Tage Pettersen (H) [13:17:04]: En rekke medier har de siste månedene brukt mye spalteplass på barnevernet. Dagbladet skrev ved årsskiftet at over 380 barn venter på fosterhjem – 175 barn har ventet i mer enn ett år. Samtidig plasseres flere hundre barn i fosterhjem før hjemmene er godkjent, og flere fosterhjem mangler politiattest.

Aftenposten har avdekket at det ikke er standard praksis at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet gransker alle dødsfall som skjer med barn og unge som mottar tjenester eller behandling under barnevernet. Aftenposten har kartlagt at 261 barnevernsbarn er blitt flyttet over 2 000 ganger til sammen siden de kom under barnevernets omsorg. Aftenposten har også skrevet om at det mangler grunnleggende informasjon om de barna som bor utenfor hjemmet i regi av barnevernet. Det mangler en systematisk oversikt over hvilke behov barna har, og hvorvidt de får den hjelpen de trenger. De har også vist hvordan noen av de sykeste barna ender opp som kasteballer mellom ulike etater når de ikke kan bo hjemme lenger. Mange av dem blir bare sykere og sykere, har Aftenposten avdekket.

Forrige helg sto foreldrene til de to 16-årige jentene som ble funnet livløse i en leilighet i Spydeberg av det som trolig var overdoser, fram. De fortalte til TV 2 at de lenge så med fortvilelse på hvordan døtrene, som ble alvorlig syke med spiseforstyrrelse, til slutt ble sendt inn i barnevernet fordi de var for syke til å bo hjemme. Foreldrene fortalte at jentene begynte å ruse seg på en av de mange barnevernsinstitusjonene de var innom, og ifølge morens oversikt hadde jentene minst tolv plasseringer i barnevernet, mange selvmordsforsøk og en rekke overdoser. Det gjør vondt langt inn i hjertet når jeg leser morens skildringer:

«Jeg har ropt ut til alle kanter, at et sted i Norges land må det finnes et sted hvor det er døgnbemanning mandag til søndag, hvor de kan låse dørene og ivareta jentene slik at de ikke utsetter seg for fare.»

Og:

«Hver gang de har rømt, så har de blitt plassert et annet sted. På hvert møte satt psykiateren og sa at «dette er barnevernets ansvar». Og barnevernet sa «dette er psykiatri». Midt imellom satt det to jenter som ble ofre for fullstendig svikt i systemet.»

På generelt grunnlag peker Barneombudet på tre hovedutfordringer i saker som vi snakker om i dag:

• bedre kartlegging når et barn kommer i kontakt med barnevernet

• bedre tverrfaglig samarbeid mellom de ulike sektorene

• å flytte et barn mellom institusjoner må være absolutt siste utvei

Jeg er helt enig med Barneombudet og har flere ganger tatt til orde for at vi må legge til rette for bedre samhandling og nedbygging av siloer og vanntette skott. Vi klarer ikke å tilby helhetlige tjenester eller bli kvitt ansvarsfraskrivelser om vi ikke får helsesektoren, psykiatrien, barnevernet og skolen, for å nevne noen, til å jobbe sammen med utgangspunkt i den som står i midten, nemlig det enkelte barn eller ungdom. At sektorene lever i sin egen silo og ikke samhandler godt nok, lider altfor mange barn under i dag.

Jeg føler behov for å si at mye også fungerer bra i barnevernet, og at denne interpellasjonen ikke er et forsøk på en svartmaling. I stedet håper jeg den kan bidra til å sette søkelyset på de områdene som vi sammen kan forbedre, og jeg er derfor glad for at barneministeren var tydelig i sitt budskap til Aftenposten i fjor sommer, da hun sa:

«Det skal ikke være sånn at et system skal være en driver til å bli sykere. Jeg tar dette på stort alvor og vil gjøre noe med det, både på kort sikt, men også på lengre sikt med en systemendring.»

Så spørsmålet i dag blir da: Hvordan vil statsråden ivareta rettssikkerheten for å hjelpe barn til å motta riktige tjenester så tidlig som mulig?

Statsråd Kjersti Toppe [13:21:09]: Denne debatten handlar om barn, barn som har det vanskeleg, barn som treng beskyttelse, hjelp og omsorg, og barn som skal møtast med tryggleik, kjærleik og forståing og som må sikrast gode og trygge oppvekstvilkår.

Eg vil takka interpellanten for å ta rettstryggleiken til sårbare barn i barnevernet opp til debatt.

