Guro Holm Skillingstad (V) [10:20:13]: Når det kommer ny teknologi som kan gjøre hverdagen til folk bedre, møter Stortinget det kanskje med støtteordninger og i verste fall bare med mye begeistring. Dette gjelder alt fra støtteordninger til å kjøpe en elbil eller til å bytte ut en gammel vedovn. Dette er ordninger som tjener både den enkelte og samfunnet sett i det store.

Dessverre gjelder ikke dette alle typer teknologi. Genterapi representerer et paradigmeskifte i medisinsk behandling. Ved å reparere eller endre genene i cellene kan alvorlig syke mennesker få livet sitt tilbake. Dette gjelder spesielt for kreftpasienter, som gjerne ikke har andre behandlingsalternativer, og uten genterapi vil de ikke få den behandlingen som kan redde livet deres.

Dessverre ser vi flere og flere eksempler på genterapi som norske pasienter ikke får tilgang til i det offentlige helsevesenet. Dette er til forskjell fra pasienter i nesten alle andre europeiske land. Konsekvensen er at norske pasienter får dårligere behandling enn sine europeiske naboer, eller at de må reise utenlands og betale ut av egen lomme for å få livreddende behandling. Den 33 år gamle trebarnsmoren Andrea måtte f.eks. samle inn penger på Spleis, og hun reiste til Sverige for å få behandling. Hvis hun ikke hadde gjort det, ville hun sannsynligvis ha vært død i dag, men Andrea ble kreftfri.

Helseministeren er opptatt av likeverdig tilgang på behandling. At forskjellen på liv og død skal avgjøres i en popularitetskonkurranse på Spleis, er ikke verdig – det er direkte uverdig.

Andrea fikk en behandling som kalles CAR-T. Det er en behandling som også har vært godkjent i EU i fire år, og som gjør halvparten av disse dødssyke pasientene helt friske. Jeg ønsker ikke at Stortinget nå skal behandle om vi skal ta inn CAR-T, men dette er et eksempel på at det systemet vi har i dag, ikke fungerer for framtidens medisin.

Dette handler ganske enkelt om at kart og terreng ikke passer sammen. Genterapi er avansert, det er kostbart, og det er engangsbehandling for små pasientgrupper, som jo er det motsatte av det Nye metoder er rigget for å ta imot. Når det er snakk om genterapi, gjelder det sjeldne sykdommer hvor det ikke finnes alternativ behandling. Derfor har heller ikke Nye metoder noe å sammenligne genterapi med.

Norge har åpnet for å bruke tilpassede finansieringsavtaler som tar ned økonomisk risiko og tillater mer usikkerhet ved beslutningstidspunktet, men dette gjør vi bare unntaksvis. For genterapi, der normen er stor usikkerhet og høy pris, er man avhengig av at man kan ta i bruk tilpassede finansieringsavtaler om man skal få dette inn i det norske helsevesenet.

Som alt annet handler dette ikke bare om økonomi og forskning, det handler også om politisk vilje – vilje til å prioritere genterapi og andre behandlinger som kan gjøre en forskjell for syke mennesker, vilje til å se på det som en investering i liv og helse, og ikke bare som en utgift. Gevinsten for pasienten, pårørende og samfunnet for øvrig kan bli betydelig, men det tas ikke inn i vurderingene i dag. Dette fortjener en grundig drøfting i en ny prioriteringsmelding, som helseministeren har varslet at kommer.

Allerede i dag er det mange norske pasienter som lider fordi vi har et system som ikke er laget for å ta inn denne typen behandling. Pasientforeninger, leger, forskere og legemiddelprodusenter forteller oss at vi i dag bare ser toppen av isfjellet, og at om vi ikke tilpasser oss nå, vil teknologien springe fra oss, og stadig flere norske pasienter vil måtte ty til Spleis og utenlandsturer for å få behandling som kan redde livet deres.

