Trine Skei Grande (V) [12:11:04 ] : Jeg har lyst til å begynne
med en liten utfordring til presidentskapet. Hvis interpellasjonsinstituttet
skal fungere optimalt, bør man kanskje være litt kjappere med å
få fram interpellasjonene når saker er aktuelle. Men dette temaet
mener jeg nok fortsatt er like aktuelt sjøl om det ikke skrives
så mye i media om det.
Mange steder i
verden ser vi at menneskerettighetene utfordres, og i skyggen av
covid-epidemien har vi sett at det har blitt enda større utfordringer
mange steder i verden. Kina er et av de mange områdene som man har
fått økt bekymring for i denne perioden. Det handler om behandlingen
av minoriteten uigurer, og det handler om Taiwan. Det handler om
overvåking av egne borgere, og det handler om et virus en skaper,
og at man hindrer en effektiv kamp mot det viruset fordi man er opptatt
av kontroll over egne innbyggere og f.eks. er opptatt av å straffe
Taiwan, som ikke faller inn i folden.
Vi i Venstre har
mange liberale venner i Hongkong, og da situasjonen der eskalerte,
fikk vi veldig mange meldinger om den bekymringsfulle utviklingen
under de nye sikkerhetslovene. Jeg har lyst til å begynne med noe
som Martin Lee, som er medlem av Liberal International, og som har
fått Liberal Internationals Freedom Prize, sa en gang jeg møtte
ham i Marrakech på et møte i Liberal International: «Trine, du må forstå
at tar du handa til en europeer og vrir den bak på ryggen, gjør
det vondt. Tar du handa til en afrikaner og vrir den bak på ryggen,
gjør det vondt. Tar du handa til en amerikaner og vrir den bak på
ryggen, gjør det også vondt. Men dere europeere må forstå at det
er akkurat like vondt når en asiat får vridd handa si bak på ryggen.»
Hele verden sa
ja til «ett land, to systemer». Da Hongkong ble ført tilbake til
Kina, laget man en avtale mellom Storbritannia og Kina om muligheten
for fortsatt å ha demokrati i Hongkong.
I skyggen av covid
ble nye sikkerhetslover innført, og den 30. juni ble det klart at
disse sikkerhetslovene kom til å stå over det som var minigrunnloven
til Hongkong. Vanligvis hadde man markeringer i Hongkong 4. juni
for å markere hendelsene på Den himmelske freds plass, på samme
måte som man hadde markeringer 1. juli, da Hongkong igjen ble en
del av Kina. Det vi så under covid, var at begge markeringene ble forbudt.
Den 1. juni ble 370 demonstranter arrestert, veldig mange av dem
for brudd på disse sikkerhetslovene.
Men vi har sett
at demokratibevegelsen i Hongkong ikke var så lett å døyve som det
mange trodde. Da sikkerhetslovene kom, gikk demonstrantene over
fra de store bannerne til å demonstrere med blanke ark for å vise
hvordan ytringsfriheten deres ble hemmet.
Den 23. august
ble tolv unge hongkongere anholdt da de prøvde å rømme til Taiwan.
De er, ut fra det jeg vet, fortsatt i fengsel. Den 10. august opplevde
medieeieren Jimmy Lai at 200 politifolk gikk inn og arresterte ham
og også gjennomsøkte hele mediehuset og beslagla mediehusets informasjon og
arbeid. Hans avis, Apple Daily, solgte fem ganger mer i dagene etter.
Det var folks svar på overgrepene fra Kina.
Vi ser det i alle
små og store ting hvordan de protesterer mot sikkerhetslovene og
de hemningene de gir. Jeg vil få lov til å nevne en morsomhet. Et
av slagordene til demonstrantene har vært «Frigjør Hongkong, vår
tids revolusjon», mens man kan lese annonser i Apple Daily, f.eks.
for undertøy, der man bruker slagordet «Frigjør din kropp, vår tids
undertøy». Så sjøl i kommersielle reklamer prøver folk å få ut slagordet om
frigjøring av Hongkong.
Vi har opplevd
at unger helt ned i tolvårsalderen på vei for å kjøpe tegnesaker
til skoleoppgaven sin er blitt arrestert. Det viser stresset og
redselen som de kinesiske myndighetene påfører sin befolkning.
Nå opplever vi
at søsterpartimedlemmer av oss ikke får stilt til valg og blir arrestert.