Barnevernet er ei særdeles viktig teneste i velferdssamfunnet vårt, og Aftenpostens serie om sårbare og psykisk sjuke barn viser at barn i barnevernsinstitusjon ofte har psykiske plager og opplever mange flyttingar og mangelfull helsehjelp. Dette har òg vorte omtalt i mange tidlegare rapportar og tilsyn, f.eks. i Helsetilsynets rapport «Omsorg og rammer – når barn trenger mer».

Vi treng å tenkja nytt om måten vi driv barnevernsinstitusjonar på. Korleis kan vi klara å laga eit tilbod som varetar barnas behov for tverrfagleg oppfølging, tryggleik og stabilitet? Institusjonsutvalet har fått i oppdrag å vurdera kva oppgåver, rammer og omfang institusjonsbarnevernet skal ha i framtida. Dei skal levera rapporten sin til hausten. Så er det barnevernsutvalet som skal vurdera tiltak for å styrkja rettstryggleiken i alle ledd av arbeidet til barnevernet. Dei kjem med tilrådinga si i mars. Begge desse NOU-ane vert viktige.

Helsehjelpa i barnevernet må styrkjast. Fleire studiar viser at barn som får hjelp frå barnevernet, har auka risiko for psykiske problem. Regjeringa prioriterer utvidinga av helsekartlegging for barn som vert flytta ut av heimen. Vi skal òg leggja fram ein opptrappingsplan for psykisk helse. Så jobbar vi på tvers av departement for å sikra ein nasjonal plan for helsehjelp til barn i barnevernsinstitusjonar. Her vil òg gode ambulante tenester verta viktige.

Bufdir og Helsedirektoratet har òg starta utrulling av eit nasjonalt forløp for barnevern for å gi barn i fosterheim og heimebuande barn betre tilgang til helsehjelp, og det er òg på gang ei samla evaluering av heile helsetilbodet til barn i barnevernet.

Barn i barnevernet opplever for mange flyttingar. Det skapar ustabilitet, og det gir ikkje barna tryggleik. Flyttingar gir brot i omsorgssituasjonen for barnet og kan gå ut over bl.a. skulegang og helsehjelp. Førebygging av flyttingar er viktig for å sikra eit føreseieleg tilbod, og det er eit mål at ein skal unngå flyttingar som ikkje er til barns beste.

Eg har gitt Bufdir i oppdrag å utarbeida tydelegare krav til avgjerder omkring flyttingar, og at barns medverknad og rettstryggleik vert varetatt. Og dersom eit barn opplever fleire flyttingar, skal og må det utløysast ei ny, tverrfagleg vurdering og ein plan for å hindra nye. Men det viktigaste for å hindra flyttingar er at tilboda som barn får, om det er i fosterheim eller på institusjon, er nære, gode og tilpassa behovet som barnet har.

Eg vil ha ein betre tryggleikskultur i barnevernet, der vi lærer av alvorlege hendingar som skjer. Eg har varsla Statens helsetilsyn om at dei vil få i oppdrag grundig å gå gjennom alle dødsfall knytte til barnevernsinstitusjonar dei siste fem åra, og dei har starta dette arbeidet. Tilsynet har òg fått i oppdrag å laga årlege rapportar om tilsyn som vert gjennomførte i barnevernet, med sikte på læring. Regjeringa har sagt at vi òg skal oppretta ein undersøkingskommisjon for alle alvorlege hendingar som skjer barn, og den vil òg omfatta barn i barnevernet.

Dagens høge bruk av private, kommersielle aktørar gjer at helsetilbodet til sårbare barn gjerne vert oppstykka. Regjeringa ønskjer difor å styrkja det offentlege tilbodet til barna med størst behov og der det trengst tverrfagleg samarbeid for å få best oppfølging, og det skal vi gjera i samarbeid med ideelle aktørar. Det offentlege må ha kapasitet og kompetanse til å gi eit godt tilbod til dei mest sårbare barna i barnevernet. Det er ikkje tilfellet i dag.

Interpellanten viser til at teieplikt kan stå i vegen for at forskarar får snakka med barn. Det er slik at forskarar som regel vert gitt god tilgang til teiepliktige opplysningar til bruk i forsking, og forvaltningslova har eigne føresegner om tilgang til teiepliktige opplysningar til bruk for forsking. På barnevernsområdet er denne tilgangen til å gi fritak delegert til direktoratet. Men eit spørsmål i dette er kven som skal samtykka på vegner av barnet når forskarar ønskjer å innhenta kunnskap ved å snakka direkte med barn, og det ser eg at vi må vurdera. No er det slik at Barne- og familiedepartementet leiar ei interdepartemental gruppe om barns rettar, og dette vil verta ei problemstilling i dette arbeidet.

