Stortinget - Møte mandag den 16. juni 2025 *

Dato: 16.06.2025
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 428 S (2024–2025), jf. Dokument 8:260 S (2024–2025))

Søk

Innhold

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 18 [13:26:30]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Une Bastholm, Rasmus Hansson og Sigrid Zurbuchen Heiberg om vern av nærnatur (Innst. 428 S (2024–2025), jf. Dokument 8:260 S (2024–2025))

Talere

Presidenten []: Etter ynske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil fire replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Marit Arnstad (Sp) [] (ordfører for saken): Først vil jeg få lov til å takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken.

Saken gjelder to forslag fra representantene Une Bastholm, Rasmus Hansson og Sigrid Zurbuchen Heiberg. Representantene ber regjeringen utrede og legge fram forslag til ny lov som gir kommunene mulighet til statlig vern av markaområder og grøntarealer. Regjeringen bes videre fremme forslag om å opprette en egen vernekategori for bynaturparker i naturmangfoldloven. Bakgrunnen for forslagene er et ønske om å styrke vernet av bynær natur for å trygge det biologiske mangfoldet samt å sikre varig tilgang for friluftsaktivitet i disse områdene for befolkningen i byer og tettsteder.

Senterpartiet er enig i at tilgangen til nærnatur er viktig for folks livskvalitet, og det er i tillegg dypt befestet i norsk kultur og identitet. Uteaktiviteter skaper trivsel og en bedre forståelse for naturen. Tilgang til nære rekreasjonsområder er viktig for å sikre lett tilgang til friluftsliv, særlig for unger og ungdom i tette boligområder.

Det er likevel etter flertallets syn ikke behov for en ny vernekategori for bynær natur. Vi stiller oss bak statsrådens påpekning av at det forvaltningsmessig kan være vanskelig å kombinere vern i områder med omfattende inngrep, aktivitet og betydelige brukerinteresser.

Det er kommunene som i dag har hovedansvaret for byutvikling og for arealplanlegging, et ansvar Senterpartiet mener er korrekt plassert. Avveiningene mellom bruk og bevaring i disse bynære grøntarealene er et viktig spørsmål for lokaldemokratiet å ta stilling til. Kommunene har i dag, gjennom sin rolle som arealforvalter, virkemidler som kan benyttes når det gjelder disse spørsmålene. De hensyn som forslagsstillerne her ønsker å ivareta, mener vi derfor allerede kan ivaretas gjennom dagens lovverk og ansvarsfordeling.

Staten er allerede involvert i arbeidet med utvikling av grøntområder i levekårsutsatte områder, gjennom de avtalebaserte områdesatsingene. Videre har kommunene tilgang til midler, f.eks. gjennom ordningen Natursats, der det kan søkes om midler til å gjennomføre en planvask av eldre arealplaner, utarbeidelse av kommunedelplaner for naturmangfold eller gjennomføring av forbedringstiltak for naturmangfoldet.

Flertallet i komiteen mener at det er en god tilnærming for å gjøre norske kommuner bedre rustet til sjøl å avgjøre og ivareta naturområder de forvalter.

Mani Hussaini (A) []: Undertegnede har vært saksordfører for flere lignende representantforslag tidligere i denne stortingsperioden. Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet deler forslagsstillernes ønske om å ta vare på naturen nær der folk bor, som er tilgjengelig for folk. Vi har fremmet forslag om det gjennom ulike stortingsmeldinger og proposisjoner i denne stortingsperioden, senest i naturmeldingen, som var med på å styrke kommunenes mulighet for nettopp å ta vare på flere sånne områder.

Så til hovedspørsmålet som er blitt reist av forslagsstillerne, om behovet for egne regler for vern av natur nær byer og tettsteder. Det har, som sagt, blitt diskutert tidligere i denne salen, men det har også blitt vurdert tidligere. Disse vurderingene har særlig sett på behovet for å innføre en egen hjemmel for såkalte bynasjonalparker. Alle disse vurderingene har da konkludert med at vi har tilstrekkelige lovhjemler til å ta vare på de bynære naturområdene på en langsiktig og god måte, og dermed er det ikke behov for å gjøre det forslagstillerne foreslår. Det er allerede ivaretatt.

