Presidenten: Etter
ynske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten ordna debatten
slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av
regjeringa.
Vidare vil det
– innanfor den fordelte taletida – verta gjeve høve til inntil seks
replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og
dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får òg ei taletid på inntil 3 minutt.
Anette Trettebergstuen (A) [18:37:43 ] (ordfører for saken):
Film er sannsynligvis det mest populære og mest brukte kulturtilbudet
vi har. Filmbransjen er også den største kulturindustrien og sysselsetter
og omsetter for enormt mye penger i året. Det er en stor industri,
og den er global.
Arbeiderpartiet
støtter intensjonen i forslaget fra Senterpartiet om å få flere
filminnspillinger og produksjoner i Norge, mer jobb til filmfolk.
Vi støtter derimot ikke nødvendigvis virkemiddelet med å innføre
såkalt spendkrav til bransjen nå.
Norsk filmbransje
har virkelig fått kjørt seg det siste året. Pandemien har kostet
filmbransjen stort, produksjoner er satt på vent eller avlyst, samarbeid
over landegrensene er stanset, pengekassen er tom, og veldig mange
vet ikke hvor veien går videre, også på grunn av at koronastøtteordningene
ikke har truffet produksjonsselskapene.
Filmbransjen
har de siste åtte årene blitt nedprioritert. Det begynte med et
stort kutt i 2013, da høyresiden tok over fra de rød-grønne, og
siden har ikke kuttet blitt tatt igjen i budsjettet. Man har fått
på plass en insentivordning, heldigvis. Det er bra også for norske
produksjonsmiljøer og norske filmarbeidere. Insentivordningen burde
etter alle disse årene vært gjort automatisk og lagt under Næringsdepartementet,
men det får vi komme tilbake til etter valget.
Det å finansiere
film og produsere film er et komplekst lappeteppe av søknader og
bevilgninger. Ingen film finansieres alene av Norsk filminstitutt.
Det er et internasjonalt samarbeid med koproduksjoner, bruk av insentivordninger
i andre land, som til slutt kan utgjøre finansieringen som realiserer
en film.
En av de beste
filmene jeg har sett de siste årene, var «Ut og stjæle hester».
Den så jeg på premieren på Berlinialen i 2019, og jeg snakket med
produsenten, Hans Petter Moland, om hvorfor ikke en eneste scene
i den filmen, der handlingen foregår i Trysil, er filmet i Trysil.
Alt er filmet i Litauen. Det handler jo også om at norsk filmbransje
er utsatt for konkurranse og er avhengig av den globale økonomiske
mølla som finnes der ute. Det å innføre et sånt spendkrav vil like
gjerne spenne bein på norsk næring som å styrke den.
Vi vil ha mer
norsk film spilt inn i Norge, og vi vil styrke norsk filmbransje,
men vi tror ikke det er riktig nå å gå inn for et sånt krav.
Marianne Haukland (H) [18:41:25 ] : I likhet med representanten
Trettebergstuen støtter vi intensjonen i dette forslaget om å få
flere film- og serieprodusenter til å velge Norge som innspillingsland.
Vi ønsker å styrke norsk filmproduksjon, skape mer arbeid for norske
filmarbeidere og andre som arbeider med film knyttet til filmproduksjon,
og vi støtter denne intensjonen. For Høyre er det viktig at vi skaper
flere arbeidsplasser i privat næringsliv, og da må vi ha en politikk
på dette feltet som sikrer at vi også er konkurransedyktige.
Filmbransjen
er stor, multinasjonal og grenseoverskridende. Filmøkonomien er
internasjonal og sammensatt, og finansieringen for å realisere enkeltprosjekter
innebærer ofte en kombinasjon av inntekter fra veldig mange land.
Mye av dette som Anette Trettebergstuen var inne på i sitt innlegg,
er også gjeldende for argumentasjonen vår for hvorfor vi ikke ønsker
å støtte dette forslaget.
Den finansieringen
som Norsk filminstitutt bidrar med inn i produksjoner, er ikke nok
alene. Bransjen selv, produsentene, mener at en innføring av spendkrav,
slik det foreslås nå, ikke kommer til å styrke norsk filmproduksjon,
men det kan gjøre det vanskeligere å finne gode finansieringsmuligheter.