Dette tatt i betraktning etterlyser Venstre en helhetlig, framtidsrettet politikk for genterapi i Norge, og jeg spør ministeren: Hvordan jobber regjeringen med å utvikle systemer for Nye metoder i møte med framtiden innen genterapi og persontilpasset medisin?

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:24:47]: Vi skal ha et grunnleggende, godt offentlig helsetilbud der helseforskning og innovasjon inngår som sentrale aktiviteter. Det er veldig bra at det blir utviklet nye legemidler for alvorlig syke pasienter, men vi må også være trygge på at de er bedre enn de som allerede er i bruk, at evidensgrunnlaget understøtter innføringen, og at innføringen gir riktig prioritering av fellesskapets ressurser.

Behandlingsmetoden representanten Skjelstad viser til i interpellasjonen, CAR-T-behandling, er en form for genterapi som kan brukes for flere indikasjoner. Innføringen av persontilpasset behandling ved bruk av avanserte terapier byr på mange muligheter, men også på flere utfordringer. Blant annet er det usikkerhet knyttet til langtidseffekten av behandlinger samtidig som det er høye lanseringspriser. Dette påvirkes ofte av vilkår som oppstår utenfor system for Nye metoder, som tilgjengelige effektdata, størrelsen på pasientpopulasjonen eller næringslivets markedsstrategi.

Regjeringen gjennomfører ulike tiltak for å bidra til rask innføring av nye og trygge behandlingsmetoder innenfor persontilpasset medisin. Vi reviderer i år den nasjonale strategien for persontilpasset medisin som skal bidra til bedre integrasjon mellom forskning, innovasjon og pasientbehandling. En sammenhengende forskningsinnsats, fra grunnforskningen til den anvendte, kliniske forskningen med tilhørende innovasjon, legger grunnlaget for framtidens persontilpassede forebygging, diagnostikk og behandling.

For å følge opp anbefalingene fra evalueringen av system for Nye metoder har jeg gitt oppdrag til aktørene i Nye metoder. De skal bl.a. utarbeide et strategidokument som beskriver tiltak som kan bidra til bedre håndtering av persontilpasset medisin. Systemet skal videreutvikles for å være bedre rustet for håndtering av denne typen terapier.

I regjeringens forslag til statsbudsjett for neste år foreslår vi å styrke kapasiteten til å gjennomføre metodevurderinger i Statens legemiddelverk og Folkehelseinstituttet med 20 mill. kr. Det skal bidra til å korte ned den tiden det tar å få et godt faglig beslutningsgrunnlag, og dermed gi raskere tilgang til nye metoder. I tillegg foreslår vi å styrke rådgivningen og saksbehandlingen knyttet til kliniske studier i Legemiddelverket med 8 mill. kr. Målet er at det blir mer attraktivt å prøve ut nye terapier, inkludert gen- og celleterapier i Norge. Dette er strategisk viktige satsinger i en tid hvor vi er nødt til å gjøre viktige prioriteringer i et stramt budsjett.

Høye priser er en del av årsaken til at nye, innovative legemidler ikke umiddelbart tas i bruk i helsetjenesten. Internasjonalt samarbeid og samarbeid med legemiddelindustrien er nødvendig for å oppnå lavere priser og dermed bedre tilgang for pasientene våre. Norge har, sammen med WHO, tatt initiativ til en dialog om hvordan vi kan forbedre tilgangen til nye legemidler og øke åpenheten i legemiddelmarkedet i Europa.

Til slutt vil jeg påpeke at vi i Hurdalsplattformen har forpliktet oss til å legge fram en ny stortingsmelding om prioritering. Meldingen vil bl.a. adressere utfordringene som innføringen av persontilpasset medisin byr på, knyttet til prioritering. Meldingen skal også ta for seg åpenhet om prioriteringer i vår felles helsetjeneste.

Helt til slutt vil jeg også minne om at systemet for Nye metoder ble lovfestet da Venstre satt i regjering, og det var også før systemet var evaluert.

