som oss. Perspektivmeldingen anslår at naturressurser er 5 pst. av vår felles nasjonalformue, mens humankapitalen – folk i jobb – er hele 65 pst. Det er nettopp det som er nøkkelen. Norges velstand er tuftet på at flest mulig er i jobb og bidrar etter evne. Slik får vi velferdsgoder som vi deler rettferdig – etter behov. I den norske folkesjelen har vi forventninger til hverandre, en stilltiende kontrakt om at fellesskapet skal stille krav til oss, og til gjengjeld skal fellesskapet stille opp.

Norge er et fantastisk land å leve i, nettopp fordi vi har en balanse i dette. Folk på alle nivåer i arbeids- og næringslivet sikrer verdiskaping i by og bygd, fra nord til sør. Det norske næringslivet har satt rekorder i investering og eksport de siste årene. Det er flere sysselsatte med vår regjering enn på noe tidspunkt under den forrige regjeringen, når det gjelder både antall og andel, og fram til 2030 har vi som mål at ytterligere 150 000 skal få en jobb å gå til.

Summen av alt dette finansierer velferd i by og bygd, fra nord til sør – et sikkerhetsnett som tar vare på deg når du trenger det, i visshet om at ingen av oss er helt selvgående hele livet, skoler hvor unger trives, elevene lærer og nye generasjoner kvalifiseres til framtidig arbeidsliv, og en felles helsetjeneste hvor folk har tilgang til tjenester av høy kvalitet når de trenger det.

Trygghet i landet og trygghet for landet er Arbeiderpartiets retning framover. For Norge er bra, og Norge kan bli bedre. Vår politikk skal i sum skape et tryggere og mer rettferdig Norge, med muligheter for alle, og styrke noe av det som gjør Norge til Norge: de små forskjellene, den høye tilliten og det sterke fellesskapet.

Erna Solberg (H) [10:30:28]: Vi lever i en vanskeligere verden enn før. Russlands fullskala angrep på Ukraina og krigen i Midtøsten, med stadig nye omdreininger der, er begge tragiske konflikter med store menneskelige lidelser. I tillegg opplever vi økt spenning i Asia, nye handelskonflikter og mer proteksjonisme. Propaganda, konspirasjonsteorier, falske nyheter og angrep på media og rettsvesen er igjen på fremmarsj. Det gjør at vi ikke kan ta for gitt at demokratiet har kommet for å bli noe sted i verden. Derfor er det også viktig, med dette dystre bakteppet, at vi har klart å stå sammen om viktige saker. Blant annet har vi klart å stå samlet om støtten til Ukraina.

Vi har også klart å stå samlet om en styrking av det norske forsvaret. Det er helt nødvendig at også vi i Norge ruster opp vårt eget forsvar, når spenningen nå øker. Fra Høyres side vil vi bidra til at den omfattende planen som er vedtatt, blir fulgt opp i praksis. En nødvendig styrking av vårt forsvar vil innebære prioriteringer i årene som kommer. Det vil bli mindre til andre gode formål enn det ellers ville blitt. I denne situasjonen blir det enda viktigere enn før at vi har et næringsliv som skaper verdier og betaler skatt, at flest mulig er i jobb i stedet for å stå i helsekø, kvalifiseringskø eller avklaringskø hos Nav, at færrest mulig av våre unge faller utenfor, at flest mulig av våre ungdommer består videregående opplæring, og at vi klarer å gripe de mulighetene som finnes.

Det er slik at vi har store muligheter i dette landet:

• i gründere som ønsker å skape en ny bedrift, eller å få bedriften sin til å vokse seg enda større

• i de kunnskapsmiljøene vi har, som er blant de beste i verden på enkelte felt

• i ungdom som står på for å sikre seg en plass på videregående skole eller det universitetet som de drømmer om å studere ved

• i dem som har et utenlandsk navn, eller hull i cv-en, og som sender søknad etter søknad i håp om å få oppfylt drømmen om å bli kalt inn på et jobbintervju og få en jobb.

Vårt samfunn må gjøre det lettere å gripe alle disse mulighetene, slik at flere blir gründere, slik at flere kommer i jobb, og slik at flere drømmer i vårt samfunn blir oppfylt.

De siste årene har vi opplevd en tillitskrise mellom næringslivet og dagens flertall på Stortinget. Den er skapt av store, plutselige og uforutsigbare skatteøkninger og av mer byråkrati og firkantede reguleringer. Verbale utfall mot dem som driver private bedrifter, har heller ikke hjulpet på. Trontalen gir dessverre ingen grunn til å tro at Støre-regjeringen tar denne tillitskrisen tilstrekkelig inn over seg. Det må et nytt flertall til i valget neste år, et flertall som er villig til å lytte til dem som skaper verdier. Hva er det bedriftene sier til oss når vi kommer på besøk? Jo, de lurer på hvordan bedriften deres skal kunne vokse hvis de må betale mer i skatt enn det de har i inntekter. Samtidig opplever de det som urettferdig at utenlandske eiere, altså konkurrentene deres, slipper. De lurer på hvordan de skal få nok kraft til å utvide virksomheten, eller kutte utslippene av klimagasser, når de står bom fast i en lang nettkø. De lurer på om det hadde vært mulig å bruke mindre tid på byråkrati og skjema, mer tid på å skape ting fremfor å fylle ut. De lurer på hvordan de skal få dekket behovet for arbeidskraft når de i perioder har mer å gjøre.

Det er en viktig erkjennelse vi må ta inn over oss, og det er at i årene fremover kommer Norge til å bli mer likt andre land. Større deler av vårt næringsliv må fremover hente sine inntekter i skarp internasjonal konkurranse, istedenfor fra Nordsjøen eller fra Norskehavet. Vi har en plikt til å forberede oss godt på dette, og vi må ta inn over oss at det betyr store endringer.

Høyre har derfor foreslått en omstillingsplan for Norge, en plan som peker retning, som gir politisk forankring, som skaper forutsigbarhet, en plan for en politikk som gjør at flere får lyst til å investere i norske bedrifter og norske arbeidsplasser, en plan som løfter kunnskap, mestring og læring i skolen ved å innføre en mer praktisk undervisning, ved å tilby alternative løp frem til formell kompetanse for dem som måtte trenge det, og hvor det tas et krafttak mot det altfor høye fraværet i skolen. Vi trenger en omstillingsplan som svarer på næringslivets behov for kraft, en plan for et konkurransedyktig skattesystem, for mindre byråkrati, for mer tillit til bedriftene og folk flest, og for mindre stivbente offentlige reguleringer og detaljstyring. Vi trenger en omstillingsplan for at Norge skal være rustet til å møte fremtidsutfordringene og utløse fremtidsmulighetene.

Stadig flere nordmenn venter mye lenger på nødvendig helsehjelp enn før. Det er helt uholdbart. Etter tre år med passivitet, og når det nærmer seg et nytt stortingsvalg, har regjeringen kommet til at den vil gjøre noe med helsekøene. Jeg leser at statsministeren har lansert et mål om å redusere ventetidene til hva de var under den forrige regjeringen, før pandemien. Han kaller det «svært ambisiøst», ifølge TV 2. Jeg takker for den attesten på hva den forrige regjeringen gjorde – svært ambisiøst. Men det viktigste er at ventetiden i helsekøen er vond for dem som er i smerte, eller for dem som er urolig for om de kan bli enda verre. Den oppleves som veldig bortkastet for dem som ønsker å jobbe, men ikke kan jobbe, og aller verst er det antakeligvis for dem som sliter med rus eller psykiske lidelser. Vi kan derfor ikke fortsette å ta lett på ventetidene. En hverdag med unødvendig venting er en tapt mulighet i et menneskes liv.

Under den forrige regjeringen ble helsekøene mindre fordi vi hadde en strukturert politikk for å få det til. Det er ingen grunn til å tro at medisinen som virket da, ikke kommer til å virke nå. Det betyr at vi er nødt til å ta i bruk private og ideelle alternativer når det står ledig kapasitet og det er kø i det offentlige. Vi må gjøre det mer lønnsomt for sykehusene å behandle en ekstra pasient, dvs. øke den innsatsstyrte finansieringen, og vi må fortsette arbeidet med å jobbe smartere, bruke ny teknologi, ta i bruk nye behandlingsmetoder som virker, og rett og slett slutte med dem som ikke virker. Så må vi fortsette å øke bevilgningene til sykehusene, slik vi også gjorde under forrige regjering.

Norge trenger en kursendring. Vi trenger en kursendring fra en næringsfiendtlig til en næringsvennlig politikk, fra en nedbygging av politiet til en oppbygging av politiet, fra økte ventetider til kortere ventetider i helsetjenesten og fra mindre krav og satsing på kunnskap i skolen til større vekt på læring, kunnskap og mestring. Norge trenger en ny kurs. Vi trenger et nytt flertall, for vi kan ikke fortsette å ha en politikk av en regjering som bare reparerer på sine egne feil. Nå er tiden inne for at vi utløser det potensialet som finnes i vårt samfunn av nye ideer, at vi sørger for at drømmer oppfylles, og sørger for å ruste Norge for de utfordringene vi står overfor. Vi står overfor utfordringer fordi Norge kommer til å bli mer likt andre land, fordi det økonomiske grunnlaget vårt endrer seg, og da er vi nødt til å skape en helt annen type politikk og entusiasme for å utløse potensialet.

Marit Arnstad (Sp) [10:55:15]: Dette er den trettende gangen jeg har et hovedinnlegg som parlamentarisk leder i en trontaledebatt – og den siste. Det får meg til å reflektere litt, for mye har skjedd opp gjennom disse årene, men alt i alt har vi de siste tjue årene hatt det godt i det norske samfunnet. Vi har hatt lav arbeidsledighet, et godt sosialt sikkerhetsnett, god sosial mobilitet og muligheter for å sikre en god økonomi for de aller fleste. Vi har vært gjennom både finanskrise i 2008 og oljepriskrise i 2015, uten at det har ødelagt eller rokket ved det store bildet om Norge. De siste fem årene har likevel vært krevende på andre måter. Først var det pandemi, deretter sterk prisstigning og økte renter, og så krig i vår egen verdensdel.

Jeg vil berømme den forrige regjeringen, under Erna Solberg, for måten de håndterte pandemien på. I det store og hele klarte et samlet politisk miljø å enes om de tiltakene som var nødvendige for at vi skulle komme oss gjennom pandemien. På samme måte er det også grunn til å berømme dagens regjering for måten de håndterer situasjonen med krig i Europa på og en sterkere inflasjon enn det vi har hatt på nesten 40 år. Heller ikke her er det uoverstigelige gap mellom partiene. Vi er i store trekk enige om støtten til Ukraina, og det store forsvarsforliket i vår viser jo at vi kan samle oss om viktige politiske prioriteringer.

Inflasjon og renteøkning er drevet av internasjonale forhold, og alle land i den vestlige verden har fått kjenne på det de siste to årene. Mange har vært nødt til å tilpasse seg en tøffere økonomisk hverdag de to siste årene. Nå begynner vi å se at det lysner. Prisstigningen er på vei ned, og renten kommer til å følge etter. Vi har manøvrert oss gjennom den turbulente perioden uten at arbeidsledigheten har økt betydelig. Det er en seier i seg sjøl. Ingenting er viktigere for folks økonomiske hverdag enn å kunne beholde jobben sin.

Renteøkning og inflasjon er et resultat av internasjonale trender, men det er regjeringens ansvar å dempe virkningen av en sånn utvikling fram til situasjonen blir normalisert – å hjelpe folk igjennom, rett og slett. Og det gjør regjeringen. Senterpartiet mener det er svært viktig at regjeringen har klart å holde avgiftsnivået nede, at personskatten er redusert med nesten 9 mrd. kr disse tre årene, at strømstøtten opprettholdes, at barnehage og SFO har blitt billigere, og at studiestøtten har økt med 23 000 kr, for å nevne noe. Det er tiltak som hjelper folk gjennom vanskelige tider. Nå ser det også bedre ut. Det ser ut til at arbeidstakere vil få reallønnsvekst i år, og at renten kommer til å sige nedover etter hvert som inflasjonen normaliserer seg. Vi er på en bedre vei når det gjelder en tryggere hverdagsøkonomi for folk.

Samtidig som regjeringens viktigste jobb har vært å bidra til en tryggere økonomisk hverdag for folk, har det også vært rom for solide politiske prioriteringer. For Senterpartiet er arbeidet med å utjevne geografiske og sosiale forskjeller i dette landet helt avgjørende. Vi ønsker at hele dette vakre, langstrakte landet skal tas i bruk, men da må vi også føre en aktiv politikk for å få det til.

Distriktspolitikken ble viet stor oppmerksomhet i trontalen, og vi er stolte over den distriktspolitiske offensiven som denne regjeringen gjennomfører. Den er godt i tråd med anbefalingene fra utvalget som Victor Norman ledet, om distriktspolitikken. Lenge har den differensierte arbeidsgiveravgiften vært det viktigste tiltaket i norsk distriktspolitikk. Den bygger jo nettopp på geografisk differensiering, og det utgjør en skattelette i milliardklassen for deler av vårt næringsliv. Nær sagt ingen sier seg lenger uenig i bruken av dette virkemiddelet, sjøl om det er en geografisk differensiering.

To av de nye tiltakene som regjeringen har lansert, differensiering av barnehagepris og sletting av studielån, er skåret over akkurat den samme lesten som den differensierte arbeidsgiveravgiften. De skal bidra til at flere barnefamilier flytter til distriktene, og til at ferdigutdannede gjør det samme. For utfordringene i distriktene er slik som Victor Norman sa det i sitt utvalg: Det er at de eldre blir igjen, og at de unge drar. Det er en utvikling vi må prøve å snu, og derfor er disse to tiltakene et viktig bidrag til en positiv endring. Jeg legger merke til at noen kommentatorer sier at dette ikke vil bety flere arbeidsplasser, og at det derfor ikke kan virke. Her mener jeg at kommentatorene bommer. Det er ikke lenger arbeidsplasser som er den viktigste utfordringen i distriktene, det er arbeidskraft. Næringslivet utover i landet roper etter arbeidskraft, og distriktskommunene gjør det samme, og stilt overfor dette er disse tiltakene helt presise virkemidler.

I geografisk utjamning har vi lyktes bedre enn landene rundt oss. Vi har utviklet, og vi utvikler videre, et desentralisert studietilbud som er av en helt annen karakter enn i Sverige og Danmark. Vi har gjenopprettet Høgskolen i Nesna, styrket studiesentrene og flercampusuniversitetene. Ved å være mindre rigide på firerkrav i matematikk har vi sikret 1 800 nye søkere til lærer- og sykepleierutdanning nå i høst – studenter som forhåpentligvis vil avslutte studiene som gode og motiverte lærere og sykepleiere om noen år. Det er også et riktig tiltak til rett tid.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet bidrar også til en infrastruktur som igjen kan gjøre hverdagen lettere for dem som bor og arbeider utover hele landet. Halvering av fergepriser og gratis ferge i 77 kommuner er viktige tiltak. Et annet viktig tiltak er halvering av prisen på fly på kortbanenettet, som utgjør kollektivtransporten til store deler av landet.

Et annet viktig tema for regjeringen er nasjonal kontroll over naturressursene. Jeg tror det kommer til å bli et stadig viktigere tema i årene foran oss. Det er også naturressurser dette landet er bygd på. Det er det vi eksporterer til verden rundt oss, det er det som har bidratt til vekst og velstand i Norge. Derfor er det også viktig å sikre kontroll over eierskapet til disse ressursene. Fra før har vi sikret kontroll over jord, fisk og vannkraft gjennom konsesjonslovgivningen. Nå har vi også sikret mer av skogen vår på nasjonale hender. Derfor mener Senterpartiet at kjøpet av Meraker Brug var så viktig. En av Norges aller største private eiendommer skal ikke gå til utenlandske eiere. Derfor skal vi også sikre et bedre konsesjonsregelverk for all skog i Norge.

For Senterpartiet er det også avgjørende å beholde nasjonal kontroll over energiressursene våre, særlig vannkraften. Sjøl om eierskapet til vannkraften er sikret, utfordres vår sjølråderett i energipolitikken av at vi dessverre har blitt med i ACER, og av en stadig sterkere tilknytning til EU på energiområdet. Derfor var Senterpartiet imot innføring av EUs tredje energimarkedspakke, og derfor er vi også imot innføring av EUs fjerde energimarkedspakke, fordi den ugjenkallelig og fullt ut vil føre til at Norge blir en del av EUs felles kraftmarkeder.

Når det gjelder forvaltning av fiskeriressursene, må jeg også si at det igjen er skarpe interessekonflikter mellom EU og Norge. Men kontrollen med fiskeressursene og hvordan de forvaltes, er takket være vårt nei til EU en nasjonal beslutning i Norge, hjemlet i havressursloven, og vi kan forvalte våre fiskeressurser til beste for fiskerinæringen og kystsamfunnene. Det er ingen grunn for Norge til å være ettergivende overfor EU i den typen forhandlinger. Etter havretten er det Norge som både eier og forvalter disse rike fiskeressursene, i samarbeid med havrettsnasjonene rundt Nordsjøen og i Barentshavet.

Et innlegg i trontaledebatten kan vanskelig avsluttes uten å komme inn på de urolige forholdene i verden rundt oss. Det er vondt å se på hva krigene i Ukraina og Midtøsten bringer med seg av lidelse og utrygghet for sivilbefolkningen i disse landene. Vi må støtte Ukrainas kamp for sitt eget land, og sjøl om det ser dypt alvorlig og veldig dystert ut akkurat nå, må vi håpe at en også etter hvert vil se samtaler om en form for våpenhvile i Midtøsten.

Her hjemme har urolighetene bidratt til at et samlet storting ble enige om en ny langtidsplan for Forsvaret som er veldig solid og veldig ambisiøs, og det er det grunn til å være stolt av. Jeg er også glad for at regjeringen i løpet av sesjonen skal legge fram en stortingsmelding om totalberedskap, og at arbeidet med beredskapslagring av matkorn er i gang. Det er bl.a. et resultat av et langsiktig arbeid fra Senterpartiets side, der vi over mange, mange år har bedt om flere tiltak for en bedre sivil beredskap, og der vi til slutt fikk gjennomslag for en totalberedskapskommisjon.

I alle årene jeg har deltatt i trontaledebatten, har den handlet om hvilken veg vi skal velge for Norge. Det er det naturlig nok delte meninger om mellom partiene, men det har alltid vært mulig i Norge å føre en anstendig og skikkelig debatt, der ulike syn brytes mot hverandre, men der det også har vært mulig å møtes over partiskillene når grunnleggende utfordringer skal løses. Vi ser nå at den politiske kulturen for samarbeid revner i en del andre land. Mitt håp er at stortingspartiene i årene framover klarer å ta vare på en stort sett behersket og sindig felles debatt, som vi alle er en del av, og at vi på den måten bringer videre den gode norske folkestyretradisjonen.

Sylvi Listhaug (FrP) [11:19:32]: Jonas Gahr Støre har styrt Norge i snart tre år. Fasiten er at flere og flere sliter økonomisk, mens den norske staten er rikere enn noen gang, og oljefondet nærmer seg 19 000 mrd. kr. 267 000 mennesker står i kø – rekordmange – mange med smerter og dårlig livskvalitet. Samtidig er det ledig behandlingskapasitet i det private helsevesenet. Vi betaler heller ut sykepenger til folk i helsekø enn å betale private som kan hjelpe dem raskere tilbake i jobb.

Flere føler seg utrygge, selvsagt på grunn av krig og uroligheter i verden, men også fordi kriminaliteten øker. Eldre blir svindlet. Ungdomskriminaliteten har eksplodert under denne regjeringen. Svenske kriminelle nettverk, som Fremskrittspartiet lenge har advart mot, har etablert seg i alle politidistrikter, og Norge er blitt et viktigere transittland for narkotikasmugling via vår kyst og våre havner.

For et år siden hevdet statsministeren at diskusjonen om svenske tilstander hørte hjemme i Riksdagen i Sverige, ikke i Stortinget. Nå står vi her. Mens kriminaliteten har eskalert, har Støre og regjeringen kuttet over 600 stillinger i politidistriktene og opprettet politikontorer der det knapt finnes kriminalitet. Arbeiderpartiet har latt Senterpartiet gjøre om folks trygghet til distriktspolitikk.

De siste årene har rekordmange kapitalsterke verdiskapere flyttet ut av landet. Motoren i venstresidens fortelling er misunnelsen. Respekten for dem som bruker egne penger for å skape arbeid for andre, for den tiden de legger ned, og for den jobben de gjør, er fraværende. Samlede skatter og avgifter har økt med nesten 40 mrd. kr siden 2021. Det er norske eiere, familieeide bedrifter, som skal tas hardest.

Investorer har alltid kunnet se på Norge som et forutsigbart land å investere i. Slik er det ikke lenger. Det har vært noe unorsk over måten denne regjeringen har styrt landet på. Over natten innføres det nye skatter, midlertidige skatter, endringer som rammer forutsigbarheten for næringsdrivende hardt. Tilliten til norsk økonomi ser ut til å gå ned. Utenlandske investeringer i verdipapirer går ned. Den norske kronen har svekket seg 50 pst. mer enn den svenske kronen, noe som igjen driver opp inflasjonen. Mens andre land setter ned renten, holdes den oppe i Norge, fordi vi fremdeles har en av de høyeste prisvekstene i vår del av verden. Og produktiviteten går ned. Resultatet er at alle taper på denne politikken, og at de som har minst fra før, er de som sliter mest med Arbeiderparti-økonomien, som står milevis fra løftet Støre ga vanlige folk etter valget i 2021.

Med et rekordstort handlingsrom vil Fremskrittspartiet gi flere muligheten til å stå på egne bein, ved å la folk få beholde mer av egne penger. Vi vil gi skattelettelser til vanlige folk. Vi vil halvere matmomsen, kutte i drivstoffavgiftene og sørge for at ingen betaler mer enn 50 øre/kWh for strømmen.

Mens antallet eldre vokser, nedprioriterer regjeringen de eldre. Til og med Eldreombudet, vaktbikkja som skulle si fra, har de fjernet. Resultatet etter tre års styre med Arbeiderpartiet og Senterpartiet er mindre frihet og mindre trygghet for innbyggere og for norsk næringsliv.

Neste år skal Støre-regjeringen bort. Norge trenger en ny kurs. Men det nytter ikke bare å bytte ut politikerne uten at vi også bytter ut politikken. Da er vi avhengige av et sterkt Fremskrittsparti. Vårt mål er å sikre innbyggerne mer frihet og ta tryggheten tilbake.

Fremskrittspartiet vil ta tak i norskesyken. Vi bruker enormt med oljepenger – i år over 400 mrd. kr. I tillegg er vi blant landene med høyest skatte- og avgiftstrykk. Tilbake får vi ofte middelmådige tjenester. Vi har lange helsekøer, som de med god økonomi kan kjøpe seg ut av, en behandling av dem som bygde landet, som ofte er en skam, og middelmådige skoleresultater, som er blitt enda dårligere.

Det er ikke mangel på penger til å styrke velferdssamfunnet. Det er mangel på prioritering. Der regjeringen tapper lønnsomme bedrifter stadig mer med den ene hånden og deler ut stadig flere titalls milliarder kroner med den andre til ulønnsomme subsidieavhengige næringer som havvind, karbonfangst og -lagring, elektrifisering av sokkelen og batterifabrikker, vil Fremskrittspartiet bruke pengene på å sette ned skattetrykket for alle bedrifter og stoppe skattediskrimineringen av norsk eierskap. Der regjeringen deler ut nesten 50 mrd. kr i bistand, ca. 16 mrd. kr. mer enn det FNs anbefaling er, vil Fremskrittspartiet heller prioritere å sikre syke og hjelpetrengende nordmenn hjelp. Bistanden som er igjen, skal hjelpe flyktninger i nærområdene i krig og konflikt, og Ukraina. Der regjeringen i år bruker 34,1 mrd. kr på innvandring og integrering – Danmark bruker til sammenligning 3,7 mrd. kr – vil Fremskrittspartiet stoppe utviklingen der Norge framstår som det nye Sverige og mottar flere asylsøkere enn vårt naboland. Det må strammes inn på familiegjenforening, vi må stoppe mottak av kvoteflyktninger og legge om asylsystemet, med asylsentre i tredjeland, og samarbeide med sosialdemokratene i Danmark for å få til dette. Vi må sette krav til dem som kommer, og legge om introduksjonsordningen som vi kjenner den i dag, der vi lærer flyktninger å leve på offentlige ytelser. De må raskt i jobb og lære norsk ellers på fritiden. For disse pengene kan vi redusere skatte- og avgiftstrykket og la folk få beholde mer av egne penger.

Byråkratiet som eser ut, må snus. Det er ikke bærekraftig at ni av ti jobber skapes i offentlig sektor.

For å ta tryggheten tilbake i samfunnet trenger vi ikke mer prat, flere lange utredninger og utvalg. Det er ikke nok å si som Arbeiderpartiet: Vi skal brekke ryggen på gjengene, eller gjengene skal knuses. Det begynner å bli flaut å høre på dette, så lenge det ikke følges opp med handlekraft og politikk som sørger for at det får en konsekvens når unge bryter loven.

For å ta tryggheten tilbake vil Fremskrittspartiet få på plass flere tiltak for å håndtere den økende kriminaliteten, bygge opp politiet, sørge for å gi politiet virkemidler gjennom generell bevæpning, øke strafferammene for våpenbruk, opprette lukkede institusjoner for gjengangere under kriminell lavalder, opprette visitasjonssoner for våpenkontroll, kraftig skjerpe strafferammene for våpenbruk, redusere den kriminelle lavalderen og innføre dobbel straff i utsatte områder – for å nevne noe. Det er utrolig interessant å registrere at sosialdemokratene i Danmark på justis- og innvandringsfeltet har langt mer til felles med Fremskrittspartiet enn med sitt søsterparti i Norge.

I tillegg må vi snu opp ned på en politikk og en retorikk som altfor ofte behandler gjerningsmenn som ofre. Kriminalitet er et valg, og stakkarsliggjøring av tunge kriminelle må ta slutt. Det skylder vi de reelle ofrene for kriminalitet, som altfor ofte glemmes. Vi skal også satse på forebygging, men det er for sent å forebygge når ungdommer har holdt på med kriminalitet i årevis uten at det har fått konsekvenser.

Den viktigste forebyggingen skjer i skolen. Mye av volden og uroen vi ser eskalere, starter allerede i skolen, der altfor mange barn og unge aldri opplever mestring. De går på nederlag på nederlag. Når nivået på ferdighetene til norske 15-åringer aldri har vært målt lavere i fag som matte, naturfag og lesing, mener Fremskrittspartiet det er på høy tid å jobbe for et helt nytt skolesystem som ser den enkelte elev, og som sikrer individuell tilpasning. Vi har ikke troen på at alle skal dras gjennom den samme trakten. For å få ned uroen i klasserommet og sikre at flere lykkes i skolen, må vi gi elevene et tilbud som treffer deres evner og interesser.

En lakmustest på hvilket samfunn vi er, er etter Fremskrittspartiets syn hvordan vi tar vare på dem som har bygd dette landet. Eldreomsorg er ikke nevnt i trontalen med ett ord, selv om vi er på vei mot en krise. Det er for mange stygge saker som forteller om vanskjøtsel, om overkjøring og om manglende respekt for eldre mennesker. Jeg ser på nært hold i Oslo, via min kjære venn Bjørg, hvordan telefoner fra brukere ikke bli besvart, hvordan man lever i redsel fordi man ikke vet hvor man skal bo, og hvilke tilbud man skal få. Jeg ser hvor viktig god rehabilitering er. Dette er mangelvare mange steder. Resultatet blir syke, inaktive mennesker som er pleietrengende, istedenfor at de kommer seg på beina og greier seg selv. Jeg ser konturene av en eldreomsorg der privat økonomi kommer til å avgjøre om man får et verdig tilbud eller ikke. Jeg mener at vi ikke kan ha det slik. Derfor vil Fremskrittspartiet kjempe videre for å få med resten av salen på et eldreforlik, slik vi gjorde med barnehageforliket. La oss slippe alle gode krefter til. La staten overta finansieringen, og la oss prioritere dem som har bygd dette landet, for det har de virkelig fortjent.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:45:43]: Folk merkar at dei økonomiske forskjellane aukar. Samtidig som nokre få nyt godt av stadig aukande formuar og inntekter, har folk flest merka dyrtida på kroppen. Det har knapt vore reallønsvekst sidan 2015. Vi er eit rikt land, men rikdomen blir stadig mindre rettferdig fordelt. Den viktigaste forklaringa på dette er at dei rikaste bidreg mindre til fellesskapet, samtidig som dei sit igjen med stadig meir av verdiane. Kva seier dei sjølve? «Det er som den franske solkongen som påla folket høye skatter og dårlig politikk. Men gi dem kake!», seier milliardær og Sveits-farar Jens Rugseth til E24. Sånn held dei på, nokre av Noregs rikaste. Dei sutrar over at dei må bidra til fellesskapet, mens dei skamlaust ikler seg ei offerrolle, med god hjelp frå høgresida, som er meir bekymra for folk som tar med seg milliardar av verdiar – skapte av arbeidsfolk i Noreg – ut av landet, enn for folk flest. Det er kanskje ikkje så overraskande, for det er høgresida som er pådrivar for den utviklinga der ein omfordeler i feil retning, frå dei som har minst, til dei som allereie har mest. SV vil snu den utviklinga.

Drivarane for auka forskjellar ser vi fleire stader i samfunnet. Dei sit igjen etter åtte mørkeblå år og fleire tiår med blind marknadstru. Skattane er sånn at folk som lever på vanlege lønsinntekter, betaler ein langt større del av inntektene i skatt enn dei rikaste. Bustadmarknaden favoriserer dei som har mykje pengar og eigedom, og det rammar unge folk og folk med vanlege jobbar som treng ein stad å bu. Det rammar bygd og by. Det skaper generasjonskløft og utryggleik. Velferdstenestene begynner å bli meir todelte, der dei som har pengar, kan kjøpe seg forbi køar eller til betre kvalitet, på kostnad av resten. Tennene blir framleis haldne utanfor helsetenestene, der det kostar tigongen å brekke ei tann i forhold til å brekke eit bein. Det er ikkje eit stort problem for dei som har nok midlar til å betale uføresette rekningar, men det er eit kjempeproblem for resten, og det aukar forskjellane ytterlegare.

Mange slitne kroppar blir pressa ut av arbeidslivet altfor tidleg, mens andre blir ståande utanfor og får ikkje ein sjanse til å vise kva dei kan bidra med. I mange kvinnedominerte yrke tilbyr ein framleis små deltidsstillingar, samtidig som storsamfunnet skrik etter meir helse- og omsorgspersonell. Dette er ikkje berre eit problem for den enkelte, det er eit samfunnsproblem som det er uansvarleg å sjå bort frå.

Fellesskapstradisjonen har djupe røter i historia vår, kjempa fram av ei overtyding om at utfordringar må vi løyse saman. Det er denne tradisjonen SV kjem frå, og som vi vil byggje samfunnet vidare på. Fellesskapet har vore den viktigaste strategien i det norske samfunnet for overleving og realisering av moglegheiter. Sterke fellesskap, der kvart menneske blir sett på som ein ressurs, har vore nøkkelen til å lykkast i både små og store samfunn. Med auka forskjellar, mangel på folk og utvikling av todelt velferd svekkjer ein fellesskapet, sjølve limet som har halde samfunnet vårt saman – fellesskapet, som er garantisten for fridom, likskap og moglegheiter for alle.

Nyleg var eg på yttersida av Senja og møtte skipperen på sjarken Knagen. Han fortalde med stor bekymring kor mykje høgare temperaturen er i havet no enn før, og kor sensitiv torsken er for små endringar. Han fortalde med tilløp til sorg kor lite fisk det var i havet no, at framtida er usikker. Folk som jobbar i primærnæringane, har sett dette lenge, korleis ressursgrunnlaget no er i spel. Klimautsleppa skaper ei naturkrise som truar sjølve fundamentet for næringar, samfunn og framtid. Å fortsetje som før er uansvarleg. Det er farleg. Til og med dei som ikkje er opptatt av miljø, må no innsjå at utviklinga set grunnlaget for busetjing, arbeidsplassar og verdiskaping i spel. Omstilling eller forvitring, det er det det står mellom no.

Miljø og rettferd er kjernen i SVs prosjekt, for vi treng eit samfunn med tillit, fridom og små forskjellar, der vi tar vare på livsgrunnlaget vårt. Det er det vi har kjempa med nebb og klør for å gjere noko med dei siste åra, og vi har fått til mykje. Vi har fått auka barnetrygda med mange tusen kroner i året. Vi har sikra gratis SFO til og med 3. klasse, gitt fleire grupper rimelege tannhelsetenester, auka sosiale ytingar og studiestøtte, redusert klimagassutslepp, auka satsinga på naturvern og sett fart på den heilt nødvendige grøne omstillinga. Mesteparten av tiltaka som har bidrege til å redusere forskjellar og gi grøn omstilling, har dei siste tre åra kome i stand på grunn av SV. Det er ein god start, men ikkje tilstrekkeleg. Meir må gjerast dersom vi skal vinne kampen for miljøet og fellesskapet vårt.

For folk flest verkar det kanskje sjølvinnlysande at dette må det gjerast noko med. Å ta eit tak for miljø og rettferd er det viktigaste i vår tid. Men dessverre er ikkje det sjølvinnlysande delt med fleirtalet i denne salen, for midt i dyrtida som tyngjer folk flest, meiner nemleg høgresida at det er dei rikaste i landet som er den viktigaste saka i vår tid. Alle som ein går til val på redusert formuesskatt og på at dei som har aksjar, ikkje skal skatte av det. I staden skal vanlege folk ta rekninga for fellesskapet, mens dei rikaste skal sleppe unna. Dei kamuflerer dette som ei form for næringspolitikk, vel vitande om at dette er rein fordelingspolitikk.

Den same høgresida klarer heller ikkje å leggje på bordet ein seriøs plan for omstilling av norsk økonomi, som vi treng for å vareta arbeidsplassar i framtida. Høgre ønskjer til og med å opne for oljeverksemd i Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er djupt uansvarleg. Dersom ikkje omstillinga av oljeindustrien kjem i gang, vil tusenvis av arbeidsplassar stå i fare, med store konsekvensar for verdiskaping og samfunnsutvikling.

Dessverre gjer høgresida si tenking òg inntog på den tradisjonelle venstresida. Arbeidarpartiet la nyleg fram forslaget sitt til partiprogram. Her skal det demmast opp mot høgresida og «lillaveljarar» ved at Arbeidarpartiet gjer seg sjølv meir lilla. Venstresida har alltid vore for arbeidsfolk og rettferdig fordeling. Med eit skatteløfte retta mot dei rikaste i landet og avvising av arveskatt forhindrar Arbeidarpartiet no det. Venstresida har alltid vore mot kommersielle krefter og utvikling av ei todelt velferd. No opnar Arbeidarpartiet dørene for det. Og for alle som ser miljøkrisa og er opptatt av omstilling og trygge arbeidsplassar knytte til oljeindustrien, er det lite håp å augne i programmet til Arbeidarpartiet. Leiteverksemda skal nemleg fortsetje med uforminska styrke. Ein går baklengs inn i framtida. Eg vil difor nytte anledninga til å åtvare Arbeidarpartiet mot denne strategien, som er både uansvarleg og bryt ned det partiet historisk har vore med på å byggje opp.

Foreløpig går skiljelinja no mellom SV og høgresida i norsk politikk. Skiljelinja går mellom det ansvarlege og det uansvarlege i møte med dei store utfordringane for samfunnet vårt.

SV er eit parti for vanlege folk. Vi veit at styrken i det norske samfunnet ligg i at vi ikkje gjer forskjell på folk, at vi løyser problem i fellesskap, og at verdiane er nokolunde rettferdig fordelte. Desse verdiane held vi heilage når vi gyv laus på problema i vår tid og kjempar for miljø og rettferd. Når det kjem til stykket, er vi alle i same båt. Vi må løyse problema i fellesskap. Dei store gjennomslaga SV har fått dei seinare åra, gir tru og optimisme. Det neste året kjem vi til å mobilisere. Klart det er mogleg å gjere samfunnet meir rettferdig. Klart det er mogleg å vinne kampen for klima og natur. Det er mogleg, og det er det einaste som er ansvarleg.

Med det ønskjer eg å ta opp SV sine forslag i dag.

Marie Sneve Martinussen (R) [12:10:15]: Før var Norge fullstendig eneveldig. All makt var samlet på én hånd og gikk i arv. Vi hadde et absolutt monarki. Kongen satt i Danmark og var ikke valgt av noen. I år er det 210 år siden Grunnloven. Gjengen på Eidsvoll besto riktig nok av representanter for eliten som fordelte stemmeretten med utgangspunkt i seg selv – til menn over 25 år, handelsborgere, embetsmenn, jord- og gårdeiere, ikke til arbeidsfolk, husmenn og fattigfolk, og i hvert fall ikke til damer. Men det skjedde et grunnleggende skifte i 1814: Statsmakten skulle ikke lenger springe ut fra Guds nåde, men fra folket, i alle fall i prinsippet. Stemmerett var det kun en tiendedel som hadde, og enda færre brukte den. Den elitestyrte embetsmannsstaten dominerte. Eliten klamret seg til regjeringsmakten og advarte mot det forferdelige forfallet som truet hvis folkeflertallet fikk styre, men de måtte gi seg til slutt. Det ble kjempet fram gradvise utvidelser av stemmeretten, og for 140 år siden fikk parlamentarismen sitt gjennombrudd. Det gjør at regjeringer i dag må stå til ansvar for Stortinget, de folkevalgte, og det var et grunnleggende demokratisk framskritt.

I dag ser vi en ny slags embetsmannselite som utfordrer den demokratiske kontrollen over viktige nasjonale ressurser som er ment å komme fellesskapet til gode. Kampen står nå om å forsvare, forsterke og fornye folkestyret, og den kampen skal Rødt gå i spissen for. Et område hvor det virkelig gjelder, er den nasjonale demokratiske kontrollen over kraften vår, hvor eliten stritter imot at vi skal kunne sette prisen på vår egen vannkraft framfor å betale prisen satt på den europeiske strømbørsen, som om vi importerte strømmen. Vi må ha makspris på strøm til ordinær bruk, til lys og varme i husene og til et levende næringsliv i hele landet, og vi må si nei til EUs fjerde energimarkedspakke, som svekker den nasjonale kontrollen over kraften enda mer. Vi har stått opp mot embetsmannseliten og EU før, og vi kjemper til vi vinner.

Kontroll over kraften er også helt grunnleggende for en rettferdig miljøpolitikk. Vi må bort fra at mange opplever at miljøpolitikken er mest for dem som har god råd og bor i byene, og at regningen sendes til dem som har minst, samtidig som de rike kan kjøpe seg ut av dugnaden. Rødt jobber for en rettferdig miljøpolitikk som kutter utslippene, sånn at vi unngår de mest katastrofale og irreversible klimaendringene, og samtidig får ned forskjellene. Derfor fremmer vi i dag forslag om at det må på plass rettferdige handlingsplaner for utslippskutt.

Nylig kom Kapitals oversikt over landets 400 rikeste. Johan Johannson, som eier KIWI, har blitt 5 mrd. kr rikere på ett år, og REMA-Reitan har blitt 10 mrd. kr rikere. Dette er vanvittige tall – mens arbeidsfolk som har skapt disse verdiene, på butikkgulvet, på lageret, i næringsmiddelindustrien, i jordbruket og i lastebilene, får altfor dårlig betalt. Rikdommen er bygd på utbytting av arbeidsfolk. Folk flest opplever å sitte igjen med mindre å rutte med og mindre de skulle ha sagt. De siste tiårene har lønnsandelen gått ned og kapitalandelen gått opp. Styrkeforholdene mellom arbeid og kapital har blitt endret, sånn at eierne sitter igjen med mer, og arbeidsfolk, som er de virkelige verdiskaperne, sitter igjen med mindre. Det handler om hvor mye som skal gå til toppen, og om hvor mye som skal gå til alle dem som jobber i butikk, selger mat og drikke, jobber på lager og kontor, tømmer søpla, kjører truck, bil og buss, til håndverkere og til alle som tar vare på unge, syke og gamle – altså tilbake som lønn til arbeidsfolk. Rødt vil styrke fagbevegelsens makt, sånn at de kan kjempe fram en mer rettferdig fordeling av verdiskapingen, og vi vil snu utviklingen, med politiske vedtak som kutter i regningsbunken og kutter i skattene for vanlige og lave inntekter, ikke for de store dagligvarekjedene, som gjerne må betale mer tilbake.

En helt vanlig familie har fått dårligere råd enn for ti år siden, og derfor ser vi også at folk må spare på helt nødvendige utgifter, og at flere hundretusen lar være å gå til tannlegen fordi de ikke har råd. Rødt mener det må bli slutt på at man må velge mellom strømregningen, mat på bordet eller tannlegetimen. Forrige uke kom utredningen fra tannhelseutvalget. De har utredet hvordan tannhelsen kan likestilles med øvrige helsetjenester, og hvordan et universelt egenandelstak kan innføres. Konklusjonen er klar: Vi må innføre en universell tannhelsetjeneste med samme rett til helsehjelp ved sykdom og skade i munnen som ved sykdom og skade ellers. Hos fastlegen får vi frikort, men hos tannlegen er det bare bankkortet som gjelder. Sånn kan vi ikke ha det. Tennene er en del av kroppen og må behandles som det. Vi trenger en tannhelsereform nå.

Rødt er for alle forslag om å styrke tannhelsetjenesten. Det som gjenstår, er en ordentlig tannhelsereform som ikke bare handler om alder og diagnoser – en universell ordning som gjelder for alle. Vi skal gå i spissen videre for at dette faktisk gjennomføres.

Innføringen av folketrygden i 1967 ga oss bl.a. sykepenger og alderspensjon. Det var den største utvidelsen av den norske velferdsstaten. I vinter ble det inngått et pensjonsforlik, men Rødt kunne dessverre ikke stille seg bak det endelige forliket. Ja, forliket innebærer noen forbedringer – f.eks. sliterordning i folketrygden, som også ble nevnt i meldingen om rikets tilstand, og som Rødt har vært en pådriver for – men det er ikke det oppgjøret med pensjonsreformen som trengs. Det legger opp til økt pensjonsalder framover. Det er en forverring av pensjonssystemet som rammer skjevt og hardt, og som Rødt ikke kan godta. Vi fortsetter kampen for pensjonen og for en verdig alderdom for alle – butikkmedarbeidere, renholdere, helsefagarbeidere, lagerarbeidere og andre, som etter et langt liv i tunge, fysiske yrker må ha en mer rettferdig pensjon. Vi står også opp mot angrepene på sykelønnsordningen, som vil svekke vårt felles sikkerhetsnett og mistenkeliggjøre syke folk.

Vi står overfor en mulig storkrig i Midtøsten. Likevel nevnes knapt Palestina med et eneste ord i trontalen. Norge må gjøre mye mer for å stoppe Israels krigshissing og bombing. Vi må støtte opp om Sør-Afrikas sak i Den internasjonale domstolen, oljefondet må ut av Israel, og Norge må slutte å selge våpen og komponenter til jagerfly som kan ende opp i Israel. Kampen for et fritt Palestina fortsetter. Vi har også bedt regjeringen om å komme til Stortinget for å redegjøre for hva Norge gjør i den alvorlige situasjonen vi befinner oss i, noe utenriksministeren allerede i dag har imøtekommet. Derfor omgjør vi forslag nr. 18 til et oversendelsesforslag. Vi krever også at dette følges av handling. Norge må gjøre mye mer.

Det er litt mindre enn ett år til valget, og vi vet at mange er skuffet over den regjeringen vi har i dag. Samtidig vil jeg advare mot et skifte bare for skiftets del, for det er ikke friskt å få Erna Solberg og Sylvi Listhaug tilbake i regjeringskontorene. Vi vet veldig godt hva vi får: mer makt til EU, aksjetrading i statsministerboligen og velferdskutt for folk flest. Når det vi får med dagens Arbeiderparti–Senterparti–SV-flertall, heller ikke er godt nok, er vårt svar at det stortingsflertallet vi har, har godt av en ny sammensetning. Det er velgerne som avgjør, og vår ambisjon er helt klar: Rødt skal bli så store og sterke at vi ikke er til å komme utenom. Vi skal bruke den posisjonen til å gå i spissen for å drive fram faktisk forandring for fagbevegelsen, for kraften, for Palestina, for tennene – med en ny styringsoptimisme som sikrer lokal og nasjonal kontroll over ressursene, og som gjør at folk flest sitter igjen med mer av både penger, makt og framtidstro. Det er også oppskriften på hvordan vi kan stenge dørene på statsministerkontoret for Erna Solberg og Sylvi Listhaug i 2025, og den kampen er Rødt veldig klar for.

Vi skal stå opp for de virkelige verdiskaperne i samfunnet. Det er på tide at flertallet i Norge ikke bare får livet sitt forandret av politikken, men selv er med på å forandre politikken. Vi skal få ned forskjellene og skape faktisk forandring for folk flest, og vi kjemper til vi vinner – for folkestyre, for forandring og mot Forskjells-Norge.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Guri Melby (V) [12:34:51]: Nordmenns frihet og trygghet påvirkes av en mer urolig verden. Det er krig i Europa. Vi er på randen av en storkrig i Midtøsten. Her hjemme er nordmenns økonomi preget av høy rente og svak krone, og det er mange som har det vanskelig. Denne situasjonen krever at vi fører en politikk for vår tid. Når verden rundt oss er uforutsigbar og annerledes, kan håpet om en bedre verden virke veldig langt unna, men politikere har greid å løse store utfordringer før.

