Peter Frølich (H) [12:22:09 ] : Jeg lyst til å starte denne
interpellasjonsdebatten med å fortelle historien til Jon Eirik Haugland.
Han jobbet som brannmann i over 30 år. Helt fra 1980-tallet gikk
han på jobb og holdt oss andre trygge. Han slukket noen av de mest
dramatiske brannene man kan forestille seg. Han elsket jobben sin, men
det var også tydelig når han kom hjem fra jobb, at dette var en
jobb utenom det vanlige. Han kunne være sotete og skitten. Det ble
beskrevet at han svettet sot. Hvilke gasser og gifter han hadde
pustet inn i sin tjeneste for samfunnet, er ikke godt å vite. I
2016 kom den nedslående beskjeden om at han hadde aggressiv kreft og
hadde få måneder igjen å leve.
Det ble starten
på en lang kamp, en lang kamp som han selv ikke fikk sett utgangen
på. Haugland døde i 2017, men kona hans, Ilene-Christine Grung,
tok kampen. Hun søkte oppreisning fra Nav, men der ble det avslag,
og det er ikke helt ukjent for dem som er brannfolk og rammes av
kreft. Opp mot 75 pst. av dem som søker oppreisning for yrkesskade,
får avslag på sine søknader. Men hun ga seg ikke. Saken gikk videre
til Trygderetten, hvor de vant fram. Det avgjørende ble et bilde
som etter hvert er blitt ganske ikonisk, et bilde av brannfolk som tar
en pust i bakken under slukkingsarbeid og spiser pizza med sot på
både hender, klær og utstyr. Det er helt tydelig at det som brannfolk
utsetter seg for i sin arbeidshverdag, er noe helt annet enn det
de aller, aller fleste av oss opplever. Selv om kampen til Haugland
og hans etterlatte ble kronet med seier, er det fortsatt veldig
mange som ikke tar den kampen.
I 2014 var dette
et tema som ikke hadde stor oppmerksomhet, men i dag har vi med
oss en forsamling på galleriet, ledet av Torkjell Helle, som heter
Brannmenn Mot Kreft, og som har jobbet systematisk og på en glimrende
måte med å øke bevisstheten og sette denne problemstillingen i fokus.
Jeg tenkte at nå var det på tide å løfte denne saken inn i Stortinget,
for å se hvilke politiske løsninger vi kan lansere for å gjøre denne
kampen litt enklere for dem som ellers alltid stiller opp for oss
og hjelper oss når ulykken inntreffer. Hva kan vi som politikere
få til, enten gjennom lovendringer eller andre tiltak som kan bedre
situasjonen for dem som rammes?
Vi vet at det
er mye som har forandret seg siden 2014. Det er kommet mer forskning,
det er kommet mer oppmerksomhet og bevissthet, og det er kommet
bedre teknologi. Det er mye som kan gjøres. Dette er en anledning
hvor vi kan diskutere sammen på en konstruktiv måte og se om det
finnes løsninger og en vei videre som gjør at det som skjedde med
Haugland og mange andre brannmenn, ikke skal skje igjen i framtiden.
Statsråd Marte Mjøs Persen [12:26:53 ] : Interpellanten reiser
spørsmål om skadelig eksponering i arbeidsmiljøet og betydning for
brannfolks helse og derigjennom retten til erstatning ved kreftsykdommer.
Jeg nevner i den
forbindelse at brannfolk ved sin samfunnsnyttige virksomhet potensielt
eksponeres for en rekke kreftframkallende kjemiske stoffer og kombinasjoner
av slike stoffer. Det er viktig å sørge for at brannfolk som blir
skadet eller syke på grunn av jobben sin, får erstatningen de har
krav på. Jeg er derfor glad for at interpellanten reiser dette spørsmålet.
Nav opplyser at
om lag 75 pst. av avslagene som omhandler brannfolk, gjelder prostatakreft.
Det viser at interpellasjonen i realiteten kanskje ikke gjelder
brannfolks generelle rett til å få godkjent kreft som yrkessykdom
– hvilket de kan – men om å få godkjent prostatakreft.
Jeg understreker
at brannfolk – som arbeidstakere for øvrig – har gode økonomiske
ordninger dersom de får yrkesskader eller yrkessykdommer. Vi har
en tosporet yrkesskadeordning, hvor ytelser etter folketrygdens vanlige
regler og særregler ved yrkesskader og yrkessykdommer – sammen med
erstatning fra den lovpålagte yrkesskadeforsikringen – sikrer skadelidte
full erstatning.
