Ine Eriksen Søreide (H) [10:04:15] (komiteens leder): Mens vi står her, protesterer modige iranere for den grunnleggende friheten og retten alle mennesker har til å bestemme over sitt eget liv. Risikoen de tar ved å gjøre opprør mot et undertrykkende regime, er enorm. Demonstrantene trues, fengsles, utsettes for vold og henrettes. Vår støtte til demonstrantene er svært viktig. I går vedtok EUs utenriksministre nye sanksjoner mot regimet i Iran, og jeg forventer at Norge slutter seg til dem.

Hele dette året har vært preget av Russlands fornyede angrep på Ukraina. Krigens brutalitet øker i intensitet og styrke, og det ukrainske folkets lidelser blir ekstreme denne vinteren. Fordi Putin mangler alternativer for militær framgang på bakken, angriper russiske styrker sivil infrastruktur og ødelegger effektivt strøm og vannforsyning, bomber boligblokker og gjør livet så ulevelig som overhodet mulig.

Ferske tall fra Verdensbanken viser at 40 pst. av alle boenheter og 50 pst. av all energiinfrastruktur i Ukraina nå er ødelagt. Putin forsøker å ødelegge den ukrainske nasjonen, kulturen og historien. Men i motsetning til hva Putin forventet, har dette bare økt ukrainernes kampvilje og motstandskraft. Ukrainernes mot og det sterke sivilsamfunnet lar seg ikke knekke.

Russlands brutale overfall på Ukraina som suveren stat handler om historie, imperialisme og revisjonisme. Allerede i 2007 holdt Putin en tale på sikkerhetskonferansen i München der han beskrev oppløsningen av Sovjetunionen som en katastrofe og en ydmykelse. Han har aldri akseptert oppløsningen og mener, helt uten legitimitet, at Russland har rett til å øve avgjørende innflytelse over de tidligere sovjetrepublikkene – det såkalt nære utland. I Putins øyne skal de ikke få ta politiske valg som går på tvers av russiske interesser, og ha den selvsagte rett alle land har til å velge sin egen sikkerhetspolitiske tilknytning.

Det er ingenting i Putins tenkning som tyder på at denne krigen snart er over. Tvert imot er det all grunn til å forvente at krigen vil fortsette. Allerede i 2014 begynte Russland sin krigføring i Ukraina etter anneksjonen av Krym. De har vist at de er villige til både å ta stor politisk og militær risiko og stå lenge i en krig.

Vår forpliktelse til å stå sammen med ukrainerne, ikke bare denne vinteren, men også de neste vintrene, er tydelig. Regjeringa har i budsjettforliket varslet en langsiktig støttepakke for Ukraina. Høyre ba om at regjeringa allerede fra starten involverte Stortinget for å søke et bredt forlik som kan stå seg over flere år og skiftende storting, og er veldig glad for at regjeringa responderte på det. Partiene hadde et første møte med statsministeren på fredag, og det var et godt møte. Partiene har en tydelig forventning om videre involvering og opplever at statsministeren inviterer til det. Behovene i Ukraina omfatter akutte reparasjoner og storskala systemrekonstruksjon, våpenhjelp, humanitær bistand, drift av staten og gjenoppbygging i et omfang av historiske proporsjoner. Verdensbanken anslår at Ukrainas BNP vil gå ned med mellom 35 og 40 pst. i 2022. Anslagene oppdateres nå, og nettopp den systematiske ødeleggelsen av sivil infrastruktur drar BNP ytterligere og raskt ned.

I desember 2021, for ett år siden, var fattigdomsraten i Ukraina under 5 pst. I dag er den ca. 35 pst., og innen utgangen av neste år anslås den av Verdensbanken til å overstige 50 pst. For Høyre er det avgjørende at bidraget vi gir, må være betydelig fordi vi er et land som har mulighet til å gi et betydelig bidrag. Like viktig er det at støtten er langsiktig, og at vi forplikter oss over år. Nettopp fordi situasjonen er prekær, må det både planlegges for og igangsettes umiddelbar og akutt hjelp til å reparere ukrainsk energi- og vannforsyning og boliger. Norge må jobbe gjennom anerkjente internasjonale aktører og koordinere veldig tett med nære allierte og partnere.

Når flere hundre milliarder kroner skal brukes på å støtte gjenoppbygging av Ukraina, er det også viktig å ha oppmerksomhet på korrupsjonsrisiko, kapasitetsbygging og kontroll. Den langsiktige støtten må også omfatte våpen og militært materiell. Behovene for militær støtte til Ukraina opphører ikke den dagen Russland avslutter sin brutale krigføring i Ukraina.

Det pågår nå et arbeid internasjonalt for å samle bred støtte til et spesialtribunal for å få stilt russiske krigsforbrytere til ansvar. Straffrihet er et stort problem og bidrar dessverre til å undergrave folkeretten. Det er veldig viktig at Norge støtter aktivt opp om arbeidet med å straffe krigsforbrytere. Russland ignorerer alle krigens regler, og det internasjonale samfunnet må vise at det får konsekvenser.

Krigen i Ukraina påvirker naturlig nok hele verden på ulike måter. Allerede før krigen var det en matvarekrise, og den har blitt forsterket nå. I dag anslår Verdens matvareprogram at rundt 820 millioner mennesker, ca. 1 pst. av verdens befolkning, ikke får i seg nok daglig næring. I dette perspektivet mener jeg også det er ganske underlig at regjeringa i budsjettforliket med SV kutter 120 mill. kr i bevilgningen til Verdens matvareprogram. Det kommer til å bli veldig viktig å støtte opp både om Ukrainas naboland og om andre land i verden som rammes hardt av mat- og energikrise. Når krisene forsterker hverandre sånn som nå, er veien fra framgang til tilbakeslag kort. Det har mange dimensjoner ut over fattigdom, dimensjoner som endrer samfunnsstrukturer i negativ retning: Færre barn får gå på skole, og flere jenter giftes bort og får barn mens de er barn. Likestillingen settes i revers, jobber forsvinner, og migrasjonen øker. Faren for radikalisering er allerede stor mange steder.

Vi går også en hard vinter i møte i Europa, og selv om prisene nå øker brått på det meste, forventer også Det internasjonale energibyrået at situasjonen vil bli enda verre neste vinter.

Vi må håndtere et mer komplekst og uforutsigbart trusselbilde i Europa, og heller ikke Norge er immunt mot påvirkningsoperasjoner, sabotasje og etterretning. Dette har også etterretnings- og sikkerhetstjenestene våre pekt på over tid. Akkurat nå er også bruken av energi som våpen noe av det som er mest effektivt fra Putins side, både direkte i krigen i Ukraina og også for å skape frykt, kaos og press i europeiske land.

I dag er norske styrker på vakt hjemme og ute med et nytt alvor over tjenesten. En av komiteens reiser denne høsten har vært til Finnmark landforsvar. Der har vi møtt reflekterte og dyktige soldater som skjønner hva denne oppgaven innebærer. Når de står vakt på grensen, er sammen med våre allierte i Litauen eller opprettholder kontrollen over luft- og sjøterritoriet vårt, gjør de det på våre vegne for at vi skal være trygge. Alle våre soldater fortjener stor anerkjennelse og en takk.

De sikkerhetspolitiske endringene vi ser rundt oss, er både omfattende og varige. I dette bildet er det naturlig å snakke om Finlands og Sveriges inntreden i NATO. Det er veldig viktig at de to siste landene nå ratifiserer raskt. Dette vil ha stor betydning for NATO som helhet, for europeisk sikkerhet og for regional sikkerhet. Det gir oss noen enorme muligheter til samarbeid, samtidig som vi også tidvis kommer til å ha et ulikt strategisk utsyn over Østersjøregionen og nordområdene. Men først og fremst vil det koble aksen mellom nordområdene og Østersjøen på en måte som Norge også har tatt til orde for i lang tid. De nye rammebetingelsene med finsk og svensk medlemskap er ett av mange temaer som naturlig må reflekteres i både forsvarskommisjonens rapport og forsvarssjefens fagmilitære råd, som ventes til våren, sammen med bl.a. de sikkerhetsfaglige rådene fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

Økningene i forsvarsbudsjettet som følge av krigen i Ukraina har vært riktige og nødvendige, men det er ikke nok. Høyre foreslo i sitt alternative budsjett en styrking av forsvarsbudsjettet på ca. 1,4 mrd. kr, til bl.a. forsert anskaffelse av ammunisjon, en forsert personellopptrapping, flere instruktører på Forsvarets høgskole for å kunne utdanne det økte opptaket, og vi reverserer kuttet til utvikling av norsk forsvarsteknologi. Men vi la også inn midler til økt produksjon av ammunisjon i Norge. Nammo er én av få ammunisjonsprodusenter i Europa, og for både vår egen beredskap, alliertes beredskap og muligheten til å donere ammunisjon til Ukraina må produksjonskapasiteten økes. Vi inviterer i dag Stortinget til å støtte dette forslaget.

Når 2022 går inn i historiebøkene om få dager, avsluttes også vår to år lange periode i FNs sikkerhetsråd. Det har utvilsomt vært en periode preget av krig, konflikt og dramatikk. Vi skal ha en egen redegjørelse og debatt om dette i januar, men jeg vil også i dag få si at jeg mener det var riktig at Norge søkte dette ansvaret og bidro i en eksepsjonelt vanskelig tid.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:14:14]: Absolutt!

Åsmund Aukrust (A) [10:14:39] (ordfører for sak nr. 5): «Fred over jorden», synger vi i en av de fineste julesangene. Når vi de neste ukene kommer til å synge den over hele Norge, tror jeg mange vil gjøre det med et ekstra alvor, for i år er det ikke fred over jorden.

I Syria går vi inn i det ellevte året med borgerkrig. I Afghanistan er Taliban tilbake ved makten. I Iran møtes demonstrantene med vold og henrettelser. Konflikten mellom Israel og Palestina er mer fastlåst enn på lenge, og det er før vi får den kanskje mest ytterliggående regjeringen i Israels historie. For vår del er det mest av alt krig i Europa.

Rett utenfor våre vinduer er det en brutal og ulovlig angrepskrig. Vårt naboland Russland har gått til krig mot et annet naboland. Det er krig, krigsforbrytelser, overgrep og drap hver eneste dag. Derfor vil 2022 bli stående igjen i historiebøkene. Ukrainerne har vist en heltemodig motstandskraft. De forsvarer sitt land, og de forsvarer våre verdier. Det er demokrati mot diktatur. Krigen er fryktelig brutal. Tusenvis av mennesker er drept, millioner er drevet på flukt, og selv om Ukraina stadig vinner land, er det mange steder i Ukraina som blir stadig farligere fordi bombene faller mer tilfeldig, og fordi målene er sivil infrastruktur. I Kyiv er store deler av byen ofte uten både vann og strøm, og til helgen er det meldt 10 minusgrader. Ukraina går en svært kald vinter i møte.

Jeg vil takke alle de andre partiene på Stortinget for at vi har hatt et veldig godt samarbeid i en ekstraordinær tid, og for at vi raskt kunne fatte avgjørende beslutninger. Det er viktig at vi sammen kom fram til at det var riktig å sende våpen, slik at Ukraina kunne forsvare seg. Norge bidrar stort og vil fortsette å gjøre det. I helgen var det mange av oss som møtte nobelprisvinnerne. Lederen for det ukrainske senteret for sivil beredskap, Oleksandra Matvijtsjuk, startet sitt innlegg med å si at det kanskje var et uvant budskap fra en menneskerettighetsaktivist, men at det aller viktigste i tiden som kommer, er at de fortsatt får mer våpen til Ukraina.

Norge skal fortsette å støtte Ukraina, med våpen og humanitær hjelp, ved å ta imot flyktninger og ved å gi støtte til gjenoppbygging. Sammen med vår budsjettpartner, SV, har regjeringen sagt at vi vil ta initiativ til en storstilt satsing for Ukraina. Den skal være stor og flerårig, og det er et mål å ha en så stor støtte på Stortinget som mulig. Som komitélederen refererte, hadde statsministeren et møte med alle partiene forrige fredag. Det var fint å se at det er stor oppslutning om å gå sammen om støtten til Ukraina. Dette er et ekstraordinært løft som kommer til å kreve mye av oss.

I utenrikspolitikken er vi enige om mye, og det er bra for et land som Norge. Men det er også skiller mellom oss når det gjelder hva som prioriteres, og hva man våger. Vi har tatt initiativ til afghansk freds- og forsoningsdialog i Oslo fordi landet står på randen av en humanitær katastrofe. Vi har gjort sosial ulikhet til en hovedprioritet i vår utenriks- og utviklingspolitikk. Denne regjeringen har også gjort Norge til en tøffere og sterkere stemme for likestilling og kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Her foregår det en verdikonflikt i verden, og Norge skal og må være en viktig stemme i alle diskusjoner hvor dette snakkes om.

Vi har også innført merking av varer fra okkupert palestinsk jord, noe den forrige regjeringen burde ha gjort, men som de valgte å legge i en skuff. Vi gjør klima og energi til en storsatsing for Norge og lover å doble klimainnsatsen innen 2026. Klima er og forblir den største utfordringen i vår tid. På klimatoppmøtet var mangelen på klimafinansiering et av de største problemområdene, og i det budsjettet vi i dag diskuterer, har Høyres forslag til svar vært at Norge skal kutte nær 1 mrd. kr til internasjonalt klimaarbeid – til regnskog, fornybar energi og klima- og naturarbeid. Heldigvis vil flertallet noe annet, det vil tvert imot gjøre klima til en av våre viktigste prioriteter, både hjemme og ute i verden.

Dette er et godt bistandsbudsjett. Det blir i dag gitt nesten 3 mrd. kr mer i bistand enn i noe statsbudsjett vi har vedtatt tidligere, og det er før den ekstraordinære støtten til Ukraina.

La meg avslutte med å få takke – gjennom våre tre ministre, som er til stede – alle dem som står på for Norge, de som er utsendte diplomater, de som reiser ut med flagget på uniformen, og de som driver solidaritets- og hjelpearbeid for oss alle sammen. Jeg vil avslutte med å si at det i år passer å gi en spesiell takk til alle dem som tjenestegjør for oss i Kyiv og Ukraina, som har hatt et tøft år bak seg, og som skal vite at Norge står bak dem. De fortjener en ekstra takk og en riktig god jul.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:19:58]: Krig i Europa, globale pandemier og klimaendringer og kampen om energi, spesielt grønn energi, skaper utfordringer i både utenriks- og innenrikspolitikken. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er drastisk endret som følge av Russlands ulovlige angrepskrig mot Ukraina. Russlands angrep er et angrep på demokrati og frihet. Samtidig har krigen globale ringvirkninger i form av prisvekst, nød og matmangel.

Norges utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser, hvor hovedlinjene ligger fast, herunder en sterk oppslutning om FN og folkeretten, medlemskapet i NATO, EØS-avtalen og at Norge ikke er medlem av EU. Norge skal vise solidaritet med mennesker i nød og gå foran i kampen mot fattigdom og sult. Kampen mot globale forskjeller og for global matsikkerhet er viktigere enn noen gang. Der marginene er minst, er konsekvensen størst.

Norge har bidratt med omfattende politisk, sivil, militær og humanitær støtte til Ukraina. I budsjettet for 2023 foreslår regjeringen å trappe opp bistanden til Ukraina ytterligere, styrke arbeidet med matsikkerhet, klimatilpassing, menneskerettigheter og likestilling. I tillegg samles innsatsen for flyktninger og fordrevne for å se humanitær bistand og langsiktig utvikling i sammenheng. Dette er et budsjett hvor Norge stiller opp for Ukraina og møter de globale ringvirkningene av krigen. Samtidig viderefører vi i stor grad innsatsen i resten av verden.

Russlands angrepskrig har endret de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene, også i Norges nærområder. Dagens situasjon understreker viktigheten ved å styrke Norges forsvarsevne langs de tre hovedlinjer Stortinget allerede har sluttet seg til: den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilateral støtte og forsterkninger fra nære allierte. Forsvaret skal ivareta Norges sikkerhet, trygghet og handlefrihet, våre interesser og verdier. Norge må ha et nasjonalt og selvstendig forsvar med egnede kapasiteter på land, i luft, på sjø og i det digitale rom. Medlemskapet i NATO er en bærebjelke i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Tidligere i år la regjeringen fram en stortingsmelding som tok for seg prioriterte endringer, status og tiltak i forsvarssektoren. Stortingsmeldingen viser til umiddelbare tiltak langs fire linjer. Det er å styrke Forsvarets reaksjonsevne og tilstedeværelse i nord, styrke evne til mottak og samvirke med allierte og nordiske partnere, styrke beredskap for krise og krig og styrke utholdenheten.

Budsjettet for 2023 prioriterer nasjonal trygghet og beredskap og justerer fordelingen mellom investering og drift for å sikre et sterkt nasjonalt forsvar som svarer til kursjusteringen som ble lagt fram i Meld. St. 10 for 2021–2022.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske område. Her har Norge en langsiktig ambisjon om forutsigbarhet og stabilitet. Regjeringen fortsetter i 2023 å styrke situasjonsforståelsen og nasjonal kontroll gjennom å øke bevilgningen til Etterretningstjenesten utover det som langtidsplanen for forsvarssektoren legger opp til.

Personell er Forsvarets viktigste ressurs, og de ansatte i Forsvaret skal ha gode arbeids og boforhold. I tillegg til utbedring innen kaserner og kvarter betyr satsingen også en økning av antall ansatte, en forsering av personellopptrappingen og en økning av antall skoleplasser ved Forsvarets krigsskole. Heimevernets struktur skal øke, slik at soldatene skal få mer midler til øving, trening og kompetansebygging gjennom mer kursing, spesielt av befal. Det er svært viktig at økningen av områdestrukturen skjer gradvis over flere år. Slik sikrer vi at nytt personell blir tatt imot på en skikkelig måte, får det utstyret de trenger, og gis mulighet for tilstrekkelig trening.

En styrking av Heimevernet gjenspeiler vår ambisjon om å trappe opp innsatsen for nasjonal beredskap og samfunnssikkerhet. Samtidig er det avgjørende med tett koordinering på tvers av sektorer. I dag jobber Forsvaret, bl.a. ved hjelp av Heimevernet, sammen med politiet, for å sikre kritisk infrastruktur, landanlegg og installasjoner på norsk sokkel. I tillegg bidrar allierte med patruljering, overvåking og kontroll i de samme områdene. Felles oppdragsløsning ved sivile og militære objekter er et nødvendig samarbeid.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:25:13]: «What a difference a year makes». Fjorårets budsjettdebatt ble avholdt i et relativt fredfullt Europa. Krig var noe som var forbeholdt andre kontinenter, og berørte kun stormaktene og de som var direkte involvert i krigshandlingene. Selv om enkelte hadde ambisjoner om å gjøre seg relevante, angikk ikke disse konfliktene Norge, og folk flest lot seg ikke engasjere.

Nå har krigen kommet til Europa – til oss. Det er en helt meningsløs krig som har kostet titusenvis av unge menn livet. Den kan vinnes militært, men den gjør varig fred nærmest utenkelig. Russland og Ukraina vil geografisk forbli der de er, og forbrødring over landegrensene vil måtte tilhøre senere generasjoner.

Fremskrittspartiet støtter opp under alle EU-sanksjoner og støtter regjeringens linje. Vi vil at Norge bidrar både med våpenhjelp og humanitært. Vi har også fremmet et forslag i Stortinget hvor vi ber regjeringen bruke bistandsbudsjettet aktivt, slik at vi fryser bistand til land som i FN avsto fra å fordømme Russlands angrep på Ukraina. Det er et forslag som ikke koster penger, men som har stor symbolverdi, og som vil styrke Ukraina og svekke Russland betydelig sikkerhetspolitisk.

Det er i dette terrenget norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk vil måtte utformes i årene fremover. NATO er igjen militært relevant i det området den ble etablert for å beskytte.

Kollektiv militær innsats i NATO-regi på andre kontinenter synes i dag helt utenkelig. Kampen mot terror vil ikke foregå gjennom invasjon og massiv bruk av militær makt. NATO vil heller ikke stå parat til å beskytte mennesker mot overgrep og lidelser. Som allianse vil vi, og bør NATO, forholde seg til artikkel 5.

Russlands uprovoserte militære angrep på Ukraina betyr at norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk må tegnes på nytt. Det evige mantraet om at norsk sikkerhetspolitikk ligger fast, har ikke lenger mening. Når alle forhold rundt oss endrer seg, er det åpenbart at vi må tilpasse oss nye realiteter. På kort tid har vi fått økt amerikansk tilstedeværelse på norsk jord, svensk og finsk medlemskap i NATO og økt aktivitet i nordområdene, samtidig som vi har gjort erfaringer fra Russlands militære fiasko i Ukraina.

Forsvarssjefens fagmilitære råd og forsvarskommisjonens rapport, som kommer på nyåret, har dannet grunnlaget for Forsvarets fremtidige struktur. Strukturen må tilpasses nye realiteter, og kapabilitetene må innrettes deretter. NATOs kollektive forsvar og behov må inngå i dette.

Det skal sies at det har vært knapt med tid, men regjeringens forslag til forsvarsbudsjett tar ikke inn over seg de nye realitetene, og pengene er planlagt benyttet for å finansiere strukturen slik den fremgår i den siste langtidsplanen. Til tross for at den er vedtatt i Stortinget, er det ikke gitt at den er like relevant i dag.

Regjeringen har påpekt at forsvars- og sikkerhetspolitikken er det aller viktigste. I et slikt perspektiv er det selvmotsigende at budsjettet vedtas i henhold til prosenter av BNI. Forsvarets budsjett må måles i kampkraft, og det må være militærfaglig begrunnet. Det må samtidig være behovsstyrt. Dette kan skje ved en overslagsbevilgning, men det er mer relevant at det opprettes et forsvarsfond som kan finansiere investering og strukturendringer over flere år.

Regjeringen påtar seg et stort ansvar når de velger å redusere satsingen på forsvarsindustriell FoU med 50 mill. kr. I en tid hvor nasjonal teknologiutvikling og europeisk samarbeid om utvikling av avansert våpenteknologi er viktigere enn noen gang, velger regjeringen å stramme inn vilkårene og mulighetene for norsk forsvarsindustri til fortsatt å være en ledende aktør for å videreutvikle teknologi gjennom et europeisk samarbeid.

Medlemskap i Det europeiske forsvarsfondet, EDF, kommer med noen forpliktelser. Kuttet i FoU viser at regjeringen ikke forstår betydningen av samspillet mellom forsvarsindustrien og myndighetene. Norske bedrifter har innenfor rammen av EDF konkurrert seg til oppdrag til en verdi av om lag 500 mill. kr. Det offentlige bidraget til EDF har vært i underkant av 300 mill. kr. Med andre ord: 300 mill. kr er investert, og 500 mill. kr, pluss høyteknologi, sterkere europeisk forsvars- og forskningssamarbeid og nye potensielle arbeidsplasser, er tilbakeført året etter. Fremskrittspartiet øker derfor denne posten med 8 mill. kr.

Bistandsbudsjettet er finansiert på samme ukloke måte som forsvarsbudsjettet, og her er det prosentene som rår. Den mest barmhjertige bevilger 1 pst. eller mer. Den minst barmhjertige, og egoistiske, bevilger minst. Kristelig Folkeparti er best, og Fremskrittspartiet er verst. På lik linje med at man ikke ser på kampkraft i bevilgningen til Forsvaret, ser man ikke på resultatoppnåelse i bistanden. Vi vet faktisk heller ikke hva vi skal måle. Det vi imidlertid vet, er at norsk bistand aldri har ført til at et land har blitt uavhengig av bistand – kanskje med unntak av Sør-Korea. Alle landene har blitt mer avhengig av bistand. Samtidig har det aldri vært mer fattigdom, sult, korrupsjon, undertrykking, religiøs fanatisme og en større strøm av flyktninger enn i dag. Så vi kan slå fast at bistanden ikke – ikke – har makroøkonomisk effekt.

Globalt øker befolkningen med 200 000 mennesker hver eneste dag. Det tilsvarer 8 000 mennesker i timen. Økningen er utelukkende i fattige land. Det er verdens aller største utfordring. Hvert år avholdes globale klimatoppmøter, og i disse sammenhengene presenterer Norge seg som verdensmestre i klimagasskutt. Hva om Norge utfordrer all politisk korrekthet og tar initiativ til et globalt toppmøte for å snakke om befolkningstilveksten?

Fremskrittspartiet er ingen prinsipiell motstander av bistand. Vi ønsker å gi bistand der den har dokumentert effekt. Vi er ikke villige til å dele ut penger til mennesker som i neste omgang blir enda mer avhengig av bistand, og til at avhengigheten går i arv. Fokuset må alltid være at land blir selvforsynte og bærekraftige.

Ingen vil mene at Navs suksess skal måles etter hvor mye som gis ut i offentlige overføringer, og slik bør heller ikke bistand vurderes. En sosial ytelse vil bli betraktet som vellykket dersom noen etter hvert greier seg uten den. Mottak av ytelser kan ofte føles nedverdigende for dem som mottar dem. Enhver som ikke lenger har et slikt behov, er en seier for den enkelte og for norsk sosialpolitikk, og på samme vis bør man vurdere bistand og bistandspolitikken.

Fremskrittspartiet vil imidlertid alltid prioritere nødhjelp, og vi styrker derfor nødhjelp utover regjeringen på det feltet. Det samme gjelder også Ukraina. Vi vil gi nødvendig nødhjelp, og vi vil yte bistand til at Ukraina kan bygge opp sin infrastruktur, som igjen vil gjøre landet økonomisk uavhengig.

Vi ønsker også flyktninger fra Ukraina velkommen. Våre nærområder er vårt ansvar. Samtidig vet vi at mennesker som står oss nærmest kulturelt, raskt vil bli bidragsytere i det norske samfunnet. At mange av flyktningene har et ønske om å returnere til hjemlandet når beskyttelsesbehovet ikke lenger er til stede, viser i praksis hvordan flyktningkonvensjonen er tiltenkt å fungere. Og det står respekt av at ukrainske menn blir værende for å kjempe for landets frihet, og at det er kvinner og barn som reiser. Det står i sterk kontrast til migranter som søker til Norge fra andre kontinenter i dag.

