Stortinget - Møte torsdag den 19. juni 2025 *

Dato: 19.06.2025
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 473 S (2024–2025), jf. Dokument 18 (2024–2025))

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 3 [10:01:16]

Innstilling fra Stortingets presidentskap om endringer i Stortingets forretningsorden mv. (Innst. 473 S (2024–2025), jf. Dokument 18 (2024–2025))

Talere

Første visepresident Svein Harberg [] (ordfører for saken): Presidentskapet legger i dag fram forslag til endringer i Stortingets forretningsorden på bakgrunn av rapporten fra reglementskomiteen. Jeg har lyst til å takke både presidentskapet og reglementskomiteen for godt samarbeid i saken.

Reglementskomiteen ble, i tråd med tidligere praksis, oppnevnt av presidentskapet i juni 2024 for å gjøre en helhetlig gjennomgang av Stortingets forretningsorden. Alle partigruppene på Stortinget var representert i reglementskomiteen. Presidentskapet følger i hovedsak opp forslagene fra reglementskomiteen, med noen justeringer og presiseringer.

Det foreslås å fremskynde fristen for å fremme representantforslag i en sesjon, fra 10. april til 31. mars. Vi mener endringen vil bidra til at komiteenes behandling av saker blir jevnere fordelt utover våren. Det bør være samme frist for alle typer saker, slik at endringen også gjelder kongelige proposisjoner, meldinger fra regjeringen og interpellasjoner.

Et annet tema som har vært diskutert, er om det er tjenlig med det høye antallet representantforslag. Det er en viktig rettighet folkets valgte har, men som reglementskomiteen har foreslått, vil presidentskapet sørge for at det utarbeides en veileder for fremsettelse og behandling av representantforslag, som bl.a. kan bevisstgjøre representantene om viktigheten av å bruke forslagsretten på en veloverveid måte.

Presidentskapet støtter også reglementskomiteens forslag om å innføre en prøveordning i Stortinget med partilederdebatt inntil én gang i halvåret. En slik prøveordning kan gjennomføres uten endringer i forretningsordenen.

Budsjettbehandlingen og forhandlingene har over tid blitt mer utfordrende, og presidentskapet foreslår med det som bakgrunn endringer av fristene for budsjettbehandlingen, tilpasset dagens virkelighet og budsjettbehandling med mindretallsregjeringer. Forslagene går derfor ut på at finanskomiteen innen 30. november skal avgi innstilling, med forslag til rammevedtak, og at fagkomiteenes budsjettinnstillinger skal behandles av Stortinget senest siste møtedag i desember.

Et flertall i presidentskapet mener det ikke skal være adgang til å fremme fremforhandlet rammevedtak som løst forslag ved behandlingen av finansinnstillingen.

Et annet flertall i presidentskapet mener dessuten det er grunn til å se nærmere på en løsning med alternativ votering over forslag til budsjettvedtak som en siste utvei dersom ingen forslag har fått flertall. Det foreslås at dette utredes videre i starten av neste stortingsperiode.

Presidentskapet mener i likhet med reglementskomiteen at dagens ansvarsdeling mellom fagkomiteene fungerer godt. Presidentskapet fremmer kun ett forslag om justering: Sektorovergripende saker om digitalisering, kunstig intelligens og elektronisk kommunikasjon samles i én komite, og kommunal- og forvaltningskomiteen er nærmest til å ha dette ansvaret. Jeg vil samtidig understreke at slike saker som hovedsakelig berører én sektor, fremdeles skal behandles i den relevante fagkomiteen.

Presidentskapet er også enig med reglementskomiteen i at Europautvalget i større grad bør benyttes til diskusjoner om det materielle innholdet i rettsakter før forhandlinger med EU om eventuelle tilpasninger og annet er avsluttet. Vi foreslår derfor at det oppnevnes en arbeidsgruppe som skal vurdere hvordan Europautvalget bør innrettes for fremtiden.

Stortingets behandling av saker som gjelder samiske interesser, var særskilt nevnt i reglementskomiteens mandat. Det kan oppstå tilfeller der statens plikt til å konsultere samiske interesser medfører at Stortinget enten må foreta konsultasjoner selv, eller sende saken til regjeringen for konsultasjon før avgjørelse treffes.

Flertallet i presidentskapet foreslår at dette reguleres i en ny bestemmelse i forretningsordenen, i tråd med praksis. Det vil gjelde i saker hvor samiske interesser påvirkes direkte, og hvor forslaget ikke allerede har vært gjenstand for konsultasjoner etter sameloven kapittel 4. Stortingets presidentskap har konsultert Sametinget om innretningen på dette, og det er etablert en felles forståelse av både grunnlaget for det og den praktiske gjennomføringen.

Jeg viser ellers til reglementskomiteens rapport og presidentskapets innstilling.

Andre visepresident Nils T. Bjørke []: Eg vil starta med å takka saksordføraren for ein god gjennomgang og for godt arbeid i reglementskomiteen.

Det er eit samla presidentskap som står bak det meste av innstillinga, men på eitt punkt er underteikna ueinig i innstillinga frå Arbeidarpartiet og Høgre, og det gjeld B I i tilrådinga, om å greia ut ei løysing med alternativ røysting over forslag til budsjettvedtak. Der støttar eg fleirtalet i reglementskomiteen.

Senterpartiet meiner det er uturvande å bruka ressursar på å setja i gang eit slikt arbeid. Det kan vera krevjande å få fleirtal for eit statsbudsjett, men det er ein viktig norsk parlamentarisk tradisjon å få vedteke eit fleirtalsbudsjett. Det skapar òg føreseielege rammer for politikken. Eit budsjett utan fleirtal kan fort føra til mange omkampar i staden for stabil politikk. Det kan fort føra til det motsette av det eg oppfattar at forslagsstillaren ynskjer. Eg trur det er kortsiktig tenkt at ein skal gjera det litt enklare å få vedteke eit budsjett, i plassen for å bruka det arbeidet som trengst for å få eit fleirtal i denne salen for det budsjettet som ein skal halda seg med eit heilt år framover. Eg tykkjer det er uheldig at Arbeidarpartiet og Høgre pressar igjennom denne saka når det er så delt innstilling frå Stortinget.

Femte visepresident Ingrid Fiskaa []: I denne saka er det fleire forslag til endringar i Stortingets forretningsorden det er brei einigheit om. Dei skal eg ikkje gå nærmare inn på. Eg skal gå inn på tre av forslaga der det er delt innstilling frå presidentskapet.

For det fyrste gjeld det moglegheita til å fremja lause forslag under finansdebatten. Såkalla lause forslag er så klart ikkje ideelt i budsjettbehandlinga. Det inneber at det kjem omfattande forslag rett før debatt og vedtak, noko som gjer det vanskelegare for andre parti og offentlegheita å få oversikt og kunna kommentera forslaget. Samtidig kan det vera situasjonar der dette er ein siste utveg til å finna eit forslag det faktisk er fleirtal for i Stortinget. SV meiner difor det er å gå for langt å fjerna moglegheita til å fremja lause forslag til rammevedtak i finansdebatten, sånn fleirtalet ønskjer. Då er det betre å ha ein tidlegare frist. Det er det SV går inn for.

Så gjeld det forslaget om behandling av saker som gjeld samiske interesser, og å få dette inn i Stortingets forretningsorden. Staten har ei plikt til å konsultera representantar frå samiske interesser det vedkjem, vanlegvis Sametinget, når samiske interesser blir påverka. Grunnen til at me har denne plikta, er at samane er vårt urfolk, og at det både historisk har skjedd og i dag skjer urett mot det samiske folket. Samar har blitt fråtekne både kulturen sin og landområda som er grunnlaget for den samiske levemåten og for samane som folk.

Rapporten til sannings- og forsoningskommisjonen viste diverre at dette ikkje berre skjedde før, men at det framleis skjer. Difor har samane ein rett til å bli konsulterte. Det vil altså seia at det skal vera ein reell dialog der ein lyttar til kvarandre sine perspektiv og synspunkt, og der ein prøver å koma fram til ordningar begge kan akseptera.

I utgangspunktet er det regjeringa som gjennomfører konsultasjonane på vegner av staten. Grunnen til at dette kjem opp her, er spørsmålet om kva som skjer i dei tilfella der saker og forslag som vedkjem dei samiske interessene direkte, ikkje har vore tema for konsultasjon før saka kjem til Stortinget. Forslaget fleirtalet i presidentskapet, inkludert SV, stiller seg bak, er at Stortinget i dei tilfella då anten skal senda saka til regjeringa – eventuelt tilbake til regjeringa – eller sjølv invitera Sametinget eller andre representantar for dei det vedkjem, til dialog.

Eg vil leggja til at presidentskapet har gjennomført ein konsultasjon med Sametinget om korleis denne nye regelen skal utformast, i tillegg til om korleis Sametinget skal ha betre tilgang til informasjon om saker som er til behandling, sånn at dei aktuelle sakene for konsultasjon kan oppdagast på eit tidleg tidspunkt. Me hadde eit godt møte i og med Sametinget om dette, og eg synest det er særleg fint at denne endringa kjem på plass såpass kort tid etter behandlinga av rapporten til sannings- og forsoningskommisjonen.

Så til det tredje forslaget der det er delt innstilling frå presidentskapet. Det gjeld forslaget om nye budsjettreglar – eller nærmare bestemt forslaget om alternativ votering over forslag til budsjettvedtak.

Forslaget frå Arbeidarpartiet og Høgre inneber ei vesentleg styrking av makta til regjeringa, på kostnad av dei partia i Stortinget ei mindretalsregjering må forhandla budsjett med. Dette er altså eit forslag om å endra maktbalansen mellom regjeringa og Stortinget. Eg synest det er underleg om Stortinget skal meina at det vil gje betre politiske resultat for landet om Stortinget svekkjer sin eigen posisjon på denne måten.

Konsekvensen av forslaget vil vera at regjeringspartia si hand i forhandlingane blir vesentleg styrkt. Heller enn å gå med på krav frå forhandlingspartnarar på Stortinget, vil regjeringspartia alltid kunna truga med å pressa fram ei votering mellom eige budsjett og eit alternativ forhandlingspartnaren sannsynlegvis vil meina er endå verre. Dette vil sjølvsagt svekkja forhandlingsposisjonen til stortingspartia.

Det kan ein jo berre gå inn for dersom ein meiner at regjeringa alltid har mest rett. Det er kanskje ikkje så rart at Arbeidarpartiet og Høgre er dei to partia som vil dette. Det handlar til sjuande og sist om å styrkja deira eigen posisjon i moglege koalisjonar.

Forslaget vil kunna bidra til å skapa veldig ustabile parlamentariske situasjonar. Korleis skal Stortinget forhalda seg til eit budsjett det ikkje står eit fleirtal bak? Stadige endringar med vekslande fleirtal er eitt realistisk resultat, noko som er langt meir kaotisk og økonomisk uryddig enn dagens modell.

Forslaget frå Arbeidarpartiet og Høgre må anten gjennomførast ved å tvinga representantar til å stemma for forslag dei eigentleg er imot, eller ved å fjerna stemmeplikta til representantane og opna for å stemma blankt i Stortinget. Dette vil vera noko heilt nytt i vårt parlamentariske system. Me ser ingen grunn til å innføra det.

Det er enkelte som har argumentert for forslaget med at det vil bidra til at det blir meir økonomisk ansvarleg. Det er eit dårleg argument – for det fyrste fordi det vil skapa eit langt svakare og meir ustabilt parlamentarisk grunnlag for budsjettvedtaka og sannsynlegvis føra til endringar oftare. For det andre er det ganske enkelt ikkje noko som tyder på at det er forhandlingar med partnarar i Stortinget som har gjort at oljepengebruken i Noreg har blitt høgare, viss ein meiner at det er eit problem. Det vesentlege av denne aukinga som har skjedd i oljepengebruken, har kome gjennom forslag frå regjeringar av alle politiske fargar opp gjennom åra.

Marie Sneve Martinussen (R) []: I dag kan Stortinget ved bruk av presidentens dobbeltstemme komme til å gjøre et vedtak som bryter med lange, historiske og demokratiske tradisjoner i Norge. Det er i dag 141 år siden parlamentarismen hadde sitt gjennombrudd i Norge. Da knesatte opposisjonen i Stortinget – mot den sittende Høyre-regjeringens vilje – at regjeringen heretter skulle stå til ansvar overfor Stortinget, altså de folkevalgte. Før det hadde ikke regjeringen utgått fra flertallet i Stortinget, men blitt utnevnt av kongen.

Med innføring av parlamentarismen tok Stortinget retten til å avsette enhver regjering som ikke lenger hadde tillit blant de folkevalgte – et ekstremt viktig prinsipp i vårt demokrati. Sånn flyttet også de folkevalgte makten i samfunnet et steg lenger bort fra den embetsmannseliten som fram til da hadde dominert kongens regjeringer, og over i retning av vanlige folk, som da stemte på de folkevalgte. Dette var høyresiden historisk imot den gangen, men til slutt måtte de innse – etter veldig kraftig mobilisering – at vanlige folk faktisk krevde at makten i Norge skal ligge i parlamentet, ikke i regjeringer som utnevnes av kongen.

I den innstillingen vi nå debatterer i 2025, går flertallet i presidentskapet – Høyre og Arbeiderpartiet – inn for at Stortinget skal vedta et forslag fra Jan Tore Sanner om såkalt alternativ votering når man skal behandle statsbudsjettet. Kort fortalt går det forslaget ut på at regjeringen til syvende og sist ikke må søke flertall i parlamentet for sitt statsbudsjett, men at de skal kunne tvinge de folkevalgte til å stemme for det helhetlige budsjettforslaget de synes er minst dårlig. Det er et alvorlig og grunnleggende brudd med den parlamentarismen vi har i Norge.

Konkret vil det si at når f.eks. en mindretallsregjering med Arbeiderpartiet – som vi tilfeldigvis har i dag, den svakeste mindretallsregjeringen vi egentlig har hatt i Norge på veldig lang tid, altså med færrest mandater bak seg i Stortinget – møter eksempelvis SV og Senterpartiet i budsjettforhandlinger, vet alle at de til syvende og sist i siste instans kan tvinge gjennom en votering der vi må stå og velge mellom budsjettene til Høyre og Arbeiderpartiet, sånn det ser ut nå. Hvis meningsmålingene får det som de vil, blir det budsjettet til Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet. Det er klart at det påvirker budsjettforhandlingene. Det er klart at det gir makt til mindretallsregjeringene.

Begrunnelsene er ærlig talt utrolig dårlige: at budsjettforhandlingene trekker ut i tid, og at man bruker mye penger. Dette er politiske spørsmål. Jeg mener vi skal ha politisk kamp om politiske spørsmål. Dette minner meg litt om sånn organisasjonskamp man helt sikkert driver på med i mange partier, der man skal justere forretningsordenen, man skal justere vedtekter, fordi man ikke vil ta en politisk kamp om retningen i samfunnet vårt.

Det er heller ikke sant, som representanten Fiskaa allerede har sagt. Det er regjeringenes forslag til statsbudsjett de siste tolv årene som har økt oljepengebruken, ikke forlikene. Dette har jeg gått gjennom, jeg har et regneark. Andelen forlikene utgjør, er relativt stabil, med unntak av det ene året under korona, der ganske mye var ganske annerledes i dette landet. Det tror jeg egentlig vi alle er glade for at det var.