Vi har som nevnt
Berlinalen-vinner og Oscar-nominert film som er norske, men som
ikke er spilt inn i Norge. Selvfølgelig er det trist, men det viktigste
vi må tenke på, er at de har klart å formidle en kjempeviktig historie, og
vi har en norsk filmskaper som gjør det veldig bra internasjonalt.
Vi mener at en
styrking av filminsentivordningen, som denne regjeringen innførte
som en oppfølging av filmmeldingen, er et mer riktig tiltak. Her
må jeg bare si at det er et mål for regjeringen og disse partiene
å fortsette arbeidet med filminsentivordningen. Jeg kan nevne at
denne også ble styrket til 100 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett.
Det er bra at
det nå er et solid flertall for denne ordningen, og at Arbeiderpartiet
nå velger å trykke den til sitt bryst etter å ha latterliggjort
den i denne salen etter at regjeringen innførte den. De har kommet
med mange negative spådommer, som heldigvis ikke har slått til. Det
må være en av grunnene til at de nå er for.
Ordningen har
fungert, og vi skal videreføre og videreutvikle den til den kanskje
kan stå på egne ben og bli en automatisk ordning for filmproduksjon
i framtiden. Vi har måttet forsvare denne ordningen helt fram til
i år. Når det gjelder forslaget fra Senterpartiet og SV, anser vi det
for å være et budsjettspørsmål, og vi kommer ikke til å støtte det.
Silje Hjemdal (FrP) [18:44:35 ] : Jeg er veldig glad for at
Fremskrittspartiet fikk gjennomslag for å opprette en nasjonal filminsentivordning
i sin tid. Det er ofte sånn med de beste forslagene, som kommer
fra Fremskrittspartiet. De møter hard motstand i begynnelsen, men
så ser folk at det er fantastisk politikk likevel.
Nå er tiden inne
for å diskutere hvordan man kan styrke ordningen. Derfor var det
også et veldig viktig gjennomslag Fremskrittspartiet fikk i krisepakken
tidligere i år, da vi ga en klar beskjed til regjeringen om å styrke
ordningen i revidert nasjonalbudsjett.
Denne ordningen
har vært en suksess som har bidratt til at flere store utenlandske
produksjoner er blitt lagt til Norge, flere av dem i mitt hjemfylke,
men også i ganske mange andre fylker rundt om i dette landet. Bransjens
egne analyser viser også hvordan det for hver eneste krone som insentivordningen
refunderer, ligger igjen omtrent fem ganger så mye penger i Norge
og ute i distriktene der folk faktisk bor. Filmmiljøet i Norge er styrket
som et resultat av denne ordningen, og det har også styrket Norge
som en filmdestinasjon.
Imidlertid er
den store internasjonale konkurransen rundt betingelsene i disse
ordningene hard. Derfor er det viktig at ordningen er god, og ikke
minst at det er forutsigbarhet i den. Nettopp derfor har Fremskrittspartiet
prioritert høyt at vi ønsker en styrking. Disse produksjonene skaper
også store ringvirkninger for andre næringer, som f.eks. reiseliv.
Det har jeg mange gode eksempler på fra mitt hjemfylke. Internasjonale
produksjoner skaper norske arbeidsplasser, og det øker kompetansen
i den norske filmindustrien. Man bidrar til å kjøpe varer og tjenester
fra andre næringer, og næringsliv som leverer kultur, omsetter for
milliarder av kroner og omfatter tusenvis av bedrifter og selvstendig næringsdrivende.
Nå styrker regjeringen
og Fremskrittspartiet insentivordningen for å få utenlandske filmproduksjoner
til Norge. Slike insentiver vil føre til at man får mer innhold til
norske forbrukere og bedre kompetanse i de kreative næringene, og
ikke minst vil det komme underleverandørene til gode. Fremskrittspartiet
ønsker å løfte fram kultursektoren som en næring som skaper arbeidsplasser,
vekst og aktivitet over hele landet, i stedet for å være en sektor
som primært forbindes med offentlig støttet kultur.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [18:47:50 ] : Dette forslaget har
vi i Senterpartiet kommet med etter samtaler med og oppfordringer
fra ulike filmarbeidere, både regissører og andre. De forstår ikke
hvordan Norge kan bruke skattepenger på å bygge opp andre lands
filmbransje, og med det definitivt svekke vår egen. De forstår heller
ikke at det ikke stilles noen krav fra myndighetene til å ta i bruk
norske lokasjoner og fagarbeidere i norske produksjoner med statlig
støtte, men at vi politikere heller sitter med hendene i fanget
og ser at en stadig større del av film- og tv-produksjonen vår blir
flagget ut til andre land, og gjerne til land som selv setter nasjonale
krav til sin bransje for statlige støttekroner.