Regjeringens prestisjeprosjekt om å sitte i FNs sikkerhetsråd går mot slutten. Norge har i årevis brukt millioner av kroner for å markedsføre landets kandidatur, men i klassisk FN-ånd er avstemning om et sete i Sikkerhetsrådet hemmelig, slik at offentligheten aldri får vite hvilke land som lot seg overbevise om at Norges kandidatur var det beste. Det må ha vært spennende år å sitte i Sikkerhetsrådet. Embetsfolk og byråkrater har hatt interessante dager, og utallige notater er blitt skrevet. Det største og mest skjellsettende øyeblikket var da statsminister Støre fikk lede møtet. Det blir litt nedtur å gå tilbake til det gamle og trauste nå, men det er liten tvil om at Norge har hatt stor nytte og stort utbytte av å sitte i rådet, og at vi nå er mer respektert enn noen gang. Hvorvidt vanlige folk har hatt nytte av dette, inngår neppe i evalueringen i etterkant, som vi skal få neste år.

Regjeringen har valgt å innføre en offensiv politikk når det gjelder fredsforhandlinger. Det mest spektakulære var invitasjonen til terroristene i Taliban til samtaler på fredfylte Soria Moria i Holmenkollen – og med staselig transport, må vite. Der ble det inngått løfter om kvinners rett til utdanning og til å delta i arbeidslivet. Kvinner skulle sågar få lov til å gå utendørs uten mannlig eskorte og ikke påtvinges heldekkende burka. Som motytelse skulle Norge være raus med å yte bistand. Slik gikk det som kjent ikke. Taliban styrer enda mer brutalt og hensynsløst enn noen gang. Norges kvinnekamp var imidlertid hul, og uten mening. Det visste naturlig nok Taliban. Norsk bistand fortsetter å flomme inn i landet. Den kanaliseres i dag via FN. Samtidig hevder utenriksministeren, helt uten dokumentasjon, at akkurat Norges bistand ikke går til Taliban. De pengene kommer visstnok fra en annen vestlig lomme.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:34:26]: Verda opplever ei sterk auking i svolt, ekstrem fattigdom og ulikskap. I 2023 kan det for fyrste gong i nyare tid bli produsert mindre mat enn det me treng for å metta befolkninga i verda, og talet på menneske som vil trenga naudhjelp, vil auka dramatisk. Det er i seg sjølv ein katastrofe for dei menneska og lokalsamfunna som blir ramma. Det er òg ei grunnleggjande utfordring for vår sikkerheit.

Dei globale krisene merkast òg her, men Noreg er blant dei landa som har kome best ut. Russlands brutale krigføring har me til og med tent på, ved at gassprisane har auka kraftig. SV meiner derfor at Noreg bør bruka ein del av desse ekstraordinære inntektene til å motverka svolt og fattigdom og dermed investera i ei tryggare verd for alle. I vårt alternative statsbudsjett går me inn for eit høgprisbidrag på gass som skal finansiera eit solidaritetsfond, og med det vil bistandsbudsjettet utgjera 1 pst. av BNI.

Eg vil takka regjeringspartia for å koma oss i møte i denne saka. I budsjettforliket blei SV, Arbeidarpartiet og Senterpartiet einige om å etablera eit rammeverk for langsiktig støtte til Ukraina og å auka bistand og humanitær hjelp for å avbøta konsekvensane av krigen i fattige land.

Folkeleg mobilisering har spelt ei avgjerande rolle i utvikling av demokrati og velferdsstat i Noreg. På same vis avheng utjamning i utviklingsland av sosiale bevegelsar. Krigen i Ukraina, det iranske regimet sin valdsbruk mot demonstrantar og Talibans undertrykking av kvinner er eksempel på at demokrati og menneskerettar er under sterkt press verda over. Fred og demokrati er avhengig av eit sterkt sivilsamfunn. SV vil derfor styrkja støtta til sivilsamfunn, menneskerettsaktivistar og demokratibevegelsar og til freds- og nedrustingsarbeid.

Me lever i ei tid med krig i Europa, aukande spenning og stormaktsrivalisering. Det gjer det viktigare å investera i internasjonalt samarbeid og internasjonal solidaritet, og det gjer det viktigare å prioritera rett i forsvarspolitikken. SV vil ha eit sterkt nasjonalt forsvar. Eit sterkt nasjonalt forsvar som handhevar vår suverenitet på landjorda, på havet og i lufta, medverkar både til å tryggja norsk politisk handlingsrom, til god forvalting av naturressursar og til låg spenning i nærområda våre.

Skal me få til det, må me satsa på folka i Forsvaret. Forsvaret må ha nok soldatar og befal, og personellet må ha rett kompetanse. Det er òg Forsvarets største utfordring i dag. Erfarne folk er i ferd med å forlata Forsvaret. Samtidig som me må sikra at dei har gode nok vilkår til at dei vil bli verande, må det òg rekrutterast nytt personell. SVs alternative statsbudsjett føreslår fleire soldatar og befal i Heimevernet og fleire årsverk i Forsvaret. SV føreslår òg å kalla inn ein større del av kvart årskull vernepliktige til fyrstegongsteneste.

SV registrerer at den førre regjeringas politikk for konkurranseutsetjing og privatisering av ulike funksjonar i Forsvaret framleis legg sterke føringar for verksemda i Forsvaret. Dette er uklokt både med tanke på å sikra kompetent og nok personell i Forsvaret og med tanke på sikkerheit og beredskap. Auka etterretningstrussel og risiko for hybride angrep gjer det særleg viktig å halda kontroll over sentrale IKT-funksjonar i Forsvaret. SV meiner at den planlagde privatiseringa gjennom MAST-programmet må stoppast. Drift og vedlikehald av IKT-system må skje i Forsvarets eigen regi. Skal Forsvaret klara å halda på og rekruttera eige IKT-personell, trengst det ei tydeleg satsing på Cyberforsvaret.

SVs alternative budsjett inneheld òg ei styrking av flystasjonen på Andøya og Luftforsvarets skulesenter på Kjevik. Andøya flystasjon vil framleis vera avgjerande for å ha operative maritime overvakingsfly og må haldast i god stand. Luftforsvarets skulesenter på Kjevik utdannar Forsvarets flyteknikarar, ein kompetanse det allereie er kritisk mangel på. Ei flytting av utdanninga til Værnes vil innebera ei dramatisk svekking av denne kompetansen og vil i praksis kunna setja mange av flya på bakken.

SVs alternative budsjett ville ha bidrege til å gje oss auka forsvarsevne, meir sikkerheit, meir demokrati og sterkare sivilsamfunn verda over. Det er ikkje SV sitt budsjett me vedtek i dag, men budsjettforliket med regjeringa tek oss samla sett i rett retning.

Eg tek opp forslaget SV er med på.

Bjørnar Moxnes (R) [10:39:48]: Russlands ulovlige krig mot Ukraina viser at også vi må bygge et forsvar som kan sikre landets selvstendighet. Når det gjelder forsvarsevnen, er situasjonen dessverre ikke helt tipp topp, og det er fordi skiftende regjeringer og stortingsflertall gjennom flere tiår har bygd ned det nasjonale forsvaret ved at man har kuttet Hæren fra 160 000 ned til 10 000, halvert Heimevernet, lagt ned Sjøheimevernet og også redusert luftvernet til en brøkdel.

Samtidig har milliardene gått til utenlands krigføring, kriger som har destabilisert hele regioner og ført til millioner av flyktninger. Vi mener det er helt feil at norske soldater i 2023 skal risikere livet i Irak og øve på ørkenkrig i Jordan, når det er krig i Europa og vi mangler soldater og luftvern til å beskytte Norge.

I Rødts budsjettforslag øker vi bevilgningene til forsvarsformål med 700 mill. kr pluss at vi frigjør betydelige midler til å styrke forsvaret av Norge ved å kutte i krigsdeltakelse utenlands og i antall kampfly. Med de midlene styrker vi Heimevernet med 5 000 soldater. Vi øker øvingsmengden, reetablerer Sjøheimevernet og reetablerer Heimevernets avdeling HV-016. Vi styrker Hæren med oppbemanning og dedikert helikopterstøtte på Bardufoss, og vi starter anskaffelse av langtrekkende presisjonsartilleri.

I tillegg foreslår vi en kraftig oppgradering av Norges luftvernbeskyttelse av både sivilbefolkning og forsvarsanlegg, inkludert gjeninnføring av luftvern for hovedstaden.

En nedprioritering av Forsvarets viktigste ressurs, som er personellet, gir dårlige arbeidsvilkår, men også dårligere forsvarsevne. For å bøte på dette vil Rødt bl.a. øke antall årsverk med 500, starte reetablering av ettårig befalsskole i forsvarsgrenene, reversere konkurranseutsetting av renhold, stanse privatisering av vedlikehold og IKT og ikke minst prioritere å ta bedre vare på veteranene våre. Det er på høy tid å styrke forsvaret av landet og prioritere penger på dette, og det gjør vi i Rødts alternative statsbudsjett.

Rødt mener det ville vært dypt usolidarisk om en stat som i år tjener 891 mrd. kr mer enn budsjettert på olje og gass, skulle holde igjen på bistanden til land som sliter med å betale for den samme oljen og gassen. Derfor gjør Rødt i sitt budsjett det som er raskest og mest effektivt. Vi tilfører 14,3 mrd. kr mer til bistandsbudsjettet fra oljefondet. Dermed vil 1 pst. av norsk BNI gå til bistand, som Stortinget har vedtatt at det skal gjøre. Det finnes veldig få fagøkonomer som vil hevde og påstå at det vil drive opp prisene og drive opp rentene i Norge om vi er med på å avhjelpe sult på Afrikas Horn eller andre steder i verden.

I vårt budsjett går den økte rammen primært til kjernestøtte til FN-organisasjoner som UNDP, UNICEF og UN Women. Det går til økt støtte til sivilsamfunnet i landene det gjelder, deriblant kvinnebevegelse og fagbevegelse, og også til økt innsats for nedrustning og fredsarbeid.

I internasjonale klimaforhandlinger har regjeringen lovet at Norges årlige klimafinansiering skal nå 14 mrd. kr senest innen 2026. Regjeringens budsjettforslag mangler store beløp for å nå dette løftet. Det korrigerer vi ved å tilføre 1,5 mrd. kr i Rødts alternative budsjett.

Så har regjeringspartiene varslet en ny mekanisme for å sikre hjelp til Ukraina og til land som rammes av ringvirkningene av krigen. Det er bra, og det er veldig viktig, for i det opprinnelige budsjettforslaget fra regjeringen var det ingenting å rope hurra for der. Jeg etterspør i den forbindelse en garanti fra regjeringen om at 1-prosentmålet vil bli nådd i 2023. Med tanke på de ekstraordinære inntektene som den norske stat får av en global pris- og forsyningskrise, vil jeg også be regjeringen om å oppfylle dette målet, i tillegg til den bistanden som gis til Ukraina, som vi alle er enige om å gi. Det er et solidarisk bidrag som Norge både kan, bør og må ha råd til å stille opp med.

Guri Melby (V) [10:45:10]: Vi lever nå i en veldig urolig verden. Grunnleggende prinsipper om staters frihet til selv å velge demokrati og prinsipper om at konflikter skal løses gjennom internasjonalt samarbeid og diplomati, er under press. Derfor mener vi det er nødvendig at både utenriksområdet og forsvarsområdet må prioriteres i statsbudsjettet for 2023, og det er også to av hovedsatsingene i Venstres alternative budsjett. Vi prioriterer å øke finansieringen av langtidsplanen for Forsvaret med 850 mill. kr for å øke Forsvarets operative evne. Vi prioriterer også å øke bistandsbudsjettet med over 3,7 mrd. kr, der 1,75 mrd. kr går til bistand til land utenfor Ukraina.

Når det gjelder Ukraina, opplever jeg at alle partiene er enige om at vi må være på Ukrainas side, og at vi må stå sammen mot Russland. Jeg hadde ønsket at enda flere partier i sine alternative budsjetter for 2023 bevilget mer penger til Ukrainas heltemodige frihetskamp. Venstre foreslår en samlet økning i støtte til Ukraina på 4,83 mrd. kr, der rundt 2,8 mrd. kr går til våpen, ammunisjon og annet militært materiell.

De andre partiene har sikkert sett at Venstre har fremmet to løse forslag til innstillingene fra utenriks- og forsvarskomiteen om endringer i statsbudsjettet 2022 under Utenriksdepartementet og under Forsvarsdepartementet. Jeg tenkte jeg skulle bruke resten av innlegget til å forklare grunnlaget for disse forslagene.

Som flere har nevnt her i dag, har Norge endt opp med en superprofitt som følge av krigen i Ukraina. Fra vi var samlet her i denne salen på samme tid i fjor, har Norge tjent 1 038 mrd. kr mer enn det vi forventet at vi skulle gjøre i 2022. Dette har vi hovedsakelig tjent på å selge gass, som jo Europa trenger sterkt, men det er viktig å ta en runde på hva vi bør bruke denne profitten på. Vi mener at det er riktig og nødvendig med en ekstraordinær overføring av inntekter direkte utløst av krigen i Ukraina til de ekstraordinære behovene utløst av Russlands brutale angrepskrig, både globalt og i Ukraina.

Jeg er veldig glad for regjeringens initiativ, sammen med SV, til et bredt forlik om langsiktig støtte til Ukraina og globale humanitære behov, og vi skal bidra til at det blir bred enighet om dette i Stortinget. Vi mener likevel det er behov for å øke støtten umiddelbart. Ved å vedta dette i forbindelse med nysalderingen kan hjelpen komme til Ukraina og til de enorme humanitære behovene globalt raskt, og vi kan hjelpe dem gjennom vinteren, der vi vet at behovene vil være enorme.

Derfor fremmer Venstre to løse forslag til innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om endringer i statsbudsjettet 2022 under Forsvarsdepartementet og innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om endringer i statsbudsjettet 2022 under Utenriksdepartementet – om å benytte nysalderingen til å gi ekstraordinær støtte til Ukraina og dem som globalt rammes av ringvirkningene av krigen.

Til Ukraina foreslår vi 25 mrd. kr til våpen, ammunisjon og annet materiell, og vi oppfordrer regjeringen til å vurdere å fordele støtten mellom International Fund for Ukraine, EU Military Assistance Mission to Ukraine og/eller Comprehensive Assistance Package for Ukraine. Vi foreslår 25 mrd. kr til sivil bistand, der vi oppfordrer regjeringen til å vurdere å fordele støtten mellom Verdensbankens The Ukraine Relief, Recovery, Reconstruction and Reform Trust Fund, Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling og Røde Kors-bevegelsens arbeid i Ukraina. For å bidra til å dekke de globale humanitære behovene som har blitt forverret av krigen, foreslår vi 15 mrd. kr i kjernestøtte til Verdens matvareprogram, 5 mrd. kr til UNHCR benyttet til humanitære formål og 5 mrd. kr til UNICEF benyttet til humanitære formål.

Jeg vil gjerne understreke at jeg ikke ser på denne bevilgningen som en erstatning for det initiativet som regjeringen har tatt om en langsiktig gjenoppbyggingspakke. Dette er penger som går til å dekke akutte behov både i Ukraina og i regionen, særlig landene som grenser til Ukraina, som vi vet har enorme behov nå, men også andre land som er hardt rammet av den krisen vi står i.

Grunnen til at vi legger opp til denne bevilgningen, er at verden står i flere kriser samtidig, og at behovene er akutte. Vi mener at nysalderingen er riktig sted for å gi ekstraordinær bistand som monner, for det er her vi har fått på papiret hva slags tall det er, hva slags overskudd det er Norge har på grunn av denne situasjonen. Derfor mener vi også det er riktig sted å bevilge de pengene som skal til. Vi må stå i solidaritet med dem som trenger det, og vi må ta ansvar for verden rundt oss nå.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [10:50:16]: Det er sagt mye viktig i debatten om den alvorlige sikkerhetssituasjonen i Europa, om Russlands brutale angrepskrig og om viktigheten av å støtte Ukraina i kampen for frihet, selvstendighet og grunnleggende europeiske verdier. Menneskeverdet tråkkes på, og midt i alt dette vil norske bidrag utgjøre en forskjell, enten det er gjennom humanitær hjelp, støtte til gjenoppbygging eller sårt tiltrengt forsvarsmateriell. Kristelig Folkeparti mener det er bra at budsjettforliket mellom SV og regjeringen så tydelig uttrykker et ønske om å få på plass tverrpolitisk enighet om flerårig støtte til Ukraina, og vi i Kristelig Folkeparti står klare til å bidra. Vi vil være konstruktive, for dette må vi få til sammen.

Ikke minst er vi glade for at regjeringen slår fast at bistand skal være på 1 pst. av BNI, og forutsetter at det også gjelder for 2023. Jeg vil også gi honnør til regjeringen og SV for at en i budsjettavtalen lover betydelig økte bidrag gjennom bistand og humanitær hjelp til andre fattige land for å motvirke de negative effektene av konsekvensene krigen har også der.

Jeg vil ikke bruke så mye tid på å påpeke at tross krigen i Ukraina, tross fattigdoms-, klima- og sultkriser i en rekke land og tross Norges enorme ekstrainntekter på grunn av høye olje- og gassinntekter har regjeringen altså ikke oppfylt sitt eget løfte om å gi 1 pst. av BNI i bistand – i strid med tidligere stortingsvedtak og sin egen regjeringserklæring. Istedenfor foreslår altså regjeringen den laveste andelen av budsjettet til bistand på 46 år. Jeg skal heller ikke dvele ved at Høyre og Fremskrittspartiet mente at dette ikke var tilstrekkelig usolidarisk – og derfor toppet regjeringens bistandskutt. Jeg vil heller bruke mine minutter til å si litt om prioriteringene i bistandsbudsjettet.

Hjertet av bærekraftsagendaen er at ingen skal utelates. Skal det lykkes, kreves det tiltak for å beskytte, inkludere og sikre rettighetene til de aller mest sårbare og marginaliserte gruppene: barn som utsettes for skadelige skikker som barneekteskap og kjønnslemlestelse, og ofre for menneskehandel og slaveri, og i mange land er også personer med nedsatt funksjonsevne blant disse. Igjen: Skal vi ha noen som helst slags mulighet for å nå målene innen 2030, må vi først sikte oss inn på noen av dem som er vanskeligst å nå.

Solberg-regjeringen opprettet en egen post i budsjettet for sårbare grupper. Den fjernet dagens regjering straks de tok over. Det er for så vidt helt greit å fjerne en post hvis en viderefører innsatsen. Dessverre har ikke det skjedd, og jeg må si at jeg er overrasket over at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke prioriterer å videreføre og bygge ut arbeidet mot moderne slaveri og slaverilignende arbeidsforhold, et bistandsprogram der Norge har samarbeidet tett med arbeiderbevegelsen internasjonalt. 25 millioner mennesker er i tvangsarbeid i verden i dag. 40 millioner mennesker er ofre for moderne slaveri, og med økt fattigdom, sult og flere på flukt øker bare behovet for det arbeidet. Norge burde ikke trekke seg fra, men heller øke, innsatsen i kampen mot dette ondet.

Norge var tidligere i år arrangør av toppmøtet Global Disability Summit, og regjeringen la også fram strategien for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i utviklingspolitikken: likestilling for alle. Begge disse prosjektene ble startet opp av Solberg-regjeringen og videreført av dagens regjering. Det viser et viktig tverrpolitisk engasjement for saken. For at dette rammeverket skal gi konkrete, målbare resultater, foreslår Kristelig Folkeparti i dag at det lages en implementeringsplan med årlige måltall for den strategien og en opptrappingsplan for bistanden som er spesielt rettet mot mennesker med nedsatt funksjonsevne, for en altfor liten del av bistandsmidlene går til det. Det handler igjen om at ingen skal utelates.

Her må en sette seg klare mål, som skal nås innen 2025, og inkluderingsarbeidet bør derfor styrkes i all norsk bistand, ikke minst gjennom det humanitære arbeidet. Styrking av sivilsamfunn i sør er en annen viktig – og stadig viktigere – del av kampen for demokratiske rettigheter, slik som ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, trosfrihet og inkluderende utvikling.

Jeg har stor forståelse for at en ny regjering vil fremme egne prioriteringer, og det er bra at regjeringen fortsetter prioritering av matsystemer, kamp mot sult, utviklingspolitikk. Det er et sterkt og godt engasjement som legges ned av dagens utviklingsminister på dette feltet. Jeg ønsker å gi ros for det, men så er det likevel felter, ikke minst innen utdanning, der en skulle ønske at en tok med seg videre den langvarige rollen og pådriverrollen vi har hatt internasjonalt for det.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [10:55:36]: Utenrikspolitikkens mål er å gjøre innenrikspolitikken mulig. I årene som kommer, kommer denne oppgaven til å bli enda viktigere og enda mer krevende enn den har vært til nå.

Under fjorårets budsjettdebatt åpnet jeg med å si at hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, men at norsk utenrikspolitikk som sådan skal og bør ikke ligge fast, rett og slett fordi verden forandrer seg. Det siste året har verden forandret seg dramatisk, og vi må forberede oss på at krigens brutalitet og ringvirkningene av krigen vil fortsette å sette oss på prøve. Putin må stilles til ansvar. Vi må sikre rettferdighet for ofrene etter Russlands aggresjon. Norge samarbeider med europeiske allierte og likesinnede i dette spørsmålet.

Vi kan være stolte av hvordan et samlet storting har vist støtte til Ukrainas kamp. Jeg har tillit til at det vil fortsette, og at vi også står samlet om gjenoppbygging og langsiktig støtte til Ukraina. Penger og god vilje er nemlig ikke nok. Vi vet av erfaring fra store internasjonale hjelpeorganisasjoner at vi må fokusere på antikorrupsjon og på koordinering, og det må også være grunnleggende for et langsiktig arbeid med å bygge opp Ukraina.

Krig, forskyvning i makt og økonomisk usikkerhet bidrar også til å rokke ved arkitekturen i det internasjonale samarbeidet. Forpliktende internasjonalt samarbeid er avhengig av tillit mellom land. Når tilliten svekkes, svekkes også FN og andre multilaterale fora.

Forpliktende internasjonalt samarbeid bygger også tillit i en mer urolig og uforutsigbar verden. Derfor er Norge tjent med et sterkt FN, et velfungerende regelbasert handelssystem og solide allianser. Neste uke reiser jeg til New York for å være med på å avslutte to år i FNs sikkerhetsråd, en periode som tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide startet. Vi har spilt en betydelig rolle, ikke minst da krigen i Ukraina brøt ut, for å støtte ukrainernes kamp, men også for å bidra til humanitær tilgang i mange av de stedene i verden hvor man trenger et sterkt FN-system.

Krigen i Ukraina preger årets budsjett og vil komme til å prege neste års budsjetter. Regjeringa vil gi nær 15 mrd. kr i 2022 og 2023 til Ukraina og nabolandene som følge av Russlands krigføring, og dette inkluderer militær og humanitær støtte, budsjettstøtte samt støtte til gjenoppbygging.

I budsjettavtalen med SV ble vi enige om å fremme en sak for Stortinget våren 2023 om langsiktig støtte til Ukraina. Da vil vi komme tilbake til størrelsen og innretningen. Til det å bevilge et milliardbeløp i nysalderingen: Det er jo ikke penger som vi får utbetalt. Da må de eventuelt stå på en norsk konto. Vi kan kanskje få utbetalt noe rent praktisk gjennom noen FN-organisasjoner, men det lar seg praktisk talt ikke gjøre nå å sette av penger som skal stå på et norsk fond, og ikke vente på en sterk og bred tverrpolitisk forankret prosess på Stortinget som kan stå seg over år. Det synes ikke jeg er fornuftig, og jeg vil bare si at de partiene som kommer til å stemme ned det forslaget, har et like stort hjerte for gjenoppbygging av Ukraina, men det er viktig at vi gjør det på en inkluderende og forutsigbar måte.

Den humanitære innsatsen i Ukraina skal ikke gå på bekostning av innsatsen i andre humanitære kriser i verden. De globale humanitære behovene er rekordhøye, og jeg er særlig bekymret for hvordan dette rammer barn og unge. Det er behov for målrettet innsats for å beskytte sivile mot vold og overgrep og sikre tilgangen til grunnleggende tjenester. Vi fortsetter vårt bidrag til dette og konsentrerer innsatsen mot de mest sårbare i land der det er store udekkede humanitære behov.

Menneskerettighetene er under press. Etter budsjettenigheten med SV er vi enige om å øke bevilgningene til menneskerettigheter. Vi anerkjenner også det viktige arbeidet sivilt samfunn og forskningsinstitusjoner gjør på nedrustningsområdet, og styrker også dette.

Vi fortsetter arbeidet med å styrke kvinners rettigheter, retten til å bestemme over egen kropp. Derfor øker vi bevilgningen til målrettet likestillingsarbeid med 20 mill. kr i 2023. Innsatsen rettet mot seksuell og reproduktiv helse – eller abort og prevensjon, som vi kjenner det som i Norge – og mot skadelige skikker vil også bli prioritert. Det kommer i tillegg til økningen til familieplanlegging, prevensjon og trygge aborter i inneværende budsjett.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [11:13:02]: Da jeg sto her under fjorårets budsjettdebatt, sa jeg innledningsvis at vi lever i en tid med enorme utfordringer. Lite visste vi da om hva vi hadde i vente.

Russlands ulovlige krigføring i Ukraina har dramatisk forandret hele verden. Krigen preger dette budsjettforslaget, slik den vil gjøre det i år framover, helt uavhengig av hvor lenge krigen måtte vare. Norge skal stå ved Ukrainas side. Det koster. Det får konsekvenser. Regjeringen legger likevel fram et historisk høyt bistandsbudsjett, men den tiden vi lever i, krever at vi spisser innsatsen.

I budsjettet regjeringen la fram i fjor, satte vi matsikkerhet, fornybar energi og klimatilpasning i sentrum. Det var riktig, slik verden da så ut. Sult hadde vært på frammarsj hvert eneste år siden 2014. Matvareprisene lå på et historisk høyt nivå, og 2-gradersmålet syntes langt unna. Ringvirkningene av Ukraina-krigen forsterket de utfordringene som lå til grunn for våre prioriteringer i fjor. Vi ser en svakere global vekst og en levekostnadskrise, samtidig som skyhøye mat- og energipriser rammer folk verden over. Ringvirkningene er ødeleggende for allerede hardt prøvede utviklingsland. Over 828 millioner mennesker legger seg sultne om kvelden, og tallet er økende. Det er uakseptabelt.

