Første visepresident Svein Harberg [10:01:39 ] (ordfører for
saken): Presidentskapet legger i dag fram forslag til endringer
i Stortingets forretningsorden på bakgrunn av rapporten fra reglementskomiteen.
Jeg har lyst til å takke både presidentskapet og reglementskomiteen
for godt samarbeid i saken.
Reglementskomiteen ble, i tråd med tidligere
praksis, oppnevnt av presidentskapet i juni 2024 for å gjøre en
helhetlig gjennomgang av Stortingets forretningsorden. Alle partigruppene
på Stortinget var representert i reglementskomiteen. Presidentskapet
følger i hovedsak opp forslagene fra reglementskomiteen, med noen
justeringer og presiseringer.
Det foreslås å fremskynde fristen for å fremme
representantforslag i en sesjon, fra 10. april til 31. mars. Vi mener
endringen vil bidra til at komiteenes behandling av saker blir jevnere
fordelt utover våren. Det bør være samme frist for alle typer saker,
slik at endringen også gjelder kongelige proposisjoner, meldinger
fra regjeringen og interpellasjoner.
Et annet tema som har vært diskutert, er om
det er tjenlig med det høye antallet representantforslag. Det er en
viktig rettighet folkets valgte har, men som reglementskomiteen
har foreslått, vil presidentskapet sørge for at det utarbeides en
veileder for fremsettelse og behandling av representantforslag,
som bl.a. kan bevisstgjøre representantene om viktigheten av å bruke
forslagsretten på en veloverveid måte.
Presidentskapet støtter også reglementskomiteens forslag
om å innføre en prøveordning i Stortinget med partilederdebatt inntil
én gang i halvåret. En slik prøveordning kan gjennomføres uten endringer
i forretningsordenen.
Budsjettbehandlingen og forhandlingene har
over tid blitt mer utfordrende, og presidentskapet foreslår med
det som bakgrunn endringer av fristene for budsjettbehandlingen,
tilpasset dagens virkelighet og budsjettbehandling med mindretallsregjeringer.
Forslagene går derfor ut på at finanskomiteen innen 30. november
skal avgi innstilling, med forslag til rammevedtak, og at fagkomiteenes
budsjettinnstillinger skal behandles av Stortinget senest siste
møtedag i desember.
Et flertall i presidentskapet mener det ikke
skal være adgang til å fremme fremforhandlet rammevedtak som løst
forslag ved behandlingen av finansinnstillingen.
Et annet flertall i presidentskapet mener dessuten det
er grunn til å se nærmere på en løsning med alternativ votering
over forslag til budsjettvedtak som en siste utvei dersom ingen
forslag har fått flertall. Det foreslås at dette utredes videre
i starten av neste stortingsperiode.
Presidentskapet mener i likhet med reglementskomiteen
at dagens ansvarsdeling mellom fagkomiteene fungerer godt. Presidentskapet
fremmer kun ett forslag om justering: Sektorovergripende saker om
digitalisering, kunstig intelligens og elektronisk kommunikasjon samles
i én komite, og kommunal- og forvaltningskomiteen er nærmest til
å ha dette ansvaret. Jeg vil samtidig understreke at slike saker
som hovedsakelig berører én sektor, fremdeles skal behandles i den
relevante fagkomiteen.
Presidentskapet er også enig med reglementskomiteen
i at Europautvalget i større grad bør benyttes til diskusjoner om
det materielle innholdet i rettsakter før forhandlinger med EU om
eventuelle tilpasninger og annet er avsluttet. Vi foreslår derfor
at det oppnevnes en arbeidsgruppe som skal vurdere hvordan Europautvalget
bør innrettes for fremtiden.
Stortingets behandling av saker som gjelder
samiske interesser, var særskilt nevnt i reglementskomiteens mandat.
Det kan oppstå tilfeller der statens plikt til å konsultere samiske
interesser medfører at Stortinget enten må foreta konsultasjoner
selv, eller sende saken til regjeringen for konsultasjon før avgjørelse
treffes.
Flertallet i presidentskapet foreslår at dette
reguleres i en ny bestemmelse i forretningsordenen, i tråd med praksis.
Det vil gjelde i saker hvor samiske interesser påvirkes direkte,
og hvor forslaget ikke allerede har vært gjenstand for konsultasjoner
etter sameloven kapittel 4. Stortingets presidentskap har konsultert
Sametinget om innretningen på dette, og det er etablert en felles
forståelse av både grunnlaget for det og den praktiske gjennomføringen.
Jeg viser ellers til reglementskomiteens rapport
og presidentskapets innstilling.
Andre visepresident Nils T. Bjørke [10:07:18 ] : Eg vil starta
med å takka saksordføraren for ein god gjennomgang og for godt arbeid
i reglementskomiteen.
Det er eit samla presidentskap som står bak
det meste av innstillinga, men på eitt punkt er underteikna ueinig
i innstillinga frå Arbeidarpartiet og Høgre, og det gjeld B I i
tilrådinga, om å greia ut ei løysing med alternativ røysting over
forslag til budsjettvedtak. Der støttar eg fleirtalet i reglementskomiteen.
Senterpartiet meiner det er uturvande å bruka
ressursar på å setja i gang eit slikt arbeid. Det kan vera krevjande
å få fleirtal for eit statsbudsjett, men det er ein viktig norsk
parlamentarisk tradisjon å få vedteke eit fleirtalsbudsjett. Det
skapar òg føreseielege rammer for politikken. Eit budsjett utan
fleirtal kan fort føra til mange omkampar i staden for stabil politikk.
Det kan fort føra til det motsette av det eg oppfattar at forslagsstillaren
ynskjer. Eg trur det er kortsiktig tenkt at ein skal gjera det litt
enklare å få vedteke eit budsjett, i plassen for å bruka det arbeidet
som trengst for å få eit fleirtal i denne salen for det budsjettet
som ein skal halda seg med eit heilt år framover. Eg tykkjer det
er uheldig at Arbeidarpartiet og Høgre pressar igjennom denne saka
når det er så delt innstilling frå Stortinget.
Femte visepresident Ingrid Fiskaa [10:08:57 ] : I denne saka
er det fleire forslag til endringar i Stortingets forretningsorden
det er brei einigheit om. Dei skal eg ikkje gå nærmare inn på. Eg
skal gå inn på tre av forslaga der det er delt innstilling frå presidentskapet.
For det fyrste gjeld det moglegheita til å
fremja lause forslag under finansdebatten. Såkalla lause forslag
er så klart ikkje ideelt i budsjettbehandlinga. Det inneber at det
kjem omfattande forslag rett før debatt og vedtak, noko som gjer
det vanskelegare for andre parti og offentlegheita å få oversikt
og kunna kommentera forslaget. Samtidig kan det vera situasjonar
der dette er ein siste utveg til å finna eit forslag det faktisk
er fleirtal for i Stortinget. SV meiner difor det er å gå for langt
å fjerna moglegheita til å fremja lause forslag til rammevedtak
i finansdebatten, sånn fleirtalet ønskjer. Då er det betre å ha
ein tidlegare frist. Det er det SV går inn for.
Så gjeld det forslaget om behandling av saker
som gjeld samiske interesser, og å få dette inn i Stortingets forretningsorden.
Staten har ei plikt til å konsultera representantar frå samiske
interesser det vedkjem, vanlegvis Sametinget, når samiske interesser
blir påverka. Grunnen til at me har denne plikta, er at samane er
vårt urfolk, og at det både historisk har skjedd og i dag skjer urett
mot det samiske folket. Samar har blitt fråtekne både kulturen sin
og landområda som er grunnlaget for den samiske levemåten og for
samane som folk.
Rapporten til sannings- og forsoningskommisjonen viste
diverre at dette ikkje berre skjedde før, men at det framleis skjer.
Difor har samane ein rett til å bli konsulterte. Det vil altså seia
at det skal vera ein reell dialog der ein lyttar til kvarandre sine
perspektiv og synspunkt, og der ein prøver å koma fram til ordningar
begge kan akseptera.
I utgangspunktet er det regjeringa som gjennomfører
konsultasjonane på vegner av staten. Grunnen til at dette kjem opp
her, er spørsmålet om kva som skjer i dei tilfella der saker og
forslag som vedkjem dei samiske interessene direkte, ikkje har vore
tema for konsultasjon før saka kjem til Stortinget. Forslaget fleirtalet
i presidentskapet, inkludert SV, stiller seg bak, er at Stortinget
i dei tilfella då anten skal senda saka til regjeringa – eventuelt
tilbake til regjeringa – eller sjølv invitera Sametinget eller andre
representantar for dei det vedkjem, til dialog.
Eg vil leggja til at presidentskapet har gjennomført ein
konsultasjon med Sametinget om korleis denne nye regelen skal utformast,
i tillegg til om korleis Sametinget skal ha betre tilgang til informasjon
om saker som er til behandling, sånn at dei aktuelle sakene for
konsultasjon kan oppdagast på eit tidleg tidspunkt. Me hadde eit
godt møte i og med Sametinget om dette, og eg synest det er særleg
fint at denne endringa kjem på plass såpass kort tid etter behandlinga
av rapporten til sannings- og forsoningskommisjonen.
Så til det tredje forslaget der det er delt
innstilling frå presidentskapet. Det gjeld forslaget om nye budsjettreglar
– eller nærmare bestemt forslaget om alternativ votering over forslag
til budsjettvedtak.
Forslaget frå Arbeidarpartiet og Høgre inneber
ei vesentleg styrking av makta til regjeringa, på kostnad av dei
partia i Stortinget ei mindretalsregjering må forhandla budsjett
med. Dette er altså eit forslag om å endra maktbalansen mellom regjeringa
og Stortinget. Eg synest det er underleg om Stortinget skal meina
at det vil gje betre politiske resultat for landet om Stortinget
svekkjer sin eigen posisjon på denne måten.
Konsekvensen av forslaget vil vera at regjeringspartia
si hand i forhandlingane blir vesentleg styrkt. Heller enn å gå
med på krav frå forhandlingspartnarar på Stortinget, vil regjeringspartia
alltid kunna truga med å pressa fram ei votering mellom eige budsjett
og eit alternativ forhandlingspartnaren sannsynlegvis vil meina
er endå verre. Dette vil sjølvsagt svekkja forhandlingsposisjonen til
stortingspartia.
Det kan ein jo berre gå inn for dersom ein
meiner at regjeringa alltid har mest rett. Det er kanskje ikkje
så rart at Arbeidarpartiet og Høgre er dei to partia som vil dette.
Det handlar til sjuande og sist om å styrkja deira eigen posisjon
i moglege koalisjonar.
Forslaget vil kunna bidra til å skapa veldig
ustabile parlamentariske situasjonar. Korleis skal Stortinget forhalda
seg til eit budsjett det ikkje står eit fleirtal bak? Stadige endringar
med vekslande fleirtal er eitt realistisk resultat, noko som er
langt meir kaotisk og økonomisk uryddig enn dagens modell.
Forslaget frå Arbeidarpartiet og Høgre må anten gjennomførast
ved å tvinga representantar til å stemma for forslag dei eigentleg
er imot, eller ved å fjerna stemmeplikta til representantane og
opna for å stemma blankt i Stortinget. Dette vil vera noko heilt
nytt i vårt parlamentariske system. Me ser ingen grunn til å innføra det.
Det er enkelte som har argumentert for forslaget med
at det vil bidra til at det blir meir økonomisk ansvarleg. Det er
eit dårleg argument – for det fyrste fordi det vil skapa eit langt
svakare og meir ustabilt parlamentarisk grunnlag for budsjettvedtaka
og sannsynlegvis føra til endringar oftare. For det andre er det
ganske enkelt ikkje noko som tyder på at det er forhandlingar med partnarar
i Stortinget som har gjort at oljepengebruken i Noreg har blitt
høgare, viss ein meiner at det er eit problem. Det vesentlege av
denne aukinga som har skjedd i oljepengebruken, har kome gjennom
forslag frå regjeringar av alle politiske fargar opp gjennom åra.
Marie Sneve Martinussen (R) [10:16:12 ] : I dag kan Stortinget
ved bruk av presidentens dobbeltstemme komme til å gjøre et vedtak
som bryter med lange, historiske og demokratiske tradisjoner i Norge.
Det er i dag 141 år siden parlamentarismen hadde sitt gjennombrudd
i Norge. Da knesatte opposisjonen i Stortinget – mot den sittende
Høyre-regjeringens vilje – at regjeringen heretter skulle stå til
ansvar overfor Stortinget, altså de folkevalgte. Før det hadde ikke
regjeringen utgått fra flertallet i Stortinget, men blitt utnevnt
av kongen.
Med innføring av parlamentarismen tok Stortinget retten
til å avsette enhver regjering som ikke lenger hadde tillit blant
de folkevalgte – et ekstremt viktig prinsipp i vårt demokrati. Sånn
flyttet også de folkevalgte makten i samfunnet et steg lenger bort
fra den embetsmannseliten som fram til da hadde dominert kongens
regjeringer, og over i retning av vanlige folk, som da stemte på
de folkevalgte. Dette var høyresiden historisk imot den gangen,
men til slutt måtte de innse – etter veldig kraftig mobilisering
– at vanlige folk faktisk krevde at makten i Norge skal ligge i
parlamentet, ikke i regjeringer som utnevnes av kongen.
I den innstillingen vi nå debatterer i 2025,
går flertallet i presidentskapet – Høyre og Arbeiderpartiet – inn for
at Stortinget skal vedta et forslag fra Jan Tore Sanner om såkalt
alternativ votering når man skal behandle statsbudsjettet. Kort
fortalt går det forslaget ut på at regjeringen til syvende og sist
ikke må søke flertall i parlamentet for sitt statsbudsjett, men
at de skal kunne tvinge de folkevalgte til å stemme for det helhetlige
budsjettforslaget de synes er minst dårlig. Det er et alvorlig og
grunnleggende brudd med den parlamentarismen vi har i Norge.
Konkret vil det si at når f.eks. en mindretallsregjering
med Arbeiderpartiet – som vi tilfeldigvis har i dag, den svakeste
mindretallsregjeringen vi egentlig har hatt i Norge på veldig lang
tid, altså med færrest mandater bak seg i Stortinget – møter eksempelvis
SV og Senterpartiet i budsjettforhandlinger, vet alle at de til
syvende og sist i siste instans kan tvinge gjennom en votering der vi
må stå og velge mellom budsjettene til Høyre og Arbeiderpartiet,
sånn det ser ut nå. Hvis meningsmålingene får det som de vil, blir
det budsjettet til Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet. Det
er klart at det påvirker budsjettforhandlingene. Det er klart at
det gir makt til mindretallsregjeringene.
Begrunnelsene er ærlig talt utrolig dårlige:
at budsjettforhandlingene trekker ut i tid, og at man bruker mye
penger. Dette er politiske spørsmål. Jeg mener vi skal ha politisk
kamp om politiske spørsmål. Dette minner meg litt om sånn organisasjonskamp
man helt sikkert driver på med i mange partier, der man skal justere forretningsordenen,
man skal justere vedtekter, fordi man ikke vil ta en politisk kamp
om retningen i samfunnet vårt.
Det er heller ikke sant, som representanten
Fiskaa allerede har sagt. Det er regjeringenes forslag til statsbudsjett
de siste tolv årene som har økt oljepengebruken, ikke forlikene.
Dette har jeg gått gjennom, jeg har et regneark. Andelen forlikene
utgjør, er relativt stabil, med unntak av det ene året under korona,
der ganske mye var ganske annerledes i dette landet. Det tror jeg egentlig
vi alle er glade for at det var.
Dette forslaget er dypt problematisk. Hvis
det ikke var for at det var så alvorlig som det er, ville jeg kalt
det flaut og tenkt at det nesten var litt morsomt at de to statsbærende
styringspartiene i Norge, som ikke har hatt rent flertall alene
på mange, mange tiår, nå blir så stresset over det at de skal endre
forretningsordenen for likevel å gi seg en slags flertallsmakt de
ikke har. Det er likevel ikke til å flire av, det er dypt alvorlig.
