Kari-Anne Jønnes (H) [10:45:42]: Både norsk og internasjonal forskning viser at godt skoleeierskap er viktig for elevenes læring og trivsel. Skoler med gode resultater preges av kultur for læring. Kultur for læring krever samordning og god ledelse på alle nivå, rektor som synlig og tydelig pedagogisk leder, læreren som sjefen i klasserommet samt en langsiktig og ambisiøs politisk og administrativ skoleeier som legger til rette for at hver enkelt skole skal lykkes.

Skal vi lykkes som nasjon, er vi avhengig av at elevene våre lykkes i skolen. De må kunne lese, skrive og regne skikkelig når de går ut av ungdomsskolen. Skal en lære noe, må en trives, så den som er opptatt av kunnskap i skolen, må også være opptatt av trivsel i skolen, for elever og for ansatte. Alt henger sammen med alt, og det begynner med godt skoleeierskap.

Forskning fra Innlandet viser at det kan skille så mye som to og et halvt års skolegang mellom elever når de er ferdig på ungdomsskolen. Sånn kan vi ikke ha det. Vårt mål må være at alle elever skal oppnå sitt potensial til fulle – uavhengig av hvor de bor, hvor mye utdanning foreldrene har, og hvor de er født. Da trengs ambisjoner på vegne av norske elever, skoler og ikke minst skoleeiere. Skal vi få gode skoleeiere i alle kommuner og fylkeskommuner, må staten ha noen krav og forventninger til skoleeierne, og de må få kunnskap og settes i stand til å gjøre jobben sin.

Skolen kan ikke styres etter valgsyklusen, og det er derfor nødvendig med en klar forventning om at nyvalgte kommune- og fylkespolitikere får god innføring i hva det er å være skoleeier. KS gjør en viktig jobb på dette feltet, og med de utfordringene vi fortsatt har i norsk skole, håper jeg regjeringen bidrar til at KS kan videreføre sitt arbeid om skoleeierskap, som fokuserer på kunnskap i skolen, ute i alle regioner, over tid framover.

Å være skoleeier handler om så mye mer enn å vedta årlige budsjetter. Det handler om at en har ansvar for at ungene i kommunen lærer å lese, skrive og regne skikkelig, for at de trives på skolen, for elevenes fravær og for at lærerne har det laget rundt seg som de trenger for å lykkes i jobben sin. Det handler om hvorvidt rektor i realiteten har muligheten til å være pedagogisk leder på sin skole, eller om hun blir løpende rundt for å skifte lyspærer og tørke tårer. Det handler også om at en som fylkespolitiker er direkte ansvarlig for at skoletilbudet er dimensjonert i tråd med samfunnets behov, at elevene er til stede på skolen, og at de klarer å fullføre og bestå videregående opplæring.

Skal kommuner og fylker lykkes som gode skoleeiere, både politisk og administrativt, er de avhengig av en regjering som har ambisjoner på deres vegne, som har store forventninger, og som stiller krav. De trenger også rom til å lede. De trenger handlingsrom, tillit og frihet til å lede i sin kommune, i sitt fylke, på sin skole og i sitt klasserom. De trenger frihet under ansvar, tillit og kunnskapsbasert skolepolitikk som fokuserer på å skape kultur for læring og kvalitet i alle ledd. Regjeringen lovet en tillitsreform, men den ser ut til å være erstattet av nye krav, forbud og moralske pekefingre.

Skoleeiere og skoleledere trenger også rom til å lede. Det er stor forskjell på positive forventninger og det å skyve ansvaret fra seg. Nå opplever vi en kunnskapsminister som er opptatt av raske beslutninger og enkle løsninger, og som skyver ansvaret over på skoleeier uten selv å bidra til godt skoleeierskap.

Det finnes ingen enkle løsninger i skolen. Det kreves langsiktig og systematisk arbeid over tid. Det kreves god ledelse på alle nivå, rom for lokale tilpasninger, tilgang på kompetanse, motiverte rektorer, lærere som har et lag rundt seg som gjør at de kan være sjefen i klasserommet og utøve sin profesjon slik de ønsker, utviklende kompetansemiljøer, og det krever samarbeid på tvers av grenser, slik at kommuner med små skoler og små kompetansemiljøer kan søke sammen med andre for nødvendig samhandling og kompetanseutvikling. Godt skoleeierskap avles ikke av rundskriv om forbud. Godt skoleeierskap avles av tillit, handlingsrom og kunnskapsbasert skolepolitikk.

Hvordan vil statsråden aktivt bidra til at kommunestyrer og fylkesting kan utøve godt skoleeierskap?

Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:50:53]: La meg først få takke interpellanten for å ta opp et viktig tema: at vi fra nasjonalt hold har gode systemer og tiltak for å støtte skoler og skoleeiere.