Dette forslaget er dypt problematisk. Hvis det ikke var for at det var så alvorlig som det er, ville jeg kalt det flaut og tenkt at det nesten var litt morsomt at de to statsbærende styringspartiene i Norge, som ikke har hatt rent flertall alene på mange, mange tiår, nå blir så stresset over det at de skal endre forretningsordenen for likevel å gi seg en slags flertallsmakt de ikke har. Det er likevel ikke til å flire av, det er dypt alvorlig. Jeg håper at flere representanter fra partiene som er imot, også vil ta ordet.

Hvis presidentens dobbeltstemme presser gjennom dette i Stortinget i dag, vil arbeidet settes i gang. Alle vi som har kjempet for politisk gjennomslag i Stortinget, vet godt at det starter med en utredning. En utredning er første skritt for at noe skal skje. Derfor bør man på prinsipielt grunnlag sette ned foten i dag. Hvis det ikke skjer, lover jeg at Rødt kommer til å bruke mye tid og krefter på å kjempe mot både den utredningen og resultatet av den, for konklusjonen er gitt: Med en alternativ votering vil det gi mer makt til en mindretallsregjering som ikke har flertall i folket. Det vil være et brudd med 141 år med parlamentarisk historie i Norge.

Michael Tetzschner (H) []: Det forrige innlegget var verdt å dvele litt ved, for det som opptok representanten Martinussen, var at mindretallsregjeringene skulle få mer makt, og at det var udemokratisk. Nå har vi en nasjonalforsamling som består av 169 representanter som har den regjeringen man i hvert fall tolererer – eller misliker minst. Det er den norske parlamentarismen. Hele denne klagesangen fra representanten Martinussen var egentlig krokodilletårer over at randpartienes utpressingsposisjon blir redusert, særlig det eksempelet hun tok fram, med at en mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet må finne til enighet med partier som står enda lenger vekk fra hovedstrømningen i nasjonalforsamlingen.

Vi representanter er vant til at det er stemmeplikt i saker, hvor vi må treffe en beslutning mellom alternativer som sett fra representantens synspunkt, ikke er helt ideelle, og leve godt med det. Politikk er av og til å velge det minste ondet. Jeg vil si at det er et stort framskritt i retning av økonomisk disiplinering, som vår politiske kultur kan trenge mer av. Det er i dag slik at vi har en dobbelt så høy rente som våre naboland. Det er ikke bare samfunnsmessige makroforhold, det er også at man løser veldig mange problemer i denne sal ved å bruke penger veldig få andre parlamenter har, nemlig oljefondet. Min støtte går til alt som kan bidra til en disiplinering av økonomien. Det må vi selvfølgelig alltid regne med at Rødt og andre randpartier med spesialinteresser vil være imot.

Det jeg også vil bruke litt tid på, er at dette stortinget kan trenge en disiplinering når det gjelder hva vi bruker tiden til, og denne flommen av framsatte forslag fra representantene selv. Reglementskomiteen og presidentskapet har en drøftelse av det store antallet private representantforslag som fremmes til behandling i Stortinget. I morgen vil sikkert presidenten på siste møtedag i sesjonen gi oss et imponerende tall over hvor mange saker vi har behandlet – proposisjoner, lovforslag, meldinger og andre saker. Har vi ikke vært flittige, er liksom undertonen, men problemet er at man på møtelisten for den enkelte uken kan se at det faktisk er flere dager med et flertall av representantforslag.

Jeg forsvarer at det skal være representantforslag. Problemet er at når disse vokser i mengde, opplever vi ved flere anledninger at Stortingets arbeidskraft blir avsporet fra de viktige meldingene, de som er utredet, der konsekvensene er veid for og imot, der statsråden også kan interpelleres med et krav om sannferdighet og fullstendighet, i motsetning til representantforslagene, som ofte inneholder beskrivelser av virkeligheten kanskje bare den representanten er enig i.

I mange sammenhenger – og dette er også reglementskomiteen inne på – er mange av disse representantforslagene egentlig ikke forslag til å forbedre vedtakene her i Stortinget. De er ledd i en personlig markedsføring som er blitt viktigere og viktigere i vår tid, hvor så mange tidlig er kommet inn i det politiske, og hvor det er om å gjøre å bygge opp sitt eget image framfor å bidra til den kollektive meningsdannelsen som politikk egentlig er på sitt beste. Vi ser også at forslagsstilleren ikke engang har tid til å stille i salen for å forsvare forslaget her, for det har allerede tjent sitt formål: Man har fått et hyggelig oppslag.

Det som også er problemet med representantforslagene – i tillegg til at de kan inneholde helt uriktige premisser – er at de representantene som ikke har funnet å kunne stemme for dem, blir framstilt misvisende i pressen i ettertid. Vedtaksformen «vedtas ikke» kan rett og slett bety at man sympatiserer veldig sterkt med dette forslaget, men at det akkurat er behandlet i budsjettet, eller at man føler at det fortsatt mangler en grundig overveielse, som nettopp ligger i de forslagene som kommer fra regjeringen, der man følger utredningsinstruksen og har et helt annet helhetsperspektiv. Det ser ut som veldig mange av forslagsstillerne synes det også er utmerket at man kan gå rundt og reklamere med vedtaksformen «vedtas ikke», som om resten av kollegaene da er hjerteløse eller ikke vil løse akkurat dette problemet, og så kan man bruke det i valgkampen.

Ettersom retten til å fremme forslag sies å være en stor demokratisk rettighet, må jeg si at det i vår tid, hvor så mye forskjellig informasjon flyter, også er et poeng at folk kan orientere seg om hva som ligger bak henleggelsesformen «vedtas ikke». Jeg vil anbefale at man i det videre går tilbake og ofte benytter – som man gjør i noen saker – «vedlegges protokollen», rett og slett for å si at vi ikke behandler den saken nå, ikke på de premissene, men vi har dermed heller ikke sagt at vi ikke deler forslagsstillerens anliggende.

Hvis vi ikke gjør noe med veksten i representantforslagene, blir Stortinget oppfattet som en uviktig resolusjonskvern. Man kan trøste seg med å si at de ikke er juridisk forpliktende, men det er allikevel i mange sammenhenger også en side mot regjeringsfølelsen. For det første ser vi at mange representanter ikke er kjent med maktfordelingsprinsippet, så mange av forslagene går ut på å instruere regjeringen i detalj om områder regjeringen skal holdes ansvarlig for.

Det andre er at de ikke har lest Grunnlovens bestemmelser om regjeringens enekompetanseområder. Det ville faktisk bryte med vår forfatning om forslagene hadde blitt vedtatt i den formen representanten har framsatt dem. Da må vi også på et eller annet tidspunkt diskutere og kanskje ha noe mer enn en veileder som sier at man avskjærer representantforslag som er framsatt flere ganger i samme sesjon, som i realiteten er behandlet i budsjettet, eller som i sitt innhold hører under budsjettet, for det har en utgiftsside de færreste forslagsstillere skjenker den ringeste tanke når de framsetter et ressurskrevende forslag. Det som gjelder å binde opp regjeringen i økonomiske disposisjoner som binder Stortinget ved senere anledninger, må alltid få et utløp i et budsjettinitiativ og ikke gjennom et representantforslag.

Vi er så heldige i vår norske kultur at vi har julaften to ganger i året. Vi har både budsjettbehandling om høsten og revidert budsjett om våren, som har utviklet seg til et lite nytt statsbudsjett, med nye initiativer av den typen Martinussen og andre av hennes meningsfeller vil benytte til å øke statens forpliktelser.

Til slutt vil jeg si at det er noe rituelt over dette at vi diskuterer reglementet på en av de siste sesjonsdagene. Jeg vet ikke om det har sammenheng med at så mange i presidentskapet slutter – de har vel tenkt at det neste Stortinget og presidentskapet ikke skal ha det bedre enn oss – men jeg mener at disse spørsmålene er alvorlige, når det gjelder både økonomisk disiplinering framover, forlikene som skjer, med såpass store økonomiske virkninger, og hvor det ikke en gang føres protokoll, og i tillegg disse presseinitiativene jeg har vært inne på og belyst ganske utførlig. Jeg tror presidentskapet og Stortinget hadde vært tjent med at man angrep dette mye mer enn det lille forslaget om en tidsfrist om våren, at man går mer inn på og vurderer om den veilederen som er vedlagt, skal bli en del av reglementet, ikke bare en veiledning, og i samsvar med det jeg har nevnt, også være mye strammere enn det som var foreslått.

Jeg tror også at hvis man kunne gjøre dette tidlig i perioden som kommer, sånn at man ikke behøver å vente til siste kveld med gjengen før man forsvinner hver til sitt for sommerferien, ville Stortinget og skattebetalerne være tjent med det. Det samme ville beslutningsgrunnlaget i det som vedtas.

Til slutt må jeg også minne om en ting, med eksempel fra den store diskusjonen vi hadde om Melkøya. Der var hele premissgrunnlaget en rekke representantforslag, men ingen av dem kunne gjennomføres uten å bryte norsk lov og den etablerte spillefordelingen mellom statsmaktene. Stortinget er ikke et overhus for forvaltningen i Norge. Stortingets pyramide, altså forvaltningens pyramidetopp, slutter med regjeringen. Hvis noen av disse forslagene hadde fått flertall, hadde man trukket tilbake helt lovlige konsesjoner regjeringen hadde gitt. Stortinget ville altså gjort et ulovlig vedtak. Det er selvfølgelig ikke mulig, for representantforslagene er ikke juridisk bindende. Derfor hadde de vært nulliteter, men de hadde skapt usikkerhet om hvilke rammebetingelser man senere kunne vente seg. Det har store skadevirkninger. Dette er mer enn pedanteri, formalisme og prinsipprytteri. Dette går på at vi får et funksjonelt institusjonelt folkestyre. Stortinget gjør viktige ting, men det må gjøre de viktige tingene Stortinget er satt til. Jeg tror at det er en grunn til at vi brukte så kort tid på forvaltningsloven, for det var i en tid hvor vi hadde innkurven full av representantforslag. Dette er i aller beste mening, for et bedre og mer funksjonelt demokrati i Norge, som det er mye godt å si om, men som vi kan gjøre stadig bedre.

Sofie Marhaug (R) []: Det er alvorlig at Arbeiderpartiet og Høyre nå forsøker å presse gjennom et vedtak som kan få store negative konsekvenser for demokratiet. Jeg snakker om forslag til vedtak B I, altså det som dreier seg om hvordan man får, eller presser gjennom, et flertall for et budsjett som ikke har flertall. Det begynner med en utredning, ja, men det er ikke til å misforstå. Hensikten er å gjøre det lettere for mindretallsregjeringer å presse gjennom sitt budsjettforslag.

Det er en løsning på et problem som ikke finnes. Det er sunt og bra for det norske demokratiet at Stortinget – den øverste folkevalgte forsamlingen – har siste ord om budsjettet. Det har vi også god erfaring med i Norge. Det er ikke riktig at budsjettene eser ut. Høyre kan gjenta det så mange ganger de vil. De forholder seg ikke til de empiriske dataene som representanter før meg, Sneve Martinussen fra Rødt og Fiskaa fra SV, har lagt fram. Høyre er rett og slett resistent mot de empiriske dataene på pengebruken i budsjettforlik i norsk sammenheng.

Resultatet av slike forhandlinger er mer demokrati, mer politisk debatt. Det gjør politikken mer relevant for folk i hverdagen. Konsekvensene av å presse gjennom mindretallsbudsjetter vil være – tror jeg – at vi beveger oss i retning av et topartisystem. Det tror jeg er drepende for det norske demokratiet fordi det vil ta livet av demokratiske strømninger som i dag fanges opp av mindre og mellomstore partier – partier som i dag kan være med og sette sitt preg på norsk politikk, ikke bare i regjering, men også i Stortinget.

Jeg forstår at dette er Arbeiderpartiet og Høyres våte drøm, men jeg vil be dem om å legge vekk sine egne drømmerier til fordel for noe som er viktigere enn deres egne partipolitiske interesser, nemlig hensynet til et levende demokrati, et demokrati der ulike syn får komme til uttrykk i Stortinget, også i budsjettdebatter.

Jeg synes dessuten det er oppsiktsvekkende hvis dette forslaget, som det ikke er et reelt flertall for i denne sal i dag, skal bankes gjennom ved hjelp av presidentens dobbeltstemme. Det er et brudd på tilliten i det felles utbyttingssystemet vi har laget. Vi i Rødt hadde ikke hatt noen problemer med å stille med alle våre representanter i dag, men vi vet at andre ville hatt det. Det er heller ikke så rart på nest siste dag i sesjonen, på full fart inn i en valgkamp.

Dette vil være det minst demokratiske vedtaket jeg har opplevd i Stortinget i denne perioden. Hvis Arbeiderpartiet og Høyre misbruker makten sin i dag, mister jeg personlig noe av troen min på det norske demokratiet. Min tillit bygges ned. Det er kanskje ikke så farlig for alle i denne salen – greit nok. Men jeg tror ikke jeg er alene om det. Det er nemlig ikke bare en følelse eller en bekymring jeg har. Dette vil reelt sett være et steg i retning av mindre demokrati – som gjennomføres av et mindretall i denne sal. Det er ikke et reelt flertall her, hvis alle hadde møtt til votering senere i dag.

Igjen vil jeg advare på det aller, aller, aller sterkeste: Ikke misbruk makten deres til å presse gjennom noe det ikke er et reelt flertall for i Stortinget. Det synes jeg ville være skandaløst.

Jan Tore Sanner (H) []: I fjor høst sendte jeg inn flere forslag til reglementskomiteen. Det som har skapt mest diskusjon, er forslaget om å åpne for alternativ votering over forslag til budsjettvedtak dersom ingen forslag har fått flertall. Det vil si i situasjoner hvor en mindretallsregjering ikke lykkes i å fremforhandle en budsjettavtale.

Det er to grunner til at jeg har satt frem forslagene. Den første er egen erfaring etter å ha jobbet med statsbudsjett gjennom flere tiår, med flere perioder i finanskomiteen, fire år som forhandlingsleder under Bondevik II-regjeringen og senere som finansminister. Jeg har sett at det blir stadig vanskeligere å komme frem til avtaler innenfor ansvarlige rammer.

For det andre: utviklingen i budsjettarbeidet. Det kan se ut til at suksess måles i stadig flere milliarder i økte utgifter uten reell inndekning. Vi har fått flere budsjettbehandlinger per år – ikke bare statsbudsjettet, men også revidert nasjonalbudsjett og nysalderingen er blitt nesten fullverdige budsjettrunder. Dette skjer samtidig med at vi vil ha et mindre økonomisk handlingsrom i årene som kommer.

Det blir hevdet fra representanter fra Rødt at mindretallsregjeringer vil bruke dette til å presse frem sitt budsjettforslag. Så naiv går det ikke an å være. For en regjering vil det alltid være en fordel med en fremforhandlet budsjettavtale. Det gir forutsigbarhet gjennom hele året. Samtidig ser vi at mindretallsregjeringer blir presset svært langt av sine samarbeidspartier. I forliket om statsbudsjettet for 2024 ble utgiftene økt med over 10 mrd. kr. Også på skattesiden har det i enkelte år vært store endringer under forhandlingene. I forliket om 2021-budsjettet, som jeg som finansminister hadde ansvaret for, ble inntektene redusert med 6,9 mrd. kroner og utgiftene økt med 5,5 mrd. kroner. I tillegg kommer bindinger i form av verbalvedtak som også reduserer fremtidig handlingsrom.