Med hjemmel i
folketrygdloven er det gitt forskrifter som regulerer hvilke sykdommer
som kan godkjennes som yrkessykdom. Forskriftene gjelder også for
yrkesskadeforsikring. Forskriftene omfatter enhver sykdom der arbeidstakeren
utsettes for forgiftning eller kjemisk påvirkning på arbeidsplassen,
eksempelvis kreftsykdommer.
At sykdommen omfattes
av forskriften, er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig vilkår for
at den kan godkjennes som yrkessykdom. I tillegg må det være en
årsakssammenheng mellom sykdommen og skadelig yrkeseksponering.
Et viktig hensyn bak årsakskravet er å skape trygghet mot å bli
pålagt ansvar for skade/tap som ikke har sammenheng med yrket. Årsakskravet
har også sammenheng med de grunnleggende hensynene om forebygging
og reparasjon, fordi disse forutsetter årsakssammenheng.
For yrkessykdommer
oppstiller folketrygdloven § 13-4 andre ledd presumpsjonsregler
kombinert med en snudd bevisbyrde. Det betyr at det på nærmere vilkår legges
til grunn at sykdommer som omfattes av yrkessykdomsforskriften,
er en yrkessykdom.
Jeg nevner at
bestemmelsen oppfyller kravene ILO-konvensjon nr. 42 stiller til
regler om godkjenning av yrkessykdommer. Høyesterett har i rettspraksis
avklart hvordan bestemmelsen skal forstås. Dette følger Nav i sin
behandling av yrkessykdomssaker.
På bakgrunn av
en dom fra Høyesterett i 2012 kan kravet til sammenheng mellom eksponering
som brannfolk og prostatakreft oppfylles på to måter: enten gjennom
medisinsk forskning eller om man finner at prostatakreft kan forventes
basert på kunnskaper om eksponeringens virkningsmekanismer og skadepotensial.
Høyesteretts tolkning viser klart betydningen av kunnskap om sammenheng
mellom skadelige stoffer i arbeidsmiljøet og kreft, herunder prostatakreft.
Navs avgjørelser
bygger på sakkyndige vurderinger og dokumentert og anerkjent kunnskap
om sammenhenger mellom skadelig yrkeseksponering og prostatakreft.
I dag er det beskjedne holdepunkter for årsakssammenheng mellom
eksponeringen brannfolk erfaringsvis utsettes for, og prostatakreft.
Jeg nevner i den
forbindelse at Gulating lagmannsrett i dom av 14. januar i år i
sak om prostatakreft hos en brannmann opprettholdt Trygderettens
kjennelse, som under dissens stadfestet Navs avslagsvedtak. Dommen fra
Gulating lagmannsrett er brakt inn for Høyesterett, og saken skal
behandles 11. oktober i år.
Jeg tror det kan
være veldig fornuftig at vi avventer Høyesteretts syn på saken før
vi gjennomfører en bred debatt om dagens regler og praksis knyttet
til Navs behandling av brannfolks krav om erstatning på grunn av prostatakreft.
Nav følger rettssaken tett – det gjør vi også – og har stilt behandlingen
av denne typen saker i bero i påvente av Høyesteretts avgjørelse.
Jeg vil til slutt
legge til at det i yrkessykdomssaker regelmessig kan være tvil om
årsakssammenheng mellom skadelig yrkeseksponering og utvikling av
sykdom. Det bør ikke bøtes på med særregler for enkelte grupper arbeidstakere,
men med bedre kunnskap gjennom økt forskning. Statens arbeidsmiljøinstitutt
er sammen med Kreftregisteret i førersetet for en stor samarbeidsstudie som
skal undersøke eksponering i brannyrket og forekomst av kreft relatert
til dette.
Peter Frølich (H) [12:32:10 ] : Jeg vil takke statsråden for
svaret og for en redegjørelse av gjeldende rett, som jeg er helt
sikker på er riktig gjengitt. Det er mange lover og forskrifter
og henvisninger til avgjørelser som jeg kjenner til, og som jeg
er helt sikker på er riktig framstilt.
Jeg er likevel
litt opptatt av at dette skulle være en anledning hvor vi ikke bare
snakker om hvordan tingenes tilstand er. Litt av poenget er at vi
løfter blikket og spør oss selv: Hvordan skal tingenes tilstand
være i framtiden? Finnes det noen vei videre som kan gjøre disse prosessene
enklere? Det er forferdelig byråkratisk for mange – når man rammes
av en kreftsykdom og samtidig måtte møte en papirmølle som oppleves
voldsomt. Det tror jeg vi må erkjenne alle sammen. Er det noe vi kan
gjøre for å forenkle dette?
