Alfred Jens Bjørlo (V) [11:44:46 ] : Saka eg tek opp i dag,
kan ved første augekast verke som ei pølse i slaktetida, for ikkje
å seie ein tomat i grønsakshagen, i ei tid med krig, energikrise,
klimakrise og pressa økonomi for folk flest. Men det er nettopp
i tider som dette at vi òg må tenkje dei lange tankane, gjere små
grep no som kan bety mykje for samfunnet i framtida.
Er det éin ting
det siste året har lært oss, er det at vi ikkje kan ta mattryggleik
og sjølvforsyning for gjeve. Mat er ikkje noko som berre kjem, mat
kjem frå ein stad, og det tek tid, energi og kunnskap å produsere.
Korleis vi skrur saman matsystema våre, har også store følgjer for andre
delar av samfunnet. Matproduksjon er ikkje berre eit spørsmål for
dei få, det er ei sak som vedkjem alle, og matsystemet av i dag
er rett og slett ikkje berekraftig på lang sikt – ikkje for klimaet,
ikkje for naturen og ikkje for folkehelsa.
Skal vi få berekraftige
matsystem, eit sunnare kosthald og sjølvforsyning av rein, trygg
og sunn mat i framtida, må alle som veks opp i dag, få kunnskap
om korleis mat blir til og bli vande med å dyrke fram mat sjølve.
Ein gong i tida var det sjølvsagt. Slik er det ikkje lenger, verken
i by eller bygd.
Heldigvis startar
vi ikkje frå null:
For det første
er mat og helse allereie ein del av læreplanen for grunnskulen.
Det å delta i hausting av lokale matvarer og i dyrking av mat for
bruk i matlaging, og å utnytte lokale matvarer i matlaging og presentere
ledda i produksjonskjeda frå råvare til måltid, ligg inne som kompetansemål
i læreplanen.
For det andre:
Skulehage, det å dyrke eigen mat som del av skulekvardagen, har
lange tradisjonar. I 1909 gav Oslo kommune løyve til at området
Geitmyra kunne nyttast til skulehage for skulane Møllergata, Foss,
Bolteløkka, Lilleborg, Sagene og Grünerløkka. Geitmyra har vore
i kontinuerleg drift som skulehage og parsellhage heilt sidan då,
og fleire skulehagar i Oslo har kome til. Tusenvis av barn og unge
i Oslo har i løpet av desse drygt hundre åra fått med seg kunnskap,
opplevingar og matglede som dei har med seg livet ut. Ikkje minst
har Oslos skulehagesatsing fått ei ny og endå større betyding i
takt med at Oslo har blitt ein meir fleirkulturell by. Ein finn knapt
ein arena som er betre for integrering, samhald og felles opplevingar
på tvers av kulturar enn skulehagen.
Geitmyra skulehage
har òg fått ei knoppskyting i form av Geitmyra matkultursenter for
barn, som no har fått avleggjarar også andre stader i landet, og
som har ein visjon om å nå barn i heile landet med kunnskap om mat
og matglede.
Også andre stader
i landet veks – bokstaveleg talt – skulehagar no fram etter fleire
tiår med tilbakegang: i Skien, i Horten, i Stavanger, i Bodø, på
min heimstad Nordfjordeid og andre stader. Ikkje minst skal organisasjonen
Økologisk Norge ha stor honnør for den satsinga dei driv for å få
opp satsinga på skulehagar, med eit nasjonalt nettverk og meir systematisk
satsing på å finansiere og få på plass fleire skulehagar på Austlandet,
i samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB.
Men å byggje opp
og ikkje minst drive skulehagar kjem ikkje av seg sjølv. Vi treng
eldsjelene – ja – men vi treng òg systematikk, langsiktigheit, kunnskap
og ei forankring nasjonalt. Der er vi ikkje i mål i dag. Det einaste utdanningstilbodet
– iallfall så langt eg kjenner til – for skular og lærarar i å byggje
opp og drive skulehage blir køyrt av Noregs miljø- og biovitskaplege
universitet. Det er eit kurs på 15 studiepoeng med base her i Oslo
som er fullteikna og med lange ventelister kvart år.