Etter andre verdenskrig var det noen som satte seg ned sammen, som så at det var samarbeid som skulle til for å gjenreise Europa og for å sikre friheten vår og demokratiet vårt. Da ble både EU og NATO født, i troen på internasjonalt samarbeid og forpliktende allianser rundt våre felles interesser om fred, trygghet, stabilitet og handel.

Trontalen i går ble avsluttet med følgende avsnitt:

«Pandemi, krig i Europa, energikrise, klima- og naturproblemer og høy prisvekst er noen av utfordringene vi møter på i dette tiåret. Sammen skal vi ta landet trygt gjennom urolige tider. Sammen skal vi bidra til stabilitet og demokrati i verden, og sammen skal vi bidra til at Norge forblir et land med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap.»

Dette er jeg helt enig i, men jeg frykter at det regjeringen legger i begrepet «sammen», er noe helt annet enn det jeg gjør. Tettere internasjonalt samarbeid er svaret, også i de krevende tidene vi står i nå, for alt det som truer vår trygghet og frihet for framtiden, er utfordringer som går på tvers av landegrenser. Det krever lederskap, ikke at Norge stiller seg på sidelinjen.

Ukraina står foran en svært tøff vinter. Russland har systematisk ødelagt det ukrainske kraftnettet og rammet millioner av ukrainere. Heltemodige ukrainere ofrer livet sitt hver eneste dag for å verne om sitt land. De trenger mer støtte fra sine allierte – fra oss. Mens Norge er det rikeste landet i Norden, er vi samtidig det nordiske landet som gir minst penger, målt mot BNP, til Ukraina, og jeg frykter at Norges nøling kan få andre land til å holde igjen når de ser at vi, med våre økonomiske muskler, ikke vil gi mer enn det vi gjør. Ukraina trenger betydelig mer penger og våpen nå. Lovnader fra regjeringen om mer støtte i framtiden hjelper lite hvis Putin har tatt over Ukraina i mellomtiden. Vårt mål må være at krigen tar slutt lenge før 2030, og at Norge bidrar med den støtten vi kan, så raskt vi kan.

På toppen av for lav støtte kom regjeringen i forrige uke med innstramminger for ukrainske flyktninger i Norge. Nå skal vi fjerne ukraineres rett til kollektiv beskyttelse, og vi skal sende dem tilbake til regioner som justisminister Emilie Mehl selv beskriver som såkalt trygge, til byer der det er rakettangrep som tar livet av barn og familier, til landet de har flyktet fra fordi det står i krig, ikke fordi de vil til Norge for å jakte lykken. Mens EU senest i sommer vedtok å forlenge den kollektive beskyttelsen av ukrainske flyktninger, går Norge i motsatt retning. Det er oppsiktsvekkende, det er usolidarisk, og jeg er redd for at dette grepet, sammen med den relativt lave økonomiske støtten til Ukraina, er til stor skade for Norges omdømme blant andre europeiske allierte. Det er det motsatte av å stå sammen. Nansen-programmet må utvides kraftig, og Norge må ta en ledende rolle internasjonalt for å sørge for at donasjonene til det ukrainske forsvaret økes betydelig. Ukrainas krig er fortsatt vår krig.

Et ord som ikke ble nevnt i trontalen i går, er integrering. Det synes jeg er synd, for det er en av de store utfordringene vi må lykkes med å løse dersom vi skal bevare et samfunn med små forskjeller og høy grad av tillit mellom folk. God integreringspolitikk er å være tydelig på hvilke felles verdier og normer vi skal ha, og at vi ikke godtar at hardt tilkjempede friheter som likestilling, homofiles rettigheter eller retten til å tro på det du vil, blir utfordret. God integreringspolitikk er også å tørre å ta tak i utfordringer som følger av innvandring og dårlig integrering, og å ha politisk vilje til å gjøre noe med dem.

Det ligger mye makt i ord, det vet alle vi som sitter her. Likevel er debatten vi politikere ofte har om integrering, preget av kraftig ordbruk, av følelser og av ideologi, ikke av fakta og kunnskap. Venstre vil at debatten vi tar om integrering, skal være opplyst, konstruktiv og basert på et felles kunnskapsgrunnlag. Derfor har en samlet stortingsgruppe i Venstre i dag levert et forslag om en egen perspektivmelding for integrering.

Det er på tide å slutte kun å se bakover og registrere hva som har skjedd, og begynne å se framover og få mer kunnskap om konsekvensene av politikken vi fører. Det er helt grunnleggende i et liberalt demokrati at alle skal kunne leve et fritt liv der du har rett til å være den du er, rett til ikke å bli diskriminert, rett til å elske den du vil, rett til å tro på det du vil eller kle deg som du vil. Det kan ikke alle som vokser opp i Norge i dag, gjøre. Det må vi som storsamfunn gjøre noe med. Det er heller ikke noe en løser med to–tre tiltak i neste statsbudsjett. Det er noe det må jobbes med innenfor mange fagfelt over lang tid. Jeg oppfordrer alle partier til å stemme for Venstres forslag.

Et tema som heller ikke ble nevnt i trontalen, er sykefravær. Det er rett og slett oppsiktsvekkende, all den tid økende sykefravær er en av de store utfordringene vi må ta tak i for å løse andre problemer, som mangel på arbeidskraft i en lang rekke sektorer. Først og fremst er det likevel viktig for dem som ikke kommer seg på jobb i dag, at vi snakker om hvordan vi kan snu denne utviklingen. Norge har det høyeste sykefraværet på 15 år. Det er to hovedproblemer med det. Det ene er at vi vet at det er vanskeligere å komme tilbake i jobb jo lenger du er borte. Dette handler ikke om å jage syke folk på jobb, men til og med Nav er helt tydelig på at den beste medisinen for mange av dem som blir sykmeldt, er å fortsette å bidra med det de kan på arbeidsplassen, om det så er noen timer eller dager i uken. Arbeidslivet vårt skal også romme dem.

Det andre problemet er at økt sykefravær koster penger. Bare under denne regjeringen har kostnadene over statsbudsjettet til sykelønn økt med over 13 mrd. kr. Det er mye penger. Jeg tror vi må slutte å late som det ikke er en utgift som går på bekostning av andre ting. Det er penger som vi kunne og burde brukt på å få flere i jobb, på å redusere sykehus- og behandlingskøene kraftig og på å skape et reelt inkluderende arbeidsliv.

Å redusere sykefraværet betyr rett og slett så mye for fellesskapet at vi er nødt til å snu alle steiner, og derfor må vi også kunne diskutere sykelønnsordningen. Jeg mener det er politisk feighet ikke å gjøre det, og det er ikke minst å gjøre de som blir stående utenfor arbeidslivet, en bjørnetjeneste. Mitt budskap til regjeringen er: Ikke overlat dette til nok en runde med IA-forhandlinger. Det er en ordning som er nærmest spesialdesignet for å kvele all sykelønnsdebatt. I denne avtaleperioden er målet å redusere sykefraværet med 10 pst. Resultatet er at det har økt med 20 pst.

Et regjeringsoppnevnt utvalg har foreslått en ny og god modell der det blir endringer både for arbeidstaker, for arbeidsgiver og for staten, der det blir mer fleksibilitet, og der det blir mulig å være sykmeldt lenger med gradert sykmelding. Det blir litt mindre kompensasjon etter seks måneders sykefravær, men samtidig mer lønnsomt for arbeidsgiver å få sykmeldte ansatte raskere tilbake i jobb. Det er en politikk som Venstre støtter. Når dagens politikk ikke virker, må vi tørre å gjøre endringer i den.

Det er ingen tvil om at vi trenger en ny regjering – en regjering som vil ta Norge framover, og som prioriterer å løse de store utfordringene. Jeg mener den trontalen vi ble presentert for i går, viser at vi har en regjering som fortsetter i samme spor. Man jobber med å få realisert utdaterte valgløfter i stedet for å ta tak i det som er de store utfordringene for vår tid. Viktige planer som skal legges fram for Stortinget, som planer for å kutte i klimagassutslipp, blir stadig utsatt. I stedet for at vi tar tak i de store utfordringene, bruker både regjeringen og Stortinget tid på ting som ikke er like viktig i en tid da vi har mange oppgaver som må løses.

Jeg mener vi trenger en regjering som tør å snakke om det som er viktig, selv om det er vanskelig. Jeg mener vi trenger en regjering som tør å løfte debatter om temaer som er krevende når vi ser at det er viktig, og ikke minst trenger vi en regjering som leverer helt konkret politikk som løser de store utfordringene vi står overfor, enten det handler om å bidra til at Ukraina faktisk vinner den frihetskampen de står i, om at vi skal greie å nå våre ambisiøse klimamål, om å gjennomføre det grønne skiftet, slik at vi skaper de bedriftene som vi skal leve av i framtiden, eller om å gjøre tøffe prioriteringer, slik at de pengene vi bruker på budsjettet vårt, faktisk hjelper dem som trenger det aller mest.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [12:59:23]: Vi lever i en urolig tid. Når vi nå starter arbeidet i det 169. storting, har vi 169 representanter en felles oppgave: å ta landet trygt gjennom urolige tider, bidra til stabilitet og demokrati i verden og til at Norge forblir et land med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap. – Slik avsluttet kongen trontalen i går.

Dette er mål som Miljøpartiet De Grønne stiller seg fullt og helt bak. Problemet er at regjeringens løsninger ikke vil ta oss dit. Vår tids utfordringer, klima- og naturkrise, høy prisvekst, krig og voldelige konflikter, fattigdom og flukt og økende forskjeller i Norge og verden, løses ikke med å flikke på politikk fra forrige århundre eller til og med reversere rettigheter. Valgene vi tar i dag, vil forme framtiden for generasjoner. Vi kan skape en verden som er bedre enn i dag, men skal vi klare det, må vi tenke nytt og større.

Vi står ved et veiskille. Vi kan møte en mer urolig verden med mer solidaritet og mer samarbeid. Vi kan jobbe for en bedre verden for alle, der vi lever i tråd med naturens tålegrenser. Men da må vi som har mye fra før, klare å dele mer, både her i Norge, med verden og med framtidens generasjoner. Det krever mot – men det er mulig.

Det var oppløftende da Jonas Gahr Støre i valgkampen 2021 lovet velgerne at klimapolitikken skulle være rammen for regjeringens politikk. Dessverre har vi allerede fått fasiten; det er den ikke. Riksrevisjonens rapport fra juni i år viser at statsministeren har brukt tre år på ikke å få kontroll over klimapolitikken. Tre år er kort tid, kan statsministeren si, men regjeringen har heller ikke vist vilje til å endre kurs. Et eksempel er naturmeldingen, som regjeringen la fram forrige fredag. Den er ikke en plan med tiltak som vil begrense naturtapet. Den er en statusrapport som beskriver at situasjonen er alvorlig, uten å gjøre noe særlig med det – akkurat slik regjeringens grønne bok har vært for klimaet. Hensynet til livsgrunnlaget vårt er ikke overordnet for regjeringens prioriteringer. Handlingslammelsen oppsummeres i stedet i meldinger og vedlegg, som så legges i en skuff.

Klimakrisen gjør verden mer ustabil og utrygg. Klimakrisen driver flere på flukt, øker forskjellene, forsterker kriser og har potensial til å skape flere voldelige konflikter i verden. Hvis målet er å sikre en mer stabil og trygg verden, må regjeringen – enten den utgår fra Arbeiderpartiet eller Høyre – slutte å skyve ansvaret for utslippskuttene foran seg. Klimakrisen kan ikke løses av noen andre et annet sted eller til en annen tid. Vi i Norge – også vi i denne sal – må ta ansvar her og nå.

Det er mer fossil energi som skaper klimakrisen. Mer oljeutvinning skaper mer flom, mer tørke, sterkere stormer, jordras, skred og andre naturkatastrofer, som går ut over millioner av mennesker over hele verden. Det er ikke plass til mer leting etter fossil energi dersom vi skal sikre en trygg og stabil verden. Mer norsk oljeleting er ikke en klimaløsning. Det vil heller ikke skape arbeidsplasser eller velferd for framtiden. Derimot bidrar det allerede nå til å rive framtidig norsk og global velferd i stykker.

I verden investeres det i dag dobbelt så mye i fornybar energi som i fossil energi. I Norge investeres det 27 ganger så mye i olje og gass som i fornybar energi. Vi kan ikke utvikle oljebransjen for å avvikle den. Vi må avvikle oljebransjen for å utvikle oss. Den gode nyheten er at vi i Miljøpartiet De Grønne – for å hjelpe regjeringen, Høyre og de grå partiene litt på vei – har laget en plan som viser at det er mulig å fase ut 98 pst. av norsk olje- og gassindustri innen 2040. I stedet for å skru av oljekranen over natten kan vi i Norge begynne å fase ut oljenæringen på en forutsigbar og planmessig måte. Slik sørger vi for at Norge forblir et land med trygge jobber, små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap – akkurat slik vi ønsker oss.

En naturlig respons på en urolig verden kan for mange dessverre være å lukke seg mer inne og tenke på seg og sitt først. I dag er det rekordmange på flukt i verden. Midtøsten brenner. Millioner er på flukt og sulter i Sudan. Vår respons burde være å øke antallet kvoteflyktninger. Regjeringens svar er å redusere det.

I stedet for et opprop om nestekjærlighet og menneskerettigheter har vi de siste ukene kunnet høre representanter fra regjeringspartiene og opposisjonen konkurrere om hvem som vil føre en strengest mulig flyktningpolitikk. I tillegg har regjeringen de siste årene kuttet med ostehøvel i langsiktig bistand. Krigen i Ukraina, med flyktningutgifter og humanitær hjelp, har spist opp bistandsbudsjettet, samtidig som regjeringen har argumentert med at vi er blitt for rike til å dele mer. Regjeringen vil altså hjelpe færre av dem som kommer til oss, og den vil hjelpe færre der de er.

Det er fare for storkrig i Midtøsten. Etter å ha terrorisert, drept og fordrevet den palestinske befolkningen i tiår etter tiår bomber Israel nå både Libanon, Jemen og Syria. Israel har et legitimt sikkerhetsbehov, men er dette måten å gjøre israelere mer trygge på? Det er sivilbefolkningen i regionen som betaler prisen, enten de rammes av bomber eller missiler i Beirut, i Tel Aviv eller i Gaza.

Det finnes ikke ord for å beskrive den forferdelige situasjonen sivilbefolkningen står i på Gazastripen. I nesten et år har verden stått og sett på det som historien med stor sannsynlighet vil omtale som et folkemord. Jeg er glad for at regjeringen til slutt gjorde som vi ba om, og anerkjente Palestina som stat, sendte mer penger til UNRWA, og nå i hvert fall henter noen palestinske pasienter til Norge for medisinsk behandling, men det er ikke nok. Det er ikke flere ord som vil stoppe Israel, men handling. Derfor har Miljøpartiet De Grønne bedt om at regjeringen trekker oljefondet ut av Israel, og at Norge slutter å selge våpen og våpendeler som kan ende opp i Israel. Det vil vi fortsette med fram til regjeringen snur. Også vi i denne sal må ta inn over oss at vestlige lands sendrektighet overfor Israel setter internasjonal rettsorden på prøve, og at det utfordrer tilliten mellom Vesten og resten av verden.

Krigen raser fortsatt i Europa. Hver dag dør sønner, døtre, fedre og onkler for oss alle på slagmarken i Ukraina. Seks millioner er på flukt. Behovet for humanitær hjelp og gjenoppbygging er enormt. Samtidig har høye gasspriser gjort at Norge har kunnet sette inn om lag 1 500 mrd. kr ekstra på oljefondet. Det har blitt møtt med et og annet skeivt blikk fra andre europeiske ledere. Vi mener at statsministeren må tenke større. Bare uker etter Putins fullskala invasjon av Ukraina foreslo Miljøpartiet De Grønne å opprette et solidaritetsfond for Ukraina for krigsprofitten. Nansen-programmet var et skritt på veien, men det er ikke nok.

Politikk er vilje og mot til å gjennomføre, men politikk er også ledelse – å lede folk i den retningen vi mener er best for landet og verden. Vi finner ikke løsningene på framtidens utfordringer ved å se bakover, lukke oss mer inne eller stikke hodet i sanden. Utfordringene i vår tid krever mot, samhold og en tydelig retning fra politikere som tør å lede. Vi i Miljøpartiet De Grønne er klare til å ta ansvaret. Det er på tide å stå opp for planeten vår, for samfunnet vårt, for medmenneskeligheten og for kommende generasjoner.

Med det tar jeg opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [13:17:24]: Vi lever i en urolig tid, og ikke minst gjennom sosiale medier får vi en helt annen nærhet til krisene, krigene og urolighetene som preger hverdagen vår. Jeg er glad for at talene vi fikk høre i går fra regjeringen og fra Kongen, løftet nettopp det vi alle sammen står sammen om – det sterke ønsket om fred og rettferdighet i krigen i Ukraina og når det er snakk om den alvorlige eskaleringen vi ser akkurat nå i Midtøsten. Alle mennesker er ulike og har en unik verdi som ingen har rett til å krenke.

Vi er skapt til å leve i fellesskap. Nå er det flere som er ensomme og kjenner på utenforskap. Mobbetallene øker. Mange unge opplever at verden brutaliseres av gjenger i sine lokalmiljø, og det forsterkes også gjennom sosiale medier. Det trengs en rekke grep i møtet med disse utfordringene, og mange av dem handler om å gi mennesker fellesskap, tilhørighet og trygge rammer for å leve et godt og meningsfylt liv.

I Kristelig Folkeparti mener vi at det viktigste vi kan gjøre, er å styrke familien – det minste og, for de aller fleste, aller viktigste fellesskapet vi har i samfunnet. Det er en grunnleggende forskjell på hvordan Kristelig Folkeparti og regjeringen – og mange av de andre partiene også – ser på samfunnet. Der regjeringen vil framheve staten og det offentlige, mener vi at familien er det viktigste fellesskapet, ja, helt avgjørende. Mange av de unge som lever i utenforskap, sier selv at nettopp manglende tilhørighet i nære relasjoner er den avgjørende årsaken til at de står utenfor utdanning og arbeidsliv, men det er også avgjørende for å finne tilbake igjen til mestring og deltakelse i skole og arbeidsliv. Da må vi våge å snakke om de underliggende årsakene. Da kan vi ikke vi snakke om familien som en utgiftspost, men som en investering.

Det har over tid vært ført en politikk som gir familiene mindre handlingsrom og færre muligheter til å ta gode valg som passer dem og deres hverdag best. Vi mener at politikken skal støtte familiene og ikke styre dem. Vi vil styrke familiene, vise dem tillit og gi dem ansvar, løfte foreldreretten og foreldrerollen og sikre at foreldre, barn og andre familiemedlemmer har tid til å være sammen, tid til det viktigste. En god barndom varer hele livet, og det tror jeg virkelig stemmer. De første 1 001 dagene av et barns liv – inkludert i svangerskapet – er så viktige og avgjørende for tilknytningen, for hvor trygg en blir som ungdom og voksen, og for hvordan det blir å møte verden og takle utfordringene livet vil gi senere.

En viktig del av dette er at vi som foreldre må ha tid til å være der for barna våre. Derfor mener Kristelig Folkeparti at det er helt nødvendig at arbeidslivet tilpasser seg familien og ikke motsatt. Vi trenger et familieliv og arbeidsliv som lar seg kombinere. Men vi kan heller ikke få panikk av at noen de første årene av barnas liv ønsker et noe roligere liv, eller iallfall et annerledes liv, med mer tid i hverdagen til å være sammen. Den valgfriheten til å gjøre det som passer best for ens familie, må vi styrke, ikke svekke. Det er det det handler om når vi vil fjerne tredelingen av foreldrepermisjonen, legge om engangsstønaden, styrke barnetrygden ytterligere, bidra til redusert skjermbruk på skolen og regulere sosiale medier strengere for barn og unge.

Norge er et langstrakt land. Mange steder langs kysten er det familiene som er utgangspunktet for et veletablert og viktig næringsliv, med små og mellomstore bedrifter som skaper arbeidsplasser og investerer tilbake, sponser idrettslag og legger til rette for aktivitet og gode lokalsamfunn over det ganske land. Dessverre har vi de siste årene sett at regjeringen gjør hverdagen stadig vanskeligere og mer uforutsigbar for nettopp dette næringslivet. Det gjøres endringer i hui og hast og innføres skatter og avgifter en egentlig ikke helt vet konsekvensene av før lenge etter virkedato. Vi hører nå at det loves bot og bedring i en ny valgkamp. Men næringslivet har ikke tid til å vente. Det handler om konkurransekraften vår, om omstillingsevnen og de verdibaserte næringslivsledernes mulighet til å få bidra. Derfor er det nødvendig at det tas grep som kan gjenskape denne forutsigbarheten og sikre et levende næringsliv.

Det er også på høy tid at vi får gjort noe med formuesskatten på arbeidende kapital, som er et tema Kristelig Folkeparti har løftet helt fra de første debattene gikk nettopp knyttet til den. Det handler ikke om manglende skattevilje fra bedrifter og gründere, men vi må ha betaling av skatt etter skatteevne. Da blir det helt feil når bedrifter i dag må betale selv når de går med underskudd, eller når selskap som er i oppstartsfasen, må ut med skatt lenge før de har begynt å tjene penger i det hele tatt. Det tapper norske bedrifter, og de står igjen med mindre til å investere i arbeidsplassene vi trenger rundt om i landet vårt. Når den også bare rammer norske eiere, er ulempene for våre bedriftseiere store, og derfor må formuesskatten på arbeidende kapital fjernes.

Tidligere denne uken kunne NRK fortelle at politiet selv ikke ønsker å se alle de nye kontorene regjeringen mener de burde ønsket seg. Ressursene er de glade for, og dem trengs det mer av, men når ressursene bindes opp til lokalkontor framfor til mer ressurser ute i befolkningen, gjør det det vanskeligere for politiet å gjøre jobben sin. Det er de som er tettest på befolkningen, og som ser trender og negativ utvikling.

De siste månedene har det vært en voldsom økning i kriminalitet begått av unge og mellom unge. De er stadig yngre, og det bør bekymre oss alle. Det politiet etterlyser, er altså ikke flere kontorer som, slik jeg hørte i et eksempel, er åpne tre timer én dag i uken. Det de etterlyser, er respekt og tillit til jobben de gjør, og verktøy og virkemidler som kan bidra til forebygging, og som kan slå ned og stoppe denne utviklingen. Jeg frykter at vi bare skraper i overflaten på konsekvensene for yngre kriminelle som utnyttes av eldre kriminelle og gjengmiljøer, som driver mye av den underliggende, narkotikarelaterte kriminaliteten. De eldre vet at politiet ikke vil bruke ressurser på å ta yngre med små brukerdoser, og samtidig truer de med vold, slik at få eller ingen tør tyste.

Sånn kan vi ikke ha det, og jeg skulle gjerne ønske at vi her i Stortinget sto sammen og sa klart og tydelig nei til narkotika. I stedet svikter vi i begge ender. Vi svekker forebyggingen. Det er ikke god nok kontroll og håndheving av viktige lovverk, og det er også dårlig oppfølging av ungdom som blir tatt for narkotikakriminalitet. Dermed er vi som politikere og domstolene med på å skape usikkerhet rundt hva som er lov, og det er ungdommene våre som betaler den høyeste prisen. Det kommer på toppen av at vi ser at det er en enorm tilgang og økning. Jeg leste senest for noen dager siden i The Guardian at det er en kokaintsunami på vei til Norge. Når andre land strammer inn, blir vi en frihavn der mye av narkotikaen kan settes i land – eller en ubemannet flyplass på bygdene.

Norge er i endring, og stadig flere nordmenn lever lenger. Det er bra. Dessverre kommer det altfor ofte tall og undersøkelser som viser at flere er ensomme eller mangler nære venner. Hjelpetelefoner melder om større pågang, og mange eldre oppgir at er de er ensomme eller sitter mye alene. Det å være ensom blir ikke lettere av at en blir eldre.

På tirsdag var det verdens eldredag, og i valgkampen i fjor var det store diskusjoner om et forlik for å sikre alle landets eldre gode og verdige tjenester. Samtidig viser nye undersøkelser at en altfor stor andel både ansatte og pårørende opplever at omsorgen og tjenestene som gis til eldre, er mangelfull eller fraværende. I tillegg oppgir mange at de ikke har tillit til den offentlige omsorgen. Det er nedslående rapporter, og det har vi sett bare den siste uken.

Kristelig Folkeparti mener at vi trenger en større anerkjennelse av den omsorgen som ytes fra familiemedlemmer og andre pårørende. Samtidig må vi sikre en god offentlig omsorgstjeneste der ansvaret ligger, men vi kan ikke lykkes med dette uten at private, ideelle krefter får slippe til og verdsettes. Vi må huske at familiemedlemmer og venner – frivillighet – står for nesten like mange årsverk med omsorg som den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette er altså bidrag som må anerkjennes i større grad, og Kristelig Folkeparti mener vi trenger et samfunn som også legger til rette for det. Det å gi omsorg til sine nærmeste er ikke noe samfunnet skal se ned på.

I tillegg ser vi flere tegn til at situasjonen er uholdbar på mange sykehjem eller i hjemmetjenesten. Det handler om at ansatte mange steder opplever at tiden ikke strekker til. De får ikke gitt den hjelpen og omsorgen de vet det er behov for. Derfor mener vi at det er behov for et nasjonalt tilsyn som gir kunnskap og oversikt, slik at det kan bli bedre og tryggere framover. Ingen skal bekymre seg for om de får den hjelpen de trenger, eller for å bli en byrde for sine nærmeste.

Med det tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag.

Statsråd Cecilie Myrseth [13:38:53]: De siste årene har folk opplevd økt utrygghet, med krig i Europa og i Midtøsten og med usikkerhet rundt økonomien. I urolige tider er det desto viktigere å ha en regjering som prioriterer riktig.

Regjeringens aller viktigste oppgave er å ta Norge gjennom disse urolige tidene, gi trygghet for en bedre økonomi og en jobb å gå til, men også trygghet for en framtid der vi klarer å løse de store oppgavene i fellesskap: klima- og naturmålene, nok kraft for å sikre både eksisterende og ny industri og næringsliv, og ikke minst trygghet for å leve et godt liv.

Vi ser nå at det er på vei til å snu. Rentetoppen er nådd, og SSB varslet nylig at i år får folk den største reallønnsveksten på ti år. Siden regjeringen tiltrådte, er det skapt 145 000 nye arbeidsplasser, og hele 85 pst. av dem er i privat sektor. Og selv om opposisjonen ikke vil innrømme det, går det godt i norsk næringsliv. Overskuddet i industrien er rekordhøyt, det settes eksportrekorder over en lav sko, og i fjor ble det satt investeringsrekord i norske bedrifter. Dette kommer ikke av seg selv. Det gjøres masse godt arbeid i norsk næringsliv.

I Norge har vi gode forutsetninger for høy verdiskaping, og regjeringen bidrar også til at næringslivet har stabile og forutsigbare rammebetingelser. At det går bra i norsk næringsliv, er ikke bare bra for den enkelte bedrift, men det er også bra for fellesskapet. Når vi i lag klarer å skape mer, ja da er det også mer å fordele. Det bidrar også til å gi folk bedre råd og en trygg jobb å gå til samt til en raus velferdsstat.

Denne regjeringen prioriterer å ha en aktiv næringspolitikk. Enkelt sagt bruker vi noen av fellesskapets verdier til å skape nye verdier. Det handler om å ta risiko i fellesskap med næringslivet for å løse de store utfordringene i lag. Norge står overfor store omstillinger i årene som kommer, og så store oppgaver verken kan eller skal næringslivet løse alene.

Noe av det viktigste jeg gjør som næringsminister, er å være ute og treffe bedriftseiere, arbeidsfolk, lærlinger og tillitsvalgte over hele landet. I både små og store bedrifter har jeg sett hvor mye omstilling som skjer hver eneste dag i den eksisterende industrien og næringslivet, og i en urolig verden er det ikke stillstand Norge trenger i politikken. Vi trenger en politikk som svarer på dagens og morgendagens utfordringer. Derfor utvikler regjeringen en næringspolitikk som er tilpasset dagens virkelighet.

For få uker siden lanserte vi grønn industrifinansiering, en risikolåneordning på 5 mrd. kr. Det er bra. Det har vi fått til sammen med SV. Vi har også lansert flere tiltak for å bedre konkurransesituasjonen i dagligvarebransjen, noe som på sikt kan gi folk lavere priser og bedre utvalg. Og vi skal senere i høst legge fram en gründermelding med viktige tiltak for å få flere gründere.

Regjeringen har også gitt forsvarsindustrien et voldsomt løft, av helt åpenbare årsaker. Vi jobber også med en helhetlig reiselivspolitikk og kommer snart til å sende ut et forslag om besøksbidrag på høring.

Denne regjeringen omfavner også mulighetene som ligger innenfor romfart og romindustri, og vi har gjennom flere grep styrket romaksen Andøy–Narvik–Tromsø–Svalbard.

Forrige uke var jeg i Ukraina med den første næringslivsdelegasjonen som reiste inn. Engasjement og bidrag fra privat sektor er avgjørende for at Ukraina skal holde hjulene i gang og gjenoppbygges, og norsk næringsliv både kan og vil bidra. De gjør mye, og det fortjener de en stor takk for.

Mineralnæringen er en framtidsnæring for Norge, og vi har gode muligheter for å forsyne våre samarbeidsland med kritiske mineraler i årene som kommer. Denne uken skrev vi under en historisk avtale med USA, ja, den første som skrev under en såkalt Memorandum of Cooperation, og til våren kommer det en industrimelding som skal stake ut retningen for norsk industri.

Dette er deler av regjeringens aktive næringspolitikk, som jeg er stolt av. Og med Arbeiderpartiet i regjering kommer vi til å fortsette å jobbe for å skape og dele, og målet er at vi skal bake kaken enda større, sånn at vi har enda mer å fordele.

Bjørnar Skjæran (A) [13:59:16]: Arbeid til alle har vært jobb nummer én for Arbeiderpartiet siden vi ble stiftet i 1887. Sånn kommer det alltid til å være. Hele folket i arbeid er grunnlaget for både velferd og velstand, og den norske velferdsstaten hviler på nettopp det – at hele folket er i arbeid.

For meg har arbeid alltid vært noe positivt og noe av det fineste i livet. Jeg hadde min første jobb allerede da jeg gikk på ungdomsskolen, og som selvstendig næringsdrivende har jeg fått mulighet til å arbeide på mange forskjellige arbeidsplasser. Arbeid gir livet mening, og jeg har vært glad i å arbeide helt siden jeg var ungdom og fikk muligheten til å arbeide som landbruksvikar mens jeg gikk på ungdomsskolen. Arbeid gir trygghet, frihet, mestring og muligheten til å være del av et fellesskap.

Å arbeide har gitt arbeidsfolk i hele Norge trygghet for en inntekt å leve av, mulighet for å kjøpe seg en bolig og til å forsørge dem man er mest glad i.

Derfor skal Arbeiderpartiet utvikle og styrke innsatsen slik at flere kan, vil og får muligheten til å arbeide. Når du trenger det, skal velferdsstaten stille opp for deg – for i det sosialdemokratiske Norge både stiller vi krav til hverandre, og vi stiller opp for hverandre.

I høst skal vi behandle arbeidsmarkedsmeldingen. Det blir viktig. De konkrete tiltakene i arbeidsmarkedsmeldingen skal få flere i arbeid og færre på trygd. Målet er klart, tiltakene er mange.

I denne stortingsperioden har over 145 000 mennesker kommet i arbeid – ni av ti i privat sektor. Det viser to ting: at politikk virker, og at næringslivet vårt går godt og gjør en kjempejobb. Men vi må videre. Arbeiderpartiet vil ha nye 145 000 i arbeid i løpet av dette tiåret. Vi må strekke oss lenger, fordi arbeid er bra for alle som kan arbeide, fordi vi trenger flere hender i arbeid, og fordi det trengs for å finansiere videre utbygging av velferdsstaten.

Det som bekymrer meg mest, er at over 100 000 unge står utenfor arbeidslivet. Utviklingen under Høyres regjeringstid gikk i feil retning, da antallet unge uføre ble doblet i løpet av åtte år. Derfor trenger vi et krafttak for å inkludere unge i arbeidslivet. Den neste generasjonen skal ikke bli den glemte generasjonen. Derfor vil Arbeiderpartiet styrke ungdomsgarantien ytterligere, utvikle et ungdomsprogram og legge grunnlaget for at færre blir sluset inn i helserelaterte ytelser.

Arbeiderpartiet har en plan. Vi får flere i arbeid gjennom å stille krav og stille opp for folk. Høyresidens løsning er usosiale kutt for å piske folk ut i arbeid. Venstre vil redusere sykelønnen, og i de åtte årene med borgerlig styre så vi en lang rekke usosiale kutt som skulle tvinge folk ut i arbeid. Den politikken fungerte ikke da, og den vil ikke fungere nå.

Vi har sett hva Høyre vil, hva de har gjennomført, og hva som ble resultatet. Det ga ikke mersmak. På Høyres vakt ble det fem nye unge uføre hver eneste arbeidsdag. Nå ser vi at trenden snur. Sysselsettingen under Erna Solberg var ikke på noe tidspunkt så høy som den har vært etter regjeringsskiftet. Høyres løsninger fungerte ikke den gang, og de fungerer ikke nå.

Den norske sosialdemokratiske arbeidslinjen handler om å gi folk muligheter til arbeid – om å stille krav og å stille opp. Den skal gi folk muligheten til å bruke arbeidsevnen de har, og samtidig beholde tryggheten. Virkemidlene skal først og fremst bidra til å hjelpe folk inn i arbeidslivet.

Arbeidslinjen handler ikke om å ta inntekter fra folk for å piske dem ut i arbeid, som høyresiden vil. Det handler om å innrette politikken, også ytelsene, på en måte som bygger opp om målet om arbeid til alle, og det handler om en aktiv næringspolitikk, som gjør at et offensivt næringsliv kan skape enda mer. I Norge lever vi av hverandres arbeid, og vi har bruk for at alle bidrar med det de har.

Nikolai Astrup (H) [14:12:46]: Det er tid for å gjøre opp status etter tre år med Støre-regjeringen: Skattene er økt med 40 mrd. kr, helsekøene øker, resultatene faller i skolen, det er færre politifolk i gatene, ambisjonene på vei og bane er redusert, flere enn før melder at de har problemer med å få endene til å møtes, gründerne gjør opprør, og små og store bedriftseiere flytter fra landet.

Regjeringen skryter av at det etableres flere bedrifter, men så langt i 2024 er nesten alle nye arbeidsplasser kommet i offentlig sektor. Likevel er det få tegn til at offentlige tjenester er blitt bedre av den grunn.

Norge er fortsatt et godt land å bo, leve og jobbe i for de aller fleste, men konklusjonen etter tre år med Støre-regjeringen er at det går i gal retning på helt sentrale områder. Det kan virke som om regjeringen ikke tar inn over seg at det er en sammenheng mellom virkemiddel og resultat.

Når eierbeskatningen mer enn dobles på tre år, får det konsekvenser. Bedriftseiere stemmer med føttene og flytter. Når det foreslås innført en grunnrenteskatt med tilbakevirkende kraft for vindkraftverk på land, legges nye prosjekter på is. Norge blir et mindre attraktivt land å investere i, og utenlandske investorer selger seg ut av eksisterende kraftverk. Noen synes sikkert det er flott at offentlig eide kraftselskaper kjøper kraftverk fra utenlandske investorer, men det blir ikke mer kraftproduksjon av at kraftverk skifter hender – tvert om. Det blir mindre tilgjengelig kapital til investeringer i ny kraftproduksjon.

Statsministeren lovet på denne talerstolen et taktskifte i kraftpolitikken, og det har han levert på – fra god styringsfart til full stans. Det er knapt gitt konsesjoner til nye kraftverk siden regjeringen tiltrådte for tre år siden. Samtidig trenger både industri og næringsliv god tilgang på ny kraft for å videreutvikle bedriftene og omstille produksjonen i mer klimavennlig retning. For mange står valget mellom å legge om eller å legge ned og flagge ut. I Europa ser vi allerede at mye industriproduksjon er lagt ned. Norge kan følge etter dersom vi ikke kan tilby kraft som en strategisk innsatsfaktor til konkurransedyktige vilkår.

Jeg er glad for at flere av regjeringens medlemmer nå snakker om at vi må skape for å dele, at kaken må bakes større, men det hjelper altså ikke å si det – regjeringen må endre politikken.

Høyres ambisjon er at Norge skal være det mest attraktive landet i Europa å investere i, men da må vi ha konkurransedyktige rammevilkår. Når jeg møter norske gründere, har de tre prioriteringer, og Høyre stiller seg bak dem alle.

For det første: Formuesskatten på arbeidende kapital må fjernes, slik at norske gründere og bedriftseiere ikke starter milen bak sine konkurrenter ute i verden. Mange bedrifter må prioritere vekst over lønnsomhet i en lang periode for å lykkes. Formuesskatten gjør det vanskelig, for ikke å si umulig. Verdien gründerne skal betale skatt av, reflekterer forventet fremtidig lønnsomhet, ikke penger som kan beskattes i dag. Et norsk Spotify ville vært utenkelig med dagens beskatning.

For det andre: Den siste innstrammingen i exitskatten må reverseres. Vi må likebehandle dem som har skapt verdier i Norge, enten de bor her eller der. Det innebærer å følge prinsippet om at verdier kommer til beskatning den dagen de realiseres. Regjeringens forslag innebærer at man risikerer å betale skatt av verdier som ikke lenger finnes, og det er en risiko som få gründere eller bedriftseiere er villig til å løpe.

For det tredje: Opsjonsskatteordningen må forbedres. Det handler om at gründerbedrifter med svak lønnsevne må kunne premiere sine ansatte med medeierskap fremfor lønn. Problemet er at det ikke hjelper å gjøre noe bare med opsjonsskatteordningen hvis man ikke samtidig gjør noe med formuesskatt på arbeidende kapital og exitskatten.

Denne uken kunne vi lese at næringsministeren frir til gründerne med noen ekstra statlige millioner til ulike ordninger. Det kan godt hende at enkelte av tiltakene som foreslås, kan være positive for noen, men ingen av dem retter opp regjeringens forverring av de generelle rammevilkårene. For å si det billedlig: Etter at finansministeren har skutt gründerne i foten, kommer næringsministeren med plaster. Det hjelper heller ikke at Arbeiderpartiet nå lover at dagens historisk høye skattenivå skal fryses de neste fire årene. Regjeringens støttehjul i budsjettarbeidet, SV, mener at skattene skal ytterligere opp for bedriftene. Andre potensielle samarbeidspartier – Rødt og Miljøpartiet De Grønne – er heller ikke smålåtne i sine skattekrav. Da hjelper det så lite at næringsministeren står på Gardermoen og ønsker utflyttede bedriftseiere velkommen hjem.

Høyres svar på bedriftenes utfordringer er å gjøre rammevilkårene for gründere og norske bedrifter konkurransedyktige. Det hjelper ikke med statlige støtteordninger, tilskudd fra Innovasjon Norge eller statlig såkornkapital hvis ikke rammevilkårene i Norge er minst like gode som i landene vi konkurrerer med. Realiteten nå er at de er mye verre, og da blir ikke kaken større. Den blir på sikt mindre. Regjeringens egen perspektivmelding anslår nullvekst på lang sikt.

Heldigvis er politikk en fornybar ressurs – og snart er det valg.

Heidi Greni (Sp) [14:27:17]: Vi ser nå et historisk taktskifte i distriktspolitikken. Regjeringens distrikts- og regionalpolitikk er en bred og langsiktig satsing fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Med en aktiv og målrettet politikk har vi gode muligheter for å øke folketallet i distriktene, i tråd med målene i distriktsmeldingen.

To av grepene vi har innført, er halvert fergepris og halverte priser på FOT-rutenettet. I tillegg har vi sørget for gratis ferge for øyer og andre samfunn uten veiforbindelse, og alle fergesamband med under 100 000 passasjerer årlig er gratis. Vi gjør dette for at folk og næringsliv skal ha mindre ekstrautgifter med å bo i distriktene, og vi knytter landet sammen.

Der det er unger, er det håp og framtid. Senterpartiet har vært spesielt opptatt av barnefamiliene i dyrtiden. Dyrtiden har rammet alle, men barnefamiliene spesielt. Derfor har vi redusert barnehageprisene og økt barnetrygden til et historisk høyt nivå. Dette gjør vi for å bidra til at unger i hele landet kan vokse opp i familier med trygg økonomi.

Vi i Senterpartiet mener at vettet er jevnt fordelt over hele landet. Derfor vil vi ha minst mulig statlig overstyring av kommunene våre. Lokalpolitikerne kjenner sin kommune og sin hverdag best, og de vet hva som kreves for å bygge gode lokalsamfunn. Derfor er de endringene vi foreslår i statlige planretningslinjer, der distriktskommuner får større frihet til å legge til rette for spredt boligbygging, veldig viktige. Mange unge oppgir muligheten for bolig utenfor sentrum som et premiss for å flytte til en distriktskommune.

Det er vanskelig i mange kommuner å rekruttere folk – for næringslivet og for kommunene. Eldrebølgen begynner å treffe mange kommuner, og dette vil bare bli enda mer krevende framover. Det finnes ingen enkel løsning, men jeg vil trekke fram et grep som Senterpartiet har tatt for å styrke den desentraliserte utdanningen, som et viktig grep. Mange bosetter seg i nærheten av der de har studert, når de er ferdig med studiene. Det er ikke alle som har mulighet til å være heltidsstudent på en campus. Vi legger nå til rette for at enda flere kan være student og samtidig ivareta familieliv, jobb og forpliktelser i lokalsamfunnet.

Ikke minst er det store grepet som vi tar med sletting av studielån i distriktene, viktig for å få rett kompetanse for næringsliv og også for kommuner. De som flytter til en kommune i sentralitetsklasse 5 eller 6, vil få slettet 25 000 kr av studielånet i året. Dette er et viktig grep som vil føre til at flere vil ønske å bosette seg utenfor pressområdene. Det er i distriktskommunene næringslivet og det offentlige sliter mest med å skaffe kompetanse, og grepet vi innfører nå, vil hjelpe på den utfordringen. En aktiv distriktspolitikk krever ulike verktøy for å sørge for levende lokalsamfunn i hele landet.

Vi har levert en historisk endring i inntektssystemet for kommunene. Vi omfordeler fra skattesterke til skattesvake kommuner, slik at alle kommunene kan tilby likeverdige tjenester. En viktig jobb vi gjør for kommunene, er å trygge dem økonomisk, og den viktigste jobben vi gjør, er å sørge for at inflasjonen går ned, da renteutgiftene er en stor post for kommunene.

Senterpartiet har sammen med Arbeiderpartiet i regjering levert historiske grep for å bygge hele landet. Vi har økt pendlerfradraget, vi er godt i gang med bygdevekstavtalene, vi har innført billigere barnehage i distriktet – alt dette er tiltak for å gjøre det mer attraktivt for barnefamilier. Men Høyre er imot de historiske grepene vi har innført. Høyre er imot gratis ferger og billigere barnehage i distriktet. Høyre vil også ha milliardkutt i landbruket, som er bærebjelken i distriktet.

I dag bekreftet Høyres leder i replikkvekslingen med representanten Fasteraune at hun er minst like bekymret for rekrutteringsutfordringer i byene som i distriktet. Med andre ord innser ikke Høyre det alle andre formidler, at rekrutteringsutfordringene er aller størst i distriktskommuner. Det tolker jeg som at Høyre også er imot sletting av studielån for dem som bor i kommuner i sentralitetsklasse 5 og 6.

Da jeg i 2009 ble spurt om hva som var min hovedmotivasjon for å stille til valg til Stortinget, var svaret mitt reduserte økonomiske og geografiske forskjeller – ikke minst det siste. Som lokalpolitiker under Erna Solberg innså jeg at utarmingen av distriktskommuner ikke kunne fortsette. Jeg er stolt av den jobben Senterpartiet og regjeringen har gjort for å jevne ut sosiale og geografiske forskjeller. Senterpartiets mål er å snu sentraliseringen. Vi vil bygge hele landet.

Hans Andreas Limi (FrP) [14:40:55]: 2024 blir nok et år der den økonomiske situasjonen forverrer seg for svært mange. Renten og prisveksten holder seg på høye nivå. Høy prisvekst har ført til at folks disponible inntekt har falt de to siste årene. Samtidig har samlede skatte- og avgiftsinntekter økt med over 100 mrd. kr siden nåværende regjering tiltrådte, og oljefondet nærmer seg rekordstore 19 000 mrd. kr, eller ca. ti statsbudsjett. Aldri har en finansminister hatt mer penger til rådighet. Samtidig sliter mange med å få endene til å møtes. Dagens regjering har ikke bare sørget for å øke skatte- og avgiftstrykket, den har også gjort det på måter som har rokket ved hele forutsigbarheten og tilliten i den økonomiske politikken. Skatteskjerpelser kan komme veldig raskt og uventet fra denne regjeringen.

