Stortinget - Møte torsdag den 5. januar 2023

Dato: 05.01.2023
President: Nils T. Bjørke
Dokumenter: (Innst. 123 S (2022–2023), jf. Dokument 8:6 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [11:07:53]

Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ingvild Wetrhus Thorsvik, Abid Raja, Grunde Almeland, Alfred Jens Bjørlo og Sveinung Rotevatn om en utredning av forliksrådsordningen (Innst. 123 S (2022–2023), jf. Dokument 8:6 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske frå justiskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Ingunn Foss (H) [] (ordfører for saken): Saken vi behandler nå, er et representantforslag fra Venstre om en utredning av forliksrådsordningen. I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede forliksrådsordningen med sikte på å styrke og forbedre den. Utredningen skal spesielt se på:

  • hvorvidt dagens ordning ivaretar rettssikkerheten til borgerne

  • eventuelt behov for formell juridisk kompetanse hos ett eller flere forliksråds medlemmer

  • kompetansebehov hos forliksrådsmedlemmene, inkludert meklingskompetanse og juridisk kompetanse

  • hvordan den lange saksbehandlingstiden kan reduseres

  • hvorvidt tvisteloven § 6-11 fjerde ledd bør endres

  • hvorvidt det bør innføres føring av årlig statistikk over forliksrådets avgjørelser, for å gjøre kontroll enklere

  • hvorvidt dagens organisering av forliksrådet bør endres

  • hvorvidt et forliksråd med eventuelt styrket juridisk kompetanse skal kunne behandle flere sakstyper enn i dag

  • hvorvidt forliksrådets domsavsigelser ivaretar rettighetene etter EMK»

Statsråden har i sitt svarbrev til komiteen sagt seg enig i at det er behov for å forbedre opplæringen av forliksrådsmedlemmer, men at det ikke vil være hensiktsmessig med en egen utredning.

Jeg tar da av meg saksordførerhatten og gir uttrykk for Høyres syn i saken.

Forliksrådene er en av grunnsteinene i det norske rettsvesenet. De er tenkt å fungere som en lavterskel tvisteløsningsarena, som skal bidra til at ikke alle konflikter må tas til de ordinære domstolene. Det var et uttalt mål med tvistemålsreformen at flest mulig tvister skal søkes løst utenfor domstolene. Forliksrådet er for mange den eneste reelle tvisteløsningsarenaen de kan benytte seg av, fordi kostnadene med å ta en sak til domstolen er svært høye.

Jussbuss trekker i sitt høringssvar fram at forliksrådene i 2019 behandlet 89 394 saker – seks ganger så mange sivile saker som tingrettene til sammen. Juristforbundet har sendt innspill til komiteen der de viser til at deres landsmøte nylig vedtok at de ønsker en full gjennomgang og utredning av forliksrådsordningen for å se om ordningen fungerer som tenkt, med sikte på å komme med nødvendige forslag til endringer. De opplyser også at de deler forslagsstillernes begrunnelse for behovet for at en slik utredning finner sted.

Jurk trekker i sitt høringsinnspill fram at de opplever store forskjeller i hvordan man blir møtt i forliksrådene, og påpeker geografiske forskjeller.

De nevnte og flere påpeker behovet for en utredning for å undersøke om forliksrådsordningen oppfyller den viktige rollen den er ment å ha, og Høyre støtter forslagsstillerne i dette. Samtidig vil vi avvente utfallet av utredningen med tanke på eventuelle administrative og økonomiske konsekvenser før det tas endelig stilling til framtidig organisering av forliksrådene.

Odd Harald Hovland (A) []: Eg er ikkje jurist, men eg har ein relativt lang karriere i politi- og lensmannsetaten, og eg vil påstå at eg kjenner forliksrådsordninga rimeleg godt. Difor vil eg understreke at eg er glad for at det verkar som om det er brei einigheit om at forliksråda er viktige, og at dei har ei sentral rolle i rettsvesenet.

Det vert peikt på nettopp det faktum at dette, samanlikna med sivile rettsprosessar elles, nærmast er eit lågterskeltilbod – altså at kostnaden relativt sett er liten. Eg tenkjer difor at det har ein stor eigenverdi at me kan behalde forliksråda som eit tilbod med låg terskel, der hovudmålet skal vere at ting vert løyste – altså at det vert forlik. I tillegg er det eit poeng i seg sjølv at ein møter lekfolk med praktiske løysingar i fokus. Det er ofte det som skal til for å skape forlik: evna til å sjå praktiske løysingar.