Guro Holm Skillingstad (V) [10:29:33]: Jeg kan dessverre ikke si at jeg har blitt beroliget av ministerens svar. Det er nettopp det hun beskriver, som er problemet når vi skal få genterapi inn i det systemet vi har i dag. For ja, genterapi gjelder få personer, det gjelder sykdommer der vi gjerne ikke har alternativ behandling, og derfor passer ikke dette inn i det systemet vi har i dag for Nye metoder. Derfor ønsker vi at vi skal se på dette, og på hvordan vi kan tilpasse systemet sånn at behandlinger som genterapi kan behandles på en fornuftig måte. For det er dyrt. Det er få personer som lider av dette, og derfor er det lite forskning på det, men den forskningen vi har, er god.

Halvparten av de som har lymfekreft, blir friske av denne behandlingen, og de som ikke får denne behandlingen, dør. For meg er det et eksempel på at vi kanskje ikke har alle de lange, detaljerte rapportene som vi selvfølgelig ønsker. Men vi må erkjenne at vi ikke alltid har det kunnskapsgrunnlaget vi ønsker. Da må vi se på det som er i dag, og da mener Venstre at vi må tilpasse systemet sånn at vi kan ta inn behandlingsmåter som genterapi.

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:31:00]: Jeg setter pris på engasjementet for at genterapi og mer presisjonsmedisin skal bli raskt tilgjengelig for norske pasienter. Det er et arbeid som allerede er satt i gang av regjeringen, så her synes jeg kanskje representanten slår inn noen åpne dører. Vi har gitt oppdrag til helseregionene i begynnelsen av året, som de nå jobber godt med. Særlig relevant er arbeidet for å redusere saksbehandlingstiden, sørge for god involvering av fageksperter og jobbe strategisk med å videreutvikle systemet. Vi foreslår også penger i statsbudsjettet til dette arbeidet. I det forslaget som ble lagt fram i forrige uke, foreslår vi 28 mill. kr til en økt veiledningskapasitet i fagetatene og nevnte summer til FHI – 8 mill. kr – for at dette skal gå raskere.

Gen- og celleterapi er fortsatt veldig nytt, og det er kun et lite antall behandlinger som har kommet på markedet. Vi har også gode fagfolk på dette området i Norge. Vi ønsker å legge bedre til rette for at det kan føre fram til innovasjoner som blir raskt tilgjengelige. Nylig tildelte Norges forskningsråd 155 mill. kr til et nytt senter for fremragende forskning for persontilpasset immunterapi ved Oslo universitetssykehus.

For hver krone vi bevilger over helsebudsjettet, bør mest mulig komme pasientene til gode. Det å legge opp til en mindre presis tilnærming til hva som gir effekt, kan potensielt ha ganske store konsekvenser for pasientene våre. Den dyreste behandlingen er den som ikke virker. Hvis vi i utgangspunktet har betalt for mye for den som følge av at industrien har sin egen markedslogikk, vil det i neste omgang ramme norske pasienter.

Vi satser på forskning innenfor helse- og livsvitenskap. Det er et av de prioriterte områdene i den nye langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Vi trenger mer kunnskap om hvordan disse behandlingsmetodene virker, sånn at det kommer pasientene til gode. Vi vil også følge opp forslag fra genteknologiutvalget, som kan legge til rette for flere kliniske studier på området.

Jeg oppfatter ikke at representanten Holm Skillingstad foreslår noe alternativ til systemet Nye metoder. Det er et system som er bredt forankret, og som ble lovfestet av det flertallet som var i Stortinget i forrige periode. Nå har vi fått evaluert det, og det følger denne regjeringen opp.

Bård Hoksrud (FrP) [10:34:15]: Det er veldig bra at representanten tar opp denne saken. Den er utrolig viktig, og Fremskrittspartiet har også flere ganger tatt opp dette med Nye metoder og hvordan vi skal sikre at pasientene raskere får tilgang til livsviktige medisiner.

