Stortinget - Møte onsdag den 11. juni 2025

Dato: 11.06.2025
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 524 L (2024–2025), jf. Prop. 83 L (2024–2025))

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:04:41]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Endringer i barnevernsloven mv. (kvalitetsløftet i barnevernet) (Innst. 524 L (2024–2025), jf. Prop. 83 L (2024–2025))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Mona Nilsen (A) [] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg takke komiteen for et veldig godt samarbeid. Det er en samlet komité som støtter de aller fleste tiltakene, og det er tverrpolitisk enighet om at sektoren både har utfordringer og trenger å styrkes.

Kvalitetsløftet bygger på arbeidet fra to offentlige utvalg, og fokuset har vært å styrke kvaliteten og rettssikkerheten i barnevernet. Jeg vil gjerne knytte noen kommentarer til dette.

Barnevernet skal være sikkerhetsnettet for barna når de trenger offentlig omsorg. Vi vet at det har vært store utfordringer i barnevernet i flere år. Derfor er det så viktig at regjeringen har prioritert barnevernet, og en samlet komité står i lag for å gi det både barnevernet og ungene trenger.

Barnevernet skal gi nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til de aller mest sårbare barna våre. Da er de ansattes kompetanse og erfaring den viktigste faktoren for at både barn og foreldre får den hjelpen de trenger. Derfor mener vi også at kompetansebehovet i barnevernet burde løses på andre måter enn gjennom universelle og formelle krav. Ansatte med høy formell kompetanse skal fortsatt være en viktig del av barnevernet, samtidig som vi nå også legger til rette for at en større del av kompetanseutviklingen skjer i jobb.

Barn er og skal være hovedpersonen i eget liv. Derfor er det også avgjørende at barns medvirkning både styrkes og forbedres. Da er aldersgrensen for partsrettigheter et viktig spørsmål, og hele komiteen ber nå regjeringen om å gi barn fra 12 år partsrettigheter innen 1. januar 2028.

De siste årene har det vært avdekket alvorlige mangler i deler av institusjonstilbudet. Det har faktisk betydd at altfor mange barn ikke har fått den hjelpen de har både krav på og behov for. Da er det viktig at vi nå får en ny innretning av institusjonstilbudet. Det er et retningsskifte som skal gi et fleksibelt og faglig sterkt tilbud, hvor institusjonene skal tilpasse seg barna, ikke motsatt. Forhåpentligvis vil det medføre færre flyttinger, bedre omsorg og trygghet for ungene.

For at vi skal lykkes med det, må vi også styrke samarbeidet og tydeliggjøre ansvarsdelingen mellom både barnevern, helse, justis og skole, sånn at ungene får et helhetlig og samordnet tilbud. Da er også tverrfaglig kartlegging og ambulante helseteam viktig.

Fosterhjem er det viktigste tiltaket for ungene som ikke kan bo hjemme. Det er utfordringer med rekruttering av fosterhjem, og også med å beholde de hjemmene vi har. Kvalitetsløftet viser en ny retning for fosterhjemmene, med lovforslag som skal bidra til økt stabilitet i fosterhjemmene, og ikke minst gi fosterforeldrene bedre muligheter til å ivareta omsorgen for fosterbarna. Med disse endringene får nå fosterforeldrene økt beslutningsmyndighet, bedre økonomiske rammer og også klagerett på flyttevedtak.

For de mest sårbare ungene våre og deres familier er god og riktig hjelp fra barnevernet helt avgjørende. Derfor vil jeg avslutte med igjen å takke regjeringen for et godt grunnlag og komiteen for en bred tilslutning til å sette i gang dette viktige arbeidet, som skal skape framtidens barnevern for dem som trenger det aller mest.

Tage Pettersen (H) []: Endelig, vil nok mange si om at Stortinget nå behandler barnevernsloven. På mange måter har de fleste debatter, runder i spørretimen og rapporter om kriser i barnevernet – og listen kunne ha vært mye lengre – blitt svart ut med at løsningen kommer i «kvalitetsløftet i barnevernet».

Kunnskapsgrunnlaget er flere NOU-er og utredninger som har hatt lange lister med gode og konkrete forslag til løsninger, men kun et utvalg er med i denne proposisjonen. Underveis har det også vært skifte av statsråd. Samtidig pågår det fortsatt et utredningsarbeid som ser på organiseringen av det statlige barnevernet.

Vi kan aldri si at vi er ferdig og har en lov som er god nok for de utfordringene barnevernet til enhver tid står i, for det vil den aldri bli. Derfor bør vi kanskje ikke gjennomføre et tilsvarende oppsamlingsheat ved neste korsvei.

Her på Stortinget har flertallet listet opp flere ulike bestillinger til regjeringen, som i neste runde vil være med på å gjøre loven enda bedre. Beskjeden til statsråden er at dette arbeidet må prioriteres. Jeg vil også benytte anledningen til å takke saksordføreren for å ha ledet oss gjennom prosessen og fått avklart mange spørsmål underveis.

Komiteens medlemmer er enige om veldig mye, men jeg vil si litt om uenighetene.

Høyre har i lang tid advart mot regjeringens barnevernspolitikk, der fjerning av gode og velfungerende tilbud fra private aktører har vært viktigere enn å sikre at bistandsplikten i barnevernet har blitt overholdt overfor sårbare barn og unge. Derfor er det bra at regjeringen nå retter seg etter bl.a. Riksrevisjonens kraftige kritikk av denne politikken, og innser at private aktører må være med om vi skal garantere at alle barn og unge som trenger det, får et godt tilbud fra barnevernet.

Det framstår derfor merkelig når flertallet nå legger opp til at kun kommuner kan etablere og drifte kommunale botiltak med døgnbemanning. For Høyre er det naturlig at også private godkjente barnevernsaktører bør kunne få tilby disse, og vi fremmer derfor forslag om dette.

Der få skjønner de rød-grønne partiene, er når det gjelder kompetansekrav – eller fravær av krav. Å bruke ordet «kvalitetsløft» i tittelen på denne proposisjonen, samtidig som man fjerner kompetansekravet, blir et stort paradoks for meg.