Det er en skremmende utvikling fra et land som vi prøver å gjøre
avtaler med, og som man kan lure på om det går an å gjøre avtaler
med, når vi var så klare på «ett land, to systemer». Det bryr de
seg tydeligvis ikke om.
Det skremmer meg
også at de kontaktene vi har i Hongkong, og våre søsterpartimedlemmer,
blir mer og mer stille. Det er sjeldnere og sjeldnere det kommer
meldinger fra dem, og meldingene vi får, tyder på at det er folk
som er ganske skremt over situasjonen de er i, og som føler sin
sikkerhet klart truet.
Mitt spørsmål
til statsråden er om det er noe regjeringa kan gjøre for å utøve
press for å sikre både at vi får et Hongkong som er «to systemer,
én stat», og at menneskerettighetsforkjemperne som er der, kan få
mulighet til å utøve sitt arbeid. Jeg er personlig bekymret for
enkeltpersoner som står oss i partiet nær, og som er truet i dagens
situasjon.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:18:05 ] : Innføringen
av en ny sikkerhetslov i Hongkong har fått betydelig og rettmessig
oppmerksomhet internasjonalt. Fra regjeringas side følger vi naturlig
nok utviklingen i Hongkong tett. Vi har tatt opp situasjonen i Hongkong
både i internasjonale fora og med Kina direkte.
Jeg deler de bekymringene
representanten Skei Grande har for den nye loven, og som jeg tidligere
også har gitt uttrykk for, er jeg veldig bekymret for at den kan
undergrave Hongkongs uavhengige rettsvesen og befolkningens rettigheter
og rettsikkerhetsgarantier. De er jo, som representanten var inne
på, nedfelt gjennom Hongkongs lovgivning.
Hongkongs forhold
til Fastlands-Kina har siden gjenforeningen med Kina i 1997 vært
basert på den såkalte ett land, to systemer-modellen, med høy grad
av autonomi for Hongkong, egen såkalt minigrunnlov, Basic Law, et
uavhengig rettsvesen og en egen lovgivende forsamling. Det systemet
– ett land, to systemer – skal da gjelde til 2047. Dette er en modell
som har tjent Kina og Hongkong godt, og Hongkongs befolkning har
hatt betydelig frihet under denne modellen. Hongkongs Basic Law
sikrer de grunnleggende rettighetene, som representanten nevner,
som ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og retten til fredelige demonstrasjoner.
Disse rettighetene har vært helt avgjørende for at befolkningen
i Hongkong har kunnet uttrykke sitt demokratiske engasjement de
senere årene.
I flere perioder,
senest i fjor, var det omfattende og vedvarende protestaksjoner
i Hongkong, og vi var også veldig bekymret over de til dels voldelige
konfrontasjonene mellom demonstranter og politi. Uroen som Hongkongs
befolkning uttrykte gjennom demonstrasjonene, var basert på en reell
bekymring om manglende påvirkning over egen situasjon. Vi oppfordret
derfor myndighetene i Hongkong til en åpen og inkluderende dialog
med innbyggerne.
Protester og demonstrasjoner
er kostnader som frie samfunn må være villige til å bære. Ytringsfrihet
er en forutsetning for alle andre demokratiske friheter. Mediefrihet,
beskyttelse av journalister og tilgang til pålitelig informasjon
er viktig, ikke bare for hvert enkelt individ, men også for utviklingen
av samfunnet.
Jeg deler bekymringen
for at den nye sikkerhetsloven vil kunne svekke befolkningens mulighet
til fortsatt å kunne utrykke seg på en fri og demokratisk måte.
For det første er flere av straffebestemmelsene i loven veldig vage.
De nye institusjonene som sentralmyndighetene i Beijing har etablert for
å iverksette og håndheve loven, vil dessuten kunne svekke autonomien
til Hongkongs rettssystem. Flere har pekt på at Hongkongs lokale
myndigheter og byens befolkning ikke har blitt tilstrekkelig konsultert
under utarbeidelsen av loven. Ethvert lovverk bør ha som formål
å beskytte innbyggernes interesser og sikkerhet, og derfor er det
viktig at befolkningens syn reflekteres når nye lover innføres.
Vi har dessverre
sett en negativ utvikling i Hongkong de siste månedene, også etter
at interpellasjonen ble fremmet. Valget til Hongkongs lovgivende
forsamling, som skulle skjedd i høst, er utsatt til neste år. Flere
prodemokratiske politikere har mistet retten til å stille til valg,
og det har også vært veldig få demonstrasjoner i Hongkong siden
sikkerhetsloven ble innført. Flere toneangivende aktivister har
valgt å legge ned organisasjonene sine og forlate byen. Det er allerede
blitt gjennomført arrestasjoner med hjemmel i den nye loven. Profilerte
representanter for den prodemokratiske leiren i Hongkong har blitt
rammet.