Ola Elvestuen (V) []: Venstre kommer til å støtte begge forslagene. Jeg er ikke enig med siste taler i at regjeringen har vært god til å styrke vern av natur. Tvert imot synes jeg naturmeldingen egentlig gjør det enklere for kommunene, for den styrker vel først og fremst deres rett til å bygge ned mer natur, og bit-for-bit-nedbyggingen fortsetter. Disse forslagene vil vi støtte.

Det første omfatter det som gjelder nærområder, altså markaområder. Rundt Oslo har vi en egen markalov, men det vil være bra hvis også andre byer kunne ha en lov om marka omkring seg. Det er et ønske i Trondheim, Bergen har noe tilsvarende, og det kan være andre som ønsker det. I Drammen kommune er dette også en diskusjon. Om det ikke er en lov som markaloven rundt Oslo, bør det i hvert fall være vedtak der man kan sette grensene nasjonalt, og så kan man ha en enklere saksgang med forskrifter for å håndtere dette. Da hadde det vært en fordel for flere byer å få dette vedtatt nasjonalt.

Det siste spørsmålet gjelder det som her kalles bynaturpark. Fra Venstres side av har vi hatt forslag om bynasjonalpark tidligere. Jeg er også uenig i at dette er ivaretatt i dag. I Sverige og Finland har de det de kaller nasjonalstatsparker. Det er ganske vanlig i byer. Djurgården i Stockholm er en statspark. I Finland er det mange byer som har nasjonalstatsparker. Jeg mener vi også kunne ha det samme. Grunnen til at vi trenger å ha en egen vernekategori for det, er at i nasjonalparkene er det strenge krav til at man ikke kan ha tekniske inngrep, så det vil ikke fungere inne i byområdene. Derfor bør vi igjen se til våre naboer, se på hva Sverige gjør, se på hva Finland gjør. Der fungerer dette godt og er populært. Vi burde få det samme regelverket og det samme lovverket også her for å ta bedre vare på våre naturområder i og i nærheten av våre byer. I Trondheim har man et slikt ønske for Lade. Byrådet har gått inn for det, og det ville være et godt første eksempel på at vi kunne få etablert en bynasjonalpark, eller en bynaturpark, også i Norge.

Med det tar jeg opp de forslagene Venstre er med på.

Presidenten []: Då har representanten Ola Elvestuen teke opp dei forslaga han refererte til.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg synes det er en god avslutning av en rekke Dokument 8-forslag fra Miljøpartiet De Grønne i denne sesjonen at det siste handler om nærnaturen vår. Det har også, som nevnt tidligere, vært oppe før i sesjonen. Grunnen til at vi fremmer det, er at det er et reelt behov. Trondheim kommune er et eksempel. De får som svar, litt vagt, at dette menes å være ivaretatt, men ingen kan vise til hvilke hjemler de kan bruke for å gi et varig statlig vern av Ladehalvøya, slik kommunen og kommuneflertallet ønsker seg.

Nærnaturen er viktig for folkehelse, tilhørighet, rekreasjon og livskvalitet, og det er nå veldig mange grøntområder som er under press. Veldig mange opplever at «hundremeterskogen», strandsonen eller bekken gjennom nabolaget bygges ned til fordel for boliger, hytter eller næringsparker. Dette er også et forslag som handler om generasjonsrettferdighet og sosial fordeling. Fordi naturen er uten deltakeravgift – og den er gratis – er det også det mest tilgjengelige vi kan tilby av folkehelsetiltak og friluftsliv for folk, uansett hvordan lommeboka ser ut.