Kommuner, fylkeskommuner, skoleledere og lærere har et omfattende og viktig ansvar for å gi alle barn og unge en likeverdig og inkluderende opplæring som fremmer trivsel og læring. Jeg er opptatt av at virkemidlene vi bruker og tilbyr fra statlig hold, setter lærere, skoleledere og skoleeiere i stand til å ivareta det ansvaret godt.

Opplæringsloven med forskrifter er det sentrale rettslige rammeverket for at kommunene og fylkeskommunene skal kunne ivareta retten til opplæring for barn, unge og voksne. Læreplanene fastsetter innholdet i opplæringen. Regelverket bidrar til at alle barn, unge og voksne får like muligheter til utdanning, uavhengig av bakgrunn og hvor i landet de bor.

Ny opplæringslov skal etter planen tre i kraft høsten 2024. Den nye loven er oppdatert, tydeligere og bedre tilpasset dagens hverdag i opplæringssektoren og samfunnet for øvrig. Det bidrar til gode rettslige rammer for kommuner og fylkeskommuner som skoleeiere. I ny opplæringslov stilles det krav om at kommune- og fylkeskommuneadministrasjonen har skolefaglig kompetanse. Det er et nytt krav til fylkeskommunene. Det stilles også et generelt krav om at kommunene og fylkeskommunene skal arbeide for å holde ved lag og heve kvaliteten i grunnopplæringen. Dette fordrer god dialog og samarbeid mellom skolene og skoleeierne.

Kvalitetsvurderingssystemet ble innført tidlig på 2000-tallet for å støtte skoler og skoleeiere i arbeidet med kvalitetsutvikling i opplæringen. Systemet er over 20 år gammelt. På samme tid har mye endret seg i skolen og i samfunnet rundt. Dagens system ble nylig gjennomgått av det regjeringsoppnevnte kvalitetsutviklingsutvalget. Utredningen deres og høringssvarene til rapporten tegner et bilde av at lærere, skoleledere og skoleeiere har behov for mer støtte og annen støtte enn de får i dag. Dette vil regjeringen følge opp, bl.a. i den varslede meldingen til Stortinget om 5.–10. trinn og med et nytt system for kompetanse- og karriereutvikling.

Representanten Jønnes nevner i sin interpellasjon at en av de viktigste faktorene for elevenes læring og trivsel er et godt skolemiljø. Det er vi helt enige om. Elevene har et sterkt rettsvern gjennom opplæringsloven. Den forplikter skoler og skoleeiere til å jobbe forebyggende og systematisk med elevenes skolemiljø. Statsforvalteren har flere ulike virkemidler for å bistå skoleeierne, skolene og elevene. Statsforvalteren har både veiledningsansvar, tilsynsansvar og ansvar for håndhevingsordningen for skolemiljøsaker.

Den viktigste jobben vi gjør for at elevene skal ha det bra på skolen og lære det de kan, er det langsiktige og systematiske arbeidet med et trygt og godt skolemiljø. Dette arbeidet skal være en integrert del av den pedagogiske praksisen på hver skole, i hvert klasserom og i hvert fag. Regjeringen støtter det lokale arbeidet med å sikre trygge og gode skolemiljø gjennom flere ulike spor. I årets budsjett prioriterer vi 35 mill. kr til en kraftfull pakke med målrettede tiltak.

Et av disse tiltakene er beredskapsteam som skal gi skolene tettere oppfølging, for å styrke innsatsen der skolemiljøet ikke er godt nok. I tillegg til dette bruker regjeringen betydelige midler på ulike veiledningstilbud og støtte til kompetanseutvikling på dette området. Til sammen bruker vi over 100 mill. kr på skoletiltak i inneværende år.

Kompetente lærere og en synlig og tydelig rektor som pedagogisk leder er en avgjørende faktor for å oppnå læring og trivsel hos elevene. Dette er det heldigvis bred enighet om viktigheten av, både i denne sal og utenfor. Kommunene og fylkeskommunene har ansvar for å ha riktig og nødvendig kompetanse, et ansvar regjeringen støtter opp om, bl.a. gjennom åpningene for videreutdanning, tilskuddsordninger for lokal kompetanseutvikling og veiledning av nyutdannede, nytilsatte lærere. Regjeringen vil bruke 2,6 mrd. kr på ulike kompetansetiltak for lærere og skoleledere og andre ansatte i barnehage og skole i år.

Vi har kommuner som over tid har hatt svake resultater på sentrale områder av opplæringen. Alle barn og unge skal få oppfylt de samme rettighetene til god opplæring, og derfor får disse kommunene støtte gjennom oppfølgingsordningen og Læringsmiljøprosjektet i arbeidet med å styrke læringsresultater og skolemiljø.