I lys av denne
negative utviklingen er det avgjørende at det internasjonale samfunnet
er tydelige overfor myndighetene i Kina og Hongkong om at frihetene
til Hongkongs befolkning må respekteres, i tråd med menneskerettighetene
og Hongkong Basic Law.
Sikkerhetsloven
har blitt møtt med protester fra mange land, også fra Norge. Vi
har for det første tatt opp vår bekymring for situasjonen i Hongkong
direkte med Kina. Menneskerettigheter er en helt integrert del av
regjeringas utenrikspolitikk, og det er også en viktig del av dagsordenen
for vår bilaterale dialog med Kina. Under besøket til Norge fra
Kinas utenriksminister Wang Yi 27. august i år ble norsk bekymring for
Hongkong tatt opp både fra statsministeren og meg selv. Vi uttrykte
begge at det er viktig at Hongkongs autonomi og Hongkong-befolkningens
grunnleggende rettigheter blir respektert. Jeg uttrykte også en
stor bekymring for utsettelse av valget. Også under mitt forrige
møte med Wang Yi, da vi møttes i Madrid før jul, diskuterte vi menneskerettigheter
og Hongkong. Kinesisk side er derfor veldig godt kjent med vårt syn
på situasjonen i Hongkong.
Vi har også uttrykt
vår bekymring for utviklingen sammen med EU og europeiske partnere.
EU har kommet med fire uttalelser om Hongkong i sommer. Uttalelsene
har uttrykt bekymring for utviklingen i Hongkong, for den nye sikkerhetsloven,
og at den risikerer å undergrave ett land, to systemer-modellen
og autonomien til Hongkong.
Norge har sluttet
seg til alle EUs uttalelser, og vi har også derfor markert at vi
er flere som står sammen i vektleggingen av grunnleggende friheter
for Hongkongs befolkning. Men vi har også tatt situasjonen i Hongkong
opp i FN. Den 6. oktober i år, sammen med 38 andre land i et felles
innlegg i FN i New York om menneskerettighetssituasjonen i Kina,
omtalte vi både situasjonen i Hongkong og Xinjiang. I fellesinnlegget uttrykte
vi dyp bekymring for den nye sikkerhetsloven og ba de relevante
myndighetene om å garantere for rettighetene som er beskyttet under
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og den kinesisk-britiske
felleserklæringen, inkludert ytringsfrihet, pressefrihet og forsamlingsfrihet.
Vi oppfordret Kina til å opprettholde Hongkongs autonomi og respektere
uavhengigheten til Hongkongs rettsvesen.
Norge har også
tidligere vært tilsluttet fellesuttalelser i FN ved flere anledninger.
I FNs menneskerettighetsråd i Genève var Norge, sammen med flere
andre land, med på et innlegg nå i sommer som uttrykte bekymring
for den nye sikkerhetsloven. I uttalelsen ble det vektlagt at innføringen
av en sånn lov uten involvering av Hongkongs befolkning, rettssystem
og lovgivende forsamling undergraver ett land, to systemer-prinsippet.
Vi ba eksplisitt Kina om å revurdere innføringen av loven.
Vi har også gitt
vår bekymring til kjenne gjennom egne nasjonale innlegg, f.eks.
i FNs menneskerettighetsråd 25. september. I samtaler også utad,
med medier og på sosiale medier, har vi vært tydelige og konsistente.
Gjennom ulike
kanaler gir også Norge tydelig og klart uttrykk for vår bekymring
over situasjonen i Hongkong. Vi har kommunisert at den nye sikkerhetsloven
ikke må brukes til å innskrenke det demokratiske rommet i Hongkong,
inkludert ytrings- og mediefrihet.
La meg avslutningsvis
si noe overordnet om vårt forhold til Kina. Vi møter jo Kina på
mange områder, og Kina berører også våre interesser direkte på mange
felt. Vi har hatt en positiv utvikling i samarbeidet med Kina, og
det har også gitt oss en plattform for og en mulighet til å ta saker
direkte opp med kineserne der vi er uenige. Dette gjelder i høyeste
grad også menneskerettigheter, og dette er noe vi bruker aktivt.