Det er ein interessant
observasjon at vi i dag finn dei fleste skulehagane i Oslo og det
sentrale austlandsområdet, der det er sett i system takk vere bl.a.
Økologisk Norge. Utover i landet elles er det i hovudsak spreidde
lokale initiativ, dradd i gang av eldsjeler. Det er bra, men vi
har potensial til mykje, mykje meir, og det hastar, for barn flest
i Noreg bur ikkje lenger på ein gard og har det å dyrke jord i fingrane,
med kunnskap som blir overførd frå generasjon til generasjon, heller
ikkje på bygda.
Eg meiner no at
med det nye fokuset vi har fått i samfunnet på betydinga av berekraft,
trygg mat og nasjonal beredskap, er tida for å rulle ut skulehagar
i større tempo og med meir systematikk komen. Korleis kan vi bidra
til å styrkje kompetanse og kunnskap om å etablere og drive skulehagar
over heile landet, når vi veit kor stor interessa er? Korleis kan
vi få dei tydelege måla frå læreplanen, om at alle norske barn skal
lære om dyrking av mat, til å henge betre saman med andre nasjonalt
prioriterte politikkområde, som landbruk, klima og helse? Korleis
kan vi sikre meir stabil finansiering for skular og kommunar som
vil satse på skulehagar, f.eks. gjennom systematisk samarbeid mellom
det offentlege og private aktørar?
Eg ser fram til
å høyre kva tankar statsråden har om dette, og til å vere med og
dyrke fram skulehagar som ein naturleg del av skulekvardagen for
barn over heile landet.
Statsråd Tonje Brenna [11:50:03 ] : La meg begynne med å takke
representanten Bjørlo for både å stille et viktig spørsmål og å
reise en viktig debatt. Det er sikkert flere enn meg i denne salen
som har prøvd å dyrke noe. Noen av dere har kanskje fått gleden
av å høste det dere hadde dyrket etterpå, f.eks. tomater, jordbær
eller gulrøtter. Andre har det kanskje mer som undertegnede, der
gulrøttene på magisk vis blir til tannpirkere og druene framstår
som rosiner helt av seg selv.
Det å la barn
og unge få lov til å kultivere jorda, dyrke, høste og bruke avlinger
på ulike måter er helt i tråd med målene vi har for barnehager,
skoler og SFO. Det kan være en god metodisk inngang til å lære om
bl.a. matproduksjon, matsvinn og bærekraftig utvikling. Naturfagsenteret
har også egne ressurser som kan brukes av skoler og barnehager som
vil jobbe med nettopp denne tematikken.
Skolehager kan
også være en god arena for samarbeid, lek, matglede og fysisk aktivitet.
Barnehagene, skolene og SFO velger selv om de ønsker å ha f.eks.
skolehage, små bed, kjøkkenhager, plantekasser eller annet uteareal
hvor de kan dyrke jorda på ulike måter.
Vi vet at skolehager
og annen dyrkingsaktivitet organiseres og finansieres ulikt, og
det finnes både private og offentlige aktører som bidrar. Noen kommuner
har satset mer på det ene enn det andre. Andre kommuner jobber på
en helt annen måte. Jeg tror også dette mange steder bidrar til
godt og nært samarbeid med det lokale næringslivet. Jeg har stor
tro på at barnehager, skoler og skolefritidsordninger finner gode
løsninger lokalt som bidrar til at barn og elever får oppleve i
praksis hva det vil si at noe er «fra jord til bord».
Rammeplanen for
barnehager, rammeplanen for SFO og læreplanverket for skolen legger
til rette for å bruke skolehager dersom de ønsker det. I rammeplanen for
barnehagens innhold og oppgaver står det f.eks. at barnehagen har
en viktig oppgave i å fremme verdier, holdninger og praksis for
et mer bærekraftig samfunn. Bærekraftig utvikling er også en viktig
del av skolen og ett av flere tverrfaglige temaer. I naturfag skal
elevene lære å delta i høsting og bruk av naturressurser og drøfte hvordan
naturressurser kan brukes på en bærekraftig måte. I faget Mat og
helse skal de lære å utnytte lokale matvarer i matlaging og presentere
leddene i produksjonskjeden fra råvare til måltid.
