Presidenten [13:26:42 ]: Etter ynske
frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt
til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.
Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida
– verta gjeve anledning til inntil fire replikkar med svar etter innlegg
frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista
utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.
Marit Arnstad (Sp) [13:27:18 ] (ordfører for saken): Først
vil jeg få lov til å takke komiteen for et godt samarbeid i denne
saken.
Saken gjelder to forslag fra representantene
Une Bastholm, Rasmus Hansson og Sigrid Zurbuchen Heiberg. Representantene
ber regjeringen utrede og legge fram forslag til ny lov som gir
kommunene mulighet til statlig vern av markaområder og grøntarealer.
Regjeringen bes videre fremme forslag om å opprette en egen vernekategori
for bynaturparker i naturmangfoldloven. Bakgrunnen for forslagene
er et ønske om å styrke vernet av bynær natur for å trygge det biologiske
mangfoldet samt å sikre varig tilgang for friluftsaktivitet i disse områdene
for befolkningen i byer og tettsteder.
Senterpartiet er enig i at tilgangen til nærnatur
er viktig for folks livskvalitet, og det er i tillegg dypt befestet i
norsk kultur og identitet. Uteaktiviteter skaper trivsel og en bedre
forståelse for naturen. Tilgang til nære rekreasjonsområder er viktig
for å sikre lett tilgang til friluftsliv, særlig for unger og ungdom
i tette boligområder.
Det er likevel etter flertallets syn ikke behov
for en ny vernekategori for bynær natur. Vi stiller oss bak statsrådens
påpekning av at det forvaltningsmessig kan være vanskelig å kombinere
vern i områder med omfattende inngrep, aktivitet og betydelige brukerinteresser.
Det er kommunene som i dag har hovedansvaret
for byutvikling og for arealplanlegging, et ansvar Senterpartiet
mener er korrekt plassert. Avveiningene mellom bruk og bevaring
i disse bynære grøntarealene er et viktig spørsmål for lokaldemokratiet
å ta stilling til. Kommunene har i dag, gjennom sin rolle som arealforvalter, virkemidler
som kan benyttes når det gjelder disse spørsmålene. De hensyn som
forslagsstillerne her ønsker å ivareta, mener vi derfor allerede
kan ivaretas gjennom dagens lovverk og ansvarsfordeling.
Staten er allerede involvert i arbeidet med
utvikling av grøntområder i levekårsutsatte områder, gjennom de avtalebaserte
områdesatsingene. Videre har kommunene tilgang til midler, f.eks.
gjennom ordningen Natursats, der det kan søkes om midler til å gjennomføre
en planvask av eldre arealplaner, utarbeidelse av kommunedelplaner
for naturmangfold eller gjennomføring av forbedringstiltak for naturmangfoldet.
Flertallet i komiteen mener at det er en god
tilnærming for å gjøre norske kommuner bedre rustet til sjøl å avgjøre
og ivareta naturområder de forvalter.
M
ani Hussaini (A) [13:29:57 ] : Undertegnede har vært saksordfører
for flere lignende representantforslag tidligere i denne stortingsperioden.
Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet deler forslagsstillernes
ønske om å ta vare på naturen nær der folk bor, og som er tilgjengelig for
folk. Vi har fremmet forslag om det gjennom ulike stortingsmeldinger
og proposisjoner i denne stortingsperioden, senest i naturmeldingen,
som var med på å styrke kommunenes mulighet for nettopp å ta vare
på flere sånne områder.
Så til hovedspørsmålet som er blitt reist av
forslagsstillerne, om behovet for egne regler for vern av natur nær
byer og tettsteder. Det har, som sagt, blitt diskutert tidligere
i denne salen, men det har også blitt vurdert tidligere. Disse vurderingene
har særlig sett på behovet for å innføre en egen hjemmel for såkalte
bynasjonalparker. Alle disse vurderingene har da konkludert med at
vi har tilstrekkelige lovhjemler til å ta vare på de bynære naturområdene
på en langsiktig og god måte, og dermed er det ikke behov for å
gjøre det forslagstillerne foreslår. Det er allerede ivaretatt.