I representantforslaget er det framheva at berre 4 pst. av sakene i forliksråda enda med dom, og berre 6 pst. av sakene enda med forlik. Ein hevdar at dei resterande sakene enda med fråværsdom og innstilling, og nyttar dette som ei hovudgrunngjeving for at det kan vere behov for store endringar i ordninga. Eg meiner denne framstillinga er misvisande, og at det ikkje belyser korleis situasjonen eigentleg er.

I dei tala forslagsstillarane nyttar, kan det verke som om ein ikkje har trekt ut dommar avsagde på grunnlag av manglande tilsvar eller fråværsdommar avsagde på grunnlag av at partar ikkje møter. Eg meiner at for å belyse ei sak som dette på ein god måte burde ein ha berekna forliksprosenten av faktisk behandla saker. Det ville ha gjeve vesentleg annleis tal enn dei som forslagsstillarane gjer bruk av.

Eg vil f.eks. trekkje fram statistikk frå Oslo forliksråd. Fram til uke 42 i fjor hadde 73 pst. av sakene dei får til realitetsbehandling, vorte løyste ved dom eller forlik. Tek me avviste saker – altså saker der ingen partar dukkar opp – ut av statistikken, vert løysingprosenten på heile 84. Dette er med andre ord svært langt frå statistikken som vert vist til i forslaget, og vel på høgd med forliksprosenten frå husleigeutvalet, på 75 pst. av sakene.

Det er viktig at folk òg i framtida skal kunne møte utan advokatar og få saka si fremja utan store kostnader. Forliksråda sparer domstolane for store saksmengder, og dei er som sagt ein viktig del av det norske rettssystemet.

Forliksordninga må sjølvsagt utviklast og justerast, i tråd med samfunnsutviklinga. Det må vere ein kontinuerleg og pågåande prosess. Statsråden har i sitt svarbrev til komiteen gjort veldig god greie for korleis ho vil følgje opp ordninga, og kva behov ho ser når det gjeld å utvikle ordninga. Eg meiner det er langt på veg tilfredsstillande sett opp mot dei momenta som er lista opp i representantforslaget. Difor ser ikkje Arbeiderpartiet og Senterpartiet behov for ei eiga utgreiing, og me vil då heller ikkje støtte representantforslaget.

Per-Willy Amundsen (FrP) [] (komiteens leder): Det er stor enighet om at forliksrådsordningen er en god ordning, som ivaretar et lavterskeltilbud som folk ofte søker fordi man rett og slett ikke har råd til å ta saken videre i det ordinære rettssystemet og kjøre det i tingretten. Derfor er det en god ordning, og det er en viktig ordning. Det er veldig mange saker som løses der. Som flere har vært inne på, kan man lese statistikk på mange måter, og jeg er for så vidt også enig i representanten Hovlands beskrivelse av at man kanskje bruker den statistikken noe feil i det opprinnelige representantforslaget.

Det betyr ikke at det ikke er grunn til å ha en slik utredning. Jeg tror det er viktig at vi får en utredning, som det blir flertall for i dag, der man kan se nærmere på ordningen på viktige punkter, særlig hva gjelder rettssikkerhet. Så det i seg selv mener jeg er en god ting, at man vedtar en slik gjennomgang. Jeg tror det er viktig fordi vi må ruste også forliksordningen for fremtiden.

Jeg vil samtidig advare sterkt mot å gjøre store dyptgående inngrep i ordningen som vil medføre at den fordyres, at den kompliseres, for da vil den heller ikke lenger bli det lavterskeltilbudet vi ser ut til å være skjønt enige om at den skal være.

Fremskrittspartiet er, for å si det på den måten, på ingen måte gift med noen av de argumentene som har vært fremsatt i forbindelse med dette representantforslaget, og vi er ikke nødvendigvis enig i virkelighetsbeskrivelsen. Samtidig mener vi det er fornuftig og riktig at vi får en slik utredning, og det burde egentlig vært en samlet komité som støttet Venstres forslag. Det tror jeg vil være nyttig, og det vil, tror jeg, også kunne gi oss gode indikasjoner på hvordan vi kan gjøre en god og viktig ordning enda bedre for fremtiden.

Andreas Sjalg Unneland (SV) []: Jeg vil starte med å si at det er bra at Venstre fremmer dette forslaget, for forliksrådene utgjør en helt sentral rolle i det norske rettsvesenet. Jussbuss viser i sitt høringssvar til at forliksrådene i 2019 behandlet 89 394 saker – seks ganger så mange sivile saker som tingrettene til sammen.