Kari-Anne Jønnes (H) [10:56:10]: Takk for svar. Ja, det er riktig som statsråden sier, at vi har en oppdatert opplæringslov. Rammene for godt skoleeierskap og en god skole er til stede. Vi har også lærere, rektorer og andre ansatte i skolen i Norge med høy kompetanse. Det som det etter min mening skorter på, er kunnskapen om skoleeierskap i de folkevalgte organene. Veldig mange i Norge tror at det er her på Stortinget skolen styres. Ja, her styres det, vi vedtar de helt overordnete lovene, men det er tross alt hver enkelt ordfører i hver enkelt kommune som til sjuende og sist er ansvarlig for om ungene lærer å lese, skrive og regne eller ikke. Dersom dette skal fungere, er administrativ skoleeier helt avhengig av at politisk skoleeier skjønner hva skolen dreier seg om. Veldig mange som sitter i kommunestyret, og som er nye der hvert fjerde år, tror at de har gjort jobben sin når de har vedtatt budsjettet i desember – og så får de en gang i ny og ne en rapport om hvordan det står til ute i skolen.

Det jeg er ute etter: På hvilken måte og i hvor stor grad ønsker regjeringen å bidra til å sette hver enkelt skoleeier i stand til å gjøre en god jobb? Hvis vi ikke har lokale skoleeiere som ønsker å bidra til at læreren kan være sjefen i klasserommet, laget rundt eleven, og ikke minst sette rektorer i stand til å være den pedagogiske lederen på skolen, så når vi ikke de målene vi har for samfunnet vårt. Derfor er jeg så opptatt av at når regjeringen setter seg mål for skolen, handler det mye mer om å gi rom for lokal tilpasning og å peke ut en retning enn med enkle grep å sende ut et rundskriv.

Det er riktig at statsforvalteren har en viktig rolle, men hvordan kan statsforvalteren kanskje bidra til å opplyse politisk skoleeier om hvilket ansvar man har? Og hvordan kan statsforvalteren brukes preventivt inn i skolen vår? Jeg tror vi i fellesskap har noe å hente ved å tydeliggjøre skoleeierrollen. Jeg ser fram til å høre litt mer fra statsråden om det.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [10:59:21]: Jeg synes det er veldig fine linjer representanten drar i innlegget her, og jeg deler, som jeg sa tidligere, synet på viktigheten av at vi klarer å sette skoleeierne i stand til å utøve godt skoleeierskap. Det er utrolig viktig, og regjeringen jobber langs flere spor hver eneste dag for nettopp å få det til. Det handler om oppfølgingsordning, det handler om elevenes skolemiljø, det handler om lærerkompetanse, det handler om rekruttering til læreryrket, det handler om kommuneøkonomi, det handler om tillitsreform, det handler om fullføringsreformen, og ikke minst handler det om skoleledelse. Alle disse tingene kunne jeg snakket veldig mye om, og jeg brukte deler av innledningen i stad på å utdype enkelte av de elementene.

Jeg støtter representantens engasjement og er helt enig i at det er viktig at vi setter skoleeierne i stand til å utøve godt skoleeierskap, at de er seg sitt ansvar bevisst i de enkelte kommunestyrene rundt omkring i landet for nettopp å sikre god opplæring til våre barn, unge og voksne.

For å si litt om skoleledelse: Det stilles i dag høye krav til skoleledere, som skal håndtere mange oppgaver og relasjoner for å ivareta det viktige mandatet skolen har. For å lykkes med det trenger de tillit. De trenger handlingsrom for å lede et systematisk pedagogisk utviklingsarbeid og sørge for et godt skolemiljø for alle elever på sin skole. De trenger skoleeiere som støtter dem i dette arbeidet gjennom en systematisk dialog, kvalitet på opplæringen og ressurser som kan støtte opp om og frigjøre tid, sånn at skolen kan konsentrere seg om sine kjerneoppgaver.

Det er også viktig for regjeringen at skoleledere kan fortsette å utvikle sin kompetanse gjennom gode etter- og videreutdanningstiltak, og der vet jeg det jobbes godt lokalt. Den nasjonale rektorutdanningen er et viktig tiltak for å bidra til dette, og regjeringen utvidet tilbudet gjennom revidert nasjonalbudsjett våren 2023. Rektorutdanningen skal gi skolelederne god rolleforståelse og god kunnskap om og forståelse av ledelse, ledelse av skole, kompetanse til å lede og kompetanse i skoleutvikling og et grunnlag for videre opplæring. Det er jeg helt enig i, men det forutsetter at vi faktisk er villig til å bidra økonomisk i dette viktige arbeidet. Derfor er det noe som er litt underlig, og det er fristende å stille spørsmålet tilbake til representanten og Høyre, for de har jo vitterlig i sitt alternative budsjett levert et ganske stort kutt i mange av disse tiltakene, på over 93 mill. kr. Så hvor skal Høyre kutte?

