Presidenten: Etter
ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne
debatten på følgende måte: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter
til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Torill Eidsheim (H) [13:45:02 ] (ordførar for saka): Kommunal-
og moderniseringsdepartementet legg i denne proposisjonen fram forslag
til endringar i lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling,
plan- og bygningsloven.
Proposisjonen
inneheld forslag til endring i plan- og bygningsloven § 8-1 for
å gje heimel til å gje forskrift om bruk av arealsoner i regionale
planar med arealdimensjon. Ein slik heimel vil gjere det mogleg
å krevje at framstilling av kart til regionale planar og regionale
planføresegner skal følgje gjeldande nasjonal fagstandard for slike
planar.
Proposisjonen
inneheld òg forslag til endring i plan- og bygningsloven § 12-6,
for å presisere at det i ei detaljregulering ikkje kan fastsetjast
omsynssone der gjeldande reguleringsplan skal gjelde uendra.
Vidare inneheld
proposisjonen forslag om å endre dispensasjonsføresegna i plan-
og bygningsloven § 19-2, for å gje føresegna ein betre og klarare
ordlyd, som vil forenkle praktiseringa av føresegna. Forslaget inneber
at det uttrykkeleg vil gå fram av dispensasjonsføresegna at det
ikkje kan gjevast dispensasjon dersom nasjonale og regionale interesser
blir vesentleg tilsidesette.
Det er viktig
at samfunnsutviklinga ikkje blir hemma av unødig tungt byråkrati.
Innbyggjarane skal møte ei effektiv og brukarretta offentleg forvaltning
som er oppteken av resultat og gjennomføring. Det er viktig at denne
lovendringa òg bidrar til at det blir tydeleg kva saker som er av
mindre karakter. Statsforvaltarembetet skal ikkje prioritere å bruke
tid på slike saker.
Ein samla komité
er oppteken av at det blir sikra riktig og godt kunnskapsgrunnlag
for i kva type saker kommunane nyttar seg av dispensasjonsføresegner
i plan- og bygningsloven. Dette kjem fram i tilrådinga til B frå komiteen.
Tilrådinga til
A blir òg fremja av ein samla komité, med unntak av § 19-2 andre
ledd første punktum, der fleirtalet i komiteen stiller seg bak forslaget
frå regjeringa om å presisere bruken av omsynssoner.
I denne saka har
regjeringspartia og Framstegspartiet òg sett fram eit forslag der
vi ønskjer at regjeringa ser nærmare på ordninga med setjestatsforvaltar.
Med dette legg
eg fram saka og tek opp forslaget som Høgre er ein del av.
Presidenten: Da
har representanten Torill Eidsheim tatt opp det forslaget hun refererte
til.
Siri Gåsemyr Staalesen (A) [13:48:26 ] : Lokale myndigheter
har fått et stadig større ansvar for klimaarbeid og naturforvaltning.
Norges internasjonale forpliktelser gjenspeiles også i plan- og
bygningsloven, der planlegging skal fremme en bærekraftig utvikling.
Planprosessene skal skje på en åpen måte, med innsyn og medvirkning.
Vi er opptatt av at kommunene arbeider godt for klimaet, bevaring
av naturmangfold og bærekraftig bruk av biologiske ressurser.
Interesseavklaringer
bør i størst mulig grad håndteres på et overordnet plannivå. Det
er viktig for å sikre medvirkning og involvering fra innbyggerne
og andre interesser. Det gir gode demokratiske prosesser med gode
muligheter for å gjøre kunnskapsbaserte avveininger, slik denne
prosessloven legger opp til.
Klima og natur
skal være fundamentet og rammen for alle områder der det utvikles
politikk. Vi må stanse tapet av natur og slå ring om allemannsretten.
Dette taler for en restriktiv holdning til dispensasjonsadgang.
Vi er opptatt av at dispensasjonsadgangen skal være en sikkerhetsventil,
dvs. et virkemiddel som sikrer tilstrekkelig fleksibilitet i plansystemet.
Samtidig vil økt
bruk av dispensasjoner svekke lokaldemokratiske prosesser. Antallet
dispensasjoner har ligget på et stabilt høyt nivå over tid, og det
bekymrer oss. I 2017 ble det gitt over 15 000 dispensasjoner i 352 kommuner.