Når en instans er så omfattende og har saker i et så stort omfang, er det helt på sin plass å undersøke om dagens forliksrådsordning oppfyller de kravene og de forventningene en så viktig institusjon er ment å ha. Og når det er dyrt å ta sakene til domstolene, blir forliksrådenes oppgave desto viktigere. For mange er forliksrådene det eneste reelle alternativet for å få en sak avgjort, og det er selvfølgelig et problem. Derfor bør det også arbeides for å få ned prisene for domstolsbehandling. Rettshjelpsordningen må styrkes, og det bør være begrenset ytterligere hvor mye man kan få dekket av en motpart dersom man taper en sak. Prosessrisiko gjør at mange vegrer seg for å ta en sak til domstolene.

Forliksrådene har i dag ikke tilstrekkelig juridisk kompetanse. Deres oppgave er å finne minnelige løsninger, noe som i de fleste saker er bra og kan være konfliktdempende, men i saker der det er stor ubalanse mellom partene, kan forliksrådene medføre at den svake part som har rett, ikke nødvendigvis får rett. Derfor er det viktig med god juridisk kompetanse i forliksrådene. Da er det urovekkende, som JURK trekker fram i sitt høringssvar, at de opplever store forskjeller når det gjelder hvordan man blir møtt i forliksrådene. De viser også til en grad av geografiske forskjeller. Dette kan gjøre det vanskelig for parter å forberede seg på forliksrådsbehandlingen, og det at det heller ikke finnes et system som i tilstrekkelig grad sikrer at alle involverte parter blir varslet om at de er med i en sak, er en utfordring.

Derfor er det på sin plass å utrede hele ordningen, noe Juristforbundet nylig vedtok på sitt landsmøte. De ønsker en gjennomgang av forliksrådet og en utredning av hvordan denne institusjonen kan utvikles. Dette støttes av aktører som Jussbuss og JURK, og jeg tror det er noe mange ser fram til.

Derfor er jeg glad for at et flertall i Stortinget støtter dette forslaget. Jeg hadde også ønsket at regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, så behovet for dette og hadde støttet representantforslaget.

Tobias Drevland Lund (R) []: Forliksrådsordningen er ment som et lavterskeltilbud som skal bidra til en rask og effektiv tvisteløsning. For mange er forliksrådene den eneste tilgjengelige arenaen for tvisteløsning. Det siste tiåret har sakskostnadene ved ordinær domstolsbehandling økt med over 90 pst. Med en slik økning har formålet med forliksrådet blitt enda viktigere for veldig mange i dette landet som trenger tvisteløsning. Mange har ikke noe annet sted å ta sakene sine i håp om en løsning. Derfor er jeg veldig enig med forrige taler, som tok opp viktigheten av å styrke ordningen med fri rettshjelp.

Tanken bak forliksrådene er god, men dagens ordning oppnår ikke sitt formål. Medlemmene i forliksrådene har ikke formell juridisk kompetanse, og det er heller ikke krav til medlemmene. Medlemmene av forliksrådene har sjelden formell meklingskompetanse, og dette medfører for ofte at meklingen ikke fører noe sted. Det burde kunne stilles krav til både juridisk kompetanse og meklingskompetanse hos medlemmene i forliksrådene.

Konsekvensen av en forliksordning som ikke fullt og helt fungerer i tråd med hensikten, er til syvende og sist at en betydelig andel av landets befolkning står med en illusorisk rettssikkerhet snarere enn en reell rettssikkerhet. Dette er mennesker som av ulike årsaker ikke nødvendigvis har mulighet til å ta sine saker til de ordinære domstolene. For disse menneskene skal forliksrådene ivareta rettssikkerheten og gi dem en arena for en tvisteløsning.

Det er derfor på høy tid at vi får en skikkelig utredning av ordningen, og at det blir gjort. Det er i og for seg ganske ille at ordningen ikke har blitt skikkelig evaluert tidligere. Derfor støtter Rødt komiteens tilråding her i dag og er glad for at så mange partier står samlet om det.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Forliksrådet er enormt viktig. Det er tiltenkt å fungere som en lavterskel tvisteløsningsarena som kan bidra til at ikke alle konflikter må tas til de ordinære domstolene. Dette har blitt bare viktigere og viktigere som følge av at sakskostnadene ved ordinær domstolsbehandling har økt voldsomt det siste tiåret. For mange er forliksrådet den eneste stedet man kan gå for å få prøvd sin sak uten å måtte gå til de ordinære domstolene.