Elise Waagen (A) [11:02:38]: Jeg vil takke interpellanten for å reise en viktig debatt.

For Arbeiderpartiet er det viktigste å øke trivselen og læringen i skolen, og da er et godt skoleeierskap helt avgjørende, for vi har en del bekymringsfulle trekk i skolen. Kort tid etter at Høyre gikk ut av regjeringskontorene, ble PISA-undersøkelsen tatt opp. Der er det bekymringsfulle, svake resultater på flere av områdene, og vi ser at det er økende sosiale forskjeller. Jeg synes det er særlig bekymringsfullt at vi ser at våre barn og unge gjør det så dårlig i lesing. Vi får også Elevundersøkelsen, som viser at det er økning i mobbetall, og statsforvalterne melder om et økt antall skolemiljøsaker.

Skal vi klare å snu disse trendene, trenger vi aktive og dyktige skoleeiere på lag med oss, men det er helt avgjørende at vi legger rammene nasjonalt, og at vi setter skoleeierne i stand til å løse det viktige mandatet man har fått. Hvis vi skal sette skoleeierne i stand til det, handler det bl.a. om ressurser. Da mener jeg det er paradoksalt at Høyre velger å kutte 5 mrd. kr til kommunene og fylkeskommunene i sitt alternative statsbudsjett.

Litt for ofte er det sånn at vi politikere har store ambisjoner på vegne av skolen, uten at det nødvendigvis følger med ressurser eller nok folk. Et eksempel på det er da Høyre lanserte sin satsing på en praktisk og variert skole. Når man bryter ned tallene, ser man at det kun rekker til en skarve blyant og et viskelær per elev. Et annet eksempel på det er når Høyre mener at det er viktig å satse på læreren, men i samme pennestrøk velger å avskilte kvalifiserte lærere. Det er denne regjeringen som har lagt fram en rekrutteringsplan sammen med partene i skolen.

Vi satser på laget rundt eleven, og det skal synes når vi senere i år skal legge fram en stortingsmelding om ungdomsskolen. I inneværende år har vi styrket de kommunale budsjettene med over 6 mrd. kr, selv om vi vet at behovet er stort der ute. For forventningene må følges opp med ressurser, ellers strekker det ikke til. En annen viktig del av det å være en forsvarlig skoleeier handler om mengden krav og forventninger. Denne regjeringen satte ned et utvalg, ledet av Prøitz, som gjennomgikk krav, rapportering, testing og måling i skolen. Utvalget har levert sin rapport, og den skal vi følge opp.

Der Høyre etter koronapandemien ønsket å innføre en kartleggingsprøve – eller var det to? – for alle elever i hele skolen, svarer vi heller at vi har mer tid og tillit til lærerne. Jeg tror ikke at det lærerne trengte etter pandemien, var at man skulle kartlegge absolutt alle elevene i klassen ekstra. Jeg tror at læreren visste hvordan det sto til med sine elever, men at man trengte mer tid og mer tillit til å følge opp. Det er noe av det vi nå følger opp når NOU-en skal omsettes i politikk, ved at vi nå skal fjerne unødvendig byråkrati i skolen.

Til syvende og sist handler det om tid, og det handler også om tillit – tid og tillit til å kunne utøve den oppgaven man er satt til. Vi vet at både lærere og rektorer opplever at det er et unødvendig byråkrati i skolehverdagen, der rektor, som interpellanten også beskrev, opplever å måtte være både vaktmester, mamma og psykolog på en gang, samtidig som man skal utøve et godt skolelederskap. Da mener jeg at det er viktig at vi sørger for at vi har et sterkt lag rundt eleven, rundt skolen, rundt rektor og rundt læreren. Det er med på å avlaste, og det er med på å skape trygge, gode skoler for våre unger.

Det var denne regjeringen som la fram ny opplæringslov i fjor vår, og det var et bredt politisk flertall som stilte seg bak at vi skal ha skolefaglig kompetanse i administrasjonen, både i kommuner og i fylkeskommuner. Det er, som Utdanningsforbundet påpekte i sine høringssvar i sin tid, slik at noe annet vil kunne føre til manglende koordinering og dårligere partssamarbeid og kvalitetsutvikling. Derfor er jeg glad for at vi nå har stått sammen om det, og at det er kort tid til ny lov trer i kraft.

