Erlend Svardal Bøe (H) [13:41:01]: De fleste eldre i Norge lever et godt liv. De er aktive, sosiale og bidrar inn i små og store lokalsamfunn. I årene framover blir det flere eldre. Det forteller at vi har god helse i landet vårt, men også at vi må bygge opp en god eldreomsorg med høy kvalitet og forberede helse- og omsorgstjenesten på at vi blir flere eldre.

Eldre i dag har bedre utdanning, mer ressurser og større forutsetninger for å leve et mer aktivt liv enn før. Det må vi i større grad vektlegge i eldrepolitikken, og derfor må vi skape et mer aldersvennlig samfunn, som i større grad anerkjenner eldre mennesker som verdifulle bidragsytere i samfunnet. Ingen skal oppleve å ikke få bidra.

Når vi som folkevalgte reiser rundt i landet vårt på besøk til kommuner, sykehjem og eldresenter, får vi gjerne høre om alt som er bra i eldrepolitikken. Men når vi reiser igjen, kommer oppslagene, klagene om alt som ikke er bra. Det er selvfølgelig ikke sånn alle steder. Noen steder er tilbudet bra, mens andre steder holder det ikke mål. Det kan være flere grunner til at det er sånn – at maten er dårlig, at det er for lite aktivitet og fellesskap, eller at kvaliteten på helsetilbudet ikke er god nok.

I 2018 la Høyre i regjering med helse- og omsorgsminister Bent Høie fram kvalitetsreformen Leve hele livet. Målet med reformen er at eldre kan mestre livet lenger og ha en trygg, aktiv og verdig alderdom, men også at pårørende ikke blir utslitt, og at ansatte får gjort en god jobb i et godt arbeidsmiljø. Leve hele livet skal ta tak i kvalitetsforskjellene som vi ser mellom kommunene, og ta tak i de mest grunnleggende tingene som gjerne svikter når vi snakker om eldreomsorg, som mat, aktivitet og fellesskap, kvalitet i helsetilbudet og sammenheng i tjenestene.

Leve hele livet skal handle om å lære av hverandre, om å ta det som ansatte, eldre, pårørende og frivillige ute i kommunene har sett fungere i praksis, løfte det opp og sette det i system, sånn at flere kommuner kan gjennomføre god eldrepolitikk med lokale tilpasninger. Man kan lære av Gjøvik kommune, som på sykehjemmene flyttet middagen til vanlige middagstider, man kan lære av Stavanger, som gjennomfører forebyggende hjemmebesøk, og man kan lære av Tromsø, som har skrivekurs for eldre sammen med skoleelever.

I høst var jeg på besøk hos en av kommunene som har klart å følge opp Leve hele livet-reformen på en god måte. I 2020 vant Kinn kommune på Vestlandet Leve hele livet-prisen for sitt arbeid med å skape en bedre eldreomsorg og et mer aldersvennlig samfunn. De har vedtatt en egen lokal Leve hele livet-plan, og de har ansatt en egen samfunnskoordinator som skal følge opp arbeidet. Det har de klart med midler fra tilskuddsordningen som er opprettet for å følge opp reformen, og de vil benytte seg av de regionale og nasjonale støtteapparatene som er etablert for å spre kunnskap om reformen og gi kommunene faglig støtte og veiledning i arbeidet.

Høyre i regjering satte også i gang en rekke strategier og planer for å støtte opp under reformen og kommunene, bl.a. Kompetanseløft 2025, Demensplan 2025, pårørendestrategi og nasjonal strategi for godt kosthold og ernæring hos eldre i sykehjem og eldre som mottar hjemmetjenester.

Da Arbeiderpartiet og Senterpartiet i høst la fram sin regjeringserklæring, ble jeg litt bekymret, for i regjeringserklæringen er ikke Leve hele livet-reformen nevnt med et eneste ord. Det er bekymringsverdig, for reformen er noe av det viktigste vi gjør for å gi flere eldre mennesker en mer aktiv, trygg og verdig alderdom. Det ble heller ikke noe bedre da regjeringen i sitt tilleggsforslag til statsbudsjettet for 2022 kuttet investeringstilskuddet til flere tilrettelagte boliger for eldre i distriktene. Man kan mildt sagt si at det var en dårlig start for regjeringen når det gjelder eldrepolitikk.

Leve hele livet har en klar tidsplan for hvordan den skal gjennomføres. Reformen er nå i fase 3, som handler om å gjennomføre og implementere løsninger og tiltak. Skal reformen lykkes, trenger vi en regjering som følger opp med kontinuerlig politikk, midler og støtteapparat.

Jeg fremmer denne interpellasjonen i dag for å få vite hva som er status for gjennomføring av Leve hele livet-reformen ute i kommunene, og for å få vite hvordan regjeringen har tenkt å følge opp Leve hele livet-reformen videre. Høyre mener at Leve hele livet-reformen er det viktigste vi gjør for å gi eldre mennesker en trygg, aktiv og verdig alderdom. Jeg ser fram til svarene fra statsråden og til interpellasjonsdebatten, som jeg håper flest mulig partier deltar i, for dette er et område som angår veldig mange av dem som bor i landet vårt.

Statsråd Ingvild Kjerkol [13:46:07]: Eldre skal være trygge på at fellesskapet stiller opp. I Hurdalsplattformen har vi derfor slått fast en rekke punkter for å gi eldre en trygg og god alderdom. Vi vet at mange kommuner jobber systematisk med oppfølgingen av Leve hele livet, men de har også etterspurt ressurser og flere virkemidler til å jobbe med kvalitetsheving. Kommunene trenger mer enn en sentralt formulert ambisjon om å lære av hverandre. De trenger flere verktøy som står seg over tid. Derfor har denne regjeringen styrket kommunenes frie inntekter med 2,5 mrd. kr mer enn Solberg-regjeringen. Vi vil fortsette å støtte kommunene i arbeidet med å styrke kvaliteten i eldreomsorgen, og samtidig vil vi vri innsatsen mot nye områder.

