Hans Inge Myrvold (Sp) [10:03:16] (ordførar for saka): Saka som er til handsaming i Stortinget i dag, omhandlar endringar i pasient- og brukarrettslova, helsepersonellova, pasientskadelova og folketrygdlova. Eg vil takka komiteen for samarbeidet og vil raskt gjera greie for saka.

Bakgrunnen for proposisjonen var forslag som vil gje eit meir einsarta regelverk for dei nemndene som ligg til Helseklage, og som dei er sekretariat for. Vidare er det føreslått mindre strukturelle endringar knytte til organisering og mynde til nemndene, i tillegg til innhenting av opplysningar som er underlagde teieplikt i høve saksførebuing hjå Norsk pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda og dessutan klagehandsaming i Helseklage etter folketrygdlova.

Det er relativt stor semje i komiteen knytt til organisatoriske og strukturelle endringar, med unntak av endringar i lov om pasient- og brukarrettar og lov om erstatning ved pasientskade mv. I all hovudsak handlar desse endringane om fullmakter til sekretariatet og innhenting av opplysningar som er underlagde teieplikt ved saksførebuing til organ som skal treffa vedtak i høve pasientskadeerstatning. I dei høva komiteen har avvikande syn, er det Arbeidarpartiet, Høgre, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti som står bak tilrådingane.

Eg legg til grunn at dei partia som ikkje har slutta seg til tilrådingane, vil gjera greie for sitt syn i debatten.

Frå Senterpartiet sin ståstad vil dei føreslåtte endringane kunna bidra til ei betre organisering og ikkje minst gje grunnlag for betre og meir effektiv utgreiing av saker for menneske i ein sårbar og vond situasjon. Utgreiing av pasientskadesaker krev høg presisjon, der ein må innhenta relevant informasjon om årsak til og omfang av skade. I dag vert dette handtert av Norsk pasientskadeerstatning og Helseklage gjennom ei samtykkebasert ordning. Til dei føreslåtte endringane vil det verta gjeve lovheimel til å innhenta denne teiepliktige informasjonen utan opphald. I mange høve vil mangel på eller manglande tilgang gjera arbeidet umogeleg for partane å gjennomføra. Det er ikkje tale om at Norsk pasientskadeerstatning vil få tilgang til fleire forhold eller dokumentasjon utover det som er kravd i dag, berre naudsynte opplysningar i høve grunnlaget for saka.

Dette utløyser sjølvsagt eit inngrep i privatlivet til den som opplysningane gjeld, og er vurdert opp mot krava som er stilte i EMK artikkel 8 og Grunnlova § 102. Senterpartiet har tillit til at Norsk pasientskadeerstatning og Helseklage handsamar informasjon og opplysningar på ein profesjonell og sikker måte i samråd med teiepliktreglane.

Truls Vasvik (A) [10:06:39]: Takk for en god redegjørelse fra saksordføreren.

Som sagt handler denne saken bl.a. om å sikre en mer helhetlig praksis i klagebehandlingen i de ulike klagenemndene for helsetjenestene. Vi får på plass like lange oppnevningstider for de ulike nemndene og at de på samme måte kan delegere myndighet til sekretariatet. Det vil gi en effektivisering uten at det svekker pasientenes rettssikkerhet. Videre vil endringene sikre at nemndene har tilgang på nødvendig informasjon, inkludert taushetsbelagte personopplysninger.

Når saker handler om personskade, vil det være svært vanskelig å se for seg at det ikke er mye relevant informasjon som er taushetsbelagt – heldigvis, kan man kanskje si. Samtidig er det viktig å påpeke at det kun er informasjon som er nødvendig for behandling av klagen, som skal hentes inn. Her er det viktig at det skjer i ordnede former, og jeg er derfor glad for at flertallet også ber regjeringen om å følge opp denne endringen, slik at Stortinget kan være sikker på at det blir i tråd med lovgivers intensjon.

Jeg ser at mindretallet mener at dette er i strid med Grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Det er selvfølgelig ikke riktig, særlig ikke når dette er taushetsbelagte opplysninger som Helsedirektoratet og Helfo allerede har mulighet til å innhente.

Jeg vil påstå at mindretallet må velge: Enten må man være bekymret for at det er mange pasientskadesaker som blir omgjort i rettsinstanser fordi det er tatt avgjørelser på manglende faktagrunnlag, eller være motstander mot at klagenemndene skal få den nødvendige informasjonen som de trenger for å fatte gode vedtak. Jeg vil mene at det ikke er mulig å mene begge deler uten å møte seg selv i døra.

Til slutt ønsker flertallet å rette opp en feil i folketrygdloven – det skjer jo, det – slik at klagenemnden har tilgang på de samme opplysningene som Helfo, som er det opprinnelige saksbehandlingsorganet. Det var ikke – og er ikke – intensjonen at Helfo som saksbehandler skal ha tilgang på mer informasjon enn Helseklage som klageinstans.

Erlend Svardal Bøe (H) [10:08:55]: Proposisjonen foreslår en rekke endringer i helselovgivningen. Høyre støtter de fire lovendringene som blir foreslått, fordi det vil gi en mer helhetlig saksbehandling, men også fordi mange av lovendringene som det her er snakk om, allerede er praksis i dag. Det handler også om å utvide det, slik at det blir et mer helhetlig og ensartet regelverk rundt det.

Når det gjelder endringer i pasientskadeloven som gjelder innhenting av taushetsbelagt informasjon under saksforberedelse, som gjør at Norsk pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda med Helseklage som sekretariat skal få hjemmel til informasjonsinnhenting uten samtykke fra skadelidte, har Høyre satt noen spørsmålstegn ved det. Det vil være vanskelig å se for seg en pasientsak der det ikke er behov for informasjon det er taushetsplikt om, og tilgang til slik informasjon vil være vesentlig for å vurdere en sak og utfallet av en sak. Høyre er opptatt av at rettssikkerheten til klageren blir ivaretatt, og at organene som får tilgang til å innhente den informasjonen, må gjøre det på en profesjonell og sikker måte.

Lovhjemmelen åpner også opp for å innhente informasjon som er nødvendig for å utrede en erstatningssak etter pasientskadeloven, som betyr at en ikke skal hente informasjon som ikke er nødvendig for å vurdere en sak eller konkludere i utfallet av en sak. Regjeringens argumentasjon for en slik lovhjemmel er at det vil gi en enklere og mer effektiv saksbehandling. Men Høyre mener at dette må kvalitetssikres, slik at vi får et grunnlag for å si om det faktisk bidrar til en enklere og mer effektiv saksbehandling. Derfor fremmer Høyre i dag sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti forslag om at regjeringen må følge opp denne lovendringen og kvalitetssikre at begrunnelsen for lovendringen faktisk gjør seg gjeldende i praksis.

Helse- og omsorgskomiteen har også et forslag til behandling om gjennomgang av Norsk pasientskadeerstatning. Her vil også saksbehandling og saksbehandlingstid være sentrale tema. For Høyre er det viktig at pasientene sikres rask og god saksbehandling i pasientskadeordningen, og vi ser fram til behandlingen av dette forslaget i Stortinget.

B ård Hoksrud (FrP) [10:11:34]: Fremskrittspartiet har lenge vært bekymret over tilbakemeldingene som kommer om Norsk pasientskadeerstatning, NPE. Både pasienter og advokater har satt store spørsmålstegn ved pasientenes rettssikkerhet og mulighet til å bli hørt i saker som behandles. En stor del av sakene som blir klaget inn, får medhold. Dette kan tyde på at saksbehandlingen ofte ikke treffer godt nok.

Fremskrittspartiet viser til skriftlig innspill fra Personskadeforbundet LTN, som sier:

«Forslaget synes å ta utgangspunkt i forvaltningens behov for raskere saksbehandling og ikke på de skadde pasientenes behov for å sikre nødvendig kvalitet i saksbehandlingen».

Dette er en tilbakemelding som må tas på alvor.

Fremskrittspartiet har nylig lagt fram et forslag i Stortinget om en full gjennomgang av Norsk pasientskadeerstatning og mener at dette bør gjennomføres før man eventuelt gjør større endringer i pasientskadeloven, slik det her legges opp til. Vi trenger en full gjennomgang av NPE for å sikre at pasientene får det de har krav på og ikke blir kasteballer i offentlig byråkrati.

Fremskrittspartiet støtter ikke endringene i pasientskadeloven. Vi ønsker først en full gjennomgang av NPE. Men det er ett punkt i denne saken som jeg mener er spesielt bekymringsfullt, og det er forslaget om en lovhjemmel for innhenting av taushetsbelagte opplysninger i pasientskadesaker uten samtykke. Med et slikt forslag risikerer man at den skadelidende mister kontrollen over sine egne personopplysninger. Det bør være opp til hver enkelt hvilke personopplysninger man deler og anser som nødvendig for saken, man må selv samtykke i å dele personopplysningene. Derfor støtter ikke Fremskrittspartiet innstillingen i saken på dette punktet, og avventer behandlingen av vårt representantforslag om en full gjennomgang av Norsk pasientskadeerstatning.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) [10:13:21]: Det burde være selvsagt at vi som borgere selv ønsker å ha kontroll på hvem som skal ha tilgang til informasjon som er sensitiv og taushetsbelagt. Helseopplysninger er nettopp det. Regjeringen tar ikke personvernet på alvor når de reelt argumenterer for at personvernhensyn kan vike dersom dette kan gi raskere saksbehandling, her i pasientskadeerstatningssaker. Det må være et absolutt krav at det skal innhentes samtykke fra den opplysningene gjelder. Det er forskjell på hastetilgang til pasientopplysninger for den som blir brakt inn til sykehuset i ambulanse og er i en livstruende situasjon, og slike saker som vi snakker om her i dag. Som SV og andre partier understreker i komitéinnstillingen, kan hensynet til mer effektiv saksbehandling aldri være grunn til å svekke pasientsikkerheten og frata pasientene kontroll over egne helseopplysninger. I sak etter sak tøyer vi grensene for personvernet.