Jeg håper at flere representanter fra partiene som er imot, også
vil ta ordet.
Hvis presidentens dobbeltstemme presser gjennom dette
i Stortinget i dag, vil arbeidet settes i gang. Alle vi som har
kjempet for politisk gjennomslag i Stortinget, vet godt at det starter
med en utredning. En utredning er første skritt for at noe skal
skje. Derfor bør man på prinsipielt grunnlag sette ned foten i dag.
Hvis det ikke skjer, lover jeg at Rødt kommer til å bruke mye tid
og krefter på å kjempe mot både den utredningen og resultatet av den,
for konklusjonen er gitt: Med en alternativ votering vil det gi
mer makt til en mindretallsregjering som ikke har flertall i folket.
Det vil være et brudd med 141 år med parlamentarisk historie i Norge.
Michael Tetzschner (H) [10:21:01 ] : Det forrige innlegget
var verdt å dvele litt ved, for det som opptok representanten Martinussen,
var at mindretallsregjeringene skulle få mer makt, og at det var
udemokratisk. Nå har vi en nasjonalforsamling som består av 169
representanter som har den regjeringen man i hvert fall tolererer
– eller misliker minst. Det er den norske parlamentarismen. Hele
denne klagesangen fra representanten Martinussen var egentlig krokodilletårer
over at randpartienes utpressingsposisjon blir redusert, særlig det
eksempelet hun tok fram, med at en mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet
må finne til enighet med partier som står enda lenger vekk fra hovedstrømningen
i nasjonalforsamlingen.
Vi representanter er vant til at det er stemmeplikt
i saker, hvor vi må treffe en beslutning mellom alternativer som
sett fra representantens synspunkt, ikke er helt ideelle, og leve
godt med det. Politikk er av og til å velge det minste ondet. Jeg
vil si at det er et stort framskritt i retning av økonomisk disiplinering,
som vår politiske kultur kan trenge mer av. Det er i dag slik at
vi har en dobbelt så høy rente som våre naboland. Det er ikke bare
samfunnsmessige makroforhold, det er også at man løser veldig mange
problemer i denne sal ved å bruke penger veldig få andre parlamenter
har, nemlig oljefondet. Min støtte går til alt som kan bidra til
en disiplinering av økonomien. Det må vi selvfølgelig alltid regne
med at Rødt og andre randpartier med spesialinteresser vil være
imot.
Det jeg også vil bruke litt tid på, er at dette
stortinget kan trenge en disiplinering når det gjelder hva vi bruker tiden
til, og denne flommen av framsatte forslag fra representantene selv.
Reglementskomiteen og presidentskapet har en drøftelse av det store
antallet private representantforslag som fremmes til behandling
i Stortinget. I morgen vil sikkert presidenten på siste møtedag
i sesjonen gi oss et imponerende tall over hvor mange saker vi har
behandlet – proposisjoner, lovforslag, meldinger og andre saker.
Har vi ikke vært flittige, er liksom undertonen, men problemet er
at man på møtelisten for den enkelte uken kan se at det faktisk
er flere dager med et flertall av representantforslag.
Jeg forsvarer at det skal være representantforslag. Problemet
er at når disse vokser i mengde, opplever vi ved flere anledninger
at Stortingets arbeidskraft blir avsporet fra de viktige meldingene,
de som er utredet, der konsekvensene er veid for og imot, der statsråden
også kan interpelleres med et krav om sannferdighet og fullstendighet,
i motsetning til representantforslagene, som ofte inneholder beskrivelser
av virkeligheten kanskje bare den representanten er enig i.
I mange sammenhenger – og dette er også reglementskomiteen
inne på – er mange av disse representantforslagene egentlig ikke
forslag til å forbedre vedtakene her i Stortinget. De er ledd i
en personlig markedsføring som er blitt viktigere og viktigere i
vår tid, hvor så mange tidlig er kommet inn i det politiske, og
hvor det er om å gjøre å bygge opp sitt eget image framfor å bidra til
den kollektive meningsdannelsen som politikk egentlig er på sitt
beste. Vi ser også at forslagsstilleren ikke engang har tid til
å stille i salen for å forsvare forslaget her, for det har allerede
tjent sitt formål: Man har fått et hyggelig oppslag.
Det som også er problemet med representantforslagene
– i tillegg til at de kan inneholde helt uriktige premisser – er
at de representantene som ikke har funnet å kunne stemme for dem,
blir framstilt misvisende i pressen i ettertid. Vedtaksformen «vedtas
ikke» kan rett og slett bety at man sympatiserer veldig sterkt med
dette forslaget, men at det akkurat er behandlet i budsjettet, eller
at man føler at det fortsatt mangler en grundig overveielse, som
nettopp ligger i de forslagene som kommer fra regjeringen, der man
følger utredningsinstruksen og har et helt annet helhetsperspektiv.
Det ser ut som veldig mange av forslagsstillerne synes det også er
utmerket at man kan gå rundt og reklamere med vedtaksformen «vedtas
ikke», som om resten av kollegaene da er hjerteløse eller ikke vil
løse akkurat dette problemet, og så kan man bruke det i valgkampen.
Ettersom retten til å fremme forslag sies å
være en stor demokratisk rettighet, må jeg si at det i vår tid,
hvor så mye forskjellig informasjon flyter, også er et poeng at folk
kan orientere seg om hva som ligger bak henleggelsesformen «vedtas
ikke». Jeg vil anbefale at man i det videre går tilbake og ofte
benytter – som man gjør i noen saker – «vedlegges protokollen»,
rett og slett for å si at vi ikke behandler den saken nå, ikke på
de premissene, men vi har dermed heller ikke sagt at vi ikke deler
forslagsstillerens anliggende.
Hvis vi ikke gjør noe med veksten i representantforslagene,
blir Stortinget oppfattet som en uviktig resolusjonskvern. Man kan
trøste seg med å si at de ikke er juridisk forpliktende, men det
er allikevel i mange sammenhenger også en side mot regjeringsfølelsen.
For det første ser vi at mange representanter ikke er kjent med maktfordelingsprinsippet,
så mange av forslagene går ut på å instruere regjeringen i detalj
om områder regjeringen skal holdes ansvarlig for.
Det andre er at de ikke har lest Grunnlovens
bestemmelser om regjeringens enekompetanseområder. Det ville faktisk
bryte med vår forfatning om forslagene hadde blitt vedtatt i den
formen representanten har framsatt dem. Da må vi også på et eller
annet tidspunkt diskutere og kanskje ha noe mer enn en veileder
som sier at man avskjærer representantforslag som er framsatt flere
ganger i samme sesjon, som i realiteten er behandlet i budsjettet,
eller som i sitt innhold hører under budsjettet, for det har en
utgiftsside de færreste forslagsstillere skjenker den ringeste tanke
når de framsetter et ressurskrevende forslag. Det som gjelder å
binde opp regjeringen i økonomiske disposisjoner som binder Stortinget
ved senere anledninger, må alltid få et utløp i et budsjettinitiativ
og ikke gjennom et representantforslag.
Vi er så heldige i vår norske kultur at vi
har julaften to ganger i året. Vi har både budsjettbehandling om høsten
og revidert budsjett om våren, som har utviklet seg til et lite
nytt statsbudsjett, med nye initiativer av den typen Martinussen
og andre av hennes meningsfeller vil benytte til å øke statens forpliktelser.
Til slutt vil jeg si at det er noe rituelt
over dette at vi diskuterer reglementet på en av de siste sesjonsdagene. Jeg
vet ikke om det har sammenheng med at så mange i presidentskapet
slutter – de har vel tenkt at det neste Stortinget og presidentskapet
ikke skal ha det bedre enn oss – men jeg mener at disse spørsmålene
er alvorlige, når det gjelder både økonomisk disiplinering framover, forlikene
som skjer, med såpass store økonomiske virkninger, og hvor det ikke
en gang føres protokoll, og i tillegg disse presseinitiativene jeg
har vært inne på og belyst ganske utførlig. Jeg tror presidentskapet
og Stortinget hadde vært tjent med at man angrep dette mye mer enn
det lille forslaget om en tidsfrist om våren, at man går mer inn
på og vurderer om den veilederen som er vedlagt, skal bli en del
av reglementet, ikke bare en veiledning, og i samsvar med det jeg
har nevnt, også være mye strammere enn det som var foreslått.
Jeg tror også at hvis man kunne gjøre dette
tidlig i perioden som kommer, sånn at man ikke behøver å vente til
siste kveld med gjengen før man forsvinner hver til sitt for sommerferien,
ville Stortinget og skattebetalerne være tjent med det. Det samme
ville beslutningsgrunnlaget i det som vedtas.
Til slutt må jeg også minne om en ting, med
eksempel fra den store diskusjonen vi hadde om Melkøya. Der var
hele premissgrunnlaget en rekke representantforslag, men ingen av
dem kunne gjennomføres uten å bryte norsk lov og den etablerte spillefordelingen
mellom statsmaktene. Stortinget er ikke et overhus for forvaltningen
i Norge. Stortingets pyramide, altså forvaltningens pyramidetopp,
slutter med regjeringen. Hvis noen av disse forslagene hadde fått
flertall, hadde man trukket tilbake helt lovlige konsesjoner regjeringen
hadde gitt. Stortinget ville altså gjort et ulovlig vedtak. Det
er selvfølgelig ikke mulig, for representantforslagene er ikke juridisk
bindende. Derfor hadde de vært nulliteter, men de hadde skapt usikkerhet
om hvilke rammebetingelser man senere kunne vente seg. Det har store
skadevirkninger. Dette er mer enn pedanteri, formalisme og prinsipprytteri.
Dette går på at vi får et funksjonelt institusjonelt folkestyre.
Stortinget gjør viktige ting, men det må gjøre de viktige tingene
Stortinget er satt til. Jeg tror at det er en grunn til at vi brukte
så kort tid på forvaltningsloven, for det var i en tid hvor vi hadde
innkurven full av representantforslag. Dette er i aller beste mening,
for et bedre og mer funksjonelt demokrati i Norge, som det er mye
godt å si om, men som vi kan gjøre stadig bedre.
Sofie Marhaug (R) [10:33:30 ] : Det er alvorlig at Arbeiderpartiet
og Høyre nå forsøker å presse gjennom et vedtak som kan få store
negative konsekvenser for demokratiet. Jeg snakker om forslag til
vedtak B I, altså det som dreier seg om hvordan man får, eller presser gjennom,
et flertall for et budsjett som ikke har flertall. Det begynner
med en utredning, ja, men det er ikke til å misforstå. Hensikten
er å gjøre det lettere for mindretallsregjeringer å presse gjennom
sitt budsjettforslag.
Det er en løsning på et problem som ikke finnes.
Det er sunt og bra for det norske demokratiet at Stortinget – den
øverste folkevalgte forsamlingen – har siste ord om budsjettet.
Det har vi også god erfaring med i Norge. Det er ikke riktig at
budsjettene eser ut. Høyre kan gjenta det så mange ganger de vil.
De forholder seg ikke til de empiriske dataene som representanter
før meg, Sneve Martinussen fra Rødt og Fiskaa fra SV, har lagt fram.
Høyre er rett og slett resistent mot de empiriske dataene på pengebruken
i budsjettforlik i norsk sammenheng.
Resultatet av slike forhandlinger er mer demokrati, mer
politisk debatt. Det gjør politikken mer relevant for folk i hverdagen.
Konsekvensene av å presse gjennom mindretallsbudsjetter vil være
– tror jeg – at vi beveger oss i retning av et topartisystem. Det
tror jeg er drepende for det norske demokratiet fordi det vil ta
livet av demokratiske strømninger som i dag fanges opp av mindre
og mellomstore partier – partier som i dag kan være med og sette
sitt preg på norsk politikk, ikke bare i regjering, men også i Stortinget.
Jeg forstår at dette er Arbeiderpartiet og
Høyres våte drøm, men jeg vil be dem om å legge vekk sine egne drømmerier
til fordel for noe som er viktigere enn deres egne partipolitiske
interesser, nemlig hensynet til et levende demokrati, et demokrati
der ulike syn får komme til uttrykk i Stortinget, også i budsjettdebatter.
Jeg synes dessuten det er oppsiktsvekkende
hvis dette forslaget, som det ikke er et reelt flertall for i denne
sal i dag, skal bankes gjennom ved hjelp av presidentens dobbeltstemme.
Det er et brudd på tilliten i det felles utbyttingssystemet vi har
laget. Vi i Rødt hadde ikke hatt noen problemer med å stille med
alle våre representanter i dag, men vi vet at andre ville hatt det.
Det er heller ikke så rart på nest siste dag i sesjonen, på full
fart inn i en valgkamp.
Dette vil være det minst demokratiske vedtaket
jeg har opplevd i Stortinget i denne perioden. Hvis Arbeiderpartiet
og Høyre misbruker makten sin i dag, mister jeg personlig noe av
troen min på det norske demokratiet. Min tillit bygges ned. Det
er kanskje ikke så farlig for alle i denne salen – greit nok. Men
jeg tror ikke jeg er alene om det. Det er nemlig ikke bare en følelse
eller en bekymring jeg har. Dette vil reelt sett være et steg i
retning av mindre demokrati – som gjennomføres av et mindretall
i denne sal. Det er ikke et reelt flertall her, hvis alle hadde
møtt til votering senere i dag.
Igjen vil jeg advare på det aller, aller, aller
sterkeste: Ikke misbruk makten deres til å presse gjennom noe det ikke
er et reelt flertall for i Stortinget. Det synes jeg ville være
skandaløst.
Jan Tore Sanner (H) [10:37:49 ] : I fjor høst sendte jeg inn
flere forslag til reglementskomiteen. Det som har skapt mest diskusjon,
er forslaget om å åpne for alternativ votering over forslag til
budsjettvedtak dersom ingen forslag har fått flertall. Det vil si
i situasjoner hvor en mindretallsregjering ikke lykkes i å fremforhandle en
budsjettavtale.
Det er to grunner til at jeg har satt frem
forslagene. Den første er egen erfaring etter å ha jobbet med statsbudsjett
gjennom flere tiår, med flere perioder i finanskomiteen, fire år
som forhandlingsleder under Bondevik II-regjeringen og senere som
finansminister. Jeg har sett at det blir stadig vanskeligere å komme
frem til avtaler innenfor ansvarlige rammer.
For det andre: utviklingen i budsjettarbeidet.
Det kan se ut til at suksess måles i stadig flere milliarder i økte
utgifter uten reell inndekning. Vi har fått flere budsjettbehandlinger
per år – ikke bare statsbudsjettet, men også revidert nasjonalbudsjett
og nysalderingen er blitt nesten fullverdige budsjettrunder. Dette
skjer samtidig med at vi vil ha et mindre økonomisk handlingsrom
i årene som kommer.
Det blir hevdet fra representanter fra Rødt
at mindretallsregjeringer vil bruke dette til å presse frem sitt
budsjettforslag. Så naiv går det ikke an å være. For en regjering
vil det alltid være en fordel med en fremforhandlet budsjettavtale.
Det gir forutsigbarhet gjennom hele året. Samtidig ser vi at mindretallsregjeringer
blir presset svært langt av sine samarbeidspartier. I forliket om
statsbudsjettet for 2024 ble utgiftene økt med over 10 mrd. kr.
Også på skattesiden har det i enkelte år vært store endringer under
forhandlingene. I forliket om 2021-budsjettet, som jeg som finansminister
hadde ansvaret for, ble inntektene redusert med 6,9 mrd. kroner og
utgiftene økt med 5,5 mrd. kroner. I tillegg kommer bindinger i
form av verbalvedtak som også reduserer fremtidig handlingsrom.