De siste årene har det også blitt stadig vanligere at fristene for Stortingets budsjettbehandling brytes, og det har oppstått en praksis der rammevedtakene leveres som løse forslag kort tid før votering. Dette er uheldig av flere grunner, bl.a. fordi det gir opposisjonen og offentligheten liten tid til å vurdere konsekvensene av budsjettvedtakene før votering. Jeg er glad for at reglementskomiteen har tatt tak i dette.

Regjeringens perspektivmelding viser at handlingsrommet blir langt mindre fremover, samtidig som det vil være store behov for å ruste opp Forsvaret. Utviklingen tilsier at tempoet som er etablert i utgiftsøkningene, ikke kan fortsette.

En mindretallsregjering som ikke oppnår flertall for budsjettet, kan stille kabinettspørsmål. Dette ble sist benyttet høsten 2001. Terskelen for å fremme kabinettspørsmål er svært høy. Det er derfor behov for å se på andre verktøy som kan gi en bedre balanse mellom regjeringspartiene og samarbeidspartier i Stortinget.

Denne debatten er ikke ny. Etter en dramatisk budsjetthøst i 1998 drøftet professor Johs. Andenæs i en artikkel i Lov og Rett hvordan Stortinget kan håndtere situasjoner hvor det er krevende eller umulig å få på plass en budsjettavtale. Han anbefalte i 1998 alternativ votering mellom de forslagene som har sterkest støtte som løsning. Hensynet til at ingen skal bli bundet i sin stemmegivning mente han måtte vike for hensynet til at en får budsjettvedtak innen de fristene som forretningsordenen har stilt opp. Dette ble omtalt og drøftet i Makt- og demokratiutredningen fra 2001.

Jeg erkjenner at det også er argumenter mot en slik endring, og at flere spørsmål må utredes, bl.a. om det bør åpnes for at man kan avstå fra å stemme. Men jeg er grunnleggende uenig i at forslaget er udemokratisk. La meg minne om at Stortinget har gitt kommunene mulighet til alternativ votering over årsbudsjettet. Så dette handler mer om at Stortinget kan gi seg selv samme mulighet som Stortinget har gitt kommunene. Hvis man mener at det er udemokratisk i Stortinget, er det jo litt merkelig at man mener at det er demokratisk i kommunene. Jeg håper Stortinget i dag vil åpne for at forslaget kan utredes videre. Kunnskap er aldri feil.

Jeg vil også helt kort anbefale at fremtidige storting, i likhet med det representanten Michael Tetzschner pekte på, evaluerer og ser på omfanget av representantforslag, budsjettspørsmål og andre spørsmål. Formålet må selvsagt ikke være å begrense representantenes mulighet til å reise saker, stille spørsmål og fremme representantforslag. Dette er viktige rettigheter i vårt storting og i vårt system. Men jeg tror det er mange med meg som opplever at antall representantforslag er i ferd med å fortrenge nødvendig tid til å gå i dybden på lovforslag og stortingsmeldinger. Vi har også et ansvar for å sikre kvaliteten i arbeidet, og nå er det en fare for at volumet i saker går på bekostning av kvaliteten i arbeidet både i departementene og i Stortinget.

Jeg anerkjenner imidlertid at endringer må være godt utredet og godt forankret, og fremmer derfor ikke konkrete forslag, men overlater til fremtidige storting å ta dette innspillet videre.

Sverre Myrli (A) []: Aller først vil jeg bare gi min tilslutning til at kommunal- og forvaltningskomiteen nå blir digitalkomiteen i Stortinget på ordentlig, og at spørsmål som har med digitalisering å gjøre, samles i kommunal- og forvaltningskomiteen, med mindre det er sektorspesifikke forhold. Det tror jeg er en lur opprydding.

Men det var egentlig ikke det jeg ba om ordet til. Det jeg har lyst til å ta opp, er det som representanten Tetzschner tok opp, og som også representanten Sanner var inne på, angående representantforslag i Stortinget. Jeg synes Tetzschner hadde veldig mange gode poenger. Jeg tror jeg må si, med Erna Solberg, at jeg kanskje ikke ville valgt akkurat de ordene, men det var veldig mange gode poenger.

Nå foretas det i realiteten ingen endringer i hvordan vi skal arbeide med representantforslag, men noe må gjøres. Stortingets representanter skal selvsagt ha mulighet til å fremme forslag, så vi må finne den balansen, men slik det er nå, så hemmer det Stortingets arbeid. Vi nærmer oss vel nå nesten 300 representantforslag i dette stortingsåret, og jeg er ikke i tvil, som Sanner var inne på, om at dette hemmer arbeidet med andre saker. Selvfølgelig medfører et så stort antall representantforslag at det går ut over Stortingets arbeid med viktige lovproposisjoner og stortingsmeldinger – uten tvil, når det er et så enormt antall representantforslag.

Jeg har ikke løsningen, men noe må gjøres, og det må neste storting gjøre. Realiteten er jo at representantforslag egentlig har mistet hensikten sin i det øyeblikket de er fremmet. Det er jo som regel presseoppslaget, publisiteten og det å få fram hva partiet eller representanten er for, som er poenget med et representantforslag. Veldig ofte er representantforslaget ikke særlig interessant, eller aktuelt, når det er fremmet på Stortingets talerstol, men da begynner arbeidet – her på huset og i departementene.

Noen prater om å kutte i offentlig administrasjon og kutte i byråkrati. Jeg skulle likt å vite hvor mye arbeid, hvor mange timer og ukesverk som går med i departementene til å svare ut og komme med innspill når Stortinget ber om det på representantforslag, og – vi kan fortsette – arbeidet som går med her på huset.

Denne våren har vi opplevd at komiteen er forberedt og har brukt mye tid på å lage innstilling, representantforslaget kommer til debatt i plenum – og forslagsstillerne er ikke engang til stede i plenum og argumenterer for forslagene sine. Sånn kan vi rett og slett ikke ha det. Det må være mulig f.eks. å samle representantforslagene i færre debatter i løpet av året, det må være mulig å se på om det er nødvendig med fullverdige komitéinnstillinger til alle representantforslag, og i det hele tatt å se på hvordan vi gjør det.

Ja, til og med i dag er det fremmet representantforslag, den nest siste dagen i sesjonen, og jeg ser at forslagsstiller er til stede. Hva i all verden er poenget med det? Det forslaget vil jo ikke engang bli behandlet i Stortinget. Det er jo regulert i forretningsordenen § 48, som igjen baserer seg på bestemmelsen i Grunnloven § 80. Når et representantforslag fremmes før et stortingsvalg og vi skal gå inn i en ny periode, så bortfall det representantforslaget, slik at representantforslag som er fremmet i dag, kunne egentlig bare blitt plassert i den kurven der borte. Men det skaper arbeid for administrasjonen – ikke så veldig mye arbeid, kanskje, for nå blir det jo ingen komitébehandling og ingen plenumsbehandling av det forslaget. Men hva er poenget? Så dette må det ses nærmere på.

Det er kanskje en liten bedring, eller at det hjelper noe, at fristen for å fremme forslag settes til 31. mars i stedet for til 10. april. Jeg må presisere at det er ingen frist, men det er en frist for at forslaget skal kunne påregnes å bli behandlet. Forslag kan jo fremmes når som helst – til og med i dag – og det er helt i orden for representantforslag.

Jeg ser at det argumenteres for at den fristen også bør gjelde proposisjoner og meldinger, og det må jeg si at jeg er noe skeptisk til. Jeg skjønner ikke begrunnelsen for at fristen for proposisjoner og stortingsmeldinger også skal framskyves til 31. mars for å kunne påregnes å bli behandlet i stortingssesjonen. Det er greit nok, jeg skal ikke fremme noen andre forslag, men jeg tror nok vi kommer til å oppleve at det nå vil komme mange saker fra regjeringen – uansett regjering, uansett farge, uansett sammensetning – etter fristen for å kunne påregnes å bli behandlet. Men vi prøver. Uansett: Jeg er helt sikker på at det neste stortinget vil måtte gjøre noe med hvordan vi heretter skal behandle representantforslag.

Irene Ojala (PF) []: Demokrati skal koste. Demokrati tar tid. Demokrati krever aktiv deltakelse fra innbyggerne, fra folket, i møte med politikere her på Stortinget. Vi politikere må være villige til å bruke den tiden, og vi må være villige til å jobbe hardt. Det finnes ingen kvikkfiks. Det er folkedemokratiet som har lånt Pasientfokus og meg rød stol nummer 41 her i stortingssalen. Jeg har aldri vært politiker før, men folkedemokratiet bestemte at jeg skulle dra hit, og derfor skal jeg si noe på deres vegne.

I Norge har vi tre statsmakter: Stortinget, regjeringen og domstolene. De tre statsmaktene har ulike oppgaver. Maktfordelingsprinsippet, der Stortinget er lovgivende og bevilgende makt, regjeringen er utøvende, og domstolene dømmende, er fundamentet i vårt demokratiske styresett.

Stortinget er altså bevilgende makt formelt sett, og Stortinget må også ha den reelle makten. Det er grunn til å frykte at en maktforskyvning fra storting til regjering vil skje nå, og det vil være i strid med maktfordelingsprinsippet dersom Stortingets mulighet til å bestemme over postene i statsbudsjettet svekkes. Det er ikke slik at regjeringens budsjettforslag skal vedtas sånn helt uten videre fordi det skal være enkelt og gå kjapt. Demokratiet skal ikke være kjapt, det skal være ordentlig. Det skal være til beste for folket, ikke for at vi her skal ha en enklere hverdag.

Regjeringen er utredende og forberedende organ, men Stortinget er altså det bevilgende organ, og det er riktig, jeg kan ikke gjenta det mange nok ganger. Vi i denne sal skal ivareta folkets stemme, og derfor er det også viktig at representantforslag blir lagt fram. Når regjeringen og makten har oversett menneskene i Norge, er vi nødt til å stille spørsmål på andre måter. Dersom Stortinget kan presses til å vedta eller ikke vedta et ferdig budsjettopplegg fra regjeringen uten mulighet til å gjøre egne vurderinger og justeringer, har Stortinget gitt for mye makt fra folket til regjeringen. Jeg synes faktisk det er litt underlig at Arbeiderpartiet og Høyre er de to partiene som legger fram og står på for et sånt forslag. Har de det så travelt? Det må jeg få lov til å spørre om.

Så en liten digresjon, og også til ettertanke: Vi nærmer oss stortingsvalg, og alle partier her i denne sal har en politikk om helse og sykehus. Men hva hjelper det når Stortinget innførte helseforetaksloven i 2001, som gjør at helseforetakene gjør det de vil, uten at Stortinget kan gripe inn. Vi har gjort mange vedtak her i Stortinget som helseforetakene ikke har fulgt opp, fordi vi har gitt dem autonomi. Det er et problem at Stortinget har gitt fra seg styringsrett til helseforetakenes styrer, og ikke i et demokratisk valg, for vi velger ikke helseforetakenes styrer, vi velger politikere. Her forsømte det norske storting seg i 2001, og vi kan ikke gå i den fellen igjen. Vi kan ikke gi fra oss makt til den til enhver tid sittende regjering. Det er Stortinget som bestemmer, og regjeringen skal utføre.

Pasientfokus vil stemme for presidentskapets tilråding, med unntak av forslagene i tilråding A I § 43 tredje ledd nytt tredje og fjerde punktum, om at budsjettrammeforslag ikke kan fremmes løst, samt forslaget i tilrådingens B I, om å utrede en løsning til alternativ votering over forslag til budsjettvedtak. Det er gode intensjoner bak forslaget om at budsjettrammeforslag ikke kan fremmes løst, for det har vært en utvikling her som ikke er god, men, som sagt, det er den måten vi har for å utøve vårt demokrati, og vi forbeholder oss retten til å kunne stille representantforslag når vi vil. Når det blir for rigid, må vi ha fleksibilitet. Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal uttrykke demokratiets betydning i Norge. Jeg ser en glidning hvor vi begynner å nærme oss land som vi nesten ikke vil ta i vår munn, og heller ikke sammenligne oss med.

Når det gjelder tilrådingens B I, stemmer altså ikke Pasientfokus for forslaget. Jeg vil tvert imot advare sterkt mot en slik løsning, som man sikkert har forstått. Det er riktig og sunt at det skjer reelle og grundige forhandlinger i Stortinget om statsbudsjettet, og at alternativet til budsjettenighet er kabinettsspørsmål og regjeringskrise. Da er det opp til regjeringen om de er modige nok til å stille kabinettsspørsmål, eller om styringsviljen er større enn sunt er.

Så vil jeg avslutte med noe som ikke er parlamentarisk riktig: Jeg har en mistanke om at mange politikere i denne sal har vært her for lenge. Det er nok på sin plass at enkelte begynner å gjøre en annen jobb, nær folket, så man ikke mister den kontakten vi er her for å ivareta. Det er folkedemokratiet som er selve hovedårsaken til at vi er her på Stortinget, og demokratiet i Norge må ivaretas.

Jeg synes også det er litt underlig når jeg hører representanter fra Høyre og Arbeiderpartiet peke på Rødt som det store problemet. Det er mange ting jeg ikke er enig med Rødt i, men de står i hvert fall opp for folket, og det tenker jeg at de to største styringspartiene, som har vært mest styringsvillige jeg holdt på å si siden krigen, må ta innover seg. Det er lurt å lytte til folket.

Anja Ninasdotter Abusland (Sp) []: Reglementskomiteen har fremmet viktige forslag om Stortingets arbeidsformer, men i denne debatten er det ett forslag som vekker dyp bekymring. Jeg snakker selvfølgelig om forslaget om alternativ votering i budsjettbehandlingen. Arbeiderpartiet og Høyre ønsker å utrede en ny prosess, der Stortinget til slutt stemmer over kun de to budsjettforslagene som får flest stemmer. Bakgrunnen sies å være et ønske om å hindre at småpartier driver opp kostnadene, og å sikre mer helhetlige og ansvarlige budsjetter.

Dette forslaget bryter grunnleggende med norsk parlamentarisk tradisjon – at budsjettet som vedtas i Stortinget, skal ha et flertall bak seg. Norge har ikke et topartisystem, og ved forrige valg hadde ikke Arbeiderpartiet og Høyre et flertall av velgerne bak seg. Dette forslaget tvinger andre partier, som representerer et flertall av norske velgere, til å støtte et budsjett de verken har påvirket eller støtter. Det er stikk i strid med velgernes vilje og demokratiets mangfold.

Forslaget truer med å føre til stadig nye omkamper gjennom budsjettåret. Flertallet på Stortinget vil ikke føle seg forpliktet av et vedtatt budsjett som de ikke har vært med og forme i reelle forhandlinger.

Den virkelige kostnaden med dette forslaget er ikke økonomisk, men ligger i tilliten i samfunnet, mellom folk og folkevalgte og mellom folkevalgte og regjering. Tilliten til våre demokratiske institusjoner er selve fundamentet i vårt samfunn. Når velgerne har gitt en stemme til ulike partier på Stortinget, må dette reflekteres i de beslutningene som tas.