Så har noen av partiene i fagkomiteen funnet grunn til å minne om at Norsk pasientskadeerstatning, Pasientklagenemnda og Helseklage får mye, og trolig berettiget, kritikk. I fire av ti saker som bringes inn for domstolene, vinner skadelidte fram. Pasientorganisasjonene har bedt om at hele ordningen bør evalueres, og helse- og omsorgskomiteen har tidligere støttet dette.

SV understreker viktigheten av at forvaltningen har nødvendig tillit, og at vi som borgere kan føle oss trygge på at storsamfunnet har et nødvendig sikkerhetsnett for den som blir utsatt for skade i hjelpeapparatet. Vi må lytte til klager som kommer, for å forbedre oss. Det vil derfor være svært klokt om vi nå får en evaluering av ordningen.

Seher Aydar (R) [10:15:27]: Hvert år får mange helsen sin ødelagt på grunn av feil behandling i helsetjenesten vår. Det er ille i seg selv, men det blir også verre, for når de søker om erstatning, opplever mange at de ikke blir lyttet til, og de opplever mistenkeliggjøring. Det er kommet mye kritikk mot ordningen knyttet til pasientskadeerstatning fra pasienthold, men også fra advokater er det stilt viktige spørsmål ved pasientenes rettssikkerhet og mulighet til å bli hørt i sakene.

Pasientforeningene er tydelige i sine innspill til høringen om proposisjonen på at det er lav tillit til klageordningen for pasientskader. Fra pasientorganisasjoner har det kommet krav om at hele ordningen bør evalueres, og det bør man gjøre. Det bør gjøres før man flikker på ordningen, for det å flikke på ordningen uten å gjøre en ordentlig gjennomgang er feil medisin. Det må gjøres en ordentlig gjennomgang av hele ordningen, og målet må være at de pasientene som søker erstatning, opplever at de blir hørt. Tilliten til ordningen må gjenopprettes, for tillit er helt grunnleggende.

I de endringene regjeringen nå vil gjøre for å få ned saksbehandlingstiden, vil de gi utvidede fullmakter til sekretariatet og ta fra pasientene retten til sine egne helseopplysninger. Flere av høringssvarene påpeker at forslaget om å fjerne krav om samtykke for å få ut taushetsbelagt informasjon er brudd på Grunnlovens paragrafer og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Det mener jeg vil bidra til å svekke tilliten ytterligere, og det er derfor helt feil vei å gå.

Vi i Rødt er kritiske til et lovverk som krever at pasienter som har opplevd en skade, må si fra seg grunnleggende rettigheter og få svekket sin rettssikkerhet for å få vurdert erstatningskravet sitt. Hensynet til mer effektiv saksbehandling kan aldri være grunnen til å svekke pasientsikkerheten og frata pasienter kontroll over egne helseopplysninger. Vi kommer derfor til å stemme imot alle endringer i denne proposisjonen som tar rettigheter fra pasienter og svekker tilliten til ordningen ytterligere.

Irene Ojala (PF) [10:17:55]: Pasientfokus støtter forslagene til lovendring i proposisjonen, med unntak av ett forslag, forslaget om endring i pasientskadeloven, om lovhjemmel i stedet for samtykke ved utlevering av taushetsbelagte opplysninger i pasientskadesaker.

Pasientfokus mener forslaget om lovhjemmel framstår som en uforholdsmessig og unødvendig inngripen i personvernet, sett opp mot Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjonen. Det er unødvendig fordi jeg ikke kan se at det er et stort potensial for effektivisering og innsparing som følge av fjerning av samtykke. Det er faktisk sånn at samtykke sjelden nektes, og innhenting av samtykke er ikke veldig arbeidskrevende.

Om uforholdsmessighet vil jeg si følgende: Departementet legger i proposisjonen til grunn at lovhjemmelen vil innebære et inngrep i privatlivet til den opplysningene gjelder, og at for å gjøre et slikt inngrep i rettighetene må vi ha tilstrekkelig hjemmel og ivareta et legitimt formål, og det må være forholdsmessig.

Pasientfokus mener at Stortinget ikke har godt nok grunnlag for å vedta en lovhjemmel. Vi ser ikke at en eventuell gevinst er stor nok til å oppveie ulempene ved å gripe inn i personvernet til folk.

Pasientfokus vil derfor stemme for alle forslag til lovendringer, men støtter ikke endringen i § 10 a i lov om erstatning ved pasientskader. Vi vil imidlertid subsidiært stemme for det.

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:19:45]: Vi har foreslått lovendringer som vil bidra til effektivisering av saksbehandlingen i flere offentlige organer. Endringene gjelder tre ulike felter: organiseringen av klagenemnder på helsefeltet, pasientskadesaker og saker etter folketrygdloven.

Forslaget til endringer i helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven vil gi et mer ensartet regelverk for de klagenemndene som Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten, Helseklage, er sekretariat for.

Vi foreslår at medlemmer til Klagenemnda for behandling i utlandet oppnevnes for tre år av gangen, slik som for de andre nemndene. Vi foreslår også at lederen for Helsepersonellnemnda og Apotekklagenemnda og lederen for Klagenemnda for behandling i utlandet gis hjemmel til å bestemme at sekretariatet kan treffe avgjørelser på vegne av nemnda.

Lederen må nøye vurdere hvilke saker som skal delegeres. Delegering kan særlig være aktuelt når Helsepersonellnemnda har fattet en prinsippavgjørelse om tilsvarende forhold.

Forslaget til endringer i pasientskadeloven vil bidra til effektivisering i saksforberedelsen i Norsk pasientskadeerstatning, NPE, og Helseklage. Utlevering av taushetsbelagte opplysninger som er nødvendige for å utrede saken, vil bli regulert i loven i stedet for å baseres på samtykke, som i dag.

Forslaget til endringer i folketrygdloven er knyttet til saksbehandling i saker med stønad om helsetjenester. Det vil bidra til effektivisering at Helseklage får tilsvarende lovhjemmel som Helfo i dag har til å innhente taushetsbelagte opplysninger som er nødvendige i saken.

Videre foreslår vi at de taushetspliktreglene som gjelder for Helfo, også skal gjelde for Helseklage i saker etter folketrygdloven. Disse reglene er på noen punkter strengere enn forvaltningslovens regler.

Forslagene til endringer i folketrygdloven vil også bidra til klargjøring og bedre sammenheng i det aktuelle regelverket.

Jeg er glad for at komiteens flertall støtter forslagene, men jeg har også merket meg forslaget om vedtak om etterkontroll med endringene i pasientskadeloven.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [10:25:08] (ordførar for saka): Eg ønskjer å starte med å takke komiteen for eit godt arbeid og forslagsstillarane for eit godt initiativ.

Representantforslaget tek føre seg ei rekkje forslag som omhandlar samarbeid og ansvarsfordeling mellom justissektoren og helsesektoren i saker der personar er dømde til tvungent psykisk helsevern.

I lys av alvorlege hendingar dei siste åra har tilsyn og evalueringar peikt på læringspunkt som må bli følgde opp. Statsråden uttaler at dette blir nøye følgt opp saman med justis- og beredskapsministeren, noko me meiner er viktig. Dessverre kan det skje hendingar med fatale konsekvensar der personar med alvorleg psykisk liding blir valdelege, men me ønskjer å understreke at personar med alvorleg psykisk liding sjeldan utgjer ein fare for seg sjølv eller andre.

Det har kome sju høyringssvar, frå fem organisasjonar og to instansar tilhøyrande dei offentlege helseføretaka. Fleire av desse peikar på behovet for meir utgreiing.

Dei andre partia kjem til å gjere greie for synspunkta sine, så eg vil vidare gjere greie for våre. Senterpartiet meiner det er svært viktig at valdshandlingar blir førebygde. Helsedirektoratet har gjeve nasjonale råd om valdsrisikoutgreiing ved alvorleg psykisk liding. Det blir gjort mykje godt i helsetenesta, og felles faglege råd er med på å styrkje kompetansen på både førebygging og handtering.

Det er sett ned to utval. Det eine skal sjå på den tematiske organiseringa av psykisk helsevern, og det andre skal evaluere vilkåret om manglande samtykkekompetanse i psykisk helsevernloven.

Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa har teke tak i problemstillingane og sett i gang arbeidet med å styrkje samhandlinga mellom helsesektoren og justissektoren. Justis- og beredskapsminister Mehl uttalte følgjande til TV 2 den 7. november 2022:

«Vi mener det er viktig å se på regelverket som regulerer hva slags informasjon som skal deles mellom helsevesenet og politiet, men også hvilke rammer PST har for sitt arbeid med å følge med i samfunnet. Det har vært en teknologisk utvikling, og mange lever sine liv på nettet.»