Jeg snakket nylig
med Filmparken på Jar, som i årevis har kjempet for å overleve.
Ønskene om å investere slik at de kan bli en enda mer moderne og
relevant filmpark, har vært temmelig utopiske, da kundene deres,
de norske produksjonsselskapene, faktisk bruker 45 pst. av alle
location-dager i produksjon i utenlandske studioer og filmparker.
Men Jar har fått en ny vår under pandemien, for da har studioene
vært fullbooket, og de har fått kapital til endelig å fornye seg.
Men om de får muligheten til å løfte tilbudet sitt ytterligere,
slik de ønsker, avhenger av om de norske produksjonsselskapene fortsetter
utflaggingen i like stor grad som før pandemien. Dessverre skjer
nok det så lenge det ikke finnes noe spendkrav for å få tildelt
støtte fra NFI.
Det frykter også
Filmforbundet og filmregionene, som støtter forslaget vårt om å
gjennomgå de nasjonale tilskuddsordningene med siktemål om å innføre
spendkrav også i Norge for å hegne om og bygge opp vår egen filmbransje,
hvor kravet må utarbeides i samarbeid med hele bransjen.
Overraskende
nok er det bare SV som støtter forslaget, mens resten av komiteen
heller får seg til å skrive at bransjen selv er imot forslaget,
og viser til produsentene. Når ble produsentene de eneste som utgjør
norsk filmbransje? Når ble de eneste som tjener på å benytte seg
av billig arbeidskraft i lavkostland, de eneste som utgjør filmbransjen
i Norge? Filmbransjen vår er heldigvis – foreløpig – større enn
som så, men deler av den må altså reise til utlandet for å forsøke
å få utenlandske filmsett og natur til å se norsk ut.
Jeg er derfor
veldig skuffet over komiteen, som ikke ønsker å lytte til fagarbeiderne
eller dem som ønsker å bygge opp filmmiljøene våre ute i regionene.
Jeg er også skuffet over at det kan virke som om det for andre partier,
utenom SV, er likegyldig hvor filmer med scener som skal forestille
Norge, eller som har norsk kultur og/eller historie som tema, spilles
inn.
Filminsentivordningen
ser både forslaget og innstillingen nærmere på, og både bransjen,
filmregionene, Senterpartiet og komiteen ønsker en satsing på den.
Der evner alle å se verdien av å bygge opp bransjen vår og tilstøtende
næringer. Der ser alle verdien av at de som får skattepenger, skal
gi noe igjen til Norge som kan bidra til arbeidsplasser. At ikke
alle ser at det samme prinsippet bør gjelde også for andre filmstøtteordninger
vi bruker skattepengene på, er underlig. Det snakkes om at i så fall
må hele støttesystemet ses på på nytt. Ja vel, greit for Senterpartiet.
Slik det er nå, satses det i hvert fall ikke nok på norsk film i
Norge.
Med det tar jeg
opp Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartis forslag.
Presidenten: Representanten
Åslaug Sem-Jacobsen har teke opp det forslaget ho refererte til.
Statsråd Abid Raja [18:51:20 ] : De filmpolitiske målene skal
ivareta flere og delvis kryssende hensyn. Det er i utgangspunktet
legitimt å forvente at en vesentlig del av norsk film- og serieproduksjon
finner sted i Norge. Så er det et spørsmål om hvilke virkemidler
vi eventuelt skal bruke for å oppnå det. Vi kan, med visse begrensninger,
stille krav om å bruke offentlige midler innenlands. Det er likevel
et spørsmål om vi bør stille et slikt krav.
Jeg tviler på
at dette forslaget vil bidra til å styrke den filmpolitiske måloppnåelsen.
Hvis vi skal stimulere til en profesjonell filmbransje med sunn
økonomi, må vi legge til rette for et mangfold av finansieringskilder
for norsk film, både nasjonalt og internasjonalt. Dette er viktig
for den økonomiske bærekraften til filmbransjen, men også for at
norske filmskapere skal kunne levere kvalitetsinnhold til et norsk
publikum.