Det er et paradoks når statsråden sier at vi slår inn åpne dører med en slik interpellasjon. Jeg opplever ikke at man slår inn åpne dører, når vi vet at det fortsatt er slik at bare for å få satt i gang metodevurdering av nye medisiner bruker man mer enn den tiden som Legemiddelverket har satt – 180 dager – før man får en saksbehandler. Og er det noe disse pasientene ikke har, er det tid. Det handler faktisk om livsnødvendige medisiner som kan redde liv.

Jeg synes det er litt spesielt at vi nå har en regjering som tydeligvis synes at det er greit at man er avhengig av Spleis og kronerulling. Andrea Fjellheim måtte altså få satt i gang en innsamling – den saken var utgangspunktet for interpellasjonen – for å få inn 3 mill. kr for å få behandling i utlandet.

Det er ikke tvil om at vi er en sinke når det gjelder å godkjenne nye medisiner. Men en vel så stor sinke er de politiske prosessene. Som jeg sa: Vi har tatt opp dette mange, mange ganger i denne salen, vi har fremmet forslag, og vi har blitt nedstemt av flertallet på det aller meste, men vi har også fått flertall for noe, som også er omtalt i statsbudsjettet. Men for disse pasientene hjelper ikke det, for de er helt avhengige av at det faktisk skjer noe. Tid er en ressurs mange med alvorlige diagnoser ikke har. Folk med penger kan kjøpe seg til medisiner og behandling, eller man kan ha noen gode venner som kan klare å hjelpe til for å få samlet inn nok penger, mens vanlige folk må stå utenfor og uten å få behandling. Det skaper amerikanske tilstander i helsevesenet.

Vi må få gjort noe med systemet, slik at folk får tilgang til medisiner raskere. Vi må sette pasienten i sentrum og være mindre opptatt av økonomi. Det er jo spesielt at vi nå har en regjering som er rød-grønn og viser til det offentlige – og det gjorde statsråden også i dag – mens det altså er slik at det er private som må bidra for at man skal få medisinene sine.

Og Beslutningsforum har jo blitt som bukken som passer havresekken – de som selv er ansvarlige for sykehusbudsjettene, er de som bestemmer hvilke medisiner som skal bli tilgjengelige. Vi må gjøre noe med hele systemet. Vi i Fremskrittspartiet har som sagt derfor foreslått å endre Beslutningsforum og se på den danske modellen, slik at man kan få større pasient- og fagrepresentasjon. Så hører jeg at noen sier det ikke er stor forskjell på den danske og den norske modellen. Men det er i hvert fall i større grad ekspertene som får lov til å være med og komme med innspill, og medisinene blir raskere godkjent i Danmark enn de gjør i Norge. Det viser i hvert fall at det er ting å hente ved å se til den danske modellen.

Det hadde vært morsomt om statsråden kunne svare på hva hun tenker om at man altså bruker over 180 dager før man i det hele tatt går i gang med saksbehandling av nye medisiner, og at det er en kjempestor utfordring for alle pasientene som står og venter. Jeg og Fremskrittspartiet synes i hvert fall ikke det er riktig at folk må gå til kronerulling og Spleis og andre typer ting for å få livsnødvendige medisiner, som kan redde liv og sørge for at man får leve lenger. Det er det denne saken handler om: Hvordan skal man sørge for at pasientene får medisinene sine?

Vi har hatt mange debatter om dette, og vi kommer til å fortsette å ha det, er jeg redd. Men jeg synes at det går for sent, og jeg synes at regjeringen er for passiv når det gjelder faktisk å gjøre noe med dette. Det er stort trøkk.