Kompromiss og forhandling er ikke et svakhetstegn, men en styrke i et mangfoldig demokrati som Norge. Det sikrer at et bredere spekter av stemmer og interesser blir hørt, og at vedtak fattes med forankring og bred støtte.

Det har blitt sagt fra talerstolen i dag at dette kun gjelder hvis man ikke finner enighet i forhandlingene. Ja, det er kanskje teknisk riktig, men det betyr også at den til enhver tid sittende mindretallsregjering kan si at den ikke har mer å gi, og ta det i Stortinget, istedenfor at alle parter i forhandling sitter med den samme grunnleggende forståelsen, nemlig at man forhandler til man blir enig, og at flertall er flertall.

Jeg synes også at debatten om representantforslag har vært interessant. Hvordan kan vi bruke representantforslag som det demokratiske verktøyet som det faktisk skal være, samtidig som vi ivaretar fellesskapets ressurser? Dette håper jeg kan være starten på samtaler mellom partigruppene, for mye kan også løses gjennom å snakke sammen. Det blir opp til neste storting å ta denne ballen videre.

Til slutt: Jeg mener det er synd at en så viktig debatt som dette nesten blir forbigått i stillhet nå i innspurten av denne perioden.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Høyres tidligere finansminister, Jan Tore Sanner, har lagt fram et tilforlatelig forslag, et tilforlatelig forslag om endring i Stortingets forretningsorden. Det foreslås alternativ votering mellom ulike statsbudsjett dersom ingen forslag har fått flertall. Dette innebærer at de to forslagene med flest stemmer settes opp mot hverandre, slik at Stortinget må votere for ett av forslagene.

Begrunnelsen til representanten Sanner er at utgiftsøkningene under forhandlingene om de årlige budsjettene er blitt langt mer omfattende etter pandemien, og representanten Sanner kritiserer at det i praksis har foregått en maktforskyvning fra regjering til Stortinget ved behandlingen av budsjettet.

Ja, det er problematisk – at Stortinget får mer makt. Sanner mener at forslaget vil bidra til en bedre budsjettbalanse. Det betyr mindre utgifter for staten til folk og næringer i Norge. Representanten Sanners hovedpoeng er at han vil endre hele budsjettprosessen i Stortinget ved at – og det er viktig – ulike regjeringers alliansepartnere i Stortinget får mindre makt. Ulike alliansepartnere regjeringa har i Stortinget, skal få mindre makt. Stortingets forretningsorden § 43 skal få et nytt åttende ledd og et nytt niende ledd, for dem som ønsker å se på forslaget.

Høyres forslag vil tvinge de andre partiene til å støtte budsjettforslagene til de to største partiene på Stortinget, og det har fram til i dag vært Arbeiderpartiet og Høyre, for ellers blir altså utgiftene over statsbudsjettet for høye.

For Høyre er det et overordnet mål å ta ut mest mulig av den økte verdiskapingen i samfunnet som privat konsum, og det offentliges andel skal holdes nede – mest mulig holdes nede, uansett samfunnsøkonomiske behov, innenfor den til enhver tid politiske situasjonen.

Dette er derfor klassisk Høyre-politikk. Men Høyre skal nå institusjonalisere dette ved å utrede endring av Stortingets forretningsorden, for derfor altså å endre maktforholdet ved Stortingets behandling av budsjettet.

Og det interessante er at Arbeiderpartiet er enig i en sånn kurs og ønsker å få det utredet, men i salen nå er Arbeiderpartiet fraværende, med unntak av representanten Sverre Myrli. Forslaget som Arbeiderpartiet nå støtter, har altså ikke mange forsvarere her i salen i dag. Det er meget interessant å observere.

Senterpartiet er sjølsagt mot forslaget, for som for alle andre temaer, er det Stortinget som gjør vedtak, og da må partiene gå i drøftinger. Det gjelder også vedtak om budsjettspørsmål. Partiene må jo kunne stemme for det de er for, og mot det de er mot. Det har blitt banket inn fra presidenten her i alle år jeg har vært her. Og partiene på Stortinget må jo kunne forhandle med andre partier, lage kompromisser og fremme alternative forslag som kompromissforslag.

Mener Arbeiderpartiet også at dagens forretningsorden gir et dårlig statsbudsjettresultat ved at Arbeiderpartiet forhandler fram en budsjettavtale med sine alliansepartnere, det som en går til valg på skal være alliansepartnere, som skal være en rød-grønn allianse? Hvis en mener at det gir et dårligere statsbudsjettalternativ, så bør Arbeiderpartiet snarest invitere til budsjettsamarbeid. Med hvem da? Jo, Høyre – snarest invitere til det. Med min erfaring er jeg rimelig sikker på at en sånn synliggjøring av enigheten mellom det som folk tror er hovedmotstandere i den økonomiske politikken, kommer knapt til å skje. Det kommer knapt til å skje. Derfor bør Arbeiderpartiet avvise forslaget fra Sanner og selvsagt styrke og ikke svekke Stortingets arbeid sammen med sine alliansepartnere.

Forslaget fra Sanner representerer en maktarroganse fra Arbeiderpartiet og Høyre og må avvises. Hvis det blir vedtatt, skal det bli interessant å følge med for å se når Arbeiderparti-ledelsen får kalde føtter – får kalde føtter og trekker seg fra denne seilasen.

Så var det tema representantforslag: Representanten Sverre Myrli sier at representantforslag og omfanget av dem nå trenerer Stortingets arbeid. Det er uvirkelig å høre fra en representant som har 23 år og 318 dager her på Stortinget som folkevalgt, at representantforslagene trenerer Stortingets arbeid. Og representanten Tetzschner er i samme gate. Han sier at nå må Stortinget disiplineres. Nå må vettet komme inn i stortingssalen.

Ja, jeg kan være enig i det, men det er fritt fram her å si hva en mener, og det er også fritt fram hvis en tør det og foreslå akkurat de representantforslagene som en har på hjertet. Sånn er demokratiet – styrken og svakheten. En har frihet til å foreslå og fremme lite nyttig arbeid. Så klart har en det. Så kan en prøve å stoppe det nyttige arbeidet med regler og forhindre at Stortinget blir en uviktig resolusjonskvern.

Jeg er enig i, etter mine snart 24 år her, at det er altfor mye snakk om ting som er mindre viktig. Men det vi kan motarbeide det med, er jo å ta opp tema som er viktige, at noen tar opp tema som er viktige, at en inviterer til en større debatt, at en inviterer til lengre debatter, at en inviterer til lengre taletid. Nå er det knapt en diskusjon hvor en kan holde på i 15 minutter, som vi gjør nå. Det er stort sett bare 3 minutter. Det har blitt en farsott, hvor det er treminuttersinnlegg i de store, viktige diskusjonene.

Det er nærmest sånn at stortingsrepresentantene klorer på veggen for å komme inn i dette huset. Og når de kommer inn, klorer en på veggen for å komme ut. En skal engasjere seg minst mulig her fra talerstolen. Dette må vi ta et oppgjør med. De som klorer på veggen for å komme inn, de må pinadø – unnskyld uttrykket, president – de må pinadø bruke tid her på Stortingets talerstol, for det er vårt privilegium, og da må vi diskutere det som er det viktigste.

Hva er alternativet? Alternativet vi må arbeide for, er nyttig bruk av våre krefter, og da må vi invitere til hva som er viktigst å ta tak i. Hva vil vi med fiskeripolitikken? Hva vil vi med Nav? Hva vil vi med arbeidsavklaringspengene? Hva vil vi med å styrke bistanden for mennesker som har store rus- og psykiatriproblemer? Jeg var med på debatten etter Riksrevisjonens rapport om det store problemet som ligger der. Det var en overfladisk debatt, ingen grundig debatt for i virkeligheten å rette opp situasjonen for de menneskene som virkelig trenger fellesskapet.

Vi må altså ha større debatter. Vi må etablere en felles virkelighetsforståelse, få overhøyde over temaet, og så må vi kraftsamle oss om nye tiltak for å gjøre ting bedre. Da trenger vi mer diskusjon, og den vil kreve mer krefter. Dermed blir det mindre tid på uviktige forslag, og det er mitt siste sukk her at dette må til, for vi utvikler oss i feil retning hvis vi ikke tar tak i det som er de store, viktige sakene, og det er vårt felles ansvar.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Jeg trodde det var en uskreven regel om at man ikke brukte de 15 minuttene, derfor fordelte jeg temaet mitt på to innlegg, men nå skjønner jeg at jeg har kommet i en ordentlig debatt med gutta boys, så da skal jeg jaggu gjøre det, jeg også.

Da må jeg benytte anledningen til å takke reglementskomiteen for deres arbeid. Rødts representant Hege Bae Nyholt har deltatt der, og komiteen har gjort et veldig godt arbeid. Jeg vil også spesielt trekke fram noe jeg kuttet i sted av tidshensyn, men nå tar jeg alt sammen, nemlig at Rødt er veldig glad for at presidentskapet stiller seg bak det initiativet som Rødt hadde om at de må gjennomgå hvordan Europautvalget i Stortinget fungerer, for Stortinget, altså de folkevalgte, må kunne få ta stilling til EØS-saker før de er avgjort. Altså: Før sakene er avgjort på bakrommet mellom regjeringen og EU, må vi i Stortinget kunne ta stilling til dem. Vi mener også at mer involvering tidligere vil gjøre det mulig å benytte dette famøse handlingsrommet i EØS-avtalen, som vi fortsatt leter etter med lykt og lupe, og at en gjennomgang av Europautvalget vil være en viktig del av det. Det er et gjennomslag for Rødt, og det er vi glad for, men det er også en alvorlig erkjennelse av at det som er Stortingets organ for konsultasjon av Norges EU-politikk, ikke har fungert sånn som det skal fram til nå. Vi kommer til å følge med på dette videre og bidra aktivt til at Stortinget, altså de folkevalgte, får hånden på rattet i Norges forhold til EU, og det trengs hvis vi skal forsvare og styrke folkestyret. Så det gleder vi oss til å gjøre i neste periode – når den jobben skal gjøres.

Så til det som er den store debatten. Det var vel representanten Myrli som sa at han ikke ville brukt akkurat de ordene som Tetzschner brukte. Jeg er glad for at Tetzschner brukte de ordene, for noen ganger er det godt å få rene ord for pengene og skjønne hva dette egentlig handler om. Høyre har jo alltid representert en samfunnsklasse som har hatt makt, og som ikke har hatt lyst til å gi den makten fra seg. Vi ser det gjennom Norges lange historie, med innføringen av parlamentarismen for 141 år siden mot høyreregjeringens vilje og utvidelsen av stemmeretten mot Høyres vilje. Også den gangen var det med en økonomisk begrunnelse, at de som representerte de øverste samfunnslagene, var redde for at et flertall av folket ville innføre skatter og avgifter for de rikeste, fordi flertallet jo kunne bestemme. Det var skummelt for samfunnsinteressene som Høyre representerte. Derfor er det ikke rart at Høyre også denne gangen ønsker seg en «disiplinering» av demokratiet. Det er det ordet som er blitt brukt av både representanten Tetzschner og representanten Sanner, at vi må disiplinere. Det er et så forstokket og gammeldags syn på samfunnet at jeg er glad for at vi har en evig fornyelse både i Norge og i vårt folkevalgte organ her på Stortinget, for demokratiet, som representanten Ojala var inne på, handler nettopp om at folkeflertallet skal kunne bestemme. Og ja, det er ubehagelig hvis du ikke har folkeflertallet i ryggen lenger, men du kan ikke løse det ved å skulle presse gjennom ditt eget budsjett. Jeg reagerer også på at representanten Sanner snakker som at dette med budsjettet er som alle andre saker, altså mange representantforslag og masse greier. Stortinget har to hovedoppgaver: vedta lover og vedta budsjett. Det er Stortingets hovedoppgaver. Derfor skal vi selvsagt også vedta et budsjett, og det budsjettet skal ha flertall bak seg i Stortinget, ikke presses gjennom.

Det ble trukket opp av representanten Sanner at kommunene får lov til å gjøre det alternativt. Vet representantene hva kommunene også får lov til: Jo, å votere post for post – altså at man i forbindelse med budsjettet kunne sagt at det flertallet får denne posten, mens det flertallet får den. Hvordan hadde en sånn budsjettbehandling sett ut i Stortinget, med et flertall for å hente inn alle inntektene, og et annet flertall for hvordan man skal bruke det? Hvis man ønsker seg forutsigbarhet og styringsdyktighet i den økonomiske politikken, er det fullstendig galskap. Det henger så klart også sammen med muligheten for alternativ votering, og vi har sett det har vært brukt i Oslo, der man hadde en sånn post-for-post-votering senest denne uka.

Sverige er et land det også pekes på i diskusjonen. Det som har skjedd i Sverige, er at når du ikke har et budsjettforlik der flere partier føler seg bundet av det gjennom året, er det ganske fristende for alle partier å komme med gode saker i f.eks. mars og oktober. Det som har skjedd i Sverige, er at flere av de sakene har fått flertall, og man har endt opp med å bruke mer penger fordi man ikke hadde et budsjettforlik.

Det ble tatt opp her at jeg er naiv. Representanten Sanner, som har gått, mente at jeg var naiv fordi jeg ikke skjønte at en regjering har lyst til å ha et flertall bak seg. Det er klart at en regjering har lyst til det. Rødt har også lyst til å ha et flertall i folket bak seg helt alene og bestemme alt. Men hvorfor mener Sanner at Høyre må ha muligheten til å presse gjennom sitt budsjett uten flertall hvis de ikke skal bruke det? Det er selvsagt fordi også Høyre forstår at det ligger en makt i det, og er det noe som er naivt, er det å ikke forstå at det finnes makt i samfunnet, og også makt i politikken.

Dette koker egentlig ned til en veldig klar forståelse av Høyres ønske her. Rentepolitikken blir tatt opp. Altså: Jeg sto i vandrehallen for to dager siden og hørte Høyre og Fremskrittspartiets representanter si at det blir ikke noe rentekutt nå fordi det er blitt et budsjettforlik med SV og Senterpartiet. Jeg måtte kommentere det inn og ut. Det ble rentekutt. Det har ingenting med saken å gjøre. Det er helt fullstendig irrelevant. Når det gjelder den økonomiske politikken, finanspolitikken, hvor mye penger man bruker, er det en stor ideologisk skillelinje i Stortinget, i folket, mellom høyresiden og venstresiden, og store interesser står på spill. Det handler ikke om voteringsordenen på budsjettet, det handler om store politiske uenigheter som Rødt aldri er redd for å ta opp, som vi gjerne tar opp, men jeg vil gjerne gjøre det i åpent lende og uten triksete løsninger for å få gjennom eget budsjett.

Det største mysteriet etter denne debatten er hvorfor Arbeiderpartiet støtter dette forslaget, for Arbeiderpartiet har historisk representert de samfunnsklassene som ikke har hatt makt. Det er arbeiderbevegelsen som har kjempet gjennom det demokratiet vi har i Norge i dag. Den siste utvidelsen av stemmeretten var nettopp til dem som gikk på fattigstøtte, dem som var nederste ved bordet. Som det har blitt sagt: Jeg håper fortsatt man avstår fra å bruke dobbeltstemmen sin og ikke får gjennom dette forslaget. Hvis det går gjennom, sier jeg som Lundteigen: Jeg er veldig, veldig spent på når dette blir avslørt som veldig dårlig Høyre-politikk, og ikke i tråd med verken Arbeiderpartiets eller arbeiderklassens interesser.