Vi vil gjennomføre en reform med aktivitetsgaranti for eldre, satsing på velferdsteknologi og god ernæring. Vi vil jobbe for en hjemmetjeneste som arbeider forebyggende, og som bidrar til å holde folk friske lenger, hjelpe eldre i aktivitet og gi trygghet. Vi har også satt ned en helsepersonellkommisjon, som skal gi en helhetlig og kunnskapsbasert vurdering av behovene for personell og kompetanse fram mot 2040. Nettopp personell og kompetanse – fagfolkene – er viktig for å nå våre eldrepolitiske mål. Regjeringen vil at eldre skal få bo i egen bolig lengst mulig – dersom de kan, og dersom de vil. Dette er i tråd med Leve hele livet, men samtidig har vår reform større ambisjoner og flere dimensjoner. Blant annet mener vi at hjemmetjenesten bør organiseres med faste team, og at det er et mål at brukerne skal ha én dør inn til kommunale tjenester. Dette er eksempler på mål som skal nås med gode planer og målrettet innsats.

Eldre trenger boliger som er tilrettelagt for livsfasen de er i, og tilpasset den enkeltes behov for å kunne bo hjemme så lenge det er ønskelig. Regjeringen legger opp til en boligpolitikk som er mer i takt med dagens virkelighetsbilde. Da må vi ha med oss flere departement, og vi har derfor tatt initiativ til et eget eldreboligprogram. Vi skal også sørge for investeringstilskudd til kommunene, sånn at de kan etablere tilstrekkelig med sykehjemsplasser, trygghetsboliger og heldøgns omsorgsplasser til innbyggerne sine.

I årets budsjett er det bevilget midler til et nasjonalt og regionalt støtteapparat for Leve hele livet. Det vesentlige med midlene er å sikre kommunene veiledning på veien mot å skape varige endringer i tjenesten. I tillegg er utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenesten styrket i 2022, og avtalen med KS om oppfølging av Leve hele livet ble videreført i konsultasjonsmøte med KS den 13. januar. Avtalen er viktig som en ramme for samarbeid om nye satsinger og tiltak. Vi skal bruke de strukturene og det kunnskapsgrunnlaget vi har, for å støtte kommunene på veien mot en tryggere og bedre alderdom. Det er sentralt for denne regjeringen ikke å bruke unødig tid på å bygge opp nye strukturer. Vi skal bruke tiden på å lage bedre dager for eldre, bl.a. gjennom en tillitsreform i offentlig sektor. Tillit er et førende prinsipp for hvordan vi samarbeider med kommunene om å få på plass en faktisk endring for dem som jobber i tjenesten, og for dem som trenger at fellesskapet stiller opp.

Det er ikke nok for oss å gjenta selvsagte målsettinger som er formulert i Leve hele livet. Regjeringen vil støtte og styrke kommunene og legge til rette for at de er rustet til å møte framtidens utfordringer. Det er på tide med en ny og bærekraftig politikk som tydelig viser at fellesskapet stiller opp, så innbyggerne kan være trygge på at de kan leve et langt og godt liv.

Erlend Svardal Bøe (H) [13:50:53]: Høyre i regjering har lagt til rette for at en kan styrke Leve hele livet. Det var vi som tok initiativ til reformen, og bl.a. er det også vi som har sørget for tilskuddsordningen på 46 mill. kr, nettopp for at kommunene skal kunne ansette samfunnskoordinatorer – slik de har gjort i Kinn kommune, der de har en samfunnskoordinator som bidrar med felles aktiviteter og informasjon til de eldre.

Så kan jeg godt gjenta mye av det vi har gjort i regjering, både at det er blitt 15 000 flere årsverk i helse- og omsorgstjenestene, at vi har fått 20 000 flere heldøgns omsorgsplasser – noe som er dobbelt så mange som forrige gang Arbeiderpartiet og Senterpartiet satt i regjering – at 146 000 flere ansatte har fått mer kompetansepåfyll, at vi har sørget for en trygghetsstandard i sykehjemmene, og ikke minst at vi fikk på plass et investeringstilskudd for flere tilrettelagte boliger for eldre i distriktene. Da synes jeg det er litt merkelig når statsråden står på talerstolen og sier at vi ikke skal bygge opp nye strukturer, mens det er akkurat det en gjør når en velger å fjerne investeringstilskuddet, og så skal en begynne på et nytt program for det vi allerede har satt i gang i regjering.

Jeg tror også det er viktig å si at dette ikke bare handler om eldreomsorgen. Det handler faktisk også om å skape et mer aldersvennlig samfunn, der eldre blir sett på som verdifulle bidragsytere i samfunnet. Et veldig godt eksempel på det er Ole Didrik Lærum på 81 år. Han var i mange år kreftforsker ved Haukeland universitetssykehus. Da han ble 70 år, fikk han beskjed om at nå kunne han ikke være i arbeidslivet lenger, for vi hadde bare satt en grense. Men han fikk et professorat ved universitetet i København som gjorde at han fortsatt kunne bidra i arbeidslivet og dele av sine erfaringer og sin kunnskap. Derfor er et aldersvennlig samfunn også en utrolig viktig del av denne reformen.

Jeg synes det er litt merkelig at regjeringen bl.a. trakk forslaget som Høyre la fram i regjering, om å øke aldersgrensen fra 70 til 72 år – nettopp for at de som vil og kan bidra i arbeidslivet, skal få muligheten til det. Men det har denne regjeringen satt en stopper for.

Så eldreomsorgen, og hvordan vi bygger opp en god eldreomsorg der folk får aktivitet, trygghet og verdighet, er utrolig viktig. Det er også viktig at vi legger til rette for et mer aldersvennlig samfunn der flere får bidra.