Så er jeg helt
enig med statsråden i at vi ikke skal snu opp ned på prinsippene.
Vi skal ikke lage nye, parallelle erstatningssystemer eller særlovgivning.
Det er jeg motstander av. Jeg mener at erstatningsretten og de grunnleggende
prinsippene som norsk rett bygger på, har tjent oss godt, og dem
skal vi beholde, men vi har vist tidligere at vi klarer å vise fleksibilitet
innenfor rammene. Ta f.eks. tidligere – og lignende – situasjoner
med tannleger som ble utsatt for kvikksølv, eller amalgam, hvor
man gjennom forskrifter osv. kunne gjøre disse prosessene litt enklere.
Jeg sier ikke at det er helt overførbart, men det viser at det er
en fleksibilitet i systemet, som jeg håper at vi også kan se nærmere
på.
Én ting er lovgivningen:
Vi kan se på noen av disse ideene fra utlandet om omvendt bevisbyrde,
som ikke vil være et helt totalt fremmedelement i norsk rett. Vi kan
se på praktiske ting, teknologiske løsninger, og hvordan vi kan
gjøre brannfolks hverdag og situasjonen tryggere. Det er helt åpenbart
en sammenheng mellom ny teknologi og trygghet på jobb. Hvordan kan
vi løfte den hverdagstryggheten?
Det siste, som
jeg var inne på innledningsvis: Hvordan kan vi støtte opp, komme
med støttetiltak for dem som rammes? Jeg hadde håpet på litt flere
ideer langs disse banene og ikke så mye bakoverskuende oppmerksomhet
rundt akkurat hvordan gjeldende rett er i dag. Den kjenner vi –
på godt og vondt – ganske godt.
Statsråd Marte Mjøs Persen [12:35:30 ] : Jeg takker for interpellantens
innlegg. Også jeg har veldig stor forståelse for brannfolkenes sak,
ikke minst de som virkelig har greid å sette dette på dagsordenen,
som også interpellanten viste til i sitt første innlegg, nemlig
Brannmenn Mot Kreft. Heldigvis har en del av det arbeidet ført fram,
både i form av at man har fått mer forskning, som gjør at man kan
vise til årsakssammenheng, som legger et grunnlag for yrkessykdom
og yrkesskadeerstatning, og også at det har lagt et grunnlag for
forebygging, at man har endret rutiner. Selv har jeg besøkt brannvesenet
i Bergen flere ganger, som viser til veldig gode rutiner rundt dette,
hvordan de har lagt om mye av det de gjør, nettopp med bakgrunn
i den kunnskapen.
Jeg tror likevel
at interpellanten kan være enig med meg i at retten til erstatning
bør baseres på dokumentert, kunnskapsbasert viten, også i de sakene
som handler om prostatakreft. At Nav behandler brannfolks erstatningskrav
etter samme regler som gjelder for alle andre arbeidstakere – et
regelverk som er vedtatt av Stortinget – kan etter mitt syn ikke
ses som en urettferdighet, slik interpellantens spørsmål kan antyde.
I Nav behandler
en landsdekkende enhet, Yrkessykdomskontoret, alle yrkessykdomsskader.
Det sikrer effektiv saksbehandling, ensartet praksis og avgjørelser med
god kvalitet. Avgjørelsene bygger på eksterne medisinske spesialistutredninger,
og kreftsaker prioriteres naturligvis høyt. Den som er uenig i avgjørelsen,
kan heldigvis påklage den til Navs klageinstans i Oslo, og klageinstansens
avgjørelse kan igjen påankes til Trygderetten. Saksbehandlingen
er gratis og nødvendiggjør vanligvis ikke bruk av advokat. Lovligheten
av Trygderettens kjennelser kan ved søksmål bringes inn for lagmannsretten.
Dessuten kan brannfolk som får avslag fra Nav, eller en kjennelse
mot seg i Trygderetten, få saken gjenopptatt, eksempelvis der ny
forskning gir et sikrere medisinsk kunnskapsgrunnlag.
Som jeg var inne
på i mitt forrige innlegg, skal dommen fra Gulating lagmannsrett
behandles av Høyesterett til høsten. Jeg tror det er fornuftig at
vi avventer Høyesteretts avklaringer før vi gjennomfører en omfattende debatt
om dagens praksis knyttet til Navs behandling av brannfolks krav
om erstatning på grunn av prostatakreft.