Regjeringen har en systematisk tilnærming til utviklingspolitikken. Målet er samfunnsendring. Vi vil bidra til mer velstående, rettferdige og bærekraftige samfunn. Jeg sier «bidra til» for bistanden kan ikke løse de store globale fattigdomsutfordringene alene. Men brukt riktig kan den bidra til å utløse den endringskraften som ligger latent i alle samfunn.

For to uker siden la regjeringen fram sin nye strategi for matsikkerhet, «Kraftsamling mot svolt – ein politikk for auka sjølvforsyning». Utgangspunktet vårt er at i utviklingsland står småskala matprodusenter for en svært høy andel av den maten som spises, og landbruket sysselsetter en stor andel av befolkningen. Samtidig er paradoksalt nok småskala matprodusenter blant dem som har dårligst matsikkerhet.

Situasjonen er ikke veldig ulik det den var i Norge midt på 1800-tallet. Gjennom det som går under betegnelsen det store hamskiftet, ble det norske landbruket koblet på markedsøkonomien. Det gikk fra selvberging til å fø en voksende urban befolkning. Med den nye strategien ønsker vi å gi impulser til å utløse den transformasjonskraften som ligger i småskala matprodusenter. Vi vil bidra til verdiskaping i verdikjedene – hele veien fra bonde til forbruker.

I budsjettforslaget viderefører vi derfor den betydelige økningen til matsikkerhet fra RNB. Dette, sammen med fornybar energi, vil også stå helt sentralt i den pakken regjeringen i løpet av våren vil utarbeide for å avhjelpe de humanitære konsekvensene Ukraina-krigen har i det globale sør. Dette handler rent umiddelbart om sultbekjempelse, fattigdom og nød. I et lengre perspektiv handler det om å ta ut det potensialet for samfunnsendring som ligger hos bl.a. småskala matprodusenter.

Men det handler også om noe mer. Om kort tid kan vi for første gang i moderne tid befinne oss i en situasjon der det blir produsert for lite mat i verden. Vi vet at for lite eller for dyr mat gir grobunn for sosial uro og konflikt. Derfor ser stadig flere denne krisen i et sikkerhetspolitisk perspektiv. Matsikkerhet kommer stadig høyere opp på agendaen på de internasjonale sikkerhetspolitiske arenaene. Det er bra. Med dette budsjettforslaget gir regjeringen et viktig bidrag til denne innsatsen.

Statsråd Bjørn Arild Gram [11:32:34]: Å sikre friheten vår er en av de viktigste oppgavene for enhver regjering. I 2023-budsjettet er styrking av nasjonal trygghet og beredskap en hovedsatsing for regjeringen.

Vi har hatt det mest krevende sikkerhetspolitiske året siden slutten på annen verdenskrig. Det er igjen krig i Europa. Russlands angrepskrig mot Ukraina er en trussel mot europeisk sikkerhet. Forsvaret har hevet sin beredskap, og situasjonen krever at det forsvaret vi har, må fungere i dag. Stortingets innstillinger til både 2023-budsjettet og omgrupperingen av 2022-budsjettet bekrefter en bred konsensus i Stortinget. Det er jeg glad for.

Regjeringen foreslår for 2023 et forsvarsbudsjett på 75,8 mrd. kr. Dette er en økning på 6,8 mrd. kr sammenliknet med saldert budsjett for 2022. Justert for pris- og lønnskompensasjoner og tekniske endringer øker forsvarsbudsjettet med om lag 4,5 mrd. kr.

Noe av det første denne regjeringen gjorde etter at vi overtok etter valget i 2021, var å sette i gang en gjennomgang av status i forsvarssektoren, Meld. St. 10 for 2021-2022. Konklusjonen var klar, status for Forsvaret var ikke der den burde være.

Regjeringen overtok implementeringen av en langtidsplan som er ambisiøs på flere områder, mens den har mangler på andre. Vi mener det ble tatt risiko på for mange områder, og summen av disse medfører store utfordringer og usikkerhet. Det kan få konsekvenser for operativ evne. Sektoren har ikke klart å effektivisere slik det var planlagt. Her mener vi at forrige regjering ikke forankret godt nok i etatene.

Derfor har vi tatt helt nødvendige grep og gjort flere endringer. Vi flytter midler mellom investeringer og drift. Det forsvaret vi har, må virke i dag. Situasjonen tilsier at behovet for operativ evne her og nå må prioriteres opp. Dette må selvsagt balanseres, og det er en krevende øvelse.

Budsjettforslaget til regjeringen legger opp til at daglige nasjonale operasjoner og beredskap og evne til operasjoner i krise og krig prioriteres. Regjeringen fortsetter å styrke situasjonsforståelsen og nasjonal kontroll gjennom å øke bevilgningen til Etterretningstjenesten utover det som langtidsplanen legger opp til. Vi styrker også fasiliteter for mottak av og trening med allierte styrker i Nord-Norge.

Regjeringen er opptatt av å styrke grunnmuren i Forsvaret. Forsvaret må ha nok folk, og soldatene og våre ansatte må ha gode bo- og arbeidsforhold. Folkene er Forsvarets viktigste ressurs. Regjeringen vil øke antall ansatte og forserer personellopptrappingen utover gjeldende plan. I tillegg øker vi opptaket på Forsvarets høgskole. Regjeringen har tydelige ambisjoner for Heimevernet. Vi styrker HV med flere folk, mer øving og kurs- og kompetanseutvikling. Vi fortsetter å styrke personellrelatert eiendom, bygg og anlegg ytterligere.

Jeg vil også nevne støtten til Ukraina. Det er avgjørende viktig for freden og stabiliteten i Europa at Russland ikke når sine krigsmål. Mellomstatlige spørsmål skal ikke avgjøres med militærmakt. Dette er særlig viktig for Norge som en småstat.

Norge har siden Russlands angrep støttet Ukraina med militært materiell. Norges viktigste målsettinger knyttet til krigen i Ukraina er å støtte Ukraina i deres forsvarskamp, hindre at krigen eskalerer, og verne om et fortsatt sterkt vestlig samhold. Ukraina er avhengig av fortsatte vestlige våpenleveranser og annen støtte også i tiden fremover. Regjeringen er tydelig på at Norge skal støtte Ukraina så lenge det er behov.

Med dette budsjettet fortsetter vi styrkingen av Forsvaret. Med en krig i Europa og et selvhevdende og uforutsigbart Russland prioriterer vi først og fremst en styrking av Forsvaret her og nå. Det vi har, skal virke, og det skal synes.

Samtidig har vi satt i gang planprosesser for en ny langtidsplan, og vi tar nødvendige styringsgrep i forsvarssektoren. Økte bevilgninger er svært viktig, men vi må i tillegg få mer ut av de ressursene vi faktisk bruker. Derfor har jeg satt i gang en tillitsreform i forsvarssektoren, der vi skal rydde i uklare grensesnitt, hindre ansvarspulverisering, få større gjennomføringsevne og sikre større frihet for Forsvarets ledere til å løse de oppdragene de har.

Rigmor Aasrud (A) [11:49:34]: Vi står i en helt ekstraordinær tid. I en situasjon med krig i Europa er det spesielt å debattere forsvarsbudsjettet og utenriksbudsjettet for neste år. I fjor på samme tid visste vi lite om hva som ventet oss det kommende året. Ukraina-krigen rystet og fortsetter å ryste oss hver eneste dag.

Jeg vil takke SV for et godt samarbeid om budsjettet. Særlig vil jeg trekke fram enigheten om at regjeringen i løpet av første halvår 2023 skal fremme forslag om et større, flerårig bidrag til gjenoppbygging av og støtte til Ukraina. Det er en forpliktelse som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV står sammen om, men som vi inviterer de andre partiene til å være med på. Nettopp fordi det er en helt ekstraordinær situasjon, er det et mål for Arbeiderpartiet og regjeringen å skape stor oppslutning blant partiene på Stortinget om støtten til Ukraina.

Det er derfor noe spesielt å lese de løse forslagene fra partiet Venstre som er levert i dag. Det er seks dager siden vi avga innstillingen om salderingen av utenriksbudsjettet og forsvarsbudsjettet i komiteen, men i dag kommer det altså løse forslag som innebærer 75 mrd. kr over bordet, som ingen har sett før i dag. Det er ganske spesielt. Det er så man nesten ikke skulle tro Venstre deltok på møtet i forrige uke der statsministeren inviterte lederne for alle partier, og med det fulgte opp intensjonen om å invitere Stortinget til et bredt forlik. I møtet redegjorde statsministeren for behovene i Ukraina framover, status for internasjonale initiativer, norsk tilnærming og det videre langsiktige arbeidet med å avhjelpe situasjonen. Det ble også varslet et nytt møte over nyttår, der disse problemstillingene skulle diskuteres videre. Likevel får vi altså bevilgningsforslag på 75 mrd. kr over bordet her i dag. Det er ingen grunn til å betvile Venstres engasjement for Ukraina, men det deles altså av et tverrpolitisk storting.

Når tiden er moden for gjenoppbyggingen av Ukraina, står Europa overfor en historisk stor oppgave. Vi vet ikke hvor lang tid det vil ta. I mellomtiden vil Ukraina trenge både militært utstyr og humanitær bistand. Det vil være klokt å ta seg tid til å innrette støtten på en fornuftig og hensiktsmessig måte og ikke minst koordinere den internasjonale innsatsen med andre land. Jeg har stor tro på at Stortinget vil finne sammen om gode løsninger som står seg over tid.

I utenrikspolitikken har Norge vært en pådriver for jenters og kvinners rettigheter. Å styrke kvinners rett til å bestemme over egen kropp er et av regjeringens seks satsingsområder i utviklingspolitikken. Det internasjonale arbeidet for likestilling opplevde betydelig tilbakegang som følge av covid-19-pandemien. Vi vet også at krig og konflikt gjør kvinner særlig sårbare. Det betyr at vi må trappe opp innsatsen.

For Arbeiderpartiet er det ikke tvil om at kvinners og jenters rett til seksuell og reproduktiv helse er en forutsetning for likestilling. Tilgang til prevensjon og trygge aborter er i mange land kontroversielt, og her mener jeg den forrige regjeringen ikke prioriterte dette arbeidet godt nok. Vår regjering øker innsatsen for familieplanlegging, prevensjon og trygge aborter. Nettopp fordi seksuelle rettigheter er kontroversielt, kan Norge stille med livsnødvendige midler som andre land og organisasjoner ellers ikke bidrar med.

Hårek Elvenes (H) [11:54:29]: Regjeringen spente forventningsbuen høyere og høyere før budsjettet ble framlagt. Sett i forhold til de forventningene som regjeringen selv skapte, må man kunne si at dette budsjettet er under pari. Statsbudsjettets Gul bok gir egentlig en veldig grei oppklaring av det hele. Der påpekes det at det faktisk er en realnedgang i forsvarsbevilgningene med 0,2 pst. sammenlignet med i 2022.

Regjeringen viderefører satsingen i gjeldende langtidsplan, og det er bra. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er imidlertid dramatisk forverret. Det er behov for å øke forsvarsbudsjettet, og det er rom for å øke forsvarsbudsjettet utover det regjeringen legger opp til. Det krever prioritering.

Høyre foreslår å øke forsvarsbudsjettet med 1,4 mrd. kr utover regjeringens forslag. Forsvaret har, som kjent, visse kapasitetsbegrensninger med å håndtere store investeringsprosjekter samtidig, men det gjelder ikke alle typer anskaffelser. Økt aktivitet og større beredskapsbeholdninger krever økte bevilgninger, ikke nødvendigvis en større organisasjon.

Krigen i Ukraina har forsterket behovet for større ammunisjonslager, mer trening og mer tilstedeværelse i nordområdene og Nordsjøen. Høyre avsetter 600 mill. kr i sitt alternative budsjett til oppfylling av ammunisjonslagrene, 330 mill. kr til økt aktivitet og 30 mill. kr til flere instruktører ved krigsskolene nå når det skal tas opp flere kadetter.

Krigen i Ukraina har, som tidligere sagt, mangedoblet etterspørselen etter ammunisjon. Jeg merket meg svaret fra forsvarsministeren i replikkordskiftet. Det er dialog med Nammo om å tre støttende til med et finansielt bidrag fra staten sin side. Måtte denne dialogen føre til et konkret resultat. Det må ikke bli sånn at «kua svelt mens gresset gror».

Regjeringen Solberg har gjennom to langtidsplaner lagt til rette for at Forsvaret skal bygges opp stein for stein, og nå ser vi en beviselig bedre forsvarsevne. Også her bringer Gul bok en del interessante opplysninger til torgs. Den årlige realøkningen av forsvarsbevilgningene i perioden 2013–2022, da Solberg-regjeringen styrte, var på 3,7 pst. Hvis man ser på hva økningen i forsvarsbudsjettet har vært under rød-grønt styre, var det faktisk en nedgang på 0,8 pst. i perioden 2009–2013 og igjen en nedgang da de overtok fra 2022 til 2023.

Proposisjonen gir egentlig en veldig alvorstung beskrivelse av en til dels dysfunksjonell organisering av forsvarssektoren:

«Uklare roller og ansvar i sektoren fører til ineffektivitet og gjennomføringsevnen er ikke god.»

Videre skrives det at Forsvarsdepartementet er tungt inne i ressurs- og aktivitetsstyringen, noe som medfører at etatene ikke kan ta fullt ansvar for måloppnåelsen.

Det er ganske alvorlig. Jeg ser også at statsråden har påpekt dette i offentligheten og har lansert en tillitsreform. Det kan være bra, det, men med respekt å melde tror jeg det trengs mer enn en tillitsreform. Dette står jo i veien for å utnytte de 78 mrd. kr som Stortinget bevilget, på en effektiv måte. Og når man samtidig konkluderer i proposisjonen med at det ikke er rom for å ta ut økt effektivisering, må man jo spørre om man bruker kraftig nok lut for å få systemet organisert på en bedre måte.

Jeg må konstatere at det er langt mellom det som leveres i dette forsvarsbudsjettet, og det Senterpartiet valgte å gå ut av forhandlingene med i den gjeldende langtidsplanen. Da var det snakk om luftvern. Det var snakk om en brigade i Sør-Norge. Jeg ser ikke spor av dette i proposisjonen.

Nå skal det legges fram en forsvarskommisjon. Den og det nye fagmilitære rådet blir jo veldig viktig hva gjelder den framtidige dimensjoneringen av Forsvaret. Jeg har en forventning til denne kommisjonen at den også kommer med konkrete anvisninger om innretningen av vårt framtidige forsvar, og ikke bare en beskrivelse av kjente problemstillinger og utfordringer som Stortinget allerede er kjent med.

Marit Arnstad (Sp) [11:59:52]: Hele årets statsbudsjett er på mange ulike måter preget av den urolige situasjonen vi er oppe i internasjonalt. Det vises kanskje særlig i det budsjettet vi i dag behandler. Det er krig i Ukraina og store forstyrrelser i internasjonale verdikjeder på energi og mat, og i tillegg ser vi økende ulikhet internasjonalt og stormaktsrivalisering.

Jeg tenkte jeg skulle starte litt med økonomi og finanspolitikk. Det har ikke vært noen enkel budsjetthøst, og ting har endret seg fort. Norge preges fortsatt av press i økonomien, lav arbeidsledighet og samtidig økende levekostnader. I en slik situasjon kan en ganske enkelt si det på den måten at finanspolitikken må spille på lag med rentepolitikken. Det handler om den samlede finanspolitikken, men det handler også om dagens budsjett. Derfor har finanspolitikken vært stram, og derfor må det brukes mindre oljepenger enn tidligere.

Derfor er det også så merkelig å høre at flere av partiene i salen i dag ser ut til å ha frigjort seg fra all ansvarlighet de forholdt seg til mens de satt som regjeringsparti. Det legges altså fram løse forslag som beløper seg til 75 mrd. kr. Jeg vet ikke om vi noen gang har hatt løse forslag med den type beløp. Verken Kristelig Folkeparti eller Fremskrittspartiet forholder seg til handlingsregelen i det hele tatt. Det betyr at det ikke gikk lang tid før svært mange partier som var økonomisk ansvarlige i regjering, plutselig har frigjort seg fra hele den økonomiske ansvarligheten. Når en konstaterer det, må en også si at forslagene framstår først og fremst som skuebrød, nærmest som politisk reklame. Jeg er enig med utenriksministeren i at det at disse forslagene ikke får flertall her i dag, ikke kan tolkes som om andre partier er mindre opptatt av verken Ukraina eller bistand.

Prioriteringene i budsjettet konsentrerer seg om tre ting: hjelp og støtte til Ukraina, økte bevilgninger til Forsvaret og økte bevilgninger til bistand. I budsjettavtalen med SV øker regjeringen bistanden med 400 mill. kr, til 44,2 mrd. kr i 2023. Det er 2,9 mrd. kr mer enn ved inngangen til 2022. Regjeringen prioriterer matsikkerhet, klimatilpasning, menneskerettigheter og likestilling. I budsjettavtalen økes også støtten til sivilsamfunn, Afrika og FNs utviklingsprogram.

Jeg syns det er viktig å understreke dette, for samtidig som vi snakker mye om at vi må øke støtten til Ukraina – og det er viktig – må vi også i årets budsjett satse på småskala matprodusenter i utviklingsland. Vi må satse på deres verdikjeder, og vi må satse på en klimarobust utvikling for å bidra til å avhjelpe krigens ringvirkninger, for krigen smitter også over med negative virkninger for land i sør.

Målet for norsk utviklingspolitikk er samfunnsendring. Det er riktig som utviklingsministeren sa i et replikkordskifte: Vi kommer ikke til å kunne bøte på alle problemer, men vi kan bidra til fornuftige endringer på mange områder. Det er endringer vi ønsker å bidra til i norsk bistand, det er ikke veldedighet. De endringene inkluderer både å bekjempe klimaendringer og en kamp mot globale forskjeller og for global matsikkerhet. Det er god sammenheng mellom det vi satser på innen bistand, og det vi har lovet i Hurdalsplattformen.

Jeg har også lyst til på slutten her å kommentere litt av det som har blitt tatt opp fra Høyres side når det gjelder tollfrihet til Ukraina, for det er et interessant spørsmål. I dag har Ukraina allerede stor grad av tollfrihet i sin handel med Norge. Omtrent 95 pst. av det vi importerte siste år, er vel tollfritt, men flere talere har tatt opp spørsmålet om tollfrihet. Det gjenstår kanskje to–tre produkt der det kan være aktuelt. Det er matolje av ulike slag, det er kjøtt, og det er korn.

Senterpartiets holdning er at når det gjelder eksport av korn fra Ukraina, bør den i størst mulig grad gå sørover, ikke nordover. Det bør ikke gå til rike forbrukere i nord; det bør gå til de landene som er mest avhengig av ukrainsk korn, og det er Jemen, Egypt og landene på Afrikas Horn. Det er de som har behov for mer korneksport fra Ukraina. Vi burde heller bruke kreftene på å støtte at en fikk økt, bedret og sikret korneksporten fra Ukraina og sørover, og også gjerne økte midler til Verdens matvareprogram, for å sikre korneksport til landene i sør, framfor å importere mer korn til Norge.

Nils-Ole Foshaug (A) [12:05:13]: 2022 var det året da Putins imperialistiske ambisjoner ble synlige for alle. Jeg håper at 2023 blir det året da disse ambisjonene går til grunne. Men for at det skal kunne skje, må vi og resten av verdens demokratier støtte Ukrainas frihetskamp. Vi må styrke deres evne til å motstå og slå tilbake den russiske militærmakten. For at det skal lykkes, er både sivil og ikke minst militær støtte avgjørende. Det ukrainske folk har vist en enorm kampvilje, men de har også vist at frihet ikke er noe man skal ta for gitt.

Det er derfor bra at regjeringen og Stortinget samarbeider om å forankre et betydelig flerårig norsk bidrag til Ukraina. Som statsministeren har sagt, er vårt utgangspunkt at en ekstraordinær situasjon krever ekstraordinære grep. For Ukraina må vinne denne kampen. Det handler om fundamentale interesser og verdier, og det handler om vår alles trygghet.

Men hva vil det egentlig si at Ukraina skal vinne? I mitt hode betyr det full russisk tilbaketrekning. Det betyr et fritt, uavhengig og demokratisk Ukraina, og det betyr at Russland holdes ansvarlig for både de enorme ødeleggelsene og de ubeskrivelige lidelsene de har påført Ukraina og det ukrainske folk. Foruten våpenstøtte, humanitær hjelp og midler til gjenoppbygging er det således bra at Norge bidrar til at krigsforbrytelser i Ukraina både dokumenteres og etterforskes.

Krigen i Ukraina har også betydning for vår sikkerhet, for denne gangen er ikke krigen noe som rammer langt borte. Den er forårsaket av vårt naboland og foregår i vårt Europa. Det er ikke lenger en selvfølge at vi i Norge ikke skal kunne rammes av krig.

Forsvaret er ikke der det burde være. Det var en konklusjon fra Meld. St. 10 for 2021–2022, som vi behandlet i vår. Selv om den inneværende langtidsplanen har bidratt til å styrke Forsvarets operative evne, er det fortsatt betydelige utfordringer og operative svakheter som krever videre målrettet innsats. Status i gjeldende langtidsplan viser at nytt materiell kommer senere enn planlagt, byggeprosjekter blir dyrere, og vi har utfordringer med å beholde og rekruttere riktig kompetanse. Effektiviseringsplanene var lite gjennomarbeidet og ikke tilstrekkelig forankret.

Det er derfor riktig retning regjeringen tar oss i når den legger opp til en økning i neste års forsvarsbudsjett, en økning på 6,8 mrd. kr mer enn det vi vedtok her i fjor. Regjeringen styrker bevilgningen, både aktivitetsnivået og grunnmuren i Forsvaret, og den sikkerhetspolitiske situasjonen understreker at opptrappingen må fortsette i flere år framover.

Annen verdenskrig førte til den erkjennelse at vi ikke kunne utkjempe en neste krig alene, og NATO har derfor siden 1949 vært en bærebjelke i norsk sikkerhetspolitikk. Ved å ha et troverdig forsvar og en sterk forsvarsallianse har vi unngått krig. Nå som sikkerhetssituasjonen forverres, må vi derfor styrke både egen og alliert forsvarsevne. Derfor leverer regjeringen godt når de i år har tilrettelagt for mer alliert øving og trening samt forbedret infrastruktur til alliert mottak, et arbeid som vil fortsette i 2023. Når Finland og Sverige nå blir medlemmer av NATO, vil det føre til en ny epoke i nordisk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og det vil gi rom for et styrket forsvarssamarbeid på tvers av landegrensene.

I en krevende sikkerhetspolitisk situasjon hvor statssikkerheten på ny utfordrer Europa, er det riktig å styrke Forsvaret. De grepene som er tatt i år, videreføres og styrkes i 2023. Det er bra. Men en videre oppbygging av vårt nasjonale forsvar er nødvendig. Vi må øke styrken på egen forsvarsevne og videreutvikle et moderne og balansert forsvar.

Ingjerd Schou (H) [12:10:36]: Krigen i Ukraina har store, direkte konsekvenser – først og fremst for det ukrainske folk, som gjennomgår lidelse, død og usikkerhet. Krigen har også en rekke indirekte konsekvenser, ikke minst i vårt nærområde. I Europa er krigen i ferd med å gjøre varige endringer i sikkerhetsarkitekturen i tillegg til å endre den europeiske bevisstheten. Konsekvensene blir også følt mange andre steder i verden.

Skadene på den ukrainske landbruksproduksjonen og sanksjoner mot Russland gjør at vi mange steder opplever en direkte matkrise. Energiprisene har skutt i været, noe som rammer økonomien i sårbare land ekstra hardt. Denne situasjonen kommer rett etter at verdensøkonomien fikk et pandemisjokk. Vi kan derfor slå fast at krigen i Ukraina og dens konsekvenser forsterker allerede eksisterende kriser.

Det er ikke enkelt å skape et statsbudsjett tilpasset situasjonen i verden når situasjonen er så vanskelig som den er nå. Vi har strammere budsjetter enn på lenge. Vi befinner oss i en tid da vi er nødt til å prioritere mer enn på lenge, og regjeringens prioriteringer er ikke de samme som dem vi fra Høyres side helst skulle sett.

Før SV fikk innført visse reverseringer gjennom sin budsjettavtale, lå det inne kutt i kjernestøtte til FN-organisasjoner som FNs utviklingsprogram og FNs barnefond. Det er positivt at SV fikk snudd disse kuttene. Kjernestøtte gjør at disse organisasjonene kan handle effektivt og fleksibelt, i tråd med sin lokalkunnskap og kompetanse.

Norsk utviklingshjelp må være resultatorientert og gå til langsiktige, effektive tiltak. Vi prioriterer derfor ned tiltak med mindre sikre resultater, og opp utdanning, som vi vet har god effekt. Investering i utdanning er også en investering i utvikling. Millioner av barn har ikke kommet tilbake på skolen etter pandemien, og de fleste av dem er jenter som i stedet for å gå på skolen giftes bort og får barn mens de selv er barn. I vår regjeringstid doblet vi bistanden til utdanning. På ett år har Støre-regjeringen mer enn halvert den og trukket tilbake langsiktige forpliktelser Stortinget allerede har vedtatt. Vi foreslår å øke utdanningsbistanden med 100 mill. kr.

Til sist vil jeg understreke at det er fullt forståelig at hjelp til Ukraina vil ta en svært stor del av den norske utviklingshjelpen i 2023. Høyre mener Norge skal ligge i front og samarbeide med våre allierte om å gi militær, økonomisk, humanitær og politisk støtte til Ukraina. Regjeringen har varslet flerårig støtte, som skal forhandles frem i Stortinget våren 2023. Dette anser vi som viktig og naturlig.

Samtidig vil jeg understreke at Norge må samarbeide om hjelpen vi skal gi, og dette samarbeidet vil i stor grad knytte seg til EU. Kunnskap om Europa og EU er viktigere enn på lenge. Jeg vil derfor avslutte med å nevne at vi i vårt alternative budsjett foreslo helt å reversere regjeringens kutt til EU-opplysning, og at vi vil beholde et eget tilskudd til europapolitisk forskning, i stedet for at det legges i en stor sekkepost sammen med annen forskning.