For ulike utgangspunkt og samfunnssystemer kan ikke stå i veien
for en konstruktiv utveksling av synspunkter og erfaringer. For oss
er menneskerettigheter en helt integrert del av utenrikspolitikken.
Derfor er det også en helt integrert del av vårt forhold til alle
land.
Det er i alles
interesse at menneskerettighetene til Hongkongs befolkning respekteres,
og at byens selvstendige rettsvesen som garanterer dette, bevares.
Negative reaksjoner fra verdenssamfunnet gjør at den politiske kostnaden
ved innskrenking av menneskerettigheter blir høyere. Norge, sammen
med en rekke andre land, har vært veldig klare i våre oppfordringer
til myndighetene i Kina og Hongkong om at frihetene må respekteres
i tråd med menneskerettighetene og Hongkongs Basic Law. Vi kommer
til å fortsette den samme tydeligheten og ikke minst fremme en forventning
om at Hongkongs autonomi og befolkningens grunnleggende rettigheter
ivaretas.
Trine Skei Grande (V) [12:27:11 ] : Jeg vil takke statsråden
for svaret og de klare verdiene som blir framført. Jeg vil også
takke for at man velger å bruke f.eks. utenriksministerbesøk til
å ta opp situasjonen i Hongkong.
Men jeg har to
litt konkrete oppfølginger. Det ene er en vurdering jeg gjerne ville
hatt av utenriksministeren når vi ser hvordan et stort land som
Storbritannia gjør en avtale med Kina om at nå skal de ha et system
som heter «ett land, to systemer», og så klarer man ikke å overholde
den avtalen. Hvor alvorlig er det at en stor nasjon, som Kina er
internasjonalt, ikke klarer å overholde internasjonale avtaler,
også avtaler man gjør med ganske store land? Det er skummelt for
et lite land som Norge at internasjonale avtaler ikke overholdes, og
at sjøl avtaler mellom store land om fredelige overganger ikke blir
overholdt.
Det andre: Jeg
er veldig glad for at man har et sterkt samarbeid med EU her. Det
er helt avgjørende, tror jeg, for å kunne ha det gjennomslaget man
skal ha. Men nå får jo Norge en spesiell rolle ved å sitte i Sikkerhetsrådet.
Det gir oss jo en posisjon og en arena for å løfte menneskerettigheter
generelt, men også på dette området spesielt.
Spørsmålene mine
er: Hva er vurderingen når land ikke klarer å overholde avtaler
på det nivået som er her? Det andre er: Hvordan kan vi bruke rollen
vår i Sikkerhetsrådet til å løfte menneskerettigheter?
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:29:12 ] : Vi har jo
akkurat den samme forventningen til Kina når det gjelder å overholde
internasjonale avtaler som man har inngått, som vi har til ethvert
annet land. Dette er også noe av det som ligger bak den bekymringen
vi har for det som nå skjer i Hongkong – det at man gjennom denne
sikkerhetsloven kan undergrave hele prinsippet om ett land, to systemer,
at man kan undergrave det som er både Hongkong «basic» lov, det som
er det uavhengige rettsvesenet, og det som er den egne lovgivende
forsamlingen. Da vil det i prinsippet ikke bli noe igjen av ett
land, to systemer. Det er vår klare bekymring, og det er derfor
også vår klare forventning at Kina respekterer disse grunnleggende
sidene ved Hongkong, og ved det også respekterer den avtalen som
er inngått.
Når det gjelder
Sikkerhetsrådet og vårt arbeid i Sikkerhetsrådet, er vi opptatt
av at internasjonal rett er førende for det arbeidet vi gjør på
ulike områder.
Vi har vært veldig
opptatt av – særlig de siste to årene, hvor vi har sett at det har
vært en veldig bekymringsfull utvikling, både situasjonen i Xinjiang
og nå sikkerhetsloven i Hongkong – det som også representanten nevner:
å alliere oss tett med andre nærstående land. Og – og dette syns
jeg er en interessant utvikling – det ser nå ut til å være flere
land, også fra andre geografiske regioner enn våre umiddelbart mest nærstående,
som slutter seg til en del av disse fellesuttalelsene og den bekymringen
som er.
Da vi den 6. oktober
i FNs tredje komité var tilsluttet innlegget som var under tysk
ledelse, var det 39 land, inkludert Norge, som sluttet seg til det.
Det som er interessant å legge merke til, er at det er en betydelig
økning fra fjorårets fellesinnlegg, der Norge også var med. Da var
det 23 land som støttet opp om dette. Jeg vil også understreke at
ordbruken i dette fellesinnlegget vi hadde i oktober, også er kraftig
skjerpet, og det reflekterer jo det alvoret vi ser på situasjonen
med.