Så vil jeg minne
om at denne regjeringen, som jeg er en del av, i sin plattform har
slått fast at vi vil forbedre reglene om yrkesskade og yrkesskadeforsikring.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet arbeider for tiden med et
opplegg for dette og vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte
med det.
Silje Hjemdal (FrP) [12:38:48 ] : Jeg er veldig glad for at
interpellanten har løftet denne saken, for dette er en sak som har
engasjert meg som ombudskvinne, og ikke minst som medmenneske. Jeg
tror det var veldig mange flere enn Jon Eirik som ble rørt til tårer
da han auksjonerte bort sin motorsykkel på Torgallmenningen. Det var
sterkt for alle som var der, men det var også et veldig viktig symbol
på den kampen som skulle starte. Noen har tatt den før, andre begynner
kampen, noen er heldige og har pårørende og ikke minst kamerater,
tjommier og kollegaer som står sammen med en, eller fortsetter kampen
når en kanskje ikke lenger har mulighet selv. Det var veldig gledelig
at familien til Jon Eirik i fjor endelig ble trodd. Det er et mektig
symbol på den kampen mange enkeltmennesker kjenner på at de må ta mot
systemet.
Jeg synes derfor
det er bra at vi har debatten i dag. Det er helt riktig som ministeren
påpeker, at det er gjort noe, for jeg husker at da jeg tok dette
opp på Fremskrittspartiets landsmøte i 2017, var vi, jeg skal ikke
si dårligst i klassen, men vi lå milevis bak andre land som vi liker
å sammenlikne oss med. Så har det skjedd noe, men jeg er helt enig
med interpellanten i at det som er forhåpningen med dagens debatt,
er at vi kan snakke om hvor veien framover skal gå.
På lik linje med
ministeren har også jeg vært hos Bergen brannvesen og sett konkrete
tiltak som er kommet på plass, bl.a. dette med et mye større fokus
på rene og skitne soner. Det ser jeg også at brannmannskap fra resten
av landet har latt seg inspirere av. Her har vi mye å lære, og ikke
nødvendigvis bare fra Bergen eller andre steder der man har fokusert
mye på det, men faktisk fra utlandet, de som har satset på det,
de som er et helt annet sted enn der vi er, når det gjelder å fokusere
på kreft blant brannmannskap.
Sist, men ikke
minst, kan jeg i hvert fall garantere at Fremskrittspartiet vil
være konstruktive i oppfølgingsdiskusjonen av denne interpellasjonen.
Men jeg tenker at i dag er det først og fremst viktig å sende en
takk til alle dem som har tatt kampen, og de som fremdeles står
i kampen. Jeg vet at ikke alle er her i dag, men en ekstra takk
også til Brannmenn Mot Kreft, som jeg vet på frivillig initiativ
legger ned utrolig mye arbeid for å sette denne saken på dagsordenen.
Så en stor takk til dere for innsatsen, og ikke minst for at dere
pusher oss politikere, for det trenger vi.
Peter Frølich (H) [12:42:47 ] : Avslutningsvis vil jeg nok
en gang takke statsråden for at vi fikk anledning til å lufte noen
av disse tankene og diskutere dette i stortingssalen. Jeg håper
at det ikke er siste gang vi får muligheten til det, for dette er
en sak som vi må holde oppmerksomhet rundt. Det var egentlig hele
intensjonen også – rett og slett å skape oppmerksomhet om denne viktige
saken og løfte den opp på et politisk nivå.
Denne interpellasjonsdebatten
gir oss en ypperlig anledning til å holde oss oppdatert på det som
skjer i saken, og det er ganske mye. Vi har vært inne på at forskningen
som kommer nå, er veldig spennende. Det å sette seg ned og gå gjennom
den og oppdatere seg er sunt for oss, og jeg tror også departementet
i forbindelse med denne interpellasjonsdebatten har gått grundig gjennom
den nyeste informasjonen. Det i seg selv har en egenverdi. Vi får
tilbakemeldinger nå om at de som følger diskusjonen der ute, også
synes at dette er en interessant og aktuell problemstilling som
de ønsker å gå nærmere inn i og engasjere seg i. Det er akkurat
det som var håpet og intensjonen, og det er jeg veldig glad for.
Jeg håper også
at tonen i diskusjonen vi har hatt, bærer preg av at dette ikke
er noen klassisk politisk debatt hvor vi f.eks. skal slå hverandre
i hodet og stikke hverandre og si at den ene regjeringen er så mye
bedre enn den andre. Det har absolutt ikke vært intensjonen. Her er
det rett og slett sånn at vi er på lag, alle mann, vi ønsker det
beste.
Jeg vil ikke antyde
på noen som helst måte at det foreligger noen stor systemsvikt eller
urettferdighet eller noe sånt. Jeg har vært opptatt av at de som
kjemper for oss, fortjener backing og støtte når de rammes av kreft og
havner i en vanskelig situasjon, og at de iallfall ikke må oppleve
at systemet arbeider mot dem, men at de opplever at systemet kan
være til hjelp og støtte. Da er det ikke så veldig mye som skal
til fra vår side for å tilpasse, innenfor det systemet og de prinsippene
som vi bygger på, men likevel kunne gjøre situasjonen litt enklere. Det
var rett og slett intensjonen. Det synes jeg vi skylder dem som
står i dette hver eneste dag.
Takk igjen til
den som har engasjert seg i interpellasjonsdebatten, og takk til
statsråden.
Statsråd Marte Mjøs Persen [12:45:34 ] : Jeg har merket meg,
og jeg er glad for, de engasjerte innleggene som har vært i denne
saken.
Som jeg sa i sted,
har jeg veldig stor forståelse for brannfolkenes sak. La det være
helt klart at brannfolkene fortjener den erstatningen som de har
krav på. Brannmenn Mot Kreft har over tid arbeidet for økt gjennomslag
for krav om godkjenning av sykdom blant brannfolk som yrkessykdom
etter folketrygdloven og lov om yrkesskadeerstatning, og foreningen
har videre engasjert seg tungt i arbeidet med å redusere kjemisk eksponering
av luftveier og hud hos mannskapene under innsatser i brann- og
redningsetatene. Den er også en av initiativtakerne til en pågående
forskningsstudie av eksponering av kreftframkallende stoffer og
forekomst av kreft hos brannfolk i Norge, der Kreftregisteret og
Statens arbeidsmiljøinstitutt samarbeider om å øke kunnskapen på
feltet. Dette er et viktig arbeid som vi skal følge opp.
Det er likevel
i en universell folketrygd krevende med særregler for enkelte arbeidstakergrupper,
som f.eks. brannfolk, men jeg hører ikke at det er noen som har
tatt til orde for nødvendigvis det i denne debatten. Derfor er det
viktig at vi fortsetter dette arbeidet. Nav anvender yrkessykdomsreglene
i tråd med Høyesteretts avgjørelser. Nå skal Høyesterett til høsten
behandle en ankesak om prostatakreft hos en brannmann, og det gir grunnlag
for i dag å gi veldig sterke synspunkter på hvordan reglene er å
forstå, eller hvordan reglene bør være, før Høyesterett endelig
har fastslått gjeldende rett på dette området.
Jeg har helt til
slutt lyst til å si at en rekke internasjonale studier viser at
kreftforekomst hos brannfolk skiller seg fra normalbefolkningens
forekomst av kreft, og så viser nordiske studier ikke et helt samsvarende
bilde. Samlet sett er derfor resultater også fra studier under norske
forhold av stor betydning for vurderingen, for det kan være at brann-
og redningsinnsatsen er organisert på ulike måter, og det kan være
forskjeller i materialbruk osv. Jeg understreker da at Statens arbeidsmiljøinstitutt
sammen med Kreftregisteret er i førersetet for en stor samarbeidsstudie,
og det er et svært viktig arbeid knyttet til undersøkelser om eksponering
i brannmannyrket og forekomst av kreft relatert til dette.
Jeg viser avslutningsvis
til at regjeringen ønsker å forbedre reglene om yrkesskade og yrkesskadeforsikring
og er opptatt av å følge opp uttalelsene både i Hurdalsplattformen
og i Stortingets anmodningsvedtak nr. 911 av 11. mai 2021 på en
god måte. Vi jobber nå i departementet med en plan for arbeidet
med denne oppfølgningen, og vi vil også involvere partene på egnet måte
når vi kommer dit hen.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 2 er omme.
Stortinget tok
pause i forhandlingene kl. 12.49.
-----
Stortinget gjenopptok
forhandlingene kl. 14.
President: Kari Henriksen
Statsråd Marte Mjøs Persen overbrakte
7 kgl. proposisjoner (se under Referat)