Skolehager og
andre dyrkingsaktiviteter kan også være en aktivitet som legger
til rette for lek og læring i SFO. Skolehager og andre opplegg kan
støtte opp under SFOs arbeid med temaer i rammeplanen, som bærekraftig
utvikling, mat og måltidsglede.
Jeg har lyst til
å avslutte med å understreke hvor viktig det er at vi har en skole
som både motiverer og engasjerer. Vi vet at motivasjonen har gått
ned de siste årene, og at det er flere elever i dag som kjeder seg,
enn det var tidligere. Det bekymrer meg. Det er viktig for vår regjering
at skolen er et sted der læring skjer i ulike former, og at skolen
er praktisk og utforskende. Variasjon og ulike praktiske læringsformer
er med på å bidra til at flere elever kan kjenne på mestring, læring
og trivsel. Derfor har vi satt i gang et arbeid med en egen stortingsmelding om
5.–10. trinn, som bl.a. skal se på hvordan opplæringen kan bli mer
praktisk og variert. Stortingsmeldingen skal legges fram for Stortinget
tentativt våren 2024.
Jeg er opptatt
av at alle barn og unge skal bli sett, får kjenne på tilhørighet,
og at de får lære på forskjellige måter, med både hodet og hender.
Det er fordi alle elever kan noe, alle barn kan noe, og alle barn
kan lære noe. Skolen skal legge til rette for at hver enkelt elevs
potensial skal kunne slå ut i full blomst, enten det er i en skolehage,
et skolebed eller et annet sted.
Vi har ingen å
miste på veien, og derfor jobber vi iherdig med å gjøre norsk skole
mer praktisk og variert, sånn at alle elever har gode muligheter
til å lykkes. Skolehager, matglede og kunnskap om hvor maten egentlig kommer
fra, er absolutt en del av dette arbeidet.
Alfred Jens Bjørlo (V) [11:54:40 ] : Eg vil først av alt takke
statsråden for eit godt svar. Eg er einig i det aller meste statsråden
seier. Vi har det same synet på at dette ikkje berre er eit sidespor
i korleis vi skal og må tenkje i framtida i den norske skulen, men
at det å byggje rundt meir praktisk læring og gje meir praktisk
erfaring i skulen, og å bruke skulehage som eit av dei heilt konkrete verktøya
for å oppnå det og samtidig oppnå andre læringsmål også, er ein
fornuftig tanke.
Eg vil ikkje minst
leggje vekt på at i eit meir fleirkulturelt samfunn, der vi buset
flyktningar i veldig mange av kommunane i landet, er det å jobbe
med denne typen praktiske og heilt konkrete oppgåver og å skape
nye fellesskapsarenaer av uvurderleg betyding, ikkje berre for å
knyte band mellom barn, men òg for å knyte band mellom foreldre
av ein annan bakgrunn inn i ein skulekvardag som ofte kan verke
ganske framand frå det ein er vand med frå tidlegare. Vi veit òg
at i mange andre land er dyrking av mat og skulehage ein mykje meir
integrert og systematisk del av skulekvardagen enn det har brukt
å vere i Noreg.
Så eg takkar for
svaret. Eg er også einig med statsråden i at det er viktig å ha
lokal fridom og fleksibilitet til å lage ordningar som er tilpassa
dei lokale forholda. Her snakkar vi ikkje om ein standardmodell
som kan bli trædd nedover heile landet. Likevel er det i alle fall
to nøkkelpunkt eg ønskjer å utfordre statsråden meir på.
Det eine er at
dette ikkje kjem av seg sjølv. Vi treng kompetanse og kunnskap blant
lærarar og andre som skal gje seg i kast med dette i skulekvardagen.