Filmfinansiering
er i økende grad internasjonal. Noen finansieringskilder, særlig
insentivordninger og regionale fond, stiller krav om at opptak gjøres
i det aktuelle landet. Også for samproduksjoner kreves det normalt
at opptak gjøres i landene som deltar i finansieringen. Dersom vi
begrenser norske produsenters muligheter til internasjonal finansiering,
vil det samtidig begrense norske produsenters mulighet til å finansiere sine
produksjoner.
Jeg har forståelse
for at forslagsstillerne unnlater å spesifisere eller i det hele
tatt antyde noe om hva som vil være et rimelig spendkrav. Det vil
nemlig være krevende å finne et balansert nivå for et eventuelt
spendkrav. Et for strengt krav vil trolig slå negativt ut, særlig
for produksjoner med internasjonale ambisjoner, og i verste fall
gjøre disse produksjonene umulig å realisere. Samtidig vil et for
mildt krav ha liten eller ingen effekt på andelen midler som benyttes
i Norge, og begrenset effekt på hvor mange opptaksdager som gjøres
innenfor landegrensene. Forslagsstillerne sier dessuten lite om
hvordan norske produsenter skal erstatte finansiering som faller
bort, dersom de skrur igjen krana for internasjonal finansiering.
Det er betydelig
risiko for at et lite fleksibelt og godt fundert krav om forbruk
i Norge vil være kontraproduktivt for norsk filmproduksjon. Dette
bekreftes av norske produsenter, som har advart mot å innføre et
såkalt spendkrav og i stedet pekt på virkemidler som insentivordningen.
Jeg viser til
at regjeringen foreslår å styrke insentivordningen i revidert nasjonalbudsjett
med en total ramme på 100 mill. kr, og vi kommer tilbake med et
forslag om en langsiktig innretning av ordningen i statsbudsjettet
for 2022.
Regjeringen foreslår
også å videreføre deltakelsen i Kreativt Europa, EUs program for
kulturell og kreativ sektor. Jeg mener det er viktig at norsk bransje
tar del i aktiviteter som stimulerer til samarbeid over landegrensene
gjennom EØS-avtalen, i stedet for at man snevrer inn aktiviteten
til Norge.
Jeg er derfor
glad for at et bredt flertall, etter å ha hørt bransjens syn, slutter
opp om mine vurderinger av forslaget og ikke støtter at det innføres
et krav om nasjonalt forbruk for norske produksjoner.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [18:54:28 ] : Filmforbundet mener
at den store andelen av produksjonsdager som spilles inn i utlandet,
45 pst., er en trend som er økende og gjør at vi står i fare for
å tape kampen om kompetansebygging og kontinuitet for norske film-
og tv-arbeidsplasser på flere fronter. De, som vi i Senterpartiet,
har ikke noe imot at det gjøres opptak i utlandet av kunstneriske
eller spesielle praktiske årsaker, ei heller at en del opptak gjøres
i utlandet fordi det hentes inn finansiering i bl.a. mange fine
samproduksjoner. Man ønsker ikke å ødelegge for de finansieringsmulighetene
som er der. Når man ikke setter et tak for spendkrav, er det for
å finne den gode balansen. Det er det vi ønsker i forslaget.
Men Filmforbundet
og vi mener at dagens system, uten noen som helst spendkrav, ikke
styrker vår egen bransje eller tilstøtende næringer. På hvilket
vis mener statsråden at det faktisk styrker norske arbeidsplasser
at det gjøres stadig flere opptak i utlandet, både i filmbransjen
og i næringer som reiseliv og transport? Og er det bærekraftig miljømessig?
Statsråd Abid Raja [18:55:33 ] : I tråd med det representanten
sier, står det i innstillingen en merknad fra Senterpartiet og SV,
der det heter:
«Filmforbundet opplyste i komiteens
høring at 45 pst. av alle location-dager i produksjon av norsk tv-drama
og film skjer i utlandet. Tendensen er økende.»