Henning Wold (H) [11:07:52]: Skolen er en av samfunnets aller viktigste institusjoner, og læreren eller lektoren er den viktigste personen for elevenes læring og trivsel. Derfor er det viktig at storting og regjering bidrar til at samfunnets mest kompetente studenter vil velge læreryrket. Slik er det dessverre ikke nå. Vi ser dessverre en nedgang på 22 pst. i antall studenter til lærer- og lektorutdanninger, og det er en sammenheng mellom statusfall og søkning til lærerutdanningene.

Stortinget vedtok i 2015 et kompetansekrav for undervisningspersonalet i norsk skole, som måtte oppfylles innen 2025. Dette kompetansekravet innebar at lærere på barnetrinnet måtte ha 30 relevante studiepoeng for å undervise i norsk, matematikk og engelsk samt i samisk og norsk tegnspråk. På ungdomstrinnet måtte man tilsvarende ha 60 studiepoeng i de samme fagene.

Arbeiderpartiet var et av partiene som sikret flertall for Solberg-regjeringens forslag om kompetansekrav for lærere, men forlot sitt standpunkt og benyttet en retorikk om avskilting av lærere etter 2025. Støre-regjeringen avskaffet disse nødvendige faglige kravene i 2022.

Høyres syn er at alle elever skal møte en lærer som har faglig fordypning i skolens viktigste fag. I 2017 endret Solberg-regjeringen forskriften om opptak til høyere utdanning og opptakskravene til grunnskolelærerutdanningen og femårig lektorutdanning, og det ble innført krav om minimum 35 skolepoeng og et gjennomsnitt på minimum karakteren 3 i norsk og karakteren 4 i fellesfaget matematikk.

Dette firerkravet i matematikk skapte debatt, men en analyse fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, NIFU, viste at flere lærerstudenter gjennomførte studiene. NIFU forklarer dette med at studenter med bedre karakterer søkte seg til lærerutdanningen. Dette er trolig i ferd med å snu.

Arbeiderpartiet støttet også denne forskriftsendringen da den kom, men Støre-regjeringen har nå redusert kravet til 3 i matematikk. Man har riktignok økt til 40 skolepoeng, men åpner for å gi ulike dispensasjoner til lærerutdanningsinstitusjonene. Høyre ønsker ikke å senke de nåværende karakterkravene for å komme inn på lærerutdanningene, da disse utvilsomt vil øke attraktiviteten og statusen til læreryrket, på både kort og lang sikt.

En tredje endring som har skapt politisk debatt og motstand, er Solberg-regjeringens innføring av fraværsgrense for elevene i den videregående skolen fra høsten 2016. Denne innebærer at hovedregelen er at elever som har mer enn 10 pst. udokumentert fravær fra undervisningen i et fag, ikke vil få standpunktkarakter i faget. Denne regelendringen ga umiddelbar effekt, og det totale fraværet i videregående skole gikk ned med mellom 20 og 30 pst. Det var de svakeste elevene som hadde størst nedgang i sitt fravær, men alle elevgrupper var mer på skolen enn før 2016.

Nå er det lagt fram et forslag om at fraværsgrensen skal økes til 15 pst., via en egenmelding. En fraværsgrense må være slik at den forbereder elevene på arbeidslivet, og 15 pst. fravær tilsvarer nesten én dags fravær i uken. Det er et høyt fravær.

Alle disse endringene jeg har nevnt, peker dessverre i feil retning dersom man ønsker å skape et godt skolemiljø og ha kompetente lærere. Det er viktig at elevene er i klasserommet. Det er der læring finner sted, i tillegg til utvikling av relasjonelle forhold. Man sier at trivsel skaper læring, men kanskje er det slik at læring skaper trivsel.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:12:36]: Også jeg vil takke interpellanten for å løfte denne debatten. Det er riktignok en forholdsvis bred debatt, og de politiske skillelinjene er kanskje ikke det som er viktigst i dag, men jeg synes like fullt det er veldig interessant, mye av det som har blitt tatt opp hittil i debatten. Jeg synes representanten Elise Waagens innlegg var særs godt, om mye av det Senterpartiets og Arbeiderpartiets representanter i Stortinget har jobbet med.

Skolen er den viktigste arenaen der alle elever møtes, hvor de kan bli løftet hver for seg og utvikle sitt iboende potensial.

I spørsmålet fra interpellanten blir det løftet hvordan vi kan bidra til skoleeierskap. Jeg har lyst til å starte med å tygge litt på ordet «eierskap». I seg selv indikerer det nærmest at det er noe som blir kjøpt eller solgt, at det er noe som blir eid av enkeltrepresentanter eller aktører, men reelt sett eies jo fellesskolen og den offentlige skolen av oss alle. De private skolene, som et supplement, har også store statlige overføringer. Så skolen eies egentlig av oss alle, som fellesskap og samfunn, ved at vi bidrar gjennom skatteseddelen og skatteinntekter på ulikt vis, og forvalter inntektene etter beste evne gjennom budsjettvedtak her i Stortinget, og videre i kommuner og fylker. Jeg har derfor lyst til å slå et slag for ordet «skoleforvaltere».