Det er store endringer i Europa som både skyldes krigen i Ukraina og behovet for tettere europeisk samarbeid. Når tempoet og dybden i EU-samarbeidet øker, blir også konsekvensene av vårt utenforskap tydeligere, og sårbarhetene våre øker. Da trenger vi både kunnskap og forskning som kan bidra til å ivareta norske interesser.

Statsråd Emilie Mehl [12:15:10]: Regjeringens forslag til svalbardbudsjett for 2023 reflekterer de lange linjene i norsk svalbardpolitikk. Det er en stor styrke i forvaltningen av Svalbard at målene for svalbardpolitikken ligger fast, og har ligget fast over tid.

Forslaget til budsjettramme for 2023 er på 581,9 mill. kr. 2022 har vært preget av gjenåpning og gjenopptagelse av mye av aktiviteten fra tiden før pandemien. Næringslivsaktiviteten på Svalbard, i særdeleshet reiselivsaktiviteten, har startet arbeidet med å reise seg etter to vanskelige år. Samtidig tydeliggjør veksten i aktivitet at det er behov for å se på ulike deler av regelverket.

Som følge av Russlands krig mot Ukraina er den bilaterale kontakten og samarbeidet med Russland redusert til et minimum. Sysselmesteren på Svalbard har fra før av jevnlig kontakt med det russiske selskapet Trust Arktikugol og generalkonsulatet i Barentsburg. Det er videreført. De fleste restriktive tiltakene som er innført mot russiske personer og virksomheter, er gjort gjeldende også for Svalbard. Unntakene fra dette har sammenheng med våre folkerettslige forpliktelser.

Regjeringen har innført personkontroll og kontroll med vareførselen til og fra Svalbard. Sysselmesteren kan nå kontrollere identiteten til reisende til og fra øygruppen, og tolletaten kan gjennomføre kontroll med varer som blir ført inn til eller ut fra Svalbard. Kontrollen er nødvendig for å hindre grensekryssende kriminalitet, for å ivareta offentlig orden og for å sikre oppfyllelsen av våre internasjonale forpliktelser.

En samlet komité understreker i innstillingen at det er viktig at regjeringen fortsetter arbeidet med å sikre at Longyearbyen skal være et norsk lokalsamfunn og administrasjonssenter som er levedyktig, i tråd med målet om å opprettholde et norsk samfunn på øygruppen. Da må Longyearbyen være et trygt sted å bo. Folk og eiendom må sikres, både mot snøskred og sørpeskred. Derfor vil regjeringen sikre området under fjellet Sukkertoppen. Arbeidet ble påbegynt i 2019 og er ventet ferdigstilt i 2023. Skredsikring i Arktis er krevende, og det er vanskelig å forutse framtiden i prosjekter som i stor grad er nybrottsarbeid.

I nysalderingen har regjeringen også foreslått å øke bevilgningen til skredsikringsarbeidet i Longyearbyen med 20 mill. kr, i form av økt bevilgning og økt bestillingsfullmakt til NVE. Fram til skredsikringsarbeidene er ferdige, er de viktigste tiltakene skredvarsling og evakuering av befolkningen.

Justis- og beredskapsdepartementet inngikk i fjor kontrakt om felles operasjon mellom den nye redningshelikopterbasen i Tromsø og Sysselmesterens helikoptertjeneste. I april ble operatørskiftet gjennomført. Felles leverandør vil gi synergieffekter i form av høyere kvalitet og økt robusthet og tilgjengelighet, og i tillegg vil vi få stordriftsfordeler gjennom det.

Frode Jacobsen (A) [12:18:35]: Det gjorde sterkt inntrykk å sitte i Oslo rådhus lørdag og høre de tre vinnerne av årets fredspris holde sine nobelforedrag – å høre fra dem som kjemper en tøffere kamp enn det vi gjør her, samtidig som vi vet at de også kjemper for oss. Da skal vi være der for dem i kampen for fred, frihet, demokrati og menneskerettigheter, som ved siden av retten til mat er det mest grunnleggende for oss mennesker.

Årets prisvinnere representerer sivilsamfunnet i sine hjemland. De har lenge gjort en stor innsats for å dokumentere krigsforbrytelser, brudd på menneskerettigheter og maktmisbruk. De viser sivilsamfunnets betydning for fred og demokrati, og med Russlands ulovlige angrepskrig mot Ukraina som et dystert bakteppe har jobben som fredsprisvinnerne gjør, dessverre fått økt aktualitet.

Det er ikke til å komme bort fra at årets debatt om budsjettet på utenriks- og forsvarsområdet her i Stortinget blir annerledes enn vi har hatt kanskje noen gang. Det har bare gått ti måneder siden Russlands angrep på Ukraina. Det er krig på vårt eget kontinent. Vårt naboland i øst har gått til angrep på en annen av sine naboer. Dette har selvsagt stor betydning også for oss.

I en urolig verden skal Norge være til å stole på. Vi skal vise solidaritet med resten av verden gjennom bistand til de fattige, og vi skal være en pålitelig alliert i NATO, fordi vi vet at våre sikkerhetspolitiske utfordringer gjør det nødvendig for oss ikke å stå alene.

Fotballaget som jeg har et lidenskapelig forhold til, har som sitt motto: «You’ll never walk alone.» Jeg mener dette er noe vi kan leve etter på mange områder i livet, både som enkeltmennesker og som land, og for meg handler dette også om Norge og vårt forhold til resten av verden.

De store utfordringene verden står overfor, handler om klima, tap av natur, energi og fattigdom. Norge alene kan ikke løse disse utfordringene. De krever at vi ikke går alene, men at vi finner sammen med andre for å løse utfordringene – også i NATO. Norge skal selvsagt fortsette som medlem i NATO. Partiet Rødt ønsker Norge ut av NATO. Da er det litt rart at partiet gjør det ved å kutte ut kontingenten gjennom budsjettbehandlingen. Rødt burde kanskje snakke høyere om også denne delen av politikken sin. Det er en politikk som gir mindre trygghet og mindre samarbeid.

Regjeringspartiene har all grunn til å snakke høyt om Norges bistandsinnsats. Vi øker bistandsbudsjettet, og gjennom enigheten med SV legges det opp til et bistandsløft neste år for å øke støtten til Ukraina. Det er bra, og jeg gleder meg til fortsettelsen, også av dette arbeidet.

Hårek Elvenes (H) [12:21:45]: Fortellingen til Rødt og SV om at forsvarsbudsjettet styrkes gjennom å redusere antall kampfly, er både feil og inkonsekvent. Det er inkonsekvent av den grunn at en samlet komité – og «en samlet komité» innebærer faktisk SV og Rødt – skriver i sine merknader at Norges forsvarsevne må baseres på en langsiktig og systematisk tråd, basert på et fagmilitært råd.

I sitt fagmilitære råd til langtidsplanen for 2013 til 2016 anbefalte forsvarssjefen 52 kampfly. Hvilket fagmilitært råd Rødt baserer seg på, hadde vært veldig interessant å få en klarhet i. Dette er altså hovedkampsystemet i Forsvaret, som det ligger nøye analyser bak, som tilsier et antall på 52. Det er de nasjonale behovene som er dimensjonerende, og det er antallet fly som trengs i en høyintensiv luftkampstrid.

Så uttalte representantene fra SV, og SV skriver det også i sine merknader, at nå må man prioritere rett i forsvarspolitikken. Kan SV forklare meg hvorfor det er riktig å redusere antall kampfly? Og kan Rødt forklare enda mer hvorfor det er riktig å redusere med tolv kampfly? Det vil bety en formidabel svekkelse av vårt hovedkampsystem, som det er nøye utredet behov for.

Jeg merker meg at i proposisjonen er man opptatt av å anskaffe de nye maritime helikoptrene i en felles anskaffelse, med nye helikoptre til Hæren og spesialstyrkene. Det er i utgangspunktet en fornuftig tanke, men behovet for nye maritime helikoptre er prekært. Verken Kystvakten eller fregattvåpenet har nå de helikoptrene som de skulle ha hatt for lengst.

Vi er alle enige i beslutningen om at det var riktig å heve den kontrakten, men jeg vil henstille til ministeren at han gjør sitt ytterste for å se på om det er mulig å frakoble anskaffelsen av nye maritime helikoptre fra de to andre helikopteranskaffelsene. Behovet er så prekært. Vi mangler antiubåtkapasitet. Vi har allierte for at vi skal komme hverandre til unnsetning under ulike omstendigheter, og dette kan være en omstendighet der de allierte muligens kan bidra til at vi får de maritime helikoptrene på plass tidligere enn et slikt felles anskaffelsesløp etter alle solemerker vil gi.

Sofie Høgestøl (V) [12:25:04]: Utenriks og forsvar er to av Venstres hovedsatsinger i vårt alternative statsbudsjett. Venstre foreslår å øke finansieringen av langtidsplanen for Forsvaret med 850 mill. kr. Det er mer enn Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Norges, og Europas, sikkerhetspolitiske situasjon er fundamentalt og varig endret. Det har konsekvenser også for vår egen sikkerhet, og vi mener at det må føre til en økt prioritering av Forsvaret i tiden framover. Putins kommersielle krig mot Ukraina og hybridkrig mot Europa har synliggjort hvor viktig det er at Forsvaret håndterer et bredt spekter av trusler mot norsk sikkerhet, suverenitet og handlefrihet.

Venstre mener at noen viktige satsingsområder for Forsvaret det neste året vil være å holde et forholdsvis høyt aktivitetsnivå i tråd med beredskapshevingen, bedre Forsvarets evne til å avdekke og varsle om digital angrep mot Norge, øke andelen av heimevern som øves og øke bemanningen rundt våre F-35 kampfly.

Vi kan ikke se på at Norges største offentlige investering noensinne ikke fungerer på grunn av manglende tilgjengelig arbeidskraft. Samtidig ser Venstre fram til resultatet av Forsvarskommisjonens arbeid samt det fagmilitære rådet som kommer til våren. Når så mange rammebetingelser for norsk sikkerhetspolitikk har blitt endret, slik som Sverige og Finlands inntreden i NATO, er det naturlig å se på om vi også må gjøre endringer i innretning eller prioriteringer i vårt eget forsvar. Det er viktig at vi utvikler et forsvar som kan beskytte oss mot framtidige trusler.

I Venstres alternative budsjett for forsvarssektoren har vi også lagt vekt på forskning og utvikling. Vår foreslåtte reversering av regjeringens kutt i FoU-midler vil bidra til at små og mellomstore bedrifter kan fortsette å utvikle den våpenteknologien som Norge, og for så vidt også Ukraina, trenger. Jeg synes det er synd at regjeringen ikke fant rom til å gjøre samme prioritering, når vi ser at så mange partier ønsket å prioritere dette i sine alternative statsbudsjetter.

Samtidig har Venstre også foreslått å øke bevilgningen til åpent tilgjengelig sikkerhetspolitisk forskning. De nye sikkerhetspolitiske rammebetingelsene må gjøres til gjenstand for økt analyse og forskning, som igjen vil gjøre det lettere å ta gode og kunnskapsbaserte beslutninger om Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske veivalg framover.

EOS-tjenesten utgjør viktige sikkerhetspolitiske kompetansemiljøer i Norge. Når vi befinner oss i en sikkerhetspolitisk krise, er det gode grunner til at deres budsjett økes, og Venstre er ikke imot det. Men vi mener at det er viktig parallelt å styrke åpent tilgjengelig sikkerhetspolitisk forskning, slik at ikke regjeringen, Forsvaret og andre som har tilgang på graderte vurderinger, ender opp med en annen virkelighetsbeskrivelse enn f.eks. næringslivet og partier som ikke er i regjering. Det kan også være et langsiktig problem for EOS-tjenestene i seg selv og deres analyser dersom de år for år i stadig mindre grad får nasjonale miljøer i sin egen størrelsesorden å bryne analysene sine mot.

Derfor øker Venstre FoU-bevilgningen i sitt alternative budsjett.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:28:12]: Regjeringen har foreslått en omdisponering av om lag 1,3 mrd. kr fra investering til drift for merutgifter til både energi, drivstoff og valuta i 2022. Jeg vil bare presisere at av dette utgjør valuta om lag 136 mill. kr og ikke 685 mill. kr, som Høyre har skrevet i en merknad i innstillingen.

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon vektlegger man å opprettholde aktivitetsnivået i Forsvaret, og for å unngå å ta grep som reduserer aktiviteten for å kompensere for merutgifter, er det viktig at man omdisponerer midlene innenfor forsvarsrammen. Det er positivt, og det viser handlingskraft ut fra den spesielle situasjonen vi er i nå. Så lenge investeringsbudsjettet håndteres likviditetsmessig i 2022 uten vesentlige konsekvenser, vil jeg bare gjenta at løpende vurderinger mellom drift og investering i den type situasjon vi er i nå, håper jeg inderlig at regjeringen vil fortsette med. Det viser handlekraft.

Den faktiske økningen til Høyre som har blitt lagt inn i innstillingen, er vel nærmere 500 mill. kr enn 1,4 mrd. kr, når man har tatt høyde for ABE-kutt, og at staten selv skal dekke 0,5 pst. av egen lønns- og prisvekst. Det er positivt at budsjettet øker, men det er også viktig at man får fram de reelle tallene.

Det har vært noen diskusjoner om 2-prosentmålet til NATO, og jeg vil presisere at i 2020 nådde vi det målet. Det betød ikke at vi skulle slutte å styrke forsvarsbudsjettet. Vi måtte fortsette å strebe etter langsiktig balanse mellom Forsvarets oppgaver, struktur og økonomiske rammer. I 2023 har vi et forsvarsbudsjett på 75,8 mrd. kr, en økning på 6,8 mrd. kr, og mest sannsynlig, på grunn av inflasjon og høy olje- og gasspris, vil vi muligens være på dette NATO-målet på 1,55 pst. Det viser bare at tall kan brukes i mange sammenhenger, men det er også viktig at 2-prosentmålet er en målsetting i NATO som vi skal jobbe mot.

Til slutt: Meld. St. 10 for 2021–2022 viser mye av det representanten Elvenes påpekte i sitt innlegg. Denne regjeringen har ikke skjøvet noe under teppet. Man har i denne meldingen påpekt hva som er de store utfordringene. Mye av det var en arv etter forrige regjering, men mye av det er også klare målsettinger som man skal gjøre noe med, og det har denne regjeringen gjort ved at man ønsker å ta fatt i problemstillingene.

Ingjerd Schou (H) [12:31:32]: Mine hjemtrakter, Østfold, er vertskap for en av Luftforsvarets viktigste baser, Rygge flystasjon. Rygge opplevde gjennomgående en vekstperiode under Solberg-regjeringen.

I 2018 gjenopprettet Solberg-regjeringen 134 Luftving på Rygge, med ansvar for bl.a. 335 skvadron og Hercules-flyene. I 2020 ble helikoptrene på Rygge organisert i en avdeling kalt SOAS 339 skvadron, til støtte for spesialstyrkene. De neste årene skal det bygges ytterligere opp på Rygge, bl.a. med nye helikoptre til spesialstyrkene.

Rygge har blitt en helt avgjørende base hva gjelder å håndtere alvorlige anslag mot nasjonen der politiets beredskapstropp, Forsvarets spesialstyrker og helikoptre må kunne reagere svært hurtig. Som østfolding mener jeg det er svært gledelig at Rygge nå spiller en nøkkelrolle i landets beredskap.

Nylig besøkte jeg Rygge og så hvordan Kongsberg Aviation Maintenance Services AS, KAMS, har bygget opp sin virksomhet der. KAMS’ røtter kan spores tilbake til Luftforsvarets hovedverksted, som for om lag ti år siden ble omdannet til statsforetaket AIM Norway.

I november 2015 igangsatte Forsvarsdepartementet en prosess for å omdanne AIM Norway fra statsforetak til aksjeselskap. Selskapet KAMS så dagens lys etter at AIM i 2018 ble solgt til Kongsberg Defence & Aerospace.

Å omdanne Luftforsvarets hovedverksted til en stor og svært konkurransedyktig bedrift under Kongsberg Defence & Aerospace har vært en suksesshistorie. KAMS har lyktes med å konkurrere til seg en rekke viktige vedlikeholdsoppdrag internasjonalt, bl.a. som ett av de fem globale vedlikeholdsdepotene for motoren til kampflyet F-35. Samtidig forblir bedriften avgjørende for vedlikehold av Luftforsvarets fly og helikoptre.

Slik legger vi strategisk viktig vedlikehold av norske kampfly og helikoptre til Norge, samtidig som vi får kapasitet til å understøtte allierte med vedlikehold av deres fly og helikoptre. For meg er det også veldig gledelig at dette betyr mange flere arbeidsplasser i Norge, i Østfold, og mer aktivitet til nettopp Rygge framover.

Statsråd Bjørn Arild Gram [12:34:28]: Det var representanten Elvenes’ første innlegg som gjorde at jeg ønsket å tegne meg, men først en kommentar til innlegg nummer to fra representanten Elvenes, knyttet til maritime helikoptre. Jeg vil oppklare den saken ørlite grann.

Punkt nummer én: Vi er enige om at vi definitivt har behov for maritim helikopterkapasitet så fort som mulig, og vi jobber systematisk for å uteske hvilke muligheter vi har for det. Det er altså ikke snakk om en felles anskaffelse med helikopterprosessen for Hæren og spesialstyrkene, og sånn sett heller ikke behov for å frakoble den prosessen, men vi har skrevet at vi vil vurdere dette i en helhetlig sammenheng. Nå går den prosessen parallelt, og da kan det i den grad det kan være noe å hente på å se det i sammenheng, være fornuftig å gjøre nettopp det.

Så til det første innlegget: Det er tre forhold jeg ønsker å kommentere der. Først er det det Elvenes tok opp når det gjelder behovet for en tillitsreform og styringsendringer i sektoren. Jeg skulle ønske Elvenes og Høyre ga sin positive støtte til det arbeidet. Det gjøres utrolig mye bra arbeid i Forsvaret og forsvarssektoren, men vi har likevel beskrevet noen systemiske utfordringer som vi må ta tak i, og som ikke har dukket opp i år. Det er gjort ting tidligere år også for å se på hvordan vi styrer sektoren bedre, men det har ikke vært tilstrekkelig. Vi må se på hvordan vi får mest mulig ut av ressursene vi har. Det er mye å si om det. Det henger også i hop med arbeidet med modernisering og effektivisering, som heller ikke fikk den forankringen og den starten det burde hatt. Det var det ene.

Det andre handler om Høyres styrking av forsvarsbudsjettet. I likhet med representanten Bengt Fasteraune vil jeg i den sammenhengen vise til at det samtidig ligger betydelige kutt der som i realiteten er rammekutt på budsjettet. Den milliarden Høyre foreslår i styrking av forsvarsbudsjettet, er i realiteten bare halvparten så stor.

Til slutt til spørsmålet om Gul bok: Regjeringen styrker forsvarsbudsjettet reelt med 4,5 mrd. kr i forhold til saldert budsjett 2022. At ekstraordinære bevilgninger i 2022 som følge av krigen i Ukraina, både for å styrke eget forsvar og for å hjelpe Ukraina, skal brukes i en fortelling om svekkelse av forsvarsbudsjettet for neste år, er spesielt.

Regjeringen fortsetter opptrappingen av bevilgninger til Forsvaret neste år i tråd med langtidsplanen og vel så det. I tillegg har vi med oss til neste år varige effekter av ekstrasatsinger i 2022, som bedre fasiliteter for alliert mottak og trening, mer ammunisjon og styrket lagerbeholdning for øvrig. Regjeringen har ved flere anledninger i år foreslått økte bevilgninger til forsvarsformål, og det svekker ikke betydningen av økningen for neste år.

Guri Melby (V) [12:37:49]: Jeg tegnet meg først og fremst for å kommentere noen av de innleggene som har vært i debatten knyttet til våre forslag til nysalderingen av budsjettet.

For det første, til påstanden om at dette kommer helt uventet, over bordet: Det medfører ikke riktighet. Dette forslaget ble varslet allerede 15. november da vi la fram Venstres alternative budsjett, både med behørig medieomtale og også skriftlig i vårt eget budsjett. Men akkurat da, på det tidspunktet, var det umulig for oss å gå ut med en sum, fordi vi da ikke visste hva slags profitt vi ville ende med knyttet til nysalderingen, og vi hadde behov for å vente på det tallet.

I tillegg må jeg innrømme at jeg hadde et lønnlig håp om at regjeringen enten ville varsle noen konkrete bevilgninger gjennom nysalderingen, i møtet med statsministeren som det ble innkalt til forrige fredag, eller at det ville komme en enighet med SV som sikret bevilgninger til Ukraina og til den svært krevende globale situasjonen vi står i nå, med store, akutte behov. Det gjelder både militær og sivil støtte til Ukraina og globale behov som har blitt kraftig forsterket på grunn av krigen.

Representanten Arnstad omtalte 75 mrd. kr som en historisk høy sum, og ja, det er det helt sikkert. Jeg sitter ikke med oversikten over hva slags bevilgninger som har vært gjort historisk sett i forbindelse med endringer av budsjettet. Men det som også er historisk høyt, er overføringen det legges opp til til Statens pensjonsfond utland, som for 2022 er fire ganger så høy som den var for 2021, og som er den desidert største noensinne.

Så har jeg lyst til å understreke at jeg ikke betviler noen av de andre partienes støtte til Ukraina i den situasjonen vi står i nå. Den har vært tydelig gjennom hele dette året. Det er jeg glad for, og det er veldig, veldig viktig. Dette handler for Venstre om å bruke en helt unik mulighet som Norge har, til å gi en solid støtte i en veldig krevende situasjon. Det vi vet, er at kostnadene ved ikke å bidra med det vi kan, faktisk kan ende med å bli veldig mye større.

Når det gjelder de akutte behovene: I dag talte president Zelenskyj til den internasjonale giverlandskonferansen for Ukraina i Paris. Der ba han bl.a. om 8,4 mrd. kr innen veldig kort tid for å sikre Ukrainas energisektor. Behovene er enorme nå som vinteren har kommet. Det er minusgrader i store deler av landet, og tolv millioner innbyggere står uten strøm. Det er klart at den pakken som regjeringen har foreslått sammen med SV, handler om gjenoppbygging – den handler om de langsiktige behovene. Den pakken som vi foreslår, handler om akutte behov som vi vet vil være der, og som Norge har en helt unik mulighet til å ta en lederposisjon for å være med på å gjøre noe med.

Ine Eriksen Søreide (H) [12:41:04]: Det går mot slutten av debatten, men jeg har lyst til å peke på et par temaer som har vært omtalt.

Det ene er spørsmålet jeg hadde til utenriksministeren om Putin og det russiske lederskapet skal stilles til ansvar i et eventuelt tribunal. Utenriksministeren svarte det samme i replikken som hun svarte til NRK på søndag, nemlig at de ansvarlige skal stilles til ansvar. Jeg mener det er viktig at Norge sender et veldig tydelig signal om at dette også naturligvis skal gjelde det russiske lederskapet, som er ansvarlig for den blodige og brutale angrepskrigen mot Ukraina.

Så er jeg også opptatt av å snakke om de framtidige forsvarsbudsjettene og langtidsplanene, for som forsvarsministeren helt riktig sier: Dette er en planleggingshorisont som strekker seg relativt langt fram, av naturlige årsaker. Med det vi har snakket om her i dag, om viktigheten av styrkede forsvarsbudsjetter, viktigheten av forbedret operativ evne, må jeg si at jeg er overrasket over de signalene regjeringa sender i forbindelse med mandatet for et nytt fagmilitært råd. For det første ble dette mandatet lagt ut på nett en sen fredag ettermiddag, i stedet for, som vi gjorde i våre to runder, å ha en stor pressekonferanse hvor det også går an å stille spørsmål. Det som overrasker meg, er at mens de to foregående fagmilitære rådene har hatt som mandat å utrede ulike varianter av økte budsjettildelinger, foreslås det nå i mandatet at en av utviklingsbanene forsvarssjefen bes om å utrede, er «en utviklingsretning med et bevilgningsnivå lavere enn forutsatt i vedtatt langtidsplan». Jeg er veldig undrende til hva poenget er med å sende det signalet i den situasjonen vi er i nå. Det ble ikke sendt noen sånne signaler i Solberg-regjeringas tid, og jeg syns det er rart at det kommer akkurat nå.

Til forsvarsministerens poeng om effektivisering og avbyråkratisering: Det er viktig i alle sammenhenger, og det er også lagt inn i vårt budsjettalternativ, men det er altså ca. 1 mrd. kr utover det. Men også i mandatet til det fagmilitære rådet står det at forsvarssjefen bes om å se på å realisere allerede vedtatte effektiviseringsplaner, pluss å se på områder med ytterligere effektiviseringspotensial utover vedtatte planer. Det kan ikke bety annet enn at også denne regjeringa er opptatt av at man skal bruke midlene effektivt, og at man legger til grunn, akkurat som vi gjorde, at det selvfølgelig skal være sånn at midler som frigjøres i forsvarssektoren, også skal kunne brukes til høyere prioritert aktivitet i forsvarssektoren.

Avslutningsvis: Jeg vil slutte meg til det Åsmund Aukrust sa i sitt innlegg knyttet til særlig de diplomatene som nå har vært ute på veldig krevende steder i år, kanskje særlig i Kyiv, men også i naboland, og som har håndtert en veldig vanskelig situasjon. De fortjener, i likhet med våre soldater som er ute i ulike oppdrag, både med å vokte Norge og med å være ute med våre allierte, en ekstra anerkjennelse i dag.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:44:31]: Det sistnevnte taler sa, slutter selvfølgelig alle opp om. Det er ikke nødvendig for alle partier å gjenta at man setter pris på jobben som nordmenn gjør ulike steder, når det gjelder både Ukraina og hjelp andre steder. Det støtter selvsagt Fremskrittspartiet også.

Min grunn til å komme opp hit nå var representanten Arnstad, som ramset opp noen partier som ikke forholder seg til handlingsregelen. Jeg vil minne representanten Arnstad om at Fremskrittspartiet forvaltet handlingsregelen i inneværende år, og også for neste år. Vi bruker faktisk mindre enn regjeringen. Regjeringen kjøpte også noe skog på Meråker for 2,65 mrd. kr etterpå. Så når vi snakker om pengebruk, kan representanten titte litt på sin egen regjering. Man kan diskutere hvorvidt det er fornuftig å holde seg til handlingsregelen, men det er i hvert fall hva vi har gjort i år, og vil til neste år.