Verdipapirstatistikk fra Statistisk sentralbyrå viser at utlendinger nå har nettosolgt aksjer i Norge i hele åtte kvartaler på rad. Samtidig har en rekke nordmenn valgt å dra utenlands med sine formuer. Norge fremstår ikke lenger som et attraktivt land å investere i. Hvis få vil investere i Norge på grunn av usikkerhet rundt rammevilkår og manglende tillit til norsk økonomi, dempes etterspørselen etter kroner. Det bidrar til en svak kronekurs. En svak krone bidrar igjen til høyere inflasjon, som igjen gjør at rentekutt lar vente på seg. I Europa og USA kuttes det nå i renten. I Norge må hardt prøvede husholdninger smøre seg med tålmodighet – et mulig rentekutt ventes ikke før til neste år.

Forutsigbarhet har også blitt et fremmedord i næringspolitikken. Tidligere har politikerne og Stortinget vedtatt et sett med rammebetingelser for næringslivet, og så har det vært opp til næringslivet selv å finne de gode løsningene. Når politikerne selv skal plukke ut vinnere gjennom bruk av subsidier, garantier og lån kombinert med lite gjennomtenkte skatter, også kalt aktiv næringspolitikk, blir det krevende å drive lønnsom næringsvirksomhet. Et fritt marked der bedriftene i størst mulig grad har frihet til å utvikle seg som de vil, med minst mulig subsidier og offentlig innblanding, gir de beste forutsetningene for å lykkes.

Vi i Fremskrittspartiet viste i vårt alternative statsbudsjett for 2024 hvordan vi ønsker å slippe skaperkraften fri og begrense det offentliges makt. Det offentlige skal ikke påta seg oppgaver som kan løses av enkeltpersoner, bedrifter og organisasjoner. Fremskrittspartiet mener det er behov for å kutte i byråkrati og øke i investeringer i fremtiden. Gitt gjentatte forsikringer over lang tid om at nå snur det, har skuta Norge fortsatt samme kurs i dårlig sikt mellom mange skjær. Økonomien, tryggheten eller friheten til å velge løsninger som passer den enkeltes situasjon, oppleves ikke bedret verken blant folk eller i næringslivet.

Jeg vil også minne om at utsiktene for neste år uunngåelig preges av utrygghet på grunn av situasjonen i Europa, krigen i Ukraina, men også på grunn av kriminalitetsutviklingen i Norge med daglige voldssaker over hele landet og en økende organisert kriminalitet relatert til narkotikasmugling og -salg – alt mens gjenopprettede politikontor i fredelige bygder krever ressurser som også etter politiets egen vurdering kunne vært brukt langt bedre.

Tryggheten for at helse- og omsorgstjenester er tilgjengelige når en trenger dem, styrkes heller ikke av manglende plasser, økt ventetid og lange helsekøer. Det synes fortsatt viktigere å ivareta en ideologisk tilnærming som holder privat kapasitet utenfor, enn mest mulig effektivt å gi det omsorgstilbudet og tryggheten for rask helsehjelp som landets innbyggere ønsker og trenger. Dette gir en todeling av helsevesenet med størst tilgjengelighet for dem som kan betale forsikringer eller behandlingen selv. Dessverre ser vi også resultatene av denne politikken ved en markant økning i sykefraværet.

Trontalen overbeviser ikke om at det er grunnlag for å forvente noen kraftfulle grep på noen av disse områdene i året som kommer.

Marian Hussein (SV) [14:54:20]: Det er en alvorlig situasjon hele verden står i i disse dager. Før forrige sesjon sluttet, var vi mange som håpet på at det når vi møttes til høsten, skulle være mer fred i verden og færre mennesker som skulle lide. Dessverre har situasjonen egentlig aldri vært verre for veldig mange mennesker i Midtøsten – i Palestina, i Libanon og nå i flere land hvor folk flykter for å søke trygghet.

Jeg vil berømme regjeringen for å ha vært ganske tydelig om de siste angrepene, og for hvordan man har håndtert situasjonen. Så vil jeg si at vi i Norge kan gjøre mer, selv om USA og veldig mange andre land har sviktet der det gjelder, og at vi må slutte å sende mer våpen til denne krigen.

Det er veldig rart å hoppe fra en verdenssituasjon som er så alvorlig, til norsk politikk, men jeg skal gjøre et forsøk.

I dag har vi hørt en samlet høyreside fortelle om hvor fælt det går med norsk industri og norsk økonomi, men samtidig er de veldig klare for å realisere drømmene. De er klare for å realisere drømmene til de rikeste og ikke til folk flest. Lenge har jeg sagt – og jeg mener det fortsatt – at det vakreste med Norge ikke er naturen, men hvordan vi historisk har skapt et samfunn hvor vi svarer på de store spørsmålene og løser dem i fellesskap, og hvor avstanden er kort til dem som har makt og tar beslutninger, i et ellers så langstrakt land.

I dag er vi samlet for å snakke om de viktigste spørsmålene i vårt land. Ett av disse er rettferdighet og trygghet i velferden vår, for den har blitt veldig møllspist etter mange år med frislipp i markedet og nye krav til innsparing. Velferden vår fortjener mye mer enn spinking og sparing. Vi skal heller stå opp for det samfunnet der alle har like muligheter til god helse, god utdanning og god velferd. Likevel har vi i dag og i lang tid hørt en samlet høyreside som er klar for å ta kampen for at kommersielle krefter skal få makt og mer penger ut av vår felles velferd. Er det riktig at vi lar dem som setter profitthensynet øverst, møte oss når vi er på vårt mest sårbare?

Nylig kunne vi lese hvordan Helse nord har brukt 800 mill. kr på private kommersielle. Noen av disse eierne har tatt ut utbytte i hundremillionersklassen. Samtidig har Helse nord måttet bygge ned egne tilbud, og kommune etter kommune har måttet slåss for å beholde livsviktige helsetjenester i nærheten. Høyresiden gir oss en politikk som undergraver velferden vår, fordi de enten vil kutte i skattene for de aller rikeste på toppen og legge belastningen på alle oss andre, eller de vil privatisere og splitte opp et helsetilbud, og dermed også velferdsstaten.

Vi i SV står i klar og sterk kontrast til høyresidens politikk. Vi skal redde velferden. Vi skal gjøre den bredere, enten det handler om tannhelse, tilgangen til SFO eller et sterkt offentlig helsevesen. Vi skal ha sterkere fellesskap – for rettferdighet og for et Norge der velferd er en rettighet for alle, ikke en luksus for de få.

Vi ser det veldig tydelig innen tannhelse. Tennene er en del av kroppen. Samtidig gjør Høyre i Oslo det samme som kanskje Høyre i regjering vil gjøre, og det er å kutte i velferden for de 21- og 24-åringene som allerede har en lovfestet rettighet, for at de skal finansiere at milliardærene med villaer på vestkanten skal slippe eiendomsskatt. Vi i SV er klare for å kjempe bit for bit for å inkludere tannhelse i egenandelsordningen, slik at tennene blir en del av kroppen, og at vi får stoppet de amerikanske tilstandene som er i velferden vår i dag. Ingen skal måtte lide fordi de ikke har råd til å gå til tannlegen.

Så er det viktig å si: For å bygge et samfunn må vi sikre at alle har brød, istedenfor å sikre kake til de rikeste.

Statsråd Erling Sande [15:07:20]: Trontala og trontaledebatten gjev ei anledning til å diskutere dei store prioriteringane, dei store politiske skilnadene mellom oss som politiske parti, og på nokre område blir desse skilnadene tydelegare enn på andre.

Senterpartiet og Arbeidarpartiet har under denne regjeringsperioden ført ein politikk som har vore eit tydeleg skilje mot det som var Solberg-regjeringa si sentraliserings- og samanslåingspolitikk. Vårt mål er klart: Ein skal kunne leve eit godt liv i heile Noreg. Summen av tiltak for å sikre busetjing, verdiskaping og aktivitet i små og store samfunn i heile landet vårt utgjer den mest aktive distriktspolitikken som er ført i Noreg på fleire tiår. Verdiskapinga i landet vårt skjer i heile landet. Inntektene kjem inn til fellesskapet frå petroleumsnæringa ute i havet, frå dei rike fiskeria våre i både nære og fjerne farvatn, frå oppdrettsnæringa langs kysten og frå energinæringa i innlandet som skapar kraft frå naturressursane våre.

I alle delar av landet vårt har folk sett moglegheitene i lokalsamfunna sine, skapt små og store verksemder innan serviceyrke, bygg og anlegg, reiseliv, eit aktivt landbruk i om lag alle kommunane våre, store industriverksemder og små software-leverandørar med verda som marknad. Vi finn dei inst i fjordarmane, og vi finn dei i storbyen, og dei er der fordi folk der har sett moglegheiter, og desse næringane treng folk for å vere der også i framtida. Vi må ha ein politikk som legg til rette for både offentleg tenesteyting og privat verdiskaping. Denne regjeringa skapar politikken for å ta heile landet i bruk.

Desentralisert utdanning, med studietilbod nær der folk bur, gjev moglegheit for unge til å ta utdanning nær heimstaden sin og for å få påfyll av viktig kunnskap – for å gjere arbeidet sitt betre eller for å gjere eit anna arbeid. Utdanning nær der dei bur, legg til rette for kompetansepåfyll i kombinasjon med deltaking i arbeidslivet og det å ha eit familieliv. Auka kompetanse styrkjer konkurransekrafta til næringslivet, og det aukar kvaliteten i dei offentlege tenestene.

Halverte ferjeprisar og gratis ferje: Vi veit at dette betyr noko for lommeboka til folk som bur langs kysten, og det er viktig for næringslivet å redusere kostnadene for næringslivet. Halverte flyprisar på kortbanenettet og auka pendlarfrådrag gjer avstandsulempene mindre. Halverte barnehageprisar og den nyleg varsla nedskrivinga av studielån gjer livet i distriktskommunar lettare å teste ut for barnefamiliar og nyutdanna. Auka breibandssatsing, bygdevekstavtalar og nærtenestesenter gjev moglegheit for tenester nær der folk bur.

Dei gode lokalsamfunna blir skapte både på små og store stader. Regjeringa har styrkt viktige bysatsingar, slik som områdesatsingane og byvekstavtalene. Gjennom målretta satsingar styrkjer vi nærmiljøet og gjev gode oppvekstvilkår i bydelar som har levekårsutfordringar, og gjennom gode kollektivløysingar og effektive transportsystem sikrar vi byutvikling og betrar bymiljøet.

Vi høyrer ofte omgrepet velferdsstat. Eigentleg har vi velferdskommunar. Kommunen treffer innbyggjarane mange gonger gjennom livet, frå vogge til grav. Senterpartiet og Arbeidarpartiet er opptekne av at vi klarer å sikre eit likeverdig tenestetilbod i heile landet. Difor varsla vi i vår både ei styrking av kommuneøkonomien og ei omlegging av inntektssystemet til kommunane for det komande året, og eg er glad for at Stortinget slutta seg til endringane i inntektssystemet. Vi både fordeler og omfordeler vekst på ein sånn måte at dei kommunane som har lågast skatteinntekter, får mest. Dette er god utjamnande politikk, og det er med på å leggje til rette for at ein skal kunne leve eit godt liv i heile Noreg.

Bjørnar Moxnes (R) [15:27:29]: For over hundre år siden bodde vaskekona Karoline Emilie Larsen alene med seks barn i en ettroms kommunal leilighet på Tøyen. Etter at mannen døde, strakk ikke lønnen til, og i en periode mottok hun offentlig støtte for at familien skulle overleve. Med det ble hun fratatt stemmeretten. Men Karoline nektet å bøye nakken. Hun møtte opp i valglokalet på Kampen skole i 1916 for å avgi sin stemme. Der ble stemmeseddelen inndratt. Sammen med fem andre arbeiderkvinner klagde hun på avgjørelsen. Den klagesaken ble viktig, for de som var blitt frarøvet stemmeretten, reiste selv kampen for likeverd og rettferdighet. I 1919 vant de fram. Endelig hadde alle stemmerett. Det hadde ingen andre partier tenkt på å markere før Rødt fremmet forslag om det i trontaledebatten i oktober 2017, som var vårt aller første forslag i denne sal, og det fikk enstemmig tilslutning.

Historien minner oss om noe viktig. Arbeidsfolk har aldri fått frihet i gave fra de rike og mektige. Hvert skritt har blitt kjempet fram. Rettigheter og rettferdighet er ikke noe vi får, det er noe vi tar. Sånn er det også i dag, som når hundretusener må droppe å gå til tannlegen fordi de ikke har råd, selv om de trenger det, mens landets største oppdrettsmilliardærer økte formuene med 26 mrd. kr bare i fjor. Eller når bydelene i Oslo må kutte hundretalls millioner kroner i velferden, noe som rammer barn og unge, eldre og pleietrengende, mens Høyre-byrådet gir skattekutt til folk med de største og dyreste boligene, eller som når folk flest sliter med høye strømpriser og boliglån som vokser over pipa, mens strømselskapene går med dundrende overskudd. Norske banker hadde et overskudd etter at alle kostnader var betalt, på 100 mrd. kr i fjor. Sånn må det ikke være.

Når det er stor urettferdighet, når velferden må bygges ut og arbeidsfolk må sitte igjen med mer, hvorfor skal de største, rikeste og mektigste skjermes? Fram til 2013 var skatt på overskudd i selskapene på 28 pst. Så kuttet høyreregjeringen den, ned til 22 pst., og dette nivået har dagens regjering beholdt. Det betyr i kroner og øre at bankene betaler 6 mrd. kr mindre nå enn de ville gjort med 2013-skattesatsen. NorgesGruppen, Orkla og Reitan hadde et samlet overskudd på over 10 mrd. kr i fjor. For dem er skatteregningen 720 mill. kr lavere enn den ville vært i 2013.

For å ta strømprisene: Det er ingen naturlov at vår evige, fornybare strøm fra vannkraften – den koster 12 øre/kWh å produsere – skal selges for det fem-, seks- og sjudobbelte. Folk flest skjønner ikke hvorfor den rimelige strømprisen på norsk vannkraft skal dras opp av prisen på dyr gass i Europa. Vi snakker her om Norges viktigste konkurransefortrinn i hundre år, og som er grunnlaget for veldig mye av industri- og verdiskapingen i Norge. Vi må ta tilbake styringen av strømprisen fra strømbørsen Nord Pool og innføre en innenlands makspris på strøm på 35 øre/kWh. For å kunne gjøre dette i framtiden må vi avvise EUs fjerde energimarkedspakke, som vil gjøre en sånn type makspris ulovlig hvis den vedtas.

Vi står overfor en mulig storkrig i Midtøsten, men Israels folkemord mot palestinerne og angrep på Libanon, som har fordrevet én million mennesker på flukt, nevnes knapt i trontalen. Norge må gjøre mye mer for å stoppe Israels krigshissing og bombing. Vi må støtte opp om Sør-Afrikas sak i Den internasjonale domstolen, ICJ, noe Rødt foreslår her i dag. Oljefondet må slutte å være Europas største investor i okkupasjonen av Palestina. Norge må slutte å godta at våpen og våpenkomponenter fra norskeide selskaper havner i den israelske krigsmaskinen. Kampen for et fritt Palestina fortsetter. Vi krever handling. Norge kan og må gjøre veldig mye mer.

Sveinung Rotevatn (V) [15:41:25]: Førre månad vart det sett varmerekord – ikkje berre éin varmerekord, men fleire titals varmerekordar over heile Noreg. Øvst på pallen til slutt stod Etne i Sunnhordland, som no har registrert den varmaste septemberdagen i Noreg nokosinne – 30,6 grader. Dei slo den gamle rekorden ikkje med nokre desimalar, men med to heile grader. Den gamle rekorden var tre år gamal. 2024 ligg an til å verte det året der dei globale klimagassutsleppa når nok ein topp, og i 13 av dei 15 siste månadene er det sett nye globale varmerekordar.

Klimaendringane er i full gang, med dei konsekvensane det får for issmelting, havstiging, ørkenspreiing og dårlegare livsvilkår for menneske, dyr og plantar. Alle varsellampene blinkar, og vi har veldig dårleg tid. Regjeringa Støre, derimot, ser ut til å ha frykteleg god tid. Viktige EU-direktiv innanfor klima- og energipolitikken står på vent. Senterpartiet har tydelegvis framleis full vetorett på det området. Trass i at EU no har signalisert at tolmodet er i ferd med å ta slutt, er f.eks. fornybardirektivet frå 2018 framleis gjenstand for eit evigvarande internseminar i regjeringa.

Det viktigaste løftet regjeringa har gjeve i klima- og energipolitikken, har vore, som det heiter, å utvikle, ikkje avvikle norsk sokkel. Det har dei levert på. Olje- og gassutbygginga går på fullt turtal. Ein kan merke seg at det offentlege ekspertutvalet som vurderte klimapolitikken fram mot 2050, kom med ei veldig tydeleg anbefaling. Det var at skal vi ha sjanse til nå klimamåla våre, må vi snart leggje ein plan for korleis vi skal klare å avrunde oljealderen på ein fornuftig måte.

I tillegg kom dei med ei ganske interessant åtvaring til norske politikarar: Den oljeskattepakken som vart vedteken i denne salen i 2020, som har gjeve ein veldig «boost» i olje- og gassnæringa, er snart tom. Ordrebøkene er i ferd med å verte tømte, og då, åtvara utvalet, vil det kunne kome nye krav frå industrien om nye støttepakkar. Kva skjedde? Jo, mindre enn eitt år etter at utvalet kom med den spådomen, var toppsjefen i eit stort selskap ute på forsida av Dagens Næringsliv og bad om ein ny støttepakke.

Statsministeren kommenterte heldigvis i den anledninga at regjeringa ikkje har planar om ein ny støttepakke. Eg håpar den mangelen på planar ligg fast, for i møte med den typen krav, som kjem til å kome, er det viktig at eit samla storting klarer å halde hovudet kaldt – og mykje kaldare enn det ein klarte våren 2020. Då må ein rett og slett seie tydeleg nei til nye stimulipakkar. Omstillinga av olje- og gassnæringa går allereie for sakte. Det er ingen grunn til å forseinke ho ytterlegare.

Samtidig som vi stoppar ny forureining, må vi ta vare på naturen vi har. Vi må også rydde opp i gamle synder, slik som vi f.eks. har gjort i Store Lungegårdsvannet sør for Bergen sentrum, der ein i tiår, for ikkje å seie hundreår, har dumpa kloakk, industriavfall, tungmetall og miljøgifter, som gjer at det har vore utrygt å bade der, og langt mindre har det vore gode levevilkår for fisk og andre sjødyr og plantar. Den førre regjeringa, med Venstre i spissen, føreslo pengar til å rydde opp. No er det gjort. Kva ser vi då? Jo, vi ser igjen stimar med fisk: hyse, kviting og torsk. Vi ser kråkebollar, vi ser sjøstjerner, vi ser alt det vi skal sjå i havet, når vi lar det vere i fred og lar naturen vekse fram.

Naturen har ei fantastisk kraft i seg. Han kan reparere seg sjølv, han kan kome tilbake viss vi gjev han rom til det. Difor må vi ikkje berre la vere å øydeleggje ny natur, vi må også gje rom for meir natur.

Denne regjeringa har framleis til gode å leggje fram eit statsbudsjett der dei ikkje kuttar i viktige natursatsingar som f.eks. skogvern. No har det leke ut at dei omsider skal gje nokre slantar til natur i budsjettet som kjem. Eg er mildt sagt spent på å sjå heilskapen i det. Svaret kjem på måndag.

I alle tilfelle er det slik at sjølv om klimapolitikk og naturpolitikk kan vere komplisert i sine detaljar, er det ikkje så komplisert, meiner eg, i praktisk politikk. Då er det rett og slett slik at skal ein få ordentleg klimapolitikk og ordentleg naturpolitikk, treng ein politikarar som bryr seg om klimaet, og som bryr seg om naturen.

Åsmund Aukrust (A) [15:55:08]: Jeg tror mange av oss akkurat nå holder pusten med tanke på hva som skal skje de neste timene og dagene. Verden står nå på randen av en storkrig i Midtøsten, og vi har kanskje den farligste situasjonen i Midtøsten i moderne historie. Israelske styrker er nå på vei inn i Libanon, iranske missiler har blitt avfyrt mot Israel, og millioner av mennesker lever nå i frykt. Dette er det vi har fryktet lenge, at denne forferdelige krigen i Gaza skal eskalere. Fra norsk side har vi gjort det vi kan for å unngå at den skal spre seg til hele regionen.

På mandag viser kalenderen igjen 7. oktober. Det var høstdagen da Israel ble rammet av et brutalt terrorangrep som tok over 1 200 menneskeliv, uskyldige ungdommer som var på musikkfestival, familier som bodde i kibbutz og altfor mange andre. Nå som vi nærmer oss årsdagen, tenker vi på alle dem som savner sine, og de som fortsatt venter på å få hjem sine – gislene.

Israel har som alle andre land rett til selvforsvar, men det vi har sett det siste året, er noe helt annet. Gazas befolkning er drevet på flukt igjen og igjen. De lever under konstant frykt og ydmykelse. Det er 40 000 mennesker som er drept i krigen, og veldig mange flere lider eller har mistet livet på grunn av mangel på mat, medisiner, vann og alt annet som skal til for å overleve. Nødhjelp slippes knapt inn, og situasjonen er både umenneskelig og uholdbar. Vår solidaritet ligger hos Gazas befolkning, som har gått igjennom det aller tøffeste året.

Jeg er stolt av at Norge har ledet an for å stoppe denne krigen. Vi har krevd umiddelbar våpenhvile. Vi har insistert på at internasjonal rett skal holdes, og at de ansvarlige for krigsforbrytelsene skal stilles til ansvar. Vi har jobbet for å få gislene løslatt, at humanitær hjelp skal komme inn, og vi har økt vår støtte til det palestinske folk.

Det blir ingen fred i Midtøsten før det blir våpenhvile i Gaza. Det er det aller viktigste. Men etter det, det er da den virkelig store jobben begynner med å bygge fred, sikkerhet og stabilitet. Også her har Norge ledet an, og kanskje det beste eksempelet på det er anerkjennelsen av staten Palestina. Det finnes ingen militær løsning for fred. Fred kan bare komme gjennom politisk prosess, hvor okkupasjonen tar slutt og terror og drap av sivile opphører. En tostatsløsning er den eneste veien for å få til en bærekraftig fred for alle sider i denne konflikten.

Norge har hatt en veldig tydelig stemme. Samtidig ser vi – i skarp kontrast – hvordan dette ville vært med en borgerlig regjering. Da Norge, Spania og Irland anerkjente staten Palestina, dro Fremskrittspartiets leder, Sylvi Listhaug, rett til den israelske ambassaden. Når Libanon nå angripes med bomber og bakkestyrker, kommer det jubelord om fantastiske og fine operasjoner fra Fremskrittspartiet. Vår regjering har stått fast på den politiske og økonomiske støtten til FNs arbeid for palestinere, samtidig som de borgerlige har krevd å strupe den. Jeg er glad og stolt over at den norske regjeringen har levert, og at arbeidet ikke stopper opp før lidelsene opphører.

Vi behøver ikke å reise til Midtøsten for å finne krig. Vi har en storskala krig midt i Europa. Vi må aldri slutte å bli sinte, redde, forbannet og opprørte over Russlands brutale krig i Ukraina. Det er nå over ti år siden Russland invaderte Krym, og det er to og et halvt år siden februarnatten da Russland gikk til fullskala invasjon av Ukraina. Her mener jeg Stortinget har funnet fram til det beste i oss. Vi har samlet oss om støtten til det ukrainske folk – politisk, moralsk, militært, sivilt og humanitært. Da Nansen-programmet ble lansert av statsminister Støre, president Zelenskyj og de parlamentariske lederne, var Norge først ute med et flerårig støtteprogram for Ukraina. Siden den gang er det mange andre land som har fulgt etter. Det gjør at det norske programmet har hatt større verdi enn programmet i seg selv. Og programmet har siden det ble lansert for halvannet år siden, nærmest blitt doblet, både for 2024 og i programmets totale ramme.

I en debatt som stort sett handler om alt det vi på Stortinget er uenige om, er det bra at vi kan komme sammen og bli enige om det som vil være en hovedoppgave for oss også denne sesjonen, nemlig vår felles støtte til ukrainernes kamp. For det er virkelig ingen klisjé å si at ukrainernes kamp også er vår kamp. Vår frihet avhenger av deres frihet, og ukrainerne skal vite at vi er på deres side så lenge det er behov for det.

Erlend Svardal Bøe (H) [16:08:03]: Aldri før har norske pasienter måttet vente lenger på helsehjelp. Ventetidene for å få helsehjelp for fysiske sykdommer er i august 85 dager i snitt, og over 260 000 mennesker står i helsekø. Det er frustrerende ikke å få den helsehjelpen du trenger når du trenger den, og ikke minst med den maktesløsheten du kjenner på som enkeltmenneske i møte med et stort system. Økte ventetider gjør at mennesker må sette livet sitt på vent. Noen kan falle utenfor arbeidslivet, og hverdagen blir tyngre å bære. Alle i salen her ønsker at ventetidene skal snu, og at pasientene i tiden framover skal slippe å måtte stå i en unødvendig lang helsekø.

Mye av ansvaret for den situasjonen som norske pasienter nå står i, og som har blitt vanskeligere, er det Støre-regjeringen som har. Siden 2021 har ventetidene økt med nesten to uker, 50 000 flere pasienter står i helsekø, og dobbelt så mange pasienter opplever å ikke få helsehjelp innenfor den medisinsk forsvarlige fristen som er satt av helsetjenesten. Det er uholdbart, og i økte ventetider ligger det mange tapte muligheter og mye usikkerhet for norske pasienter.

I mai lanserte Støre-regjeringen det såkalte ventetidsløftet, med brask og bram. Etter tre år med rød-grønn helsepolitikk som har bidratt til å øke ventetidene, helsekøene og fristbruddene kraftig, men også svekket samarbeidet med private aktører og systematisk redusert sykehusenes mulighet til å få mer betalt for å behandle flere pasienter, bestemte Støre-regjeringen seg endelig for at det var på tide å gjøre noe. Ventetidsløftet til Støre-regjeringen er en form for skippertakspolitikk som norske pasienter ikke fortjener, og som landets helsepersonell heller ikke fortjener. Støre-regjeringen har erklært dugnad og sier at ventetidsløftet først og fremst er en ekstraordinær innsats. Men denne gangen har ikke regjeringen erklært unntakstilstand på grunn av en pandemi. Denne gangen er det dugnad for å ta igjen konsekvensene av Støre-regjeringens feilslåtte helsepolitikk i tre år. I takt med at helsekøene har økt, har Støre-regjeringen endret finansieringen, sånn at sykehusene nå taper penger på å behandle flere pasienter. Arbeiderpartiet har også endret retorikken, men ikke politikken når det gjelder bruk av ledig behandlingskapasitet hos private aktører. Den grunnleggende politikken til Arbeiderpartiet består, og det så vi ikke minst med avviklingen av fritt behandlingsvalg og nedsetting av avkommersialiseringsutvalget, for å bygge ned privat sektor i helse- og omsorgstjenesten.

Det er grunn til å spørre seg hvor vår felles helsetjeneste var da det gikk ni måneder før MS-syke Nina fra Mo i Rana fikk helsehjelp. Hun opplevde at fristen for hvor lenge det er medisinsk forsvarlig å vente for å få helsehjelp, ble brutt med hele tre år, og hun følte seg glemt av helsetjenesten. Og hvor var vår felles helsetjeneste for politimannen «Lars», som i ren desperasjon over den lange ventetiden på en enkel operasjon som kunne ha fått ham raskt tilbake i arbeidslivet, valgte å låne 100 000 kr av sin far for en privat operasjon? Bak alle de storslåtte ordene til helseminister Vestre om at det er satt i gang flere hundre tiltak, står det mennesker som trenger helsehjelp – mennesker som Nina og mennesker som «Lars», som kjenner konsekvensene av Støre-regjeringens feilslåtte helsepolitikk på kroppen.

Høyre mener vi kan få ned ventetidene, og vi har ikke ventet på at det skal bli rekordhøye ventetider, før vi har foreslått tiltak i denne salen. Høyre har foreslått mer penger til de offentlige sykehusene, foreslått flere øremerkede kjøp av ledig kapasitet hos private aktører for å sikre flere raskere helsehjelp og foreslått at sykehusene ikke skal tape penger på å behandle flere pasienter. Forrige gang Høyre satt i regjering, klarte vi å kutte ventetidene med to uker. Vårt fremste løfte til pasientene når vi kommer tilbake i regjeringskontorene neste år, er at vi skal klare det igjen, for vi trenger en helsetjeneste som alltid setter pasienten først, og ikke systemet, og som ikke driver skippertakspolitikk, men klarer å holde ventetidene lavest mulig for norske pasienter.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [16:20:57]: For Senterpartiet og Arbeidarpartiet i regjering har det vore avgjerande viktig å leggje til rette for at folk skal kunne bu, arbeide og leve eit godt liv i heile Noreg, for trygge og gode lokalsamfunn i både bygd og by, for å styrkje kommunane og finansieringa av sjukehusa, og for eit lokalt nærverande politi som legg vekt på førebygging og på å vere til stades i kvardagen til folk over heile landet. Alt det er det varsla satsingar på i det statsbudsjettet som kjem om nokre dagar.

Vi er opptekne av å leggje til rette for vekst og utvikling i heile Noreg. Vi er opptekne av å leggje gode rammer rundt livet til folk. Vi er òg opptekne av å leggje grunnlaget gjennom nasjonal eigarskap og kontroll, og sikre norsk sjølvstende og stå opp mot overstyring frå EU og EØS.

Eit heilt grunnleggjande fundament for å utvikle Noreg er at vi har gode, moderne og framtidsretta kommunikasjonar. Vi må ta betre vare på det vi har, og så må vi utbetre der ein kan og byggje nytt der ein må. Ei viktig dreiing i ressursbruken har nettopp vore i større grad å prioritere det: meir vektlegging av drift og vedlikehald, mindre investeringar og viktige fornyings- og utbetringstiltak, slik at ein finn rom for alt frå utbetring av Veibustkrysset i Sula i Møre og Romsdal, som er varsla frå samferdselsministeren, til òg å gjere viktige utbetringstiltak på Hovedbanen, på jernbanen som går mellom Lillestrøm og Eidsvoll. Det handlar om trygge vegar, og det handlar om å få toga til å gå.

Vi skal, i ei tid med auka levekostnader for folk, bidra til å gjere kvardagen for folk rundt i Noreg litt betre. Vi har gjort store grep når det gjeld ferjekostnader, som gratis ferje til øysamfunna og ei rekkje andre strekningar langs kysten, og halverte ferjeprisar elles. På flyrutene er det redusert og halvert makspris på FOT-rutenettet i heile landet. Det handlar om å sjå kvardagen til folk og gjere grep som betyr noko.

For alle pendlarane i landet har vi gått motsett veg av det som var politikken under den førre regjeringa, som stramma inn gong etter gong i vilkåra for pendlarane. Ein har gjort det betre for pendlarane, alle dei titusenvis av pendlarar som kvar einaste dag er avhengige av å kome seg til og frå jobb, og som òg får redusert kostnadene sine med gode pendlarfrådrag.

Vi har starta oppryddinga i drosjepolitikken, ein feilslått strategi frå det førre fleirtalet som bidrog til å gjere dei same feila som andre land har gjort før oss. Vi har sørgt for å innføre krav om bankgaranti, kompetansekrav, krav til taksameter og taklampe og eit krav om at løyvehavarane skal vere tilknytte ein drosjesentral. Alt det er viktige grep for å rydde opp i drosjenæringa, men vi skal òg gå vidare for å leggje til rette for eit godt drosjetilbod framover, i bygd og by.

Vi skal satse vidare på utbygging av moderne og framtidsretta breiband. Er det noko som er ein grunnplanke når det gjeld å leggje til rette for at folk skal kunne bu kor hen dei vil, og at dei skal kunne drive næringsverksemd kor hen dei vil, er det å ha tilgang til høghastigheits breiband. Den målsettinga som har vore i inneverande periode, og som ein snart er i mål med, er at ein skal ha ei dekning på minst 100 Mbit/s. Den nye målsettinga som skal kome framover, handlar om at vi må gå endå lenger og satse på gigabit-dekning for alle i heile Noreg ved utløpet av neste stortingsperiode.

Vi må sikre nasjonal eigarskap og kontroll. Senterpartiet har vore oppteke av nasjonal eigarskap og kontroll over tid og åtvara mot forslaga frå høgresida om å redusere nasjonal eigarskap over både jord- og skogeigedomar og andre naturressursar, men òg over viktig infrastruktur. Det er ganske utruleg at ein i desse tider og i dagens situasjon opplever at representantar frå Framstegspartiet i Finnmark, når det er snakk om moglege kinesiske interesser ved hamna i Kirkenes, seier at det er på sin plass å utfordre norske myndigheiter, og at dersom det kjem eit kinesisk selskap for å drive handel med dei, kjem dei til å dra den heilt ut. Dei vil altså køyre på.

I staden må vi gå i motsett retning. Vi må styrkje den nasjonale eigarskapen og kontrollen og leggje til rette for vekst, utvikling og gode kommunikasjonar i heile Noreg.

Erlend Wiborg (FrP) [16:34:50]: Dagens innvandrings- og integreringspolitikk har åpenbart spilt fallitt – ikke bare i Norge. Vi ser det i hele Europa, og vi ser det spesielt godt i vårt naboland Sverige. Der har man ført en naiv innvandringspolitikk og en totalt mangelfull integreringspolitikk, da de har hatt berøringsangst for å diskutere utfordringene de har, og dermed har de heller ikke kunnet iverksette de tiltakene som har vært nødvendige. Heldigvis står det noe bedre til i Norge enn i Sverige på dette feltet, men vi ser stadig en mer og mer alarmerende utvikling også i Norge knyttet til økende gjengkriminalitet og økende ungdomskriminalitet. Jeg kan lese i lokalavisen i mitt eget fylke at man nå må begynne å sette inn vektere på busser for ungdomsskoleelever på grunn av situasjonen – det har blitt såpass alvorlig. Når man da begynner å se disse utfordringene, og vi vet at mye av det handler om innvandrings- og integreringspolitikk, undrer jeg meg i dag over at Senterpartiets innvandringspolitiske talsperson var på denne talerstolen uten å nevne innvandring og integrering med et eneste ord. Landets justis- og beredskapsminister, som faktisk er ansvarlig for dette feltet, sitter her i salen, men velger ikke å tegne seg og delta i debatten, selv om dette er en høyaktuell debatt. Det synes jeg er underlig og synd.

For hva er det som har skjedd med Norge på innvandringsfeltet? Norge har på Senterpartiets vakt blitt det mest attraktive landet i Norden for asylsøkere. Vi har sett det når det gjelder ukrainere. Alle er enig i at vi skal ta imot og hjelpe ukrainere på flukt, men det har vært en utfordring at Norge i lange perioder har tatt imot langt flere enn våre naboland til sammen. Mye av det handler om at vi har en regjering som velger å gi altfor høye ytelser til flyktninger som kommer, ikke bare til ukrainere, men ytelser til flyktninger generelt.

Vi ser at ytelsene man får som nyankommet flyktning i Norge er mer enn dobbelt så høye som dem man får i Sverige og i Danmark. Når Fremskrittspartiet har foreslått å redusere dette til maksimalt svensk og dansk nivå, sånn at vi ikke fremstår som altfor attraktive for dem som ønsker å komme av økonomiske grunner, velger regjeringen – ved statsråd Brenna – å gå til frontalangrep på Fremskrittspartiet og mener det vil skape økt konfliktnivå og store utfordringer. Samtidig velger den samme regjeringen – ved statsråd Brenna – å mene at veldig mange av landets pensjonister skal måtte leve på ytelser som er lavere enn det vi gir til dem som kommer som flyktninger. Det tror jeg mange synes er galt.

I forrige uke var jeg på Lampedusa i Italia og pratet med flere av dem som tar imot mange av båtflyktningene som kommer. Alle er enig i at utfordringen er stor, men alle er også enige om at den politikken man har ført, ikke har fungert. Derfor foreslår Fremskrittspartiet asylmottak i tredjeland. Det er noe vi har foreslått i mange år, men vi har stått alene om det. Nå ser vi at land etter land i Europa kommer etter, og retorisk ser vi også at flere partier i denne sal kommer etter. Men når Fremskrittspartiet fremmer forslag om det, blir det dessverre nedstemt. Så er det viktig at de som kommer til Norge og faktisk skal være her, blir tatt godt imot, og at vi sørger for at de blir raskest mulig integrert og kommer seg ut i det norske samfunnet.

Norge bruker over 30 mrd. kr på innvandrings- og integreringstiltak. Danmark bruker ca. 4 mrd. kr, og samtidig ser vi at man i Danmark har en vesentlig høyere yrkesdeltakelse enn i Norge. Det er grunnen til at Fremskrittspartiet har sagt – og nå fremmer et konkret forslag om – at vi må endre introduksjonsprogrammet sånn at det faktisk blir arbeidsrettet, og at vi må lære av det som virker. Det har ikke vært den politikken vi har ført i Norge.

Lars Haltbrekken (SV) [16:40:14]: Sommeren vi har bak oss, har vært rekordvarm – den varmeste som noen gang er målt. Året 2024 ligger også an til å bli det varmeste året noensinne. Samtidig ser vi at de eneste nyhetene regjeringen kommer med på klimaområdet, er nye utsettelser. Først ble klimameldingen, som sier noe om hva vi skal sette i verk av tiltak og virkemidler for å kutte utslippene etter 2035, utsatt. Så ble klimameldingen, som Stortinget ba om for å skjerpe tiltakene før 2030, utsatt. Og for noen dager siden ble det også klart at de nye målene som Norge skal melde inn for å være med på å oppfylle Parisavtalen, utsettes. Norge blir for sen til å følge fristen som FN har satt til 1. februar.

Det vi dessverre ikke får utsatt, er temperaturøkningen. Vi får ikke utsatt det stadig mer intense regnet eller det stadig økende antall flommer som kommer. Klimakrisen tar ikke pause, selv om regjeringens klimapolitikk virker å ha gjort det. Derfor er det viktig at SV i løpet av de tre siste årene har fått en del gjennomslag på miljøområdet. Vi har sørget for at det ikke åpnes nye områder for olje- og gassvirksomhet i denne stortingsperioden. Hadde det ikke vært for at vi stoppet 26. konsesjonsrunde, kunne høyresiden funnet flertall med regjeringen for oljeboring opp mot Nordpolen og lenger inn mot land av Finnmarkskysten, Nordlandskysten og Trøndelagskysten. At iveren etter å bore etter olje og gass er enorm på høyresiden, har vi fått bekreftet også den siste tiden. Høyre har igjen vist sitt sanne miljøansikt. Høyre har ikke tenkt å la noen områder være skjermet for oljeboring. Nå vil de igjen sette i gang leting etter olje og gass utenfor Lofoten. Dette er et område hvor torsken gyter hvert eneste år, og hvor vi vet at oljesøl vil kunne få katastrofale følger.

SV har sammen med miljøbevegelsen og fiskere samt folket i Lofoten, Vesterålen og Senja i årevis sloss mot petroleumsvirksomhet her. Vi er klare til å ta den kampen igjen om vi er nødt til det, men vi ser heldigvis at det ikke er noe ønske fra verken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet å åpne disse områdene. Høyresiden har et betydelig forklaringsproblem når det gjelder hvorfor vi skal gå baklengs inn i framtiden og la oljeselskapene få tilgang til noen av de mest sårbare områdene vi har.

Det er ikke bare i oljepolitikken SV har fått viktige gjennomslag. Vi har også sikret en betydelig mengde penger til utslippskutt i industrien gjennom et punktutslippsprogram som skal støtte de delene av norsk industri som har høye utslipp. Vi har sørget for at vi i år bevilger rekordmye penger til den mest miljøvennlige kilowattimen av dem alle, nemlig den som ikke brukes, og som vi skaffer til veie gjennom energisparing. Det er bra både for naturen og for klimaet. Aldri har bevilgningene til energieffektivisering vært høyere enn de er akkurat i 2024.

Så ser vi av budsjettlekkasjene som har kommet, at vi nok igjen må slåss for å opprettholde den rekordhøye støtten, men det har vi tenkt å gjøre. Vi har videre også gang på gang sikret rekordhøy støtte til vern av skog og ivaretakelse av natur, og jeg kan forsikre denne sal om at SV fortsatt kommer til å stå på for å kutte utslipp og ta vare på natur.

Seher Aydar (R) [16:45:38]: De økonomiske forskjellene øker, og folk gruer seg til å trekke bankkortet i betalingsautomaten, enten det er i butikken eller på sykehuset. Halvparten av befolkningen har ikke økonomisk trygghet lenger, og mange utsetter å oppsøke helsetjenestene på grunn av dårlig økonomi. De har ikke råd til lege- eller sykehusregningen. For dem som egentlig er helt avhengig av å oppsøke tannlegen, kan summen på fakturaen være så høy at de blir tvunget til å droppe tannlegebesøket. De må leve med smerter, og i verste fall forverres tannhelselidelsene, som igjen skaper andre og verre helseproblemer.

Hos fastlegen får vi frikort, men hos tannlegen er det størrelsen på bankkontoen som gjelder. Sånn kan vi ikke ha det. Over 300 000 personer i Norge har ikke råd til tannhelseregningen. Det er både uverdig og uansvarlig. Derfor kjemper Rødt for en tannhelsereform som sikrer at det ikke koster mer å gå til tannlegen enn å gå til fastlegen.

Nå har tannhelseutvalget levert sin rapport, som er kalt En universell tannhelsetjeneste. Den korte konklusjonen er tydelig: Alle skal ha rett til nødvendige helsetjenester. De foreslår å utvide dagens frikort for helsetjenestene til å omfatte egenandeler for nødvendige helsetjenester, med eget frikort for tannhelsetjenestene som en overgangsordning.

Dette er historisk. Nå kan regjeringen få til en ordentlig tannhelsereform. La oss dra det i land sammen, for det haster. Et av Høyres valgkampløfter var å ikke prioritere tannhelsereform. Vi kan ikke la Høyre stå i veien for en reform som kan gjøre livet til tusenvis av mennesker bedre. Dette er ikke tiden for forsiktige tilpasninger, det er tiden for å våge å ha ambisjoner, så la oss ha ambisjoner sammen.

Rødt hadde i september et tannhelseseminar her på Stortinget, og der fikk vi fortalt en del historier om gleden folk får når veldedige organisasjoner eller fagforeninger dekker tannlegeregningen, eller når tannleger behandler folk gratis, som en form for julegave. I en velferdsstat skal ikke folk være avhengig av veldedighet for å få helsehjelp. Det er det offentliges ansvar og plikt. Når folk må droppe tannlegebesøket, ta opp forbrukslån for å betale regningen, opprette Spleis eller være prisgitt at noen trår til der staten svikter, viser det at vi har et stort hull i velferdsstaten. Det hullet vil Rødt tette, og det håper jeg vi kan få flertall for på Stortinget.

Samtidig som de aller rikeste på toppen bare blir rikere og rikere, er det mange som ikke har råd til tannlegen. Hundrevis går rundt med smerter, skader eller ødelagte tenner, for det koster skjorta å bore eller behandle en tannsykdom. Rødt vil få en slutt på at man skal måtte velge mellom strømregningen, tannlegetimen eller mat på bordet.

Sosial ulikhet tar år fra livene til folk. Folk med dårlig råd bor dårligere, har mindre stabile oppvekstvilkår, har en tøffere arbeidshverdag eller kan kanskje ikke jobbe lenger. De opplever mer stress. I tillegg har de dårligere tilgang på helsetjenester generelt. Fattigdom gjør oss syke, og det er dyrt å være syk. Kampen mot Forskjells-Norge er også kampen for helse, leveår og livskvalitet. Folk med dårlig råd har både dårligere helse og dårligere tilgang på helsetjenester. Derfor er styrking av fellesskapsløsninger helt avgjørende.

For å redusere sosial ulikhet i helse må vi også redusere de økonomiske forskjellene i samfunnet vårt. Nå er det på tide at regningen sendes til de aller rikeste i samfunnet, ikke til de sykeste. Vi må styrke og videreutvikle velferden. I dag har vi mye å være stolt av, og det er i hovedsak på grunn av de som går på jobb hver eneste dag. De strekker seg langt, men vi ser at ansatte i velferden, enten det er i helsetjenesten, skolen eller barnehagen, har så høy arbeidsbelastning at det går på helsen løs.

La oss satse på velferden vår, og la oss videreutvikle den. Det er ikke sånn at vi ikke har råd til mer velferd. Tvert imot, det er i økonomisk vanskelige tider for folk at velferden er viktigst, faktisk helt avgjørende.

Alfred Jens Bjørlo (V) [16:50:43]: Mitt og Venstres viktigaste ærend i norsk politikk er å forme framtida – landet og verda vi skal leve i om 10, 20 og 30 år – ei framtid der vi tek vare på naturen, der vi samarbeider meir over landegrensene, der velferdsstaten har rygg til å bere eit samfunn med færre unge og fleire eldre, og ikkje minst der vi har nye bedrifter og nye næringar å leve av, også etter dagens oljealder. Skal vi lukkast med det, krevst det andre politiske prioriteringar enn det dagens regjering står for.

For det første: Ein god skule for alle barn og unge er den beste garantien for å skape verdiar og arbeidsplassar i framtida, og samtidig den aller beste førebygginga mot utanforskap, kriminalitet og fattigdom. Ein ny kurs for skulen krev ei regjering som gjer meir enn å ta frå elevane mobiltelefonen og senke krava for å bli lærar. Det handlar om å setje læringa til elevane i sentrum og ta innover seg at ein god skule aller mest handlar om gode lærarar. Ein ny kurs for skulen betyr å sørge for at det å vere lærar har status og autoritet, og at vi tek lærarane sine rettmessige krav om betre løns- og arbeidsvilkår på alvor – at vi sørger for at ikkje lærarar i sine beste år ved kateteret må forlate klasserommet for å få fagleg påfyll eller høgare løn, men at vi i staden har karriere- og lønsstigar også i klasserommet.

