Stortinget - Møte mandag den 13. juni 2022

Dato: 13.06.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 353 S (2021–2022), jf. Dokument 8:149 S (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 23 [12:17:05]

Innstilling fra finanskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Guri Melby, Sveinung Rotevatn og Sofie Høgestøl om å flytte NBIM ut av Norges Bank og innføre strengere habilitetsregler rundt utnevnelser (Innst. 353 S (2021–2022), jf. Dokument 8:149 S (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Heidi Nordby Lunde (H) [] (ordfører for sak nr. 22): La meg først takke komiteen for godt samarbeid og velvilje i arbeidet med finansmarkedsmeldingen. Denne redegjør for utviklingen i finansmarkedene og finansmarkedspolitikken og gir også en oversikt over virksomheten til Norges Bank, Finanstilsynet, Folketrygdfondet og Det internasjonale valutafondet i 2021.

Det er jo litt krevende å kommunisere at det går godt i norsk økonomi og at det er et problem, men med høy aktivitet og sterk økonomisk vekst melder bedrifter om problemer med å få tak i arbeidskraft, samtidig som lønns- og prisveksten tiltar. Økte priser på drivstoff, elektrisitet og matvarer trekker prisveksten opp og kjøpekraften ned.

Dette skjer samtidig som Norges Bank er i gang med å normalisere pengepolitikken fra lavt rentenivå over lang tid. Det varsles høyere rente framover, som ifølge banken vil bidra til å dempe presset i norsk økonomi. Men dette er jo også en måte å si at vi som låntakere får dyrere lån og mindre til forbruk. Det som er gode nyheter for norsk økonomi generelt, er ikke nødvendigvis det for oss individuelt. Høy gjeld i husholdningene er fortsatt den viktigste sårbarheten i det norske finanssystemet.

Flertallet i komiteen, alle utenom Rødt, viser til at pengepolitikken er førstelinjeforsvaret i konjunkturstyringen, og at pengepolitikken og finanspolitikken bør dra i samme retning for å unngå at renten må økes mer enn nødvendig for å få prisveksten under kontroll. Det samme flertallet mener at en sterk bank- og finansbransje er en forutsetning for økonomisk utvikling og bærekraftig omstilling av norsk økonomi.

Da det ble innført ny systemrisikobuffer i norske bankers kapitalkrav i 2019, fikk små og mellomstore banker utsatt innføringen til utgangen av 2022. Dette kravet fremmer soliditet i bankene og reduserer sårbarheter i det finansielle systemet. Men det er forventet at EU vil komme med nye reguleringer i 2025 som kan bidra til likere krav for standardmetode- og IRB-banker. Selv om systemrisikobufferkrav for standardmetodebankene ikke har koblinger til denne prosessen, mener komiteen at norske myndigheter bør vurdere å videreføre overgangsregelen fram til prosessen er avsluttet.

Komiteens flertall, alle utenom Fremskrittspartiet, understreker også at god håndtering av klimarisiko og naturrisiko vil være avgjørende for finansiell stabilitet framover. Det er viktig at myndighetene og næringene samarbeider godt om raske avklaringer og regelverksendringer knyttet til EUs klassifiseringssystem for bærekraftige økonomiske aktiviteter.

Nye digitale finanstjenester gir store muligheter for innovasjon og konkurranse, men utfordrer også eksisterende reguleringer og finansiell stabilitet. Komiteen oppfordrer derfor regjeringen til å jobbe internasjonalt for felles reguleringer for kryptovaluta, i tillegg til et oppdatert nasjonalt regelverk. Skatteetaten har gode systemer for automatisk utveksling av opplysninger fra skatteytere både nasjonalt og internasjonalt. Dette bør inkludere automatisk utveksling av informasjon om kryptoverdier, så disse underlegges riktig beskatning.

Komiteen viser til at Norges Bank har utredet bruken av og skal nå teste systemer for digitale sentralbankpenger. Det er ikke skrevet eksplisitt i merknadene, men jeg forstår det slik at komiteen støtter dette arbeidet.

Vi behandler også et representantforslag om å flytte forvaltningen av Norges Bank Investment Management ut av Norges Bank og å se på habilitetsregler rundt utnevnelser. Til det siste mener en samlet komité at det kan være hensiktsmessig å gjøre nye vurderinger av hvem som bør være utelukket fra å sitte i sentralbankens styrende organer. Vi fremmer derfor forslag om at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette, og jeg viser til det forslaget. Som flere av komiteens medlemmer påpeker: Det er underlig at familiemedlemmer av ansatte i departementene skal være utelukket, mens personer med en sentral partipolitisk tilknytning ikke er omfattet av bestemmelsene.

Når det gjelder forvalteransvar for Statens pensjonsfond utland, peker komiteens flertall – alle utenom Venstre – på at dette ble utredet i 2017. Da Stortinget tok stilling til spørsmålet i 2019, var det bred tilslutning til at forvaltningen av fondet burde forbli i Norges Bank, med ett styre og én øverste leder med felles organisering av funksjoner. Dersom det skal gjøres større endringer i forvaltningsmodellen, må dette baseres på grundige faglige utredninger og forankres bredt i Stortinget.