Jeg vil påstå at absolutt alle, både folkevalgte i kommuner og fylker, alle skolesjefer, rektorer, lærere, FAU-er, elevråd, kontaktlærere og andre som står opp for skolen, gjør en god innsats for å forvalte skolen og dens innhold etter beste evne. Det er ulike former for ledelse, som er av særs stor betydning for skolens utvikling. Også vi representerer en form for ledelse overfor skolen ved å være representanter i utdannings- og forskningskomiteen, som er med og peker ut en retning og gjør vedtak for skolens utvikling. Vi kan alle bidra til å trekke fram gode skoler og god innsats, mener jeg.

Tillitsreformen har blitt tatt opp, og den handler jo om økt handlefrihet i førstelinjen. Representanten Elise Waagen tok opp flere konkrete poeng, hvor vi nettopp har valgt tillit og handlefrihet i stedet for de tiltakene vi arvet fra høyreregjeringen: kontroll og overkjøring. I ny opplæringslov ryddet nettopp stortingsflertallet opp og forenklet både språk, struktur og innhold.

I tillegg har stortingsflertallet prioritert økonomi. Kommuneøkonomi er noe av det desidert viktigste for nettopp å ha handlefrihet i førstelinjen. Skoleledere som står i en hverdag hvor de til enhver tid må finne ut hvor de kan redusere, kutte og effektivisere, har det krevende på jobb. De som klarer å finne rom for utvikling, satsing og framgang, har nødvendigvis en større mulighet til å kunne prioritere utvikling og forbedring av skolen. Høyre hadde tiltak, med ostehøvelkutt og effektiviseringsjag, og reelle kutt gir nettopp det motsatte av det tillit skal åpne opp for.

Rapportering, både til direktorat og til statsforvalter, og kvalitetsutvikling ble tatt opp i kvalitetsutviklingsutvalget. Det er noe av det regjeringen nå skal følge opp. Det er også en annen viktig side av tillitsreformen, ved å kunne gi handlefrihet, slik at lærernes og skoleledernes tid skal gå med til andre ting enn å dokumentere at de gjør ting rett. Vi må heller ha det sånn at man i større grad kan dokumentere når det er noe som ikke går som det skal, hvorfor det skjedde, og hvordan man kan forbedre det.

Neste melding som er varslet fra regjeringen, er ungdomsmeldingen, og vi ser fram til videre arbeid her i Stortinget med disse spørsmålene.

Ellers er det jo Stortingets rolle konstant å utbedre lover. Et krav som har ligget inne siden 2009, er en årlig tilstandsrapport for skolen. Utover budsjett, planer og tiltak gjør dette at alle kommuner får en årlig sak om stoda i skolen. Det handler både om å stille krav og om å stille opp, og jeg tror at de fleste kommunepolitikere har stor glede og stort utbytte av å kunne diskutere tilstanden i skolen hvert år.

Jeg vil trekke fram et eksempel: Jeg besøkte Brandbu barneskole nylig, og de jobber ekstremt godt med både laget rundt eleven og profesjonsfellesskap. «Ingenting skal skje om oss uten oss» er et mantra for elevenes involvering. De tok opp utfordringer med flyktninger, og mye mer som jeg gjerne skulle diskutert, men tiden min er omme, så da takker jeg bare for debatten.

Margret Hagerup (H) [11:17:49]: Jeg vil takke interpellanten for å løfte dette viktige temaet i Stortinget, men kanskje også for å sørge for en bred debatt om skoleeierskap ute i samfunnet for øvrig. Jeg var selv nyvalgt kommunestyrerepresentant i 2011, ved siden av full jobb, og jeg tror ærlig talt ikke jeg var helt bevisst hva slags rolle jeg faktisk hadde. Men jeg har fire barn, og jeg har sett glimtet i øynene deres når de begynner på skolen, jeg har sett hvor glade de er i læreren de første årene, og så har jeg sett at sakte, men sikkert slutter disse blinkende øynene av og til å skinne så sterkt. Nå har vi fått utrolig mange nye ordførere rundt omkring i det ganske land, og det er faktisk de som har et ansvar for å sørge for at dette glimtet i øynene holder seg. Jeg er glad for at vi her på Stortinget diskuterer det ganske stort.