Grunde Almeland (V) []: Det er til tider ganske slitsomt å være stortingsrepresentant. Det kan være lange kvelder, det kan være forhandlinger, man kan være fryktelig frustrert over at de representantene som ikke kommer fra ens eget parti, av en eller annen grunn ikke er enig med deg, og at man trenger å bruke ganske mye tid på å komme fram til kompromisser – hvis man i det hele tatt klarer det. Likevel er det sånn at når man kommer til budsjettene, klarer man alltid av en eller annen merkelig grunn å komme til en form for kompromiss. Det er fordi vi er tvunget til å gjøre det. Det dette forslaget som har vært mye diskutert her i dag, legger opp til, er å skulle slippe egentlig å ha det så slitsomt som stortingsrepresentant.

Jeg tåler å bli litt sliten, for jeg er tross alt valgt inn til et verv. Dette er ingen karriere, dette er et verv man låner for en tid, og da har man råd til å bruke den energien som trengs, til å representere de folkene vi er valgt inn for, og gjøre den jobben som kreves på Stortinget. Venstre kommer selvsagt ikke til å stemme for dette forslaget, B I i innstillingen.

Det er andre ting som også kan føles slitsomt, og det er å behandle en stor mengde representantforslag i løpet av en periode. Jeg har i denne perioden hatt gleden av ikke bare å lede familie- og kulturkomiteen, men også sitte i kontroll- og konstitusjonskomiteen, og har med det hatt ansvar for ganske mye og en stor mengde saker på vegne av mitt parti. Jeg kan påpeke at i de to komiteene jeg sitter, har Arbeiderpartiet til sammen seks stortingsrepresentanter, som skal fordele ansvaret for de samme sakene jeg har ansvar for alene. Jeg tåler å sitte oppe litt om natten for å klare å behandle de forslagene som faktisk ligger der. Det å skulle begrense den rettigheten vi har til faktisk å fremme politikk vi mener skal gjennomføres i Norge, synes jeg man skal være grunnleggende skeptisk til.

Vi har allerede ganske stort handlingsrom til å forenkle behandlinger og gjøre ting på en mer effektiv måte. Det har komiteene allerede full mulighet til i dag. Det er kanskje stor forskjell på hvordan de ulike komiteene praktiserer dette, altså hvor mye man legger i arbeidet, hvordan man samarbeider om innstillinger, men til syvende og sist synes jeg at det å karikere representantforslag som ene og alene en form for utspill, mangler noe respekt for at vi tross alt er representanter her inne som representerer ulike interesser i befolkningen som fortjener å bli belyst, og som fortjener å bli debattert i nasjonalforsamlingen.

Det er ganske mange av de representantforslagene som har kommet i løpet av denne perioden, jeg synes er ganske håpløse, men det at jeg ikke deler virkelighetsoppfatning med alle mine medrepresentanter, er ikke et grunnlag for at de representantforslagene ikke skal kunne få se dagens lys, eller bli tatt seriøst av meg som representant. Det påhviler meg et ansvar som stortingsrepresentant også å ta representantforslag jeg mener til tider ikke er like seriøse, seriøst, fordi jeg skal forklare hvorfor mitt standpunkt er et annet. Den jobben mener jeg vi alle helt fint klarer å ta oss råd til – i hvert fall partier som har ganske mange stortingsrepresentanter å fordele ansvaret på.

Jeg er åpen for at man diskuterer bl.a. hvordan man kan fordele saker godt utover et år, for å sørge for at vi tar den tiden som trengs. Derfor er jeg også glad for det som faktisk er gjort i forretningsordenen, med å se på frister for når man skal levere inn for å kunne få ting behandlet.

En refleksjon jeg har gjort meg som komitéleder, er at jeg for første gang i denne perioden opplevde å sitte i et komitémøte og ikke ha en eneste sak fra regjeringen til behandling i komiteen. Når det da samtidig er ganske mye vi som representanter opplever er presserende å gjøre noe med, er det naturlig at det fraværet av initiativer fra regjeringen, også produserer noen representantforslag her i Stortinget. Man kan diskutere hvor nødvendig det er å ha den type opphold, og hvor nødvendig det er å samle en så stor mengde store og viktige saker helt til slutten av en stortingsperiode, sånn at man blir veldig presset på tid for å få behandle dem, men til syvende og sist synes jeg i hvert fall at vi kan ta oss råd til å gjøre den jobben.

Det har også vært diskutert hvor mye taletid vi skal ha i saker. Jeg tror igjen at dette er noe komiteene i dag har ganske gode diskusjoner på. De sakene som har veldig kort taletid, er stort sett saker der det ikke er nødvendig med veldig store og omfattende debatter, gjerne fordi man i flertall har funnet sammen i en form for konsensus på en lang rekke viktige punkter. Jeg oppfordrer alle representanter til å ha gode diskusjoner i sine komiteer om hvordan nettopp det også gjøres. Min opplevelse som komitéleder er i hvert fall at når vi ønsker oss et mer omfattende taleprogram, som forretningsordenen også tillater, har presidentskapet vært veldig velvillig til å imøtekomme nettopp det.

Jeg vil også bare kort nevne forslaget som nå ser ut til å bli vedtatt, den nye § 27 b, om samiske interesser. Jeg er veldig glad for at det skal vedtas nå. Det er resultatet av en ganske omfattende prosess vi har hatt i denne perioden, med sannhets- og forsoningskommisjonen, som jeg selv har vært en del av i kontrollkomiteen. Jeg er veldig glad for at vi også her i dette rommet tar innover oss det ansvaret vi har for sannhet og forsoning, og sørger for at vi i framtiden har bedre prosesser enn det vi har hatt for å ivareta samiske interesser, og for å få diskutert de interessene grundig og godt.

Helt avslutningsvis vil jeg bare si at jeg også er glad for den endringen som gjøres i min egen komités ansvarsfordeling. Der går vi fra å skulle ha ansvar for likestilling mellom kjønn til generell likestilling. Det har det i praksis vært over lengre tid, men jeg synes det er en fin og artig påminnelse i den uken vi er inne i nå, om at likestilling er bredere.

Michael Tetzschner (H) []: Vi har snakket en del om representantforslag, men jeg tegnet meg av en annen grunn. Det var på grunn av representanten Ojala, som jeg synes er en meget sympatisk representant, og som minner oss om de mulighetene som er utenom det etablerte partisystemet for å nå fram og bli respektert. Hun sa noe om helseforetaksmodellen som er i ferd med å feste seg som nærmest allmenn kunnskap om rollefordelingen mellom storting, statsråd og helseforetak, og som er skadelig når det gjelder ansvarsforhold.

Hvis Stortinget skulle ønske det, kan man nemlig ikke bruke helseforetaksmodellen som en begrunnelse for ansvarsfraskrivelse under henvisning til at dette er fullmakter som Stortinget har gitt fra seg med endelig virkning. Det er en utbredt oppfatning, men ikke desto mindre en feiloppfatning.

Det henvises ofte til helseforetaksmodellen, som er 24 år i år – den kom i 2001. I 2012 fremmet daværende arbeiderpartiregjering en lovproposisjon for Stortinget som nettopp presiserte at Stortinget kan treffe vedtak om enhver disposisjon i ethvert helseforetak, også de regionale helseforetakene. Det er også logisk, for statsråden er da foretaksmøtet i egen person, akkurat som vi har 100 pst. eide aksjeselskaper hvor statsråden er generalforsamling. Det er parallellen der. I motsetning til blandede aksjeselskaper, hvor man må ta hensyn til private investorer, er helseforetakene 100 pst. statsforetak, og dermed ligger de i styringslinjen for statsråden, og dermed ligger de også potensielt i styringslinjen for Stortinget.

Jeg mener at en av de tingene Stortinget, og det neste stortinget, antakelig kommer til å diskutere, er alle de rapportene man har fått fra Riksrevisjonen, når noen summerer dem opp, for de kom stykkevis og delt – det kan være om IT-systemer, og det kan være om utbygging som ikke har gått slik den skulle – og før Stortinget til slutt må spørre seg selv om helseforetaksreformen og organiseringsformen er så hellig som man tror. Dette bare som en forklaring, eller et ønske om å forebygge en forestilling om at helseforetaksmodellen er et område hvor Stortinget ikke kan gripe inn, og dermed betyr det at Stortinget er ansvarlig.

Stortinget kan også godt bli minnet om et annet område: Det er ikke er lenge siden Stortinget nærmest hadde en sommerføljetong om at man ønsket potensielt å gripe inn i en ansettelse som var gjort av Norges Banks hovedstyre. Der er realitetene helt annerledes, for der har Stortinget med vitende og vilje i sentralbankloven organisert Norges Bank som landets sentralbank utenfor Stortingets styringslinje. Hvis man skal saksøke Norges Bank for noe, må man altså ikke saksøke staten, men Norges Bank som egen juridisk person. Ikke desto mindre var det en stor folkelig sommerunderholdning etter at Stortinget hadde gått fra hverandre, at det likevel var enkelte representanter i den daværende finanskomiteen som stadig hadde synspunkter på personalpolitikken, som jo vitterlig lå til hovedstyret.

Så Stortinget kan stadig forbedre seg når det gjelder å tenke: Hva er det man har ansvaret for, hva er prerogativene, altså regjeringens enekompetanseområde? For med klare rollefordelinger blir vi også dyktigere på de feltene vi skal dekke, slik at Stortinget blir mer effektivt i den delen av makttrekanten som Stortinget skal utfylle.

Carl I. Hagen (FrP) []: Først har jeg noen synspunkter på dette med representantforslag, som er blitt veldig, veldig, veldig mange. Det hadde jeg aldri drømt om da jeg leverte det første på begynnelsen av 1980-tallet. Det ble levert på ekspedisjonskontoret. Det kom som referatsak og ble oversendt regjeringen uten realitetsbehandling. Det tok vel en to-tre-fire år med jevnlig korrespondanse med presidentskapet før vi til slutt fikk den ordning som vi i dag har, nemlig helt identisk behandling av forslag fra regjeringen og fra en stortingsrepresentant.

Det er jo også slik, når man klager over at det er mange: Hvis man husker tilbake til perioden 2005–2009: Da hadde vi en flertallsregjering, og den flertallsregjeringen til Jens Stoltenberg greide ikke å få noen særlig saker frem til Stortinget. Så hvis man ikke den gangen hatt representantforslag, hadde Stortinget faktisk hatt veldig lite å gjøre – og da skal vi ikke klage så veldig mye over at vi nå har fått for mye. Hvis man mener at man har fått for mange forslag, er det jo opp til representantene selv å la være å fremme dem.

Noen sier at representantforslag bare er uviktige spørsmål, men som regel er det mennesker som ønsker at de skal fremmes. Det er noen som er berørt av det temaet som tas opp i representantforslaget. Og det har i hvert fall jeg alltid lært, at det er en styrke i Norge at nesten ingen saker er for små og for ubetydelige til at de ikke også kan drøftes i nasjonalforsamlingen. Det er et viktig instrument at vanlige mennesker, grupper, bedrifter og organisasjoner kan få sine saker drøftet i nasjonalforsamlingen, selv om de ikke nødvendigvis vinner frem. Det er en demokratisk sikkerhetsventil som vi ikke skal se bort ifra. Representantforslagene er i realiteten noe som vitaliserer Stortinget, og det er opp til Stortinget selv og representantene å gjøre noe med det, hvis man mener det er for mange.

Så til budsjettbehandlingen: Jeg tilhører de relativt få som var med i budsjettbehandlingen i Stortinget før vi fikk det nåværende system med rammevedtak som grunnlag for alle komiteenes behandling av de ulike departementenes budsjetter. Jeg kan også huske et forlik i 1985 som endte med en avtale mellom Fremskrittspartiet og den Høyre-ledede mindretallsregjeringen, og da fikk vi plusset på 201 mill. kr på budsjettet. Det var ikke mye, men det var de nødvendige symbolene den gangen.

Nå er det noe større resultat av forlikene, men etter at vi fikk rammesystemet, har man altså alltid greid å få til forlik, slik at Stortinget har vært i stand til å fatte rammevedtak under finansdebatten. Jeg selv har en del ganger sagt at hvis man ikke gjør det, har man en utfordring. Hvis presidenten etter en finansdebatt måtte erklære at debatten og voteringen er over, og det er ikke vedtatt noe budsjett, da måtte presidenten ha invitert de parlamentariske ledere på sitt kontor dagen etter for å drøfte: Hva gjør vi nå? Det har altså ikke vært nødvendig, det har ikke skjedd, og derfor behøver det ikke å utformes noen nye ting.

Det er helt klart at det å gjennomføre en tvungen alternativ votering, det kunne i realiteten Stortinget allerede i dag innenfor forretningsorden vedta som en løsning. Det var det man av og til snakket om da det var forliksforhandlinger, og jeg pleide å si at da ville jeg gått på talerstolen og anbefalt Fremskrittspartiets gruppe å forlate salen. Det ville også vært lovstridig. Hittil har altså budsjettbehandlingene gått bra, men det er klart at hvis man laget en tvungen alternativ votering, da ville maktforholdene endre seg helt dramatisk, noe som veldig mange representanter i denne debatten har vært inne på. En helt dramatisk endring vil da skje, og det synes jeg ikke er ønskelig.

Jeg synes også det var interessant å høre representanten Sanner, som i en kort sammenheng nevnte at man kunne vurdere å innføre en regel hvor det var mulig også i det norske storting å avstå fra votering. Det hadde det vært greit å få vurdert litte grann, hvordan det i realiteten ville medføre betydelige endringer. For nå har vi jo stemmeplikt, noe presidenten fra tid til annen minner om når voteringsresultatet viser at det er en tre-fire-fem-seks representanter som ikke har stemt. Nå kan det registreres ved hver eneste votering at summen av antallet stemmer ikke hele tiden er nøyaktig den samme, den varierer – uten at det skal være noe stort problem.

Så vil jeg nevne noe som representanten Tetzschner var innom, hvor jeg mener det er litt mer uklart enn at anmodningsvedtak ikke er juridisk bindende. Det er egentlig kun én måte å få vite statusen for forskjellige vedtak, for det er jo slikt som rettspraksis vanligvis avklarer, og vi har ikke siden 1928 hatt noen saker som har vært behandlet i rettsapparatet som gjelder dette. For å sitere fra ansvarlighetsloven § 8 b, som lyder slik:

«Med bøter eller fengsel inntil 5 år straffes det medlem av Statsrådet som ved handling eller undlatelse bevirker at en beslutning av Stortinget ikke blir gjennemført, eller at en handling blir foretatt i strid med en stortingsbeslutning.»