Vi har prioritert annerledes. Vi har prioritert vanlige folk, som regjeringen lovet å gjøre. Det er det som har vært vårt utgangspunkt for vårt alternative statsbudsjett. I tillegg har vi altså styrket Forsvaret. Først har vi styrket Forsvaret med 1 mill. kr til Det frivillige Skyttervesen. Vi har styrket driftssiden med 200 mill. kr, og vi har styrket investeringer med 1,4 mrd. kr.

Til slutt: Venstres lekepenger er interessant. Aldri har begrepet «full sjømann» vært mer relevant enn når man leser disse forslagene. Det må være verdensrekord i bruk av penger på to uker. Det varsles at dette ble sagt i november. Det gjør det ikke noe mer realistisk av den grunn, når beløpene fortoner seg som tigangeren sammenlignet med alle andre.

Det er mulig at Venstre forsøker å vinne debatten om å gi mest mulig hjelp til Ukraina, å være mest sint på Putin eller å være mest barmhjertig. Den diskusjonen synes jeg er ganske useriøs når man opptrer med den type pengebruk. Det vil Venstre merke, og sikkert høre om i årene som kommer, når det gjelder fremtidige budsjetter og når de skal salderes.

Sveinung Rotevatn (V) [12:47:10]: Eg vil i grunnen følgje opp innlegget til den førre talaren, utan å bruke dei same karakteristikkane tilbake. Det gjeld det som vert kalla Venstres useriøse forslag, om å bruke ein ganske liten del av den ekstraordinære profitten vi har hatt dette året, på ein ekstraordinær hjelpepakke for Ukraina og andre land som er ramma av denne krigen. Eg synest det har vorte sagt mykje rart om det forslaget i løpet av debatten.

Først til representanten Aasrud frå Arbeidarpartiet, som er overraska over at dette kjem no: Dette varsla Venstre for over ein månad sidan. Vi varsla det i finansdebatten, vi varsla det i media, og vi varsla det i det alternative statsbudsjettet vårt. Så eg vil føreslå at Arbeidarpartiet begynner å følgje litt med på det andre parti gjer, og ikkje berre på seg sjølve.

Når det gjeld representanten Marit Arnstad frå Senterpartiet: Det vert sagt at dette er uansvarleg fordi det vil medføre auka oljepengebruk. Ja, det vil det. Men då vil eg minne om at statsministeren sjølv seier at ein no skal gå inn i ein prosess der målet er å auke kraftig støtta til nettopp Ukraina – og ja, det vil medføre auka oljepengebruk, seier statsministeren.

Er det då slik at det einaste ansvarlege er å vente lengst mogleg? Er det slik at dette vert ansvarleg først når ein gjer det ein eller annan gong nærmare sommaren, eller er det berre i dag det er uansvarleg? Det gjev ikkje noka meining for meg, særleg når president Zelenskyj i eit møte i dag sa at det hastar med å få pengar på plass, bl.a. for å hjelpe til med energikrisa som no rammar Ukraina.

Så til det som eg synest er mest oppsiktsvekkjande, og det er innlegga frå utanriksministeren og utviklingsministeren. Viss eg høyrde utanriksministeren rett, sa ho at det ikkje er mogleg å få utbetalt desse midlane. Stemmer det? Er det sant? Viss det er slik at det ikkje er mogleg for utanriksministeren og regjeringa å utbetale meir støtte til Verdas matvareprogram, til UNICEF eller til etablerte EU-ordningar for å støtte Ukraina før nyttår, er det viktig informasjon for Stortinget å få. Då må vi få bekrefta det.

Eg vil leggje til at dette er «kan overførast»-postar. Så om det skulle stemme, er det likevel fullt mogleg å gjere løyvingsvedtaka, og så får ein overføre det like over nyttår dersom det er det som må til. Men det vil uansett vere betre om ein støttar intensjonen enn å måtte vente i månad etter månad, for tida er dyrebar her. Det er difor vi føreslår å overføre desse pengane no, i nysalderinga. Vi meiner det er riktig å gjere det, og det har også å gjere med at vi gjennom dette året har tent svært store pengar på ekstraordinært høge olje- og gassprisar.

Det er ikkje slik at Noreg er ein krigsprofitør på grunn av det, som enkelte seier. Det er vi ikkje, vi samarbeider ikkje med nokon fiende. Vi har likevel tent store pengar som vi ikkje la til grunn at vi skulle tene i budsjettet for i år. Då meiner eg faktisk det er riktig at ein etter måten liten andel av det – sjølv om det er mykje pengar i kroner og øre – vert sett av til ekstraordinær støtte til Ukraina.

Åsmund Aukrust (A) [12:50:29]: Først til Ingjerd Schou, som reagerte på omprioriteringer som regjeringen har gjort: Det er helt riktig at regjeringen har gjort omprioriteringer i bistands- og utviklingspolitikken. Vi sier at vi ønsker mer oppmerksomhet om store samfunnsendringer, og har derfor gjort omprioriteringer. Men også Høyre har gjort store omprioriteringer i sitt budsjett. Det er store kutt til regnskog, til klima, til støtte til sivilsamfunn – som kanskje er noe av det viktigste i den verdenen vi lever i nå – og det er store kutt til Asia og Afrika. Så også Høyre gjør store omprioriteringer, og samlet sett er det kutt til bistand og utvikling med Høyre. Jeg er glad vi har en regjering som har større ambisjoner i utviklingspolitikken.

Så til støtten til Ukraina: Det er ingen tvil om at støtten til Ukraina kommer til å være det største løftet som Europa har gjort siden annen verdenskrig, først ved å sørge for at de vinner krigen og vinner tilbake sin frihet, også ved å beskytte millioner av flyktninger som trenger beskyttelse, og til slutt den enorme jobben med å gjenoppbygge landet. Jeg tror at med en så stor jobb som dette er det egentlig vanskelig å fatte hvor stort ansvar som nå ligger på Europa. Statsministeren vår sier at Norge skal være veldig viktig og spille en avgjørende rolle i dette arbeidet, og akkurat nå er han i Paris sammen med president Macron på en giverlandskonferanse for Ukraina.

Jeg er enig i det som blir sagt om Venstres forslag av de fleste partier, bortsett fra Venstre selv, at dette er en useriøs måte å drive på. Det blir sagt at dette har de varslet. Vel, i saken vi behandler i dag, har ikke Venstre skrevet ett ord om dette til det som er nysalderingen for utenriksbudsjettet. Det skjedde forrige tirsdag. Hva har skjedd siden forrige tirsdag? Har det kommet noen ny informasjon? Nei, det som har skjedd, er at statsministeren har tatt initiativ til et møte, der Venstres leder deltok, og vel også ga positive signaler til det som regjeringen har lagt opp til – til prosessen og at vi skal ha et nytt møte mellom alle partiene på nyåret.

Jeg synes også det er stråmannsargumentasjon når Venstre sier at kostnadene ved ikke å bidra er større enn ved å bidra. Det er jo alle enig i, og det er derfor regjeringen sier at vi skal bidra med et enormt beløp, som vi kommer til å komme tilbake til på nyåret.

La meg til slutt si at jeg også er uenig med Venstre når de argumenterer med at dette skyldes profitten vi har. Betyr det at hvis vi ikke hadde hatt olje- og gassinntekter, skulle vi ikke bidratt? Selvsagt skulle vi bidratt likevel. Det er ikke profitten som er avgjørende, det er behovet som skal være avgjørende.

Hvis det er noe vi har lært av Afghanistan-rapporten og Afghanistan-evalueringen, er det at dette bør gjøres sammen med andre land, det bør være koordinert. Det er mange dilemmaer knyttet til å bruke titalls milliarder kroner på Ukraina og få penger inn. Det kommer til å bli begått feil, men derfor er det viktig at dette gjøres på en koordinert og god måte, og det er ingen koordinert og god måte å komme med 75 mrd. kr som et løst forslag i salen tirsdag 13. desember. Det tror jeg også Venstre vet, og det er vel heller ikke et ønske om at det skal få flertall på den måten Venstre nå legger opp til.

Hårek Elvenes (H) [12:53:44]: Jeg vil bare gjenta min støtte til tillitsreformen, selv om det er litt uklart hva den egentlig inneholder – det ble jo etterlyst en støtte.

«Forsvarsdepartementet er i gang med å gjøre endringer i roller, ansvar og myndighet mellom departementet og etatene på flere områder.»

Dette er et sitat fra proposisjonen. Det er mulig at det er det som er innholdet i tillitsreformen.

Stortinget imøteser konkretiseringer, gjerne så raskt som mulig.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:54:22]: Eg tenkte eg skulle svara på representanten Elvenes’ førre innlegg – no har han dessverre brukt opp taletida si, men me kan fortsetja diskusjonen på eit seinare tidspunkt. Elvenes spør altså på kva måte SV meiner at me prioriterer rett når me føreslår å redusera antalet F35-kampfly frå 52 til 46, noko som framleis er eit høgt antal. Han lurer på kva slags faglege råd som kan knytast til dette.

Då har eg lyst til å visa til kva luftforsvarssjefen seier om tilstanden i Luftforsvaret, for han seier at han er bekymra for Luftforsvarets operative evne, og at den viktigaste grunnen er at Luftforsvaret manglar personell. Særleg gjeld det F35-miljøet.

Noreg har eit vesentleg lågare antal teknikarar per fly enn det som trengst, og langt lågare enn andre land som har F-35-kampfly. Mens Noreg har tre utøvande teknikarar per flyskrog, har andre land som òg har F-35, mellom 9 og 13 per fly. Den planlagde oppsplittinga og de facto nedlegginga av Forsvarets utdanning av flyteknikarar gjennom flytting av Luftforsvarets skulesenter frå Kjevik vil gjera situasjonen vondt verre.

Forsvarsombodet deler òg bekymringa som luftforsvarssjefen har uttalt, og når Forsvarsombodet seier at dei er bekymra, er det eit sterkt uttrykk. Dei er òg generelt bekymra over personellstrukturen i Forsvaret.

Det hjelper lite å ha mange fly dersom flya må stå på bakken, og SVs prioritering om å flytta pengar frå investeringar til drift og personell er difor ei god prioritering som vil styrkja forsvarsevna.

Bjørnar Moxnes (R) [12:56:53]: Jeg får også svare Elvenes på hans utfordring om F-35, ved å vise til hva personellet i Luftforsvaret har sagt de siste dagene: at vi verken har personell til å fly de 40 flyene som vi har per dags dato, eller luftvern til å beskytte dem. På budsjettet for neste år går det ut 2,5 mrd. kr til fly som vi verken har personell til å bruke eller kan beskytte, og så ytterligere 1,6 mrd. kr i 2024. Disse pengene ønsker Rødt heller å bruke på en kraftig oppgradering av Norges luftvernbeskyttelse av både sivilbefolkning og forsvarsanlegg, inkludert gjeninnføring av luftvern for hovedstaden. Vi ønsker også å bruke disse pengene på langtrekkende luftvern. Både luftvern og langtrekkende artilleri er anbefalt av forsvarssjefen.

Så er det vel litt mer nyansert det som Elvenes påstår om F-35-investeringen, at den kun handler om nasjonale behov. Vi vet jo at Luftforsvaret øver på internasjonale operasjoner med F-35, og at deltakelsen internasjonalt var en sentral del av beslutningsgrunnlaget for anskaffelsen av F-35, som for øvrig er norgeshistoriens dyreste skattefinansierte investering, og hvor driftskostnadene ikke vil bli moderate, for å si det sånn.

Den amerikanske riksrevisjonen har gjentatte ganger påpekt at kampflyet på grunn av feil og mangler blir stående altfor mye på bakken, og at det er sterk tvil om hvorvidt forutsatt operativ evne noen gang blir nådd med dette flyet – hilsen den amerikanske riksrevisjonen. Sjefen for USAs luftforsvar uttalte at flyets driftskostnader er så høye at det ikke egner seg til vanlig bruk av kampfly. Derfor kan jeg berolige Elvenes: Vårt forslag om ikke å gå videre med å kjøpe ytterligere fly, bygger bl.a. på det som er uttalt fra den amerikanske riksrevisjonen, og også på det som i hvert fall jeg vil anse som troverdige meldinger fra personell i det norske luftforsvaret om at vi ikke har mannskap til å bruke de 40 flyene vi har per dags dato, eller vil ha ved utgangen av 2023, og heller ikke har luftvern til å beskytte disse ekstremt dyre flyene. Forslaget vårt om å satse på luftvern og langtrekkende artilleri bygger altså på bl.a. det forsvarssjefen har etterlyst. Han sa så sent som 1. november i år at øverst på hans ønskeliste står nettopp luftvern.

Guri Melby (V) [13:00:17]: Jeg må si at jeg reagerer ganske kraftig på påstander om at bevilgningen som Venstre foreslår, kun handler om å vinne debatten, og at det er useriøst. Jeg tror det er veldig få som ville anbefalt å foreslå å sende 75 mrd. kr ut av landet hvis man skal vinne velgere. Det finnes langt mer populistiske ting vi kunne gjort med disse pengene hvis det var det det handlet om. Dette handler om en veldig alvorlig situasjon med svært store, akutte behov, og det som er unikt for Norge, er at vi er et av svært, svært få land i verden som faktisk tjener penger i denne situasjonen. Vi har sett at andre NATO-land og andre land som bidrar, må ta opp lån for både å øke sin militære støtte og sin humanitære støtte.

Og til representanten Åsmund Aukrust: Europa kommer til å bli stilt overfor store prøver, men fram til nå er det USA som har bevilget desidert mest – 500 mrd. kr har de bidratt med. Det at Norge med sin enorme profitt i år skal bidra med 75 mrd. kr, er ikke useriøst. Det er rett og slett det eneste riktige å gjøre.

Ine Eriksen Søreide (H) [13:01:42]: President, det passet for så vidt ganske bra, for det jeg skal si nå, tror jeg jeg sier også på vegne av statsrådene.

Det er viktig å understreke overfor både Rødt og SV at valget av F-35 er et veldig godt begrunnet valg. Antallsanalysen er både gjort og bekreftet ut fra hvilken operativ ambisjon man har med flyene. Og ikke minst er det også viktig å understreke at man ikke anskaffer kampfly til Luftforsvaret, men til hele Forsvaret. Det er avgjørende viktig for luftromskontrollen, for at Hæren skal kunne operere, for at Sjøforsvaret skal kunne operere, og for at vi skal kunne operere godt sammen med allierte for å forsvare vårt territorium. Jeg tror nok at hvis man gjorde antallsanalysen igjen i dag, er sannsynligheten ganske stor for at det heller hadde økt behovet enn å redusere det.

Jeg hadde tenkt å si noe om Svalbard også, men det rakk jeg ikke denne gangen. Jeg vil likevel si at vi deler de vurderingene som justisministeren gjør knyttet til både svalbardbudsjettet og økt behov for kontroll.

Bengt Fasteraune (Sp) [13:02:59]: Jeg leste en artikkel i DN som var skrevet av Hårek Elvenes. Der skriver han: «En miks av lette og tunge avdelinger i kombinasjonen av gammel og ny teknologi har gitt fleksibilitet og utholdenhet» i Ukraina. Han mener at pensjonert og effektivt materiell donert til Ukraina gir stor effekt.

Jeg deler akkurat det synet til Elvenes. Det er svært viktig, når man nå har gitt et oppdrag til forsvarssjefen gjennom et fagmilitært råd der det står helt konkret at utholdenhet og volum skal vurderes. Når vi i tidligere debatter, før vi satt i regjering, snakket om Brigade Sør, var det ikke noen stor åtgaum fra Høyre for de tankene der, men utholdenhet og volum, samtidig som vi nå har vedtatt en forsvarslov som sier noe om fleksibiliteten til vernepliktsreserven, hvis man skal bruke det begrepet, kan gi sånne løsninger i framtiden.

Sveinung Rotevatn (V) [13:04:20]: Eg teikna meg igjen fordi representanten Aukrust spurde kva som er nytt sidan førre tysdag. Ja, det som iallfall ikkje er nytt, er at regjeringa og SV har sagt at ein vil ha ei brei einigheit om støtte til Ukraina og ekstraordinære løyvingar. Det vart klart den 29. november, og allereie to veker før det sa Venstre at vi ønskte å fremje det forslaget vi fremjar i dag.

Då er det interessant, synest eg, at Arbeidarpartiet ved sin talsperson seier at dei ikkje er einige i at fordi Noreg har ekstraordinært store inntekter på grunn av det som no skjer i denne krigen, har vi eit ekstraordinært ansvar for å bidra meir. Det er eg rett og slett ueinig i. Eg synest vi skal bidra meir, og meir enn det andre land gjer, fordi vi tener mykje meir på den situasjonen vi no er i. Men det er tydelegvis ei ærleg ueinigheit mellom Arbeidarpartiet og Venstre.

Det eg er einig med representanten i, er at Noreg ikkje må drive åleinegang, men gjere ting gjennom samarbeid med andre land. Nettopp det er grunnen til at vi føreslår å gjere dette gjennom multilaterale mekanismar. Vi føreslår å løyve pengar til Verdas matvareprogram, til UNICEF, til EUs ulike mekanismar. Så då kan representanten rett og slett ikkje ha lese forslaget, og det vil eg anbefale å gjere før ein kritiserer det.

Så vil eg eigentleg gjenta oppmodinga mi til utanriksministeren – som eg ser har teikna seg, og det er bra. Tidligare i debatten sa ho at det ikkje vil vere mogleg å overføre desse pengane som Venstre føreslår å overføre til Verdas matvareprogram, til UNICEF, til EU-mekanismar. Eg synest det er av interesse for Stortinget å få oppklart om det stemmer – er det umogleg å gjere det, eller er det mogleg å gjere det på dei tre vekene som står att av dette året? Og skulle det ikkje vere mogleg, er dette overføringspostar, og ein kan uansett løyve pengane.

Eg registrerer at regjeringa synest det er fullt mogleg, gjennom nysalderinga, å gje milliardar til kommunane, til Forskingsrådet, til kriminalomsorga og, no sist i går, til sosialhjelp. Men det å gje pengar til ulike FN-program er tydelegvis ikkje mogleg. Det ville vere interessant å få høyre forklaringa på kvifor det er riktig. Viss ein er politisk ueinig, er det ei heilt anna sak.

Eg vil gjenta det representanten Melby har sagt før i debatten: Venstre er ikkje mot at vi kan finne ei brei einigheit om å auke pengebruken til ulike støttemekanismar for Ukraina og andre land – det er bra om vi kan få til det. Men så vidt eg forstår, er det mange, mange månader til vi er i ein situasjon der vi kan gjere slike løyvingsvedtak, og det kan ikkje vere ei ulempe om ein kan løyve meir pengar allereie no. Det synest eg ville ha vore ein stor fordel, og det trur eg iallfall at både verdssamfunnet og ukrainarane ville ha synst var ein fordel.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt [13:07:13]: Til komiteens leder vil jeg bare henvise til det jeg sa i replikkordskiftet. Jeg mener at det ansvarlige Putin-regimet må stilles til ansvar.

Til representanten Bjørnar Moxnes vil jeg si at han låner en del fagmilitære termer her og der. Det å innføre et forsvar uten F-16, som Rødt i sin tid var imot, uten Gripen, som Rødt også har vært imot, og uten kjøp av F-35 vil si at vi får et forsvar som for første gang siden før annen verdenskrig er uten kampfly. Det er i hvert fall ingen fagmilitære som er i nærheten av å foreslå det. Det er et helt annet forsvarskonsept.

Er det fysisk umulig å betale 75 mrd. kr på bare en uke? Det vil i hvert fall være en helt uansvarlig form for budsjettering. Vi kan kanskje innvilge noen FN-organisasjoner noen avtaler. Jeg undertegnet bl.a. en avtale med Verdensbanken i forrige uke på 1 mrd. kr til strømforsyninger. Det krever en del arbeid. Det er veldig viktig å huske på at det i sånne store hjelpeinstanser ikke holder med god vilje og mye penger. Det var nettopp det som kom fram da Stortinget ba om en evaluering av den innsatsen vi hadde gjort overfor Afghanistan. Da var kritikken at vi utbetalte for mye, for fort, at det ikke var godt nok koordinert med andre givere, og at vi ikke hadde god nok oppfølging av disse midlene. Så vi gjør dem som er opptatt av mer bistand, en bjørnetjeneste hvis vi ikke har en god forvaltning av bistandsmidler.

Når vi bevilger penger helt på slutten av året, skal vi betale dem rett ut til organisasjonene, eller skal de i et fond? Hvis de er i et fond, kan vi ta oss tid til å diskutere sammen her i salen. Vitsen med det er nettopp at Norge skal være en troverdig og langsiktig bidragsyter til Ukraina.

Hvis det er sånn at man ikke visste om dette på forhånd fordi man ikke visste hva som ble overskuddet, er det i hvert fall en budsjettering som ingen ansvarlig regjering kan stille seg bak. Jeg mener at det er et lite fornuftig forslag. Jeg kunne kanskje bevilget noen av de millionene til FN i siste liten, men 75 mrd. kr? Jeg tror jeg hadde vært stilt overfor ganske mange kontrollspørsmål i ettertid og fått ganske mange viktige innsigelser fra Riksrevisjonen hvis det var på den måten Utenriksdepartementet drev sine utbetalinger til internasjonale organisasjoner.

Vi skal gjøre alt for å samarbeide med hele Stortinget om en solid hjelpepakke til Ukraina som står seg over år, som kan bidra til gjenoppbygging, og som kan hjelpe Ukraina med å stå imot – med både våpen og humanitær innsats. Det vil jeg samarbeide med hele Stortinget om.

May Britt Lagesen (A) [13:11:41]: Takk til komiteen for tålmodighet og samarbeid, og takk til SV for gode forhandlinger med regjeringspartiene om neste års budsjett og skatteopplegg.

Vedtakene vi gjør i dag, baserer seg på Arbeiderparti–Senterparti-regjeringens første egne statsbudsjett, som vi, med noen endringer, har blitt enige med SV om. Budsjettet er preget av krigen i Ukraina, prisstigning, ikke minst på strøm, og høy temperatur i norsk økonomi. Derfor er budsjettet, både forslaget fra regjeringen og det endelige forliket i Stortinget, rettferdig. Det er stramt, og det er omfordelende. Oljepengebruken tas ned, i motsetning til under forrige regjering, som salderte budsjettene med å øke oljepengebruken kraftig – også før pandemien. Økt oljepengebruk vil være feil medisin nå. Det kunne gitt enda høyere prisvekst, som ville rammet dem med minst hardest, og enda høyere renter ville rammet barnefamilier og bedrifter. Når oljepengebruken skal tas ned samtidig som utgiftene øker kraftig, må man både prioritere hardere på utgiftssiden og gjøre rettferdige grep på inntektssiden.

Omfordelingspolitikken til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV kommer tydelig fram i dagens vedtak. Vi kutter skattene for dem som tjener under 750 000 kr, personfradraget øker, frikortgrensen økes, fagforeningsfradraget er nå doblet over to år. Dette er gode nyheter for folk med vanlige og lave inntekter. For enslige forsørgere med lave inntekter gjør vi også grep gjennom avvikling av særfradraget og økning av barnetrygden, som gjør at de som ikke fullt ut fikk benytte særfradraget, kommer enda bedre ut – dette i tillegg til den kraftige økningen i utvidet barnetrygd.

Nå når vi er inne i en krevende økonomisk tid, gjelder det å ikke miste de langsiktige utfordringene av syne. For Arbeiderpartiet er klima og miljø en ramme rundt all politikk. Klimamålene skal nås, og skatte- og avgiftspolitikken er viktige verktøy. Derfor gjør vi grep i 2023-budsjettet som bidrar til utslippskutt neste år, men også i årene etter 2023. CO₂-avgiften økes, nye biler med utslipp blir litt dyrere, lange flyreiser blir litt dyrere, for å nevne noe. Samtidig skal vi alltid ha sosial og geografisk fordeling med oss når vi tar grep for å kutte utslipp. Derfor mener Arbeiderpartiet og Senterpartiet det er klokt å øke innblandingen av biodrivstoff på både veigående og ikke-veigående kjøretøy, slik at vi kutter utslipp. Samtidig tar vi grep på avgiftssiden, slik at pumpeprisen ikke øker, og at den går ned for anleggsdiesel.

Høyre mener det motsatte. I dagens situasjon på drivstoffmarkedet og i økonomien generelt foreslår altså Høyre at prisene på pumpene skal videre opp. Det er etter min vurdering et uklokt forslag som vil forverre både den sosiale og ikke minst den geografiske fordelingen i Norge i en situasjon der mange sliter med økende priser.

For første gang på flere tiår har en norsk regjering og et stortingsflertall måttet prioritere innenfor et kraftig redusert handlingsrom. Det er da vi synliggjør verdiene våre og hvem vi er til for. Rettferdig fordeling og en sterk felles velferdsstat er verdier i Hurdalsplattformen som står fast, og som kommer tydelig til syne i skatteopplegget for 2023.

Et av de mest omdiskuterte punktene er de nye grunnrenteskattene. Vårt mål er at alle felles naturressurser skal komme fellesskapet til gode, akkurat slik vi har gjort det med oljerikdommen vår. Nå øker vi grunnrenteskatten på vannkraft og innfører nye grunnrenteskatter på vindkraft og havbruk. Det er nødvendig, og det er rettferdig. Havbruk er en av våre viktigste næringer, som vi har store ambisjoner for også i årene framover, og det kommer til å være godt med penger å tjene i årene som kommer, der også, men en litt større andel skal altså tilfalle fellesskapet.

Ekstraordinære tider krever ekstraordinære situasjonsbestemte tiltak. Når utgiftene til strømstøtte, mottak av flyktninger, folketrygd og beredskap øker med 100 mrd. kr fra ett år til det neste, er det behov for å ta slike grep, slik at folk med vanlige inntekter ikke må ta hele byrden. Derfor innfører vi en midlertidig økning i arbeidsgiveravgiften for inntekter over 750 000 kr, og nettopp derfor innfører vi et høyprisbidrag på strøm, slik at kraftselskapene er med på spleiselaget for en av verdens beste strømstøtteordninger for husholdninger.

