Mathilde Tybring-Gjedde (H) [17:22:05 ] : På Vestli skole i
Oslo finner man elevene Layan og Lucas. Lucas, som pleier å være
veldig giret på å stå opp hver eneste dag, forteller til Dagsavisen
at han nå sliter med motivasjonen, og at han ikke liker digital
undervisning. Det er nesten alltid noen som ikke har skrudd av lyden,
og verken han eller Layan får konsentrert seg, og de blir sittende
masse inne. Vestli skole er en av de skolene i Norge som har vært
hardest rammet av pandemien. De har hatt over 100 klasser i karantene
samtidig, og det er vondt å høre om elever som nesten begynner å
gråte når rektor kommer inn med munnbind, fordi de vet at da skal
de i karantene igjen.
Det viktigste
vi gir våre barn og unge, er en god skole, en skole som sikrer at
alle barn får de ferdighetene og kunnskapene de trenger for å mestre
eget liv og forfølge sine drømmer. På grunn av pandemien er det
mange elever som har hatt lengre perioder med digital undervisning
og har gått glipp av viktig undervisning i klasserommet med læreren
sin og venner. Høyre er veldig takknemlig for at lærere og ansatte
i skolen har snudd seg rundt og gjort en fantastisk innsats. Det
er flere elever som forteller at digital undervisning har fungert
godt, og at de også har fått jobbe mer selvstendig og mer i ro. Det
skal vi heller ikke ignorere.
Samtidig er det
mye som tyder på at flere elever har falt bakpå på skolen det siste
året, og at det er store forskjeller mellom kommuner og skoler.
Vi er bekymret for den langsiktige konsekvensen av denne pandemien. Koordineringsgruppen
som vurderer tilbudet til sårbare barn og unge, skriver at det er
grunn til å anta at mange elever opplever et dårligere utbytte av
opplæringen. Koronakommisjonen kom forrige uke med et tilsvarende
varsel, om at hjemmeskole bidrar til mindre motivasjon. Dette er
en veldig stor problemstilling. Det er igjen grunn til å si at her
er det store forskjeller i hvordan det har slått ut, og jeg vet
også at det er kommunene som står nærmest til å vurdere hvilke tiltak
som er riktige for deres elever, særlig når pandemien har vært så
ulik ulike steder.
Samtidig vil jeg
gjerne diskutere med statsråden hvilke initiativ vi kan ta fra staten
og Stortingets side, og hvordan vi kan samarbeide med kommunene
om å sette inn krafttiltak for ulike elevgrupper som har slitt.
Jeg har lyst til å trekke fram kanskje særlig fire grupper. Det er
elever som har fått vedtak om spesialundervisning, det er elever
på barneskolen som henger etter i grunnleggende ferdigheter, det
er elever med høyt fravær, og det er yrkesfagelever.
For å starte med
det første: Vi har over 9 500 elever som mistet store deler av spesialundervisningen
høsten 2020. Det er heldigvis færre enn vi fryktet, men det er grunn
til å tro at skolene har oppbemannet med ukvalifiserte assistenter,
og at kanskje innholdet i spesialundervisningen har vært av noe
lavere kvalitet. Regjeringen har jo satt i gang et varig og stort
kompetanseløft for spesialundervisningen, som skal virke over flere
år, men jeg lurer på om statsråden tenker at det kan være nødvendig
å gå i dialog med kommunene om å styrke laget rundt elevene nå,
og kanskje også flytte ansatte fra PP-tjenesten, fra helsestasjoner,
fra andre kommunale instanser mer inn på skolene den nærmeste tiden,
slik at man kan være der når unge kommer tilbake, både for dem som
trenger spesialpedagogisk oppfølging, og også for dem som sliter
med psykiske problemer etter pandemien.
