Presidenten
[15:54:34 ]: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil
presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe
og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer fra regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:55:22 ] (ordfører for saken):
Først vil jeg takke for samarbeidet og forståelse fra opposisjonen
for komiteens behandling av en komplisert og krevende sak.
Hvorfor er det
krevende? Jo, fordi alle endringer i arbeidsmiljøloven krever at
en forstår den helheten lovendringene er en del av. Arbeidsmiljøloven
regulerer hva som er et lovlig arbeidsliv for lønnsmottakerne. Som
saksordfører har jeg selvsagt den overordnede holdningen at alt
arbeid som utføres i Norge, skal være lovlig, enten det er som lønnsmottaker
eller selvstendig næringsdrivende. Det er det enighet om i komiteen,
og det er jeg glad for.
Spesielt blir
derved: Hva skal være innholdet i arbeidsmiljølovens regulering
av arbeidslivet når det gjelder endringer i lov og forskrift angående
bemanningsforetakene? Det er en grunnleggende uenighet i innstillinga
mellom regjeringspartiene, SV og Rødt på den ene sida og Høyre og
Fremskrittspartiet på den andre sida. Jeg regner med at Høyre og
Fremskrittspartiet sjøl legger fram sitt alternativ, mens jeg vil
konsentrere meg om Arbeiderpartiets og Senterpartiets syn i innstillinga.
Lovproposisjonen
inneholder følgende viktige forslag til endringer i arbeidsmiljøloven
og arbeidsmarkedsloven:
Innleie
fra bemanningsforetak gjennom arbeidsmiljøloven § 14-12 (1) når
arbeidet er av midlertidig karakter, jf. arbeidsmiljøloven § 14-9 (2)
bokstav a, oppheves.
§ 14-12 (4)
endres, slik at arbeidstaker som har vært sammenhengende innleid
etter § 14-12 i mer enn 3 år, har rett til fast ansettelse hos innleier.
Nytt
§ 14-12 sjuende ledd som gir departementet hjemmel til å gi regler
i forskrift om tidsbegrenset innleie av helsepersonell og tidsbegrenset
innleie av spesialkompetanse.
Nytt
§ 14-12 femte ledd som tydeliggjør grensen mellom innleie og entreprise.
Hjemmel
til Arbeidstilsynet til å føre tilsyn fastsatt i forskrift til både
§ 14-12 (5) og § 14-12 (7).
Forslag
om hjemmel i arbeidsmiljøloven § 14-12 (6) hvor det innføres geografisk
forbud mot innleie fra bemanningsforetak for byggenæringen i oslofjordområdet,
altså fylkene Oslo, Viken og Vestfold.
Med
hjemmel i arbeidsmarkedsloven § 27 andre ledd etableres en godkjenningsordning
for bemanningsforetak som reguleres nærmere i forskrift.
Et velordnet
arbeidsliv er forutsetningen for et trygt familieliv. Direkte ansettelser
i produksjonsbedriftene er best, både for bedriften og de ansatte,
fordi det skaper best grunnlag for stabilitet, god ansvarskjensle,
fagutvikling hos de ansatte og lærlinger samt god produktivitetsutvikling
i bedriftene.
Senterpartiet
og Arbeiderpartiet understreker i innstillinga at alt betalt arbeid
i vårt mangfoldige arbeids- og næringsliv skal skje i lovlige former.
Det er krevende å kombinere dette med et mest mulig oversiktlig
og enkelt lovverk.
Arbeids- og næringslivet
skal samvirke i arbeidet for å bygge gode lokalsamfunn. Gjestearbeidere
som i praksis er på stedet bare for å arbeide, og som kanskje har lengst
mulig arbeidsdager innenfor lovverket, er i liten grad med på å
bygge samfunn. Dette ser vi på Finnmarkskysten i fiskeforedlingsindustrien,
i reiselivskommunene i Innlandet og i Sør-Norge, i skipsverftssamfunnene
på Mørekysten eller i hyttekommunene hvor bemanningsselskap utfører
en stor del av snekkerjobben.
For å bygge gode
lokalsamfunn over tid må vi øke antallet direkte ansatte i produksjonsbedriftene.
For arbeidsgivere skal innleie fra bemanningsselskaper være et supplement
for å håndtere ekstraordinære situasjoner. Med arbeidsmiljølov og
tariffavtalens krav om likebehandling av innleide med hensyn til
lønn, godtgjørelse og arbeidsvilkår samt at utleier av disse arbeidsfolkene
skal tjene penger ved slik utleie, vil utleid arbeidskraft være
dyrere enn egne ansatte, og det vil jeg understreke.
Det sies videre
at innleie i byggenæringen i Oslofjord-området må evalueres innen
utløpet av 2024. Det legges opp til en tidsbegrenset innleie av
helsepersonell i en egen forskrift som skal praktiseres strengere
enn det som har vært på høring, og det skal drøftes mellom partene.
Det legges opp til at de lovparagrafer vi nå går inn for å vedta,
skal tre i kraft fra 1. april 2023, og at det skal være en overgangsordning
på 3 måneder.
Tuva Moflag (A) [16:00:25 ] : Arbeiderpartiet har gått til
valg på en politikk som styrker det organiserte arbeidslivet. Vi
har sagt at tillitsvalgte skal få mer makt og flere verktøy. I dag
leverer vi nok en gang på dette.
Det viktigste
konkurransefortrinnet til norske bedrifter er den norske samfunnsmodellen
og kompetansen til de ansatte. Endringene vi gjør ikke bare i denne saken,
men overordnet i arbeidslivspolitikken, handler om å sikre rekruttering
og kompetanse for framtiden. Vi har allerede fjernet den generelle
adgangen til midlertidige ansettelser. Vi har gjeninnført kollektiv
søksmålsrett. Vi har styrket retten til heltidsstilling i lovverket. Samtidig
følger vi opp med handlingsplaner og strategier for å hindre sosial
dumping og for å bruke innkjøpsmakten i offentlig sektor. I dag
strammer vi inn reglene for bruk av bemanningsselskaper, med en
hovedregel som sier at innleie ved midlertidig behov bare kan skje
etter avtale med de tillitsvalgte.
Kort sagt har
vi endret kursen som fikk LO, Unio og YS til å gå til politisk streik
i protest mot politikken til regjeringen Erna Solberg i 2015. Politikken
Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen fører, står i sterk kontrast
til høyreregjeringen, som i sin regjeringsplattform anerkjente det
uorganiserte arbeidslivet.
Bruken av bemanningsselskaper
har økt kraftig gjennom 2000-tallet. I noen bransjer og geografiske
områder har innleieandelen vært så høy at det går på bekostning
av faste, direkte ansettelser hos arbeidsgiver. Da blir innleie
en bemanningsstrategi, ikke et supplement. Vi mener dette er en
strategi som gjør Norge sårbart.
Arbeidskraft
vil være den knappeste ressursen i årene framover. Dette er en utfordring
vi deler med resten av Europa. Vi kan ikke fortsette å belage oss
på at arbeidsfolk vil forlate familie og hverdagsliv i hjemlandet for
å jobbe hos norske arbeidsgivere i så stor utstrekning som nå. Det
er en kortsiktig strategi, ikke en strategi som sikrer norsk konkurransekraft
for framtiden. Vi må sørge for at norske ungdommer vil jobbe i bygge-
og anleggsbransjen. Vi må sørge for at norske ungdommer vil ikke
bare søke seg til, men også forbli i helse- og omsorgssektoren.
Et strengere regelverk for innleie er en av flere ting vi gjør for
å sikre dette.
Høyresiden kommer
til å framstille det som at det ikke lenger er lov til å bruke innleie
for å dekke midlertidige arbeidskraftsbehov. Det er feil. Det vil
fortsatt være mulig å leie inn arbeidskraft fra bemanningsbyrå,
men da må det være etter avtale med tillitsvalgte hos fagforening
med innstillingsrett. Dette er også et ledd i å stimulere til flere
tariffavtaler og et mer organisert arbeidsliv.
For byggebransjen
i Oslofjord-området – fylkene Oslo, Viken og tidligere Vestfold
– blir det imidlertid et geografisk og bransjemessig forbud mot
innleie. Lovhjemmelen for å gjøre dette er en del av arbeidsmiljøloven
allerede i dag. Regjeringen vil iverksette dette forbudet gjennom
en forskrift. For produksjonsbedrifter betyr dette at innleie kan
skje fra andre produksjonsbedrifter – eller for å si det litt mer
folkelig: Et tømrerfirma kan leie inn fra et annet tømrerfirma så
lenge dette er drøftet med de tillitsvalgte.
Da reglene for
bemanningsbransjen ble skjerpet med virkning fra 2019, ble det omtalt
som det største nederlaget for Solberg-regjeringen – i hvert fall
et av de største nederlagene. I etterkant virker det som at Høyre har
slått seg litt mer til ro med endringene opposisjonen den gangen
drev fram. Kanskje kommer Høyre etter også denne gangen. Det er
tradisjon for at Arbeiderpartiet og venstresiden i politikken går
i front for å styrke arbeidstakernes rettigheter. Det er et mål
for denne regjeringen at de endringene vi vedtar i dag, er så gode
og så treffsikre for både arbeidsgivere og ansatte at de står seg
over tid.
Vi er stolte
av gjennomslagene vi har fått så langt, og vi er stolte av lovforslaget
vi behandler her i dag, men vi er ikke ferdige. Regjeringen har
allerede lagt fram neste skritt i dette viktige arbeidet, og etter
jul går vi løs på jobben med å klargjøre arbeidstakerbegrepet i
arbeidsmiljøloven. Det ser vi fram til.
Kari Henriksen hadde her
overtatt presidentplassen.
Anna Molberg (H) [16:05:20 ] : Å forholde seg til virkeligheten
bør være en viktig rettesnor når landets politikere skal utforme
ny politikk. Da kan man spørre seg hvorfor regjeringspartiene, SV
og Rødt ikke gjør dette, når de i dag stemmer for både forbud og
innstramminger i reglene om innleie av arbeidskraft. For virkeligheten
der ute er at oppoverbakken bare blir brattere og brattere for bedriftene,
med regjeringens svært lite næringsvennlige politikk, som kommer
på løpende bånd. Økt formuesskatt og økt arbeidsgiveravgift tapper
norske verdiskapere for kapital. Nye, strenge og byråkratiske krav
gjør det vanskelig å ansette folk, og i dag skal man altså sette
en stopper for å kunne leie inn folk når man står midt oppe i en
produksjonstopp eller skal planlegge et prosjekt.
Det er mildt
sagt dumt for den lokale entreprenøren som ikke tør å melde seg
på en anbudskonkurranse fordi han frykter at han ikke får tak i
arbeidsfolk hvis byggeprosjektet hans skulle trenge det. Det er
alvorlig for de mange hotellene som har 10 pst. belegg på høsten,
mens det er fullt kjør i vintersesongen. Og det kan være spikeren
i kista for verftet, som skal bygge noe så uforutsigbart som et
skip.
En annen virkelighet
som flertallet i dag ikke tar hensyn til, er alle de som får sin
første jobb gjennom bemanningsbransjen. 40 pst. av ansatte i bemanningsbransjen
kommer fra arbeidsledighet. Jobbformidling er en viktig bidragsyter
til det vi alle snakker så varmt om hele tiden, nemlig inkludering
i arbeidslivet.
En tredje virkelighet
er at ikke alle kan ansette alle fast hele tiden. Verden og næringslivet
fungerer ikke slik. Behovet for midlertidig arbeidskraft vil alltid
være der, avhengig av sesong- og produksjonstopper. Det får selv ikke
regjeringen gjort noe med.
I dag er det
50 000 nordmenn som er fast ansatt i et bemanningsbyrå, og som sikres
likelønn og jevnt arbeid. Alternativet for disse er å ikke ha en
tilknytning til arbeidslivet. Men nå står flere tusen ansatte i
bemanningsselskapene i fare for å miste jobbene sine. Dette er virkeligheten
der ute.
Ingen i denne
sal er uenige om at faste og hele stillinger skal være hovedregelen
i norsk arbeidsliv, og Høyre er ikke imot alle forslag som kan være
med på å oppnå et felles mål om dette. Det vi er imot, er forslag
som er så inngripende at de fullstendig overkjører næringslivets behov
når det gjelder å skaffe seg arbeidskraft. Det vi er imot, er forslag
som stenger nye veier inn i arbeidslivet for dem som ikke har en
fot innenfor i dag. Og det vi er imot, er forslag som mest sannsynlig
ikke vil ha noen effekt annet enn å øke overtidsandelen for fast
ansatte i dag, øke antallet permitteringer når aktiviteten er lav,
og øke antallet midlertidige stillinger, fordi man ikke lenger kan
leie inn. Ja, forslagene som venstresiden på Stortinget stemmer
for i dag, vil også ha som konsekvens at flere selskaper ser seg
nødt til å leie inn arbeidskraft gjennom utenlandske entrepriser
på bekostning av norske arbeidsfolk.
Regjeringspartiene,
og også representanten Moflag, forsøker å bagatellisere konsekvensene
av sin politikk med at det fremdeles vil være mulig å leie inn så
lenge man har avtale med tillitsvalgte. Men man unnlater ofte å
nevne at dette kun gjelder på arbeidsplasser der ansatte er organisert
i de aller største fagforeningene, med minst 10 000 medlemmer. Her
kommer en ny virkelighetsorientering: De fleste små og mellomstore
bedrifter i Norge er ikke det. Forslagene rammer med andre ord selve
ryggraden i norsk næringsliv, nemlig de små og mellomstore bedriftene.
Så en liten stemmeforklaring:
Høyre går primært imot alle forslag som forbyr eller strammer inn
på adgangen til innleie, men vi stiller oss selvfølgelig ikke i
veien for forslag som er med på å moderere regjeringens politikk.
Derfor stemmer vi for forslag nr. 5, fra Fremskrittspartiet, og
vi stemmer for unntaket for helsepersonell. Vi stemmer også for
regjeringens forslag om en godkjenningsordning for bemanningsbyråer
og for regjeringens forslag om rett til fast ansettelse etter tre
år. I tillegg har Høyre fremmet to løse forslag i saken, det ene om
å be regjeringen utvide unntaket for helsepersonell til å gjelde
alle ansatte i helsesektoren, det andre om å unnta kultur- og arrangementssektoren,
siden regjeringspartiene og SV har signalisert at de er for dette
i innstillingen i saken.
Jeg tar med dette
opp Høyres forslag.
Presidenten
[16:10:23 ]: Representanten Anna Molberg har tatt opp de forslagene
hun refererte til.
Gisle Meininger Saudland (FrP) [16:10:34 ] : Midt i den økonomiske
og sosiale krisen Norge står i, lanserer regjeringen sin såkalte
storrengjøring i norsk arbeidsliv. Med en rosenrød intensjon om
at alle skal ha en direkte, fast ansettelse, erklærer de krig mot
en hel næring og vil forby innleie av arbeidskraft fra bemanningsbyråer. Det
spiller ingen rolle om du ønsker å jobbe via et bemanningsbyrå,
eller om du ikke hadde fått en direkte ansettelse i en bedrift ellers.
Jobben du har nå, er annenrangs og skal forbys.
Det næringslivet
trenger nå, er mer fleksibilitet i norsk arbeidsliv, ikke mindre.
Nå er det bemanningsbransjen som skal tas, og det er dem man går
etter. Det skjer til og med etter at man har gitt næringslivet en
gigantisk skatteskjerpelse og flere forbud og påbud, riktignok med
all verdens gode intensjoner. Det kommer på toppen av en galopperende
prisvekst og en skyhøy strømpris.
På Sørlandet
er vi vant til å takke høyere makter, men jeg skal ikke gjøre det
fra Stortingets talerstol. Jeg skal nøye meg med å si at jeg er
takknemlig for at jeg ikke lenger driver bedrift, men har blitt
statlig ansatt i Oslo.
Regjeringen prøver
å framstille endringen som noe positivt ved å si at det er bedre
å være direkte ansatt i en bedrift enn å være innleid. Ja, for de
fleste vil det være det, men det er jo ikke opp til meg å bestemme
hvordan folk vil være tilknyttet arbeidslivet, og hvilken tilknytningsform
de selv ønsker å ha til arbeidslivet.
De siste ukene
og månedene har jeg møtt og snakket med dusinvis av bedrifter og
næringslivsaktører som advarer mot regjeringens forslag. De vet
at behovet for arbeidskraft ikke alltid er likt gjennom hele året.
De vet at man noen ganger må leie inn for å ta unna en produksjonstopp.
De som f.eks. gjennomfører konserter, eventer og andre arrangementer,
vet at man må ha flere folk på jobb når de gjennomføres, enn når
de er ferdige.
For to uker siden
ble jeg kontaktet av en fortvilet leder i en håndverksbedrift med
ti ansatte. Han var fortvilet fordi han ikke visste om han skulle
tørre å sende et anbud på et oppdrag han visste at han og bedriften
og de ansatte trengte – et oppdrag som ville være bra for bedriften
og de ansatte. Men på grunn av innleieforbudet han skjønte ville
bli innført, turte han ikke. Risikoen ble for stor, sa han. Dette
er et typisk eksempel fra den virkelige verden, og han er ikke alene.
70 000 mennesker
er ansatt i bemanningsbransjen. I spørretimen for to uker siden
kunne ikke statsråden svare på hvor mange av dem som vil miste jobben.
Regjeringen har ikke regnet på og vet ikke om det er 2 000, 10 000
eller 50 000 som vil miste jobben som følge av innstrammingene som
regjeringspartiene skal vedta. Regjeringen kaller det en storrengjøring.
Ja, det er det virkelig, men det er ikke en positiv storrengjøring.
Dessverre er det vanlige arbeidsfolk som får jobbene sine vasket
bort.
I tillegg er
det mange som kan miste pensjonsrettighetene sine som følge av dette.
Jobber du i et bemanningsforetak, har avtalefestet pensjon og mister
jobben som følge av regjeringens innstramminger, kan du miste den
med et pennestrøk, fordi du mister vilkåret for å ta ut AFP hvis
du ikke får deg ny jobb i en ny AFP-bedrift ganske raskt. Det er,
sammen med det vi har vært inne på tidligere, grunnen til at Fremskrittspartiet
går imot de innstrammingene som nå er foreslått. Intensjonen om
at det skal være hele, faste ansettelser direkte i en bedrift, er
bra. Det er bra for de fleste, men det betyr ikke at det trenger
å være bra for alle. «One size does not fit all», for å si det sånn.
Med det tar jeg
opp de forslagene som Fremskrittspartiet står bak.
Presidenten
[16:14:44 ]: Representanten Gisle Meininger Saudland har tatt
opp de forslagene han refererte til.
Kirsti Bergstø (SV) [16:15:00 ] (komiteens leder): I dag har
jeg lyst til å starte med å takke regjeringen. Jeg har lyst til
å takke regjeringen for å være tidlig ute og for å drive dette arbeidet
helt fram, slik at vi kan behandle denne viktige saken i Stortinget
nå. Både tidligere arbeidsminister Hadia Tajik og nåværende arbeidsminister
Marte Mjøs Persen har drevet fram saken på klokt og grundig vis.