De siste årene har det også blitt stadig vanligere
at fristene for Stortingets budsjettbehandling brytes, og det har
oppstått en praksis der rammevedtakene leveres som løse forslag
kort tid før votering. Dette er uheldig av flere grunner, bl.a.
fordi det gir opposisjonen og offentligheten liten tid til å vurdere
konsekvensene av budsjettvedtakene før votering. Jeg er glad for
at reglementskomiteen har tatt tak i dette.
Regjeringens perspektivmelding viser at handlingsrommet
blir langt mindre fremover, samtidig som det vil være store behov
for å ruste opp Forsvaret. Utviklingen tilsier at tempoet som er
etablert i utgiftsøkningene, ikke kan fortsette.
En mindretallsregjering som ikke oppnår flertall
for budsjettet, kan stille kabinettspørsmål. Dette ble sist benyttet
høsten 2001. Terskelen for å fremme kabinettspørsmål er svært høy.
Det er derfor behov for å se på andre verktøy som kan gi en bedre
balanse mellom regjeringspartiene og samarbeidspartier i Stortinget.
Denne debatten er ikke ny. Etter en dramatisk
budsjetthøst i 1998 drøftet professor Johs. Andenæs i en artikkel
i Lov og Rett hvordan Stortinget kan håndtere situasjoner hvor det
er krevende eller umulig å få på plass en budsjettavtale. Han anbefalte
i 1998 alternativ votering mellom de forslagene som har sterkest
støtte som løsning. Hensynet til at ingen skal bli bundet i sin
stemmegivning mente han måtte vike for hensynet til at en får budsjettvedtak
innen de fristene som forretningsordenen har stilt opp. Dette ble
omtalt og drøftet i Makt- og demokratiutredningen fra 2001.
Jeg erkjenner at det også er argumenter mot
en slik endring, og at flere spørsmål må utredes, bl.a. om det bør
åpnes for at man kan avstå fra å stemme. Men jeg er grunnleggende
uenig i at forslaget er udemokratisk. La meg minne om at Stortinget
har gitt kommunene mulighet til alternativ votering over årsbudsjettet.
Så dette handler mer om at Stortinget kan gi seg selv samme mulighet
som Stortinget har gitt kommunene. Hvis man mener at det er udemokratisk
i Stortinget, er det jo litt merkelig at man mener at det er demokratisk
i kommunene. Jeg håper Stortinget i dag vil åpne for at forslaget kan
utredes videre. Kunnskap er aldri feil.
Jeg vil også helt kort anbefale at fremtidige
storting, i likhet med det representanten Michael Tetzschner pekte
på, evaluerer og ser på omfanget av representantforslag, budsjettspørsmål
og andre spørsmål. Formålet må selvsagt ikke være å begrense representantenes
mulighet til å reise saker, stille spørsmål og fremme representantforslag.
Dette er viktige rettigheter i vårt storting og i vårt system. Men
jeg tror det er mange med meg som opplever at antall representantforslag
er i ferd med å fortrenge nødvendig tid til å gå i dybden på lovforslag
og stortingsmeldinger. Vi har også et ansvar for å sikre kvaliteten
i arbeidet, og nå er det en fare for at volumet i saker går på bekostning
av kvaliteten i arbeidet både i departementene og i Stortinget.
Jeg anerkjenner imidlertid at endringer må
være godt utredet og godt forankret, og fremmer derfor ikke konkrete
forslag, men overlater til fremtidige storting å ta dette innspillet
videre.
Sverre Myrli (A) [10:45:10 ] : Aller først vil jeg bare gi min
tilslutning til at kommunal- og forvaltningskomiteen nå blir digitalkomiteen
i Stortinget på ordentlig, og at spørsmål som har med digitalisering
å gjøre, samles i kommunal- og forvaltningskomiteen, med mindre det
er sektorspesifikke forhold. Det tror jeg er en lur opprydding.
Men det var egentlig ikke det jeg ba om ordet
til. Det jeg har lyst til å ta opp, er det som representanten Tetzschner
tok opp, og som også representanten Sanner var inne på, angående
representantforslag i Stortinget. Jeg synes Tetzschner hadde veldig
mange gode poenger. Jeg tror jeg må si, med Erna Solberg, at jeg
kanskje ikke ville valgt akkurat de ordene, men det var veldig mange gode
poenger.
Nå foretas det i realiteten ingen endringer
i hvordan vi skal arbeide med representantforslag, men noe må gjøres.
Stortingets representanter skal selvsagt ha mulighet til å fremme
forslag, så vi må finne den balansen, men slik det er nå, så hemmer
det Stortingets arbeid. Vi nærmer oss vel nå nesten 300 representantforslag
i dette stortingsåret, og jeg er ikke i tvil, som Sanner var inne
på, om at dette hemmer arbeidet med andre saker. Selvfølgelig medfører
et så stort antall representantforslag at det går ut over Stortingets
arbeid med viktige lovproposisjoner og stortingsmeldinger – uten
tvil, når det er et så enormt antall representantforslag.
Jeg har ikke løsningen, men noe må gjøres,
og det må neste storting gjøre. Realiteten er jo at representantforslag
egentlig har mistet hensikten sin i det øyeblikket de er fremmet.
Det er jo som regel presseoppslaget, publisiteten og det å få fram
hva partiet eller representanten er for, som er poenget med et representantforslag. Veldig
ofte er representantforslaget ikke særlig interessant, eller aktuelt,
når det er fremmet på Stortingets talerstol, men da begynner arbeidet
– her på huset og i departementene.
Noen prater om å kutte i offentlig administrasjon
og kutte i byråkrati. Jeg skulle likt å vite hvor mye arbeid, hvor
mange timer og ukesverk som går med i departementene til å svare
ut og komme med innspill når Stortinget ber om det på representantforslag,
og – vi kan fortsette – arbeidet som går med her på huset.
Denne våren har vi opplevd at komiteen er forberedt
og har brukt mye tid på å lage innstilling, representantforslaget
kommer til debatt i plenum – og forslagsstillerne er ikke engang
til stede i plenum og argumenterer for forslagene sine. Sånn kan
vi rett og slett ikke ha det. Det må være mulig f.eks. å samle representantforslagene
i færre debatter i løpet av året, det må være mulig å se på om det
er nødvendig med fullverdige komitéinnstillinger til alle representantforslag,
og i det hele tatt å se på hvordan vi gjør det.
Ja, til og med i dag er det fremmet representantforslag,
den nest siste dagen i sesjonen, og jeg ser at forslagsstiller er
til stede. Hva i all verden er poenget med det? Det forslaget vil
jo ikke engang bli behandlet i Stortinget. Det er jo regulert i
forretningsordenen § 48, som igjen baserer seg på bestemmelsen i
Grunnloven § 80. Når et representantforslag fremmes før et stortingsvalg og
vi skal gå inn i en ny periode, så bortfall det representantforslaget,
slik at representantforslag som er fremmet i dag, kunne egentlig
bare blitt plassert i den kurven der borte. Men det skaper arbeid
for administrasjonen – ikke så veldig mye arbeid, kanskje, for nå
blir det jo ingen komitébehandling og ingen plenumsbehandling av det
forslaget. Men hva er poenget? Så dette må det ses nærmere på.
Det er kanskje en liten bedring, eller at det
hjelper noe, at fristen for å fremme forslag settes til 31. mars
i stedet for til 10. april. Jeg må presisere at det er ingen frist,
men det er en frist for at forslaget skal kunne påregnes å bli behandlet.
Forslag kan jo fremmes når som helst – til og med i dag – og det
er helt i orden for representantforslag.
Jeg ser at det argumenteres for at den fristen
også bør gjelde proposisjoner og meldinger, og det må jeg si at
jeg er noe skeptisk til. Jeg skjønner ikke begrunnelsen for at fristen
for proposisjoner og stortingsmeldinger også skal framskyves til
31. mars for å kunne påregnes å bli behandlet i stortingssesjonen.
Det er greit nok, jeg skal ikke fremme noen andre forslag, men jeg
tror nok vi kommer til å oppleve at det nå vil komme mange saker fra
regjeringen – uansett regjering, uansett farge, uansett sammensetning
– etter fristen for å kunne påregnes å bli behandlet. Men vi prøver.
Uansett: Jeg er helt sikker på at det neste stortinget vil måtte
gjøre noe med hvordan vi heretter skal behandle representantforslag.
Irene Ojala (PF) [10:51:26 ] : Demokrati skal koste. Demokrati
tar tid. Demokrati krever aktiv deltakelse fra innbyggerne, fra
folket, i møte med politikere her på Stortinget. Vi politikere må
være villige til å bruke den tiden, og vi må være villige til å
jobbe hardt. Det finnes ingen kvikkfiks. Det er folkedemokratiet
som har lånt Pasientfokus og meg rød stol nummer 41 her i stortingssalen.
Jeg har aldri vært politiker før, men folkedemokratiet bestemte
at jeg skulle dra hit, og derfor skal jeg si noe på deres vegne.
I Norge har vi tre statsmakter: Stortinget,
regjeringen og domstolene. De tre statsmaktene har ulike oppgaver.
Maktfordelingsprinsippet, der Stortinget er lovgivende og bevilgende
makt, regjeringen er utøvende, og domstolene dømmende, er fundamentet
i vårt demokratiske styresett.
Stortinget er altså bevilgende makt formelt
sett, og Stortinget må også ha den reelle makten. Det er grunn til å
frykte at en maktforskyvning fra storting til regjering vil skje
nå, og det vil være i strid med maktfordelingsprinsippet dersom
Stortingets mulighet til å bestemme over postene i statsbudsjettet
svekkes. Det er ikke slik at regjeringens budsjettforslag skal vedtas
sånn helt uten videre fordi det skal være enkelt og gå kjapt. Demokratiet
skal ikke være kjapt, det skal være ordentlig. Det skal være til
beste for folket, ikke for at vi her skal ha en enklere hverdag.
Regjeringen er utredende og forberedende organ, men
Stortinget er altså det bevilgende organ, og det er riktig, jeg
kan ikke gjenta det mange nok ganger. Vi i denne sal skal ivareta
folkets stemme, og derfor er det også viktig at representantforslag
blir lagt fram. Når regjeringen og makten har oversett menneskene
i Norge, er vi nødt til å stille spørsmål på andre måter. Dersom Stortinget
kan presses til å vedta eller ikke vedta et ferdig budsjettopplegg
fra regjeringen uten mulighet til å gjøre egne vurderinger og justeringer,
har Stortinget gitt for mye makt fra folket til regjeringen. Jeg
synes faktisk det er litt underlig at Arbeiderpartiet og Høyre er
de to partiene som legger fram og står på for et sånt forslag. Har de
det så travelt? Det må jeg få lov til å spørre om.
Så en liten digresjon, og også til ettertanke:
Vi nærmer oss stortingsvalg, og alle partier her i denne sal har en
politikk om helse og sykehus. Men hva hjelper det når Stortinget
innførte helseforetaksloven i 2001, som gjør at helseforetakene
gjør det de vil, uten at Stortinget kan gripe inn. Vi har gjort
mange vedtak her i Stortinget som helseforetakene ikke har fulgt
opp, fordi vi har gitt dem autonomi. Det er et problem at Stortinget
har gitt fra seg styringsrett til helseforetakenes styrer, og ikke
i et demokratisk valg, for vi velger ikke helseforetakenes styrer,
vi velger politikere. Her forsømte det norske storting seg i 2001,
og vi kan ikke gå i den fellen igjen. Vi kan ikke gi fra oss makt
til den til enhver tid sittende regjering. Det er Stortinget som
bestemmer, og regjeringen skal utføre.
Pasientfokus vil stemme for presidentskapets
tilråding, med unntak av forslagene i tilråding A I § 43 tredje ledd
nytt tredje og fjerde punktum, om at budsjettrammeforslag ikke kan
fremmes løst, samt forslaget i tilrådingens B I, om å utrede en
løsning til alternativ votering over forslag til budsjettvedtak.
Det er gode intensjoner bak forslaget om at budsjettrammeforslag
ikke kan fremmes løst, for det har vært en utvikling her som ikke er
god, men, som sagt, det er den måten vi har for å utøve vårt demokrati,
og vi forbeholder oss retten til å kunne stille representantforslag
når vi vil. Når det blir for rigid, må vi ha fleksibilitet. Jeg
vet nesten ikke hvordan jeg skal uttrykke demokratiets betydning
i Norge. Jeg ser en glidning hvor vi begynner å nærme oss land som
vi nesten ikke vil ta i vår munn, og heller ikke sammenligne oss med.
Når det gjelder tilrådingens B I, stemmer altså
ikke Pasientfokus for forslaget. Jeg vil tvert imot advare sterkt mot
en slik løsning, som man sikkert har forstått. Det er riktig og
sunt at det skjer reelle og grundige forhandlinger i Stortinget
om statsbudsjettet, og at alternativet til budsjettenighet er kabinettsspørsmål
og regjeringskrise. Da er det opp til regjeringen om de er modige
nok til å stille kabinettsspørsmål, eller om styringsviljen er større
enn sunt er.
Så vil jeg avslutte med noe som ikke er parlamentarisk
riktig: Jeg har en mistanke om at mange politikere i denne sal har
vært her for lenge. Det er nok på sin plass at enkelte begynner
å gjøre en annen jobb, nær folket, så man ikke mister den kontakten
vi er her for å ivareta. Det er folkedemokratiet som er selve hovedårsaken
til at vi er her på Stortinget, og demokratiet i Norge må ivaretas.
Jeg synes også det er litt underlig når jeg
hører representanter fra Høyre og Arbeiderpartiet peke på Rødt som
det store problemet. Det er mange ting jeg ikke er enig med Rødt
i, men de står i hvert fall opp for folket, og det tenker jeg at
de to største styringspartiene, som har vært mest styringsvillige
jeg holdt på å si siden krigen, må ta innover seg. Det er lurt å
lytte til folket.
Anja Ninasdotter Abusland (Sp) [10:57:15 ] : Reglementskomiteen
har fremmet viktige forslag om Stortingets arbeidsformer, men i
denne debatten er det ett forslag som vekker dyp bekymring. Jeg
snakker selvfølgelig om forslaget om alternativ votering i budsjettbehandlingen.
Arbeiderpartiet og Høyre ønsker å utrede en ny prosess, der Stortinget
til slutt stemmer over kun de to budsjettforslagene som får flest
stemmer. Bakgrunnen sies å være et ønske om å hindre at småpartier driver
opp kostnadene, og å sikre mer helhetlige og ansvarlige budsjetter.
Dette forslaget bryter grunnleggende med norsk parlamentarisk
tradisjon – at budsjettet som vedtas i Stortinget, skal ha et flertall
bak seg. Norge har ikke et topartisystem, og ved forrige valg hadde
ikke Arbeiderpartiet og Høyre et flertall av velgerne bak seg. Dette
forslaget tvinger andre partier, som representerer et flertall av
norske velgere, til å støtte et budsjett de verken har påvirket
eller støtter. Det er stikk i strid med velgernes vilje og demokratiets
mangfold.
Forslaget truer med å føre til stadig nye omkamper gjennom
budsjettåret. Flertallet på Stortinget vil ikke føle seg forpliktet
av et vedtatt budsjett som de ikke har vært med og forme i reelle
forhandlinger.
Den virkelige kostnaden med dette forslaget
er ikke økonomisk, men ligger i tilliten i samfunnet, mellom folk
og folkevalgte og mellom folkevalgte og regjering. Tilliten til
våre demokratiske institusjoner er selve fundamentet i vårt samfunn.
Når velgerne har gitt en stemme til ulike partier på Stortinget,
må dette reflekteres i de beslutningene som tas.
Kompromiss og forhandling er ikke et svakhetstegn, men
en styrke i et mangfoldig demokrati som Norge. Det sikrer at et
bredere spekter av stemmer og interesser blir hørt, og at vedtak
fattes med forankring og bred støtte.