Riksrevisjonen peker i en undersøkelse på at praksisen for innsigelser
er strammet inn fra 2013 til fordel for lokal handlefrihet i kommunal
arealplanlegging. Undersøkelsen peker på at denne praksisen kan føre
til at nasjonale mål som innsigelsesordningen skal ivareta, ikke
blir fulgt godt nok opp. Vi deler Riksrevisjonens bekymring.
En annen undersøkelse
utført av Sivilombudsmannen i 2021, av alle vedtak om dispensasjoner
for bygging i strandsonen i tre kommuner, viste klare mangler i
dispensasjonspraksis. 85 pst. av søknadene ble innvilget. Samtidig
pekte Sivilombudsmannen på at flertallet av vedtakene hadde feil
eller mangler.
Endringene i § 19-2
gir en tydeliggjøring av lovverket over allemannsretten og strandsonen
og er en mindre innskjerping av lovverket som underbygger intensjonen
i plan- og bygningsloven. Dispensasjonsbestemmelsen er en kan-bestemmelse,
dvs. at når de juridiske kravene er oppfylt, kan det gis dispensasjon,
men det må ikke gis dispensasjon. Vi får nå en tydeligere føring
for Statsforvalteren som innebærer at jussen er tydeligere, og behovet
for politisk skjønn blir mindre.
Helge André Njåstad (FrP) [13:51:22 ] : Plan- og bygningsloven
har vore ein lov som har følgt meg som politikar sidan 1999, og
eg har alltid høyrt at plan- og bygningsloven er ein ja-lov, ein
lov for at ein skal få til ting. Men etter å ha høyrt på dei to
føregåande innlegga begynner eg å lura på om det berre er Framstegspartiet som
meiner det er ein ja-lov, og om andre parti meiner det er ein lov
som skal brukast for å stoppa folk sine draumar om å få byggja.
Når eg ser bak
meg på «Eidsvoll 1814», får det meg til å tenkja på 1837, då ein
innførte formannskapslovane i Noreg. Grunnen til at ein gjorde det,
var at ein skulle vekk frå embetsmannsstaten der ein byråkrat tok
avgjerda, til eit folkestyre i norske kommunar. Me har over 100
års tradisjon for at det er folkevalde som skal gjera vedtak, men
når eg les denne proposisjonen og høyrer på innlegga, er eg redd
ein er på god veg tilbake med å flytta meir makt frå folkevalde
i ulike planutval inn på eit kontor hos Statsforvaltaren. Ein kan
ikkje lesa det på andre måtar når ein går frå eit vedtak om at ein
ikkje bør gje dispensasjon, til at ein ikkje skal gje dispensasjon.
Då snevrar ein inn det lokale sjølvstyret, ein tek makta vekk frå
dei folkevalde og plasserer makta hos statsforvaltaren, hos ein
byråkrat. Det er ei linje som Framstegspartiet ikkje synest er klok
og ikkje synest er bra i forholdet til folkestyret.
Ei sak som har
oppteke veldig mange, er ulikskap og forskjellar mellom folk. No
snakkar ein her om dispensasjonar som ein uting. Men faktisk er
dispensasjonar kanskje den mogelegheita ein heilt vanleg innbyggjar har,
ein som ikkje har dei økonomiske musklane som skal til for å laga
ein dyr reguleringsplan og køyra dei store prosessane som rike folk
og store selskap har – dette blir svekt. Eg synest det er rart at
det er Framstegspartiet aleine som er oppteken av den litle mannen,
oppteken av at lokalpolitikarane skal ha eit verktøy til å hjelpa heilt
vanlege folk med å realisera sine bygg, sine draumar, utan at ein
skal gå vegen om kompliserte planprosessar. Det ein er i ferd med
å gjera her, er å gå i feil retning.
Til slutt: Framstegspartiet
har òg eit veldig godt forslag som eg hadde håpt at fleire kunne
vore med på, nemleg å gjera noko med den utingen med setjestatsforvaltar.