Da Høyre gikk inn i regjering i 2013, opplevde vi at for mange elever gikk ut av 10. klasse uten å kunne lese, skrive og regne skikkelig. Det var for høyt frafall, og elevene lærte ikke nok. Etter åtte år med Høyre i regjering så vi at elevene lærte mer, at fraværet gikk ned, at yrkesfag hadde fått et løft, og at rekordmange fullførte skolen. Skal vi skape en skole der alle elever opplever mestring og læringsglede, må vi sørge for en mer praktisk og variert skolehverdag, noe de nye fagplanene fra 2020 la opp til. Vi har nå en spennende ungdomsmelding å se fram til, og der har Høyre kommet med mange forslag til god politikk for å lykkes med dette.

Jeg savner noe i skoledebatten. Vi snakker veldig mye om alt som lærerne skal gjøre og ikke gjøre, men vi snakker kanskje litt for lite om lærerne og den kompetansen de skal ha. Det var min kollega Henning Wold ganske tydelig inne på viktigheten av – gode lærere som får den kompetansen som de trenger i klasserommet.

Fraværsgrensen var en suksess i videregående skole. Jeg er litt bekymret over at det ikke finnes en fraværsoversikt i grunnskolen i dag. Fafo ga en rapport til regjeringen i april 2023, der de sier at forskningen på fravær preges av mangelfull statistikk, og at det bør innføres en nasjonal oversikt. Det er et godt verktøy til skoleeiere og skoleledere for faktisk å ta tak i den bekymringen som veldig mange kjenner på nå. Det er for mange pulter som står tomme i klasserommene i dag, men vi vet rett og slett ikke hvor stort omfanget er, vi vet ikke hvorfor de ikke er på skolen, og det er på grunn av at kunnskapsministeren ikke legger til rette for at dette kan rapporteres på nasjonalt hold. Det vil jeg si er viktig.

Så vil jeg løfte en bekymring til, for skoledebatten i dag, som burde handle om lærerne og tilliten til dem og hvordan vi skal gi dem de gode verktøyene, handler om sekkeposten digitalisering i skolen. Opplæringsloven sier at man skal åpne dørene mot verden og mot framtiden, og regjeringens eget skjermbrukutvalg har sagt at digitale læremidler er en viktig del av framtiden. De har også sagt om mobiltelefon at det trengs følgeforskning, så jeg håper kunnskapsministeren nå vil sette i gang følgeforskning på effekten av mobilforbud og ulike løsninger på de ulike skolene, for det tror jeg er nyttig kunnskap å ha i framtiden.

Digitale enheter, digitale læremidler og digitale læreressurser kan ha positive effekter for elevens læring og utvikling, og på sitt beste kan det omforme undervisningen, få fram kreative sider og fremme kritisk tenkning og selvregulert læring. Selv om det kan føre til gode læringseffekter, kan det også skape forstyrrelser og påvirke konsentrasjonen, så vi må dermed ha mer kunnskap om når verktøyene bør tas i bruk, overfor hvilke elever og i henhold til hva som skal læres. Vi bør snarere snakke om hvordan man kan etablere differensierte undervisningsformer, hvor alle typer digitale og analoge verktøy har en plass i undervisningen. Jeg tror egentlig vi er enige om dette, men i samfunnsdebatten framstår dette som en polarisert debatt, der det er ja eller nei til det som feilaktig omtales som «skjerm». Da vil jeg bare henstille til kunnskapsministeren å lese sitt eget skjermbrukutvalgs rapport, der en egentlig er ganske kritisk til at vi bruker ordet «skjerm».

Så tilbake til digitale verktøy, for de kan være en kilde til distraksjon og forstyrrelser, men det er ikke kun i skolen. Alle må lære seg å håndtere og trene på konsentrasjon og utholdenhet – i denne salen, på skolen og hjemme.

Så tror jeg at et godt skoleeierskap også handler om å være tydelig på at skolen ikke kan løse alt. Vi er bekymret for leseferdighetene til ungene, men bøkene forsvant ut av stuene våre lenge før de forsvant i skolen, og lesesenteret ved Universitetet i Stavanger peker på at kun én av tre foreldre leser for ungene sine. Gode skoler skapes gjennom godt skoleeierskap og gode ledere, men et godt skole–hjem-samarbeid er avgjørende for å lykkes med dette, og da må vi vise foreldre det mangfoldet som er av læremidler i skolen, og hvordan de brukes på ulike måter til beste for ungene.

Så må vi ikke glemme at lærerne er de avgjørende personene i klasserommene. Derfor skal vi fortsette å investere i dem.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:23:06]: Takk til alle som har bidratt i debatten. Dette er et viktig tema uansett om en kaller det skoleeier eller det å forvalte skolen. Det handler jo om at vi som folkevalgte representanter på forskjellige nivåer skal forvalte det eierskapet vi har til skolen, og det heter nå skoleeier. Det tenker jeg at en skal være litt opptatt av.