Skal vi forme framtida, må vi òg byggje mykje sterkare bruer mellom skule og verdiskaping. Det trengst ei kraftig styrking av satsinga på forsking og høgare utdanning, slik andre land rundt oss for lengst har skjønt, og det krev at vi vrir næringspolitikken over til å byggje framtidas kunnskapsbaserte næringsliv. Regjeringspartia brukar mykje tid på å springe rundt og fortelje at Noreg går så det susar, og at det er eit rekordhøgt investeringsnivå. Det er isolert sett sant, på grunn av tidenes oljeboom og vekst i offentleg sektor, men det skjuler at Noreg på same tid er i ferd med å bomme på hoppkanten i overgangen til framtidas næringsliv. Dei fleste landa det er naturleg å samanlikne seg med, satsar betydeleg meir enn oss akkurat no på forsking, innovasjon, digitalisering, ny teknologi og ny næringsutvikling. Abelia sitt ferske omstillingsbarometer syner at Noreg ligg i botnsjiktet når det gjeld entreprenørskap. Motivasjonen for å starte bedrift er også under gjennomsnittet i Noreg, samanlikna med andre land. Den endå ferskare Global Innovation Index, som kom denne veka, syner at Noreg har ramla ut av topp 20-lista over dei mest innovative landa, mens dei nordiske nabolanda våre er på topp 10. Gründerar og investormiljø som vil satse i nye næringar, ser no mot andre land enn oss, land som har skjønt at framtidas næringsliv krev handlekraft og omstillingsevne no.

I dag har vi i Venstre levert inn eit representantforslag med gründerpakken vår, med 5 mål og 50 tiltak for faktisk å bli verdas beste land å starte og drive bedrift i, ikkje på vegner av oss sjølve, men på vegner av titusenvis av små og store verdiskaparar landet rundt, folk som har bygd livsverket sitt på at dei kan stole på løftet om – for å sitere regjeringserklæringa til dagens regjering – «en forutsigbar og ansvarlig skattepolitikk overfor næringslivet». Det har dei ikkje opplevd. I staden har dei opplevd ein nærings- og skattepolitikk frå dagens regjering som minner meir om ein slags raud-grøn variant av tivolispelet Whack-A-Mole, «bank ein moldvarp», for dei som kjenner det. Uansett kor mange skattemoldvarpar som dukkar opp, og som du må slå tilbake med hammaren din, dukkar ein ny og endå meir uventa skattemoldvarp opp ein annan stad i neste runde. Ekstra-arbeidsgjevaravgift-moldvarpen, høgprisbidrag-moldvarpen, exitskatt-moldvarpen, næringsforbod-for-enkeltpersonbedrifter-moldvarpen osv. Dette er ikkje ein føreseieleg og ansvarleg politikk overfor norsk næringsliv. Dette er rot som må ryddast opp i. Og som alle som har rydda, veit: Skal rydding verke, kan ein ikkje berre flytte bunkar av rot rundt. Det må ryddast systematisk og grundig. Difor er Venstres nye gründerpakke ein heilskapleg pakke med tiltak innanfor både skatt, kapital, arbeidsliv og mykje anna: kutt i exit-skatt og formuesskatt, skattelette for oppstartsbedrifter, auka tilgang til risikokapital for nye bedrifter, fleire teknologistudieplassar, forenkla rekruttering av utanlandske talent, enklare reglar og redusert byråkrati for små bedrifter, eigne tiltak for kvinnelege gründerar osv.

Det er inga tid å miste. Noreg treng ein gründerpolitikk og ein næringspolitikk som gjev meir fridom og fleire moglegheiter og set oss på vegen mot ein meir innovativ og berekraftig økonomi. Jobb nr. 1 er å byggje framtida.

Statsråd Tonje Brenna [16:55:59]: Jobben er enormt viktig for folk. Treffer man nye mennesker, tar henne eller ham i hånden og spør hvem vedkommende er, vil de veldig ofte svare deg med hva de gjør.

Sysselsettingen i Norge er høy sammenlignet med mange andre land, og siden regjeringsskiftet i 2021 har vi fått 145 000 flere i jobb – åtte av ti i privat sektor. Det er bra, men vi vil mer framover. Vi vil ha flere i jobb og færre på trygd. Det er selvfølgelig fordi det er viktig for den enkelte, men det er også viktig for hele samfunnet fordi vi i Norge lever av hverandres arbeid.

I tiden som kommer, vil knappheten på arbeidskraft øke. Andelen i yrkesaktiv alder faller, mens vi blir stadig flere eldre. Samtidig er det rundt 600 000 mennesker i Norge som står utenfor arbeid, utdanning og annen type aktivitet. Det er bekymringsfullt, for blant de 600 000 menneskene er det mange som både kan og vil jobbe.

Regjeringen har satt seg et ambisiøst mål for å få flere av dem inn i arbeid. Innen 2030 skal sysselsettingsandelen i Norge økes til 82 pst. av befolkningen i aldersgruppen 20–64 år. Det betyr at vi skal ha nye 150 000 flere i jobb. Skal vi klare det, må flere politikkområder og aktører trekke i samme retning.

En stor andel av dem som står utenfor arbeid og utdanning, mottar i dag en helserelatert ytelse. Sykefraværet vårt er det høyeste på 15 år. Derfor må vi både unngå at folk faller utenfor arbeidslivet, og legge til rette for at flere kan delta med den arbeidsevnen de har. Vi må forebygge langvarig sykefravær og tilstrømmingen til de langvarige helserelaterte ytelsene. Kort fortalt: Sykefraværet må ned, flere må i jobb, og færre må på trygd.

Regjeringen vil trappe opp og forbedre bruken av arbeidsmarkedstiltak. Flere av dem som står utenfor arbeidslivet, må få tilbud om kvalifisering og bistand til å komme i jobb. Og vi må ikke slippe tak i ungdommene våre. Vi må få unge folk i aktivitet – inn i arbeid og utdanning. Derfor vil vi prøve ut et arbeidsrettet ungdomsprogram med inntektssikring som ikke er knyttet til en diagnose, men til den faktiske aktiviteten. Ungdomsprogrammet er et av flere tiltak i meldingen som skal styrke unges muligheter for å komme i arbeid eller utdanning. Regjeringen har også allerede en ungdomsgaranti som skal sikre at flere tilbys tidlig, tett og tilpasset oppfølging.

Vi lever i urolige tider, og mange opplever nå utrygghet, også i det helt nære, i sine egne naboland. Det er en enormt viktig oppgave å bekjempe kriminaliteten og knuse gjengene. Vi skal være tøffe mot kriminalitet og tøffe mot årsakene til kriminalitet. Vi må forebygge bedre, og vi må stoppe den kriminaliteten som foregår. Kriminalitet må få tydelige reaksjoner. I år styrkes politiet kraftig, kontrollen på grensene øker, og straffereaksjonen for lovbrytere blir strengere.

Jeg er spesielt bekymret fordi det er alvorlig når flere barn og unge begår lovbrudd. Ingen skal føle seg utrygge fordi noen få ungdommer får dominere nærmiljøet med trusler, ran og vold. Samfunnet må beskyttes, og unge lovbrytere må møtes med tydelige reaksjoner.

Integreringen i Norge går i all hovedsak bra, men vi har også utfordringer. Det er forskjell mellom innvandrere og den øvrige befolkningen, men det er også forskjell mellom de ulike innvandrergruppene. Det er 69 pst. av innvandrerne våre som er sysselsatt. Det er 11 pst. lavere enn befolkningen for øvrig. Samtidig har den største veksten i nye sysselsatte kommet blant innvandrere. Regjeringen vil føre en integreringspolitikk som både stiller krav og stiller opp. Vi må fortsette å styrke innsatsen for å få flere innvandrere i jobb. Vi må målrette tiltak for flyktninger og andre innvandrere og ha en effektiv arbeidsmarkedspolitikk.

I bosetting av flyktninger vil regjeringen legge større vekt på arbeid og utdanning, og introduksjonsprogrammet blir nå ytterligere arbeidsrettet. Vi må sørge for at folk kan norsk og snakker språket, for det er nøkkelen til deltakelse både i arbeidslivet og i samfunnet ellers. Derfor har vi laget nye tilbud om deltakelse i norskundervisning samtidig som man er i jobb, slik at vi kan få bedre integrering, flere i jobb og færre på trygd.

Tuva Moflag (A) [17:17:26]: Trontaleveteran Marit Arnstad kom med et godt råd om innlegg i trontaledebatten. Hun sa: Snakk om din hjertesak, det som betyr aller mest for deg. Jeg ble politisk aktiv og gikk på mitt første medlemsmøte i Arbeiderpartiet etter at jeg hadde fått de to første barna mine. Etter flere år med passivt medlemskap og kjefting på tv-en var det på tide å gjøre noe med engasjementet og ta kampen for hjertesakene. Fire år senere var jeg ordførerkandidat under mottoet om at Ski skulle bli landets beste oppvekstkommune.

Det er framtiden til ungene mine og alle som vokser opp i dag, som er min hjertesak. Det handler om trygghet i en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Det handler om en framtid de kan tro på, der de kan få jobb med en lønn å leve av, enten de velger en karriere i privat eller offentlig sektor, og ikke minst om at de har råd til å bosette seg ikke altfor langt unna opphavet, altså meg. Dette bygger egentlig en fin bro til den grunnleggende hjertesaken for en sosialdemokrat, nemlig den norske samfunnsmodellen. Det er en samfunnsmodell som er det fremste konkurransefortrinnet til de nordiske landene, med et godt samspill mellom det offentlige og det private, der vi skaper verdier som vi kan dele i fellesskap, og der vi bygger fellesskapsgoder, som gjør at vi kan skape enda mer.

De siste årene har folk opplevd stor usikkerhet: først pandemi, så energikrise og krig i Europa. Aller tøffest har det vært for dem som har minst fra før, men folk i alle inntektsgrupper har merket på lommeboka at mat, strøm og renter har blitt dyrere. Heldigvis er prisveksten på vei ned fra toppnivået på 7,5 pst. til 2,6 pst. nå. Bankene begynner nå å konkurrere om å sette ned renten, noe som tyder på at bankene er trygge på følgende: Rentetoppen er nådd, og renten skal ned i tiden framover. Folk skal få bedre råd.

I krisetid viser vi kraften i den norske samfunnsmodellen og kraften i fellesskapet. Gjennom prioriteringer i statsbudsjettet har vi gått målrettet til verks for at flere skal få en lettere hverdag. Fra 1. august i år satte vi ned barnehageprisen med 1 000 kr i måneden. En småbarnsfamilie sparer 11 000 kr i året på dette. Gratis kjernetid i SFO sikrer at unger får delta i den sosiale arenaen etter at skoledagen er slutt, og det gjør regningsbunken litt lettere for foreldrene. De største ungene får mer i barnetrygd, og det kunstige skillet over og under seks år er nå borte. Det gir en best mulig oppvekst for en best mulig framtid.

Jeg er takknemlig for at mine barn vokser opp i Norge. Da jeg bodde i USA for noen år siden, fortalte min kollega at hun var så glad for at hennes femåring hadde oppført seg på intervjuet til skolen de hadde søkt ham inn på. Det var bare ett av mange eksempler på hvor forskjellige våre samfunn er. Realiteten er at den amerikanske drømmen er langt mer oppnåelig i den norske virkeligheten. I Norge er den sosiale heisen mye mer velsmurt enn i USA, og sammen med Danmark og Finland er vi helt på verdenstoppen i sosial mobilitet. Dørene til skolen eller universitetet er åpne uansett størrelsen på lommeboka. Med lavere priser i både barnehage og SFO er også dørene til en trygg oppvekst og mer inkludering blitt mer åpne.

Vi må heller ikke glemme at for å lykkes med drømmen trenger vi at næringslivet, staten og kommunene jobber godt sammen. Gode barnehager, skoler og universiteter gir næringslivet verdens beste fagfolk. Disse fagfolkene skaper verdier og finansierer velferden – eller som arbeidsministeren sa: Vi lever av hverandres arbeid. I Norge har vi også høy organisasjonsgrad; da får arbeidsfolk sin del av kaken. Bedriftene reinvesterer overskuddene sine, som igjen gjør oss rikere.

Det går godt i norsk økonomi. Bedriftene har gått med rekordoverskudd. De har investert rekordmye og eksportert mer enn aldri før. Siden Arbeiderpartiet og Senterpartiet kom i regjering, har 145 000 flere kommet i jobb. Åtte av ti av dem er i privat sektor, det er utrolig bra. Men framover må vi forvente at sykepleiere, soldater og politifolk utgjør en større del av jobbveksten. Fellesskapet har store og viktige oppgaver å løse, og til det trengs det folk.

Min hjertesak for Ski er også min hjertesak for Norge. Norge har alle forutsetninger for å være verdens beste land å vokse opp i, med gode skoler, trygge helsetjenester, arbeid til alle og en verdiskaping som gjør kaken større. Da blir det også mer å dele på. Med rettferdig fordeling kan drømmer bli til virkelighet for alle.

Mari Holm Lønseth (H) [17:22:42]: De siste årene har vi dessverre sett en økning i kriminaliteten i landet, og kriminaliteten blir stadig mer kompleks. Mer skjer digitalt. Kripos har kartlagt at det er 73 aktive kriminelle nettverk i landet, og trusselbildet endres stadig. Svenske kriminelle nettverk er til stede i alle landets politidistrikt, og dette er kyniske kriminelle nettverk som utnytter offentlige goder og systemer. Nav, skatteetaten og andre offentlige etater blir svindlet av kriminelle som vet hvilke smutthull de skal utnytte. De gjør også det de kan for å bedra og svindle folk på nett eller ved å dukke opp på døren, f.eks. til eldre, og utgi seg for å være politi. Organisert kriminalitet blir en stadig større trussel, og vi trenger flere grep også for å ta de kriminelle nettverkene.

Samtidig har ungdomskriminaliteten økt mye de siste årene. Det er veldig få ungdommer som begår kriminalitet, men de ungdommene som gjør det, begår både mer og mer alvorlig kriminalitet enn før. Volden blir hardere, og utøverne blir yngre. Det er noen få ungdommer som terroriserer hele nabolag og lokalsamfunn, og altfor mange velger å bære våpen på gaten, selv om det absolutt ikke er noen grunn til at man skal gå med våpen på gaten i Norge.

I møte med disse store utfordringene som ligger foran oss, og et nytt kriminalitetsbilde, har Støre-regjeringen valgt å bruke mye tid og politisk kapital på reverseringer og opprettelse av nye politikontor. Disse nye politikontorene har ikke blitt til fordi politiet selv har ønsket dem, tvert imot. De har heller ønsket å bruke ressursene på folk ute på patrulje eller til å etterforske mer. Etter ett år med nye politikontor er det også tydelig at det egentlig ikke er særlig mange folk som har behov for å oppsøke disse kontorene i de lokalmiljøene det gjelder. Det er altså gårsdagens løsninger som brukes på å løse dagens og morgendagens problemer. Det kan framstå som at egne valgløfter om reverseringer er viktigere – når vi står igjen med arven etter tre år med Støre-regjeringen.

Fra oktober 2021 til mai i år var det blitt over 600 færre politifolk i Norge, og forebygging var noe av det som var blitt hardest rammet. Fra 2022 til 2023 var det også en nedgang på 7 pst. i forebyggende enheter i politiet. Eksempler på nedlegging av forebygging er Nedre Romerike, Grenland, Moss og Follo. Samtidig står Arbeiderpartiets parlamentariske leder på talerstolen – tidligere i dag – og sier at det er en styrking av politiet. Det synes jeg er en påstand som ikke står seg når man ser på både nedprioritering av forebyggende enheter og at vi har fått færre politifolk i Norge.

Vi trenger også en ny kurs for å ta tak i kriminaliteten i Norge. Vi er nødt til å sørge for at vi får flere politifolk i gatene, og politiet må få både folk og ressurser nok til å prioritere både forebygging og etterforskning. Unge som begår kriminalitet, må få en rask og følbar reaksjon. Vi trenger nye verktøy og virkemidler for barn som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Vi er nødt til å sørge for at vi får de kriminelle bort fra gaten. Gjengkriminelle bør kunne pålegges fotlenke for å holde seg unna andre gjengmedlemmer eller områder hvor det begås mye kriminalitet, og personer som har blitt ilagt et oppholdsforbud av politiet, bør kunne pålegges å bruke fotlenke for å sørge for at det blir respektert.

Vi mener også at straffene for å begå kriminalitet knyttet til kriminelle nettverk må skjerpes betraktelig. Rekruttering av barn inn i kriminalitet er fullstendig uakseptabelt. I vårt naboland Sverige ser vi rekruttering av såkalte barnesoldater gjennom sosiale medier, hvor kriminelle nettverk betaler barn penger for å begå alvorlig kriminalitet. Dit skal vi ikke komme i Norge, og derfor trenger vi å skjerpe straffen for å rekruttere barn inn i kriminalitet.

I tillegg er vi nødt til å sørge for bedre etterforskning, særlig rettet mot økonomisk kriminalitet. Det er for mye av den kriminelle virksomheten som i dag skjer på nett som er for vanskelig å etterforske. Vi trenger både nye måter å utdanne etterforskere på og å gjøre det enklere for flere yrkesgrupper å bruke sin kompetanse i politiet.

Ungdomskriminaliteten skyter i været. Kriminaliteten blir grovere og mer voldelig. Svaret etter tre år med Støre-regjeringen er færre politifolk og flere reverseringer.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [17:27:59]: De kreftene som har ført folk fra bygd til by i århundrer, maler videre på, jevnt og trutt. De demografiske endringene ser for noen lokalsamfunn ganske håpløse ut, og jeg er som nevnt redd for at mangelen på arbeidskraft kan ha en ytterligere sentraliserende effekt. Det er neppe mulig å opprettholde dagens bosettingsstruktur med den befolkningsutviklingen vi ser nå.

Dette er ikke mitt sitat, men er hentet rett ut av boken til Høyres leder, representanten Erna Solberg. I boken tegner Høyres leder et dystert bilde av framtiden for distriktene, selv om Solberg understreker at hun ikke tror at alt håp er ute for distriktene. Mangelen på arbeidskraft i distriktene vil altså ifølge Høyres leder gjøre det umulig å opprettholde det Norge vi har i dag. Dette burde vekke bekymring. Det burde få alarmklokkene til å ringe for alle partier. Hvis vi er i ferd med å miste det Norge vi kjenner til, eller det Norge som vi i Senterpartiet er så utrolig glad i, burde alle partier lete med lys og lykte etter kraftfulle tiltak som kan motvirke denne utviklingen.

Da har jeg i så måte en gladmelding. Denne regjeringen har funnet flere slike tiltak. Ikke minst kommer det et splitter nytt og svært kraftfullt tiltak i statsbudsjettet som vil gjøre det lettere, og som er spesifikt rettet mot, å tiltrekke arbeidskraft til distriktene, nemlig sletting av studielån i distriktene. Jeg har ikke sett at Høyre har avklart sitt syn på dette tiltaket, men jeg har sett at lederen av Unge Høyre har beskrevet tiltaket som regelrett galskap.

Den største politiske forskjellen på dagens regjering og foregående regjering er etter min mening viljen til å utvikle hele Norge. Denne regjeringen er utrolig stolt av landet vårt. Jeg er så stolt over det norske eventyret, som er at vi har klart å bosette hele Norge, der vi har levende lokalsamfunn fra nord til sør; der det bygges fotballbaner, leirduebaner og rulleskibaner på steder som Bardufoss, Os og Sirdal; der det spilles korpsmusikk i Ibestad i Troms, i Inderøy i Trøndelag og i Iveland i Agder; der vi produserer ren og tradisjonsrik mat på steder som Røst, Røros og Tynset; der vi i hvert fall med denne regjeringen fortsatt har norsk eierskap til norsk skog, norsk jord, fisk, oljen vår, gassen vår og fossefallene våre; og der vi har folk over hele landet som gjennom sin erfaring og kunnskap kan bruke disse naturressursene til å skape arbeidsplasser og gode lokalsamfunn over hele landet. Vi er et land der folk er vant til å ha innflytelse over sitt lokalsamfunn, og en kan forvente en positiv utvikling der en bor, enten det er i nord eller sør, i by eller bygd.

Det er nettopp fordi vi vil ta vare på dette fantastiske landet, at vi gang på gang har innført nye kraftfulle tiltak som skal utvikle hele landet vårt, enten det er gratis ferje langs store deler av kysten, halverte barnehagepriser i distriktene eller halverte priser på distriktsflyvninger, at vi snart har greid målet om å bygge ut høyhastighetsbredbånd til alle hus i Norge, at vi har endret rovdyrpolitikken, der de som bor nær rovdyrene, faktisk blir lyttet til, og at vi har innført statlig finansiering av desentralisert utdanning over hele Norge.

Lederen av Unge Høyre, Ola Svenneby, har som sagt beskrevet det å kutte 25 000 kr i året for alle som bosetter seg i, eller bor i en distriktskommune, for regelrett galskap. Jeg må få høre hva Høyres stortingsrepresentanter mener om dette tiltaket – om de er for eller imot. I min egen valgkrets, Hedmark, er et flertall av kommunene i sentralitetssone 5 og 6. Det betyr at denne ordningen vil gjelde for nesten hele Østerdalen og hele Solør.

Jeg vil bruke siste del av innlegget mitt til å utfordre representanten Anna Molberg, som nettopp er folkevalgt fra Hedmark: Hva mener hun om denne ordningen? Jeg er helt sikker på at alle velgerne i både Østerdalen, Solør og Hedmark for øvrig vil sette pris på en avklaring av hva hun og Høyre mener om ordningen.

Helge André Njåstad (FrP) [17:33:03]: Det er interessant å høyra Senterpartiet snakka om distriktspolitikk på inn- og utpust og bruka merkelappen «gode lokalsamfunn». Framstegspartiet er òg oppteke av gode lokalsamfunn, men i den alvorlege situasjonen me står i, må me òg snakka om trygge lokalsamfunn. Det er ingen som kan gje seg ut på aktivitetar og føla at det er ein god situasjon, utan at ein føler tryggleik. Den situasjonen me står i innanfor justispolitikken, er så alvorleg at det for oss handlar om å ha trygge samfunn i både by og bygd.

I trontala i går sa kongen i eit av dei fyrste avsnitta at trusselen frå organisert kriminalitet er stor. Endeleg var det ei trontale som tok opp det som Framstegspartiet har sagt i mange år. Me har sagt at kriminaliteten er aukande, me har sagt at det trengst fleire tiltak, og me registrerer at det no blir nemnt frå denne talarstolen av kongen. Det blir nemnt av regjeringa, men me ser få tiltak – me ser framleis berre beskrivingar.

Viss me no skal gjera opp status etter tre år med Arbeidarpartiet og Senterpartiet i regjering, kan me sjå at ei rekkje statistikkar innanfor justisfeltet går i feil retning. Det er veldig bekymringsfullt. Viss me f.eks. går elleve år tilbake og ser kva som skjedde dei åtte åra då Framstegspartiet var ein del av stortingsfleirtalet, var antalet politifolk 2 541 fleire då Framstegspartiet gjekk ut av regjering, enn då Framstegspartiet gjekk inn i regjering. Det var altså over 2 000 fleire politifolk. Tre år med denne regjeringa har til samanlikning gjeve oss 533 færre politifolk.

Då er det ikkje så veldig imponerande at ein skaper eit inntrykk av at ein satsar på politiet no. Når ein har pressekonferansar i samband med revidert og i samband med statsbudsjettet, gjev ein inntrykk av at ein satsar på politiet. Det ein i realiteten gjer, er at ein bremsar reduksjonen, og at ein set av heilt nødvendige pengar for å betala IT-lisensar og pensjon. Det blir ikkje særleg mykje pengar til ein auke. Me veit heller ikkje før måndag korleis reknestykket eigentleg er. Eg har ein mistanke om at ein har selt milliardane fleire gonger. Når Trygve, Jonas og Emilie står og fortel om pengar til revidert og seier at dei no legg på fleire milliardar, trur eg faktisk det er akkurat dei same milliardane dei selde for eit par veker sidan, som skal koma på måndag. I så fall er det ikkje så veldig imponerande at ein brukar trikset med å selja milliardane fleire gonger.

Ein annan statistikk som er bekymringsfull, er oppklaringsprosenten. Han har gått kraftig ned den siste tida og er no under 50 pst., heilt nede på 42 pst. Det betyr at færre saker blir løyste. Folk får ikkje hjelp til kvardagskriminaliteten, og tilliten folk skal ha til at politiet hjelper dei, går ned.

Statistikken over kriminalitet stig, og spesielt ser me stadig yngre kriminelle og at dei gjer meir og meir alvorleg kriminalitet. Det er bekymringsfullt, og det er bekymringsfullt at me ser at Noreg blir det landet som satsar minst på justisfeltet i heile Norden. Sverige strammar inn. Danmark innfører bandepakke 1, bandepakke 2, bandepakke 3 og bandepakke 4. Dei byggjer ut kapasitet, og dei har fleire politifolk, mens i Noreg går det i feil retning. Det er bekymringsfullt, for då ser me at dei kriminelle nettverka ser på Noreg som eit land der det er liten risiko for å bli teke, og der det er attraktivt å vera kriminell.

Framstegspartiet vil at me skal vera eit land der det er trygt, og at me skal vera eit land som ligg føre og ikkje sakkar akterut i forhold til våre nordiske naboar. For oss er det viktig at hovudoppgåva vår er å sørgja for tryggleiken til innbyggjarane våre. Mange føler no på ein utryggleik, og det hastar med å snu den utviklinga. Det skal me gjera med ressursar, men me skal òg gjera det med fleire verktøy til politiet. Då treng me tiltak og vedtak, og me treng ikkje snakk, nye utval, nye programprosessar og ting som ikkje verkar.

Framstegspartiet har føreslått ei rekkje ting. Felles for alle forslaga våre er at dei blir nedstemde av stort sett alle parti. Det ein treng, er faktisk at verktøykassa blir utrusta. For eksempel vil me gje politiet anledning til å væpna seg, noko politiet sjølv ber om, men som Framstegspartiet står heilt åleine i denne salen om å meina at er fornuftig. Me vil at narkotika skal bli handheva som det ulovlege middelet det er, og at politiet skal få lov til å ransaka og hindra at ungdom går ut på den løpebanen. Me vil at tolletaten skal få ressursar så dei kan ha kontroll på grensene. Me vil at me skal kunna skjerma dei yngste i lukka institusjonar. Me vil ha fleire fengselsplassar for dei mellom 15 og 18 år.

Me har føreslått dette før, me kjem til å føreslå det igjen, og me håpar at dei andre partia som no har møtt oss i retorikken, òg stemmer for forslaga våre i denne perioden.

Ingrid Fiskaa (SV) [17:38:27]: Eg er nok ikkje den einaste som held pusten no. Faren for storkrig i Midtausten har auka dei siste dagane.

Om nokon var i tvil: Det Israel driv med no, er ikkje å forsvara seg. Israel driv aggressiv krigføring og må ta ansvaret for den opptrappinga me ser no. Med utgangspunkt i krigen mot Gaza har dei eskalert gjennom massive angrep mot Libanon og lagt opp til ein direkte krig med Iran. Eitt motiv er sannsynlegvis å flytta verdas merksemd frå krigsbrotsverka i Gaza og på Vestbreidda.

Nøkkelen til å dempa konflikten og unngå ein full krig er våpenkvile i Gaza. Så langt har Israel motarbeidd ei våpenkvile der med alle middel. Dei får sleppa unna med det, for sjølv om til og med USA, Israels sterkaste støttespelar, har arbeidd for ei våpenkvile og bedt Israel om å besinna seg, er det lang avstand mellom ord og handling. USA fôrar framleis Israel med dei våpena dei treng for å fortsetja massedrapa på palestinarane og bomba Gaza så området ikkje blir til å bu i. Det same gjer andre vestlege land – våre allierte.

Dette set også norsk utanrikspolitikk i ein skvis som me må koma oss ut av. Sjølv om den norske regjeringa har sagt det rette og arbeidd for våpenkvile i lang tid, er framleis pengane våre investerte i selskap som gjennomfører ein ulovleg okkupasjon. Dei felles sparepengane våre i oljefondet er framleis investerte i våpenselskap som leverer våpen til Israel. Ikkje nok med det: Norskproduserte våpendelar og våpen produserte av norskeigde selskap hamnar i Israel, stikk i strid med intensjonen i norsk våpeneksportregelverk.

Det gjer at Noreg har eit medansvar for det som skjer, og me har eit medansvar for å stoppa krigen, krigsbrotsverka og okkupasjonen. SV krev at Noreg avsluttar bidraga til Israels krigsøkonomi og har fremja forslag om det gjennom eit representantforslag her i dag.

Samtidig går krigen i Ukraina for fullt på tredje året. Russland bombar sivile mål og sivil infrastruktur og har sendt millionar av menneske på flukt. Ukrainarane kjempar for eksistensen sin som stat og folk, og dei viser ein sterk vilje til å stå imot russisk aggresjon. Dei treng likevel internasjonal støtte, sannsynlegvis i fleire år framover. Styrkeforholdet mellom Ukraina og Russland er ujamt, og Ukraina vil ikkje klara å stå imot forsøket på okkupasjon utan hjelp utanfrå, både militær, sivil og humanitær.

Difor er det bra at støtta til Ukraina har brei tverrpolitisk og folkeleg støtte i Noreg. Det er også brei einigheit om å auka denne støtta i år og i åra som kjem. Då skulle ein kanskje også tru at det ville vera einigheit om å arbeida for å sletta statsgjelda til Ukraina. Det gjev ikkje meining at Ukraina må fortsetja å betala ned på gjeld samtidig som dei russiske missila rammar byar og energiforsyning. SV har ikkje tenkt å gje seg på dette. Me har føreslått det før, og me fremjar det på nytt i dag.

Det er lett å bli motlaus når me ser krigane i Midtausten og i Ukraina. Det blir ikkje betre viss me også tek inn over oss dei krigane og dei humanitære katastrofane som ikkje når opp i nyheitsbildet. Sudan har på nytt blitt eit av dei verste krigsområda i verda, der 25 millionar menneske treng akutt hjelp og 700 000 barn er i ferd med å svelta i hel.

Mindre enn nokon gong kan me tillata oss å bli nærsynte. Vår internasjonale solidaritet kan ikkje stoppa ved Europas grenser. Tvert imot må me visa det globale sør at solidaritet og forsvar av folkerett og menneskerettar gjeld alle – alltid. Gjer me ikkje det, vil det slå tilbake på oss sjølv.

I ei tid med meir krig og større krigsfare må Noreg henta fram det beste frå tradisjonen vår. Det er ikkje å vera eit haleheng til USA i stormaktsrivaliseringa med Kina og senda halvparten av dei operative fregattane våre til Stillehavet og auka krigsfaren der, men det er å vera ein ekte fredsnasjon, som dempar konfliktar, som konsekvent forsvarer folkeretten, og som arbeider for dialog og internasjonal nedrusting. Me har nettopp vedteke ein langtidsplan for Forsvaret. Det neste som trengst, er ein langtidsplan for fred.

Statsråd Geir Pollestad [17:43:41]: Trontaledebatten er ei moglegheit til å sjå både bakover og framover, men me startar med å sjå litt bakover. Åtte år med Erna Solberg som statsminister var åtte år med sentralisering av Noreg.

Så skal eg sjå framover. Arbeidarparti–Senterparti-regjeringas mål er å utvikla heile Noreg, og då treng me ein aktiv distriktspolitikk. Regjeringa har innført gratis ferje, billegare flyreiser i distrikta og redusert barnehagesatsane i heile landet – mest i distrikta. I statsbudsjettet som vert lagt fram på måndag vil me føreslå nedskriving av studielån for folk som bur i distriktskommunar. Åtte år med sentralisering er erstatta av ein aktiv politikk for heile Noreg.

Verda er vorte farlegare. Difor styrkjer regjeringa beredskapen på alle felt. Ein viktig del av den samla beredskapen vår er matberedskapen. Der Erna Solbergs regjering satsa på at handelen uansett vil gå sin gang i ein krise, planlegg regjeringa for at handelen kan stoppa opp i kortare eller lengre periodar ved ein krise. Me etablerer difor beredskapslagring av matkorn. Dette er eit forslag som Senterpartiet og Arbeidarpartiet fremja gong på gong då me var i opposisjon. Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti meinte at det ikkje var nokon vits med beredskapslager av korn, eller at det faktisk var ein vits. Regjeringa tek beredskapen og den sikkerheitspolitiske situasjonen på alvor. Difor styrkjer regjeringa matsikkerheita. Den løpande produksjonen av mat er avgjerande for vår nasjonale matberedskap. Difor vil regjeringa auka matproduksjonen med 25 pst. innan 2030. Det vil vera viktig for både sikkerheita, beredskapen og verdiskapinga i Noreg.

Me har i jordbruksoppgjeret i vår fremja tiltak for ei særleg styrking av matberedskapen i Nord-Noreg, og det vil me òg gjera i statsbudsjettet. Skal me lukkast med å auka matproduksjonen, må me auka lønsemda for norske bønder. Det skal og må verta meir lønsamt å produsera mat. Difor har me gjennom dei tre siste jordbruksoppgjera lagt opp til ein betydeleg styrking av bondens økonomi. Me har òg fått på plass eit nytt talgrunnlag, og ikkje minst ein plan for opptrapping av bondens inntekt. Regjeringas mål er klart: Me skal tetta inntektsgapet mellom bønder og andre grupper innan 2027.

Til no har me auka budsjettoverføringane til jordbruket med 12 mrd. kr. Det er ein vekst på 67 pst. sidan 2021. Ingen andre sektorar har hatt tilsvarande vekst. Skal me sikra eit landbruk i heile landet og auka matproduksjonen, må me byggja opp alle delar av norsk landbrukspolitikk. Me må ha eit sterkt tollvern. Regjeringa har for fyrste gong på ti år styrkt tollvernet. Me må ha marknadsregulering og sterke samvirke. Me må ha eit sterkt jordvern og ei eigedomslovgjeving som beskyttar matproduksjonen og det lokale og nasjonale eigarskapet.

Me må ha jordbruksforhandlingar. Landbrukspolitikken er eit av dei politikkområda med størst avstand mellom partia. Framstegspartiet og Høgre stemte imot jordbruksavtalen i vår. Det er skummelt at desse partia er imot jordbruket og bøndenes rett til å forhandla om eigne rammevilkår. Regjeringas aktive distriktspolitikk og offensive landbrukspolitikk er nødvendig om me skal tryggja beredskapen og sikra vekst og utvikling i heile Noreg.

Linda Monsen Merkesdal (A) [18:01:02]: Noreg treng meir billig straum, og me treng det no. Utan ei handlekraftig regjering vil både arbeidsplassar og norsk konkurransekraft gå tapt. NVE og Statnett har påpeikt at landet står overfor ei alvorleg energikrise dersom det ikkje blir investert meir i produksjon og nettutbygging.

For å gje eit bilde på kor forsømt energipolitikken har vore, vil eg koma med eit eksempel. Etter åtte år med Høgre og Framstegspartiet i regjering stoppa utbygginga av fornybar kraft og nettinvesteringar. Då Arbeidarpartiet kom inn i Energidepartementet i 2021, låg det knappe 60 prosjekt til behandling for ny kraft. Det låg bunkar med ubehandla søknader, og det var altfor få saksbehandlarar til å ta søknadsmengda. Dette var altså ikkje prioritert frå Solberg-regjeringa. Eg gjentek: Dette var ikkje prioritert frå Solberg-regjeringa.

Me har starta jobben, og me har det travelt. LO og NHO har kartlagt behov hos bedriftene våre over heile landet i Kraftløftet, og kartlegginga gjev eit tydeleg svar: Industrien treng meir kraft. Energipolitikken må løysa opp i desse openberre utfordringane og koma næringsliv og hushalda i møte.

Me handlar. Me har tilsett fleire folk, sånn at me kan få unna ubehandla søknader, og me er ærlege på at me må byggja ut mest mogleg kraft raskast mogleg. Me legg til rette for oppgradering av vasskraft, energieffektivisering, utbygging av vind på land der kommunane ønskjer det, fjernvarme, bioenergi og solkraft i eit høgt tempo. Dette er det som er raskast og billigast.

Me skal lysa ut område tilsvarande 50 GW havvind på norsk sokkel fram mot 2050. Dette er eit langt løp kor me må få opp tempoet. Landindustrien treng føreseielege rammer, og verftsindustrien treng grøne oppdrag. Det er eit politisk ansvar å gje føreseielege rammer, og det vil Arbeidarpartiet gjera. Me skal vera tett på industrien i utvikling av regelverk, rammer og støtteordningar for å realisera måla, som Enova-støtte til mellomstore prosjekt på teknologiutvikling innan flytande havvind. Det er bra for norsk leverandørindustri og skapar arbeidsplassar. Min påstand er at dette er trygg økonomisk styring.

Me må sjølvsagt bruka den krafta me har, klokt og riktig. Me må stilla krav, som utnytting av overskotsvarme i industrien, datasentre og nye verksemder. Kraftprosjekt skal skapa jobbar lokalt og leggja igjen verdiar lokalt, sånn at me kan bidra til å halda liv i lokalsamfunna våre.

Kvifor gjer me det me gjer? Kvifor utformar me denne politikken? Jo, fordi me skal nå klimamåla våre. Eg må innrømma at eg er bekymra, for me har fått eit Framstegsparti som har ein retorikk der dei prøver å framstå som ein slags seljar som lagar ein salsannonse basert på ein framtidsvisjon som ikkje løyser dagens utfordringar. Framstegspartiet har gløymt å nemna det med lita skrift, der det står kva konsekvensar det vil bli med manglande politikk på dei enorme utfordringane me står overfor. Det kan eg seia: Det vil gje kraftmangel, høge kraftprisar og industridød i distrikta våre, og ikkje minst vil det bli særs kostnadskrevjande for stat og kommune – og då har eg ikkje eingong nemnt klimakonsekvensane.

Eg har eit spørsmål alle bør stilla seg: Kva skal framtidige generasjonar i Noreg leva av, om ikkje me følgjer med på tida rundt oss? Éin ting er sikkert: Den fossile tidsalderen held på å gå over i ein fornybar tidsalder, og der skal Noreg vera i front. Arbeidarpartiet skal saman med Senterpartiet og fagrørsla sørgja for nok kraft, samtidig som me kuttar i utsleppa våre, sånn at me kan gje ein tryggleik for morgondagen og tru på framtida.

Henrik Asheim (H) [18:05:51]: Når man reiser rundt i landet, er det de samme utfordringene som tas opp uansett om man snakker med folk som jobber innenfor grunnleggende kommunehelsetjenester, eller folk som driver små og store bedrifter rundt om i Norge. Mangelen på arbeidskraft er den største utfordringen som tas opp, uansett hvilken arbeidsplass man besøker.

Når vi på Stortinget skal behandle statsbudsjettet i ukene og månedene som kommer, er det egentlig to ting vi bør tenke på når vi skal vedta ny politikk. Det ene er selvfølgelig om det er penger til tiltaket, men det andre – og vel så viktige – er: Har vi nok folk til å gjøre jobben? Hvis offentlig sektor hele tiden bare pålegger seg selv nye oppgaver som krever mer arbeidskraft, er vi i en situasjon der det vil ta arbeidskraft ut av det private næringslivet. Av NHOs medlemsbedrifter oppgir 65 pst. at de mangler arbeidskraft, og flere av dem sier at de har sagt nei til oppdrag eller unngår å vokse rett og slett fordi de mangler den arbeidskraften som trengs. Da er det flere ting vi som samfunn er nødt til å gjøre for å sørge for å gjøre det problemet mindre.

I en tidligere replikkveksling med arbeidsministeren og representanten Molberg fra Høyre merket jeg meg at arbeidsministeren omtalte det som «krusninger i statistikken» når antall unge uføre øker. Nå har jeg hatt gleden av å være i debatter med representanter for regjeringspartiene når de krusningene gikk litt ned, og da ble det solgt ut som en stor seier, men la nå det ligge. Sannheten er at det er en veldig urovekkende endring. Det ene er naturligvis at krusningene kommer oppå et tidevann som stadig stiger, men det nye er at siden vi begynte å måle dette i 2017, er det første gang antall unge utenfor arbeid og aktivitet stiger. Nav kaller det for et trendbrudd. Det betyr at vi mislykkes med å inkludere flere av de unge som har hele livet, hele arbeidslivet, foran seg, i aktivitet. Derfor er vi nødt til å tenke nytt. Vi trenger rett og slett en større reform av måten vi møter unge mennesker på, mennesker som sliter med å komme inn i arbeidslivet.

Et paradoks vi som politikere egentlig har ansvaret for selv, er at vi sier at hvis man skal ha inntektssikring, hvis man skal ha hjelp til å betale regninger fordi man ikke er i jobb, bør man være syk. Det gjør at stort sett alle ytelsene man mottar, er helserelaterte. Dermed oppstår det en veldig rar mekanisme der den som kommer inn i det offentlige for å få hjelp, men også de som sitter i den andre enden og skal hjelpe, begynner en jakt på diagnoser. Man begynner en jakt på å finne ut: Er du syk nok, er det vondt nok, er det vanskelig nok til at du kan få penger? Det er en veldig farlig måte å møte mennesker på – mennesker som har utfordringer, men som også har et stort potensial til å klare seg selv. Derfor er vi nødt til å endre mange av de ytelsene som folk trenger for å få inntektssikring, fra helserelaterte til arbeidsrettede ytelser.

Helt konkret: Vi har en hel del ordninger, f.eks. kvalifiseringsprogrammet, som i dag styres av kommunene. Det er kostbart, og det gjør at det dermed er ulike tilbud i ulike kommuner, men vi vet at det har veldig god effekt på mange av dem som sliter med å komme inn. Det andre vi må gjøre, er å sørge for at når mennesker som ikke kan jobbe 100 pst. fra dag én, prøver å komme i arbeid, må det også finnes jobber til dem. Det må finnes jobber som ikke forutsetter 100 pst. effektivitet fra dag én. Da må vi gjøre det slik at flere av dem som er gradert uføre, får en annen ordning enn i dag. Litt enkelt sagt kan man si at en gradert ufør dermed skal være helt frisk mandag, onsdag og fredag, og helt ufør tirsdag og torsdag. Slik er ikke vi mennesker. Så det å finne mekanismer som kan gjøre dette lettere, er viktig. I tillegg bør man raskest mulig gjeninnføre inkluderingsdugnaden som dagens regjering har avviklet: et krav til offentlig sektor om at 5 pst. av nye ansettelser skal være mennesker med nedsatt funksjonsevne eller hull i cv-en. Av en eller annen grunn har regjeringen funnet ut at det er et urimelig krav å stille. Det mener jeg det ikke er når staten er en så stor arbeidsgiver som den er.

Pensjonsreformen har vært diskutert flere ganger i dag. Det er en reform som kan begrunnes på mange ulike måter, men jeg tror ikke vi skal undervurdere den restarbeidsevnen som finnes hos veldig mange eldre arbeidstakere som både kan og vil bidra lenger. Stadig flere eldre arbeidstakere opplever å bli koblet av prosjekter og oppgaver, og i stedet får de oftere og oftere spørsmålet: Når har du tenkt å gi deg, når skal du gå av med pensjon? Slik kan vi ikke behandle kanskje den beste og mest erfarne arbeidskraften vi har, og derfor trenger vi også et arbeidsliv som i langt større grad inkluderer de eldre, slik at de kan stå i jobb så lenge de makter og ønsker.

Sandra Borch (Sp) [18:11:08]: Denne vakten i regjering har ikke vært enkel: pandemi, energikrise, krig i Europa og krig i verden, som igjen har medført inflasjon og økte kostnader både for det offentlige, for næringslivet og ikke minst for privatpersoner. Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering har i en krevende situasjon prioritert målrettede tiltak som direkte avhjelper folks privatøkonomi i denne dyrtiden. Det har vi klart parallelt med at økonomien stabiliseres, og vi har fått kontroll på prisstigningen – en krevende balanseøvelse som vi nå ser virker. Trygg økonomisk styring har vært helt avgjørende for at vi er der vi er i dag. Nå ser vi mot lysere tider, vi ser at renten begynner å gå ned, og vi ser at folk begynner å få bedre råd. Nå er tiden for å kunne bruke mer penger på det vi vil bruke penger på, tilbake, der vi de siste årene har vært nødt til å bruke milliarder på å dekke inn for prisvekst, energikostnader og inflasjon.

Vi har prioritert og vil prioritere budsjett og politikk som gir trygghet for folk, trygghet for landet og trygghet til å utvikle hele Norge videre. Folk skal få bedre råd. Vi har lav ledighet og folk i jobb, prisstigningen går ned, norsk næringsliv går godt, og vi vil se vekst i økonomien. Vi gjør tydelige politiske valg og fører en trygg og ansvarlig økonomisk politikk. Gjennom tre år i regjering har vi i Senterpartiet gjennomført mye av det vi har lovet. I en dyrtid der mange sliter med høye kostnader, har Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjering målrettet satt inn tiltak for å dempe konsekvensene av høye priser og renter.