Ola Elvestuen (V) [13:31:33 ] : Venstre kommer til å støtte
begge forslagene. Jeg er ikke enig med siste taler i at regjeringen
har vært god til å styrke vern av natur. Tvert imot synes jeg naturmeldingen
egentlig gjør det enklere, for den styrker vel først og fremst kommunenes
rett til å bygge ned mer natur, og bit-for-bit-nedbyggingen fortsetter.
Disse forslagene vil vi støtte.
Det første omfatter det som gjelder nærområder, altså
markaområder. Rundt Oslo har vi en egen markalov, men det vil være
bra hvis også andre byer kunne ha en lov om marka omkring seg. Det
er et ønske i Trondheim, Bergen har noe tilsvarende, og det kan
være andre som ønsker det. I Drammen kommune er dette også en diskusjon.
Om det ikke er en lov som Markaloven rundt Oslo, bør det i hvert
fall være vedtak der man kan sette grensene nasjonalt, og så kan
man ha en enklere saksgang med forskrifter for å håndtere dette.
Da hadde det vært en fordel rundt flere byer å få dette vedtatt
nasjonal.
Det siste spørsmålet gjelder det som her kalles
bynaturpark. Fra Venstres side av har vi hatt forslag om bynasjonalpark
tidligere. Jeg er også uenig i at dette er ivaretatt i dag. I Sverige
og Finland har de det de kaller nasjonalstatsparker. Det er ganske
vanlig i byer. Djurgården er en statspark. I Finland er det mange
byer som har nasjonalstatsparker. Jeg mener vi også kunne ha det samme.
Grunnen til at vi trenger å ha en egen vernekategori for det, er
at i nasjonalparkene er det strenge krav til at man ikke kan ha
tekniske inngrep, så det vil ikke fungere inne i byområdene. Derfor
bør vi igjen se til våre naboer, se på hva Sverige gjør, se på hva
Finland gjør. Der fungerer dette godt og er populært. Vi burde få
det samme regelverket og det samme lovverket også her for å ta bedre
vare på våre naturområder i og i nærheten av våre byer. I Trondheim
har man et slikt ønske for Lade. Byrådet har gått inn for det, og
det vil være et godt første eksempel på at vi kunne få etablert
en bynasjonalpark, eller en bynaturpark også i Norge.
Med det tar jeg opp de forslagene Venstre er
med på.
Presidenten [13:34:20 ]: Då har representanten
Ola Elvestuen teke opp dei forslaga han refererte til.
Une Bastholm (MDG) [13:34:29 ] : Jeg synes det er en god avslutning
av en rekke Dokument 8-forslag fra Miljøpartiet De Grønne i denne
sesjonen at det siste handler om nærnaturen vår. Det har også, som
jeg nevnte tidligere, vært oppe før i sesjonen. Grunnen til at vi
fremmer det, er at det er et reelt behov. Trondheim kommune er et
eksempel. De får som svar, litt vagt, at dette menes å være ivaretatt,
men ingen kan vise til hvilke hjemler de kan bruke for å gi et varig
statlig vern av Ladehalvøya, slik kommunen og kommuneflertallet ønsker
seg.
Nærnaturen er viktig for folkehelse, tilhørighet,
rekreasjon og livskvalitet, og det er nå veldig mange grøntområder
som er under press. Veldig mange opplever at Hundremeterskogen,
strandsonen eller bekken gjennom nabolaget bygges ned til fordel
for boliger, hytter eller næringsparker. Dette er også forslag som
handler om generasjonsrettferdighet og sosial fordeling. Fordi naturen
er uten deltakeravgift – og den er gratis – er det også det mest
tilgjengelige vi kan tilby av folkehelsetiltak og friluftsliv for
folk, uansett hvordan lommeboka ser ut.
Det vi tydeliggjøre nå, selv om det er litt
kjedelig, og det forslaget egentlig handler om – for det handler egentlig
ikke om Hundremeterskogen, det handler om to andre ting – er hvordan
vi kan få to vernekategorier for større områder bynært som ikke
passer inn i de vernekategoriene vi har i dag, de som er verken
spektakulær når det gjelder kulturminner, eller har gode nok naturkvaliteter
eller rikt nok naturmangfold, sjelden nok til at de faller inn under
kategoriene for det. Dette handler om å gi det en vernekategori,
f.eks. Ladehalvøya, som er veldig mye brukt av lokalbefolkningen.