Det jeg vil tydeliggjøre nå, selv om det er litt kjedelig, er hva forslaget egentlig handler om. Det handler egentlig ikke om «hundremeterskogen», det handler om to andre ting: hvordan vi kan få til en vernekategori for større bynære områder som ikke passer inn i de vernekategoriene vi har i dag – de som ikke er spektakulære når det gjelder kulturminner, eller de som har gode nok naturkvaliteter eller rikt nok naturmangfold sjelden nok til at de faller inn under kategoriene for det. Dette handler om å gi det en vernekategori – f.eks. Ladehalvøya, som er veldig mye brukt av lokalbefolkningen.

Jeg synes det er et paradoks at et flertall i et kommunestyre kan vedta å bygge ned nærnatur ved å gjøre om arealplanen, men et flertall i kommunestyret har i dag ikke lov til å gi et varig vern av viktig nærnatur for lokalbefolkningen. Det er derfor jeg bruker ordet «generasjonsrettferdighet», for det er ikke veldig lett å ta tilbake den naturen hvis den først er bygd ned.

Det andre dette handler om, er det representanten Elvestuen også var innom: å gjøre den muligheten vi har hatt i Oslo-området, med markagrensen og markaloven, tilgjengelig for flere byer. Det er et strengt urbant forslag som handler om at i disse områdene hvor det er et sterkt utbyggingspress, trenger man et ekstra vern av nærnaturen. Vi fremmer naturargumentet i tillegg. Tettsteder og byer i Norge har ofte utviklet seg i områder med rik jord og stort biologisk mangfold, så det er også sammenhenger her.

Jeg tenker at det er et paradoks at når et flertall i Trondheim kommune ønsker å ta vare på naturen framover, for flere generasjoner, får de i dag beskjed om at det er ivaretatt, men det er ingen mulighet som blir pekt på som reell.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen []: Nærnaturen må vi ta vare på. Det er jeg og representantene som har fremmet forslaget, enige om. Gode naturområder nær der vi bor, betyr mye for livskvaliteten både for barn og voksne og for folkehelsen. Det gjelder både naturen i byene og naturen rett utenfor. Naturverdiene er ofte store her fordi disse områdene har klima og jordsmonn som er attraktivt for både naturmangfold og mennesker.

Spørsmålet er om virkemidlene representantene foreslår, er de riktige. Jeg tror ikke det. For områder med store natur- eller landskapsverdier er ikke nærhet til by i seg selv noe hinder for å bruke vernekategoriene vi allerede har. Østmarka nasjonalpark er et godt eksempel. Det er også mange byer som har naturreservater og landskapsvernområder godt innenfor bygrensen.

For all annen natur har vi andre ordninger, som statlig eller kommunal sikring av friluftsområder, eller aller viktigst: plan- og bygningsloven. Disse virkemidlene gir gode muligheter for å ta vare på nærnaturen.

Kommunene har et stort ansvar og sitter på nøkkelen til en bærekraftig forvaltning av naturen, til nytte for både folk og bedrifter, og det er kommunene som har hovedansvaret for byutvikling og for arealplanlegging etter plan- og bygningsloven. Arealene i og nær by- og tettstedssentre er de viktigste for den samlede utviklingen av byen og tettstedet.

Jeg mener derfor det er viktigere og riktigere at kommunene blir flinkere til å bruke mulighetene som ligger i plan- og bygningsloven, enn at vi innfører en ny nærnaturlov eller nye vernekategorier i naturmangfoldloven. Dette er òg det sentrale budskapet i naturmeldingen. Vi vil gjøre det enklere for kommunene å ta gode valg for naturen, og dermed også for folk og by. Vi vil styrke kommunenes kapasitet og kompetanse for naturvennlig planlegging, samtidig som vi selvfølgelig skal stramme til og være strengere der det er nødvendig. I sum handler det om å stanse tap av natur.

Dette har vi allerede begynt med, bl.a. gjennom det påbegynte arbeidet med naturregnskap og tilskuddsordninger som Natursats. Framover vil vi også jobbe for bedre veiledning til kommunene, utrede regionale oppgaver og avlastende team som kan tilby fagkompetanse til kommunene, og se nærmere på mulige endringer i plan- og bygningsloven for å styrke hensynet til naturen. På denne måten vil vi òg sette kommunene enda bedre i stand til å bidra til Norges målsetting om bynatur og om å øke naturareal og kvalitet på natur i byer.