I det komande arbeidet til regjering og storting vil det bli viktig å tydeleggjere kva oppgåver og ansvar dei ulike nivåa, tenestene og sektorane har. I samanheng med det nemnde ekspertutvalet som evaluerer lovendringa som innførte manglande samtykkekompetanse, kan det vere aktuelt å innføre fleire av lovskjerpingane som er nemnde i dette representantforslaget. Me vil difor vente til ekspertutvalet har gjort arbeidet sitt. Det kan vere nødvendig å vise til Helsedirektoratet sitt rundskriv til psykisk helsevernloven. Her er det bl.a. anbefalt at fagleg ansvarleg alltid les dommen til pasienten, og at det som oftast vil bli vurdert som fagleg uforsvarleg å ikkje hente informasjon.

Eit viktig spørsmål i denne saka er om det faglege ansvaret for ein person som har ein psykisk sjukdom, skal liggje hos helsesektoren eller hos justissektoren. Me meiner at det ligg hos helsesektoren. Senterpartiet vil difor ikkje stemme for desse forslaga i dag.

Cecilie Myrseth (A) [10:28:20]: Det er svært viktig å understreke, når vi diskuterer spørsmål om alvorlig psykisk helse, tvang og samfunnsvern, at mennesker med alvorlige psykiske lidelser sjelden er en fare for andre. Dette er vi nødt til å klare å balansere opp mot budskapet om at vernet skal økes og voldshendelser skal forebygges bedre.

Samtidig er det også viktig at vi jobber med å styrke den psykiske helsehjelpen i alle ledd. Vi er alle enige om at samfunnets sikkerhet og trygghet skal styrkes, og dette jobbes det med fra regjeringen på flere plan. Jeg stiller meg selvfølgelig bak representanten Klunglands vurderinger – som nettopp er lagt fram – som sakens ordfører og representant fra regjeringspartiene.

Riktig vei framover er ikke å gjennomføre lovendringer her fra Stortinget som ikke er helhetlig og faglig vurdert og som kan ha uoverskuelige konsekvenser. Heldigvis gjøres det mye for å skjerme samfunnet der det er fare for voldsbruk. Når Støre-regjeringen har tatt en rekke initiativ for å styrke samarbeidet mellom helse og justis og for å beskytte fellesskapet der alvorlig syke personer kan utgjøre en fare for omgivelsene, er det samtidig en klar erkjennelse av at vi har en vei å gå.

Gjennom altfor mange år har det blitt tatt for få initiativ fra tidligere regjeringer for å styrke samhandlingen mellom helse og justis. Dette er også spørsmål om riktig tvangsbruk, hvor evalueringen av kravet om manglende samtykkekompetanse som ble innført av Solberg-regjeringen, blir viktig i arbeidet med revisjonen av regelverket knyttet til tvang i helsetjenesten.

Det er mange detaljer å ta stilling til. Forslaget legger opp til en detaljert og faglig debatt, men vi må ikke glemme å løfte blikket i disse debattene. Et samfunn med små forskjeller, som ivaretar den enkelte, som inkluderer og fanger opp mennesker som faller utenfor, på et tidlig tidspunkt, er grunnleggende for å skape gode liv og trygge samfunn. Det er en hovedoppgave for denne regjeringen.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:31:02] (komiteens leder): Som Høyre har vektlagt i bakgrunnen for dette representantforslaget, har flere utvalg og kommisjoner lagt frem rapporter med læringspunkter og konkrete anbefalinger i etterkant av bl.a. øksedrapet i Haugesund i 2019 og drapene på Kongsberg i 2021. I flere av rapportene har behovet for bedre samarbeid mellom Politiets sikkerhetstjeneste, politiet og helse- og sosialtjenesten vært et gjennomgangstema. Evalueringsutvalget etter hendelsene i Bærum og Kongsberg peker også på at det er behov for en revisjon av reglene om taushetsplikt og informasjonsutveksling mellom de ulike aktørene. De mener målet må være et klarere regelverk for hvilken informasjon som kan og skal deles, når og av hvem. Samtidig er det selvfølgelig viktig at det er gode kontrollmekanismer for å hindre misbruk.

Samhandling og informasjonsdeling mellom det psykiske helsevernet og påtalemyndigheten er viktig, bl.a. ved håndtering av akutte hendelser, volds- og risikovurderinger og i forbindelse med gjennomføring av dom om tvungent psykisk helsevern. Høyre mener det er en krevende utfordring at det på flere samfunnsområder er uklart hvor og hvorvidt ansvarsområdene overlapper hverandre eller grenser mot hverandre. Vi mener derfor det er behov for en vurdering av hvordan ansvarsområdene for fremtiden bør fordeles mellom sektorene, og at de arbeidene regjeringen sier de er i gang med, ikke i tilstrekkelig grad dekker behovet for en helhetlig gjennomgang av både helsesektorens, justissektorens og kommunenes ansvar.

Høyres syn på dette får bred støtte i høringen, og det er derfor gledelig at vårt forslag om å be regjeringen utrede ansvarsfordelingen mellom de nevnte sektorer i saker med kombinasjonen kriminalitet og behov for psykisk helsehjelp får flertall. Vi får ikke flertall i dag for våre to andre forslag, som jeg tar opp. Det ene er om en skjerpelse av psykisk helsevernloven, knyttet til at faglig ansvarlig institusjon har plikt til å rådføre seg med påtalemyndigheten. Vi mener at dette ville bidratt til å gi nyttige perspektiver i vurderingen av f.eks. beslutning om overføring til andre institusjoner eller om permisjoner.

Det andre forslaget som flertallet i Stortinget i denne omgang ikke støtter, handler om at vi mener påtalemyndighetens kompetanse til å klage og bringe forhold inn for rettslig prøving bør utvides. Det er viktig at Stortinget diskuterer disse viktige spørsmålene, og Høyre mener saken i dag bringer oss et skritt nærmere bedre løsninger på det vi ønsker, og som var bakgrunnen for at vi fremmet saken.

Jeg vil også, som forrige taler, understreke at det at vi diskuterer disse spørsmålene, betyr ikke at mennesker med psykiske lidelser er farlige for vårt samfunn – snarere tvert imot. Men vi må snakke om disse (presidenten klubber). Da tar jeg det i et nytt innlegg, eventuelt.

Jeg tar opp forslagene våre.

Bård Hoksrud (FrP) [10:34:26]: De siste årene har vi dessverre sett flere eksempler på at vi har sviktet når det kommer til å gi god helsehjelp til personer med alvorlige psykiske lidelser. Noen er rett og slett så syke at de må skjermes fra samfunnet fordi de kan utgjøre en fare for både seg selv og andre. Vi har sett eksempler på at mennesker havner i et limbo mellom helsevesenet og rettsvesenet. Noen er for syke til å dømmes, men for friske til å behandles. Dette viser at rammene for psykisk helsevern i noen tilfeller er for dårlige, og at kommunikasjonen mellom helse- og justissektoren må bedres. Det er viktig at man kan dele informasjon på tvers. Dersom man tidligere har avdekket voldsrisiko hos en person, f.eks. i rettssystemet, må denne informasjonen kunne deles med helsepersonell for å sikre best mulig behandling og oppfølging.

Legeforeningen skriver i sitt høringssvar at det er et stort behov for en utredning av ansvarsfordelingen mellom justis-, helse- og kommunesektoren. De begrunner dette med at antall sengeplasser i psykisk helsevern er bygd ned de siste tiårene, samtidig som antall dømte til overføring til tvungent psykisk helsevern har økt. Samfunnsvernet har derfor i større grad blitt overført til helse- og kommunesektoren framfor justissektoren. Vi er nødt til å sette hensynet til samfunnets sikkerhet først. Det er et alvorlig problem at man har tikkende bomber som vandrer rundt i samfunnet uten å få nødvendig hjelp. Det handler ikke bare om hensynet til den enkelte, men også om samfunnets sikkerhet. I dag er det i mange tilfeller for vanskelig å skjerme potensielt farlige mennesker fra samfunnet. Det er ikke alltid sånn at den det gjelder, er best i stand til å vurdere om man utgjør en fare for seg selv eller andre. Derfor kan de strengere reglene om samtykkekompetanse stå i veien for å gi nødvendig helsehjelp eller skjerme personer med stort voldspotensial. Sånn kan vi ikke ha det.

Kripos sier selv at den voldsomme økningen i vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser tyder på at rammene rundt alvorlig psykisk syke ikke er gode nok. Dette må vi ta på alvor.

Derfor er jeg også bekymret for de store kuttene som denne regjeringen har gjort innen psykisk helse- og rusfeltet. Det ser ut til at det framover vil bli enda vanskeligere å få hjelp dersom man sliter, fordi man legger ned private behandlingsplasser over en lav sko. Det kan føre til enda mer alvorlige konsekvenser for dem som sliter psykisk og har behov for hjelp.