Da ville det i realiteten måtte være Riksretten som i en domsavsigelse kunne avklare om et anmodningsvedtak omfattes av § 8 b i ansvarlighetsloven. Det ville vært interessant, men det er klart at sannsynligvis ville man lagt vekt på at veldig mange representanter, i likhet med Tetzschner, har uttalt at de mener at anmodningsvedtak ikke er rettslig, altså juridisk bindende. Hittil har det jo ikke lykkes oss å få prøvd akkurat den muligheten til å få en rettsavklaring. Det kan i realiteten kanskje Stortinget ved votering av den siste saken i dag være med på å sette i verk, noe som ville vært meget, meget fornuftig.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det forslaget som ligg på bordet, om å endre måten vi skal behandle statsbudsjetta på i denne salen, er eit svært alvorleg forslag. Det er eit grunnleggjande udemokratisk forslag, og det er eit forslag som på grunnleggjande vis vil endre maktforhold. Det ville gje den til ein kvar tid sittande regjering meir makt på kostnad av Stortinget. Det vil òg gje meir makt til dei store parti på kostnad av dei små.

Det å skulle tvinge dei andre partia, gjennom ei alternativ votering, til å votere over dei to forslaga med flest stemmer, vil sjølvsagt ha veldig stor betydning for korleis budsjettprosessar og forhandlingar går føre seg.

Eg merka meg representanten Sannar, som sa at ein kvar regjering har lyst til å få fleirtal for sitt budsjett. Ja, sjølvsagt vil ei regjering det, men når ein sit i forhandlingar med andre parti på Stortinget, er det sjølvsagt ein heilt annan dynamikk. Dersom regjeringspartia veit at ein ikkje vert einige i forhandlingane, kan regjeringspartia då seie: – De som no har forhandla med oss, må stemme for vårt forslag, for alternativet er så mykje verre.

Det ville vere ei grunnleggjande endring av korleis ein ser på dette. Eg har erfaring både med å forhandle om statsbudsjett på vegner av regjeringspartia og med å forhandle som opposisjonsparti. Dette ville sjølvsagt vere noko heilt nytt og ei grunnleggjande endring av situasjonen.

Til representanten Sanner: Det verkar som om han er overtydd om at fornufta ligg i regjeringa og i embetsverket, hos dei som førebur og legg fram statsbudsjettet, mens det verkar som han synest det er ein slags manglande fornuft blant dei 169 som er valde av folket, og som representerer dei i denne salen.

Under pandemien, mens representanten Sanner var finansminister, var eg med på å forhandle fram ei rekke av dei krisepakkene som til slutt vart behandla her i Stortinget. Fleire av krisepakkene vart òg vedtekne med eit bredt fleirtal i Stortinget, nokre vart til og med samrøystes vedtekne til slutt. Hadde det vore slik at ein berre la til grunn fornufta til regjeringa og dei forslaga som kom frå regjeringa, ville det ha gått ordentleg galt under pandemien. Det ville ha gått ordentleg galt for dei næringsdrivande, mange arbeidstakarar, frivillige organisasjonar, sjølvstendig næringsdrivande, frilansarar, kommunar – ja, breitt i samfunnet. Det var jo nettopp det at ein hadde demokratiske prosessar, og at regjeringa hadde ein plikt til å skaffe eit fleirtal i Stortinget, som sikra ein dynamikk som sikra eit fleirtal – etter kvart eit breitt fleirtal òg – for dei løysingane som vart valde.

Ja, av og til inneber det òg ein auka oljepengebruk. Den første runden med krisepakkeforhandlingar som var i Stortinget – eg deltok sjølv i dei og la fram nokre skisser til forlik i samband med det – enda opp med ein auke av pengebruken på 31 mrd. kr samanlikna med det som vart lagt fram av regjeringa. Det var tvingande nødvendig i den situasjonen ein sto i under pandemien.

Det er likevel ikkje slik at Stortinget er dei som generelt sett har bidrege til auka oljepengebruk. Den største auken i oljepengebruken skjer jo gjennom den auka oljepengebruken som regjeringa føreslår, i statsbudsjett, i reviderte budsjett og i det neste statsbudsjettet. Det er jo berre nokre få gonger dei seinare åra at det har vore i Stortinget at ein har bidrege til auka oljepengebruk. Den største endringa i oljepengebruken er det som sagt regjeringa som legg opp til, gjennom å leggje fram budsjettforslag som har ein auka oljepengebruk. Veldig ofte har dei budsjettforlika som vert landa i Stortinget, den same oljepengebruken som det som ligg i forslaget frå regjeringa.

Det som derimot skjer gjennom prosessane i Stortinget, er at ein endrar innretninga på bruken av pengar i statsbudsjettet. Det er demokratisk veldig viktig – ikkje berre ved at partia skal ha moglegheit til å påverke budsjettet, men òg ved at budsjettprosessen i Stortinget er ein viktig del av den demokratiske behandlinga av eit statsbudsjett. Det kjem organisasjonar og andre interessegrupper til behandlinga av statsbudsjettet i Stortinget og er med på å leggje press på ulike parti for å endre det framlagte budsjettet. Då er det viktig at vi har prosedyrar som sikrar at det ikkje berre er budsjettforslaget til regjeringspartia og det alternative budsjettforslaget med flest stemmer som skal verte sette opp mot kvarandre.

Eg merka meg òg innlegget til representanten Myrli tidlegare i debatten, og til han vil eg seie: Eg er betydeleg overraska over at han tek det standpunktet han gjer i denne saka. Eg har hatt stor respekt for representanten Myrli i mange samanhengar. Han er ein av dei som over tid har vore oppteken av å ta vare på det beståande og nokre av grunnpilarane i Stortinget si behandling av ulike saker. Han var vel til og med den einaste representanten i Stortinget som stemte mot ei språkleg fornying av Grunnlova og mot å ha Grunnlova på nynorsk, av omsyn til å ta vare på det beståande. I den samanhengen var det viktig for han å ta vare på det beståande, men når det gjeld noko så grunnleggjande som korleis vi skal behandle statsbudsjettet, stiller han seg på feil side, saman med det som per i dag ser ut til å vere eit fleirtal beståande av Arbeidarpartiet og Høgre. Eg håpar verkeleg at han gjennom den vidare prosessen vil bidra til å tenkje seg om fleire gonger når det gjeld korleis ein ser på desse spørsmåla.

Til representanten Tetzschner og andre som har snakka om at representantforslag bidreg til å trenere arbeidet til Stortinget, og at ein vil disiplinere: Å behandle representantforslag er jo ein grunnleggjande del av arbeidet til Stortinget. Vi er 169 representantar som representerer ulike parti og ulike valdistrikt, og som representerer ulike interesser og ulike bakgrunnar, og alle har eit mandat frå folket. Ein kan, som representant for eit anna parti, sjølvsagt vere ueinig i det saklege innhaldet i eit representantforslag som vert lagt fram, men det å leggje fram dei representantforslaga ein meiner er fornuftige, er jo ein del av den demokratiske retten ein har som stortingsrepresentant og ombodsmann for dei ein er vald inn av.

Nokre av dei viktigaste og mest grunnleggjande spørsmåla vi har til behandling i denne salen, handlar om kva slags arbeidsorden vi skal ha, og kva slags prosedyrar ein skal ha for behandlinga av saker. Difor er dei forslaga som er lagt på bordet i denne saka, særdeles alvorlege.

Mímir Kristjánsson (R) []: På en sokkel utenfor Stortinget står det en statue av Johan Sverdrup, og hvorfor gjør det det? Hva er årsaken til at av alle de som har sittet i denne salen, og av alle som har vært statsminister i Norge, er det Sverdrup som er satt på sokkel der ute? Jo, årsaken til det er at Sverdrup sto i midten og på den seirende siden av en viktig maktkamp i Norge mellom embetsmannsstat og regjering på den ene siden og det folkevalgte demokratiet på den andre. Makten skulle ligge i denne salen, sa Sverdrup, ikke i regjeringen. Regjeringen måtte underlegges Stortinget, og det er grunnen til at vi har satt Sverdrup på sokkel.

Det er en misforståelse som er vanlig blant både ungdomsskoleelever og høyrefolk, om at maktfordelingen i Norge innebærer at vi har tre likestilte statsmakter. Det er ikke riktig. Det er som i Bibelen: Det er tro, håp og kjærlighet, men størst av alt er kjærligheten. Slik er det her også. Vi har den juridiske, den utøvende og den lovgivende makten, men det er den siste som er den største statsmakten i Norge. Den ligger over de andre fordi den representerer folket direkte gjennom valg. Derfor er denne debatten om forslaget som representanten Sanner har lagt fram, så alvorlig, for det representerer en maktforskyvning. La det ikke være noen tvil om det – enten man er for eller mot det – det representerer en maktforskyvning fra Stortinget til regjeringen, altså en maktforskyvning den andre veien av det Sverdrup i sin tid sto for.

Jeg ble nesten «månebedotten», hvis det er lov å si – det er et veldig kristelig ord, så det må være greit – av å høre på representanten Myrli i sted. Det hørtes ut som om det er et voldsomt bryderi for ham at Stortinget har så mange representantforslag, og at Stortinget har så mange ting å behandle. Jeg blir fristet til å si at hvis Stortinget har dårlig tid fordi det er så mange representantforslag, må jo Stortinget møtes oftere. Med unntak av stenografen, sekretæren og presidenten er det vel ingen av oss som er for mye i denne salen, så i den grad det er for mange representantforslag og for mye arbeid, må jo vi gå mer på jobb. Løsningen er ikke da å begrense antallet representantforslag for å ha mer fri.

Jeg vil be dere, når dere tenker på dette representantforslaget, om å se litt ut i verden også. I Norge har vi et flerpartisystem som historisk har bestått av to store partier – de er ikke alltid så store på meningsmålinger lenger – og en del alliansepartnere, som sikkert er brysomme, kravstore og dyre i drift. Men det har også gjort at vårt demokrati tar opp i seg de misnøyestrømningene som finnes i befolkningen. Når det blir et opprør mot innvandring, blir det mange som stemmer på Fremskrittspartiet. Når det blir misnøye med at bygdene legges ned, vokser Senterpartiet på målingene. Når folk vil ha et sykehus i Alta, velger de inn representanten Ojala. Slik er det. Ved at disse strømningene til sammen får uttrykk gjennom Stortingets vedtak, holder vi på vårt demokrati.

Det finnes land vi kan se til, som har et topartisystem. Man kan jo se til USA – det virker jo som et veldig stabilt og rolig sted. De har det flotte topartisystemet, der den eneste måten å komme inn i politikken på, er ved å vinne over det ene partiet. Men når det først er gjort, er galskapen løs. Jeg tror vårt demokrati har tjent på at man har tatt de ekstra rundene, og har tatt folkets signaler på alvor gjennom det flerpartisystemet vi har i dag.

Tilrådingen fra presidentskapet inneholder et forslag om å utrede. Det er morsomt med utredninger, for representanten Harberg sa til meg i sted: – Du vet at dette er bare en utredning? Ja, jeg vet det, men så grønn bak ørene er jeg heller ikke at jeg ikke skjønner at når folk vil utrede noe, vet jeg også hvor de vil. Jeg vet at det er en grunn til at man utreder noe i politikken, så det trikset går jeg ikke lenger på.

Når man vil utrede å endre Stortingets budsjettreglement på denne måten, synes jeg det er preget av maktarroganse. Og den største maktarrogansen vi kan se, ser vi i salen her i dag. Det er knapt en Arbeiderparti-representant her i dag til å forsvare dette forslaget. Man skal altså utrede å endre hele Stortingets voteringsorden. Det er jo ikke ett menneske som gidder å møte opp for å forsvare det, for hele ideen er at det skal passere under radaren, slik at ingen får det med seg. Det er hele prosjektet. Det er derfor man ikke er på talerstolen for å forsvare det. For meg preges det av en slik maktarroganse.

Det samme gjelder metoden som skal brukes i denne salen. Hvis det hadde vært full sal, ville det vært flertall mot dette forslaget – det er realiteten – men på grunn av utbyttingssystemet, noen tilfeldigheter og noe ferieavvikling blir det altså flertall gjennom en dobbeltstemme fra presidenten. Man skal altså endre Stortinget arbeider på, med minst mulig margin. Kunne man ikke heller sagt: – Vi mener slik, og dere mener slik, men vi venter til at vi har et større flertall for å endre denne arbeidsmetoden.

Helt på slutten vil jeg vende litt tilbake til Sverdrup. Det har kommet meg for øre – jeg kom litt sent til debatten – at representanten Tetzschner har snakket om at Stortinget må disiplinere seg. Da er det verdt å minne representanten Tetzschner om at det partiet som sto imot Sverdrup i sin tid, Høyre, også da, i 1884, mente at Stortinget måtte disiplinere seg, og at det var for brysomt at folk, bønder og arbeidere, hadde for mange ønsker og var for dyre i drift. Spørsmålet er: Vender man da, med et museskritt, tilbake til den embetsmannsstaten man hadde da? Det er ikke et ønske hos de fleste i denne salen, tror jeg, og derfor bør man ikke vedta dette forslaget.

Sverre Myrli (A) []: Dette er en bra debatt, en veldig interessant debatt. Vi burde hatt flere sånne debatter. Jeg er dog redd for at en del av kollegaene våre som følger debatten fra andre steder, ikke er helt enig i det.

Martinussen pratet om «gutta boys», som om det er «guttastemning», eller hva det måtte være. Det får andre vurdere, men debatten er god, og den er nødvendig.

Jeg vil bare presisere noe: Lundteigen påsto at jeg har sagt at representantforslagene trenerer Stortingets arbeid. Det har jeg absolutt ikke sagt, og det mener jeg heller ikke. Jeg sa at det store antallet representantforslag som vi nå opplever, går ut over behandlingen av andre saker – rett og slett fordi mengden er så stor, og måten de behandles på, gjør at det går med veldig store ressurser. Så til representantene Lundteigen, Almeland, Gjelsvik, Kristjánsson og andre: Jeg mener absolutt ikke at vi skal begrense adgangen stortingsrepresentantene har til å fremme forslag – absolutt ikke.

Samtidig er det ikke et særlig godt signal at det er representantforslag til behandling, og vi opplever at forslagsstillerne ikke engang er til stede i stortingssalen for å argumentere for forslaget sitt, eller at det legges fram en komitéinnstilling basert på et representantforslag, og det er ett eller to innlegg i salen, så et statsrådsinnlegg, og det er det. Det er rett og slett ikke verdig. Veldig mange av dem er også åpenbart viktige forslag. Det er ikke sånn at noen representanter skal stille seg til doms over andre representanter når det gjelder hva som er gode forslag, og hva som er dårlige forslag.

Mitt forrige innlegg og dette handler altså om at vi må ha en praktisk måte å behandle representantforslagene på, som er annerledes enn i dag. Dagens måte å behandle forslagene på, ble laget i en tid da det var langt færre representantforslag enn det er i dag. Er det f.eks. mulig å samle representantforslagene i felles debatter? Almeland har rett i at det er mulig å gjøre det i dag også, men hva med å ha andre typer debatter – samle representantforslagene og debattere dem felles, dele inn etter komiteenes ansvarsområde eller kanskje etter budsjettområdene, altså rammeområdene, som vi behandler finansinnstillingen etter? Det er vel 22 stk., og vi har 12 komiteer. Jeg har ikke svaret, men poenget mitt er i alle fall at vi må se på måten vi behandler forslagene på, både for at forslagene skal behandles med respekt og verdighet, og uten at det skal legge beslag på så mye ressurser som det gjør i dag.