Det har blitt sagt fra talerstolen i dag at
dette kun gjelder hvis man ikke finner enighet i forhandlingene. Ja,
det er kanskje teknisk riktig, men det betyr også at den til enhver
tid sittende mindretallsregjering kan si at den ikke har mer å gi,
og ta det i Stortinget, istedenfor at alle parter i forhandling
sitter med den samme grunnleggende forståelsen, nemlig at man forhandler
til man blir enig, og at flertall er flertall.
Jeg synes også at debatten om representantforslag har
vært interessant. Hvordan kan vi bruke representantforslag som det
demokratiske verktøyet som det faktisk skal være, samtidig som vi
ivaretar fellesskapets ressurser? Dette håper jeg kan være starten
på samtaler mellom partigruppene, for mye kan også løses gjennom å
snakke sammen. Det blir opp til neste storting å ta denne ballen
videre.
Til slutt: Jeg mener det er synd at en så viktig
debatt som dette nesten blir forbigått i stillhet nå i innspurten av
denne perioden.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:00:57 ] : Høyres tidligere finansminister,
Jan Tore Sanner, har lagt fram et tilforlatelig forslag, et tilforlatelig
forslag om endring i Stortingets forretningsorden. Det foreslås
alternativ votering mellom ulike statsbudsjett dersom ingen forslag har
fått flertall. Dette innebærer at de to forslagene med flest stemmer
settes opp mot hverandre, slik at Stortinget må votere for ett av
forslagene.
Begrunnelsen til representanten Sanner er at
utgiftsøkningene under forhandlingene om de årlige budsjettene er
blitt langt mer omfattende etter pandemien, og representanten Sanner
kritiserer at det i praksis har foregått en maktforskyvning fra
regjering til Stortinget ved behandlingen av budsjettet.
Ja, det er problematisk – at Stortinget får
mer makt. Sanner mener at forslaget vil bidra til en bedre budsjettbalanse.
Det betyr mindre utgifter for staten til folk og næringer i Norge.
Representanten Sanners hovedpoeng er at han vil endre hele budsjettprosessen
i Stortinget ved at – og det er viktig – ulike regjeringers alliansepartnere
i Stortinget får mindre makt. Ulike alliansepartnere regjeringa
har i Stortinget, skal få mindre makt. Stortingets forretningsorden
§ 43 skal få et nytt åttende ledd og et nytt niende ledd, for dem
som ønsker å se på forslaget.
Høyres forslag vil tvinge de andre partiene
til å støtte budsjettforslagene til de to største partiene på Stortinget,
og det har fram til i dag vært Arbeiderpartiet og Høyre, for ellers
blir altså utgiftene over statsbudsjettet for høye.
For Høyre er det et overordnet mål å ta ut
mest mulig av den økte verdiskapingen i samfunnet som privat konsum,
og det offentliges andel skal holdes nede – mest mulig holdes nede,
uansett samfunnsøkonomiske behov, innenfor den til enhver tid politiske
situasjonen.
Dette er derfor klassisk Høyre-politikk. Men
Høyre skal nå institusjonalisere dette ved å utrede endring av Stortingets
forretningsorden, for derfor altså å endre maktforholdet ved Stortingets
behandling av budsjettet.
Og det interessante er at Arbeiderpartiet er
enig i en sånn kurs og ønsker å få det utredet, men i salen nå er
Arbeiderpartiet fraværende, med unntak av representanten Sverre
Myrli. Forslaget som Arbeiderpartiet nå støtter, har altså ikke
mange forsvarere her i salen i dag. Det er meget interessant å observere.
Senterpartiet er sjølsagt mot forslaget, for
som for alle andre temaer, er det Stortinget som gjør vedtak, og da
må partiene gå i drøftinger. Det gjelder også vedtak om budsjettspørsmål.
Partiene må jo kunne stemme for det de er for, og mot det de er
mot. Det har blitt banket inn fra presidenten her i alle år jeg
har vært her. Og partiene på Stortinget må jo kunne forhandle med
andre partier, lage kompromisser og fremme alternative forslag som
kompromissforslag.
Mener Arbeiderpartiet også at dagens forretningsorden
gir et dårlig statsbudsjettresultat ved at Arbeiderpartiet forhandler
fram en budsjettavtale med sine alliansepartnere, det som en går
til valg på skal være alliansepartnere, som skal være en rød-grønn
allianse? Hvis en mener at det gir et dårligere statsbudsjettalternativ, så
bør Arbeiderpartiet snarest invitere til budsjettsamarbeid. Med
hvem da? Jo, Høyre – snarest invitere til det. Med min erfaring
er jeg rimelig sikker på at en sånn synliggjøring av enigheten mellom
det som folk tror er hovedmotstandere i den økonomiske politikken,
kommer knapt til å skje. Det kommer knapt til å skje. Derfor bør Arbeiderpartiet
avvise forslaget fra Sanner og selvsagt styrke og ikke svekke Stortingets
arbeid sammen med sine alliansepartnere.
Forslaget fra Sanner representerer en maktarroganse
fra Arbeiderpartiet og Høyre og må avvises. Hvis det blir vedtatt,
skal det bli interessant å følge med for å se når Arbeiderparti-ledelsen
får kalde føtter – får kalde føtter og trekker seg fra denne seilasen.
Så var det tema representantforslag: Representanten
Sverre Myrli sier at representantforslag og omfanget av dem nå trenerer
Stortingets arbeid. Det er uvirkelig å høre fra en representant
som har 23 år og 318 dager her på Stortinget som folkevalgt, at
representantforslagene trenerer Stortingets arbeid. Og representanten
Tetzschner er i samme gate. Han sier at nå må Stortinget disiplineres.
Nå må vettet komme inn i stortingssalen.
Ja, jeg kan være enig i det, men det er fritt
fram her å si hva en mener, og det er også fritt fram hvis en tør
det og foreslå akkurat de representantforslagene som en har på hjertet.
Sånn er demokratiet – styrken og svakheten. En har frihet til å
foreslå og fremme lite nyttig arbeid. Så klart har en det. Så kan
en prøve å stoppe det nyttige arbeidet med regler og forhindre at
Stortinget blir en uviktig resolusjonskvern.
Jeg er enig i, etter mine snart 24 år her,
at det er altfor mye snakk om ting som er mindre viktig. Men det
vi kan motarbeide det med, er jo å ta opp tema som er viktige, at
noen tar opp tema som er viktige, at en inviterer til en større
debatt, at en inviterer til lengre debatter, at en inviterer til
lengre taletid. Nå er det knapt en diskusjon hvor en kan holde på
i 15 minutter, som vi gjør nå. Det er stort sett bare 3 minutter.
Det har blitt en farsott, hvor det er treminuttersinnlegg i de store,
viktige diskusjonene.
Det er nærmest sånn at stortingsrepresentantene klorer
på veggen for å komme inn i dette huset. Og når de kommer inn, klorer
en på veggen for å komme ut. En skal engasjere seg minst mulig her
fra talerstolen. Dette må vi ta et oppgjør med. De som klorer på
veggen for å komme inn, de må pinadø – unnskyld uttrykket, president
– de må pinadø bruke tid her på Stortingets talerstol, for det er
vårt privilegium, og da må vi diskutere det som er det viktigste.
Hva er alternativet? Alternativet vi må arbeide
for, er nyttig bruk av våre krefter, og da må vi invitere til hva som
er viktigst å ta tak i. Hva vil vi med fiskeripolitikken? Hva vil
vi med Nav? Hva vil vi med arbeidsavklaringspengene? Hva vil vi
med å styrke bistanden for mennesker som har store rus- og psykiatriproblemer?
Jeg var med på debatten etter Riksrevisjonens rapport om det store
problemet som ligger der. Det var en overfladisk debatt, ingen grundig
debatt for i virkeligheten å rette opp situasjonen for de menneskene
som virkelig trenger fellesskapet.
Vi må altså ha større debatter. Vi må etablere
en felles virkelighetsforståelse, få overhøyde over temaet, og så
må vi kraftsamle oss om nye tiltak for å gjøre ting bedre. Da trenger
vi mer diskusjon, og den vil kreve mer krefter. Dermed blir det
mindre tid på uviktige forslag, og det er mitt siste sukk her at
dette må til, for vi utvikler oss i feil retning hvis vi ikke tar
tak i det som er de store, viktige sakene, og det er vårt felles
ansvar.
Marie Sneve Martinussen (R) [11:10:35 ] : Jeg trodde det var
en uskreven regel om at man ikke brukte de 15 minuttene, derfor
fordelte jeg temaet mitt på to innlegg, men nå skjønner jeg at jeg
har kommet i en ordentlig debatt med gutta boys, så da skal jeg
jaggu gjøre det, jeg også.
Da må jeg benytte anledningen til å takke reglementskomiteen
for deres arbeid. Rødts representant Hege Bae Nyholt har deltatt
der, og komiteen har gjort et veldig godt arbeid. Jeg vil også spesielt
trekke fram noe jeg kuttet i sted av tidshensyn, men nå tar jeg
alt sammen, nemlig at Rødt er veldig glad for at presidentskapet
stiller seg bak det initiativet som Rødt hadde om at de må gjennomgå
hvordan Europautvalget i Stortinget fungerer, for Stortinget, altså
de folkevalgte, må kunne få ta stilling til EØS-saker før de er
avgjort. Altså: Før sakene er avgjort på bakrommet mellom regjeringen
og EU, må vi i Stortinget kunne ta stilling til dem. Vi mener også
at mer involvering tidligere vil gjøre det mulig å benytte dette
famøse handlingsrommet i EØS-avtalen, som vi fortsatt leter etter
med lykt og lupe, og at en gjennomgang av Europautvalget vil være
en viktig del av det. Det er et gjennomslag for Rødt, og det er
vi glad for, men det er også en alvorlig erkjennelse av at det som
er Stortingets organ for konsultasjon av Norges EU-politikk, ikke
har fungert sånn som det skal fram til nå. Vi kommer til å følge
med på dette videre og bidra aktivt til at Stortinget, altså de
folkevalgte, får hånden på rattet i Norges forhold til EU, og det
trengs hvis vi skal forsvare og styrke folkestyret. Så det gleder
vi oss til å gjøre i neste periode – når den jobben skal gjøres.
Så til det som er den store debatten. Det var
vel representanten Myrli som sa at han ikke ville brukt akkurat
de ordene som Tetzschner brukte. Jeg er glad for at Tetzschner brukte
de ordene, for noen ganger er det godt å få rene ord for pengene
og skjønne hva dette egentlig handler om. Høyre har jo alltid representert
en samfunnsklasse som har hatt makt, og som ikke har hatt lyst til
å gi den makten fra seg. Vi ser det gjennom Norges lange historie,
med innføringen av parlamentarismen for 141 år siden mot høyreregjeringens
vilje og utvidelsen av stemmeretten mot Høyres vilje. Også den gangen var
det med en økonomisk begrunnelse, at de som representerte de øverste
samfunnslagene, var redde for at et flertall av folket ville innføre
skatter og avgifter for de rikeste, fordi flertallet jo kunne bestemme.
Det var skummelt for samfunnsinteressene som Høyre representerte.
Derfor er det ikke rart at Høyre også denne gangen ønsker seg en
«disiplinering» av demokratiet. Det er det ordet som er blitt brukt
av både representanten Tetzschner og representanten Sanner, at vi
må disiplinere. Det er et så forstokket og gammeldags syn på samfunnet
at jeg er glad for at vi har en evig fornyelse både i Norge og i
vårt folkevalgte organ her på Stortinget, for demokratiet, som representanten
Ojala var inne på, handler nettopp om at folkeflertallet skal kunne
bestemme. Og ja, det er ubehagelig hvis du ikke har folkeflertallet
i ryggen lenger, men du kan ikke løse det ved å skulle presse gjennom
ditt eget budsjett. Jeg reagerer også på at representanten Sanner
snakker som at dette med budsjettet er som alle andre saker, altså
mange representantforslag og masse greier. Stortinget har to hovedoppgaver:
vedta lover og vedta budsjett. Det er Stortingets hovedoppgaver.
Derfor skal vi selvsagt også vedta et budsjett, og det budsjettet
skal ha flertall bak seg i Stortinget, ikke presses gjennom.
Det ble trukket opp av representanten Sanner
at kommunene får lov til å gjøre det alternativt. Vet representantene
hva kommunene også får lov til: Jo, å votere post for post – altså
at man i forbindelse med budsjettet kunne sagt at det flertallet
får denne posten, mens det flertallet får den. Hvordan hadde en
sånn budsjettbehandling sett ut i Stortinget, med et flertall for
å hente inn alle inntektene, og et annet flertall for hvordan man skal
bruke det? Hvis man ønsker seg forutsigbarhet og styringsdyktighet
i den økonomiske politikken, er det fullstendig galskap. Det henger
så klart også sammen med muligheten for alternativ votering, og
vi har sett det har vært brukt i Oslo, der man hadde en sånn post-for-post-votering
senest denne uka.
Sverige er et land det også pekes på i diskusjonen. Det
som har skjedd i Sverige, er at når du ikke har et budsjettforlik
der flere partier føler seg bundet av det gjennom året, er det ganske
fristende for alle partier å komme med gode saker i f.eks. mars
og oktober. Det som har skjedd i Sverige, er at flere av de sakene
har fått flertall, og man har endt opp med å bruke mer penger fordi
man ikke hadde et budsjettforlik.
Det ble tatt opp her at jeg er naiv. Representanten Sanner,
som har gått, mente at jeg var naiv fordi jeg ikke skjønte at en
regjering har lyst til å ha et flertall bak seg. Det er klart at
en regjering har lyst til det. Rødt har også lyst til å ha et flertall
i folket bak seg helt alene og bestemme alt. Men hvorfor mener Sanner
at Høyre må ha muligheten til å presse gjennom sitt budsjett uten
flertall hvis de ikke skal bruke det? Det er selvsagt fordi også Høyre
forstår at det ligger en makt i det, og er det noe som er naivt,
er det å ikke forstå at det finnes makt i samfunnet, og også makt
i politikken.
Dette koker egentlig ned til en veldig klar
forståelse av Høyres ønske her. Rentepolitikken blir tatt opp. Altså:
Jeg sto i vandrehallen for to dager siden og hørte Høyre og Fremskrittspartiets
representanter si at det blir ikke noe rentekutt nå fordi det er
blitt et budsjettforlik med SV og Senterpartiet. Jeg måtte kommentere
det inn og ut. Det ble rentekutt. Det har ingenting med saken å
gjøre. Det er helt fullstendig irrelevant. Når det gjelder den økonomiske
politikken, finanspolitikken, hvor mye penger man bruker, er det
en stor ideologisk skillelinje i Stortinget, i folket, mellom høyresiden
og venstresiden, og store interesser står på spill. Det handler
ikke om voteringsordenen på budsjettet, det handler om store politiske
uenigheter som Rødt aldri er redd for å ta opp, som vi gjerne tar
opp, men jeg vil gjerne gjøre det i åpent lende og uten triksete
løsninger for å få gjennom eget budsjett.
Det største mysteriet etter denne debatten
er hvorfor Arbeiderpartiet støtter dette forslaget, for Arbeiderpartiet
har historisk representert de samfunnsklassene som ikke har hatt
makt. Det er arbeiderbevegelsen som har kjempet gjennom det demokratiet
vi har i Norge i dag. Den siste utvidelsen av stemmeretten var nettopp til
dem som gikk på fattigstøtte, dem som var nederste ved bordet. Som
det har blitt sagt: Jeg håper fortsatt man avstår fra å bruke dobbeltstemmen
sin og ikke får gjennom dette forslaget. Hvis det går gjennom, sier
jeg som Lundteigen: Jeg er veldig, veldig spent på når dette blir avslørt
som veldig dårlig Høyre-politikk, og ikke i tråd med verken Arbeiderpartiets
eller arbeiderklassens interesser.