Så for oss er
det naturlig å bruke alle de arenaene vi har. Det at vi nå i Sikkerhetsrådet
fra 1. januar også har muligheten til den jevne dialogen, ikke bare
med de fem faste og de valgte ti, men også med alle andre land i
FN om disse spørsmålene, gjør selvfølgelig at vi også ser etter
hvilket mulighetsrom som fins for å bidra til å kunne bedre situasjonen.
Ola Elvestuen (V) [12:32:17 ] : Jeg tror ikke det er mulig
å overvurdere den historiske betydning av innføringen av sikkerhetslovene
i Hongkong i sommer. Det viste seg at den kinesisk–britiske avtalen
fra 1984 om overføring til Kina i 1997, der Kina garanterte for
Hongkongs økonomiske og politiske system i 50 år, bare varte i 23 år.
Jeg tror ikke det er noen tvil om at denne avtalen nå er brutt.
Vi har ikke lenger ett folk, ett land, to systemer, og garantien
om ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og retten til fredelige demonstrasjoner
er ikke der lenger.
Jeg har lyst til
å berømme utenriksministeren, men det er viktig med en fortsettelse
av det hun beskriver: at vi må handle sammen med EU, med andre demokratiske
land og jobbe aktivt innenfor FN. Også rollen i FNs sikkerhetsråd
kommer til å være viktig. Det er viktig å ha en samstemt verdensopinion
mot det som nå skjer i Hongkong.
Det er ikke noen
tvil om at de nasjonale sikkerhetslovene gir opprørspolitiet i Hongkong
alle fullmakter til å slå ned opposisjonen, og all synlig opposisjon
er nå forbudt. Som utenriksministeren påpeker, er det en sikkerhetslov
som har både vidtrekkende og vage formuleringer som gir et helt
åpent rom for å handle. Lovene skiller ikke mellom utlendinger og
lokalbefolkning, så det som sies i utlandet, kan også brukes mot deg
i Hongkong. Det er både for befolkningen i Hongkong og for alle
oss andre.
Så er det vårt
forhold til Kina. Ser vi tilbake, er det klart at troen på at økonomisk
vekst skulle føre til mer åpenhet, er det lite tegn til i dag. Det
kommunistiske diktaturet er beholdt. Det er også vist til situasjonen
i Xinjiang, der kanskje mer enn 1 million uigurer er i konsentrasjonsleirer.
Det pågår fortsatt undertrykkelse i Tibet, og i Kina innføres et
sosialt kredittsystem som gir en mulighet for overvåkning av enkeltpersoner som
vi aldri tidligere i historien har sett. Det føres også en aggressiv
utenrikspolitikk, enten det er overfor India eller overfor Taiwan
i Sør-Kina-havet. Det er mange områder hvor Norge sammen med andre
land trenger å markere sin tydelige posisjon.
Jeg tror det er
viktig å huske at selv om vi i dag ikke ser at det er mulig for
Hongkongs befolkning å demonstrere, er det ingenting som tyder på
at ikke motstanden er like stor og like bred og gjennomgående som
den som ble vist i hele 2019 og fram til sikkerhetsloven ble innført.
Det er en sterk bevegelse. Jeg tror til og med at det er en sterk
bevegelse som ser seg mer i sammenheng med andre demokratibevegelser
i verden, enten det er i Thailand eller i Hviterussland. Vi må føre den
samme politikken for åpenhet, for ytringsfrihet og for demokratiske
rettigheter i alle disse områdene.
Helt til slutt:
Når vi ser på både det som skjer i Hongkong, det som skjer overfor
uigurer i Tibet, og overfor den kinesiske befolkningen med sosialt
kredittsystem og ellers, synes jeg det er riktig å observere at
kommunistpartiet i Sovjetunionen styrte i 74 år. Kommunistpartiet
i Kina er nå inne i sitt 72. år. Det er viktig å reflektere over
om denne sikkerhetsloven og det som skjer ellers i Kina, er tegn
på styrke, eller om det er tegn på en større skjørhet på grunn av
manglende legitimitet i egen befolkning.