Tage Pettersen (H) [13:26:25]: La meg starte med å takke statsråden både for innlegget hun nettopp holdt, og først og fremst for det engasjementet hun viser for barn og unge under barnevernets omsorg.

Vi har en helt fersk barnevernslov med mange viktige og gode tiltak, og vi er helt i startfasen av utrullingen av barnevernsreformen, men vi må erkjenne at dette i liten grad hjelper dem som står midt i utfordringene i dag. Jeg forstår frustrasjonen til alle dem som ser behov for endring nå, og jeg håper at statsråden er i stand til å ha både et her-og-nå-perspektiv og et framtidsbilde i hodet når hun jobber med denne sektoren. Ofte blir statsrådens svar at det er satt ned to utvalg som jobber, og at vi må vente på deres konklusjoner. Barnevernsutvalget skal vurdere tiltak for å styrke rettssikkerheten i alle ledd av barnevernets arbeid, fra undersøkelse til ettervernsfase, og her er vi forespeilet en NOU i mars, som statsråden sa. Og så vet alle vi i denne sal at veien fra en NOU til ny politikk kan være lang.

Utvalget som skal se på organisering og innhold i barnevernets institusjonstilbud, skal legge fram sin NOU i oktober, og de skal etter sigende legge fram en delrapport nå i mars. Dette utvalgets mandat er å gi tydelige forslag til endringer som gjør at barn som i dag blir flyttet til institusjon, får bedre hjelp.

Ifølge Aftenposten mangler det en oversikt over hvem disse barna er, hva de lider av, og om de får den helsehjelpen de trenger. Ifølge regjeringen skal utvalget bygge på rapporter og kunnskapsgrunnlag som allerede eksisterer eller er under arbeid, men grunnlaget er da altså veldig tynt. Vi vet for lite om barna som det offentlige har ansvaret for, vi vet også for lite om hvordan det går med dem på sikt, og hva som virker, sa utvalgsleder Erik Stene til Aftenposten. Ifølge ham er det ikke mulig å svare like grundig på alt, og de må derfor prioritere noen områder av bestillingen.

I tillegg til dette er regjeringen og SV enige om at departementet senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2023 skal legge fram en plan for å fase ut store kommersielle aktører fra barnevernet. At dette gis en slik prioritet midt i denne situasjonen, der vi står i dag, er for meg komplett uforståelig.

Vi har i lang tid snakket om utfordringer for barn som trenger hjelp fra flere tjenester, og særlig da barna som er under offentlig omsorg. Dette må vi sørge for at gis prioritet først. Det gjelder barn og unge som lever livet sitt her og nå, og de kan ikke, eller skal ikke, vente på en NOU eller en annen utredning for å få framtidstro for sitt eget liv.

Statsråd Kjersti Toppe [13:29:23]: Eg vil òg retta ein takk til interpellanten for å fremja barnevernet til debatt. Det tenkjer eg vi ikkje har for mykje av. Det er bra at Stortinget er på dette viktige området, som har mange vanskelege sider ved seg, men der det er så uendeleg viktig å gjera dei rette tinga, slik at vi gir barna den beskyttelsen som dei treng. Eg vil understreka at det sjølvsagt er mykje som fungerer bra, men vi må òg innrømma at for ein del av dei kanskje aller mest sårbare barna, er det for ofte at det kan gleppa. Vi har vore inne på det i debatten til no at det skjer for mange alvorlege hendingar, det skjer for mange flyttingar, og helsehjelpa er ikkje god nok.

Det er ikkje slik at vi skal venta på to NOU-ar, og eg håpar eg har gjort greie for ting som eg har sett i verk allereie, som er viktige. Det eine handlar om at det er gode system, og det meiner eg det ikkje har vore til no. Så må ein læra av feil, på tvers av tenester. Tilsynsrapportar på ei teneste kan vera gunstig for akkurat den tenesta, men for alle andre har ikkje den informasjonen gått vidare. Det er òg noko som eg allereie no har tatt tak i.