Ikke minst er forliksrådet viktig fordi det sparer de ordinære domstolene for store saksmengder. Jussbuss trekker i sitt høringssvar fram at forliksrådene i 2019 behandlet 89 394 saker – seks ganger så mange sivile saker som tingrettene til sammen. Det er svært viktig med gode alternativer på lavere nivå enn domstolsbehandling, en ordning som også stimulerer til forlik i saker før de ender opp i domstolene, noe vi har sett har blitt fokusert mye mer på i de ordinære domstolene, bl.a. gjennom mekling.

Fordi forliksrådet er så viktig, er denne gjennomgangen veldig bra, spesielt fordi vi ser at det er en del utfordringer med dagens ordning. Mer kunnskap om noe som er så viktig, er som regel bare positivt fordi det kan brukes til å gjøre ordningene enda bedre og til at det fungerer etter formålet. Derfor er jeg glad for at et flertall i komiteen støtter forslaget vårt, og at det ser ut til at vi får flertall her i dag.

Enkelte av brukerne av forliksrådet opplever som nevnt at ordningen lider av mangler. Blant annet er saksbehandlingstiden veldig lang. Ved utgangen av oktober 2021 var den på 107 dager, noe som er svært uheldig, da tvisteloven § 6-11 åpner for at behandlingen i forliksrådet kan innstilles dersom saken ikke er avsluttet innen tre måneder etter at klagen ble forkynt, dersom en av partene krever det. Det vil si at en part da kan tvinge saken over i de ordinære domstolene kun ved å vente på at fristen går ut. Dette er med på å skyve på styrkeforholdet, spesielt der hvor det er én sterk part og én part som f.eks. har dårligere økonomi til å skulle kunne ta en sak til domstolen, med den prosessrisikoen som det medfører.

Det er også et problem at det ikke føres årlig statistikk, fordi det vanskeliggjør kontroll og man heller ikke kan se på de geografiske forskjellene og sammenligne forliksrådene. I 2018 ble det innhentet tall, som allerede har blitt vist til fra denne talerstolen. Der ser vi at det er et svært lavt antall saker som ender i dom, saker som ender i forlik, og at veldig mange saker ender med fraværsdom og innstilling. Hvis man legger til grunn også disse sakene som ender i fraværsdom på grunn av manglende tilsvar eller manglende oppmøte – noe som er en problemstilling i seg selv fordi man ikke får en forkynning, f.eks. av denne klagen, slik man ville ha gjort i en sak for domstolene, og dermed kan gå glipp av møtet i forliksrådet, noe som er problematisk i seg selv – er tallene fortsatt fryktelig lave.

Så er det spesielt at man i samme åndedrag som man kritiserer Venstres bruk av disse tallene, viser til tall fra Oslo forliksråd, som er i en særstilling hva angår både hvilke oppgaver de har, og hvilke ressurser de har – bl.a. ansatte jurister, som er en del av forslaget vårt. Det blir rett og slett litt «cherry picking» å velge Oslo forliksråd som det forliksrådet man trekker fram, fordi det er så annerledes enn de andre forliksrådene.

Til sammenligning blir veldig mange av sakene for husleietvistutvalget forlikt. Der har medlemmene formell juridisk kompetanse. Et annet viktig poeng er at dette skal være et meklingsorgan hvor man veldig godt kan bli enig uten at det nødvendigvis skal komme som en avgjørelse fra forliksrådet, og da er jo meklingskompetanse enormt viktig.

Dersom kompetansen i forliksrådet økes, vil det i større grad være mulighet for at det kan behandle flere typer saker, for forliksrådet er enormt viktig. Det er det som nevnt flere grunner til. Derfor er det behov for å undersøke hvorvidt dagens ordning oppfyller den viktige rollen den er ment å ha. Jeg er veldig glad for at det nå ser ut som at vi får denne gjennomgangen.

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg er glad for at forliksrådene er satt på dagsordenen. Det er et viktig område som departementet ønsker å prioritere og utvikle framover. Likevel mener jeg, som jeg svarte i brevet til justiskomiteen, at Stortinget ikke bør pålegge regjeringen å utrede forliksrådsordningen sånn som det er skissert i innstillingen. Det at Stortinget legger føringer for arbeidet på den måten, kan medføre at vi ikke får prioritert problemene i riktig rekkefølge. Det kan forhindre effektiv ressursbruk.