Det er et godt og gjennomarbeidet forslag som behandles i salen
i dag.
Jeg vil også
takke saksordføreren for det grundige arbeidet med saken og alle
dem som har stått på i fagforeninger, forbund og klubber rundt omkring,
og som har vært med på å drive denne saken fram sammen med politiske
parti. Det har vært politiske streiker, det har vært et aktivt arbeid
over tid, det har vært avisinnlegg og debatter, og det har vært
gjort et viktig arbeid med å få dokumentasjon om ulovlig innleie.
Det er nettopp dette grasrotarbeidet som har ført til de tydelige
tegnene, som har gjort at det historiske forbudet mot innleie i
bygge- og anleggsbransjen innenfor Oslofjord-området nå kommer på
plass.
I dag tas det
veldig mange skritt i riktig retning. Dette er en nødvendig start.
Det er en nødvendig innstramming, og det er en nødvendig klargjøring
av et regelverk som fremmer et godt og organisert arbeidsliv.
Jeg vil også
takke regjeringspartiene her på Stortinget for å ha vært med på
å stramme til ytterligere under komiteens behandling av saken, men
SV skulle gjerne sett at noen ting var annerledes i flertallsstemmegivningen
i dag. Vi skulle helst sett at det ikke kom en egen forskrift knyttet
til helse, og at begrunnelsen fra departementet for å gjøre det
ikke pekte på det vi må kunne kalle en normal drift av helsetjenestene.
Grunnen til det er bl.a. at vi den siste tiden har sett en veldig
aggressiv markedsføring og kampanje fra kommersielle bemanningsbyråer
inn mot ansatte i helsetjenestene for aktivt å rekruttere dem og
så leie dem ut til de samme arbeidsplassene. Det er en veldig urovekkende
utvikling som må bli møtt med hardere handling og kraftigere lut.
I tillegg peker
både Unio og LO – herunder særlig Fagforbundet og Sykepleierforbundet
– på at en avtale mellom tillitsvalgte vil kunne trygge pasientsikkerheten og
sikre likeverdige tjenester over hele landet.
SV mener at bemanningsbransjen
må avvikles, og vi ber om at det kommer en plan for å oppnå det.
Når vi hører høyresiden snakke, høres det ut som om det er bemanningsbransjen
selv som dyrker fram arbeidsfolk. Det er jo ikke tilfellet. Det
høres ut som om frihet er å være løsarbeider. Det er heller ikke
tilfellet. Det ser vi veldig tydelig på organiseringsgraden, som
er null mange steder. Vi ser også alvoret i de områdene som har
vært preget av at innleid arbeidskraft erstatter fast ansatte –
i bygg og anlegg, i industrien, innenfor helse og omsorg. Innleie
bør, etter vårt syn, begrenses til å være mellom produksjonsbedrifter,
selvfølgelig etter avtale med de tillitsvalgte.
Det er en alvorlig
situasjon når vi ser at fagområder sliter med rekrutteringen, når
vi ser at kompetanseplanlegging ikke er til stede, når vi ser at
tradisjoner som man har vært stolt av, mangler tiltrekningskraft
på ungdommen på grunn av forholdene. Dette viser at det er nødvendig
å ta hardt i i møte med denne situasjonen. Så er det klart at ledige
hender må møtes med ledige oppgaver. Derfor ønsker vi å styrke den
offentlige arbeidsformidlingen.
Vi har vært utålmodige
lenge, og selv om vi vil enda lenger, er dette en historisk og gledelig
dag. Vi skal vedta endringer som virkelig vil bidra, som virkelig
vil monne, og som vil bidra til de tillitsvalgtes arbeid. Vi må
sørge for at det følges opp av tilsyn for å sikre et trygt og seriøst arbeidsliv.
Jeg tar opp forslagene
SV står bak.
Presidenten
[16:20:07 ]: Representanten Kirsti Bergstø har tatt opp de
forslagene hun refererte til.
Mímir Kristjánsson (R) [16:20:15 ] : I likhet med representanten
Bergstø vil jeg begynne med å takke regjeringen og flertallspartiene
her i dag, som skal vedta disse veldig viktige innstrammingene for
bemanningsbransjen i Norge og dermed legge grunnlag for et tryggere
og mer stabilt arbeidsliv for flere i årene som kommer. Dette har
vært en langvarig kamp på mange måter. Det var det aller første
forslaget Rødt fremmet da vi kom inn på Stortinget i 2017: å få
på plass et forbud mot bemanningsbyråer innenfor bygg og anlegg
i Oslofjord-området. I fagbevegelsen har vi jobbet med dette i enda flere
år før det. Det er fordi – stikk i strid med hva det høres ut som
når man hører representanten Molberg fra Høyre – disse forslagene
kommer fra virkeligheten. De kommer fra virkeligheten på byggeplassene,
der tillitsvalgte og ansatte over tid har sett at denne modellen ikke
gir et godt og trygt arbeidsliv. Denne modellen bygger ikke kompetanse
og fører ikke til mest mulig verdiskaping. Det er på grunn av disse
innspillene fra virkeligheten ute i arbeidslivet, fra tillitsvalgte
og fagforeninger over hele landet, at venstrepartiene her på Stortinget
nå er med på å fremme disse innstrammingene for bemanningsbyråene.
Jeg har lyst å si det, for på torsdag var jeg på besøk på en byggeplass
i Oslo der entreprenøren HENT hadde møte fordi de nå oppbemanner
kraftig innenfor alle fag. HENT er en av de entreprenørene som har
tatt disse signalene på alvor. De gjør det rette, og de sier: Vi
har tenkt å bygge mye her i landet framover, så vi har rett og slett
lyst til å ha våre egne ansatte. Dermed er det en rekke betongarbeidere
hos HENT som nå får ny jobb. En av dem er portugiseren Fabio Ramalho.
Jeg har lyst til å sitere det han sier til Klassekampen, for det
er det denne saken handler om ute i virkeligheten. Fabio Ramalho
har jobbet i bemanningsbyrå:
«Da fikk jeg ikke like bra betalt,
ikke like bra ferie.»
Og videre:
«Bemanningsbyråer bryr seg ikke
om jeg vil bo i Norge eller ikke. Hent synes det er bra om jeg bor
i Norge. De vil at du skal bli del av samfunnet. Det er bra.»
Realiteten ute
i virkeligheten, hos Fabio Ramalho og de andre, er at bemanningsbyråene
er med på å skape en nedadgående spiral, der arbeidslivet legges
til rette for dem som ønsker å bo i andre deler av verden, andre deler
av kontinentet eller andre deler av landet enn der de jobber. Det
er med på, som representanten Lundteigen også sa, at vi ikke får
arbeidsplasser og arbeidshverdager som er tilpasset at folk kan
bo samme sted som de arbeider, og være en del av lokalsamfunnet
der de faktisk driver virksomheten sin.
Det er på grunn
av verdiskapere som Fabio Ramalho at vi er nødt til å vedta denne
typen innstramminger, for verdiene i Norge skapes ikke i bemanningsbransjen.
De skapes av de menneskene som er ute og bygger i Norge, de menneskene
som legger ned arbeid i Norge, de menneskene som har skoene på,
og som skaper verdiene. Det er deres fleksibilitet vi vil være med
på å sikre, deres trygghet og dermed fleksibilitet i hverdagen,
som vi mener det er riktig å trygge gjennom disse forslagene.
Det er blitt
sagt noe om produksjonsstopper. Det finnes produksjonstopper i det
norske næringslivet, og det finnes også store muligheter til å leie
inn – også med disse nye reglene – fra ulike produksjonsbedrifter
eller ved visse betingelser. Men i noen deler av det norske næringslivet,
f.eks. i byggebransjen, kan det føles som de har hatt en sammenhengende
produksjonsstopp i flere tiår. Det er verdt å minne om den lengre
historikken, altså at før 2000 hadde vi ikke et generelt frislipp
for bemanningsbyråer i Norge i det hele tatt. Det var fullt mulig
å bygge skip. Det var fullt mulig å drive hotell. Det var fullt
mulig å drive byggeplass. Så det er rett og slett ikke sant at bemanningsbyråene
er den eneste måten man kan få skapt verdier og bygd ting på i dette
landet. Det mest logiske er og forblir at de menneskene som skal bygge,
er ansatt hos dem som skal få ting bygd. Derfor synes vi dette er
en gledens dag. Vi er veldig glade for at flertallet nå vil gå inn
for et generelt forbud mot bemanningsbyråer i byggebransjen i Oslo-regionen.
Vi er selvfølgelig også glad for de andre innstrammingene som kommer
her i dag.
Grunde Almeland (V) [16:25:33 ] : I iveren etter å følge opp
noe i Hurdalsplattformen ligger det nå an til at Stortinget dessverre
vedtar en ganske uferdig lov. For ansatte i ulike bransjer kan dette
forslaget fort bety en smalere inngangsport til jobb og økt ledighet.
At man risikerer å gå fra fast jobb i bemanningsforetak til midlertidig
jobb hos kunder, er et eksempel. Det gir økt risiko for permitteringer
og nedbemanninger utenfor sesong og økt bruk av overtid i sesong.
Bedriftene risikerer at det blir enda vanskeligere å få tak i de
folkene de trenger.
Dette er svært
alvorlig for en del – egentlig ganske mange – bransjer: reiselivet,
helse- og omsorgssektoren, landbruket og kulturlivet. Næringslivet
vårt er avhengig av en viss fleksibilitet, og derfor er det ekstra
alvorlig at dette forslaget bærer preg av at det ikke er godt nok
utredet. Det er alle unntakene som man ser seg nødt til å gjøre,
et veldig tydelig signal om. Denne loven er rett og slett uferdig,
for listen over ting som må fikses på nå i etterkant, har bare blitt
lengre og lengre mens Stortinget har hatt loven til behandling.
Politikken passer rett og slett ikke sammen med den virkeligheten
og framtiden både bedrifter og ansatte møter, og da bør den heller ikke
innføres overilt.
Flertallet i
denne saken mener at konsekvensene for landbruket er så store at
man avventer ikraftsettelse til man har utredet konsekvensene. For
kulturlivet anerkjenner det samme flertallet at lovendringene vil
kunne få store konsekvenser for event- og arrangementsbransjen,
men det gjøres ingen tilsvarende unntak. Disse endringene trer i
kraft 1. april, og hvordan det vil påvirke sommerens festivaler
og kulturarrangementer, synes jeg i hvert fall aktørene burde få
svar på av flertallet her i dag.
Så er det riktig
at flertallspartiene i innstillingen også vil se på disse bransjene
og ber regjeringen vurdere konsekvensene. Men de er ikke bekymret
nok til å revurdere forslaget eller utsette dette til man har det
nødvendige kunnskapsgrunnlaget. På mange måter ser det ut for meg
som kulturpolitiker som om Senterpartiet har fått fullt gjennomslag
for å skåne bøndene, mens kulturministeren og Arbeiderpartiet ikke
har fått gjennomslag for det samme for kulturlivet. For de potensielt ansatte
vil konsekvensene her kunne føre til f.eks. færre sommerjobber og
økt ungdomsledighet, færre aktiviteter i sommerhalvåret en rekke
steder i ulike lokalsamfunn, eller at man risikerer å gå fra fast
jobb i bemanningsforetak til midlertidig jobb i en ny virkelighet.
Før sommeren
gikk de fire arbeidsgiverorganisasjonene NHO, KS, Spekter og Virke
offentlig ut mot regjeringen fordi de opplever at den sverter denne
delen av norsk arbeidsliv. Regjeringen sier de har en rengjøring, men
det er en rengjøring som i praksis betyr at det blir enda vanskeligere
for de som skal jobbe i tjenestene som trenger bemanningsbyråene.
Så sent som i
2019 var Venstre med på å styrke rettighetene til ansatte i bemanningsbransjen.
Dette var viktig, og det trengs sånne runder også framover. Men det
som hadde vært det fornuftige her, hadde vært å la disse endringene
få virke. Derfor ser heller ikke Venstre behov for å gjøre ytterligere
innstramminger nå, spesielt ikke på et så magert kunnskapsgrunnlag,
med konsekvenser vi ikke kjenner rekkevidden av, for da står vi igjen
med en politikk som treffer dårlig, og som ikke bidrar til det regjeringen
selv sier at de ønsker. Det er grunnen til at Venstre ikke kan støtte
forslaget her i dag.
Kristoffer Robin Haug (MDG) [16:29:59 ] : De Grønne jobber
for et trygt arbeidsliv hvor hovedregelen er faste og hele stillinger
for dem som ønsker det, og bruk av bemanningsbyråer skal kun være
et supplement. Hovedbildet i dag er at omfanget av innleide arbeidstakere
er lite i Norge, bare 2 pst. av alle arbeidstider, om enn noe høyere
i bygge- og anleggsbransjen.
Det er likevel
behov for å sette i verk tiltak for å ta vare på de ansatte. Derfor
støtter vi forslaget om en godkjenningsordning for bemanningsbyråer,
og vi støtter også at innleide får rett til fast ansettelse etter
mer enn tre år i virksomheten de leies ut til. Det bidrar til forutsigbarhet
og inkludering for den ansatte. Dette er en god og sunn omdreining
for arbeidslivet, og regjeringen har lyttet godt til gode råd fra
tillitsvalgte og fagforeningene.
Det vi er skeptiske
til, er den generelle innstrammingen som regjeringen foreslår, som
begrenser innleie til å fylle vikariater. Det er foreslått måter
å komme rundt dette på, men vi tror fortsatt at det vil gjøre det svært
vanskelig for bedrifter som har topper i aktiviteter og sesongvariasjoner.
Det kan føre til at flere blir permittert og sagt opp når aktiviteten
går ned igjen, som jo er det vi ikke ønsker.
Det kan også
være utfordrende for virksomheter som har behov for spesialkompetanse
som vi ikke har innenlands, f.eks. i helsesektoren, kultur- og eventbransjen
og en del andre sektorer. Det er vanskelig å se for seg at det som
i dag er et velfungerende økosystem av eksperter som skal inn og
gjøre tidsbegrensede oppdrag, enten det er kontrollfunksjoner eller
installasjonsfunksjoner, skal erstattes av noen som er fast ansatt
i én bedrift, og som kun har oppdrag og oppgaver hvert tredje år
i den bedriften, men som da samtidig skal leies ut til andre bedrifter,
f.eks.
Derfor støtter
vi Høyres forslag om å utvide unntakene til flere yrkesgrupper.
Vi gjør også oppmerksom på at dersom disse forslagene ikke går gjennom,
er det en § 14-12, i det nye syvende ledd, hvor det i tillegg til
forsvarlig drift av helse- og omsorgstjenesten nevnes tidsbegrenset
innleie av spesialkompetanse, og vi håper at regjeringen sørger
for at utføringen av den åpner for å ivareta dette behovet.
Regjeringen foreslår
også å innføre et geografisk avgrenset forbud mot innleie i byggebransjen
i Oslo, Viken og Vestfold. Et slikt forbud vil ramme spesielt små
og mellomstore bedrifter som ikke har mange nok ansatte til å utføre
større oppdrag. En slik bedrift er Askim & Mysen Rør, som til
avisen E24 sier at de ikke vil kunne konkurrere om større anbud
som nye Fjellhamar skole uten å kunne bruke innleie.
Vi mener dette
ikke er god næringspolitikk, og vi er også bekymret for at det kan
være lite heldig distriktspolitikk, siden det tross alt er mange
små og mellomstore bedrifter utenfor de store byene.
Vi bør heller
jobbe målrettet for å fikse det som er problemet, framfor å skyte
spurv med kanon. Derfor kommer vi til å stemme imot den foreslåtte
innstrammingen. Så tross alt: Det er mange gode forslag fra regjeringen,
men fra De Grønnes side kommer vi ikke til å støtte alt.
Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [16:33:35 ] : Ut- og innleige av
arbeidskraft har sidan år 2000 fått ei veksande betyding i europeiske
arbeidsmarknader, også den norske. Innleige kan lette mellombelse
behov for spesialkompetanse og avhjelpe flaskehalsar i produksjonen. Verksemdene
kan lettare tilpasse arbeidsstokken fleksibelt og unngå å bli sitjande
med kompetanse dei ikkje får nytta.
For arbeidstakarane
kan mellombels tilsetjing i fleire tilfelle tene som ein god inngangsport
til arbeidslivet. I andre tilfelle kan derimot mellombels tilsetjing
gje arbeidstakaren svakare insentiv til å lære og arbeidsgjevaren
svakare insentiv til å drive opplæring. Det kan, saman med mindre
erfaring og kontinuitet, ha ein negativ effekt på produktiviteten.
For den einskilde gjev det å vere leigd inn svakare rettar til løn
og pensjon og lite føreseielege vilkår for framtida, f.eks. for
å ta opp bustadlån og stifte familie.
Holden III-utvalet
peiker på at dersom omfanget av mellombels tilsetjing blir for stort,
vil det kunne svekkje grunnlaget for den tilliten og dei gode samarbeidsrelasjonane
som særpregar norsk arbeidsliv.
Vi meiner at
dei innskrenkingane i reglane for innleige som Kristeleg Folkeparti
danna fleirtal for i 2018, har vore vellykka. Dei har sikra ein
god balanse mellom omsynet til å sikre arbeidstakarane tryggleik
og å halde bruken av innleige og mellombelse løysingar på eit avgrensa
og berekraftig nivå. Samtidig har dei vareteke omsynet til fleksibilitet
for bedriftene.
Vi registrerer
med glede at dei dåverande regjeringspartia – Høgre, Framstegspartiet
og Venstre – saman med NHO no ser ut til å vere positive til Kristeleg
Folkepartis standpunkt, sjølv om dei i 2018 opphavleg var kraftig
imot.
Kristeleg Folkeparti
vil, som i 2018, avvise ønsket frå venstresida om eit forbod mot
innleige, fordi det etter alt å døme vil svekkje verdiskapinga og
fleksibiliteten for bedriftene. Mange kan miste ein viktig inngangsport til
arbeidslivet med det forslaget venstresida i dag ligg an til å vedta.
Men Kristeleg Folkeparti støttar forslaget frå regjeringa om å styrkje
retten dei som er leigde inn, har til fast tilsetjing etter ein
periode, og vi støttar forslaget om ei godkjenningsordning for bemanningsbyråa.
Vidare vil Kristeleg
Folkeparti støtte dei lause forslaga frå Høgre.
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:36:54 ] : Regjeringen ønsker
et arbeidsliv preget av trygghet, forutsigbarhet og anstendige arbeidsvilkår.