Det andre er at det har vore mangelfull statistikk, eller tilgjengeleg informasjon, om korleis det går med barna som er i barnevernet. Der er det allereie på gang ein del ny statistikk, som kanskje ikkje er tilgjengeleg akkurat no, men det vil koma meir statistikk i løpet av året. No er jo ikkje statistikk eit mål i seg sjølv, men det er nødvendig å ha for at vi skal kunna vita korleis vi kan laga det beste tilbodet.

Når det gjeld avkommersialisering, det at vi ønskjer å styrkja det offentlege tilbodet, så kan vi ha litt ulike utgangspunkt på synet på private og bruken av private kommersielle aktørar, men eg vil vera tydeleg på at det er nettopp no det er viktig å gjera ein innsats her. For det er jo ikkje rett, etter mitt syn, at det er dei aller sjukaste barna vi set ut på anbod, i eit system som eg meiner er ein drivar for auka flyttingar. Og det må vera slik at det offentlege i alle fall må ha kunnskap og kompetanse til å gi tryggleik for tilbodet til dei mest sårbare.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:32:44]: Barnevernet er en av de viktigste og kanskje mest komplekse velferdstjenestene vi har. Barn og familier som mottar hjelp fra barnevernet, er også de mest sårbare i samfunnet vårt. Det er nettopp derfor det er så viktig at vi har de riktige tiltakene og riktig behandling.

Barnevernet er til for å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får riktig hjelp og omsorg til rett tid. Vi trenger et trygt og godt barnevern, men vi trenger også et barnevern med en større kompetanse på psykisk helse enn det vi har i dag. Vi er nødt til å se på innholdet og kvaliteten i tilbudet på alle nivåer. Jeg opplever at regjeringen er mest opptatt av hvem som driver institusjonstjenesten, i stedet for å se på kvaliteten i det tilbudet som gis, og ikke minst hvordan vi kan sikre kontinuitet.

Vi er nødt til å stille spørsmålet om vi bruker de ressursene vi har i Norge, riktig innen psykisk helse. Spesialisthelsetjenesten innen psykisk helse er nettopp de som er spesialister på psykisk helse, og vi må stille spørsmålet om det ville være riktig om kanskje institusjonsbarnevernet burde vært lagt inn under helseforetakene og psykisk helsevern. Det er foretakene som har ansvaret, men de kan gjøre avtaler, slik helseforetak gjør i dag, med ideelle eller private, men det vil da være helseforetakene som kvalitetssikrer det som skjer på institusjonene. Så jeg ønsker at man også ser på det i de utredningene som er.

Det er ille at barn er kasteballer mellom barnevern og psykisk helsevern, og sånn kan vi ikke ha det. Tilsyns- og forskningsrapporter har pekt på kvalitetsmessige og strukturelle utfordringer, og vi er nødt til å ta tak i det og rett og slett tenke nytt. Det er svakheter i samhandlingen mellom tjenestene, både i den enkelte kommune og mellom forvaltningsnivåene, og jeg tror ikke det blir bedre av å gjøre mer av det samme. Vi må tenke nytt.

Regjeringen Solberg prioriterte barnevernet høyt. Vi hadde en kompetansestrategi for å øke kompetansen i barnevernet, det kom en barnevernsreform med overføring av oppgaver til kommunene, det kom på plass en ny lov, og det ble en styrking av fosterhjemsområdet. Kommunene skal nå avlegge en årlig rapport til sine politikere om tilstanden i sitt barnevern, og det har vel akkurat kommet i gang. Vi var også opptatt av helseundersøkelser av de barna som nå staten overtar ansvaret for, og det skal jo nettopp avdekke psykiske lidelser og psykiske utfordringer og også ta tak i det. Derfor reiser jeg igjen spørsmålet: Er det riktig at det nå er helseforetakene som får den oppgaven?

Vi vet at det er mange dyktige mennesker som jobber i barnevernet, og vi må også heie på dem. Vi må ikke glemme at det også skjer mye bra i barnevernet. Mange barn klarer seg godt, men vi må ta større tak i utfordringene, som nettopp nå er psykisk helse, og alle rapporter tilsier at det kommer til å øke fremover. Så i stedet for å ri ideologiske kjepphester, tror jeg vi er nødt til å se på en ny organisering av institusjonsbarnevernet.

Margrethe Haarr (Sp) [13:36:43]: I denne salen har vi i løpet av et år utallige viktige debatter der vi debatterer hvordan vi skal klare å forbedre hverdagen til befolkningen. Likevel tør jeg påstå at en av de viktigste debattene vi tar, er hvordan vi best mulig skal kunne ivareta barn og unge, særlig de barna og unge som er under barnevernet.