Så er jeg også bekymret for at den innretningen som representantforslaget legger opp til, kan føre til at vi vil få en dyrere og mer utilgjengelig ordning, og i streben etter å gjøre ting bedre må vi heller ikke minste av syne noe av det aller viktigste formålet med denne ordningen, nemlig at det skal være en lavterskelordning som bidrar til at mange saker ikke havner i domstolene.

I 2022 behandlet forliksrådene over 50 000 saker. Det er saker som ellers hadde belastet domstolene eller forblitt uløst. Derfor er forliksrådene ressursbesparende både for rettsvesenet og for enkeltpersoner i tvisten hvis de beholdes som et lavterskeltilbud.

Godt fungerende forliksråd sikrer rettssikkerheten i hele landet, og det er viktig for både rettsvesenet og borgerne som får løst konfliktene sine enkelt, raskt og billig. For mange er forliksrådene det eneste reelle tvisteløsningsorganet på grunn av lave sakskostnader. Som jeg sa, avlaster forliksrådene domstolene for mange tusen saker i året.

Helt siden forliksrådene ble opprettet i 1795, har de vært et lekmannsorgan og et lavterskeltilbud med fokus på praktiske og gode løsninger. Flere ganger har behovet for juridisk kompetanse vært vurdert, men det har gjennomgående blitt konkludert med at det ikke er hensiktsmessig. Forliksrådsmedlemmene får tilbud om opplæring, og departementet vurderer å videreutvikle denne og undersøke om den skal gjøres obligatorisk, eller om noe jus bør inn der, men jeg er ikke enig med de representantene som har gått langt i å forhåndskonkludere med at det er lurt. Jeg setter pris på at Høyre bl.a. har hatt en noe mer avventende tilnærming til resultatet av en utredning.

Jeg mener det er viktig at medlemmene evner å skrive gode begrunnelser i avgjørelsene. Det bidrar til en bedre prosess, og det sikrer at riktige hensyn er vurdert på riktig måte.

Departementet følger nøye med på saksbehandlingstiden, som i dag er på over 100 dager på landsbasis. Bildet blir imidlertid litt annerledes hvis man trekker fra det store antall flyklagesaker som har kommet inn til bl.a. Oslo og Bærum de siste årene. Noen forliksråd har fått ekstra ressurser for å avhjelpe denne situasjonen. Statistikk fra Politidirektoratet viser at gjennomsnittlig saksbehandlingstid i 10 av 12 politidistrikter i slutten av november 2022 var under 90 dager. Derfor mener jeg at saksbehandlingstiden for de fleste av landets 264 forliksråd er akseptabel, men vi ønsker selvfølgelig alltid å få den enda mer ned.

Jeg vil understreke at min oppfatning er at forliksrådene i det store og hele gjør en samvittighetsfull, god og viktig jobb med å ivareta rettsikkerheten i hele Norge. Det kan være behov for å se på om ordningen kan forbedres på noen områder. Det ønsker regjeringen uansett å følge opp, men jeg mener som sagt at det ikke er riktig måte å gjøre det på med et slikt pålegg som kommer fra Stortinget. Uansett vil vi forholde oss til det og ta det med oss i det videre arbeidet vi skal gjøre med ordningen.

Masud Gharahkhani hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Det Stortinget nå ber om, er en utredning hvor det ses på flere områder. Statsråden tar i sitt innlegg opp flere bekymringer, bl.a. knyttet til økte kostnader, men det er jo noen av konsekvensene man vil måtte se på i forbindelse med utredningen som Stortinget ber om nå. Høringsinstansene som har kommet med innspill, er ganske klare og enige om at det er en del utfordringer med forliksrådsordningen sånn den er i dag.

Hvorfor ønsker ikke statsråden å innhente mer kunnskap om denne ordningen, all den tid den trekkes fram som så voldsomt viktig?