Grunde Almeland (V) [11:17:25 ] : Det er til tider ganske slitsomt
å være stortingsrepresentant. Det kan være lange kvelder, det kan
være forhandlinger, man kan være fryktelig frustrert over at de
representantene som ikke kommer fra ens eget parti, av en eller
annen grunn ikke er enig med deg, og at man trenger å bruke ganske
mye tid på å komme fram til kompromisser – hvis man i det hele tatt
klarer det. Likevel er det sånn at når man kommer til budsjettene,
klarer man alltid av en eller annen merkelig grunn å komme til en
form for kompromiss. Det er fordi vi er tvunget til å gjøre det. Det
dette forslaget som har vært mye diskutert her i dag, legger opp
til, er å skulle slippe egentlig å ha det så slitsomt som stortingsrepresentant.
Jeg tåler å bli litt sliten, for jeg er tross
alt valgt inn til et verv. Dette er ingen karriere, dette er et
verv man låner for en tid, og da har man råd til å bruke den energien som
trengs, til å representere de folkene vi er valgt inn for, og gjøre
den jobben som kreves på Stortinget. Venstre kommer selvsagt ikke
til å stemme for dette forslaget, B I i innstillingen.
Det er andre ting som også kan føles slitsomt,
og det er å behandle en stor mengde representantforslag i løpet
av en periode. Jeg har i denne perioden hatt gleden av ikke bare
å lede familie- og kulturkomiteen, men også sitte i kontroll- og
konstitusjonskomiteen, og har med det hatt ansvar for ganske mye
og en stor mengde saker på vegne av mitt parti. Jeg kan påpeke at
i de to komiteene jeg sitter, har Arbeiderpartiet til sammen seks
stortingsrepresentanter, som skal fordele ansvaret for de samme
sakene jeg har ansvar for alene. Jeg tåler å sitte oppe litt om
natten for å klare å behandle de forslagene som faktisk ligger der.
Det å skulle begrense den rettigheten vi har til faktisk å fremme
politikk vi mener skal gjennomføres i Norge, synes jeg man skal
være grunnleggende skeptisk til.
Vi har allerede ganske stort handlingsrom til
å forenkle behandlinger og gjøre ting på en mer effektiv måte. Det
har komiteene allerede full mulighet til i dag. Det er kanskje stor
forskjell på hvordan de ulike komiteene praktiserer dette, altså
hvor mye man legger i arbeidet, hvordan man samarbeider om innstillinger,
men til syvende og sist synes jeg at det å karikere representantforslag
som ene og alene en form for utspill, mangler noe respekt for at
vi tross alt er representanter her inne som representerer ulike
interesser i befolkningen som fortjener å bli belyst, og som fortjener
å bli debattert i nasjonalforsamlingen.
Det er ganske mange av de representantforslagene som
har kommet i løpet av denne perioden, jeg synes er ganske håpløse,
men det at jeg ikke deler virkelighetsoppfatning med alle mine medrepresentanter,
er ikke et grunnlag for at de representantforslagene ikke skal kunne
få se dagens lys, eller bli tatt seriøst av meg som representant.
Det påhviler meg et ansvar som stortingsrepresentant også å ta representantforslag
jeg mener til tider ikke er like seriøse, seriøst, fordi jeg skal
forklare hvorfor mitt standpunkt er et annet. Den jobben mener jeg
vi alle helt fint klarer å ta oss råd til – i hvert fall partier
som har ganske mange stortingsrepresentanter å fordele ansvaret
på.
Jeg er åpen for at man diskuterer bl.a. hvordan
man kan fordele saker godt utover et år, for å sørge for at vi tar den
tiden som trengs. Derfor er jeg også glad for det som faktisk er
gjort i forretningsordenen, med å se på frister for når man skal
levere inn for å kunne få ting behandlet.
En refleksjon jeg har gjort meg som komitéleder,
er at jeg for første gang i denne perioden opplevde å sitte i et
komitémøte og ikke ha en eneste sak fra regjeringen til behandling
i komiteen. Når det da samtidig er ganske mye vi som representanter
opplever er presserende å gjøre noe med, er det naturlig at det
fraværet av initiativer fra regjeringen, også produserer noen representantforslag
her i Stortinget. Man kan diskutere hvor nødvendig det er å ha den
type opphold, og hvor nødvendig det er å samle en så stor mengde
store og viktige saker helt til slutten av en stortingsperiode,
sånn at man blir veldig presset på tid for å få behandle dem, men
til syvende og sist synes jeg i hvert fall at vi kan ta oss råd
til å gjøre den jobben.
Det har også vært diskutert hvor mye taletid
vi skal ha i saker. Jeg tror igjen at dette er noe komiteene i dag har
ganske gode diskusjoner på. De sakene som har veldig kort taletid,
er stort sett saker der det ikke er nødvendig med veldig store og
omfattende debatter, gjerne fordi man i flertall har funnet sammen
i en form for konsensus på en lang rekke viktige punkter. Jeg oppfordrer alle
representanter til å ha gode diskusjoner i sine komiteer om hvordan
nettopp det også gjøres. Min opplevelse som komitéleder er i hvert
fall at når vi ønsker oss et mer omfattende taleprogram, som forretningsordenen også
tillater, har presidentskapet vært veldig velvillig til å imøtekomme
nettopp det.
Jeg vil også bare kort nevne forslaget som
nå ser ut til å bli vedtatt, den nye § 27 b, om samiske interesser.
Jeg er veldig glad for at det skal vedtas nå. Det er resultatet
av en ganske omfattende prosess vi har hatt i denne perioden, med
sannhets- og forsoningskommisjonen, som jeg selv har vært en del
av i kontrollkomiteen. Jeg er veldig glad for at vi også her i dette
rommet tar innover oss det ansvaret vi har for sannhet og forsoning,
og sørger for at vi i framtiden har bedre prosesser enn det vi har hatt
for å ivareta samiske interesser, og for å få diskutert de interessene
grundig og godt.
Helt avslutningsvis vil jeg bare si at jeg
også er glad for den endringen som gjøres i min egen komités ansvarsfordeling.
Der går vi fra å skulle ha ansvar for likestilling mellom kjønn
til generell likestilling. Det har det i praksis vært over lengre
tid, men jeg synes det er en fin og artig påminnelse i den uken
vi er inne i nå, om at likestilling er bredere.
Michael Tetzschner (H) [11:25:12 ] : Vi har snakket en del
om representantforslag, men jeg tegnet meg av en annen grunn. Det
var på grunn av representanten Ojala, som jeg synes er en meget
sympatisk representant, og som minner oss om de mulighetene som
er utenom det etablerte partisystemet for å nå fram og bli respektert.
Hun sa noe om helseforetaksmodellen som er i ferd med å feste seg
som nærmest allmenn kunnskap om rollefordelingen mellom storting,
statsråd og helseforetak, og som er skadelig når det gjelder ansvarsforhold.
Hvis Stortinget skulle ønske det, kan man nemlig ikke
bruke helseforetaksmodellen som en begrunnelse for ansvarsfraskrivelse
under henvisning til at dette er fullmakter som Stortinget har gitt
fra seg med endelig virkning. Det er en utbredt oppfatning, men
ikke desto mindre en feiloppfatning.
Det henvises ofte til helseforetaksmodellen,
som er 24 år i år – den kom i 2001. I 2012 fremmet daværende arbeiderpartiregjering
en lovproposisjon for Stortinget som nettopp presiserte at Stortinget
kan treffe vedtak om enhver disposisjon i ethvert helseforetak,
også de regionale helseforetakene. Det er også logisk, for statsråden
er da foretaksmøtet i egen person, akkurat som vi har 100 pst. eide
aksjeselskaper hvor statsråden er generalforsamling. Det er parallellen
der. I motsetning til blandede aksjeselskaper, hvor man må ta hensyn
til private investorer, er helseforetakene 100 pst. statsforetak, og
dermed ligger de i styringslinjen for statsråden, og dermed ligger
de også potensielt i styringslinjen for Stortinget.
Jeg mener at en av de tingene Stortinget, og
det neste stortinget, antakelig kommer til å diskutere, er alle
de rapportene man har fått fra Riksrevisjonen, når noen summerer
dem opp, for de kom stykkevis og delt – det kan være om IT-systemer,
og det kan være om utbygging som ikke har gått slik den skulle –
og før Stortinget til slutt må spørre seg selv om helseforetaksreformen
og organiseringsformen er så hellig som man tror. Dette bare som
en forklaring, eller et ønske om å forebygge en forestilling om
at helseforetaksmodellen er et område hvor Stortinget ikke kan gripe
inn, og dermed betyr det at Stortinget er ansvarlig.
Stortinget kan også godt bli minnet om et annet område:
Det er ikke er lenge siden Stortinget nærmest hadde en sommerføljetong
om at man ønsket potensielt å gripe inn i en ansettelse som var
gjort av Norges Banks hovedstyre. Der er realitetene helt annerledes,
for der har Stortinget med vitende og vilje i sentralbankloven organisert
Norges Bank som landets sentralbank utenfor Stortingets styringslinje.
Hvis man skal saksøke Norges Bank for noe, må man altså ikke saksøke
staten, men Norges Bank som egen juridisk person. Ikke desto mindre
var det en stor folkelig sommerunderholdning etter at Stortinget
hadde gått fra hverandre, at det likevel var enkelte representanter
i den daværende finanskomiteen som stadig hadde synspunkter på personalpolitikken,
som jo vitterlig lå til hovedstyret.
Så Stortinget kan stadig forbedre seg når det
gjelder å tenke: Hva er det man har ansvaret for, hva er prerogativene,
altså regjeringens enekompetanseområde? For med klare rollefordelinger
blir vi også dyktigere på de feltene vi skal dekke, slik at Stortinget
blir mer effektivt i den delen av makttrekanten som Stortinget skal
utfylle.
Carl I. Hagen (FrP) [11:30:13 ] : Først har jeg noen synspunkter
på dette med representantforslag, som er blitt veldig, veldig, veldig
mange. Det hadde jeg aldri drømt om da jeg leverte det første på
begynnelsen av 1980-tallet. Det ble levert på ekspedisjonskontoret.
Det kom som referatsak og ble oversendt regjeringen uten realitetsbehandling.
Det tok vel en to-tre-fire år med jevnlig korrespondanse med presidentskapet
før vi til slutt fikk den ordning som vi i dag har, nemlig helt identisk
behandling av forslag fra regjeringen og fra en stortingsrepresentant.
Det er jo også slik, når man klager over at
det er mange: Hvis man husker tilbake til perioden 2005–2009: Da
hadde vi en flertallsregjering, og den flertallsregjeringen til
Jens Stoltenberg greide ikke å få noen særlig saker frem til Stortinget.
Så hvis man ikke den gangen hatt representantforslag, hadde Stortinget
faktisk hatt veldig lite å gjøre – og da skal vi ikke klage så veldig
mye over at vi nå har fått for mye. Hvis man mener at man har fått
for mange forslag, er det jo opp til representantene selv å la være
å fremme dem.
Noen sier at representantforslag bare er uviktige spørsmål,
men som regel er det mennesker som ønsker at de skal fremmes. Det
er noen som er berørt av det temaet som tas opp i representantforslaget.
Og det har i hvert fall jeg alltid lært, at det er en styrke i Norge
at nesten ingen saker er for små og for ubetydelige til at de ikke
også kan drøftes i nasjonalforsamlingen. Det er et viktig instrument
at vanlige mennesker, grupper, bedrifter og organisasjoner kan få
sine saker drøftet i nasjonalforsamlingen, selv om de ikke nødvendigvis
vinner frem. Det er en demokratisk sikkerhetsventil som vi ikke
skal se bort ifra. Representantforslagene er i realiteten noe som
vitaliserer Stortinget, og det er opp til Stortinget selv og representantene
å gjøre noe med det, hvis man mener det er for mange.
Så til budsjettbehandlingen: Jeg tilhører de
relativt få som var med i budsjettbehandlingen i Stortinget før vi
fikk det nåværende system med rammevedtak som grunnlag for alle
komiteenes behandling av de ulike departementenes budsjetter. Jeg
kan også huske et forlik i 1985 som endte med en avtale mellom Fremskrittspartiet
og den Høyre-ledede mindretallsregjeringen, og da fikk vi plusset
på 201 mill. kr på budsjettet. Det var ikke mye, men det var de
nødvendige symbolene den gangen.
Nå er det noe større resultat av forlikene,
men etter at vi fikk rammesystemet, har man altså alltid greid å
få til forlik, slik at Stortinget har vært i stand til å fatte rammevedtak
under finansdebatten. Jeg selv har en del ganger sagt at hvis man
ikke gjør det, har man en utfordring. Hvis presidenten etter en
finansdebatt måtte erklære at debatten og voteringen er over, og
det er ikke vedtatt noe budsjett, da måtte presidenten ha invitert
de parlamentariske ledere på sitt kontor dagen etter for å drøfte: Hva
gjør vi nå? Det har altså ikke vært nødvendig, det har ikke skjedd,
og derfor behøver det ikke å utformes noen nye ting.
Det er helt klart at det å gjennomføre en tvungen
alternativ votering, det kunne i realiteten Stortinget allerede
i dag innenfor forretningsorden vedta som en løsning. Det var det
man av og til snakket om da det var forliksforhandlinger, og jeg
pleide å si at da ville jeg gått på talerstolen og anbefalt Fremskrittspartiets
gruppe å forlate salen. Det ville også vært lovstridig. Hittil har
altså budsjettbehandlingene gått bra, men det er klart at hvis man
laget en tvungen alternativ votering, da ville maktforholdene endre
seg helt dramatisk, noe som veldig mange representanter i denne
debatten har vært inne på. En helt dramatisk endring vil da skje,
og det synes jeg ikke er ønskelig.
Jeg synes også det var interessant å høre representanten
Sanner, som i en kort sammenheng nevnte at man kunne vurdere å innføre
en regel hvor det var mulig også i det norske storting å avstå fra
votering. Det hadde det vært greit å få vurdert litte grann, hvordan
det i realiteten ville medføre betydelige endringer. For nå har
vi jo stemmeplikt, noe presidenten fra tid til annen minner om når
voteringsresultatet viser at det er en tre-fire-fem-seks representanter
som ikke har stemt. Nå kan det registreres ved hver eneste votering
at summen av antallet stemmer ikke hele tiden er nøyaktig den samme,
den varierer – uten at det skal være noe stort problem.
Så vil jeg nevne noe som representanten Tetzschner var
innom, hvor jeg mener det er litt mer uklart enn at anmodningsvedtak
ikke er juridisk bindende. Det er egentlig kun én måte å få vite
statusen for forskjellige vedtak, for det er jo slikt som rettspraksis
vanligvis avklarer, og vi har ikke siden 1928 hatt noen saker som
har vært behandlet i rettsapparatet som gjelder dette. For å sitere
fra ansvarlighetsloven § 8 b, som lyder slik:
«Med bøter eller fengsel inntil 5 år
straffes det medlem av Statsrådet som ved handling eller undlatelse
bevirker at en beslutning av Stortinget ikke blir gjennemført, eller
at en handling blir foretatt i strid med en stortingsbeslutning.»
Da ville det i realiteten måtte være Riksretten
som i en domsavsigelse kunne avklare om et anmodningsvedtak omfattes
av § 8 b i ansvarlighetsloven. Det ville vært interessant, men det
er klart at sannsynligvis ville man lagt vekt på at veldig mange
representanter, i likhet med Tetzschner, har uttalt at de mener
at anmodningsvedtak ikke er rettslig, altså juridisk bindende. Hittil
har det jo ikke lykkes oss å få prøvd akkurat den muligheten til
å få en rettsavklaring. Det kan i realiteten kanskje Stortinget ved
votering av den siste saken i dag være med på å sette i verk, noe
som ville vært meget, meget fornuftig.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:38:36 ] : Det forslaget som ligg
på bordet, om å endre måten vi skal behandle statsbudsjetta på i
denne salen, er eit svært alvorleg forslag. Det er eit grunnleggjande
udemokratisk forslag, og det er eit forslag som på grunnleggjande
vis vil endre maktforhold. Det ville gje den til ein kvar tid sittande
regjering meir makt på kostnad av Stortinget. Det vil òg gje meir
makt til dei store parti på kostnad av dei små.