Det er uforståelig at man på den ene siden senker kompetansekravet i barnevernsinstitusjonene og samtidig foreslår økt adgang til bruk av makt og tvang. Forslaget innebærer at barnevernsinstitusjoner kan ansette personer som verken har kunnskap om bruk av makt og tvang eller har gjennomgått en god skikkethetsvurdering. Dette kan få skadelige konsekvenser, spesielt sett i lys av de avsløringene om overgrep i barnevernet som vi har sett over tid.

Også det kommunale barnevernet barberes for kompetanse. I proposisjonen står det:

«God faglig, kollegial og emosjonell støtte og veiledning er viktig for at ansatte og ledere i barnevernet skal oppleve det inspirerende og holdbart å arbeide i tjenesten over tid.»

Bufdirs egen rapport om turnover blant ansatte i barnevernet viser at de tjenestene som har flest ansatte utdannet på masternivå, har lavest turnover. Ansatte i barnevernstjenestene står i saker som medfører store emosjonelle belastninger, og som kan medføre utbrenthet og langvarig fravær. God faglig, kollegial og emosjonell støtte krever kompetanse.

En masterutdanning gir tjenestene et faglig løft og den enkelte økt faglig trygghet og relasjonskompetanse. Kompetansen styrker også de ansattes evne til å utnytte de erfaringene de har, og er selvfølgelig også svært verdifull for arbeidsgiver og for fagfeltet.

Når kompetansekravet nå fjernes, vil det kunne medføre at færre av de som i dag jobber i barnevernet, får mulighet til å ta en mastergrad, fordi kommunene ikke lenger må legge til rette for dette. Høyre fremmer derfor forslag som innebærer en videreføring av kompetansekravene, men med en lengre overgangsperiode for å lette utfordringene for enkelte kommuner.

Jeg skal ikke avslutte med bare å fokusere på uenighetene. Jeg har lyst til også å framheve mye av det positive som vi nå er enige om, som senket aldersgrense for partsrettigheter til 12 år, større vekt på barnas beste, bedre rammevilkår for fosterhjemmene og det at vi nå gjør det enklere å stanse uheldig samvær.

Da tar jeg opp de forslagene som Høyre er med på. Samtidig vil jeg gi en stemmeforklaring og opplyser om at Høyre vil støtte mindretallsforslagene nr. 3 og 5.

Presidenten []: Det er notert.

Representanten Tage Pettersen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Per Olav Tyldum (Sp) []: Dagens behandling bygger på anbefalinger som er gjort i gode utredninger. Det er utredninger med klare ambisjoner om å peke ut en langsiktig retning og foreslå rammer som vil kunne stå seg over tid. Senterpartiet mener, i likhet med et samlet utvalg, at vi som samfunn må ha de aller høyeste ambisjoner til beste for barna. I likhet med barna trenger også sektoren ro, forutsigbarhet og trygghet.

Staten har en plikt til å tilby et forsvarlig institusjonstilbud når kommunene ber om det. Denne bistandsplikten er en grunnleggende og viktig sikring for de barna som i en periode av livet trenger mer hjelp enn de kan få i en familie. Derfor er det viktig at hjelpen som skal gis, bygger på barnets behov og ressurser. Det betyr at de løsningene som velges, og de tjenestene som ytes, må bygge på barnas behov, ressurser og egne talenter. Tilbudet skal bygge på at barna skal oppleve normalitet, at barna i all hovedsak skal få være i ro, og at der institusjoner trengs, skal barna i den nye tilværelsen oppleve et nytt hjem med trygghet. Det er slik at flere av barnevernsbarna i dag dessverre må flytte ofte og langt.

Jeg mener vi må legge større vekt på å kjenne barnas behov og ressurser gjennom tverrfaglig kartlegging. Det gjelder både kartlegging av helse og risiko og tilpasning av opplæringstilbud. Det skal kunne sikre riktig helsehjelp, valg av institusjonstilbud og en løsning for hvordan opplæringstilbudet best kan bidra i barnets utvikling.

Jeg er glad for at regjeringen i sin strategi fra april 2024, ledet av daværende barne- og familieminister Kjersti Toppe, fikk samlet fem statsråder bak en rapport som tydelig viser et felles ansvar – en ny retning for barnevernets institusjonstilbud. Skal vi kunne tydeliggjøre forpliktelser, ansvar og samhandling mellom sektorene, må forståelsen være forankret i alle nivåer – også på regjeringsnivå. Med dagens behandling, der også Stortinget tar et godt og sterkt eierskap, og med regjeringens nevnte strategi har jeg tro på at vi sammen skal lykkes bedre med hjelpen enn vi gjør i dag.

I 2014 ble jeg i rollen som ordfører for Midtre Namdal samkommune idømt en foretaksstraff fra Riksadvokaten for forsømmelser innenfor barnevernstjenesten. Kommunene Namsos, Overhalla, Fosnes og Namdalseid fikk gjennom samkommunen et forelegg fordi barnevernet viste grov uaktsomhet og uforstand i tjenesten. Det var en svært krevende situasjon der Fylkesmannen i Nord-Trøndelag anmeldte Midtre Namdal samkommune. Vår felles tjeneste hadde ikke gitt barna den behandlingen de hadde krav på. Medietrykket var stort og krevende, men aller mest var det tungt å kjenne på å ikke ha gjort en god nok jobb overfor ungene.

Heldigvis sto vi fire ordførere og øvrige folkevalgte i eierkommunene samlet om utfordringen, og i lag med ansatte og Fylkesmannen fikk vi navigert oss ut av store fristoverskridelser. Her var det mangelfull samhandling, men vi folkevalgte fikk bedre eierskap og nærhet til tjenesten – noe jeg tror var kritisk viktig framover. I tillegg fikk vi jobbet med en viktig rolleavklaring mellom politisk og administrativt nivå. Derfor er det godt å kjenne på at jeg her i dag, elleve år senere, har hatt muligheten til å delta sammen med gode kollegaer i stortingskomiteen i å skape en forbedring for barnevernsbarn generelt.