Et samfunns evne til å ta vare på de barna og unge som trenger det mest, evnen til å sikre hjelp og omsorg til de barna som lever under forhold som kan skade dem, evnen til å sikre gode oppvekstvilkår for alle barn, er helt avgjørende. Det er et ansvar vi som samfunn må være bevisst, et ansvar vi aldri kan ta lett på, et ansvar der vi hele tiden må vurdere behovet for justeringer for å sikre at vi lykkes.

Hurdalsplattformen følger opp dette ansvaret og har som mål å iverksette tiltak og igangsette ulike utredninger med mål om å bedre og trygge barnevernet, der barnets beste skal ligge til grunn. Et av de viktigste tiltakene i Hurdalsplattformen er regjeringens mål om å gjennomføre en kvalitetsreform i barnevernet, noe jeg ser fram til å jobbe videre med.

Det har vært flere saker i nyhetsbildet som viser hvordan barn og unge har det under barnevernets omsorg, særlig rettet mot de barna som bor på institusjon. Det er historier som gjør vondt å lese og høre om. Likevel er ikke dette nye historier; det er historier vi er kjent med over lengre tid. Det viser at det fortsatt er nødvendig å iverksette nye tiltak for å forbedre tjenesten, og at vi fortsatt har en vei å gå for å bedre tilbudet til disse barna. Dette handler ikke kun om barnevernet, det handler om hvordan vi som fellesskap på tvers av ulike tjenester klarer å ta vare på de barna som trenger det mest.

Som interpellanten løfter i interpellasjonen, ser vi at mange barn som bor på institusjon, opplever å bli flyttet flere ganger. Det må jobbes med å hindre unødvendige flyttinger, for vi vet at dette påvirker det enkelte barn særlig negativt. Det er brudd på gode relasjoner, brudd på tilhørighet, det vil gi en opplevelse av utrygghet og mangel på stabilitet, og ikke minst er det brudd på barns rettigheter. Dette er ikke gode oppvekstvilkår for barn, og det er noe vi må ta på alvor.

Vi ser at flere barn som barnevernet følger opp, har ulike psykiske lidelser. Da må vi spørre oss om hvorvidt vi i dag har de tjenestetilbudene som er tilpasset barn og unge. Har vi utviklet et samlet sett godt nok tjenestetilbud til barn og unge som ivaretar de behovene de har i dag? I den sammenheng blir regjeringens arbeid med opptrappingsplan for psykisk helse helt avgjørende, og her bør tilbudet til barn og unge løftes høyt.

Som statsråden har redegjort for i sitt innlegg, foregår det ulike utredningsarbeider på en rekke områder. Det er satt ned ulike utvalg som ganske snart skal legge fram sine konklusjoner, og det er gjennomført mer akutte og nødvendige grep innenfor barnevernet. Jeg er utrolig glad for at vi har en statsråd som tar situasjonen i barnevernet så på alvor, som ønsker å få den kunnskapen om hva som fungerer godt og hvor det er behov for endringer, og som tør å gjennomføre undersøkelser for å finne ut hvor vi ikke har lykkes – en statsråd som allerede har vist at man prioriterer dette feltet ganske høyt.

Jeg ser fram mot det videre arbeidet med å utvikle barnevernet, et arbeid som vi må gjøre i fellesskap, med barnets beste som hovedfokus.

Turid Kristensen (H) [13:40:40]: Som representanten Pettersen sa i sitt innlegg, vet vi for lite om barna som det offentlige har ansvaret for, og vi vet for lite om hvordan det går med dem på sikt. Noe vet vi likevel, og det er at forskningsresultater viser at mange barnevernsbarn mislykkes i utdanningssystemet.

En rekke studier viser at en stor andel av de unge som ivaretas av barnevernet, har problemer med å klare skolefaglige utfordringer, og mange av dem når voksenalder uten å ha utdanning utover den obligatoriske skolegangen. Riktignok er det også mange av de unge som bor i fosterhjem eller på institusjoner, som klarer seg godt på skolen, men andelen er klart lavere enn i den øvrige befolkningen.