Det å skulle tvinge dei andre partia, gjennom
ei alternativ votering, til å votere over dei to forslaga med flest
stemmer, vil sjølvsagt ha veldig stor betydning for korleis budsjettprosessar
og forhandlingar går føre seg.
Eg merka meg representanten Sannar, som sa
at ein kvar regjering har lyst til å få fleirtal for sitt budsjett.
Ja, sjølvsagt vil ei regjering det, men når ein sit i forhandlingar
med andre parti på Stortinget, er det sjølvsagt ein heilt annan
dynamikk. Dersom regjeringspartia veit at ein ikkje vert einige
i forhandlingane, kan regjeringspartia då seie: – De som no har
forhandla med oss, må stemme for vårt forslag, for alternativet
er så mykje verre.
Det ville vere ei grunnleggjande endring av
korleis ein ser på dette. Eg har erfaring både med å forhandle om
statsbudsjett på vegner av regjeringspartia og med å forhandle som
opposisjonsparti. Dette ville sjølvsagt vere noko heilt nytt og
ei grunnleggjande endring av situasjonen.
Til representanten Sanner: Det verkar som om
han er overtydd om at fornufta ligg i regjeringa og i embetsverket,
hos dei som førebur og legg fram statsbudsjettet, mens det verkar
som han synest det er ein slags manglande fornuft blant dei 169
som er valde av folket, og som representerer dei i denne salen.
Under pandemien, mens representanten Sanner var
finansminister, var eg med på å forhandle fram ei rekke av dei krisepakkene
som til slutt vart behandla her i Stortinget. Fleire av krisepakkene
vart òg vedtekne med eit bredt fleirtal i Stortinget, nokre vart
til og med samrøystes vedtekne til slutt. Hadde det vore slik at
ein berre la til grunn fornufta til regjeringa og dei forslaga som
kom frå regjeringa, ville det ha gått ordentleg galt under pandemien.
Det ville ha gått ordentleg galt for dei næringsdrivande, mange
arbeidstakarar, frivillige organisasjonar, sjølvstendig næringsdrivande,
frilansarar, kommunar – ja, breitt i samfunnet. Det var jo nettopp det
at ein hadde demokratiske prosessar, og at regjeringa hadde ein
plikt til å skaffe eit fleirtal i Stortinget, som sikra ein dynamikk
som sikra eit fleirtal – etter kvart eit breitt fleirtal òg – for
dei løysingane som vart valde.
Ja, av og til inneber det òg ein auka oljepengebruk. Den
første runden med krisepakkeforhandlingar som var i Stortinget –
eg deltok sjølv i dei og la fram nokre skisser til forlik i samband
med det – enda opp med ein auke av pengebruken på 31 mrd. kr samanlikna
med det som vart lagt fram av regjeringa. Det var tvingande nødvendig
i den situasjonen ein sto i under pandemien.
Det er likevel ikkje slik at Stortinget er
dei som generelt sett har bidrege til auka oljepengebruk. Den største auken
i oljepengebruken skjer jo gjennom den auka oljepengebruken som
regjeringa føreslår, i statsbudsjett, i reviderte budsjett og i
det neste statsbudsjettet. Det er jo berre nokre få gonger dei seinare
åra at det har vore i Stortinget at ein har bidrege til auka oljepengebruk.
Den største endringa i oljepengebruken er det som sagt regjeringa
som legg opp til, gjennom å leggje fram budsjettforslag som har
ein auka oljepengebruk. Veldig ofte har dei budsjettforlika som
vert landa i Stortinget, den same oljepengebruken som det som ligg
i forslaget frå regjeringa.
Det som derimot skjer gjennom prosessane i
Stortinget, er at ein endrar innretninga på bruken av pengar i statsbudsjettet.
Det er demokratisk veldig viktig – ikkje berre ved at partia skal
ha moglegheit til å påverke budsjettet, men òg ved at budsjettprosessen
i Stortinget er ein viktig del av den demokratiske behandlinga av
eit statsbudsjett. Det kjem organisasjonar og andre interessegrupper
til behandlinga av statsbudsjettet i Stortinget og er med på å leggje
press på ulike parti for å endre det framlagte budsjettet. Då er
det viktig at vi har prosedyrar som sikrar at det ikkje berre er
budsjettforslaget til regjeringspartia og det alternative budsjettforslaget
med flest stemmer som skal verte sette opp mot kvarandre.
Eg merka meg òg innlegget til representanten
Myrli tidlegare i debatten, og til han vil eg seie: Eg er betydeleg overraska
over at han tek det standpunktet han gjer i denne saka. Eg har hatt
stor respekt for representanten Myrli i mange samanhengar. Han er
ein av dei som over tid har vore oppteken av å ta vare på det beståande
og nokre av grunnpilarane i Stortinget si behandling av ulike saker.
Han var vel til og med den einaste representanten i Stortinget som
stemte mot ei språkleg fornying av Grunnlova og mot å ha Grunnlova
på nynorsk, av omsyn til å ta vare på det beståande. I den samanhengen
var det viktig for han å ta vare på det beståande, men når det gjeld
noko så grunnleggjande som korleis vi skal behandle statsbudsjettet,
stiller han seg på feil side, saman med det som per i dag ser ut
til å vere eit fleirtal beståande av Arbeidarpartiet og Høgre. Eg
håpar verkeleg at han gjennom den vidare prosessen vil bidra til
å tenkje seg om fleire gonger når det gjeld korleis ein ser på desse spørsmåla.
Til representanten Tetzschner og andre som
har snakka om at representantforslag bidreg til å trenere arbeidet
til Stortinget, og at ein vil disiplinere: Å behandle representantforslag
er jo ein grunnleggjande del av arbeidet til Stortinget. Vi er 169
representantar som representerer ulike parti og ulike valdistrikt,
og som representerer ulike interesser og ulike bakgrunnar, og alle
har eit mandat frå folket. Ein kan, som representant for eit anna
parti, sjølvsagt vere ueinig i det saklege innhaldet i eit representantforslag
som vert lagt fram, men det å leggje fram dei representantforslaga
ein meiner er fornuftige, er jo ein del av den demokratiske retten
ein har som stortingsrepresentant og ombodsmann for dei ein er vald
inn av.
Nokre av dei viktigaste og mest grunnleggjande spørsmåla
vi har til behandling i denne salen, handlar om kva slags arbeidsorden
vi skal ha, og kva slags prosedyrar ein skal ha for behandlinga
av saker. Difor er dei forslaga som er lagt på bordet i denne saka,
særdeles alvorlege.
Mímir Kristjánsson (R) [11:46:56 ] : På en sokkel utenfor Stortinget
står det en statue av Johan Sverdrup, og hvorfor gjør det det? Hva
er årsaken til at av alle de som har sittet i denne salen, og av
alle som har vært statsminister i Norge, er det Sverdrup som er
satt på sokkel der ute? Jo, årsaken til det er at Sverdrup sto i midten
og på den seirende siden av en viktig maktkamp i Norge mellom embetsmannsstat
og regjering på den ene siden og det folkevalgte demokratiet på
den andre. Makten skulle ligge i denne salen, sa Sverdrup, ikke
i regjeringen. Regjeringen måtte underlegges Stortinget, og det
er grunnen til at vi har satt Sverdrup på sokkel.
Det er en misforståelse som er vanlig blant
både ungdomsskoleelever og høyrefolk, om at maktfordelingen i Norge
innebærer at vi har tre likestilte statsmakter. Det er ikke riktig.
Det er som i Bibelen: Det er tro, håp og kjærlighet, men størst
av alt er kjærligheten. Slik er det her også. Vi har den juridiske,
den utøvende og den lovgivende makten, men det er den siste som
er den største statsmakten i Norge. Den ligger over de andre fordi
den representerer folket direkte gjennom valg. Derfor er denne debatten
om forslaget som representanten Sanner har lagt fram, så alvorlig,
for det representerer en maktforskyvning. La det ikke være noen
tvil om det – enten man er for eller mot det – det representerer
en maktforskyvning fra Stortinget til regjeringen, altså en maktforskyvning
den andre veien av det Sverdrup i sin tid sto for.
Jeg ble nesten «månebedotten», hvis det er
lov å si – det er et veldig kristelig ord, så det må være greit
– av å høre på representanten Myrli i sted. Det hørtes ut som om
det er et voldsomt bryderi for ham at Stortinget har så mange representantforslag,
og at Stortinget har så mange ting å behandle. Jeg blir fristet
til å si at hvis Stortinget har dårlig tid fordi det er så mange
representantforslag, må jo Stortinget møtes oftere. Med unntak av stenografen,
sekretæren og presidenten er det vel ingen av oss som er for mye
i denne salen, så i den grad det er for mange representantforslag
og for mye arbeid, må jo vi gå mer på jobb. Løsningen er ikke da
å begrense antallet representantforslag for å ha mer fri.
Jeg vil be dere, når dere tenker på dette representantforslaget,
om å se litt ut i verden også. I Norge har vi et flerpartisystem
som historisk har bestått av to store partier – de er ikke alltid
så store på meningsmålinger lenger – og en del alliansepartnere,
som sikkert er brysomme, kravstore og dyre i drift. Men det har
også gjort at vårt demokrati tar opp i seg de misnøyestrømningene som
finnes i befolkningen. Når det blir et opprør mot innvandring, blir
det mange som stemmer på Fremskrittspartiet. Når det blir misnøye
med at bygdene legges ned, vokser Senterpartiet på målingene. Når
folk vil ha et sykehus i Alta, velger de inn representanten Ojala. Slik
er det. Ved at disse strømningene til sammen får uttrykk gjennom
Stortingets vedtak, holder vi på vårt demokrati.
Det finnes land vi kan se til, som har et topartisystem.
Man kan jo se til USA – det virker jo som et veldig stabilt og rolig
sted. De har det flotte topartisystemet, der den eneste måten å
komme inn i politikken på, er ved å vinne over det ene partiet.
Men når det først er gjort, er galskapen løs. Jeg tror vårt demokrati
har tjent på at man har tatt de ekstra rundene, og har tatt folkets signaler
på alvor gjennom det flerpartisystemet vi har i dag.
Tilrådingen fra presidentskapet inneholder
et forslag om å utrede. Det er morsomt med utredninger, for representanten
Harberg sa til meg i sted: – Du vet at dette er bare en utredning?
Ja, jeg vet det, men så grønn bak ørene er jeg heller ikke at jeg
ikke skjønner at når folk vil utrede noe, vet jeg også hvor de vil.
Jeg vet at det er en grunn til at man utreder noe i politikken,
så det trikset går jeg ikke lenger på.
Når man vil utrede å endre Stortingets budsjettreglement
på denne måten, synes jeg det er preget av maktarroganse. Og den
største maktarrogansen vi kan se, ser vi i salen her i dag. Det
er knapt en Arbeiderparti-representant her i dag til å forsvare
dette forslaget. Man skal altså utrede å endre hele Stortingets
voteringsorden. Det er jo ikke ett menneske som gidder å møte opp
for å forsvare det, for hele ideen er at det skal passere under radaren,
slik at ingen får det med seg. Det er hele prosjektet. Det er derfor
man ikke er på talerstolen for å forsvare det. For meg preges det
av en slik maktarroganse.
Det samme gjelder metoden som skal brukes i
denne salen. Hvis det hadde vært full sal, ville det vært flertall
mot dette forslaget – det er realiteten – men på grunn av utbyttingssystemet,
noen tilfeldigheter og noe ferieavvikling blir det altså flertall
gjennom en dobbeltstemme fra presidenten. Man skal altså endre Stortinget arbeider
på, med minst mulig margin. Kunne man ikke heller sagt: – Vi mener
slik, og dere mener slik, men vi venter til at vi har et større
flertall for å endre denne arbeidsmetoden.
Helt på slutten vil jeg vende litt tilbake
til Sverdrup. Det har kommet meg for øre – jeg kom litt sent til
debatten – at representanten Tetzschner har snakket om at Stortinget
må disiplinere seg. Da er det verdt å minne representanten Tetzschner
om at det partiet som sto imot Sverdrup i sin tid, Høyre, også da,
i 1884, mente at Stortinget måtte disiplinere seg, og at det var
for brysomt at folk, bønder og arbeidere, hadde for mange ønsker
og var for dyre i drift. Spørsmålet er: Vender man da, med et museskritt,
tilbake til den embetsmannsstaten man hadde da? Det er ikke et ønske
hos de fleste i denne salen, tror jeg, og derfor bør man ikke vedta
dette forslaget.
Sverre Myrli (A) [11:53:18 ] : Dette er en bra debatt, en veldig
interessant debatt. Vi burde hatt flere sånne debatter. Jeg er dog
redd for at en del av kollegaene våre som følger debatten fra andre
steder, ikke er helt enig i det.
Martinussen pratet om «gutta boys», som om
det er «guttastemning», eller hva det måtte være. Det får andre vurdere,
men debatten er god, og den er nødvendig.
Jeg vil bare presisere noe: Lundteigen påsto
at jeg har sagt at representantforslagene trenerer Stortingets arbeid.
Det har jeg absolutt ikke sagt, og det mener jeg heller ikke. Jeg
sa at det store antallet representantforslag som vi nå opplever,
går ut over behandlingen av andre saker – rett og slett fordi mengden
er så stor, og måten de behandles på, gjør at det går med veldig
store ressurser. Så til representantene Lundteigen, Almeland, Gjelsvik,
Kristjánsson og andre: Jeg mener absolutt ikke at vi skal begrense
adgangen stortingsrepresentantene har til å fremme forslag – absolutt
ikke.
Samtidig er det ikke et særlig godt signal
at det er representantforslag til behandling, og vi opplever at
forslagsstillerne ikke engang er til stede i stortingssalen for å
argumentere for forslaget sitt, eller at det legges fram en komitéinnstilling
basert på et representantforslag, og det er ett eller to innlegg
i salen, så et statsrådsinnlegg, og det er det. Det er rett og slett
ikke verdig. Veldig mange av dem er også åpenbart viktige forslag.
Det er ikke sånn at noen representanter skal stille seg til doms
over andre representanter når det gjelder hva som er gode forslag, og
hva som er dårlige forslag.
Mitt forrige innlegg og dette handler altså
om at vi må ha en praktisk måte å behandle representantforslagene
på, som er annerledes enn i dag. Dagens måte å behandle forslagene
på, ble laget i en tid da det var langt færre representantforslag
enn det er i dag. Er det f.eks. mulig å samle representantforslagene
i felles debatter? Almeland har rett i at det er mulig å gjøre det
i dag også, men hva med å ha andre typer debatter – samle representantforslagene
og debattere dem felles, dele inn etter komiteenes ansvarsområde
eller kanskje etter budsjettområdene, altså rammeområdene, som vi
behandler finansinnstillingen etter? Det er vel 22 stk., og vi har
12 komiteer. Jeg har ikke svaret, men poenget mitt er i alle fall
at vi må se på måten vi behandler forslagene på, både for at forslagene
skal behandles med respekt og verdighet, og uten at det skal legge
beslag på så mye ressurser som det gjør i dag.
For øvrig, til Lundteigen og det med taletid:
Halfdan Hegtun fortalte meg en gang at da han var saksordfører for
behandlingen av folketrygden i Stortinget i 1966, eller i Odelstinget,
rettere sagt – det har jo Stortinget dessverre valgte å legge ned
– hadde han 60 minutters taletid. Debatten gikk over to dager i
Odelstinget. Det er kanskje ikke noe å gå tilbake til, men jeg er
også for å se på hvordan vi gjennomfører debattene i plenum.