For øvrig, til Lundteigen og det med taletid: Halfdan Hegtun fortalte meg en gang at da han var saksordfører for behandlingen av folketrygden i Stortinget i 1966, eller i Odelstinget, rettere sagt – det har jo Stortinget dessverre valgte å legge ned – hadde han 60 minutters taletid. Debatten gikk over to dager i Odelstinget. Det er kanskje ikke noe å gå tilbake til, men jeg er også for å se på hvordan vi gjennomfører debattene i plenum.

Jeg vil igjen understreke noe: Almeland sa at jeg vil begrense rettighetene til å fremme forslag. Da vil jeg igjen si at det ønsker jeg ikke å gjøre, men jeg er opptatt av å finne balansen mellom praktiske måter å gjøre det på og å behandle forslagene med respekt samtidig.

Helt til slutt: Representanten Martinussen anmodet presidenten om å avstå fra å bruke dobbeltstemmen. Det er ingenting som heter det. Dette ser jeg ofte også når jeg leser i lokalavisene om det som skjer i kommunene: – Ordføreren valgte å bruke dobbeltstemmen. Det er ingenting som heter å velge å bruke dobbeltstemmen, ikke i kommunene, etter det lovverket som regulerer det, og heller ikke i Stortinget, hvor dette reguleres av forretningsordenen. Det er automatikk i dette. Som det heter i forretningsordenen: Møtelederens stemme gjør utslaget når det er Stortingets president som er møteleder. Så det er ikke mulig for presidenten å avstå fra å bruke dobbeltstemmen. Slik er regelverket, og det følger som sagt av Stortingets forretningsorden.

Presidenten []: Representanten Michael Tetzschner har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Michael Tetzschner (H) []: Representanten Carl I. Hagen har gjennom sitt lange virke her i salen ofte hatt veldig gode poenger. Dessverre kan jeg ikke si det i samme monn i dag. Det har aldri vært til diskusjon at representantforslag ikke er juridisk bindende, men de er av politisk betydning, for det er en henstilling til regjeringen, og det er selvfølgelig interessant hvis et flertall i Stortinget er enig i det forslaget. Så blir det regjeringen som må vurdere den politiske risikoen ved ikke å følge det opp. Det er noe annet enn å bryte en rettsnorm. Følgelig blir det helt uaktuelt å forelegge dette for Riksretten, som jo heller ikke er noe rettsavklarende organ. De dømmer i enkeltsaker som de forholder seg til. Det Stortinget eventuelt kunne gjort, hvis man var i tvil om dette, hvilket vi ikke burde være, var å innhente en betenkning fra Høyesterett, noe Grunnloven gir mulighet for. Men dette temaet er utenfor diskusjonen.

Audun Lysbakken (SV) []: Det er helt riktig at presidenten ikke kan la være å bruke stemmen sin, og det er jo ganske ironisk at det må påberopes i en debatt som altså kan lede til en utredning av om den stemmeplikten skal forsvinne.

Jeg satt i reglementskomiteen, og jeg synes vi gjorde en god jobb. Jeg synes også presidentskapet har gjort en god jobb med å følge opp det aller meste. Samtidig må jeg si at jeg er forundret over at Arbeiderpartiet og Høyre velger å bringe dette forslaget om å endre budsjettvoteringsreglene videre. At man velger å gå inn for å gjøre en så vesentlig endring i vårt parlamentariske system på en så knapp måte, med et så knapt grunnlag i salen, mener jeg – uavhengig av hva man måtte mene om forslaget – er uklokt. Jeg synes det er overraskende.

Jeg har motsatt syn på endring av det representanten Myrli som regel har. Jeg mener det har vært sunt at vi har gjort store endringer i Grunnloven, og jeg mener det må fortsette. Som gammelt medlem av Lagtinget synes jeg det var veldig bra at Odelstinget ble lagt ned – veldig bra – men det skal jo være en tydelig prinsipiell begrunnelse for den typen endringer. Jeg må si at jeg ikke kan se at det er lagt fram en god prinsipiell begrunnelse for det som foreslås her, ikke en god begrunnelse for hvorfor det skal styrke demokratiet vårt på noe vis. Da sitter vi igjen med at kjernen i det forslaget som da kanskje skal utredes, egentlig er en forrykkelse av maktbalansen mellom storting og regjering, uten en tydelig prinsipiell begrunnelse, men også mellom partiene.

Kanskje kunne Arbeiderpartiet og Høyre da i det minste ha erkjent – for jeg har en mistanke om det – at en del av det som lokker ved dette forslaget, nettopp er det at det vil styrke Arbeiderpartiets og Høyres hånd i forhandlinger i Stortinget. Det er en ærlig sak, men da får man for det første si det, og for det andre er det en altfor tynn begrunnelse til å gjøre en endring av dette slaget.

En må jo da stille seg noen spørsmål, som representanten Fiskaa var inne på i sted, for en kan bare gå inn for dette hvis en mener at til syvende og sist har regjeringen alltid mest rett – men det er ikke historien om budsjettforlikene her i Stortinget. Tvert imot viser det seg veldig ofte at det er når Stortinget kommer inn, at ting som virkelig trenger å korrigeres, blir korrigert. Jeg er enig med representanten Gjelsvik, som sa at dynamikken i forhandlingene vil vesentlig endres av dette. Det er naivt å tro noe annet, det er helt åpenbart at det vil gjøre det. Selvfølgelig vil en regjering alltid ønske å ha et avklart flertall bak seg, men alle som har vært med på sånne forhandlinger, vet at dette selvfølgelig vil påvirke dynamikken i det rommet. Det har Gjelsvik helt rett i.

Er det sånn at uansvarlighet i det norske politiske systemet, uansvarlig bruk av penger, først og fremst kommer fra Stortinget? Nå er ikke jeg en av dem som mener at det brukes altfor mye penger over offentlige budsjetter i Norge, men det er jo mange viktige debatter om oljeavhengighet, f.eks. Likevel er det jo regjeringene over lang tid som har stått for hoveddelen av den økningen, så om noen, som det har vært sagt her, er bekymret for disiplinen, er det først og fremst regjeringenes disiplin det er snakk om. Det er ingenting som tyder på annet, og det finnes det jo helt eksakte tall på. Det er kort og godt ikke forlikene i Stortinget som er den store kostnadsdriveren på statsbudsjettet, men forlikene sørger for annen balanse. De sørger for at folk kan bli hørt, og de sørger for at flere partier har en mulighet til å få gjennomslag for ting som er viktige for dem.

Jeg savner en tydeligere erkjennelse av hva dette til syvende og sist egentlig handler om. Det handler om at de to partiene på sentrum-venstre og sentrum-høyre naturlig nok tenker at det meste blir bedre hvis de får bestemme mer. Det er et ærlig utgangspunkt. Samtidig vil jeg også si at vi nå lever i en tid som setter store spørsmålstegn ved den måten å tenke på. Er det sunt å tenke at andre politiske strømninger ikke bør få så mye innflytelse, eller er vi tvert imot i en situasjon hvor det er grådig viktig at en størst mulig del av befolkningen føler at de kan bli hørt?

Det som ligger her, er en form for sentrumsekstremisme hvor det liksom tenkes at hvis fløyene i politikken får innflytelse, blir resultatet dårlig. Jeg tror det er en usunn måte å tenke på, og det er uklokt å bringe dette forslaget til votering i dag.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Irene Ojala (PF) []: Takk til representanten Michael Tetzschner for beskrivelsen av helseforetaksmodellen og måten det er tenkt at den skal være på. Det var veldig interessant, men det Tetzschner sier, stemmer dessverre ikke med den virkeligheten vi lever i.

Jeg er valgt inn på Stortinget nettopp fordi helseforetakene ikke følger Stortingets beslutninger. Jeg kan forklare det med et eksempel fra Klinikk Alta. Både regjeringen Solberg og regjeringen Støre har gjort klare vedtak i sine regjeringserklæringer om å bygge opp aktiviteten og spesialisthelsetilbudet ved Klinikk Alta. Jeg viser til Jeløya-erklæringen fra 2018, Granavolden-plattformen fra 2019 og Hurdalsplattformen fra 2021. I Hurdalsplattformen sier regjeringen at den vil følge opp prosessen for å videreutvikle spesialisthelsetjenesten ved Klinikk Alta. Stortinget bevilget i 2021 15 mill. kr til etablering av en ny operasjonsstue ved Klinikk Alta. Det ble vedtatt med en klar forventning om økt aktivitet ved dagkirurgien. Selv om midlene var bevilget av Stortinget, fikk Finnmarkssykehusets styre gjennomslag for tidligere helseminister Ingvild Kjerkols syn om at pengene kunne settes på bok og brukes til mer hensiktsmessige forhold som de mente var formålstjenlig for foretaket. Saken ble ikke behandlet i Stortinget på den måten.

Stortinget har over flere budsjetter bestemt at Klinikk Alta skal utvikles. Det står også i Hurdalsplattformen og hos den tidlige Solberg-regjeringen, som jeg nevnte. Stortinget vedtok i budsjettet for 2024 at Klinikk Alta skulle styrkes med en varig økt bevilgning på over 41 mill. kr. Midlene skulle brukes til videreutvikling av spesialisthelsetjenestene, eller sagt helt direkte: Disse midlene skulle gå til tiltak for å «hindre unødig reisevei for eldre og kronisk syke» og gode samhandlingsløsninger med kommunene og en satsing på geriatri. Regjeringen beskrev videre i proposisjonen:

«Forslaget muliggjør økt volum på dag- og polikliniske tilbud til eldre og kronisk syke, som f.eks. dialyse, kreftbehandling og biologisk behandling.»

Hva skjedde? Jo, Finnmarkssykehuset fikk en ny direktør, og en helt nyansatt sykehusdirektør besluttet på et styremøte i desember 2023 brått at dagkirurgien i Alta skulle nedlegges, og han fikk med en gang styrets godkjenning. Det tok styret to måneder, uten at foretakstillitsvalgte var nevneverdig berørt, å stenge noe som hadde tatt 18 år å bygge opp, og det på tross av de beslutningene som var gjort her på Stortinget flere ganger tidligere. Det er et tap som koster oss mer enn jeg faktisk noensinne er i stand til å beskrive fra denne talerstolen, for det går ut over pasienter ikke bare i Alta-regionen, men i hele Finnmark. Dagkirurgien i Alta var ikke bygd bare for folk i Alta; den var bygd for at hele Finnmark skulle kunne få en enklere operasjon på dagkirurgien der.

Jeg har vanligvis tre minutters taletid her på Stortingets talerstol. Alle andre har 5 minutter og får snakke før statsråden. Det har jeg aldri mulighet til, annet enn i saker fra helse- og omsorgskomiteen. Så er det altså sånn at på under to år har hele helsetilbudet i Finnmark faktisk kollapset, etter at styret og ny administrerende direktør endret hele sykehusstrukturen i et fylke som er nødvendig og viktig for Norge av – som regjeringen selv har sagt – sikkerhets- og utenrikspolitiske årsaker. Verken Stortinget, regjeringen eller helseforetakene gjør noe for å forberede helse og sykehustjenesten i Finnmark til kriser og krig, og helseforetaket sier at det ikke er deres ansvar. Hva gjør vi så her fra Stortinget? Det er interessante spørsmål.

Gjennom skriftlige spørsmål, taler og andre henvendelser har jeg oppfordret helseministeren og regjeringen til å bruke nødbrems – hvis man kan kalle noe her på Stortinget en nødbrems. Erfaringen fra svar vi har fått, er at når jeg stiller helseministeren spørsmål om situasjonen i Helse nord og Finnmarkssykehuset, stiller jo ministeren og hans team spørsmålene videre til helseforetaket. De svarer da det de ser, ikke det fotfolket ser – de som jobber med pasientene, og pasienten selv, med det de opplever.

Det er kanskje greit å være klar over at når jeg stiller spørsmål, suger jeg dem ikke ut av mitt eget bryst. Jeg snakker med fagfolk som står i arbeidet, med personell fra prehospitale tjenester, intensivjordmødre – ja, folk fra hele spekteret – og med pasienter som står i det, og deres pårørende. Når svarene så kommer fra ministeren, leser jeg dem ikke alene. Da sender jeg dem til dem som har delt sine bekymringer med meg, og spør om de kjenner seg igjen i det svaret som helseministeren gir, sett opp mot helseforetakenes oppdrag. Da svarer de at det gjør de ikke, og at storting og regjering ikke har peiling på hva de står i. Hva skal jeg da gjøre som alenerepresentant, valgt inn direkte fra folket fra Finnmark, annet enn å stå her på Stortingets talerstol og formidle utfordringene som folk faktisk står i? Det er direkte farlig, det som skjer, fordi vi ikke klarer å berge nødvendige og helt grunnleggende helsetjenester for befolkningen i Finnmark.

Helt avslutningsvis skal jeg gjøre noe som jeg sannsynligvis ikke har lov til å gjøre – jeg har gjort det en gang før. Klinikk Alta hadde så og så mye, så ba de om penger, og så fikk de så og så mye, men helsedirektøren tok bort det, og så sitter de igjen med mye mindre enn det de hadde før Stortinget bevilget penger. Det er helseforetakene som har tatt ansvaret, og Stortinget har lukket øynene. Derfor står vi der med de problemene vi har, og derfor er jeg her på Stortinget.

Presidenten []: Presidenten vil bemerke at man i henhold til forretningsordenen skal holde seg helt etter sakens tittel. Det var litt på siden, men presidenten lot det passere.

Presidenten vil også gjøre oppmerksom på at det ikke er lov å bruke effekter på talerstolen, som representanten gjorde avslutningsvis.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Det stemmer at presidenten ikke kan velge å la være å bruke sin dobbeltstemme, men dette er altså et formelt halmstrå som jeg tror har vært vanskelig å finne for Arbeiderpartiet, for det er heller ingen fra Arbeiderpartiet i presidentskapet som deltar i debatten for å forsvare sitt eget forslag. Vi har heldigvis flere presidenter på dette stortinget. Vi har folk i presidentskapet fra Senterpartiet, fra Fremskrittspartiet og fra SV, som helt fint kan presidere, og som helt fint også kan dermed bruke dobbeltstemmen hvis saken må opp to ganger. Uansett er poenget at det ikke er flertall for dette forslaget i Stortinget – når Arbeiderpartiet og Høyre er enige om noe, er det ikke det. Jeg vil utfordre alle Arbeiderpartiets representanter: Ta en Ola Borten Moe. Er det ingen i Arbeiderpartiet som ser problemet i dette forslaget og ser problemet i at det skal gjennom med minste mulig margin? Det er lov til å stemme imot sitt eget parti. Det gjør i hvert fall folk i Senterpartiet. Det kan man også gjøre i Arbeiderpartiet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Eg merkar meg at representanten Myrli presiserte at han ikkje var imot representantforslag i seg sjølv, men at den store mengda går ut over Stortingets behandling av andre saker. Det er fullt mogleg å samle behandlinga av ulike representantforslag som tematisk heng saman, i same innstilling frå ein komité og i ein felles debatt, og det vert òg gjort i ei rekkje samanhengar i dag. Det er òg mogleg å ha forskjellige innstillingar, men likevel ha ein samla debatt. Men å skulle innføre nye reglar som pressar dette ytterlegare saman, og som nærast bidrar til å få ei summarisk behandling av ei rekkje representantforslag, gjer jo at ein ikkje får ei ordentleg behandling av dei temaa som er tekne opp i det enkelte representantforslaget.