Hos alle ansatte jeg møtte i tjenesten den gangen, eller har møtt nå i min nye rolle, er det et inderlig ønske om å bidra til beste for barnet. Det finnes mange og gode fagpersoner rundt barna, men systemskapte utfordringer gjør likevel at hjelpen ikke kommer fram.

Stene-utvalgets avslutningsord sier det godt, og jeg har lyst til å sitere dem til slutt:

«Vi må alle gjøre litt mer, strekke oss litt lengre og bygge lag rundt barna som gjør at de ikke faller mellom sektorsiloer. Barna skal lære å klare seg selv, men de skal ikke gjøre det alene. Barna skal kunne ha tillit til at vi er med dem hele vegen, og aldri gir dem opp.»

Med det vil jeg ta opp forslagene Senterpartiet har alene og sammen med andre.

Presidenten []: Representanten Per Olav Tyldum har tatt opp de forslagene han refererte til.

Sigbjørn Framnes (FrP) []: Det er få lover som er viktigare enn barnevernslova. Det skuldast at lova kan gripe så djupt inn i livet til enkeltmenneske og familiar. I dei tilfella der barnevernet er involvert, er det alltid ei moglegheit for at det offentlege må gripe inn for å sikre barnet. I alle slike saker må rettstryggleiken til barn, foreldre og andre involverte partar tryggjast. Det vil alltid vere ei utfordring. Mange av dei føreslåtte endringane går i rett retning ved å styrkje rettstryggleiken for alle partar. Difor vil også dei fleste endringane få vår støtte.

Regjeringa Solberg sette i gang eit høgst nødvendig kompetanseløft i barnevernet. Det er i dag rett å erkjenne at den auka formelle kompetansen i barnevernet ikkje har ført til tilstrekkeleg heving av kvaliteten i tenestene. Det er i dag eit ønske om fleire mastergradar i barnevernet. Det kan vere positivt, men det må ikkje handhevast rigid. Det finst mange med god kompetanse sjølv om dei ikkje har formelle papir på det.

Det blir føreslått å senka alderen for å få prosessuelle rettar til 12 år. Argumentet er at det vil styrkje rettstryggleiken til barn i slike saker. Det er eit argument me har stor sans for. Samstundes er ei slik endring mangelfullt utgreidd. Difor er det grunn til å spørje om kostnadene kan bli langt større enn effekten.

I denne saka ser me eit skarpt og viktig skilje mellom dei to sidene i salen. Dei raud-grøne har i fleire år ført eit ideologisk løp mot private leverandørar av barnevernstiltak. Dei har avgrensa gode og velfungerande private tilbod, i mange tilfelle sjølv om det ikkje finst offentlege eller ideelle tilbod som er like gode. Også Riksrevisjonen har kritisert politikken til regjeringa for å avgrense bruken av private leverandørar.

For Framstegspartiet er det heilt klart at det er uinteressant kven som leverer tenestene. Det einaste interessante er at det offentlege sikrar barn og unge i barnevernet ein best mogleg oppvekst. Barn er altfor viktige til at me kan la dei raud-grøne med ideologiske skylappar gje dei eit dårlegare tilbod. Me fremjar difor, saman med Høgre og Venstre, eit forslag om private godkjende barnevernsaktørar og bustadtiltak.

Sjølv om barnevernet stort sett er til god hjelp for barn og familiar, er det sterkt fokus på dei tilfella som ikkje blir handterte godt nok. Nokre av dei sakene som går gale, blir slått stort opp i media. Nokre endar i tragedie for dei involverte. I desse dagar går det føre seg ei rettssak med eit slikt tilfelle: hjarteskjerande og med tragisk utfall. Samtidig veit me at det finst saker som går gale utan å få merksemd i media. Dei er like triste.

Til slutt vil eg peike på at alle i denne salen ønskjer at barn skal få ein best mogleg oppvekst. Difor håpar eg at me med dei endringane som no blir gjorde, bidreg til betre tenester for alle involverte, særleg for dei sårbare barna.

Kathy Lie (SV) []: Et kvalitetsløft i barnevernet har vært etterlengtet, og vi skal nå gjøre viktige endringer i barnevernsloven. Jeg vil si til alle barnevernsbarn der ute at jeg virkelig håper de nye tiltakene får den gode virkningen som trengs for å gjøre livet bedre og mer forutsigbart. Når det gjelder alle barn som er i kontakt med barnevernet, vet vi at det skyldes oppvekstvilkår som ikke er trygge og gode.

Barn har rett til en trygg oppvekst med trygge rammer og stabile voksne rundt seg. Når de biologiske foreldrene ikke klarer å gi barna de nødvendige, stabile rammene for en god oppvekst, trengs et barnevern som kan stille opp. Jeg er veldig spent på virkningen av den nye retningen for institusjonsbarnevernet. Da vi i fjor fikk en presentasjon av barnevernsinstitusjonsutvalgets rapport, satt vi politikere på tvers av ulike partier og nikket og syntes det vi hørte, var spennende og positivt. Derfor er vi også enige om veldig mye i denne saken.

Det å sørge for mer fleksible institusjoner og bedre helsekartlegging og riktig behandling for psykiske lidelser og rusproblemer vil forhåpentlig føre til et barnevern hvor barna slipper å bli kasteballer i systemet. Målet er at barna skal slippe den store mengden flyttinger som skjer i dag, for er det noe vi vet, er det at flyttingene river barna opp fra venner, skole og fritidsaktiviteter og gjør dem rotløse og utrygge. Da er det ikke rart at barn reagerer og gjør ting de ellers ikke ville gjort. Når du føler deg sviktet og forlatt og stadig med fremmede voksne å forholde deg til, blir livet vanskeligere, ikke lettere. Dette håper jeg vi klarer å endre med de lovendringene vi gjør nå, og med den nye modellen for institusjonsbarnevernet.