Jeg vil igjen understreke noe: Almeland sa
at jeg vil begrense rettighetene til å fremme forslag. Da vil jeg igjen
si at det ønsker jeg ikke å gjøre, men jeg er opptatt av å finne
balansen mellom praktiske måter å gjøre det på og å behandle forslagene
med respekt samtidig.
Helt til slutt: Representanten Martinussen
anmodet presidenten om å avstå fra å bruke dobbeltstemmen. Det er
ingenting som heter det. Dette ser jeg ofte også når jeg leser i
lokalavisene om det som skjer i kommunene: – Ordføreren valgte å
bruke dobbeltstemmen. Det er ingenting som heter å velge å bruke
dobbeltstemmen, ikke i kommunene, etter det lovverket som regulerer det,
og heller ikke i Stortinget, hvor dette reguleres av forretningsordenen.
Det er automatikk i dette. Som det heter i forretningsordenen: Møtelederens
stemme gjør utslaget når det er Stortingets president som er møteleder.
Så det er ikke mulig for presidenten å avstå fra å bruke dobbeltstemmen.
Slik er regelverket, og det følger som sagt av Stortingets forretningsorden.
Presidenten [11:58:27 ]: Representanten
Michael Tetzschner har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og
får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Michael Tetzschner (H) [11:58:36 ] : Representanten Carl I. Hagen
har gjennom sitt lange virke her i salen ofte hatt veldig gode poenger.
Dessverre kan jeg ikke si det i samme monn i dag. Det har aldri
vært til diskusjon at representantforslag ikke er juridisk bindende,
men de er av politisk betydning, for det er en henstilling til regjeringen,
og det er selvfølgelig interessant hvis et flertall i Stortinget
er enig i det forslaget. Så blir det regjeringen som må vurdere
den politiske risikoen ved ikke å følge det opp. Det er noe annet
enn å bryte en rettsnorm. Følgelig blir det helt uaktuelt å forelegge
dette for Riksretten, som jo heller ikke er noe rettsavklarende
organ. De dømmer i enkeltsaker som de forholder seg til. Det Stortinget
eventuelt kunne gjort, hvis man var i tvil om dette, hvilket vi
ikke burde være, var å innhente en betenkning fra Høyesterett, noe
Grunnloven gir mulighet for. Men dette temaet er utenfor diskusjonen.
Audun Lysbakken (SV) [11:59:49 ] : Det er helt riktig at presidenten
ikke kan la være å bruke stemmen sin, og det er jo ganske ironisk
at det må påberopes i en debatt som altså kan lede til en utredning
av om den stemmeplikten skal forsvinne.
Jeg satt i reglementskomiteen, og jeg synes
vi gjorde en god jobb. Jeg synes også presidentskapet har gjort
en god jobb med å følge opp det aller meste. Samtidig må jeg si
at jeg er forundret over at Arbeiderpartiet og Høyre velger å bringe
dette forslaget om å endre budsjettvoteringsreglene videre. At man
velger å gå inn for å gjøre en så vesentlig endring i vårt parlamentariske
system på en så knapp måte, med et så knapt grunnlag i salen, mener jeg
– uavhengig av hva man måtte mene om forslaget – er uklokt. Jeg
synes det er overraskende.
Jeg har motsatt syn på endring av det representanten
Myrli som regel har. Jeg mener det har vært sunt at vi har gjort
store endringer i Grunnloven, og jeg mener det må fortsette. Som
gammelt medlem av Lagtinget synes jeg det var veldig bra at Odelstinget
ble lagt ned – veldig bra – men det skal jo være en tydelig prinsipiell
begrunnelse for den typen endringer. Jeg må si at jeg ikke kan se at
det er lagt fram en god prinsipiell begrunnelse for det som foreslås
her, ikke en god begrunnelse for hvorfor det skal styrke demokratiet
vårt på noe vis. Da sitter vi igjen med at kjernen i det forslaget
som da kanskje skal utredes, egentlig er en forrykkelse av maktbalansen mellom
storting og regjering, uten en tydelig prinsipiell begrunnelse,
men også mellom partiene.
Kanskje kunne Arbeiderpartiet og Høyre da i
det minste ha erkjent – for jeg har en mistanke om det – at en del
av det som lokker ved dette forslaget, nettopp er det at det vil
styrke Arbeiderpartiets og Høyres hånd i forhandlinger i Stortinget.
Det er en ærlig sak, men da får man for det første si det, og for
det andre er det en altfor tynn begrunnelse til å gjøre en endring
av dette slaget.
En må jo da stille seg noen spørsmål, som representanten
Fiskaa var inne på i sted, for en kan bare gå inn for dette hvis
en mener at til syvende og sist har regjeringen alltid mest rett
– men det er ikke historien om budsjettforlikene her i Stortinget.
Tvert imot viser det seg veldig ofte at det er når Stortinget kommer
inn, at ting som virkelig trenger å korrigeres, blir korrigert.
Jeg er enig med representanten Gjelsvik, som sa at dynamikken i
forhandlingene vil vesentlig endres av dette. Det er naivt å tro
noe annet, det er helt åpenbart at det vil gjøre det. Selvfølgelig
vil en regjering alltid ønske å ha et avklart flertall bak seg,
men alle som har vært med på sånne forhandlinger, vet at dette selvfølgelig
vil påvirke dynamikken i det rommet. Det har Gjelsvik helt rett
i.
Er det sånn at uansvarlighet i det norske politiske systemet,
uansvarlig bruk av penger, først og fremst kommer fra Stortinget?
Nå er ikke jeg en av dem som mener at det brukes altfor mye penger
over offentlige budsjetter i Norge, men det er jo mange viktige
debatter om oljeavhengighet, f.eks. Likevel er det jo regjeringene over
lang tid som har stått for hoveddelen av den økningen, så om noen,
som det har vært sagt her, er bekymret for disiplinen, er det først
og fremst regjeringenes disiplin det er snakk om. Det er ingenting
som tyder på annet, og det finnes det jo helt eksakte tall på. Det
er kort og godt ikke forlikene i Stortinget som er den store kostnadsdriveren
på statsbudsjettet, men forlikene sørger for annen balanse. De sørger
for at folk kan bli hørt, og de sørger for at flere partier har
en mulighet til å få gjennomslag for ting som er viktige for dem.
Jeg savner en tydeligere erkjennelse av hva
dette til syvende og sist egentlig handler om. Det handler om at de
to partiene på sentrum-venstre og sentrum-høyre naturlig nok tenker
at det meste blir bedre hvis de får bestemme mer. Det er et ærlig
utgangspunkt. Samtidig vil jeg også si at vi nå lever i en tid som
setter store spørsmålstegn ved den måten å tenke på. Er det sunt
å tenke at andre politiske strømninger ikke bør få så mye innflytelse,
eller er vi tvert imot i en situasjon hvor det er grådig viktig
at en størst mulig del av befolkningen føler at de kan bli hørt?
Det som ligger her, er en form for sentrumsekstremisme
hvor det liksom tenkes at hvis fløyene i politikken får innflytelse,
blir resultatet dårlig. Jeg tror det er en usunn måte å tenke på,
og det er uklokt å bringe dette forslaget til votering i dag.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Irene Ojala (PF) [12:05:21 ] : Takk til representanten Michael
Tetzschner for beskrivelsen av helseforetaksmodellen og måten det
er tenkt at den skal være på. Det var veldig interessant, men det
Tetzschner sier, stemmer dessverre ikke med den virkeligheten vi
lever i.
Jeg er valgt inn på Stortinget nettopp fordi
helseforetakene ikke følger Stortingets beslutninger. Jeg kan forklare
det med et eksempel fra Klinikk Alta. Både regjeringen Solberg og
regjeringen Støre har gjort klare vedtak i sine regjeringserklæringer
om å bygge opp aktiviteten og spesialisthelsetilbudet ved Klinikk
Alta. Jeg viser til Jeløya-erklæringen fra 2018, Granavolden-plattformen
fra 2019 og Hurdalsplattformen fra 2021. I Hurdalsplattformen sier
regjeringen at den vil følge opp prosessen for å videreutvikle spesialisthelsetjenesten ved
Klinikk Alta. Stortinget bevilget i 2021 15 mill. kr til etablering
av en ny operasjonsstue ved Klinikk Alta. Det ble vedtatt med en
klar forventning om økt aktivitet ved dagkirurgien. Selv om midlene
var bevilget av Stortinget, fikk Finnmarkssykehusets styre gjennomslag
for tidligere helseminister Ingvild Kjerkols syn om at pengene kunne
settes på bok og brukes til mer hensiktsmessige forhold som de mente
var formålstjenlig for foretaket. Saken ble ikke behandlet i Stortinget
på den måten.
Stortinget har over flere budsjetter bestemt
at Klinikk Alta skal utvikles. Det står også i Hurdalsplattformen
og hos den tidlige Solberg-regjeringen, som jeg nevnte. Stortinget
vedtok i budsjettet for 2024 at Klinikk Alta skulle styrkes med
en varig økt bevilgning på over 41 mill. kr. Midlene skulle brukes
til videreutvikling av spesialisthelsetjenestene, eller sagt helt
direkte: Disse midlene skulle gå til tiltak for å «hindre unødig
reisevei for eldre og kronisk syke» og gode samhandlingsløsninger
med kommunene og en satsing på geriatri. Regjeringen beskrev videre
i proposisjonen:
«Forslaget muliggjør økt volum på dag-
og polikliniske tilbud til eldre og kronisk syke, som f.eks. dialyse,
kreftbehandling og biologisk behandling.»
Hva skjedde? Jo, Finnmarkssykehuset fikk en
ny direktør, og en helt nyansatt sykehusdirektør besluttet på et
styremøte i desember 2023 brått at dagkirurgien i Alta skulle nedlegges,
og han fikk med en gang styrets godkjenning. Det tok styret to måneder,
uten at foretakstillitsvalgte var nevneverdig berørt, å stenge noe
som hadde tatt 18 år å bygge opp, og det på tross av de beslutningene
som var gjort her på Stortinget flere ganger tidligere. Det er et
tap som koster oss mer enn jeg faktisk noensinne er i stand til
å beskrive fra denne talerstolen, for det går ut over pasienter
ikke bare i Alta-regionen, men i hele Finnmark. Dagkirurgien i Alta
var ikke bygd bare for folk i Alta; den var bygd for at hele Finnmark
skulle kunne få en enklere operasjon på dagkirurgien der.
Jeg har vanligvis tre minutters taletid her
på Stortingets talerstol. Alle andre har 5 minutter og får snakke
før statsråden. Det har jeg aldri mulighet til, annet enn i saker
fra helse- og omsorgskomiteen. Så er det altså sånn at på under
to år har hele helsetilbudet i Finnmark faktisk kollapset, etter
at styret og ny administrerende direktør endret hele sykehusstrukturen
i et fylke som er nødvendig og viktig for Norge av – som regjeringen
selv har sagt – sikkerhets- og utenrikspolitiske årsaker. Verken
Stortinget, regjeringen eller helseforetakene gjør noe for å forberede
helse og sykehustjenesten i Finnmark til kriser og krig, og helseforetaket
sier at det ikke er deres ansvar. Hva gjør vi så her fra Stortinget?
Det er interessante spørsmål.
Gjennom skriftlige spørsmål, taler og andre
henvendelser har jeg oppfordret helseministeren og regjeringen til
å bruke nødbrems – hvis man kan kalle noe her på Stortinget en nødbrems.
Erfaringen fra svar vi har fått, er at når jeg stiller helseministeren
spørsmål om situasjonen i Helse nord og Finnmarkssykehuset, stiller
jo ministeren og hans team spørsmålene videre til helseforetaket.
De svarer da det de ser, ikke det fotfolket ser – de som jobber
med pasientene, og pasienten selv, med det de opplever.
Det er kanskje greit å være klar over at når
jeg stiller spørsmål, suger jeg dem ikke ut av mitt eget bryst.
Jeg snakker med fagfolk som står i arbeidet, med personell fra prehospitale
tjenester, intensivjordmødre – ja, folk fra hele spekteret – og
med pasienter som står i det, og deres pårørende. Når svarene så
kommer fra ministeren, leser jeg dem ikke alene. Da sender jeg dem
til dem som har delt sine bekymringer med meg, og spør om de kjenner
seg igjen i det svaret som helseministeren gir, sett opp mot helseforetakenes
oppdrag. Da svarer de at det gjør de ikke, og at storting og regjering
ikke har peiling på hva de står i. Hva skal jeg da gjøre som alenerepresentant,
valgt inn direkte fra folket fra Finnmark, annet enn å stå her på
Stortingets talerstol og formidle utfordringene som folk faktisk
står i? Det er direkte farlig, det som skjer, fordi vi ikke klarer
å berge nødvendige og helt grunnleggende helsetjenester for befolkningen
i Finnmark.
Helt avslutningsvis skal jeg gjøre noe som
jeg sannsynligvis ikke har lov til å gjøre – jeg har gjort det en
gang før. Klinikk Alta hadde så og så mye, så ba de om penger, og
så fikk de så og så mye, men helsedirektøren tok bort det, og så
sitter de igjen med mye mindre enn det de hadde før Stortinget bevilget
penger. Det er helseforetakene som har tatt ansvaret, og Stortinget
har lukket øynene. Derfor står vi der med de problemene vi har,
og derfor er jeg her på Stortinget.
Presidenten [12:11:11 ]: Presidenten
vil bemerke at man i henhold til forretningsordenen skal holde seg helt
etter sakens tittel. Det var litt på siden, men presidenten lot
det passere.
Presidenten vil også gjøre oppmerksom på at
det ikke er lov å bruke effekter på talerstolen, som representanten
gjorde avslutningsvis.
Marie Sneve Martinussen (R) [12:11:43 ] : Det stemmer at presidenten
ikke kan velge å la være å bruke sin dobbeltstemme, men dette er
altså et formelt halmstrå som jeg tror har vært vanskelig å finne
for Arbeiderpartiet, for det er heller ingen fra Arbeiderpartiet
i presidentskapet som deltar i debatten for å forsvare sitt eget forslag.
Vi har heldigvis flere presidenter på dette stortinget. Vi har folk
i presidentskapet fra Senterpartiet, fra Fremskrittspartiet og fra
SV, som helt fint kan presidere, og som helt fint også kan dermed
bruke dobbeltstemmen hvis saken må opp to ganger. Uansett er poenget
at det ikke er flertall for dette forslaget i Stortinget – når Arbeiderpartiet
og Høyre er enige om noe, er det ikke det. Jeg vil utfordre alle
Arbeiderpartiets representanter: Ta en Ola Borten Moe. Er det ingen
i Arbeiderpartiet som ser problemet i dette forslaget og ser problemet
i at det skal gjennom med minste mulig margin? Det er lov til å
stemme imot sitt eget parti. Det gjør i hvert fall folk i Senterpartiet.
Det kan man også gjøre i Arbeiderpartiet.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:12:54 ] : Eg merkar meg at representanten
Myrli presiserte at han ikkje var imot representantforslag i seg
sjølv, men at den store mengda går ut over Stortingets behandling
av andre saker. Det er fullt mogleg å samle behandlinga av ulike
representantforslag som tematisk heng saman, i same innstilling
frå ein komité og i ein felles debatt, og det vert òg gjort i ei
rekkje samanhengar i dag. Det er òg mogleg å ha forskjellige innstillingar,
men likevel ha ein samla debatt. Men å skulle innføre nye reglar
som pressar dette ytterlegare saman, og som nærast bidrar til å
få ei summarisk behandling av ei rekkje representantforslag, gjer
jo at ein ikkje får ei ordentleg behandling av dei temaa som er
tekne opp i det enkelte representantforslaget.