Jeg synes det er et paradoks at et flertall
i et kommunestyre kan vedta å bygge ned nærnatur ved å gjøre om arealplanen,
men et flertall i kommunestyret har ikke lov i dag til å gi et varig
vern av viktig nærnatur for lokalbefolkningen. Det er derfor jeg
bruker ordene «generasjons rettferdighet», for det er ikke veldig
lett å ta tilbake den naturen hvis den først er bygd ned.
Det andre dette handler om, er det representanten Elvestuen
også var innom, å gjøre den muligheten vi har hatt i Oslo-området,
med markagrensen og Markaloven tilgjengelig for flere byer. Det
er et strengt urbant forslag som handler om at i disse områdene
hvor det er et sterkt utbyggingspress, trenger man et ekstra vern
av nærnaturen. Vi fremmer naturargumentet i tillegg. Tettsteder
og byer i Norge har ofte utviklet seg i områder med rik jord og
stort biologisk mangfold, så det er også sammenhenger her.
Jeg tenker at det er et paradoks at når et
flertall i Trondheim kommune ønsker å ta vare på naturen, så får de
framover, for flere generasjoner, i dag beskjed om at det er ivaretatt,
men det er ingen mulighet som blir pekt på som reell.
Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [13:37:48 ] : Nærnaturen
må vi ta vare på. Det er jeg og representantene som har fremmet
forslaget, enige om. Gode naturområder nær der vi bor, betyr mye
for livskvaliteten både for barn og voksne og for folkehelsen. Det
gjelder både naturen i byene og naturen rett utenfor. Naturverdiene
er ofte store her, fordi disse områdene har klima og jordsmonn som
er attraktivt for både naturmangfold og mennesker.
Spørsmålet er om virkemidlene representantene foreslår,
er de riktige, og jeg tror ikke det. For områder med store natur-
eller landskapsverdier er ikke nærhet til by i seg selv noe hinder
for å bruke vernekategoriene vi allerede har. Østmarka nasjonalpark
er et godt eksempel. Det er også mange byer som har naturreservater og
landskapsvernområder godt innenfor bygrensen.
For all annen natur har vi andre ordninger,
som statlig eller kommunal sikring av friluftsområder, eller aller viktigst:
plan- og bygningsloven. Disse virkemidlene gir gode muligheter for
å ta vare på nærnaturen.
Kommunene har et stort ansvar og sitter på
nøkkelen til en bærekraftig forvaltning av naturen, til nytte for både
folk og bedrifter, og det er kommunene som har hovedansvaret for
byutvikling og for arealplanlegging etter plan- og bygningsloven.
Arealene i og nær by- og tettstedssentre er de viktigste for den
samlede utviklingen av byen og tettstedet.
Jeg mener derfor det er viktigere og riktigere
at kommunene blir flinkere til å bruke mulighetene som ligger i
plan- og bygningsloven enn at vi innfører en ny nærnaturlov eller
nye vernekategorier i naturmangfoldloven. Dette er òg det sentrale
budskapet i naturmeldingen. Vi vil gjøre det enklere for kommunene
å ta gode valg for naturen, og dermed også for folk og by. Vi vil
styrke kommunenes kapasitet og kompetanse for naturvennlig planlegging,
samtidig som vi selvfølgelig skal stramme til og være strengere
der det er nødvendig. I sum handler det om å stanse tap av natur.
Dette har vi allerede begynt med, bl.a. gjennom
det påbegynte arbeidet med naturregnskap og tilskuddsordninger som
Natursats. Framover vil vi også jobbe for bedre veiledning til kommunene,
utrede regionale oppgaver og avlastende team som kan tilby fagkompetanse til
kommunene, og se nærmere på mulige endringer i plan- og bygningsloven
for å styrke hensynet til naturen. På denne måten vil vi òg sette
kommunene enda bedre i stand til å bidra til Norges målsetting om
bynatur og om å øke naturareal og kvalitet på natur i byer.
Presidenten [13:40:24 ]: Det er vert
replikkordskifte.