Det er ikke mastergrader som avgjør om vi får et godt og faglig kompetent barnevern. Det er ikke mastergrader som etterlyses av barna. Det er viktig med god kompetanse og riktig kompetanse, og det er ikke tvil om at den analytiske og systematiske kompetansen som en masterutdanning skal gi, er viktig å ha i barnevernstjenesten, men det betyr ikke at det er den eneste saliggjørende kompetansen for alle ansatte. Vi er enig i regjeringens forslag om å justere kompetansekravet i kommunalt barnevern, slik at masterkravet nå gjelder for leder og leders stedfortreder.

Så heier vi på en styrking av andre kompetansetiltak. Det finnes allerede flere gode etter- og videreutdanninger som kan bygge kompetanse på toppen av barnevernsfaglige bachelorgrader. Vi tror den enkelte barnevernstjeneste best ser hva de trenger av kompetanse. Vi har sett at det kan omfatte mange fagfelt, som f.eks. jus, familieøkonomi, relasjonskompetanse og mangfoldskompetanse. Ikke minst har det blitt pekt på nødvendigheten av god styring og ledelse, og vi støtter de tiltakene som tilbys for å styrke ledelseskompetansen. KS og FO understreker at kompetansetiltakene må ta utgangspunkt i kommunenes, tjenestenes og barnas og de ansattes ulike behov og bidra til variert og praksisnær kompetanse. Vi støtter at det vurderes nasjonale modeller for støtte til kompetanseutvikling. Det er også viktig at det legges opp til god veiledning av nyansatte og mulighet for å ta videreutdanning for dem som allerede er i tjenesten.

Når det gjelder kompetansekrav i institusjonene, mener vi det fortsatt skal være barnevernsfaglig eller relevant bachelorutdanning som er hovedregelen og utgjør hovedandelen av miljøterapeutisk personale, men det må også være mulig å ansette folk med annen relevant kompetanse, og vi sier nå at man kan ansette folk med erfaring fra relevant arbeid tilsvarende tre år i full stilling, og også ansette studenter underveis i en barnevernsfaglig utdanning.

Barn i fosterhjem trenger også mer forutsigbarhet. Det forutsetter at fosterforeldre får nok hjelp og støtte, og at fosterforeldre har økonomiske rammer som gjør at de ikke taper på å gjøre denne viktige jobben. Vi har ganske nylig behandlet fosterhjemsmeldingen, hvor vi vedtok flere viktige saker for fosterforeldre og for barn i fosterhjem. Dessverre er det gått for liten tid fra vi vedtok disse i mars, til å få dem med i lovbehandlingen nå. Derfor har vi presisert i behandlingen nå at det vi bestemte der, må følges opp snarest mulig.

Vi i SV er skuffet over at flertallet ikke støtter at alle enslige mindreårige asylsøkere skal ivaretas av barnevernet. Dagens skille mellom barn over og under 15 år er en kunstig grense hvor staten plutselig ikke regner dem over 15 år som barn. Dette har vi fått kritikk for av FN flere ganger, og det er på tide å gjøre noe med det.

Jeg er glad for at flertallet nå vedtar at aldersgrensen for partsrettigheter skal senkes fra 15 til 12 år, men vi får dessverre ikke flertall for at barn under 12 år skal få oppnevnt egen advokat. Det hadde styrket rettighetene til de yngste barna, som utsettes for store og inngripende tiltak.

Det er med store forventninger og håp for et bedre barnevern jeg er med på å vedta kvalitetsløftet i barnevernet og endringer i barnevernsloven, og det er med en varm takk til alle de barn og unge som har bidratt med sin innsikt og tilbakemeldinger til oss politikere.

Med dette tar jeg opp forslag nr. 12, fra SV og Venstre.

Presidenten []: Representanten Kathy Lie har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Naomi Ichihara Røkkum (V) []: La meg starte med det Venstre er glad for med barnevernsloven før jeg kommer inn på det som vi oppfatter som mer problematisk.

Venstre synes det er svært gledelig at barn fra 2028 skal få partsrettigheter fra de er 12 år. Vi feiret nettopp dette med organisasjonene og barn og unge som har kjempet for dette. Det vil styrke barns stemmer i saker som angår spørsmål som griper dypt inn i deres liv. Så er det synd at det ikke ligger an til å bli flertall for at barn under 12 år skal få oppnevnt advokat i saker for barneverns- og helsenemnda, slik Venstre ønsker. De får verken partsstatus eller oppnevnt advokat. Også barn under 12 år hadde fortjent en styrket rettssikkerhet i saker som kan endevende livet deres.

Vi er også glad for økt klagerett for barn når det gjelder flytting knyttet til fosterhjem, og vi er enige med Forandringsfabrikken og andre som har kjempet for alternative tiltak utenfor hjemmet og botiltak som ligner mer på et hjem. Ikke minst er det bra at vi senker terskelen for stans av samvær fra «vesentlig skadelidende» til «skadelidende».

Men det er noen barn som fortsatt ikke er godt nok hørt i barnevernsloven. Hvert år kommer det asylsøkende barn til Norge uten omsorgspersoner. Enslige mindreårige asylsøkere er, som andre barn, sårbare. Sårbarheten deres forsterkes ytterligere av at de er i et fremmed land og uten sine primære omsorgspersoner. Alle har opplevd relasjonsbrudd. Mange er traumatiserte og utrygge. Derfor har de et særlig behov for stabil og god omsorg.

I dag får barn og ungdom som er mellom 15 og 18 år når de ankommer Norge og søker beskyttelse, tilbud om å bo på asylmottak for enslige mindreårige i regi av UDI, til forskjell fra barn under 15 år, som får tilbud om plass på et omsorgssenter for mindreårige i regi av Bufetat. FN har ved flere anledninger kritisert Norge for dette skillet, som i praksis innebærer store forskjeller i bemanning og barnefaglig kompetanse.

Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, har også ved flere anledninger pekt på at barn som bor på asylmottak, får et mer begrenset omsorgstilbud enn barn som barnevernsmyndighetene har omsorg for. NIM har samtidig minnet oss om at barnekonvensjonen forplikter staten til å sørge for at enslige mindreårige asylsøkere får et omsorgstilbud som er likeverdig med øvrige barn under statens omsorg. I en temarapport om enslige mindreårige asylsøkere fra 2016 viser NIM til at det alternative omsorgstilbudet som gis enslige mindreårige asylsøkere på mottak, ikke er likeverdig med det alternative omsorgstilbudet som tilbys enslige mindreårige asylsøkere under 15 år. Det skiller seg også markant fra det tilbudet som gis øvrige barnevernsbarn.