Det er slik at når ein statsforvaltar har klaga på noko, og kommunen
framleis vil fasthalda vedtaket, er det ikkje kommunalministeren
som skal avgjera den saka til slutt, men ein kollega av statsforvaltaren.
Kva trur ein då skjer? Jo, i all hovudsak er kollegaen einig med
den andre, og dermed går det ut over lokaldemokratiet. Om forslaget
frå Framstegspartiet blir vedteke, vil det bli meir lokaldemokrati
– og ikkje mindre. Difor tek eg opp forslaget vårt.
Presidenten: Da
har representanten Helge André Njåstad tatt opp det forslaget han
refererte til.
Heidi Greni (Sp) [13:54:37 ] : Det er kommunen som er planmyndighet.
Det er kommunestyret som best kjenner de lokale forholdene, og som
vet best hva som skal legges til rette for å utvikle sin kommune.
Senterpartiet
er opptatt av et reelt lokalt selvstyre. For å styrke det lokale
selvstyret må innsigelsesadgangen snevres inn, ikke utvides. Statsforvalteren
må fungere som et tilsyns- og klageorgan, og det politiske skjønnet
må utøves av folkevalgte. Fylkeskommunen må samtidig spille på lag
med kommunene og ikke sette begrensninger på kommunenes planmyndighet.
Det er viktig
at kommunene har stor fleksibilitet og selvstyre i planarbeidet.
Det er store lokale forskjeller både innad i kommuner og i regioner,
og det krever lokalkunnskap for å gjøre viktige avveininger. Det
gjelder f.eks. i saker om strandsonen, som nevnes i proposisjonen.
De forskjellige kommunene har helt ulike utfordringer, og det er
lokalkunnskapen som kommunestyret besitter, som må være en viktig
premiss her.
Jeg vil understreke
at overstyring av kommuner kan være til hinder for å nå Stortingets
mål om bosetting i hele landet. Senterpartiet er derfor uenig i
at de skal overstyres fra fylkeskommune og stat, og vi støtter dermed
ikke de foreslåtte endringene i plan- og bygningsloven § 19-2 andre
ledd første punktum.
Jeg vil også understreke
at interesseavklaringer må tas på et overordnet plannivå. Detaljreguleringer
bør ikke være gjenstand for innsigelse. Jeg viser f.eks. til at Norges
Bondelag har informert om flere tilfeller der Statsforvalteren nå
stiller krav om reguleringsplan for å bygge driftsbygning i LNFR-områder.
I områder som er regulert til landbruksformål, blir altså kommunen
overprøvd av Statsforvalteren. Plan- og bygningsloven åpner for
å kreve reguleringsplan også i slike tilfeller, men det har aldri
vært praksis å gjøre det, og en slik praksisendring er veldig uheldig.
Det gir store utslag for enkeltbønder, svekker det kommunale selvstyret
og bør ikke forekomme. Overordnet planarbeid blir meningsløst hvis
kommunale vedtak innenfor planbestemmelsen skal bli overprøvd av
Statsforvalteren.
Senterpartiet
støtter subsidiært forslag nr. 1, fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti. Jeg vil presisere at vår intensjon med
å støtte det forslaget er å redusere antallet innsigelser, redusere
saksbehandlingstiden og få en større kommunal selvråderett.
Karin Andersen (SV) [13:57:49 ] (komiteens leder): SV støtter
det meste i denne saken, men vi har et alternativt forslag til en
paragraf, og jeg skal komme tilbake til det.
Jeg har lyst til
å si at plan- og bygningsloven handler om hvordan vi skal forvalte
det som er grunnlaget for livet vårt. Det er to eksistensielle kriser
vi står overfor. Den ene er klimaendringene, og der betyr det mye
hvordan vi forvalter våre arealer og naturen. Den andre er tap av biologisk
mangfold og arter, og der er det også viktig hvordan vi forvalter
arealene. De store arealinngrepene i Norge er resultat av kommunal
planlegging, men også av der statlig plan benyttes. Det kan jo være
veldig store inngrep som bidrar til tap av naturmangfold og at natur forsvinner
bit for bit, og det er press på økosystemer og naturtyper.