I sum er de permanente og midlertidige grepene i skatte- og avgiftspolitikken et kraftfullt uttrykk for at det er et nytt flertall i Stortinget – bort fra høyresidens skatte- og avgiftsopplegg, som med kirurgisk presisjon har økt de økonomiske forskjellene, og over på en politikk som utjevner økonomiske, sosiale og geografiske forskjeller i Norge.

Helge Orten (H) [13:16:41]: Norge, Europa og verden står overfor store utfordringer. Akkurat da vi kom ut av pandemien og så fram til en mer normal hverdag, begynte Putins blodige krig i Ukraina. Det har bidratt til økende priser på varer, mat og strøm, og samtidig øker renta.

Med dette som bakgrunn har det vært viktig for Høyre å prioritere folks privatøkonomi i skatteopplegget. Flere skal sitte igjen med mer til å møte økte priser og renter, samtidig som næringslivet må beholde konkurransekraften og ikke bli belastet med høyere skatter og avgifter enn det som er absolutt nødvendig. Høyre prioriterer lavere skatter for personer med lave og middels inntekter gjennom en økning i personfradraget og minstefradraget. I tillegg øker vi barnetrygda med 3 000 kr for hvert barn. Det betyr at en familie med to barn og helt vanlige inntekter vil få opptil 8 000 kr mer å rutte med i 2023 med vårt opplegg.

Regjeringa valgte å sende store deler av regningen for økte utgifter til næringslivet. Det har rammet konkurransekrafta til norske bedrifter og gjør det mindre interessant å investere i Norge. Det er forventet at det blir trangere tider for norsk næringsliv i 2023. Da er det viktig å legge til rette for økt konkurransekraft gjennom lavere skatter og avgifter, ikke det motsatte.

I Høyres skatteopplegg tilbakefører vi den ekstraordinære økningen i arbeidsgiveravgiften som regjeringa sammen med SV velger å gjennomføre. Det er en avgift som mangler faglig begrunnelse, og som går rett på bunnlinja til norske bedrifter, uavhengig av om de har overskudd. Det rammer spesielt kompetansearbeidsplasser, som er helt nødvendige i den grønne omstillingen. Vi reduserer også formuesskatten. Regjeringa og SV har i to budsjetter økt formuesskatten betydelig. Det er midler som i stor grad må hentes ut av bedriften, og som svekker egenkapitalen og investeringsevnen. Det er merkostnader ved å bo i Norge og investere i norske bedrifter.

Vi mener det må bli mer interessant å investere i Norge, ikke det motsatte. I regjering reduserte vi formuesskatten ved å øke aksjerabatten og redusere satsen. På den måten skjermet vi det vi kan kalle arbeidende kapital, eller midler som er investert i norske bedrifter og som bidrar til å trygge og skape nye arbeidsplasser.

Regjeringas skatteopplegg inneholder en betydelig skatteøkning for kraftselskapene. Med ekstraordinært høye strømpriser i Sør-Norge har vi hele tida ment at kommunalt og fylkeskommunalt eide kraftselskaper i disse områdene bør bidra betydelig til å finansiere utgifter til strømkompensasjon for husholdninger og bedrifter. Vi har likevel vært bekymret for innretningen av høyprisbidraget slik det opprinnelig var utformet. Det er viktig at en midlertidig avgift ikke hindrer nødvendige investeringer i fornybar energi. Derfor er vi tydelige på at høyprisbidraget må være midlertidig og avvikles senest i løpet av 2024.

Vi mener også at høyprisbidraget må beregnes ut fra en årlig gjennomsnittspris, ikke en times- eller månedspris, slik regjeringa har lagt opp til. Det gir økt forutsigbarhet og gjør det mindre interessant å tilpasse produksjonen. Dersom dette ikke er tilstrekkelig, ber vi regjeringa komme tilbake til Stortinget med tilpasninger som kan sikre en mer fornuftig produksjonsprofil.

En bred tillit til skattesystemet er viktig for skattemoralen. I Norge har vi hatt åpne og gode prosesser når vi har gjort store endringer i skattesystemet. Vi kan være uenige om skattenivået, men har i stor grad hatt brede forlik. Det har bidratt til forutsigbarhet. Regjeringa har denne høsten lansert to nye grunnrenteskatter, for havbruk og for landbasert vindkraft. Dette er store endringer i skattesystemet. Begge skattene er forutsatt å gjelde fra 1. januar 2023. Høringsfristen for havbruksskatten er satt til 4. januar. Forslaget til grunnrenteskatt for landbasert vindkraft er, etter det jeg vet, ennå ikke sendt på høring. Disse næringene må altså forholde seg til at de skal betale en skatt fra 1. januar som de ennå ikke vet omfanget eller innretningen av. Det er uholdbart og har skapt en politisk usikkerhet rundt skattesystemet som vi knapt har sett før.

Konsekvensene av denne uforutsigbarheten som er skapt, er investeringsstopp og permitteringer. Det går ut over mange arbeidsplasser, ikke bare oppdrettsselskaper, men i hele verdikjeden av store og små bedrifter som leverer produkter og tjenester til denne næringen. Vi mener at regjeringa må ta seg bedre tid, lytte til innspill og utsette iverksettelsen av nye skatter. Skatteutvalget som skal legge fram sine anbefalinger 19. desember, er et godt utgangspunkt for en helthetlig gjennomgang av skattesystemet.

Jeg vil ta opp de forslagene Høyre har fremmet eller er en del av.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) [13:21:55]: Da jeg gikk på barneskolen, lekte vi «haien kommer» i gymtimen. Når fiskene la ut på svøm og læreren ropte haien kommer, var det om å gjøre å komme seg trygt hjem der haien ikke kunne ta oss.

I mange år har vi gjennom de økonomiske langtidsvarslene i perspektivmeldingen blitt fortalt at haien kommer – rettere sagt haikjeften, da i forståelsen det økende gapet som i årene framover vil komme når statens oljeinntekter synker, mens pensjonsutgiftene øker fordi befolkningen blir stadig eldre.

I lang tid har det normale vært at statens inntekter har vokst raskere enn statens utgifter. Dermed har den til enhver tid sittende regjering relativt enkelt «fått» penger til sine egne satsinger uten å måtte ta vanskelige valg. Sånn er det ikke lenger. Vi er på vei inn i en ny tid.

I budsjettet for 2023 må vi for alvor ta inn over oss en ny normal i et strammere og mer usikkert farvann. Vi får kjenne på en situasjon der handlingsrommet blir mindre, kostnadene øker, og oljepengebruken må reduseres. Det hjelper ikke å løpe hjem for å komme unna haikjeften – vi må møte den offensivt gjennom tydelige veivalg og tøffere politiske prioriteringer.

Dessverre slår den lenge varslede haikjefteffekten inn i norsk økonomi samtidig som vi pådrar oss store kostnadsøkninger som følge av krigen i Ukraina, energikrise, økt flyktningstrøm og rekordstor prisvekst. Det gjør dette budsjettet ekstra krevende.

Det er ikke uten grunn at regjeringen har brukt høsten til å dempe forventningene og snakke om innstramminger. Det har vært nødvendig med en kraftig realitetsorientering for noen hver av oss. De alternative budsjettene fra de fleste politiske partiene i salen viser at de har tatt inn over seg mye av den samme virkeligheten.

For å dekke kostnadsøkninger på over 100 mrd. kr har vi hatt to valg: enten å foreta store kutt i velferd, eller skatteøkninger. For Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV var utgiftskutt som gir inndekning i den størrelsesordenen det er behov for nå, ikke forenlig med det samfunnet vi vil at Norge skal være. Vi valgte derfor å gå i motsatt retning og fikk flertall med SV for et historisk omfordelende budsjett.

Etter mange år med økt ulikhet var det nødvendig med mer rettferdig fordeling, der de som har mest og i mange tilfeller har fått betydelig mer de siste årene, bidrar mer i en krevende situasjon for landet. Det var ikke aktuelt å øke skattene for vanlige folk. Vi står ved løftet om at folk med middels og lave inntekter skal få lavere skatt. Personer med inntekt under 750 000 kr får med dette opplegget fortsatt lavere inntektsskatt, mens personer med høye inntekter og høy formue må bidra noe mer til fellesskapet.

Det var heller ikke ønskelig å spre belastningen jevnt utover et samlet norsk næringsliv gjennom f.eks. å øke selskapsskatten til 23 pst. For Senterpartiet har det i tillegg vært viktig at økningen i skattebelastning skal gjøres gjennom sosialt omfordelende skatter og ikke gjennom økte avgifter. Avgifter er i sin natur usosiale og rammer dem som har minst, hardest. I dagens situasjon med høye markedspriser på drivstoff er økningene i drivstoffavgifter, som bl.a. foreslås av Høyre og Venstre, særlig dramatiske, både for næringslivet og for bosettingen i distriktene.

De ekstra utgiftene må betales på en måte som er rettferdig, og som bidrar til omfordeling. Det var derfor nødvendig å hente inn mer av overskuddet fra næringer som er basert på naturressurser, som er vårt felleseie. I Norge har vi lang historie med ordninger som gir fellesskapet deler av inntektene fra næringer som takket være tilgang til norske naturressurser tjener svært godt. I dette budsjettet gjennomfører vi derfor langsiktige grep som sikrer omfordeling og nødvendige inntekter både neste år og i årene som kommer. Vi foretar også ekstraordinære skattegrep tilpasset dagens situasjon med høye strømpriser.

Vi har de siste ukene hørt tydelige protester fra dem som gjennom denne omfordelingen må bidra mer til fellesskapet. Noen lengter tilbake til Solberg-regjeringen, som ga store skattelettelser til dem med de høyeste inntektene, bl.a. gjennom kutt i velferd for dem som har minst. I dagens situasjon, med kraftig økte utgifter i statsbudsjettet, er økte skatter ansvarlig politikk. Alternativet er betydelige kutt i grunnleggende velferdstjenester, som er avgjørende for sosial og geografisk utjevning.

Det budsjettet som blir vedtatt, er trygt og rettferdig. Skattegrepene som behandles i dag, forsterker den utjevnende profilen på skatteopplegget, både sosialt og geografisk, og viser retningsvalget Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen tar i møte med den nye virkeligheten.

Roy Steffensen (FrP) [13:26:54]: Retningsvalget som forrige taler snakket om, er veldig tydelig å se, for i 2022 fikk vi de største skatte- og avgiftsøkningene på over 20 år. På toppen har det kommet økte priser på mat, drivstoff og strøm. Renten har i tillegg begynt å stige, og det ser ikke ut til at 2023 skal bli noe bedre.

Flere og flere bedrifter ser at strøm og andre varer blir dyrere. SSB oppjusterte nettopp prisveksten til 4,9 pst. neste år, mens regjeringen har sagt den skal bli 2,5 pst. DNB har kommet ut med en undersøkelse som viser at minst halvparten av deres kunder kommer til å redusere forbruket sitt, spesielt forbruk som går til f.eks. serveringssteder og reiseliv. Utgiftene for bedriftene og næringslivet øker. Inntektene går ned fordi folk bruker mindre penger på andre tjenester og er blitt mer forsiktig med å kjøpe varer. For næringslivet er ikke dette bærekraftig.

Nå har vi en strømstøtteordning som går ut ved nyttår. Den har Fremskrittspartiet lenge ment at hjelper for få og kom for sent. De fastprisene som skulle komme for å redde næringslivet, er for dårlige. Vi ser at veldig få kaster seg på, og det betyr at det blir høye strømpriser for næringslivet også på vinteren.

Med dette som bakteppe ser vi at de røde varsellampene blinker for næringslivet. I en tid hvor bedriftene trenger hjelp med å redusere utgiftene, kommer denne regjeringen med tidenes skattesjokk. Det er et angrep på næringslivet. Vi frykter at de økte kostnadene, den dårlige strømstøtteordningen, de økte skattene og de økte avgiftene vil føre til permitteringer, oppsigelser og konkurser, spesielt i distriktene. Dette bildet bekreftes av nyheter på rekke og rad om at konkurstallene allerede har begynt å stige. At bedrifter permitterer, kan vi lese om i en rekke lokalaviser. Og på NTB kunne vi i dag lese at NHO varsler at hver fjerde bedrift vil kutte i antall ansatte det neste halve året. Økt formuesskatt og økt utbytteskatt vil føre til at bedrifter tappes for penger – penger som burde blitt værende i bedriftene til ny teknologi, til nye investeringer og til å sikre arbeidsplasser.

Det kommer i tillegg forslag om økt grunnrente, økning i inntektsskatten, økt avgift på CO₂, økt arbeidsgiveravgift og økt flypassasjeravgift. Representanten Funderud snakket om drivstoffavgiftene. Faktum er at for de 900 000 bilistene som kjører bensinbil, har denne regjeringen sørget for at bensinavgiftene er økt med 53 øre siden de overtok. Det kommer endringer i flypassasjeravgiften og endringer i den midlertidige oljeskattepakken. Flere av disse forslagene har kommet på kort varsel, helt overraskende og uten skikkelig utredning. Noen av dem har attpåtil fått tilbakevirkende kraft.

Norge har vært kjent som et land med høyt skattenivå, men hvor vi tross alt har vært forutsigbare og hatt stabile rammevilkår. Nå er dette brutt, og investorer må prise inn politisk risiko når de skal fatte investeringsbeslutninger.

Fremskrittspartiet fremmer i dag to løse forslag. Det handler om nettopp dette: å behandle en næring med respekt og minimere politisk risiko. Fra siste møte i Stortinget i juni til første møte i Stortinget i oktober gikk regjeringspartiene fra å frede det midlertidige oljeskatteregimet til å gjøre endringer. Hva skjer i Norge, er spørsmålet i bransjen nå, og de lurer på om de heller må investere i andre land.

Nå forventer regjeringen at selskaper som vil bruke den midlertidige oljeskattepakken, skal levere inn søknader på de få ukene som er igjen av året – etter dagens vedtak. Fremskrittspartiet ønsker å minimere den politiske risikoen. Vi ønsker å behandle næringen med respekt og mener at vi bør utsette fristen for innlevering av søknader med tre måneder. Det er forskjell på en pølsebod som skal gjøre nye innkjøpsavtaler for servietter, og Equinor, som skal levere milliardprosjekter for utbyggingsplaner. Endrer vi på innretninger og forutsetninger for avtalene de skal forholde seg til, bør man i respekt for næringen også skyve på fristene. Vi håper i hvert fall at vi skal få stor støtte for våre forslag i dag. Vi håper i hvert fall å få det fra Høyre, som har brukt den samme argumentasjonen om politisk risiko, om tilbakevirkende kraft og om at det kommer forslag på kort varsel som en næring ikke er forberedt på. Jeg forventer i det minste at Høyre støtter opp og er med og forlenger fristen i den midlertidige oljeskattepakken med tre måneder.

Fremskrittspartiet kommer til å støtte forslag nr. 2, fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, om at høyprisbidraget skal avvikles så raskt som mulig, senest innen utgangen av 2024. Som saksordføreren nevnte, er det en midlertidig ordning. Jeg håper at også regjeringspartiene kan være med og støtte det forslaget, for å signalisere at den ordningen er midlertidig.

Jeg fremmer med dette de forslag jeg tidligere har vist til på vegne av Fremskrittspartiet.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) [13:32:19]: I går kveld hadde jeg en gjeng med ungdommer fra et ungdomsforum i bydelen Nordstrand på besøk her i Stortinget. Noen av representantene så dem sikkert på galleriet under voteringen i går kveld. De ga meg råd om drabantbypolitikk, ungdomsklubber, lys i gatene og bruk av hijab i skolen.

I løpet av de siste ukene og månedene har jeg møtt mange mektige aktører med makt og penger i Norge. Men jeg tror at det møtet jeg hadde i går kveld, er det viktigste jeg har hatt som stortingsrepresentant. Møtet med denne gjengen, som på mange måter representerer dem med minst makt og minst penger, gjorde meg klokere. De sa også at politikken må bli lettere tilgjengelig for andre enn oss politikere. Jeg må være ærlig og si at jeg også synes at politikken kan være ganske vanskelig av og til, og skatt, avgift og toll er kanskje ikke det enkleste vi holder på med, men antakeligvis noe av det viktigste vi holder på med.

Jeg har tenkt å si noe om hva jeg synes er enkelt, og hva jeg synes er vanskelig. Det er f.eks. enkelt å forstå at regjeringen har ønsket å øke skattene betydelig. Samtidig må jeg innrømme og si at det kanskje ikke er bare SV som synes at vi kunne gjort det på litt andre måter, og at det ikke er alle endringene som er lett å forstå.

Det er kanskje enkelt å forstå at de som kjemper for de rike og dem med mest makt, roper om skattesjokk. Det som er vanskeligere å forstå, er at det er mange av de samme som mener at offentlig sektor ikke er med på å bidra i denne innstrammingen. Bare spør ungdommene på Bjørndal, som har tilgang på ungdomsklubb hele 2,5 timer i uken.

Det er kanskje forståelig at noen flytter fra Norge for å slippe å betale skatt. Det er helt uforståelig om det er noen partier i denne sal som ikke ønsker å sikre at de verdiene de som flytter, har skapt gjennom bl.a. bruk av norske naturressurser og norsk velferd, blir igjen i Norge.

Det er enkelt å forstå at mange partier vil begrense utgiftene til folk, men mye vanskeligere å forstå at ikke rettferdige miljøavgifter i større grad får gehør i denne sal.

Det er enkelt å forstå at noen synes det er dumt at vi kutter i BSU. Det er vanskeligere å forstå at noen på høyresiden mener det er spesielt usolidarisk, så lenge vi bruker provenyer på nesten 600 mill. kr på dem som på ingen som helst måte har muligheten til å spare en eneste krone.

Det er enkelt å forstå at noen kan være uenig med oss i at vi skal beholde toll på enkelte varer fra Ukraina. Det er dog vanskeligere å forstå at det er akkurat dette som skal være målet for vår solidaritet.

Vi i SV ønsker et mye mer omfordelende skattesystem enn vi har i dag. Skatt skal brukes både til å skaffe penger til nødvendig velferd og til å redusere forskjellene mellom folk. Dette budsjettet øker skattene for å skaffe nødvendige inntekter og peker retning på omfordeling. Derfor har jeg lyst å takke for gode forhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Samtidig vil SV mer. Miljøavgifter er avgjørende viktig for atferdsendring og det grønne skiftet. Vi har fått gjennomslag for noe. Men la det være helt klart: Vi er ikke fornøyde med grønnfargen, og vi må jobbe hardere for å få mer grønnfarge i avgiftsopplegget.

Vi tar steg for steg i riktig retning. Men vi må være ærlige og si at vi – altså vi i hele denne salen – kan være bedre sammen. Jeg vet at det er lett å si som vararepresentant som skal ut om noen uker, men jeg vet i hvert fall at jeg har hele SV med meg når jeg sier at omfordeling og de grønne valgene burde være de enkle valgene – de politiske valgene som er enklest å forstå. For skatte- og avgiftspolitikken kan ikke bare være basert på kortsiktige løsninger som redder provenyet her og nå. Skatte- og avgiftspolitikken må peke framover for å løse de to store vedvarende krisene nasjonalt og globalt: ulikhetskrisen og klima- og naturkrisen. Det fortjener ungdommen jeg møtte i går – og all annen ungdom.

Marie Sneve Martinussen (R) [13:37:12]: Da er det tid for årets nesten viktigste debatt. Det er faktisk sånn at uten skatter og avgifter hadde det ikke vært noen vits med de andre debattene vi har, for da er det ingen penger å bruke – om det er til vei eller helse. Det er ganske stor enighet i Norge om at vi skal ha skatter og avgifter, det er ingen her som har foreslått å avvikle dem helt. Da er et veldig viktig politisk spørsmål hvor mye man skal hente inn av skatter og avgifter, og ikke minst hvordan regningen skal fordeles.

Jeg tenkte å begynne med to myter om skattepolitikk som jeg synes er viktig å få tatt hull på.

For det første er det en myte at vi har et rettferdig og progressivt skattesystem i Norge. Veldig mange slår seg på brystet og er fornøyd med at vi har sikret oss det. Men det er ikke tilfellet. Den rikeste énprosenten i Norge betaler mindre skatt per krone de tjener, enn resten av oss. Det er ikke progressivt, det er ikke rettferdig. Grunnen til at det har blitt sånn – og dette er en utvikling som har vært over tid, der den rikeste énprosenten nå betaler mindre skatt per krone tjent enn de gjorde for 10–15 år siden – er at man har kuttet i formuesskatten, man har innført politisk bestemte rabatter i formuesskatten, man har en altfor dårlig verdsetting av reelle formuer, som gjør at man i praksis bare betaler skatt av en brøkdel av de formuene man både eier og kontrollerer, og ikke minst at man har kuttet i selskapsskatten, som er en skatt som selskapene betaler på overskuddet sitt, og som følgelig betyr at de som eier selskapene, sitter igjen med mer av fortjenesten etter at skatten er betalt. Og så må man ikke glemme at det ikke bare er skatter som finansierer fellesskapet, det er like mye inntekter fra moms som det er fra all inntekts- og formuesskatt i Norge – 400 mill. kr. Momsen er flat som en pannekake, lik for alle, men lik for alle er ikke rettferdig når det er snakk om økonomisk fordeling og økonomiske spørsmål. Rødt og mitt utgangspunkt er at vi ikke har et rettferdig skattesystem, men vi må jobbe for å få det.

Den andre myten er at skatt og verdiskaping står i motsetning til hverandre. Det er en ganske seig myte, for den gjentas av høyresiden gang på gang – med en gang man foreslår å øke skattene, er det en trussel mot næringslivet. Jeg mener at skatt er en forutsetning for verdiskaping, at man har veier og jernbane og havner sånn at varene kommer ut, og innsatsfaktorene kommer inn. Vi har kystsamfunn i Nord-Norge som ikke får eksportert laksen fordi havnene ikke kan ta imot båter når det er uvær på vinteren, som det stort sett er om vinteren. Det er skattesystemet som gjør at de ansatte kan bli friske og komme tilbake på jobb. Det er skattesystemet som gjør at vi har den mest kompetente og dyktige arbeidsstokken i verden, at folk har kunnskap til å produsere ting på jobb. Når folk ønsker seg flere lærlinger og flere fagarbeidere, og når vi vil ha raskere og bedre helsevesen, trengs det skatt for å få til det. Min påstand er at næringslivet vil bli mer produktivt med mer skatt, men så klart hvis man bruker disse pengene på en fornuftig måte.

Det har begynt å utvikle seg sånn at mange bedrifter nå betaler private helseforsikringer for sine ansatte, nettopp for å få dem raskere tilbake i jobb, fordi de vet at den nøkkelansatte er veldig viktig og ikke nødvendigvis kan erstattes av en vikar. For meg er det en urovekkende trend i Norge – det er sånn man har det i andre land, der man ikke har en god og sterk velferdsstat – at bedrifter hver for seg ser interessen av å sørge for at deres ansatte blir raskt friske og kommer raskt tilbake på jobb, men der vi med mer skatt og større mulighet for et bedre helsevesen kunne sikret det for alle. I Rødt har vi i alternativt budsjett foreslått å øke skattenivået, og det på tross av det som av mange har blitt omtalt som et enormt skattesjokk fra regjeringen.

Det er også en ekstremt hard og seig myte i høstens skattedebatt at det er næringslivet i stort som skal betale mer skatt. Hvis man rydder i de store tallene til regjeringen, er det de ekstremt høye strømprisene, de ekstremt høye inntektene – mye til kommunal, fylkeskommunal og statlig kontrollert kraftproduksjon – som skal tilbake til fellesskapet, sånn at det kan brukes til strømstøtte. Det er en del økninger i regjeringens budsjett og forliket som Rødt er enig i, men vi mener at man trenger å gjøre mer for å få et reelt, rettferdig skattesystem, ikke minst for å løse den priskrisen som vi står i, som jeg tror alle legger merke til. Jeg har full tro på at alle også har sympati for at den er vanskelig for folk. Da er det nok en gang sånn at med mindre vi skal øke oljepengebruken, er det skatter som skal til for å øke inntekten til folk med lav inntekt.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i denne saken.

Sveinung Rotevatn (V) [13.42.30]: Det er freistande å ta opp nær sagt alle diskusjonane vi hadde i finansdebatten for ei tid tilbake, men eg skal la vere å gjere det og halde meg til saka, nemleg skatt, avgift og toll.

Når Venstre jobbar med skatt, avgift og toll, er det viktig for oss å gjere tre ting. Det eine er å sørgje for at vi har eit skattesystem som hjelper næringslivet til å skape jobbar og verdiar, så må vi ha eit skattesystem som er sosialt rettferdig og gjev meir til dei som treng det mest, og så må vi få eit grønare skatte- og avgiftssystem.

Gjennom fleire år der Venstre har påverka statsbudsjettet, har vi gått frå nettopp raud til grøn skatt. Vi har letta på skattane på arbeidsinnsats og investeringar, og vi har auka miljøavgiftene – år for år.

No skjer det motsette. Med det fleirtalet vedtek i dag, går vi frå grøn til raud skatt. Ein aukar skattane på arbeidsinnsats, investeringar og næringsliv, og ein senkar miljøavgiftene. Når SV seier at ein gjerne skulle hatt det grønare, men at det i alle fall går i rett retning, så gjer det dessverre ikkje det. Det går faktisk i feil retning. Det er òg typisk at Senterpartiet bruker mykje av taletida si på å angripe dei av oss som ønskjer høgare miljøavgifter, både Venstre og Høgre, og har eit slags prinsipielt angrep på avgifter i seg sjølv. Det er ganske interessant all den tid ein ikkje har noko imot å auke avgiftene og også innfører heilt nye, f.eks. ei mykje høgare arbeidsgjevaravgift på 7,7 mrd. kr. Regjeringa er jo ikkje imot avgifter – dei er imot miljøavgifter. Det er ein ganske viktig forskjell ein bør merke seg.