Une Bastholm (MDG) [13:40:34 ] : Det sitter et byråd i Trondheim
som har lyst til å gi et varig og statlig vern av Ladehalvøya. De
får beskjed om at det finnes vernekategorier i dag til å gjøre det,
men de får ikke noe hjelp av staten til å peke ut hva det i så fall
er, eller noe initiativ til å få det gjort. Hvordan mener statsråden
at Trondheim skal gå fram nå for å få et varig vern av Ladehalvøya
som en bynaturpark?
Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [13:41:12 ] : Der mener jeg
at det finnes mange gode verktøy i verktøykassen. For det første:
I strandsonen gjelder det etter plan- og bygningsloven allerede
et generelt byggeforbud, og det kan kommunen sørge for at blir praktisert strengt.
De har muligheten til å bruke verktøy for både statlig og kommunalt
sikrede friluftsområder i strandsonen. Der finnes det allerede tre
statlig sikrede områder i området i dag, både Østmarkneset, Kariodden
og Sjømannsvegen/Kjerringberget. Gjennom den typen verktøy og virkemidler
er det full mulighet for å sørge for at man tar vare på de områdene
på en klok og god måte.
Samtidig vil jeg si at det å kombinere områdevern etter
naturmangfoldloven slik den foreligger i dag, med f.eks. områder
som Lade, der det er omfattende inngrep, pågående aktivitet og betydelige
brukerinteresser, det tror jeg vil være krevende. Da er det bedre
å bruke en kombinasjon av de verktøyene og virkemidlene som vi har
i dag.
Une Bastholm (MDG) [13:42:15 ] : Det betyr altså at statsråden
er uenig i at man bør ha, eller kan ha, et helhetlig vern av Ladehalvøya
som en bynaturpark, som byrådet selv har valgt å kalle det, hvor
man får et helhetlig statlig vern av området på grunn av friluftsverdiene
det har som en helhet?
Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [13:42:34 ] : Jeg er ikke
nødvendigvis mot det i seg selv. Mitt hovedpoeng var igjen at vi
har en rekke verktøy i verktøykassen som jeg mener man kan bruke
for å sørge for at man langsiktig tar vare på dette området. Hva
man i og for seg kaller det, skal ikke jeg legge meg opp i, men
å bruke en kombinasjon av de verktøyene tror jeg vil være en hensiktsmessig
måte for langsiktig å kunne sørge for at man tar vare på f.eks.
dette spesifikke området for framtiden. Der er det full adgang til
å bruke en kombinasjon av f.eks. plan- og bygningsloven og statlig
og kommunalt sikrede friluftsområder. De vil være sikret for framtiden.
Vi har mange gode eksempler på sånne områder langs hele kysten vår
som er tatt vare på for framtiden. Det er klokt og godt, og det
sikrer at det er tilgang til friluftsområdene også for framtidige
generasjoner. De verktøyene virker effektivt, så lenge man finner
en hensiktsmessig måte å bruke dem på i kombinasjon.
Une Bastholm (MDG) [13:43:31 ] : Jeg tror det var så langt
vi kom med det forslaget.
Det andre forslaget handler om en nærnaturlov. Den
kunne også ha vært kalt en markalov som gjelder for flere kommuner
eller flere deler av landet. Jeg synes jo det er litt urettferdig
at vi her i hovedstadsregionen har tilgang på en markalov, mens
man rundt mange andre større byer ikke har et tilsvarende vern av
nærnaturen og marka i sitt område, som er kjempeviktig for friluftsliv
og folkehelse.
Hva er statsrådens grunner til å være imot
en nærnaturlov?
Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [13:44:10 ] : Igjen tror
jeg ikke først og fremst det er å opprette nye verktøy i seg selv
som er det som kreves på dette området. Det handler om å bruke de
verktøyene vi har, på en god måte, og å skaffe noen andre typer
verktøy som vi mangler i arealforvaltningen i dag. Jeg har ment
at f.eks. det å få på plass naturregnskap, å få en bedre oversikt
over den naturen vi har sånn at kommunene kan integrere det i sin
planlegging, bør være en hovedprioritet. Det vil gjøre det både
enklere for kommunene å sette tydeligere rammer og vanskeligere
for kommunene å tillate nedbygging der vi ikke bør bygge ned.