Jeg velger å si
dette fordi det ikke bare handler om å si ja til noe her og nå,
men det handler om å si ja til det naturgrunnlaget som skal være
med oss i hundrevis og tusenvis av år framover. Det er det vi er
satt til å forvalte nå. Derfor er jeg glad for at noen av de forslagene
som var på høring, ikke ble videreført, og at vi nå har fått en endring
som vi i stor grad kan slutte oss til, bortsett fra på ett punkt,
og det gjelder dispensasjonsadgangen.
Vi mener også
at det er behov for en dispensasjonsadgang, men vi mener det må
tydeliggjøres når den kan benyttes, og gis klarere føringer inn
i dette regimet. Da må det tydeliggjøres når det gjelder utbygging
i naturområder eller jordbruks- og kulturlandskap, for å sikre naturbevaring,
klimatilpassing, friluftsliv, jordvern og allemannsretten.
Vi mener at dispensasjon
kun kan benyttes i områder som er bebygd og omfattet av en reguleringsplan med
byggeformål. Denne klargjøringen kan gjøres ved en presisering i
§ 19-2 andre ledd: «Dispensasjon skal kun kunne gis i allerede bebygde
områder.» Vi er enig i innspill som har kommet til komiteen fra
Naturvernforbundet, som mener at kommunal arealforvaltning må sikre
naturverdier i større grad enn i dag, og styrke plankompetansen,
kapasiteten og naturkunnskapen i kommunene.
Så har vi et forslag
i innstillingen som nok ikke er veldig vanlig, men etter det jeg
startet innlegget mitt med, mener vi det er helt feil at det skal
være Kommunal- og moderniseringsdepartementet som har ansvaret for
plan- og bygningsloven. Vi mener det ansvaret bør ligge i Klima-
og miljødepartementet, nettopp fordi det skal ivareta de naturverdiene
som en skal leve av etter oss.
Da vil jeg ta
opp forslagene fra SV i innstillingen.
Presidenten: Representanten
Karin Andersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Torhild Bransdal (KrF) [14:01:15 ] : Plan- og bygningsloven
er rett og slett en veldig viktig lov. Det er en balanselov som
gir gode mekanismer for å balansere interesser mot hverandre, og
det er en demokratilov som legger til grunn at lokale myndigheter
er best egnet til å gjøre avveiningene med tanke på lokale forhold
og interesser, men det er også en av de viktigste lovene for ansvarlig
natur- og ressursforvaltning. Kommunene er forvaltere av den spisse
enden av naturpolitikken i landet vårt, men her kommer også nasjonale
vedtak og nasjonale prioriteringer inn, og det gir oss av og til
noe press. Flere av høringsinstansene hadde høye skuldre med tanke
på at dispensasjonsadgangen skulle bli for vid.
Proposisjonen
er en litt justert utgave av det som ble sendt på høring, og det
er vi tilfreds med. Politikk er balanse, og her balanserer proposisjonen
riktig. Lokale myndigheter får stadig større ansvar innen klima-
og naturforvaltning. Norges internasjonale forpliktelser gjenspeiles
også i plan- og bygningsloven, der planlegging skal fremme en bærekraftig
utvikling. Planprosessene skal skje på en åpen måte, med innsyn
og medvirkning. Vi er opptatt av at kommunene arbeider godt for
klima, bevaring av naturmangfold og bærekraftig bruk av biologiske
ressurser. Vi står overfor en klimakrise, men også en naturkrise
der tap av biotoper for flere arter er et globalt problem. De globale
problemene er også lokale og har sin viktigste løsning i lokal,
ansvarlig og gjennomtenkt forvaltning.
De viktigste føringene
for arealbruk og interesseavveining må gjøres gjennom gode og transparente
planprosesser, slik loven legger opp til. En ventil i form av dispensasjonsadgang
må det imidlertid være. Det kan godt hende at noen kommuner har
brukt dispensasjonsadgangen feil. Da er det dette vi må korrigere.
Dispensasjonsadgangen som sådan sikrer oss mot urimelige og samfunnsmessig
uheldige konsekvenser man ikke så eller kunne forutse da planen
ble vedtatt.