Den andre gruppen
jeg vil trekke fram, er elever som ikke har knekket lese- og regnekoden,
kanskje særlig på småtrinnet. For det er veldig krevende å lære
seg å lese på Teams, og da vil også sosial bakgrunn og det at du
har foreldre som leser for deg, ha mer å si. Det jeg er bekymret
for, er at disse elevene kommer tilbake til skolen, i normalen,
og så faller de etter og mister mestringsfølelsen i fagene. De yngste
elevene danner seg veldig raskt et inntrykk av om de er gode nok
på skolen. De yngste elevene merker om de mestrer å være elev. Det
jeg er redd for, er at hvis de først opplever at de mister mestringsfølelsen,
sitter det i og forplanter seg senere i skoleløpet. Vi vet f.eks.
at blant elever som er på det laveste nivået på nasjonale prøver
i 8. klasse, fullfører kun 30 pst. videregående.
I Oslo, som jeg
kjenner godt, har utviklingen i lesing og regning på barneskolen
gått feil vei to år på rad. Det er flere elever som sliter med grunnleggende
ferdigheter, og det er større forskjeller. Dette er til tross for
at det er færre elever som trenger særskilt norskopplæring, og til
tross for at regjeringen har gitt Oslo over 900 flere lærere. Når
pandemien kommer på toppen av dette, og det særlig rammer skoler
som har mange elever med minoritetsbakgrunn, og som trenger særskilt
norskopplæring, vet vi at det kommer til å være krevende å ta igjen. Og
vi vet at de kommer til å måtte starte så tidlig som mulig i skolen.
Så vil jeg si
at jeg våknet opp til en veldig god nyhet i dag, at regjeringen
og statsråden kommer med ytterligere 250 mill. kr til kommunene
for å ta igjen tapt læring. Dette kommer på toppen av de 500 mill. kr
kommunene har fått til å arrangere ulike sommerskoletilbud. Oslo har
f.eks. fått 54 mill. kr. Men skal vi lykkes, må vi også kreve at
kommunene bruker disse pengene riktig, at man jobber systematisk
for å kartlegge hvordan elevene ligger an, og at man prioriterer
grunnleggende ferdigheter. Jeg er opptatt av at de pengene f.eks.
Oslo får til sommerskoletilbud, går til å skape gode kurs i matte
og norsk med høy kvalitet og læringseffekt og ikke bare spres utover
til ulike tiltak med varierende kvalitet. At nesten 200 kommuner
ikke søkte om midler til å arrangere sommerskoletilbud til sine
elever, må jeg si også tyder på at ikke alle kommuner er på ballen,
rett og slett. Når vi gir 500 mill. kr til kommunene, bør man forvente at
alle, hver og en, søker om støtte.
Jeg håper også
statsråden har noen tanker om hvordan vi kan mobilisere og samarbeide
med kommunene for å styrke innsatsen de neste årene, enten det er
å gi intensivopplæring til elever som henger etter, finne ut hvordan
det står til på hver enkelt skole, sette inn tiltak, arrangere sommerskole
og leksehjelp, kanskje gi innføringsfag for elever på videregående
skole som har svake karakterer, og kanskje også for de elevene som
starter på ungdomsskolen med ganske store kunnskapshull. Vi må ikke
glemme at det som for oss har vært over et år med pandemi, for ungdomsskoleelever
har vært halve ungdomstiden i en pandemi, og det har store konsekvenser.
Den tredje gruppen
jeg vil trekke fram, er elever som har fått høyere fravær under
pandemien. Jeg er særlig bekymret for dette, for vi ser at det ofte
er en direkte sammenheng mellom fravær og frafall senere, men ikke minst
også med tanke på fravær og hvorvidt man får støtte og oppfølging
hjemmefra. Det er en av de faktorene som har mest å si for elevenes
faglige læring og sosiale situasjon i skolen.