Å dyrke mat krev kunnskapar – å gjere det langsiktig krev ein systematikk
som ikkje berre handlar om ein enkelt person som har ein god idé
og som brenn for det i ein kort periode. Korleis kan vi få opp kapasiteten
i den nasjonale kompetansebygginga på dette området – å drive skulehagar
– slik at vi kan lære opp fleire til det? Korleis kan vi få på plass
meir stabile og heilskaplege modellar for finansiering og langsiktig
drift?
Dette er ein no
i ferd med å få på plass i Oslo og på det sentrale austlandsområdet,
ved at ein får på plass eit systematisk samarbeid mellom det offentlege
og private aktørar, som f.eks. Sparebankstiftinga, om regionale prosjekt.
Er det mogleg
å sjå for seg at vi kan ta nasjonale initiativ overfor Skule-Noreg
for å stimulere til å setje i gang denne typen prosjekt i mykje
større skala også andre stader i landet, og å gjere det med eit
aktivt trykk også på nasjonalt nivå for å få fart på dei lokale
prosjekta?
Statsråd Tonje Brenna [11:57:56 ] : Jeg takker for innlegget
fra representanten Bjørlo. Jeg er i og for seg enig i at det er
bra om vi har et nasjonalt fokus på dette. Samtidig mener nok jeg
at en viktig del av forutsetningen for å kunne gjøre et godt arbeid
i forbindelse med dette temaet, er at det har lokal forankring.
Jeg var i Tromsø tidligere denne uka og besøkte en videregående
skole hvor de har gjort noe som jeg mener absolutt er et eksempel
til etterfølgelse. Der har de grepet fatt i de nye læreplanene i
naturfag, og i det arbeidet har de oppdaget to ting som illustrerer
noe av grunnen til at jeg mener det er viktig at dette har lokal
forankring. Det ene var at det var ganske mye om granskog i læreplanverket
for naturfag. Det andre var at det var ganske mye om leoparder og
andre dyr som lever på varmere breddegrader enn i Troms og Finnmark.
Begge deler illustrerer
hvor viktig det er at vi klarer å gjøre undervisningen relevant.
Der har man jobbet seg systematisk igjennom læreplanene, med ulike
læringsplattformer og litteratur, både med å oversette en hel del av
det man bruker, til samisk – det er en del samisktalende elever,
som med fordel kan få bedre tilgang på læremateriell på samisk –
og med den inngangen at kanskje er reinsdyr og fisk mer relevant
enn pantere og leoparder. Det oppfyller flere gode ting på én gang:
Man får en lokal inngang, man får kjennskap til landsdelen, man
får en bevissthet om hvor mat kommer fra, og man får også en stolthet
knyttet til det samiske og forvaltningen av naturen.
Jeg tror at vi
skal holde fast ved at lokale initiativer er bra. Det er allikevel
noen ting vi kan gjøre nasjonalt for å styrke dette arbeidet. Jeg
vil nevne to ting spesielt:
Det ene handler
om kommuneøkonomi og å ha en kommuneøkonomi som er så god at det
er rom for å gjøre også disse tingene. Der har regjeringen levert
både i det forrige budsjettet vi la fram, og i det seneste budsjettet.
Det andre, som
kanskje er enda viktigere for spesielt skolen, er at vi har utvidet
hvilke fag det er mulig å ta etter- og videreutdanning i for lærerne.
Gjennom mange år har det i hovedsak vært norsk, matte og engelsk
lærerne har tatt etter- og videreutdanning i. Praktiske og estetiske
fag har vært dramatisk nedprioritert. Det er det nå slutt på. Nå
skal man kunne ta etter- og videreutdanning i flere fag. Det er
et bidrag til dyktige lærere som har stått i klasserommet over tid
og som kanskje trenger påfyll, det er et bidrag til mer kreativitet,
det er et bidrag til å lære av hverandre, og det er et bidrag til
å få nye ideer om hvordan man kan utnytte lokale ressurser, nye
arbeidsformer og f.eks. det å jobbe mer praktisk og variert med skolehager
eller andre ting som kan understøtte det viktige arbeidet lærerne
våre gjør i skolen. Jeg ser lyst på skolehagenes framtid og har
tro på lokale initiativer.