Presidenten []: Det vert replikkordskifte.

Une Bastholm (MDG) []: Det sitter et byråd i Trondheim som har lyst til å gi et varig og statlig vern av Ladehalvøya. De får beskjed om at det finnes vernekategorier i dag til å gjøre det, men de får ikke noe hjelp av staten til å peke ut hva det i så fall er, eller noe initiativ til å få det gjort. Hvordan mener statsråden at Trondheim skal gå fram nå for å få et varig vern av Ladehalvøya som en bynaturpark?

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen []: Der mener jeg at det finnes mange gode verktøy i verktøykassen. For det første: I strandsonen gjelder det etter plan- og bygningsloven allerede et generelt byggeforbud, og det kan kommunen sørge for at blir praktisert strengt. De har muligheten til å bruke verktøy for både statlig og kommunalt sikrede friluftsområder i strandsonen. I det området finnes det allerede tre statlig sikrede områder i dag, både Østmarkneset, Kariodden og Sjømannsvegen/Kjerringberget. Gjennom den typen verktøy og virkemidler er det full mulighet for å sørge for at man tar vare på de områdene på en klok og god måte.

Samtidig vil jeg si at det å kombinere områdevern etter naturmangfoldloven slik den foreligger i dag, med f.eks. områder som Lade, der det er omfattende inngrep, pågående aktivitet og betydelige brukerinteresser, det tror jeg vil være krevende. Da er det bedre å bruke en kombinasjon av de verktøyene og virkemidlene som vi har i dag.

Une Bastholm (MDG) []: Det betyr altså at statsråden er uenig i at man bør ha, eller kan ha, et helhetlig vern av Ladehalvøya som en bynaturpark, som byrådet selv har valgt å kalle det, hvor man får et helhetlig statlig vern av området på grunn av friluftsverdiene det har som en helhet?

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen []: Jeg er ikke nødvendigvis mot det i seg selv. Mitt hovedpoeng var igjen at vi har en rekke verktøy i verktøykassen som jeg mener man kan bruke for å sørge for at man langsiktig tar vare på dette området. Hva man i og for seg kaller det, skal ikke jeg legge meg opp i, men å bruke en kombinasjon av de verktøyene tror jeg vil være en hensiktsmessig måte for langsiktig å kunne sørge for at man tar vare på f.eks. dette spesifikke området for framtiden. Der er det full adgang til å bruke en kombinasjon av f.eks. plan- og bygningsloven og statlig og kommunalt sikrede friluftsområder. De vil være sikret for framtiden. Vi har mange gode eksempler på sånne områder langs hele kysten vår som er tatt vare på for framtiden. Det er klokt og godt, og det sikrer at det er tilgang til friluftsområdene også for framtidige generasjoner. De verktøyene virker effektivt, så lenge man finner en hensiktsmessig måte å bruke dem på i kombinasjon.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg tror det var så langt vi kom med det forslaget.

Det andre forslaget handler om en nærnaturlov. Den kunne også ha vært kalt en markalov som gjelder for flere kommuner eller flere deler av landet. Jeg synes jo det er litt urettferdig at vi her i hovedstadsregionen har tilgang på en markalov, mens man rundt mange andre større byer ikke har et tilsvarende vern av nærnaturen og marka i sitt område, som er kjempeviktig for friluftsliv og folkehelse.

Hva er statsrådens grunner til å være imot en nærnaturlov?

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen []: Igjen tror jeg ikke først og fremst det er å opprette nye verktøy i seg selv som er det som kreves på dette området. Det handler om å bruke de verktøyene vi har, på en god måte, og å skaffe noen andre typer verktøy som vi mangler i arealforvaltningen i dag. Jeg har ment at f.eks. det å få på plass naturregnskap, å få en bedre oversikt over den naturen vi har, sånn at kommunene kan integrere det i sin planlegging, bør være en hovedprioritet. Det vil gjøre det både enklere for kommunene å sette tydeligere rammer og vanskeligere for kommunene å tillate nedbygging der vi ikke bør bygge ned.