Nå må psykisk helsevern prioriteres. Vi trenger et bedre samarbeid mellom justissektoren og helsesektoren, og vi trenger flere verktøy for å unngå vold utført av alvorlig syke personer framover. Derfor vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag i saken. Jeg synes det er trist at alle de andre partiene stemmer imot å se på hvordan man kan bedre samtykkekompetansekravet og sørge for at man går tilbake til der man var før 2017. Det er flere partier i denne salen – også flertallspartiene – som har sagt at de er for det, men de ønsker å stemme imot. Det er trist for alle dem som trenger å bli skjermet fra samfunnet, og for familiene og andre som har et stort behov for at man tar dette på alvor og faktisk gjør noe med det.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) [10:37:46]: Selv om SV ikke stiller seg bak forslagene i denne saken, er det en viktig sak Høyre reiser, særlig er forholdet mellom de ulike sektorene utfordrende. Det er nødvendig å være bevisst på ansvarsfordelingen mellom justissektoren, helsesektoren og kommunesektoren i saker med en kombinasjon av kriminalitet og behovet for psykisk helsehjelp. Vi er også glade for at Høyre ofte har tatt til orde for å styrke de tvangsfrie tilbudene innenfor psykisk helsehjelp. Dette arbeidet må fortsette. Det er et høyt antall personer som er underlagt gjennomføring av dom på tvungent psykisk helsevern som tidsubestemt særreaksjon.

I psykisk helsevern går en stadig større andel av ressursene til dem som har tvangsvedtak. I 2020 var det godt over 8 000 tvangsinnleggelser i psykisk helsevern og en økning på over 20 pst. siden 2013. Jeg er selvsagt ikke prinsipiell motstander av bruk av tvang, men disse tendensene er i strid med intensjonen om å begrense tvangsbruken.

Statens helsetilsyn har i en tilsynssak nå på nyåret konkludert med at pasienten på tvungent psykisk helsevern ikke fikk forsvarlig helsehjelp, slik loven krever. Jeg tror svært mange i psykisk helsevern ikke får den helsehjelpen loven forutsetter. Dette gjelder ikke bare dem som er på tvang. En oversikt viser at ingen av helseregionene innfrir målet for ventetid. Her er det mange som blir sykere mens de venter på nødvendig helsehjelp. Helsetilsynet har påpekt at gjeldende retningslinjer for samhandling mellom påtalemyndigheten og virksomhetene gir for lite konkret veiledning for bosetting, innhold og rammer for samfunnsvernet når domfelte pasienter skal bosettes i kommunen og følges opp ambulant og poliklinisk. Det gjelder også kvalitetssikringen av informasjonsflyten. Her er det bare å sette i gang, uten å vente på Stortinget. Det er grunn til å være utålmodig.

Det er avgjørende viktig at debatten om psykisk helsehjelp i større grad enn nå har et menneskerettighetsfokus. CRPD, konvensjonen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som også inkluderer personer med psykiske lidelser, stiller klare krav til oss. For å gi best mulig bistand må vi flytte perspektivet fra hva som er best for systemet, til hva personen selv mener gir best behandling – krav om et system som er personsentrert og fleksibelt. Jeg vil utfordre Høyre til nettopp å bidra til et slikt perspektiv innen psykisk helse ved å stemme for at vi inkorporerer CRPD i menneskerettsloven når den saken kommer tilbake til Stortinget.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [10:40:43]: Det var da representanten Hoksrud tok ordet, jeg ba om taletid. Ingen mennesker – ingen mennesker – er tikkende bomber. Dette er syke folk som samfunnet ikke har møtt, sett eller behandlet rett. Derfor er det sykdommen som gjør at de faktisk gjør ting som de i frisk tilstand aldri ville gjort. Det er viktig for meg å si det på denne talerstolen.

Etter å ha jobbet lenge i norsk helsevesen tenker jeg at et sånt syn på pasientene kan vi faktisk ikke ha. Det er vi i denne sal som ikke har laget systemene gode nok til å møte denne gruppen. De har blitt kasteballer mellom justissektoren, kommuner og spesialisthelsetjenesten. Derfor er jeg opptatt av at vi må behandle denne gruppen med respekt, og vi må lage et system som fungerer. De som behandler, og de som går inn og dømmer til psykisk helsevern, skal faktisk kunne jobbe sammen, så vi faktisk får den beste måten å gjøre dette på. Ingen fortjener å være kasteballer mellom ulike systemer når de faktisk er skikkelig syke.

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:42:49]: Det gjøres allerede mye i helsetjenestene våre for å forebygge at personer med psykiske lidelser utøver vold, men vi kan og bør bli bedre. Det vil som oftest bli vurdert som faglig uforsvarlig ikke å følge Helsedirektoratets anbefaling om at faglig ansvarlig leser dommen, rådfører seg med de rettspsykiatrisk sakkyndige og ber om innsyn i den rettspsykiatriske erklæringen. Jeg vil i forbindelse med framtidige lovarbeider vurdere om dette også bør lovfestes.

Påtalemyndighetens informasjon og vurderinger basert på situasjonen før innleggelsen er mindre sentral for den faglig ansvarliges beslutninger etter innleggelsen, dvs. når den faglig ansvarlige etter innleggelse vurderer overføring mellom ulike sikkerhetsnivåer innenfor samme institusjon eller om den domfelte skal få permisjon. Jeg vil derfor ikke fremme forslag om at den faglig ansvarlige som hovedregel skal konsultere påtalemyndigheten.

Justis- og beredskapsministeren og jeg har en god og løpende dialog om utfordringene i oppfølging av særreaksjonsdømte. Vi har allerede satt i gang en rekke tiltak for å tydeliggjøre ansvarsdelingen mellom helse- og justissektoren. Vi vurderer også hvordan vi skal følge opp Stortingets anmodningsvedtak om utredning av særreaksjonene.

Påtalemyndigheten kan etter den obligatoriske observasjonsperioden på tre uker påklage alle vedtak om overføring til kontrollkommisjonen. Vedtak om overføring fra institusjon for døgnopphold til tvungent vern uten døgnopphold eller til annen institusjon, kan ikke settes i verk før klagefristen er ute eller alle de klagerberettigede har akseptert vedtaket. Reglene er nettopp begrunnet i hensynet til samfunnsvernet.

Helsedirektoratet har opplyst at påtalemyndigheten i liten grad bruker adgangen til å påklage vedtak om overføring til kontrollkommisjonen. Jeg kan derfor ikke se at det er behov for å gi påtalemyndigheten en særskilt adgang til å bringe kontrollkommisjonenes vedtak inn for tingretten.

Jeg har stor forståelse for ønsket om å sikre at samfunnsvernet blir tilstrekkelig ivaretatt. Jeg vil likevel advare mot å foreslå lovendringer som ikke er basert på grundige og helhetlige faglige vurderinger.

Sveinung Stensland (H) [10:56:31]: Kripos la sist november fram rapporten «Vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser». Den viser at antall voldsforhold idømt overføring til tvungent psykisk helsevern eller som har blitt henlagt på grunn av tvil om tilregnelighet, i perioden 2016–2020 økte med 74 pst. sammenlignet med perioden 2011–2015. Til sammenligning var økningen for øvrige voldsforhold 17 pst. Økningen i antall voldshendelser og bekymringene Kripos tar opp i rapporten, underbygger behovet for å styrke samhandlingen mellom helsesektoren og justissektoren.

Slik det ser ut, er det i dag ikke flertall for noe i saken, heller ikke en utredning om ansvarsforholdene – med mindre noen bytter standpunkt i løpet av dagen. En utredning i tråd med det vi foreslo i saken, tror vi absolutt kunne hjulpet. Jeg er uansett spent på oppfølgingen som statsråden har varslet at hun vil ha. Men det er lov å tenke seg om, voteringen er kl. 14.00.

1 525 personer fikk ifølge kriposrapporten to eller flere voldssaker henlagt på grunn av tvil om tilregnelighet. Disse 1 525 sto bak 7 020 voldsforhold på åtte år. Hvem har ansvaret for å unngå nye voldsforhold blant disse personene? Hvem har ansvaret for å bidra til å unngå at voldsbruken eskalerer? Hva med statens ansvar for å beskytte?

Faren til gjerningsmannen i Haugesund hadde flere ganger blitt utsatt for vold, gjerningsmannen var også dømt for dette. Gitt oppmerksomheten rundt vold i nære relasjoner: Vi kan ikke akseptere at helsevesenet ikke tar til seg denne typen informasjon. Hvordan kan man mene at det er forsvarlig at en person skrives ut fra sikkerhetsavdeling på et sykehus og drar hjem til en person han tidligere er dømt for å utøve vold mot? Innen dette feltet får kommunene ofte ansvaret for oppfølging, men er det rett at staten delegerer ansvaret for samfunnsvern til kommunene? Vi har tidligere diskutert kostnaden ved prøveløslatelse fra forvaring. Det brukes milliardbeløp, men ingen vet hvor mye som brukes samlet sett, siden ingen vet hvor mye de ulike kommunene bruker på disse tilfellene. I dag blir graden av samfunnsvern styrt av helseforetakenes og kommunenes økonomi. Er det rett?

Vi har hatt to grundige rapporter som er skrevet om Kongsberg-drapene. Politihøgskolen nevner varslene som ble sendt fra politiet til helsevesenet. Ingen av varslene dokumenterer informasjonsdelingen knyttet til varslene videre i helsevesenet, det er ingen av undersøkelsene som viser at varslene er dokumentert, at de har blitt lest, og eventuelt hvem som har lest dem.

I tilsynsrapporten etter drapet i Haugesund kan vi lese at kommunen stilte spørsmål ved om det var forsvarlig å skrive ut pasienten, og etterspurte kriseplan og faglighetsvurdering. Overlegen vedgikk at det ikke var optimalt å skrive ut pasienten uten at bosted og oppfølging var klarlagt. Hun sa også at pasienten ønsket å reise hjem, og fryktet at om han ikke fikk det, ville kontrollkommisjonen overføre han til tvungent psykisk helsevern.