Så vil jeg særlig for Nord-Norge peke på at Senterpartiet har redusert barnehageutgiftene betydelig. Nå er maksprisen på 1 500 kr i sone 5 og 6, og det er gratis i Nord-Troms og Finnmark. Dette er personrettede tiltak som har dokumentert effekt, og som vi nå utvider til flere kommuner. Her ser vi med tydelighet hvor skillelinjene i norsk politikk går. Der Senterpartiet vil utvikle og bedre ordningen, vil Fremskrittspartiet og Høyre avvikle den.

Høyre snakker om arbeidsplasser på inn- og utpust, og det er viktig, det, både i by og i bygd, men realiteten nå er at det ikke er arbeidsplasser det er manko på, det er arbeidskraft. Vi kan ikke forvente at folk velger bosted og karriere etter dugnadsprosjekt. Folk velger bosted med hjertet og pengeboka. Senterpartiet i regjering gjør det mer økonomisk og attraktivt å bosette seg i Distrikts-Norge, bl.a. med økt barnetrygd for alle, gratis ferje, halverte priser på flere samband og reduserte priser på de faste rutene på kortbanenettet – fordi vi vil at det skal bo folk i hele landet. Da må vi også bidra med insentiver til at det skal kunne gå.

Utdanningssystemet vårt er det viktigste og mest effektive verktøyet for å levere arbeidskraft til samfunnet i hele landet. Attraktive utdanninger betyr lite hvis muligheter for framtiden og arbeid og karriere ikke er til stede. Vi må derfor gjøre det attraktivt for de unge å komme hjem igjen og jobbe i det som er noen av landets viktigste yrker, ikke minst de yrkene som skal ta vare på ungene våre i barnehage og skole, og de som skal ta vare på våre eldre. Dette er målrettede tiltak. Hvis vi skal ta Norge framover, trenger vi et verdiskapende næringsliv og gode velferdstjenester i hele landet. Til det trenger vi folk med rett kompetanse. Derfor foreslår vi også å innføre en helt ny ordning, der de som bor i de minst sentrale kommunene, skal få slettet studielånet sitt.

Hva har Høyre og Fremskrittspartiet stilt opp med? De har stemt mot billigere og gratis barnehage og SFO, mot ferje og mot billigere billetter på kortbanenettet – for å finansiere skattekutt. Men det hjelper ikke småbarnsfamilier i etableringsfasen i Troms, med studielån og to unger i barnehage og SFO, at Høyre vil prioritere skattelette til dem som har mest fra før. Min spådom er at det vil kunne bli dyrt for innbyggerne i Troms dersom Høyre skulle få gjennomslag for sin politikk ved neste valg, og det er betimelig å få et svar fra Høyre og Fremskrittspartiet på hva de tenker om personrettede tiltak som redusert barnehagepris og nedskriving av studiegjeld. Er det noe Høyre og Fremskrittspartiet er enig i, eller er det noe de kommer til å prioritere bort? Det mener jeg velgerne fortjener å vite.

Thorleif Fluer Vikre (FrP) [18:16:18]: Siden jeg er fra Kragerø, kunne jeg kanskje tenke meg å fylle ut en etterlysning etter 14 mill. kr til gratis ferje, slik at det ble det også i Kragerø.

Men det er ikke det jeg skal snakke om i dag. Jeg skal snakke om at vi styrer mot en varslet krise i eldreomsorgen. Til tross for det er det ikke slik at regjeringen er villig til å prioritere de eldre. Vi vet at over halvparten av landets kommuner ikke er i stand til å håndtere demensbølgen, samtidig som et flertall av de pårørende ikke føler seg trygge på de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er en dårlig skjult hemmelighet at regjeringen ikke har satset på eldreomsorgen i sine budsjetter, det til tross for statsministerens fagre valgkampløfter om at det skulle bygges 1 500 nye sykehjemsplasser i året. Realiteten er at det fra kommunenes side kun er søkt om 295 plasser totalt for hele inneværende år. Samtidig vet vi at det står tusenvis i kø for å få en sykehjemsplass.

Da revidert budsjett ble lagt fram tidligere i år, var ikke eldreomsorgen nevnt med ett ord i budsjettforhandlingene. På samme måte ser vi nå at eldreomsorg ikke er nevnt med ett ord i trontalen, dette til tross for store utfordringer på feltet. Regjeringen lar rett og slett eldreomsorgen gå for lut og kaldt vann.

Jeg ser meg også nødt til å trekke fram den manglende oppfølgingen og gjennomføringskraften denne regjeringen har. I mai 2021 vedtok et enstemmig storting Fremskrittspartiets forslag om å etablere nasjonale retningslinjer for utredning og håndtering av eldrevoldssaker, samt meldeplikt når det er grunn til å tro at eldre blir utsatt for vold og overgrep. Nå, tre og et halvt år etterpå, er det fortsatt ingenting som er gjort. Det er alvorlig, særlig når en ny rapport fra Røde Kors i år viste at halvparten av sykehjemsbeboerne har opplevd eller vært vitne til vold eller forsømmelse.

Eldre er en sårbar gruppe som ikke alltid har mulighet til å gi beskjed om at de utsettes for vold og overgrep, og det er et stort behov for at overgrep overfor eldre i større grad enn i dag avverges og følges opp. En meldeplikt for helsepersonell som jobber med eldre, vil bidra til at færre eldre opplever slike grufulle hendelser. Likevel viser det tydelig det vi har fryktet og også forventet med denne regjeringen: Eldreomsorg er kun viktig for Arbeiderpartiet når det er valgkamp.

Helsekøene vokser nærmest daglig. Tall fra Helsedirektoratet viser at nesten 275 000 pasienter sto i helsekø i juli. Det er en økning på 14 000 pasienter siden april i år. Og dette skjer samtidig med at det er ledig kapasitet på private sykehus. For Fremskrittspartiet er det viktig at folk skal være trygge på at man skal få behandling når man trenger det, og at man slipper å lide i helsekø.

Regjeringen har uttalt at de er villige til å åpne opp for økt bruk av private for å få ned ventetiden, men dessverre framstår dette kun som tomprat når de offentlige sykehusene har sprengt kapasitet og man ikke er villig til å bruke all ledig privat kapasitet for å redusere køene. Fremskrittspartiet mener at dette raskt må tas tak i, slik at pasienter slipper å lide unødig lenge i helsekø. Det er faktisk mennesker det handler om.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [18:20:06]: I usikre tider treng vi ei trygg styring for eit trygt og meir rettferdig Noreg, der alle har like moglegheiter, der fellesskapet og tilliten står høgt, og der forskjellane er små. Difor er eg «fole» glad for at det er Arbeidarpartiet og Senterpartiet som styrer landet, for i ei tid der vi ser auka polarisering og store forskjellar, treng vi eit land med sosialdemokratisk politikk, der ein prioriterer å redusere forskjellane mellom folk og sikrar at fleire kan delta og byggje eit sterkare fellesskap.

Sidan Arbeidarpartiet tok over regjeringsmakta, har vi fått til mykje. Det er kome 140 000 fleire i jobb. Velferda er styrkt, og vi har prioritert billigare barnehage, lågare SFO-prisar og betre rammer for studentane. Vi har prioritert inkludering, auka barnetrygda, styrkt retten til heile og faste stillingar, innført pensjon frå første krone og sørgt for halverte ferjepriser eller gratis ferje.

I krevjande tider har vi prioritert, og vi må alltid hugse på at sjølv i krevjande tider skal vi òg ha noko å leve av og noko å leve for. Denne regjeringa har vist at i sånne tider treng ein meir, og ikkje mindre, kultur, og difor har vi prioritert kultur i heile landet. Dessverre har vi sett at mange plassar har Høgre og Framstegspartiet fått makta i kommunane rundt om i Noreg, og der ser vi kva dei har prioritert. I motsetning til kva vi gjer i krevjande tider, ser vi at der er det kultur og inkludering av barn og unge som ryk først. Vi ser i kommune etter kommune, i Bergen og Oslo og mange andre plassar, at det er kulturen som ryk når dei får makta, mens Arbeidarpartiet i regjering set kultur i fokus. Det er eg glad for.

Vi har framleis store forskjellar i samfunnet vårt, og det rammar spesielt barn og unge ekstra. Er det vanskeleg heime, kan det fort bli vanskeleg ute òg dersom ein ikkje har vaksne som stiller opp, og mange fell ut av skulen – nokon fell kanskje ut allereie i barnehagen. Likevel: Sjølv om utfordringane er store, kan vi gje mange ein betre oppvekst og kvardag. I ei tid der mange familiar slit ekstra økonomisk, er eg stolt over at vi i fjor og i år, saman med Idrettsforbundet, har løyva til saman drøyt 250 mill. kr direkte til klubbar i kommunar som har spesielt mange slike familiar. Slik kan dei klubbane, som fungerer godt til tross for at mange ikkje har betalt kontingent, inkludere endå fleire, uansett kva storleiken på lommeboka til foreldra er.

Rolla til kultur, idrett og frivilligheit kan ikkje overvurderast. Arbeidarpartiet er oppteke av å skape eit tryggare lokalmiljø for folk og prioriterer fellesskap i lokalsamfunna og tilbod som fyller livet til folk med meining. I krevjande tider treng vi ikkje mindre av det, vi treng å styrkje frivilligheita, idretten og kulturen. Dei skapar tilbod over heile landet, inkluderer alle og gjev dei moglegheit til å ta del. Vi treng kulturtilbod som utfordrar oss og inspirerer oss, og vi treng dei fellesskapa ein finn på fotballbanen, i korpset og i frivilligheita.

Viss vi vil ha eit samfunn der ingen står utanfor, må vi fortsetje å prioritere inkludering og deltaking. Difor er eg glad for at vi har prioritert idrett, kultur og ei sterk frivilligheit.

Kari-Anne Jønnes (H) [18:24:30]: Den største verdien vi har i Norge, og det vi skal leve av framover, er innbyggerne våre. Vår oppgave er å forvalte de verdiene klokt. Det gjør vi best gjennom å sikre alle barn og unge en god oppvekst – en barnehage med kompetente ansatte, en skole med mestring og læringsglede for alle og en høyere utdanning av høy kvalitet.

Høyre har høye ambisjoner for våre barn og unge. Høyre jobber for et nytt, bredt barnehageforlik som sikrer lik behandling av kommunale og private barnehager, foreldres valgfrihet og trygghet og forutsigbarhet for alle som jobber i barnehagene, slik foreldrene og sektoren ønsker.

Mye er bra i norsk skole, og dedikerte lærere jobber hver dag for at ungene våre skal trives og lære. Samtidig peker mange piler i feil retning. Etter endt tiårig grunnskole skiller det så mye som 2,5 års læring mellom elever. Det er ikke til å leve med. Sannheten om norsk skole etter tre år med Støre-regjeringen er at

• fraværet øker i grunnskolen, men vi har ingen oversikt eller systematisk oppfølging

• det er for mange elever som sliter med å lese, skrive og regne skikkelig, og fortsatt er det 4 av en klasse på 25 elever som ikke klarer å fullføre og bestå videregående opplæring

• mange gutter sliter med å holde følge, og for mange elever mister motivasjonen på mellom- og ungdomstrinnet

• for mange rektorer og lærere slutter i skolen, og samtidig er det for få som søker seg til læreryrket

Støre-regjeringens svar på disse alvorlige utfordringene er lavere ambisjoner for lærerstanden og en light-versjon av SVs heldagsskole, der alle skal tvinges gjennom den samme lange skoledagen.

Høyre har siden 2022 tatt til orde for et nasjonalt fraværsregister for å gi en oversikt over utfordringen og sikre at en kan iverksette målrettede tiltak. Vi har også fått gjennomslag for at oppfølgingen av elever med bekymringsfullt fravær skal bli tettere og starte tidligere. Kommunene venter ennå på dette verktøyet samtidig som flere og flere roper varsku om skolefraværet.

En undersøkelse utført av Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger viser at 45 pst. av lærerne på 5. trinn har en vente-og-se-holdning til elever som ikke kan lese, og at de håper det løser seg med modning. Det er dramatiske tall. Høyre prioriterte tidlig innsats i 1.–4. trinn, men vil også gi intensivoppæring – også på ungdomskolen – dersom elevene ikke kan lese, skrive og regne godt nok.

Høyres ungdomsskolereform har mål om mestring og læringsglede i skolen for alle elever. Vi vil innføre et obligatorisk yrkesfaglig valgfag og i større grad tilby nivådeling for å gi alle elever faglige utfordringer tilpasset deres faglige nivå.

Norge lykkes ikke uten motiverte og kompetente lærere. Derfor løftet Høyre lærernes status, etablerte karriereveier og satset storstilt på etter- og videreutdanning. Støre-regjeringens bidrag har hittil vært fjerning av karriereveier. Nå stuper innsøkingen samtidig som regjeringen har senket kravene og åpnet for at institusjonene kan gi dispensasjoner fra karakterkrav.

Støre-regjeringen er rørende bekymret over skoleresultatene, men fjerner samtidig de nasjonale prøvenes rolle som styringsverktøy. Det er å gå tilbake til en tid hvor vi ikke kjente kvaliteten i norsk skole, og hvor vi ukritisk brukte penger og trodde vi hadde verdens beste skole. Høyre mener at vi må følge med på utviklingen i norsk skole, vi må følge opp den enkelte elev, klasse og skole, og vi må aldri gi opp.

Høyre mener de store pengene skal brukes på laget rundt lærerne, slik at de igjen kan være sjefen i klasserommet og gi undervisning av høy kvalitet; på laget rundt elevene for å gi flere tettere oppfølging tidligere; og på å avlaste rektor, slik at rektor kan være pedagogisk leder på skolen sin. Da vil skolen lykkes med sitt samfunnsoppdrag, nemlig å utdanne og danne for framtiden.

Willfred Nordlund (Sp) [18:29:13]: Historien om Norge er en historie om klokskap, arbeidsvilje og foredling av naturressursene våre. Det gjelder hele landet. Det er også framtiden for fortsatt å ha et godt liv i hele Norge. Trontalen viser en regjering som tar det på alvor.

Nordland, mitt eget fylke, er et Norge i miniatyr. Det som fungerer i Nordland, vil fungere for landet. Vi strekker oss fra innland til kyst. Vi har bygder og byer som er der naturressursene er og verdiene skapes. Vi har store eksportbedrifter og små gründere – samfunnsbyggere spredt i hele fylket. Naturressursene som er i hele Norge, skaper enorme inntekter og kan skape flere. De må forvaltes klokt, sånn de før oss gjorde, og de må brukes. Sånn er det i alle deler av Norge. Selv når en selv synes en kommer fra sentrale strøk, er det stort sett alltid noen som synes at en er veldig usentral.

Når Senterpartiet og regjeringen vil ha trygghet i hverdagen for inntekt, helse, mat og folks tjenester, nasjonal kontroll over viktige arealer og å bygge infrastruktur i hele Norge, er det avgjørende for å skape framtidens verdier. Senterpartiet har satset og vil fortsatt satse på lokalsamfunn, folk og bedrifter, varer og produkter, hvor vi har alle forutsetninger for å levere til Norge og verden fra hele landet.

Det er derfor ikke å kaste bort, men å investere i muligheter for hele Norge når vi prioriterer målrettede tiltak mot områdene hvor det er litt lenger mellom husene. Det er nemlig der vi finner de store naturressursene som har skapt og vil skape store verdier. Det vil komme deg, meg og de etter oss til gode. Samtidig bor mange i byer, meg selv inkludert. Jeg er sikker på at få fra Oslo vil mene at Sortland er en by, uansett hva vi selv måtte mene om det.

Mange har de siste årene stått i en krevende økonomisk situasjon, og mange står fortsatt i en krevende tid. Selv om vi nå ser lyspunkter og konturer av et vendepunkt i den norske økonomien, må vi anerkjenne at det fortsatt er tøft for mange. Tilgang på trygge og gode arbeidsplasser i hele landet har vært og er fortsatt av høyeste prioritet for Senterpartiet og denne regjeringen. At det er kommet over 100 000 nye arbeidsplasser under denne regjeringen, hovedsakelig i det private næringslivet, viser det. Mitt fylke er heller ikke noe unntak. Det er jeg stolt over å ha lagt til rette for.

Det er økonomisk vekst i næringslivet. Investeringene i fastlandsindustrien er blant historiens høyeste og arbeidsledigheten er ekstremt lav sammenlignet med andre land – også våre nærmeste naboland. Det har krevd harde prioriteringer.

Samtidig har vi prioritert skattelettelser for nærmere 9 mrd. kr for dem med lav og middels inntekt. Vi har satset målrettet mot barnefamilier, med lavere barnehagepriser, og pekt ut en kurs for en bedre skole hvor også dem som lærer best med hendene, skal trives. Dette er eksempler på prioriteringer vi kommer til å fortsette med.

Vi skal bygge grunnlaget for gode muligheter og liv i hele landet. Det gjør vi med en av de mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonene i nyere tid og hvor vi nå legger bak oss den største prisveksten på mange tiår. Det er derfor riktig å ruste seg for framtiden – en framtid hvor det skal være mulig å bygge bedrifter og ha et godt liv i hele landet. For å sikre det for framtiden må vi bruke store penger på Forsvaret, samfunnssikkerhet og beredskap, og norske bedrifter må kunne bidra der. Fra at Høyre for få år siden mente det var en fantasi fra Senterpartiet å bruke minst 2 pst. av brutto nasjonalprodukt på forsvar av Norge, er nå alle partier enig med oss i at det er fornuftig.

Den største utfordringen, særlig utenfor de største byene, er ikke mangel på arbeidsplasser, men mangel på folk – folk som skal sikre dagens eksportbedrifter og skape nye, løse problemer og etterlate Norge litt bedre.

Jeg er stolt av å være med på forslaget om gjeldslette til studenter i de minst sentrale kommunene, noe som er møtt jublende av NHO Nordland og andre bedriftsforeninger i mitt eget fylke. Det er det samme med gratis ferger, lavere flypriser, billigere barnehager og et skikkelig løft gjennom Nasjonal transportplan, hvor man bygger og vedlikeholder i hele landet. Dette er bedrifter som ser en regjering som bygger ned avstander, som sikrer nye handelsavtaler til gagn for industri, jordbruk og fiskeri, som sier nei når EU krever fisk som Norge har ansvaret for å forvalte, som satser på større matproduksjon, og som vil lage en framtid for fortsatt levende kyst og innland basert på våre naturressurser.

Det er et år igjen til valget. Det er et år hvor vi skal fortsette å bygge hele Norge, for jeg tror på hele Norge – et trygt Norge med nasjonal kontroll, livskraftige bedrifter, gode tjenester og muligheter for et godt liv i hele landet. Det tjener nemlig oss alle.

Det er historien om Norge, og det er også framtiden når Senterpartiet prioriterer.

Statsråd Jan Christian Vestre [18:34:22]: I urolige tider prioriterer regjeringen tryggheten til folk, tryggheten for en bedre økonomi og ikke minst tryggheten for en sterk og universell velferdsstat som stiller opp når man trenger det. Vi jobber hver dag for å redusere forskjeller, gi mennesker like muligheter og sikre gode velferdstjenester. Det er den norske modellen, og det er det som har gjort oss til et av de mest verdiskapende landene i verden.

Regjeringen har tatt Norge trygt gjennom en krevende tid, med krig, med rekordmange flyktninger, høye strømpriser og prisvekst. Vi har svært lav ledighet, vi har høy verdiskaping, og vi har sterke velferdstjenester. Vårt klare mål er at folk skal få bedre råd. Både Norges Bank og Statistisk sentralbyrå forventer reallønnsvekst i 2024. Prisstigningen nærmer seg et normalt nivå igjen, og vi har forhåpentligvis nådd rentetoppen for denne gang. Trygg, ansvarlig og disiplinert økonomisk styring har vært avgjørende for å lykkes med dette.

Vi holder det vi lover. I regjering har Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet og vår gode budsjettpartner SV i Stortinget sørget for billigere barnehager, lavere SFO-pris, mer i studiestøtte og økte pensjoner. Sammen med gode rammebetingelser for næringslivet er dette å skape og dele i praksis.

Den viktigste oppgaven vi har i helsepolitikken, er å sikre at folk i Norge har tilgang til gode helsetjenester av høy kvalitet når de trenger det. Velferdsstaten skal være vår beste helseforsikring. Derfor er jeg stolt over at regjeringen gjennom ventetidsløftet har inngått et historisk samarbeid og et viktig partnerskap med alle de store arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, både i offentlig, i ideell og i privat sektor, som skal snu trenden og redusere ventetidene markant innen utgangen av neste år.

For å få til dette styrket vi sykehusenes budsjetter med 2 mrd. kr i revidert nasjonalbudsjett. I forslaget til statsbudsjett for 2025 kommer vi til å styrke sykehusene ytterligere, med den største økningen på mange år. Overalt jobbes det nå målrettet med å skape konkrete resultater, for det handler ikke om statistikk eller systemer, det handler om mennesker – folk i Norge som fortjener å vente i kortere tid på helsehjelp. Det settes nå inn tiltak for bedre ansvars- og oppgavefordeling, sykehusene utvider åpningstidene sine, det tas i bruk teknologi og nye løsninger, og bruken av ledig privat kapasitet øker.

Da vi lanserte ventetidsløftet, forklarte vi at ventetidstallene sannsynligvis vil gå litt opp før de kan gå ned, og det er fordi sykehusene prioriterer å ta unna de pasientene som har ventet lengst.

Det skal være trygt å bli gammel i Norge. Dessverre er det for store kvalitetsforskjeller i eldreomsorgen vår. Eldre skal være trygge på at hjelpen er der når de trenger den. Gjennom Bo trygt hjemme-reformen jobber vi for et aldersvennlig samfunn preget av åpenhet, trygghet, fellesskap og mangfold. Vi vil derfor innføre en aktivitetsgaranti for eldre, én dør inn til kommunale tjenester. Vi satser stort på velferdsteknologi. Vi vil legge til rette for bedre ernæring og en ny hjemmetjeneste. Eldre skal være sikre på at vi stiller opp. Vi skal også bygge flere omsorgsboliger og flere sykehjem, og vi skal legge til rette for flere nye boformer. Hjemmetjenesten skal ha kvalitet og faste team, og disse teamene skal være styrt etter kvalitetsmål, ikke etter stoppeklokken. Regjeringen mener at relasjoner og god omsorg er viktigere enn minutter og tellekanter. Eldre skal være sikre på at de blir sett og hørt.

Vi overtok en fastlegeordning i krise. Det siste året har over 90 000 flere nordmenn fått fastlege. Vi har aldri rekruttert flere fastleger enn nå, og det viser at politikk virker. Vi jobber nå med en ny fastlegereform som skal bedre dette tilbudet ytterligere.

Vi fornyer, vi forsterker, og vi forbedrer velferdsstaten. Det skylder vi folk i Norge. Velferdsstaten skal være vår viktigste og beste helseforsikring.

Frank Edvard Sve (FrP) [18:54:01]: Det er sikkert nokon som trur at eg har med meg manus for fyrste gong på denne talarstolen i dag. Det er ikkje eit manus, det er eit tomt ark. Det er akkurat like tomt som innhaldet i trontalen frå regjeringa angåande samferdsel, angåande det å byggje landet, ha visjonar og ein framtidsplan for å byggje landet. I tre år har vi vore vitne til ei regjering som slettes ikkje har prioritert samferdsel. Det har nesten vore litt trist å måtte vere vitne til ein samferdselsminister som møter år etter år og er taparen i statsbudsjettframlegginga. Ein kuttar ned på løyvingane til samferdsel, og det er i tråd med det Arbeidarpartiet har gjort i tidlegare regjeringar. Samferdsel har aldri vore det heilt store satsingsområdet der i garden.

Ein snakkar om at ein skal byggje mindre firefelts veg, mindre store vegar, altså byggje mindre, og ein skal ta vare på det ein har. Ein har ikkje satsa på å byggje mindre vegar, ein har ikkje bygd korkje stort eller smått. Og når det gjeld å ta vare på det ein har – ja, har ein gjort det, då? Nei, vedlikehaldsetterslepet på riksvegane har auka med 1,2 mrd. kr berre det siste året. På fylkesvegane er det over 100 mrd. kr i vegvedlikehaldsetterslep. Og om ikkje det er nok, så har ein altså på inn- og utpust i alle debattar som vi har hatt i samferdselskomiteen, snakka om kor viktig det er å ta ned talet på hardt skadde og drepne i trafikken. Det aukar kvart år. Likevel opplever vi at regjeringa ikkje satsar på å gjere noko med det. Kvar gong vi i Framstegspartiet har fremja framlegg om kraftfulle tiltak for å gjere noko for å ta ned etterslepet på riksveg og fylkesveg, har vi vortne stemt ned.

Så kom det ein nasjonal transportplan i sommar, og eg tenkte med meg sjølv at det må jo kunne kome eitkvart som er positivt for å kunne byggje ut landet og gjere noko med desse tinga som vi har jobba med. Vi hadde bl.a. ein initiativdebatt, som vi i Framstegspartiet tok initiativet til, for å diskutere kva vi kan gjere for å ta ned talet på hardt skadde og drepne i trafikken. Alle partia var einige om at vi må gjere noko kraftfullt for å dette til. Så kjem Nasjonal transportplan – og kva er det? Jo, det er ein gårsdagens plan. Ein legg fram nøyaktig den same summen, 1 380 mrd. kr, som var NTP-grunnlaget i 2021. Det er ein nedgang på 24 pst. i den satsinga som er nødvendig for å byggje landet, for å gjere noko med å ta ned talet på hardt skadde og drepne i trafikken – og så går ein og byggjer det ned med 24 pst.!

Så ser vi i NTP, og vi har ein debatt under behandlinga her i sommar, at regjeringa seier 1 mrd. kr i året dei fyrste seks åra og utviding dei neste seks åra til fylkesvegane. Fylkesvegane er 80 pst. av vegnettet. Halvparten av dødsulykkene, 30–50 pst., er på grunn av tilstanden til vegen, altså vegdekket, som begynner å fylgje ulykkene. Då skulle ein kanskje tru at då det kom lekkasjar, no i eit valår – det vert iallfall budsjettet til eit valår – så kunne ein kome med nokre godbitar der. Nei, då kjem ein med 481 mill. kr til fylkesvegane. Ein klarer ikkje å fylgje opp halvparten av det ein har lovt for å kunne gjere noko med å ta igjen etterslepet på 100 mrd. kr på fylkesvegane. Og der legg ein i tillegg også rassikring og tunnelsikkerheitsforskrifta og området til Forsvaret.

Når ein snakkar om kvardagsvegane til folk, ja, kva er det? Kvardagsvegane for meg er bl.a. dei vegane som hundretusenvis av folk rundt i denne byen brukar kvar einaste dag. Det regjeringa har prestert, er kø og kaos ved å ta elbilane ut av kollektivfeltet og lage problem. Dei har prestert å vedta at det skal vere nullutslepp på buss om vinteren – og bussane går jo ikkje. Tusenar av avgangar står i stampe om vinteren. No skal ein altså montere inn dieselvarmarar, som vert monterte til våren, så det vert sikkert det same kaoset igjen.

Framstegspartiet ynskjer ein ny kurs. Vi ynskjer å ta igjen vedlikehaldsetterslepet, halvere det. Vi ynskjer å bruke 12 mrd. kr meir til fylkesvegane og 10 mrd. kr til rassikring. Vi ynskjer å gjere noko med vegane, vi ynskjer å byggje motorvegar, det er dei tryggaste vegane, og det er berre så veldig enkelt. Vi kjem til å gjere alt vi kan for å skifte ut dagens regjering så fort som mogleg, for det er vi nøydde til å gjere med tanke på at vi må ta vare på det vi faktisk har, byggje ut motorveg og sikre vegane, så vi får ned talet på hardt skadde og drepne i trafikken.

Truls Vasvik (A) [18:59:30]: Denne trontaledebatten har vart noen timer og har allerede vært preget av ord som «urolige tider», at vi har et alvorlig bakteppe og behov for trygghet. Noe av det aller viktigste vi må ha for å føle oss trygge, er helsehjelp når vi trenger det – rett og slett at vår felles helsetjeneste stiller opp for oss. Det er vårt ansvar å sikre denne tryggheten, og samtidig skal vi være tydelige på at vår felles helsetjeneste er den aller beste helseforsikringen man kan ha. Begge deler krever at vi tar vare på gullet og bærebjelken i helsetjenesten vår, nemlig helsepersonellet – fagfolkene våre.

Noe av det første vi gjorde da vi overtok regjeringskontorene, var å sette ned helsepersonellkommisjonen. Det var en start på det viktigste krafttaket vi står i, nemlig å finne gode løsninger for personellmangelen, slik at vi fortsatt kan være stolte over å ha en av verdens beste helsetjenester, men også fordi perspektivmeldingen er tydelig: Det blir flere eldre med behov for helsetjenester, samtidig som vi blir færre yrkesaktive til å gi eldre disse tjenestene.

Vi aksepterer ikke den utviklingen vi har sett siden 2017 med lengre ventetider – og jeg gjentar: siden 2017, og ikke 2021, som det er gitt inntrykk av her. Derfor må vi få ned tiden som folk venter på å få den behandlingen de trenger. Vårt ventetidsløfte er et løfte fylt opp med konkrete tiltak og av penger, og med et bredt lag av samarbeidspartnere, både fra arbeidstaker- og arbeidsgiversiden – offentlige, ideelle og private – ligger vi godt an.

Vi har satt inn tiltak for å bruke fagfolkene på en smartere måte, med nye grep for ansvars- og oppgavedeling og hensiktsmessige arbeidstidsordninger. Vi innfører digitale løsninger som frigjør arbeidstid og understøtter samhandling, og vi tar i bruk private så lenge dette er offentlig finansiert, organisert og ikke minst prioritert – for det er nemlig politikk i den virkelige verden.

Sykepleiere, helsefagarbeidere, leger og andre ansatte og ledere i helsetjenesten over hele landet har på imponerende vis og i løpet av kort tid tatt grep og fortsetter å rulle ut effektive tiltak. Og i går kunne vi lese at både statsministeren og helseministeren kom med nyheten om betydelige midler til sykehusene også i neste statsbudsjett.

Like viktig som å redusere ventetidene på sykehus er det å heve kvaliteten i eldreomsorgen. Eldre og pårørende skal være trygge på at det offentlige tilbyr de beste helsetjenestene når man trenger dem, enten det er hjemme eller på sykehjem. Og vi skal være ærlige: Det er altfor mange som ikke føler de har den tryggheten i dag, og det er for mange pårørende som opplever for store omsorgsoppgaver. Det er en kraftig vekker til oss om hvilken jobb vi har å gjøre for å styrke eldreomsorgen. Jeg vil bare si – og være er tindrende klar: Pårørende er ikke den nye velferdsstaten.

Arbeiderpartiet skalerer opp den kommunale omsorgstjenesten for å gi en verdig eldreomsorg for alle, der helsepersonell i hjemmetjenesten og på sykehjem har tid til å gi individuell omsorg. Dette krever at vi har nok fagfolk på jobb, og at eldre får møte kjente ansikter gjennom faste team i hjemmetjenesten. Eldre skal i større grad få bestemme over eget liv og være med på å forme sin egen hverdag, botilbud og de tjenestene de mottar.

Når vi prater om eldre her fra denne talerstolen, er det veldig ofte snakk om pleie og hjelp, men alderdommen handler om så mye mer. Vi ønsker å skape et mer aldersvennlig samfunn, der livskvalitet står i sentrum. Gjennom fysisk, sosial og kulturell utfoldelse kan det store flertallet av eldre holde seg friske enda lenger. Eldre er jo som alle andre, bare at de er eldre. De er like forskjellige som alle oss andre.

Fastlegeordningen er grunnmuren i vår felles helsetjeneste. Siden vi fikk regjeringsmakt, har over 90 000 flere fått fastlege. 2023 var gullåret da tallene virkelig begynte å peke i riktig retning. Rekruttering av fastleger var rekordhøy, samtidig som færre sluttet. Med styrket grunnfinansiering, som har vært en viktig prioritering for oss, kan fastlegene ha færre pasienter på listene sine. Fastleger melder om en lavere arbeidsbelastning, noe som gjør det lettere å bli værende i jobben. Vi lykkes med dette.

Helsedebatten preges, naturlig nok, i stor grad av nasjonale forhold, men vi må også huske på hva som foregår utenfor grensene våre. Millioner av mennesker lever i krig og terror hver eneste dag, og hundretusener av medmennesker blir pasienter i møte med krigens grusomheter. Det er sterkt å se helsepersonell sette sitt eget liv i fare hver eneste dag for å hjelpe andre. Vi må minne hverandre på at vi også har et ansvar globalt, og derfor må vi fortsette å holde den solidariske fanen høyt, enten det gjelder økt støtte til Libanon og Gaza eller mottak av pasienter fra Ukraina.

Liv Kari Eskeland (H) [19:04:42]: Støre-regjeringa starta perioden sin med å setja bremsene på og bilen i revers for samferdselssektoren. Det mangla ikkje på varsel om at reformer skulle reverserast, og at den satsinga på infrastruktur som me hadde sett under Solberg-regjeringa, skulle stoppa opp. Difor skulle ny NTP kome eitt år før tida, ein skulle ta rev i segla, og pengebruken skulle strupast.

Med NTP-en til Støre-regjeringa var me tilbake til å byggja stykkevis og delt i staden for heilskaplege prosjekt. I regjeringa sitt framlegg til NTP var dei store prosjekta, der ein verkeleg skulle byggja Noreg saman, tekne ut og parkerte under filmapper som «fjerntogstrategi» og «utviklingsportefølje». Med respekt å melde: Den kollokviegruppa som har brukt tid på å finna desse fine orda, burde heller ha brukt tida på å finna ut korleis me skal koma lovnadane om regionsbygging og å rusta samfunnet for nye utfordringar i møte. Eg kan her nemna Hordfast, Ringeriksbanen og Møreaksen som sentrale prosjekt.

Den politiske kontrakten ein har hatt med næringslivet, var ikkje lenger verdt papiret han var skriven på. Titusenvis av timar gjennom planleggingsarbeid er parkert. Politisk risiko har vorte eit omgrep som sender kronekursen ned og får investorar til å flykta frå landet. Politisk risiko, eller tillitskrise, om du vil, vart det òg på samferdselsfeltet då me fekk ny regjering, for no kan ein ikkje lenger stola på det som er sagt tidlegare.

I Høgre set me oss som ambisjon å tenkja nytt om korleis me skal byggja infrastruktur. Vårt viktigaste mål er å byggja landet saman. God infrastruktur gjer at næringslivet får varene sine raskare fram, at dei som har vegen som arbeidsplass, får ein tryggare arbeidskvardag, og at folk kjem seg dit dei skal, når dei skal dit, på ein sikker måte. Skal me ha busetting, næringsliv og turisme i heile landet, må det leggjast til rette for det. Det betyr at me må prioritera meir pengar til samferdsel for å få det til.

Me ser no kva som er fasiten for dei første tre åra til Støre-regjeringa: Knapt eitt prosjekt er starta, sjølv om dei var gryteklare då Støre-regjeringa overtok. I budsjettet for 2024 lovde regjeringa at tre prosjekt skulle starta: Det var Oslofjordtunnelen, Røldal–Seljestad og Megården–Sommerset, men enno er ikkje eitt av desse prosjekta igangsett, og det vil dei heller ikkje verta før nyttårsrakettane går til vers.

Når det gjeld jernbanen, har Støre-regjeringa stansa konkurranseutsetjinga, som har gjeve fleire avgangar og nye tilbod til dei reisande til ein lågare sum for staten. Men ikkje nok med det: Dei vil òg fjerna det som har fungert best på jernbanen, nemleg Flytoget. Gull skal no gjerast om til gråstein ved å innlemma det i det store, statlege Vy.

Formålet til regjeringa er ei sterkare statleg styring av jernbanen. For Høyre er det kunden –dei reisande – som er viktigast når me skal utvikla eit godt jernbanetilbod, ikkje systemet.

I alle festtalar vert det snakka fint om å rigga Noreg for framtida, for det grøne skiftet og for komande generasjonar, men det gjeld visst berre i festtalane og i trontalen. Når det kjem til stykket, ser me ikkje dette igjen i praktisk politikk. Høgre vil byggja Noreg saman. Me vil satsa på samferdsel, og me vil fortsetja det arbeidet med å modernisera samferdselssektoren som me begynte på.

Budsjetta vart nesten dobla på dei åtte åra me var i regjering, men endå viktigare: Store reformer gav meir veg og bane for pengane. Porteføljestyring, Nye vegar AS, jernbanereforma og andre grep fekk pengane til å strekkja lenger. Mange prosjekt vart gjennomførte. I perioden 2013–2021 vart det opna meir enn 800 km ny veg, nesten like langt som frå Lindesnes til Trondheim – eller til Bayern, om ein snur pila. Reisetida vart betydeleg redusert på fleire vegstrekningar. Mellom Ålesund og Oslo vart tida redusert med to timar, og mellom Oslo og Trondheim og Oslo og Kristiansand vart ho redusert med nærmare halvannan time. Dette er å byggja Noreg saman, dette er å satsa på samferdsel.

Høgre har lagt vekt på å stå ved tidlegare vedtak og planar. Det er ein lovnad me vil følgja opp når me på ny tek plass i regjeringskontora.

Aleksander Øren Heen (Sp) [19:09:44]: I trontalen kunne me høyra at kongen varsla at regjeringa sitt mål er at folk skal få betre råd. Bakteppet for denne viktige prioriteringa er knapp reallønsvekst sidan 2015, høge energiprisar, kraftig prisvekst på varer og ikkje minst auka rentekostnader. Truleg har unge i etableringsfasen merka dei siste åra hardast, då det er dei som ofte har mest igjen å betala på bustadlåna sine. Me styrer ikkje renta, og heldigvis har me ein stødig sentralbank som tek seg av akkurat det, men me styrer finanspolitikken, og me kan fordela kronene til fellesskapet dit dei får best effekt.

Som representant frå eit distriktsfylke som Sogn og Fjordane, der alle kommunane er i sentralitetsklasse 5 eller 6, er kostnaden no ved å røysta Høgre eller borgarleg ved neste val svært høg. For å bruka Høgre-språk tillèt eg meg å laga eit lite reknestykke som døme: Sjå føre dykk eit ungt par busett i Luster kommune i Sogn og Fjordane som har to barn i barnehage. Med dagens regjering har dei fått, eller vil få, halvert barnehagepris, og dei vil få sletta 25 000 kr kvar av studiegjelda si. Viss ein av dei pendlar over Sognefjorden, noko som er relativt vanleg, vil dei ha fått ein halvert ferjepris. Totalt sett utgjer dette over 100 000 kr i året for denne familien.

Dette er tiltak eg har registrert at høgrerepresentantar ytrar seg imot. Difor er påstanden min at dette no er prislappen for å røysta Høgre. Me kan òg leggja til at den same familien har nytt godt av redusert inntektsskatt på 8 700 kr og auka barnetrygd på 4 700 kr. Eg vil hevda at 100 000 kr betyr noko for folk si lommebok, og lommeboka til folk er viktig, spesielt i dei urolege tidene me er inne i no. Det gjev tryggleik for framtida, og det gjev tryggleik for privatøkonomien.

I tillegg til å gjera kvardagen litt betre for den enkelte, er desse tiltaka ein del av gjenreisinga av distriktspolitikken i Noreg og det å sjå heile landet. Det gjev sjølvsagt glede og framtidstru for eit lokalsamfunn når ein familie som den i mitt reknestykke flyttar heim. Difor er ikkje dette berre direkte økonomiske tiltak retta mot den enkelte innbyggjar, det er samfunnsbygging.

Mange distriktskommunar manglar ikkje arbeidsplassar, men dei manglar folk til å fylla stillingane. Me står overfor ein megatrend som heiter sentralisering, som me kan velja å forsterka, slik Høgre og Framstegspartiet gjer med sin politikk, eller me kan føra ein alternativ politikk som bidreg til det motsette. Eg er heilt overtydd om at Noreg som nasjon kjem betre ut for alle når me evnar å bruka ressursane frå fiske, offshore og marin og maritim næring ved kysten og jordbruk, industri og kraftproduksjon lenger inn i landet. Dette er ressursar som trass alt stort sett er i kommunar i sentralitetsklasse 5 eller 6. Difor er det å sørgja for busetting der ressursane er, god ressursutnytting. Det byggjer samfunn, og det sikrar beredskap. Skal ein lukkast med dette, må ein føra ein tydeleg politikk for heile landet som gjer at kommunane kan gje gode tenester. Difor endrar me inntektssystemet og jamnar ut meir.

Det må vera mogleg å koma seg fram med gode og trygge vegar og prisar på fly og ferje som er overkomelege. Difor halverer me dei. Det må vera mogleg å ta ei utdanning der ein bur. Difor satsar me på desentralisering og auka digitalisering. Men me må òg utdanna fleire til dei jobbane samfunnet treng, og difor fjerna me karakterkravet for sjukepleiarutdanninga.

Så må me ha mat på bordet. Det gjeld oss alle, anten me bur i bygd eller by, og me må sikra at jorda blir driven. Difor har me løfta jordbruksinntektene betydeleg og tetta inntektsgapet med om lag ein tredel. Ærlege tal i jordbruksoppgjera, løyva i denne salen, er det som har gjeve reelle pengar på konto for landbruksnæringa. Me treng gode og føreseielege rammevilkår for industri, slik at me kan ha ein stor eksport, også basert på fastlandsproduksjon. Difor har me inngått ein avtale mellom stat og industri om vidare CO₂-kompensasjon i desse næringane. No kan me lesa på VG.no at regjeringa òg går inn for å kutta avgiftene på vatn og kloakk, noko som vil bety mykje for den enkelte.

Eit kvart val er eit vegskilje, og for dei veljarane eg representerer i Sogn og Fjordane, har debattane i denne salen dei siste åra synt at ein kjem godt ut med dagens regjering. Rekninga for å røysta Høgre for ein småbarnsfamilie i Sogn og Fjordane er no om lag 100 000 kr. Den kan kanskje nokre bera, men rekninga om me mislukkast med å bruka heile landet, er eg redd blir stor for heile samfunnet.

Odd Harald Hovland (A) [19:15:00]: At folk skal kunne leve eit trygt liv, er heilt grunnleggjande for alt. Når enkeltmenneske eller lokalsamfunn opplever at tryggleiken vert teken frå dei fordi dei opplever vald, truslar, tjuveri eller ran, rokkar det ved heilt fundamentale forhold. Når gjengar tek seg til rette, rammar det alle, men det rammar likevel nokre meir enn andre. Det rammar hardtarbeidande, ærlege arbeidsfolk som opplever at inntektsgrunnlaget vert teke frå dei fordi bandar tek seg til rette utanfor restauranten eller burgarsjappa deira. Det rammar barn frå arbeidarklassa, som er dei første til å verte plukka opp av kriminelle bakmenn til å utføre lovbrota for dei. Det rammar heile lokalsamfunn, som opplever at bydelen eller gata kjennest utrygg.

Difor er det så viktig å reagere raskt og tydeleg på alle lovbrot. Kriminalitet må få konsekvensar. Det gjeld også når gjerningspersonen er ungdom eller barn. Så må reaksjonen vere ulik for dei som er over den kriminelle lågalderen, samanlikna med dei som er under. Difor har Arbeidarpartiet og Senterpartiet skjerpa ungdomsstraffene, starta arbeidet med å etablere eit hurtigspor i domstolen for unge lovbrytarar og gjeve meir pengar til barnevernet, og vi vil senke terskelen for å ta frå kriminelle pengar, hus, bil eller andre eigedelar som har vorte skaffa på ulovleg måte. Samtidig må me førebyggje betre for å reparere mindre.

Ingen er født kriminelle. Dei vert det – nokre gonger gjennom aktive val og andre gonger gjennom mangel på val. Me veit jo at ungdom som har fotfeste i eit ordinært arbeidsliv og har tru på framtida, er mindre sårbare for å verte rekrutterte inn i gjengverksemd. Me veit at det er mindre sannsynleg at ungdom som fullfører skulen, som har fagbrev eller vitnemål, og som har ein sjanse til å tene ærlege pengar, vil drive med kriminalitet. Me veit kva som skapar samfunn med mistillit og uro, og korleis me byggjer ned forskjellar og byggjer opp moglegheiter. Tilhøyrsle og trygge vaksne, det å verte møtt med forventningar, men også å kunne stole på at ein har like moglegheiter, er byggjesteinar i eit samfunn med meir tryggleik.

Meir pengar til politiet har vore heilt nødvendig. Me treng fleire politifolk. Dei må ha det nødvendige og oppdaterte utstyret, og dei må ha heimlane til å gjere oss tryggare, men politiet aleine vil aldri klare å gjere landet vårt trygt. Alle dei aktørane dei samarbeider med for å skape denne tryggleiken – skulane, helsevesenet, foreldra, barnevernet og dei frivillige organisasjonane – må oppleve at dei har føresetnadene for å bidra.

Me må òg verte betre til å sjå samanhengane mellom ulike former for kriminalitet. Bak narkotika til eige bruk står det organiserte bakmenn som tener store pengar på at andre lid, bak ungdomsvald står det ofte unge menneske som sjølve har vore ofre for vald i heimen, og bak gjengverksemd står det gjerne både narkotikalovbrot, organisert bedrageri, cyberkriminalitet og nokre gonger menneskehandel.

Me må styrkje føresetnadene til politiet for å jobbe langs alle desse spora, og ikkje berre dei som til kvar tid tek den offentlege dagsordenen.

I løpet av det siste året i denne stortingsperioden vil det også kome ei stortingsmelding om kriminalomsorga. Det er store forventningar om at denne vil vise korleis straffegjennomføringa vil gjere at personar er mindre kriminelle når dei slepp ut, enn det dei var då dei måtte inn.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [19:19:19]: Som politikere skal vi komme med løsninger på folks hverdagsutfordringer her og nå, men vi har også en større generasjonsforpliktelse: å sikre at neste generasjon arver et klima, en økonomi og en velferdsstat som er i bedre stand enn det vi selv overtok.