Det er i alle fall éi tollsak eg vil nemne i og med at dette også er saka der vi vedtek toll. Det er spørsmålet om tollfridom for Ukraina. Det har no USA, EU og Storbritannia innført. Våre tre EFTA-partnarar, Liechtenstein, Island og Sveits, vil også gjere det. Men det er eitt land i den vestlege alliansen som ikkje vil ha tollfridom for Ukraina, og det er landet med denne nasjonalforsamlinga her. Eg høyrer at regjeringa og andre seier at dette ikkje betyr noko og ikkje er så viktig. Då er det store spørsmålet: Kvifor kan ein ikkje gå inn for det? Om det så ikkje skulle bety så veldig mykje for oss, betyr det ganske mykje for Ukraina. Det er difor Ukraina ber oss om å gjere det. Det føreslår vi i dag, og til vedtaket er fatta, håper eg framleis at det er mogleg å få fleirtalet med på det.

Eg har eit par kommentarar til andre, større saker her, for det første høgprisbidraget på straum. Det er Venstre imot, men det ligg an til å verte vedteke. Det som er bekymringsfullt, er at det ikkje vert sagt noko tydeleg om kor lenge det skal vare. Difor har Venstre, Kristeleg Folkeparti og Høgre sett fram forslag om at det skal avviklast så fort som mogleg og seinast innan utgangen av 2024. Eg håper regjeringspartia kan stemme for det, for det gjer eller hjelper i alle fall til med å gjere det meir føreseieleg for dei kraftselskapa som no sit og tel på kronene. Skal dei gjere viktige investeringar for framtida og for høgare effekt i det norske kraftnettet, eller skal dei ikkje? Det er ein tydeleg beskjed Stortinget bør gje i dag.

Ei anna stor sak, og ein stor avgiftsauke regjeringa føreslår, er auken i arbeidsgjevaravgift på inntekt over 750 000 kr, som det igjen er grunn til å minne om at ikkje går på lønstakarane, men på arbeidsgjevarane. Det ligg i namnet. Det gjev dei mindre moglegheit til å disponere pengar fritt i lønsoppgjeret neste år, og det kan gå ut over dei med lågare inntekt. Det er grunnen til at LO seier dette er ein usosial måte å drive avgiftspolitikk på, men det gjer ein likevel.

Den auken seier fleirtalet er såkalla situasjonstilpassa. Dei seier ikkje midlertidig, dei seier situasjonstilpassa. Då må ein spørje seg: Kva situasjon er det ein refererer til? Er det den situasjonen at regjeringa treng pengar? I så fall kan eg forsikre om at det er ein ganske vedvarande tilstand i norske budsjettprosessar. Eg er bekymra over at det ikkje vert gjeve nokon tydeleg beskjed om kor lenge dette skal vare. Avgiftsauken bør ikkje innførast, og vert han innført, bør ein vere tydeleg på når han skal vekk.

Med Venstres forslag innanfor toll, avgift og skatt vil ein, om Stortinget går inn for dei, få eit grønare skattesystem, eit skattesystem som lettar meir for dei som har låge inntekter, og eit skatte- og avgiftssystem som er betre for næringslivet, som er grønare, og som kan bidra til fleire arbeidsplassar i dette landet.

Då vil eg til sist ta opp forslaga frå Venstre.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [13.47.32]: I fjorårets valg fikk vi en regjering som springer ut fra venstresiden. Morgengaven som lå igjen fra Solberg-regjeringen, var krevende, som vi ofte sier i politikken. Etter åtte år med urovekkende høy oljepengebruk så festen nå ut til å være over. Av ulike grunner har vi og landene rundt oss siden vært på stø kurs inn i en tid der alt blir dyrere. I tillegg opplevde strømkunder i Europa og Norge allerede da konsekvensene av Putins energikrig.

Heldigvis er det tross alt en sosialdemokratisk regjering som styrer, tenkte vi som er opptatt av omfordeling og solidaritet. Men nå, etter over et år med Arbeiderpartiet i regjering, sliter likevel 400 000 familier med å betale regningene sine. Køene utenfor matsentralene blir lengre. Vi har fått nyfattige i Norge, mennesker som har jobb, men som ikke lenger får endene til å møtes.

Støre-regjeringens svar er ikke tilpasset tiden vi nå går inn i, og det har vært mye for SV å rette opp i. Jeg er glad for at SV har fått gjennomslag for flere enkeltgrep i statsbudsjettet, som mer barnetrygd og mer til minstepensjonister. Det har vi også foreslått i vårt alternative budsjett. Men det holder ikke. Jeg håper og tror Arbeiderpartiet skjønner like godt som Miljøpartiet De Grønne at de fattige, de fattigste i samfunnet vårt, trenger mer. Men hvorfor gjør de ikke da mer?

Omfordeling har ingen inflasjonsdrivende effekt. Det er fullt mulig å omfordele mer, slik at de med mest bidrar mer til fellesskapet, og sånn at flere nordmenn kan få mer trygghet å ta med seg inn i juletiden.

I vårt budsjett reduserer Miljøpartiet De Grønne skattene totalt med 15 mrd. kr for dem som har inntekt under 800 000 kr. Det gir tusenvis av kroner i skattekutt for dem med vanlig inntekt, og tilsvarende økning for dem med høyere inntekt. Dette er ikke radikalt, men det er mer rettferdig. Vi øker også bunnfradraget til 100 000 kr, så de som tjener aller minst, ikke trenger å bidra like mye.

Vårt inntektsskatteopplegg er isolert sett mer omfordelende enn regjeringens. Vi øker heller ikke den samlede inntektsskatten nevneverdig. I tillegg gjeninnfører vi arveavgiften og legger inn et høyere bunnfradrag på formuesskatten, så den bare rammer dem som har aller mest.

Jeg må si noen ord også om strømstøtten. Regjeringen har låst seg fast i en strømstøtteordning som gir mest til de rikeste med høyest forbruk. Miljøpartiet De Grønne bytter ut regjeringens strømstøtte med en strømbonus. Slik sørger vi for at de som har høye strømregninger, men et vanlig eller lavt strømforbruk, får mer igjen samtidig som det lønner seg å spare energi. Med vår strømbonus får alle i områder med dyr strøm utdelt et flatt beløp per person, også barn. Til sammen får en familie på fire, der begge foreldrene har ca. 500 000 kr i inntekt, ca. 60 000 kr mer i vårt budsjett, slik strømprisene er nå. Øker strømprisene, øker også beløpet som utbetales.

Vi gir også mer penger til energisparing og energieffektivisering og gir rentefrie lån på energisparing, slik at det blir lettere for vanlige familier å kutte strømregningen permanent.

Det er hjerteskjærende og brutalt å tenke på at det er så mange barn i Norge som nå opplever fattigdom. De som er mest sårbare økonomisk, blir alltid hardest rammet av kriser. Forskjellene øker i Norge, og vi er i ferd med å bli et vestlig land som mange andre, hvor de rike drar ifra. Derfor trengs det vesentlig kraftigere lut enn statsbudsjettet for 2023 legger opp til. Det handler om rettferdighet, og det handler om at et samfunn med små forskjeller er mer robust i møte med de store utfordringene vi står overfor.

Til slutt: Det er også viktig at solidariteten ikke stanser ved landegrensene. Norge har fått store ekstrainntekter som følge av krigen. Denne krigsprofitten må i sin helhet gå tilbake igjen til Europa, som sliter, til gjenoppbygging av Ukraina og til fattige land som lider under dyr mat og energi. Det er en nødvendig investering i en trygg og stabil verden som Norge også vil tjene på.

Jeg tar opp forslaget fra Miljøpartiet De Grønne.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:52:27]: Årets debatt om skatter og avgifter er egentlig ganske spesiell, for vi gjør så store endringer. Det er ikke hvert år en har så mange debatter om så mange forskjellige tema. Jeg skal prøve å touche innom flere av dem fordi Kristelig Folkeparti har valgt å gå imot en del av dem, samtidig som vi har valgt å støtte noen av behovene i den krevende tida som vi er i. Utgangspunktet vårt er at skatter og avgifter skal finansiere velferden og bidra til en bedre fordeling, de skal fremme en god bruk av samfunnets ressurser og også fremme mest mulig verdiskaping og sysselsetting, slik at vi får folk i jobb.

Det vi har valgt å prioritere, er å innføre en del effektivitetsfremmende miljø- og helseavgifter, sånn at vi kan bruke de inntektene til å lette det som går på verdiskaping og sysselsetting.

En av hovedprioriteringene våre, som egentlig kan regnes som en skattelette, er 100 pst. kompensasjon over 50 øre i strømstøtte for husholdningene. Det vil være over 12 mrd. kr, som vil bety mye for veldig mange, ikke bare for dem med aller dårligst råd, men for helt vanlige folk som sliter med høye strømregninger akkurat nå.

Samtidig velger vi å finansiere det med en økning i trinnskatten for inntekter over 1 mill. kr og noe økning på utbytteskatten. Med det grepet vil det òg være sånn at de som tjener mest, vil få noe mindre i strømstøtte, som gjør at den også blir mer sosialt innrettet og treffer målrettet dem som virkelig trenger det.

En hovedoverskrift over regjeringas skatteøkninger som kommer til å bli vedtatt i dag, vil jeg si er: dårlig politisk håndverk. Det har skapt mye uro, ja kanskje mye unødvendig usikkerhet i en del av bransjene. Hadde en vært tydeligere, f.eks. på midlertidighet, eller hadde en valgt å avvente innføring av grunnrente på havbruk og vind til det faktisk er gjennomført høringer og saken er skikkelig behandlet, er jeg sikker på at saken hadde blitt en helt annen.

Når det gjelder f.eks. høyprisbidraget, der en var tydelig først etter en stund på at dette skulle være midlertidig, slutter jeg meg til representanten Rotevatns kommentar. Det forslaget som ligger i Stortinget i dag, er det minste regjeringspartiene og SV burde kunne stemme for. Det slår fast at det skal oppheves – at det er et midlertidig tiltak. Jeg opplever at det er blitt sagt, og da er det ingen grunn til å ikke kunne stemme for et forslag som kan skape større trygghet når Stortinget faktisk har gjort et formelt vedtak på det.

Kristelig Folkeparti er også særlig kritisk til regjeringas forslag om økt arbeidsgiveravgift for lønn, egentlig kan en si på over 700 000 kr, som jo er det reelle. Det gir en unødvendig ekstraregning, og den er sysselsettingsfiendtlig i de områdene av næringslivet som er helt avgjørende, f.eks. når det gjelder kompetanse og grønn omstilling, som vi er helt avhengige av. Det betyr egentlig bare en ekstraregning for bedrifter som er hardt prøvd allerede, når en tenker på de strømprisene som næringslivet må betale. Jeg vil si at foreløpig har dessverre ikke fastprisavtalene slått så positivt ut som undertegnede hadde håpt, og derfor går vi mot den endringen. Det er jo et proveny på over 6 mrd. kr, så det er en viktig prioritering fra Kristelig Folkepartis side, men vi gjør det fordi vi mener det er bedre næringspolitikk. I likhet med flere som har vært her oppe, frykter jeg at det ikke bare er en midlertidig økning, men at det fort kan bli permanent.

Jeg vil også si noen ord om grunnrente. Kristelig Folkeparti fremmer et forslag om at økningen i grunnrente på vannkraft, fra 37 pst. til 45 pst., også skal være midlertidig. Vi erkjenner behovet for å finansiere bl.a. en sterkere strømstøtte, som vi ønsker, men vi mener at det er helt feil å gjøre en så stor endring – som egentlig tapper kommunene for ressurser – varig. Det må være midlertidig, og så må vi opprettholde den samfunnskontrakten vi har med kommunene.

Når det gjelder grunnrente på havbruk og vind, er vi tydelig på at vi ønsker å lytte til høringen, vi ønsker en grundig behandling i Stortinget for så eventuelt å innføre det etterpå. Jeg frykter som sagt at den uklarheten som har blitt, har bidratt til både høyere permittering og svikt i en del investeringer som kunne vært gjennomført hvis en ikke hadde skapt slik usikkerhet. Da kunne en først fattet vedtakene og så visst hva en måtte forholde seg til. Hadde datoen for grunnrente og beregninger begynt å gjelde ikke med virkning fra 1. januar, men f.eks. fra 1. juli – hvis det er da Stortinget er ferdig – hadde det vært en helt annen sak. Og hvis det hadde vært behov for proveny, kunne en f.eks. økt produksjonsavgiften eller annet, for Kristelig Folkeparti er enig i at en må ta inn mer inntekter der.

Til slutt to ord om Ukraina: Kristelig Folkeparti kommer ikke til å støtte forslaget om full tollfrihet. Punktum. Vi ønsker midlertidig tollfrihet. Og når det gjelder landbruksvarer, tas det inn innenfor de ganske store kvotene som allerede er. Derfor oppfordrer jeg opposisjonen til å støtte et slikt kompromissforslag.

Med det tar jeg opp Kristelig Folkepartis forslag.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [13:57:44]: Hva har egentlig vært hovedproblemet for folk og bedrifter i år? Prisvekst – en prisvekst som har rammet veldig bredt. Den rammer alle, men selvfølgelig er det mer krevende for dem som har lite til overs, enn for dem som har mye til overs. Vi ser også at for mange av bedriftene har nettopp den høye prisveksten vært noe av den store utfordringen. Vi i regjeringen er redd for, hvis prisveksten blir høy over tid, at tvillingbroren til høy prisvekst over tid er høy ledighet, og lediggang er roten til alt ondt. Derfor er det så viktig at vi spurte da vi diskuterte budsjettet i august, da vi diskuterte det i februar–mars og ellers jobbet gjennom hele året: Hva er regjeringens mål? Jo, det er et Norge med mindre forskjeller. Det er et Norge der folk er i arbeid, og der vi bruker skattesystemet som et spleiselag.

Da vi så de økte kostnadene som kom etter den forferdelige invasjonen i Ukraina, og da vi mer og mer utover våren så hvilke konsekvenser det fikk for den økonomiske politikken, tenkte vi: Hvordan skal vi klare å få igjennom et budsjett som ikke bidrar til økt prisvekst og samtidig ikke kutter i den grunnleggende velferden til folk? Det var det krevende valget som regjeringen sto overfor, og som SV ble med oss og tok ansvaret for da vi skulle få til et budsjett. For i det året vi nå er inne i, kunne vi ikke ta grep der vi kuttet i sykehus, skole, politi, forsvar – i disse grunnleggende tingene. Det var ikke mulig, det ville ikke vært ansvarlig. Vi kunne heller ikke tillate oss – noe som selvfølgelig hadde vært det enkleste – bare å øke oljepengebruken, for da hadde vi forsterket grunnproblemet. Og grunnproblemet er prisveksten, som rammer så hardt. Så i et år der kostnadene økte veldig mye – folketrygd og andre kostnader – valgte vi å redusere oljepengebruken med over 18 mrd. kr, nettopp fordi vi er opptatt av å få kontroll på prisveksten. Da måtte vi ha et skatte- og avgiftsopplegg som var ansvarlig og ordentlig.

Det vi da mener er riktig – og som jeg nå merker meg at nesten hele Stortinget etter hvert begynner å mene er riktig – er at de som har tjent aller mest penger på høye priser, skal bidra mer. Det er det ene, virkelig store skattegrepet i denne debatten, at de som har tjent mest på høye priser, bidrar mer, med et nytt høyprisbidrag, og at de også skal betale mer i grunnrenteskatt. For det ville vært galt hvis vi hadde laget et skatteopplegg der vi deler på det vi vil få inn av høyprisbidraget og økt grunnrenteskatt. Det ville vært omtrent 7 000 kr per skattyter. Det ville vært feil å dra inn de pengene på den måten. Derfor var det riktig at de som har hatt de høye inntektene, måtte bidra mer.

Det som har vært debattert mye i høst, er om vi skal innføre nye grunnrenteskatter, og det vil jo gi inntekter først neste år – det har vært hoveddebatten. Men det som er regjeringens utgangspunkt der – den norske modellen – er at de som har størst overskudd ved å bruke våre felles naturressurser, må bidra litt mer tilbake igjen til både lokalsamfunnet, den kommunen de er i, det kystfylket de er en del av, og oss som fellesskap. Det er en rettferdig modell i det norske spleiselaget. Jeg merker meg også at mange partier kritiserer prosessen mer enn selve forslaget, for når det kommer til stykket, er jeg ganske sikker på at de partiene kommer til å bruke de inntektene. Høyre kalte det et skattesjokk da vi kom med forslaget i oktober, mens de nå gjør nesten akkurat det samme selv når det gjelder beskatning, f.eks. på vannkraft.

Regjeringen har vært opptatt av det brede lag, at vi skal redusere inntektsskatten. Om lag 83 pst., fem av seks, får lavere eller uendret inntektsskatt i 2023 sammenlignet med 2022-regler. Vi øker personfradraget, for vi mener at det er riktig. Frikortgrensen blir økt med 5 000 kr. Vi sørger for at vi får klare avgiftslettelser på f.eks. drivstoff og anleggsdiesel, for vi mener det er viktig at vi tar vare på den delen av næringslivet som virkelig har blitt rammet av økte priser, som anleggsbransjen har blitt. Vi har i sum et omfordelende skatte- og avgiftsopplegg, der de som har sterkest rygg, må bidra litt mer, mens vanlige arbeidsfolk skal bidra litt mindre.

Målet er at når vi ser på dette skatteopplegget og på høstens budsjett et par år fram i tid, skal vi si at jo, man turte å ta de grepene som var nødvendige for å få prisene under kontroll. For hvis vi ikke gjør det, vil nesten alle andre tiltak bli fånyttes. Det er det som rammer hardest, det er det som skaper mest usikkerhet for næringslivet – og dette skal vi klare. Jeg er glad for at det nå er et flertall som støtter vårt forslag til skatte- og avgiftsopplegg i 2023.

Rasmus Hansson (MDG) [14:19:16]: Den grønne omstillingen i Norge går sakte, fordi olje- og gassinvesteringene er seks–sju ganger høyere enn investeringene i fastlandsindustrien. Kapital, kompetanse og arbeidskraft suges inn i petroleumssektoren og hindrer et næringsliv som vil satse grønt og sirkulært, i å skaffe investeringer og arbeidskraft. Dette blir også konsekvensene av regjeringens skatteopplegg for 2023, som minimerer risiko ved investering i enda mer olje og gass. Det er et resultat av panikkinnføringen av en skattepakke for oljen, som var rausere enn oljebransjen selv turte å drømme om.

Et grønt skifte derimot er å legge om skatte- og avgiftspolitikken til å skatte mindre av det vi vil ha mer av, og skatte mer av det vi må ha mindre av. Det ser vi dessverre få spor av i regjeringen og SVs budsjett. Regjeringen øker beskatningen av fornybar energi med nesten 34 mrd. kr og skåner oljenæringen fra økte skatter. Altså tar de investeringskraft fra de grønne næringene som vi må bygge, og gir enda mer investeringskraft til en oljenæring som må fases ut.

På toppen av fornybarskatten som øker, øker regjeringen og SV arbeidsgiveravgiften med 6,4 mrd. kr og treffer dermed spesielt hardt gründerbedrifter med stram økonomi, som må skaffe seg kvalifisert arbeidskraft.

Dette og mange andre tiltak i samme retning er et skatteopplegg som effektivt bremser et grønt skifte i Norge. Miljøpartiet De Grønnes alternative statsbudsjett foreslår det motsatte: å få mer fart på det norske grønne skiftet ved å legge om investeringer og avgifter i favør av de grønne løsningene. Miljøpartiet De Grønne foreslår å reversere økningen i arbeidsgiveravgiften og, enda viktigere, å erstatte høyprisdelen av den økte vannkraftskatten med et høyprisbidrag fra der det bør hentes – fra oljen.

Dessuten investerer vi i en omstillingsavgift på olje- og gassutvinning. Det vil være med og snu stimulansene i næringslivet i favør av de grønne bedriftene. Vi vil tilføre investeringsmidler til solenergi, ombygging av skip til nullutslipp, havvind, elektrifisering, karbonfangst i industrien og styrking av SIVA, for å nevne noen få ting. Det er dette som vil være å holde det statsministeren lover, men er veldig langt fra å holde i praksis, nemlig at det grønne skiftet skal vokse fram på skuldrene til oljesektoren.

Et grønt skifte er ikke å pynte med litt ekstra grønt på toppen av alt det ugrønne. Et grønt skifte er å skifte ut det ugrønne med grønt.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [14:22:23]: Regjeringen har to klare mål: Vi vil utvikle hele Norge, og vi vil skape et land med mindre forskjeller.

I Norge skal du aldri føle at du må stå med lua i hånda, uansett om foreldrene dine har penger eller ikke. I Norge skal du kunne si med stolthet i stemmen din – du skal kunne rope det ut, heftig og begeistret – at du er glad i hjemstedet ditt, enten det er Båtsfjord, Balsfjord eller Berlevåg. Du skal vite at å komme herfra gir deg akkurat de samme mulighetene i livet som om du vokste opp i de dyreste strøkene av Bærum, Bergen eller Bygdøy.

Hva gjør egentlig denne regjeringen for å utjevne forskjellene i Norge? Det er mye. Endringene vi gjør i skattesystemet. er ett eksempel. I motsetning til hva noen desperat forsøker å gi inntrykk av, er dette et budsjett for skattelettelser – skattelettelser for vanlige folk. Fire av fem nordmenn får skattelette eller uendret skatt. Kun én av fem får skatteøkninger.

Noen selskaper tjener enormt med penger nå, spesielt kraftselskapene. Grunnen til at de tjener penger, er at de kan ta i bruk norske felleseide naturressurser. Selvsagt skal de da gi mer tilbake til fellesskapet. Høyprisbidraget, som Høyre tidligere gikk så høyrøstet ut mot, er helt på sin plass i situasjonen i dag. Hva hadde vært alternativet til å innføre grunnrenteskatt? Det hadde vært at hver og én i Norge over 16 år hadde måttet betale 7 000 kr mer i skatt hvert år. Det ville ha vært å nedprioritere vanlige folk.

Skattegrepene regjeringen gjør, sikrer at vi nettopp kan utvikle hele Norge, og at vi kan senke avgiftene på bensin, diesel og anleggsdiesel, til glede for anleggsbransjen og til glede for alle dem rundt omkring i landet som er avhengige av bil i hverdagen sin. Det gjør at vi kan sikre høyhastighets bredbånd til alle i Norge innen 2025, gratis ferje, gratis barnehage i Nord-Troms og Finnmark, gode jordbruksoppgjør og fortsatt produsere mat i hele landet. Alt det får vi til fordi vi gjør de prioriteringene som vi skal vedta i dag.

Heidi Nordby Lunde (H) [14:25:31]: Politisk stabilitet handler om mer enn demokratiske valg, maktfordeling og robuste institusjoner. Det handler også om forutsigbarhet og langsiktighet. Også skatte- og avgiftspolitikken handler om mer enn bare skattenivå, men om innretning og forutsigbarhet. Det trygger arbeidsplasser for vanlige folk over hele landet og sikrer god omfordeling.

Det var forutsigbart at regjeringen ikke leverte et budsjett som ga drahjelp til pengepolitikken. Det var kanskje stramt, men ikke innstrammende, og regningen blir sendt til norsk næringsliv. Det er litt spesielt å se hvor lett både statsminister Støre og finansminister Vedum avviser all kritikk mot de raske, uforutsigbare og lite langsiktige skattegrepene som gjorde at til og med sjefen på Oslo Børs, Øyvind Amundsen, føler det tvingende nødvendig å kommentere.

Man kan være enig eller uenig i innføringen av en grunnrenteskatt, men det er prosessen som skaper reaksjoner. Amundsen skriver i Dagens Næringsliv at regjeringens prosess førte til et større børsfall enn terrorangrep, finanskrise, oljeprissjokket, pandemi og krig i våre nærområder. Det gjør at utenlandske investorer vil tenke seg om lenge og nøye før de returnerer til det norske kapitalmarkedet. Dette synes ikke å gjøre inntrykk på regjeringen.

Også norske næringslivseiere skremmes vekk fra Norge, eventuelt bort fra å investere gjennom høyere formuesskatt, som Høyre reverserer, innføring av grunnrenteskatt, som iverksettes før Stortinget har fått det til behandling, og en midlertidig situasjonsbestemt arbeidsgiveravgift, som Høyre er helt imot.

Hele 83 pst. av NHOs medlemsbedrifter mener regjeringen i svært liten eller liten grad tar hensyn til deres behov. I skatte- og avgiftspolitikken er bare 3 pst. fornøyd. Dette gjør heller ikke inntrykk på regjeringen. Så kan det jo hende at regjeringspartiene tolker dette som en seier, eller som LOs Peggy Hessen Følsvik ville sagt det – en «payback time».

I tillegg har vi en næringsminister som når Høyre målbærer bekymringen fra norske bedrifter, stempler dette som latskap, bløff og uansvarlighet. Det gjør faktisk inntrykk på næringslivet. Den midlertidige, situasjonsbestemte arbeidsgiveravgiften gjør at mange nå ikke tør ansette kompetanse de trenger til å utvikle de løsningene for å omstille Norge til et mer bærekraftig samfunn, enten det er klimateknologi for nullutslippssamfunnet eller digitalisering som avhjelper at vi blir færre i arbeidsfør alder som skal løse de oppgaver som trengs i et moderne samfunn.

En venn av meg som driver et utviklingsmiljø i Oslo, sa: Gratulerer, Romania! Vi kommer nå til å utvide der istedenfor å ansette her.

Balansen mellom det som ifølge regjeringen er midlertidige inntekter og utgifter, går ikke i hop. De midlertidige inntektene skal finansiere varig høyere kostnader. Det betyr at den politiske risikoen for å investere og ansette i Norge øker for hvert budsjett og hvert budsjettforlik med SV. Det setter trygge norske arbeidsplasser for vanlige folk og god omfordeling i fare.

Mahmoud Farahmand (H) [14:28:47]: I en moderne nasjon er forutsigbarhet en av de aller viktigste forutsetningene for å skape økonomisk stabilitet. Stor usikkerhet om det framtidige skattesystemet innebærer økt risiko, politikerskapt risiko, og det skaper usikkerhet ved disposisjoner og investeringer for næringslivet. Det kan føre til at bedrifter og husholdninger tar valg som er lite samfunnsøkonomisk heldige. Det er mildt sagt ikke ønskelig.

Regjeringens hastverk med å innføre visse typer skatter og avgifter har blitt kritisert av næringslivet, men også en rekke arbeidsgiverorganisasjoner har uttrykt bekymring for disse brå og dårlig forankrete skattene. Både den såkalt midlertidige økningen av arbeidsgiveravgiften, som vi ikke får vite når ta slutt, og havbruksskatten kan i denne sammenhengen pekes på.