Da har jeg redegjort på vegne av komiteen. Høyre har ingen merknader utover dette, og jeg viser til forslaget som komiteen samlet har fremmet.

May Britt Lagesen (A) []: Finansmarkedsmeldingen er rammeverket for all finansiell aktivitet og er en førende melding for både personmarkedet og næringslivet.

Først: Hvordan står det egentlig til med dette markedet? Jo, norsk økonomi går usedvanlig godt. Det er en sterk vekst, og i tråd med regjeringens mål synker arbeidsledigheten. Stadig flere kommer i arbeid. Det er bra både for den enkelte og for landet for øvrig. Men i den økonomiske verdenen er det alltid grunn til bekymring – også nå. Vi ser nå at inflasjonen øker farefullt i både det amerikanske og det europeiske markedet. Sann mine ord: Det vil berøre Norge også. Vi må unngå at dette blir en storm som treffer oss med full styrke, hvor ledigheten går opp og kjøpekraften svekkes som følge av både høye renter og dyrere varer – og kanskje også dyrere vaner. Krisen på 1980-tallet og finanskrisen på 2000-tallet viste oss at det ikke er nok å ha orden «bare» på finanspolitikken og pengepolitikken. Vi må også ha en solid banksektor med sterk finansiell stabilitet og solid egenkapital. Da tåler vi en storm.

Etter mitt skjønn legger nå Stortinget med denne finansmarkedsmeldingen et godt og solid grunnlag for en stabil finanssektor i årene som kommer. Vi ser faresignalene med høy gjeld i kommunene og høy gjeld hos husholdningene, der gjeldsbetjeningsgraden er på nivå med bankkrisen på 1980-tallet.

Vårt svar på dette er finansiell stabilitet, sånn at bedrifter og husholdninger fortsatt settes i stand til å betale gjeld, å sørge for at bankene unngår store tap og at sektoren destabiliseres i form av konkurser og store avskrivninger på tap. Men dette gjør seg ikke selv. Først og fremst må vi som lovgivende forsamling sørge for lik konkurranse i et europeisk marked, sånn at Grong Sparebank i Namdalen kan konkurrere på de samme vilkårene som Santander Bank i Madrid. Dette er viktig for å kunne gi et godt tilbud til alle i Norge, uavhengig av hvor man bor, og hvor man eier og driver en bedrift.

Vår mangfoldige næringslivsstruktur, som har livsgrunnlag i fjordarmer, på nes og i Oslo, er avhengig av banker som forstår denne særegenheten, men som også kan sikre konkurransedyktig kapital på linje med de største forretningsbankene i EU. Dette har vi et godt grunnlag for gjennom den avtalen med EU som forrige regjering sørget for.

Hvordan står det egentlig til med norske banker? Jo, det går godt, det går svært godt. Økonomiske tall viser at både standardmetodebankene, samlet sett, og de større IRB-bankene er solide, lønnsomme, har god soliditet og har kostnadseffektiv drift. Med andre ord: Sånn ønsker vi at det skal være. Det gir standardmetodebankene et godt utgangspunkt for å møte den tøffe konkurransen i årene som kommer framover.

Skal jeg peke på ett viktig grep som Stortinget gjør i forbindelse med denne meldingen, er det å utvide SMB-rabatten til å gjelde fra 1. juni i år, dette fordi det vil gi standardmetodebankene ytterligere lettelser opp imot en eventuell økning i systemrisikobufferkravet. Fra Arbeiderpartiets side er det likevel viktig å understreke at det også er vesentlig at Stortinget sender en tydelig beskjed til regjeringen om at den bør vurdere å utsette systemrisikobufferen for standardmetodebankene. Samtidig må regjeringen ha frihet til å vurdere dette i sammenheng med finanspolitikken. Det beste må ikke bli det godes fiende.

Vi har som storting en krevende oppgave i tiden framover. Denne finansmarkedsmeldingen viser det. Med dette arbeidet mener Arbeiderpartiet at vi bidrar til det som er så krevende i den økonomiske politikken: å sørge for stabilitet, soliditet og et bredt tjenestetilbud over hele landet for en mangfoldig, men dyktig norsk banksektor.

Til slutt: Når det gjelder Representantforslag 149 S for 2021–2022, om strengere habilitetsvurderinger rundt utnevnelser, omhandler det ulike regelverk som utfyller hverandre på en god måte. Forbudet som angir hvem som ikke kan være medlem av bankens øverste organer, må være klart, forutsigbart og ikke utpreget skjønnsmessig. I lys av den støy som har versert ved de siste utnevnelsene, kan det kanskje være klokt med en vurdering av om det er behov for justering av regelverket, men vi har tillit til at Finansdepartementet er i stand til å gjøre vurderingene på en meget god måte.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) []: Først av alt vil jeg takke saksordføreren for et godt gjennomført arbeid og for å ha samlet komiteen om viktige, felles forslag.

Jeg synes det er en veldig god finansmarkedsmelding. Senterpartiet har vært veldig engasjert på de områdene som finansmarkedsmeldingen omfatter, gjennom flere år, og jeg synes at veldig mange av de punktene som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har stått sammen om de siste årene, er godt reflektert i den meldingen som foreligger.