Hva er det som er viktigst for samfunnet: at en person blir skrevet ut, eller at det finnes et tilbud som ivaretar samfunnsvernet, og at personen det gjelder, ikke gjentar alvorlige voldsepisoder?

Sandra Bruflot (H) [10:59:45]: Drammens Tidende skrev i fjor om en jente lokalt som i løpet av kort tid hadde vært innlagt på psykiatrisk avdeling 17 ganger. Da hun ble skrevet ut, utførte hun bl.a. vold mot politiet, hun startet skogbrann, hun hadde flere selvmordsforsøk, og hun var utagerende mot andre. Verken hun selv, familien, forsvarer eller politi mener at hun hører hjemme i fengsel, for det hjelper ikke denne jenta. Likevel hadde hun i fjor høst vært varetektsfengslet i flere måneder. Ingen ville ha ansvaret for henne. Vestre Viken skrev henne ut, familie og politi kjørte henne tilbake. Hun var for syk, kanskje farlig, til å være ute, og for frisk, eller feil, til å være innlagt på Blakstad. Verken helsevesenet, justissektoren eller kommunen ville ha ansvaret for jenta. Vi vet at det finnes både hjemler og muligheter i lovverket som ikke blir brukt, og vi vet at det er mye å gå på for å få bedre samarbeid og en tydeligere ansvarsfordeling.

Vi skulle helst hatt flertall for endringer i psykisk helsevernloven § 5-3. Jeg håper i det minste at vi får flertall for å utrede ansvarsfordelingen mellom justissektoren, helsesektoren og kommunesektoren i saker med en kombinasjon av kriminalitet og behov for psykisk helsehjelp. Det er ingen tvil om at det trengs. Vi har tidligere sett alvorlige saker som er eksempler på det, men det finnes også lokale saker, fra rundt omkring, som vi ser kommer både støtt og stadig, der ingen har lyst til å ta ansvar for noen de ikke vet om hører hjemme i justis- eller helsesektoren, eller om kommunen kunne ha hjulpet dem.

Bård Hoksrud (FrP) [11:01:49]: Vi får se hvor mange jeg klarer å provosere nå.

Til representanten Stensland: Ja, det går veldig fint an å tenke seg om, og jeg håper representanten Stensland også gjør det og faktisk stemmer for Fremskrittspartiets veldig gode forslag, selv om jeg ikke er veldig optimistisk med tanke på det.

Til representanten Olaug Bollestad, som ble provosert over at jeg sa at det går tikkende bomber rundt i samfunnet: Ja, det sier altså psykologspesialist Pål Grøndahl. Han har gått ut og sagt at det er tikkende bomber som går rundt, og som skulle hatt hjelp, som skulle hatt behandling, og som er til fare for både seg selv og andre. Det er noe av utfordringen her, som jeg opplever ofte – f.eks. forrige gang vi debatterte dette, på bakgrunn av Fremskrittspartiets forslag – og som flertallet i denne salen ikke vil ta inn over seg og faktisk se utfordringene med. Selvfølgelig er jeg enig i at de aller fleste som sliter med rus og psykiatri, heldigvis er veldig ordentlige mennesker som det ikke er noen utfordringer med. Men det er de som det er utfordringer med, som vi er nødt til å ta tak i, og da må vi gjøre noe med lovverket, og vi må sørge for at det er mulig.

Jeg var og pratet med den kommunale rustjenesten i en kommune. De sliter med at enten kommer politiet, eller så kommer ambulansen og henter pasienten som er veldig dårlig, og som blir kjørt til legevakten. Legevakten sender pasienten til sykehuset, som skriver denne ut fordi man ikke kan legge inn pasienten med tvang. Det er pasienter som man er redd for at skal skade både seg selv og andre. Og som jeg også sa, psykologer og andre som har ansvaret for å ta imot disse pasientene, opplever at kontrollkommisjonen nekter at de kan bli lagt inn med tvang.

Dette er hverdagen til mange av dem som jobber der ute, og som ønsker å gi bedre hjelp, som ønsker å sørge for at også disse personene skal bli behandlet på en verdig og god måte. Konsekvensen ved ikke å gjøre dette er at man kan gjøre noe mot andre mennesker som man faktisk må ta ansvar for i mange år framover – ved at de kanskje må sitte i fengsel fordi man mente at samtykkekompetansen og menneskerettighetene til den personen var så viktige at man var villig til å overprøve samfunnets behov.

Det er noe av utfordringen i denne saken, og jeg er enig i at det gjør det vanskelig. Dette er forskjellige mennesker med forskjellige behov, som skal få hjelp til å gjøre noe med de behovene. Dette er syke mennesker, og de skal behandles med respekt. Men det handler også om at det er mange pårørende som er kjempelei, kjempefrustrerte og lever i en hverdag hvor de aldri vet hva som kan skje den dagen, eller i morgen, eller om en uke, eller om to uker. Det mener jeg også er et perspektiv man må ha med seg i denne debatten, og som jeg synes ofte blir nedvurdert.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:05:03]: Representanten Hoksrud snakker om psykologer, men for meg er det likegyldig om det er psykolog, prest eller klokker – å betegne folk som er syke, som «tikkende bomber», er for meg ikke akseptabelt. Det handler om folk som ikke har blitt møtt av systemet, som har blitt – som Sandra Bruflot sier – sendt rundt, og at de ikke hører til noe sted. Det er det som er greia her. Derfor er jeg utrolig opptatt av hvordan vi i denne salen betegner folk som er alvorlig syke. Det er vårt ansvar å sikre at systemet favner, tar inn og hjelper dem, enten det er i kommunen, innen justissektoren eller innen helsesektoren, og så må vi definere hvem som har ansvaret til enhver tid, for dette er syke personer.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:06:11]: Til diskusjonen om samtykkekompetanse – og egentlig til den merknaden som Fremskrittspartiet har i innstillingen, som peker tilbake til hva vi gjorde sammen da vi satt i regjering: Jeg vil veldig gjerne minne om at Norge gjennom veldig mange år fikk kritikk for utstrakt bruk av tvang mot mennesker som hadde samtykkekompetanse. Regjeringen som var før oss, altså Stoltenberg-regjeringen, fulgte ikke opp en NOU fra 2011 som pekte nettopp på dette. Det tok vi på alvor, for det er utrolig viktig å ivareta den enkelte pasients autonomi når man har samtykkekompetanse.

Det er heller ikke slik at den anbefalingen bare ligger i en NOU fra 2011; den ligger også i en ny NOU, som understreker og nærmere forsterker behovet for den lovendringen som ble gjort i 2017. Så har den nye regjeringen sagt i sin regjeringsplattform at de vil evaluere dette. Det må de jo gjøre, da får vi en ny diskusjon om disse spørsmålene, men det er altså ikke slik at bruken av tvang i norsk psykisk helsevern har gått betydelig ned. Det er på mange måter en annen diskusjon enn den saken vi diskuterer i dag. Likevel hadde jeg behov for å si at vi ikke må tro at vi løser veldig mange av disse særlig alvorlige spørsmålene ved å underlegge enda flere mennesker en tvangsbehandling som de strengt tatt absolutt ikke trenger for å kunne bli friske og få den nødvendige hjelpen som de trenger.

Jeg vil bare understreke at alle typer helsehjelp skal være basert på frivillighet, og innføring av krav om samtykkekompetanse gjelder ikke for pasienter som utgjør en fare for eget eller for andres liv eller helse. Det er det som har ligget til grunn for den lovendringen.

Avslutningsvis: Det er ingen tvil om at dette er krevende for veldig mye av det helsepersonellet som skal ta de faglige vurderingene, og det anerkjenner vi, men jeg hadde behov for å si at lovendringen som skjedde i 2017, har sterk faglig anbefaling og bakgrunn.

Bård Hoksrud (FrP) [11:09:17]: Jeg forstår det representanten Trøen sier, at det ikke er tvil om at det har vært mye kritikk av Norge, og om hvordan vi har brukt tvang, men det er altså mange pasienter som i dag skulle hatt hjelp og behandling, som også skulle vært lagt inn på tvang, der helsepersonell sier at man klarer ikke og kan ikke gjøre det. Jeg mener det er viktig å ha med seg både foreldre, pårørende og andre som daglig lever i frykt og usikkerhet fordi verken helsevesenet eller justisvesenet – ingen – vil ta ansvaret. Det er altså mennesker rundt oss som er en fare for både seg selv og andre.

Jeg mener at dette er en viktig debatt, og jeg hadde håpet at også flertallet ville sett at man må gjøre om på den endringen av samtykkekompetanse som man gjorde i 2017, fordi den ikke har virket slik hensikten var da man gjorde dette, i forhold til at vi har fått en del som trenger hjelp.

Sveinung Stensland (H) [11:10:27]: Nå har representanten Hoksrud sluppet opp for taletid, så da kan jo jeg ta for meg (munterhet i salen)!

Jeg er enig med representanten Hoksrud: Det han tar opp, er en viktig debatt. Det var også en vanskelig debatt. Det var Paulsrud I og Paulsrud II, og det red oss – både regjeringen Stoltenberg og vår regjering – som en mare. Men sammen la vi fram noe som jeg tror var bra, og heldigvis stilte Fremskrittspartiet seg bak det da.