Trine Skei Grande (V) [12:37:35 ] : Jeg har lyst til å dvele
litt ved det som representanten Elvestuen tok opp sist i sitt innlegg,
at det er et regime som må være veldig presset når de må utøve makt
på den måten over sin egen befolkning, et regime som står for en
ideologi som har tapt de fleste andre steder i verden, og som sikkert
nå ser hvordan de blir utfordret. Det er interessant hvordan de
blir utfordret ikke bare på menneskerettighetssida, men også på
klimasida, der det folkelige opprøret over at en ikke tar vare på
naturen rundt seg, er i ferd med også å være med på å undergrave
legitimiteten til regimet.
Jeg er også litt
lei meg for at ikke flere har deltatt. Dette er noe som folk var
veldig engasjert i for en tid tilbake. Jeg hadde ønsket at det engasjementet
hadde holdt seg litt over tid. Det er leit at det er bare Venstre
som syns dette er en viktig debatt å ta opp nå. Og, som sagt, jeg
syns kanskje presidentskapet må diskutere hvor lang tid man må vente
på interpellasjoner i forhold til aktualiteten i temaene, som undergraver
litt den formen for debatter som dette kan være.
Jeg er glad for
at utenriksministeren hadde de svarene hun hadde på mine utfordringer
når det gjelder bruken av Sikkerhetsrådet. Vi bør sørge for å bruke
den posisjonen vi nå har fått i Sikkerhetsrådet, til å løfte rettighetssystemene
til individene på denne kloden, men også det å holde avtaler mellom land.
Det å ha en internasjonal rettsorden som gjør at avtaler holdes,
og en internasjonal rettsorden som respekterer de menneskerettighetene
som tross alt FN ble etablert som basis for, er ganske viktig for
et land som Norge. Men vi ser også at vi blir herset med av store
land fordi vi ikke har de store alliansene, og derfor er det viktig
å søke samarbeid med type EU for å vise hvordan demokratiske land
må stå sammen for de rettighetene som vi ønsker å løfte internasjonalt.
Men vi skal ikke
la sånne ting som det som nå holder på å skje i Hongkong, gå oss
forbi uten engasjement. Det er kjempefarlig. Det er kjempefarlig
for alle de menneskene som kjemper for menneskerettigheter i Hongkong,
men det er også farlig for et lite land som Norge hvis det er sånn
at store land skal kunne opptre på den måten, uten respekt for individer, uten
respekt for avtaler og uten respekt for de verdiene som ligger i
bunnen for vårt internasjonale samarbeid.
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:40:23 ] : Jeg vil
takke interpellanten for å stille interpellasjonen – eller egentlig
hennes vara, som reiste interpellasjonen tidligere, i juni. Samtidig
vil jeg understreke et poeng som representanten Trine Skei Grande
har på slutten, og det er knyttet til spørsmålet om makt og rett.
Dette er en av hovedårsakene til at Norge har søkt det ansvaret
det er å sitte i Sikkerhetsrådet i en toårsperiode, nemlig at vi
må gjøre alt vi kan som et lite land for å opprettholde en regelbasert
internasjonal orden. Hvis vi kommer i en situasjon der store land
eller allianser av land skal kunne la makt gå foran rett, rammer
det ikke bare oss, det rammer også alle andre land i verden i større
eller mindre grad og på ulike tider. Nettopp derfor er det så viktig både
å stå opp for det systemet, stå opp for tydelige verdier, og også
forklare tydelig til land hva vi er enige om, og hva vi er uenige
om.
Derfor vil jeg
avslutte med å si at jeg opplever på ingen måte at Norge såkalt
herses med fordi vi ikke har allianser. Vi har tvert imot veldig
mange allianser, vi slutter oss til allianser, og vi søker aktivt
å danne allianser. Hele historien til Norge har vist at det er vår
evne til å skape og pleie allianser som gir oss vårt utenrikspolitiske
handlingsrom.
Da vi opplevde
diskusjonene rundt kandidaturet vårt til Sikkerhetsrådet, var det
sånn at vi var veldig klar over at en del land ikke kom til å stemme
på Norge, fordi vi er uenige med en del land i deres håndtering
av bl.a. grunnleggende menneskerettigheter. Det er helt greit for
oss, men vårt standpunkt er tydelig, det har vært det hele veien.
For oss var det aldri noen tvil om at det nok var en god del land
som ikke kom til å ønske Norge inn i Sikkerhetsrådet, rett og slett
fordi vi har en tydelig linje i menneskerettighetsspørsmål. Den
linja er kjent for alle, så de som var enige i den linja, ville
stemme på oss, de som var uenige, ville ikke gjøre det.
Presidenten: Då
er debatten i sak nr. 4 avslutta.