Jeg skal ikke nødvendigvis utelukke at et konkret forslag om en ny markalov for et konkret område i Norge er noe vi skal vurdere for framtiden. Det får vi eventuelt vurdere hvis det kommer et lokalt initiativ om det, men en sånn generell type lov tror jeg ikke nødvendigvis er det som er det mest hensiktsmessige for å supplere den verktøykassen vi har i dag.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg synes det er litt rart å mene at når vi har denne ordningen for osloområdet – som fungerer godt på mange måter, ikke på alle måter, men den har gjort at man har fått et vern mot nesten alle typer utbygging innenfor markagrensen i dette området – da er vi ferdige. Man kunne heller ha lært av det verktøyet og se at det er noe flere storbykommuner kunne hatt bruk for. Det gjør jo at man får en mye tydeligere strek for det utbyggingspresset, og at utbyggere vender seg mot og fokuserer mer på fortetting og transformering av områder hvor man allerede har bygd ned, i stedet for å mase seg inn i marka.

Jeg tror at en nærnaturlov – uansett hva den kommer til å bli hetende – er nødt til å komme i Norge, fordi man har et økende utbyggingspress, og det vil bare fortsette og fortsette med urbaniseringen. Er statsråden mot det av prinsipp, eller er det at han er mot verktøyet?

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen []: På generelt grunnlag tror jeg det er andre verktøy som er mer effektive. Mitt parti går nå til valg på å innføre prinsipper om arealnøytralitet, f.eks., og det er et prinsipp som jeg vet at representantens parti også er for. Jeg tror det generelt er et bedre prinsipp, også for å gi nærnaturen vår – eller «hundremeterskogen» og den typen natur – økt verdi og fokus, slik at en tar vare på den i tillegg.

Jeg tror ikke vi skal glemme at markaloven i Oslo ikke er skrevet for en hvilken som helst mark. Den er skrevet for marka i Oslo, med skreddersøm, for å være en lov for akkurat de områdene. En generell nærnaturlov i Norge tror jeg altså ikke nødvendigvis er det mest effektive virkemiddelet. Det kan godt være at det i framtiden blir aktuelt med markalover også for andre spesifikke områder i Norge nær noen av de andre større byene, men det er andre prinsipper som jeg på generelt grunnlag tror vil være mer effektive for å ta vare på nærnaturen.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Miljøpartiet setter to områder i fokus, nemlig byparkene og statlig vern av natur. Byparkene er utrolig viktige. Det er en befrielse å oppleve dem, og det er en fantastisk helsebot både fysisk og psykisk.

Når det gjelder statlig vern av natur, vil jeg rette fokuset mot noe annet. Det var derfor jeg ba om dette innlegget. Miljøpartiet De Grønne er så fokusert på statlig vern av natur i betydningen å ta natur ut av bruk. Det gjelder ikke minst skogsområdene i nærheten av bymessige strøk.

Min påstand er at vi må dreie fokuset vekk fra å ta skogsområder og natur nær byområdene ut av bruk, til å diskutere hvordan vi skal bruke den naturen – hvordan vi skal bruke den naturen på en sånn måte at en ivaretar økologien og samspillet i naturen, og ikke minst at de som har friluftsinteresser, møter dem som har næringsinteresser, sånn at en kan få en dialog. Det vi erfarer, er at de friluftsinteresserte menneskene som møter dem som driver næring i disse områdene, etter hvert utvikler en god og felles forståelse for hvordan skogen skal brukes. Det er så mange positive og konstruktive samtaler her, for alle ser at en kan bruke skogen og jorda på en måte som er til alle parters berikelse.