Da er det interessant at Miljødirektoratet sier at vi trenger 40 TWh med ny kraft for å innfri klimamålene, mens vi allerede ser at bedrifter står i kø for å få tilgang på kraft og nett, og at det er gitt konsesjon til kun 0,4 TWh de siste årene. Det er knapt noe – det er ingenting. Høyre har vært tydelig på at alt må på bordet: småkraft, oppgradering av vannkraftverk, vindkraft på land, energieffektivisering, solkraft, tidevannsenergi, fjernvarme, bioenergi, bergvarme, for å nevne noe. I tillegg må vi ha en reform av konsesjonssystemet, og nettet må bygges ut og brukes smartere.

Før sommeren kunne NVE dessverre komme med en ganske brutal dom over Støre-regjeringens manglende styringsevne i klima- og energipolitikken. Deres nyeste rapport viser at Norge er langt unna å få den kraften som trengs dersom vi skal omstille industrien, elektrifisere transportsektoren og etablere ny grønn industri og arbeidsplasser. Det er urovekkende for Norges konkurranseevne at industri- og klimaprosjekter som kan skape arbeidsplasser, omstille oss og føre til verdiskaping i hele Norge, blir utsatt, forsinket og avlyst på grunn av mangel på nett og kraft til en rimelig nok pris.

Senest ute var Yara, som utsetter fullelektrifisering av ammoniakkfabrikken på Herøya, et av landets største CO₂-utslippspunkter, på 800 000 tonn CO₂. Jeg er enig med lederen i Herøya Arbeiderforening når han sier:

«Det brenner (…). Vi har bare tre–fire år på oss for å klare å skaffe nok kraft til Herøya. Hvis ikke er jeg redd for at det går den gærne veien for arbeidsplasser på sikt.»

Norsk industri er nemlig en del av kvotesystemet i Europa, og antall kvoter går ned mot null i 2040. For norsk industri er alternativet til å kutte utslipp at vi må utsette helt nødvendig omstilling, legge ned eller flagge ut til land med bedre rammevilkår. Det trygger ikke arbeidsplassene til folk.

Det interessante er at i land rundt oss skjer det akkurat nå enormt mye med klima- og energitransformasjonen. Det settes investeringsrekorder i å bygge ny fornybar produksjon. Grønn teknologi driver nå den økonomiske veksten i Kina. Over halvparten av nybilsalget i Kina akkurat nå er elbiler – tro det eller ei. Det har skjedd på veldig kort tid. USA har med sin gigantiske IRA-pakke kastet seg inn i det grønne kappløpet mot Kina. Dersom det ikke bygges ut mer fornybar kraft i Europa og i Norge, risikerer vi at kapital og kompetanse flagger ut, og at Kina blir en enda mer dominerende leverandør av de disruptive teknologiene som vil dominere de neste tiårene, enten det er solceller, vindturbiner, varmepumper eller elbiler. Det er ikke bare dårlig nytt for klimaomstillingen og for europeisk konkurransekraft, det er også dårlig sikkerhetspolitikk. Krigen i Ukraina og avhengigheten av russisk gass har gitt oss en kostbar påminnelse om nettopp det.

I Europa tas det nå grep for å styrke europeisk konkurransekraft, med Net-Zero Industry Act, REPowerEU og CBAM, mens Norge, med sin verdensledende leverandørindustri og sine naturgitte fordeler, henger etter. På grunn av Støre-regjeringens overraskende skattebomber selger utenlandske investorer seg ut av norsk kraft, samtidig som Pareto estimerer at det er behov for over 400 mrd. kr i investeringer i nett og kraft. Skattene har økt kraftig for næringslivet, noe som svekker deres mulighet til å omstille seg og kutte utslipp. På grunn av intern krangling i regjeringen om EU og EØS har regjeringen først valgt å halvere Norges havvindsatsing på Sørlige Nordsjø II og deretter valgt å ikke ta stilling til viktige EU-regelverk for klima og energi. Det taper norske bedrifter og arbeidsplasser på.

Det er også, må jeg si, mildt sagt forvirrende når regjeringen har en finansminister som ikke tror at regjeringen vil nå klimamålet, en energiminister som sier at Norge ikke har kraft nok til å nå klimamålet, mens klimaministeren hardnakket påstår at regjeringen har en troverdig klimaplan, og velger å skjerpe Norges klimamål.

Norge kan bedre, men akkurat nå mangler Norge fornybar kraft, nett og en troverdig klimaplan. Jeg er særlig bekymret for at mangel på fornybar kraft er i ferd med å kortslutte klimaomstillingen. Høyre har lagt fram en omstillingsplan med konkrete tiltak for å øke kraftproduksjonen, få ned utslippene og styrke Norges konkurransekraft. De neste årene krever mye mer kraft, og det krever at vi tar et krafttak uten sidestykke. Den jobben er Høyre klar for.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [19:24:21]: Vi har lagt bak oss tre år i denne stortingsperioden, og det er mange tiår siden Norge som nasjon har stått i tilsvarende urolige tider. Prisveksten og renteøkningene vi har sett, har gjort at både privatpersoner og næringsliv har kjent på økonomiske utfordringer og bekymring for hvordan dette vil lande.

Tidligere har sånne situasjoner ført til mange år med høy arbeidsledighet, krakk i eiendomsmarkedet og lav verdiskaping. Det har regjeringen heldigvis greid å unngå nå, men farvannet er fortsatt rusket. Likevel er Norge nå på vei mot et vendepunkt der folk vil få økt kjøpekraft og bedre hverdagsøkonomi.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet har i regjering sørget for trygg økonomisk styring og ansvarlig pengebruk, noe som bidrar til at folk igjen kan se fram til reallønnsvekst og lavere prisvekst. Både Norges Bank og SSB forventer nå at folk får bedre råd de kommende årene. Det er gode nyheter.

Vi jobber for et Norge med små forskjeller, både sosialt, økonomisk og geografisk. Derfor har vi satt ned inntektsskatten for folk med lave og normale inntekter med nesten 9 mrd. kr. Personfradraget er økt med 30 000 kr fra 2021 til 2024, og reisefradraget er økt. Lavere skatt på lave pensjoner ga nærmere 400 000 pensjonister skattelette.

De unge har òg opplevd trange økonomiske tider, og jeg er glad for at Senterpartiet og Arbeiderpartiet har gitt et økonomisk løft til studentene. Totalt har denne regjeringen styrket studentøkonomien for hver enkelt student med 23 000 kr. Vi skal nå også øke frikortgrensen fra 70 000 kr til 100 000 kr, noe som gjør at ungdom kan tjene opptil 100 000 kr skattefritt. Det er et kraftig løft for de unge og studentene.

Mens Høyre prioriterte å gi skattelette til de aller rikeste, sørger vi i stedet for at alle som har vanlige inntekter, skal betale mindre skatt, og vi løfter barnefamilier gjennom økt barnetrygd, billigere barnehage og SFO.

Verdien av gode og levende lokalsamfunn er stor. At det bor folk i hele Norge, i bygd og by, er viktig for å redusere utenforskapet og gi gode tjenester til folk i hele landet. Det gir trygghet og forutsigbarhet i hverdagen. Alle har rett på gode tjenester i nærmiljøet. Oppvekst- og utdanningstilbud, helse- og omsorgstjenester og politi og brannvesen skal være godt utbygd over hele landet. Det er ingen selvfølge at det er sånn, og det er ingen selvfølge at det fortsatt skal være sånn.

Kjernen i norsk distriktspolitikk har vært å skape arbeidsplasser for å hindre utflytting – eller sikre tilflytting og vekst i distriktssamfunn. Virkemidler som differensiert arbeidsgiveravgift ble innført for å skape nye arbeidsplasser og utjevne forskjeller i arbeidsledigheten. Store deler av Distrikts-Norge er nå i en situasjon med lav arbeidsledighet og stor mangel på arbeidskraft. Mangel på arbeidskraft, på fagfolk, er et nøkkelord når jeg begeistret forteller folk om de grepene vi nå gjør for at unge familier skal etablere seg i distriktskommunene.

Det er 212 av landets kommuner i sentralitetsklasse 5 og 6, og de har fått nye verktøy i verktøykassen sin for å styrke bosettingen i sin kommune. Dette med sentralitetsklassene er vel noe som virker kryptisk for alle andre enn oss her inne i den politiske boblen. Det handler altså om 60 pst. av landets kommuner som omfattes av denne ordningen. Vi snakker altså om en enorm distriktssatsing.

Den 1. august i år ble barnehageprisene redusert til 2 000 kr per måned i hele Norge og til 1 500 kr i kommuner i sentralitetssone 5 og 6. Sammen med billigere SFO og økt barnetrygd gir vi barnefamilier et ekstra økonomisk løft. Regjeringens nye forslag til avskriving av studiegjeld med 25 000 kr i året er et utrolig bra grep. Vi vet at mange distriktskommuner sliter med å få kvalifiserte søkere til stillinger med krav om høyere utdanning. Samtidig har gjerne de som er nyutdannet og skal etablere seg med familie, dårligere råd. Nå gjør vi noe med begge disse utfordringene. For mange er det kanskje et sånt lite dytt som skal til for at de skal ta steget og flytte til kommunene de jobber i, eller til å flytte hjem igjen etter endt utdannelse. Nyutdannede arbeidstakere vil kunne spare flere hundre tusen kroner på ordningen, og kommuner som sliter med å få kvalifisert personell, vil bli mer attraktive.

Det er all grunn til å være stolt av dette historiske løftet som Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjør for Distrikts-Norge.

Rune Støstad (A) [19:29:32]: Det går godt i store deler av norsk næringsliv i dag. De siste årene har næringslivet satt investeringsrekord, overskuddsrekord og eksportrekord. Næringslivet rapporterer om utsikter til økende vekst og lønnsomhet.

Kombinasjonen av trygg økonomisk styring, over 140 000 flere i arbeid siden 2021, høy verdiskaping og sterkere velferd gjør at vi nå er ved et vendepunkt i økonomien. Folk skal få bedre råd.

Vi går inn i det 169. storting i en urolig tid med krig i Europa. Mange kjenner på usikkerhet og utrygghet, også her i landet. Vår viktigste oppgave er da å sikre trygghet i og for landet vårt.

Urolige tider krever trygg styring. Det gjelder også i næringspolitikken. Vi skal sørge for at flere har en trygg jobb å gå til, styrke arbeidslinja og det organiserte arbeidslivet og sørge for at bedriftene våre får tilgang til både arbeidskraft og kompetanse. Vårt mål er at 150 000 flere skal ha en jobb å gå til innen 2030.

For 50 år siden var det ingen selvfølge at vi skulle lykkes med å bygge opp olje- og gassnæringen. Det var en betydelig risiko knyttet til å bruke fellesskapets midler slik vi gjorde, men historien viser at en aktiv næringspolitikk la grunnlaget for både utviklingen av oljeindustrien og en sterk leverandørindustri, og mest av alt: Inntektene har kommet fellesskapet til gode.

Stortingspresidenten minnet oss i går om de ti oljebudene, formulert av arbeiderpartipolitikeren Rolf Hellem på 1970-tallet. Prinsippene sikret at oljenæringen ble en sentral bærebjelke i velferdsstaten vår, og det vil den fortsatt være i mange år framover. Dette gjelder også for de nye framtidsnæringene vi jobber for å utvikle, som f.eks. havvind og mineralnæringen. Samtidig skal folk være trygge på at vi tar klima- og naturutfordringene på alvor. Vi skal skape jobber samtidig som vi kutter utslipp.

Norge står overfor store oppgaver og utfordringer dette tiåret, men også her har vi store muligheter. Bedriftene våre skal gjennom den største omstillingen i historien. Da må vi lære av oljehistorien, for nå skal vi bygge det neste store industrieventyret. Om vi skal lykkes med det grønne skiftet og sikre arbeidsplasser i framtiden, må staten spille en aktiv rolle.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har i tre år vist at vi har en aktiv næringspolitikk der vi tar hele landet i bruk, og som bidrar til nye arbeidsplasser over hele landet. Virkemiddelapparatet vårt blir rigget for en ny tid, og grønt industriløft og en ny industrimelding skal legge til rette for framtidens industrieventyr. I høst kommer også tidenes første gründermelding, og vi er i gang med havvind og skal sikre folk og bedrifter kraft for framtiden.

Det er underlig å høre hvordan Høyre opptrer om dagen, også her i salen i dag. De svartmaler, snakker ned norsk næringsliv og etterlyser forutsigbarhet, uten at de har en egen plan. Det eneste vi vet, er at formuesskatten skal kuttes for dem som har mest fra før. Det er gjenkjennbar høyrepolitikk som gir større forskjeller mellom folk, og hvordan skal det skattekuttet dekkes inn? Vi hører at Høyre kanskje, kanskje ikke skal øke selskapsskatten. Snakk om å skape usikkerhet for næringslivet.

Norge skal også i framtiden være et godt land å drive næringsvirksomhet i. Det er flere sysselsatte med vår regjering enn på noe tidspunkt under forrige regjering. Det er 145 000 flere som er kommet i arbeid, 84 pst. av dem i privat sektor.

Framover skal vi fortsette å utnytte de konkurransefortrinnene som ligger i våre rike naturressurser. Vi har arbeidsfolk og bedrifter i verdensklasse, og vi har de beste forutsetningene for å utvikle nye, framtidsrettede og lønnsomme arbeidsplasser. Ved å skape mer har vi mer å fordele. Slik sikrer vi flere i arbeid, bedre velferd, mindre forskjeller, høy tillit og sterkere fellesskap.

Mudassar Kapur (H) [19:34:28]: Det frister veldig å kommentere foregående talers store bekymring knyttet til forutsigbarhet og skatt, særlig når det kommer fra et parti som har økt skattene med 40 mrd. kr, som sier at det skal være det nye gulvet for norsk skattepolitikk fra Arbeiderpartiets side de neste årene, og skattene har vært innført med tilbakevirkende kraft og dårlige utredninger. Snakk om forutsigbarhet!

Jeg skal imidlertid snakke litt om en annen sak som opptar mange innbyggere i landet, og det er bolig. En god boligpolitikk handler ikke først og fremst bare om byggene eller boligprisene i seg selv. Det handler først og fremst om trygghet. Det handler om å ha et hjem å bo i, det handler om å ha gode oppvekstvilkår og ikke minst få lov til å være med på en stigning i prisene og en økning i velferden. Derfor er det svært skuffende at det tydelige resultatet etter tre boligministere fra Støre-regjeringen er høye boligpriser, boligmangel i de store byene og høye leiepriser. Det er situasjonen.

Regjeringspartiene innrømmer selv at det blir stadig vanskeligere å komme inn på boligmarkedet. Samtidig stemmer de mot forslag som kan hjelpe flere inn på boligmarkedet og hjelpe flere med å nå boligdrømmen. Før sommeren leverte Høyre flere konkrete forslag til hvordan vi kan hjelpe flere inn på boligmarkedet. Listen over forslag er lang, og regjeringspartiene stemte ned alle. De stemte nei til å gjennomgå plan- og bygningsloven med sikte på å få ned saksbehandlingstiden. De stemte nei til å inngå en særskilt dialog med de store byene for å sikre raskere saksbehandling av byggesøknader og planprosesser. De stemte nei til å utrede en egen frist for kommunens utsending av komplett mangelbrev, slik at tolvukersfristen ikke bare skyves stadig lenger ut. De stemte nei til en endring i reglene for byggesaksgebyrer, slik at gebyrene først reduseres kraftig sammenlignet med gjeldende regler og deretter frafalles dersom søknaden ikke behandles raskt nok. Det har vært gjentatte anmodninger om at bankene skal få større fleksibilitet i utlånsforskriften, slik at de som har betjeningsevne, men ikke egenkapital eller foreldrebanken, likevel kan få boliglån, og dette har blitt fullstendig neglisjert. Begrunnelsen har gang på gang vært å vise til regjeringens boligmelding.

Det er tydelig at regjeringen har valgt å sove i timen mens man har jobbet med boligmeldingen, for hva var det som kom der, da den endelig kom på plass etter nesten tre år i regjering? Det var først og fremst forslag om å utrede og vurdere de tiltakene som Høyre har foreslått, og som regjeringspartiene har stemt ned. Det mest konkrete vi så i den meldingen, var at man skulle se på om flere kunne få startlån gjennom Husbanken, og at man skulle gjenreise Husbanken. Det var den store saken i boligmeldingen. Forslaget tyder imidlertid på at regjeringen absolutt ikke har forstått hovedutfordringene i boligmarkedet, særlig i pressområdene. Selv om man f.eks. i Husbanken sørger for å utvide målgruppen for startlånsordningen, vil man egentlig oppnå følgende: Man gir noen flere mer penger å putte inn i budrunden og får prisene lenger opp, men fordi man ikke gjør noe med tilbudssiden, ender man med å presse prisene videre oppover. Det kan bidra til en inflasjonsspiral og prisstigning i markedet. Det er noe av det mest konkrete denne regjeringen har kommet med i boligpolitikken.

Som jeg nevnte, har vi fremmet flere konkrete løsninger for både å bygge mer og få flere inn på boligmarkedet. Det er på tide at regjeringen nå kommer på banen, og jeg vil invitere regjeringen til å være mindre avvisende til Høyres forslag. Nå er det på høy tid å løse problemene i boligsektoren.

Fram til 2023 styrte Arbeiderpartiet de store byene, men fikk ikke tatt de nødvendige grepene der heller. Her i min hjemby, Oslo, havnet man fullstendig bakpå, og på nasjonalt plan har man som sagt ikke greid å levere noe konkret i boligmeldingen. Det må nå bygges mer, det må bygges raskere, og systemet må bli mer fleksibelt, slik at flere kan få kjøpt sin første bolig og oppfylle boligdrømmen. Høyre kommer til å fremme mange konkrete forslag i Stortinget i løpet av kommende sesjon, og vi håper på vegne av boligkjøperne at regjeringen vil støtte de forslagene.

Frode Jacobsen (A) [19:39:48]: Vi er nå midt mellom to valg. Det er ett år til stortingsvalget, og kommunevalget ligger ett år bak oss. Da synes jeg det er nyttig å se litt tilbake på valgkampen i fjor og de løftene som ble gitt av nasjonale politikere og lokale kandidater som lovte velgerne både skattelette og velferdsøkninger, altså både gull og grønne skoger samtidig.

I juni i fjor var Erna Solbergs løfte til velgerne klart og tydelig da hun til VG uttalte følgende:

«Dette er Høyres viktigste løfte for privatøkonomien til innbyggerne knyttet til kommunevalget: Nivået på eiendomsskatt, kommunale avgifter og gebyrer skal holdes nede der vi får ordfører.»

I mange kommuner ble Høyre utfordret på hvordan de skulle klare å holde disse løftene – også her i Oslo. Høyres valgkampløfter handlet om dyre prosjekter og satsinger på flere områder, samtidig som inntektene skulle reduseres ved at eiendomsskatten skulle kuttes. Vi fikk aldri noe svar fra Høyre i Oslo eller andre steder på hvor de skulle kutte, og hvordan løftene skulle finansieres.

Det er nok kjent for de fleste av oss at økte utgifter og reduserte inntekter ikke går i null. Minus og minus blir dobbelt minus. Det gjelder personlig økonomi, og det gjelder kommuneøkonomi.

«Erna bløffer velgerne», skrev VG på lederplass fire dager før kommunevalget i fjor. Jeg synes faktisk det hadde vært redelig om Høyre nå kom med en beklagelse for å ha ført velgerne bak lyset, og det med vitende og vilje, for de ble advart også av sine egne.

Men velgerne lot seg forlede. Høyre fikk flere ordførere og styrer nå de fleste store byene. Nå ser vi hvordan regningen skal dekkes inn: I Oslo har skolematen for ungene blitt fjernet. Neste år skal Oslo Nye Teater legges ned. Aktivitet for barn og unge blir kuttet. Store rammekutt i bydelene, som har ansvaret for mye av velferden, skal gjennomføres.

Jeg synes det er grunn til å følge med på hvordan Høyre styrer byer, fylker og kommuner. Det kan nemlig fortelle oss mye om hvordan det blir dersom Høyre igjen får regjeringsmakt. Nå synes jeg vi ser tilløp til det samme som vi så i fjor.

Høyre lover forsterket innsats på flere områder. Ja, nesten alle, har vi hørt gjennom debatten i dag. Samtidig skal formuesskatten bort, og andre skatter reduseres. De med mest skal få mer, og hvem som får regningen, sies det lite om.

Jeg er redd for at akkurat det, hvem som må betale regningen, kommer til å bli en godt bevart hemmelighet fram til det blir levert harde pakker når eventuelle borgerlige budsjetter skal fremmes i neste periode. Økte utgifter og reduserte inntekter går fortsatt ikke i null, heller ikke for oljesmurte statsbudsjetter.

Framfor å ta ansvar selv for at dyre valgløfter ikke innfris, skylder Høyres bypolitikere på regjeringen for at budsjettet går i minus når de selv skal gjennomføre dyre, selvpåførte valgkampløfter med økte utgifter og reduserte inntekter. Særlig ser vi dette fra den politiske ledelsen her i Oslo. La meg derfor slå fast at denne regjeringen har vært en god regjering for Oslo og oss som bor her:

• Oslo nyter, som alle andre kommuner, godt av veksten i frie inntekter og av at regjeringen har levert gode kommuneopplegg i flere år. I 2025, altså neste år, vokser Oslos inntekter med 268 mill. kr.

• Oslo har fått beholde inntektene når skatteinntektene har vokst langt utover det som har vært forventet, fordi det går bra i Norge og rekordmange er i jobb.

• Oslo har fått store besparelser når staten nå tar regningen for gratis kjernetid for tre kull i aktivitetsskolen.

• Med Arbeiderpartiet i regjering har det blitt opprettet en ny politistasjon på Mortensrud og ny politipost på Tøyen. Utrygghet for folk og økt gjengkriminalitet blir møtt med flere politifolk, samtidig som det forebyggende arbeidet styrkes.

• Barnefamilier i Oslo nyter nå godt av at barnehageprisen er satt ned. Besparelsen er på 12 000 kr i året. Samtidig er barnetrygden økt med 8 500 kr siden 2021.

• Studentene i Oslo, ja, det er faktisk Norges største studentby – ta den, Bergen og Trondheim – merker det på lommeboka når studiestøtten øker med 25 000 kr i året.

• Oslos pensjonister kommer bedre ut når pensjonene øker.

• I år får Oslo 145 mill. kr til områdesatsinger, og staten bidrar med store summer til kollektivtrafikken i Oslo gjennom byvekstavtalene.

Dagens regjering er bra for Oslo og bra for folkene som bor her i byen. Derfor bør denne regjeringen fortsette til evig tid.

Ine Eriksen Søreide (H) [19:45:04]: Voldsspiralen i Midtøsten er nå på et uhyre farlig punkt. Eskaleringen og den regionale spredningen vi lenge har fryktet, er nå nærmere enn noen gang, og en full krig kan komme som følge av villede handlinger, der man ønsker å eskalere, men også av feilkalkuleringer. Det er en veldig eksplosiv og uforutsigbar situasjon, der de neste timene og dagene kommer til å avgjøre hvordan dette går.

The Economist beskriver det de kaller den nye logikken i regionen, som drep eller bli drept, der diplomati og avskrekking har liten plass, men burde ha langt større plass. Det er selvfølgelig vanskelig å se hvor landingssonen for det som nå skjer, er, men det er ingen tvil om at Israel nok føler seg inspirert av at de har framgang militært, at motstanden er mindre fra både Iran og Hizbollah enn det de hadde forventet, og at USA står i et dilemma ved at de er redd for å bli trukket inn i krigen.

Det er ingen tvil om at Israel har rett til å forsvare seg mot terror og rakettangrep fra Hamas og Hizbollah, men de har en like klar plikt til å følge folkeretten og forsvare seg innenfor rammen av krigens regler. Det gjør ikke Israel, og de må endre kurs. Det er, som vi vet, klare brudd på folkeretten. Det er store sivile tap. I Gaza har 42 000 mennesker blitt drept, eller 2 pst. av befolkningen. Allerede er 1 000 mennesker drept i Libanon etter de siste dagenes voldshandlinger. Samtidig er det å holde gisler, som Hamas gjør, også et klart brudd på folkeretten. Før det kommer en våpenhvile på plass og gislene løslates, er det vanskelig å se for seg at man får en løsning på den større konflikten som nå brer seg ut.

En tostatsløsning er verken enkel, perfekt eller nær forestående, men jeg har veldig vanskelig for å se hvilket annet alternativ som skulle være farbart i en region der stater trenger å leve side om side innenfor trygge grenser og rammer. Det er helt åpenbart at den situasjonen som er nå, ikke bidrar positivt, med mindre en dynamikk kan oppstå som følge av at situasjonen er så kritisk.

Krigen fortsetter også med uforminsket styrke i Ukraina. Sivile drepes og skades hver dag. Det er viktig å øke støtten til Ukraina og å tenke nytt og kreativt, f.eks. ved å la Ukraina kjøpe våpen fra egen industri, og også legge til rette for mer investeringer fra næringslivet og etter hvert gjenoppbygging. Presset på Russland må fortsette for at de skal avslutte krigen og trekke seg ut, men akkurat nå er presset på Ukraina det som virker å være det største, for at de skal inngå avtaler og konsesjoner. Det er en reell fare for at Ukraina raskt vil befinne seg i en situasjon som er vanskelig å komme ut av, fordi de forhandler fra en posisjon ikke av styrke, men av press.

Det er en glemt, men høydramatisk krise i Sudan. Mer enn 10 millioner mennesker er på flukt i Sudan. Ifølge Røde Kors trenger 25 millioner mennesker akutt nødhjelp, og ca. 150 000 mennesker er drept siden kampene startet i fjor. Hvis ikke konflikten løses og nødhjelp kommer inn, er frykten at millioner av mennesker kan dø. Dette omtales som en kaosmaskin. Vår ambassadør til Sudan, Endre Stiansen, peker på at konflikten har betydelig påvirkning på tre kontinenter, både ved at den kan destabilisere det afrikanske kontinentet, ved at den har innvirkning i Asia og på sjøruter, og ikke minst ved at den kan skape migrasjonskriser inn mot Europa.

Uroen og de brutale krigshandlingene vi opplever nå, påvirker oss på mange ulike måter, og en av dem er hvordan Russlands krigføring i Ukraina har gjort det nødvendig for både oss og våre allierte å investere mer i eget forsvar. Alle partiene ble enige om en langtidsplan for forsvarssektoren, og vi forventer selvsagt at regjeringa følger opp dette i budsjettene.

Dette er tre – og kanskje fire – eksempler på at vi nå er i en situasjon med den fellesnevneren at vi ikke kommer tilbake til det vi kjente som den gamle normalen. Uforutsigbarhet og usikkerhet er den nye normalen. Det er det landskapet vi må navigere i. Det er den verdenen vi må forholde oss til. Det er også det som gjør det viktig at vi kan samles om en del store, viktige ting i Norge.

Elise Waagen (A) [19:50:27]: Å sikre alle barn en god skole er en av våre viktigste oppgaver. Uansett hvem du er, hvor i landet du bor, og hvilke foreldre du har, skal du møte en skole som gir deg mestring, fellesskap og god læring. Det lykkes vi ikke godt nok med i dag, for selv om mye er bra i norsk skole, har vi sett en negativ utvikling i lese-, skrive- og regneferdigheter. Vi vet at elevene trives dårligere, og motivasjonen har vært synkende. Den negative trenden er bekymringsfull. Den skolen som Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen overtok etter åtte år med høyrestyre, var en teoritung og stillesittende skole hvor altfor mange skolebøker har blitt byttet ut med iPad-er, og hvor elevene har historisk dårlige resultater. PISA-tallene taler for seg selv.

Vi i Arbeiderpartiet vil mer, og vi har større ambisjoner på vegne av ungene våre. Vi holder på å skape en mer praktisk og variert skole, en skole der elevene våre lærer mer, og hvor de trives bedre – en praktisk skole der det er lettere å se sammenhengen mellom teori og praksis, nettopp fordi vi vet at motiverte elever lærer mer. La meg ta noen av eksemplene på hva som nå skjer rundt om på de mange skolene etter at Arbeiderpartiet har kommet i regjering, og vi har satset mer.

Gjennom de 107 millioner kronene som regjeringen har satt av til en mer praktisk og variert skole, er det nå en storstilt endring ute i Skole-Norge. Det er satt i gang 392 ulike tiltak. I Porsgrunn har man fått penger til å ruste opp skolenes verksteder. I Midt-Telemark har nedslitte spesialrom fått penger til å bli oppgradert. I Skien har man nå fått penger til å lage skolehager. I Tokke har man fått penger til redningsvester og kanoer. I Hjartdal har man satset mer på kompetanse til ansatte for en mer praktisk skole. I Nordreisa har man fått penger til musikkasser for å få en bedre språkopplæring gjennom nye virkemidler. I Meråker kommune har man fått penger til realfagspark, og i Horten kommune har man fått penger til å lære matematikk litt mer praktisk gjennom terninger og geometriske former. I min kommune har man fått penger til å kunne kjøpe inn vinylkuttere, mikrobits og mer programmeringsutstyr. Dette er bare noe av det som skjer ute i skolene nå, nettopp fordi vi satser på en mer praktisk skole.

Gjennom denne regjeringen har vi tatt kontroll over skjermbruken. Vi har laget tydelige anbefalinger om at mobiltelefonen skal ut av klasserommene. Vi er godt i gang med å få de fysiske lærebøkene inn i klasserommene igjen, og vi har lagt fram en ungdomsmelding for å snu motivasjonen i norsk skole.

Forfatter Tor Åge Bringsværd, han som står bak bøkene om Karsten og Petra, har sagt at en bok er som en trampoline for fantasien – den gir tanken noe å hoppe og sprette på. Det er fantastisk godt sagt. Nettopp derfor satser regjeringen nå storstilt på barn og unges leselyst.

Det er en gladnyhet at det gjennom statsbudsjettet nå kommer over 40 nye millioner kroner for å ruste våre unger til å kunne lese bedre. Når foreldre leverer barna sine i vår skole, skal de være trygge på at barna får en god start på livet i en skole der alle barn får muligheten til å lykkes. De skal møte en skole som er uten mobiltelefoner, men med fysiske lærebøker, en skole som har et sterkt lag rundt eleven, der alle lærer å lese, regne og skrive, men hvor de også gjør det på en praktisk og variert måte. De skal få utforske, de skal få skape, og de skal være i klasserom som har utstyret som trengs. Det skal skje i et læringsmiljø hvor læreren er sjefen.

På vegne av ungene våre skal vi skape verdens beste skole. Det er nettopp sånn vi gir alle muligheten til å lykkes.

Tage Pettersen (H) [19:55:42]: Regjeringen innledet trontalen med å gjenta at vi er ved et vendepunkt i økonomien. Jeg er imidlertid usikker på hvem Støre-regjeringen snakker om. Jeg er sikker på at veldig mange barnefamilier der ute i den virkelige verden ikke deler den oppfatningen.

Frelsesarmeens fattigdomsbarometer for tredje kvartal forteller om en ganske annerledes virkelighet. «[V]i ser at så langt i år er det blitt flere som tror de vil få dårligere råd fremover», uttaler assisterende sosialsjef i organisasjonen. Frelsesarmeens helt ferske barometer viser at 24 pst. av befolkningen forventer å få dårligere økonomi det neste halve året, og kun 18 pst. forventer at den vil bli bedre.

Jeg skal ikke underslå at Støre-regjeringen sammen med SV har satt av mer penger til gode tiltak som treffer mange barnefamilier, men utfordringen er at pengebruken ikke er målrettet, og at de som sliter mest, er de som kommer dårligst ut. Da blir skrytelisten ganske hul.

Bor barnefamilien i distriktet, kan den nyte en kraftig reduksjon av barnehageprisene, men bor familien i en by – der de fleste som sliter med vedvarende lavinntekt, bor – treffer ikke reduksjonen i barnehageprisene familien om den har dårlig økonomi.

Det er nok heller ikke mange av familiene i vedvarende lavinntekt som nyter godt av å få slettet noe av studielånet. For å treffes av dette må man bo i en utkantkommune, og man må ha studielån.

For alle de barna som bor i familier med vedvarende lavinntekt i Sarpsborg eller Oslo, hjelper Støre-regjeringens skryteliste lite. Det er synd, for det er i disse og andre byer de fleste med de største behovene bor. Da hjelper det ikke at regjeringens mål er at flere skal bosette seg i distriktene, og at alle de med økonomiske utfordringer i byene får ta ansvar selv og flytte på bygda – for å bruke et slikt begrep.

Fra Høyres side vil jeg løfte fram to grep som treffer dem som trenger hjelpen mest. I 2019 stoppet den negative utviklingen, og siden har andelen barn i fattige familier gått ned hvert år. Solberg-regjeringen og budsjettpartnerne økte nemlig barnetrygden i flere runder, og SSB er tydelig på at økningen i barnetrygden er en viktig årsak til nedgangen i barnefattigdom.

Til sammenligning økte andelen barn som vokste opp i en fattig famille, hvert år under den rød-grønne regjeringen fram til 2013. Den regjeringen klarte nemlig ikke å øke barnetrygden, men SV fortjener nå honnør for at de har klart å få Støre-regjeringen med seg på å fortsette vår økning av barnetrygden.

Høyre prioriterer også barnetrygden i våre alternative budsjetter. Vi foreslo en økning for alle i 2023, og i budsjettet for 2024 prisjusterte vi barnetrygden for alle og la inn 1 000 kr mer i måneden for dem under seks år. I tillegg la vi inn en målrettet skattelette, og med Høyres krafttak for privatøkonomien ville en vanlig familie med to små barn fått 5 000 kr i skattelette og 11 500 kr mer i barnetrygd.

Det andre grepet er å bruke pengene målrettet. Redusert makspris i barnehagene er en edel tanke, men det er de færreste familier som sliter med økonomien som betaler makspris. De hjelpes av ulike gode moderasjonsordninger. Derfor legger Høyre penger i potten for å styrke nettopp disse ordningene. I vårt budsjett for 2024 foreslo vi å senke grensen for hva man maksimalt må betale av samlet inntekt for barnehageplass, fra 6 pst. til 5 pst. Det er et konkret tiltak som treffer dem som trenger det.

Jeg legger merke til at Støre til stadighet uttaler at hans regjering ikke vil at noen skal stå med lua i hånden. Det er vi selvfølgelig helt enig i, og derfor er det ingen problemer med å innrette slike ordninger slik at de slår inn automatisk. Jeg må minne statsministeren på at hans egen regjering har videreført noen av disse ordningene.

Vår jobb er å gi barnefamiliene framtidstro, og vår jobb er å gi barnefamiliene økonomisk trygghet. Støre-regjeringen har nå brukt tre år på å se bakover, og store penger er brukt på både reversering og ikke minst symbolpolitikk. Samtidig har problemene vokst seg større. Mange opplever dårligere råd, flere lever i utenforskap, og ungdomskriminaliteten øker mange steder.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [20:00:00]: Vi kjenner alle på hva den ekstraordinære pris- og kostnadsveksten har å si for lommeboka. Sånn er det også i kommunene våre. Det er tøffe tider i Kommune-Norge, og forskjellene mellom kommunene øker. Derfor er det helt nødvendig å ta grep som sikrer både trygghet og forutsigbarhet for kommuneøkonomien. Å ta grep betyr trygghet og forutsigbarhet for at du og jeg får de velferdstjenestene som vi har rett på, det være seg gode barnehager og skoler i nærmiljøet eller nok ansatte i eldreomsorgen.

Hvor mye penger kommunene har å rutte med, betyr noe for folk. Hvordan kommunene så velger å bruke pengene, betyr om mulig enda mer. Kommunene våre står overfor store utfordringer. Vår oppgave er å finne gode politiske løsninger for framtiden – enten det er infrastruktur, innovasjon, næringsutvikling, boligbygging, utenforskap, integrering eller en bærekraftig politikk for klima og miljø.

En sterk og robust kommuneøkonomi, slik regjeringen legger opp til, er med og skaper gode hjem og sterkere fellesskap. Vi vet at dårlige levekår begrenser barns muligheter til å lykkes på skolen. Det å ha et godt bomiljø og å få tilstrekkelig familiestøtte betyr mye, særlig om du vokser opp uten nettopp den tryggheten.

De norske kommunene er førstelinjen i velferdsstaten og sånn sett våre viktigste forkjempere for å lykkes med å utjevne sosiale forskjeller i barnehagen, i SFO, i skolen, ved å få flere i jobb og ved å gi gode tjenester til dem som trenger hjelp for å komme seg tilbake på beina. Med de endringene som vi gjør i inntektssystemet, omfordeler vi en større andel av kommunenes inntekter og legger til rette for at alle kommuner skal kunne tilby likeverdige tjenester til sine innbyggere. Det betyr at de som har mest fra før, må gi fra seg en noe større andel til dem som har minst, og det er helt nødvendig. Dette handler ikke om by mot land, men om å omfordele fra skattesterke til skattesvake kommuner.

Høyre unnlot å ta stilling da kommuneopplegget for neste år ble debattert i denne salen før sommeren. Høyre mener tydeligvis at det er bedre å sitte stille i båten i fare for å gjøre seg upopulære, og det er en strategi som kler et ansvarlig styringsparti dårlig. Politikk handler som kjent om å ta standpunkt og ta valg. Vi mener det eneste ansvarlige for å gi kommunene forutsigbarhet og trygghet for at de skal kunne tilby gode velferdstjenester, er å bidra til en bedre omfordeling mellom kommunene og det økonomiske handlingsrommet. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet alltid styrking av kommuneøkonomien.

Det er krevende tider i kommunene våre, og det er behov for omstilling. Vi blir flere eldre og pleietrengende. Krigen i Ukraina har ført til en sterk tilstrømming av fordrevne. Det virker naturlig nok inn på kommuneøkonomien. Kostnadene til demografi og pensjon har økt voldsomt og vil fortsette å øke. Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering leverer det beste kommuneopplegget på 15 år. Det gjør vi for å sikre kommunene trygghet og forutsigbarhet i en krevende tid.

Høyre derimot vil kutte milliarder til fylkeskommunene og milliarder i formuesskatt. Høyres prioriteringer betyr i realiteten mindre penger å bruke på andre ting, som å styrke kommunenes økonomiske handlingsrom. Det betyr igjen mindre til skoler, mindre til barnehager og færre ansatte i eldreomsorgen. Det er en politisk prioritering som får stå for Høyres regning. For Arbeiderpartiet er derimot velferd til alle viktigere enn skattekutt for de få.

Tom Einar Karlsen (A) [20:04:35]: Dagens debatt reflekterer at vi lever i en brytningstid. Sikkerhet, beredskap, klima og demografi er bare noen av stikkordene for store og globale trender som treffer oss. Verden er blitt mer utrygg, og høyere rente og prisstigning gjør at flere strever med å få endene til å møtes.

For transport- og kommunikasjonskomiteen er mantraet nå å ta vare på det vi har, utbedre der vi kan, og bygge nytt der vi må.

Regjeringens forslag til Nasjonal transportplan tok inn over seg den virkeligheten vi står i, og jeg er glad for signalene om at den blir fulgt opp i forslaget til statsbudsjett, som kommer snart.

Med 2,9 mrd. kr ekstra til vedlikehold og fornying av jernbanen vil vi ta et viktig steg på veien mot færre forsinkelser og flere tog i rute.

1,1 mrd. kr mer til vedlikehold av riksveier og nær en halv milliard mer til opprustning og fornying av fylkesveier vil fjerne flaskehalser og gjøre veinettet mer effektivt og pålitelig. Det gir oss også mulighet til å forbedre infrastrukturen og redusere tallet på ulykker over hele landet.

Vi vet at den inflasjonen som rammer husholdninger og bedrifter, også har truffet samferdselssektoren, men vi er nå i gang med å trappe opp innsatsen på vedlikehold.

Fra eget hjemfylke kan jeg melde om at de siste ukers oppslag i lokalpressen har handlet om stenging av og begrenset kapasitet på tunneler, bruer og fergeleier fra nord til sør på både fylkesvei og riksvei.

Vedlikeholdsetterslepet skaper allerede utfordringer i hverdagen til folk, og vi får stadig bekreftet at innretningen på Nasjonal transportplan er både riktig og nødvendig.

Samtidig er det viktig å si at vi også kommer i gang med større prosjekter som knytter regioner sammen på en bedre og sikrere måte enn i dag. Fellesprosjektet Arna–Stanghelle og tunnelen på E45 gjennom Kløfta er gode eksempler i så måte.

I sommer har vi, kanskje særlig i nord, erfart noe som vi egentlig har erfart mange ganger før, nemlig at når fellesferien kommer, er ikke kapasiteten god nok på alle fergesambandene våre. Svakere kronekurs og en vellykket reiselivssatsing har også bidratt til årets fergekøer.

Opposisjonen har lagt mye arbeid i å knytte lengre fergekøer til regjeringens grep med billigere ferger. Jeg antar at det har sammenheng med de alternative statsbudsjettene, der det framgår at enkelte har til hensikt å gjøre det dyrere å ta ferge igjen, men jeg har problemer med å se at det skal bli veldig mange færre turister av den grunn.

Jeg er stolt over at regjeringen har prioritert et skikkelig løft for folk langs kysten, og jeg mener at svaret på kapasitetsutfordringene ikke bør være å gjøre fergetilbudet dyrere, svaret bør heller være å skape et mer lokalt bærekraftig reiseliv. Her er næringsministeren allerede godt i gang med besøksbidragsordning og en rekke andre tiltak.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har styrket tilbudet på kortbanenettet. Det var nødvendig å få gjort noe raskt med dyre flybilletter, og halvering av makspriser og nye FOT-ruter har vært viktige grep for både folk og næringsliv i distriktet.

Gjennom sommeren har vi også fått til forbedringer i rutetabeller og frekvens på flere strekninger, og framover skal det utredes nye prismodeller så vi får utnyttet kapasiteten bedre, samtidig som vi vil skjerme lokalbefolkningen, som er avhengig av et godt flytilbud.

I en digitalisert verden blir digital kompetanse og infrastruktur stadig viktigere. Vi må forholde oss til både digitale trusler og mulighetene som ligger i ny teknologi. Den nye ekomloven og regjeringens digitaliseringsstrategi skal få opp farten i en stor og viktig omstilling av Norge. Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil ta i bruk ny teknologi på en trygg og god måte, og ikke minst vil vi gi barn og unge en trygg digital oppvekst.

I regjeringens forslag til NTP kan vi lese følgende:

«Transportvirksomhetene skal ta samfunnsansvar og fremme ansvarlighet i all sin virksomhet. Dette innebærer å stille krav om at samarbeidspartnere motarbeider og reduserer risiko for sosial dumping og arbeidslivskriminalitet i hele leverandørkjeden.»

I går var en av toppsakene på nrk.no at Statens vegvesen var i sin fulle rett til å avvise en entreprenør fra et større veiprosjekt fordi de hadde mistanke om at selskapet hadde bedrevet sosial dumping i andre land.

Man skal være varsom med å trekke fram dagsferske tingrettsdommer, men saken illustrerer noe som har vært kjent lenge og er vel dokumentert. Offentlige kontrakter er attraktive, også for useriøse aktører, som gjerne forsyner seg av arbeidstakernes andel av kaken.

Når rundt 1 300 mrd. NTP-kroner skal investeres, betyr det noe hvem som styrer. Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil sikre at samferdselspolitikken både forbedrer transporttilbudet, tar hensyn til klima og miljø og bidrar til levelige lønns- og arbeidsvilkår for dem som jobber med å drifte og utvikle samferdselssektoren.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [20:09:52]: Når denne stortingsperioden avrundes, vil den bli husket for at stortingsflertallet har gjort den norske modellen sterkere – sterkere på to av de viktigste områdene: Verdien av arbeid øker nå, og det brede lag av befolkningen skal få sin rettmessige del av verdiene fra naturressursene våre, også langs fjordene.

Finanspolitisk talsperson i Fremskrittspartiet virket ikke å være helt enig i at vi går lysere tider i møte. Han argumenterte som om ikke pilene i økonomien peker riktig vei. Men faktum er at SSB er tydelig: Vi står overfor den største veksten i folks inntekt sammenlignet med kostnadene på mange år. Ja, jeg måtte tenke: Hvor lang tid har det gått siden veksten i folks inntekt var som nå og utsikten til en bedre økonomi var så kraftig? Sist gang var Ole Einar Bjørndalen fortsatt med i OL og tok OL-gull, Barack Obama var president i USA, men ingen hadde ennå tenkt på muligheten av at det gikk an å sende mulla Krekar til Kyrksæterøra. Så langt må vi tilbake, så det er altså over ti år siden vi hadde de utsiktene som vi nå har.

Det som er spesielt gledelig, er at dette i hovedsak skyldes to ting. Det første er at det går så godt i næringslivet vårt og industrien vår, og at vi har den norske modellen som sørger for at disse verdiene fordeles på det brede lag av befolkningen. Her om dagen snakket jeg med en dyktig Hydro-ansatt på Magnor, som lager aluminiumsprofiler til alt fra gulv og vegger til elektroniske produkter. Han skulle på en enkel måte forklare hvorfor det er sånn at folk får bedre råd nå: inntjening. Det var alt han sa – inntjening. For når vi har så høy lønnsomhet i industrien og har felles lønnsforhandlinger, så kommer det folket til gode, uavhengig av hva man jobber med, og om det er i privat eller offentlig sektor.