Jeg vil gjerne
få korrigere dette. Tallene som refereres, er fra NFIs årsrapport
2019, som gjengir en tabell over innspillingsdager i Norge og utlandet
for spillefilmer med premiere i årene 2014–2019. Det sier altså
ikke noe om hvor tv-drama er spilt inn. Tallet for 2019 er riktignok
45 pst., men det er også den klart høyeste andelen innspillingsdager
i utlandet i perioden. Andelen varierer betydelig i perioden, men
det er ikke noen holdepunkter for noen tendens. Snittet for de seks
årene som dekkes av tabellen, er litt over 30 pst.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [18:56:17 ] : Takk for svaret. Det
synliggjør veldig godt en annen utfordring vi har, nemlig at dette
er noe Norge ikke har kontroll på. Jeg sendte et spørsmål til ministeren
hvor jeg ba om å få en oversikt over hvor mange filmopptaksdager
som gjøres rundt omkring i andre land. Jeg spurte også om hvor mange
filmer som får støtte av Filminstituttet som faktisk flagger ut.
Svaret fra departementet var: Det vet vi ikke. Det synes jeg er
altfor dårlig med tanke på at det er skattepengene vi snakker om
her. Jeg håper i hvert fall at ministeren – selv om han ikke vil
bruke de få tallene som finnes fra NFI, og ikke synes de heller
er gode nok – ser verdien av å prøve å få litt bedre oversikt over hvilke
filmer som filmes hvor, hvor mange de er, og hvor mye penger som
egentlig brukes i utlandet av norske skattepenger.
Statsråd Abid Raja [18:57:18 ] : Jeg var i mitt hovedinnlegg
inne på spendkrav – det kan jo hende at representanten ønsker å
gå inn for å spesifisere eller antyde hva de mener skal være det
rimelige spendkravet. Jeg forstår at representanten ønsker å ha
jernkontroll på hvordan midlene skal brukes, så jeg vil i replikkvekslingen
her gjerne høre hva representanten mener vil være det rimelige spendkravet
for dette.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [18:57:49 ] : Jeg registrerer at jeg
ikke får svar på hvorvidt ministeren synes det er greit at vi ikke
har noen som helst kontroll på hvor pengene brukes. Det synes jeg
er oppsiktsvekkende. Han velger å spørre hva slags spendkrav jeg
kunne se for meg. Det er ikke tilfeldig at vi ber om en utredning, for
det er ganske vanskelig sånn ut av det blå å slå fast for en stortingsrepresentant.
Vi ønsker at dette skal utredes i samarbeid med bransjen for å finne
en mye, mye bedre løsning enn den som er. Ministeren selv skisserte
jo hvor balansen bør ligge, et sted som ikke går ut over verken
det ene eller det andre. Det mestrer vi på veldig mange andre områder.
Hvorfor skulle vi ikke klare å finne en god grense innenfor filmfeltet?
Statsråd Abid Raja [18:58:38 ] : Jeg vil bare slå fast at vi
selvfølgelig har kontroll på norsk pengebruk, det skulle ikke være
noen tvil om det. Men jeg ser altså at representanten som har fremmet
et forslag om å innføre et spendkrav, egentlig ikke har peiling
på hva et slikt spendkrav skal være. Jeg tror det bare understreker nettopp
det jeg har sagt, at dette er et dårlig forslag. Heldigvis er stortingsflertallet,
inkludert det største opposisjonspartiet, som Senterpartiet skal
samarbeide med, imot dette. Det viser hvorfor dette forslaget rett
og slett er et dårlig forslag.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [18:59:09 ] : Samtidig sier Filmforbundet
og også filmregionene at de ønsker seg et spendkrav. De har forskjellige
forslag til det, men det får de stå for. De ønsker også at det utredes.
Mener ministeren at han kan ha en like nedlatende holdning til deres
forhold til dette spørsmålet, som til meg?
Statsråd Abid Raja [18:59:32 ] : Jeg har gitt en konklusjon,
og jeg har sendt et brev til komiteen hvor jeg har skrevet at innføring
av et krav til forbruk i Norge er komplekst og sammensatt. Det er
betydelig tvil om det vil bidra til økt måloppnåelse. Jeg vil derfor
fraråde at det innføres et slikt krav for norske produksjoner. Jeg
er dermed også veldig glad for at Stortinget ikke gjør det.
Morten Wold hadde her overtatt
presidentplassen.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 31.
Votering, se tirsdag 8. juni