NIM gir i rapporten uttrykk for at det er vanskelig å se noen legitim begrunnelse for dette utover økonomiske hensyn. Retten til nødvendig omsorg er så grunnleggende at økonomiske hensyn vanskelig kan begrunne en slik forskjellsbehandling. NIM viser til forskning om at også enslige mindreårige asylsøkere over 15 år har store omsorgsbehov, slik at de store forskjellene vanskelig kan legitimeres ut fra mindre omsorgsbehov. I 2023 uttalte Kirsten Kolstad Kvalø, som er seniorrådgiver hos NIM, at forskjellsbehandlingen av enslige mindreårige asylsøkere under og over 15 år er «et av de aller mest eksplisitte og tydelige menneskerettighetsbruddene vi har i Norge».

Barnevernsutvalget har anbefalt at barnevernsloven endres slik at det framgår av loven at tilbud om opphold på omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere skal gjelde for alle barn under 18 år. På tross av gjentatt kritikk fra FN, en klokkeklar beskjed fra NIM og en klar anbefaling fra et utvalg regjeringen selv har nedsatt for å stanse forskjellsbehandlingen, velger altså regjeringen allikevel å ignorere denne anbefalingen. Det er svært vanskelig å forstå rasjonalet bak dette. Det er også vanskelig å se hva mer som skal til for at Arbeiderpartiet og de øvrige partiene i komiteen, med et hederlig unntak av SV, skal få øynene opp for alvoret i situasjonen.

Statsråd Lene Vågslid []: Fyrst og fremst: Tusen takk til saksordføraren for eit veldig godt innlegg, og takk til komiteen for behandlinga av denne viktige saka. Kvalitetsløftet i barnevernet er eit nødvendig løft for ein sektor eg er sikker på at me alle brenn sterkt for.

Representanten frå Senterpartiet hadde heilt rett: Det er gjort eit veldig grundig og godt arbeid før regjeringa kunne leggje fram endringar i barnevernslova og dette kvalitetsløftet. Det var basert på NOU-ar og ein viktig strategi, som min forgjengar, Kjersti Toppe, skal ha honnør for å ha arbeidd veldig, veldig godt med.

Når me no legg fram ei ny retning for institusjonsbarnevernet, handlar det om at det er systemet som må tilpasse seg ungane, og ikkje motsett. No sikrar me ei ny retning for institusjonsbarnevernet, som skal hindre at det blir for mange flyttingar, og som skal sikre eit meir heilskapleg og meir fleksibelt tilbod for dei aller mest sårbare ungane i Noreg.

Ambisjonsnivået for barnevernet må vere høgt. Me er nøydde til å sikre at både det kommunale barnevernet og det statlege barnevernet kan vareta ansvaret sitt. Då har eg òg lyst til å seie tusen takk til alle som jobbar i barnevernet, til alle som jobbar i det kommunale barnevernet og i institusjonsbarnevernet. Dei gjer ein ekstremt viktig jobb, og ikkje alle har mastergrad.

Ja, me er ueinige med Høgre og Venstre om at det er mastergrad som avgjer om du er kompetent og eigna til å jobbe i barnevernet. Me veit at det er veldig mange dyktige folk som i dag arbeider i kommunalt barnevern eller i institusjonsbarnevernet, som gjer ein veldig god innsats, som har kompetanse, fordi dei har teke etterutdanning, som har erfaring, og som me høyrer frå barn i barnevernet at dei har fått veldig god hjelp av. Difor er eg glad for at det er eit solid fleirtal i Stortinget for forslaget frå regjeringa til å justere det rigide masterkravet, der me no beheld det for leiar og stadfortredar, men der me kan sikre at me får god breidd i kompetansen blant dei som skal arbeide i det kommunale barnevernet.

Eg er òg veldig glad for at heile komiteen har funne brei og god einigheit når det gjeld partsrettar for barn. Det at fleirtalet i komiteen går inn for at ein skal innføre partsrettar for barn frå 1. januar 2028, er eg glad for, for då kan me òg få tid til å sikre og leggje til rette for gode og barnevenlege prosessar.

I dei rundane me har hatt i denne salen, iallfall sidan eg blei statsråd, har fleire av partia vore veldig opptekne av brota på bistandsplikta. Eg har lyst til å ta opp problematikken sjølv, for eg meiner at dei brota me har sett, har vore veldig alvorlege. Det er ein situasjon no der veldig mange av dei mest sårbare ungane har store, samansette behov, og me har ikkje klart å gje dei eit godt nok tilbod. Difor er den nye retninga for institusjonsbarnevernet så viktig. Eg er glad for at me heldigvis no ser ein positiv tendens, der ein ser ein ganske kraftig nedgang i brota på bistandsplikta. Det må me ha høg merksemd rundt, og det prioriterer me arbeidet med.

Innlegga før mitt var veldig gode, og eg er einig med alle som har sagt at barn skal ha rett på ein trygg og god oppvekst. Då er me avhengig av gode samarbeid. Barnevernet kan ikkje løyse alt aleine, dei er nøydde til å kunne samarbeide godt med kommunane, med politiet, med helse og med skule. Eg er glad for tilslutninga frå komiteen til det aller meste av det me legg fram i dette kvalitetsløftet for barnevernet.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Tage Pettersen (H) []: Aller først: Gratulerer med dagen til statsråden.

Som jeg også var inne på i mitt innlegg, er vi enige om det aller, aller meste, og dette er en viktig sak for veldig mange. Men replikkordskiftet kan ikke brukes til den slags. Det er også noen uenigheter, og det er ikke overraskende at jeg kommer til å løfte kompetanse i den sammenheng.