Vi har også flere utfordringer som statsråden ikke var inne på. Ensomhet blant eldre er et økende problem. Vi ser at halvparten av dem som er i sykehjem, står i fare for å bli underernært. Vi ser at vi trenger et løft for helsefrivilligheten, og vi ser at vi trenger å satse mer på kompetanse. Så jeg skulle så gjerne ønske å høre litt mer fra statsråden om hvordan en skal bygge videre på Leve hele livet-reformen, som allerede er lagt fram og allerede er i gang, og ikke bygge nye strukturer, noe statsråden selv anbefaler å ikke gjøre.

Statsråd Ingvild Kjerkol [13:54:09]: Jeg hører representanten Svardal Bøe i begge sine innlegg presisere at Høyre la fram eldrereformen Leve hele livet, men jeg var til stede da den ble lagt fram, og den ble faktisk lagt fram av eldreministeren fra Fremskrittspartiet, Åse Michaelsen. Noe av det den gang eldreminister Åse Michaelsen sa i sin presentasjon av reformen, var at det ikke kom noen nye bevilgninger eller paragrafer. Det førte også til at KS fulgte opp og beskrev reformen Leve hele livet som et maksimalisert dokument med minimalt med politikk. Og det understreker kanskje litt av utfordringen. Det å samles om gode målsettinger og dele erfaringer er noe som kommunene driver på med hele tiden, og nå har det blitt systematisert gjennom Leve hele livet.

Interpellanten ba om status på det arbeidet, og det forsøkte jeg å gi. Jeg hører at han utfordret på en rekke annet i sitt andre innlegg, men vi har altså videreført avtalen med KS. Vi viderefører også de virkemidlene som ligger i reformen for at gjensidig erfaringsutveksling skal kunne finne sted, og vi følger opp evalueringen som kommer, men vi vil se dette samlet. Det har vært en foreløpig midtveis rapport i følgeevalueringen av reformen. Den kommer fra OsloMet i februar, og vi vil vurdere resultatene fra 1. november-rapporteringen, som er den første, samlet.

Så har vi en rekke andre punkter i Hurdalsplattformen, og det ville vært underlig om en regjering hadde størst fokus på en reform den forrige regjeringen satte ut i livet, og som vi også synes har begrenset kraft. For oss er det viktig å komme i gang med investeringene i kommunene. Regjeringen Solberg gikk ut av regjeringskontorene med et historisk lavt antall nye sykehjemsplasser, 500 plasser, og det var ikke noe vi greide å få opp i tilleggsproposisjonen. Nå har kommunene riktignok hatt to år hvor de i stor grad har konsentrert seg om å håndtere en pågående pandemi, men vår ambisjon er at vi skal få opp takten på å bygge både egnede boliger for eldre hvor de kan bo og klare seg selv, og også flere sykehjemsplasser.

Even A. Røed (A) [13:57:22]: Det er interessant å høre representanten Svardal Bøe beskrive situasjonen. Det gjør han på en meget god måte, men det som er et ubestridelig faktum her, er at de største utfordringene i kommunene ikke nødvendigvis er å samarbeide med hverandre. Det er man særdeles gode på, selv om man også der selvfølgelig kan bli enda bedre. Sånn er det jo alltid. Dette sier jeg som en tidligere kommunepolitiker: Det er de økonomiske rammene som i aller størst grad er utfordringen. I løpet av de to–tre årene jeg satt i Kongsberg kommunestyre, brukte jeg mest tid på å finne ut av hvordan vi skulle klare å få nok penger til det vi allerede gjorde. Det var den største utfordringen.

Det leverer regjeringen på. Man leverer økte rammer til kommunene, økte rammer som kommer til å bidra til enda bedre eldreomsorg i kommunene, og det er et enda bedre og mer kraftfullt tiltak enn Leve hele livet. Så fortsetter vi selvfølgelig med Leve hele livet-reformen. Ideene og tankene der er gode, men når det legges fram her på en sånn måte at det sås tvil om hvorvidt det er en ambisjon for den sittende regjering å satse på eldreomsorg og tilpasse tjenestene våre på en sånn måte at folk lever et bedre liv også når de er eldre, er det en helt feil beskrivelse av virkeligheten.

Denne regjeringen satser stort – ved å styrke kommuneøkonomien, ved å sette i gang en tillitsreform, en tillitsreform som kommer til å sørge for at de ansatte har mer å si, at det er mer tillit mellom de ulike delene av helsevesenet vårt, og ved at vi bruker mer tid på kvalitetskriterier istedenfor å bruke stoppeklokke, som jo er en beskrivelse fra veldig mange av dem som jobber i helsetjenestene våre. Det vil gjøre kvaliteten bedre. Det vil gjøre at flere får den oppmerksomheten og den livskvaliteten man etterspør.

Så redegjør helseministeren veldig godt for veldig mange av de tiltakene vi skal gjennomføre. Mange av dem er kraftfulle tiltak som gjør reelle forskjeller, f.eks. at man sikrer mer penger til å bygge ut helsetjenestene våre, f.eks. gjennom sykehjem. Også min tidligere hjemkommune, Rollag, sliter som bare det for å klare å få på plass et nytt helsehus. Det gamle sykehjemmet er veldig gammelt, det er utslitt, men økonomien tillater altså ikke å bygge nytt. Det er en utfordring. Den utfordringen stammer fra kommuneøkonomien, en kommuneøkonomi som ikke har blitt bedre de siste åtte årene, men verre, og som etter at Støre-regjeringen gikk på, har blitt vesentlig bedre.