En sterk bank- og finansbransje er en forutsetning for økonomisk utvikling og omstilling av norsk økonomi. Jeg synes meldingen beskriver mulighetene og utfordringene vi står overfor, på en god måte. Jeg er spesielt glad for påpekningene av at sparebankene utgjør en viktig del av finansnæringen i Norge, og at små og mellomstore banker må kunne konkurrere mot de større bankene.

Takket være sparebankene har Norge fortsatt i stor grad et desentralisert banksystem. Lokale og regionale sparebanker sørger for et variert og velfungerende bankmarked der viktige beslutninger tas spredt over store deler av landet. En kan kanskje si at Distrikts-Norge ikke hadde sett ut som det gjør, om det ikke hadde vært for norske sparebanker, og vi kommer ikke til å nå målet vårt om å utvikle hele Norge hvis ikke vi også i årene framover har tilgang til kapital i hele landet. Derfor bekymrer det meg at etter at vi begynte å jobbe med denne finansmarkedsmeldingen, har vi hatt stor pågang av folk rundt om i landet som er bekymret for banktilbudet sitt, og det er knyttet til konkurransevilkårene for små og mellomstore banker. Disse bankene, standardmetodebankene, skal ved utgangen av året få økt systemrisikobuffer fra 3 til 4,5 pst.

Det er sikkert flere stortingsrepresentanter enn meg som har hatt en bratt læringskurve når det gjelder bankenes rammevilkår, herunder kapitalkrav og da spesielt systemrisikobufferen. Det jeg har lært, er hvor viktig kapitalkravene er for bankenes konkurranseevne. Små og mellomstore norske banker, standardmetodebankene, har allerede høyere kapitalkrav enn de større IRB-bankene. Hvis systemrisikobufferen øker ved utgangen av året slik det er forutsatt, vil denne ulikheten øke. Innføringen av en ny og mer sensitiv standardmetode som gir likere kapitalkrav, slik saksordføreren redegjorde for, er utsatt til 2025. Ordførerne og banksjefene som vi snakker med, er redd for at deres bank ikke overlever over tid med så ulike konkurransevilkår.

Økte kapitalkrav betyr at banken får redusert utlånskapasitet. Dette vil særlig ramme distriktene, der lokale sparebanker ofte er den viktigste kilden til kapital. Det er ofte de lokale bankene som gjennom sin kjennskap til det lokale næringslivet sikrer finansiering av nye næringer i Distrikts-Norge, prosjekter som ikke oppfattes som interessante nok eller lønnsomme nok for større banker uten lokal tilknytning.

For å sikre like konkurransevilkår for små og store banker i Norge, slik det slås fast i regjeringserklæringen, må vi utnytte de mulighetene som finnes for å ivareta de norske sparebankenes rammevilkår. Da må vi differensiere bankreguleringen slik at den i større grad tilpasses bankenes ulike størrelser og deres soliditet og risikobilde.

Jeg vil da i likhet med de to foregående talerne peke på at en samlet komité ber departementet vurdere om økningen i systemrisikobufferen kan utsettes til 2025, fram til en ny og mer sensitiv standardmetode er på plass.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Takk til saksordføreren for en solid leveranse.

Koronapandemien har nettopp vist oss hvor viktig det er for norsk økonomi å ha en velfungerende og solid finansnæring som kan bistå og veilede kunder, sørge for privat kapital til lønnsomme prosjekter og bidra til omstilling. Nå står vi i en krig i Europa, og det betyr at finansmarkedene er svært ustabile. Det er høyere risiko, og det er en usikkerhet som preger hele markedet. Nettopp i den situasjonen blir finansnæringens rolle enda viktigere, for å stabilisere, men også for å bidra til å fremskaffe kapital.

I årets finansmarkedsmelding legges det vekt på betydningen av solide banker og likeverdige konkurransevilkår i det norske markedet, mellom små og store banker og mellom norske og utenlandske. Det er en viktig tematikk å løfte frem i meldingen, slik også høringsinstansene har påpekt. Norsk finansnæring konkurrerer med utenlandske aktører i Norge, men også internasjonalt. Derfor er det avgjørende for næringen med et felles europeisk regelverk og like konkurransevilkår, og at tilsynspraksisen er forutsigbar og transparent, basert på objektive kriterier og ikke skjønnsmessige vurderinger.

Nå blir det innført utvidet SMB-rabatt, omsider. Det har tatt tid, men nå får vi det på plass. Like systemrisikobufferkrav for norske og utenlandske banker og ny standardmetode for kapitalkrav er også viktige tiltak å implementere, i tråd med den prosessen som skjer i EU.

Så varsler finansministeren i meldingen at det tas sikte på å oppnevne et utvalg som skal vurdere kontantenes rolle i samfunnet fremover. Det haster, for dette har vært et tema gjentatte ganger tidligere ved behandling av finansmarkedsmeldingene. Det er usikkerhet rundt kontantenes rolle i samfunnet, så arbeidet må i gang. Utvalget må oppnevnes, og de må få beskjed om å jobbe raskt.