I en undersøkelse som Statistisk sentralbyrå har gjennomført på oppdrag fra Bufdir, framkommer det at unge som får hjelp av barnevernet, er overrepresentert blant dem som ikke fullfører videregående skole. Bufdirs undersøkelse viser at seks år etter fullført ungdomsskole er det en langt større andel av unge med barnevernstiltak som verken er i jobb eller utdanning, sammenlignet med unge uten barnevernstiltak. Dette er dessverre med på å gi dem en dårligere start på voksenlivet enn barn som ikke er i barnevernet.

Én forklaring som flere forskere anser som viktig, er at en del barnevernsbarn har et stort fravær fra undervisningen. Mange av de unge som ivaretas av barnevernet, er mye borte fra skolen. Det pekes på at fravær ofte oppstår i forbindelse med flyttinger, noe som jo er temaet for den interpellasjonsdebatten vi har her i dag. Når det framkommer i Aftenposten at 261 barnevernsbarn er blitt flyttet over 2 000 ganger, og at de i snitt ikke har bodd mer enn 60 dager på hvert sted, er det rett og slett sjokkerende. Når vi i tillegg leser om jenta som ble flyttet mellom 15 barnevernsinstitusjoner på ulike kanter av landet i løpet av tre år og måtte forholde seg til mellom 100 og 200 ansatte bare på institusjonene hun bodde på, sier det seg selv at det ikke legger et godt grunnlag for en god skolegang, det heller. Alle barn har rett på en god skolegang, så jeg forventer at statsråden også vil ta dette med i vurderingene når hun skal se på hvordan man kan forbedre situasjonen for barna som er under barnevernets omsorg.

Som representanten Pettersen også trakk fram, kan veien fra en NOU etter barnevernutvalgets arbeid til ny politikk være lang. Å sørge for at disse barna får en trygg og stabil skolegang, må derfor også prioriteres, og kan ikke settes på vent. Det regner jeg med at statsråden er enig i, og at arbeidet med å bedre skolegangen for barn i barnevernet er noe statsråden raskt vil følge opp.

Helt avslutningsvis har jeg litt lyst til å komme innom en sak til som er i skjæringspunktet mellom skole og barnevern, og jeg vil få si at jeg er veldig glad for at statsråden har uttalt at hun vil rydde opp i den svært uheldige praksisen med at skoler melder familier til barnevernet uten grunn. Vi er helt avhengige av at foreldre, skoler og barnevernet kan samarbeide godt, og denne praksisen bidrar dessverre til mistro mot barnevernet og gir kanskje også frykt for å be om hjelp hvis det faktisk kan oppstå et behov for det. At statsråden har uttalt at disse har vært utsatt for en stor feil, og at den reviderte utgaven av veilederen for samarbeid mellom skole og barnevern snart vil være på plass, er betryggende. Vi trenger alle tiltak som gjør at både barn i barnevernet og andre barn opplever en så trygg og god skolegang som mulig.

Torstein Tvedt Solberg (A) [13:44:47]: Det er alvorlige saker vi nå diskuterer: barn og unge i barnevernets omsorg og hvordan vi som samfunn best kan håndtere denne samfunnsoppgaven. Jeg vil takke både interpellanten for å løfte denne viktige saken i salen i dag, og ikke minst Aftenposten og flere andre medier, som den siste tiden har både belyst og avdekket aktuelle utfordringer på området. Det har, synes jeg, også løftet samfunnsdebatten rundt hvordan vi kan organisere et bedre barnevern og finne de gode løsningene.

Jeg er glad for at barnevernet får mer oppmerksomhet i media, selv om det nå pekes på der systemet svikter. Ikke minst, som flere har sagt, er det vondt å lese mange av de historiene og sakene som kommer fram. Men det er veldig viktig, hvis vi skal få til endring.

Barnevernet er et område som er veldig viktig for Arbeiderpartiet, og statsråden har allerede gjort rede for og fortalt mye om det Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering nå har igangsatt. Det er et omfattende arbeid. Det er ambisiøse planer for det vi vil med barnevernet. Jeg vil igjen, som flere har sagt, understreke at det er grep vi gjør nå, ting vi allerede har satt i gang med, men det er også igangsetting av lengre prosesser for de mer dyptgående endringene.

Vi har vært opptatt av at det er viktig å se på rettssikkerheten i barnevernet, og at en ser på det i alle ledd. Vi ser veldig fram til NOU-en fra barnevernsutvalget, som jo kommer om veldig kort tid – en knapp måned. Ekspertutvalget skal både se på og vurdere tiltak for å styrke rettssikkerheten i alle ledd i barnevernets arbeid, både for undersøkelse etter ettervern, i tillegg til en bred referansegruppe som nå blir hørt, og som får komme med innspill. Det er f.eks. Landsforeningen for barnevernsbarn, Organisasjonen for barnevernsforeldre og Norsk Fosterhjemsforening, i tillegg til organisasjoner for ansatte, bare for å nevne noen.