Når det gjelder byområder, eksempelvis i Drammensmarka, er Venstre, Miljøpartiet De Grønne og andre så fokusert på å ta skogen ut av bruk istedenfor å samspille med de interessene i skogbruket som ønsker å legge til rette for nettopp det samspillet. Derfor synes jeg det er trist at vi ikke har kommet lenger enn at det er enten bruk på dagens måte eller statlig vern, hvor en tar disse arealene ut av bruk.

Som følge av klimaendringene fører det å ta arealene ut av bruk til at det i dag er store skogsområder i mitt område, i Buskerud, som dør, fordi gran ikke takler det klimaet som er der. Hvis vi ikke bruker den naturen, ødelegger vi naturverdier i stor grad, og da trengs den felles forståelsen mellom naturbrukere – les: gårdbrukere, skogbrukere og friluftsinteresserte mennesker. Det er mitt hovedpoeng. Jeg appellerer til ikke minst Miljøpartiet De Grønne og Venstre om å skifte fokus fra å ta ut av bruk til å diskutere hvordan vi skal bruke.

Une Bastholm (MDG) []: Jeg er uenig i premisset her, at det er en debatt som handler om enten fullt statlig vern, uten noen form for bruk – i bruk kan man legge skogbruk, jakt, friluftsliv, telting eller ikke telting, bading eller ikke bading – eller det motsatte, med dagens situasjon, hvor jeg tenker at særlig skogbruket får legge veldig store premisser i arealer som store deler av Norges befolkning bruker.

Østmarka og Nordmarka er eksempler på nærnatur som er vernet, men ikke mot flatehogst. Flatehogsten innebærer veldig mye større inngrep i de naturområdene der den skjer, enn om man f.eks. hadde bygd et skur. Poenget mitt er at når vi ønsker et tilpasset vern til områdene, betyr det at man i noen områder ikke bør drive skogbruk. Er det f.eks. gammel naturskog, som er verneverdig, skal man ikke ha skogbruk der i det hele tatt, for man kan ikke ha maskinene inn. I andre områder – mye større områder av Norge – bør man ha en tilpasset forvaltning av skogen, altså en skogdrift som er tilpasset skogen. Det betyr f.eks. mye mer skånsom hogst.

Vi er faktisk ikke imot hogst i naturskog engang, for det gjelder ganske store skogområder i Norge, men vi mener det bør være forbudt med flatehogst i naturskog. Inntil den er godt kartlagt, bør man heller ikke gå inn der og hogge, for det bør egentlig være en mye mer detaljert regulering av den hogsten.

Jeg er uenig i premisset om at man må se mer på ulike typer bruk. Det er det hele debatten handler om. Det er ikke bare skogbruket som bruker skogen. Det er ikke bare jaktfolket som bruker skogen. Det er også bruk av skog når man har nærnaturen, som bidrar så vanvittig mye til folkehelse, og som for veldig mange gjør Oslo til en fantastisk by å bo i, for det er helt spesielt at man har den typen tilgang til natur så nær. Det må vi ta vare på.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg får kommentere det siste, jeg også. Når det gjelder bynasjonalparker, betyr det overhodet ikke å ta ut av bruk. Sammenligningen er med Djurgården i Stockholm. Tilsvarende områder har vi i byer i Finland også. Tilsvarende områder kunne vært i Oslo. Det kunne vært Bygdøy, f.eks., som av Karl Johan i sin tid ble kjøpt opp og tatt vare på etter mønster av Djurgården i Stockholm. Dette er nettopp for at det skal være attraktivt, at man skal ha folk inn i områdene, men skal beholde de verdiene som er der. Akkurat det samme er det på Lade i Trondheim. Dette handler om at man skal ha folk inn, og man skal beholde den attraksjonen som er der.

Når det gjelder skogsdrift, er det eneste vi jobber veldig for, at vi skal nå det målet med 10 pst. skogvern som Stortinget har vedtatt. Vi skal gjøre det samme som resten av Europa nå gjør. Den eldste gammelskogen, altså de 2–3 pst. av den gjenstående eldste skogen, burde vi automatisk verne, akkurat som resten av Europa er i ferd med å gjøre, inkludert Finland og Sverige. Når de klarer det, burde det være mulig for oss også.