Vi vil at hele, faste og direkte ansettelser skal være hovedregelen
i det norske arbeidslivet. Slike arbeidsforhold skaper trygghet
for den enkelte arbeidstaker og tjener dessuten et viktig kollektivt
formål. Det legger grunnlag for samarbeid og tillit på arbeidsplassen,
med tillitsvalgte som arbeidstakernes representanter, og bygger
opp under vår tradisjon med tariffavtaler i et organisert arbeidsliv.
Vi har allerede
gjennomført flere tiltak på arbeidslivsområdet. Vi har opphevet
den generelle adgangen til midlertidig ansettelse. Vi har gjeninnført
kollektiv søksmålsrett ved ulovlig innleie. For to uker siden vedtok Stortinget
viktige tiltak når det gjelder å skape en heltidskultur i norsk
arbeidsliv. Vi har også fremmet en lovproposisjon med viktige endringer
knyttet til arbeidstakerbegrepet og rettigheter til arbeidstakere
i konsern.
I dag skal Stortinget
debattere våre forslag når det gjelder innleie fra bemanningsforetak.
Disse forslagene er viktige. Forslagene er ment å skape varige endringer
i norsk arbeidsliv, hvor målet er at flest mulig skal ha direkte
ansettelse hos den virksomheten som skal ha jobben gjort. Jeg mener
at dette vil gi oss et samfunn som er mer produktivt, mer konkurransedyktig,
og der det blir investert mer i de ansattes kompetanse.
Selv om mange
ansatte i bemanningsforetakene har fast ansettelse, og vi har et
likebehandlingsprinsipp som skal sikre de innleide gode vilkår,
så fungerer bemanningsbransjen mest som et mellomledd. Arbeidsgiverfunksjonen
blir delt mellom to virksomheter. Dette trepartsforholdet kan bidra
til å pulverisere arbeidsgiveransvaret. En utbredelse av slike trepartsrelasjoner
bidrar etter mitt syn til å undergrave sentrale elementer i den
norske arbeidslivsmodellen.
Virksomhetene
må ta arbeidsgiveransvaret for folkene som skal gjøre jobben for
dem. Innleie bør begrenses til å være et supplement og ikke til
fortrengsel for vanlige ansettelser. Det er derfor regjeringen har
vært så tydelig på at det er behov for å begrense bemanningsbransjens
omfang og rolle i norsk arbeidsliv. Jeg er glad for at komitéflertallet
i sin innstilling har gitt tydelige signaler om at de støtter disse
viktige målene.
Vi foreslår en
generell innstramming i adgangen til innleie fra bemanningsforetak,
ved at det ikke lenger skal være anledning til å leie inn når arbeidet
er av midlertidig karakter. Vi foreslår en avgrenset unntakshjemmel
for innleie av helsepersonell og arbeidstakere med spesialkompetanse,
og vi foreslår å styrke innleid arbeidstakers rett til fast ansettelse
hos innleier etter en viss tid, ved at dette også skal gjelde ved
innleie som skjer etter avtale med tillitsvalgte. Retten til fast
ansettelse vil inntre etter tre år.
Vi foreslår en
bestemmelse i arbeidsmiljøloven som tydeliggjør grensen mellom innleie
og entreprise. I lovproposisjonen har vi også varslet at departementet
vil fastsette forskrift om forbud mot innleie til bygningsarbeid
på byggeplasser i Oslo-området. Vi ønsker også å etablere en godkjenningsordning
for bemanningsforetak og foreslår i lovproposisjonen å tydeliggjøre
hjemmelsgrunnlaget for å fastsette en slik godkjenningsordning.
Med disse tiltakene
tar vi et stort og viktig skritt i retning av et tryggere, mer likeverdig
og seriøst arbeidsliv.
Presidenten
[16:40:16 ]: Det blir replikkordskifte.
Anna Molberg (H) [16:40:30 ] : I 2021 ga bemanningsbransjen
75 000 personer muligheten til jobb, og 50 000 mennesker er fast
ansatt gjennom et bemanningsbyrå i Norge i dag. Nå varsler bransjen
masseoppsigelser fordi det ikke vil være mulig å tilby oppdrag til de
fast ansatte i bemanningsbransjen. Vi kjenner alle regjeringens
begrunnelse for innstramningene, det er jo ikke noe nytt, men hvordan
regjeringen faktisk forholder seg til de konkrete konsekvensene
av sin egen politikk, hører vi ikke så ofte at det svares på.
Kan statsråden
garantere for at de tusenvis av fast ansatte i bemanningsbransjen
som nå mister jobben, får fast jobb i en annen bedrift?
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:41:23 ] : Det nevnes her at
for enkelte arbeidstakere kan arbeid gjennom bemanningsbransjen
selvsagt fungere som en inngangsport til arbeidsmarkedet, men bemanningsbyråene
har i hovedsak orientert seg mot arbeidssøkere som kan gå rett i
jobb. Mange av dem som står utenfor arbeidslivet, opplever flere
utfordringer samtidig som kan gjøre det vanskelig å komme i jobb.
Det knytter seg ofte til manglende kompetanse og helseutfordringer. De
trenger bistand fra Nav, helsevesenet og utdanningssiden, og de
offentlige myndighetene er avhengig av et godt samarbeid med arbeidsgiverne.
Det er et viktig arbeid uavhengig av om man har bemanningsbransjen
eller ikke, som tradisjonelt har rettet seg mot arbeidssøkere som
kan gå rett i jobb. Det er nå mange bedrifter som ansetter fast.
Vi leser om det i avisen. Jeg har besøkt bedrifter som forteller
at de ansetter fast. Det er en omdreining av arbeidstakere gjennom
et helt år, men mange av dem som har utdanning, får jobb.
Anna Molberg (H) [16:42:33 ] : Det virker som regjeringen ser
konsekvensene av egen politikk for noen få aktører. Det skal bl.a.
gis unntak for helsepersonell og konsulenter. Det gis også en utsettelse
for landbruket i påvente av en evaluering fra Landbruksdepartementet, og
regjeringspartiene skriver plutselig i innstillingen at det bør
vurderes unntak for kultur- og arrangementsbransjen. Men det er
ganske mange andre bransjer som har ropt etter unntak uten å ha
blitt hørt. Kan statsråden si noe om hvorfor akkurat konsulenter,
helsepersonell, bønder og kulturaktører ser ut til å slippe å bli utsatt
for de nye reglene?
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:43:17 ] : Også helsepersonell
skal, som den klare hovedregel, ansettes direkte i fast stilling.
Regjeringen har nå lagt fram en samlet pakke av forslag som skal
bidra til å få ned omfanget av innleie, gi innleide flere rettigheter
og ikke minst sikre seriøse bemanningsbedrifter.
I helse- og omsorgstjenesten
har vi sett at det foreligger noen særlige hensyn som tilsier at
det i noen situasjoner kan være behov for enkelte særregler, men
hovedregelen er også her direkte ansettelse i fast stilling. Grunnen
til det er at staten og kommunene har hatt et lovpålagt ansvar for
å tilby befolkningen forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Det
er da avgjørende at virksomheter innen helse- og omsorgstjenesten
har tilgang til tilstrekkelig og kvalifisert helsepersonell. Noe
annet kan i verste fall gå ut over pasientsikkerheten. Det er begrunnelsen
for det unntaket. Videre gjelder loven for alle bedrifter i Norge,
uavhengig av bransje.
Gisle Meininger Saudland (FrP) [16:44:33 ] : På spørsmål fra
min kollega Dagfinn Olsen i juni om reduksjon i antall permitteringsuker
for fiskeindustrien svarte statsråden:
«Bedriftene kan ha flere faste
ansatte, selv om det blir en midlertidig stans eller redusert produksjon.
Alternativet kan være mer midlertidige ansettelser og innleie.»
Hvorfor anbefaler
statsråden innleie i fiskeindustrien hvis statsråden samtidig mener
innleie generelt sett er så negativt?
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:45:07 ] : Jeg har kritisert
bedrifter som bruker innleie som en bemanningsstrategi. Sånn er
det stort sett ikke i næringslivet. Stort sett er det faste ansettelser
som er hovedregelen, og med dette forslaget styrker vi retten til
fast ansettelse. Vi gjør det først og fremst for den enkelte arbeidstaker, for
det å være ansatt i et topartsforhold er bedre enn ikke å være det.
Når jeg har vært ute og besøkt bedrifter og unge arbeidstakere,
kanskje til og med unge mennesker som har slitt med å komme i arbeid,
er en av tingene de trekker fram, at de også sliter med motivasjonen.
Det handler om at de ikke har fått seg fast jobb. Derfor er det
bedre enn ikke å ha det, men det er ikke ulovlig å leie inn personell
dersom man oppfyller lovens krav, som vi nå strammer inn.
Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [16:46:16 ] : Hvis alle bemanningsforetakene
i Oslo-regionen får generelt forbud mot innleie av arbeidskraft,
kan det føre til at flere hundre mister jobben og dermed retten
til avtalefestet pensjon. I perioden 2004–2022 kom det ganske mange mennesker
til landet og jobbet innenfor bygningsbransjen, også gjennom bemanningsbyråer.
For dem som jobbet 7–9 år før de ble 62 år, er det mulig å søke
om livsvarig AFP, mens de som er mellom 53 år og 62 år og mister
jobben sin i et bemanningsforetak tilsluttet fellesordninger for
AFP, kan miste sin livsvarige AFP. Hvilke vurderinger har man gjort
av slike ting? Er dette noe man har tatt opp i problemstillingen
da man jobbet med saken?
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:47:06 ] : Nå ble Oslo-området
nevnt i denne sammenhengen, og det er innenfor byggebransjen vi
har sagt at vi ønsker et forbud mot innleie fra bemanningsforetak
til bygg i Oslo, Viken og tidligere Vestfold. Det er fordi vi er
nødt til å ta i bruk kraftig lut for å snu en uønsket utvikling.
For dem som i dag er ansatt i bemanningsbyråer, vil ikke arbeidet
forsvinne. Det er et like stort behov for arbeidskraft fremdeles,
og det vil være gode muligheter for å få fast ansettelse. Mange
av disse bedriftene har også AFP-ordninger og er medlem av fellesordningen,
som beskrevet av representanten.
Kirsti Bergstø (SV) [16:48:06 ] : Vi vet at den styrkede retten
til heltid ønskes veldig velkommen blant helsepersonell, og statsråden
er veldig tydelig på at faste og direkte ansettelser skal være hovedregelen
også for helsepersonell. Da vil jeg spørre hvordan statsråden tenker å
sikre det når vi hører at den aggressive markedsføringen og rekrutteringen
– fra nettopp de kommersielle bemanningsbyråene – rettet mot helsepersonell,
som kanskje allerede jobber innenfor det offentlige, er så voldsom
og har eskalert sånn de siste årene. Vi ser at milliarder går ut
til innleie i helsesektoren nå. Både Unio og LO er ganske tydelig
på at det derfor ikke trengs noen forskrift eller noen unntak. Hvordan
vil statsråden sikre at hennes egne mål blir holdt?
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:49:08 ] : Forslaget innebærer
at helsepersonell kan leies inn til helse- og omsorgstjenesten for
å sikre forsvarlig drift. Forsvarlighetskravet innebærer at virksomheten
må sørge for tilstrekkelig bemanning, og at personellet har nødvendige
kvalifikasjoner for å utføre arbeidet. Dersom bemanningsbehovet
kan dekkes på andre måter enn ved innleie, uten at det går utover
forsvarlig drift, vil det heller ikke være adgang til å benytte
innleie etter den foreslåtte unntaksbestemmelsen. Innleien må også
være tidsbegrenset, og slik innleie vil være lov når arbeidet er
av midlertidig karakter. Forslaget åpner for innleie til både spesialisthelsetjenesten
og kommunale helse- og omsorgstjenester samt til private tilbydere
av helse- og omsorgstjenester. Dette skal rammes inn i tråd med
det jeg nå har sagt.
André N. Skjelstad (V) [16:50:12 ] : Statsråden nevnte selv
at den fleksibiliteten kan være en inngangsport til arbeidslivet.
Så mange som 25 000 årsverk og 75 000 personer har vært sysselsatt
der. Reiselivsnæringen har hatt et stort behov for det, og det vil
være vanskelig å dekke opp med andre.
Jeg hører med
interesse på debatten, og når det gjelder de 75 000 personene som
ikke er innenfor det ordinære, men innenfor bransjen, kan det virke
som statsråden mener det er mindreverdig å være innenfor utleiebransjen.
Det kan virke som det oser en mistillit mot de folkene, som faktisk
gjør et gagns arbeid. Er det sånn at statsråden faktisk mener dette
er plassert på ark B?
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:51:12 ] : Jeg har stor respekt
for alle som utfører arbeid i dette landet, uavhengig av tilknytningsformen.
Bakgrunnen for dette lovforslaget er å sikre dem bedre forhold,
sikre dem et fast ansettelsesforhold med forutsigbare lønns- og
arbeidsbetingelser og et topartsforhold til sin arbeidsgiver.
Det kan nesten
høres ut som om det ikke er mulig å ansette en eneste sommervikar,
etter at vi har hørt på noen av innleggene i debatten, men sånn
vil det definitivt ikke være. Det er mange bedrifter som har sesongsvingninger
som fremdeles vil ha sommervikarer, og de aller færreste sommervikarer
kommer i dag fra bemanningsbransjen i utgangspunktet. Det er studenter
og andre som ønsker å jobbe i visse perioder, og der det også er
store sesongvariasjoner. Så er det mange bedrifter som sliter med
å rekruttere ungdom til læreplasser og jobb i næringen. Da tror
jeg det er lurt at man heller har faste, hele stillinger, sånn at
ungdommene faktisk ønsker seg til de næringene.
Presidenten
[16:52:18 ]: Replikkordskiftet er ferdig.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Trine Lise Sundnes (A) [16:52:41 ] : Vikarbyrå, bemanningsforetak,
utleiefirmaer – ukjært barn har mange navn, kan vi lese i boken
Løsarbeidersamfunnet. Når vi går inn i Arbeidstilsynets register
over bemanningsforetak, er det registrert 5 864 av dem i Norge.
Bare i Oslo er det over 900 som lever av å leie ut arbeidskraft til
andre virksomheter.
I dag hører vi
innlegg fra høyresiden om bemanningsforetakene som kun representerer
en liten del av den samlede sysselsettingen, om manglende utredninger,
om arbeidskraftmangel og om behovene innleieforetakene fyller. Debatten
synliggjør store ideologiske skillelinjer mellom høyre- og venstresiden
i politikken.
I Arbeiderpartiet
mener vi at ansattes trygghet og nærhet til dem som leder arbeidet,
er viktig. Vi mener kollegafellesskap med dem en jobber sammen med,
er viktig. Vi mener arbeidsplassens, men også den enkeltes arbeidsmiljø
er viktig. Og vi mener at tillitsvalgte skal ha en hånd på rattet
når det kommer til bruken av og behovet for innleid arbeidskraft
i en bedrift. Vi vet at bruken av innleie er lav i noen virksomheter
og høy i andre. Noen steder er den så høy at innleide er i flertall
i arbeidslaget. Sånn kan vi ikke ha det. Da undermineres den norske
modellen. Da forvitrer bedriftsdemokratiet og med det også videreutviklingen
av landsomfattende tariffavtaler på bransjenivå.
Blant fagforeningene
i byggebransjen har det lenge vært stor uro for økende bruk av innleid
arbeidskraft, særlig i hovedstadsområdet. Det meldes om tap av kompetansemiljøer,
om bedrifter som ikke tar ansvar for etterveksten av fagarbeidere,
og om stadig bytte av innleide, som gjør at utleide føler på jobbusikkerhet,
og hvor ansatte i innleiebedriften må lære opp nytt personell om
igjen og om igjen. Vi hører om innleide som er mer ulykkesutsatt
enn virksomhetsansatte, om bruk-og-kast-kulturer og om useriøse
aktører som skor seg på bekostning av seriøse.
Det vil fortsatt
være mulig å leie ut arbeidskraft til bedrifter som har folk ute
i fravær og ulike permisjoner, og til bedrifter som lager avtaler
med sine tillitsvalgte. Seriøse bemanningsvirksomheter som nå er
usikre på hvordan framtiden ser ut – ja, det skal vi ha forståelse
for. Men mest av alt skal vi ha forståelse for behovet for forutsigbarhet
og jobbtrygghet. Da 53 år gamle Piotr, som i 16 år hadde arbeidet
for skiftende arbeidsgivere gjennom Adecco, endelig kunne gå til
fast jobb som ansatt i Skanska, var han klar på at han ikke ville
snakke Adecco ned, men at lønnen ville gå opp med fast ansettelse
direkte hos entreprenør. (Presidenter klubber.)
Presidenten
[16:55:55 ]: Presidenten minner om at taletida er inntil 3 minutter.
Anne Kristine Linnestad (H) [16:56:14 ] : Det er flere hundretusen
mennesker som står utenfor arbeidslivet, og mange av dem går på
AFT, arbeidsforberedende trening. Follo Futura er en arbeids- og
inkluderingsbedrift som tar AFT-deltakerne på alvor og gjør det
de kan for at så mange av dem som mulig skal få prøve seg i arbeidslivet
og få en fast jobb. De aller fleste av dem står i dag i utgangspunktet
langt unna en ordinær jobb, men gjennom tett oppfølging og trening
får de aller fleste jobb i løpet av et års tid, eller de kommer
i utdanning til et yrke som de selv mener at de vil trives med.
Hittil i 2022
har ca. 68 pst. av AFT-deltakerne hos Follo Futura fått jobb eller
gått videre til utdanning. Hvem er så disse deltakerne? Jo, det
er ungdommen som ikke fant seg til rette i skoleløpet, og som ikke
fullførte. Det er innvandrerkvinnen som har vært lenge i Norge og
har gjort ferdig introprogrammet, men som ikke har deltatt så mye
i norsk samfunnsliv og ikke vært i arbeidslivet på flere år. Hvordan
klarer så Follo Futura å få så stor andel ut i arbeid? Jo, de jobber
systematisk og nøye, og de har etablert sitt eget bemanningsbyrå,
Stepp Inn. Gjennom tett kontakt med arbeidsgivere og tett oppfølging
av vikaren eller deltakeren lykkes de med å få så store andeler
ut i jobb – den første jobben på lang, lang tid, om noen gang.
For Høyre og
meg blir det derfor helt feil å ta fra disse menneskene en eneste
mulighet til å komme ut i jobb, føle at de bidrar, bli gode forbilder
for andre som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet, og ikke
minst følelsen av å motta lønn og stå på egne bein.
André N. Skjelstad (V) [16:58:32 ] : 75 000 personer er involvert
eller ansatt i utleiebransjen. Det oser mistro til dem fra dagens
regjering og ikke minst fra de to støttepartiene, som ønsker å gå
enda lenger. Dette mener de at burde ha vært forbudt ved lov. Ikke
minst var SVs nestleder veldig tydelig på det. Men en kan nesten glemme
at om det blir tidsbegrenset og går på forsvarlig drift, er det
ikke til å komme ifra at mange sliter med å rekruttere folk, spesielt
innenfor helse. Jeg ser for så vidt i merknads form at en mener
at det må møtes med desentralisert utdanning og en del grep på det.