Klimarisiko er viet mye oppmerksomhet i meldingen, og finansnæringen berøres jo i ulik grad av klimaendringer, både på grunn av fysisk risiko og kraftigere ekstremvær, men også på grunn av kredittrisiko. Noen aktører er lovpålagt å rapportere på klima og miljø, men regjeringen vil også oppfordre andre foretak som ikke er underlagt lovkrav, til utvidet rapportering. Det er Fremskrittspartiet skeptisk til, fordi det vil ramme mange små finansforetak som allerede er pålagt en rekke rapporteringskrav, og som ikke har de nødvendige administrative ressurser til hele tiden å skulle møte krav om utvidet rapportering. Det er vår skepsis, fordi vi tror det etter hvert vil bli veldig, veldig ressurskrevende for de minste finansforetakene.

Så vil jeg gå over til representantforslaget som er fremmet av representantene fra Venstre, og som tar opp to prinsipielt viktige og interessante problemstillinger.

Det ene forslaget, om å flytte NBIM ut av Norges Bank, støtter ikke Fremskrittspartiet. Det mener vi er grundig behandlet i Stortinget for få år siden, og vi ser ikke noe behov for å gjennomføre en ny prosess om det nå.

Så er det det andre forslaget, om habilitet, og prosessen rundt ansettelsen av ny sentralbanksjef reiste en del interessante habilitetsutfordringer. Det må ikke være slik i Norge at det å ha gjort en politisk karriere skal ekskludere noen fra toppstillinger i det offentlige liv, men det er en utfordring hvis det blir en sammenblanding av politikk og personlige relasjoner som kan bidra til en rekke habilitetskonflikter. Derfor støtter vi det forslaget fra Venstre. Jeg må jo da, siden vi står sammen med Venstre på mindretallsforslag nr. 1, fremme det som representant for det største partiet, men jeg skal overlate resten av begrunnelsen for forslaget til Venstre.

Presidenten: Representanten Hans Andreas Limi har tatt opp det forslaget han refererte til.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det er bred enighet om at pengepolitikken er førstelinjeforsvaret i økonomien. Samtidig har koronakrisen vist oss betydningen av finanspolitikken, og at det kanskje er den viktigste og mest treffsikre delen av den økonomiske politikken. Bevilgninger til inntektssikring, tilskudd til bedrifter og investeringer kan ofte ha en mer direkte og forutsigbar effekt på etterspørselen enn rentesettingen. Det samme kan man peke på nå, i dyrtid.

Finanspolitikken kan og bør gjennomføre målrettede utgiftsreduksjoner som tar ned aktivitetsnivået i økonomien og også gjennomfører omfordelende skattegrep. Men man bør også se på markedsregulerende tiltak, f.eks. i strømmarkedet og dagligvarebransjen. Det kommer til å bli trangere tider for mange nå, særlig dem som har minst, og da kan ikke profittmarginene til næringslivet være uberørt. Vi må føre en finanspolitikk som rett og slett kan sørge for at renten kan holdes lav.

Dyrtiden treffer norsk økonomi akkurat nå, der røde varsellamper har lyst lenge for boligmarkedet og gjeldsnivået. Bolig har de siste tiårene gått fra å være et velferdsgode til å bli et spekulasjonsobjekt, og boligmarkedet øker nå forskjellene i Norge framfor å utjevne dem. Gjeldsgraden som har fulgt i etterkant av liberaliseringen av boligmarkedet, truer finansiell stabilitet og særlig de unges økonomi. Det er veldig gode beskrivelser av denne situasjonen i stortingsmeldingen, men få – om noen – tiltak, heller ikke denne gangen, i møte med det som er en trussel i norsk økonomi.

Det internasjonale pengefondet har i flere år, og nylig, anbefalt å stramme inn i virkemidlene overfor boligmarkedet i Norge, bl.a. å stramme inn i boliglånsreguleringen. Det er SV enig i, og det er også i tråd med det vi har foreslått flere ganger, men på en måte som vil skjerme førstegangskjøperne.

I etterkant av Russlands angrep på Ukraina har behovet for finansiell åpenhet nasjonalt og internasjonalt blitt satt på spissen. Gjennom økonomiske sanksjoner er det et mål å treffe de russiske oligarkene, men på grunn av finansielt hemmelighold vet vi ikke hvor de skjuler verdiene sine. Dette er de samme strukturene som brukes til økonomisk kriminalitet, hvitvasking og terrorfinansiering. Vi vet også at Finanstilsynet og Økokrim, som er våre viktigste i kampen mot økonomisk kriminalitet i Norge, har vesentlig mindre ressurser til å stå opp mot de kreftene som de tar kampen mot, og det er dessverre sånn at det ikke blir lagt opp til noen vesentlig styrking av disse organene i denne stortingsmeldingen.

Internasjonalt er det også nødvendig å få på plass et eierskapsregister som gjør at man kan få transparens i hvem som eier de ulike verdiene. Jeg hadde håpet at regjeringen ville ta initiativ til det. Når det initiativet ikke kommer, skyldes det kanskje at det nasjonale eierskapsregisteret heller ikke er på plass ennå. Det er fortsatt forsinket, og jeg håper at regjeringen jobber raskt med å få det på plass så fort som overhodet mulig.