Elles må eg òg seie til representanten Myrli at det ikkje er mindre enn fascinerande at han viser til det han gjer. Eg er heilt einig i at det er viktig at representantar er til stades i salen. Stortingssalen er viktig. Debattane i stortingssalen er viktige, og det burde ha vore meir og ikkje mindre debatt i stortingssalen. Men når representanten Myrli viser til at det ikkje er Stortinget verdig at det knapt nok er til stades representantar i salen frå det partiet som har fremja forslag, synest eg kanskje at representanten Myrli bør sjå litt på sitt eige parti. I denne saka ligg det føre eit grunnleggjande forslag om korleis vi skal behandle noko av det aller viktigaste som Stortinget behandlar, nemleg landets statsbudsjett, om å endre reglar og prosedyrar for det. Arbeidarpartiet og Høgre er dei to partia som ønskjer ei slik utgreiing. Så langt eg har registrert, er representanten Myrli den einaste representanten frå Arbeidarpartiet – av Arbeidarpartiet sine 48 stortingsrepresentantar – som er til stades i salen, og som har teke ordet. Det er kanskje eit grunnlag for at Arbeidarpartiet sjølv går i seg sjølv når det gjeld å vere til stades i salen i viktige debattar. Og det er ikkje første gong: Representanten Myrli snakka om at dei som har fremja forslag til behandling i Stortinget, må vere til stades i debattane. Kva var det som skjedde i førre veke, då vi behandla regjeringa sitt forslag om at ein skal starte innføring av fjerde energimarknadspakke og vedta nye EU-direktiv som gjev meir makt til EU over Noreg? Forutan talspersonen til Arbeidarpartiet, var det éin stortingsrepresentant frå Arbeidarpartiet som følgde den debatten, og som til sjuande og sist, etter sterke oppfordringar, gjekk opp og tok eit innlegg heilt på slutten av debatten. Elles var Arbeidarpartiet fullstendig fråverande i debatten, i ei sak som Arbeidarparti-regjeringa hadde lagt fram til behandling i Stortinget, og som er ei stor og viktig sak om noko så grunnleggjande som dei norske energiressursane, kontroll over krafta og energipolitikken i Noreg.

Det er heilt riktig at når presidenten til sjuande og sist stemmer i ei konkret sak, kan ein ikkje velje eller ikkje velje å bruke dobbeltstemma, men det det er grunn til å fokusere på, er om Arbeidarpartiet og representanten Myrli meiner at det er fornuftig å setje i gang ei utgreiing av ein slik type spørsmål med minst mogleg margin i Stortinget. Der har presidenten frå Arbeidarpartiet ei moglegheit gjennom å velje ei anna tilnærming til spørsmålet. Han kan stemme annleis. Eller representanten Myrli kan stemme annleis. Som eg viste til i mitt førre innlegg: Representanten Myrli har vore særdeles opptatt av å behalde og ta vare på grunnleggjande forhold når det gjeld korleis saker vert behandla i Stortinget. Eg meiner han burde ha vore med på både den språklege fornyinga av Grunnlova og å få Grunnlova på nynorsk. Men i denne saka har representanten Myrli verkeleg ei moglegheit til å stanse ei utgreiing som vil bidra til ei heilt grunnleggjande endring i korleis Stortinget behandlar statsbudsjettet, ei grunnleggjande endring i maktforholda både mellom regjering og storting, og mellom dei store og mindre partia i Stortinget. Eg vil absolutt oppmode representanten Myrli om – både på vegner av det han sjølv har stått for over tid, og på vegner av sitt parti, Arbeidarpartiet – å tenkje nøye gjennom korleis ein handterer dette spørsmålet.

Jan Tore Sanner (H) []: La meg først si at jeg er enig med dem som har sagt at dette har vært en god og forfriskende debatt. Vi burde ha flere av denne typen hvor vi diskuterer vår egen arbeidsform og vår egen rolle.

Representanten Gjelsvik forsøkte å fremstille det dithen at mitt viktigste argument for å se på budsjettprosessen, var at enhver regjering ville være interessert i å få igjennom sitt eget budsjett. Det sier seg i og for seg selv at det vil enhver regjering være, uavhengig av om det er en flertalls- eller mindretallsregjering, men det var ikke mitt argument.

Hele denne diskusjonen kom, som jeg var inne på i mitt første innlegg, opp etter den ganske dramatiske budsjettprosessen i 1998 under Bondevik I-regjeringen, hvor det ble et kompromiss på overtid, og diskusjonen fortsatte inn i makt- og demokratiutredningen. Etter at vi fikk en flertallsregjering, er det klart at fra 2005 til 2013 var ikke dette noe tema.

Når vi nå har sett utviklingen i de senere budsjettprosessene, hvor det nærmest ser ut til å være normalen at det ikke gis reell inndekning for påplussinger i budsjettdebatten, er det grunn til å tro at dette vil kunne bli en mer aktuell debatt i årene som kommer, ikke minst hvis Stortinget ser ut i nærheten av det dagens meningsmålinger viser, hvor det blir svært mange partier som eventuelt vil gå inn i slike forhandlinger. Da vil det kunne bli svært krevende, og det vil kunne gjøre at denne diskusjonen kommer opp igjen.

Jeg har lyst til å si at jeg er enig med Lysbakken på flere punkt, og særlig på ett punkt. Det er at kompromisser ofte bidrar til at forslagene blir bedre. Det er en veldig god arbeidsform, både i regjering og mellom regjering og storting. Det så vi under pandemien, hvor vi hadde både gode samtaler og gode kompromisser, og man ser det veldig ofte i budsjettkompromisser. Derfor deler ikke jeg den frykten som en del partier gir uttrykk for, om at en mindretallsregjering vil forsøke å presse igjennom sitt forslag raskest mulig. Nei, jeg tror tvert imot at enhver regjering vil se at forslag også kan bli bedre i dialog med og i kompromisser i Stortinget, og at enhver mindretallsregjering vil være mest interessert i å få til en budsjettavtale. Slik at det forslaget som diskuteres, er en unntaksregel. I dag har vi bare ett redskap i verktøykassen, og det er kabinettspørsmål. Dette forslaget vil kunne bidra til at regjeringspartiene i samtalene vil kunne ha et verktøy til. Men jeg holder fast ved at også for en mindretallsregjering vil det være en fordel å ha en budsjettavtale.

Det er litt underlig å høre de store ordene til bl.a. Gjelsvik, hvor det snakkes om svært alvorlig, svært dramatisk. Jeg har lyst til å minne om at Stortinget har gitt denne muligheten for alternativ votering til kommunene. Også Senterpartiet har stemt for at kommunene skal kunne ha denne muligheten til alternativ votering. Det er bare ett parti som har vært imot det. Det er Fremskrittspartiet, og de er dermed også konsekvent i denne diskusjonen. Senest i slutten av mai ble det behandlet et representantforslag fra Fremskrittspartiet, som ønsket å fjerne denne muligheten, eller i hvert fall utrede og se på andre muligheter for kommunene. Senterpartiet, SV og Rødt stemte for at kommunene skulle ha mulighet til slik alternativ votering, og da virker det litt underlig at man bruker store ord som «svært alvorlig» og «udemokratisk». Man mener at dette er helt ok og demokratisk i kommunene, men at det vil være svært alvorlig for Stortinget.

Jeg håper at Stortinget slutter seg til en utredning av dette forslaget, og hvis det ikke vedtas nå, vil det jo ligge som en mulighet for fremtiden.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg skjønner at vi er på tampen av debatten, men jeg føler likevel behov for å ta ordet. Jeg må si jeg synes det er veldig, veldig rart at Høyre og Arbeiderpartiet ser seg tjent med å presse dette forslaget igjennom på den måten man nå gjør det, at en ved bruk av presidentens dobbeltstemme skal presse igjennom et forslag som hele resten av Stortinget i dag er imot, at en ikke her i det minste har tatt seg tid til en grundig vurdering og gjennomgang av det med de andre partiene, også utenom reglementskomiteen, og også se det i en breiere sammenheng med andre parlamentariske prinsipp.

Det er jo ikke det at det er udemokratisk, men det er i strid med det parlamentariske prinsipp. Det er en helt uholdbar sammenligning med norske kommuner representanten Sanner kommer med. 354 av 357 norske kommuner har formannskapsmodell. Formannskapsmodell er ikke parlamentarisme. Det er en helt annen styringsmodell. Det finnes ingen «regjering» som skal stå til ansvar for et «storting», eller en kommuneregjering for et kommunestyre. Formannskapsmodellens utgangspunkt er konsensus. Det er klart at det å sammenligne kommuner og parlamentarismen i forholdet mellom regjering og storting, er to helt vidt forskjellige ting.

Jeg er også enig i at kompromiss og forlik er en del av arbeidet i Stortinget, og det er en fornuftig del av arbeidet i Stortinget. Det er en del av arbeidet i Stortinget, som også, som representanten Lysbakken var inne på, ofte gjør vedtakene samlet sett bedre enn det de opprinnelig var. Det blir sagt fra representanten Sanner at dette er en unntaksregel, det vil bare bli brukt unntaksvis. Nei, det kommer ikke til å bli det. Det kommer til å bli regelen. Det kommer til å bli regelen at man presser fram forslag som ikke har flertall bak seg i Stortinget. Det kommer ikke til å bli brukt som et unntak. Det er ikke sånn at en mindretallsregjering kommer til å sitte i ukesvis med opposisjonen for å prøve å få flertall for sitt forslag i Stortinget. Tvert imot, de kommer sjølsagt til å bruke denne muligheten til å sette til side det nødvendige behovet for kompromiss og forlik, som er en del av dagens arbeid i Stortinget.

Jeg tror det kommer til å føre til ustabilitet når det gjelder den økonomiske politikken resten av året. Jeg tror at det å ikke ha et forlik bak seg i Stortinget for statsbudsjettet, kommer til å åpne for omkamper om statsbudsjettet gjennom hele budsjettåret. Det kommer til å føre til at man tar opp saker, for det ikke er noe forlik man føler noen forpliktelse knyttet til. Det tror jeg kommer til å bli meget urolig, og det kommer også til å bidra til ustabilitet gjennom året.

Og det er sjølsagt en klar maktforskyvning fra storting til regjering. Det er jo ingen tvil om det. Dette er en maktforskyvning fra storting til mindretallsregjeringer, som hittil i alle fall ofte har bestått av Høyre eller Arbeiderpartiet.

En må også tenke over når det gjelder et slikt scenario, at det er jo sikkert at dette bestandig vil handle om å ta stilling til enten Høyres eller Arbeiderpartiets forslag. Vi vet ikke helt hvordan stortingene framover kommer til å bli. Hvis vi ser på et scenario der de reglene gjaldt i dag, og man fikk et storting basert på dagens meningsmåling, så ville partiet Høyre vært nødt til å velge mellom Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets budsjettforslag ved høstens budsjettbehandling. Det er en situasjon Høyre ikke vil synes var veldig bekvem. Jeg regner med at Høyre da ville tenkt at det burde være mulig å ha fornuftige forhandlinger, bidratt til å få et flertall i Stortinget og så stått ved et forlik inngått i Stortinget. Det er den muligheten en langt på vei opphever ved å innføre en slik regel. Derfor burde den ikke utredes, og derfor bør den heller ikke presses igjennom med det knappe flertallet som Arbeiderpartiet og Høyre legger opp til i dag.

Presidenten []: Presidenten vil forsiktig antyde at debatten kanskje snart er over, og at det som skal sies i saken, etter hvert er blitt sagt. Første visepresident Harberg får ordet til en avslutning.

Første visepresident Svein Harberg []: Som den som la det fram, føler jeg det er greit med en ørliten oppsummering òg.

For det første må jeg si det er fascinerende å få tilkjennegitt hvordan Senterpartiet i regjering vil behandle en sånn løsning hvis den oppstår. De kommer til å bruke den. Det var helt tydelig etter Arnstads innlegg.

Det er blitt sagt gang på gang at det er ikke flertall i denne salen for denne løsningen. Ja, da er jeg feilinformert, for vi vet tallet på Arbeiderpartiets og Høyres representanter, og vi vet at representanten Tybring-Gjedde klart har sagt at han vil støtte dette, men han er på reise i dag. Så hvis vi snakker om flertallet i denne sal, er det faktisk flertall. Ja, det er knapt – det er riktig.

Jeg vil takke for debatten. Jeg synes det er flott at vi har en skikkelig debatt om Stortingets forretningsorden. Det er viktig. Det som kanskje er litt fascinerende, er at det som har preget debatten, er de to temaene der vi ikke konkluderer i denne innstillingen. Vi ber om en utredning av et forslag som kom til reglementskomiteen, og så sier vi at vi må lage noen regler rundt et representantforslag i samarbeid med partiene, om hvordan vi skal gjøre dette framover. Der konkluderer vi ikke, men det har vært en nyttig debatt og en god debatt, det må jeg si.

Undertegnede har stor og fullstendig respekt for at representantene har rett til å fremme forslag. Det må stå fast. Det var tydelig i det utvalget som jeg ledet, som jeg ikke liker å si kallenavnet på, men de fleste her vet hva det dreier seg om. Vi så på ordningene på Stortinget og konkluderte med at nei, vi kan ikke røre ved den retten. Det har vært diskutert i flere andre sammenhenger, og nå sist i reglementskomiteen. Men det er ingen tvil om at volumet er en utfordring. Når vi på gruppemøtet for noen uker siden hadde hundre saker til behandling, det aller meste representantforslag, så får de ikke god behandling uansett.

Det har slått meg at jeg har en plan om at jeg skal ha litt bedre tid til høsten, og da har jeg en «to do»-liste. På den listen står det nå at jeg skal gå igjennom alle de gangene en taler her i salen har sagt at dette kan vi ikke konkludere på før vi har en skikkelig utredning. Det har vært sagt mange ganger, og nå er det plutselig riv ruskende galt med utredning. Jeg skal telle opp, og så kan det være at jeg formidler det til noen av dere som skal være her videre.

Det er imidlertid noe vi tar grep om når det gjelder budsjettforhandlingene, og det er at vi vil ha slutt på det som nå skjer, at vi får en flertallsinnstilling så sent at opposisjonen ikke får god tid til å behandle den. Så vi gjør grep i denne innstillingen som vil forbedre budsjettbehandlingen, og det er bra. Det blir mer demokratisk, og det setter jeg pris på at det er støtte til.

Det er også noe annet som har vært nevnt en del òg i debatten her, som vi heller ikke har konkludert på, men vi har diskuterte det mye i reglementskomiteen, i hvert fall. Det gjelder debattene i salen. Hvordan kan vi få deltakelse der det ville være riktig, f.eks. ved representantforslag som noen har fremmet? Hvordan kan vi få mer aktiv debatt i salen istedenfor å flytte den ut på andre arenaer? Dette er en viktig sal. Det er viktig at vi har gode debatter her – gode, opplysende debatter her – og at vi har rom for å være uenig i sak og lande på gode beslutninger for landet vårt.

Tusen takk for debatten. Vi oppdaterer og gjør forbedringer i forretningsordenen i dag.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Votering, se voteringskapittel