Frivillig skogvern fungerer godt, men det trenger man å videreføre til man har de 10 pst. vi trenger. Da er det altså igjen 90 pst., hvor det skal kunne være drift. Vi er også for at vi skal ha en mer miljøvennlig drift. Det tror jeg alle er enige om.

Venstre er også veldig opptatt av at når det gjelder skog, må vi stoppe den avskogingen som nå skjer i altfor stor grad. Vi mister 60 000 dekar skog hvert eneste år. Vi burde hatt en politikk for den bit-for-bit-nedbyggingen som nå gjennomføres i stor grad, og som også mange kommuner står bak, og, etter vår mening, ha det samme regelverket som har vært vellykket når det gjelder å stoppe tapet av matjord. Der setter man en nasjonal maksgrense for hvor mye som kan bli borte hvert år. Det kunne vi også gjort for skogen. Det innebærer at man må ha det nasjonale ansvaret for å begrense tapet. Nå blir det borte skog i Norge på størrelse med Nesodden kommune hvert eneste år. Det er altfor mye. Så 10 pst. vern, mer miljøvennlig drift og at vi stopper avskogingen – det er helheten i politikken. Den er riktig. Dette trenger vi å nå før 2030.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Enhver eier av skog har sjølsagt tatt inn over seg at det å bruke skog er noe mer enn å hogge trær. Det er ikke minst friluftsliv, det er ikke minst alle mulige andre rekreasjonsmåter. Det er for primitivt å diskutere at det ikke er en del av den helheten som også jeg representerer her.

Det som er vesentlig, er å diskutere bruken av skog. Nå har vi hatt en skogbrukspolitikk fra skogkommisjonen i 1953 som har gått ut på å snaue ned og plante. Dermed har vi fått en ensaldret bestand. Jeg vil appellere til dem som er opptatt av naturverdier, om å sette seg inn i den faktiske situasjonen som er ute i skogen. Når trærne er av samme alder, og trærne er gran, og klimaendringene gjør at de dør, har en ikke så mange valg annet enn at en må hogge ned alle trærne.

Jeg inviterer samtlige fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne ut i skogen for å se på disse områdene som nå dør, og vil da spørre: Hva vil dere gjøre? Det som skjer også i de såkalte naturskogene, hvor en har gammel gran i dag – f.eks. i mitt område – er at den gamle grana dør, så det blir ikke noe å ta vare på, for den er død. Hvis vi ikke går inn og hogger de trærne som er døde og i ferd med å dø, dør det enda mer, og enda mer naturskog blir ødelagt. Jeg appellerer til den praktiske forståelsen av dette. Vi må ikke bare være turister ute i skogen, vi må også være praktikere, vi må også være jordnære og forstå økologien og forstå hvordan dette fungerer. Derfor appellerer jeg til at vi skal diskutere hvordan vi skal bruke skogen.

Det er klart vi kan endre driftsmåten i skog, men det tar sin tid. Nå er det større muligheter for å endre driftsmåtene for å ta flere hensyn når tømmerprisene går opp. Da kan vi gjøre en bedre jobb, for da har vi bedre økonomi til å ta de nødvendige hensynene enn en har hatt tidligere. Jeg vil advare mot at en bare skal fokusere på å ta skog ut av bruk, ta jord ut av bruk, at en skal ha denne utenfrabetraktende måten å se dette på og ikke hensynta dem som arbeider med det. Dem vil jeg påstå har en holdning til naturvern som i mange tilfeller er mye djupere, mye grundigere og mye viktigere for framtida enn mange av dem som kommer på kortvarige visitter og så reiser igjen.

Votering, se voteringskapittel

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 18.

Stortinget tek no pause fram til votering kl. 15.

Stortinget tok pause i forhandlingane kl. 14.

-----

Stortinget gjenopptok forhandlingene kl. 15.

President: Masud Gharahkhani

Forrige kapittel
Neste kapittel