Avslutningsvis vil jeg bare vise til det forslaget som vi behandler, om hvor oljefondet skal være plassert. SV har tidligere vært åpen for – og det er vi for så vidt fortsatt – at det kan være hensiktsmessig å ha det plassert et annet sted enn i Norges Bank. Vi har hatt flere eksempler på hvorfor det skal være slik, selv om debatten knyttet til ansettelse av ny sentralbanksjef på ingen måte var det som eksemplifiserte det aller best. Likevel kan vi ikke ta en sånn beslutning i forbindelse med et representantforslag. Det har vært utredet tidligere. Det krever grundige utredninger, der man gjerne ser på flere og bedre alternativer enn det som lå til grunn i den forrige utredningen som ble gjennomført. Derfor er det en tematikk som SV gjerne kommer tilbake til, og som jeg tenker at det er viktig å diskutere med jevne mellomrom.

Jeg tar opp SVs forslag.

Presidenten: Da har representanten Kari Elisabeth Kaski tatt opp de forslagene hun refererte til.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Det er tre saker til debatt, så jeg skal prøve å være strukturert. Først til finansmarkedsmeldingen – der står Rødt sammen med SV og Miljøpartiet De Grønne bak en lang rekke forslag i innstillingen, og jeg skal bare kort si noe om et par av dem.

Da jeg leste gjennom meldingen kom jeg over en formulering som jeg mener sier mye om hvor vi står nå, etter to år med pandemi og etter å ha gjennomført en lang rekke veldig dyre krisetiltak for å redde flest mulig arbeidsplasser. I meldingen står det tørt beskrevet at næringseiendomsmarkedet «har i liten grad vært direkte berørt av pandemien». Det er egentlig litt rart når alle de som har leid av næringseiendomsmarkedet, har vært veldig sterkt berørt av pandemien. På samme side slås det samtidig fast at pandemien har rammet næringslivet skjevt, og at bedrifter innenfor en lange rekke næringer har opplevd store inntjeningsfall.

Hvis man husker to år tilbake, til våren 2020, var vi i Rødt veldig opptatt av å påpeke – og fremmet også en rekke forslag om – at Stortinget måtte stille strenge krav da vi lagde disse krisetiltakene, for å sikre at de store eiendomsbaronene faktisk bidro til denne dugnaden som alle andre bidro til, og ikke bare fikk krisestøtte via sine leietakere, og for å forhindre at skattepengene våre havnet rett i lommene på et knippe milliardærer, mens folk mistet jobben og store deler av næringslivet ellers sleit veldig tungt.

Det har skjedd veldig mye siden da, men vi slipper ikke dette så lett. Et av forslagene som ligger til behandling i dag, er å be regjeringen evaluere effekten av krisetiltakene og kartlegge hvor mye av næringseiendomsbransjens fortjeneste under pandemien som kan tilskrives krisetiltakene. Jeg tror det er viktig fordi vi kan stå oppe i nye kriser, og da må vi vite hvordan tiltakene vedtatt her på Stortinget, kan ha slått skjevt ut.

Et annet forslag som vi også er med på, gjelder bankene – å finne ut hvordan de har nytt godt av en rekke gunstige vilkår under pandemien.

Det siste året har vi til min store glede fått et nytt flertall her på Stortinget, og i min naivitet trodde jeg det gjorde at de forslagene som var fremmet før valget, og som da hadde støtte fra de partiene som i dag utgjør flertallet, kanskje kom til å bli vedtatt. Men vi ser nå i innstillingen til finansmarkedsmeldingen at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har blitt regjeringspartier og mener da ikke det samme som de gjorde for ett år siden. De er dermed ikke med på mange av de gode forslagene som er relative blåkopier av forslagene i fjorårets innstilling, og som de stemte for i fjor. Det synes jeg er skuffende, for hvis et nytt stortingsflertall også skal føre til en ny retning for landet vårt, må vi håpe at det bare var et lite arbeidsuhell at man her går bort fra det man tidligere har støttet.

Så til den saken som gjelder Venstres representantforslag. Der støtter Rødt at det skal gjøres nye vurderinger av reglene om hvem som bør være utelukket fra å bli bl.a. sentralbanksjef. Jeg tror vi alle kan være enige om at den ansettelsesprosessen man har vært igjennom, har vært litt slitsom og med all tydelighet viser at for tette koblinger mellom regjeringen og kandidatene som sentralbanksjef ikke er heldig.

Når det er sagt, er det ikke nødvendigvis Rødts ideal at sentralbankens veldig viktige samfunnsoppgave som sådan skal ligge lengst bort fra folkevalgte organer. Det er bestandig til syvende og sist Stortinget som fastsetter mandatet som Norges Bank styrer etter, og opp gjennom historien har mandatet vært endret av Stortinget mange ganger. Man har hatt ulike mål for pengepolitikken og vektlagt ulike hensyn.