Ja, det er flott, men jeg er ikke så sikker på at det skaper en
situasjon som er mer balansert.
Mistilliten oser
mot arbeidsgivere. Det er ingen, ingen som ønsker å legge til rette
for arbeidskriminalitet – det er jo ingen. Men det oser en mistillit
mot arbeidsgivere. Det oser en mistillit mot reiselivsbransjen og
alle de som har behov for dette.
Jeg har aldri
vært borti at en så tydelig ønsker å ha et a- og b-lag i arbeidslivet,
der regjeringen sier at de som ikke er innenfor deres modell, er
et klart b-lag. En prater bevisst både bedrifter og folk ned. Det
er ganske selsomt å være med på, for det er nettopp denne fleksibiliteten som
gjør at mange får en mulighet til å finne en jobb og komme inn i
arbeidslivet. Men det ønsker dagens flertall å gjøre det vanskeligere
å få til. En sender en beskjed til den oppvoksende generasjonen
om at det skal bli vanskeligere å komme seg inn i jobb. Jeg synes
det er selsomt.
Man kan også
spørre seg: Hva er grunnlaget for at en skal stramme inn så til
de grader og gi et tydelig signal om at en ønsker å gå videre –
i hvert fall hvis det er opp til de to støttepartiene, som kanskje
har en litt mer sosialistisk inngang enn de to som sitter i regjering?
Hvorfor ikke ta noen grep der det kanskje er den største bruken, innenfor
offentlig sektor, innenfor helse? Der er en nødt til å leie inn
for å ha en forsvarlig drift over tid fordi en ikke klarer å rekruttere.
Hvordan er de grenseoppgangene gått opp? Det lurer i hvert fall
jeg på, og i hvert fall etter denne debatten her i dag.
Ingrid Fiskaa hadde her
teke over presidentplassen.
Seher Aydar (R) [17:01:42 ] : Jeg husker novemberdagen i 2017,
da det var politisk streik mot bemanningsbransjen. Rødt hadde akkurat
kommet inn på Stortinget, og vi leverte vårt aller første forslag.
Vi tok kravet fra streiken inn til Stortinget, og siden har vi fremmet
fagbevegelsens krav hvert år, med varierende støtte fra de ulike
partiene. Men i dag blir fagbevegelsens krav endelig hørt. Gratulerer
til alle som har kjempet! Det er godt at vi har et nytt stortingsflertall.
Det er bare synd
at det ikke er hele fagbevegelsen som blir hørt. Alle de berørte
forbundene går mot unntaket i helsesektoren: Fagforbundet, Unio
og Sykepleierforbundet. Mette Nord har sagt at forskriften er ment som
et tiltak for å sikre helsesektoren arbeidskraft, men at den oppnår
den motsatte effekten. Sykepleierforbundet skriver i høringssvaret
sitt at unntaket i helsesektoren faktisk kan forverre situasjonen
på helsefeltet og åpne opp for mer bruk av innleie. Når alle de
berørte fagforeningene ikke vil ha noe unntak, må regjeringen lytte
til dem og skrote det unntaket.
Helsevesenet
har altfor lenge lent seg på innleie fra bemanningsbyråer. Dette
har gått for langt, og nå er det på tide at denne milliardindustrien
kommer på regjeringens radar. Å åpne opp for unntak i helsesektoren
er helt feil vei å gå. De pengene som nå fosser ut til byråene, kunne
vi brukt til å bygge opp bemanningsenheter i kommunene og sykehusene
som var dimensjonert for å møte de faktiske behovene, for det må
være en offentlig oppgave å bemanne offentlige helsetjenester.
De kommersielle
vikarbyråene prøver å få det til å høres ut som om det er umulig
for landet å klare seg uten dem, men sannheten er at det bare er
tull. Fram til juli 2000 var det ikke tillatt å drive med privat
arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft. Dette forbudet kom
på plass i 1971, da det var mangel på arbeidskraft og industrien
opplevde at firmaer rekrutterte deres fast ansatte, for så å leie
ut folk til dem til mye høyere pris. Det er akkurat det som skjer
i helsesektoren nå.
Bemanningsbyråene
skaper ikke og rekrutterer ikke nye folk. De rekrutterer fra sykehusene,
fra de fast ansatte. Bemanningsbyråene driver aggressiv rekruttering
av helsepersonell fra det offentlige. Dette er en ond sirkel som
bryter opp fagmiljøer, og som påfører den offentlige helsetjenesten
store, enorme kostnader. Denne utviklingen må stoppes. Nå hadde
regjeringen muligheten, men mister ballen ved å åpne opp for unntak
for helsesektoren. Nå renner pengene ut til kommersielle byråer,
som igjen presser prisene opp når etterspørselen øker.
Det er uforståelig
at regjeringen ikke vil sette en stopper for det offentlige som
nå er blitt en storforbruker av kommersielle bemanningsbyråer.
Steinar Krogstad (A) [17:04:57 ] : Når vi nå skal behandle
komitéinnstillingen, kunne det være litt artig også å lese den komitéinnstillingen
som bidro til frisleppet, innstillinger fra 1992 til 1998 og hva
det var en egentlig la til grunn. Det var et arbeidsliv hvor man
så for seg et økt behov for vikarer fordi det ble flere permisjoner
på både fedre og mødre. En så for seg et økt behov for spesialkompetanse,
spesielt knyttet til offshore, men en så også for seg en mulig utnyttelse
fra bemanningsbransjen der de såkalt kjøpte opp arbeidstakere med
spesialkompetanse. Det var spesielt knyttet til helsesektoren. Derfor
fikk en forskriftsadgangen til å unnta noen bransjer.
Det en ikke så
for seg, var det som skjedde fem–seks år senere, nemlig EUs østutvidelse.
Blaalid-utvalget og komitébehandlingen så ikke med et eneste ord
for seg at vi ville få de utfordringene som vi fikk en fem–seks
år senere – heller ikke SV, som prisverdig gikk imot det, ved Karin
Andersen. Hun gikk imot det av prinsipielle grunner, men heller
ikke der så en for seg at en ville få en helt annen type arbeidsliv
på grunn av østutvidelsen. Men komiteen var ikke helt sikker, så
en la også inn at det var viktig å evaluere dette etter to år for
å se om regelverket fungerte etter hensikten. Det ble ingen evaluering
etter to år, men etter 22 år vet vi noe.
Vi vet at de
som jobber i bemanningsbransjen, har mye dårligere arbeidsmiljø.
De har mer usikre arbeidsforhold. Vi har svekket produktivitet og
attraktivitet i de mest utsatte næringene som bruker det. Vi har
fått en svekket organisasjonsgrad, og vi har færre egne ansatte. I
sum kan vi si det er en alvorlig svekkelse av den norske modellen
i de utsatte bransjene.
Så til noen av
argumentene imot: Det var bekymring for skipsverftene. Vel, jeg
kjenner ikke et eneste skipsverft som ikke har en tariffavtale.
De har fortsatt adgang. Det var en bekymring for små og mellomstore bedrifter
i byggebransjen som ikke har en tariffavtale, til å ta på seg oppdrag.
Vel, de kan ikke ta på seg de oppdragene i dag heller, for de har
faktisk ikke adgang til å leie inn hvis de tar på seg et oppdrag.
Adgangen til å leie inn er knyttet til uforutsigbare, uventede bemanningstopper
– ikke planlagte, som det et anbud er. Selv har jeg 25 år i byggebransjen
før innleien tok av i 2005. Det gikk, det også. Vi klarte å håndtere
det. Det var betydelig bedre da enn det var i ettertid.
Til slutt vil
jeg si at dette er rett forslag til rett tid. Det skulle ha kommet
før, men nå er dagen her, og det er bra.
Aleksander Stokkebø (H) [17:08:09 ] : Norge har verdens beste
arbeidsliv, med tillit og samarbeid, der faste ansettelser er den
klare hovedregelen. Regjeringen mener på sin side at vi har et brutalisert
arbeidsliv som trenger en storrengjøring.
Å holde det norske
arbeidslivet rent er viktig. På Høyres vakt avskaffet vi derfor
de usosiale nulltimerskontraktene og ga arbeidstakerne forutsigbarhet
for arbeidstid og lønn mellom oppdrag. Vi styrket også de midlertidiges
rett til fast ansettelse. Samtidig gikk vi målrettet etter dem som
rotet – de kriminelle i arbeidslivet.
Problemet med
regjeringens storrengjøring er at de vasker med bind for øynene,
med støvsugeren på maks og kosting i et ukontrollert tempo. Da bommer
man på støvet. De knallharde generelle innstrammingene i innleie
rammer de seriøse, og tusenvis som i dag er fast ansatt i et bemanningsbyrå,
risikerer å bli vasket ut av arbeidslivet.
Problemet i dagens
arbeidsliv er ikke at Kviknes Hotel får inn ekstra folk om sommeren,
eller at skitrekket i Sauda kan oppbemanne om vinteren. Problemet
er at det finnes små hjørner i arbeidslivet der det samler seg sot,
og der vi ikke klarer å vaske skikkelig fordi Arbeidstilsynet ikke
har de redskapene som trengs. Når en bedrift, på tross av gebyr,
kan tjene på å underbetale sine ansatte, er det noe grunnleggende
galt. Derfor foreslo Høyre i Stortinget å øke gebyrtakene, mens
regjeringspartiene på sin side stemmer nei og heller fortsetter
å bruke kreftene på å koste mot de seriøse i arbeidslivet.
Vi har mangel
på arbeidskraft. Vi har etterslep hos UDI etter korona, brexit og
Ukraina-krigen, og på toppen skal altså regjeringen gjøre det enda
vanskeligere å få tak i flinke folk. Men uansett hva regjeringen
vedtar, vil et midlertidig behov fortsatt være midlertidig. Sesongvariasjoner
vil fortsatt finnes, og når de små industribedriftene har fulle
ordrebøker på samme tid, er det heller ikke mulig å hente folk fra
hverandre.
Konsekvensen
av regjeringens innleieinnstramming kan bli mer midlertidighet,
flere permitteringer og mer utrygghet for de ansatte, samtidig som
man ikke viser evne til å ta grep mot dem som faktisk er useriøse
– nok et eksempel på hvorfor vi trenger et regjeringsskifte etter
neste valg.
Ingunn Foss (H) [17:11:13 ] : Regjeringen strammer nå kraftig
inn på bedriftenes muligheter til å leie inn arbeidskraft. Endringene
trer i kraft 1. april 2023, men det er stor usikkerhet knyttet til
overgangsordninger og hvordan de nye reglene vil slå ut.
Regjeringen vil
oppheve tilgangen til å inngå avtale om innleie for bemanningsbyråer
når arbeidet er av midlertidig karakter. Dette vil i praksis bety
forbud mot innleie ved arbeid av midlertidig karakter for virksomheter
som ikke er bundet av tariffavtale med fagforening med innstillingsrett.
Nav melder at
bedriftene mangler 70 000 arbeidstakere. Samtidig står 250 000 nordmenn
uten arbeid. Da er det rart at regjeringen vil stikke kjepper i
hjulene for den bransjen som matcher folk som trenger jobb, med bedrifter
som trenger folk. Alternativet til bemanningsbransjen er ikke alltid
en fast jobb. Det kan i mange tilfeller være arbeidsledighet.
Bedrifter som
driver sesongarbeid, og produksjonsbedrifter må raskt bemanne opp
i perioder med mye å gjøre. Regjeringen mener at de framfor å leie
inn arbeidskraft heller skal ansette flere midlertidig, kreve mer
overtidsarbeid, permittere flere eller si opp ansatte. Dette skaper
ikke et tryggere arbeidsliv, snarere tvert imot. Høyre er enig i
at useriøse aktører skal tas, men her vil regjeringen straffe alle
fordi noen bryter loven.
Bedrifter i Agder
melder om at de nye reglene vil ramme bedriftene hardt og gjøre
det vanskeligere å drive i en situasjon som er krevende nok fra
før. NHO frykter at arbeidsstyrken hos mange bedrifter i større
grad må tilpasses ved stadige opp- og nedbemanninger eller permitteringer.
Det er vanskelig å se hvordan dette vil gi en bedre situasjon for
de berørte arbeidstakerne sammenlignet med å være fast ansatt i
et bemanningsbyrå. Dette vil skape store problemer for bygge- og
anleggsnæringen, for verftsindustrien, for festivaler og konserter
og ikke minst for reiselivsnæringen, som er spesielt viktig for
Sørlandet.
Høyre støtter
dispensasjonene som gjør disse endringene mindre smertefulle, men
at det skal gis dispensasjon for helsepersonell og landbruk fordi
akkurat disse virksomhetene trenger denne fleksibiliteten, er en ganske
arrogant holdning overfor alt annet næringsliv og et lite prinsipielt
standpunkt. Dagens regjering gjør med dette vedtaket arbeidslivet
vanskeligere for både arbeidstakere og bedrifter.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:14:04 ] : Først til representanten
Aleksander Stokkebø fra Høyre: Han sa at på Høyres vakt avskaffet
Høyre nulltimerskontraktene. Det er usann historieskriving. Høyre
strittet imot av alle krefter da man ville ha slutt på den arbeidsavtalen
som heter fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Det er Kristelig
Folkeparti som skal ha æren for at en sammen med opposisjonen den
gangen fikk slutt på dette. Jeg vil anbefale dem som lytter, og
dem som ønsker å gå nærmere inn i det, å gå til kildene og sjøl
lese om historien vi her diskuterer.
Jeg har lyst
til å si litt om tidsbegrenset innleie av helsepersonell. Der har
det vært mye diskusjon. Senterpartiet har merket seg de klare uttalelsene
fra fagbevegelsen, og vi har spesielt merket oss de klare uttalelsene fra
Norsk Sykepleierforbunds leder, Lill Sverresdatter Larsen, som har
et til de grader varmt hjerte for den delen av helsevesenet, enten
det er spesialisthelsetjenesten eller primærhelsetjenesten, som
i dag sliter med å få sykepleiere. Det veier veldig tungt for oss
når Lill Sverresdatter Larsen sier at en ikke bør innføre en sånn forskrift.
Det er en av grunnene til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet sier
i innstillinga at det skal være en snevrere adgang enn det regjeringa
la opp til, for her må en sette inn positive tiltak for å sikre
utdanning og rekruttering av helsepersonell til det ganske land
– også i lovgivningen, som nettopp sier at vi skal ha et likeverdig
tilbud. Det går på utdanning, og det går på arbeidsgiverpolitikk.
Dette er grunnleggende viktig, og jeg er veldig glad for at vi har
blitt enige om en slik presisering.
Når det så gjelder
særreguleringen for jordbruk, er det også der en villfarelse hos
flere av dem som har uttalt seg. Kort oppsummert går flertallsinnstillinga
ut på at særreguleringen for jordbruk skal omfatte avløserlag som
eies og benyttes av gårdbrukere, og som utfører arbeid som kommer
inn under allmenngjort tariffavtale mellom NHO og Fellesforbundet.
Denne særreguleringen skal tre i kraft fra 1. juli neste år. De
avløserlagene som omfattes av særreguleringen, skal ikke defineres som
bemanningsselskap. De virksomheter som ikke omfattes av særreguleringen,
må forholde seg til arbeidsmiljølovens generelle paragrafer, på
samme måte som ellers. Altså: Bøndene blir ikke særbehandlet på
annen måte enn for de avløserlag som ble etablert på 1970-tallet,
som var noe helt annet enn bemanningsforetak. De skal reguleres
gjennom særregulering.
Morten Stordalen (FrP) [17:17:26 ] : La meg starte med å si
at det at hele, faste stillinger bør være hovedregelen, tror jeg
vi alle er enig i. Men når man snakker om et geografisk område og
et forbud og snakker om Oslo-regionen – så vidt jeg vet, handler
vel hele dette forslaget om at man hadde noen enkelttilfeller i
Oslo hvor man fant noen byggeplasser der ting kanskje ikke var helt
ideelt – kommer denne regjeringen, som er kjent for å følge situasjonen
og lytte nøye, på at man plutselig skal vise en enorm handlekraft,
og det er å utvide til Viken og sette en kunstig grense ved gamle
Vestfold og et skille mellom Vestfold og Telemark. Jeg lurer på
hvem de har snakket med. De bedriftene jeg har møtt i Vestfold,
som ikke skjønner noen ting av dette forslaget, er – de aller fleste
– små og mellomstore bedrifter. Ja, det finnes en stor aktør i Norge
som også opererer i Vestfold. De vil nok klare dette, men de andre
skjønner ikke hvordan de skal klare det.
Et eksempel er
et stort leilighetsprosjekt. Håndverkerbedriftene i Vestfold sier:
Vi har ikke anledning til å regne på de prosjektene lenger. Vi har
ikke mulighet, for når vi vinner et anbud, får vi et varsel om at
vi kanskje skal starte 1. oktober, men som følge av at det ikke
er solgt nok leiligheter, blir det utsatt til mars neste år. Vi kan
ikke, sier de bedriftene, ansette noen mennesker for å gå ledige
og ha dem gående et halvt år uten arbeid. Det er det denne regjeringen
nå setter i gang.
I tillegg forstår
jeg heller ikke at man innfører det tiltaket i et område som allerede
lever med et prispress. De siste måneder har vi hørt et nytt ord:
dyrtid. Hvordan SV og Rødt kan gå og applaudere og si at det er
en gledens dag, er for meg uforståelig. De som får det dyrere, er
de som bor i de områdene, for dersom de bedriftene skal ansette
folk for å gå og ikke ha noe å gjøre noen måneder, betyr det at
forbrukerne må betale enda mer.
Jeg forstår heller
ikke aversjonen mot bemanningsbyråer. Jeg har snakket med Manpower.
I sin 57 år lange historie har de ansatt en halv million mennesker
i arbeid. I 2021 fikk 23 pst. av dem som var i Manpower, fast jobb
i bedrift. 40 pst. av medarbeiderne i Manpower som har fast stilling
og er heltidsansatt i dag, med ordnede forhold, kom fra arbeidsledighet.
Det blir færre arbeidstakere i Vestfold, det blir flere arbeidsledige.
Dette er et dårlig forslag, og det er trist for Vestfold, Viken
og Oslo.
Åse Kristin Ask Bakke (A) [17:20:43 ] : Eg synest det er rett
i denne saka å starte litt med bakgrunnen for dette og kva for eit
Noreg vi har hatt for arbeidsfolk dei siste åtte åra. Realiteten
er at i dei siste åtte åra har vi hatt ei høgreregjering som har
svekt rettane til arbeidsfolk – systematisk, nøye over tid og med
full viten og vilje.
La meg minne
om at i 2015 gjekk så å seie heile landet ut i generalstreik mot
høgreregjeringa sine angrep for å svekkje rettane til arbeidsfolk.