Jeg skal ikke nødvendigvis utelukke at et konkret forslag
om en ny markalov for et konkret område i Norge er noe vi skal vurdere
for framtiden. Det får vi eventuelt vurdere hvis det kommer et lokalt
initiativ om det, men en sånn generell type lov tror jeg ikke nødvendigvis er
det som er det mest hensiktsmessige for å supplere den verktøykassen
vi har i dag.
Une Bastholm (MDG) [13:45:14 ] : Jeg synes det er litt rart
å mene at når vi har denne ordningen for osloområdet – som fungerer
godt på mange måter, ikke på alle måter, men den har gjort at man
har fått et vern mot nesten alle typer utbygging innenfor markagrensen
i dette området – da er vi ferdige. Man kunne heller ha lært av
det verktøyet og se at det er noe flere storbykommuner kunne hatt
bruk for. Det gjør jo at man får en mye tydeligere strek for det
utbyggingspresset, og at utbyggere vender seg mot og fokuserer mer
på fortetting og transformering av områder hvor man allerede har
bygd ned, i stedet for å mase seg inn i marka.
Jeg tror at en nærnaturlov – uansett hva den
kommer til å bli hetende – er nødt til å komme i Norge, fordi man
har et økende utbyggingspress, og det vil bare fortsette og fortsette
med urbaniseringen. Er statsråden mot det av prinsipp, eller er
det at han er mot verktøyet?
Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [13:46:19 ] : På generelt
grunnlag tror jeg det er andre verktøy som er mer effektive. Mitt
parti går nå til valg på å innføre prinsipper om arealnøytralitet,
f.eks., og det er et prinsipp som jeg vet at representantens parti
også er for. Jeg tror det generelt er et bedre prinsipp, også for
å gi nærnaturen vår – eller «hundremeterskogen» og den typen natur
– økt verdi og fokus, slik at en tar vare på den i tillegg.
Jeg tror ikke vi skal glemme at markaloven
i Oslo ikke er skrevet for en hvilken som helst mark. Den er skrevet
for marka i Oslo, med skreddersøm, for å være en lov for akkurat
de områdene. En generell nærnaturlov i Norge tror jeg altså ikke
nødvendigvis er det mest effektive virkemiddelet. Det kan godt være
at det i framtiden blir aktuelt med markalover også for andre spesifikke områder
i Norge nær noen av de andre større byene, men det er andre prinsipper
som jeg på generelt grunnlag tror vil være mer effektive for å ta
vare på nærnaturen.
Presidenten [13:47:21 ]: Replikkordskiftet
er omme.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:47:40 ] : Miljøpartiet setter
fokus på to områder, nemlig byparkene og statlig vern av natur.
Byparkene er utrolig viktige. Det er en befrielse å oppleve dem,
og det er en fantastisk helsebot både fysisk og psykisk.
Når det gjelder statlig vern av natur, vil
jeg rette fokuset et annet sted. Det var derfor jeg ba om dette
innlegget. Miljøpartiet De Grønne er så fokusert på statlig vern
av natur i betydningen å ta natur ut av bruk. Det gjelder ikke minst
skogsområdene i nærheten av bymessige strøk.
Min påstand er at vi må dreie fokuset vekk
fra å ta skogsområder og natur nær byområdene ut av bruk, til å diskutere
hvordan vi skal bruke den naturen – hvordan vi skal bruke den naturen
på en sånn måte at en ivaretar økologien og samspillet i naturen,
og ikke minst at de som har friluftsinteresser, møter dem som har
næringsinteresser, sånn at en kan få en dialog. Det vi erfarer,
er at de friluftsinteresserte menneskene som møter dem som driver
næring i disse områdene, etter hvert utvikler en god og felles forståelse
for hvordan skogen skal brukes. Det er så mange positive og konstruktive
samtaler her, for alle ser at en kan bruke skogen og jorda på en måte
som er til alle parters berikelse.