Jeg nevner dette bare for å understreke at det er et veldig omfattende arbeid en nå går i gang med. Da er det viktig å være grundig, i hvert fall når det er snakk om så viktige ting som rettssikkerheten. Men det at vi er grundige, at det er lengre prosesser, som rundt NOU-en igangsatt, er heller ikke til hinder for at en tar grep nå, sånn som denne regjeringen gjør. Derfor vil jeg også kommentere at den utålmodigheten som representanten Pettersen fra Høyre frambringer, er noe merkelig, for det var Høyre i regjering som f.eks. nedsatte barnevernsutvalget. Å nå kritisere at den prosessen tar litt lang tid, er derfor litt merkelig. En kan egentlig også si at de utfordringene vi ser nå, er et resultat av at Høyre har styrt i åtte år. Politikken til vår nye regjering har ikke fått lov til å virke så lenge.

Så skal ikke jeg stå og påstå og tenke at Høyre må ta ansvar for alt som er galt i barnevernet nå fordi de har styrt i noen år, men jeg hadde kanskje forventet litt mer ydmykhet fra de som har styrt i åtte år, på den situasjonen en nå ser. Jeg vil også kommentere det at det mangler tall og statistikk, for som statsråden var inne på: Er det egentlig behov for mer statistikk? Det er ikke det jeg tror Høyre egentlig mener heller, men vi må passe oss politisk for at det ikke blir et mål i seg selv. Det viktigste må være tiltakene som gjør at vi hjelper og beskytter barna. Det tror jeg vi politikere, som politiske ledere, også må minne oss på litt av og til, for hver gang vi etterspør mer tall, mer statistikk, betyr det for dem som jobber i tjenestene, ofte mer byråkrati og at det brukes mer tid på rapportering. Det er tid som tas fra nettopp å hjelpe barna og at de kan bruke faget sitt og gjøre den viktige jobben sin.

Tallene er viktige, men vi må kun etterspørre de aller viktigste tallene – de tingene som trengs for å hjelpe barna. Derfor er jeg også så glad for de formuleringene som står i Hurdalsplattformen om nettopp en tillitsreform som også skal gjelde barnevernsfeltet. Det vi skal se på, er hvilke grep vi kan gjøre for å kutte rapporteringen og statistikkene som er unødvendige, sånn at fagfolkene får mer tid til å hjelpe nettopp barna.

Det er barna i barnevernets omsorg som er det viktige her, som fortjener så gode oppvekstvilkår som mulig. Jeg er så glad for at vi har kommet så langt i dette arbeidet allerede, og ikke minst er utålmodige – også jeg – på alt vi skal gjøre i denne perioden.

Tage Pettersen (H) [13:49:37]: La meg starte med å takke for en god debatt, og så kan jeg være enig med siste taler i at feltet vi debatterer, fortjener ydmykhet fra alle oss i det politiske miljøet hele tiden for den viktige jobben som gjøres. La meg også da gjenta det jeg sa tidligere: Det gjøres mye godt og riktig innenfor barnevernsfeltet, og jeg retter en stor takk til alle dem som jobber der. La meg også være helt klar på at det aller viktigste for Høyre er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får riktig hjelp og omsorg til riktig tid, og at barnas beste alltid skal komme i første rekke.

La meg komme inn på og løfte noen av Høyres løsninger på dette feltet. Vi mener at barnevernet i både små og store kommuner må ha tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å håndtere krevende saker. Vi kan ikke risikere at barn ikke får den tryggheten de har rett på, bare fordi de bor i feil kommune. Derfor mener vi at ingen kommuner som har under et visst antall ansatte i barnevernet, bør ha ansvaret for tjenesten uten at de inngår et samarbeid med andre, og vi mener at alle kommuner bør ha et døgnkontinuerlig tilbud. Kommuner med stor andel av befolkning med ulik kulturell bakgrunn, må også sikres kultursensitiv kompetanse.