Alle varsla kva dette ville seie for arbeidsfolk: meir usikkerheit,
meir uføreseielegheit og ein meir usikker kvardag. Og dei fekk dessverre
rett. Dette er berre eitt eksempel av mange på høgreregjeringa sine
angrep på rettane til arbeidsfolk.
Om eg kan tillate
meg å vere litt personleg: Vi var 150 håpefulle som var ferdig utdanna
sjukepleiarar frå NTNU i Ålesund for eit par år tilbake. Vi fekk
fortalt at det å få seg jobb som sjukepleiar ikkje var noko problem.
Det var berre å velje og vrake, for det var jo sjukepleiarmangel
over heile landet. Vi gjekk ut av studiet og inn i arbeidslivet
med friskt mot og forventningar om ein trygg og fast jobb. Det arbeidslivet
og den realiteten vi møtte, var deltidsstillingar i småprosentar
og vikariat på vikariat på vikariat – på startstreken av arbeidslivet, ei
tid i livet der ein gjerne vil etablere seg og kjøpe sin første
bustad, noko som sjølvsagt er tilnærma umogleg i ei 35 pst.-stilling
med usikkerheit om når ein får neste vakt. Når ringer kanskje telefonen
og ein kan få ei vakt, slik at ein får endane til å møtast denne
månaden også? Dette er arven etter åtte år med Høgre og Framstegspartiet
ved roret, og på vegner av alle oss er eg glad for at denne saka
er til behandling i dag – på vegner av alle arbeidsfolk som går
på jobb kvar dag for vår tryggleik.
Denne regjeringa
er i gang med ei storreingjering i arbeidslivet, der ein styrkjer
retten til faste og heile stillingar. Den saka går hand i hand med
det vi behandlar i dag, for det å stramme inn på innleige hjelper
folk til å få moglegheit til ei heil og fast stilling, nettopp for
å sikre kontinuitet på arbeidsplassen, som gagnar både arbeidsfolk
og dei vi er til for. For alle arbeidsfolk i dag betyr dette ein
ny kvardag.
Torbjørn Vereide (A) [17:23:47 ] : Det har vore mange andre
talarar som har gått inn i materien og gjort ganske godt greie for
store delar av innhaldet. Men litt i same ånd som førre talar, som
eg synest ordla seg ganske så treffande: Dette handlar om tryggleiken
til vanlege arbeidsfolk.
For ikkje så
altfor lenge sidan var arbeids- og sosialkomiteen på studietur til
USA, der vi fekk møte store delar av arbeidslivet og det som gjekk
føre seg der. Det er klart at som norsk innbyggjar blir ein veldig
overraska over å sjå kor svekt ein er i alle aspekt av livet i Statane fordi
ein har svekte rettar i arbeidslivet. Det er nettopp då det er viktig
å hugse at det ikkje er ei enkeltsak som gjer at det er så grelt
og så usikkert for mange å vere arbeidstakar i USA samanlikna med
i Noreg – nei, det er faktisk veldig mange enkeltsaker. Her og no
i dag har vi òg ei slik sak, der det er nødvendig å stramme inn
for å bidra til eit fastare og tryggare arbeidsforhold. For viss du
ikkje har det, er det vanskeleg å planleggje for framtida, ikkje
berre for arbeidet, men òg for livet, familie, bustad – alt som
du måtte drøyme om og tru på. Nettopp difor er det viktig å slå
fast at det er det det handlar om.
Det blir ofte
trekt fram at når vi gjer innstrammingar i arbeidsmiljølova, som
f.eks. her på innleige, rokkar vi ved fleksibiliteten i arbeidslivet
og fleksibiliteten til næringslivet. Men sanninga er at store delar
av den fleksibiliteten som er i dag, går ut over dei enkelte arbeidstakarane.
Eg trur det er verdt å minne om at viss ein har faste tilsetjingsforhold
som er direkte knytte til den bedrifta det gjeld, vil det vere meir
aktuelt og meir freistande å investere i kompetanse, fordi ein veit
at ein har eit eigarforhold og eit tilsetjingsforhold som står seg
lenger enn over berre ein kort tidsperiode.
Så vil eg påpeike:
Høgresida seier i nesten alle moglege innlegg at intensjonen her
er bra, vi er jo einige, og når alt kjem til alt, er vi eigentleg
alle forkjemparar for eit arbeidsliv i tråd med det som er intensjonen
her. Nei, det er ikkje tilfellet! Dette har vore eit lagarbeid,
men det har vore eit lagarbeid som utelukkande har skjedd på venstresida
i den norske politikken. Høgresida har abdisert – år etter år, gong
etter gong – og det gjer dei òg denne gongen. Dei viser ein motvilje
mot alle konkrete tiltak som kan skape meir tryggleik i arbeidslivet.
Vel, det finn vi oss ikkje i. Vi skal gjennomføre dette, og vi skal sørgje
for at heile, faste, trygge stillingar er regelen i norsk arbeidsliv.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:27:01 ] : I dag må bemanningsforetak
bare registreres. I næringslivet betegnes det som en papirtiger.
Derfor er det veldig gledelig at vi nå får en godkjenningsordning
for bemanningsforetak etter nærmere kriterier i forskrift. Vi får
mer enn det. Nå nytter det ikke bare å ha søkt om godkjenning. Nå
må en være godkjent i henhold til flertallets innstilling for å
kunne drive lovlig. Det er veldig gledelig at Arbeiderpartiet, Senterpartiet,
SV og Rødt påpeker denne viktige distinksjonen.
I innstillinga
har vi også gått inn på grunnbemanningslæren. Det er viktig å påpeke
det, for grunnbemanningslæren sier at en ikke kan dekke opp et fast
behov for arbeidskraft med vikarer. Der er det også et flertall, med
alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, som mener at grunnbemanningslæren
også må gjelde for innleide arbeidstakere, og at regjeringa må komme
tilbake til Stortinget med nødvendige lovendringsforslag for å rette
opp dette. Jeg er veldig glad for at vi fikk flertall for det i
innstillinga.
Høyre sier at
de ikke er enig i regjeringas prioriteringer i arbeidslivspolitikken.
Det er helt korrekt, sånn har det vært lenge. Men når Høyre sier
at regjeringa bruker kreftene på generelle innstramminger i innleieregelverket
som rammer de seriøse aktørene, istedenfor å gå etter de useriøse
og kriminelle aktørene, krever det en kommentar.
Regjeringspartiene
går inn for å endre arbeidslivet i retning av direkte ansettelser.
Det vil selvsagt føre til at produksjonsbedrifter må legge mer vekt
på å ha egne ansatte og lærlinger. Jeg vil også understreke en annen endring
som er nødvendig. Det er at de som kjøper eksempelvis byggeproduksjonsbedriftenes
tjenester, eksempelvis det offentlige, må legge an en ny kultur.
Vi har mange eksempler på at offentlige prosjekter har blitt utsatt.
Da blir tidsrammen som entreprenørene skal utføre jobben innenfor,
kortere, og dermed blir behovet for innleide folk større.
Nå må det offentlige
legge an en ny praksis på dette området og gi entreprenørene bedre
tid til å gjennomføre prosjektene, slik at de i mindre grad blir
presset til å bruke gjestearbeidere. De kan bruke sine egne ansatte og
lærlinger, og dermed får vi et samspill mellom byggefirmaene som
produserer tjenestene, og de selskapene som kjøper tjenestene. Arbeidsliv
og næringsliv må samspille for at det vi gjør nå, skal få en god
utvikling framover.
Kirsti Bergstø (SV) [17:30:16 ] : Nå har jeg sittet og lyttet
til debatten, og jeg tenker at det er på tide å be om en klargjøring.
Høyresiden sier på den ene siden at andelen innleide er så lav at
det ikke er grunnlag for å gjøre noen grep; det er ikke nødvendig
å gjøre noe med det, for det er så få som egentlig er innleid arbeidskraft. På
den andre siden framstilles bemanningsbransjen som den fremste sysselsettingsstrategien
for høyresiden. Man framstiller det som unges fremste mulighet for
å komme i arbeid og frykter massearbeidsløshet som følge av de nye
innstrammede reglene. Jeg ønsker en klargjøring av hva som er den
riktige fortellingen fra høyresiden, for begge deler kan umulig
være rett.
Når man hører
debatten her, skulle man tro at dette forslaget var noe som kom
dalende ned fra himmelen – og jeg tror Vårherre ville vært enig
med oss i dag – men det gjorde det ikke. Innstramming på innleie
har tvert imot vært en del av den helt grunnleggende mobiliseringen
for et nytt politisk flertall, som står samlet i dag om å styrke
makten til arbeidsfolk gjennom å stramme inn på innleieregelverket.
Det er det samme flertallet som så viktigheten av å erstatte høyreregjeringen,
som anerkjente det uorganiserte arbeidslivet, og som så absolutt
brukte sin politiske kapital til nettopp det, med et flertall som
er på lag med arbeidsfolk, og som erkjenner at man er nødt til å
snu maktforholdene i arbeidslivet for at arbeidsfolk skal få styrket
sin hverdag.
Jeg vet ikke
hvor de partiene fra høyresiden som har hatt ordet i dag, har vært.
Det har blitt gjennomført politisk streik, men jeg hører at de aldri
har lyttet til appellene fra de tillitsvalgte og erfaringene som
de bærer med seg. Jeg registrerer at de neppe kan ha fått med seg
hvor krevende det har vært for Arbeidstilsynet å skille mellom lovlig
og ulovlig innleie. Derfor er jeg veldig glad for at regelverket
blir tydeligere i dag, ved at det strammes inn og sier at innleie
av arbeid av midlertid karakter ikke skal være tillatt. Jeg vil
også legge til at om man tenker at alle blir straffet for at noen
få har tatt seg til rette, er det utviklingen under ett man er nødt
til å se på.
Til slutt vil
jeg legge til at det er viktig å få tydeliggjort grensen mellom
innleie og entreprise, at vi må sørge for at vi nå har et tilsyn
som følger opp, og at brudd må møtes med sanksjoner som svir.
Jone Blikra (A) [17:33:28 ] : Se for deg dette: Det er sommeren
2019. En buss med 20 mann kjører fra Polen til Norge. De er alle
ansatt i et baltisk bemanningsbyrå. De blir kjørt til Skien, får
tildelt campingvogner og brakker å bo i. De skal leies ut til et
norsk bemanningsbyrå for å utføre bygningsarbeid i Skien sentrum.
Kontrakten med byrået de er ansatt i i hjemlandet, gir dem en lønn
på 5 000 kr i måneden. Firmaet de leies inn til i Norge, betaler
minstelønn, 192,50 kr per time, som går rett til den baltiske arbeidsgiveren.
Dette er en del av virkeligheten i norsk arbeidsliv de siste årene.
Et stort marked av kyniske arbeidsgivere over deler av Europa tjener
godt på regler og muligheter i norsk arbeidsliv, på bekostning av
de ansatte.
I Arbeiderpartiet
har vi alltid vært opptatt av at folk skal ha en trygg, god og sikker
jobb som grunnlag for å leve det gode liv, kunne etablere seg og
leve sammen med familie og venner i et trygt samfunn. Vi har dessverre
sett over tid at lover og regelverk som skal være med og ramme inn
dette gode arbeidslivet, er blitt svekket på Høyre og Fremskrittspartiets
vakt. Det mest skremmende med disse svekkelsene av regelverket som
har skjedd, er at de er tilsiktet og ideologisk betinget. Da Arbeiderpartiet
i 2018 fikk sikret et flertall i Stortinget for å stramme inn på
muligheten for innleie, beskrev daværende statsminister Solberg
dette som det største politiske nederlaget det halvåret. Det var
en veldig trist betraktning fra en statsminister.
Jeg har mange
ganger lurt på hvordan norsk industri og næringsliv klarte seg før.
Under den store industriutviklingen og oljealderens inntog hadde
vi forbud mot utleie, i perioden 1971–2000. Dette håndterte norsk
arbeidsliv fint. Innleie og utleie av arbeidstakere mellom produksjonsbedrifter
var og er helt lovlig og fungerer bra.
Bemanningsbyråer
i den form vi ser i Norge nå, er et skapt behov. Bemanningsbyråer
er nå den største arbeidsgiveren på mange byggeplasser. En bedrift
som baserer seg på innleie, vil nødvendigvis ikke kjenne det samme
behovet for å sikre kompetanseheving. Hvem vil vel bruke penger
på en innleid ansatt som neste år kanskje jobber som innleid hos
konkurrenten? En annen bekymring er opplæringsbedrifter som tar
samfunnsansvar, og som bl.a. driver fagopplæring. Disse vil tape
på et slikt arbeidsmarked. Det er mange tapere i dette systemet,
og vi i Arbeiderpartiet ønsker nå å gi dem en håndsrekning – også
våre polske venner.
Anna Molberg (H) [17:36:32 ] : Representanten Kristjánsson
nevnte at man drev hoteller og bygde skip også før år 2000. Det
var jo fordi markedet leide inn folk fra utenlandske entrepriser
– altså de som ikke hadde det samme forholdet til norske lønns-
og arbeidsvilkår som bemanningsbransjen har i dag. Det er ikke noe
vi ønsker oss tilbake til. Når vi inntil i dag har hatt et regulert
marked for innleie, med strenge krav til likebehandling og forbud
mot nulltimerskontrakter, er det ganske merkelig å innføre innstramminger
som tar oss tilbake til tiden før år 2000, da utenlandske entrepriser regjerte
fritt.
Til representanten
Lundteigen, som snakker om at avløserlagene i landbruket blir skjermet:
Hva med innleide sesongarbeidere til landbruket? Det er fremdeles
i det blå hvilke regler som skal gjelde for disse.
Til slutt vil
jeg også kommentere en juridisk vurdering som ble sendt inn i høringsrunden
fra et av Norges fremste advokatfirmaer innen arbeidsrett. Den konkluderer
med at regjeringens forslag til innstramminger i innleieregelverket
er i strid med EØS-avtalen. EØS-retten krever nemlig at innstramminger
ikke må være for inngripende, og de må være nødvendige. I den juridiske vurderingen
blir det også påpekt at regjeringen ikke har tatt hensyn til restriksjonene
som vi innførte i 2019, og at disse ikke har fått tid til å virke.
Det har heller ikke blitt tatt hensyn til likebehandlingsprinsippet
som ble innført i 2013, for det har nemlig styrket rettighetene
til vikarer fra bemanningsforetak. Og i regjeringens høringsnotat
fra i vår innrømmer departementet selv at innleieandelen har gått
ned de siste to årene, og at dette delvis skyldes de innstrammingene
som ble gjort i 2019. Derfor blir det disproporsjonalt å stramme
ytterligere til.
Den juridiske
vurderingen konkluderer også med at regjeringens forslag er forhastet
og ikke godt nok begrunnet i vilkårene som EØS-retten oppstiller.
Det er jeg helt enig i, og det er grunn til å ta på alvor at også
ESA nå har flagget de nye norske innleiereglene som vedtas i dag.
Gisle Meininger Saudland (FrP) [17:39:01 ] : Regjeringen er
i gang med sin storrengjøring i norsk arbeidsliv, og det merkes.
Nå er det vanlige folk ansatt i et bemanningsbyrå som skal tas.
70 000 mennesker kan bli berørt av regjeringens innstramminger.
«Ukjære barn» brukes av Arbeiderpartiet om bransjen. Hvor mange som
mister jobben, vet vi ikke. Regjeringen har ikke regnet på det.
Regjeringen sier at de må finne seg en ny jobb og opparbeide seg
nye rettigheter. Alternativet er Nav.
Vi vet at norsk
arbeidsliv er annerledes i 2022 enn det var på 1990-tallet, som
det til stadighet blir henvist til i debatten. Norge har generelt
sett et godt og seriøst arbeidsliv. Det trengs ikke en storrengjøring
med masseoppsigelser, men det trengs målrettede tiltak for å ta
de som er useriøse. Vi må styrke kampen mot arbeidslivskriminalitet
og heve statusen til yrkesfagene.
Derfor har Fremskrittspartiet
kommet med en rekke forslag for nettopp dette. Vi styrket Arbeidstilsynet
da vi var i regjering, vi opprettet flere a-krimsentre, vi styrket
retten til heltid for dem som ønsker det, vi ønsker å hindre trygdeeksport,
osv. Og sist, men ikke minst økte vi gebyrgrensen for å ta de useriøse,
noe regjeringen heller ikke ønsker.
Til slutt en
stemmeforklaring: Fremskrittspartiet ønsker ikke denne lovendringen.
Vi mener den er unødvendig, dårlig begrunnet og vil få store negative
konsekvenser for næringslivet. Vi kommer til å stemme imot. Men
av respekt for dem som blir berørt, de ansatte og næringsliv fremmer
vi to forslag, selv om vi er imot saken som helhet. Vi fremmer forslagene
for å imøtegå dem som blir berørt av saken.
Helt til slutt
vil jeg si at Fremskrittspartiet kommer til å støtte Høyres to forslag
i saken.
Trine Lise Sundnes (A) [17:41:23 ] : I Sortland kommune jobber
Victoria Thelise Næss. Victoria er en av dem kommunene sårt trenger,
men den unge arbeidstakeren har flere ganger vurdert å slutte i
jobben ved Lamarktunet bo- og rehabiliteringssenter. Hun stortrives
med arbeidet, men uttaler i siste utgave av Fagbladet at hun mange
ganger har tenkt på om det er verdt det. Hun forteller om en nærmest
umulig jakt på nok timer for å få fagbrevet som helsefagarbeider.
Victoria er ansatt
i 27 pst. stilling og har for tiden et vikariat, som gjør at hun
til sammen jobber 65 pst. Etter over fire år som assistent på Lamarktunet
har hun samlet omtrent 3 000 timer. Kravet for å ta fagbrev er ca. 8 000
timer. Dessverre er ikke Victorias historie enestående. Den speiler
tilstanden i Kommune-Norge.
Noen lurer kanskje
på hvorfor jeg tar opp heltidsnorm under behandlingen av denne saken,
som handler om innleieregulering, men det henger sammen. Det finnes
tusenvis av ledige årsverk i Kommune-Norge og i helseforetakene
som bare venter på ansettelse, som en bare venter på skal være fulle
stillinger. Derfor må også det vi vedtar i dag, ses i sammenheng
med den nye lovgivningen om heltidsnorm, der deltidsansatte har
fortrinnsrett til ledige timer framfor ny-innleie i virksomheten.
Fra nyttår skal
arbeidsgivere først ansette fortrinnsberettigede i egen virksomhet
før det ringes et bemanningsforetak, og det må komme Victoria og
andre i hennes situasjon til gode. Vi har ikke råd til å la arbeidskraft forvitre
i Kommune-Norge. Folkene er der – sørg for å gi dem hele stillinger
og faste ansettelser.
Politisk kvarter
på NRK omtalte i morges regjeringens forslag og det vi forhåpentligvis
skal vedta her i salen i dag, som en ordentlig julevask. Det er
det! Det må ses i sammenheng med den øvrige storrengjøringen for et
seriøst, tryggere og forutsigbart arbeidsliv.