Når det gjelder byområder, eksempelvis i Drammensmarka,
er Venstre, Miljøpartiet De Grønne og andre så fokusert på å ta
skogen ut av bruk, istedenfor å samspille med de interessene i skogbruket
som ønsker å legge til rette for nettopp det samspillet. Derfor
synes jeg det er trist at vi ikke har kommet lenger enn at det er
enten bruk på dagens måte eller statlig vern, hvor man tar disse
arealene ut av bruk.
Som følge av klimaendringene, fører det å ta
arealene ut av bruk til at det i dag er store skogsområder i mitt område,
i Buskerud, som dør, fordi gran ikke takler det klimaet som er der.
Hvis vi ikke bruker den naturen, ødelegger vi naturverdier i stor
grad, og da trengs den felles forståelsen mellom naturbrukere –
les: gårdbrukere, skogbrukere og friluftsinteresserte mennesker.
Det er mitt hovedpoeng. Jeg appellerer til ikke minst Miljøpartiet
De Grønne og Venstre om å skifte fokus fra å ta ut av bruk til å
diskutere hvordan vi skal bruke.
Une Bastholm (MDG) [13:50:59 ] : Jeg er uenig i premisset her,
at det er en debatt som handler om enten fullt statlig vern, uten
noen form for bruk – i bruk kan man legge skogbruk, jakt, friluftsliv,
telting eller ikke telting, bading eller ikke bading – eller det
motsatte, med dagens situasjon, hvor jeg tenker at særlig skogbruket
får legge veldig store premisser i arealer som store deler av Norges
befolkning bruker.
Østmarka og Nordmarka er eksempel på nærnatur som
er vernet, men ikke mot flatehogst. Flatehogsten innebærer veldig
mye større inngrep i de naturområdene der den skjer, enn om man
f.eks. hadde bygd et skur. Poenget mitt er at når vi ønsker et tilpasset
vern til områdene, betyr det at man i noen områder ikke bedriver skogbruk.
Er det f.eks. gammel naturskog, som er verneverdig, skal man ikke
ha skogbruk der i det hele tatt, for man kan ikke ha maskinene inn.
I andre områder – mye større områder av Norge – bør man ha en tilpasset
forvaltning av skogen, altså en skogdrift som er tilpasset skogen.
Det betyr f.eks. mye mer skånsom hogst.
Vi er faktisk ikke imot hogst i naturskog engang,
for det gjelder ganske store skogområder i Norge, men vi mener det
bør være forbudt med flatehogst i naturskog. Inntil den er godt
kartlagt, bør man heller ikke gå inn der og hogge, for det bør egentlig
være en mye mer detaljert regulering av den hogsten.
Jeg er uenig i premisset om at man må se mer
på ulike typer bruk. Det er det hele debatten handler om. Det er
ikke bare skogbruket som bruker skogen. Det er ikke bare jaktfolket
som bruker skogen. Det er også bruk av skog når man har nærnaturen,
som bidrar så vanvittig mye til folkehelse, og som for veldig mange
gjør Oslo til en fantastisk by å bo i, for det er helt spesielt
at man har den typen tilgang til natur så nært. Det må vi ta vare
på.
Ola Elvestuen (V) [13:53:33 ] : Jeg får kommentere det siste
jeg også. Når det gjelder bynasjonalparker, betyr det overhodet
ikke å ta ut av bruk. Sammenligningen er med Djurgården i Stockholm.
Tilsvarende områder har vi i byer i Finland også. Tilsvarende områder kunne
vært i Oslo. Det kunne vært Bygdøy f.eks., som av Karl Johan i sin
tid ble kjøpt opp og tatt vare på etter mønster av Djurgården i
Stockholm. Dette er nettopp for at det skal være attraktivt, at
man skal ha folk inn i områdene, men skal beholde de verdiene som
er der. Akkurat det samme er det på Lade i Trondheim. Dette handler
om at man skal ha folk inn, og man skal beholde den attraksjonen
som er der.
Når det gjelder skogsdrift, er det eneste vi
jobber veldig for, at vi skal nå det målet med 10 pst. skogvern som
Stortinget har vedtatt. Vi skal gjøre det samme som resten av Europa
nå gjør, at den eldste gammelskogen, altså de 2–3 pst. av den gjenstående
eldste skogen, burde vi automatisk verne akkurat som resten av Europa
er i ferd med å gjøre, inkludert Finland og Sverige. Når de klarer
det, burde det være mulig for oss også.