Igjen: Jeg er
glad for at lovjusteringer blir gjennomført på en balansert og vettug
måte. Jeg vil driste meg til å si at det er funnet gode sentrumsløsninger.
Når til og med Fremskrittspartiet på den ene siden og SV på den andre
ikke er helt tilfredse, er det, som ofte ellers, en indikator på
at man har funnet en god sentrumsløsning.
Jeg synes det
er viktig å få kunnskap om hvordan kommunene faktisk bruker sin
dispensasjonsadgang. Jeg er glad for at en samlet komité vil ha
en slik kunnskap på bordet. Det vil gi et godt grunnlag for videre
arbeid enten med lovjusteringer eller med mer bevisstgjøring.
Statsråd Nikolai Astrup [14:04:22 ] : Regjeringen har lenge
arbeidet med forenklinger og forbedringer av plan- og bygningsloven.
Vi har tatt flere grep for å styrke det lokale selvstyret og redusere
antall innsigelser. Regjeringen legger stor vekt på lokaldemokratiet
i plan- og bygningssaker samtidig som nasjonale og regionale interesser
skal ivaretas. Det er kommunens oppgave å gjøre en helhetlig avveining
mellom nasjonal, regional og kommunal arealpolitikk i den enkelte
sak. Arealbruk i kommunen skal i utgangspunktet styres gjennom arealplaner.
Plan- og bygningsloven bygger på et prinsipp om at arealendringer
som hovedregel skal skje ved en grundig planprosess i kommunen,
men i enkelte tilfeller kan det være behov for å gi dispensasjon
fra arealplanen fordi det ikke er tid til å gjøre planendring eller
fordi det er uproblematisk med unntak.
Erfaringer viser
at dispensasjonsbestemmelsen er vanskelig å praktisere for kommunene.
Den har derfor ført til mange klagesaker og konflikter. Regjeringen
foreslår derfor å endre dispensasjonsbestemmelsen slik at den får
et klarere innhold. Endringen vil bidra til mer forutsigbar praktisering
og dermed færre konfliktfylte saker. Ved å forenkle bestemmelsen
vil det bli tydeligere hvilket handlingsrom kommunene og Statsforvalteren har.
Forslaget fra regjeringen er justert etter at saken var på høring
i fjor, og regjeringen har bl.a. lagt vekt på høringsuttalelsen
fra kommunesektorens organisasjon, KS. I de nye reglene kommer det
klart frem at kommunen ikke kan gi dispensasjon dersom nasjonale
og regionale interesser blir vesentlig tilsidesatt. Samtidig fjernes
regelen om at kommunen ikke bør gi dispensasjon dersom regionale
og statlige myndigheter har uttalt seg negativt om dispensasjonssøknaden.
Det betyr at kommunene vil stå noe friere i vurderingen av det skjønnet som
ligger til kommunen i en dispensasjonssak.
Regjeringen foreslår
også en bestemmelse som gjør det mulig å gi forskrift om inndeling
av arealsoner i regional plan. Vi foreslår en presisering i loven
om at hensynssonen hvor gjeldende reguleringsplan skal gjelde uendret,
ikke kan brukes i detaljregulering. Regjeringen foreslår også noen
rettstekniske endringer i matrikkelloven.
Jeg er glad for
at et flertall av komitémedlemmene støtter forslagene. Endringene
vil bidra til forbedringer for brukerne av plan- og bygningsloven
og matrikkelloven.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Helge André Njåstad (FrP) [14:06:47 ] : Eg tenkte hengja meg
litt opp i § 19-2 og endringa som skjer i tilknyting til den. Der
ein i dag har «bør ikke» som ordlyd, går ein no til at ein «kan
ikke» viss det er «vesentlig tilsidesatt». Det eg lurar på, er kven
det er som bestemmer kva som er ei regional og nasjonal interesse.
Er det noko som kommunen kan vurdera, eller avgjer Statsforvaltaren
åleine kva som er ei nasjonal interesse?
Statsråd Nikolai Astrup [14:07:18 ] : Det er rimelig klart
hva som er nasjonale og regionale interesser, og det fremgår også
av de forventningene som staten har til planarbeidet som foregår
i kommunene, så det bør ikke være særlig tvil om hvilke forventninger
og interesser vi her snakker om. Det kan f.eks. være hensynet til
å ivareta matjord.