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg sa ikke at jeg ikke ville det. Jeg sa tvert imot at departementet ønsker å jobbe med å utvikle og forbedre ordningen, og vi gjør det. Det jeg sa, var at jeg mener den innretningen Venstre har lagt opp til i sitt representantforslag, er uheldig. Jeg mener den innretningen går for langt i å pålegge regjeringen å gjøre en utredning som vil være ressurskrevende, som kan gjøre at vi ikke får tatt tak i de riktige problemene i riktig rekkefølge, og som dermed vil forhindre at vi klarer å forbedre ordningen på en mest mulig effektiv måte. Jeg er f.eks. opptatt av at vi får saksbehandlingstiden videre ned. Men vi forholder oss selvfølgelig til at det blir flertall for forslaget.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Det vi ber om, er bl.a. at man ser på disse punktene. De er valgt ut fordi de har blitt trukket fram som de største utfordringene av disse høringsinstansene, som er de som bruker forliksrådene hyppig. Jeg har litt vanskeligheter med å forstå kritikken, for dette trekkes fram som «blant annet», og man står fritt til å undersøke andre ting i tillegg. Noe av det som vil komme fram gjennom en slik utredning, er hvilke konsekvenser det vil kunne ha f.eks. å innføre krav om juridisk kompetanse. Så jeg prøver igjen:

Hva er det som gjør at statsråden er negativ til denne utredningen, all den tid departementet også står fritt til å undersøke andre sider ved ordningen, utover det som framgår av forslaget?

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg redegjorde for det i mitt innlegg. En utredning er jo ikke gratis, og en utredning tar også tid. Forliksrådsordningen er noe departementet allerede jobber med å forbedre. Nå skal vi finne en innretning på en utredning som vi må få til å bli mest mulig hensiktsmessig og effektiv. Poenget er at vi ønsker å prioritere ressursene dit det er mest hensiktsmessig. Derfor mener jeg at det riktige hadde vært å ta tak i de mest akutte problemene først, bl.a. det med å få ned saksbehandlingstiden og å gjøre fortløpende vurderinger av f.eks. behovet for mer kompetanse, som jeg viste til i mitt innlegg, og som jeg også er åpen for å se på. Men jeg er ikke enig i det som ble sagt i noen av de innleggene som ble holdt her i sted, hvor man gikk ganske langt i å antyde at det er helt nødvendig. Krav til juridisk kompetanse har tidligere blitt lagt bort, av gode grunner, og jeg mener det er for tidlig å konkludere om det er riktig å nå gå inn for det likevel.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Det vel ingen som har konkludert, i og med at man bare har bedt om en utredning av dette. Er det da sånn å forstå at statsråden mener at det at det brukes en del ressurser på å utrede dette for å se om man kan finne løsninger som gjør at forliksrådet skal fungere bedre, gjør at man ikke vil sette i gang tiltak for å bøte på saksbehandlingstiden i de forskjellige forliksrådene?

Statsråd Emilie Mehl []: Det vil jeg ikke si, men det jeg sier, er at jeg mener det er feil av Stortinget å pålegge regjeringen en spesiell innretning for å forbedre forliksrådsordningen, når det er noe vi allerede jobber med. Jeg har tillit til at departementet jobber godt med dette og har gode forutsetninger for å kunne gjøre arbeidet i riktig rekkefølge, sånn at man får tatt tak i de viktigste problemene først, istedenfor å bruke tid på en større utredning, som representantforslaget ber om.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Odd Harald Hovland (A) []: Eg skal ikkje leggje opp til nokon stor og lang debatt i denne saka. Eg vil berre kommentere at representanten Thorsvik var inne på min kommentar når det gjaldt statistikk. Hovudpoenget mitt er at skal ein vurdere kor vellukka noko er, basert på talet på saker der ein oppnår forlik, må ein i alle fall helst snakke om dei sakene som faktisk er behandla. Når ein tek med alle dommar, også fråværsdommar, uansett om det gjeld Oslo eller andre forliksråd, speglar prosenten nødvendigvis ikkje den faktiske kvaliteten som er ute i forliksråda. Det er det eg reagerer litt på i denne debatten: Skildringa av verkelegheita stemmer ikkje fullt ut med det eg trur er opplevinga der ute. Eg trur opplevinga der ute er at forliksråda stort sett fungerer ganske bra. Det er sjølvsagt ting som må forbetrast og utviklast, men eg er heilt einig med statsråden i at innrettinga på dette representantforslaget eigentleg ikkje vil ta tak i dei reelle utfordringane som er der ute. Eg vil faktisk påstå at forliksrådsmedlemar i dag nesten gjer dugnadsarbeid.

Det vi må utvikle og forbetre, er opplæringa og utveljinga. Det er kommunane som vel desse medlemane, og der kan me òg antakeleg gjere ein betre jobb eller få kommunane til å gjere ein betre jobb. Ingenting av det klarer me å få til ved å vedta det representantforslaget som ligg på bordet i dag.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Votering, se voteringskapittel