Høyre har også foreslått at utrullingen av den vedtatte helsekartleggingen før plassering på tiltak, må gis en større prioritet enn det regjeringen har iverksatt. Den nye barnevernsloven stiller nye, viktige kompetansekrav til dem som skal lede og jobbe i tjenesten, og at det i dag ikke finnes relevant utdanning som kan tas på deltid ved siden av jobb, er noe barneministeren bør få sin kollega i Kunnskapsdepartementet til å jobbe aktivt med.

Fosterbarn og fosterforeldre må sikres nødvendig oppfølging fra både kommunen, selvfølgelig, og ikke minst relevante tjenester, noe som det er godt beskrevet i både Fosterhjemsundersøkelsen og media at er en mangelvare i dag. Sist, men ikke minst, må vi sørge for at det legges til rette for samhandling på tvers, som mange har vært innom i debatten i dag.

Vi er prinsipielt uenig i regjeringens arbeid for å fase ut private aktører fra velferdsmiksen. Det er ingen hemmelighet. Bredden i tilbudet til sårbare barn mener vi vil svekkes hvis de kommersielle aktørene fases ut av barnevernstilbudet, og vi mener det er mer fornuftig å bruke pengene på å forbedre eksisterende tilbud enn å fase ut omsorg som fungerer. Senest i går besøkte jeg en 17 år gammel jente som endelig hadde kommet til et sted hvor hun nå hadde vært i sju måneder og fått framtidstro etter en rekke flyttinger. I oktober sa statsråden til Aftenposten at grepene vi tar, vil styrke tilbudet til de mest utsatte barna, ikke svekke det, og det til tross for at Bufdir har sagt at det er urealistisk å fase ut de private innen 2025, som denne regjeringen ønsker.

I saken om «Glassjenta» i 2016 sa Kjersti Toppe at det var Stavanger Aftenblad som var den virkelige tilsynsmyndigheten, og vi kan vel si det samme i dag. Uten medias mange avsløringer hadde vi trolig ikke hatt denne debatten.

Statsråd Kjersti Toppe [13:52:52]: Til siste talar: Eg er einig i at vi har gjort ein god jobb på barnevernsfeltet, men det er mange tilsynsrapportar som har kome med det same resultatet, med klare åtvaringar og anbefalingar om at vi må gjera meir for å styrkja tilbodet til dei mest sårbare barna i barnevernet. Det gjeld mangel på helsehjelp og manglande skulegang, at tilbodet er for uføreseieleg, og at ein opplever det som utrygt med veldig mange flyttingar.

Eg vil i dette innlegget, mot slutten av debatten, ta opp eit område: Det er i kommunane det aller viktigaste på barnevernsfeltet skjer. Dersom vi lykkast i det kommunale barnevernet, vil ein òg lykkast i institusjonsbarnevernet, for da har ikkje utfordringane hopa seg opp. Det er min enkle filosofi, sjølv om dette er eit vanskeleg felt.

Fosterheimsområdet, som interpellanten var inne på, er kanskje det aller viktigaste området å sjå på no. Klarer vi å få til ei god og trygg fosterheimsteneste, og kan ein unngå den første flyttinga frå ein fosterheim, kan ein òg gi barnet ein mykje større sjanse til å få stabilitet seinare i livet.

Ulike forslag har vorte tatt opp frå representantane, bl.a. å leggja institusjonsbarnevernet inn under helseføretaka. Eg skal ikkje kommentera det, men eg vil seia at institusjonsutvalet har fått ganske vide rammer til å sjå på heile innrettinga. Eg har bedt dei om å tenkja nytt og er open for å sjå på kva som kan vera den beste organiseringa, og i det heile tatt å sjå på kor stort institusjonsbarnevernet vårt skal og bør vera. I så tilfelle: Korleis klarer vi å få til at dei samarbeider om barna om dei tenestene som det er heilt opplagt at barna treng?

Eg er òg opptatt av at ein i dette arbeidet ser på nærleiken i tilboda. I dag er det altfor mange barn som flyttar – det har vi vore inne på – men dei flyttar òg ofte ganske langt vekk, til andre sida av landet. Da vert det ekstremt vanskeleg for dei å oppretthalda den kontakta dei ønskjer å ha med vener, skule og fritidsaktivitetar. Dei får på ein måte eit brot nummer to. Systemet legg opp til dette med den målgruppedifferensieringa vi har. Det har eg òg bedt utvalet om å sjå på. Det er mykje vi må gjera for å betra rettstryggleiken.

Eg vil takka veldig mykje for debatten, og eg vil ta med meg dei innspela som har kome.