Jeg synes det
er overraskende at vi ikke har bedre oversikt over fravær. Oslo,
f.eks., klarte jo å sette inn et nytt register for å registrere
fravær i en pandemi, som gjør at de ikke vet hvor mange elever som
har vært til stede på skolen det siste året. I Hedmark har de aller
fleste elever vært fysisk til stede på skolen, men deres oversikt tyder
faktisk på at også der har det vært mye høyere fravær høsten 2020
enn årene før. Det henger selvfølgelig sammen med smittevernrådene,
men jeg tror også det henger sammen med at elevene våre mister en
del motivasjon under pandemien. Det er utrolig viktig å få elevene
tilbake på skolen. Det er også viktig å sikre at kommunene og skolene
har gode systemer for å registrere fravær blant elever, slik at
man kan sette inn tiltak det øyeblikket fraværet oppstår.
Helt avslutningsvis
vil jeg gjerne høre statsrådens tanker om yrkesfagelevene. Her har
regjeringen bevilget 350 mill. kr i Utdanningsløftet for å øke lærlingtilskuddet.
Man har sikret tilbud til dem som ikke får læreplass. De fikk tilbud
på skolen, og mange av disse tiltakene ble videreført i år. Det
har vært helt uvurderlig for antall lærlinger som ble permittert,
endret seg ikke raskt i løpet av kort tid, selv i 2020. Men det
er ingen tvil om at en del av de yrkesfagene hvor det er mange som
mangler læreplass, f.eks. mat- og restaurantfag og særlig reiseliv,
vil være rammet over lengre tid. Spørsmålet er: Hva gjør vi for
de elevene som har startet på f.eks. reiselivslinjen, for at de
skal kunne ha en jobb å gå til når de er ferdige?
Så vil jeg si
at det jeg håper vi lærer fra denne pandemien, er viktigheten av
å prioritere riktig i norsk skole. For den viktigste jobben gjorde
vi jo før pandemien: at 40 000 lærere har fått videreutdanning,
at vi har innført videreutdanning i spesialpedagogikk, at vi har
over 4 000 flere kvalifiserte lærere og mange flere ansatte i skolehelsetjenesten
og på helsestasjonene, at elever som faller etter i lesing, skriving
og regning, får en intensivoppfølging av skolen sin, og at man har
systemer og rutiner på plass fra før. Det er også utrolig viktig
for å kunne være i beredskap.
Den teknologiske
skolesekken, som har gitt bevilgninger til digitale læremidler og
digital kompetanse, har også hatt betydning i en pandemi som har
slått ut så raskt og så ulikt. Det siste man trenger nå, er at man
nedprioriterer lesing, skriving og regning og fjerner åpenhet om
hvordan det står til med elevene, eller fjerner satsingen på Lærerløftet.
Men det er ingen tvil om at vi allikevel står foran en ganske stor
utfordring de neste årene, med de elevene som kommer til å oppleve
de langsiktige konsekvensene av en pandemi.
Med det gleder
jeg meg til å høre statsrådens vurderinger og refleksjoner.
Morten Wold hadde
her overtatt presidentplassen.
Statsråd Guri Melby [17:32:07 ] : Jeg deler bekymringen som
representant Tybring-Gjedde løfter fram i sin interpellasjon, og
jeg er også glad for muligheten til å diskutere dette temaet på
Stortinget. Det er ingen tvil om at mange barn og unge har fått
et dårligere utbytte av opplæringen som en følge av pandemien. For
noen elever kan man nesten gå så langt som å si at det har vært
et tapt skoleår, mens det er andre som nesten ikke har merket noen
ting. Det gjør det kanskje ekstra krevende at det er såpass store
forskjeller i både hvor hardt pandemien har slått til rundt omkring
i landet, og hvor godt man har greid å håndtere det. Det jeg synes
er aller tyngst å tenke på, er at de som av ulike årsaker er mest sårbare
fra før, og som da av ulike årsaker står i fare for å ikke fullføre
skolegangen, også er dem som vi føler oss ganske sikre på at blir
rammet aller hardest av denne pandemien.