Statsråden sa at hun var uenig med Høyre og Venstre, og jeg kan da også legge til et titalls andre høringsaktører i denne prosessen. Riksrevisjonen skriver at både barnevernsledere og ansatte i det kommunale barnevernet ser verdien av masterutdanning. Barneombudet mener fjerning av kompetansekravet fører til at kvaliteten blir dårligere, og Bufdir skriver selv at det er lavest turnover der det er flest med en masterutdanning.

Da er spørsmålet til statsråden: Hvilket faglig grunnlag er det statsråden har lagt til grunn når hun nå har foreslått, og i dag får flertall for, å fjerne kompetansekravet i det kommunale barnevernet?

Statsråd Lene Vågslid []: Regjeringa ser òg verdien av masterutdanning. La det ikkje vere nokon tvil om at masterutdanning i barnevernet er eit gode. Difor fjernar me heller ikkje kravet til masterutdanning, me justerer det. Me føreslår at masterkravet blir gjeldande for leiarar og stadfortredarar i det kommunale barnevernet. Det er eit politisk fleirtal i Stortinget som støttar dette.

Eg opplever òg i dialogen min med fagrørsla, som er viktig for Arbeidarpartiet, både med fagrørsla i FO og i Fagforbundet, at ein ynskjer denne endringa, fordi me er nøydde til å ta på alvor dei utfordringane me ser fram i tid. Me kjem til å kunne mangle folk i det kommunale barnevernet. Eg og regjeringa meiner òg at ein kan løyse kompetanseutfordringane på ein annan måte, gjennom å få betre fagleg oppdatering gjennom heile yrkesløpet.

Tage Pettersen (H) []: Det er barnets beste som gjennomsyrer hele denne loven, og for barnet er det viktig at man i en sårbar situasjon møter et kompetent personell. Når det kommunale barnevernet f.eks. rykker ut på nattestid, hjelper det fint lite om leder eller stedfortreder har god utdanning der de ligger hjemme og sover i sin seng, hvis den ansatte ikke er trygg på jussen og det faglige der ute i møte med en familie eller et barn i krise.

Jeg har derfor lyst til å gjenta spørsmålet om barnets beste-perspektivet. Et avbøtende tiltak som Høyre har lagt inn i sitt forslag, er å forlenge overgangsperioden fram til 2040, slik at de kommunene som eventuelt vil slite med å rekruttere, har ti år lenger enn det som lå inne i den opprinnelige loven. Jeg vil igjen stille spørsmålet, men med en litt annen inngang: Mener statsråden at det er barnets beste som er lagt til grunn når denne endringen i loven foreslås?

Statsråd Lene Vågslid []: Barnets beste er grunnleggjande både i barnevernslova og i arbeidet barnevernet gjer. Eg trur det rett og slett er ein stor forskjell på Høgre og Arbeidarpartiet. Eg meiner ikkje at det einaste saliggjerande for ein kompetent og dyktig tilsett i barnevernet er at ein har ei masterutdanning. Eg er ikkje einig i at den som rykkjer ut frå barnevernsvakta, må ha ein masterutdanning. Me har kompetente tilsette i barnevernet som har bachelorutdanning, me kan ha ekspertar på spedbarn, me kan ha sjukepleiarar, me kan ha andre yrkesgrupper òg inn i dette viktige vernet av barna våre.

Eg held fast på at eg meiner ein kan løyse kompetanseutfordringane på ein annan måte i barnevernet. Særleg er Arbeidarpartiet – og fleirtalet i Stortinget, ser det ut til – oppteke av den nytilsette, at me skal få på plass betre rettleiing det fyrste året, og ikkje minst at me skal få på plass ein ny kompetansemodell i barnevernet, der ein skal kunne ta utdanning etter at ein har kome i jobb.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: I løpet av de åtte årene jeg har sittet i denne komiteen med ansvar for barnevern, har det blitt tydeligere og tydeligere for meg at vi må gjøre langt større endringer i barnevernet, særlig i institusjonene, om vi skal få bukt med strømmen av rapporter om svikt og svært alvorlige saker omtalt i media, hvor våre aller mest sårbare barn lider. Det finnes ikke den politiker i dette landet som ikke vil at barnevernet vårt skal fungere optimalt, men siden barnevern er så komplekst, har vi politisk ikke lyktes med alt. Forrige barnevernsreform hadde gode intensjoner om at kommunene skulle få mer ansvar, slik at tidlig innsats ble bedret.

Foreløpig fokuseres det ute i kommunene mest på finansieringen, og at den ikke har kommet. Jeg håper både finansieringen og resultatene kommer med tiden. Innen da må vi endre mye annet, slik Kjersti Toppe ønsket da hun som ansvarlig minister ga et nytt og mer omfattende mandat til barnevernsutvalget, la fram en fosterhjemsmelding for å styrke fosterforeldrenes og barns rettigheter og bedre rekruttering, og nedsatte et eget institusjonsutvalg, som på toppen av det hele fikk med seg et eget ungdomsutvalg til å komme med anbefalinger til framtidens barnevernsinstitusjoner.

Den meldingen og den loven vi vedtar i dag, bygger mye på disse utvalgene og meldingene, ikke minst for hvordan man nå foreslår å organisere institusjonsbarnevernet, og også det å endelig gi helsevesenet mer ansvar for de utfordringene mange barn i barnevernet har med rus og psykiatri. Disse foreslåtte endringene har høstet stor støtte. Litt mer kontrovers har det vært rundt behovet for ikke å være så rigid med tanke på masterkrav til de ansatte. Jeg er helt overbevist om at vi får et bedre barnevern og mer rekruttering når annen kompetanse – som definitivt også trengs – verdsettes mer, og vi også får kompetanseheving.

Dessverre ble ikke like mange av anbefalingene til de ulike utvalgene tatt med i lovforslaget fra regjeringen som vi i Senterpartiet hadde forventet. En av dem var forslaget som utvalgene og mange aktører over tid har kjempet for, nemlig å gi barn i barnevernet partsrettigheter fra de er 12 år. Det er deres sårbare liv som barnevernet forvalter, og barna må bli hørt. Jeg er veldig glad for at en samlet komité, med unntak av Fremskrittspartiet, i dag støtter dette forslaget, også ministeren.