Dette kan vi ta som en selvfølge, men det er en modell som er utviklet gjennom bevisst politisk, demokratisk arbeid over en årrekke. Ikke alle er enig i at dette er måten å gjøre det på. Ikke alle er enig i at dette er den modellen som er best. Siv Jensen, tidligere leder av Fremskrittspartiet, sa at den norske modellen står i veien for det norske folk. Jeg tror ikke de ansatte på Hydro er så enig i den uttalelsen når en ser hvordan inntektene nå fordeles utover.

Ekstra gledelig er det at når det er gode tider i arbeids- og næringslivet nå, så er det ikke bare de som allerede har vært i arbeid, som får ta del i det. Nei, det har snarere vært veldig mange flere som har kommet i jobb. En av dem heter Roger og er fra Raufoss-området i Innlandet. Han hadde stått utenfor arbeidslivet i tolv år. Han har nå 300 000 kr mer i inntekt enn det han hadde som ufør – 300 000. Det blir ofte store tall, for det er store tall når vi tenker på hvor mange som har kommet i jobb. Det er godt over 130 000 innbyggere i dette landet som nå er i arbeid, som ikke var det før. Og hvor mange personer er det? Jo, det er så mange personer at vi kan legge sammen alle innbyggerne hos representanten Kari-Anne Jønnes i Gran, vi kan legge til alle innbyggerne hos Tage Pettersen i Moss, alle innbyggerne hos Per Olaf Lundteigen i Øvre Eiker, og vi må jaggu legge på alle innbyggerne hos Bård Ludvig Thorheim i Bodø også. Så mange flere personer er i jobb nå, som ikke var det før. Og som Roger fra Raufoss sa: Det er faktisk ikke bare den økte inntekten som gjør at jeg har det bedre nå. Det å kunne komme hjem igjen fra jobb, være litt sliten, legge seg ned på sofaen og kjenne at det er behov for meg, det er verdt nesten like mye som den bedrede økonomien jeg har fått.

Vi har mye å være stolte av, og vi skal sørge for at verdien av det som skapes i næringslivet, og verdien av naturressursene, fordeles på den måten vi har gjort, gjennom lavere barnehagepriser til alle. Det er også en sak som betyr mye. I min lokalavis sto det om småbarnsmoren Anne, som har fire unger. Hun driver det lokale bakeriet. Totalen for barnehage og SFO blir nå 50 000 kr mindre etter skatt. Hun er flink til å bake, men en skal bake mange boller for å tjene inn 50 000 kr etter skatt.

Per Vidar Kjølmoen (A) [20:15:07]: Det gir inspirasjon å se utover en så full stortingssal. Jeg har forsøkt å følge med på debatten i Stortinget i dag. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vært opptatt av å framsnakke vår egen politikk, snakke om de tunge prioriteringene som nå gjøres for å sikre folk bedre råd, at folk skal få en tryggere hverdag, at flere skal jobbe, at færre skal på trygd, at vi skal ha mer læring og sterkere fellesskap for barn og unge, og ikke minst at man skal få helsetjenester av høy kvalitet når man trenger det. Kort sagt: å møte de utfordringene folk møter i hverdagen sin.

Opposisjonen har ikke hatt så mye positivt å si om Arbeiderpartiet og Senterpartiets prioriteringer for å sikre trygghet i hverdagen for deg og meg. Hans Andreas Limi har vært imot Arbeiderpartiet og Senterpartiets næringspolitikk, Lan Marie Berg mener at mer må gjøres i internasjonalt klimasamarbeid, mens Bjørnar Moxnes i Rødt har vært opptatt av hva Rødt gjorde på Stortinget i 2017. Sveinung Rotevatn fra Venstre brukte tid på varmerekorder i både Norge og utlandet. Også Høyre har hatt ordet og kritisert mye, men jeg har egentlig ikke blitt så mye klokere på hva de selv vil.

Alstadheim i Aftenposten skrev for en tid tilbake at Høyres kritikk av Arbeiderpartiet og Senterpartiet kunne oppsummeres som følger: Regjeringen tar Norge i feil retning, og det går altfor sakte. Debatten i dag tyder på at Alstadheims poeng fremdeles er gyldig. Høyres kritikk er tydelig, men Høyres alternativ ligger bak en slags blå dis, som i hvert fall ikke jeg blir helt klok på.

Jeg bor i Isfjorden, en bygd i distriktskommunen Rauma i distriktsfylket Møre og Romsdal. Der merkes Arbeiderpartiets og Senterpartiets politikk godt. Fergeprisen vår har blitt halvert, SFO har blitt billigere, prisen for barnehage har blitt 1 000 kr lavere hver eneste måned, og vi har fått en skikkelig satsing på landbruket. Nå på mandag kommer det et forslag om å avskrive studielånet med 25 000 kr hver for folk i kommunen vår. På toppen kommer inntektssystemer som styrker skoler og eldreomsorg i Møre og Romsdal med hele 400 mill. kr neste år. Det gir virkelig grunnlag for trygghet i hverdagen og bedre råd for deg og meg.

Nå skal vi videre. I august satte arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna mål om å få 150 000 flere i arbeid til 2030, i september la Brenna fram Meld. St. 33 for 2023–2024 om en forsterket arbeidslinje, og på mandag kommer det enda flere tiltak for å gjøre det litt enklere for deg og meg å ha en jobb å gå til. For Arbeiderpartiet er arbeid til alle fremdeles jobb nummer én, så får vi bare leve med at Høyre og Fremskrittspartiet har vært lite interessert i å diskutere akkurat det i dag.

Én ting er at Høyres alternativ er litt vanskelig å få øye på, men hva av Arbeiderpartiet og Senterpartiets krafttak for hele Norge kommer til å overleve om det blir et mørkeblått flertall på Stortinget neste år? Hva skjer med fergeprisene? Hva skjer med SFO? Hva skjer med barnehageprisene? Hva skjer med folk med studielån? Hva skjer med skolene og eldreomsorgen rundt om når Høyre og Fremskrittspartiet begynner å kutte i kommunale budsjett? Hva skjer med vår kommende storsatsing for å få enda flere i jobb?

Det må selvsagt være lov for folk i opposisjon å være kritiske og negative, men jeg tror Høyre og Fremskrittspartiet i dag med fordel kunne ha brukt litt mer tid på hva de selv vil prioritere, og hva de vil prioritere bort, og kanskje litt mindre tid på å kritisere Arbeiderpartiet og Senterpartiets krafttak for Isfjorden, for Rauma, for Møre og Romsdal og for alle som lever helt vanlige liv rundt om i hele Norge.

Mani Hussaini (A) [20:19:21]: De siste årene har folk opplevd økt utrygghet. Det er krig i Europa og Midtøsten, og vi merker konsekvensene av klima og natur i endring. På toppen av det har trusselen fra organisert kriminalitet aldri vært høyere i Europa. Arbeiderpartiets viktigste oppgave nå er å ta Norge gjennom urolige tider, ta vare på tryggheten i landet og bidra til at folk får bedre råd.

Nordmenn har ikke hatt reallønnsvekst siden 2015, og de siste årene har prisvekst og renter spist opp mye av folks økonomiske handlingsrom. Arbeiderpartiets mål er at folk skal få bedre råd. Kombinasjonen av trygg økonomisk styring, 140 000 flere i arbeid siden vi kom i regjering, høy verdiskaping og sterkere velferd gjør at vi nå er ved et vendepunkt i økonomien, der folk får bedre råd. For noen uker siden kunne SSB sende ut en pressemelding med følgende beskjed: God lønnsomhet i industrien og fallende inflasjon gir høy reallønnsvekst allerede i år. For første gang på ni år vil vanlige arbeidsfolk oppleve reallønnsvekst. Folk får bedre råd i år.

I tillegg er det mange saker vi har innfridd som gjør at hverdagsøkonomien blir bedre. Det er billigere og noen steder gratis barnehage, hvor man sparer minst 1 000 kr i måneden, og gratis kjernetid i SFO, som gjør at man sparer 20 000 kr i året per barn. Vi har økt barnetrygden med totalt 8 500 kr i året siden 2021. Studentene får 14 000 kr mer i året. Pensjonene har økt med 8,5 pst., og de steg også i år. Pendlerne har fått betydelig skattelette, og det er stadig flere som får pendlerfradrag. Vi har en trygg strømstøtte som gir forutsigbarhet når prisen er over 73 øre/kWh. Det er 85 pst. av befolkningen som har fått redusert eller uendret skatt. Vi har også doblet fagforeningsfradraget, som gjør at man sparer 1 700 kr i skatt hvert eneste år. For bare en time siden kunne statsministeren og finansministeren meddele at vi neste år vil kutte avgiftene for vann og avløp med 4 mrd. kr.

Det siste Norge trenger, er et Høyre som svartmaler og et Fremskrittsparti som vil eksperimentere med norsk økonomi. Urolige tider krever trygg styring, og det er det vår regjering bidrar med.

Ole André Myhrvold (Sp) [20:22:20]: Nye ideer, sa Høyres leder Erna Solberg tidligere i debatten, men av innlegget kan ikke svaret tolkes som annet enn at det var en av verdens eldste oppskrifter som skulle følges – mer sentralisering. Det kan knapt kalles nytenking, men heller en gammel slager eller et kjent refreng.

Dette er altså Høyres oppskrift, og det minner meg på hvorfor det er viktig at Senterpartiet er med og styrer landet. Vår viktigste oppgave er å sikre utjevning – sosialt og ikke minst geografisk. I løpet av de tre siste årene har vi tatt en rekke store og små grep for å bygge landet og ta hele landet i bruk. Et av de mest omfattende grepene har vært å endre inntektssystemet for kommunene, sånn at det er blitt mer utjevnende. Vi kan ikke forsvare at det skal være så store skiller mellom rike og fattige kommuner som det har vært, for det er ute i kommunene folk bor, og det er ute i lokalsamfunnene skolene, sykehjemmene, legevakta og barnehagene ligger. Det er her frivilligheten og kulturlivet blomstrer, og det er her næringsutviklingen skjer. Det gjelder i alle kommuner. Men hittil har det altså vært sånn at noen få og stort sett sentrale kommuner har hatt en veldig sterk økonomi, mens kommuner som Fredrikstad, Drammen, Sarpsborg og en rekke andre har hatt inntekter langt under landsgjennomsnittet.

Det nye inntektssystemet som Senterpartiet og Arbeiderpartiet har laget, jevner ut bildet. Det blir ikke likt, men det blir likere, sånn at kommunene stiller mer likt til start. Svaret fra de formuende Høyre-ordførerne i Asker og Bærum er samstemt. De er rystet, og de roper på omfattende kommunesammenslåinger i alle landsender som svar.

Når vi også vet at Høyre i en såkalt omstillingsplan sier at de vil ha en gjennomgang av hele offentlig sektor for å forenkle administrasjonen og redusere kostnadene, ja, da vet vi svaret. Noen synes kanskje det høres tilforlatelig ut, men jeg tipper at det mellom linjene – sammen med sine makkere i Fremskrittspartiet og Venstre – i skjul ligger en trussel om en ny kommunereform, med press og tvang, av den typen vi så sist gang Erna Solberg var statsminister og Høyre hadde Kommunaldepartementet. Større er tross alt ikke nytenkingen i landets største opposisjonsparti, slik jeg påpekte innledningsvis.

Det stortingsvalget vi skal inn i om et år, blir derfor i høyeste grad et retningsvalg. Det kommer til å bli et generaloppgjør om distriktspolitikken, for hva tror presidenten at Høyre ønsker å videreføre av Senterpartiet og Arbeiderpartiets distriktspolitikk? Og det kommer til å bli et like stort oppgjør om hva vi ønsker for kommunesektoren. Hele 60 pst. av landets kommuner risikerer å tape store beløp, som igjen vil ramme eldreomsorg og skole.

Det vi trenger, er fortsatt en regjering som bruker politikk for å bremse og snu sentraliseringens selvforsterkende kraft. Vi trenger en regjering som tror på at vi skal bruke ressursene i hele landet, og at folk skal ha frihet til å skape verdier og bo også utenfor de mest sentrale områdene. Dette kommer ikke av seg selv. Det må politikk til.

Kari-Anne Jønnes (H) [20:25:37]: Kunnskap er beredskap. Den beredskapen er viktigere enn noen gang. Med flere alvorlige og langvarige kriger og konflikter er verden og kunnskapsbehovet uforutsigbart og i stadig endring. Norge er et lite land, og det er begrenset hvor stor universitets- og forskningssektor vi kan holde oppe samtidig som vi opprettholder bredden av kunnskap og kompetanse.

Breddeuniversitetene er helt sentrale for å opprettholde en kunnskapsberedskap til enhver tid. En samlet forsknings- og høyere utdanningssektor er en betydelig del av nasjonens beredskap. Sektoren er kraften vi trenger for å drive samfunnet framover. Den er et mål i krig, som vi nå ser bl.a. i Ukraina, og den er et redskap for utvikling i fredstid.

Det er mange eksempler som kan nevnes, 9/11 er ett. I løpet av sekunder ble behovet for kunnskap endret. Da var det universitetene som hadde kunnskap om arabiske land og språk, som gjorde det mulig å formidle hendelsene til befolkningen, og som dannet grunnlaget for videre utvikling av det kompetansemiljøet. Den beredskapen var og er verdifull, og den må vi alltid huske på at skal være en kritisk masse.

Det samme var tilfellet etter invasjonen av Krym i 2014. Da sto vi overfor et endret Europa, og for første gang siden den kalde krigen økte behovet for kunnskap om Russland, tidligere Sovjet og russisk språk betydelig. Med invasjonen av Ukraina økte behovet ytterligere. De som har studert eldre russisk politisk idéhistorie, er en viktig del av beredskapen og sikkerheten. Det er også fagene som tilbys på universitetene.

Et annet godt eksempel er Uglestad-kulene, som gjorde at vi kunne skalere opp koronatesting under pandemien noe voldsomt, på tross av global mangel på reagensglass til prøvene.

Kunnskapsberedskapen i Norge må i stor grad ivaretas av breddeuniversitetene i nært samarbeid med en samlet forsknings- og høyere utdanningssektor. De siste årenes hendelser viser behovet for å opprettholde og videreutvikle små kompetansemiljøer også i perioder der de kanskje ikke er attraktive eller oppleves som veldig relevante for studentene. Det er en del av totalberedskapen og en del av samfunnssikkerheten.

Kritisk viktig kompetanse må vi sørge for å ha i Norge. Noe annet gjør oss sårbare. For Høyre betyr det å beholde sterke fagmiljøer, dyrke fortrinn og samarbeide der det er nødvendig, og det betyr fokus på kvalitet foran kvantitet. Der Arbeiderpartiet har latt Senterpartiet styre UH-sektoren og brukt forskning og høyere utdanning som distriktspolitisk virkemiddel, er Høyre tydelig på Norges behov for beredskap og kraften som ligger i sterke fagmiljøer.

Irene Ojala (PF) [20:28:54]: Tenk at alle vi som sitter her i salen i dag, har bodd under et mammahjerte i oppimot 42 uker. Uten fødekvinner dør menneskeheten ut. Tenk så viktig kvinner er!

I dag la helseministeren fram regjeringens kvinnehelsestrategi. Jeg har bladd raskt gjennom rapporten, og jeg kan ikke se at noen punkter om fødekvinners rettigheter er tatt med. Statsbudsjettet på mandag har muligens noen løfter til fødekvinner i hele landet. Jeg venter spent og skal følge med på det også.

Tidligere i uken la jeg fram et grunnlovsforslag om at kvinners rettigheter i forbindelse med fødsel må grunnlovfestes. Jeg gjorde det fordi vi over år har sett at kvinner mister stadig mer av det naturlige fødetilbudet, og i stadig større grad blir fødekvinner – slik flere av dem oppfatter det – overtalt til å følge helseforetakenes standardiserte fødetilbud.

Ingen kvinne er standardisert. Vi er alle forskjellige, både psykisk og fysisk. En fødsel er heller ikke standardisert. Ingen av oss kan si hvordan en fødsel blir, før fødselen er over.

Kvinner er faktisk biologisk sett skapt til å føde barn, og det er viktig at vi ikke sykeliggjør friske kvinner når de skal føde. Å ta fra kvinner deres rett til medbestemmelse og deres rett til å bruke sin iboende fødekompetanse kan komplisere fødselen og kvinners følelse og opplevelse av trygghet. Samtidig som vi sikrer kvinner medbestemmelsesrett, må vi også styrke kvinner som får akutte utfordringer under fødselen. Vi må ha dyktige jordmødre og leger samt annet helsepersonell. Vi må altså ha et tilbud som er et dynamisk samspill mellom naturlig fødsel og akuttmedisin.

Det er mange som har tatt kontakt og sier: Det er helt umulig, det du nå legger føringer for, det er for dyrt, og vi har for få fagpersoner. Ja, men har vi da ingen ambisjoner på kvinners vegne? Jo, vi har det – vi i Pasientfokus har det. Vi må skape et nytt, framtidsrettet fødetilbud. Fødekvinner må ha samme beskyttelse rundt fødsel som bondens drektige dyr har gjennom dyrevernloven. For storfe er grensen for når et dyr kan transporteres før fødselen, ca. fire uker, for småfe ca. 15 dager og for gris 11–12 dager før fødselen.

Fram mot behandlingen av grunnlovsforslaget bør kvinner og menn over hele landet holde fokus og engasjere seg. Vi må si at staten skal legge til rette for nødvendig helsehjelp, herunder retten til trygge fødsler og tilgjengelig fødselshjelp for kvinner i Norge.

Nå må det grunnlovfestes. Det er egentlig ganske enkelt. Det er 45 pst. av medlemmene i denne sal som er kvinner. Ni av ti ledere i denne sal er kvinner. Det skulle bare mangle at ikke vi kvinner vil gjøre det vi har lyst til.

Anne Kristine Linnestad (H) [20:32:17]: Når det regner på presten, drypper det på klokkeren, er det noen som sier. Det samme kan vi si om Oslofjorden, for når det regner på Tynset, Nesbyen eller Eidsvoll, renner det til slutt ut i Oslofjorden, sammen med avrenningen fra landbruket. Når det kommer store nedbørsmengder over kort tid i Oslo, renner urenset kloakk rett ut i fjorden.

Kommunene i Oslofjordens nedbørsfelt kommer til å få pålegg om å rense kloakken for nitrogen før avløpsvannet kan sendes ut fra renseanleggene. I tillegg kommer kravet om energinøytralitet og nye krav om overvannshåndtering, og vi vet at vedlikeholdsetterslepet i VA-nettet er enormt. Hele denne regningen vil kunne havne hos innbyggerne – direkte i deres lommebok.

I mars fremmet Høyre flere forslag som ville bidra til at innbyggerne skulle få lavere og jevnere gebyr, og vi fikk med oss de fleste partiene i denne salen, men dessverre ikke regjeringspartiene og SV, for de stemte forslagene ned. Jeg ble derfor noe forundret da jeg leste i Arbeiderpartiets partiprogram at de skal

«utrede endringer i selvkostregelverket og tilstøtende regelverk – og harmonisere disse – med sikte på å gi stabile og riktigere kommunale gebyrer».

Hadde Arbeiderpartiet stemt for Høyres forslag i vår, kunne innbyggerne fått mer stabile og riktigere gebyrer allerede fra 2025.

Vi tar det alle sammen som en selvfølge å kunne drikke godt, rent vann fra springen. Skal vi kunne fortsette slik, må det utdannes langt flere VA-ingeniører, prosjektledere, gravemaskinførere og så videre, og kommunene må benytte tilgjengelig og effektiv teknologi når de erstatter gamle rørledninger med nye, samtidig som de må tenke nytt rundt driften av renseanlegg og VA-avdelingene sine.

Høyre har foreslått økonomiske insentiver for at kommunene skal tenke nytt. Vi har tatt initiativ til en vannreform etter inspirasjon fra Danmark og til å forlenge avskrivningstiden på renseanlegg og rørledninger, for å nevne noe. Jeg håper virkelig at Arbeiderpartiet, og gjerne Senterpartiet og SV også, velger å støtte disse forslagene ved neste korsvei.

Haitham El-noush (SV) [20:34:57]: Det som våre medmennesker rundt om i verden går gjennom på grunn av krig og konflikter, er grusomt og ufattelig. Der jeg opprinnelig er fra, Sudan, er intet unntak. 150 000 mennesker er drept eller savnet. 25 millioner trenger hjelp – nødhjelp. 20 millioner barn står uten skolegang. 12 millioner, inkludert min nærmeste familie, er på flukt. Disse 12 millionene utgjør hele 10 pst. av det totale antallet mennesker som er på flukt i verden i dag.

Lidelsene må ta slutt. Norge må bidra mer, for en solidarisk verdensorden og en fredelig verden med respekt for folkeretten er i vår interesse. Vi har alle en rolle i og interesse av å forsvare demokratiet, opprettholde rettsstaten, ivareta menneskerettighetene og skape fred – til enhver tid og overalt. Vi må ikke glemme det som er langt unna; det er mye nærmere enn vi velger å tro.

Kriser og utfordringer er et resultat av politiske tiltak. Løsningene er derfor også politiske, og det gjelder også her hjemme.

Et eksempel er boligmarkedet, der markedsstyring har spilt fallitt, med en boligkrise og store forskjeller som resultat. Vi kan ikke bygge oss ut av problemene, for hindringene er strukturelle. Det bygges ikke nok boliger som folk faktisk har råd til å bo i. Det samme gjelder i mitt eget fylke, Akershus, der høye boligpriser setter en stopper for boligdrømmen for mange, og samtidig sliter mange med usikre leieforhold og høye leiepriser.

Når utfordringene er store, trengs det dristige politiske grep. Derfor jobber SV for å få til mer offentlig styring av boligbygging, og vi evner å tenke nytt og dristig. Vi foreslår en arveskatt der milliardene som kommer fra denne skatten, skal brukes til å hjelpe unge inn på boligmarkedet. Boliger for alle er en sak som angår oss alle. Det angår enten deg eller meg direkte, eller så angår det noen vi er glad i.

Marius Arion Nilsen (FrP) [20:38:15]: I Norge har vi de siste tiår tatt for gitt at kraften er tilgjengelig i stikkontakten til enhver tid, men det er ikke lenger slik. Kraftbehovet har økt, og tilgangen på kraft er knappere. Det advares titt og ofte om at vi styrer mot et kraftunderskudd, og at det må handles raskt. Vi må ha mer av alt raskere: mer kraft, mer nett og mer enøk. Likevel: Hva med mer kritisk bruk av kraft og en mer kritisk tilnærming til det grønne skiftet? Hva med mer sunn fornuft? Hva med ikke å glemme alt det som virket tidligere? Hva med mer vannkraft og industri som ikke fullt og helt er avhengig av statsstøtte for å ha livets rett? Hvorfor er dette blitt avleggs og ikke lenger fundamentet vårt?

Nylig kom NVE med en rapport som viser at nettleien vil skyte i taket i tiden framover. Det grønne skiftet med et storstilt kraftbehov har et tilsvarende storstilt nettbehov. Batterifabrikker, elektrifisering av sokkel, hydrogenproduksjon og andre grønne prosjekter behøver mer nett og mye kraft, og det vil koste.

Hva blir konsekvensen av dette for folk flest? Hvordan vil dette påvirke den norske konkurransekraften? Er det virkelig riktig kurs å bruke en knapp ressurs som elektrisitet for å produsere hydrogen, med store tap, for deretter å transportere det til et annet sted, hvor det igjen brukes til å produsere elektrisitet? Alt dette skjer i klimaets navn, selv om halvparten eller mer av energien går tapt. Energi er som sagt en knapphetsfaktor, så hvordan kan man i fullt alvor foreslå dette og lignende tiltak, der man sløser med kraft og sender en ukritisk stor regning videre til tredjepart? Det er vanskelig å forstå. Er dette klokt, og er dette bærekraftig?

Det er her problemet ligger, for har man ikke en kritisk og fornuftig tilnærming både til det grønne skiftet og til klimatiltak, er ikke knapphet på kraft et problem. Dette vil da løse seg selv, og økt tilgang på kraft vil bli resultatet når storforbrukerne av kraft, som industri og næringsliv, flytter ut av landet grunnet for dårlige vilkår og for liten konkurransekraft i Norge.

Det norske konkurransefortrinnet og godet for folk flest de siste 100 årene, med ren og rimelig kraft, er fortsatt premisset og selve forutsetningen for Fremskrittspartiets energipolitikk. Vi ønsker ikke en politikk som med vitende og vilje og med åpne øyne styrer mot et nasjonalt kraftunderskudd ut fra et ukritisk grønt skifte. Vi ønsker en fornuftig tilnærming. Vi ønsker å gå tilbake til fundamentet som har virket i tiår: mer vannkraft, mer olje og gass og en seriøs utforskning av kjernekraft, samt en teknologinøytral tilnærming til annen kraftproduksjon – med en ansvarlig økonomistyring, kan jeg legge til. Norge kan bidra til både egen energisikkerhet, egen fornuftig energibalanse og rikelig og fornuftig priset kraft som opprettholder norske konkurransefortrinn, og vi kan bidra til et europeisk skifte. Vi kan bidra med store mengder olje og gass. Gassen kan brukes direkte, brukes med karbonfangst og -lagring eller brukes til å lagre hydrogen, som – hvis realitetene trumfer – gjenbrukes direkte i industrien, og ikke gå gjennom mange ledd og tap i klimaets navn.

Tellef Inge Mørland (A) [20:41:37]: På mange måter ligger kjernen i Arbeiderpartiets politikk i ordene skape og dele. I urolige tider internasjonalt blir dette enda viktigere å levere på. Da trengs en aktiv næringspolitikk som sørger for at vi opprettholder verdiskapingen og sikrer høy sysselsetting, selv om både inflasjon og renter har økt. Og minst like viktig: Enda flere trenger da det sosialdemokratiske sikkerhetsnettet, der vi omfordeler fra dem med sterkest rygg til dem som sliter mest.

Det har vært noen røffe år for mange, men nå er prisstigningen på vei ned, rentene ser ut til å ha nådd toppen, og vi er i ferd med å få en betydelig reallønnsvekst for lønnstakerne i år. På tross av at vi har vært gjennom utfordrende tider, er det om lag 140 000 flere sysselsatte i dag enn da Arbeiderpartiet og Senterpartiet tok over etter Solberg-regjeringen – de aller fleste i privat sektor. Bedriftene våre går med rekordoverskudd.

Når vi hører enkelte av Fremskrittspartiets og Høyres representanter i debatten i dag, skulle vi likevel tro det var svarte natta. Flere av dem framstår som milliardærenes gråtekoner. Høyres Astrup var bekymret for Sveits-flyktningene, mens Fremskrittspartiets Limi syntes det var sørgelig at utlendingene solgte seg ut av Oslo Børs.

La det være klart: Jeg ønsker at folk med penger skal bli i Norge, og jeg vil at vi skal oppfattes som et attraktivt land å investere i, både av nordmenn og av utlendinger. Samtidig er det ikke sånn at Norge ikke er attraktivt å investere i, verken for nordmenn eller utlendinger. Oslo Børs er hittil i år gått opp med ganske nøyaktig 10 pst. Det er slett ikke verst og langt høyere enn det lønnsoppgjøret ble for folk flest. Siden trontalen for 3 år siden, på den tiden vi skiftet ut Solberg som statsminister med Jonas, er oppgangen på rundt 23 pst. Det hadde ikke skjedd i et land som ikke la til rette for verdiskaping.

Kaken har med andre ord blitt betydelig større under Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering. Det er rekordstore overskudd i bedriftene, 140 000 flere sysselsatte og børsverdier som er opp med over 20 pst. siden vi tok over. Mye av dette blir da en forkledd debatt som egentlig handler om hvordan kaken skal fordeles, der de borgerlige partiene egentlig argumenterer for at de som allerede har mest kake, skal få enda mer – eller som en av Sveits-flyktningene konkluderte med under en samtale med meg i sommer: Hvorfor skal vi omfordele?

Jeg er stolt av å være i et parti som er på parti med dem som har minst, når det stormer som verst i økonomien vår. Spørsmålet bør heller være: Kunne vi gjort enda mer for dem, selv når vi har styrket ytelsene, redusert barnehageprisene, gitt gratis SFO, økt studiestøtten og hevet barnetrygden?

Jeg heier på dem som lykkes i å skape verdier, men det er ikke dem med den sterkeste ryggen jeg er mest bekymret for i Norge i dag, slik Høyre og Fremskrittspartiet ser ut til å være, for de blir godt ivaretatt også med denne regjeringens politikk.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [20:44:46]: Jeg er stolt av at vi har en regjering som ikke bare snakker om viktigheten av at flere får barn, men som faktisk gjør noe med det. Vi vet at mange barnefamilier står overfor store økonomiske og praktiske utfordringer i dagens samfunn, og derfor har regjeringen tatt tydelige grep for å lette hverdagen. Reduserte barnehagepriser, styrket barnetrygd og forbedringer i permisjonsordningen er eksempler på hvordan vi prioriterer barnefamilier.

Mens vi har satt familiene først, har vi sett at Høyre har valgt en annen vei. Der de har prioritert skattelette for dem med høyest inntekter, har denne regjeringen valgt å prioritere barnefamiliene. Vi har gjort hverdagen enklere for dem som trenger det mest, og vi har sørget for at det skal være lettere å kombinere jobb og familieliv, uansett hvor man bor i landet.

Vi kan ikke snakke om barnefamiliers vilkår uten å snakke om likestilling. Denne regjeringen har styrket permisjonsordningene sånn at både mor og far kan ta aktivt del i barnets oppvekst uten å måtte velge mellom karriere og familieliv. Ved å sørge for at begge foreldre har like rettigheter og muligheter til å være hjemme med barna, bidrar vi til en mer rettferdig fordeling av omsorgsarbeidet. Det er en grunnleggende forutsetning for et moderne og likestilt samfunn.

Vi i Senterpartiet har vært særlig opptatt av at familier skal ha gode forutsetninger for å bo og leve i hele landet. Derfor har regjeringen tatt grep for å skape robuste lokalsamfunn. Ved å styrke lokalsykehusene, sikre bedre barnehagedekning og legge til rette for målrettede arbeidsplasser i distriktene sørger vi for at barnefamilier kan etablere seg der de ønsker, uten å føle seg tvunget til byene.

Regjeringen har foreslått i statsbudsjettet at de som bosetter seg i distriktet, skal få slettet 25 000 kr av studielånet hvert år. Dette er en reell økonomisk avlastning for unge familier som ønsker å starte livet sitt utenfor de største byene, og det gir flere muligheten til å etablere seg i distriktene der behovet for unge og kvalifiserte arbeidstakere er stort. Høyre har derimot ikke prioritert noen tiltak som støtter unge familier i distriktene.

Denne regjeringen har vist at vi prioriterer barnefamiliene, og mens Høyre velger å sette andre interesser foran dem som trenger det mest, er det på tide at vi setter familien først og fortsetter å bygge et samfunn der det er trygt og godt å få barn i hele landet.

Hege Bae Nyholt (R) [20:48:06]: Mens vi debatterer her i salen, sitter det barnehagelærere bøyd over turnuslistene i et håp om å få morgendagen til å gå opp. En far pusser kanskje tennene på en litt motvillig unge mens han håper at leveringen vil gå lettere i morgen, men han vet at det avhenger av om den kjente voksne som hans unge er glad i, er på jobb. Det var hun dessverre ikke i dag.

I en liten kommune har kanskje en familie på fem fått en melding som oppfordrer dem som har muligheten, til å holde ungene hjemme. Diskusjonene på kjøkkenet er preget av bekymring. Ingen har mulighet for hjemmekontor. Hvordan blir dagen?

Situasjonen i landets barnehager er alvorlig – eller nei, det er faktisk ikke dekkende nok: Situasjonen i landets barnehager er at vi har en pågående, varslet og ventet krise – en bemanningskrise. Vi folkevalgte kan ikke tillate oss å bli overrasket over situasjonen. I årevis har ansatte og fagforeninger varsler om for tynn bemanning smurt utover en altfor stor del av dagen. Barnehagene har skyhøyt sykefravær. Hverdagen er for krevende og for tøff.

Nå pågår det et foreldreopprør. Over 25 000 foreldre har samlet seg for å kreve bedre bemanning, og de har utarbeidet åtte krav til bedre bemanning. Kravene til foreldrene – som jeg minner om at er velgere som forventer at vi folkevalgte lytter til dem – er at bemanningen må økes, at barnehagene må driftes forsvarlig, og at de må stenge når bemanningen ikke er forsvarlig. Stengte barnehager og barnehager med kortere åpningstid er alvorlig for samfunnet. Det får store ringvirkninger.

Mer alvorlig er det at hverdagen til barna våre ikke er god nok, at det ikke er nok ansatte på jobb til å sikre både god omsorg og godt pedagogisk innhold. Vi har nå tatt fatt på den siste sesjonen i denne valgperioden, og det er med et stort alvor. Vi i denne salen har blitt valgt inn for å forvalte en folkevilje. Det er vårt mandat, og den viljen er ganske klar. Det rødgrønne flertallet gikk til valg på at penger bevilget til velferd skal gå til velferd, og at det skal være nok folk på jobb.

Jeg vet at tusenvis av barnehageansatte har forventninger om at vi tar dem på alvor og lytter til deres fortellinger om en hverdag som er tøff – for tøff å stå i. Jeg vet at tusenvis av foreldre vil holde oss ansvarlig, og at opprøret vil vokse om vi ikke tar på alvor at bemanningen i landets barnehager er for tynn, og jeg vet at det handler om framtiden – ikke først og fremst min eller øvrige representanters framtid og mulighet for gjenvalg, men om framtiden til ungene våre. De fortjener den beste hverdagen, og det er vårt ansvar.

Kirsti Leirtrø (A) [20:51:09]: Det er i gode tider vi må rigge oss for de dårlige tidene. Erna Solberg sov på sin vakt. Norge var ikke rigget for den tiden vi gikk inn i. Markedskreftene fungerte ikke når krisen rammet oss. Det ble mye som måtte gjøres på en gang – samtidig som en måtte begrense den offentlige pengebruken for ikke å øke renten ytterligere.

Vi måtte først prioritere sikkerhetsnettet til folk, som forrige regjering kuttet, f.eks. ved å gjeninnføre arbeidsavklaringspenger og feriepenger på arbeidsledighetstrygd samt øke pensjon, bostøtte, tiltaksplasser og økonomisk sosialhjelp. I tillegg har vi økt satsingen på Husbanken, studentboliger og tannhelse, redusert utgifter på barnehage og SFO, og økt studiestøtten, for å nevne noe. Samtidig med dette har vi stilt opp for flyktninger og for Ukraina og prioritert å trygge landet gjennom styrking av Forsvaret.

Et samfunn med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap er målet for Arbeiderpartiet. Vi skal stille krav, men vi skal også stille opp. Det gjør vi sammen med dem som har skoene på. Det er mye igjen før vi når målet vårt. Norge trenger vår omfordelende politikk lenge ennå. Boligmarkedet må reguleres bedre. Vi vil, og skal, gjenreise Husbanken og endre boligpolitikken. Forskjellen mellom de som er inne på boligmarkedet, og de som ikke er det, er enorm. Det er vanskelig å komme seg inn på boligmarkedet. I distriktet har byggekostnadene nå ofte oversteget markedsverdien. Derfor tar vi grep. Vi har styrket Husbankens låneramme med titalls milliarder, etablert tilskudd for boligtiltak i distriktene, etablert et eldreboligprogram og doblet rammen for bygging av studentboliger, og vi har regulert utleiemarkedet. Kommuner og private må få regulere og bygge ut flere ulike typer boliger, både private og kommunale boliger og forsvarsboliger, spesielt i pressområder.

Vi tror dessverre ikke at Høyre har klart for seg hva som er viktigst når krisen rammer oss. Da trenger vi sterke fellesskap, små forskjeller og høy tillit.

Irene Ojala (PF) [20:54:19]: Geografien i Norge er gitt av Vårherre. Finnmark er plassert øverst på kartet i Norge og ligger i nordområdene. Fra Pasientfokus’ side er jeg veldig glad for at regjeringen kom med en lekkasje denne uken. Vi i Alta og Kautokeino skal slippe å få rikspolitikere på besøk som står og stirrer opp på kløfter og berg og lover at de skal fikse den rasutsatte E45, for nå skal det faktisk skje. NATO-veien, E45, kom imidlertid med i statsbudsjettet av gode grunner: gjensidig avhengighet av transport av varer, tjenester og krigsmateriell mellom NATO-landene Norge, Sverige og Finland. På den måten blir også NATO-veien, E45, en redningsvei for akutt syke pasienter og fødende fra Kautokeino og indre strøk av Finnmark. Det er også bra for transport av fisk fra Finnmark til EU. Det er ingen som har det så travelt som fisk på vei til markedet og kvinner på vei til en fødeavdeling.

Finnmark har verdens største fiskerikdom rett utenfor stuedøren. Allikevel skriker fiskeindustrien etter råstoff. Resultatet av kvotemeldingen, vedtatt i vår, er at mange av de mindre fiskebåtene sliter med å greie seg grunnet små fartøykvoter, mens de store fiskebåtene, hjemmehørende helt andre steder i Norge, kan fiske fra Finnmark.

Til neste år er det 80 år siden krigen. Krigens traumer i Finnmark og Nord-Troms har hatt liten plass i nasjonens skoleverk. Ifølge Statistisk sentralbyrå skjedde de desidert største materielle og menneskelige tap under andre verdenskrig i Finnmark og Nord-Troms. Til sammen ble 19 000 bygg i Finnmark brent til grunnen av tyskerne, 11 000 bolighus, 4 700 fjøs og uthus osv. Til sammenligning ble om lag 4 000 boliger ødelagt i resten av Norge under krigen.

Regjeringen har sagt opptil flere ganger at det må bo folk i Finnmark av sikkerhets- og utenrikspolitiske årsaker. En ny finnmarksbrigade er en del av regjeringens forsvarsplan. I totalberedskapskommisjonens rapport, kapittel 25.1, defineres kommisjonens formål med helseberedskap:

«Norge har én, samlet offentlig helsetjeneste. Det betyr at helseberedskapen bygger på den daglige driften i den sivile helsetjenesten. Den sivile helsetjenesten skal virke i hele krisespektret og yte helsetjenester for både sivilbefolkningen og Forsvaret.»

Hvorfor bygges da sykehustjenestene i Finnmark ned i en tid da krig truer? Hvorfor skal vi i Finnmark være villige til å se våre sønner og døtre forsvare Norge parallelt med at Norge bygger ned sykehustilbudet, dagkirurgi og fødetilbud og påfører pasientene lange transportreiser? Jeg har spurt meg selv mange ganger: Er jeg villig til å ofre mine tre sønner som kanonføde for denne politikken? Jeg er faktisk ikke det.

Regjeringen har et ansvar, og regjeringen må faktisk gjøre noe.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [20:57:34]: Vi må gjøre Norge bedre. Vi må gi alle like muligheter i hele landet, der vi er trygge, der det er fred og kort vei til påvirkning, der folk får sunn, trygg mat på butikken, der man ikke trenger forsikring for å få hjelp hvis det skjer ulykker, og der det ikke har noe å si hva slags bakgrunn en har, eller hvor en kommer fra. Derfor er det kritisk at vi har historiske bevilgninger til Forsvaret. Derfor er det rett og viktig å prioritere økonomisk trygghet og sosial utjevning i hele Norge. Derfor må vi prioritere opp Finnmark og Nord-Troms for å sikre bosetning, beredskap og suverenitet. Distriktspolitikken og våre tiltak er en styrke for hele landet. Det er bra med mindre press på storbyene og en mer offensiv boligpolitikk, med styrkede husbankordninger og økning i studentboligbyggingen.

Den norske suksessen kommer av sterk frivillighet og sterke organisasjoner som får full momskompensasjon. Samtidig prioriterer vi kutt i barnehagepriser i hele landet og økt barnetrygd. Vi prioriterer økt borteboerstipend, økt utstyrsstipend og økt studiestøtte. Unge og de i etableringsfasen må vi gi en best mulig start, slik at de oppvoksende generasjoner får fullført utdanning og får seg jobb.

Flere står utenfor jobb og arbeidsliv, og jeg mener skolen delvis har skyld i det. Unge har år etter år opplevd nederlag og fått en påminnelse om at de ikke mestrer å sitte bak en pult eller å sitte stille og svare på test etter test. Forskere har påvist at negativt stress fester seg både psykisk og fysisk. Unge må få kjenne på mestring. Derfor skal Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen gjøre skolen mer praktisk og aktiv. Derfor er det lærerne som er sjefene i klasserommet, og mobilen skal vekk. Derfor skal arbeidslivsfag bli obligatorisk for alle ungdomsskoler i hele Norge.

Høyre snakker om praktisk skole, men vil i realiteten helst reversere og ta skolen tilbake i tid, til en svunnen tid med forhistoriske holdninger som at hvis bare barna var disiplinerte nok, terpet nok og satt stille nok, lærte de mer. Arbeidslivet disse barna skal ut i, skriker etter folk med praktisk erfaring, som er stødige og trygge og tåler prøvelser. Da må de også vite at det er lov å prøve og feile, og at det er rom for å prøve en gang til.

Rommet for å prøve og feile må bli større også i høyere utdanning. Variasjonen i utdanningstilbudet er enorm, takket være regjeringen som vil desentralisere og sikre fleksible utdanningstilbud i hele landet. Nå vil vi også sikre at folk i utkantene kan få nedskrive studielån og slette inntil 25 000 kr i 189 kommuner og 60 000 kr i Nord-Troms og Finnmark. Alle er for differensiert arbeidsgiveravgift, men dette er Høyre imot. Norge må prioritere like muligheter i hele landet.

Tobias Drevland Lund (R) [21:00:49]: I 2015 ble jeg for første gang folkevalgt i min vakre hjemkommune Kragerø. Jeg var stolt og klar til å gjøre mitt aller beste for å utvikle kommunen jeg hadde vokst opp i. Men det varte ikke lenge før de økonomiske realitetene slo inn. I dag er det lille handlingsrommet politikerne på min tid hadde til å gjennomføre forbedringer i folks liv, nærmest byttet helt ut med behovet for å administrere kutt og omstillinger for å gjøre noe med en bunnskrapt kommunekasse. Nå er Kragerø plassert på verstinglisten, ROBEK-listen, som i praksis er døden for det lokale selvstyret for økonomien, før økonomien er i balanse.

Regjeringen har ved flere anledninger skrytt av at antallet ROBEK-kommuner har gått ned, særlig sett opp mot toppåret i 2004, hvor Jern-Erna var kommunalminister og 118 kommuner befant seg på listen. Jeg ønsker meg på ingen måte tilbake til 2004, men trenden er økende, for akkurat nå er 23 kommuner oppført på ROBEK-listen, mot 12 ved utgangen av 2023. Det er derfor grunn til å mistenke at dette tallet vil øke i tiden framover, noe også KLPs beregninger viser.

Lokalpolitikerne rundt omkring i Norge har selvsagt et stort ansvar for god og forsvarlig drift av sin egen kommune. Likevel er det et stort paradoks at mens staten sitter på en bugnende pengebinge, er fortellingen i Kommune-Norge i disse dager at de jevnt over sliter med økonomien, og det er uavhengig av hvem som styrer. Forklaringene er sammensatte. Det blir flere eldre, og statens overføringer, eller skal vi heller kalle det tilbakebetalinger til kommunene, står ikke i stil med prisveksten og flere oppgaver, særlig hvis man ser på antallet oppgaver og nye lovkrav som kommunene har fått, uten at dette har blitt fullfinansiert. Nå er det alvor, og det er ikke mine ord, det er KS’ ord i et brev de har sendt til alle partiene på Stortinget. I brevet står bl.a. dette:

«Det er urovekkende å se kontrasten mellom virkelighetsforståelsen i stortingssalen og landets kommunestyrer. I Stortinget skryter flertallet av et historisk godt kommuneopplegg. Ute hos lokalpolitikerne er det svært krevende.»

Det er ikke rart at KS er oppgitt over manglende virkelighetsforståelse. Spørsmålene vi må stille oss, er hvor lenge flertallet i denne salen og regjeringen skal skyve landets politikere foran seg og la dem få kritikk, på tross av at mange av kommunene rett og slett er underfinansiert.

Derfor foreslår Rødt her i dag at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget og f.eks. gi kommunene bedre lånebetingelser i Kommunalbanken, eller la Kommunalbanken tilby kommunene rimeligere likviditetslån. Det gir ingen mening at statseide Kommunalbanken nå håver inn penger på at gjeldstyngede kommuner betaler mye rente. Vi trenger strakstiltak, og vi trenger det nå. Jeg håper derfor vi får et skikkelig kommuneopprør denne høsten, for en bedre kommuneøkonomi, slik at folk kan leve gode liv, uavhengig av postnummer, i hele det langstrakte, flotte landet vårt som vi er så glad i.

Øystein Mathisen (A) [21:04:05]: Gjennom fellesskap skaper vi verdier, og gjennom arbeid finansierer vi vår felles velferd. Det er nå snart 130 000 flere sysselsatte i Norge enn før pandemien, og andelen i jobb er blant de høyeste andelene i Europa. Ni av ti arbeidsplasser er skapt i privat sektor.

For Arbeiderpartiet i regjering er det en hovedprioritet å sørge for trygghet for vanlige folk, selv i disse tøffe økonomiske tidene med høy rente, prisvekst og dyrtid. I denne perioden har vi satt bedre velferd foran det andre, for det er viktig, og tryggheten for morgendagen er det som skaper troen på framtiden.