Til slutt til den veldig spennende rapporten fra Norges Banks representantskap: Her vil jeg også veldig kort bare nevne at vi etterlyser at denne rapporten også hadde inneholdt en bredere omtale av lønnsutviklingen i Norges Banks virksomhet. Det er veldig mye bruk av gjennomsnittstall, som – som kjent – skjuler enhver form for topp og bunn, og også totalsummer, som sier ganske lite om det reelle lønnsnivået. Det mener vi at det må gjøres noe med i framtidige rapporter. Mange statsråder, fra både Arbeiderpartiet og Senterpartiet, har jo den siste tiden vært veldig strenge i stemmen og kommet med store lovnader om å ta grep om høye lederlønninger i staten, og også gjort mye godt der, og da mener jeg at man også burde gjøre det når det gjelder Norges Bank. Det er kun SV som stiller seg bak vår svært beskjedne formulering om at man kanskje skal se litt på dette med lederlønnsutvikling i Norges Bank.

Sveinung Rotevatn (V) []: Vi behandlar fleire saker her no. Den viktigaste er sjølvsagt Finansmarknadsmeldinga. Eg skal likevel ikkje seie så mykje om det, anna enn at eg synest saksordføraren la det fram på ein ryddig måte. Venstre står stort sett saman med fleirtalet i merknadene og støttar også forslaget til vedtak om å leggje ho ved protokollen. Eg synest det er ei ryddig framstilling i meldinga, og også at komiteen gjennomførte ei god og nyttig høyring.

Det eg derimot skal seie litt om, er det Dokument 8-forslaget som eg sjølv og Venstre står bak, som handlar om to ting. Det eine er reglar rundt kven som kan verte sentralbanksjef og sitje i styret i Noregs Bank. Det andre er spørsmålet om ein skal skilje ut NBIM frå Noregs Bank eller ikkje.

Eg skal begynne med det første. Det er slik at av og til fører konkrete saker til at ein får belyst svakheiter i regelverk og i praksis. Eg meiner at den prosessen ein var gjennom rundt utnemning av ny sentralbanksjef i vinter, nettopp belyser utfordringa med regelverket og systemet, for det er ingen tvil om at den kandidaten som til sist – eller rettare sagt først – vart utnemnd, kunne utnemnast. Men spørsmålet er om det er riktig at det skal vere sånn.

Då Stortinget vedtok ny sentralbanklov for nokre år sidan, var Stortinget veldig oppteke av at ein skulle ha eit tydeleg skilje, ei tydeleg uavhengigheit mellom sentralbanken og regjeringsapparatet. Det kom til uttrykk gjennom ein del formelle reglar, veldig detaljerte, meir enn i nokon andre offentlege verv eg kjenner til, rundt særleg slektskapsband og slike ting. Då endar ein i ein situasjon der ein utnemner ein sentralbanksjef som eg trur alle er einige om har reelle, svært tette band til regjeringa, men som formelt ikkje har det, fordi vedkomande tilfeldigvis ikkje har eit barn som jobbar som rådgjevar i Landbruksdepartementet, f.eks.

Det meiner eg neppe kan vere i tråd med det Stortinget meinte den gongen, då ein vedtok ny sentralbanklov. Eg trur Stortinget meinte at ein skulle ha ikkje berre formell detaljert uavhengigheit mellom sentralbanken og regjeringa, men også reell uavhengigheit. Då vert spørsmålet: Kva gjer ein med det? Mitt forslag er å vedta det forslaget som Venstre set fram, saman med Framstegspartiet – eg får nytte høvet til å takke representanten Limi for å ta opp forslaget, og også for raust å overlate til meg å grunngje det – det er i alle fall éin måte å gjere dette på.

Så vil eg seie at eg synest det er gledeleg at komiteen i alle fall har samla seg om det som ligg som forslag til vedtak, der ein ber regjeringa kome med ei vurdering. Det støttar eg sjølvsagt også. Det er no eit godt steg, og så får vi håpe at det resulterer i noko. For det er viktig at det ikkje rår tvil om at sentralbanksjefen er uavhengig og opererer uavhengig av den til kvar tid sitjande regjeringa.

Det andre forslaget som ligg i dette representantforslaget, handlar om NBIM og om forvaltinga av SPU skal liggje under Noregs Bank eller ikkje. Det har Stortinget, som fleire har påpeika, diskutert før. Det vart, heilt riktig, diskutert tilbake i 2017, på bakgrunn av NOU-en frå Gjedrem-utvalet, som tydeleg anbefalte at ein burde skilje det ut. Det valde Stortinget å la vere å gjere, med breitt fleirtal. Men som det også går fram av innstillinga, sa også fleirtalet, dvs. alle unntatt medlemene frå Senterpartiet, at ein meiner at det ville vere føremålstenleg med nokre års mellomrom å få ei vurdering frå departementet osv. om det er grunn til å sjå på dette på nytt. No veit ikkje eg kva ein meinte med nokre års mellomrom, men no har det gått fem år, og då tenkjer eg at det er heilt riktig, ikkje minst i lys av dei enorme endringane i finansmarknadene og størrelsen på fondet, å sjå på det på ny.

Venstres syn er at det er riktig å gjere eit skilje no, og det handlar om at vi ser at det vert stadig meir komplekst å forvalte fondet. Det krev stadig meir og annleis kunnskap og kompetanse. Det igjen meiner eg faktisk vart godt illustrert i prosessen rundt utnemninga av sentralbanksjef, der det vart sagt frå ei rekkje ekspertar, og til og med politikarar, at her hadde ein ulike kandidatar som hadde veldig ulike sterke sider, og det som talte for at ein var god til å drive med pengepolitikk i banken, var noko anna enn det som talte for at ein kunne drive med internasjonal finansforvalting, som er det ein gjer i SPU. Då er spørsmålet: Må det vere slik at det er same person som er styreleiar og har ansvar for dette? Nei, det må ikkje det. Ein kan tenkje seg at ein skil det ut, slik Gjedrem-utvalet anbefalte.