Fremskrittspartiet er med på å sørge for flere flertall med oss og andre partier for andre styrkinger av barn i barnevernets rett til helsehjelp, som tverrfaglige team med spisskompetanse, at alle barnevernsinstitusjoner er tilknyttet helseteam, og at regjeringen skal sikre langtidsopphold og mer kapasitet i BUP for institusjonsbarna våre, sånn at de blir prioritert.

Det gleder meg at et flertall i komiteen ser, som oss i Senterpartiet, at barnevernet er best tjent med at Bufdir rendyrkes som fagetat framover. Jeg ser fram til at departementet kommer med anbefalinger om det, samt at alle de andre gode tiltakene vi i dag vedtar for å heve kvaliteten i barnevernet, settes ut i livet.

Maren Grøthe (Sp) []: Jeg glemmer aldri mine første møter med ungdommer i barnevernet. På en dag der vi diskuterer lovparagrafer, skal vi ikke glemme at det nettopp er dem dette handler om. Politikken vi vedtar i dag, handler om tjenestene som skal møte våre unger, ungdommer og familier i morgen. Nettopp derfor er jeg glad for at Stortinget gjør viktige vedtak på veien dit.

Forebygging vil alltid være viktigst – et Norge med små forskjeller, løft i levekår, en god omsorg i barnets første tusen dager og oppfølging av familiene gjennom det kommunale barnevernet. Likevel vil ikke det bestandig være nok. Derfor er fosterhjemsomsorgen grunnplanken i det norske barnevernet, og vi trenger flere fosterhjem. Endelig får fosterforeldre lovfestet rett til tjenestepensjon, flere rettigheter, som klagerett på flytting, og vi får på plass muligheten til varig fosterhjem.

Noen unger vil likevel ha behov for plass i institusjon. Med Senterpartiet i Barne- og familiedepartementet la vi fram en ny institusjonsstrategi: Vårt felles ansvar – ny retning for barnevernets institusjonstilbud. Målet med den var klart: Barn i barnevernet skal flytte mindre, de skal oppleve stabilitet og ro, og de skal få bedre helsehjelp. De skal få flere tilbud i nærheten av der de bor. For oss utenfor barnevernet kan det høres ut som en selvfølgelighet. Realiteten er at den organiseringen vi har hatt med sju institusjonskategorier, har vært en driver for flytting. Jeg har møtt ungdommer som har flyttet ti ganger før de fyller 14 år. Sånn kan vi ikke ha det. Derfor er vi heller ikke på noen måte i mål.

Den nye retningen trenger mer påtrykk i årene som kommer. Vi har fortsatt for liten kapasitet i institusjonsbarnevernet. Turnoveren blant ansatte er høyere enn det vi kan akseptere. Senterpartiet fremmer flere forslag i dag for å få fortgang i de ambulante helseteamene samt om etablering av pårørendesenter.

Vi skal fortsette å holde denne fanen høyt. I dag skal vi likevel feire. Særlig er jeg glad for den største endringen fra Arbeiderparti-regjeringens forslag, som nå får bredt gjennomslag i Stortinget, nemlig å senke aldersgrensen for partsrettigheter for barn i barnevernet til 12 år.

I morgen skal vi fortsette å jobbe. Jeg vil avslutte der jeg startet: Det handler om tjenestene som skal møte våre unger, ungdommer og familier, og ingenting er vel viktigere enn å satse på nettopp det.

Per Olav Tyldum (Sp) []: La meg også få lov til å takke saksordføreren for den jobben som er gjort i denne saken. Den har vært forbilledlig. Jeg har også lyst til å rose statsråden for tydeligheten i innlegget hennes. Det gir gode signaler, spesielt til alle barn, at man nå for alvor tar fatt på en viktig sak.

Senterpartiet er opptatt av at vi som samfunn har et ekstra stort ansvar for barn som har det ekstra vanskelig, og som ikke får den hjelpen og støtten de trenger i egen familie. Det aller beste er at de fleste av dem får hjelpen der de bor. Derfor skriver vi i en flertallsmerknad at vi ønsker at barn skal bo i hjemlige og trygge omgivelser, og – så langt det lar seg gjøre – slippe å flytte vekk fra sitt kjente og nære miljø.

Senterpartiet ønsker å poengtere viktigheten av å sikre mer tverrsektorielt samarbeid rundt barnet, og at deres observasjoner og vurderinger i større grad må få betydning for videre undersøkelser av valg av tiltak. Derfor foreslår Senterpartiet at det legges til rette for at kommuner som ønsker det, kan sette i gang forsøk med praksisorienterte, tverrfaglige team med spisskompetanse som kan få fram nødvendig faglig og klinisk kunnskap om utsatte barns og familiers problemer, ressurser og behov. Målet må være å få fram kvalifiserte vurderinger av barnets omsorgssituasjon og hvilken hjelp som trengs.

Et annet viktig bidrag til kvalitetsløftet for barnevernstjenester er å dreie tjenestene fra problemfokuset til sterkere verdifulle ressurser hos både barn og foreldre. Jeg er glad for at vi har fått en flertallsmerknad som trekker fram en ofte glemt ressurs: pårørende til barn i barnevernet. De tar med seg erfaringer som det er viktig at barnevernet lytter til og bruker for å forbedre tjenestene. Foreldre og foresatte har selv opplevd store belastninger og kriser og trenger hjelp og oppfølging. I dag er oppfølgingen for dårlig, og vi i Senterpartiet mener det er behov for å styrke den oppfølgingen.

Vi tar også til orde for å få opprettet dialogforum på lokalt nivå, der foreldre med ulike erfaringer kan møte hverandre og gjerne ha dialog med tjenester, også på det politiske nivået. Det samme gjelder et nasjonalt pårørendesenter for barnevernsforeldre der tilsvarende dialog, med innspill og vurderinger, kan deles på nasjonalt nivå.

Vi håper på støtte til våre forslag og det å ta del i utviklingen av vår viktige tjeneste til beste for barna, basert på erfaringer kombinert med bred faglig kunnskap.