Maren Grøthe (Sp) [12:01:16 ] : For Senterpartiet har det over
tid vært veldig viktig å legge til rette for en mer praktisk læring
i skolen, og at hver enkelt elev skal få mer kunnskap både om hvor
maten vår kommer fra, om norsk mat og kultur, og om hvordan alle
sammen kan bidra til en bærekraftig og god matproduksjon. Derfor
er jeg enig med interpellanten i at ordningen med skolehager kan
være et godt verktøy i dette arbeidet. Samtidig tror jeg også at
vi må se på dette i et noe større perspektiv når det gjelder matproduksjon
generelt. Det er ikke sånn at alle elever lærer best ved å sitte med
ansiktet ned i en skolebok. For mange elever vil det å få anerkjennelse
og utløp for sine praktiske ferdigheter – bruke hendene, være ute,
lære ved å gjøre – være nødvendig for at man skal huske det man
lærer, enda bedre.
Som statsråden
trakk fram, legger rammeplanene i både skole, barnehage og SFO opp
til at dette er mulig å satse på i større grad, og det håper jeg
at flere gjør. Hvordan de ulike kommunene, skolene og lærerne vil
løse det i praksis, varierer. Det tror jeg er en styrke, også når det
gjelder fokuset på mat i skolen, for man har ulike forutsetninger
og muligheter for å løse dette lokalt. Én kommune vil kanskje ha
det i skolegården sin, en annen vil benytte seg av en lokal bonde,
mens noen vil bygge opp egne områder for grønnsakshager.
Vi har mange gode
eksempler, f.eks. Kristiansand kommune, hvor man har etablert skolehager
i et sentralt område i sentrum, og hvor man også har andelslandbruk.
Det gjør det tilgjengelig også for innbyggerne på ettermiddagene,
og det er viktig.
Et annet eksempel
er Høgmo barnehage i Oppdal, som jeg besøkte tidligere i høst, og
hvor jeg ble møtt med glade, engasjerte unger som ivret for maten,
og som kunne navnet på flere grønnsaker enn det jeg gjorde i en alder
av fire år. Eller en av barneskolene i min egen hjembygd, Gåsbakken,
hvor de over tid har hatt samarbeid med en lokal bonde om besøk
i et melkefjøs årlig, sånn at alle elever får ta del i det, som
en del av mat- og helsefaget. Andre barnehager og skoler samarbeider f.eks.
med jaktlag, hvor man kan få være med på slakting av felt storvilt
når det er gjort.
Jeg har troen
på at alle sånne gode eksempler er med på å bidra til å sette fokus
på matproduksjon, samtidig som flere elever får prøve seg på det
å lære gjennom å gjøre. Vi som stortingsrepresentanter må være enda flinkere
til å trekke fram alle disse gode eksemplene, vise de ordningene
som har fungert, og gå foran som gode eksempler.
De fleste ungene
starter motiverte og forventningsfulle på skolen som seksåringer.
Ti år etter ser vi dessverre at mange har mistet motivasjonen for
videre læring. Jeg tror ordninger som skolehager og et generelt
fokus på mat i skolen, kan være et viktig bidrag for å motarbeide
det. Likevel tror jeg også at vi må passe på at vi ikke tenker at
«one size fits all». Det er ikke sånn at en ordning som funker for
mange skoler i Oslo, kanskje er den beste for en skole i Namsos.
Jeg tror helt klart at dette er noen tiltak vi skal ha med oss i
arbeidet framover, både med ungdomstrinnsmeldingen, som statsråden
var inne på, og også i det generelle arbeidet med en mer praktisk
skole, som er viktig for regjeringen hver eneste dag.
Alfred Jens Bjørlo (V) [12:04:57 ] : Eg takkar for både svaret
frå statsråden og innlegget frå representanten Maren Grøthe. Igjen:
Dette er ikkje ei sak med dei store politiske konfliktane i seg,
men det å få temaet på dagsordenen er eit mål i seg sjølv. Så er
det nokon paradoks oppi dette også, tenkjer eg, som er litt spennande
når det gjeld korleis ein jobbar med det vidare.