Utfordringen er at den diskusjonen er en gedigen avsporing fra det som er temaet her i dag, for det vi snakker om her i dag, er personer dømt til tvungent psykisk helsevern, det er samhandlingen mellom dem som via et straffespor har kommet inn i dette, samhandlingen med påtalemyndigheten og utveksling av informasjon om dette. Det generelle regelverket gjelder jo alle, og det er en ganske stor andel av den norske befolkning som har psykiske helseutfordringer. Så er det sånn at hvis man tvinger noen til behandling, er en del av diskusjonen at da er ofte resultatet mye dårligere.

Det vi har gjort i Høyre gjennom å fremme dette forslaget, er å erkjenne at i diskusjonen vi hadde for noen år siden, glemte vi denne problemstillingen. Det vi diskuterer nå, burde vi ha diskutert for noen år siden. Derfor har vi brukt så mye energi på det.

For å runde av debatten – for nå er det ingen andre som har tegnet seg: Jeg hører hva statsråden sier. Hun har sagt i dag at dette skal hun følge opp, men hun er litt for stolt til å stemme for de gode forslagene våre. Det lever vi med, vi har selv vært i regjering. Men vi skal følge med, for det skylder vi faktisk de etterlatte. Vi skylder det til dem som sitter igjen, og vi skylder det til dem som er så syke at de er i stand til å gjøre sånne ting uten at de egentlig vil det. Det er det dette handler om.

Takk for en god debatt. Jeg er ganske optimistisk, og jeg håper at Kjerkol bruker sine sterke følelser og jobber videre med denne saken.

Irene Ojala (PF) [11:13:15] (ordfører for saken): Takk til komiteen for godt samarbeid i denne saken.

Venstre har lagt fram et representantforslag om at Stortinget skal be regjeringen utarbeide en egen stortingsmelding som ser barn og foreldres situasjon i et forebyggingsperspektiv, og som går på tvers av sektorer og på tvers av forvaltningsnivå. Dette handler om hvordan foreldrenes psykiske helse påvirker barns oppvekst og familiens situasjon. Fare for psykisk uhelse hos foreldre kan ofte påvirkes av hvordan foreldrene møtes av helsepersonell i svangerskapsomsorgen, hos fastlegen, på helsestasjonen og i spesialisthelsetjenesten. Det gjelder også hvordan familien møtes i spesialisthelsetjenesten rundt fødselen, og hvordan familien møtes i barseltiden, både i spesialisthelsetjenesten og på helsestasjonen.

Hvis en familie får psykiske utfordringer og får behov for støtte fra kommunens og spesialisthelsetjenestens psykisk helse-tilbud eller familievernet, fastlegen, Nav eller barnevernet – altså svært mange instanser – har måten familiene blir møtt på, en svært stor betydning.

Pasientfokus er enig med Venstre og fremmer derfor forslaget. I tillegg fremmes det i innstillingen to andre mindretallsforslag.

Slik jeg oppfatter innstillingen, er hele komiteen enig om at det er viktig med forebyggingsperspektivet, og at det er viktig å se tilbudet til disse familiene på tvers av sektorer, men flertallet i komiteen fremmer komiteens tilråding om at representantforslaget ikke skal vedtas.

Fra Pasientfokus’ side er det viktig at foreldrenes psykiske uhelse blir tatt alvorlig. Vi har allerede flere gode verktøy å jobbe videre med uten en ny stortingsmelding. Jeg nevner St.meld. nr. 12 for 2008–2009, kjent som En gledelig begivenhet. Stortingsmeldingen kom i en tid med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i regjering, og fra da har flere partier i denne sal hatt regjeringsansvar. Nå er ringen sluttet, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet har fått ansvar igjen, med støtte fra SV.

Meldingen viser til målet om at gravide, fødende og familien skulle oppleve en fødsels- og barselomsorg i primær- og spesialisthelsetjenesten med en bedre organisering av tjenesten og bedre utnyttelse av ressurser og personell. Hele tjenesten skulle ses i sammenheng, slik at det skulle skapes helhetlige pasientforløp til beste for pasienten – for den gravide kvinnen via tjenestene rundt fødsel og barnets første leveår, hvor foreldrenes psykiske helse skulle ivaretas på en god måte, til beste for barnets oppvekst og familiens situasjon.

Alle kvinner, barn i magen, nyfødte og fedre – uansett hvor i Norge den gledelige begivenheten skjer – har rett til god og likeverdig helsehjelp i svangerskapet, under fødselen og i barnets oppvekst. Vi har altså St.meld. nr. 12. Det er en god tekst i meldingen, og det er kanskje på tide at vi sammen, samlet på Stortinget, tar fram stortingsmeldingen En gledelig begivenhet fra 2009 og aktiverer teksten i aktiv handling.

Utover det tar jeg opp forslag nr. 2 som Pasientfokus har fremmet sammen med SV og Rødt, og forslag nr. 3, fra Pasientfokus.

Tove Elise Madland (A) [11:16:35]: «Fylt av glede over livets under» er ein av dei finaste songane. Ja, det er eit under kvar gong eit nytt barn blir født, eit lite under som er prisgitt sine omgivnader, sine foreldre og vaksne som gjev tryggleik og omsorg. Å sikre at barn får ein god oppvekst, ein god start på livet, er heilt avgjerande for utviklinga vidare. Difor er det svært viktig med god svangerskapskontroll. Den speler ei avgjerande rolle. God oppfølging gjennom heile svangerskapet er nettopp for å hindre uhelse hos foreldre, foster og spedbarn.

Difor er eg svært glad for at regjeringa satsar stort på førebygging og å hindre uhelse. Nasjonal helse- og samhandlingsplan vil omhandle eit heilskapleg svangerskaps-, føde- og barseltilbod. Svangerskapsomsorga og føde- og barselomsorga i Noreg held høg kvalitet, men me må heile tida halde fokus på dette: å sikre ei så god og trygg oppleving som mogleg. Denne tida er avgjerande for korleis ein meistrar livet vidare.

I tillegg jobbar regjeringa med ein opptrappingsplan for psykisk helse, kor nettopp svangerskap, føde og barsel og evne til eiga livsmeistring er heilt sentrale emne. Samtidig styrkjer me både helsestasjon og skulehelseteneste. Å sjå heilskapen, å sjå saumlause tenester som òg er sektorovergripande, er regjeringa oppteken av. Helsepersonellkommisjonen si utgreiing viser med all tydelegheit at me som politikarar må bli betre til å sjå heilskapen i tenestene. Å løyve meir pengar har fram til no vore løysinga på utfordringane i helsetenesta, men i nær framtid vil det ikkje vere kor mykje pengar me gjev, som avgrensar helsetenesta, men om det vil vere nok fagfolk. Me må difor gjere den krevjande øvinga det er å prioritere.

For at innbyggjarane skal ha gode tenester, er det viktig å satse på fagfolka, dei som står innbyggjarane nærmast, om det er i kommunehelsetenesta eller i spesialisthelsetenesta. Arbeidarpartiet og Senterpartiet er glade for å kunne vise til denne viktige satsinga, og vil understreke at levekår, sosial mobilitet og barnefattigdom heng tett saman med folkehelse og den enkelte si moglegheit til å vareta si psykiske og fysiske helse. På den måten varetek ein barnet og familien, slik at dei blir sikra den beste starten på livet dei første 1 001 dagane. Folkehelsemeldinga, som regjeringa vil koma til Stortinget med til våren, tek opp i seg desse viktige faktorane.

Ved alle livets fasar skal fellesskapet stille opp når ein treng det. Slik har det vore, og slik vil det vere framover. Eg er glad for at regjeringa set fellesskapet og like moglegheiter så sentralt i vår felles helseteneste, nemleg at kvar og ein av oss skal meistre eige liv, og òg sikre våre barn dei beste moglegheiter for å sikre sine liv.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) [11:19:34]: Eg vil først takke forslagsstillarane for å løfte fram eit veldig viktig område. Barsel er ei tid med store endringar for kropp og sjel – fysisk og psykisk. Etter fødselen forandrar kroppen seg. Livmora skal tilbake til førgravid tilstand, og mjølkeproduksjonen blir sett i gang. Heile livssituasjonen til barselkvinna blir forandra. Ein liten krabat blir det viktigaste, og midt oppe i dette står kvinna med sine tankar, følelsar og psykiske behov. Barselkvinner ønskjer å bli møtte på dei behova og dei ønska dei har, og at det er rom og kapasitet til dette. I ein sårbar situasjon ønskjer ein å bli møtt der ein er, få dekt dei behova ein har. Tryggleik i ei tid med store forandringar er viktig.

Senterpartiet meiner at å sørgje for gode oppvekstvilkår for barn er blant dei viktigaste oppgåvene i samfunnet vårt. Tryggleik for familiane er viktig. Me ser no fallande fødselstal i Noreg, og eit krafttak for sosial utjamning er viktig for å snu denne trenden. Vår familiepolitikk skal bidra til å jamne ut sosiale forskjellar, skape god livskvalitet og gje alle barn rett til ein trygg og god oppvekst.

Senterpartiet meiner at me må gje kommunane god økonomi for å sikre gode og trygge oppvekstvilkår. Det gjev gode utviklingsmoglegheiter for alle barn og bidrar til sosial mobilitet og utjamning. Nettopp dette blir temaet i ei stortingsmelding som kjem. Me føreslår og kjem framleis til å føreslå målretta tiltak for å redusere fattigdom, hjelpe barn i utsette familiar, sikre god inkludering i samfunnet og førebyggje utanforskap.