Representanter fra Høyre tar tidvis til orde for at tiden for store, nye velferdsløfter er over, og det ser vi tydelig i deres nye partiprogram. Vi i Arbeiderpartiet mener noe annet. Vi tror på at det fortsatt er rom for å styrke velferden vår, og vi står fast ved at den norske modellen ikke er et sted for kutt, men noe å bygge videre på.

Kommunene står i vanskelige økonomiske tider på grunn av høy rente som treffer mange hardt. Derfor er det viktig at det er Arbeiderpartiet og Senterpartiet som setter rammene for kommunene og fylkeskommunene.

For mitt eget hjemfylke, Nordland, betyr dette over 275 mill. kr mer til kommunene. Hadde Høyres prioriteringer blitt stående, ville det ført til mindre penger i Nordland. Det hadde ført til mindre penger til skolehelsetjenesten, fylkesveier, eldreomsorg og mange andre velferdstilbud som er viktige i folks hverdag.

Vi har gjort en betydelig innsats for studenter og unge arbeidstakere. Studiestøtten, borteboerstipendet og utstyrsstipendet har økt betraktelig. I arbeidslivet har vi styrket arbeidsmiljøloven, som ble svekket av den blå regjeringen da den styrte. Vi har også innført pensjon fra første krone, noe som er svært viktig for vanlige arbeidsfolk. En million nordmenn har nå samme opptjeningsmuligheter som resten av arbeidslivet.

Vi har styrket helsevesenet. Sykehusene har fått en betydelig økning i sitt budsjett, og for kommende budsjett utgjør dette 5,5 mrd. kr, noe som gjør at mange har muligheten til å få ned helsekøene. Vi har også fjernet usosiale kutt fra høyreregjeringen, og vi tror at det å kutte ikke er den eneste måten å skape handlingsrom på i budsjetter. Når flere kommer i arbeid, skaper vi større inntekter, og vi reduserer utgiftene. De som er unge, er de som må prioriteres hardest å få raskest inn i arbeidslivet. Derfor har ungdomsgarantien vært viktig å få på plass.

Vi har også satt en ny retning for norsk skole. Fallende trivsel og dårlige resultater må snus. Vi må skape en mer motiverende, praktisk og aktiv skolehverdag der elever kan lære på ulike måter, og vi skal ha et bevisst og kunnskapsdrevet forhold til hvordan skjermen brukes.

Det vi ser, er at man må ville noe med den politikken man skal føre. Denne regjeringen står for en trygghet i hverdagen og en sterk velferd. Sammen skal vi skape det samfunnet vi ønsker å være en del av.

Tore Grobæk Vamraak (H) [21:07:25]: Jeg brenner for at våre innbyggere skal få et best mulig tjenestetilbud, uavhengig av hvem som leverer det. For regjeringspartiene stiller det seg annerledes. Daværende helseminister fra Arbeiderpartiet jublet da hun fjernet en pasientrettighet og avviklet fritt behandlingsvalg. Støre-regjeringen har videre satt ned et utvalg som fikk i oppdrag å utrede hvordan staten kunne hindre private og ideelle aktører fra å bidra til å skape offentlig finansierte velferdstjenester.

De private aktørene leverer tjenester som det offentlige ikke er i stand til å levere. Fristbrudd i det offentlige helsevesenet gir rett til å få behandling hos en offentlig godkjent privat aktør. Antallet fristbrudd har skutt i været under regjeringen Støre. Antallet fristbrudd, som altså er brudd på fristen for når en pasient har krav på behandling, har doblet seg på to år, og sykehusenes kostnader til fristbrudd har økt med vanvittige 250 pst. Det er et alvorlig sykdomstegn på Støre-regjeringens helsepolitikk.

Når den offentlige helsetjenesten ikke klarer å levere under denne regjeringen, er det gledelig at pasientene får behandling hos noen som klarer å gi innbyggerne den hjelpen de har krav på. Da Stortinget vedtok mål om full barnehagedekning i 2003, ble private aktører invitert til å bidra til en rask oppbygging av et tilbud som kommunene ikke kunne levere. Det har gitt et gledelig mangfold av barnehager, og gir min to år gamle sønn og 130 000 andre barn et tilbud som ofte er bedre enn hva de kommunale barnehagene kan gi, uten at det koster skattebetalerne mer.

Avkommersialiseringsutvalget leverte sin utredning i august. Her har utvalget beskrevet – for alle sektorer hvor private og ideelle aktører er til stede som leverandører – hvordan private og ideelle aktører helt eller delvis kan fases ut.

Det har vært relativt stille fra regjeringspartiene om avkommersialiseringsutvalgets rapport. Er det et tegn på at det ikke er aktuell politikk fra regjeringspartiene? Nei. Da det solid faglig funderte skatteutvalget ledet av professor Ragnar Torvik avga sin utredning, gikk det ikke lang tid før finansministeren offentlig la utredningen i skuffen. Vi har ikke sett en tilsvarende oppfølging av det mer kontroversielle avkommersialiseringsutvalgets rapport, noe som indikerer at dette ikke er uaktuell politikk for regjeringspartiene.

Det skaper en uheldig usikkerhet hos alle dem som hver dag står på for å gi et godt velferdstilbud i virksomheter som ikke er offentlig eid. Denne usikkerheten er blitt større av at regjeringens støtteparti SV i dagens debatt har sagt at det er kritisk viktig at regjeringen følger opp avkommersialiseringsutvalgets rapport.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har tatt det første steget for å avvikle gode og effektive velferdstilbud, og de har ikke satt ned foten for ytterligere avvikling av privatdrevet velferdsproduksjon. Dermed ligger initiativet hos regjeringspartienes støttespillere og utfordrere på ytterste venstre fløy. Det er ikke til beste for innbyggerne.

Tove Elise Madland (A) [21:10:38]: Kva vil det seia å oppleva tryggleik? Jo, det er å bli sett, det er å bli akseptert, og det er å oppleva seg verdifull. Men tryggleik er òg å vera beskytta frå skade eller fare. Politikk er å villa, politikk er å ta val, og politikk er å ta ansvar.

Kva har no dette med trontaledebatten å gjera? Jo, Arbeidarpartiet er tydeleg på at alle skal oppleva tryggleik i møte med vår felles helseteneste, ei helseteneste der ein får hjelp når ein treng det. Og vår felles helseteneste skal vera den beste helseforsikringa me har. Raskare helsehjelp og kortare ventetid handlar òg om tryggleik. Skal me lykkast, må me sikra betre samhandling mellom kommunar og sjukehus. Sjukehusbudsjetta må styrkjast, og det gjer Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa.

Men det handlar ikkje berre om pengar. Det handlar om samarbeid, det handlar om innovasjon, og det handlar om personell. Fagfolka våre er den viktigaste faktoren me har for å få redusert ventetidene, og me treng nye digitale løysingar og nye måtar å yta tenester på. Samarbeid – om det er offentlege, ideelle eller private, må dei alle samarbeida med dei regionale helseføretaka. Det skal ikkje vera sånn at eldre menneske blir køyrde fram og tilbake mellom sjukehus og kommune, blir liggjande for lenge på sjukehus, eller køyrde heim og overlatne til seg sjølve. Helsetenestene skal vera éin, og samhandlinga skal bli betre enn i dag. Pasientar forventar éi teneste, og den forventninga skal Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa levera på.

Det er sjølvsagt at me skal vera sjef i eige liv, og sjølvsagt gjeld det òg eldre. Livskvalitet og nye moglegheiter er viktig i alle livsfasar – å høyra til i eit lokalsamfunn, anten kommunen er stor eller liten. Det å vera aktiv er ein føresetnad for å meistra kvardagen.

Tryggleik handlar òg om kunnskap om eiga helse. Difor vil Arbeidarpartiet jobba aktivt for å utjamna helseforskjellar. Det er ikkje sånn at det er dei med mest som òg skal ha best helse. Det kjenner eg er urettferdig. Å jobba førebyggjande er heilt avgjerande, for me skal ha ei helseteneste der me klarer å møta morgondagen. Folkehelsearbeidet skal vera bygd på kunnskap, det skal vera rettferdig, og som alltid skal det liggja gode fellesskapsløysingar i botn.

Halldis Moren Vesaas har skrive eit nydeleg dikt som heiter Å vera i livet. Det er ein hyllest til mor, men det handlar fyrst og fremst om å vera til stades i livet, gje rom og tryggleik til andre. Det treng me i den tida me er i i dag.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [21:13:39]: 2022 var eit vendepunkt i verda: Pandemien hadde allereie gjeve store omveltingar på kort tid, både internasjonalt og i Noreg. Den 24. februar 2022 invaderte Putin Ukraina. Våren 2022 kom inflasjonen opp på eit nivå som me ikkje har erfart på 40 år – i mange land til og med tosifra. Erfaringane med så høg inflasjon har ikkje vore gode, verken på 1970-, 1980- eller 1990-talet. Mykje galt skjedde sist det var høg inflasjon, på 1990-talet: arbeidsløyse, eit kostnadsnivå ute av kurs med våre konkurrentar i utlandet, noko som resulterte i ei bankkrise og eit bustadkrakk. Rettare sagt: Veldig, veldig mange var svoltne, fleire mista huset sitt og jobben sin. Og utan mat, hus og jobb: Kva står me igjen med då? Det tok mange år å koma seg etter dette, og målet vårt har vore å unngå å oppleva noko liknande no.

Privatøkonomien er krevjande for mange etter fleire år med høg prisvekst og mange renteaukingar. Sjølv om årslønsveksten har vore høg dei siste åra, har prisveksten vore endå høgare, og det har gjeve nedgang i kjøpekrafta. Det gjeld ikkje berre for folk, men òg for bedrifter, kommunar og stat. Det har vore mykje dyrare å driva sjukeheim, skule og sjukehus. No seier heldigvis mange av dei som er lurare enn meg her i landet, at rentetoppen er nådd og prisveksten er på veg ned. Det er venta den høgaste reallønsveksten på over ti år, og prisveksten vil gå ned samtidig som arbeidsløysa held seg låg.

Me får ei mjuk landing etter ei tid som kunne ha gjeve ei knallhard landing, som på 1990-talet. Folk har ikkje mista jobben sin. Det har faktisk vore stikk motsett. Me har fleire arbeidsplassar enn me har arbeidskraft over heile landet. I fjor var det rekordinvesteringar i Noreg – 6 000 nye bedrifter kvar månad dei siste to åra, og 45 pst. høgare investeringar i fastlandsbedriftene enn snittet under Solberg-regjeringa – i ei tid der alt kunne gått veldig, veldig gale.

Senterpartiet og Arbeidarpartiet har styrt landet trygt gjennom urolege og tøffe tider, samtidig som me har skjerma velferdstenester og jobba for å redusera sosiale og geografiske forskjellar. Det som bekymrar meg, er når eg høyrer folk her i salen snakka som om verken pandemi, krig eller rekordhøg inflasjon finst eller har funnest, som om ikkje noko av dette skulle gje konsekvensar. Det er på tide å vera ærleg med innbyggjarane: Det kunne gått så mykje, mykje verre.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) [21:16:45]: Regjeringen behandler nå høringen om ekspertutvalgets rapport om hvordan funksjonsevnekonvensjonen, CRPD, skal inkorporeres i norsk lov. SV mener, sammen med et samlet sivilsamfunn, at konvensjonen skal inkorporeres i menneskerettsloven. Det skulle bare mangle at funksjonsevnekonvensjonen ikke blir inkorporert på lik linje som kvinnekonvensjonen og barnekonvensjonen. Det går ikke tomt for menneskerettigheter, det er nok til alle.

VG har de siste dagene avslørt at mange med behov for ekstra tjenester for å leve et liv på lik linje med andres liv, blir tvangsflyttet fra sine hjem for å få disse tjenestene. For noen uker siden kom Helsetilsynet med en rapport der de avdekket at 51 av 67 barne- og avlastningsboliger det er ført tilsyn med, bryter loven. I Kristiansand mister Maximilian sine brukerstyrte personlige assistenter. Dette er bare noen eksempler på at funksjonshindrede ikke får oppfylt sine rettigheter.

Noen få er mot inkorporering i menneskerettsloven. KS er blant disse, og når de til VG uttaler at kommunenes innbyggere ikke er pålagt å motta tjenester, setter de mennesker og familier med svært komplekse utfordringer i en helt umulig situasjon. Da er det viktig å understreke hva CRPD egentlig er. CRPD gir ikke gi mennesker nye rettigheter. Konvensjonen slår fast at funksjonshindrede har akkurat de samme rettighetene som alle andre. Inkorporering av konvensjonen innebærer ikke at det kommer mange søksmål mot kommuner som gjør sitt beste for å innfri folks rettigheter. Jeg vet selv hvor vanskelig dette kan være. Det viktigste med inkorporering i menneskerettsloven er at det vil kreve at vi – politikere, administratorer og tjenesteytere – flytter fokuset fra hva vi mener er best for folk, til å anerkjenne at folk vet best i sitt eget liv. Inkorporering i menneskerettsloven innebærer ikke nødvendigvis innskrenkning av den kommunale friheten eller økte kostnader, men vil forsterke arbeidet med en ny måte å jobbe på i tjenestene og i kommunene. Det er ikke noe kommunene trenger å frykte. Mange kommuner er godt i gang med å vri sin politikk i en mer menneskerettslig retning, og en inkorporering av CRPD i menneskerettsloven vil uten tvil bidra til et forsterket arbeid med å understøtte kommunenes arbeid med dette. Jeg vil sitere fra høringssvaret til statsforvalter Bent Høie i Rogaland:

«Det er grunntanken i CRPD at de av oss med funksjonshindringer skal behandles likeverdig og med samme respekt og verdighet som alle andre. Da må vi være ekstra bevisste på hvordan vi behandler denne konvensjonen, og konklusjonen bør være at den skal inkorporeres i menneskerettsloven.»

Jeg vil utfordre regjering og storting til å stå sammen med oss i SV om å sikre likestilling og menneskerettigheter for funksjonshindrede og inkorporere CRPD i menneskerettsloven i dette stortinget.

Odd Harald Hovland (A) [21:20:02]: Den sikkerheitspolitiske situasjonen i verda i dag er meir alvorleg enn på fleire tiår. Dette påverkar oss, og tryggleik for landet er vårt viktigaste oppdrag. Det er teke grep for å styrkje Forsvaret, forbetre beredskapen og auke Noregs internasjonale engasjement. Dette vert spegla i bl.a. den nye langtidsplanen for Forsvaret, som vart einstemmig vedteken her i Stortinget. Styrkinga av Forsvaret omfattar både oppgradering av utstyr og kapasitet samt auka bemanning og styrkt samarbeid med våre allierte. Sterkare nasjonal forsvarsevne er avgjerande for å beskytte landet mot både tradisjonelle militære truslar og nye typar sikkerheitsutfordringar, som cyberangrep og hybride truslar.

I tillegg til å styrkje det militære forsvaret, legg regjeringa stor vekt på å styrkje den sivile beredskapen. Det handlar om å byggje motstandskraft i heile samfunnet: i næringslivet, i helsesektoren, i energiforsyninga, i den digitale grunnmuren og i frivillig sektor. Ikkje minst handlar det om den enkelte innbyggjar sin eigen beredskap, sånn at Noreg er best mogleg rusta til å handtere truslar og kriser som kan oppstå, anten det er naturkatastrofar, pandemiar, cyberangrep, godt skjulte påverkingsoperasjonar frå ikkje-venlege statlege aktørar eller andre typar truslar. Lista er på ingen måte uttømmande. Me skal ha eit sivilsamfunn som er motstandsdyktig for hendingar på heile krisespekteret.

I dette bildet ser me òg at organisert kriminalitet utgjer ein større trussel i Europa. Denne kriminaliteten kjenner ingen landegrenser. Me ser at cyberkrim aukar, og antal bedrageri går betydeleg opp. Me ser òg at ungdomskriminalitet aukar. Me må sjå samanhengane mellom ulike former for kriminalitet. Det vil gje meir effektiv nedkjemping av kriminalitet, og det krev systematisk innsats over tid. Regjeringa har difor styrkt politiet, auka grensekontrollen og skjerpa straffene for lovbrytarar. Dette er eit ledd i å oppretthalde eit trygt samfunn.

Meir ressursar til politiet styrkjar den generelle beredskapen og aukar evna til meir effektiv nedkjemping av kriminalitet. Samtidig kan me ikkje berre vere opptekne av straff for å hindre kriminalitet. Me skal òg nedkjempe årsakene til at kriminalitet oppstår, og me veit stort sett kva som verkar: førebygging gjennom å sørgje for at fleire menneske får tilgang til utdanning, arbeid og deltaking i samfunnet. Det betyr at oppdraget med å førebyggje ligg på mange fleire aktørar enn berre politiet.

Avslutningsvis: Når me styrkjar politiet vesentleg, er det viktig at resten av justiskjeda kan handtere oppgåvene. Det er spesielt viktig at kriminalomsorga er i stand til å løyse sitt viktige samfunnsoppdrag. Ei god rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet utan tilbakefall er eit vesentleg mål, og det er god førebygging mot ny kriminalitet.

Siv Mossleth (Sp) [21:23:24]: Lars og samboeren Lena bor i en kommune med om lag 5 000 innbyggere. De har en gutt på fire år og ei jente på seks år. De har bygd et nytt hus oppe i bygda. Det var ikke en god investering rent økonomisk, men de synes det er en investering i livskvalitet. Det har vært litt røft økonomisk de siste årene når kostnadene og rentene har økt, men heldigvis har ikke Venstre fått flertall for budsjettet sitt. Da hadde avgiftene økt, og strømmen hadde vært 25 pst. dyrere der oppe i det kalde nord.

Lars betalte regninger, men det var feil på fakturaen. Han skulle betale barnehageregningen for minstemann for august og september. Det skulle jo bli 6 000 kr for to måneder, men regningen var bare på halvparten. Det var 3 000 kr for to måneder. Han snudde seg mot Lena og sa at kommunen hadde fakturert feil. Hun bare smilte og sa at nå er det halv pris på barnehagene i små kommuner og billigere barnehage overalt, så de kom til å spare ca. 25 000 kr på barnehage i år. Til sammenligning er det steder i Sveits hvor barnehageplassen koster over 30 000 kr per måned.

Lars og Lena kunne også skrive av 25 000 kr hver på studielånet hvert år framover. Lars googlet det og kom rett til Nettavisen, hvor det sto at i godt over 200 kommuner skal alle med studielån få lånet barbert. Det tilsvarer en reell lønnsøkning på rundt 40 000 kr på hver i året. I Nordland gjelder denne nedskrivningen i 35 kommuner.

Lars konkluderte med at unge folk i byen burde være glade hvis presset på boligmarkedet ble litt lavere. Det er dyrt å leie og vanskelig å finne bolig å eie i byen. Lena fortalte at det nå var gratis kjernetid i SFO helt til 3. klasse. Lars kikket på Lena – det var da veldig så orientert hun var om alt som var blitt billigere, i en tid hvor alle snakker om at alt blir dyrere. Lena svarte at det var «brutter’n» hennes som fulgte med. Han bodde på Dønna og jobbet litt utenfor Sandnessjøen. Den pendlingen med ferja hadde kostet skjorta, og han hadde regnet på hva familien hadde spart etter at ferja var blitt gratis. De hadde jo aldri hatt råd til å dra på ferie før.

Heidi Nordby Lunde (H) [21:26:40]: I går hørte vi kong Harald legge fram sin 29. trontale – tenk det! Det som slo meg mens jeg sto og hørte på talen, er at han i 29 år har lest om et land i kontinuerlig framgang. Hvert eneste år har regjeringer i alle farger og sammensetninger skrevet trontaler om at nå går det så mye bedre. Eller som NRK skriver det:

«Det er alltid regjeringen som skriver kongens tale, hvor de peker ut kursen i sin politikk.

Budskapet om at økonomien snur har regjeringen gjentatt en rekke ganger. Nå fikk de også kongen til å uttale det.»

For kongefamilien må det fortone seg litt som det Norge de opplever ellers, som til enhver tid lukter nymalt og er pyntet til fest når de kommer på besøk.

Regjeringens mål er at folk skal få bedre råd, sa kong Harald. Ja, for tre år siden skulle det jo være vanlige folks tur. På det fjerde skal det skje, som det heter. Likevel satt jeg igjen med litt samme følelsen etter trontalen som jeg fikk da jeg besøkte Høstutstillingen på Kunstnernes Hus: Dersom dette slapp gjennom, hva ble redigert bort?

Før sommeren kom OECD med sin landrapport for Norge. Den viste at Norge bruker mer på utdanning enn de fleste, men norske elever skårer lavere enn snittet. Norge har flere leger og sykepleiere per innbygger enn noen andre land, men likevel går ikke turnusene opp. Vi bruker mer på helse enn de fleste andre, samtidig som vi har verdens høyeste sykefravær. Til tross for høye oljeinntekter har skattene gått fra å være middels høye under Solberg-regjeringen til å bli blant de høyeste i OECD under denne regjeringen – økt formuesskatt, høyere utbytteskatt og høyere arbeidsgiveravgift, samtidig som vi har fått økte helsekøer, økt kriminalitet, og folk har dårligere råd. Det er altså ikke nødvendigvis en sammenheng mellom økte skatter og velferd.

I trontalen ble det sagt at regjeringens nye strategi for digitalisering legger til rette for frigjøring av arbeidskraft. Likevel står representanter for regjeringspartiene og snakker om at skattekutt må bety færre sykepleiere, politifolk eller lærere. Om noe har vi lært av denne regjeringen at det ikke hjelper å plusse på 40 mrd. kr for å få flere av dem heller. Nå er målet å få ned helsekøene til samme nivå som da Erna Solberg styrte landet med 40 mrd. kr mindre i skatteinntekter. Statsminister Støre kaller det ambisiøst. Han om det. Vi jobbet med å få flere friske raskere, ikke beholde køene.

Vi har hørt lenge at vi står ved et vendepunkt i økonomien. Skal vi få en langsiktig, bærekraftig omstilling av norsk økonomi for å møte de utfordringene regjeringen presenterer i perspektivmeldingen, men ikke gir andre svar på enn å bruke mer penger, trenger vi en ny regjering. Norge kan bedre – det har vi vist før og er klare for å vise igjen neste høst.

Else Marie Rødby (Sp) [21:29:55]: Trygghet er i stor grad en følelse. Vi kan selvfølgelig ikke vedta at folk skal føle seg trygge, men vi kan møte folks bekymringer og opplevde utrygghet med politiske vedtak og prioriteringer.

Flere ganger i dag har regjeringens satsing på å opprette 20 politikontor blitt trukket fram og snakket ned. Høyre la ned 100 stykker i slengen, men vi kan fortsatt snakke om denne håndfullen med nye politikontor regjeringen har satset på. De er opprettet på steder hvor innbyggerne har uttrykt behov for dem. Det er f.eks. på grensen til Sverige, Magnormoen og Meråker, i umiddelbar nærhet til kjente smuglerruter. Det kan jo være greit at politiet synes litt på grensen der. Det er på populære feriesteder som f.eks. Hvaler og Hemsedal, steder hvor befolkningen blir både doblet og triplet i sesongen, med alt det bringer med seg. Det kan jo være greit at politiet er der da, og at det ikke er lokalbefolkningen som må stå alene i å rydde opp i festbråk, voldshendelser og innbrudd. Høyres latterliggjøring av gjenåpning av politikontor er derfor en latterliggjøring av folks behov for trygghet gjennom et tilstedeværende politi.

Det går heller ikke an – som Høyre gjør – å rope på mer forebyggende politi i det ene øyeblikket for så å redusere behovet for et tilstedeværende politi til et spørsmål om antall leverte anmeldelser i det andre. Måler vi behovet for brannberedskapen vår ut fra hvor mange hus som har brent ned i den enkelte kommune? Nei, vi måler behovet ut fra responstid og tilstedeværelse. Hva driver brannvesenet med når det ikke brenner, da? Jo, det er bl.a. forebyggende arbeid.

Høyre trekker også stadig fram at politiet ikke vil ha disse 20 tjenestestedene. Det er mottatt, men politikk er å veie en rekke hensyn og forhold opp mot hverandre. At myndighetene er til stede med et minimum i lokalsamfunn over hele landet, er ikke bare et politisk spørsmål, men også et verdispørsmål. Er trygghet gjennom et tilstedeværende politi noe man som innbygger i Norge har rett på kun dersom man bor i nærmere definerte områder i landet, eller skal vi ut fra et likeverdighetsprinsipp sørge for at så mange som mulig opplever et minimum av trygghet?

Det minimumet koster langt under en halv prosent av det samlede politibudsjettet, så vi bør egentlig snakke litt mer om noe som koster mye mer, nemlig høyreregjeringens grove forsømmelse når det gjelder å sette alle politifolkene de skryter av å ha ansatt, i stand til å gjøre jobben sin i en digital verden. Her etterlot Høyre et enormt etterslep på IT-siden som regjeringen etterpå har måttet plukke opp regningen for. Det er ikke jeg som sier det, det er Riksrevisjonen, etter at de ga sterk kritikk av måten digitaliseringen i politiet ble styrt på – eller ikke styrt på – de årene Høyre styrte landet.

Det hjelper ikke å pusse pipen dersom hele huset holder på å ramle ned, så beklager dersom jeg tar både selvskrytet og kritikken fra Høyre når det gjelder politi, med en liten klype salt.

Mona Nilsen (A) [21:33:08]: Midt oppe i tider som oppleves som både utrygge og krevende, er det godt å kunne registrere at ifølge SSBs tall har antall barn i fattige familier gått ned. Antallet har faktisk ikke vært lavere siden 2016. Det viser at politikk virker, og at en aktiv politikk for arbeid til alle og en mer rettferdig fordeling gir resultater.

• Mens forrige regjering ikke ett år unnlot å øke barnehageprisene, har vi senest 1. august senket maksprisen fra 3 000 kr til 2 000 kr per måned, og til 1 500 kr i distriktene.

• Nå har alle barna fra 1. til 3. klasse fått 12 timer gratis SFO, og ungene og foreldrene er sikret integrering og trygghet.

• Barnetrygden er økt med til sammen 7,8 mrd. kr.

• Tilskudd til å øke barns inkludering i fritidsaktiviteter er økt med 231 mill. kr, med en egen satsing på fritidskasser i kommunene.

• Enslige forsørgere har fått utvidet barnetrygd. Barnetrygden holdes også utenfor beregning av sosialhjelp, og satsene for økonomisk stønad er økt.

Dette er ingen utfyllende oversikt. La meg i tillegg nevne at vi nå i høst fordeler 120 mill. kr til idrettskretser som har lag med mange barn og unge i familier som sliter ekstra økonomisk, og at alle våre organisasjoner – i enhver bygd og by – har fått full momskompensasjon og dermed fått innfridd sitt viktigste krav for nettopp å gi tilbud og sikre aktivitet.

At disse politiske initiativene hver for seg og i sum både gjør og kommer til å gjøre at mange barn og unge får en bedre hverdag, er det absolutt ingen tvil om. At det er mange som står på for å øke innsatsen, skal også berømmes. Av våre 357 kommuner har 238 f.eks. valgt å gi idrett og frivillighet gratis lokaler for sin virksomhet til barn og unge. Frivillige av alle slag stiller opp og bidrar til aktiviteter og inkludering både i hverdagen og i sommer- og høstferier. Alle disse fortjener en stor takk, og det er liten tvil om at de har vært avgjørende for at vi så raskt fikk god aktivitet etter pandemien.

Vi skal bidra til at Norge forblir et land med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap. Det ble understreket i årets trontale. Vi har bygget opp et solid velferdssamfunn der vi tar ansvar for hverandre, men også bygger på at alle skal gjøre sin plikt og kreve sin rett. Det er lettere å rive ned enn å bygge opp.

Tobias Hangaard Linge (A) [21:36:27]: Når man hører høyresiden snakke om situasjonen for næringslivet, er det lett å bli bekymret for vekst og verdiskaping i dette landet om man ikke vet bedre enn å lytte til høyrefolk. Det finnes nesten ikke ord for hvor dårlig stilt vi visstnok er. Skal man tro det man hører, er det nærmest like før vi kan slukke lyset og takke for oss. Om denne forvrengte virkeligheten kommer av litt for mange kollokviegrupper på Høyres Hus og litt for alternative bedriftsbesøk, tør jeg ikke å spekulere i, men én ting er helt sikkert: Det går bedre for næringslivet med Arbeiderpartiet ved roret enn på svært mange år.

Sannheten er at det etableres i snitt 6 000 nye foretak hver eneste måned, overlevelsen for nyetablerte bedrifter er god, og antallet konkurser holder seg på et stabilt, lavt nivå. Det er skapt over 130 000 flere arbeidsplasser med Arbeiderpartiet i regjering, og de fleste er i privat sektor. Sysselsettingen har økt med 60 000 siden vi tiltrådte, og arbeidsledigheten er veldig lav. Skattene for de fleste bedrifter er på nivå med 2013-nivået, med mindre man driver med havbruk, energiproduksjon eller olje og gass, og næringslivets investeringer var på rekordhøyder i 2023.

Absolutt alle indikatorer for situasjonen i næringslivet er positive. Likevel velger altså høyresiden å tegne et bilde som ikke har rot i virkeligheten.

En aktiv næringspolitikk fungerer for et aktivt næringsliv. Nettopp derfor har Arbeiderpartiet i regjering gjennomført et grønt industriløft for å skape grunnlag for arbeidsplasser over hele landet. Vi lager én vei inn i virkemiddelapparatet, slik at tilgangen på finansiering og insentiver skal være enkel for både nyetablerte og veletablerte bedrifter.

Vi har igangsatt en historisk satsing på eksport gjennom reformen Hele Norge eksporterer. Vi har inngått handelsavtaler og utvidet internasjonale samarbeid slik at norske bedrifter skal kunne lykkes like godt på bortebane som på hjemmebane. Vi har gjennom gode støtteordninger også sørget for at strømprisene har holdt seg på et konkurransedyktig nivå for norsk industri sammenliknet med våre europeiske naboer.

Med all den svartmalingen høyresiden driver med, skulle man tro at det blir så meget bedre bare Høyre kommer til makten ved neste stortingsvalg. Da er det lurt å spørre seg: Hva er det som skal bli så meget bedre? Det eneste konkrete forslaget Høyre har for norsk næringsliv, er nok en gang å fjerne formuesskatten. Hva det resulterer i, vet vi fryktelig godt svaret på. Det er katastrofalt for inntektene til alle landets kommuner, og det bidrar beviselig ikke til å skape én eneste arbeidsplass.

Svartmaling liker jeg ikke. Rødmaling, derimot, i form av god, sosialdemokratisk og aktiv næringspolitikk, liker jeg bedre, for det fungerer og skaper aktivitet over hele landet.

Kathy Lie (SV) [21:39:44]: Mange i Norge venter utålmodig på bedre tider og bedre økonomi. Ikke minst gjelder det barnefamiliene, som har vært hardt rammet av renteøkninger, dyr strøm og dyr mat. Heldigvis for mange har SV vært en pådriver med forhandlingsmakt utenfor regjeringen, for å gjøre byrden litt lettere for folk.

Fra opposisjonen i Stortinget har vi drevet gjennom viktige forbedringer i velferden, som gratis kjernetid i SFO, en velferdsreform som vi snart er i mål med for alle trinn, og en tannhelsereform som vi er godt i gang med, for målet er at alle skal ha råd til å smile, og at tannlegen ikke skal koste mer enn andre leger.

Et viktig mål for SV i denne perioden har vært å redusere antallet barn som vokser opp i fattige familier. Når vi vet hvor viktig oppveksten er for hvilke muligheter barna våre skal få resten av livet, må dette være noe av det viktigste vi gjør.

Jeg er stolt over at vi har sørget for at barnetrygden ikke skal regnes som inntekt ved beregning av sosialhjelp. De fattigste skal ikke være dem som frarøves barnetrygden. Vi har økt barnetrygden med over 7 mrd. kr hittil i denne stortingsperioden, og vi har utjevnet forskjellene i barnetrygd mellom små og store barn, for det er ikke billigere å ha store barn. De spiser mer, trenger dyrere klær og utstyr og har behov for flere fritidsaktiviteter.

Apropos fritidsaktiviteter: Vi har sammen med regjeringen økt tilskuddet til de lokale fritidskassene med over 200 mill. kr, og det skal gi flere barn mulighet til å være med på fotballturnering eller spille et instrument.

I replikkvekslingen med representanten Ulstein fra Kristelig Folkeparti tidligere i dag mente han at SV kunne gjort mye mer for å redusere fattigdommen i familiene, at mange flere familier var fattige og flere foreldre la seg sultne om kvelden. Det er en kjensgjerning at dyrtiden merkes i mange familier, men faktisk viser statistikk at antallet barn som vokser opp i fattige familier, har begynt å gå ned. Det er fortsatt altfor mange barn som lever i familier som sliter, og både regjeringen og SV kunne helt sikkert ha tatt enda flere og større grep, men da må vi fordele pengene bedre og la dem som tjener mest, betale mer. Å vri skattene slik at de rikeste bidrar mer til velferden, er nødvendig og noe vi jobber for å gjennomføre hver dag. Da er det rart at et parti som Kristelig Folkeparti, som påberoper seg å være familiepartiet, går til valg på å redusere formuesskatten. Kristelig Folkeparti kaster seg med dette på høyrebølgen som gir skattelette til de aller rikeste, i stedet for å sørge for styrket velferd som sikrer at familiene får bedre råd og mer frihet.

Jeg kan forsikre om at SV vil bruke alle forhandlingsmuligheter også i dette siste året av stortingsperioden til å redusere forskjellene i samfunnet og fordele formue og rikdom på en mer rettferdig måte. Det har vi gått til valg på, og det løftet skal vi holde.

Bengt Fasteraune (Sp) [21:42:56]: Det er brytningstid i Europa, og Russland fører fortsatt en brutal krig mot Ukraina. Mangelen på respekt for krigens folkerett er overveldende. Lidelsene for det ukrainske folk er nesten ikke til å forstå. Det russiske angrepet er et angrep på demokratiet og på våre verdier. Dette påvirker i høyeste grad også vår nasjonale sikkerhet.

God samfunnssikkerhet forutsetter samhandling og koordinering mellom beredskapsaktører. Vi må nyttiggjøre oss samfunnets samlede kompetanse for å styrke totalberedskapen vår. God beredskap er å investere i menneskelig kapital, forskning og kunnskap og ikke bare i kroner.

Denne regjeringen har satset på trygghet for befolkningen. Vi har satset på forsvar, beredskap og nasjonal kontroll. Dette arbeidet vil ha høyeste prioritet framover, bl.a. gjennom arbeidet med totalberedskapsmeldingen, som vil komme før jul.

Matproduksjon er helt avgjørende for norsk beredskap. En av statens viktigste oppgaver er å sikre befolkningen mat, spesielt i krisetider. Norge har en selvforsyningsgrad på rundt 40 pst., kanskje litt lavere, og selvforsyningsgraden må økes. Dette tar vi tak i nå.

Vi har operative ressurser hos Forsvaret, Sivilforsvaret, fylkeskommunen, statsforvalteren, Statens vegvesen, Norges vassdrags- og energidirektorat, brannvesenet, politiet og helse- og redningstjenesten. I tillegg har vi en rekke frivillige organisasjoner. Over tid har disse ressursene i stor grad blitt fraværende i lokalsamfunnene på grunn av sentralisering. Nå må kommunene og lokalsamfunnene få tilbakeført denne kompetansen, og fagfolk må kunne jobbe på tvers av kommuner, etater og sektorer.

Beredskap betyr å være beredt, ha noe ferdig til bruk når det trengs. Vi må være forberedt på mer enn dag-til-dag-drift. Det betyr ekstra bemanning og utstyr, lager av reservedeler og medisiner, reserveløsninger for infrastruktur og samordnede planer som testes og øves på. Norge har over flere år stolt på internasjonalt samarbeid og globale løsninger. Det mest alvorlige er at dette er like framtredende i det offentlige som i det private næringsliv. Intern fakturering av anbudsrutiner, New Public Management, har systematisk bygget ned beredskapen.

I løpet av de siste årene er det blitt åpnet for anbudsstyring av utbygging og drift av sentral infrastruktur i Norge. Markedsliberalisering og økende grad av utenlandsk eierskap i norsk infrastruktur eller nasjonale nøkkelbedrifter gir store beredskapsmessige utfordringer. Når kriser rammer, vender nasjoner seg innover for å sikre egen befolkning.

God samfunnssikkerhet og beredskap forutsetter samhandling og koordinering mellom beredskapsaktører og langsiktig tenkning. Derfor er styrket beredskap og økt forsvarsevne gjennom forsvarsløftet en hovedsatsing for Senterpartiet og regjeringen.

Olve Grotle (H) [21:46:20]: Det er for seint for Senterpartiet og Arbeidarpartiet no. Det er for seint å få tillit hos næringslivet vårt. Etter tre år med stadige skatte- og avgiftssjokk – som grunnrenteskatt, høgprisbidrag, auka arbeidsgjevaravgift for næringslivet, exitskatt, dobling av skattlegging av norsk eigarskap – politisk risiko som ny faktor og nedsnakkinga av næringslivsaktørar har det reist seg ein protest mot regjeringa frå næringslivet. Kystopprør, ordføraropprør, fleire protestformer og aksjonar frå næringslivet og kapital som forsvinn ut av landet ved at bedriftseigarar flyttar ut, viser at regjeringa feilar fundamentalt. For næringslivet er tilliten til regjeringa rett og slett borte. Det er faktisk ganske alvorleg. Slik kan vi ikkje ha det, og det er difor nødvendig med ny politikk.

Høgre vil difor reetablere gode og stabile rammevilkår for næringslivet vårt. Høgre vil fjerne politisk risiko som ein negativ faktor for næringslivet vårt. Høgre vil fjerne formuesskatt på arbeidande kapital. Høgre vil ha ei skatteordning for havbruket som både har eit rimeleg skattenivå, og som kan vere enkelt å handheve, og Høgre vil seie nei til regjeringa sitt forslag til exitskatt. Høgre vil leggje til rette for at næringslivet vårt kan vekse og utvikle seg – å bake kaka større, om ein vil – for at næringslivet på den måten òg i framtida skal kunne bidra med nødvendige skatteinntekter og skape store verdiar for oss. Det er den einaste farbare vegen for å sikre at velferda og samfunnet vårt kan bli finansiert, slik at vi òg i framtida kan ha gode helsetenester, gode skular, god sikkerheit, god infrastruktur, eit godt forsvar og alt det andre som høyrer med.

Høgre vil få på plass ei regjering som næringslivet vårt kan stole på igjen, og det er absolutt nødvendig å få til.

Solveig Vitanza (A) [21:48:43]: Takk for en lang og god debatt – nå ser jeg at klokka begynner å nærme seg 22.

Jeg er så heldig å komme fra Østfold – og der bruker jeg veldig mye tid på bedriftsbesøk, som sikkert også andre gjør rundt omkring i sine fylker. Vi lytter til næringslivets muligheter, og vi lytter til deres utfordringer. I Østfold, så vel som i resten av Norge, går næringslivet i hovedsak godt. Vi ser at det er vekst og gode vilkår for næringslivet, men det er én utfordring som går igjen, og det er mangelen på arbeidstakere.

Østfold er et fylke som de siste tiårene har opplevd at antallet uføretrygdede har økt i jevnt tempo, og særlig blant dem under 30 år. Her ligger vi dessverre enda dårligere an enn i resten av landet. Denne «mismatchen» er jeg veldig glad for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har jobbet med å løse. I Norge lever vi av hverandres arbeid. Vi må skape for å dele. Vi trenger et næringsliv i vekst og med god verdiskaping for å kunne finansiere det velferdssamfunnet vi ønsker å ha for den norske befolkningen. Arbeid er også viktig for å bedre økonomien til folk flest. Det gir trygghet, tilhørighet og mestring for den enkelte. Derfor er det viktig at de som kan jobbe, skal få mulighet til det.

Støre-regjeringen har derfor kommet med en rekke konkrete forslag til hva som skal til for å hjelpe folk med å komme ut i arbeid. Ungdomsgarantien skal styrke innsatsen overfor unge som har falt utenfor og trenger hjelp til å komme i arbeid, og økte bevilgninger til varig tilrettelagt arbeid styrkes betraktelig, også i det kommende statsbudsjettet. Dette er bare et par konkrete tiltak som kan bidra til at vi får flere i jobb og færre på trygd. Vi trenger alle hender og hoder vi kan få i arbeidslivet, trygge jobber og en lønn å leve av for den enkelte.

Siden Støre-regjeringen tok over i 2021, har det blitt om lag 140 000 nye arbeidsplasser i Norge. La det ikke være noen tvil: Flesteparten er i privat sektor. Når vi nå skal ruste næringslivet for den største omstillingen i norsk økonomi, er det viktig at vi spiller på lag med bedriftene og legger til rette for at vi skal lykkes i den grønne omstillingen. Privat kapital skal lede an, og regjeringen skal bidra med gode virkemidler og risikoavlastning.

Arbeiderpartiet skal fortsette å føre en aktiv næringspolitikk som trygger arbeidsplasser, og der det lønner seg å satse og lønner seg å jobbe.

Nils-Ole Foshaug (A) [21:51:49]: Russlands ulovlige angrepskrig i Ukraina har senket et stort alvor over Europa. Krigen har nå vart i over ti år, med enorme lidelser i Ukraina. Et aggressivt og uforutsigbart Russland er også en trussel for Norges og Europas sikkerhet. Det er derfor viktig og nødvendig at vi øker vår egen forsvarsevne og styrker samarbeidet med våre allierte. Fellesskapet forplikter, ikke minst i sikkerhetspolitikken.

NATO er en hjørnestein for norsk sikkerhet, og russisk aggresjon har tydeliggjort betydningen av å være en del av en sterk forsvarsallianse. Arbeiderpartiet gikk til valg på at vi ville slutte opp om NATOs 2-prosentmål, og det har vi allerede nådd. Solberg-regjeringen forpliktet seg aldri til målet, selv om de hadde sju år på seg etter at Russland annekterte Krym og okkuperte deler av Øst-Ukraina. Til tross for Russlands aggressive og destabiliserende oppførsel økte det norske forsvarsbudsjettet med kun 36 pst. i løpet av Solberg-regjeringens åtte år ved makten. I kontrast har vi i løpet av bare tre år økt budsjettene med nærmere 40 mrd. kr, en økning på over 60 pst.

Det har dessverre vært helt nødvendig. Da Senterpartiet og Arbeiderpartiet overtok regjeringskontorene, ble det tydelig at det norske forsvaret var underfinansiert. Det var en alvorlig ubalanse mellom ressurser, struktur og oppgaver. Forsvaret hadde over flere år ikke fått nok ressurser til å løse oppdraget de var satt til å løse.

Allerede i april 2022 oversendte derfor Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen Meld. St. 10 for 2021–2022, som beskrev vesentlige mangler i sektoren. Forsvarskommisjonen og en rekke andre rapporter pekte på den samme urovekkende sannheten, nemlig at vi i Norge ikke er rustet for den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen vi står overfor. Det var nettopp denne erkjennelsen som lå til grunn for arbeidet med langtidsplanen for Forsvaret. Jeg er derfor stolt over at Støre-regjeringen la fram forslag til den nye langtidsplanen i vår, for dette var et stort, historisk og etterspurt løft for å sikre Norges trygghet. Etter forhandlinger på Stortinget gjorde vi noen justeringer som gjorde planen enda litt bedre. Det å sikre Norges trygghet og frihet er faktisk vår viktigste oppgave.

Bente Irene Aaland (A) [21:54:55]: Vi lever i et samfunn i stadig forandring, og vi lever nå i en tid der krise- og trusselbildet har endret seg mye på få år.

Vi har i løpet av de siste par årene fått levert både forsvarskommisjonens og totalberedskapskommisjonens rapport. Begge rapportene konkluderer med at vi ikke er godt nok rustet til å møte det forsterkede trusselbildet, og at vi trenger en grundig opprustning. I en ideell verden er det mange andre ting en kunne tenke seg å bruke hundretalls milliarder kroner på, men slik er ikke verden.

For Norges befolkning har nok krigen i Ukraina og den svært dramatiske situasjonen i Midtøsten bidratt til å tydeliggjøre trusselbildet, men allerede i Hurdalsplattformen hadde regjeringen ambisiøse planer for Forsvaret, med organisering, investeringer og styrking av mannskap. Behovene underbygges av de nevnte rapporter og Forsvarets langtidsplan, og Arbeiderpartiet i regjering leverer. Det er en langtidsplan for Forsvaret som ivaretar Norges sikkerhet. Vi sørger for at NATOs 2-prosentmål nås i 2024, og gjennom Nansen-programmet støtter vi Ukrainas legitime forsvarskamp. Vår forsvarsindustri fungerer.

Jeg bor selv i Elverum, en forsvarskommune som sammen med Rena huser Østerdal garnison og en framtidig Brigade Sør. Jeg kan med selvsyn se at det graves, bygges og investeres. Det å være vertskommune for Forsvaret gleder, forplikter og utfordrer. Det bidrar til å bygge og styrke lokalsamfunnet samtidig som det stiller større krav til infrastruktur som samferdsel og transport, framkommelighet, veier, bruer og jernbane. Vi må ha en dimensjon på dette som tåler framtidige belastninger og økning i trafikken.

Den sivile beredskapen skal og må styrkes. Investeringene lokalt og nasjonalt må fortsette samtidig som vi bidrar internasjonalt. Urolige tider krever trygg styring, og vi bidrar til et tryggere Europa. Vår politikk skaper et tryggere Norge, og folk opplever en sikrere hverdag.