Så er jeg også glad, for selv om Fremskrittspartiet ble nedstemt på veldig mange av punktene våre da vi fremmet dette forslaget tidligere i vår, skal direktørene for de regionale helseforetakene nå til Danmark, hvor et av temaene faktisk er: Hvordan skal man bruke eksperter bedre når det gjelder godkjenning av medisiner, osv.? Så selv om vi ble nedstemt, og selv om man i Dagens Medisin har en sak der man sier at dette har selvfølgelig ingenting med de forslagene å gjøre, er vi uansett glad hvis vi kan bidra til at direktørene for de regionale helseforetakene reiser til Danmark og får med seg god og nyttig informasjon tilbake som gjør at pasientene raskere kan få behandling. Det er bra for pasientene, og det er det som er det viktigste for Fremskrittspartiet. Det handler faktisk om at pasientene skal få medisiner og behandling raskere. Det er mulig, og det kan både redde liv og hjelpe mennesker i en veldig vanskelig og sårbar situasjon.

Guro Holm Skillingstad (V) [10:39:25]: Det stemmer, som ministeren sier, at Venstre stemte for Nye metoder. Venstre er et framtidsrettet parti, og når vi vet at genterapi er medisin for framtiden, mener Venstre det er rett å se på hvordan vi skal tilpasse systemet til det.

Det er også rett, som helseministeren sier, at vi forsker veldig mye på genterapi i Norge. Det stemmer, men vi behandler veldig lite i forhold til våre europeiske naboer. Det synes jeg og Venstre er synd, og det vil vi gjøre noe med. For meg er ikke dette en kamp om hvem som har rett og hvem som tar feil. Dette handler om at vi må erkjenne at framtiden i stor grad er genterapi, og da må vi se på hvordan det norske systemet – med Nye metoder, for all del – kan ta inn dette, slik at flere norske pasienter kan få hjelp i Norge, slik at vi slipper å ha runder på Spleis og reiser til utlandet. Jeg vil ha et norsk, trygt helsevesen, basert i Norge og basert på kunnskap. Men vi må også se på hva som er framtiden. Det er i stor grad genterapi, og da ber jeg om at vi jobber sammen for å få et bedre system for dette.

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:40:45]: Når jeg snakker om å slå inn åpne dører, er det jo nettopp fordi vi har satt mål om at behandlingstiden skal gå ned. Det var noe som den forrige regjeringen ikke valgte å gjøre. Det var en regjering som Fremskrittspartiet både var en del av og støttet i åtte år. Vi har også satt i gang arbeid for å legge bedre til rette for persontilpasset medisin, når det skal vurderes innført i vår felles helsetjeneste gjennom det systemet vi har, som heter Nye metoder.

Det er også viktig at vi ser videre på ikke bare behandling, men også presisjonsdiagnostikk. Der jobbes det også i helseregionene for at det skal være mulig å få god og presis diagnostikk ved bruk av genterapi. Det kan være like viktig.

Så noen kommentarer til Fremskrittspartiet og Danmark: Vi samarbeider med danske helsemyndigheter, og da vi sist henvendte oss til dem, var de veldig opptatt av å lære av det norske systemet. I Danmark er det fortsatt regionene som tar beslutningen om hvorvidt et nytt legemiddel eller en ny terapi skal tilbys. Det går ganske fort, men i Norge er det én beslutning, og så er terapien tilgjengelig for alle pasientene, fra Båtsfjord til Lindesnes. Det er ikke noe som Arbeiderpartiet ønsker å endre på, så der er vi nok uenig med Fremskrittspartiet. Denne regjeringen, Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen, er veldig opptatt av at det skal være en likeverdig tilgang når medisiner er vurdert innført.

Og hvilke prioriteringskriterier forholder Beslutningsforum seg til? Jo, det er kriterier som Stortinget har vedtatt. Det er nytte, ressurs og alvorlighet. Det er kriterier som alle partiene i Stortinget har sluttet seg til.

Vi er nødt til å sørge for at de terapiene som vi finansierer, har nytte for pasientene, og at vi har et best mulig kunnskapsgrunnlag for å vurdere det. Det er også viktig at vi fortsetter initiativet som er tatt for å samhandle internasjonalt, slik at vi ikke har en stor, global legemiddelindustri som kan drive prisene oppover. Det er den største barrieren som kan hindre tilgangen på nye, innovative legemidler – at prisen er så høy at man ikke får tilgang raskt.