Helge André Njåstad (FrP) [14:07:46 ] : Eg fekk ikkje no svar
på det direkte spørsmålet om dette er noko kommunane kan skjøna
på, eller om det er bestemt av den som varetek nasjonale interesser.
Statsråden nemnde stikkordet «matjord». Eit anna typisk stikkord
er «strandsone», som ofte er eit tema. Vil det seia at i saker der
matjord er involvert, eller strandsone er involvert, har ikkje kommunen
lenger myndigheit til å gje dispensasjon, dvs. at etter den lovendringa
som Stortinget i dag vil gjera, har ein rett og slett ikkje moglegheit
til å gjera vedtak?
Statsråd Nikolai Astrup [14:08:23 ] : Teksten slik den var,
lyder:
«Ved vurderingen av om det skal
gis dispensasjon fra planer skal statlige og regionale rammer og mål
tillegges særlig vekt. Kommunen bør heller ikke dispensere fra planer,
lovens bestemmelser om planer og forbudet i § 1-8 når en direkte
berørt statlig eller regional myndighet har uttalt seg negativt
om dispensasjonssøknaden.»
Så har man lagt
inn, som en erstatning for dette:
«Dispensasjon kan ikke gis dersom
hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, hensynene i lovens
formålsbestemmelse eller nasjonale eller regionale interesser, blir
vesentlig tilsidesatt.»
Det vil være en
vurdering hva som er «vesentlig tilsidesatt» i denne sammenheng,
men det at man også sier at det ikke holder at statlige og regionale
myndigheter har uttalt seg negativt for at en dispensasjon skal
avvises, gir kommunen noe større skjønn til å vurdere disse sakene.
Helge André Njåstad (FrP) [14:09:27 ] : Eg blir ikkje klokare
for kvar gong eg spør, så det er nesten så eg burde ha sete meg
ned og ikkje spurt meir. For kvar gong eg får eit svar, blir eg
meir forvirra, og det trur eg kommunesektoren òg blir. Eg vil likevel
spørja direkte om det siste, for då sa ein jo at det blir ei større
vurdering i kommunen. Det betyr altså at kommunen skal vurdera kva som
er «vesentlig», og då vil det seia at Statsforvaltaren ikkje kan
avskjera ei sak. Det er den lokale vurderinga som gjer at ein kan
innvilga dispensasjon og gjera ei eiga vurdering, og så må forvaltninga
saksbehandla det. Dermed kan me roa oss med at den nye ordlyden
ikkje vil avskjera saker frå i det heile å bli behandla. På grunn av
at det står «skal ikke» i loven, er det likevel moglegheit for kommunane
å gjera sine vurderingar, og at saka blir behandla.
Statsråd Nikolai Astrup [14:10:21 ] : Kommunen skal selvfølgelig
gjøre sine vurderinger, men det er jo ikke slik at kommunene alene
kan vurdere om en statlig interesse blir vesentlig tilsidesatt.
Da vil jo kommunen kunne si at nei, de føringer som gjelder fra
staten når det gjelder viktige nasjonale interesser, gjelder ikke hos
oss, for her har vi vurdert det annerledes. Det går ikke. I motsetning
til det representanten startet innlegget sitt med, mener jeg at
de endringene vi nå gjør, vil bidra til å gjøre regelverket klarere,
og at det igjen vil bidra til at vi får færre konfliktsaker. Det
må være et mål i seg selv. I tillegg vil det ikke lenger være tilstrekkelig med
en negativ uttalelse fra regionale og nasjonale myndigheter for
å tilsidesette en dispensasjonssøknad.
Helge André Njåstad (FrP) [14:11:13 ] : Så det vil altså seia
at kommunane kan gjera vedtak, og då må Statsforvaltaren ta stilling
til dispensasjonsvedtaket til kommunen. Ein kan ikkje bruka den
nye paragrafen til å seia at her har Statsforvaltaren gått imot
og sagt det er nasjonale interesser, og difor er det ikkje grunn
for å gje dispensasjon. Då forstår eg det riktig – at ein vil behandla
saka. Om ein kommune gjev ein dispensasjon, vil han bli behandla
på vanleg måte. Han vil ikkje berre bli avskoren fordi loven seier
at ein ikkje skal.