Henrik Asheim (H) [17:44:13 ] : Det har blitt sagt flere ganger
fra representanter for regjeringspartiene, SV og Rødt i dag at hele
og faste stillinger må være normalen i norsk arbeidsliv. Det må
være å slå opp verdens største dør, for det er selvfølgelig normalen
i dag. Det er heller ingen partier i denne sal som er uenig i at
det skal være normalen.
Saksordføreren
redegjorde i sitt første innlegg godt for at det koster mer å leie
inn folk enn å ha dem fast ansatt. Ja, naturligvis gjør det det.
Så hvorfor skal da arbeidsgivere rundt om i landet likevel betale
mer for den arbeidskraften i perioder? Det er jo fordi de trenger
det. I perioder trenger man ekstra arbeidskraft, enten det er på
et sesonghotell eller det er, helt riktig, innenfor helse- og omsorgssektoren,
på et skianlegg – hva det enn måtte være.
Det ble sagt
fra representanten Krogstad at det var helt unødvendig å leie inn
arbeidskraft til byggenæringen, for det er en forutsetning i anbudet
at man har nok folk til å gjøre jobben. Men man skal ikke snakke
med så veldig mange entreprenører i byggenæringen før man får vite
at når man gjør en jobb, kan det komme tilleggsarbeid, som man er
kontraktfestet til å måtte gjøre, mens man ikke vet om man har folk.
Senest i forrige uke snakket vi med en entreprenør i et lite byggefirma
som sa nei til et anbud på Østlandet, fordi han ikke vet om han
har folk til å gjøre ekstraarbeid dersom det skulle dukke opp. Det
betyr kontrakter lagt bort, arbeidsplasser tapt.
Dette er ikke
noe man egentlig trenger å forklare flertallet i denne salen, for
de er jo enig i det for enkelte områder. De er enig i det for kultur-
og eventbransjen. Der må det gjøres unntak, for de jobber, som de
selv skriver, på en helt annen måte enn resten av arbeidslivet gjør.
Det må gjøres unntak i landbruket av en eller annen grunn. Det er
litt krevende å se den store forskjellen på bruken av innleie for
et gårdsbruk og for et sesonghotell. Det gjøres unntak innenfor
helse- og omsorgssektoren rett og slett fordi regjeringspartiene
selv ser at dette ikke bærer i den virkelige verden der ute. Det
kommer ikke til å gå hvis man også skal sørge for et forsvarlig
helsetilbud over hele landet. Da er utfordringen nettopp at hvis
alle er enige om at det er dyrere enn å ansette i fast stilling,
hvorfor gjør man det da? Jo, fordi til tider trenger man ekstra
folk med den riktige kompetansen.
Jeg må bare ta
tak i noen innlegg som har vært holdt. Det ene var representanten
Bergstø, som spurte: Kan det virkelig være slik at det både er få
som driver med jobber i bemanningsbransjen, samtidig som det er
et viktig verktøy? Ja, sånn kan det være. Det gjelder 75 000. Det
er ikke en stor andel av antallet nordmenn som går på jobb, men
for de 75 000 er det naturligvis veldig viktig. Og til representanten
Ask Bakke, som viser til at hun selv ønsket seg en fast ansettelse
i helsetjenesten: For det første er det verdt å minne om at regjeringspartiene
også går imot dette på helse og omsorgsområdet, og for det andre
at vi i regjering økte antall faste ansettelser, særlig blant kvinner
i omsorgsyrker.
André N. Skjelstad (V) [17:47:34 ] : Høyre har lagt fram to
forslag. Dem kommer Venstre til å støtte når vi kommer til votering.
Det kan virke
som det er en stor høytid for mange, ikke minst for regjeringspartiene.
Det kan virke som det er høytid for SV og Rødt – de er blanke i
blikket. Det er tydelig at dette er dagen.
Vi vet vi mangler
arbeidskraft, og da er det fristende å gå innom representanten Blikra,
som sa at det var skapt et behov. Ja vel, skapt et behov, når flere,
også fra regjeringspartiene, sier tydelig at arbeidskraft er en knapphet?
Hvordan skal en da klare å håndtere dette framover? Vi vet at mange
innenfor helse – som er nødt til å ha vikarbyrå og slikt – ikke
har norsk statsborgerskap. Hvis det blir vanskeligere for dem å
komme hit og gjøre det en må gjøre innenfor helse, så opprettholder
vi ikke den type tjenester innenfor spesielt primærhelsetjenesten.
En kan lage unntak, men de unntakene vil uansett være vanskelig
når det er knapphet på arbeidskraft.
Representanten
Sundnes sier hun er glad for denne storrengjøringen – storrengjøringen
på dette, der renholdere ikke er inntatt i det unntaket som representanten
Lundteigen redegjorde for tidligere. Spørsmålet er hvordan en skal
få en type samfunn. Er det reservearbeidskraft som en del av oss
ikke klarer å se? Er det det som befinner seg innenfor Mor Norge?
Jeg er ikke så sikker på det. Jeg tror at når det gjelder den knappheten som
er innenfor byggenæringen, er det som ingen setter fingeren på,
at når det blir knapphet, så blir det selvfølgelig også dyrere.
Det regner jeg med at regjeringspartiene er fullt ut klar over,
men det vil igjen gjøre at kostnadene løper enda mer løpsk.
Det er tydeligvis
ikke så nøye, for det er som sagt høytid, det er snart jul. Posisjonspartiene,
inkludert Rødt og SV, er blanke i blikket, så det er klart at dette
er en dag for historien. Vi får tro at historien ikke varer all verdens
lenge. Nettopp den fleksibiliteten for at den yngre generasjonen
skal komme inn i arbeidsmarkedet, betyr selvfølgelig mindre, sånn
jeg hører retorikken i dag.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:50:41 ] : Høyre skriver i innstillinga
at regjeringa ikke går etter de useriøse og kriminelle. Det er jo
ikke sant. Regjeringspartiene arbeider systematisk for å gjøre lov
og forskrifter klarere, sånn at det blir færre gråsoner. Det som
kjennetegner de useriøse, er å utnytte gråsoner. Gråsoner gir urettferdige
konkurransevilkår og ødelegger enormt for de seriøse, eksempelvis
håndverksbedriftene med direkte fast ansatte og lærlinger. Det skal
ikke være noen som helst tvil om at regjeringspartiene står på samme
side som disse, eksempelvis håndverksbedriftene, og arbeider for
å bedre deres konkurransevilkår i markedet. Det er det som må være
kjernen i det som er vårt alternativ til det som har utviklet seg
på 2000-tallet.
Når det gjelder
kriminelle aktører som bryter loven, er det også viktig å være klar
på at vi må ha et lovverk som stopper det som folk mener er feil,
det som folk mener er kriminelt. Det lovverket må være så enkelt
at alle parter forstår spillereglene, at en ikke trenger å være
jurist for det. En vet intuitivt hva som er lov, og hva som ikke
er lov, og det krever en bedre oppfølging fra Arbeidstilsynet med
nødvendige hjemler til tilsyn og pålegg.
På alle disse
områdene, enten det gjelder innstramminger, de useriøse eller arbeidet
mot de kriminelle, har Høyre vært en bremsekloss på tross av at
en gir inntrykk av det motsatte. Vi har i innstillinga ganske nøyaktig gått
igjennom hva som har skjedd i bemanningssaken, og der kan folk lese
sjøl og se hva som har vært Høyres holdning til disse spørsmålene,
dessverre. Jeg er glad for at representanten Asheim har balanserte
innlegg og viser en annen kultur enn det som har vært toneangivende
fra Høyre.
Så var det representanten
Molberg, som spurte: Hvordan kan en få sesongarbeidere i landbruket
på lovlig måte når en ikke kan bruke bemanningsselskaper? Svaret
er veldig enkelt. Det er at den enkelte gårdbruker ansetter midlertidig
etter arbeidsmiljøloven § 14-9 andre ledd bokstav a. Det er den
helt opplagte løsningen. Det er det vi har som regler for nettopp
sånne sesongarbeidsplasser. Representanten Molberg sier også at
vi har lite næringsvennlig politikk. Nei, direkte ansettelser gir rettferdig
konkurranse. Det fører til at selskaper som har direkte ansettelser
og lærlinger, får et fortrinn, og det skal vi styrke videre framover,
for det er helt nødvendig for å få et sunnere nærings- og arbeidsliv.
Bård Hoksrud (FrP) [17:54:01 ] : Det er noen spennende og interessante
debatter vi har vært igjennom den siste uken. Forrige uke opplevde
vi en statsråd som jublet og koste seg over at man la ned arbeidsplasser hos
private som drev innenfor fritt behandlingsvalg. Og her opplever
jeg representanter for regjeringspartiene som er like glade i dag,
selv om man skal sende mange tusen ansatte innenfor bemanningsbransjen
ut i arbeidsledighet – som kan bli konsekvensen av denne politikken.
Når det gjelder
den omtalen som enkelte har fra denne talerstolen, om private og
de som prøver å hjelpe til og bidra, og som kaller det tull og sier
at vi ikke trenger dem, som representanten fra Rødt sa fra denne
talerstolen, blir jeg ganske provosert. Jeg tror man har glemt at vi
har vært gjennom en pandemi. Hvis vi ikke hadde hatt det private
næringslivet som kunne være med og bidra, sørge for å få folk til
å stille i kommunene rundt omkring i landet, stille i sykehusene
rundt omkring i landet, hadde hele helsevesenet knelt under de to
årene med pandemi. Da blir det ganske spesielt å høre på dette fra denne
talerstolen.
Jeg tror faktisk
man bør ta seg en tur ut på utsiden av dette huset og prate med
en del av de menneskene som har en genuin interesse for å være med
og bidra. Man må av og til bygge opp kapasitet, og man må bygge
ned kapasitet. Når man står på denne talerstolen og prater om offentlig
sektor – 131 av ordførerne er fra Senterpartiet, SV har 6 og Arbeiderpartiet
144 – og om at man må sørge for å få heltidskultur og sørge for
at folk får heltidsstillinger i kommuner og fylkeskommuner osv.,
ja, da må de gå hjem og forteller partifellene sine at de må sørge
for å få på plass dette, sånn at man får heltidsstillinger. Det
er ikke sånn at fordi man tar bort bemanningsbyråene, eller at man
går til angrep på alle som ikke er offentlig ansatte, og som driver
innenfor rekruttering og i bemanningssektoren, får man heltidsstillinger.
Det er jo ikke sånn. I min hjemkommune, når det er trøbbel og man ikke
klarer å levere tjenestene selv: Hvem ringer man da? Jo, man ringer
et privat bemanningsbyrå som kan komme og hjelpe til og sørge for
at man får kompetansen inn i den perioden man trenger den. For det
er ikke sånn at man kan ha all kompetanse i alle kommuner. Da må
man faktisk bruke noen andre eller leie inn.
Det er dét som
er spesielt i disse debattene her. Jeg skjønner at denne regjeringen
ikke er så opptatt av det. Veldig mange av dem som er innleid, er
folk som kommer fra andre land for å jobbe i en periode, f.eks.
i et veiprosjekt eller andre typer ting. Nå har vi en regjering som
ikke vil bygge så mye vei lenger. De vil ikke at vi skal gjøre så
mye lenger, og da er det kanskje ikke noe problem. Men de som jobber
med dette, ønsker at vi skal bygge mer infrastruktur, ønsker at
vi skal sørge for å bygge nye sykehusbygg osv. som denne regjeringen
ikke vil ha – de vil ikke bygge nye veier, de vil ikke bygge like
mye jernbane, og da er det kanskje ikke behov for folk.
Jeg tror alle
skjønner at vi trenger å ha en miks, vi trenger å ha innleie på
enkelte områder, og derfor er det trist å høre på representanter
fra de rød-grønne partiene på denne talerstolen.
Erlend Svardal Bøe (H) [17:57:15 ] : En skal følge ganske dårlig
med i norsk helsedebatt hvis en ikke har fått med seg at den gjennomgående
og største utfordringer framover er om vi har nok helsepersonell.
Oslo Economics presenterte på vegne av Sykepleierforbundet i august
i år nedslående tall om differansen mellom planlagt og faktisk bemanning
i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Særlig foruroligende
er det at undersøkelsen viste at avvik i bemanningen blant sykepleiere
og helsefagarbeidere i stor grad dekkes av ufaglærte. Det går i
ytterste konsekvens på pasientsikkerheten løs og etterlater det
autoriserte helsepersonellet på jobb med enda tyngre ansvar.
Jeg blir ikke
særlig imponert over å lese merknadene til SV og Rødt i denne saken.
Det er ingen erkjennelse å spore av at den offentlig eide helsetjenesten
sliter med å sikre heltidskultur og har turnuser og arbeidsbelastning
det er krevende å leve med for det ansatte helsepersonellet, og
at det er dette som skaper behovet for innleie av personell, ikke
at det finnes bemanningsbyråer. I stedet for å drøfte årsakene til
personellmangelen velger man å problematisere noen enkeltstående
tilfeller av innleie og arbeidsbetingelser. Hvordan tror SV og Rødt at
det er mulig for en avdelingsleder på en hvilken som helst sengepost
å kunne gå hjem fra jobb på ettermiddagen eller før helg dersom
det ikke er mulig å dekke ledige vakter med vikarer?
Å forby bemanningsbyråene
er ikke løsningen på de store bemanningsutfordringene vi har i norsk
helsetjeneste. Det er ingen av oss som ønsker utstrakt bruk av vikarer.
Det kan true kontinuiteten og pasientsikkerheten at det ikke er
det ordinære personellet som fyller vaktene. Men for å løse dette
må vi faktisk finne ut hvordan vi skal bruke de menneskelige ressursene
bedre i norsk helsetjeneste. Som en del av det må vi sikre at flest mulig
jobber heltid. Hovedregelen i norsk arbeidsliv skal være faste og
hele stillinger. Det ligger mange årsverk i å bruke de utdannede
kloke hodene vi har, fullt ut. Vi må sikre bedre oppgavedeling mellom
helsepersonell enn det vi har i dag når vi f.eks. snakker om arbeidsmiljøloven,
som ikke er skapt for en helsetjeneste med drift 24 timer i døgnet
hver dag, hele året.
Heldigvis er
Stortinget i dag for et unntak for helsepersonell, selv om det er
mer begrenset enn det Høyre foreslår, for helsepersonell på jobb
er avhengig av støttepersonell rundt seg for å utføre og kunne gi
god pasientbehandling. Et unntak løser ingen av de store utfordringene,
det er en slags kortvarig løsning på et mye større problem, nemlig
hvordan vi skal sikre kontinuitet og godt arbeidsmiljø for arbeidsstyrken
i helsesektoren i årene framover. Det er viktig for å skape trygghet
for at vi har god pasientbehandling i landet vårt.
Eivind Drivenes (Sp) [18:00:25 ] : Trygghet for ansatte og
forutsigbarhet for bedrifter er jo det det handler om i denne saken.
Det er fortsatt lov å leie inn, men det må gjøres litt annerledes.
Det er lov å samarbeide, og det finnes alltid løsninger. Utfordringer
er til for løses.
Det snakkes om
mistro og at noen få ødelegger for mange. Ja, det kan godt være
at det er noen få som ødelegger for mange. Det er ikke mistillit
og mistro fra regjeringspartiene, men noen har dessverre utnyttet
og skvist andre, noen skviser andre og tjener grovt på andres skvis.
Det er ikke like greit alltid å måtte være den som står med luen
i hånden for å få lov til å jobbe og blir skvist når det er arbeid
hos bemanningsbyrået.
Det har dessverre
vært veldig mange triste medieoppslag de senere årene om personell
fra bemanningsbyråer, utleiebransjen, som har blitt utnyttet. Det
er ikke gøy å se at hytta på fjellet har blitt bygd av folk som
ikke har hatt gode arbeidsvilkår og ikke blitt tatt godt vare på.
Hoksrud sier
noe om sykepleiermangelen og om hvordan det har vært under pandemien.
Da jeg fulgte med fra lokalpolitikken, ble det gjort mange unntak
under hele pandemien òg for helsevesenet. Jeg er lokalpolitiker
samtidig. Jeg leder administrasjonsutvalget i Vennesla. Når Hoksrud
sier at Senterpartiet må gå tilbake til lokalpolitikerne og si at
de må ordne opp, tror jeg han har litt dårlige erfaringer. Det er
tydeligvis lenge siden han har vært i lokalpolitikken. I lokalpolitikken
i Vennesla har vi hatt heltidskultur. Vi har hatt mange flere heltidsstillinger
– faktisk også med vedtak sammen med Fremskrittspartiet. Jeg tror
kanskje Hoksrud må ut og se på hvordan det foregår lokalt.
Det er sagt mye
i salen i dag, og jeg skal ikke dra det lenger, men det er nå på
høy tid med litt julerengjøring i denne bransjen.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Alfred Jens Bjørlo (V) [18:02:53 ] : Sist månad blei det offentleggjort
ei undersøking som syner at over 80 pst. av norske bedrifter meiner
regjeringa fører ein politikk som i liten eller svært liten grad
tek omsyn til deira behov. Berre 3 pst. av norske bedrifter – eit
tal som er lågare enn til og med det Senterpartiet eller Venstre
har fått på noka meiningsmåling det siste året – opplever at dei
i stor grad blir lytta til. Det gjeld ikkje berre den saka vi har
oppe i dag, som har ført til det, men det er summen av den politikken
denne regjeringa fører. Næringslivet, mangfaldet av små og store
bedrifter rundt om i landet, ser rett og slett ikkje ut til å bli høyrde,
tekne på alvor eller tekne med på prosessen på ein seriøs måte av
den regjeringa vi har fått ved roret no.
Eg høyrer mykje
frå denne talarstolen i dag, og det blir gjenteke dette med storreingjering
i norsk arbeidsliv, altså at vi har eit så skittent arbeidsliv i
Noreg at det ikkje berre må vaskast litt i krokane, men det må til
ein total nedvask. Ein snakkar om å snu maktforholda i eit arbeidsliv
og eit samfunn som eg trur er eit av dei samfunna som har kome lengst
i verda når det gjeld å ha eit godt, stabilt trepartssamarbeid,
som er prega av gjensidig tillit, grundige og gode prosessar og
eit nært samarbeid mellom staten, arbeidstakarsida og arbeidsgjevarsida.
Som mange også sikkert vil hugse: Vi skal ikkje mange månader tilbake
i tid før alle dei store arbeidsgjevarorganisasjonane gjekk ut samla
og tok avstand frå måten statsministeren og regjeringa omtala norsk
arbeidsliv på, som noko skittent som må storreingjerast.