Den usikkerheten og politiske risikoen tilknyttet framtidige skatteregler bidrar til mindre investeringer, mindre utvikling, og i ytterste konsekvens bidrar de til lavere skatteproveny. Det kan i nuet være at regjeringen ønsker å roe ned investeringsviljen i næringslivet, all den tid de ikke selv ønsker å kutte i statlig sektor, men på lang sikt har disse plutselige og dårlig utredete skatteendringene betydelige konsekvenser.

Det er liten tvil om at et skattesystem som bygger på generelle og konsistente prinsipper, vil ha større motstandskraft og motstandsdyktighet mot krav fra ulike interesseorganisasjoner om særordninger enn et regime hvor reglene har svake prinsipper og faglig forankring, og hvor ulike regelsett dårlig henger sammen.

Et solid og prinsipielt fundert skattesystem med bred forankring er derfor en forutsetning for å oppnå stabilitet og forutsigbarhet i skatte- og avgiftssystemet og for næringslivet, som alle er så opptatt av. De fleste jobber i privat næringsliv, og de fleste er fornøyd med det.

Så til representanten Lagesens innledende innlegg: Representanten Lagesen kritiserte Høyre for å ha foretatt noen reduksjoner på dieselavgiften, som regjeringen har innført, men representanten forsømte å legge til at disse pengene bruker vi til å redusere avgiften på trafikkforsikringer. Videre foreslår vi å øke innslagspunktet for momsfritak for elektriske biler fra 500 000 kr til 600 000 kr. Dette grepet bidrar til at flere familier kan kjøpe seg elbil med en anstendig rekkevidde.

Til slutt vil jeg returnere en ting til representanten Lagesen: Representanten Lagesen var opptatt av kirurgisk presisjon. Jeg vil si at denne regjeringen, med kirurgiske grep og presisjon, bidrar til å gjøre det uforutsigbart for næringslivet i hele Norge.

Alfred Jens Bjørlo (V) [14:31:43]: Eg vil fortsetje der førre talar sleppte, med den berømte kirurgiske presisjonen som Arbeidarpartiet er så godt fornøgd med i dette budsjettet. Eg trur for så vidt det er noko det blir nikka attkjennande til utover det ganske land, i mange av dei bedriftene eg har snakka med, for dette budsjettet treffer faktisk med kirurgisk presisjon iallfall tre grupper av det vi er aller mest avhengige av å få meir av, ikkje mindre av, viss vi skal byggje dette landet sterkare i framtida. Det eine er dei familieigde bedriftene, dei små og mellomstore bedriftene, dei norskeigde bedriftene – dei som blir ramma gjennom den stadige auken i formuesskatt og utbyteskatt frå denne regjeringa og dette fleirtalet.

Det gjeld også dei teknologi- og forskingsbaserte næringane, som er blitt særskilt ramma med til dels imponerande kirurgisk presisjon av framlegget om høgare arbeidsgjevaravgift på inntekter over 750 000 kr – ein skatteauke som går direkte til dei bedriftene som no skal byggje den forskinga og den nye teknologien som vi er heilt avhengige av å få opp tempoet på og få meir av i Noreg i åra framover.

Det gjeld også skatteauke som rammar med relativt imponerande kirurgisk presisjon dei store distriktsnæringane, dei reine distriktsnæringane i Noreg, som er lønsame, og som skapar inntekter, velstand og busetnad over heile landet, som havbruk og fornybar energi.

Så er det snakk om at ein del av desse avgiftene er situasjonsbestemte, som er eit omgrep som gjev veldig lita meining. Tidlegare har det vore snakk om at arbeidsgjevaravgifta skal avskaffast når situasjonen tilseier at vi ikkje treng ho lenger. No merkar eg meg at finansministeren snakkar om å fase ho ut. Det betyr kanskje at avgifta skal ned på 4 pst. neste år, kanskje 3 pst. året etter. Dette er ei avgift eg spår er komen for å bli, iallfall med det fleirtalet som er no.

Når det gjeld skjerpingane i formuesskatt og utbyteskatt, er dei iallfall ikkje situasjonsbestemte, for dei kom allereie i budsjettet i fjor, ved aller første anledning for denne regjeringa, og blir ytterlegare skjerpa no. Så ordet «situasjonsbestemt» gjev veldig lita meining. Då har eg ikkje eingong kome inn på den manglande føreseielegheita og elendige prosessen som har vore knytt til det skatteopplegget som har kome særskilt for næringslivet i dette statsbudsjettet.

Denne statsbudsjettprosessen er etter Venstres syn eit mønstereksempel på korleis det ikkje skal gjerast. Neste veke kjem Torvik-utvalet med ein heilskapleg gjennomgang av skattesystemet. Det gjev ei gyllen anledning til å rette opp i kaoset og til å gje eit sårt tiltrengt fotfeste for ein skattepolitikk som akkurat no svevar rundt i lause lufta.

Terje Halleland (FrP) [14:34:53]: Jeg fikk lyst til å delta i denne debatten, da den antakeligvis kommer til å gå inn i historien som den som snudde holdningen til norsk næringsliv.

Hvordan har vi det i Norge? Vi heier på gründeren. Vi heier på private som tar risiko, og som skaper arbeidsplasser. Men hva gjør vi den dagen de lykkes? Da slutter vi å heie. Da er de plutselig blitt griske næringslivsledere som ikke vil være med og betale skatt, og som skal tas.

En sier at dette skal være et stramt budsjett, og at det må spares, omfordeles og kreves mer rettferdighet. I den rettferdige omfordelingen som vi ser, er staten tydeligvis regnet som den mest trengende. Det gjennomføres en inndragning av kapital som vi ikke har sett maken til tidligere. Det er lite kutt i offentlig sektor. Regningen sendes til det private næringsliv og ikke minst til Distrikts-Norge. Det flyttes store beløp fra distriktene og inn til Oslo.

Vi har fått en regjering som etablerer Norge som en nasjon hvor det er politisk risiko å investere. Over natten kommer det store endringer, endringer som fører til store konsekvenser for bedriftene, og hvor vi ser at investeringene stopper opp. Det innføres grunnrente både med og uten tilbakevirkende kraft, høyprisbidrag, friinntekt i oljeskattepakken, arbeidsgiveravgift og formuesskatt. Skatt og avgifter er svært følsomme tiltak.

Når målsettingen for regjeringen er en mer rettferdig fordeling, viser reaksjonene at ikke alle ser dette som like rettferdig som det regjeringen gjør. Det burde bekymre flere enn Fremskrittspartiet at vi nå ser at investeringer uteblir. Permitteringer og oppsigelser er allerede sendt ut.

Det er en sak der regjeringen har en mulighet til å ta litt ansvar og vise forståelse for næringslivet der ute, som skal ta store avgjørelser basert på endrede rammevilkår. Det gjelder endringene og friinntektene i den midlertidige oljeskattepakken. Jeg regner med at regjeringen selv mener at de trygt kan ta dette grepet uten at det skal gå ut over grunnlaget for investeringen. Da må det vel være betryggende ord for regjeringen at selskapene får litt lengre tid til å se på konsekvensene av dette vedtaket, så de ikke risikerer at selskapene hopper av en investering på sviktende grunnlag.

Jeg ber derfor spesielt regjeringen vurdere å støtte de løse forslagene fra Fremskrittspartiet om å gi en forlengelse av varigheten til den midlertidige skattepakken. At Høyre gjør det samme, ser jeg på som helt naturlig.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [14:38:13]: Som politikere er det vårt ansvar at det skal være lett å velge miljøvennlig. Dessverre gjør regjeringen det vanskeligere å velge grønt, kortreist og lokalt. For eksempel kutter de elbilfordelene og gjør det billigere å velge bensin og diesel. Det er mange lavthengende frukter som regjeringen kunne plukket, som vi i Miljøpartiet De Grønne har i vårt budsjett, og som jeg håper at regjeringen kanskje kan bli inspirert av til neste gang, om ikke nå.

Ikke så langt unna Stortinget ligger bruktbutikken Prisløs. De må fortsatt betale moms på varene sine, selv om bransjen har sagt ifra i årevis om at det gjør det unødvendig dyrt å kjøpe brukt. I Miljøpartiet De Grønnes alternative budsjett fjerner vi momsen på brukt. Det er ingen grunn til at brukte biler skal ha momsfritak, mens man for brukte klær må betale moms på nytt igjen.

Vi fjerner også momsen på reparasjon og utleie. Bruk-og-kast-samfunnet, hvor vi hele tiden må kjøpe nye ting, er grunnleggende usosialt. Det må være lett å ta vare på det man allerede har. SINTEF har dessuten regnet ut at gjenbruk og reparasjon kan gi 20 000 nye arbeidsplasser.

Mange av dem som tilbyr nye grønne alternativer, er små, enkeltstående bedrifter. Vi reverserer derfor regjeringens økning i arbeidsgiveravgift, så alle de små og mellomstore bedriftene – særlig gründere, som Norge trenger mer av – ikke får en stor ekstraregning.

Økte avgifter på det som forurenser, blir ofte anklaget for å være usosialt. Det er en dårlig unnskyldning for ikke å ta større grep i klimapolitikken. For det første er det de med dårligst råd som blir hardest rammet av forurensning og dårlig miljøpolitikk. For det andre er det en enkel måte for å løse at avgifter rammer skjevt, nemlig ved å dele dem ut igjen gjennom en klimabonus. Det gjør de allerede i Østerrike. I Miljøpartiet De Grønnes budsjett gir vi hver person 2 500 kr tilbake igjen. Det betyr at de som forurenser minst, som ofte er dem med dårlig råd, får relativt mest tilbake. Å gjøre det lett å velge miljøvennlig er rettferdighet og god sosialpolitikk i praksis.

Roy Steffensen (FrP) [14:40:37]: I neste års debatt om skatter og avgifter tror jeg vi bør vurdere å ha replikker også på hovedtalspersoner. Jeg tror at hovedtalspersonene i hvert fall hadde lagt litt ære og arbeid i og forberedt seg litt på å kunne gi korrekte svar på det det blir spurt om. Det kan se ut som om statsråden i dag kjeder seg, for han har ikke engang forsøkt å svare på mange av de replikkspørsmålene som er stilt. Høyre har tre ganger spurt om arbeidsgiveravgiften, om den er midlertidig, og om statsråden kan garantere det, uten å få skikkelig svar. Selv har jeg spurt om flypassasjeravgiften – og fått svar på alt annet enn det jeg faktisk spurte om. Jeg spurte og utfordret om høyprisbidraget uten å få et skikkelig svar på det, og det toppet seg da representanten fra Venstre spurte om pumpeprisen, hvor man ikke engang var innom det som var spørsmålet. Men heldigvis har både statsråd og saksordfører ubegrenset med treminuttersinnlegg, så det er bare å komme opp på talerstolen og kvittere ut de spørsmålene som har blitt stilt – og jeg har også noen flere.

Det har blitt snakket en del om forutsigbarhet og rammebetingelser for næringslivet, og for å ta litt mer om flypassasjeravgiften: Det jobbes nå med en luftfartsstrategi for å endre flypassasjeravgiften, fra å være en fiskal avgift til å være en avgift som skal ha reell klimaeffekt. Likevel velger flertallet i dag å øke en avgift som ikke har klimaeffekt. Men vi lurer på: Hvem skal fra 1. januar ta regningen for de reisene som allerede er kjøpt og betalt av kundene? Slik jeg oppfatter vedtaket i salen i dag, skal alle som reiser fra 1. januar, betale den økte flypassasjeravgiften. Er det kundene som skal ta den? Er det flyselskapene som skal ta den, eller vil flertallet i dag ta regningen for selskapene og kundene?

Så har jeg også et spørsmål om taxfree, som jeg håper saksordføreren eller statsråden kan svare på. For et par dager siden kunne vi lese på E24 at man vet ikke hvilket regelverk man skal forholde seg til den 1. januar. Man frykter at man skal være nødt til å ha tomme hyller mens man venter på et regelverk. De har prøvd å få dialog med et departement uten å få det. Og det sier vel det meste i denne saken at E24 også hadde prøvd å kontakte Finansdepartementet for å få svar på hvordan reglene skal bli, men lyktes dessverre ikke med å få kommentarer fra departementet. Men den muligheten har man heldigvis i salen nå.

Hans Andreas Limi (FrP) [14:43:51]: Da jeg var ung, gikk jeg noen år på søndagsskole. Der lærte jeg at det er veldig viktig å si sannheten. Jeg vil selvfølgelig ikke påstå at noen her ikke gjør det, men av og til, når jeg hører representanter for regjeringspartiene, begynner jeg å lure på om de virkelig har lest sitt eget budsjett. Hvis det er slik at man er veldig opptatt av dem med de laveste inntektene, hvorfor øker da avgiftene? Hvorfor øker egenandelene? Hvorfor øker man de parameterne som kanskje betyr mest for dem som allerede har minst?

Det blir hevdet at oljepengebruk går ned, ikke opp. Det er grunn til å minne om at i revidert budsjett før sommeren økte oljepengebruken med 30 mrd. kr. I nysalderingen er det fra regjeringens side lagt opp til økt oljepengebruk med 14 mrd. kr. Regjeringen har ikke presentert et stramt budsjett. Finansdepartementet sier jo selv at dette budsjettet har sannsynligvis ingen reell betydning for prisstigning, eller i hvert fall ikke for å få renten i positiv retning. Men det er et budsjett som inneholder massive skatteøkninger. Det er skatteøkninger på arbeid og på inntekt gjennom økt arbeidsgiveravgift. Det er økt formuesskatt og økt skatt for dem som sparer i fond – det er altså halvparten av den norske befolkningen – og man forringer muligheten for ungdom til å spare til bolig. Det er en rekke negative skatteendringer, i tillegg til det som er mest diskutert, nemlig det som gjennomføres på vind, vann og oppdrett.

De skatteendringene som det legges opp til fra regjeringens side, rammer hele det norske næringslivet. Det rammer bedriftene våre i en tid hvor de har store utfordringer på grunn av ekstreme energipriser. Det er et brudd med den norske modellen, for den norske modellen innebærer at man har gode forutgående prosesser, høringsprosesser, i forkant av skattevedtak, og at man prøver å etablere brede politiske forlik for å skape forutsigbarhet og langsiktighet for dem som berøres av skatteregimet. Det har faktisk regjeringen brutt med denne gangen. Derfor er det grunn til å påpeke at regjeringens forslag til skatteøkninger skaper politisk usikkerhet rundt fremtidige investeringer i Norge, og det er en veldig, veldig farlig utvikling.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [14:47:09]: Representanten Limi snakket om avgiftsøkninger, og da burde han vel vite hva han snakker om. Høyre og Fremskrittspartiet i lag i regjering økte avgiftene med 6,3 mrd. kr i løpet av de årene da Fremskrittspartiets leder satt som finansminister.

Debatten om avgifter er interessant. Representanten Rotevatn har tatt opp og vist til drivstoffavgifter. Jeg har ikke hørt Høyres representanter si noe særlig om drivstoffavgifter, til tross for at det, så vidt jeg kan se, foreslås nesten eksakt det samme som Høyre. Økte avgifter rammer alle. Det rammer desidert hardest dem som har minst. Økte drivstoffavgifter rammer definitivt folk med vanlige biler som er avhengig av bilen for å få hverdagen til å gå i hop.

Det er ganske klar forskjell mellom det regjeringspartiene sammen med SV sørger for blir vedtatt, og det Høyre foreslår når det gjelder drivstoffavgifter. Hvis Høyres forslag hadde blitt vedtatt, ville avgiften på diesel vært om lag 90 øre høyere per liter, på bensin 40 øre høyere per liter og på anleggsdiesel 226 øre høyere per liter.

Representanten Rotevatn tok her om dagen også et annet initiativ i avisen Nationen – jeg antar at det var hans initiativ. Det var i hvert fall et intervju hvor vi ble utfordret på at regjeringen innførte merverdiavgift for elbiler over 500 000 kr. Representanten mente at dette var distriktsfiendtlig politikk. Jeg kan forsikre om at når jeg er ute rundt omkring i distriktene, tar folk opp avgiftsnivået på diesel og bensin veldig mye oftere enn merverdiavgift for elbil over 500 000 kr. Det kan jo være at han har en annen opplevelse, og det ville det vært interessant å høre mer om, men min klare oppfatning er i hvert fall at å senke avgiftene på bensin, diesel og ikke minst anleggsdiesel er noe som blir satt pris på rundt omkring i distriktene i Norge.

Helge Orten (H) [14:49:41]: Invitasjon til å snakke om avgifter er fint.

I vårt opplegg følger vi regjeringas økning i CO₂-avgiften, men det er riktig at vi ikke reduserer veibruksavgiften og avgiften på anleggsdiesel på samme måte som regjeringa gjør. Vi kompenserer på andre måter. Vi reduserer bl.a. trafikkforsikringsavgiften, noe som kommer alle bilister til gode. Vi har også et høyere innslagspunkt når det gjelder merverdiavgift på elbil, for så vidt uten at det nødvendigvis har så mye med bruken av bilen å gjøre.

Når det gjelder avgifter for næringslivet: Når representanten Sandtrøen og andre sier at i vår periode økte avgiftene med 6,3 mrd. kr, er det tilforlatelig likt det beløpet økningen i arbeidsgiveravgiften utgjør i dette budsjettet. Det er en avgift som går direkte på norsk næringsliv, norske bedrifter, og som er – vil jeg si – en stor belastning for dem som har folk ansatt, og som har behov for denne typen kompetansearbeidsplasser framover. Økt arbeidsgiveravgift rammer også bygg- og anleggsbransjen. Vi har sett på en nærmere utregning på det, og det er helt åpenbart at veldig mye av reduksjonen i pris på anleggsdiesel finner man igjen i form av økt arbeidsgiveravgift for de samme bedriftene og den samme bransjen. Det er klart at her er det ikke snakk om hvilken avgift som kanskje er hyggeligst eller mindre hyggelig. En avgift rammer jo næringslivet likt og vil sånn sett ha betydning for konkurranseevnen og kostnadsnivået til bedriftene.

Så til en stemmeforklaring jeg egentlig hadde tenkt å gi: Vi kommer til å støtte forslag nr. 17, fra Fremskrittspartiet. Vi har i våre egne merknader sagt at når vi gjør såpass store endringer i friinntekten – vi støtter de endringene som blir gjort i friinntekten – såpass tett opptil fristen, er det også naturlig, synes jeg, at vi gir en noe lengre frist for å imøtekomme slik at man kan levere inn eventuelt nødvendige søknader. For vår del kommer vi til å støtte det. Vi holder fast ved det vi har sagt med hensyn til å støtte innretningen på selve friinntekten som regjeringa har foreslått, men mener at det er naturlig å stemme for et forslag med en litt lengre frist, rett og slett fordi dette kommer såpass nært opptil den opprinnelige fristen.

Roy Steffensen (FrP) [14:52:19]: Jeg vil gi en kort kommentar til representanten Per Martin Sandtrøen, som snakker om betydningen av å redusere avgiftene på drivstoff og nevner spesielt bensin. Vet representanten Sandtrøen hva han selv er med og vedtar i dag? Han er med og vedtar at det skal bli en økning av bensinavgiften. Ja, det er rett at det blir reduksjon på anleggsdiesel og på diesel – der er det stort sett uendret, kanskje, det har vi ikke fått svar på. Men på bensin er det altså en økning i avgiftene. De totale avgiftene på bensin øker, og de har økt med 53 øre. Fra den dagen Arbeiderpartiet og Senterpartiet kom i regjering og fram til 1. januar 2023, er det en økning på 53 øre for de 900 000 bilistene som bruker bensin. Det er et faktum.

Sveinung Rotevatn (V) [14:53:28]: Eg skal også plukke opp utfordringa frå representanten Per Martin Sandtrøen, for det er heilt rett at eg har sagt at det ein no gjer på elbilar, er distriktsfiendtleg. Så seier representanten at dei folka han møter i distrikta, er mykje imot avgiftene på diesel og bensin. Det er vanskeleg å seie kva som er fasiten på kva folk ein møter, meiner. Eg vil tru at dei fleste er opptekne av begge delar.

Men det er noko med dimensjonane her. Med dei avgiftslettane som ein her gjer på diesel og bensin, viss ein skal tru finansministeren då – han vil ikkje seie det i Stortinget, men i Nationen seier han det – vil det verte 30 øre billigare. Ok, då sparer ein 12 kr på å fylle ein tank. Men dersom ein har tenkt å kjøpe seg ein elbil, f.eks. ein Volkswagen ID.3, som kostar ca. 400 000 kr, vert den 17 000 kr dyrare. Det er ikkje fordi det vert moms, for viss ein har følgt med på det eg sa, kostar den ikkje over 500 000 kr, men fordi den får vektavgift. Det overser fleirtalspartia glatt i alle innlegga sine. Det er ikkje sånn at dei no «berre» innfører moms på elbilar over 500 000 kr – det er i seg sjølv eit løftebrot, for dei sa 600 000 kr ved valet, og no er det 500 000 kr – men dei innfører også denne vektavgifta på alle elbilar, uansett kva dei kostar. Den avgifta vert høgare jo tyngre bilen din er, altså jo lenger den går, og med større batteri.

Er det noko som er distriktsfiendtleg, vil eg seie at det er faktisk det. For det ein har sett over mange år, er at ja, elbilsalet har vore høgast i bynære strøk, men no har endeleg meir grisgrendte strøk, typisk Finnmark, Sogn og Fjordane og Innlandet, kome etter og har no vel så høge salstal for elbil. Men dei ligg etter i volum, der ligg byane føre. Så no, når distrikta omsider har kome i gang med masse sal av elbilar, skal Senterpartiet gjere det dyrare, og ikkje 12 kr dyrare eller 20 kr dyrare, men 17 000 kr, 30 000 kr og 50 000 kr dyrare. Det er ganske mykje pengar når du skal kjøpe deg ein bil.

Men så er spørsmålet om det som ligg i deira føretrekte løysing, nemleg å gjere diesel og bensin billegare i staden for, eigentleg er sant. Då vil eg tilbake til min replikk på finansministeren, for finansministeren og klima- og miljøministeren seier to ulike ting. Finansministeren seier i avisa, ikkje på Stortinget, at det vil verte 30 øre billegare per liter eller 50 øre billegare per liter, avhengig av om det er til vegtrafikk eller til anleggsdiesel. Klima- og miljøministeren seier i media at det vert det same som no . Kva er det som stemmer? Det utfordra eg finansministeren på i replikk. Han valde behørig å ikkje svare, men han har moglegheita til å kome på talarstolen og svare no. Det vil eg utfordre han til.

Per Martin Sandtrøen (Sp) [14:56:27]: Da har jo kommet flere utfordringer her. Til representanten Steffensen må jeg si: Ja, bensinavgiften reduseres med 260 mill. kr i kommende budsjett.

Til representanten Orten: Han sammenlignet forskjellige ting her – arbeidsgiveravgift for inntekter over 750 000 kr. Regjeringen er veldig tydelig på at vi skal bruke skatte- og avgiftssystemet til å utjevne forskjeller. Det ville vært litt interessant om Høyre hadde gjort en undersøkelse i bygg- og anleggsbransjen, som representanten nevnte – hvor mange er det som har en inntekt på over 750 000 kr der. Jeg vil si det var svært mye mer usosialt da forrige regjering f.eks. økte elavgiften med 50 pst. Det er en usosial avgift.

Lise Christoffersen (A) [14:58:13]: Det er en samlet finanskomité som slutter seg til endringene i skatteloven som regjeringa foreslår i Prop. 30 L.

Endringene gjelder for 2022 og betyr at for verdsettingen av ikke-børsnoterte selskaper med tidsubegrensede oppdrettstillatelser skal det tas utgangspunkt i oppnådde auksjonspriser fra 2022 og ikke 2020.

Bakgrunnen for forslaget er at prisforskjellen mellom 2020 og 2022 er betydelig, etter at regjeringa i forkant av 2022-auksjonen varslet innføring av grunnrenteskatt på havbruksvirksomhet.

Grunnrenteskatt på havbruksvirksomhet er ikke noe skattesjokk for havbruksnæringen, slik Fremskrittspartiet hevder i sine merknader.

Grunnrenteskatten betyr at fellesskapet får ta del i en litt større andel av en verdiskaping som baserer seg på våre felles naturressurser. Det kommer fortsatt til å bli tjent store penger i næringen, en næring som Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil satse på, og som blir stadig viktigere når oljeinntektene faller.

Regjeringa har sendt et moderat forslag til grunnrenteskatt for havbruksnæringen på høring, og en høring betyr akkurat det – at vi skal høre på gode innspill. Så skal vi diskutere saken i Stortinget, hvor jeg er sikker på at vi vil ha gode og konstruktive debatter om det temaet.

Men dagens sak handler altså ikke om grunnrenteskatt, men om en endring i skatteloven, til gunst for de ikke-børsnoterte havbruksselskapene, som ellers ville kommet dårligere ut enn privateide og børsnoterte selskaper. Jeg er glad for at komiteen og dermed Stortinget kommer til å slutte seg til regjeringas forslag. Komiteens innstilling er altså enstemmig.

Mahmoud Farahmand (H) [15:00:22]: Som det ble nevnt av foregående taler, er det enighet i komiteen om dette forslaget. Vi støtter disse endringene, all den tid det er til gunst for næringen. Det må også legges til at den største byrden denne næringen nå ser ut til å bære, er de endringene som er gjort av sittende regjering i verdsettelse av aksjer og dermed også formuesbeskatningen. I vår regjeringstid reduserte vi formuesskatten for norsk eierskap, og det bidro til vekst i norsk næringsliv, noe som var viktig for oss. Så håper jeg at vi i framtiden også kan gjøre tiltak som er gunstige for norsk næringsliv.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [15:01:22]: Jeg kan være kort, nå som Stortinget slutter seg til forslaget på den måten som det nå gjør. For å ta det i kroner og øre: Ved auksjonen i 2020 var gjennomsnittsprisen om lag 220 000 kr, og i oktober 2022 var den på 155 000 kr. Man tar noe av grunnrenteinntektene bort fra selve auksjonen og inn i den daglige driften. Derfor mente jeg som finansminister at det var rimelig, selv om det er en særregel, å gjøre dette grepet for å redusere formuesskattebelastningen for ikke-børsnoterte aksjer, og jeg er glad for at Stortinget slutter seg til det.