Leve hele livet er bra, og det er veldig fint at det er stort engasjement i denne sal for at vi skal følge opp eldrepolitikken. Det er vi veldig glad for, og vi er også veldig glad for at man er opptatt av at regjeringen leverer. Men det skal også sies at vi trenger mer enn Leve hele livet-reformen for å komme i mål, og det er jeg helt trygg på at regjeringen leverer på. Jeg gleder meg til de neste fire årene, for de neste fire årene kommer til å bidra til at de eldre i Norge lever et enda bedre liv enn de har gjort fram til nå.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:01:09]: Takk til interpellant Erlend Svardal Bøe for å ha tatt opp dette spørsmålet. Det er viktig å få en status på gjennomføringen av denne reformen, og det er viktig for Stortinget å få vite hvordan den nye regjeringen vil følge opp dette videre.

Hvis jeg skal være helt ærlig, er jeg noen ganger litt usikker på om de som mottar hjemmetjenester, eller som bor på et sykehjem og trenger hjelp 24 timer i døgnet, er så opptatt av skillet mellom to regjeringer som det vi i salen innimellom er. Jeg tror de er opptatt av å ha gode hverdager. Jeg tror de er opptatt av at de møtes av en helsetjeneste som ser dem, som lar dem leve livet sitt mest mulig normalt og mest mulig slik de kunne gjøre før de fikk et helsetap som gjorde at de måtte ha hjelp. Derfor skulle jeg innimellom ønske at når vi snakker om denne typen kvalitet i eldreomsorgen, ikke alltid går ned i skyttergravene og skal fortelle hverandre hvor flinke vi har vært, for vi har ikke vært så flinke over veldig mange år. Vi har faglige retningslinjer og påbud om å følge opp når det gjelder mat. Vi har det samme når det gjelder fysisk aktivitet, og vi har det samme når det gjelder medisiner. Men én ting er helt sikkert: Er det noe vi har sett over mange år, er det at det gjøres feil på dette hver eneste dag ute i norske kommuner. Det har veldig stor betydning for pasientene og de eldre – for dem som ikke får den hjelpen de skal.

Kvalitetsreformen Leve hele livet satte nettopp det å følge opp disse tingene, som kan virke enkle, i system. Det kan virke enkelt at man er glad for at middagsmåltidet er flyttet på et sykehjem, men det har altså stor betydning for den eldres helse at ernæring blir en viktig del av helsebehandlingen. Hvis man ikke spiser godt nok, mister man enda flere funksjoner når man er syk. Det kan medføre enda mer sykdom, det kan medføre fall, og det kan være starten på en veldig, veldig vanskelig spiral for mange.

Leve hele livet er en slags verktøykasse, og jeg er så inderlig glad for at det er mange kommuner som har tatt i bruk den, for det er ikke alltid sånn som den tidligere taleren fra Arbeiderpartiet, Even Røed, sa, at kommunene er kjempeflinke til å herme etter hverandre. Jeg synes veldig mange ganger det er en god del tette skott, og jeg synes veldig mange ganger at jeg reiser til kommuner som har løst oppgaver på helt fantastiske måter, uavhengig av hvilke partier som styrer dem, og så er det en nabokommune som ikke gjør det i det hele tatt. Det må være mulig å heie videre på denne reformen, som først og fremst handler om å gjøre de riktige tingene.

Jeg mener at statsråden har helt rett i at det er viktig å sikre gode overføringer til kommunene for å få en god eldreomsorg, og at det er viktig å sikre nok penger til å bygge opp personellressurser i kommunene. Men penger er ikke alt. Jeg besøkte Nygård sykehjem i Sandefjord, som vant en konkurranse som heter Gylne Måltidsøyeblikk. Det kjøkkensjefen på det institusjonskjøkkenet sa, var at det ble mye billigere da de begynte å lage mat fra bunnen av, og at det var mye dyrere å kjøpe halvfabrikata og dårlige løsninger til pasientene. Men de tok tak og bestemte seg for at der skulle deres pasienter få en ernæring som gjorde at de levde gode hverdager på sykehjemmet. De innførte til og med à la carte i restauranten. Det synes jeg flere burde strekke seg etter, men det var ikke noe dyrere, det var billigere å lage mat fra bunnen av.

Sammenhengen i Leve hele livet er utrolig viktig. Spiser man godt, orker man mer, og man trenger færre medisiner. Får man feil medisiner, påvirker det hverdagen. Det vet alle vi som har vært pårørende eller pasienter og som har opplevd at man medisineres feil. Å bruke nye hjelpemidler kan gi en tilbake styringen over egne aktiviteter. Er man i aktivitet, gjør det deg friskere, både fysisk og mentalt, og det gir deg appetitten tilbake. Og det var der jeg startet: Mat er viktig, og jeg håper denne regjeringen følger opp Leve hele livet, for det fortjener de der ute.

Hans Inge Myrvold (Sp) [14:06:30]: Eg òg vil innleiingsvis takka interpellanten for at me får lov å debattera og diskutera eldreomsorg, og ikkje minst vil eg lovprisa det arbeidet som faktisk vert gjort innanfor eldreomsorga på generelt grunnlag i kommunane våre.

Kommunane arbeider systematisk og har gjort det over lang tid, gjennom bl.a. arbeid med gode kommunedelplanar og temaplanar. Gjennom dette arbeidet får ein fram tydelege strategiar og satsingsområde ut frå lokale behov og forventa utvikling lokalt. Det er akkurat dette arbeidet som gjer dei lokale folkevalde i stand til å vurdera både rammer og investeringstiltak.

Det som har vore omtalt her før, samarbeidet mellom kommunar og regionar, og ikkje minst samarbeidet med KS, har over tid gjeve oss ei robust eldreomsorg i dette landet. Den sistnemnde parten, KS, peikar no i ein ny rapport som er utarbeidd av Nordlandsforskning, på at ei av årsakene til den utviklinga me har sett, er at den reelle veksten i kostnader for kommunane innanfor eldreomsorg har vore på 3,4 pst. sidan 2015. Til samanlikning var realveksten i inntektene til kommunane i den same perioden på 1,4 pst. per år.

Eldreomsorga og den helsehjelpa som ligg til kommunane, er omfangsrik og stor. For mange kommunar går nær 70 pst. og gjerne opp til 80 pst. av inntektsrammene til denne tenesteytinga i dag. Leve heile livet-reforma har utvida verktøykassa på enkelte område. Samstundes har ein sett at mange kommunar har vorte ekskluderte på grunn av at ein ikkje har levert på alle parameter av reforma. Dette er ikkje ei heldig utvikling. Mange kommunar melder om betydeleg auka ressursbruk innan planlegging og byråkrati utan at dette faktisk kjem dei eldre og innbyggjarane til gode i form av naudsynt helsehjelp.

Når storting og regjering engasjerer seg i kommunale lovpålagde oppgåver, må ein skapa reformer som ikkje ekskluderer, men inkluderer. Difor må – og vil – den nye regjeringa syta for at reformarbeid som t.d. Leve heile livet ikkje er meint for eit fåtal, men for breidda av alle kommunar. Med eit slikt arbeid må det òg fylgja naudsynte økonomiske ressursar. Difor fylgjer regjeringspartia no opp med nettopp å styrkja kommuneøkonomien inn i dette året. Nær 5 mrd. kr i auka frie inntekter set kommunane i stand til å møta dei lovpålagde oppgåvene sine på ein god måte.

Det lokale sjølvstyret med lokal tilnærming og tilpassa økonomiske rammer må alltid vera det avgjerande i det å skapa den beste eldreomsorga.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [14:10:16]: Det er riktig som det er sagt, at et av den forrige regjeringens store prosjekter var reformen Leve hele livet – uansett hvem som foreslo den reformen, eller hvem som satt i regjering akkurat da. Jeg synes dette er viktig av mange årsaker, men særlig fordi vi løfter de eldre, og fordi vi sier at det vi alle ønsker oss, er å få lov til å leve hele livet.

Situasjonen er den at antallet over 70 år vil doble seg innen 40 år, fra 670 000 til 1,4 millioner. Antallet over 80 år vil tredoble seg i den samme perioden, og antallet over 90 år vil etter prognosene femdoble seg – fordi vi lever lenger, og vi er friskere. Men det vil bli flere som er syke fordi vi lever lenger, og det gjør at vi har en felles utfordring.

Jeg har vært litt usikker på hva som har vært regjeringens prosjekt for de eldre, for jeg har ikke hørt så veldig mye om denne gruppen før nå. Når interpellanten løfter det og vi får svar fra statsråden, synes jeg det er bra at vi får et svar på hvordan den nye regjeringen tenker om dette. Vi har den samme utfordringen.

Så har vi hatt to år med pandemi, og vi har pandemi fortsatt. Det er mange som har kjent på ensomhet, og kanskje aller mest har det vart lenge for de eldre. Den ensomheten kan vi ikke løse med velferdsteknologi, selv om velferdsteknologi er bra. Vi kan heller ikke erstatte den med noe annet enn folk. Ensomhet kan erstattes med folk og gode menneskemøter. Jeg har ikke hørt noen nevne ensomhet og eldre. Vi snakker om kommuneøkonomi. Ja, det er kjempeviktig. Vi snakker om prosedyrer – kjempeviktig. Vi snakker om aktivitet. Der kan vi møte folk. Vi snakker om teknologi. Der kan vi møte folk, men ikke nok. De som har vært mest isolert, er kanskje ennå bekymret for om smitten vil nå dem, eller om de igjen skal få lov til å oppleve noen av de sosiale fellesskapene i livet sitt, noen av de aktivitetene de var en del av før isolasjonen.

Fellesskap er utrolig viktig, og måltid er ekstremt viktig. Måltid er jo ikke bare mat. Måltid er å bringe fram en kultur. Det er å bruke sansene på lukt, smak og på å kjenne. Det handler også om fellesskap. Det handler om kulturen og tilhørigheten, og det er faktisk medisin for dem som får lov å sette seg rundt et godt måltid.

Derfor ønsker jeg så inderlig at vi fortsetter enkle prosjekter. Frivilligheten har bidratt med spisevenner og med matgledekorps. Det gjør at vi knytter sammen departementer, knytter sammen primærprodusentene som lager mat, de som står for frivillighet ute, som skaper det gode øyeblikket, sånn at folk kjenner at selv om jeg har blitt 70 år eller 80 år, hører jeg til en plass, jeg betyr noe, jeg er savnet hvis jeg ikke kommer, og hvis kona mi eller mannen min dør, kan jeg få kunnskap som gjør at jeg kan lage mat selv eller være en plass der jeg blir ivaretatt.

Om noen få år er vi altså et dobbelt antall 70-åringer, vi har et trippelt antall 80-åringer og fem ganger så mange 90-åringer. Det betyr at vi må finne de gode løsningene sammen. Vi må ikke gå i skyttergravene. Vi må lage en eldrepolitikk, en sykehjemspolitikk, en bopolitikk og en samfunnspolitikk som hegner om de frivillige og de ideelle, som tar fram fellesskapene, og som beskriver noe av det som fellesskapet betyr, med frivilligheten, nemlig å lage gode menneskemøter sånn at folk opplever å høre til, selv om de er blitt eldre.

Margret Hagerup (H) [14:15:21]: Alle var eldre før. Desto eldre jeg blir, jo mer reflekterer jeg over nettopp dette. Mentalt anser en gjerne seg selv som vesentlig yngre enn det en faktisk er. Jeg feirer fremdeles 30-årsdagen min, på ellevte året, selv om jeg egentlig ikke føler meg stort eldre enn 25.

Halvdan Sivertsen synger: «Vi vil leve lenge vi. Men gammel vil vi aldri bli.» Jeg funderer stadig på pensjonsalder og aldersgrenser i arbeidslivet. Hva vil framtiden bringe? God alderdom knyttes ikke lenger til fred, ro og tilbaketrekking. Nå snakker vi om aktiv aldring, sosial aktivitet og større kontroll over eget liv. Da må vi også snakke om arbeidslivet.

Selv om sysselsettingen blant seniorer har økt betydelig siden 2001, er det fremdeles et stort potensial for økt yrkesaktivitet blant seniorer. Som politiker har jeg blitt engasjert i seniorsaken så vel som i kvinnesaken, for begge deler handler om inkludering, og de henger på en måte litt sammen. Kvinner har i mange år kjempet for sin rett til å være i arbeidslivet. Nå kjemper fremdeles mange av dem som gikk foran oss i kvinnekampen, nettopp for å kunne fortsette i arbeids- og samfunnslivet på tross av alder. De kjemper sammen med menn som pusher 50, og de kjemper en viktig kamp. Hindringene handler først og fremst om våre holdninger og vår hang til å ville sette folk i båser, og ikke minst at vi diskriminerer på bakgrunn av alder.

Når jeg runder 50 år i 2030, vil det mangle arbeidskraft i flere næringer, særlig innen helse og omsorg. Det krever at flere fortsetter å stå lenger i arbeid. Senter for seniorpolitikk har vist at tolv måneders forlenget yrkesaktivitet etter fylte 50 år anslås å ha en samfunnsøkonomisk gevinst på 35–40 mrd. kr. Vi kan ikke stenge kvinner og seniorer utenfor arbeidslivet, for det er en sløsing med ressurser vi ikke har råd til. Mangelen på helsefagarbeidere og sykepleiere kan løses ved at kvinner jobber mer heltid, og at vi øker avgangsalderen med noen år.

Alder er ikke en egenskap i seg selv, og det kan være store variasjoner innenfor aldersgrupper. Hjerneforskning har vist at en hjerne på 30 år kan være like funksjonell som en hjerne på 70 år. Tidligere visste vi ikke dette, men vi antok noe annet. Alder er rett og slett ingen god indikator på funksjon, og en 30-åring kan være like kompetent eller inkompetent som en 70-åring. Det bør være et lederansvar å sørge for at de som ikke gjør jobben sin, enten får hjelp til å gjøre det eller komme seg videre. En burde ikke trenge aldersgrenser for å lede.

Vi må slutte å snakke om at kompetanse er knyttet til alder. Altfor mange ser i dag på 67 år som sluttpunktet i arbeidslivet – flere dessverre også enda tidligere. Som samfunn har vi ikke råd til dette, og alder kan ikke lenger oppfattes som fasen før livsavslutning, for aldring er jo en del av selve livet. Vi skal leve hele livet, da må vi også få delta.

Pensjonssystemet og velferdssystemet vårt er ikke laget sånn at de mellom 30 og 60 år skal forsørge resten. Det er heller ikke bra for den enkelte som skyves ut av arbeidslivet. Skal vi sørge for at de som er syke og ikke kan delta i arbeidslivet, skal få en verdig alderdom, er vi avhengige av at de mellom 60 og 80 år bidrar mer. Vi må skape et aldersvennlig samfunn der alle kan bidra med sine ressurser gjennom hele livet. Det nye pensjonsregelverket har vært viktig for å styrke arbeidslinjen og motivere den enkelte til å stå lenger i jobb. Et lenger arbeidsliv for den enkelte skjer med tilgang til god kompetanseutvikling og et godt arbeidsmiljø.

Staten har tatt flere initiativ til ulike utdanningsløp, hvor virksomhetene bidrar med ressurser, mens den enkelte investerer tid og innsats. Lånekassen er modernisert sånn at også godt voksne kan benytte seg av fordelene og oppdatere kunnskapene sine gjennom et langt yrkesliv. Tiden hvor vi utdannet oss for å gå over i yrkeslivet, er forbi, og framtiden vil i større grad handle om å lære gjennom hele livet. På den måten vil en kunne beholde arbeidskraft og videreutvikle denne i tråd med samfunnets behov.

Vi må fremme et samfunn der alle kan delta, uavhengig av alder, et samfunn hvor kompetanse teller mer enn levde år, hvor folk har mulighet til å bidra, oppdatere seg og leve hele livet. Aldersgrenser har dessverre en normgivende kraft og påvirker den alminnelige oppfatningen vår om hva som er passende avgangsalder. Det er på tide å surfe på eldrebølgen, for det er den som skal bringe oss inn i framtidens velferdssamfunn, men da kan ikke alder lenger være en hindring.

Bjørnar Laabak (FrP) [14:20:12]: Det blir nevnt at noen har vært lokalpolitikere, og veldig mye av eldreomsorgen skjer faktisk der ute i kommunene, hver eneste dag. Per i dag er det over 600 i eget hjem som venter på sykehjemsplass, det er over 800 som er på korttidsopphold og venter på langtidsplass, og det er over 300 som venter på korttidsopphold. Så har vi ubehandlede søknader i kommunene i tillegg, der noen har søkt sannsynligvis fordi behovet for sykehjemsplass er til stede.

Det er viktig at man har et mål om at eldre skal få bo hjemme så lenge det er mulig. Men det må ikke være slik at man bor hjemme bare fordi det ikke er økonomi i kommunen til å komme på et høyere omsorgsnivå.

Vi har gode hjemmetjenester, stort sett, i alle kommunene rundt i Norge. Det er en utfordring – det ble også nevnt her – å danne team slik at de eldre kjenner igjen dem som kommer, og at man slipper å gjenta historien sin om hva som er viktig i hverdagen. Når det gjelder mat og ernæring, er det mange kommuner som leverer mat hjem til eldre, og det er også noen kommuner som har brukerombud, eldreombud, litt ulike navn, som skriver brev hjem til alle og forteller hvilke muligheter som finnes i kommunen når man har kommet opp i en viss alder, og hvilke tjenester man kan bestille, bl.a. mat fra ulike kjøkken – for ernæring er veldig viktig.

Det som kanskje er en stor utfordring i kommunene, er at det er veldig mange eldre som er alene. Når man er alene, kan det hende man kan ha det godt og trygt, men mange som er alene, har heller ikke pårørende og nettverk rundt seg. Da begynner utfordringen å bli litt større. Nå snakker jeg om dem som er oppe i en viss alder, og ikke hele livet, men dette handler jo om hvordan vi sammen skal bygge en eldreomsorg i framtiden som er trygg og god for alle som blir eldre, slik at man ikke gruer seg til å bli eldre, og at heller ikke de som ender opp alene, gruer seg altfor mye.

Vi må gjøre noe med ventelistene til omsorgsboliger, tilrettelagte boliger og sykehjemsplasser for den eldre delen av befolkningen. Det kan ikke være slik at det er lange, lange ventelister bl.a. på omsorgsboliger og man heller ikke har sykehjemsplasser. Det er realiteten der ute. Realiteten er også at man bygger nye sykehjem, og så legger man ned de gamle, som ikke lenger er moderne. Det betyr at man ikke får netto tilføring av sykehjemsplasser, og man får egentlig ikke møtt den tiden som vi har startet på hvor det blir flere og flere eldre som trenger hjelp.

Man kan se på sykehjemmene, når man først har kommet inn og fått en langtidsplass. Da sier man at ernæring er veldig viktig – det er veldig viktig at de eldre får i seg mat og ernæring. Men jeg tror nok også man må gå inn i hvordan vi gjennomfører måltidene på sykehjemmene, for veldig mange er såpass syke at de er sengeliggende og får mat på nattbordet, og hvis man er sliten og kanskje har begynt å se dårlig osv., kan det hende at matlysten øker hvis man får litt hjelp rundt måltidet. Bare samtale og hjelp til å spise vil kanskje bedre problemene rundt ernæring for veldig mange. Noen kommuner gjennomfører reduksjon av matsvinn i sykehjemmene sine. Jeg tenker at det er fint, men kanskje man skal fokusere mer på at de eldre faktisk får i seg den maten de får servert, slik at svinnet blir mindre gjennom det.

En stor utfordring, helt uavhengig av parti, er hvordan vi i årene som kommer skal få eldreomsorgen til, som noen sier, å skinne. Da må det kanskje tas noen større grep enn de som har vært tatt så langt, enten de heter Leve hele livet eller vi har andre tilnærminger til det. Dette er viktig for den sittende regjeringen, det har vært viktig for den forrige regjeringen, og det kommer til å være viktig for neste regjering.

Truls Vasvik (A) [14:25:27]: Jeg synes forhenværende taler avsluttet bra.

Det jeg har lyst til å si, er at intensjonen og ønsket til alle er at alle skal leve så lenge som mulig, best mulig. Jeg tror vi skal konkludere med det.

Så heter det seg at navnet skjemmer ingen. Men det virker som at navnet for enkelte er noe viktigere enn for andre. Jeg har lest begrunnelsen for hvorfor Kinn kommune fikk Leve hele livet-prisen i 2020. Det er en bra begrunnelse. Jeg er litt overrasket over at representanten Svardal Bøe framhever det ene punktet, at de har fått med en samfunnskoordinator. Det forteller meg at det kanskje er litt lite handlingsorientert, litt mer byråkratisk, når vi er så opptatt av reformenes navn.

Kommunene trenger selvråderett, som også representanten Myrvold sa, og de trenger penger. De trenger ikke bare pålegg, og de trenger ikke bare gode tanker.

Så er det et punkt statsråden ikke nevnte, som står i Hurdalsplattformen, som jeg har lyst å dvele ved et halvt minutt. Det er det som heter at vi skal ha én dør inn til kommunale tjenester. De siste 14 dagene har jeg flyttet for bestemoren min. Hun brakk bekkenet i en alder av 97 år og kom inn i omsorgsbolig. Hun blir tatt godt vare på, men det at hun skulle få med seg alle ting, krevde at jeg måtte ta en telefon til tjenestekontoret, jeg måtte ta en telefon til trygghetsalarmsentralen, jeg måtte prate med hjelpemiddelsentralen og hjemmesykepleien, og så måtte jeg hjelpe moren min å melde flytting.

Det er ganske krevende å bli gammel, og det må også vi som samfunn gjøre noe med. Det tror jeg vi skal klare med alle det gode som blir sagt her, hvis vi ikke henger oss for mye opp i ordbruken. Det er kommuneøkonomi som skal på plass.

Nygård sykehjem i Sandefjord ble nevnt. De har en veldig flink kjøkkensjef og veldig gode elementer. Det som er viktig, er at kommunene må settes i stand til å ha et kjøkken. Kommunene må settes i stand til å ha et kjøkken og en oppbygging av sin eldreomsorg som faktisk er tilpasset kommunen. Sandefjord er den største kommunen i Vestfold og en av de største i landet og er veldig sentralisert når det gjelder sykehjemsplasser. Det er helt greit for Sandefjord, for det ønsker Sandefjord. I Larvik, som er en betydelig større, langstrakt kommune, i den grad kommunene i Vestfold er langstrakte, har man valgt desentraliserte sykehjem. Det er på grunn av at de som er på sykehjem, da kan være nærmere sine pårørende. Det er helt vesentlig at kommunene selv må få lov til å bestemme det.

Ellers har statsråden redegjort godt for hva regjeringen vil gjøre. Vi skal styrke kommuneøkonomien, vi skal øke grunnbemanningen, og vi skal ha en eldrepolitikk styrt etter overordnede kvalitetsmål istedenfor stoppeklokke. Blant annet skal vi få til en organisering ute i kommunene, via økte midler og selvråderett, som gir faste team rundt den enkelte pasient. Det er det som sikrer et langt og godt løp og liv for den eldre.

Erlend Svardal Bøe (H) [14:28:55]: Først vil jeg takke for debatten. Det er et viktig tema. Vi blir flere eldre i landet vårt, vi har allerede passert én million pensjonister, og dette er en utfordring som vi er nødt til å løse. Jeg skulle gjerne sett at det var flere partier og flere representanter som deltok i denne debatten, som angår veldig mange mennesker i landet vårt.

Når vi snakker om eldre, er det mennesker som kan og vil bidra i samfunnet, enten ved å bidra gjennom arbeidslivet og ved å kunne stå lenger i arbeid, eller ved å kunne delta i meningsfulle aktiviteter som frivillig arbeid. Derfor må vi skape et mer aldersvennlig samfunn, nettopp for å sørge for at eldre også blir sett på som verdifulle bidragsytere til samfunnet.

Så sies det i debatten at mye av det som skjer innenfor eldreomsorgen, skjer i kommunene, og det er helt riktig. Det er derfor Leve hele livet-reformen er så viktig, fordi en bygger noen nasjonale rammer, f.eks. med støtteapparat og med at en har tilskuddsordninger som kan brukes på dette, fordi det er nettopp kommunene som har veldig mye av ansvaret. Men det som er så viktig med denne reformen, er at den tar det som fungerer i kommunene, setter det inn i et system og bidrar til at kommunene kan lære av hverandre.

Så er det ingen tvil om at økonomi er en faktor som spiller inn, og jeg kunne gjerne gått i en debatt med representanten Røed om kommuneøkonomi. Men de 2,5 mrd. kr som er bevilget, er ikke øremerket til eldreomsorg. Dette kan jo kommunene bruke på det de ønsker. Da vi styrte, sørget vi for at flere kommuner kom ut av ROBEK, og vi sørget også for å styrke kommuneøkonomien, som har gitt kommunene mer handlingsrom.

Når jeg hører regjeringspartiene snakke om Leve hele livet-reformen, virker det som om det handler om å skrote litt av reformen og å velge å skrote noen av ideene rundt den fordi det ikke er deres egne ideer. Det synes jeg er litt synd, for det viktigste her må jo være utgangspunktet for pasientene og hvordan vi bidrar til en god eldrepolitikk og en god eldreomsorg ute i kommunene.

Høyre kommer fortsatt til å sette fokus på dette området. Vi ønsker å føre en politikk som bidrar til en aktiv, trygg og verdig alderdom, og der vi faktisk bidrar til å skape et mer aldersvennlig samfunn og gir folk muligheten til f.eks. å stå lenger i arbeidslivet. Derfor var det så synd at det forslaget som vi fremmet om å øke aldersgrensen fra 70 til 72 år – som ville ha gjort at de som kan og vil bidra, kunne ha stått lenger i arbeid – ble trukket av regjeringen.

Så Leve hele livet er viktig, og vi kommer til å følge opp reformen videre. Det handler ikke bare om samfunnskoordinatorer eller tilskuddsordninger, men det er faktisk en utrolig viktig del for at kommunene skal kunne gjennomføre aktivitet og fellesskap som til syvende og sist bidrar til en bedre eldreomsorg og et mer aldersvennlig samfunn.

Statsråd Ingvild Kjerkol [14:32:09]: Jeg vil også takke for en god debatt og takke interpellanten, som ga meg anledning til å snakke mer om oppfølgingen av Leve hele livet-reformen, men også om Hurdalsplattformens satsinger på eldre og måten vi har tenkt å gjennomføre det på i Støre-regjeringen.

Alderdom er rikdom og sykdom. Det var ordene til kong Harald da han besøkte den gang ordfører Ingrid Aune i Malvik kommune. I Malvik har de bygd sykehjem og kulturhus – sammenhengende. Det går en bro i andre etasje, hvor en kan trilles i en seng, eller komme seg med rullestol eller rullator over til kulturtilbudet. Der har de aktivitetstilbud to ganger i uken, som fysisk aktivitet, trim, trening eller teater, to steder i kommunen – det er en desentral kommune – for alle over 60 år. De har også tilbud om lokaliseringsteknologi, eller GPS, som den forrige rød-grønne regjeringen sørget for var et lovlig virkemiddel å kunne ta i bruk for å beskytte eldre med demens. De har tilbud til alle innbyggere over 60 år om den type teknologi på håndleddet, uavhengig av diagnose.

Den 17. november delte Helse og omsorgsdepartementet ut Leve hele livet-prisen på Leve hele livet-konferansen. Den gikk i år ikke til Kinn, det var i fjor – nei, nå sa jeg i år og i fjor, og så har vi kommet til et nytt år. Men for 2021 ble den delt ut til Oslo kommune, og begrunnelsen til juryen var at Oslo jobber veldig systematisk og godt med å opprette flere sosiale møteplasser. Oslo har for øvrig også tilbud om spisevenn i et samarbeid med frivilligheten for eldre hjemmeboende, som da kan spise den maten de får brakt fra kommunen, sammen med noen. Og her vet vi, bl.a. ut fra undersøkelser som er gjort, at det å spise sammen med noen fører til at du skraper sausen av tallerkenen, mens det å få utsendt mat som du skal tilberede selv og spise alene, ofte fører til et varelager hos den eldre som øker uke for uke.

Vi har tenkt å styrke eldreomsorgen i vår regjeringstid, og jeg vil nesten si at det er stråmannsargumentasjon å trekke inn ord som «å skrote». Det er det bare representanten Svardal Bøe som har snakket om, ingen Arbeiderparti-representanter, i denne debatten.