Det er gjort
grundig greie for av andre talarar før meg kvifor Venstre går imot
den ytterlegare innstramminga i arbeidsmiljølova som eit fleirtal
vil innføre her i dag. Eg skal ikkje gjenta alle argumenta rundt
det, men eg vil presisere at det som no blir gjort, i særleg grad
går ut over dei små bedriftene. Det går i særleg grad ut over ein
del bransjar som ikkje har gode vener i dei partia som no sit i
regjering – i reiselivsbransjen, i kulturlivet, i brei forstand
utover heile landet. Dette er dei bransjane som er prega av mange
småbedrifter, gjerne lokalt eigde bedrifter. Det er der konsekvensane
vil bli størst. Det er for meg uforståeleg at dette framlegget blir
banka igjennom i dag, når det kjem så tydeleg fram i høyringsrunden
at dette er for dårleg utgreidd. Tidlegare innstrammingar har ikkje
fått lov til å verke. Dette er eit nytt døme på ei regjering som
ikkje tek norsk næringsliv på alvor.
Karianne B. Bråthen (A) [18:06:13 ] : Hvorfor det er sånn at
man leier inn selv om det koster mer, var Asheim inne på, og burde
vi ikke gå ut og snakke med folk, spør Hoksrud. Det spørs jo på
hvem man snakker med, hvilket svar man får.
For noen år siden
var jeg så heldig å få være tilhører på et kurs som handlet om helsefremmende
ledelse. Det ble illustrert med en elv der mange datt uti, og lenger ned
i elven begynte man å redde dem opp. Så bygde man sykehus og begynte
å ta dem imot, men det var ingen som spurte seg: Hvor i elven er
det de detter? Hvor skal vi egentlig sette inn støtet? Litt av det
samme opplever vi når det gjelder bemanningsbyråer. En eller annen
plass på veien har vi faktisk sviktet, når det er blitt sånn at
vi må opprette bemanningsbyrå for at folk skal ha en jobb og for
å kunne levere tjenester.
Vi må starte
en plass, og denne saken henger så tett i hop med heltidsstillingsproblematikken,
som Trine Lise Sundnes også var inne på. Det er nemlig ungdommen
vår som betaler prisen for at vi ikke kan tilby hele, faste stillinger,
og de blir skvist ut av arbeidslivet fordi vi ønsker å ha byggeprosjekter
hvor vi har innleide folk. Det koster nemlig for byggebransjen å
ha lærlinger, være seriøs og legge til rette for gode arbeidsvilkår.
Det koster, og det er våre ungdommer som må bære den byrden når vi
ikke gjør noe med det. Selvfølgelig vil det berøre noen at vi nå
setter strengere krav, men en gang må vi begynne å gjøre det.
Vi vet at på
helseområdet henger kvaliteten nøye sammen med faste, hele stillinger
og hvem som leverer tjenestene. Da er vi nødt til å ta grep. Asheim
sier: Hvorfor leier man inn når det er så dyrt? Jo, fordi vi har
kommet i en situasjon der folk har valgt å være i et bemanningsbyrå
istedenfor å søke seg til hele, faste stillinger i f.eks. et sykehus.
Der er nemlig problemet at de ikke får tak i folk. Dem de får tak
i, får de tak i gjennom bemanningsbyrå.
En plass må vi
starte, og i dag er dagen hvor vi begynner å skjerpe inn på det,
at vi tar hensyn til kvaliteten på det som skal gjøres, og at vi
tar hensyn til våre ungdommer som skal ut i arbeidslivet. Det fortjener
de nemlig.
Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [18:09:25 ] : Det gjør meg litt
trist når jeg hører hvordan enkelte på venstresiden omtaler arbeidsgiverne.
Hva hadde norske arbeidstakere vært uten gode arbeidsgivere?
Det blir brukt
ord som julevask og storrengjøring. Ja, for et par dager siden prøvde
jeg meg på å hjelpe fruen med litt husvask, og jeg fikk en streng
formaning om ikke å ha for mye vann på parketten. Det er nettopp
det KS og NHO har fått i sine høringssvar også: Vær forsiktig med
hva dere gjør, så dere ikke ødelegger det gode, sunne norske arbeidslivet.
Er problemet
så stort som enkelte vil ha det til? Nei. Jeg vil si at det er en
massiv erindringsforskyvning. Bemanningsbransjen og midlertidighet
er en svært liten andel av vårt arbeidsliv. Den største brukeren
er det offentlige, og det er vel derfor KS har ytret seg som de
har gjort. SVs Kirsti Bergstø sa det helt korrekt: Det var politisk
tuftet. Ja, det er politisk tuftet fra venstresiden. Det er et knefall
for LO. Det er ideologi som trumfes igjennom på bekostning av sunn
fornuft.
Det ble i 2019
gjennomført endringer som man burde ha gitt tid til å virke på en
god måte før man setter i verk ytterligere tiltak. Det er mange
som jobber i bemanningsbransjen, som har et ønske om å være der,
fordi det passer deres arbeidssituasjon – det kan være studenter
eller ungdom som har behov for å fylle opp cv-en sin med forskjellige
typer jobb – men i denne sal høres det ut som det er styggedommen
selv. Det er faktisk en del av et ordnet arbeidsliv vi har hatt
i Norge. Det er ikke slik at det bare er useriøse aktører.
Det gjør meg
trist, rett og slett, at man gir så lite «credit» til det norske
bemanningsbyråer har bidratt med. Hvis man husker litt tilbake i
koronapandemien, så man også at til og med det offentlige, gjennom
Helsedirektoratet etc., var ute hos bemanningsbransjen og fikk sine tjenester
dekket. Slik er det. Det er ikke et stort problem i norsk arbeidsliv.
Det er en massiv erindringsforskyvning.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:12:23 ] : Representanten Henrik
Asheim hadde et veldig interessant innlegg her tidligere. Han sa
at bruk av arbeidsfolk fra bemanningsbyrå ville koste mer. Han sluttet
seg til det som Arbeiderpartiet og Senterpartiet skriver i innstillinga.
Det er helt korrekt, for når en skal likebehandle bemanningsfolk
med egne ansatte, altså gi samme lønns- og arbeidsvilkår, pensjoner
og ytelser som til egne ansatte, pluss at bemanningsselskapet skal
tjene penger på å leie ut folka, vil det bli dyrere for bedriftene
å bruke bemanningsfolk.
Når vi imidlertid
har fått den store diskusjonen om bemanningsfolk, skyldes ikke det
at det har vært sånn bestandig, for å si det diplomatisk. Det har
ikke i alle tilfeller vært sånn at bemanningsfolk har vært dyrere
enn egne ansatte. Det er årsaken til at en i en del bransjer har fått
en konkurransesituasjon på arbeidsmarkedet som er sånn at bemanningsfolk
har medvirket til å presse lønns- og arbeidsvilkår nedover, til
stor frustrasjon for både arbeidsgivere og ansatte.
Nå får vi strengere
regler for bruk av bemanningsfolk, men det som er det aller viktigste,
er at hvis Asheim og Arbeiderpartiet og Senterpartiet er enige om
å legge til rette for at bruk av bemanningsfolk skal praktiseres, kontrolleres
og reguleres slik at det blir dyrere, vil markedet ordne opp i større
grad, sånn at det ikke blir så mange bemanningsfolk. Da vil det
bare være når det er en ekstraordinær situasjon, altså en sikkerhetsventil.
Ellers synes
jeg at et av de mest interessante innleggene var innlegget til Steinar
Krogstad, som gikk tilbake til Blaalid-utvalget, hvor temaet var
vikarer og spesialkompetanse. Temaet den gangen var ikke å erstatte
vanlige jobber med fast ansatte bemanningsfolk. Krogstad sa også
at han ikke så for seg EUs østutvidelse. Her har vi noe helt grunnleggende
og viktig: Ved EUs østutvidelse og den ukontrollerte arbeidsinnvandringen
fikk vi ikke lenger et nordisk arbeidsmarked, men et EØS-arbeidsmarked.
Det førte til at situasjonen ble ganske annerledes. Når en da kombinerte
det med EUs vikarbyrådirektiv, som la opp til at en skal ha ukontrollert
bevegelse over landegrensene, la en grunnlaget for den situasjonen
vi er i, og som vi nå møysommelig forsøker å stramme til igjen,
sånn at vi nok engang får på plass den norske arbeidslivsmodellen.
Seher Aydar (R) [18:15:38 ] : Jeg har tenkt å starte med å
sitere lederen i Norsk Sykepleierforbund, som i dag kommenterer
at kommunene og helseforetakene til sammen bruker over 2 mrd. kr
på innleie. Hun sier:
Det er en enorm kostnad i forhold
til fast ansatte, både for pasienttrygghet og for kontinuitet i pleie,
som er helt annerledes med fast ansatte.
Jeg mener vi
skal ta det på alvor. Vi skal ta på alvor at alle fagforeninger
som er berørt, er imot dette unntaket, fordi de representerer de
ansatte som jobber på gulvet, som ser forskjellen og hva det betyr
å ha god grunnbemanning versus å lene seg på innleie.
Representanten
fra Fremskrittspartiet nevnte pandemien. Pandemien er på mange måter
et godt eksempel på at det å lene seg på innleie er dårlig helseberedskap,
for på det tidspunktet grensene ble stengt og vi ikke kunne få innleide
fra andre land, sto faktisk helsetjenesten overfor en større krise,
fordi vi hadde lent oss på innleie fra utlandet istedenfor å ha
bedre grunnbemanning.
Det er ikke bemanningsbyråene
som skaper helsepersonell. De blir utdannet i det offentlige. Så
melder private bemanningsbyråer seg på helsekonferanser, får tak
i deltakerlister og begynner å ringe rundt for å rekruttere folk.
Det er en useriøs bransje som skader helsevesenet vårt. Det er realiteten.
Løsningen er likevel ikke bare å si at vi ikke skal ha bemanningsbransjen,
punktum. Løsningen er f.eks. å satse på bemanningsenheter, bedre
grunnbemanning og gode arbeidsvilkår. Det finnes i dag bemanningsenheter
på flere sykehus flere steder, men de er for få, de er for små,
og de finnes ikke overalt. Det må vi satse på.
Vi som er imot
bemanningsbransjen, er ikke imot at man skal ha vikarer, eller at
man skal prøve å tette de hullene som finnes, tvert imot, men vi
mener at det er det offentliges oppgave å gjøre det. Man kan ikke
lene seg på kommersielle bemanningsbyråer som tjener enormt med
penger på å rekruttere fast helsepersonell fra sykehusene våre,
for så å selge dem tilbake til sykehusene og tjene penger på det.
Det mener jeg at vi ikke har råd til, spesielt i en tid da både
kommunehelsetjenesten og sykehusene har stramme budsjetter og sliter med
å få tak i folk. Da må vi heller satse på god grunnbemanning og
offentlige bemanningsenheter.
Mímir Kristjánsson (R) [18:18:30 ] : Det er litt underlig å
høre på det stormløpet som kommer fra høyresiden i denne debatten,
for det er, som representanten Kirsti Bergstø også var inne på tidligere,
to veldig forskjellige utgaver av bemanningsbransjen vi møter i hvert
eneste innlegg fra midten av midtstreken og ut til høyre i denne
debatten.
På den ene siden
er det en svært liten del av arbeidslivet, det er å sparke inn verdens
største og – antar jeg – verdens mest åpne dør å si at faste hele
stillinger er hovedregelen i norsk arbeidsliv, for sånn er det jo
allerede. Det er ikke måte på hvor liten, uskyldig og ubetydelig denne
bransjen er med én gang vi skal snakke om den bransjens utfordringer
i norsk arbeidsliv, eller hvordan den truer fast ansatte, og at
den bidrar til å fortrenge faste ansettelser.
På den andre
siden er det ikke måte på hva vi i Norge ikke ville fått til uten
bemanningsbransjen. Ifølge representanten Hoksrud ville vi ikke
klart å bygge skoler, sykehus, veier eller jernbane uten bemanningsbransjen. Vi
ville ikke klart å drive helsevesenet i bare noen få dager uten
bemanningsbransjen. Vi vil dermed få massearbeidsløyse i landet,
små og mellomstore bedrifter må legges ned, nesten alle sammen,
og ikke minst vil distriktene så å si gå til grunne. Skal denne
lille bransjen, som er så unnselig og liten, virkelig stå for omtrent
absolutt alt arbeid som foregår i Norge som er positivt? Det er
i så fall en fornærmelse mot alle fast ansatte i dette landet. For
hva er det de driver med, hvis det bare er denne bitte lille andelen
av innleide som gjør absolutt alt viktig arbeid som fins?
Så blir vi stadig
spurt om vi har snakket med noen, og det er her vi skiller lag,
for gjentatte ganger får man høre at man har snakket med arbeidsgivere,
man har snakket med bedrifter, og man har snakket med bemanningsbyråer.
Så kommer representantene fra venstresiden opp, og vi har også snakket
med noen, verdiskapere, folk som er der ute i virkeligheten, folk
som er utenfor denne salen. Ja, vi har snakket med fagforeningene,
vi har snakket med Fellesforbundet, som vil avvikle bemanningsbransjen
i sin nåværende form, gå enda lenger enn regjeringen. Når vi snakker
om hvordan man skal løse bemanningskrisen i helsevesenet, har vi
valgt å høre på Fagforbundet, på Sykepleierforbundet, på dem som
står for bemanningen, på dem som virkelig kjenner virkeligheten
der ute, både i kommunene og på sykehusene.
Når vi er opptatt
av dette, er det ikke minst fordi vi har snakket med mange av dem
som jobber i bemanningsbransjen. Når byggeforeningen i Oslo har
gjort undersøkelser blant dem som er ansatt i bemanningsbyråer,
sier størsteparten av dem at de ønsker seg å jobbe fast i den bedriften
som skal bygge. Det er grunnlaget, for vi velger å høre på alle
disse verdiskaperne. Det er grunnlaget for at vi i dag legger til
rette for at det skal bli mer fast arbeid og mindre innleie i det
norske arbeidslivet.
Tuva Moflag (A) [18:21:41 ] : Flere av Høyres representanter
peker på det store antallet som står utenfor arbeidslivet i dag.
Ja, det er langt flere som står utenfor arbeidslivet enn antallet
ledige stillinger vi har. De samme representantene peker på bemanningsselskapene som
en løsning på dette. Jeg må derfor minne Høyres representanter om
at de har styrt landet i åtte år – med dagens regelverk for bemanningsselskapene.
Likevel mangler norske virksomheter over 70 000 arbeidstakere.
Det er et kompetansegap
mellom det bedriftene har behov for, og den kompetansen de ledige
har. Dette kompetansegapet snakker også Høyre om i mange ulike sammenhenger,
men dette er et kompetansegap som regjeringen Solberg ikke klarte
å tette. Kompetanse skal vi bygge og videreutvikle gjennom hele
livet, i utdanningsinstitusjonene og på arbeidsplassene. Vi skal
sikre rekruttering og kompetanse ved å gjøre arbeidsplassene attraktive
for ungdom som skal velge yrkesvei nå, og vi vet at arbeidsplassene
investerer mer i de ansatte som er fast ansatt og jobber i virksomheten
til vanlig.
Vi så en dobling
av antallet unge uføre under den forrige regjeringen. Det er en
trend vi må snu. Høyreregjeringens politikk for arbeidsavklaringspengemottakere
bidro også til at folk ble avklart som uføre selv om mer tid kunne
ha hjulpet dem inn i arbeidslivet.
For Arbeiderpartiet
er arbeid til alle jobb nummer én. Derfor vil vi se utdanning, arbeid
og helse i en bredere sammenheng.
Det er helsehjelp
og kvalifikasjoner som er det viktigste for å få flere i jobb. Det
er det som er det viktigste for å sikre kvalifiserte arbeidstakere
til de 70 000 ledige jobbene. Med den nye ungdomsgarantien er vi
godt i gang dette arbeidet.
Erlend Larsen (H) [18:24:12 ] : De røde partiene på Stortinget
kan vedta forbud mot innleie av arbeidsfolk til midlertidig arbeid,
men Stortinget kan ikke forby sesongvariasjoner. Svært mange bransjer
er styrt av sesonger. Landbruk og fiske er to eksempler, men også matindustrien
blir styrt av de samme sesongene. Norske verft er avhengig av å
kunne opp- eller nedbemanne dersom de skal være med på internasjonale
anbud om å bygge skip. Reiselivsbransjen og kultursektoren er andre
eksempler, noe vi ser nå i julebordsesongen.
Det er mange
bedrifter der ute som må ta oppdrag når det finnes oppdrag. I perioder
er det mange bransjer som må kunne bemanne opp eller ned på kort
tid. Det må være mulig for næringslivet å leie inn arbeidskraft for
å ta produksjonstoppene. Det forundrer meg at Senterpartiet er mot
innleie. Landbruket er helt avhengig av innleie. I denne saken trumfer
de røde partiene ideologi foran hensynet til norske bedrifter og
arbeidsplasser.
Næringslivet
er internasjonalt. Skal Norge få tilstrekkelig med skatteinntekter,
må næringslivet ha forutsigbare og konkurransedyktige betingelser.
Nekter vi næringslivet muligheten til å leie inn arbeidsfolk, må bedriftene
enten la være å levere inn anbud på større jobber, noe som hindrer
dem fra å vokse og skape sikre arbeidsplasser, eller så vil bedriftene
kreve høyere betaling for de samme jobbene for å sikre økonomien
til nedgangstider. Forslaget om å forby innleie kan med andre ord
føre til prisstigning i enkelte bransjer, ikke minst innenfor byggebransjen.
Vanlige folk trenger ikke økte priser på leiligheter.
Det kan se ut
som om denne regjeringens hovedmål er å ramme næringslivet så hardt
som mulig. Når de rammer næringslivet, rammer de også arbeidsplassene til
folk. Da rammer de folks behov for en trygg arbeidsplass.
Veldig mange
av oss har vært avhengig av bemanningsbyråer for å få en plass i
arbeidslivet. Veiene inn er mangfoldige. Også folk med hull i cv-en
eller folk som ikke har gjort det så bra på skolen, må få en mulighet
til å vise arbeidsgivere at de duger. For mange av disse er arbeidsledighet
det eneste alternativet til bemanningsbransjen. Når bemanningsbyråer
som Manpower kan fortelle at så mange som 40 pst. av dem som leies
ut, får tilbud om fast jobb hos bedriftene de er leid ut til, bør det
være et godt eksempel på hvor viktig denne bransjen er som døråpner
for mange mennesker.
Hovedregelen
i norsk arbeidsliv skal være hele og faste stillinger. Det er heldigvis
også tilfellet i Norge. Mange bedrifter melder at de ikke kommer
til å ansette flere, men at de nye reglene vil føre til flere i
midlertidige ansettelser, deltidsansettelser, permitteringer og
nedbemanninger. Jeg tror ikke midlertidige ansettelser vil være
noe tryggere eller bedre for arbeidsfolk. Det gjør i hvert fall
ikke arbeidslivet mer seriøst enn at folk kan fortsette å være fast
ansatt i et bemanningsbyrå.