Frivillig skogvern fungerer godt, men det trenger man
å videreføre til man har de 10 pst. vi trenger. Da er det altså
igjen 90 pst., hvor det skal kunne være drift. Vi er også for at
vi skal ha en mer miljøvennlig drift. Det tror jeg alle er enige
om.
Venstre er også veldig opptatt av at også når
det gjelder skog, må vi stoppe den avskogingen som nå skjer i altfor
stor grad. Vi mister 60 000 dekar skog hvert eneste år. Vi burde
hatt en politikk for den bit-for-bit-nedbyggingen som nå gjennomføres
i stor grad, og som også mange kommuner står bak, og, etter vår
mening, ha det samme regelverket som har vært vellykket når det
gjelder å stoppe tapet av matjord. Der setter man en nasjonal maksgrense
for hvor mye som kan bli borte hvert år. Det kunne vi også gjort
for skogen. Det innebærer at man må ha det nasjonale ansvaret for
å begrense tapet. Nå blir det borte skog i Norge på størrelse med
Nesodden kommune hvert eneste år. Det er altfor mye. Så 10 pst.
vern, mer miljøvennlig drift, og så at vi stopper avskogingen –
det er helheten i politikken. Den er riktig, og den trenger vi å
nå før 2030.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:56:16 ] : Enhver eier av skog
har sjølsagt tatt innover seg at det å bruke skog er noe mer enn
å hogge trær. Det er ikke minst friluftsliv, det er ikke minst alle
mulige andre rekreasjonsmåter. Det er for primitivt å diskutere
at det ikke er en del av den helheten som også jeg representerer
her.
Det som er vesentlig, er å diskutere bruken
av skog. Nå har vi hatt en skogbrukspolitikk fra skogkommisjonen
i 1953, som har gått ut på å snaue ned og plante. Dermed har vi
fått en ensaldret bestand. Jeg vil appellere til dem som da er opptatt
av naturverdier om å sette seg inn i den faktiske situasjonen som
er ute i skogen. Når trærne er av samme alder, og trærne er gran,
og klimaendringene gjør at de dør, har en ikke så mange valg annet
enn at en må hogge ned alle trærne.
Jeg inviterer samtlige fra Venstre og Miljøpartiet
De Grønne ut i skogen for å se på disse områdene som nå dør, og
vil da spørre: Hva vil dere gjøre? Det som skjer også i de såkalte
naturskogene, hvor en har gammel gran i dag, er at f.eks. i mitt
område dør den gamle grana, så det blir ikke noe å ta vare på, for
den er død. Hvis vi ikke går inn og hogger de trærne som er døde
og i ferd med å dø, dør det enda mer, og enda mer naturskog blir
ødelagt. Jeg appellerer til den praktiske forståelsen av dette. Vi
må ikke bare være turister ute i skogen, vi må også være praktikere,
vi må også være jordnære som forstår økologien og forstår hvordan
dette fungerer. Derfor appellerer jeg til at vi skal diskutere hvordan
vi skal bruke skogen.
Det er klart vi kan endre driftsmåten i skog,
men det tar sin tid. Nå er det større muligheter for å endre driftsmåtene
for å ta flere hensyn når tømmerprisene går opp. Da kan vi gjøre
en bedre jobb, for da har vi mer økonomi til å ta de nødvendige
hensynene enn en har hatt tidligere. Jeg vil advare mot at det bare
skal være fokus på å ta skog ut av bruk, ta jord ut av bruk, at
en skal ha denne utenfrabetraktende måten å se dette på og ikke
hensynta dem som arbeider med det. De vil jeg påstå har en holdning
til naturvern som i mange tilfeller er mye djupere, mye grundigere
og mye viktigere for framtida enn mange av dem som kommer på kortvarige
visitter og så reiser igjen.
Votering, se voteringskapittel
Presidenten [13:59:17 ]: Fleire har
ikkje bedt om ordet til sak nr. 18.
Stortinget tek no pause fram til votering kl.
15.
Stortinget tok pause i forhandlingane
kl. 14.
----
Stortinget gjenopptok forhandlingene kl. 15.
President: Masud Gharahkhani