Regjeringa skal i løpet av året leggje fram fleire arbeid. I år kjem både den nasjonale helse- og samhandlingsplanen, folkehelsemeldinga og opptrappingsplanen for psykisk helse. Her vil det vere naturleg å følgje opp levevilkår, sosial mobilitet, barnefattigdom og den fysiske og psykiske helsa til befolkninga. Det er viktig å sjå alt dette i samanheng. For å gje best moglege helsetenester og oppfølging til barnet, foreldra og familien samt å få eit meir heilskapleg helsetilbod vil det vere viktig med ein gjennomgang av tilboda knytte til svangerskap, barsel og helseoppfølging av barn og foreldre. Tilboda må styrkjast, og det må kome konkrete, handlingsorienterte mål for den psykiske helsa til kvinner.

Morten Wold (FrP) [11:22:24]: Intensjonen i dette forslaget er god. Det er ikke bare bare å bli småbarnsforeldre, og for dem som strever litt ekstra, kan det oppleves veldig tungt dersom man ikke får nødvendig hjelp og oppfølging.

Det å sikre god psykisk og fysisk helsehjelp til foreldre er også en investering i barnas helse og livskvalitet. Vi vet at mye psykisk uhelse bæres med oss allerede fra ung alder. Vi trenger bedre rutiner for å fange opp dem som faller utenfor, og sikre at alle som trenger det, får nødvendig helsehjelp. Det er viktig at helsetjenestene tilpasses familienes behov, og at de tar utgangspunkt i at alle er forskjellige og har ulike behov.

Det å sikre trygg og god barselomsorg over hele landet er et viktig tiltak for å trygge foreldrene. Derfor er det synd at det kuttes i fødetilbudet flere steder, og at ABC-enheten på Ullevål legges ned. Slike beslutninger gjør at det for mange kvinner kan føles mer utrygt å føde, og at tiden før og etter fødsel oppleves tyngre enn nødvendig.

Kortere liggetid på sykehusene gjør også at familiene raskere kommer hjem med barna, og det er i denne fasen mange opplever å ikke få nødvendig hjelp. Her bør det legges inn en ekstra innsats, slik at det skal være lett å be om hjelp, også etter fødsel.

Vi trenger tiltak som sørger for at de ulike tjenestene snakker bedre sammen og svarer på de utfordringene som finnes. Dette vil skape tryggere rammer for familiene. Et styrket helsetilbud vil komme alle til gode og være et viktig bidrag til å forebygge psykisk uhelse.

Fremskrittspartiet er skeptisk til selve forslaget om at det skal lages en egen melding til Stortinget for å utrede hvordan man kan forebygge negative konsekvenser som følge av foreldres uhelse. Vi mener det vil ta for lang tid, og at resultatet vil bli for lite forpliktende. Vi vet allerede hvor skoen trykker. Det å styrke det generelle psykiske helsetilbudet slik at man kan få hjelp når man trenger det, er et viktig skritt i riktig retning.

Derfor er Fremskrittspartiet med på forslaget om at regjeringen heller skal komme tilbake til Stortinget med konkrete tiltak som sørger for bedre kommunikasjon og kontinuitet i helsetjenestene til foreldre og barn. Dette vil kunne sikre raskere fremdrift og konkrete tiltak som faktisk kan være med på å løse utfordringene, fremfor unødvendige utredninger og byråkrati som ikke forplikter oss til noe som helst.

Jeg tar med dette opp det forslaget som Fremskrittspartiet er en del av.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) [11:25:20]: Det er et ordtak som heter at én fugl i hånden er bedre enn ti på taket. Det er kanskje litt underlig. Jeg tror det er mye bedre for fuglene, i hvert fall, å stå på taket enn å være i hånden min, men det uttrykker kanskje at det som er mest håndfast og konkret er bedre enn det som er usikkert og utsvevende.

I SV er vi gode – kanskje for gode – til å be om utvalg, store utredninger og stortingsmeldinger. Jeg har selv i den korte tiden jeg har vært vararepresentant etterlyst, bedt om og foreslått meldinger, NOU-er og planer. Samtidig liker jeg å tenke at vi i SV er utålmodige, vi vil ha konkrete resultater som merkes. Da er ikke alltid stortingsmeldinger den rette veien å gå, og det har jeg også fått merke i min tid her på Stortinget.

Stortinget har, som påvist i komitéinnstillingen, vedtatt svært konkret politikk for svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen, og vi merker oss at regjeringen har planlagt en rekke meldinger og rapporter. Vi forutsetter at disse er konkrete og tydelige og inneholder politiske forslag som raskt kan settes ut i livet og gi en bedre oppfølging de første 1 001 dagene av barns liv enn det vi har i dag.

SV vil ikke be om nye NOU-er og stortingsmeldinger på dette feltet, men har store forventninger til departementets arbeid med kommende helse- og samhandlingsplan. Stortinget har eksplisitt bedt om at regjeringens plan har en helhetlig gjennomgang av føde- og barseltilbudet og sikrer kvinner nødvendig helsefaglig oppfølging etter fødsel. Det haster med å få dette på plass. Det kan ikke utsettes til en stortingsmelding om et år eller to.

Det å vente eller å få et barn med funksjonsnedsettelse er en ekstra belastning for foreldre. Oppfølgingen av disse familiene er ikke god nok i dag, og vi har bl.a. derfor foreslått at habilitering skal bli en del av en nasjonal helse- og samhandlingsplan, og at regjeringen må legge fram en nasjonal modell for veiledning i hjemmet og hverdagslivet til barn med nedsatt funksjonsevne. Begge disse forslagene ligger til behandling i helsekomiteen, og det er bare å vedta dem.

I Oslo har det rød-grønne byrådet satset på hjemmebesøk gjennom Nye familier og Oslohjelpa. Begge tiltakene er relevante for temaet vi tar opp i dag. På Arbeiderpartiet og Senterpartiets vakt i regjeringskontorene, derimot, nedlegges gode tilbud som ABC-klinikken på Ullevål, lokale fødestuer og fødeavdelinger landet rundt. På deres vakt ser jordmødre på det offentlige sykehuset Ullevål seg tvunget til å etablere et privat fødetilbud. Det er denne politikken Senterpartiet og Arbeiderpartiet administrerer fra regjeringskontorene. I denne situasjonen kreves det akutt handling og endret politikk, ikke nye stortingsmeldinger.

Sandra Bruflot (H) [11:28:35]: De første 1 001 dagene, gjennom svangerskapet og til barnet er to år, har avgjørende betydning for barnets helse og livskvalitet. Så vet vi at det er foreldrenes helse og livskvalitet som har mest å si for hvordan barnet har det. Det er litt av et ansvar, og det er et privilegium å få lov til å ha et sånt ansvar.

Partiene på venstresiden trekker fram et vedtak gjort i Stortinget om oppfølging etter fødsel og vedtak om å forebygge og behandle fødselsdepresjon. Det er bra. Høyre har selv vært med på å fremme disse vedtakene og er helt enig i at det er viktig. Men selv om man kan argumentere med at de to første årene av et barns liv er etter fødsel, er jo noe av poenget med forslaget at dette strekker seg utover akkurat det som skjer på sykehuset og i den aller første tiden etterpå.

Når foreldre med små barn strever, sliter helsepersonell med å fange det opp, og de som har det vanskelig, vet ikke hvor man skal henvende seg for å få hjelp til det. I likhet med SV, Rødt og Pasientfokus håper også vi i Høyre på at det kommer konkrete politiske forslag i meldingene regjeringen varsler, forslag som skal sørge for at man får bedre oppfølging i de første 1 001 dagene. Det er likevel litt typisk at dette er fordelt på tre meldinger og planer: ny folkehelsemelding, nasjonal helse- og samhandlingsplan og ny opptrappingsplan for psykisk helse.

Vi fremmer forslag om at regjeringen kommer tilbake til Stortinget på egnet måte for å sikre bedre kommunikasjon og kontinuitet i helsetjenestene for foreldre og barn i de første 1 001 dagene, men ser også fram til å se hvilke forslag som kommer i de varslede meldingene fra regjeringen.

Abid Raja (V) [11:30:48]: I august i fjor, under Arendalsuka, var jeg invitert sammen med flere politikere til en debatt i regi av Landsforeningen 1 001 dager og Home-Start. Debatten handlet om hvordan vi kan gi alle barn en trygg start på livet. Det gjør vi særlig gjennom å sette foreldres psykiske helse på kartet og styrke den innsatsen som gjøres gjennom svangerskapet og fram til barnet fyller to år. Resultatet av den debatten for Venstres del var det forslaget som vi behandler i salen i dag. Da jeg gikk ut av den debatten, var jeg overbevist om at vi fram til nå ikke har gjort det vi kan for å støtte og bygge lag rundt nye familier. Det får alvorlige konsekvenser for små barn og deres familier. Jeg trodde ikke Venstre var alene om å mene det etter den debatten. Det trodde jeg at vi var flere om, men det har behandlingen av denne saken vist at vi likevel kanskje ikke er.