Det vil eg tilrå at Stortinget gjer, og eg vil difor ta opp det forslaget som Venstre og Kristeleg Folkeparti står bak.

Presidenten: Representanten Sveinung Rotevatn har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Det er først når vi kommer til finansmarkedsmeldingen at vi også hører barnegråt fra galleriet, så det er tydelig at det er en sak som engasjerer i alle generasjoner! Det skaper litt ekstra liv.

Men jeg har lyst til å si noen ord om finansmarkedsmeldingen. Pandemien har jo preget den økonomiske utviklingen de siste to årene, både i Norge og internasjonalt. Etter gjenåpningen har det vært en sterk oppgang i norsk økonomi. Internasjonalt bremset veksten opp i fjor høst, bl.a. på grunn av forstyrrelser i globale og nasjonale distribusjonskjeder, noe vi merker ennå.

Regjeringen vil legge til rette for utvikling av en robust og effektiv finanssektor som tjener resten av økonomien. Høy gjeld i husholdningene og høye eiendomspriser er fortsatt de viktigste sårbarhetene i det norske finanssystemet. Krigen i Ukraina innebærer stor usikkerhet om utviklingen framover. Norske banker har bygget opp soliditeten betydelig i årene etter finanskrisen. Det gir en trygghet for norsk økonomi og for bankene. Regjeringen legger stor vekt på å videreføre denne utviklingen, noe jeg også opplever at komiteen gjør i sine merknader og sine vurderinger.

Samlet sett har kredittverdige kunder og lønnsomme prosjekter over hele landet god tilgang til lån og annen finansiering. Sterke sparebanker er spesielt viktig for kapitaltilgang i distriktene og for mindre og nyere bedrifter. Hensynet til forbrukerne er et sentralt tema i årets melding. Finansmarkedene er komplekse, og ikke-profesjonelle kunder har behov for et særlig vern og gode rettigheter. Veksten i forbrukslån har de siste årene bremset opp som følge av en rekke ulike tiltak. I årets melding omtales behovet for ytterligere tiltak, herunder utvidelse av gjeldsregistrene og mulig regulering av tilleggsfordeler ved bruk av kredittkort.

Digitaliseringen av finansielle tjenester bidrar til lavere kostnader, bredere tjenestetilbud og i mange markeder økt konkurranse. Samtidig er det viktig å ivareta kunder med andre behov. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for digitalisering og innovasjon i finanssektoren, samtidig som sikkerhet, forbrukervern og finansiell stabilitet ivaretas.

Videre: Klimaendringene og omstillingen til et lavutslippssamfunn kan få betydelige konsekvenser for finansmarkedene. Finansforetak må selv identifisere klima- og miljørelatert risiko de er eksponert mot. Overvåkning og tiltak mot systemvirkninger er en viktig oppgave for myndighetene. Omstillingen vil kreve store investeringer. EUs klassifiseringssystem for bærekraftig økonomisk aktivitet, taksonomien, er et sentralt tiltak for å gjøre det lettere å identifisere investeringer som er i samsvar med våre klima- og miljømål. Regjeringen arbeider for å ivareta norske interesser i EUs arbeid med å videreutvikle taksonomien. Systemet kan være et godt verktøy for norske virksomheter som ønsker å finansiere bærekraftig virksomhet.

Jeg er glad for den brede enigheten vi har i Norge om hovedlinjene i finansmarkedspolitikken. Det vil legge til rette for forutsigbarhet for aktørene og fortsatt prioritering av trygghet og soliditet i finanssektoren.

Jeg er også glad for at Stortinget er enig i de vurderingene man gjorde i 2019, eller i forrige stortingsperiode, om hvor NBIM skulle være, at de hovedvurderingene fortsatt har bred støtte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Senterpartiet har tradisjonelt vært opptatt av kontanter, både tilgjengelighet til kontanter og også muligheten til å betale kontant. Nå varsler regjeringen i meldingen at det tas sikte på å oppnevne et utvalg som skal vurdere kontantenes fremtidige rolle i samfunnet. Kan finansministeren bekrefte at det vil bli oppnevnt et utvalg, og i så fall når?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Det er i hovedsak to ting i det arbeidet som vi gjør, som omhandler kontanter. Det ene er den forskriftsendringen som vi har vært tydelige på, om retten til tilgang til kontanter i norske banker, at det er riktig, og også at vi vil ha et eget utvalg. Når vi varsler det, er det fordi vil ha et eget utvalg, og det skal oppnevnes innen rimelig tid.

Grunnen til at vi er opptatt av dette med kontanter, er at vi den siste tiden har sett at kontanter er en del av beredskapen i det finansielle systemet vårt, og at hvis det utenkelige skjer, at ting skal ligge nede, da er det en fordel å ha kontanter. Jeg forsto på representanten Carl I. Hagen at beredskap var å kjøpe vin på Vinmonopolet før 17. mai. Det er kanskje ikke det viktigste beredskapshensynet, men det var i hvert fall det han løftet opp. Men det er en del av beredskapen å ha muligheten til å kunne bruke kontanter hvis ting er nede.