Statsråd Nikolai Astrup [14:11:47 ] : Jeg er ikke helt sikker
på om jeg forsto hva representanten spurte om, men jeg synes uansett
det er interessant og verdt å merke seg at Fremskrittspartiet har
veldig ulik tillit til kommunene avhengig av hva slags sak vi snakker
om. Det er ikke så veldig lenge siden vi sto i denne salen og representanten
ikke hadde noen tillit til at kommunene selv klarer å vurdere hvilket
flagg de skal henge på flaggstangen på et offentlig bygg, men derimot
mener representanten at det er opp til kommunen å vurdere hva som er
statens interesser til enhver tid. Vi hadde også nylig en sak her
i salen om kommunenes anledning til å drive utenrikspolitikk. Det
vil jo ikke Fremskrittspartiet ha noe av. Men at kommunene skal
overta statsforvalternes rolle og at Statsforvalteren skal legges
ned, mener Fremskrittspartiet er en god idé. Jeg merker meg at det er
veldig enten–eller hva Fremskrittspartiet mener om kommunenes selvstyre,
og hvor mye tillit vi skal ha til kommunenes evne til å fatte gode
beslutninger.
Helge André Njåstad (FrP) [14:12:51 ] : Det er heilt riktig
som statsråden seier, at Framstegspartiet har stor tillit til lokaldemokratiet
når det gjeld plan- og bygningslovsaker, fordi det meiner me naturleg
ligg til ein kommune. Dei veit best som er nærmast på. Det bør liggja
til regjeringa å driva utanrikspolitikk, og det bør faktisk liggja
til nasjonen å bestemma korleis det nasjonale flagget og reglane
for offentlege flaggstenger skal vera. Det er heilt riktig oppfatta.
Men eg synest
det går an å svara på det direkte spørsmålet: Kan statsforvaltarane
avskjera dispensasjonssaker med den nye lovheimelen, eller må ein
saksbehandla alle saker? Det er eigentleg det som er kjernen i spørsmålet.
Gjev ein no Statsforvaltaren ei moglegheit til å seia at det ikkje
blir aktuelt å behandla denne saka, eller er det slik at ein framleis
kan ta stilling til dei dispensasjonsvedtaka som kommunane gjer,
òg i framtida?
Statsråd Nikolai Astrup [14:13:42 ] : Målet med denne lovendringen
er å gjøre det klart og tydelig for både kommunen og Statsforvalteren
hvordan regelverket skal praktiseres, slik at vi slipper å havne
i en situasjon der det kommer til konflikt og klagesaker. Det betyr
at nå er det åpenbart at dersom en sak er i strid med nasjonale
og regionale interesser og de interessene blir vesentlig tilsidesatt,
har det heller ingen hensikt å fremme en dispensasjonssak. Dermed
ligger alt til rette for at vi får færre konfliktsaker og raskere
og smidigere behandling, og dermed også mindre byråkrati og større effektivitet.
Det må jo være bra.
Presidenten: Da
er replikkordskiftet omme.
De talere som
heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.
Helge André Njåstad (FrP) [14:14:45 ] : Eg var litt innom i
replikkordskiftet at strandsona er ein del av denne utfordringa.
Noreg er heldig og har verdas nest lengste strandsone, berre slått
av Canada. Det betyr at me har ein enorm ressurs som veldig mange
innbyggjarar ønskjer å nyttiggjera seg. Veldig mykje av den strandsona
og kyststripa som me har, er ikkje friluftsområde som er eigna for
rekreasjon, men det er uframkomeleg og ubrukeleg, med mindre ein
legg til rette. Difor meiner me at det er fullt mogleg å bruka den
strandsona til å sikra tilgang til folk gjennom å leggja til rette. Faktisk
er det slik at dersom ein legg strandsona til rette, opnar ein ho
for fleire enn ved å gjera ingenting. Byggjer ein eit naust eller
ei flytebryggje eller tek det i bruk, opnar ein for familie og vener,
ein opnar for at barn lærer seg å symja og lærer seg sjømannskap,
osv., så det er eit gode å ta strandsona i bruk.