Elles må eg òg seie til representanten Myrli
at det ikkje er mindre enn fascinerande at han viser til det han gjer.
Eg er heilt einig i at det er viktig at representantar er til stades
i salen. Stortingssalen er viktig. Debattane i stortingssalen er
viktige, og det burde ha vore meir og ikkje mindre debatt i stortingssalen.
Men når representanten Myrli viser til at det ikkje er Stortinget
verdig at det knapt nok er til stades representantar i salen frå
det partiet som har fremja forslag, synest eg kanskje at representanten
Myrli bør sjå litt på sitt eige parti. I denne saka ligg det føre
eit grunnleggjande forslag om korleis vi skal behandle noko av det
aller viktigaste som Stortinget behandlar, nemleg landets statsbudsjett,
om å endre reglar og prosedyrar for det. Arbeidarpartiet og Høgre
er dei to partia som ønskjer ei slik utgreiing. Så langt eg har registrert,
er representanten Myrli den einaste representanten frå Arbeidarpartiet
– av Arbeidarpartiet sine 48 stortingsrepresentantar – som er til
stades i salen, og som har teke ordet. Det er kanskje eit grunnlag
for at Arbeidarpartiet sjølv går i seg sjølv når det gjeld å vere
til stades i salen i viktige debattar. Og det er ikkje første gong:
Representanten Myrli snakka om at dei som har fremja forslag til
behandling i Stortinget, må vere til stades i debattane. Kva var
det som skjedde i førre veke, då vi behandla regjeringa sitt forslag
om at ein skal starte innføring av fjerde energimarknadspakke og
vedta nye EU-direktiv som gjev meir makt til EU over Noreg? Forutan
talspersonen til Arbeidarpartiet, var det éin stortingsrepresentant
frå Arbeidarpartiet som følgde den debatten, og som til sjuande
og sist, etter sterke oppfordringar, gjekk opp og tok eit innlegg
heilt på slutten av debatten. Elles var Arbeidarpartiet fullstendig
fråverande i debatten, i ei sak som Arbeidarparti-regjeringa hadde
lagt fram til behandling i Stortinget, og som er ei stor og viktig
sak om noko så grunnleggjande som dei norske energiressursane, kontroll
over krafta og energipolitikken i Noreg.
Det er heilt riktig at når presidenten til
sjuande og sist stemmer i ei konkret sak, kan ein ikkje velje eller ikkje
velje å bruke dobbeltstemma, men det det er grunn til å fokusere
på, er om Arbeidarpartiet og representanten Myrli meiner at det
er fornuftig å setje i gang ei utgreiing av ein slik type spørsmål
med minst mogleg margin i Stortinget. Der har presidenten frå Arbeidarpartiet
ei moglegheit gjennom å velje ei anna tilnærming til spørsmålet.
Han kan stemme annleis. Eller representanten Myrli kan stemme annleis.
Som eg viste til i mitt førre innlegg: Representanten Myrli har
vore særdeles opptatt av å behalde og ta vare på grunnleggjande forhold
når det gjeld korleis saker vert behandla i Stortinget. Eg meiner
han burde ha vore med på både den språklege fornyinga av Grunnlova
og å få Grunnlova på nynorsk. Men i denne saka har representanten
Myrli verkeleg ei moglegheit til å stanse ei utgreiing som vil bidra
til ei heilt grunnleggjande endring i korleis Stortinget behandlar
statsbudsjettet, ei grunnleggjande endring i maktforholda både mellom
regjering og storting, og mellom dei store og mindre partia i Stortinget.
Eg vil absolutt oppmode representanten Myrli om – både på vegner
av det han sjølv har stått for over tid, og på vegner av sitt parti,
Arbeidarpartiet – å tenkje nøye gjennom korleis ein handterer dette
spørsmålet.
Jan Tore Sanner (H) [12:18:03 ] : La meg først si at jeg er
enig med dem som har sagt at dette har vært en god og forfriskende
debatt. Vi burde ha flere av denne typen hvor vi diskuterer vår
egen arbeidsform og vår egen rolle.
Representanten Gjelsvik forsøkte å fremstille
det dithen at mitt viktigste argument for å se på budsjettprosessen,
var at enhver regjering ville være interessert i å få igjennom sitt
eget budsjett. Det sier seg i og for seg selv at det vil enhver
regjering være, uavhengig av om det er en flertalls- eller mindretallsregjering,
men det var ikke mitt argument.
Hele denne diskusjonen kom, som jeg var inne
på i mitt første innlegg, opp etter den ganske dramatiske budsjettprosessen
i 1998 under Bondevik I-regjeringen, hvor det ble et kompromiss
på overtid, og diskusjonen fortsatte inn i makt- og demokratiutredningen.
Etter at vi fikk en flertallsregjering, er det klart at fra 2005
til 2013 var ikke dette noe tema.
Når vi nå har sett utviklingen i de senere
budsjettprosessene, hvor det nærmest ser ut til å være normalen at
det ikke gis reell inndekning for påplussinger i budsjettdebatten,
er det grunn til å tro at dette vil kunne bli en mer aktuell debatt
i årene som kommer, ikke minst hvis Stortinget ser ut i nærheten
av det dagens meningsmålinger viser, hvor det blir svært mange partier
som eventuelt vil gå inn i slike forhandlinger. Da vil det kunne
bli svært krevende, og det vil kunne gjøre at denne diskusjonen
kommer opp igjen.
Jeg har lyst til å si at jeg er enig med Lysbakken
på flere punkt, og særlig på ett punkt. Det er at kompromisser ofte
bidrar til at forslagene blir bedre. Det er en veldig god arbeidsform,
både i regjering og mellom regjering og storting. Det så vi under
pandemien, hvor vi hadde både gode samtaler og gode kompromisser,
og man ser det veldig ofte i budsjettkompromisser. Derfor deler ikke
jeg den frykten som en del partier gir uttrykk for, om at en mindretallsregjering
vil forsøke å presse igjennom sitt forslag raskest mulig. Nei, jeg
tror tvert imot at enhver regjering vil se at forslag også kan bli
bedre i dialog med og i kompromisser i Stortinget, og at enhver mindretallsregjering
vil være mest interessert i å få til en budsjettavtale. Slik at
det forslaget som diskuteres, er en unntaksregel. I dag har vi bare
ett redskap i verktøykassen, og det er kabinettspørsmål. Dette forslaget
vil kunne bidra til at regjeringspartiene i samtalene vil kunne ha
et verktøy til. Men jeg holder fast ved at også for en mindretallsregjering
vil det være en fordel å ha en budsjettavtale.
Det er litt underlig å høre de store ordene
til bl.a. Gjelsvik, hvor det snakkes om svært alvorlig, svært dramatisk.
Jeg har lyst til å minne om at Stortinget har gitt denne muligheten
for alternativ votering til kommunene. Også Senterpartiet har stemt
for at kommunene skal kunne ha denne muligheten til alternativ votering.
Det er bare ett parti som har vært imot det. Det er Fremskrittspartiet,
og de er dermed også konsekvent i denne diskusjonen. Senest i slutten
av mai ble det behandlet et representantforslag fra Fremskrittspartiet,
som ønsket å fjerne denne muligheten, eller i hvert fall utrede
og se på andre muligheter for kommunene. Senterpartiet, SV og Rødt
stemte for at kommunene skulle ha mulighet til slik alternativ votering,
og da virker det litt underlig at man bruker store ord som «svært
alvorlig» og «udemokratisk». Man mener at dette er helt ok og demokratisk
i kommunene, men at det vil være svært alvorlig for Stortinget.
Jeg håper at Stortinget slutter seg til en
utredning av dette forslaget, og hvis det ikke vedtas nå, vil det
jo ligge som en mulighet for fremtiden.
Marit Arnstad (Sp) [12:23:28 ] : Jeg skjønner at vi er på tampen
av debatten, men jeg føler likevel behov for å ta ordet. Jeg må
si jeg synes det er veldig, veldig rart at Høyre og Arbeiderpartiet
ser seg tjent med å presse dette forslaget igjennom på den måten
man nå gjør det, at en ved bruk av presidentens dobbeltstemme skal
presse igjennom et forslag som hele resten av Stortinget i dag er
imot, at en ikke her i det minste har tatt seg tid til en grundig
vurdering og gjennomgang av det med de andre partiene, også utenom
reglementskomiteen, og også se det i en breiere sammenheng med andre
parlamentariske prinsipp.
Det er jo ikke det at det er udemokratisk,
men det er i strid med det parlamentariske prinsipp. Det er en helt uholdbar
sammenligning med norske kommuner representanten Sanner kommer med.
354 av 357 norske kommuner har formannskapsmodell. Formannskapsmodell
er ikke parlamentarisme. Det er en helt annen styringsmodell. Det
finnes ingen «regjering» som skal stå til ansvar for et «storting»,
eller en kommuneregjering for et kommunestyre. Formannskapsmodellens
utgangspunkt er konsensus. Det er klart at det å sammenligne kommuner
og parlamentarismen i forholdet mellom regjering og storting, er
to helt vidt forskjellige ting.
Jeg er også enig i at kompromiss og forlik
er en del av arbeidet i Stortinget, og det er en fornuftig del av
arbeidet i Stortinget. Det er en del av arbeidet i Stortinget, som
også, som representanten Lysbakken var inne på, ofte gjør vedtakene
samlet sett bedre enn det de opprinnelig var. Det blir sagt fra
representanten Sanner at dette er en unntaksregel, det vil bare
bli brukt unntaksvis. Nei, det kommer ikke til å bli det. Det kommer
til å bli regelen. Det kommer til å bli regelen at man presser fram
forslag som ikke har flertall bak seg i Stortinget. Det kommer ikke
til å bli brukt som et unntak. Det er ikke sånn at en mindretallsregjering
kommer til å sitte i ukesvis med opposisjonen for å prøve å få flertall
for sitt forslag i Stortinget. Tvert imot, de kommer sjølsagt til
å bruke denne muligheten til å sette til side det nødvendige behovet
for kompromiss og forlik, som er en del av dagens arbeid i Stortinget.
Jeg tror det kommer til å føre til ustabilitet
når det gjelder den økonomiske politikken resten av året. Jeg tror
at det å ikke ha et forlik bak seg i Stortinget for statsbudsjettet,
kommer til å åpne for omkamper om statsbudsjettet gjennom hele budsjettåret.
Det kommer til å føre til at man tar opp saker, for det ikke er
noe forlik man føler noen forpliktelse knyttet til. Det tror jeg
kommer til å bli meget urolig, og det kommer også til å bidra til
ustabilitet gjennom året.
Og det er sjølsagt en klar maktforskyvning
fra storting til regjering. Det er jo ingen tvil om det. Dette er
en maktforskyvning fra storting til mindretallsregjeringer, som
hittil i alle fall ofte har bestått av Høyre eller Arbeiderpartiet.
En må også tenke over når det gjelder et slikt
scenario, at det er jo sikkert at dette bestandig vil handle om
å ta stilling til enten Høyres eller Arbeiderpartiets forslag. Vi
vet ikke helt hvordan stortingene framover kommer til å bli. Hvis
vi ser på et scenario der de reglene gjaldt i dag, og man fikk et
storting basert på dagens meningsmåling, så ville partiet Høyre
vært nødt til å velge mellom Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets
budsjettforslag ved høstens budsjettbehandling. Det er en situasjon
Høyre ikke vil synes var veldig bekvem. Jeg regner med at Høyre
da ville tenkt at det burde være mulig å ha fornuftige forhandlinger,
bidratt til å få et flertall i Stortinget og så stått ved et forlik
inngått i Stortinget. Det er den muligheten en langt på vei opphever
ved å innføre en slik regel. Derfor burde den ikke utredes, og derfor bør
den heller ikke presses igjennom med det knappe flertallet som Arbeiderpartiet
og Høyre legger opp til i dag.
Presidenten [12:27:32 ]: Presidenten
vil forsiktig antyde at debatten kanskje snart er over, og at det
som skal sies i saken, etter hvert er blitt sagt. Første visepresident Harberg
får ordet til en avslutning.
Første visepresident Svein Harberg [12:27:50 ] : Som den som
la det fram, føler jeg det er greit med en ørliten oppsummering
òg.
For det første må jeg si det er fascinerende
å få tilkjennegitt hvordan Senterpartiet i regjering vil behandle
en sånn løsning hvis den oppstår. De kommer til å bruke den. Det
var helt tydelig etter Arnstads innlegg.
Det er blitt sagt gang på gang at det er ikke
flertall i denne salen for denne løsningen. Ja, da er jeg feilinformert,
for vi vet tallet på Arbeiderpartiets og Høyres representanter,
og vi vet at representanten Tybring-Gjedde klart har sagt at han
vil støtte dette, men han er på reise i dag. Så hvis vi snakker
om flertallet i denne sal, er det faktisk flertall. Ja, det er knapt
– det er riktig.
Jeg vil takke for debatten. Jeg synes det er
flott at vi har en skikkelig debatt om Stortingets forretningsorden.
Det er viktig. Det som kanskje er litt fascinerende, er at det som
har preget debatten, er de to temaene der vi ikke konkluderer i
denne innstillingen. Vi ber om en utredning av et forslag som kom
til reglementskomiteen, og så sier vi at vi må lage noen regler
rundt et representantforslag i samarbeid med partiene, om hvordan
vi skal gjøre dette framover. Der konkluderer vi ikke, men det har
vært en nyttig debatt og en god debatt, det må jeg si.
Undertegnede har stor og fullstendig respekt
for at representantene har rett til å fremme forslag. Det må stå fast.
Det var tydelig i det utvalget som jeg ledet, som jeg ikke liker
å si kallenavnet på, men de fleste her vet hva det dreier seg om.
Vi så på ordningene på Stortinget og konkluderte med at nei, vi
kan ikke røre ved den retten. Det har vært diskutert i flere andre
sammenhenger, og nå sist i reglementskomiteen. Men det er ingen
tvil om at volumet er en utfordring. Når vi på gruppemøtet for noen
uker siden hadde hundre saker til behandling, det aller meste representantforslag,
så får de ikke god behandling uansett.
Det har slått meg at jeg har en plan om at
jeg skal ha litt bedre tid til høsten, og da har jeg en «to do»-liste.
På den listen står det nå at jeg skal gå igjennom alle de gangene
en taler her i salen har sagt at dette kan vi ikke konkludere på
før vi har en skikkelig utredning. Det har vært sagt mange ganger,
og nå er det plutselig riv ruskende galt med utredning. Jeg skal
telle opp, og så kan det være at jeg formidler det til noen av dere
som skal være her videre.
Det er imidlertid noe vi tar grep om når det
gjelder budsjettforhandlingene, og det er at vi vil ha slutt på
det som nå skjer, at vi får en flertallsinnstilling så sent at opposisjonen
ikke får god tid til å behandle den. Så vi gjør grep i denne innstillingen
som vil forbedre budsjettbehandlingen, og det er bra. Det blir mer
demokratisk, og det setter jeg pris på at det er støtte til.
Det er også noe annet som har vært nevnt en
del òg i debatten her, som vi heller ikke har konkludert på, men
vi har diskuterte det mye i reglementskomiteen, i hvert fall. Det
gjelder debattene i salen. Hvordan kan vi få deltakelse der det
ville være riktig, f.eks. ved representantforslag som noen har fremmet?
Hvordan kan vi få mer aktiv debatt i salen istedenfor å flytte den
ut på andre arenaer? Dette er en viktig sal. Det er viktig at vi
har gode debatter her – gode, opplysende debatter her – og at vi
har rom for å være uenig i sak og lande på gode beslutninger for
landet vårt.
Tusen takk for debatten. Vi oppdaterer og gjør
forbedringer i forretningsordenen i dag.
Presidenten [12:32:03 ]: Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 3.
Votering, se voteringskapittel