Så er det også en del, kanskje spesielt eldre, som synes det er trygt å kunne ha litt kontanter og bruke det i hverdagen. Derfor er jeg opptatt av at det fortsatt skal være et tilgjengelig betalingsmiddel.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Da takker jeg for svaret, og så velger jeg å tolke «innen rimelig tid» som i hvert fall innen årets utgang, og at vi får på plass et utvalg som kan se på et viktig område og en viktig del av det finansielle Norge.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Her er vi vennligsinnet mot hverandre, og jeg er enig med representanten Limi.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Martin Sandtrøen (Sp) []: Elektroniske løsninger dekker i dag behovet for mange bankkunder, men det å kunne betale med kontanter er fortsatt svært viktig for mange. Det gjelder både eldre og unge, og det gjelder flere andre som enten ikke har mulighet til eller selv ikke ønsker å betale med elektroniske løsninger. Også framover vil det være mange som ønsker å kunne bruke kontanter. Selv om stadig flere bruker digitale løsninger, er det fortsatt om lag 600 000 mennesker i Norge som ikke er fortrolige med dette. Mange føler at kontanter gir fleksibilitet og trygghet, og ikke minst er kontanter viktig med tanke på beredskapen i Norge.

Finanstilsynet og Norges Bank kartla i 2020 bankenes samlede tilbud av kontanttjenester. Her kom det fram at flere banker mente de ikke har ansvaret for et kontanttilbud, og at en del banker heller ikke tilbyr kontanttjenester. Finansdepartementet har hatt på høring et forslag fra Finanstilsynet om å klargjøre i forskrift at den enkelte bank må sørge for at kundene har mulighet til å sette inn og ta ut kontanter, enten i bankens egen regi eller gjennom en avtale med andre tilbydere av kontanttjenester. Finansdepartementet har vedtatt en ny forskrift som nettopp klargjør bankenes plikt til å tilby kontanttjenester i tråd med Finanstilsynets forslag. Denne forskriften vil tre i kraft 1. oktober 2022.

Senterpartiet mener det er viktig å holde fast på retten til å kunne betale anonymt. Det er selvsagt ikke kriminelt å ha et sånt ønske, og det skal heller ikke bli det. Senterpartiet ønsker derfor ikke å svekke plikten til å ta imot kontanter.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Kjerstin Wøyen Funderud (Sp) []: Som jeg sa tidligere, er det veldig mye i finansmarkedsmeldingen som er bra. Spesielt har jeg lyst til å framheve det som er skrevet om håndtering av digital sårbarhet.

Økt digitalisering og bruk av ny teknologi i finanssektoren gir gevinster, men det er viktig at vi har en høy bevissthet om at det også medfører nye og endrede sårbarheter. Dersom en større bank, et sentralt infrastrukturforetak eller mange banker samtidig blir satt ut av spill over noe tid som følge av svikt i IKT-systemene, kan det true den finansielle stabiliteten. Det vil kunne få mer alvorlige følger enn det som skjedde på 16. mai, som akkurat ble nevnt, da de digitale betalingsløsningene var nede, og det ble kaos på kjøpesentrene.

Jeg er glad for at regjeringen har en grundig omtale av dette, og at finansielle tjenester, som én av de fjorten kritiske samfunnsfunksjonene, også inngår i totalberedskapskommisjonens arbeid. Dette er grundig omtalt i meldingen, og jeg er glad for at regjeringen jobber godt med dette.

Det samme gjelder håndteringen av konsentrasjons- og systemrisikoen knyttet til at IKT-driften i finanssektoren i betydelig grad er utkontraktert til et lite antall tjenesteleverandører og datasentre. Jeg merker meg spesielt at Finansforbundet i komiteens høring om finansmarkedsmeldingen framhevet utfordringene og sårbarheten som skapes gjennom at viktig infrastruktur og IKT-tjenester blir flagget ut til utlandet. Dette har gjort seg spesielt gjeldende i forbindelse med pandemien, og det vil være naturlig å se om det er behov for å redusere sårbarhet ved å hente tilbake kritiske funksjoner fra utlandet. Dette er også noe Senterpartiet har påpekt tidligere år i forbindelse med behandlingen av finansmarkedsmeldingen.

Hvilke konsekvenser vil det kunne ha for Norge i en krisesituasjon dersom vi ikke sørger for å ha både eierskap over og drift av kritisk infrastruktur i Norge? Det er viktig at vi har nødvendig kompetanse innenlands, og at foretakene besitter nødvendig IKT-kompetanse om utkontrakterte tjenester. Derfor er det viktig å ta initiativ til å hente slike tjenester hjem.

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, heter det, og en god ting som har skjedd de siste årene, med koronapandemi og krig i Europa, er at vi har fått en økt oppmerksomhet om sårbarhet og beredskap. Det vil gjøre at vi er bedre rustet til å møte uventede hendelser i årene framover.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 21, 22, og 23.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel