Geir Inge Lien (Sp) [10:10:29] (ordførar for saka): Som saksordførar vil eg takke komiteen for engasjement, arbeid og samarbeid i saka.

Bakgrunnen for saka er eit representantforslag frå Framstegspartiet der ein ber regjeringa sørgje for at det vert utarbeidd nødvendige instruksar til Statens vegvesen, Tolletaten og politiet for å sikre at lovheimel for tilbakehald av vogntog inntil gebyr er betalt og manglar er retta opp, vert nytta i dei tilfella der kontroll avdekkjer at køyretøyet ikkje har tilfredsstillande vinterutrusting eller er i ein teknisk stand som utfordrar trafikksikkerheita. Ein ber òg regjeringa greie ut utvida moglegheit til å innføre mellombels køyreforbod for toaksla trekkvogner når vêr og føreforhold i vinterperioden tilseier det.

Så vil eg gå over til å knyte nokre kommentarar til saka som komitémedlem.

Dette er ei viktig sak som omhandlar tryggleik for dei som ferdast langs vegane våre. Like konkurransevilkår er viktig. Senterpartiet og Arbeidarpartiet har i fellesskap og gjennom Hurdalsplattforma forankra viktige grep for å få ei seriøs og god transportnæring.

I dag har Statens vegvesen og politiet heimel til å forby bruk av køyretøy som ikkje har køyreeigenskapar som gjev tilstrekkeleg veggrep for føret. Slike forbod vert gjevne etter ei heilskapsvurdering, der vêr og føreforhold, antal akslingar og vektfordeling er relevante moment. Det er ikkje automatikk i at toaksla trekkvogner har dårlegare veggrep enn dei med fleire akslingar så lenge dei har riktig vektfordeling og eigna vinterutrusting. Ein føresetnad for best mogleg framkome er tilstrekkeleg vekt på drivhjul i forhold til totalvekta på vogntoget. Trekkvogner med drift på fleire akslingar vil likevel ofte kunne ha betre framkome på norske vintervegar.

I regjeringa jobbar ein no med ein handlingsplan mot sosial dumping i transportsektoren – ein plan som er omtalt i Hurdalsplattforma. Senterpartiet og Arbeidarpartiet er tilfreds med at det vert lagt til rette for ei brei involvering i dette arbeidet, bl.a. gjennom innspelsmøte med næringa sjølv. Ein slik plan vil ikkje berre ha betyding for arbeidsvilkåra til dei tilsette og for å sikre ein rettferdig konkurranse, men det vil òg kunne bidra til å skape ein endå meir seriøs bransje med aktørar som tek på alvor ansvaret for å etterleve regelverket.

Låglønspress, lovbrot og rein sosial dumping er i ferd med å gjere sjåføryrket lite attraktivt for norske ungdomar. Det er viktig å slå ring rundt norske yrkessjåførar og sikre at sjåføryrket har gode arbeids- og lønsvilkår, slik at norsk ungdom kan vere trygge på at dei vil få ein god og trygg jobb dersom dei vel å utdanne seg til yrkessjåfør. Regelverket og kontrollen må strammast inn, slik at lovbrot og sosial dumping vert avslørt og låglønspress vert redusert. Velferdstilbodet langs vegane må òg betrast. Dette vil igjen styrkje trafikktryggleiken, då planen òg vil omfatte tiltak på område som ein trur gjev gode trafikkgevinstar, bl.a. å styrkje tilsyn og kontrollverksemd, informasjonstiltak og informasjonsutveksling, styrkje trepartssamarbeidet og samarbeid mellom etatar og styrkje kompetanseheving i transportnæringa.

Med dette meiner vi i Senterpartiet at det i framtida vil vere viktigare med ei styrking av rammene til tilsynsmyndigheitene, slik at vi kan ha fleire kontrollar og avdekkje feil og manglar på vogntog på norske vegar, enn å kome med nye pålegg.

Kirsti Leirtrø (A) [10:15:15]: Det er prisverdig av forslagsstillerne å ta opp behovet for effektiv tungbilkontroll for tryggere veier. Dette er noe Arbeiderpartiet har fremmet flere forslag om de siste årene, både for å bedre trafikksikkerheten og for å hjelpe de seriøse i transportbransjen med like konkurransevilkår og det å hindre sosial dumping. Det er svært viktig for trafikksikkerhet og framkommelighet at kjøretøy er i god teknisk stand og utrustet riktig etter regelverket – kanskje spesielt på vinterføre.

I dag kan kjøretøyet holdes tilbake for å sikre betaling av bøter og overtredelsesgebyr. Vi behandlet en endring i veitrafikkloven og yrkestransportloven i Stortinget i desember 2020, da undertegnede var saksordfører. Da hadde vi i flere år etterlyst en hjemmel for å stanse og tilbakeholde kjøretøy som bryter norsk lovverk. Statens vegvesen og politiet har altså allerede den hjemmelen til å forby bruk av kjøretøy som ikke har kjøreegenskaper som gir tilstrekkelig veigrep for føret. Et sånt forbud skal gis etter en helhetsvurdering hvor vær og føreforhold, antall akslinger og vektfordeling er relevant.

Utfordringen har vært at det ikke har vært satt av nok ressurser på tvers av sektorene til tungbilkontroll, kanskje spesielt det å følge opp funnene i kontrollene, f.eks. ved Arbeidstilsynet. Dette har regjeringen allerede i inneværende budsjettår gjort noe med, bl.a. ved å øke ressursene til Arbeidstilsynet. Bruk av stadig flere digitale og intelligente løsninger gjør det mulig å ha mer effektive og kostnadsbesparende kjøretøykontroller.

Nå kommer det noen faktatall: I 2021 ble det gjennomført nesten 80 000 tungbilkontroller i Norge. Det ble avdekket feil og mangler i 43 000 av kontrollene. Det tilsvarer 54 pst. Men det betyr ikke at det er feil og mangler ved over halvparten av vogntogene på veiene i Norge. De aller fleste tungbilene som kjører på norske veier, har alt i orden. At det er så mange feil og mangler på så mange av dem som blir plukket ut for kontroll, viser at en blir stadig flinkere og bedre på å plukke ut de rette kjøretøyene og førerne.

Nå er regjeringen vår i gang med en handlingsplan mot sosial dumping i transportsektoren. Det er lagt opp til en bred involvering i dette arbeidet gjennom innspillsmøter med næringen. Dette vil også øke og styrke trafikksikkerheten, da planen vil omfatte tiltak og områder som antas å gi god trafikksikkerhetsgevinst, bl.a. styrket tilsyns- og kontrollvirksomhet, informasjonstiltak og informasjonsutveksling, styrket trepartssamarbeid og samarbeid mellom etater og kompetanseheving i transportnæringen.

Erlend Larsen (H) [10:19:07]: Trafikksikkerhet skal alltid sitte i høysetet; vi skal alltid strekke oss så langt vi kan for å øke sikkerheten på veiene. Vi har kommet langt på mange områder. Samtidig er det enkelte områder hvor det er nødvendig å justere på kursen eller stramme litt inn, slik at vi korrigerer og forbedrer vedtak som allerede er fattet. Dette er en slik sak. Den tar utgangspunkt i at det er gjort mye bra, men at en i ettertid ser at det er mulig å korrigere kursen.

I Høyre erkjenner vi at Statens vegvesen og politiet allerede har hjemmel til å forby bruk av kjøretøy som ikke har kjøreegenskaper som gir tilstrekkelig veigrep for føret. Bestemmelsene som åpner for å holde tilbake kjøretøy for å sikre at gebyrene blir betalt, ble endret i 2020, under Solberg-regjeringen. De aller fleste vogntog er i god teknisk stand og forholder seg til regelverket som de skal. Solberg-regjeringen sørget for at det ble gjennomført flere kontroller langs veiene, og antall kontroller av utenlandske vogntog langs grensene økte markert. Når vi i ettertid får tilbakemeldinger om at vogntog med dårlige dekk eller som mangler kjettinger, får kjøre videre – kun ilagt gebyr dersom det er greie kjøreforhold på kontrollstedet – må vi stramme inn reglene noe mer.

Sjåfører med opphav i land med mildere klima sør for oss kan lett glemme å ta med kjetting når de reiser fra land med høst og rustbrune farger i trærne til et land med vinter og snødekke på bakken. Lange avstander og ulike kjøreforhold er ingen unnskyldning for å fortsette uten kjetting. Da må det kunne gis kjøreforbud. Det kan ikke være slik at en lastebil får kjøre videre fordi det er gode kjøreforhold på stedet kontrollen foregår, når kontrollørene vet at traileren skal inn på veinett med dårlige kjøreforhold. På korte avstander kan det være store forskjeller på veikvalitet, veigrep og vinterføre. Dette må regelverket ta inn over seg.

Vi er enig med Fremskrittspartiet i at det er hensiktsmessig og riktig å utrede om Statens vegvesen skal gis utvidede muligheter til å innføre midlertidig bruksforbud for toakslede trekkvogner på vinterstid. Utredningen – det er utredningen vi snakker om, ikke et forbud – er også vedtatt gjennomført i Sverige og er absolutt interessant. Det ser ikke ut til at forslagene får flertall i denne sal; det forundrer meg at regjeringspartiene og SV stemmer imot et representantforslag som styrker trafikksikkerheten. Det forundrer meg at trafikksikkerhet skal inn i en kommende sak fra regjeringen som omhandler sosial dumping. En sak som styrker arbeidstakernes rettigheter, vil jeg anta inneholder andre elementer enn en sak som dette, som går så direkte på trafikksikkerhet. Det skal derfor bli veldig interessant å se hvordan en sak om sosial dumping skal ta inn over seg disse forslagene, som går så direkte på trafikksikkerhet.

Erlend Larsen (H) [10:21:52]: Det er vel Fremskrittspartiet … Ja, da tar jeg opp forslag. Beklager, jeg antok at Fremskrittspartiet ville ta dem opp.

Bård Hoksrud (FrP) [10:22:08]: Det var raust av foregående representant å la Fremskrittspartiet få ta opp de flotte, gode forslagene. Det er vi veldig glade for.

Det er altså sånn at det til enkelte tider i dette landet ligger vogntog strødd rundt omkring i grøfta, og det er en stor utfordring. Jeg synes det er overraskende at flertallet i denne salen ikke vil være med på forslagene, når vi vet at kontrollørene som står her på Østlandet, vet at vogntoget skal over til Vestlandet på en skikkelig dårlig værdag. Det er helt greit å stå her på Østlandet fordi føret er akkurat sånn at det er greit å kjøre med en vanlig bil. Men i det øyeblikket du kommer over Haukeli og videre over mot Vestlandet, er det kø, kork og kaos. Mange av de bilene ligger i grøfta fordi de ikke er utrustet for å kjøre på de veiene. Jeg synes synd på den kontrolløren som står der og vet hvor den bilen skal, og som vet at det er en risiko for alle andre som kjører på den samme veien, fordi bilen eller utstyret ikke er rustet for å kjøre der.

Det er i tillegg spesielt når noen sier at vi skal komme tilbake til dette når vi skal diskutere sosial dumping. Jeg er enig i at det er viktig å diskutere sosial dumping, men vi kan ikke vente med dette, sånn Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjør. Jeg tør minne om at representanten fra Arbeiderpartiet står på denne talerstolen og sier at de har vært for dette før, men at de stemmer det ned i dag. Det er tullete, synes i hvert fall jeg. Det er kanskje farlig å si tullete, men det er litt sånn det føles. Senterpartiet var også ute i 2019 og sa at vi må rydde opp i dette, og at vi må sørge for å gjøre noe med dette. Og så sitter man i denne salen i dag og stemmer imot – sannsynligvis fordi det er et annen parti som fremmet forslag, som alle i salen egentlig er helt enig i.

Noen prøver å late som med hensyn til en toakslet bil – hvis vekten bare er fordelt sånn og sånn, osv. Det er noe helt annet å kjøre på skikkelig dårlig vinterføre. Da er den bilen dårligere og har dårligere framkommelighet fordi det utgjør en forskjell om det er en toakslet eller treakslet bil – dette blir litt teknisk, men det er kanskje fordi jeg har jobbet mye med denne problematikken. Derfor vet vi – jeg tror nesten du kan spørre enhver vogntogsjåfør i dette landet som kjører på disse veiene – at en treakslet bil har en mye bedre forutsetning for å komme over fjelloverganger enn det en toakslet bil har, fordi man kan senke dekk osv., noe som gjør at man får bedre grep på veien. Det er ikke verre enn det, det er ikke mer hokuspokus enn det.

Jeg hadde håpet – når flertallet egentlig er enig og har uttalt seg i bøtter og spann rundt omkring om hvor viktig det er å gjøre noe med dette – at det ikke var sånn at man mener at man ikke kan stemme for det fordi man sitter i regjering. Jeg er overrasket også, fordi jeg har vært i mange debatter i denne salen hvor trafikksikkerhet har vært helt på toppen av agendaen over hva som har vært viktig. Dette er trafikksikkerhet.

Og så hører jeg man sier at de fleste vogntog som kjører rundt i dette landet, er godt utrustet. Ja, heldigvis – de fleste norske transportørene kjører med godt utstyr, og det er også utenlandske transportører som kjører med godt utstyr. Men det er jammen meg mange utenlandske vogntog rundt omkring i dette landet som ikke burde kjørt her, og som burde vært stoppet, men som de stakkarene som står og skal kontrollerer dette, må la gå videre fordi de ikke har dette som de trenger.

Det er altså en grunn til at vi fremmer dette forslaget. Det er ikke fordi vi har sittet på et kontor her på huset og tenkt ut at dette er smart. Vi har gjort det fordi vi har pratet med folk som er kontrollører rundt omkring i landet og som føler at de ikke har de verktøyene som de trenger for å kunne holde tilbake – for å kunne sikre at det er trygt å ferdes også for alle andre som kjører på veien. Det er det dette handler om, på samme måte som at vi må komme mye raskere i gang med å få på plass at vi gir gebyrer istedenfor bøter, fordi bøter gjør at man kan sette i gang mølla og byråkratiet og sørge for at man kan stikke av. Hvis man gir gebyrer, må man betale dem der og da. Da blir i hvert fall diskusjonen litt annerledes, for det er én ting de useriøse skjønner: penger. Da må vi sørge for at incitamentet for å drive på sånn som de gjør, blir mindre – at det blir mindre lukrativt – nettopp for å sikre at vi har en god og ryddig bransje.

Jeg vet at det er lov å snu i tide, og jeg håper at flertallet ser at det å stemme ned disse forslagene er utrolig dumt. Så jeg håper at man snur – for det er mulig å snu i tide. Det vil være veldig bra for norsk transportbransje, og det vil være veldig bra for trafikksikkerheten til alle dem som kjører på veiene våre hver eneste dag.

Mona Fagerås (SV) [10:27:30]: Jeg skulle ønske at dette representantforslaget hadde dreid seg mer om en av de virkelig store utfordringene i tungtransportbransjen: sosial dumping. Vi må sikre sjåførene en god arbeidshverdag og de næringsdrivende like konkurransevilkår.

Til representantene Bård Hoksrud og Erlend Larsen vil jeg si: Det er en klar sammenheng mellom trafikksikkerhet, ulykker og lønns- og arbeidsvilkår i bransjen. Dette henger sammen, og derfor må det gjøres mye mer for å bekjempe sosial dumping i transportbransjen. Dette er en veldig alvorlig side ved norsk samferdsel og hele den norske transportnæringen på vei.

Som flere har vært inne på, ser vi ofte overskrifter om store vogntog som står på tvers av veien vinterstid – dårlig utrustede vogntog og dårlig opplærte sjåfører. Men det er bare toppen av isfjellet. Jeg skulle ønske at dette representantforslaget hadde handlet om arbeidsforholdene for sjåførene, brudd på kabotasjeregelverket og til dels også kjøre- og hviletidsbestemmelser. Det vi snakker om her, er for det første forskjellene i kår mellom utenlandske og norske transportører og sjåfører innen grensekryssende transport. Da må vi snakke om lønns- og arbeidsforhold, men også om konkurranseforholdene for norske transportbedrifter, for det er også ganske vesentlig.

Det andre punktet er selvfølgelig miljøspørsmålet. Mer og mer gods går på gummihjul, mens gods på skinner og kjøl er tapere. Mens ni av ti handlevogner jeg kjørte hjem fra dagligvarebutikken for bare noen få år siden kom med Ofotbanen, er det bare sju av ti handlevogner som kommer via jernbanen i dag. Jernbanen blir taperen her.

Punkt tre handler om sikkerhetsspørsmål, som er knyttet til dårlig skodde utenlandske vogntog og manglende kjøreferdigheter hos utenlandske sjåfører, med det resultat at veiene blir utrygge. Vi har sett en kolossal økning av utenlandske vogntog på norske veier. SV har tidligere tatt opp dårlig kontroll av utenlandske vogntog i Norge. Et av de store problemene er at vi ikke har full oversikt over hvor mange vogntog som er her i landet, hva de gjør, og slett ikke om de overholder lover og forskrifter. Vi har ikke oversikt. Første bud når det gjelder alle vedtak i all forvaltning, uansett område, er at vi må ha kunnskap. Vi må vite hva vi snakker om, og det vet vi ikke. SV har gjentatte ganger fremmet forslag om et digitalt transportregister. Jeg kjenner til at transportnæringens organisasjoner nå begynner å bli temmelig utålmodige.

Til slutt vil SV peke på muligheten man har for streng tilbakeholdsrett ved overtredelse av lovverk og forskrifter. Det er kanskje det sterkeste virkemiddelet vi har ved brudd på gjeldende regelverk – det kan være både kabotasjeregelverk og andre regelverk – at man kan stoppe vogntogene fra å kjøre videre før kortet er dradd, altså før eventuelle skyldige gebyr og tidligere gjeld er betalt. Så kjøretøy kan holdes tilbake for å sikre betaling av bøter og overtredelsesgebyrer. Statens vegvesen og politiet har allerede hjemmel til å forby bruk av kjøretøy som ikke har de kjøreegenskapene som gir tilstrekkelig veigrep for føret. Men de må kanskje ha de rette instrumentene og kanskje også flere ressurser for å håndheve regelverket.

Dette innlegget handlet kanskje mer om hva representantforslaget fra Fremskrittspartiet burde ha inneholdt, enn hva det faktisk inneholder, men det er grunnen til at SV ikke støtter forslagene.

Geir Jørgensen (R) [10:32:20]: Vi har ingen å miste på veiene – ikke vi som sitter her i salen og har denne debatten, og heller ikke de som er på utsiden her. Dessverre er det slik at hvert eneste år mister vi folk – barn og familier – i trafikken, og når den største tonnasjen som er ute på veiene, er innblandet i ulykker, blir utfallet ofte fatalt.

Rødt skal støtte det forslaget som Fremskrittspartiet har lagt fram i dag. Det er selvfølgelig enkelt å føre en debatt om hva dette forslaget ikke inneholder, men det er noe helt annet. Vi ser på dette forslaget som en innstramming av noe som er viktig også for oss i Rødt: å få kontroll og få forsterket innsatsen mot de mest useriøse på veiene. Jeg ser ikke noen grunn til at en slik innstramming skulle være problematisk for noen partier.

I tillegg til det tragiske utfallet slike ulykker kan få, vet vi at dette også ellers har store kostnader for samfunnet og for landet. I den landsdelen jeg kommer fra, er det slik at hvis én vei er sperret, er det ikke noen omkjøringsvei. Hvis man kjører på Kvænangsfjellet eller andre steder, må øvrig trafikk geleides gjennom Finland for å komme fram. Vi vet at enten det er fersk fisk eller hva det er som skal av gårde, har man det travelt, og på mange steder i landet er det slik at når E6 er sperret, er det ikke noen andre muligheter.

Det er også lett å gå seg bort i teknikaliteter, tekniske krav og spesifikasjoner. De aller viktigste tiltakene for å forhindre flere ulykker og få sikrede veier er å fokusere på den som sitter bak rattet. Det er den viktigste komponenten i det hele.

Vi støtter altså dette forslaget fra Fremskrittspartiet i dag, og så ser vi fram til støtte senere når forholdene for sjåførene skal opp og belyses bredt i denne sal. Vi vet jo hva som har vært utviklingen i denne sektoren. Her sitter det folk og styrer disse tunge vogntogene under de aller dårligste arbeidsvilkår, og dette er vel så viktig. Vi ser fram til å få en større debatt om det senere, men jeg vil bare signalisere at vi støtter dette forslaget.

Ola Elvestuen (V) [10:35:46]: Som flere har påpekt, er de fleste vogntog i Norge i god teknisk stand, og det skal de være. Likevel er det hvert år eksempler på vogntog som ikke oppfyller de nødvendige tekniske krav og krav til vinterutrustning.

Jeg vil begynne med å berømme Fremskrittspartiet som forslagsstiller, som gjennom mange år har hatt et engasjement for å bedre trafikksikkerheten innenfor tungtransport. Venstre har også hatt gleden av å kunne være med på mange av de tiltakene, både i budsjettenigheter og i regjering.

Det er gjort mye. Det har vært en bra utvikling de siste årene. Det er blitt flere kontrollører, det er nye kontrollstasjoner, det er større satsing på grensekontroller, og antallet kontroller er, som det også påpekes, mangedoblet – i tillegg til at tilbakeholdsretten ble utredet med endringer i veitrafikkloven og yrkestransportloven i 2020.

Jeg skal ikke holde noe langt innlegg. Jeg ser på disse forslagene som en forsterkning av mange av tiltakene som er gjort de siste årene, og Venstre vil stemme for Høyre og Fremskrittspartiets forslag nr. 1, om å forsterke instruksen som skal følge opp lovendringene som ble vedtatt i 2020.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:37:38]: Jeg er enig med representantene i at det er svært viktig for trafikksikkerheten og framkommeligheten at kjøretøy på vinterføre er i god teknisk stand, og at de er utrustet riktig etter regelverket.

Heldigvis er det sånn at de fleste i transportnæringen også er opptatt av trygg transport og tar ansvaret for å følge regelverket på alvor. Der regelverket ikke følges, er det viktig av hensyn til både trafikksikkerhet og framkommelighet at bruddene oppdages og håndheves effektivt. Det er selvfølgelig min klare forventning at det skjer.

Jeg vil bemerke at bruksforbud og tilbakeholdsrett er to ulike virkemidler med ulike formål. Bruksforbud skal sikre at kjøretøy som kan utgjøre en fare i trafikken, ikke får kjøre videre. Tilbakeholdsrett brukes for å sikre at den som har fått en bot eller et overtredelsesgebyr for brudd på regelverket, faktisk betaler.

Et kjøretøy kan holdes tilbake der det er nødvendig for å sikre betaling av bøter og overtredelsesgebyrer. Denne tilbakeholdsretten styrker sanksjonenes preventive effekt ved at sjansen for å kunne unndra seg betaling blir redusert. Statens vegvesen opplyser at de fleste overtredelsesgebyrer som ilegges for mangel på vinterutrustning, blir betalt. Tilbakeholdsretten kan bare benyttes der det er nødvendig, altså der det er grunn til å tro at den som har fått boten eller overtredelsesgebyret, ikke vil betale. Kjøretøyet kan også bare holdes tilbake dersom det anses som forholdsmessig.

Statens vegvesen har allerede en kontrollinstruks hvor håndheving av dette regelverket er veldig klart beskrevet. Denne ble oppdatert etter lovendringen i 2020, og derfor kan ikke jeg se at det er behov for en ny instruks til kontrollmyndigheten, slik mindretallet her foreslår.

Når det gjelder mindretallets forslag nr. 2 og 3, viser jeg til at Vegvesenet og politiet i dag kan forby videre kjøring med bruk av kjøretøy som ikke har tilfredsstillende utrustning for kjøring på vinterføre. Et slikt bruksforbud har umiddelbar effekt for trafikksikkerheten og framkommeligheten ved at kjøretøy som ikke er i forsvarlig stand, eller som ikke er sikret tilstrekkelig veigrep, ikke får kjøre videre.

Jeg har fått opplyst fra Statens vegvesen at det ikke er noen automatikk i at toakslede trekkvogner alltid har dårligere veigrep enn de med flere akslinger, så lenge de har riktig vektfordeling og egnet vinterutrustning. Bruksforbud gis etter en helhetsvurdering hvor vær og føreforhold, antall akslinger og vektfordeling er relevante momenter. Vegvesenets personell har svært god kompetanse på å gjøre slike vurderinger, og jeg forutsetter selvfølgelig at det skjønnet utøves aktivt.

Jeg mener det ikke er behov for å utrede utvidede muligheter for å innføre midlertidig bruksforbud for toakslede trekkvogner, da kontrollmyndigheten allerede har god nok hjemmel til dette. Hvis kontrollørene oppdager mindre alvorlige overtredelser på vei uten is og snø, gis det et overtredelsesgebyr og f.eks. et pålegg om å skifte dekk. Hvis føret på stedet tilsier det, kan kjøretøyet få kjøre videre til verksted for å skifte dekk. Statens vegvesen informerer om at alle kjøretøy som blir stoppet med alvorlige tekniske feil, får bruksforbud til manglene og feilene er rettet.

En utvidet bruk av bruksforbud der det avdekkes feil og mangler uavhengig av føre og uten en vurdering av de trafikksikkerhetsmessige hensynene og betydningen av feilen, vil få en urimelig følge for hele transportbransjen.

Som nevnt har Statens vegvesen og politiet allerede hjemler til å forby bruk av kjøretøy som ikke har kjøreegenskaper som gir tilstrekkelig veigrep på føret, bl.a. ved manglende bruk av kjetting. Det følger av dagens veitrafikklov § 36 at det kan ilegges bruksforbud når kjøretøyets hjul ikke er sikret tilstrekkelig veigrep ved bruk av pigger, kjettinger e.l. når føreforhold gjør dette nødvendig. Jeg ser derfor ingen grunn til å fremme forslag om en hjemmel for bruksforbud for vogntog som ikke tilfredsstiller kravet om kjetting på vinterstid.

Jeg vil avslutningsvis få vise til det arbeidet som flere har vært innom her i dag, med en handlingsplan mot sosial dumping i transportsektoren, noe som også er omtalt i Hurdalsplattformen. Vi vil sørge for en bred involvering i dette arbeidet, bl.a. gjennom innspillsmøter med næringen. En slik plan vil ikke bare ha betydning for ansattes arbeidsvilkår og for å sikre en mer rettferdig konkurranse, men vil også bidra til å skape en mer seriøs bransje med aktører som tar sitt ansvar for etterlevelse av regelverket på alvor. Det vil også bidra til å styrke trafikksikkerheten.

Trond Helleland (H) [10:50:47]: Dette virker som en sak som det burde være mulig å bli enige om, men så har da posisjonspartiene holdt innlegg der de sier at egentlig burde ikke denne saken handle om det den handler om, den burde handlet om sosial dumping, den burde handlet om noe helt annet. Det er jo merkelig – det er vel ingen som egentlig er imot å bedre trafikksikkerheten.

Statsråden har gitt svar til Stortinget på dette, der han skriver:

«Det er ikke automatikk i at toakslede trekkvogner har dårligere veggrep enn de med flere akslinger (…)».

Og så skriver han videre:

«Trekkvogner med drift på flere aksler vil likevel ofte kunne ha bedre fremkommelighet på vinterføre.»

Så leser jeg litt hos Norges Lastebileier-Forbund og andre, som sier at når en kjører i motbakker og er en dårlig sjåfør eller en dårlig øvet sjåfør på vinterføre, sitter en mye fortere fast med toakslede vogntog, en skaper kø, en skaper kaos, en skaper trafikkfarlige situasjoner. Det er jo noe av bakgrunnen for det forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet, og som Høyre støtter. Det er i hvert fall noe som statsråden burde kunne se på.

Spørsmålet til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er om de er uenig i forslagene, eller om de har gått i den klassiske fella: Vi er enige, men siden det kommer fra opposisjonen, stemmer vi imot og fremmer forslagene senere på egen hånd.

Så sier statsråden at han skal legge fram en handlingsplan mot sosial dumping i transportbransjen. Da er spørsmålet: Blir det en handlingsplan som utformes av regjeringen uten å behandles i Stortinget, eller blir det en proposisjon, som Stortinget kan få lov å vise sitt engasjement for? Vi vet jo at det er gjort veldig mye de siste årene når det gjelder sosial dumping – ikke minst i EU er det gjort et godt arbeid med kabotasjekjøring og andre ting, som begynner å gi, forhåpentligvis, gode resultater. Det hadde vært fint om statsråden kunne bekrefte at denne handlingsplanen er noe han ønsker å involvere Stortinget i, og ikke bare en plan som utformes på statsrådens kontor, og som ikke går innom Stortinget.

Det er åpenbart et stort engasjement – det hørte vi også fra Rødt og SV her – for dette med sosial dumping innenfor transportnæringen. Vi er beredt til å delta i den debatten, men nå har vi altså en debatt om trafikksikkerhet og ikke om sosial dumping.

Bård Hoksrud (FrP) [10:53:46]: Jeg kan ikke dy meg når representanten Mona Fagerås var på talerstolen og pratet om at hun gjerne skulle sett noe til alt det som ikke var i dette forslaget, og at man var mer opptatt av sosial dumping og arbeidsforhold i transportbransjen. Ja, men dette er jo ting som også omhandler arbeidsforhold og sosial dumping i transportsektoren. Derfor er det et merkelig innlegg – å være mot dette fordi det liksom ikke er en del av det. Jo, det er definitivt en del av det. Dette er viktig, og det handler om at når man begynner å rydde opp, begynner de useriøse å skjønne at hit er det ikke smart å reise, fordi det faktisk får noen konsekvenser.

Når statsråden sier det han sier, og viser til svaret fra Statens vegvesen, er greia at vi har vært i kontakt med to utekontrollstasjoner. De kan ilegge gebyr, men ikke hvis kontrollen foregår på et sted hvor det er svart asfalt og vogntogene skal kjøre over hvit snø på veien. Da kan man altså ikke holde igjen det kjøretøyet, på tross av at alle ser, og kontrolløren ser det veldig godt, at det vogntoget ikke burde få lov å kjøre over til Vestlandet eller rundt i Nord-Norge der man vet at de skal over fjelloverganger hvor dette er et problem. Da er det litt rart med hele denne debatten.

Gjennom alle de årene jeg satt i transportkomiteen, så jeg alle oppslagene om dette temaet. Da vi satt i regjering, gjorde vi mye for å bedre disse forholdene, men så ser man at det fortsatt er ting som burde vært bedre. Det var et hylekor fra opposisjonen den gangen, men nå sitter de i regjering, og nå stemmer de det ned – det de har pratet varmt om mange ganger før.

Man sier at man skal komme tilbake med en handlingsplan mot sosial dumping og arbeidsforhold i transportsektoren. Ja, det er alle enige om, men dette handler jo bare om en liten del av det. Det går helt konkret og spesifikt på ting som vil bety enormt mye for trafikksikkerheten, for dem som skal kjøre, og når det gjelder å sørge for at de som ikke skal få lov å kjøre, blir stående igjen. Da er det trygt også for alle de andre som ferdes på disse veiene. Dette er virkelig å gjøre noe med sosial dumping, og det er å gjøre noe med arbeidsforholdene for alle de andre som også er på veien.

Derfor håper jeg som sagt at regjeringspartiene tar seg sammen. De vet hva de har stemt før, hva de har tatt opp i denne salen mange ganger før. Derfor håper jeg de stemmer i tråd med det, og at de stemmer i tråd med hjertet sitt og ikke fordi de sitter i regjeringskontorene. Det ville vært bra, og det ville betydd mye for mange av dem som er vogntogsjåfører og driver i Norge, og som er opptatt av dette.

Kirsti Leirtrø (A) [10:56:50]: En skulle tro at Høyre og Fremskrittspartiet ikke lytter til det som blir sagt fra talerstolen. I desember 2020 ble yrkestransportloven endret, så de forslagene som ligger på bordet i dag, er allerede vedtatt. Det gjelder håndhevelse, og dette var i desember 2020. Det har vært en pandemi. Det har manglet noe tverrsektorielt når det gjelder å få stanset eller få bort de useriøse, for det er også en viktig del av trafikksikkerheten. I dag kan det stenges med hjullås. Forskriftene har så vidt begynt å virke. Det er ikke slik at vi stemmer imot når vi er for, men vi trenger ikke å stemme for noe som allerede er bestemt.

Mona Fagerås (SV) [10:58:05]: Det var representanten Trond Hellelands belæring om den klassiske fella som fikk meg til å gå på talerstolen, som – ifølge Helleland – er at vi er enig, men siden det kommer fra opposisjonen, stemmer vi imot. Jeg må få lov til å bemerke tørt: Dette må være noe som representanten Helleland kjenner godt fra de siste åtte år. Jeg var der de fire siste, og jeg vet godt hvordan de selv holdt på.

Så må jeg minne representanten Bård Hoksrud om at kjøretøy kan holdes tilbake for å sikre betaling av bøter og overtredelsesgebyrer, og Statens vegvesen og politiet har allerede hjemmel for å forby bruk av kjøretøy som ikke har kjøretøyegenskaper som gir tilstrekkelig veigrep.

Og jeg er nødt til å spørre representanten Hoksrud: Hvorfor ble ikke dette ordnet opp i i forrige periode, da Fremskrittspartiet satt med statsråden i syv av de siste åtte årene, hvis dette er så viktig å få på plass omgående? Det kan man jo bare spørre seg om. Jeg vet ikke om representanten har et svar.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:59:42]: Vi har sagt at vi skal lage en handlingsplan mot sosial dumping. Og i utgangspunktet er det en handlingsplan som vi utarbeider i regjering, men det betyr ikke at det skjer på mitt kontor. Jeg sa i mitt innlegg at vi skal ha med oss partsrepresentanter, vi har allerede fått mange innspill, vi har møter med arbeidstakerorganisasjonene, og poenget er at dette skal gå ganske raskt. Men det kan jo være at det i denne prosessen kommer behov for regelverksendringer, endringer i lovverk etc., så jeg skal ikke utelukke at det også vil bli behandling i Stortinget. Men i utgangspunktet er det ikke tenkt sånn.

Så vil jeg bare gjenta det flere har sagt gjentatte ganger: Lovhjemlene er der. Kontrollinstansene har muligheten og hjemmelen som skal til. De har kompetansen som skal til, og det er fullt mulig å oppnå det som forslagsstillerne ønsker seg, med det som er der allerede per i dag. Og med referanse til å gå i feller håper jeg heller ikke at opposisjonen går i den fella at man fremmer forslag som strengt tatt ikke er nødvendig for å framstå som handlekraftig.

Bård Hoksrud (FrP) [11:01:04]: Det er gøy at jeg får lov til å komme på, for etter åtte år med rød-grønt skjedde det ingen verdens ting på dette området. Noe av det første vi satte i gang, var å sørge for flere kontroller, sørge for at man kan holde igjen kjøretøy, sette på klammer osv. Vi har sørget for en kraftig økning av kontrollene. Når det fortsatt er en del å rydde opp i, bør man gjøre det. Og når jeg hører statsråden si at vi har lovhjemmelen, vi kan gjøre dette, ja, så er han i hvert uenig med dem som møter dette hver eneste dag på veien, og som skal sørge for å håndheve dette. De har bedt om det vi i Fremskrittspartiet nå har fremmet forslag om, og derfor er det selv for statsråden ikke dumt av og til å lytte og se om man kanskje bør endre noe, slik at regjeringspartiene støtter forslaget som Høyre og Fremskrittspartiet nå fremmer. Det vil bety noe for trafikksikkerheten, det vil bety noe for alle dem som kjører på veiene, og det vil sørge for å bidra til at man luker ut useriøse transportører, som ikke skal få lov til å kjøre videre i Norge.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [11:02:37]: Takk til presidentskapet for at jeg som nordisk samarbeidsminister får holde en redegjørelse for Stortinget om nordisk samarbeid og Norges formannskap i Nordisk ministerråd.

Takk også til Stortingets delegasjon til Nordisk råd for gode diskusjoner under temasesjonen i Malmö nylig. Der diskuterte vi framtiden for den nordiske velferdsmodellen, nordisk krise- og beredskapssamarbeid, grensehindre og ikke minst situasjonen i Ukraina.

I disse dager går filmen om dronning Margrete I på kinoer i Norge. Den forteller historien om en sterk kvinne som endte opp som nordisk riksstyrer og grunnlegger av Kalmarunionen. Filmen gir oss et levende innblikk i vår felles nordiske historie. Vi har erfart unioner, allianser, kriger og strid i Norden.

Historien om den nordiske regionen i moderne tid må kunne karakteriseres som en suksesshistorie. Vi finner alle de fem nordiske landene i toppen av FNs levekårsindeks. Det er uttrykk for at vi i Norden har lykkes med å skape gode, trygge velferdssamfunn som i stor grad evner å ivareta innbyggernes ønsker og behov. Årsaken til det, tror jeg, er at vi deler en rekke kjerneverdier – verdier som også preger det nordiske samarbeidet og binder oss sammen. Åpne, liberale samfunn preget av stor tillit – både innad i landene og landene imellom – velfungerende institusjoner og en sterk tradisjon for samarbeid er noen av dem.

Men vi kan ikke ta disse verdiene for gitt. I lengre tid har vi sett at multilateralt samarbeid og internasjonale kjøreregler har kommet under økende press. Og det går dypere. Selve grunnverdiene i det liberale demokratiet er under angrep. Nå er vi vitne til en brutal og folkerettsstridig angrepskrig på det europeiske kontinentet. Det krever at vi står sammen om å forsvare våre verdier og står opp for en verden der internasjonal rett skal og må gå foran maktbruk. Det ukrainske folks kamp for sin frihet er en kamp for våre nordiske verdier.

Som følge av Russlands angrep på Ukraina har Nordisk ministerråd besluttet å fryse sitt samarbeid med Russland. Prosjektstøtten til Hviterussland er også fryst. Men det er viktig for meg å understreke at beslutningen er rettet mot disse landenes regjeringer og ikke det russiske og hviterussiske folk.

I år er det 70 år siden Nordisk råd ble opprettet og 60 år siden Helsingforsavtalen ble signert. I fjor markerte vi 50 år for Nordisk ministerråd. Sammen har disse institusjonene bidratt til å forme det Norden vi ser i dag. I Hurdalsplattformen har regjeringen slått fast at vi ønsker å utvikle og fordype det nordiske samarbeidet.

I fjor sommer gjennomførte Nordisk råd og Nordisk ministerråd en spørreundersøkelse om den nordiske befolkningens syn på nordisk samarbeid. Svaret var klart: Det nordiske samarbeidet har bred folkelig oppslutning – 60 pst. ønsker mer av det. Det er et viktig signal til oss politikere. Jeg tror det er et uttrykk for at innbyggerne i Norden opplever at det nordiske samarbeidet har positive, praktiske konsekvenser for deres liv. I 70 år har innbyggerne i Norden kunnet reise fritt uten pass, og de har kunnet bosette seg hvor de vil i regionen uten å søke om oppholdstillatelse. Nesten like lenge har vi hatt et felles nordisk arbeidsmarked. Slikt bidrar til tillit, det bygger identitet, og det har reell betydning for menneskers liv.

Pandemien har vært krevende for alle de nordiske landene. For to år siden reagerte hele Norden med inngripende tiltak for å beskytte liv og helse. Alle landene måtte foreta vanskelige og til tider ulike avveininger. De strenge innreiserestriksjonene medførte store utfordringer for arbeidstakere og bedrifter. Det satte folket i Norden, særlig i grensestrøkene, på en krevende prøve. Skolehverdagen til elever og studenter ble snudd på hodet. Utdannings- og forskningssamarbeidet på tvers av Norden fikk store begrensninger. Kulturlivet, som er en sentral del av det nordiske samarbeidet, ble også hardt rammet.

Når innbyggerne gjennom pandemien har opplevd innskrenkninger, har det ikke bare skapt praktiske utfordringer. Spesielt har norske restriksjoner skapt reaksjoner på svensk side. Svenske politikere har brukt ord som «sorg», «sinne», sågar «svekket tillit» om de følelsene som gjør seg gjeldende i befolkningen i grenseområdene.

Selv om vi fra norsk side ikke nødvendigvis deler disse oppfatningene, må vi ta reaksjonene på alvor. Det er viktig å bidra til å gjenreise den gjensidige tilliten på tvers av de nordiske grensene. Like fullt må vi kunne si at det nordiske samarbeidet har klart seg godt gjennom pandemien, på tross av midlertidige begrensninger og ulike nasjonale tilnærminger.

Pandemien har vært en påminnelse om avhengigheten av hverandre og viktigheten av samarbeidet vårt. Men pandemien har også bekreftet at den nordiske solidariteten står støtt og har en praktisk verdi. Når vi nå er i ferd med å legge pandemien bak oss, skal vi ta med oss lærdommene fra de siste to årene. Dette arbeidet er allerede i gang.

I 2019 satte de nordiske statsministrene et tydelig mål: Norden skal være verdens mest bærekraftige og integrerte region i 2030. Sammen skal vi bygge et grønt, konkurransedyktig og sosialt bærekraftig Norden. Dette er kjernen i Nordisk ministerråds Visjon 2030.

Visjon 2030 er veikartet for vårt formannskap. Visjonen speiler vår tids største utfordring – klimakrisen. Å løse den krever omstilling i alle deler av samfunnet. Gjennom tett nordisk samarbeid skal vi være en foregangsregion internasjonalt og bidra til å oppfylle FNs bærekraftsmål, Parisavtalen og Europas grønne giv. Det nordiske samarbeidet er derfor ikke bare viktig for Norge og Norden, men også for Europa og verden.

For å understøtte visjonen har vi en handlingsplan som konkretiserer oppgavene. Siden 2021 er det også lagt opp til fireårige budsjettplaner og en trinnvis dreining av det nordiske budsjettet. Dette var et viktig grep for å gi ministerrådet nødvendig kontinuitet. Dreiningen innebærer at noen sektorer har fått økte budsjettrammer, mens andre har fått sine rammer redusert. En slik dreining er nødvendig for å gjøre Ministerrådet i stand til å levere på visjonens mål.

Samtidig kommer vi ikke utenom at budsjettplanen ble vedtatt før vi ble rammet av pandemien. Kultur-, forsknings- og utdanningssektoren ble særlig hardt rammet. Derfor var det viktig å finne en budsjettløsning for 2022 som tok hensyn til den spesielle situasjonen som pandemien satte oss i. Jeg ser fram til fortsatt godt samarbeid med Nordisk råd i budsjettspørsmål.

Midtveisevaluering av visjonen blir et viktig oppdrag under det norske formannskapet. Jeg vil sørge for god dialog med Nordisk råd og sivilsamfunnet i denne prosessen. Det som kommer fram i evalueringen, skal bidra til å sikre fortsatt stø kurs i arbeidet. Midtveisrapporten vil bli lagt fram for statsministrene til høsten og på Nordisk råds sesjon i Helsingfors.

Det konkrete arbeidet som foregår i Norden generelt, og i regi av Nordisk ministerråd spesielt, er svært omfattende. Alle statsråder i denne regjeringen er dypt involvert innenfor sine ansvarsområder. La meg benytte anledningen til å belyse noen aktuelle områder som vi nå løfter fram gjennom det norske formannskapet.

Jeg vil starte med samarbeidet om krisehåndtering og forsyningssikkerhet. Det nordiske samarbeidet om beredskap og krisehåndtering har lange tradisjoner. Pandemien har vist oss styrker og svakheter i samarbeidet. Det er derfor naturlig at de nordiske regjeringene har mottatt ulike forslag til hvordan vi kan videreutvikle og styrke oss på disse områdene, både gjennom uavhengige rapporter bestilt av Nordisk ministerråd selv og gjennom innspill fra Nordisk råd.

De nordiske statsministrene vedtok i november i fjor en felles erklæring om styrket samarbeid innen forsyningssikkerhet og beredskap. Denne erklæringen tar utgangspunkt i pandemien. Et viktig element er tilgjengelighet av kritisk arbeidskraft, med særlig henvisning til mobilitet over grensene.

Erklæringen peker samtidig på nødvendigheten av å forberede seg på hele spekteret av mulige kriser. Betydningen av dette er på dramatisk vis blitt understreket av den kritiske situasjonen som er oppstått etter Russlands invasjon av Ukraina. Nært samarbeid mellom de nordiske land er viktig og nødvendig i møte med kriser av ulik art.

Samarbeidet på dette feltet skjer innenfor ulike rammer, bl.a. Nordisk ministerråd, Haga-samarbeidet om sivil samfunnssikkerhet, det nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO og den såkalte Svalbard-gruppen innen helseberedskap. Samarbeidet om utenrikspolitiske spørsmål mellom våre utenriksministre og våre utenrikstjenester er også av stor betydning når en krise oppstår.

Nordisk samarbeid om sivil samfunnssikkerhet og beredskap har siden 2009 vært forankret i det såkalte Haga-samarbeidet. Målet er å redusere landenes sårbarhet, forsterke felles responsevne og effektivitet samt oppnå større gjennomslagskraft i internasjonale fora. Fra 2020 er det etablert et sivilt-militært samarbeid mellom Haga og NORDEFCO.

Gjennom EUs ordning for sivil beredskap har de nordiske landene etablert et felles «nordisk veikart». Dette sikrer at de nordiske landene har oversikt over hvilke ressurser og kapasiteter som er tilgjengelige i regionen, og som de nordiske landene kan dra nytte av.

La meg gi et godt eksempel på et konkret samarbeid. Sommeren 2018 ble Norden rammet av kraftige skogbranner. Situasjonen krevde at vi måtte hjelpe hverandre. Derfor bisto Norge i slukningsarbeidet i Sverige. Vi vet at vi må være forberedt på at dette kan skje igjen. Derfor har vi siden 2019 gjennomført felles nordiske og nordisk-baltiske møter i forkant av sommersesongen for å sikre at vi er godt forberedt og har god oversikt over behov og kapasitet.

Helseberedskap har lenge vært en sentral del av nordisk samarbeid og er også en viktig prioritering under det norske formannskapet. Samtidig er det vanskelig å arbeide med nordisk helseberedskap uten å skue til det europeiske samarbeidet på området.

Våre nordiske naboer – Sverige, Danmark og Finland – bygger sin helseberedskap innen rammene av EU. Det må vi forholde oss til. Derfor vil regjeringen arbeide for at Norge skal delta i EUs samarbeid om helseberedskap og kriserespons. De nordiske landene kan i fellesskap ha mye å bidra med. Dette gjelder ikke minst vårt operative samarbeid med felles øvelser, felles situasjonsforståelse og bistand i kriser. Et godt eksempel er atomberedskapsøvelsen Arctic REIHN, som skulle vært gjennomført i Bodø i mai, men som er utsatt grunnet situasjonen i Ukraina.

De to siste årene har vist betydningen av åpne grenser og fortsatt handel, også i kriser. Forsyningssikkerhet har lenge vært et prioritert område for særlig Norge og Finland. I 2005 inngikk vi en avtale om opprettholdelse av vare- og tjenestebytte mellom våre land i krigs- og krisesituasjoner. Fra finsk og norsk side ønsker vi nå at det inngås tilsvarende avtaler med andre nordiske land.

Medisinsk utstyr og legemidler nevnes ofte, men også matvarer, drivstoff og industriprodukter er helt sentralt. Matvaresektoren omfatter en rekke forskjellige verdikjeder. Mange av dem er lange og kompliserte. De nordiske landene har svært forskjellige forutsetninger når det gjelder produksjon og handel med matvarer, men alle vil på en eller annen måte være avhengige av innsatsfaktorer eller ferdigvarer fra andre land. Vi har en rekke felles problemstillinger i regionen som vi sammen kan finne felles løsninger på. Finland, Sverige og Norge er allerede i startfasen for et felles utredningsprosjekt av emballasjetilgangen til matvaresektoren innenfor rammene av Critical Nordic Flows-prosjektet.

De nordiske regjeringene er enige om at vi må ha som mål å styrke samarbeidet innen kriseberedskap. Men det må skje innenfor de etablerte rammene, der ansvaret ligger hos fagministre og fagmyndigheter. De nordiske samarbeidsministrene har et overordnet ansvar for koordinering av arbeidet i Nordisk ministerråd. På vårt møte i februar hadde det norske formannskapet lagt opp til drøfting av den videre oppfølgingen.

Blant de ulike forslagene som regjeringene vil vurdere, kan jeg nevne muligheten for enda bedre og mer systematisk kommunikasjon mellom oss når en krise oppstår. Det er fremmet forslag om etablering av et eget nettverk for slik kommunikasjon, som også kan innebære mer formaliserte rutiner. Hvilke løsninger man vil bli enige om, gjenstår å se. Dette skal vi diskutere nærmere i samråd med alle berørte.

Et annet viktig felt som fortjener særlig oppmerksomhet, er problemene knyttet til mobilitet over grensene i situasjoner der det blir nødvendig å innføre restriksjoner. Også her er det fremmet forslag til ulike løsninger. Det gjelder både praktiske forhold knyttet til adgang til grensepassering og tiltak for å avhjelpe eventuelle problemer som kan ha oppstått på områder knyttet til skatteforhold og trygderettigheter. Det er for tidlig å si hvilke løsninger som vil være mulige og nødvendige. Men vi vil bidra til en åpen og konkret drøftelse av de forslag som er fremmet og som vil komme, f.eks. fra Grensehinderrådet.

Før sommeren vil det bli lagt fram en studie, bestilt av Nordisk ministerråd, om forsyningssikkerhet og beredskap. Vi vil følge opp med konkrete drøftelser av forslag og anbefalinger fra denne studien.

Ytterligere styrking av det nordiske samarbeidet når det gjelder helseberedskap, sto høyt på dagsordenen da våre helseministre møttes innenfor rammen av Nordisk ministerråd i Stavanger i forrige uke. Helseministrene undertegnet der en felleserklæring om økt helseberedskap. Blant tiltakene er bl.a. en mekanisme for deling av situasjonsforståelse, effektivisere bistand ved hendelser og kriser samt utvikle en infrastruktur for deling av helsedata.

De nordiske samarbeidsministrene vil følge arbeidet med alle disse spørsmålene tett, slik at vi kan se de mange sidene av dette saksfeltet i sammenheng og bidra til en helhetlig tilnærming. Det tas sikte på en samlet rapportering til de nordiske statsministrene og til Nordisk råd ved høstens møter.

La meg også legge til at vi gjennom NordForsk nå skal lyse ut midler til forskning på samfunnssikkerhet i Norden. Dette vil også bidra til å ruste oss til bedre å kunne møte framtidens utfordringer.

Visjon 2030 er de nordiske landenes felles visjon for hvordan Norden skal ta sitt klima- og miljøansvar og bidra til den grønne omstillingen. Å nå utslippsmålene krever forsterket innsats og bred involvering fra både offentlige og private aktører og fra alle nivåer i samfunnet. I det norske formannskapet jobber vi for å styrke det nordiske klimapartnerskapet og løfte fram konkrete initiativer som gjør Norden til en pilot på grønn omstilling.

De nordiske landene jobber nært sammen for å oppfylle våre mål under Parisavtalen gjennom europeisk samarbeid. Det nordiske samarbeidet omfatter ekspertsamarbeid på viktige fagfelt som utslippsreduksjoner og virkemidler, tilpasning og finansiering av klimatiltak i andre land.

COP26 ga oss Glasgow Climate Pact, med et klart budskap om gjennomføring av målene i Parisavtalen om å holde den globale oppvarmingen godt under 2 grader og arbeide for å begrense den til 1,5 grader. De nordiske klima- og miljøministrene leverte viktige bidrag for å få brakt Glasgow Climate Pact i havn og fasiliterte sentrale deler av forhandlingene.

Gjennom programmet i den nordiske paviljongen på COP26 ble det lagt til rette for bred dialog mellom ulike aktører. Nordisk ungdom bidro aktivt, herunder med en presentasjon av Nordisk ungdoms posisjonspapir på biodiversitet.

Det nordiske forsknings- og utdanningssamarbeidet vil også i årene framover sikre at Norden får ny og oppdatert kunnskap om hva det grønne skiftet betyr for de nordiske samfunnene. Som eksempel settes i 2022 i gang en forskningsutlysning på grønn omstilling gjennom NordForsk som vil utfylle forskningen vi gjør nasjonalt.

Sammenhengen mellom klima og natur er en annen prioritering under det norske formannskapet. Vi har igangsatt et fireårig nordisk prosjekt om naturbaserte løsninger, dvs. hvordan man kan løse utfordringer knyttet til klimagassutslipp, klimatilpassing og tap av naturmangfold ved å ta utgangspunkt i naturens egenskaper, prosesser og økosystemer. Prosjektet skal bidra til økt bruk av naturbaserte løsninger i de nordiske landene, kunnskapsdeling om slike løsninger og til at naturbaserte løsninger blir mer integrert i samfunnsplanleggingen.

Nordisk energisamarbeid er i tråd med den overordnede visjonen for nordisk samarbeid. Et nytt samarbeidsprogram på energiområdet for 2022–2024 er vedtatt. Det er enighet om å videreføre det gode nordiske elmarkedssamarbeidet. Det arbeides med felles utfordringer innenfor EU/EØS, inklusive energitemaene i EUs grønne giv. Det er videre etablert et godt samarbeid om fornybar energi, energieffektivisering og karbonfangst og -lagring. Det er enighet om å videreutvikle det nordiske energiforskningssamarbeidet og Nordisk Energiforskning, NEF, som et velfungerende instrument i det nordiske energisamarbeidet.

Norden ligger langt framme i bærekraftig forvaltning av havområdene. Havpanelet påpeker at havet og omstillingen i havnæringene er viktige bidrag for å nå klimamålene. Vindkraft til havs, avkarbonisering av skipsfarten, naturbaserte løsninger og bærekraftige fiskerier er eksempler på at vi i Norden på mange områder kan gå i bresjen for den nødvendige omstillingen.

Norge vil under sitt formannskap arbeide for å styrke den nordiske innsatsen for bærekraftig havforvaltning og koblingen havforvaltning og klima, bl.a. i Skagerrak. Dette henger også tett sammen med samarbeidet vi har med de nordiske landene for å få i gang forhandlinger om en global konvensjon mot plastforurensing. Her har Norden tatt en tydelig lederrolle. I begynnelsen av mars, på FNs 5. miljøforsamling, under ledelse av klima- og miljøminister Espen Barth Eide, ble verdens land enige om å få på plass en rettslig bindende global avtale mot plastforurensning.

Grønn skipsfart er et prioritert område i Norges formannskap. Norden som region har alle forutsetninger for å ta en lederrolle i arbeidet med å realisere nullutslippsskipsfart. På norsk initiativ er det bevilget midler under Visjon 2030 til utvikling av et veikart for nullutslippsdrivstoff for skipsfarten i Norden. På klima- og miljøministermøtet 3. mai planlegges det for at klima- og miljøministrene slutter seg til en erklæring om økt samarbeid og konkret innsats for å etablere skipsfartsruter med nullutslipp i Norden, med utgangspunkt i internordisk fergetransport og andre særlig egnede ruter.

Kunnskap og forskning om koblingen mellom likestilling og klimapolitikk er viktig for politikkutformingen i Norden. Høsten 2021 vedtok Ministerrådet for likestilling å forplikte seg til en flerårig innsats for å sikre likestillingsperspektivet i klimaarbeidet knyttet til UN Women sitt initiativ Generation Equality. Dette er et rammeverk for et bredt og tverrsektorielt internasjonalt samarbeid på likestillingsområdet.

I januar ble det arrangert et nordisk rundebord i Oslo om likestilling og klimarettferdighet, initiert av de nordiske likestillingsministrene, UN Women og sivilsamfunnsorganisasjonen FOKUS. Rundebordet var et viktig oppspill til FNs kvinnekommisjon i mars 2022, der Norge overleverte en fellesnordisk erklæring om at Nordisk ministerråd forplikter seg til å arbeide med likestilling innenfor klimaarbeidet.

Skal vi lykkes i våre nordiske integrasjonsambisjoner, må innbyggerne, sivilsamfunn og barn og unge spesielt sikres gode rammer for deltakelse i prosessene. Som et ledd i dette ble et nordisk sivilsamfunnsnettverk etablert i fjor. Nettverket består av 40 organisasjoner og vil være en viktig samarbeidspartner og kontrollinstans i innsatsen for å realisere Visjon 2030.

Den nordiske velferdsmodellen er et av Nordens varemerker. Men vi vet at pandemien har rammet skjevt og har hatt store konsekvenser for arbeids- og samfunnsliv. Vi vet også at det felles nordiske arbeidsmarkedet har blitt berørt. Hva dette betyr på lang sikt, vet vi ennå ikke fullt ut. Men det er ingen tvil om at dette gjør samarbeidet om et sosialt bærekraftig Norden enda viktigere. Mange barn og unge har blitt rammet av inngripende smitteverntiltak under pandemien. Det er behov for mer forskning og kunnskap om de langsiktige konsekvensene av pandemien og smittevernstiltakene for barn og unge.

For å sikre sosial bærekraft og opprettholdelsen av velferdsstaten i årene framover må vi få enda flere i arbeid. Det er en grunnleggende utfordring i alle nordiske land. Det er derfor igangsatt et større forskningsprogram om hvordan man kan øke yrkesdeltakelsen blant utsatte grupper, som f.eks. unge, innvandrere, eldre arbeidssøkere og personer med helseutfordringer. Under ministermøtet om sosial helsepolitikk i slutten av mars ble effektive tiltak for å inkludere flere unge i arbeid, utdanning og samfunn drøftet. Pandemiens effekter på sårbare barn og unge vil også være hovedtema på en nordisk konferanse til høsten i regi av Norges forskningsråd, NordForsk og det norske formannskapet.

Utveksling av kunnskap og erfaringer som gjelder inkludering av unge med innvandrerbakgrunn i samfunnet, vil være ett av mange tema på flere nordiske konferanser gjennom året. Negativ sosial kontroll og æresrelatert vold blir også tema på et uformelt ministermøte til høsten. Dette er forhold som hindrer unge mennesker i å delta i samfunnet på lik linje med andre.

Å videreføre språk- og kultursamarbeidet er viktig for å oppnå målsettingen i Visjon 2030 om et sosialt bærekraftig Norden. Ytringsfrihet, mangfold og urfolkskultur er sentrale prioriteringer under det norske formannskapet. Kunst, kultur og medier skaper møteplasser og er viktig for den fellesnordiske identiteten. Den nordiske språkforståelsen er kjernen i det nordiske kulturfellesskapet.

I regi av det norske formannskapet er flere initiativer under planlegging. Blant annet skal Norge som vertsland i løpet av høsten arrangere en nordisk konferanse om teknologigigantenes innflytelse på den demokratiske samtalen og på de redaktørstyrte nyhetsmediene. Dette er særlig viktig i en tid da frie medier er under press og falske nyheter er et stort problem.

Videre vil formannskapet støtte aktivt opp om to viktige satsinger på kulturfeltet som skal finne sted i Canada i 2022. Det ene er Nordic Bridges, en stor nordisk kulturmønstring i fem byer i Canada gjennom hele året. Den andre er det arktiske kulturtoppmøtet Arctic Arts Summit, som i 2022 finner sted i Yukon i Canada.

For at Norden skal lykkes med å bli en integrert region, må vi ta i bruk digitale løsninger på tvers av landegrensene. Ministerrådet for digitalisering omfatter både de nordiske og de baltiske landene. God digital infrastruktur er også viktig for å sikre et konkurransedyktig Norden. Vi vil at Norden skal bli en ledende region i utvikling og bruk av 5G. For å oppnå dette utvikles det et oppfølgingsverktøy for å kunne måle og følge med på framdriften i 5G-utbyggingen.

Et annet viktig initiativ er Cross Border Digital Services, som handler om å få på plass grensekryssende tjenester i den nordisk-baltiske regionen. Et godt eksempel er prosjektet Nordic-Baltic eID Project, som ledes av Norge. Her legges det til rette for at nordiske og baltiske brukere kan logge seg inn i andre lands digitale tjenester ved bruk av sin egen eID. Andre prosjekter omfatter bl.a. datadeling på tvers av grensene samt grensekryssende tjenester knyttet til studier i utlandet.

Teknologiutvikling og digitalisering bidrar til at tjenester og arbeidsplasser blir mindre stedsavhengige. Gjennom pandemien har vi fått mye erfaring med slik stedsuavhengighet, både i privat og i offentlig sektor. Vi ser nå tendenser til nye flyttemønstre i de nordiske landene, særlig fra de større byene til randsonen av disse byene. Kanskje kan fleksible arbeidsformer gjøre det lettere for distriktsområder å tiltrekke seg flere innbyggere – det være seg «fulltidsinnbyggere» eller «deltidsinnbyggere».

Regionalsektoren i Nordisk ministerråd har satt i gang tre kunnskapsprosjekter om hva digitalisering og flyttemønstre betyr for byenes attraktivitet og konkurransekraft. Arbeidet skal også si noe om hvilke strukturer og tiltak som kan understøtte en positiv utvikling i nordiske byer og distrikter.

Transportsektoren er en viktig del av løsningen når vi skal skape et grønt og konkurransedyktig Norden. Pandemien har vist oss hvor viktig transporten mellom våre land er. I en tid med innreiserestriksjoner ble det veldig viktig å sikre best mulig flyt i godstransporten til og fra Norge. Med hyppig og god kontakt på nordisk myndighetsnivå klarte man å løse de problemene som oppsto.

Det norske formannskapet vil arbeide for å styrke det nordiske transportsamarbeidet. Aktuelle temaer er forvaltning av det nordiske luftrommet, grønne transportløsninger og sosial dumping i transportsektoren.

Transportsektoren er et område hvor nordisk samarbeid har en reell merverdi. Derfor arbeider det norske formannskapet for å utvikle et konkret og kontinuerlig nordisk transportsamarbeid og vil i løpet av året ta opp spørsmålet om å etablere et nordisk ministerråd for transport. Dette er en sak som også Nordisk råd har satt høyt på dagsordenen.

Selv om denne redegjørelsen først og fremst omhandler arbeidet under det norske formannskapet i Nordisk ministerråd, ønsker jeg også å trekke fram et par andre nordiske samarbeidsplattformer hvor Norge i år har formannskapet. Disse er svært viktige i den situasjonen vi nå står i, med en pågående storskala krig i Europa.

I forrige uke holdt utenriksminister Huitfeldt sin årlige utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget. Redegjørelsen tok opp mange komplekse utenrikspolitiske saker vi står i, men selvsagt særlig krigen i Ukraina. Som utenriksministeren vektla, er nordisk og europeisk samhold av avgjørende betydning.

Norge, under ledelse av utenriksministeren, har i år formannskapet i det nordiske utenrikspolitiske samarbeidet N5. Dette er et viktig forum for åpen og tillitsfull dialog, på tvers av organisasjonstilhørighet og allianse. Ikke minst kan de nordiske landene her komme fram til felles posisjoner i de mange utenrikspolitiske spørsmålene.

I tråd med Hurdalsplattformen er nordisk samarbeid på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området en viktig prioritet for regjeringen. Nordisk forsvarssamarbeid har lange tradisjoner og er samlet i en integrert struktur under navnet Nordic Defence Cooperation, NORDEFCO. Under ledelse av forsvarsministeren har Norge i år formannskapet for NORDEFCO, i tillegg til nordisk-baltisk forum og Northern Group.

Det er utstrakt nordisk samarbeid om øving og trening. I tillegg arbeides det med flere avtaler som skal forenkle det praktiske samarbeidet mellom landene. Dette omfatter bl.a. ordninger knyttet til militær mobilitet over landegrensene i Norden og utveksling av radardata. Totalforsvar er også en tematikk Norge vil prioritere under formannskapsperioden. Det er igangsatt et arbeid om å styrke sivilt-militært samarbeid og øvelser i Norden.

Et godt eksempel på NORDEFCO-samarbeid er kontrakten om felles innkjøp av soldatuniformer som ble undertegnet i februar. Kontrakten har en ramme på rundt 4,5 mrd. kr. Dette er svært gledelig og viser mulighetene som ligger i felles nordiske anskaffelser, ikke bare i forsvarssektoren.

Det nordiske samarbeidet er dynamisk. Det utvikler seg i takt med behovene i samfunnet og det som skjer rundt oss. Nye temaer, nye forhold og nye utfordringer krever nye tilnærminger.

Visjon 2030 krever at vi prioriterer. Selv om vi nå står i en ekstraordinær situasjon, må vi samtidig evne å fortsette arbeidet med de tre målsettingene vi har satt oss for det nordiske samarbeidet: et grønt Norden, et konkurransedyktig Norden og et sosialt bærekraftig Norden.

Jeg har holdt denne redegjørelsen mot et nattsvart bakteppe der Europa er scene for krigshandlinger av et omfang vi ikke har sett siden annen verdenskrig. Ifølge FN er nå ti millioner ukrainere fordrevet fra sine hjem. To av de nordiske landene har grense til aggressoren bak de tragiske og uakseptable handlingene som utspiller seg i Ukraina. Selv om de nordiske landene har ulik sikkerhetspolitisk tilknytning, er vi alle berørt av det som utspiller seg nå. Det er også grunn til å minne om at en underliggende dimensjon i den pågående krigen i Ukraina nettopp handler om selvstendige staters grunnleggende rett til fritt å kunne velge allianser og samarbeidspartnere.

Ingen kjenner utfallet av det som pågår. Men det er tett kontakt mellom de nordiske landene innenfor ulike EU-formater, der det løpende tas stilling til de mange store og komplekse problemstillingene som følger av krigen. Sammen er vi i Norden rede til å hjelpe de mange menneskene i Ukraina som er blitt drevet på flukt av Russlands brutale krig. Våre sterke velferdssamfunn har de beste forutsetninger for å ta imot og gi dem beskyttelse.

Norden står sammen i sin fordømmelse av Russlands aggresjon, og vi står sammen om å hegne om de verdiene som er bærebjelkene i det nordiske fellesskapet.

Kamzy Gunaratnam (A) [11:39:26] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid. I denne saken behandler vi et representantforslag om bekjempelse av vold og gjengkriminalitet. Jeg viser også til brev av 2. februar 2022 med departementets vurdering av forslaget.

Forslagsstillernes utgangspunkt er en rekke alvorlige voldshendelser i Oslo som relateres til en liten gruppe ungdommer som gjennom kriminelle handlinger skaper utrygghet i lokalmiljøet og skader seg selv og andre. Det understrekes i forslaget at majoriteten av barn og unge er lovlydige, men at ungdomskriminaliteten i deler av Oslo utgjør et betydelig større problem enn før. Økningen i registrert og selvrapportert voldskriminalitet omfatter primært vold, mishandling og seksuallovbrudd. Unge gjengangere står for en betydelig andel av lovbruddene.

Komiteen merker seg at forslagsstillerne viser til at politiet i sine rapporter uttrykker en bekymring for flere grove saker knyttet til vold, ran og narkotika samt en økning i antall unge som registreres for gjentatt kriminalitet. Politiet er også ifølge forslagsstillerne særlig bekymret for at flere unge rekrutteres til etablerte kriminelle miljøer. Med det anbefaler jeg komiteens innstilling.

Nå vil jeg redegjøre for Arbeiderpartiet og Senterpartiets syn i saken. Arbeidet mot vold og gjengkriminalitet må være et langsiktig, forebyggende arbeid som ikke får fokus kun når skyteepisoder skjer og tematikken dominerer i media. Jeg vil understreke viktigheten av et langsiktig og helhetlig arbeid med å forebygge vold og gjengkriminalitet. Vi trenger tilstedeværende politi, mer forebyggende arbeid og en bedring av relasjonen mellom politiet og enkelte ungdomsmiljøer, for det er en avgjørende del av arbeidet med å forebygge vold og gjengkriminalitet.

Et viktig tiltak mot vold og gjengkriminalitet er derfor tilleggsbevilgningen på 200 mill. kr til politiet fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering. Denne bevilgningen skal gå til varig styrking av kriminalitetsbekjempelse, flere politifolk til stede lokalt og bedre forebygging. Satsingen skal bl.a. benyttes til tiltak mot kriminelle gjenger.

Forrige regjering la fram en stortingsmelding etter at Stortinget gikk fra hverandre i juni 2021, med flere tiltak som de samme partiene tidligere hadde stemt ned da Arbeiderpartiet og Senterpartiet i sin tid fremmet dem på Stortinget. Jeg vil også vise til statsrådens svarbrev, hvor hun bekrefter at departementet allerede er i gang med arbeidet på mange av forslagene representantene fra Høyre fremmer.

En konsentrert og kontinuerlig innsats fra politiets side mot kriminelle gjenger i alle berørte politidistrikter vil være bærebjelken i arbeidet mot alvorlig kriminalitet. Jeg vil likevel understreke at alvorlig gjengkriminalitet ikke oppstår i et vakuum, men skyldes som oftest manglende oppfølging på et tidligere tidspunkt. Vår jobb er å sørge for at alle barna blir fulgt opp i barnehage og skole, slik at de sårbare blir fanget opp. Vår jobb er å sikre en god fellesskole som gir mestringsfølelse uansett hvem man er. Vår jobb er å sikre fritidstilbud og sommerjobb, uavhengig av ens bakgrunn. Vår jobb er å se at alt henger sammen med alt.

Da må vi også ha veier ut av volds- og gjengmiljøene. Unge mennesker som soner for første eller andre gang, kan ikke settes vegg i vegg i fengsel med tunge aktører i gjengmiljøene. Barn skal ikke i fengsel; vi må også utvikle og utvide ungdomsenhetene. Innholdsarbeidet i fengslene må også bli bedre. Det må vi investere i.

Et annet viktig aspekt er familier med mye vold og sammenhengen dette har med de ungdomskriminelle miljøene. Her jobber Oslo-politiet framoverlent. De trenger vår støtte i det langsiktige arbeidet.

Til slutt vil jeg gjerne komme med en invitasjon. Det gjøres mye bra jobb der ute, særlig i Oslo. Et viktig tiltak er en del av SaLTo-arbeidet, hvor de ansatte i bydelene «felter» ute blant ungdom på kveldstid. De forebygger, de lærer, og de koordinerer et viktig arbeid. Dette er ekte oppsøkende arbeid som funker. Jeg vil gjerne invitere justispolitikerne på Stortinget med meg på dette oppsøkende arbeidet, snakke med ungdommen, lære av dem og bringe deres synspunkter tilbake til denne salen.

Sveinung Stensland (H) [11:44:06]: Til det siste, invitasjonen fra Arbeiderpartiet: Det skal vi sikkert få til.

Bakgrunnen for dette forslaget er en rekke alvorlige voldshendelser i Oslo. I perioden fra januar 2020 til mai 2021 ble det anmeldt 175 tilfeller av fysisk vold med stikkvåpen i Oslo. Dette utgjør i gjennomsnitt om lag en anmeldelse hver tredje dag, og bare i løpet av ti uker i fjor høst ble åtte unge menn skutt på offentlig sted i Oslo. Det er grunnen til at vi fremmet dette forslaget.

Overordnet sett er det fortsatt lite barne- og ungdomskriminalitet i Norge, og majoriteten av barn og unge er lovlydige. Det store flertallet av barn og unge begår ikke kriminalitet. Ungdomskriminaliteten er jevnt over redusert de siste 15 årene.

I enkelte ungdomsmiljøer ser vi imidlertid en klar negativ utvikling. En relativt liten gruppe ungdommer står for mye av kriminaliteten, og de skaper utrygghet i lokalmiljøet. De skader seg selv, og de skader andre.

Det må erkjennes at ungdomskriminalitet i deler av Oslo utgjør et betydelig større problem enn før. Det har vært en økning i registrert selvrapportert kriminalitet blant unge under 18 år siden 2016, og økningen omfatter primært lovbruddstypene vold, mishandling og seksuallovbrudd. Hver fjerde siktelse mot unge i aldersgruppen 15 til 17 år i 2019 omhandler disse lovbruddstypene. Unge gjengangere står for en betydelig andel av lovbruddene.

Politiet uttrykker i sine rapporter en bekymring for flere grove saker knyttet til vold, ran og narkotika, samt en økning i antall unge som registreres for gjentatt kriminalitet. Politiet er særlig bekymret for at flere unge rekrutteres til etablerte kriminelle miljøer.

Tiltak mot ungdoms- og gjengkriminalitet har gjennom åtte år i regjering vært en viktig prioritering for oss i Høyre. I 2020 ble de daværende regjeringspartiene, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, enig med Fremskrittspartiet om ni tiltak for å styrke innsatsen mot ungdom og gjengkriminalitet i Norge. Vi la også inn 60 mill. kr til gjennomføring av dette.

I juni la regjeringen Solberg frem stortingsmeldingen Sammen mot barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet. I meldingen ble det fremmet flere forslag, som saksordføreren var inne på, til tiltak mot dette, bl.a. styrking av kriminalomsorgen, styrking av konfliktrådene og exit-program for gjengkriminelle. Dette var en av meldingene som regjeringen valgte å trekke, og vi ser at det ikke har lykkes å fremme nye tiltak for å møte utviklingen i gjengkriminalitet. Det var også en grunn til at vi fremmet dette forslaget.

Gjengkonfliktene i Oslo skjer her og nå. Heldigvis har det vært mindre av det i de siste månedene – det har i hvert fall vært mindre oppmerksomhet rundt det – men vi har et vedvarende problem. Derfor må vi også utvikle politikken på området.

Vi har hatt dialog med mange, bl.a. med Politiets Fellesforbund, Norges Politilederlag og Oslo politidistrikt, og disse forslagene som er fremmet nå, og som jeg herved tar opp, er kommet i tett dialog med dem som jobber med dette til daglig. Istedenfor å nøle velger vi å lytte til disse fagfolkene. Vi tar utfordringene på alvor, og vi foreslår da en rekke tiltak. Vi vil altså innføre et våpenamnesti der det gis fritak for straff ved besittelse av ulovlige våpen dersom disse leveres inn til relevante myndigheter i løpet av en fastsatt periode. Jeg håper flere partier kan stemme for det. Det skal ikke så mye til for å ordne et flertall for det.

Vi vil innføre omvendt voldsalarm for gjengkriminelle, vi vil innføre hurtigspor for fengsling av ungdoms- og gjengkriminelle. Vi vil også snu prosessbyrden ved å utvide politiets og påtalemyndighetens mulighet til å ilegge multikriminelle gjengmedlemmer oppholdsforbud for deler av området, i Oslo, sikre at nye midler til politiet blir benyttet til mannskap og forebygging framfor kontorlokaler, og vi vil innføre en permanent områdebevæpning i utsatte områder av Oslo.

Dessverre ser det ikke ut til at noe av dette får flertall, om ikke noen tar til fornuft i løpet av debatten. Selv om statsråden var veldig positiv i media da jeg lanserte disse forslagene, er svaret vi får nå, at de jobber med saken. Jeg vil si: Det at vi stemte imot noe av det i forrige periode, som de foreslo, betyr ikke at de må stemme imot det samme nå. Sånn kommer vi ikke framover, men det er alltid lov å snu.

Else Marie Rødby (Sp) [11:48:55]: Arbeidet for å bekjempe vold og gjengkriminalitet må bygges stein på stein og settes i en større sammenheng. Det er en maraton og ikke en sprint.

Forslagsstillerne viser til at ungdoms- og gjengkriminalitet har vært en viktig prioritering for Høyre i de åtte årene som partiet satt i regjering. Likevel vises det ikke til noe mer konkret i akkurat denne saken enn ni tiltak, 60 mill. kr og en stortingsmelding idet Høyre var på vei ut av regjeringskontorene – og som representanten Gunaratnam var inne på, en stortingsmelding hvor flere av tiltakene som Høyre hadde stemt ned da Arbeiderpartiet og Senterpartiet la dem fram i Stortinget, var med. Det viser kanskje noe av problemet – det har vært gjort for lite for sent.

Innsatsen mot kriminalitet på alle områder, men kanskje særlig når det gjelder vold og gjengkriminalitet, forutsetter at vi regner med hele bredden av aktører – politi, selvfølgelig, men også kommunen med helse- og sosialtjenester og barnevern er grunnleggende. Langsiktig og godt forebyggende arbeid er også en nøkkelfaktor. Arbeid mot sosiale forskjeller, for utjevning av levekår, trygge lokalmiljøer og gode oppvekstsvilkår er viktig for alle, men kanskje aller viktigst for dem som står i randsonen, både når det gjelder å fullføre utdanning og skaffe seg jobb og få orden på livet. Alt det som er med på å forme oss alle, er kanskje aller viktigst for dem som er mest sårbare for å bli en del av kriminalitetsstatistikken. For bak statistikken finnes alle enkelthistoriene, som ofte er sammensatte og preget av dårlig eller manglende oppfølging lenge før man blir en del av statistikken.

Oslo statsadvokatembeters inspeksjonsrapport av den østlige delen av Oslo politidistrikt kom tidligere i år. Den beskriver en økning i kriminalitet blant dem som er under 15 år. Det etterlyses mer kunnskap om hvem barna er, hvorfor det skjer, og hvordan systemet er satt i stand til å fange opp de barna som begår alvorlig kriminalitet. Og så er det slik at kriminalitet utført av barn og unge ofte har ofre på begge sider av saken. Vi vet også at denne gruppen ofte havner mellom flere stoler når det gjelder hvem som har ansvaret, og hvem som skal følge opp. Er det politi, eller er det barnevern? Ikke minst vet vi at det er utfordringer knyttet til hvilke tiltak som treffer best akkurat denne gruppen. Vi vet også at det er krevende å jobbe i f.eks. barnevernet opp mot denne gruppen, og at mange barnevernsansatte opplever vold og trusler i sin arbeidshverdag. Dette viser egentlig bare hvor sammensatt saken er og hvor viktig det er at vi har et helhetlig blikk når vi skal se på tiltak og løsninger.

Saken vi har til behandling i dag, inneholder en rekke forslag. Så å si alle – går det fram både av komiteens arbeid og av statsrådens svar på brev – er i prosess og/eller under arbeid. Et godt eksempel er forslaget om våpenamnesti, hvor statsråden allerede er godt i gang med arbeidet, og allerede i tilleggsproposisjonen for 2022 la Senterpartiet og Arbeiderpartiet inn 40 mill. kr ekstra til mer tilstedeværende politi i Oslo. Dette viser med all tydelighet at regjeringen, med statsråd Mehl i spissen, tar tematikken på største alvor og prioriterer arbeidet med vold og gjengkriminalitet høyt allerede i starten av perioden.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:52:42] (komiteens leder): I fjor vår ble seks unge menn dømt til mellom 420 timers samfunnstjeneste og 60 dagers fengsel. Den dommen fikk disse seks unge mennene for å ha gjennomført to gruppevoldtekter mot en 15 år gammel jente på Furuset i Oslo. De ble også dømt for å utsette henne for trusler og for vold. Ved to tilfeller gikk flere av dem sammen om å holde henne nede mens hun ble voldtatt. En av dem truet også med å drepe henne, ifølge dommen. Tre av dem ble dømt til 60 dagers ubetinget fengsel pluss samfunnsstraff. De tre øvrige ble dømt til mellom 360 og 417 timers samfunnsstraff. Samtlige er dømt for grov voldtekt etter straffeloven § 293, en bestemmelse som, som kjent, har en strafferamme på 21 års fengsel. Dommen er – takk og lov – ikke rettskraftig.

Man kan spørre seg hvordan dette er mulig. Hvordan går det an at seks unge menn kan få en så mild dom for et så nedrig, alvorlig og avskyelig lovbrudd som det en gruppevoldtekt faktisk er? Man kan spørre, og jeg kan gi svaret. Svaret er at det er ønsket av flertallet i denne salen. Samtlige partier, med unntak av Fremskrittspartiet, ønsker at for personer som er under 18 år, og som i lovens forstand da omtales som barn, skal det kun unntaksvis benyttes fengsel når de begår kriminelle handlinger. Det er en ønsket politikk. Det hjelper heller ikke at media er totalt fraværende fra å referere denne typen saker. Det hjelper ikke overhodet. Det er nok en ganske klar oppfatning ute blant folk flest, i folks bevissthet, av hva som er rettferdighet. Det er nok en oppfatning av at dette er altfor lave straffer. Da nytter det heller ikke at man er 17 år gammel når disse voldtektene gjennomføres, for det er det vi snakker om. Dette er ikke barn annet enn i lovens forstand. Dette er ganske godt utvokste ungdommer, for å si det sånn.

Det er merkelig når man diskuterer barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet at man ikke ser implikasjonene av at man i praksis ikke bruker straff i noen særlig grad for de personene dette gjelder. I alle andre sammenhenger vet vi at handlinger må få konsekvenser. Hvis man ikke er villig til å gi de konsekvensene til de personene som begår lovbrudd, har vi en ganske håpløs oppgave dersom vi har forventninger om å kunne bekjempe barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet. Det er det første vi må gjøre noe med. Det er der vi må starte. Alle disse andre tiltakene, som vi for så vidt også er tilhengere av, som ligger på bordet i dag, er vel og bra, men dersom vi ikke kan stille disse ungdommene til ansvar for sine handlinger selv når de begår gjengovergrep, gjengvoldtekter – når vi ikke engang da kan ta i bruk strengere straffer enn det vi snakker om her, dvs. samfunnsstraff – har vi en håpløs oppgave.

Det må være jobb nummer én. Det har Fremskrittspartiet foreslått. Det kommer vi til å foreslå på nytt. Vi kommer også til å støtte alle gode tiltak som ligger på bordet i dag som gjør oss bedre egnet til å bekjempe gjengkriminalitet, men vi må starte med å straffe.

Andreas Sjalg Unneland (SV) [11:57:51]: Arbeidet mot vold og gjengkriminalitet må være et langsiktig, forebyggende arbeid som ikke kun settes i fokus når skyteepisoder skjer og tematikken dominerer i media. Norge er heldigvis et lavkriminalitetssamfunn, og de aller, aller fleste – unge som gamle – begår ikke kriminalitet. Men selv om de er få, skal vi ta på alvor at gjengkriminalitet er alvorlig, og noe det må jobbes strategisk og langsiktig imot.

Det viktigste og mest effektive vi kan gjøre for å bekjempe kriminalitet, er å hindre at kriminalitet skjer i utgangspunktet. Fellesnevneren for mange av dem som begår kriminelle handlinger, og det gjelder også kriminelle ungdommer og såkalte gjengangere, er at de kommer fra familier med betydelige levekårsutfordringer, dårlig økonomi og ikke minst trangboddhet.

Å forebygge dette handler om å skape et samfunn som er trygt for alle, om trygge og gode lokalmiljøer og oppvekstvilkår, og om å sikre at kriminalitet ikke får prege eller ødelegge hverdagen til folk. Da må vi starte med forebyggende arbeid så tidlig som i barnehage og skole.

Derfor var det viktig for SV nettopp å skape et samfunn med mindre forskjeller og større muligheter for alle. Derfor var det viktig å få på plass gratis kjernetid i SFO for førsteklassinger, fjerne avkortingen av barnetrygden i sosialhjelpen, styrke barnevernet i Oslo og det statlige barneverntilbudet og forsterke og utvide områdesatsingene i de store byene. Alt dette får vi til fordi vi har en ny regjering i Norge, som er opptatt av å skape et samfunn der alle har muligheten til å lykkes.

Så er vi opptatt av å ha et politi som er til stede i hele byen, og som er en del av lokalsamfunnet og ikke bare kalles inn når kriminaliteten har skjedd – da er det for sent. For å få et politi som nettopp kjenner lokalmiljøet, må man være villig til å bruke penger på det. I samarbeid med regjeringen sikret vi 200 mill. kr til politiet, til bedre lokal tilstedeværelse, økt bemanning og styrket kriminalitetsbekjempelse.

Vi vil bekjempe kriminalitet ved å gi folk en utvei, en meningsfull fritid, jobber til ungdom, fritidsklubber der de kan være sosiale, mulighet til å delta i idrett og kultur – rett og slett muligheten til et meningsfullt liv.

I dag er det flere forslag på bordet som er verdt å diskutere, men jeg vil trekke fram ett, og det er forslaget om våpenamnesti, som nettopp handler om å gi folk en utvei før det er for sent. Det er et godt forslag. Det er et forslag som SV kommer til å stemme for, og med det støtter vi altså forslag nr. 1, fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre.

Statsråd Emilie Mehl [12:01:14]: Jeg deler engasjementet i representantforslaget for å løse de utfordringene vi har med vold og gjengkriminalitet, men det er ikke så mye nytt i tiltakene som legges fram. Flere av tiltakene er allerede vedtatt i Stortinget og ligger til behandling i Justis- og beredskapsdepartementet nå.

Forslaget om omvendt voldsalarm for gjengkriminelle og om tilstrekkelig hjemmel for å ilegge kriminelle oppholdsforbud over lengre tid i et bestemt geografisk område ble fremmet av Senterpartiet og Arbeiderpartiet i Innst. 204 S for 2018–2019, fra mars 2019. Senere ble det fremmet på nytt i Innst. 147 S for 2019–2020 og vedtatt av et samlet storting 18. desember 2020. Dette er noe av bakgrunnen for at Justisdepartementet sendte et forslag om utvidet bruk av elektronisk kontroll på høring, med frist 6. desember i fjor. Forslaget er nå til behandling i departementet.

Jeg er enig i at det er viktig at nye midler til politiet skal gå til mannskaper og forebygging for å skape dialog og tillit i lokalmiljøet. Dette er i tråd med anbefalingene i DFØs evaluering av politireformen fra april 2021. Der anbefales det at politiet bør bli mer synlig og tilstedeværende lokalt. Dette er også i samsvar med den regjeringsplattformen som Senterpartiet og Arbeiderpartiet styrer på.

Hvis vi skal ha noen nye penger å styrke det lokale nivået med, må de bevilges. Det gjorde ikke Høyre i tilstrekkelig grad. Derfor var et av de første tiltakene den nye regjeringen gjorde, å bevilge 200 mill. kr mer til politiet enn det den foregående regjeringen gjorde i sitt budsjett. Midlene skulle gå til flere politifolk, som også vil gi bedre forebygging.

Situasjonen i Oslo er hovedgrunnen bak representantforslaget, og det er verdt å merke seg at 40 mill. kr av tilleggsbevilgningen fra regjeringspartiene, som fikk støtte fra SV i Stortinget, går til nettopp Oslo. Oslo politidistrikt gjennomfører flere tiltak mot gjengkriminalitet, bl.a. en spesiell opplæring av politiet, forebygging gjennom tilstedeværelse av uniformert politi og målrettet etterforskning for å dempe konflikter og stanse voldsspiraler.

Forslaget om å innføre hurtigspor for fengsling av ungdoms- og gjengkriminelle har gode intensjoner, men er lite konkret. En av utfordringene med barne- og ungdomskriminelle er at vi ikke har nok fengselsplasser som er tilpasset denne gruppen. Regjeringen vil derfor utvide kapasiteten på barne- og ungdomsenhetene. Tilstrekkelig kapasitet ved ungdomsenhetene er en forutsetning for å gå videre med utredning av spørsmålet om det kan være hensiktsmessig med en hurtig behandling av straffesaker for lovbrytere under 18 år, som er noe vi vil vurdere.

Våpenamnesti har vi hatt med jevne mellomrom for å få bedre kontroll over uregistrerte våpen. Selv om det er noe usikkerhet rundt treffsikkerheten av tiltaket når det gjelder gjengkriminelle, er våpenamnesti fortsatt et godt tiltak og et egnet virkemiddel for å redusere antallet ulovlige skytevåpen i omløp på generelt grunnlag. Regjeringen har gått inn for at vi skal ha et våpenamnesti, og etter dialog med Politidirektoratet tar vi sikte på at det vil innføres i løpet av 2022.

Spørsmålet om bevæpning faller inn under mandatet til utvalget som regjeringen nå har oppnevnt for å vurdere politiets bruk av maktmidler. Det er allerede i dag adgang til å iverksette både såkalt områdebevæpning, som det foreslås, og punktbevæpning, og det er politiet selv som er nærmest til å vurdere behovet for bevæpning og anmode departementet om samtykke til dette, etter en konkret vurdering.

Avslutningsvis vil jeg understreke at bekjempelse av gjengkriminalitet må løses med virkemidler også utenfor politisporet. Flere av de gjengkriminelle er barn og unge. Regjeringens arbeid mot sosial ulikhet, dårlige levekår, barnefattigdom og utenforskap er derfor også veldig viktig for å forebygge og bekjempe denne kriminaliteten. Jeg viser f.eks. til at regjeringen har gjort tiltak for å sørge for lavere skatter og mer i lommeboka til dem som tjener minst. Det er viktig at vi utjevner sosiale forskjeller i dette arbeidet.