Noen ganger har man i opposisjon troen på at et forslag selvsagt blir vedtatt, iallfall at noe av det kommer til å bli vedtatt. Dette forslaget som jeg var med på å fremme, har jeg følt og tenkt var i den kategorien, men nei da. Og det er rart, for til tross for at forskning viser at foreldre som opplever trygghet og omsorg, blir rustet til å gi trygghet og omsorg videre, og til tross for at de første 1 001 dagene, tiden gjennom svangerskapet til og med barnet fyller to år, har avgjørende betydning for barnets helse og livskvalitet, og til tross for at vi fikk en tydelig beskjed om hvor viktig det er å gi omfattende støtte til foreldre i barnets 1 001 første levedager og forbedre kvaliteten på tjenester for små barn og deres familier gjennom å sørge for lavterskeltilbud og lik tilgjengelighet til tjenestene, så er ikke regjeringen interessert i å lytte til alt dette. Det er heller ikke SV, selv om SVs representant som var der i den debatten, var det, og det er mildt sagt skuffende.

Forskning viser at når foreldre med små barn strever, mangler norsk helsepersonell fortsatt rutiner for å fange opp disse, og at de som opplever å ha det vanskelig, ikke vet hvor de kan henvende seg. Det mangler kontinuitet og kommunikasjon mellom tjenestene.

Alt dette er rett og slett ikke bra nok. Dersom man ikke lykkes bedre med å ta vare på foreldrene, får dette også konsekvenser for barna. Foreldrene er de viktigste omsorgspersonene i et barns liv, og dersom man ikke lykkes bedre med å ta vare på foreldrene, får dette også konsekvenser for barna og for samfunnets utvikling. Vi må lykkes med å gi barna en trygg og god start på livet, og til det trenger vi ikke bare en stortingsmelding, selv om den tar lang tid å lage – det går an å gjøre flere ting på én gang. Det er faktisk mulig å sette i gang en melding og sette i gang flere tiltak samtidig. Det har vi gjort mange ganger tidligere, i den forrige regjeringen.

Jeg trodde virkelig at i det minste noe ville bli vedtatt med bakgrunn i dette forslaget, som jo er så viktig og nødvendig, men så skuffende feil kan man ta.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [11:34:02]: En god svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg betyr ikke at den vil forholde seg god konstant, eller at det ikke er rom for forbedringer. En god svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg er faktisk alltid ferskvare. Den skal møte hver eneste unge som blir født, og den skal møte ulike typer kvinner som bærer et barn. I dette forslaget slår en fast at det som skjer i svangerskapet, er utrolig viktig for barnet som skal vokse fram.

Stortinget vedtok mange gode forslag i fjor, og det må vi ha med oss nå i dette representantforslaget om barnets 1 001 første dager. Det ble vedtatt et perspektiv, som jeg forventer at regjeringen faktisk følger opp, når det gjelder svangerskap, fødsel og barsel.

Det er mange ordninger som blir viktige, alt fra barnetrygd til permisjonsordninger de første årene, som alle skal passe inn i, og som ofte er rigide for mange, for familier, kvinner og barn er forskjellige. Det er viktig for oss i Kristelig Folkeparti at vi ikke kan vente på en stortingsmelding. Regjeringen burde komme med tiltak før fordi dette er vedtatt. Det er allerede vedtatt at vi skal gjøre en jobb, i alle fall med svangerskap, fødsel og barsel.

Helsestasjonene spiller også en viktig rolle, jordmorkompetansen i kommuner og i sykehus blir ekstremt viktig, og kommunikasjon på alle plan i helsevesenet blir sentralt. Det må også stilles spørsmål til mor og far når de møter til kontroll, ikke bare om barnet, men om hvordan mor og far egentlig tar det. Vi trenger gode rutiner for å følge opp foreldre som sliter. Det er ikke skambelagt.

Noen av oss har hatt mange unger. Vi vet hvordan det var, og vi vet også hvordan psyken vår var. Disse tilbudene må ikke innebære at en automatisk opplever at en blir skilt fra ungene sine. En må faktisk skape tilbud som skaper trygghet. Derfor var Kristelig Folkeparti skuffet over at akkurat de tiltakene – med samtaler, samlivskurs, ikke for at alle på en måte må inn i samme formen, men nettopp for å ta tak i dette, som blir ekstremt viktig – tok altså regjeringen vekk. Det er et viktig premiss at en god barndom varer livet ut, og derfor håper jeg at regjeringen ser sammenhengen og virkelig jobber for dette i det som kommer.

Statsråd Ingvild Kjerkol [11:37:19]: Barn og unge og deres familier er et av regjeringens viktigste satsingsområder. Et sentralt mål er å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeidet for denne gruppen, og vi er allerede godt i gang med det. Regjeringen legger snart fram en ny folkehelsemelding. Vi skal også legge fram en nasjonal helse- og samhandlingsplan mot slutten av året, og før sommeren skal vi legge fram en opptrappingsplan innen hele psykisk helse-feltet.

Gjennom disse meldingene vil regjeringen ta viktige grep for å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeidet for denne gruppen. Vi vil også legge fram en opptrappingsplan for helsestasjons- og skolehelsetjenesten som vil inngå i disse tre arbeidene. Det er et godt grep for å se helheten i tjenestetilbudet. Vi har styrket det øremerkede tilskuddet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten med 45 mill. kr for å bidra til bedre tilgjengelighet og bedre kapasitet.

Kunnskap, kompetanse, forskning og ikke minst veiledning til kommunene om tjenestene våre er veldig viktig. Vi har satt av 15 mill. kr til et kompetansemiljø for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det er viktig for å øke kvaliteten på tilbudet i hele landet og gi støtte til fagfolkene våre i tjenesten.

Barne- og familieministeren og jeg er enige med forslagsstillerne i at vi må gi barn og unge muligheten til et godt liv, at arbeidet for barns helse og livskvalitet må starte tidlig, og at det må skje på tvers av sektorene. Vi må se helheten i vår innsats for å kunne gi gode muligheter og forutsetninger til å mestre eget liv. Vi har allerede kommet godt i gang med arbeidet som ser på hvordan vi kan legge til rette for en best mulig start i livet for barn gjennom en god ivaretakelse av foreldrene deres.

Abid Raja (V) [11:49:55]: Alle som har tatt med seg en liten bylt hjem fra fødeavdelingen, vet at man er stolt, spent og livredd på én gang når man går ut døren. Det er utfordrende å føle at man skal klare foreldrerollen alene. Det kan være tabu å ikke føle seg fullt ut lykkelig og sprudlende med små barn hjemme. Det kan oppleves som flaut. Det kan gjøre at en føler på stigma og føler seg utilstrekkelig. Det kan være vondt å be om hjelp.

Det er sårt og vondt å oppleve at det som skal være den perfekte barseltiden, likevel ikke blir det. Det kan også få store konsekvenser for både barn, foreldre, familie og storsamfunn. Mange føler at dette må man takle selv. Da er det viktig at lavterskel hjelp er tilfredsstillende og tilgjengelig for de familiene som trenger det.

Forskning viser at når foreldre med små barn strever, mangler norsk helsepersonell fortsatt rutiner for å fange opp disse, og at de som opplever å ha det vanskelig, ikke vet hvor de kan henvende seg. Det mangler kontinuitet og kommunikasjon mellom tjenestene, og den stadig kortere liggetiden på sykehus er ikke kompensert for med bedre oppfølging etter at man kommer hjem. Det er fortsatt kapasitetsmangel i psykiske helsetjenester i kommunene. Førstelinjetjenesten mangler kunnskap om foreldrenes psykiske helse, og det var først i 2021 at psykisk helse ble innlemmet i Helsedirektoratets fødselsveileder. En fastlege vil i dag, etter å ha gjennomført sin utdanning, visstnok kun ha hatt én time undervisning om foreldres psykiske helse.

Vi må stille oss spørsmålet: Er dette bra nok? Det er jo egentlig ikke det.

Foreldrene er vanligvis de viktigste omsorgspersonene i et barns liv. Dersom man ikke lykkes bedre med å ta vare på foreldrene, får dette også konsekvenser for barnas utvikling og for storsamfunnet. Det er på tide at kunnskapen vi har om denne periodens viktighet og manglene i dagens oppfølging, får større plass i diskusjonen om politiske prioriteringer, men at det også, etter disse diskusjonene, får plass i de ulike tiltakene. Man trenger å tenke nytt om sammensetningen av hjelpesystemene. Det holder ikke at bare helsetjenester, Nav, barnevern og familievern ser problemstillingene alene. For å få det overordnede blikket på problemstillingene kreves det en tverrsektoriell satsing.

President, jeg har 15 sekunder igjen, men istedenfor at jeg løper ned og trykker på knappen for å få mer taletid, kan jeg bare få utvidet dette med 1 minutt? (Latter i salen)

Abid Raja (V) [11:52:56]: Dersom man ikke lykkes bedre med å ta vare på foreldrene, får dette konsekvenser for barna. Nordisk Ministerråd har publisert to rapporter for å fremme tiltak som støtter følelsesmessig utvikling og god psykisk helse de første 1 001 dagene av barns liv. Arbeidet ble lansert i 2022 og viser at tjenestetilbudet er begrenset, og det viser at flere tiltak som utøves i praksis, dessverre har manglende, svak eller ingen evidens på at de faktisk fungerer. Når vi har disse faktaene på bordet, som vi alle kjenner til, da må vi våge å tenke nytt. Vi må våge å tenke mer samtidig.

Det håper jeg at regjeringen vil gjøre. Det håper jeg at statsråden vil gjøre. Statsråden har sagt at de jobber med dette, og jeg ser fram til leveransene fra regjeringen, som jeg håper kommer raskere enn forventet.