Representanten
Maren Grøthe snakka om koplinga med landbruket og det lokale. Det
er litt interessant at det einaste nasjonale nettverket der nokon
verkeleg har løfta skulehagar nasjonalt, ikkje er aktørar innanfor
det tradisjonelle landbruket, men organisasjonen Økologisk Norge,
som arbeider på sida av det tradisjonelle landbruket og har sett
verdien av dette inn i sitt arbeid. Eg er heilt einig i at det er
gode lokale initiativ der det òg er koplingar til lokalt landbruk.
Likevel: Å få inn ei større forståing og også utfordre det tradisjonelle
landbruket på eit gardsbesøk i ny og ne er greitt, men å la fleire
få eit tettare forhold til og kunnskap om å dyrke eigen mat er viktig.
Eg trur det er
viktig at vi greier å dra desse debattane om koplingane saman med
nødvendige grep for betre folkehelse, som handlar om meir frukt
og grønt i kvardagen. Som statsråden òg er inne på: Det å gje fleire
eit forhold til å dyrke maten sjølv, gjev eit nærmare forhold til
det å ha frukt og grønt som ein del av sitt naturlege kosthald.
Det trur eg òg er eit behov i seg sjølv.
Så synest eg signala
frå statsråden om å vri vidare- og etterutdanning over på meir praktiske
fag, medrekna dette, er viktig. Då er det igjen, som eg var inne
på i stad, viktig at vi òg har ein kapasitet i den vidare- og etterutdanninga
som gjer dette mogleg, for den ekstra kapasiteten finst ikkje i
dag. Det er tvert imot ventelister og vanskeleg å kome inn på dei
tilboda som finst.
Eg er òg einig
i å forankre tydelegare det temaet vi no har oppe, i stortingsmeldinga
om 5.–10. trinn som er på veg. Tankegangen med å integrere skulehagar
og anna praktisk undervisning endå tydelegare inn i den nasjonale
skulepolitikken trur eg er eit fornuftig spor, og noko eg glad for.
Kommuneøkonomien,
økonomi til å drifte kvardagen, kjem til å vere ein nøkkel. Eg merka
meg at kommunalministeren vår no meiner at kommunane kan ha ein
stram økonomi neste år fordi ein har hatt så mange gode år bak seg
under den borgarlege regjeringa at mange kommunar har pengar på
bok. Det trur eg vel er ei sanning med visse ueinigheiter om rundt
om i Kommune-Noreg, men drifta av den praktiske kvardagen i Kommune-Noreg
for å få dette til er sjølvsagt også heilt sentral. Kommuneøkonomi
er viktig her også.
Eg takkar for
debatten og takkar for engasjementet.
Statsråd Tonje Brenna [12:08:11 ] : Dette er et tema som illustrerer
noe veldig fint, nemlig at det litt mer urbane, moderne, trendy
helseorienterte kan møte det mer tradisjonelle og kulturhistoriske
på mange spennende måter. Det gjør at hele temaet mat – selvforsyning,
sunn mat og trygg mat, det å skjønne hvor maten kommer fra, og hvordan
det havner på asjetten vår – er noe som har stort potensial, og
hvor jeg tror veldig mange kan bidra på ulike vis.
Så har alle vi
medlemskapene våre i partier som også er innvalgt i kommunestyrer
og fylkesting rundt omkring, og jeg håper og tror også at dette
er noe man diskuterer lokalt, hvor man kanskje har enda bedre forutsetninger
enn det vi har akkurat her for å mene noe om hvordan man kan løse
dette tettest mulig på den enkelte skole og i den enkelte barnehage
og skolefritidsordning.
Dette er et viktig
tema, som jeg er helt sikker på at vi får diskutere igjen. Det gleder
jeg meg til. Så på vegne av oss som forsøker å dyrke druer, men
ender opp med rosiner – tusen takk for en god debatt!
Presidenten
[12:09:21 ]: Debatten i sak nr. 2 er dermed over.