Mona Nilsen (A) []: Det har vært mye diskusjon rundt kompetanse og masterkravet i det kommunale barnevernet. Undertegnede har også reist mye rundt, snakket med ansatte i barnevernet og hatt dialog med Fellesorganisasjonen, som organiserer de fleste ansatte i den kommunale barnevernstjenesten. Jeg er selv utdannet barnevernspedagog. Jeg har en bachelor og flere videreutdanninger, men med det rigide masterkravet kunne jeg altså ikke ha jobbet i det kommunale barnevernet. Det flere påpeker, er utfordringen det er å rekruttere og beholde de gode fagfolkene vi har i barnevernet. Da oppleves masterkravet som rigid, og terskelen blir for høy.

Det er nettopp summen av både videreutdanning, fagutvikling og erfaringskompetanse som gir den viktige kompetansen vi trenger i barnevernet. FO og KS har uttalt seg om kompetansemodellen som ligger i proposisjonen, og sagt at dette skal styrkes. Bufdirs kompetansemodell gjelder både barnevern og juss, kunnskap om vold og overgrep og flere saker som fagfeltet der ute etterspør. Mastergrad i seg selv er ikke garantisten for god kvalitet. Det undrer meg litt at Høyre og Venstre ikke har tillit til at det er kommunene selv, sammen med lederen i barnevernet, som kan sette sammen den mest kompetente arbeidsgruppen de trenger for å yte gode tjenester.

Likevel vil jeg avslutte med å takke komiteen for et godt arbeid. Det er flere viktige, nye retninger: å senke aldersgrensen for partsrettighetene til barn, styrke barns medvirkning, stanse skadelig samvær og senke terskelen for det – og ikke minst den nye institusjonsinnretningen, som skal sikre god, trygg og forutsigbar omsorg. Fosterhjemmene er grunnplanken i barnevernet. Det er mye styrking av disse, og det er viktig. Det er viktige grep også for de mest sårbare barna og deres familier i framtiden.

Statsråd Lene Vågslid []: Eg er einig med representanten Grøthe og fleire i at det er mange grunnar til å feire i dag, og eg synest det er veldig fint at Stortinget kan einast om så sentrale delar av eit kvalitetsløft for barnevernet. Men me må alltid vidare.

Det er 15 år sidan eg stod på denne talarstolen for fyrste gong, som saksordførar for ei barnevernsmelding. Arbeidet med barnevernet må gå føre seg kontinuerleg, men ei stor endring no er den nye retninga for institusjonsbarnevernet. Det er det me byggjer på frå institusjonsstrategien og frå det gode arbeidet utvalet gjorde. Eg er veldig glad for så mykje støtte, men ver ikkje i tvil om at me framleis har mykje å ta tak i både i staten og i kommunane.

Det er ein del forslag i innstillinga som òg handlar om helsehjelp. I utgangspunktet meiner ikkje eg det er nødvendig for Stortinget å votere over sikkerheitspsykiatrisk tilbod til barn og helseteam på barnevernsinstitusjon, for dette er område som regjeringa gjer eit veldig godt arbeid på. Men eg er heilt einig i at det er viktig at det blir knytt ambulante helseteam til alle barnevernsinstitusjonar så raskt som mogleg, slik me òg seier i kvalitetsløftet, og mitt departement har eit tett samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet for å følgje opp dette.

Eg er òg einig i at det er behov for eit sikkerheitspsykiatrisk tilbod til barn, og difor er det forslaget som Arbeidarpartiet òg kjem til å stemme for i dag, i tråd med politikken til regjeringa og pågåande arbeid i helseføretaka, som allereie greier ut behovet og organiseringa. Eg tolkar fleirtalet dit at det er stor støtte til det arbeidet.

Tage Pettersen (H) []: La meg innledningsvis få rette opp litt tallproblematikk eller tallrot knyttet til hvilke forslag Høyre støtter, som jeg hadde en forklaring på i mitt første innlegg. Jeg hadde en gammel innstilling. Høyre støtter mindretallsforslagene nr. 4 og 7, bare for å være tydelig på det.

Jeg kunne ikke unnlate å ta ordet når representanten Mona Nilsen igjen tok opp kompetanse. Jeg er helt enig med dem som har sagt at vi har utrolig mange særdeles dyktige ansatte i norsk barnevern, bare for å være veldig tydelig på det. Det jeg er opptatt av, og det Høyre er opptatt av, er at de også skal få kollegaer som er dyktige som skal jobbe sammen med dem i årene framover.

Som jeg prøvde å få fram i replikkordskiftet i sted, tror jeg det er viktig at vi legger de rådene vi får, til grunn. Både representanten Nilsen, undertegnede og mange andre her har reist rundt og pratet med mange ansatte, men tilbakemeldingene vi som komité har fått fra Riksrevisjonen, fra Barneombudet, fra Bufdir og fra Norsk Fosterhjemsforening, for å nevne noen, er veldig tydelige med tanke på den diskusjonen vi nå har om kompetanse. Jeg tror det er viktigere enn enkeltmøter vi har der ute som representanter. Fellesorganisasjonen sa sågar på høringen at de står i en spagat, for de har både positivt og negativt innstilte medlemmer når det gjelder et kompetansekrav, men at de hadde landet på å være negative i sin høringsuttalelse. Også de mener altså faktisk at det er rom for begge meninger her.

Representanten Nilsen sa at det bør være opp til kommunene å få bestemme. Det er jeg helt enig med representanten i. Utfordringen med det som nå gjøres i barnevernsloven, er at man samtidig fjerner de midlene som er satt av til det kompetanseløftet. Man tar altså bort flere hundre millioner kroner som var øremerket til kommunene, som følge av kompetansekravet. Det betyr at hvis kommunene skal ta det valget i dag og ansette mennesker med en master, må de gjøre det over sine egne budsjetter. Med den kommuneøkonomien vi er vitne til der ute i dag, vet vi at det er de færreste kommunene som kommer til å prioritere det, og det kommer til å ramme veldig mange barnevernstjenester der ute.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel