Per-Willy Amundsen (FrP) [10:04:44] (ordfører for saken): I dag har vi til behandling Prop. 66 L for 2019–2020. Det er en samleproposisjon, som omhandler flere ulike tema. Vi behandlet deler av denne proposisjonen før sommeren. Det gjaldt kapitlene 9, 10, 12, 14 og 16. De øvrige kapitlene er til behandling i dag.

I kapittel 3 foreslås det endringer i avvergingsplikten. I kapittel 4 foreslås det en kriminalisering av utenomrettslige tvangsekteskap. Utenomrettslige tvangsekteskap foreslås likestilt med formelle tvangsekteskap. I kapittel 5 er det foreslått en vurdering av om det er ønskelig å presisere vilkåret om utilbørlig press i straffeloven § 253. I kapittel 6 foreslås det en avklaring av at forsøk på kjøp av sex er straffbart. Dette ble uklart ved ny straffelov. I kapittel 7 er det foreslått et straffebud om utleie av lokaler som benyttes til grov utnyttelse av arbeidstakere. I kapittel 8 er det foreslått flere lovendringer som utvider det strafferettslige diskrimineringsvernet. I kapittel 11 foreslås det at gjentatt eller graverende ulovlig befatning med våpendeler skal rammes av straffelovens bestemmelser om skytevåpen og ammunisjon. Kapittel 13 gjelder endringer i straffebudet om krenkelser av representanter for fremmed stat. I kapittel 15 foreslås det endringer i reglene om foreldelse. Og til slutt: Kapittel 17 inneholder forslag til adgang til å bruke visse tvangsmidler ved enkelte mindre alvorlige lovbrudd, slik det var mulighet til etter gammel straffelov. Dette er en proposisjon med mange ulike tema.

Jeg takker komiteen for godt samarbeid. Det var nødvendig å dele opp denne proposisjonen, det er i hvert fall helt tydelig, men det er altså flere viktige forslag som har kommet fra regjeringen, og som blir fulgt opp av komiteen. Men på en del områder har vi et flertall i komiteen og i denne sal som går noe lenger enn det regjeringen opprinnelig la til grunn i sin proposisjon.

Det gjelder særlig avvergingsplikten. Det handler om å ansvarliggjøre også foreldrene for kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Den opprinnelige bestemmelsen som var foreslått fra regjeringens side, hadde ikke det tydelige ansvaret tildelt foreldre og de som har daglig omsorg for barnet. Det blir det flertall for i dag, og det er Fremskrittspartiet svært glad for. Det er en sak vi har kjempet for i mange år, og det mener jeg er helt nødvendig dersom vi skal komme disse forferdelighetene til livs, stoppe kjønnslemlestelse og forhindre tvangsekteskap. Da må også foreldrene ansvarliggjøres.

Det er også flertall for å utrede sanksjoner mot trossamfunn som bryter straffebudet mot tvangsekteskap. Det er også en sak Fremskrittspartiet har jobbet for over tid.

Særlig på ett punkt skrives det historie i dag. Et flertall i denne salen kommer i dag til å stemme for at vi skal innføre et forbud mot søskenbarnekteskap. Det er ikke nødvendigvis naturlig knyttet til denne proposisjonen, men det ble det i behandlingen av saken. Fremskrittspartiet fremmet representantforslag om dette, nemlig forbud mot søskenbarnekteskap, før sommeren. Istedenfor at vi ventet på den behandlingen den saken da ville få på ordinært vis, på nyåret, er det altså et flertall i dag som vedtar forbud mot søskenbarnekteskap. For Fremskrittspartiets del er det en sak vi har jobbet for gjennom snart 20 år. Første gang Fremskrittspartiet foreslo et slikt forbud i Stortinget, var tilbake i 2002. Jeg var selv med og fremmet forslag om et slikt forbud i 2005, sammen med vår partileder Siv Jensen. Så dette har vært en gammel kampsak for Fremskrittspartiet, som vi i dag endelig får gjennomslag for. Det er svært gledelig, og det viser at det nytter å jobbe over tid for å få gjennomslag for politikk. Så registrerer jeg at det er enkelte andre partier som forsøker å ta æren for det, og det er for så vidt bra, det, men det er viktig å huske historien i denne saken.

Mandag 19. oktober skjedde det noe spesielt. Det skjedde i Kongsberg, og det var en familiefar som fikk besøk av fire politifolk på døren. Han fikk besøk fordi han hadde hengt opp bilder av Muhammed og ble bedt av politiet om å ta ned disse bildene. Denne familiefaren nektet å gjøre det, han sa at han hengte opp de bildene for å vise sin solidaritet med Frankrike, med Samuel Paty, læreren som ble drept i Paris fordi han viste tegninger av Muhammed til klassen sin.

Jeg tok opp dette spørsmålet med justisministeren, og jeg er svært glad for at hun veldig tydelig ga beskjed om at det ikke er politiets oppgave å fjerne plakater som henges opp i det offentlige rom, uavhengig av budskapet. Det er godt. I ettertid har også politiet beklaget denne hendelsen.

Men vi ser samtidig dette skje flere plasser i landet. Vi har en om ikke helt analog, men lignende hendelse i Bergen. Vi har en lignende hendelse på Røros. Det har faktisk generert en aldri så liten opposisjon, en demonstrasjon over det ganske land. I mange byer og mange plasser blir det hengt opp bilder av profeten Muhammed for å vise solidaritet med Frankrike og for å vise viktigheten av ytringsfrihet. Det er, mener jeg, nødvendig i vår tid. Jeg støtter ikke de enkelte aksjonene, men det er nødvendig at man står opp og forsvarer ytringsfriheten.

Ord skal møtes med ord, de skal ikke møtes med straff. Man må kunne si hva man vil, så lenge man ikke fremsetter trusler, så lenge man ikke begår ulovligheter. I Norge risikerer man da å få politiet på døren, fordi politiet sannsynligvis ikke har forstått sitt samfunnsoppdrag i alle situasjoner. Vi har lærere som knapt tør å undervise om ytringsfrihet, redaktører, journalister og karikaturtegnere som åpent innrømmer at de er redd for å ytre seg kritisk mot islam. Det er sammenstilt i en situasjon hvor vi opplever at det i FN jobbes effektivt for å sidestille rasisme og religionskritikk, en utfordring som er høyst reell, og hvor vi som lovgivere og som garantister for Grunnloven må si ifra. Ytringsfriheten er vår første og siste skanse. Det er et fundament, grunnlaget for hele det demokratiske samfunnet vi har. Vi må ha ytringsfrihet.

Det er i det perspektivet Fremskrittspartiet problematiserer og i dag foreslår å oppheve straffeloven § 185. Det er altså grunn til å utvise varsomhet med alt som begrenser ytringsfriheten. Vi vil stå i front, forsvare Grunnloven § 100. Ytringsfriheten skal også omfatte ytringer som majoriteten ikke liker, eller til og med finner forkastelig.

Vi har også sett en utvikling hvor man har fått en lavere terskel for å anvende straffeloven § 185. Et nylig eksempel er en 71 år gammel dame som ble dømt for å ha kalt en kvinne med innvandrerbakgrunn for kakerlakk på Facebook. Vi har også eksempler på at politiet – og kanskje politidirektøren – ikke helt har den grunnleggende forståelsen i alle situasjoner for ytringsfriheten og vernet og forsvaret av den.

Det er også spesielt at vernet mot hatefulle ytringer kun defineres for nærmere definerte minoriteter. Det vil si: Loven er ikke lik for alle. Det er en grunn til at fru Justitia, rettferdighetens gudinne, er blind, for loven skal være lik for alle. Men slik som utformingen av § 185 er i dag, er den altså ikke det. Fremskrittspartiet foreslår i dag å oppheve straffebudet.

Så kommer jeg tilbake til denne debatten, som sannsynligvis kommer til å pågå en stund, men jeg tar med dette opp alle de forslagene der Fremskrittspartiet er forslagstiller, og ber samtidig om at Fremskrittspartiets forslag om å oppheve straffeloven § 185 ved voteringen settes opp mot flertallets forslag om å utvide bestemmelsen.

Lene Vågslid (A) [10:15:22] (leiar i komiteen): Eg vil starte med å takke saksordføraren for eit godt arbeid og er heilt einig i at det var fornuftig å behandle denne store samleproposisjonen i to delar.

Det er mykje einigheit i dagens innstilling, og det er eg veldig glad for. Veldig mange av dei oppmodingsvedtaka som her blir fylgde opp i dag, har sitt utspring i forslag frå bl.a. Arbeidarpartiet.

Det er viktig at eit samla storting understrekar tydeleg at tvangsekteskap er ei alvorleg krenking mot menneskes fridom, og at ei avverjingsplikt vil vere eit tydeleg signal om at samfunnet ikkje aksepterer tvangsekteskap eller passivitet frå personar som er kjende med eit nært føreståande tvangsekteskap.

Det er veldig viktig at § 303, om grov seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, no blir innlemma i avverjingsplikta. Dette inneber svært alvorlege og grove krenkingar og ligg heilt klart i kjerneområdet for avverjingsplikta.

Det er òg viktig at omsynet til å motverke kjønnslemlesting tilseier at avverjingsplikta bør gjelde for alle, ikkje berre for bestemde yrkesutøvarar. Å inkludere avverjingsplikta i kjønnslemlesting i straffeloven § 196 vil påleggje fleire å avverje kjønnslemlesting, og ei slik regulering vil òg innebere at næraste familie har avverjingsplikt.

Ein samla komité viser òg til at det finst ei rekkje andre lovbrot som ikkje er omfatta av avverjingsplikta i straffeloven § 196, og komiteen ber samla regjeringa vurdere om avverjingsplikta bør utvidast til å gjelde fleire straffbare forhold.

Arbeidarpartiet meiner at mykje meir bør og kan gjerast i kampen mot sosial kontroll og æresvald. Me har tidlegare fremja ei rekkje forslag, i Dokument 8:118 for to år sidan, då fleire av forslaga ikkje fekk fleirtal. Arbeidarpartiet har på nytt fremja over 15 forslag som no er til behandling i kommunalkomiteen, forslag Arbeidarpartiet meiner er svært viktige i kampen mot sosial kontroll og æresvald.

I denne innstillinga fremjar me seks forslag frå det tidlegare representantforslaget på nytt. Me fremjar dei her i dag saman med både SV og Senterpartiet, og eit forslag òg med Senterpartiet og Framstegspartiet.

Me meiner det er viktig at f.eks. dei verktøya politiet har, som PATRIARK og SARA, blir tekne i bruk no i alle politidistrikt. Me har dessverre framleis eksempel på at det skjer partnardrap i Noreg der me får greie på i ettertid at risikoverktøya som er der, ikkje er brukte. Eg undrast over kvifor ikkje eit forslag som eg opplever at me er einige om, i dag får fleirtal.

Me meiner òg at me må ha ei kartlegging av korleis politiets sikkerheitsvurderingar fungerer i saker basert på sosial kontroll og æresrelatert vald, at beskyttelsesbehovet blir sikra før vurderingane er ferdigstilte, og at det bør vere ein frist for sikkerheitsvurdering og tilbod om trygg bustad for dei som bryt med familien sin.

Det er openbert ikkje god nok oversikt over omfanget når det gjeld sosial kontroll. Difor ber me regjeringa innhenta meir kunnskap om dette. Me ynskjer òg å ha nasjonale retningsliner for handtering av saker der barn ikkje møter på skulen, og der det er grunn til å anta at barn kan vere sende ut av landet mot sin vilje. Eg synest det er synd at ikkje dei forslaga får fleirtal i dag.

Så er det gledeleg, som saksordføraren seier, at forslaget om at det må sanksjonerast overfor trussamfunn som ikkje etterlever forbodet mot tvangsekteskap, no får fleirtal – samrøystes – i Stortinget. Dette er eit forslag som har eitt viktig mål for auget: at alle som bur i Noreg, skal ha dei same rettane, den same beskyttelsen frå samfunnet. Alle skal få gifte seg med den dei sjølv vil, og skal ikkje utsetjast for tvang eller skam.

For to år sidan fremja Arbeidarpartiet forslag om å forby søskenbarnekteskap. Det er altså ikkje riktig det representanten frå Framstegspartiet hevdar, at dei har stått åleine i denne kampen. Rett nok fekk Arbeidarpartiet støtte frå Framstegspartiet for to år sidan, og eg er glad for at me i dag får støtte frå Senterpartiet. Dette forslaget betyr mykje, og me meiner det er eit prinsipielt forslag. Sjølv om ein kanskje kan mangle oversikt over omfang, som regjeringspartia ser ut til å vere mest opptekne av, så meiner me dette er prinsipielt viktig om det så berre gjaldt to personar.

Det er heller ikkje slik at det er veldig stor usikkerheit knytt til helsemessige utfordringar når det gjeld barn. Her har ein forsking og rapportar, bl.a. frå Folkehelseinstituttet tilbake i 2007. Det er gjort mykje internasjonal forsking som er tydeleg på at det er auka førekomst av dødfødsel, medfødde misdanningar og spedbarnsdød samt lågare gjennomsnittleg fødselsvekst ved barn av søskenbarn.

Eg og Arbeidarpartiet er difor heilt einige med Sandra Bruflot, nyleg avgått leiar i Unge Høgre og medlem i Høgres programkomité, som meiner at dette handlar om fridom frå press om å gifte seg med eit søskenbarn, ein fridom kanskje mange ventar på. Ho seier at det er på tide å innfri dette, og på tide at politikarane er med på fridomskampen. Vel, Høgre er ikkje med på den fridomskampen i dag, sjølv om alle veit at dette forslaget i dag blir vedteke. Derfor vil eg oppmode Høgre til å stemme for det dei kanskje eigentleg er for, sjølv om dei ynskjer ei omfangsundersøking.

Regjeringa har ikkje fylgt opp heile oppmodingsvedtaket som spring ut av eit forslag frå Arbeidarpartiet når det gjeld tvangsekteskap og behovet for å presisere «utilbørlig press». Her viser dei raud-grøne partia til høyringsinnspel frå både Politidirektoratet, UDI, Oslo politidistrikt og Vest politidistrikt, som støttar forslaget om å presisere dette. Derfor føreslår me ei presisering i ny § 253 i straffeloven i innstillinga.

Det er jo ein samleproposisjon, og det er mange ting å nemne og kanskje ikkje alltid så nydeleg strukturoppbygging på innlegget mitt, men det er ein siger for Arbeidarpartiet at det i dag òg blir vedteke at det skal vere straffbart å leige ut lokale som blir brukt til sosial dumping. Dette vil fange opp straffverdige tilfelle som ikkje kan straffast etter dagens rett.

Det er òg ein siger for Arbeidarpartiet at det i dag blir vedteke å styrkje diskrimineringsvernet for transpersonar og andre som har ein kjønnsidentitet eller eit kjønnsuttrykk som bryt med forventingane til omgivnadene, og at dette no blir fylgt opp av regjeringa. Slik det er i dag, har homofile, men ikkje transpersonar eit strafferettsleg vern dersom dei blir utsette for diskriminering, hatefulle ytringar eller hatkriminalitet, inkludert vald.

Dette blir ein viktig del av debatten i dag. Eg er ikkje overraska over at Framstegspartiet ikkje ser at minoritetar kan ha diskrimineringsvernsbehov ikkje alle har. Det er ein konstruert debatt å begynne å snakke om at loven ikkje er lik for alle. I Noreg har det vore ganske stor einigheit – iallfall blant dei fleste parti – om at det er viktig å ha diskrimineringsvern for utsette grupper. Maria Aasen-Svensrud frå mitt parti kjem til å utdjupe ytterlegare for Arbeidarpartiet seinare i debatten.

Til slutt: Eg er glad for at det òg er føreslått ei rekkje endringar i straffelovens regel om forelding, og eg anbefaler innstillinga, som Arbeidarpartiet står bak.

Peter Frølich (H) [10:23:57]: Straffeloven føles noen ganger som et oppussingsprosjekt. Den må hele tiden vedlikeholdes og lappes på. Noen ganger må vi rive gamle deler, andre ganger må vi modernisere deler av loven. I dag fikser vi på noen gamle feil, som vi har kjent til en stund. Vi forsterker loven på noen viktige felt, og vi moderniserer den i møte med nye alvorlige samfunnsproblemer.

Jeg har lyst til å nevne kriminalisering av religiøse tvangsekteskap, grov utnyttelse av arbeidstakere og ikke minst innsatsen mot den groveste kriminaliteten som begås mot barn. Et samlet storting sender i dag en tindrende klar beskjed: De som lar grov kriminalitet skje mot barn uten å gripe inn, skal stilles til ansvar. Dette gjelder alle, nå også foreldre og særlige omsorgspersoner. Ingen skal lenger kunne skyve loven foran seg som en unnskyldning for passivitet i møte med den ondskapen som disse handlingene utgjør.

Jeg har også lyst til å knytte noen korte kommentarer til forslaget om et sterkere diskrimineringsvern for transpersoner og andre med et annet kjønnsuttrykk. Det er helt nødvendig og riktig å gi minoriteter et ekstra vern. Det er en god tradisjon i Norge og har dessverre blitt helt nødvendig å vedta i dag. Dessverre opplever transpersoner i Norge hets, og vi som lovgivere har et ansvar for å beskytte små grupper som vi mener skal kunne uttrykke seg på alle måter uten å bli utsatt for denne formen for kriminalitet.

Det er samtidig veldig viktig å understreke at ytringsfriheten alltid skal stå sterkt. Vi ser tendenser i andre land, hvor debatten om dette går lenger enn å bare slå ned på hatet. Vi ser eksempler på at straffelovgivningen brukes som et instrument, som et middel, i det som må omtales som en aktivistisk kamp for å fremme en ideologi som veldig fort kommer i konflikt med både ytringsfriheten og religionsfriheten. Derfor er det viktig at vi understreker her i dag at det er de hatefulle, rettsstridige ytringene som vi i dag gjør straffbare. Religiøse ytringer og ytringer som med rimelighet ikke kan stemples som hatefulle, nyter et like sterkt vern av ytringsfriheten som før, og sånn må det være.

Regjeringen og regjeringspartiene er fornøyd med at det aller meste i proposisjonen som behandles i dag, har flertall. Vi må samtidig innrømme at det er et punkt der vi ikke står på flertallets side, og det er i spørsmålet om forbud mot søskenbarnekteskap. Jeg har lyst til kort å redegjøre for Høyres syn på den saken. Dette er ikke en ny debatt, det er en gammel debatt. Jeg tror alle i denne salen på et eller annet tidspunkt har deltatt i debatter om dette vanskelige spørsmålet. Det er heller ingen hemmelighet at Høyres programkomité enstemmig har foreslått et forbud mot søskenbarnekteskap. Så forstår jeg at Stortinget etterhvert har fått hastverk med å vedta anmodninger om dette. Det er ikke overraskende – et forbud har nok vært i emning over tid. Men det er nå en gang sånn at vi i Høyre foretrekker å ta oss den tiden som trengs for en grundig partibehandling, en grundig lovutredning, fullføre den forskningen som nå pågår, og kanskje også at velgerne i større grad kan involveres i dette spørsmålet med tanke på neste høst – i stortingsvalget. Et forbud vil heller ikke komme over natten, selv om vi vedtar dette her i dag. Signalet fra Stortinget er likevel tydelig, og det skal selvfølgelig respekteres.

Jan Bøhler (Sp) [10:28:42]: Det er mye både i proposisjonen, i det det er enstemmighet om, og i det Senterpartiet er med å danne flertall for her i dag, som er veldig viktig, og som er godt begrunnet av talerne før meg. Det er en utvikling nå i disse spørsmålene i Stortinget som er veldig positiv, hvor jeg opplever at vi går i samme retning.

Men jeg vil gjerne understreke det som er det grunnleggende som ligger bak disse enkeltspørsmålene vi tar opp, som vi må jobbe enda bedre med. Det er at i noen kulturer er det slik at det er ikke individuelt valg, personlig valg, av kjæreste som gjelder, men hvem man skal være sammen med, hvem man skal gifte seg med, er et anliggende for storfamilie, klan osv. og handler om familiens interesser. Som regel skjer dette ved hjelp av arrangerte ekteskap, som har ulik grad av frivillighet, men det er en stor gråsone mot tvangsekteskap innenfor det som kalles arrangerte ekteskap.

Jeg har vært til stede i rettssaker, bl.a. om en gutt som ble slått ned og døde i Oslo sør fordi han var sammen med feil kjæreste, hvor det framkom av vitnemål at det var vanlig at storebrødre skulle passe på hvem man er kjæreste med, og at det ikke er den enkeltes anliggende. Det samme beskrives andre steder i byen – at de unge vet altfor lite om dette og forholder seg til tradisjonen i familien. Vi har sett av en rapport fra SSB, som kom i februar i år, om ekteskapsmønstre i Norge, at det i noen av de største kulturene fra andre opprinnelsesland er slik at ekteskapsmønsteret faktisk har utviklet seg, etter min mening, i feil retning – mellom 1 pst. og 4 pst. gifter seg med noen med norsk bakgrunn, og den andelen har faktisk gått litt ned siden første generasjon. De SSB-tallene kom som sagt i år.

Jeg mener at det er mange indikasjoner på at vi har kommet for kort med hensyn til å få en utvikling hvor det er fritt valg av partner for alle i Norge. Da mener jeg at det som er tatt opp når jeg har vært på besøk på Stovner politistasjon, hos dem som arbeider med dette, gjelder dette med psykisk og sosialt press, altså en glidende overgang mot det som oppleves som tvang, oppleves som noe man ikke kommer unna, men som ikke er bortføring eller den type ting man vanligvis forbinder med tvangsekteskap. Jeg vet at det er en dom i Høyesterett i én sak som har tatt høyde for at straff for slike typer press kan idømmes, men den dommen har spesielle betingelser osv. Den anbefalingen vi har fått, som også Lene Vågslid var inne på her, både fra Politidirektoratet og fra Oslo politidistrikt, som er de som er mest involvert i dette, og fra Utlendingsdirektoratet og Vest politidistrikt er å tilføye dette med vedvarende psykisk eller sosialt press til det som står om utilbørlig press knyttet til tvangsekteskap. Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor ikke alle kan være med på det. Begrunnelsen til regjeringspartiene for ikke å være med på det synes jeg er tynn, for man skriver at man vil binde opp definisjonen av «utilbørlig press» ved å nevne de to fenomenene som omfatter veldig mye, men det står «herunder», og det betyr jo ikke at man binder det opp, hvis det også skal være aktuelt i andre sammenhenger.

Jeg synes det er synd at vi ikke kunne gå inn for det, for det er stort behov for å komme videre når det gjelder den frihetskampen som barn og unge i disse miljøene trenger at vi støtter, og for å presisere dette og få sagt det med klare ord også i lovverket.

Det samme gjelder forslaget til vedtak om ærbarhetsattester og uskyldighetskontroller, som jo er knyttet til arrangerte ekteskap og inngåelse av dem. Det er fremmet av det som er et flertall i komiteen, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, et forslag som jeg synes det er ganske uforståelig at ikke et flertall i Stortinget er enig i, fordi man kan si at man kan ramme disse tingene med andre deler av lovverket. Men det er jo kronglete og innviklet. Det er noen ting som vi trenger å sette ord på i lovverket for at det skal forstås av borgerne i Norge, og særlig forstås av disse som rammes av det fenomenet. Vi må prøve å gjøre ting som trengs i disse miljøene, og derfor mener jeg det er et viktig forslag som det er flertall for her, men kanskje ikke i salen etterpå.

Jeg vil bare rette opp i forslaget til vedtak. Det gjelder punkt VIII i innstillingen fra komiteen. Der ble det rettet i komiteen til at det skal stå «om å forby søskenbarnekteskap», men det er ikke rettet i innstillingen. Der står det «som forbyr». «Om å forby søskenbarnekteskap» er en rettelse som ble gjort av komiteen, og som må være en teknisk feil i innstillingen. Det må være samsvar mellom teksten i innstillingen og selve forslaget til vedtak.

Petter Eide (SV) [10:34:28]: Vi behandler en veldig omfattende sak i dag som omhandler en rekke forhold. Jeg synes det har vært en god lovprosess, og jeg har lyst til å gi ros til saksordfører Per-Willy Amundsen. Vi er sjelden enige politisk, men her synes jeg at han har gjort en god jobb og greid å samle komiteen, sånn at vi på vesentlige områder har fått til en samlet komité på disse områdene.

Interessant her er jo at Stortinget i mange av disse forslagene vender blikket innover mot familiene og søker å skape en bedre rettslig standard, også å kriminalisere forhold internt i familier, og det synes jeg er en viktig og interessant lovutvikling i Norge. Det er altså punkter her som vi kanskje ikke ville drømt om å debattere, eller rettsliggjøre, for kanskje 15–20 år siden. Så det er en god lovprosess og en god dynamisk utvikling i måten Stortinget jobber med disse punktene på.

I all hovedsak er det altså stor enighet: En utvidelse av avvergingsplikten er veldig viktig, diskrimineringsvernet for transpersoner er lenge etterlengtet, og selvfølgelig tiltak mot tvangsekteskap. Når det gjelder punktet om søskenbarnekteskap, mener jeg at her gjør vi en noe forhastet beslutning. Jeg skal komme tilbake til det i mitt neste innlegg.

Så vil jeg kanskje, til nå Senterparti-representanten Jan Bøhler, advare mot å gjøre disse punktene til en innvandringsdebatt. Jeg er veldig opptatt av at de tingene som vi nå bestemmer i dag, skal være helt uavhengig av om det er norske eller minoritetsfamilier som gjør dette. Og jeg tror vi svekker grunnlaget, og også det rettslige grunnlaget, for disse sakene hvis det blir tolket slik at disse lovprosessene er knyttet opp mot å ramme bestemte minoritetsmiljøer. Så jeg vil advare mot at vi omtaler dette på en slik måte, og heller ser på dette som vesentlige utfordringer uavhengig av kulturell bakgrunn.

Når det gjelder avvergingsplikt knyttet til vold mot barn, og spesielt da kjønnslemlestelse, så er det i komiteen enighet om at det skal være nulltoleranse for kjønnslemlestelse og vold mot barn – selvsagt – og det er et viktig strafferettslig prinsipp som vi slår fast i dag, og det gir helt vesentlige signaler. Samtidig krever en slik beslutning en viss grad av sensitivitet, og vi må tørre å spørre oss hvordan vi skal få et slikt lovvedtak til å virke etter hensikten.

Jeg har nylig vært i møte med Forandringsfabrikken, en institusjon i Norge som jobber med barn som har vært utsatt for overgrep, og det de forteller, er ganske opprørende. De forteller at nettopp fordi lovverket mot overgrep mot barn er strengt allerede i dag, er det svært mange barn som holder tilbake å rapportere om det som skjer. Hvis disse barna får vite, enten av lærer eller av barnevern, at far kan komme i fengsel hvis de forteller om det, ja, så lar barn være å fortelle om det.

Jeg er opptatt av at vi skal holde fast på prinsippene, men vi må samtidig være årvåkne og observere på sikt hvordan dette vil slå ut. Det kan hende at når vi i dag gjør et lovvedtak og knytter avvergingsplikt også opp mot kjønnslemlestelse, at vi faktisk får færre rapporter om dette, i stedet for flere. Det betyr ikke at jeg er uenig i det vi skal gjøre i dag – jeg er helt enig i det – men jeg mener samtidig at vi må observere utviklingen rundt dette, og Stortinget må også være villig til å finne eventuelle andre grep for å se hvordan vi kanskje kan gjøre dette på en annen måte, eller følge det opp på en annen måte. Forandringsfabrikken går faktisk så langt at de har bedt meg som stortingsrepresentant om å lage en sak i Stortinget for å se på om det kan være alternative straffereaksjoner for overgrep i hjemmet, slik at man kan få opp graden av rapportering fra nettopp disse barna.

Så er jeg opptatt av, når det gjelder å utvide avvergingsplikten inn mot familiene, at vi ikke må avgrense dette bare til praksis som det er kjent at gjøres av minoritetsmiljøer. For at avvergingsplikten her skal oppfattes både som relevant og legitim, er det avgjørende for meg at den knyttes til alle lovbrudd og all type vold og overgrep i hjemmet, uavhengig av om det er minoritetskulturer eller andre som gjør det. Og jeg håper at denne lovendringen vil bli tolket nettopp slik.

Petter Eide (SV) [10:39:27]: Ja, selvsagt. Takk.

Solveig Schytz (V) [10:39:44]: Mange av forslagene vi behandler i dag, bidrar til å styrke det strafferettslige vernet for sårbare personer, bl.a. for barn og unge og for personer med en annen seksuell identitet eller orientering.

Jeg er veldig glad for at en samlet komité er enig om at avvergingsplikten skal omfatte flere krenkelser mot barn, og at avvergingsplikten skal omfatte flere – også nær familie. Alle som har informasjon om at et barn blir utsatt for overgrep, bør ha plikt til å melde fra til skolen, barnevernet, helsevesenet og politiet, slik at overgrepene kan stanses.

Også forslaget om å utvide forbudet mot tvangsekteskap til også å gjelde utenomrettslige ekteskap støttes av en enstemmig komité. Det er viktig at dette likebehandles og rammes av forbud mot tvangsekteskap. Venstre har vært skeptisk til et forbud mot søskenbarnekteskap i debatten om tvangsekteskap. Foreldre som legger press på sine barn for å gifte seg med søskenbarn, vil også legge press på dem for å gifte seg med tremenninger. En debatt om forbud mot søskenbarnekteskap må ha en medisinsk begrunnelse og ikke virke diskriminerende. Jeg registrerer imidlertid at et flertall i Stortinget nå ønsker å forby søskenbarnekteskap.

Det foreslås her flere lovendringer som er ment å styrke det strafferettslige diskrimineringsvernet for transepersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger. Det er foreslått å tilføye kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk som diskrimineringsgrunnlag i en rekke paragrafer i straffeloven. Med dette forslaget vil også transepersoner få det samme vernet som andre utsatte grupper, som allerede er vernet av dagens bestemmelser, bl.a. om hatefulle ytringer.

Hatefulle ytringer rettet mot personer som tilhører utsatte grupper, har ikke bare konsekvenser for den enkelte som rammes direkte. Hatefulle ytringer kan bidra til at utsatte grupper trekker seg tilbake og lar være å delta i det offentlige ordskiftet, lar være å delta i samfunnet – at mennesker holder seg hjemme, innenfor husets fire vegger. Hatefulle ytringer holder liv i fordommer og kan føre til økte motsetninger, og i ytterste konsekvens motivere til å legitimere grovere straffbare handlinger. Derfor er disse lovendringene vi gjør i dag, svært viktige.

Jeg registrerer at noen er bekymret for at den nye bestemmelsen om hatefulle ytringer basert på kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk vil ramme kristen forkynnelse. Jeg vil gjerne understreke at ytringsfriheten, trosfriheten og religionsfriheten står sterkt, og at bestemmelsen ikke er ment for å innskrenke trossamfunns fortolkninger og ytringer av religiøse tekster. Det er rettsstridig diskriminering som skal straffes, ikke religiøse ytringer.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [10:42:55]: I Prop. 66 L foreslås en rekke endringer i straffeloven, og jeg vil bare kommentere noen få.

Etter at straffeloven av 2005 trådte i kraft, er forsøk på kjøp av seksuelle tjenester ikke straffbart på grunn av bestemmelsens utforming. Kristelig Folkeparti støtter derfor opphevelsen av bestemmelsen nå for å klargjøre at forsøk på kjøp av seksuelle tjenester er straffbart med bakgrunn i lovbruddets alvorlighetsgrad. Begrensning av etterspørselen til prostitusjon er et viktig tiltak for å bekjempe menneskehandel. En klargjøring av at også forsøk på salg av seksuelle tjenester er straffbart, er derfor et viktig bidrag i kampen for avskaffelse av menneskehandel.

I Prop. 66 L blir det foreslått at kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk inntas som diskrimineringsgrunnlag i straffeloven. Kristelig Folkeparti ønsker et vern av alle mennesker og minoritetsgrupper i samfunnet som blir utsatt for mobbing, hatefulle ytringer eller trakassering. Det Kristelig Folkeparti har vært kritisk til, er om forslaget vil kunne ha andre utilsikta konsekvenser.

Bekymringen fra mange i denne saken har vært hva forslaget betyr for ytrings-, religions- og samvittighetsfrihet. Mange har vært bekymret for at det å forkynne og undervise fra bibelen og ha et syn på kjønn som et rent biologisk forhold, kan gjøre at man rammes av bestemmelsen og dermed kan risikere å bli straffet.

Kristelig Folkeparti har jobbet iherdig for å sikre denne ytrings-, religions- og samvittighetsfriheten i denne saken. Vi er glad for at på grunn av Kristelig Folkepartis arbeid og samarbeid følger det nå av forarbeidene til straffeloven at ytrings-, tros- og religionsfriheten står sterkt, og at bestemmelsen i straffeloven ikke er ment å innskrenke trossamfunnenes fortolkninger og ytringer av egne religiøse tekster. Diskrimineringsvernet som inntas, skal derfor ikke påvirke tros- og ytringsfriheten. Det er den rettsstridige diskrimineringen som skal straffes, og ikke religiøse meningsytringer. Det er kun utsagn som oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser overfor transpersoner, og utsagn som innebærer en grov nedvurdering av transpersoners menneskeverd, som vil bli rammet av straffeloven.

Kristelig Folkeparti er også glad for at Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter i sin høring påpekte at en endring av diskrimineringsvernet i straffeloven, sett opp mot religionsutøvelse, vil være et problem som i liten grad kan tenkes å bli satt på spissen. Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter poengterte at Høyesterett i sin praksis har slått fast at forkynnelse og tekstnær utlegning ikke vernes av bestemmelsen. Bestemmelsen er ment å kvalifisere hatefulle ytringer rettet mot noen på bakgrunn av tilhørighet til de vernede diskrimineringsgrunnlagene. Kristelig Folkeparti er derfor glad for at lovendringen beskytter transpersoner mot hatefulle ytringer, samtidig som ytrings- og trosfriheten sikres. Kristelig Folkeparti vil også takke statsråden for svar på vårt skriftlige spørsmål i saken. Vi skal fortsette å kjempe for et sunt og godt debattklima i Norge, der vi har nulltoleranse for hatefulle og grovt krenkende uttalelser om mennesker på bakgrunn av hvem de er.

Proposisjonen gjør også en rekke endringer i straffelovens regler om foreldelse. Bakgrunnen for dette var bl.a. at i straffeloven av 2005 ble strafferammen for flere lovbrudd senket fordi straffereaksjonene som loven gir anvisning på, skulle være bedre i samsvar med det faktiske straffenivået. Dette førte imidlertid til at foreldelsesfristen for en del lovbrudd ble kortere. Kristelig Folkeparti mener at regler om utskutt foreldelse og forlenget foreldelsesfrist er av høy viktighet for å sikre ofre for både seksuallovbrudd og andre alvorlige krenkelser tilstrekkelig beskyttelse.

Gjentatte eksempler viser at barn som er utsatt for slike handlinger, ofte er langt inni voksen alder før de klarer å fortelle om handlinger de har blitt utsatt for. Kristelig Folkeparti er derfor glad for at Stortinget foreslår at regjeringen skal ta en helhetlig gjennomgang av disse reglene.

Vold og seksualovergrep mot våre barn og unge er noe av det mest grusomme som fins, og vi som politikere har et stort ansvar for å gjøre det vi kan for å beskytte våre barn og unge. En god barndom varer livet ut, men dessverre er det sånn at en vond barndom faktisk kan vare i generasjoner. Vi må jobbe sammen for å hjelpe flere, og jeg er glad for at vi i dag står sammen om den saken.

Statsråd Monica Mæland [10:48:15]: Jeg er veldig glad for at regjeringens ulike forslag har fått bred støtte i justiskomiteen.

Proposisjonen følger opp en rekke anmodningsvedtak og enkelte handlingsplaner, i tillegg til utilsiktede konsekvenser ved ikrafttredelsen av straffeloven 2005. Noen av forslagene ble vedtatt av Stortinget i juni. Det er bra at de resterende forslagene nå følges opp.

En fellesnevner for mange av forslagene er at de bidrar til å styrke det strafferettslige vernet for sårbare personer, som barn og unge, personer med en annen seksuell identitet eller orientering og utsatte arbeidstakere.

Regjeringen er særlig opptatt av at barn og unge skal ha et sterkt og tydelig strafferettslig vern mot vold og andre krenkelser. Både de foreslåtte endringene i avvergingsplikten og endringene i foreldelsesreglene bidrar til å styrke dette vernet. Alle som er klar over at et barn blir utsatt for overgrep, bør ha plikt til å melde fra til skolen, til barnevernet eller til politiet, slik at overgrepene kan stanses. Det er derfor bra at en samlet komité stiller seg bak forslaget om at avvergingsplikten skal omfatte flere krenkelser som rammer barn.

Bekjempelse av sosial kontroll er en viktig prioritering for regjeringen. Det er derfor viktig for regjeringen at forslaget om å utvide forbudet mot tvangsekteskap til også å gjelde utenomrettslige ekteskap støttes av en enstemmig komité. Utenomrettslige tvangsekteskap kan i praksis oppleves som like bindende som formelt inngåtte tvangsekteskap. Å tvinge noen til å inngå en slik ekteskapsforbindelse er derfor et alvorlig inngrep i den enkeltes frihet og selvstendighet, som bør kunne straffes.

Det er også viktig at personer som tilhører utsatte grupper i samfunnet, gis et godt strafferettslig vern, bl.a. mot hatefulle ytringer. Regjeringen ønsker et inkluderende demokrati som fremmer dialog, ytringsfrihet og mangfold, og har utviklet en egen strategi mot hatefulle ytringer, som ble lagt fram i 2016. Med dette forslaget vil transpersoner få det samme vernet som andre utsatte grupper, som allerede er vernet av bestemmelsen om hatefulle ytringer.

Det er ingen tvil om at de mange endringene som nå er til behandling, er viktige for å styrke det strafferettslige vernet for utsatte grupper. Jeg vil takke komiteen for en grundig behandling av forslagene.

Maria Aasen-Svensrud (A) [11:01:03]: Flere og flere lesbiske, homofile, bifile og transpersoner opplever trusler og hatefulle ytringer. I tillegg er det slik at transpersoner hittil ikke har vært inkludert i straffelovens hatparagraf, selv om Arbeiderpartiet fikk flertall for det i Stortinget i mai 2018. Men nå er tiden for utsettelser over, og vi kan endelig få dette på plass. For slik det er i dag, har homofile, men ikke transpersoner, et strafferettslig vern dersom de blir utsatt for diskriminering, hatefulle ytringer eller annen hatkriminalitet, herunder vold.

Moderne forståelse av forholdet mellom kjønn, identitet og seksualitet kombinert med faktiske opplevelser fra gruppen som utfordrer den tradisjonelle kjønnsnormen, tilsier at det ikke bør skilles mellom disse diskrimineringsgrunnlagene. Og personer med kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet som utfordrer samfunnets normer, trenger opplagt et særskilt vern. For flere år siden vedtok flertallet på Stortinget at regjeringen må inkludere kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i straffelovens paragrafer. Samtidig som regjeringen har somlet med sine teoretiske øvelser, har altså folk blitt slått ned på gata. Politiets egne rapporter viser at antallet anmeldte tilfeller av hatkriminalitet har økt voldsomt de siste årene. Dette må ta slutt. Arbeiderpartiet mener vi må styrke politiets ressurser og kompetanse innenfor forebygging og straffeforfølging av hatkriminalitet og hatefulle ytringer over hele landet. Politisk styring er nødvendig for at politiet skal få kompetanse på dette området.

Da Arbeiderpartiet satt med makten, fikk politiet marsjordre om at alle politidistrikt skulle skoleres og få kompetanseheving når det gjaldt hatkriminalitet. Dette har ikke blitt videreført av høyreregjeringens til nå åtte statsråder.

Det er på sin plass med skryt til Oslo politidistrikt, som prioriterer arbeidet mot hatkriminalitet. Hatkrimgruppa ved Manglerud politistasjon sørger for å løfte dette arbeidet betydelig. Men det er ikke nok. Denne formen for kriminalitet er ikke bare et Oslo-fenomen. Alle politidistriktene må styrkes for å kunne jobbe med denne tematikken.

Fra tidligere rapporter kjenner vi til at en betydelig andel av dem som utfører hatkriminalitet, er unge. Da nytter det ikke bare å straffe, det må også forebygges. Det betyr at skolene må ta tydelig ansvar for å formidle kunnskap og utvikle holdninger som er forenlige med demokrati, likeverd og trygghet for minoriteter.

At «homo» er det vanligste skjellsordet i skolen, er en illustrasjon på behovet for tiltak. Tiltakene må settes tidlig inn. Når holdninger har fått utvikle seg til at de gir utslag i vold, mobbing eller trusler, har det gått altfor langt. Dessuten må tiltakene ha høy nok kvalitet til at de ikke virker mot sin hensikt. Her vet man at tiltak som er forankret hos interesseorganisasjonene, ofte har stor effekt og høy kvalitet. Eksempler på dette er Rosa kompetanse, hvor Foreningen FRI kjører undervisningsopplegg med utgangspunkt i erfaringer og kompetanse disse miljøene har bygget opp over tid. Disse tiltakene er dessverre underfinansiert og ikke godt nok kjent i skolene og i det frivillige.

Når vi nå nylig har sett fotballspillere som etter sigende ikke vet hva ordet «soper» betyr, er det et godt eksempel på at vi har en jobb å gjøre når det gjelder folkeopplysning og forebyggende arbeid.

Kongen sa det godt da han oppsummerte hvem vi er, vi som bor i dette landet: Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og gutter og jenter som er glad i hverandre.

Folk i dette landet er alle unike, og hver enkelt av oss fortjener å gå trygt på gata som den vi er. Noen trenger dessverre fremdeles et ekstra rettslig vern. Da er det vår oppgave som lovgivere å sørge for dette.

Siv Jensen (FrP) [11:05:39]: Det gjøres mange viktige endringer i straffeloven i dag, deriblant når det gjelder noen av de største integreringsutfordringene vi har i Norge i dag.

Fremskrittspartiet har stått alene om å ville slå hardt ned på kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og søskenbarnekteskap. Eksempelvis foreslo vi helt tilbake i 2002 første gang et forbud mot søskenbarnekteskap, og dagens saksordfører, Per-Willy Amundsen, foreslo det igjen i 2005.

Det er rett og slett ikke greit at fetter og kusine inngår ekteskap. Vi ser at dette anvendes i en del innvandrergrupper for å kontrollere unges valg av ektefelle, slik at familien utøver betydelig sosial kontroll over de unge. I tillegg kommer selvsagt det helsemessige aspektet – inngifte gjennom generasjoner har ført til alvorlige misdannelser hos barn og den belastningen det medfører. Med det mener jeg at vi vet nok til å kunne fatte en beslutning om dette i dag, i motsetning til det jeg hørte justisministeren gi uttrykk for. Det å forby søskenbarnekteskap er et viktig grep for å hindre tvangsekteskap, men det handler selvsagt også om friheten til selv å velge hvem man skal gifte seg med.

Kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og søskenbarnekteskap representerer en ukultur som ikke hører hjemme i Norge. Mange har lenge unnlatt å stå opp for forsvarsløse barn og unge som utsettes for grove overgrep, og som fratas muligheten til et fritt liv. Da Fremskrittspartiet satt i regjering, fikk vi endelig startet arbeidet med å ansvarliggjøre barnas foreldre for kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, men i stedet for å ansvarliggjøre foreldrene én gang for alle velger regjeringen å legge frem et forslag som åpner for at foreldrene egentlig kan sno seg unna ansvaret med bortforklaringer. Hvis en mor eller en far ikke hindrer at barnet kjønnslemlestes eller tvangsgiftes, finnes det ingen unnskyldning god nok. Det kan rett og slett ikke aksepteres, og i Norge skal man være ansvarlig for at barna sine ikke utsettes for overgrep eller sosial kontroll.

Jeg er veldig glad for at det nå endelig er etablert et flertall i Stortinget for å gjennomføre disse svært nødvendige innstramningene, som i realiteten betyr økt frihet for alle som er bosatt i dette landet. Det mener jeg er en verdi det er verdt å kjempe for.

Petter Eide (SV) [11:08:34]: Jeg har lyst til å komme med en kommentar, men også en type stemmeforklaring om hvordan SV stiller seg til søskenbarnekteskap. SV kommer til å stemme imot forslaget om forbud mot søskenbarnekteskap i dag, ikke nødvendigvis fordi vi er imot, men fordi jeg synes framgangsmåten har vært veldig krøkkete.

Vi har også til behandling i Stortinget et forslag fra Fremskrittspartiet om denne saken som ble levert inn tidligere, med avgivelse og behandling i Stortinget i februar. Vi hadde lagt opp til en intern runde i mitt parti hvor vi også ønsket å hente inn utredning fra Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter med bakgrunn i den tidsplanen som var lagt opp med tanke på Fremskrittspartiets forslag. Så ble denne saken nærmest kuppet inn i dette forslaget, slik at verken NIM eller vi fikk hatt den nødvendige behandlingen av saken. Jeg mener at vi behandler denne saken på et svært sviktende grunnlag uten at Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter får kommet med sine innspill, og uten referanse til hvordan dette står i forhold til internasjonale konvensjoner og våre internasjonale forpliktelser – med andre ord på svært sviktende grunnlag.

Så registrerer vi også, jf. siste taler, at istedenfor å diskutere dette på et prinsipielt grunnlag om søskenbarnekteskap, gjøres det til en del av en innvandringskritikk. Jeg synes det er svært uheldig at vi går løs på det på denne måten.

SV er delt i spørsmålet. Selvsagt kan det være slik at et forbud mot tvangsekteskap kan begrense tvangsekteskap og gi menn og kvinner større frihet til hvem de skal gifte seg med og stifte familie med. På den annen side kan det hende søskenbarn elsker hverandre og ønsker å stifte familie med hverandre. Hva da? Da mener jeg at et slikt forbud vil være å begrense retten til å velge hvem man skal stifte familie med. Det er verdier som vi ellers setter svært høyt, spesielt med tanke på likekjønnede ekteskap.

Så mener jeg også at man blander sammen det med ekteskap og det med barn i helsedebatten. Det kan da ikke være noen helsemessige utfordringer ved å gifte seg – er det det? Så forbudet må handle om at søskenbarn ikke skal få barn sammen, uavhengig av om de er gift eller ikke. Jeg mener at dette forslaget roter til noen helt vesentlige ting – det er helt irrelevant å snakke om helsemessige utfordringer ved ekteskap. Det som kanskje kan være relevant å snakke om, er helsemessige utfordringer ved det å få barn. Men da løfter vi denne debatten over i en helt annen dimensjon, for det kan være mange som får barn, hvor det kan være betydelige helsemessige utfordringer ved å få barn. Hvordan skal det da eventuelt reguleres?

SV kommer til å stemme imot dette, og vi hadde ønsket å få bedre tid til å kunne behandle dette ordentlig og også lytte til Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter.

Martin Henriksen (A) [11:11:52]: Jeg er glad for at ytringsfriheten står sterkt i Norge, og at vi er tydelige her til lands på at det er lov til å kritisere religion, det er lov å vise karikaturer av Muhammed og lov til å gå svært langt i det man uttaler. Vi skal bekjempe trusler mot ytringsfriheten, enten det er ekstremisme som rammer Charlie Hebdo eller læreren i Paris, eller det gjelder høyreekstreme som truer med vold og utøver vold.

Vi skal også bekjempe den dagligdagse trusselen mot ytringsfriheten. Vi skal bekjempe det at grupper som kvinner, etniske minoriteter og skeive tvinges ut av den offentlige debatten nettopp på grunn av hets og trusler. En fri debatt forutsetter at folk faktisk kan delta. Hvis man leser kommentarfelt eller sosiale medier i dag og ser hetsen mange utsettes for, så mener i alle fall jeg at det ikke er noen trussel mot ytringsfriheten dersom man ber folk om å skjerpe seg. § 185 er heller ingen trussel mot ytringsfriheten i dag.

Det lyder hult når Fremskrittspartiet snakker om ytringsfrihet. Fremskrittspartiet er mest opptatt av ytringsfriheten når det passer dem, eller når noen sier noe som Fremskrittspartiet ikke liker. Da truer gjerne partiet med å frata dem offentlig støtte. I dag gjør representanten Amundsen sitt beste for å skremme og skape usikkerhet om § 185 som skal gi vern mot hatefulle ytringer basert på religion, etnisk opprinnelse, seksuell orientering eller nå, transpersoner.

Er det slik at den paragrafen hindrer folk i å ytre seg? Jeg synes det er verdt å lytte til Anine Kierulf, en respektert jurist som sier at terskelen er høy for å rammes av den. Den rammer de verste hatefulle ytringene, og det er ikke den krenkelsesfølelsen enkelte selv kunne mene seg utsatt for, men muligheten som kan oppstå for at hatefulle ytringer skaper hat blant andre grupper i storsamfunnet mot minoritetene, som er viktig.

Det er ikke mye som tyder på at dagens paragraf mot hatefulle ytinger har fått mange til å legge bånd på seg. Bare se debatten i sosiale medier. Her til lands er Sumaya Jirde Ali en klar og tydelig stemme som mange ganger har måttet trekke seg ut av offentligheten på grunn av omfattende hets. At kronikkene hennes uteblir, og at andre stemmer stilner, bør regnes som et tap for alle som ønsker en opplyst debatt, og for et velfungerende demokrati hvor alle føler seg trygge nok til å delta.

Når Fremskrittspartiet hevder at vi ikke lenger kan si det vi ønsker, er det en påstand som paradoksalt nok fremmes av stortingsrepresentanter som stort sett hele tiden sier hva de ønsker, på et mangfold av plattformer, og la meg legge til: uten at det nødvendigvis gjør den offentlige debatten så mye bedre.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [11:15:11]: Kampen mot negativ sosial kontroll har mange likhetstrekk med kampen arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen har kjempet før. Det er kampen for frihet til å velge hvem man er, til å elske den man vil, og til å bli det man ønsker.

Negativ sosial kontroll skaper vanskelige familieforhold. Det skaper usikre ungdommer – ja, det skaper et dårligere samfunn. Skal vi klare å skape et samfunn hvor alle er frie, må vi se på årsakene til at noen er ufrie. Ofte er det foreldre og familien som utøver den negative sosiale kontrollen, som stenger jentene inne på jenterommet, stenger dem ute fra verden.

I en Fafo-rapport om sosial kontroll kommer det fram at den negative sosiale kontrollen avtar jo lenger foreldrene bor i og er en del av Norge. Vi må gi foreldrene verktøyene de trenger for å oppdra barna sine uten negativ sosial kontroll, og samtidig si tydelig fra om hva vi som samfunn forventer.

Det viktigste vi kan gjøre for å motvirke negativ sosial kontroll, er å styrke integreringen i Norge. Når familien ikke godtar den en er, skal samfunnet stå der som et fellesskap for å ta imot en. Vi må gi barn og unge mot til å ta diskusjonene med egne foreldre. Drømmen om det frie liv i Norge skal vi som samfunn legge til rette for. Alle som kommer til Norge, skal få bli en del av det store fellesskapet vårt.

Alle i Norge skal selv kunne velge hvem de skal gifte seg med. Derfor er forslagene vi vedtar i dag, så viktige. Med forbud mot søskenbarnekteskap og innføring av avvergingsplikt sender vi i dag et tydelig signal om at samfunnet verken aksepterer tvangsekteskap eller passivitet fra personer som er kjent med et nær forestående tvangsekteskap.

Kampen for likestilling kjemper vi hvert eneste dag. I dag er vi enda et skritt nærmere reell frihet for alle kvinner og menn. Reell frihet har man kun når man også i ytterste konsekvens har mulighet til å bryte ut og gå.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:17:40]: Det var interessant å høre på representanten Henriksens innlegg, som egentlig avdekket det vi alle mistenker Arbeiderpartiet for, nemlig at man ikke i tilstrekkelig grad, ikke dypt nok, forstår hva ytringsfriheten faktisk handler om. Det har vi fått demonstrert over lang tid. Vi fikk det demonstrert i 2006, da jeg var fersk stortingsrepresentant. Da fikk vi demonstrert at vi hadde en utenriksminister, som i dag er leder av Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, som nærmest ba den arabiske verden om unnskyldning for at Magazinet og redaktøren, Vebjørn Selbekk, trykte tegninger av profeten Muhammed. Vi fikk det samme demonstrert i 2009, da den samme regjeringen Stoltenberg fremmet forslag om spesielt vern av religiøse følelser. Det var et direkte inngrep i ytringsfriheten. Heldigvis ble det stoppet.

Men det er en historisk linje som kan trekkes ved Arbeiderpartiets manglende forståelse av ytringsfriheten. Det mener jeg også representanten Henriksen gir uttrykk for i dag, når man tror at ytringsfriheten handler om å ha en plass på statsbudsjettet. Det gjør den altså ikke. Dette handler ikke om penger og finansiering – det handler om retten til å ytre seg.

De beste intensjonene kan få de verste resultatene. Det et den utfordringen vi nå står overfor – som jeg tok opp tidligere i dag. Når politiet kommer og banker på døren fordi man har hengt opp et bilde av profeten Muhammed, gjør man seg jo en erfaring – en erfaring vi kanskje ikke har opplevd i Norge siden 1945. Det er altså ikke sånn at det skal være akseptabelt at det skal være en politisak å komme med ytringer. Saken i Bergen må vi eventuelt komme tilbake til.

Ytringsrommet og grensegangen mellom hva som er lovlige ytringer og hva som er såkalt hets, krenkelser osv., flyter. Det vedtaket som fattes i Stortinget i dag, vil gjøre det enda mer flytende. Det er det som er problemet. Man kan ikke trekke disse grensene klart og tydelig, men med straffeloven § 185 har man gitt politiet og domstolene et maktmiddel til å gripe inn i ytringsfriheten. Det er det som er problemet, og det er det Arbeiderpartiet ikke forstår. Det gjør dessverre heller ikke resten av denne salen.

Ytringsfriheten gjelder for alle. Ytringsfriheten og likhet for loven skal være lik for alle. Men det man vedtar i dag – riktignok mot Fremskrittspartiets stemmer – er en utvidelse av § 185, som gir noen særgrupper andre rettigheter enn de øvrige borgerne i dette landet. Det mener jeg er uheldig, og det er ikke en god rettstradisjon.

Lene Vågslid (A) [11:20:54]: Den rettstradisjonen Per-Willy Amundsen snakkar om, vil han i så fall openbert leggje heilt om på – når Framstegspartiet meiner at ingen andre forstår. Om ingen andre parti i denne salen forstår, bør me kanskje lytte. Eg er usikker. Eg tenkjer vel at det som er saka her i dag, er at me er grunnleggjande ueinige – grunnleggjande ueinige i Framstegspartiets argumentasjon og måten Framstegspartiet og Amundsen brukar ytringsfridom på når det passar dei. Eg vil anbefale Amundsen å lese Aftenposten i dag og Frank Rossaviks kommentar.

Når det gjeld debatten om søskenbarnekteskap, skal me respektere at partia kan synest det er vanskeleg. Eg har ikkje problem med det. Samtidig er eg einig med talarane som har sagt at me veit nok no. Me veit mykje når det gjeld helsemessige konsekvensar. Petter Eide har rett sjølv om eg meiner han brukar feil omgrep. Dette er ingen innvandringsdebatt. Det er ein ting eg meiner er uheldig for debatten anten det er om sosial kontroll, æresvald, eller når me snakkar om ukultur, brot på straffelov. Det er ikkje ein debatt om innvandring. Det er det same kven som gjer det. Poenget er at Stortinget er veldig tydeleg på at det er straffelov og føresegner knytte til både sosial kontroll og tvangsekteskap. Ja, forbod mot søskenbarnekteskap handlar om tvangsekteskap, arrangerte ekteskap, om det er press. Det handlar òg om helsemessige utfordringar.

At SV skulle hatt betre tid, kan dei godt meine. Eg vil minne om at Arbeidarpartiet fremja det same forslaget for to år sidan, i same komité, der òg SV sat. Mangel på tid trur eg kanskje ikkje er argumentet, men at ein ynskjer å sjekke meir ut om omfang osv., får vere eit argument. Eg meiner me veit nok, og eg synest at Stortinget i dag saman burde sendt eit tydeleg signal gjennom å be regjeringa om å forby søskenbarnekteskap. Me får vedteke det utan stemmene frå alle, sjølv om eg meiner det burde vere noko alle kunne samle seg bak.

Martin Henriksen (A) [11:23:33]: Først vil jeg bare si at jeg ikke klarer å ta veldig innover meg kritikken fra Fremskrittspartiet om ytringsfrihet, et parti som har hatt to justisministre som på hver sin kant av landet enten brente aviser eller ville boikotte aviser som skrev ting de ikke likte, et parti som ville trekke støtten til et teaterstykke fordi de sa ting som Fremskrittspartiet ikke likte, eller ba et flyselskap trekke et magasin fordi de skrev ting Fremskrittspartiet ikke likte.

Fremskrittspartiets kamp i dag handler om å oppheve hele § 185, som gir utsatte grupper et vern mot hatefulle ytringer. Fremskrittspartiet mener tydeligvis at minoritetenes ønske om vern mot hatefulle ytringer ikke er rimelige fordi de fleste problemene ifølge majoriteten som Fremskrittspartiet er en del av, er løst eller ikke eksisterer. Det er en metode for å slippe å diskutere reelt innhold og endringer eller ta det ubehagelige innover seg, nemlig at både kvinner og etniske minoriteter tvinges ut av debatten, uten at Fremskrittspartiet ser ut til å være nevneverdig bekymret for akkurat det.

Jeg har lyst til å stille et spørsmål til Høyre. Jeg reagerer på at Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet står sammen om en merknad der de viser til hvordan ytringsfrihetsdebatten rundt transpersoner er i andre land, nærmere bestemt Canada. De er redde for at man kan bli straffeforfulgt om man kunne komme til å bruke feil personlig pronomen overfor noen som definerer seg som et annet kjønn.

Høyre skaper usikkerhet om sitt eget lovverk, det vi faktisk vedtar i dag. Er det slik at det er noen indikasjoner i loven på at det kan bli slik som Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet i dag i Stortinget advarer mot? Er det slik at Norges institusjon for menneskerettigheter er bekymret for det? Er deres eget justis- og beredskapsdepartement bekymret for det? Er det andre tunge juridiske miljø i Norge som er bekymret for det? Dette er å skape usikkerhet om loven. Høyre undergraver på den måten sitt eget lovforslag og slår seg i hartkorn med Fremskrittspartiet i denne saken.

Dette er en strafferettslig debatt om hvilket vern utsatte grupper skal ha. Derfor mener jeg at det enten er et misforstått eller kynisk forsøk på å vri debatten over til noe den ikke handler om, nemlig at det plutselig ikke skulle være lov å si det man mener, forkynne sin religion eller være uenig i ulike definisjoner av kjønn og kjønnsidentitet. Det kommer det åpenbart til å være lov å gjøre i framtida også. I denne saken stoler jeg faktisk på det justis- og beredskapsdepartementet sier, og reagerer derfor på den usikkerheten Høyre er med på å spre i denne saken.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:26:44]: Jeg lurer litt på hvilken planet representanten Henriksen har befunnet seg på de siste årene hvis han ikke har fått med seg den debatten som foregår over hele den vestlige verden, om identitetspolitikk, som handler om nettopp innskrenking av ytringsfrihet: alt fra å rive ned statuer som man ikke liker, til diskusjoner om personlige pronomen, om det skal forbys eller ikke å bruke riktig eller galt pronomen – hva det enn måtte være. Det er en helt reell debatt, og det er en diskusjon som vi med denne loven drar inn i norsk rettspraksis.

Så kan man si at de formuleringene som blir vedtatt for § 185 i dag, forhåpentligvis ikke er så ille som man har sett i Canada, Storbritannia osv. Det er et håp. For, som jeg har påpekt, dette er flytende grenser. Rettspraksis endrer seg over tid. Terskelen blir lavere for å gripe inn. Og det er ingen tvil om at vi har kommet til det punkt hvor § 185 er i konflikt med ytringsfriheten. Det er et faktum. Det går det ikke an å komme seg unna.

Det er veldig spesielt at vi har en lovgivning hvor en jente, som det ble referert til her, som har innvandrerbakgrunn, har et sterkere vern enn en etnisk norsk jente, som kan bli kalt for helt analoge, sammenlignbare ting og oppleve det samme hat og den samme hets – men man må definere seg som en minoritet for å ha det vernet.

Det strider etter mitt skjønn mot alle prinsipper som handler om likhet for loven, som er fundamentalt i vår rettsstat, som er et fundamentalt prinsipp for demokratiet og for gode samfunn. Derfor mener jeg at det er en feil, at det er en tabbe, det Stortinget har gjort med å legge til grunn § 185. Og når man nå utvider den, kan man bare stille spørsmålet: Hva er neste gruppe som skal inn der, som skal ha dette særskilte vernet? For det utvides jo stadig.

Til syvende og sist er dette en paragraf som gir en rettigheter basert på hudfarge, basert på etnisitet, basert på seksuell legning, basert på nasjonalitet. Det er veldig spesielt at vi har den type lovbestemmelser i et demokrati som Norge. Men igjen demonstrerer Arbeiderpartiet sin åpenbart manglende evne til å forstå ytringsfrihet. For igjen klarer man å gjøre det til et spørsmål om statsbudsjettet. Jeg oppfattet at innlegget til representanten Martin Henriksen ene og alene handlet om hvor mye penger man skulle gi til et teaterstykke, hvor mye penger man skal dele ut til ulike formål.

Ytringsfrihet handler ikke om en rett til en post på statsbudsjettet; det handler om en rett til å ytre seg fritt, og det burde det være en selvfølgelighet at denne salen stiller seg bak. Det er vår grunnlov. Det er § 100.

Peter Frølich (H) [11:30:08]: Jeg må bare kommentere dette som kom på tampen fra Arbeiderpartiets representant Martin Henriksen, om at vi liksom skal ha spredt usikkerhet om bestemmelsen vi vedtar i dag. Det finnes ingen usikkerhet om rekkevidden av den bestemmelsen. Ingen ting ingen ting av det som står i forarbeidene, ingen ting av det som er sagt fra denne talerstolen sår tvil om at dette er en bestemmelse som skal gi et reelt vern mot hatefulle ytringer, men som også skal tolkes begrenset i møte med ytringsfriheten. Dette er ikke vanskelig.

Det vi har skrevet i forarbeidene, er en advarsel om fremtiden. Hvor er debatten på vei? Da er det faktisk ganske klokt å se rundt seg til andre deler av verden, for da ser vi nettopp at det som starter med gode intensjoner, hvor man ønsker å gi vern mot reelt hat, plutselig blir brukt som et verktøy for å fremme en aktivistisk politikk. Det er ikke i tråd med den ytringsfriheten og rettstradisjonen vi ønsker. Så når partiene går sammen i justiskomiteen og advarer mot en fremtidig utvikling i den retningen, burde det egentlig være en selvfølge. Det er jo litt overraskende at ikke hele Stortinget kunne slutte seg til noe så åpenlyst rett og rimelig.

Solveig Schytz (V) [11:31:55]: Basert på representanten Amundsens innlegg finner jeg grunn til å understreke at dette ikke handler om å gi noen grupper særskilte rettigheter, dette handler om å gi sårbare mennesker et rettsvern som andre har.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:32:23]: Avslutningsvis: Det ble litt mer engasjement på slutten av debatten, og det er bra. Det er et uttrykk for den ytringsfriheten som vi nyter i denne nasjonen, i dette landet som vi er stolt over og glad i, og som ikke nødvendigvis er en selvfølge i alle andre deler av verden. Ytringsfrihet er fundamentalt, det tror jeg alle i denne sal er enig i. Jeg mener vi må holde frem idealene, diskutere og ha de meningsbrytningene som er avgjørende for at vi som samfunn skal komme videre. Det var nettopp et eksempel på ytringsfriheten vi så et utslag av her nå.

Jeg vil bare takke komiteen for et svært godt samarbeid, og for at vi i dag har fått gjennomslag for en god del gode vedtak, som jeg mener vil tjene oss som nasjon. Jeg er også helt sikker på at vi fortsetter denne debatten videre. Takk for samarbeidet. Jeg ser frem til at denne debatten fortsetter.