Difor ønskjer
me at kommunane skal ha moglegheit til å kunna både planleggja og
gjera ting i strandsona, og at ein òg kan innvilga dispensasjonar
der ein synest det er fornuftig. Det er, som eg sa i hovudinnlegget mitt,
eit klasseskilje at vanlege folk som eig ein eigedom og har lyst
til å gjera tiltak, ikkje lenger skal få lov til å søkja dispensasjon
for å gjera tiltaket, men må vera prisgjevne å laga ein reguleringsplan
til fleire hundre tusen. Det blir eit stort skilje mellom vanlege
folk og rike folk og næringsliv, så me synest ikkje det er rett
politikk, det å snevra inn moglegheita til ein dispensasjon. Ein
dispensasjon er òg ein grundig prosess i lokalsamfunnet, der innbyggjarane
søkjer og kommunen gjer ei vurdering, naboar får anledning til å
uttala seg, og det er ein demokratisk prosess. Når alt skal gå inn
på plansporet i eitt og alt, blir det eit klasseskilje mellom dei
som har økonomi til å gjennomføra ein planprosess, og dei som kanskje
ikkje har det. Det kan ikkje bli slik at ein skal bruka like mykje
på å planleggja og regulera eit bygg, som på faktisk å byggja eit
bygg.
Difor er engasjementet
vårt i denne saka stort. Me er på lag med innbyggjarar. Det er veldig
mange Framstegsparti-politikarar som har vorte politikarar nettopp fordi
dei har stått imot det sterke byråkratiet anten hos Fylkesmannen
eller stat eller kommune. Me er opptekne av å hjelpa vanlege folk
med vanlege utfordringar. Difor er denne saka veldig viktig for
oss, og difor ønskjer me at me ikkje skal gå tilbake til embetsmannsstyret, der
statsforvaltarane skal bestemma meir og lokaldemokratiet mindre.
Det burde vore motsett, at lokaldemokratiet skulle bestemma meir.
Torill Eidsheim (H) [14:17:47 ] : Først vil eg berre få seie
meg einig i at plan- og bygningsloven er ein ja-lov, sånn som Framstegspartiet
etterlyste. Det er ein ja-lov som skal vareta balansen i ei berekraftig
samfunnsutvikling til beste for samfunnet. I denne saka har regjeringspartia
og Framstegspartiet sett fram eit felles forslag der vi ønskjer
at regjeringa ser nærmare på ordninga med setjestatsforvaltar. Kvifor
gjer vi dette? Jo, fordi vi ser at klagesaker der Statsforvaltaren
sjølv er klagar eller på annan måte part i saka, ofte berre medfører tids-
og ressursmessig krevjande behandling utan at det gjev nokon meirverdi.
Difor ønskjer vi at regjeringa ser nærmare på korleis ein kan finne
ein meir tenleg måte å handtere sånne saker på.
Gode planar er
viktig. Kommunar som har gjort eit grundig planarbeid, bidrar til
å gjere det enklare både for innbyggjarane sine, for utbyggjarar
og for forvaltninga.
I tillegg til
dette ser vi av debatten her i dag at dei fleste meiner at dispensasjonsåtgangen
er viktig, men ei stor mengde dispensasjonar bidrar til uføreseielegheit med
auka tidsbruk for alle partar, og bør difor høyre til unntaka.
Regjeringa legg
fram desse endringane for at det skal bli lettare å gje dispensasjonar
i saker som ikkje har vesentleg nasjonal og regional karakter. Departementet
er òg tydeleg på at saker av mindre karakter som ikkje har nasjonal
og regional karakter, ikkje skal bli behandla av statsforvaltar.
Det er difor viktig at departementet i oppfølginga av denne lovendringa
etterser at endringa bidreg i samsvar med intensjonen. Tydelegheita
i denne lovendringa skal bidra til at ein unngår mistydingar, og at
ein får ei meir effektiv, føreseieleg og berekraftig samfunnsutvikling.
Med dette har
eg lyst til å takke komiteen for eit godt samarbeid.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 5.
Votering, se fredag 4. juni