Jeg synes det er ganske morsomt når Arbeiderpartiets representanter her begynner å trekke inn økonomi, for den største satsingen på kunnskapsområdet fra denne regjeringen er et grendeskoletillegg på 1,4 mrd. kr, som tildeles kommunene basert på antall skoler. Det er jo å oppmuntre kommunene til å beholde en skolestruktur basert på fortidens elevtall, framfor å tenke framover og sette helt andre ting enn antall bygg på dagsordenen. Det er også fascinerende når skoleledere forteller at de rapporterer mest på det som har minst med kvalitet og innhold i skolen å gjøre.

Skal en ha kunnskap i skolen, må en ha kunnskap om skolen. Gode skoleeiere har høye ambisjoner for sine elever. Skal en ha høye ambisjoner, må en også ha kunnskap om resultater. I opplæringsloven – som vi alle sammen så stolte har vært med på, og som vi må ta æren for i fellesskap – er de nasjonale rammene. Det var forrige regjering som la fram forslag til opplæringslov, og det var et godt samarbeid, så jeg foreslår at vi tar æren for den i fellesskap. Det hjelper ikke om en har skolepolitisk kompetanse i administrasjonen dersom en i de folkevalgte organene ikke har forståelse for hva skoleeierskap innebærer.

Jeg er helt enig med representanten Knutsdatter Strand i at drøfting av tilstandsrapporten er viktig. Det er kanskje noe av det viktigste skoleeiere gjør. Brandbu barneskole er et veldig godt eksempel. Gran kommune fikk Skoleeierprisen for ca. 20 år siden og var en av kommunene i Norge som var først ute med å ha en kvalitetsplan for grunnskolen, med visjon om rom for alle og blikk for den enkelte. Det er et godt eksempel på hva godt skoleeierskap er, nemlig at en har et mål og en ambisjon for elevene i sin kommune, og et mål og en ambisjon for sine lærere og sine skoleeiere.

Det er det jeg ønsker at denne regjeringen også skal ha, og at en er tydelig på hvordan denne regjeringen kan bidra til å oppnå nettopp det. Jeg føler ikke at vi har fått svar på spørsmålet mitt i dag: Hva ønsker egentlig statsråden å bidra med?

Statsråd Kari Nessa Nordtun [11:26:20]: Målet er klart! Svaret til representanten er: Vi, Norge, skal ha verdens beste skole og barnehage – verdens beste, det er målet, i læringsresultater og trivsel. Det er veldig viktig at vi i en så viktig diskusjon som dette er, har en faktabasert debatt, for det er ikke sånn at elevene lærte mer de åtte årene Høyre styrte. PISA-resultatene kom, og undersøkelsene ble gjort, kort tid etter regjeringsskiftet. De viste et dramatisk fall i norske elevers læringsresultater innen matte, norsk og naturfag – dramatisk. Det er alvorlig. PIRLS, leseundersøkelsen, viste at norske elever har lavest leseglede av alle land som er med i undersøkelsen, 65 land. Det er det vi har foran oss. Det er det vi må ordne opp i. Det er den utviklingen vi må snu, og da kan vi ikke glorifisere det som har skjedd de siste ti årene i norsk skole. Det fortjener våre unger at vi faktisk tar på alvor.

Når det gjelder tillit, som mange har vært inne på, er det ekstremt viktig, og det foregår mye godt i norsk skole. Som tidligere skoleeier selv vet jeg hvor viktig det er at vi har den tilliten, er bevisst det ansvaret og kan forvalte det godt. Derfor innførte vi gratis SFO i Stavanger, derfor innførte vi gratis skolemat til over 7 000 barn, og vi så hva det gjorde med fellesskapet i klasserommene. Når det gjelder tillit, synes jeg det er viktig at vi har med oss at tillit også handler om å faktisk lytte til de ansatte, de som har skoene på. Det er utrolig viktig. Vi må ha tillit til lærerne. Da handler det f.eks. ikke – og digitalisering ble tatt som et eksempel – om å overlate det til den enkelte rektor og kommunedirektør. Det er ikke mangel på tillit, men det hadde vært mangel på styring. Vi må ha tillit og lytte til dem som gjør jobben der ute på skolene, til hva de trenger. De ber om tydelige råd knyttet til mobil, digitale verktøy, leseopplæring og skolemiljø. Det vil jeg og regjeringen lytte til, for lærere, skoleledere og ansatte i skolen skal slippe å stå alene i den viktige jobben de gjør for å snu utviklingen i norsk skole.