Da Høyre var
i regjering, ble det gjennomført en rekke innstramminger for bemanningsbransjen,
innstramminger som tok bedre vare på arbeidsfolkene. Det ble ikke
lenger lov å ha fast ansatte som gikk uten lønn mellom oppdragene,
bemanningsbransjen måtte sikre dem lønn i venteperioden. Det ble
også begrensede muligheter til å avtale tidsbegrenset innleie av
ansatte. Regelendringene som ble gjort, tok hensyn til både arbeidsfolks
rettigheter og næringslivets behov for å opp- og nedbemanne, slik
at de kunne fortsette å levere tjenester på områder med store sesongvariasjoner.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [18:27:25 ] : Det siste halvannet
året har det gått framover med betydelig kraft i norsk arbeidsliv,
og mange titalls tusen personer i Norge har fått økt økonomisk trygghet.
Blant disse er Roger Halsnes på 48 år som jobber i industrien, det
er Suliman Kara på 52 år fra Drammen, og det er Bjørn Roar Magnussen,
som kun er til 23 år, men allikevel allerede har rukket å stå utenfor
arbeidslivet i flere år – mye lenger enn han ønsket. Hvorfor er
det sånn at det nå det siste halvannet året har blitt så mange flere
som har blitt inkludert? Jo, det handler om de overordnete størrelsene i
økonomien vår, som nå gjør det mulig for arbeidsgivere å gi sjansen
til folk som tidligere har blitt støtt ut. Det er i stor grad drivkraften
som nå virker positivt, og som denne regjeringen griper med begge
hendene for å sørge for at disse personene, Roger, Suliman og Bjørn
Roar, kan få faste ansettelser i stedet for å bli en kasteball med midlertidighet
de neste årene.
Det er et paradoks
at vi nå, det siste halvannet året, har bedre resultater enn noen
gang på inkludering i norsk arbeidsliv. Og så skal det være bemanningsbransjen
som visstnok skal være saligheten for å få flere inn i arbeid. Da
gjelder det å se på hva som var resultatene under Erna Solberg.
Hvis det hadde vært like stor arbeidsdeltakelse i Norge i 2019,
altså før koronaen startet, og før nedstengningstiltakene ble satt
inn, skulle det vært 140 000 flere personer i arbeid hvis Solberg
skulle vært på samme nivå som Støre. 140 000 – det er resultatene. Resultatene
er det som teller, ikke mange krumspring og retorikk fra denne talerstolen.
Så lurte representanten
Hoksrud på om det finnes en arbeidskraftreserve. Ja, det gjør det,
det er akkurat det det gjør. Dette var Ida Wolden Bache og Hans
Christian Holte innom på Arendalsuka da de presenterte utsiktene
for norsk arbeidsliv. Det er jo den reserven som gjør at det blir
så mye lettere å komme inn i arbeid og få lærlingkontrakter – når
vi setter ut og bort den gammeldagse innleiestrategien, gjemmer
den vekk, og lar faste ansettelser og lærlingstrategien skinne i
det sosiale samfunnet vi skal ha.
Hva er det egentlig
vi diskuterer i dag? Det vi egentlig har en debatt om i denne salen,
er rett og slett: Hva er verdien av arbeidsinnsatsen til folk? Så
enkelt er det. Vi har nå en sosial og demokratisk side som sier
at verdien av dem som gjør praktisk arbeid i det norske samfunnet, skal
opp, og de skal selvfølgelig belønnes med faste stillinger og sikre
inntekter. Det er det som blir konsekvensen. Vi har de siste årene
sett at mange har blitt utstøtt fordi de laveste lønningene har
blitt for lave også i det norske samfunnet. De skal nå opp, og flere
ungdommer skal med.
Henrik Asheim (H) [18:30:38 ] : Først til siste taler, som
helt tilfeldig valgte å snakke om sysselsettingstallene i 2019 og
ikke i oktober 2021, som var da Støre-regjeringen tiltrådte. Det
var ikke slik at det var massiv arbeidsledighet og lav yrkesdeltakelse
helt til Jonas Gahr Støre ble statsminister, og plutselig kom alle
i jobb. Det er slik at Norge kom ut av en pandemi med den beste økonomiske
situasjonen og de laveste dødstallene i hele Europa. Det kan man
være raus nok til å anerkjenne.
Dette har vært
en debatt hvor mange har litt ulike innfallsvinkler, og det tror
jeg man skal ha forståelse for. Jeg er vel en av dem selv. Men det
vi snakker om, er hvilket regelverk vi skal ha for å skaffe ekstra
arbeidskraft i perioder hvor man trenger ekstra arbeidskraft, som
er mer enn det man kan ha fast ansatt. I dag har man løst det gjennom
det man kaller for bemanningsbyråer – rett og slett profesjonelle
selskaper som har mennesker ansatt til fast lønn, hvis de har en
slik avtale, og som får lønn mellom oppdrag. De skal ha de samme
arbeidsvilkårene som dem de leies ut til, og så leies de ut og dekker opp
det ekstra behovet som er i ulike deler av samfunnet på forskjellig
tidspunkt. Nå strammes dette betydelig inn. Vi kommer til å få se
effektene gjennom året som går, hvordan dette faktisk slår ut.
Sannheten er
at de store industribedriftene som har tariffavtale, sannsynligvis
kommer til å bli enige med sine tillitsvalgte ganske raskt om å
leie inn akkurat som før. De som kommer til å få utfordringene,
er særlig de mindre bedriftene der de ansatte har valgt å ikke ha
tariffavtale, f.eks. fordi de har en bedre pensjonsavtale med sine
arbeidsgivere. Hva skal de da gjøre? Fra Høyres side mener vi at
da er det bedre med de reguleringene vi har – at man benytter seg
av selskaper man er fast ansatt i, har fast lønn i, og der man leies
ut på gode vilkår.
Regjeringen ramser
selv opp hva de mener at man i stedet bør gjøre. De mener at man
i stedet bør permittere de ansatte i lengre perioder, at man i stedet
bør bruke langt mer overtid, eller at man midlertidig kan ansette mennesker
i stillinger man trenger for ekstra arbeidskraft. Er det bedre for
de ansatte? Er det bedre for de ansatte å være permittert i flere
måneder i jobben de har, til en langt lavere kompensasjon av lønnen,
enn det å være fast ansatt i et annet selskap som faktisk leier
dem ut til de ulike behovene som er?
Representanten
Lundteigen stilte meg et slags spørsmål – om jeg var enig i at det
koster mer å leie inn enn å ansette noen fast. Det er jo et faktum.
Det er et faktum som også ble presisert i høringen vi hadde i komiteen,
at det er dyrere. Det var et argument som ble brukt fra dem som
er mot regelverket, for de sa at det er ikke slik at vi tjener penger
på å leie inn, men vi trenger ekstra folk i perioder, og da er det
en god måte for oss å skaffe arbeidskraften på.
Helt til slutt:
Representanten Kristjánsson spurte om det virkelig er slik at en
så liten sektor kan bety så mye. – Ja, for dem som trenger ekstra
folk i perioder, betyr de faktisk så mye.
Presidenten
[18:33:40 ]: Representanten André N. Skjelstad har hatt ordet
to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa
til 1 minutt.
André N. Skjelstad (V) [18:33:54 ] : Venstre kommer til å stemme
for forslag nr. 5, fra Fremskrittspartiet. – Da har vi lagt det
på bordet.
Kristjánsson
er tydelig i sine innlegg. Han sier at dette er unnselig, smått
og lite. Det er så smått at det ikke er til å bry seg om – de 75 000
som jobber innenfor denne sektoren. Forrige taler viste godt behovet,
men for Rødt er dette mindreverdig, de som jobber der. Men de er
jo like mye verdiskapere, de som jobber innenfor bemanningsbransjen.
Jeg lurer på
hvilke aviser Nils Kristen Sandtrøen leser, om de avisene er fra
2019. Det kan i hvert fall ikke være dagens aviser, for det står
ikke til troende. Jeg leser i hvert fall noe helt annet i avisene
enn at ting står så godt til. Men det er klart – Sandtrøen må gjerne
lese aviser fra 2019.
Morten Stordalen (FrP) [18:35:07 ] : Som Henrik Asheim helt
riktig sa, har det vi sier, litt forskjellig fortegn, og det er
forskjellig hva vi er opptatt av i denne debatten. Siden jeg er
Vestfold-representant, er jeg veldig opptatt av det jeg nevnte i
mitt forrige innlegg. Jeg savner et svar fra regjeringspartiene
og statsråden som kan gi meg en veldig god begrunnelse for hvorfor
man plukker ut et geografisk avgrenset område – Vestfold, det tidligere
fylket – der man ikke skal kunne leie inn i byggebransjen. Det eneste
jeg hører regjeringspartiene si, er at det er bedre å ansette i
bedrift. De bedriftene jeg snakket om, er små og mellomstore, de
aller fleste. Under spesielle situasjoner med større oppdrag, større
anbud i byggebransjen, har de ikke råd til å ansette, for de har
normalt ikke så store oppdrag. Det har jeg ikke fått noe godt svar
på, annet enn at man sier at man får heller ansette fast.
Det imponerer
meg ikke at Arbeiderpartiets representanter nevner en fem–seks navn
i salen i dag på noen som nå vil få jobb. Det er da ingenting kontra
alle dem som nå jobber i disse byråene, er fast ansatt på heltid, med
ordnede arbeidsvilkår, og som nå ikke skal få lov lenger. De bedriftene
som har behov for å leie inn noen måneder, skal ikke få lov til
det lenger fordi man tilfeldigvis holder til i Vestfold – og der
skal det bygges. Det imponerer meg ikke om man finner noen fra nord,
slik Trine Lise Sundnes var opptatt av, eller om Nils Kristen Sandtrøen
nevner en tre–fire navn. Det er veldig bra at de får jobb. Det er
vi alle enige om. Til dem som står på talerstolen og sier det er
bedre å ansette fast: Kom og vis meg de bedriftene! Jeg tror alle
her som har vært i denne komiteen, kjenner arbeidslivet og byggenæringen.
Veidekke er en av de store. De vil klare det helt fint. Det er ikke
slike det er flest av i Norge. Det er de små og mellomstore bedriftene.
Når det gjelder
den bemanningsbransjen som man snakker om, som høres så fæl ut,
tror jeg veldig mange av de menneskene som jobber der, er blant
dem som har hull i cv-en, som står utenfor, som kanskje ikke har
den riktige utdanningen, men som får tillit, mulighet til å komme
til en bedrift og deretter bli fast ansatt. Det er jo hovedregelen.
Jeg synes det er veldig spesielt å snakke om at man skal sørge for
at folk får jobb, når man utestenger. Det er de som har lavest utdannelse,
minst utdannelse, som har stått utenfor arbeidslivet, som næringslivet
ikke har turt å satse på, noe man heller ikke kan gjøre senere,
men som har fått lov til å prøve seg gjennom bemanningsbyrået, der
de har fått erfaring og fått jobb. Det betyr at de borgerlige partiene
har vært opptatt av å gjøre den tilgangen lettere, sånn at folk
kan prøve seg og næringslivet etter hvert tør å ansette.
Bård Hoksrud (FrP) [18:38:23 ] : Jeg tror alle i denne salen
heier på alle som klarer å få seg fast jobb. Det er det vi ønsker
i utgangspunktet at folk skal få – uansett. Men da er det noe som
er veldig rart. Jeg må tilbake til offentlig sektor, og spesielt
helsesektoren. Representanten Seher Aydar fra Rødt sier at de bruker
2 mrd. kr på innleie, og det koster mer penger med innleie enn det koster
å ansette folk fast. Da tror ikke jeg at det er sånn at de som driver
dette, egentlig ønsker at folk ikke skal ha fast jobb. Jeg tror
de i utgangspunktet ønsker at folk skal kunne få fast jobb. Men
det er noen utfordringer, for det er noen som lager noen regelverk
og den type ting som gjør at det kan være litt trøblete å få det
til.
Jeg ønsker at
flest mulig skal ha fast jobb, og det må være målet. Men debatten
her blir jo helt steinrar, for i mitt fylke er det ikke noe problem,
der kan man ha innleide, men i nabofylket, hos Morten, der kan man
ikke ha det. Helt naturlig, selvfølgelig? Nei, jeg synes det er helt
unaturlig. Det er i stor grad akkurat det samme arbeidsmarkedet
i begge fylkene.
Man er liksom
så opptatt av at vi skal ha folk i fast jobb, og av offentlig sektor.
Men det er offentlig sektor som er de verste, og partiene på venstresiden
sitter og styrer de aller fleste kommunene. Det er kanskje derfor det
er så vanskelig å få folk på arbeidsmarkedstiltak eller i vernede
bedrifter osv. inn i kommunene, for det er nesten kul umulig. Det
er ofte der mange av dem får en mulighet, enten fordi det er en
privat aktør som vil ansette midlertidig, eller man kan komme inn
i et bemanningsbyrå og få bedret kompetansen sin og få vise hva man
duger til. Men det er man tydeligvis ikke så opptatt av.
Noen representanter
sa at det kanskje var lenge siden jeg har vært ute i kommunene.
Nei, det er ikke lenge siden, for jeg sitter fortsatt i kommunestyret.
Men da vet jeg også at dette er et tema som vi diskuterer nesten
kontinuerlig, og vi klarer ikke å få alle over på fast ansettelse. Vi
må leie inn for å klare å levere de tjenestene vi skal. Da blir
det litt rart, selv om man gjerne må ha et ønske og en visjon, å
gjøre det vanskelig for bemanningsbyråene og gjøre det vanskelig
for mange mennesker som sliter med å komme ut i arbeidslivet. Vi
heier på dem som ønsker å få seg en jobb og ønsker å være i arbeidslivet,
men som arbeidsgiver er man usikker på: Tør jeg å gå til en fast
ansettelse? Men hvis man får mulighet til å prøve seg gjennom et
bemanningsbyrå, ser man altså at over 40 pst. får jobb – fast jobb.
Det heier jeg på. Jeg vil mye heller prøve å jobbe for at flere
kan få fast jobb, men da må vi også bruke de mulighetene, og helsevesenet
hadde gått ad undas hadde ikke vært for de private.
Presidenten: Presidenten
får minna representanten om at sjølv om det er ein partikollega,
omtalar me han som «representanten».
Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:41:45 ] : Representanten Erlend
Larsen fra Høyre snakket om sesongvariasjoner. Det er utrolig viktig.
Det er klart at vi er nødt til å ta hensyn til sesongvariasjoner.
Vi snakker om lønnsmottakere for å dekke opp sesongvariasjoner.
Svært få har snakket om sjølstendig næringsdrivende, som også dekker
opp sesongvariasjoner. Med sesongvariasjoner må en bemanne opp og
ned. En kan bruke bemanningsselskaper. En kan også bemanne midlertidig
som arbeidsgiver sjøl. Det er en helt opplagt måte å gjøre det på,
og innenfor jordbruket, som ble nevnt, blir det da å bemanne gjennom
midlertidige ansettelser istedenfor gjennom bemanningsselskaper.
Når det gjelder
geografiske unntak, som representanten Stordalen var inne på, har
det sine klare svakheter. Det har vi beskrevet. Det er klare svakheter
ved å ha geografiske forbud, for en får bestandig grenseproblematikk,
og det har en ikke minst på grensa mellom Telemark og Vestfold.
Det er noe som en må se på i den evalueringen som kommer innen 2024.
Tidligere har
vi hatt en heftig diskusjon om arbeidsmiljøloven når det gjelder
lovparagrafene om midlertidig ansettelse. Det har roet seg. Nå er
det rimelig enighet om at en ikke skal endre adgangen til midlertidige
ansettelser utover det som ligger i dagens lov. Nå er den store
diskusjonen knyttet til bemanningsselskapene, og vi diskuterer nå
to paragrafer, § 14-12 første ledd og 14-12 annet ledd. I 14-12
første ledd blir det innstramminger, i 14-12 annet ledd fortsetter
det sånn som det har vært, med virksomheter som har fagforening
med innstillingsrett, hvor en kan erstatte faste jobber med bemanningsfolk.
Representanten
Asheim snakket om at mindre bedrifter rammes hardest. Vel, det får
vi se. Vi får se om det er de mindre håndverksbedriftene som rammes
hardest av det som nå skjer, eller om det er større bedrifter. Det som
har kjennetegnet de mindre håndverksbedriftene, opp til la oss si
ca. 20 ansatte, har vært at de har hatt fast ansatte, de har hatt
lærlinger, de har hatt ting på stell, og de har taklet jobben godt,
men på 2000-tallet har de blitt utsatt for konkurranse, ikke minst
fra bemanningsselskaper, som har gjort at det har vært vanskelig
for dem å drive med den forretningsmodellen videre. Vi håper nå
at den forretningsmodellen skal styrkes. Hvis den svekkes, er det
en svakhet i det som vi nå legger opp til.
For øvrig vil
jeg si at det er to formål som Senterpartiet legger vekt på. Det
er at et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for et trygt
familieliv, og at et arbeidsliv som bygger samfunn, er det som vi
skal fremme. Gjestearbeidere gjør det i liten grad.
Presidenten: Representanten
Trine Lise Sundnes har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet
til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Trine Lise Sundnes (A) [18:45:01 ] : For første gang – og kanskje
den eneste også – skal jeg være enig med representanten Hoksrud:
Denne debatten er steinrar. Det er behov for å rette opp noe som
kan være en misforståelse: Det er ikke flere som får jobb gjennom
et bemanningsbyrå, enn det er som får jobb direkte i en bedrift. Og
så én ting: Alle snakker her om faste ansettelser. Da har jeg lyst
til å si: 4,5. Fire og en halv måned er det som er gjennomsnittlig
ansettelsestid i et innleiebyrå.
Presidenten: Representanten
Mímir Kristjánsson har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet
til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.
Mímir Kristjánsson (R) [18:45:45 ] : Det har i flere runder,
særlig fra representanten Skjelstad, men også fra andre, vært antydet
at de som ønsker å stramme inn på bemanningsbransjen, på en eller
annen måte ser på dem som jobber i bemanningsbyråer, som mindreverdige.
Det stemmer rett og slett ikke. Tvert imot, enten man er enig eller
uenig, er jo intensjonen med disse forslagene at de skal få bedre
vilkår, at de skal få faste jobber, og at de ikke skal bli behandlet
som et b-lag i arbeidslivet, slik som er tilfellet i dag, særlig
på veldig mange byggeplasser. Det vi vet, ut fra de undersøkelsene
som f.eks. bygningsforeningen i Oslo har gjort blant dem som jobber
i bemanningsbyråene, er at de ønsker seg fast jobb. Det som eventuelt
er å behandle dem som mindreverdige, er å godta et system der man
skal være på samme arbeidsplass, ha samme jobb, men ha ett lag som
er fast ansatte på stedet og forholder seg til arbeidsgiver, og
ett lag som gjør akkurat det samme, men som er innleid og må jobbe
i bemanningsbyrå.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 24.
Votering, se voteringskapittel