Det er klart at
det viktigste vi kan gjøre for alle barn og unge, er å holde barnehager
og skoler åpne og i så normal drift som det overhodet er mulig å
få til. Dette har regjeringen prioritert under hele pandemien. Sammenlignet
med ganske mange andre land har Norge også lyktes ganske godt i
å holde skoler åpne det aller, aller meste av tiden, men det er
klart at tilbudet noen steder ikke har vært like mye fysisk som
andre steder.
Barnehager og
skoler er viktige for barn og unges utvikling, læring og psykiske
helse, og det er et sted der de blir sett. Nedstengningen vi gjennomførte
i fjor og tiden etter, har vist veldig godt hvor sårbar skolen er
for at sårbare elever ikke blir fanget opp og får hjelp fra andre
tjenester. Det er ikke alltid skolen som må gi tjenester, men det
er ofte i skolen de blir sett og fanget opp.
Men av og til
er det sånn at det er nødvendig å sette inn smitteverntiltak som
gjør at skoler må stenge fysisk. Da har det gått fram av regelverket
helt siden nedstengningen i fjor at de som har særlige behov, skal
få et stedlig tilbud. Elever som har vedtak om spesialundervisning
eller særskilt språkopplæring, skal som hovedregel få det tilbudet
som følger av vedtaket. Det skal være svært gode og dokumenterbare
grunner for å avvike fra tilbud som elever har krav på, og i slike
vurderinger skal det alltid legges vekt på elevens beste.
Jeg er veldig
glad for at det ble forbedringer i tilbudet i høst, sammenlignet
med det som var før sommeren i fjor. Det var flere elever som fikk
de timene de hadde krav på, og skolene greide i større grad å skjerme
spesialundervisningstilbudet. Samtidig må vi ta litt forbehold,
for det meste vi har av tall, ble samlet inn før 1. oktober i 2020.
Da hadde vi et relativt lavt smittetrykk, og etter det er det noen
videregående skoler som har vært heldigitale, og andre som har vært
på rødt nivå over mange måneder. Vi vil få nye tall i løpet av denne våren,
og dette vil være et av de områdene der vi følger med ekstra nøye.
Regjeringen jobber
kontinuerlig med å bøte på den vanskelige situasjonen for dem som
trenger det mest. I løpet av 2020 har vi innført flere tiltak for
å kompensere for fysisk stengte skoler og langvarige smitteverntiltak, og
denne innsatsen styrker vi i 2021. Jeg er, i likhet med representanten,
bekymret for om frafallet i videregående opplæring vil øke dette
skoleåret. Vi har alle hørt historiene om de svarte skjermene og
lærere som ikke får kontakt med elevene, og det er åpenbart mye
vanskeligere å følge opp elever som sliter, når man ikke kan møte
dem fysisk.
Gjennom Utdanningsløftet,
som kom på plass allerede i revidert nasjonalbudsjett i fjor, er
det satt i verk en lang rekke tiltak for å få flere til å komme
seg gjennom videregående opplæring. Fylkeskommunene fikk bl.a. 150 mill.
kr for å tilby et tilpasset opplæringstilbud til avgangselever i
videregående opplæring som har mangler i vitnemålet. Det vil egentlig
si elever som hadde mistet retten sin, som hadde brukt den opp,
men som da fikk en mulighet til å fortsette likevel.
Det ble i fjor
også bevilget 170 mill. kr til tiltak for at elever skulle kunne
ta igjen tapt læring som følge av redusert fysisk tilbud på skolen.
Og i første halvår i år er det satt av ytterligere 160 mill. kr
til det. Her har vi fått rapporter fra Utdanningsdirektoratet som
viser at disse pengene har nådd fram. De er blitt brukt på det vi
mente de skulle bli brukt på, om det er intensivopplæring, om det
er økt lærertetthet for å følge opp flere elever, om det er til
spesialundervisning – den typen tilbud som er rettet mot de elevene
som har de største behovene, og det er veldig fint å se.
Et annet tiltak
som er ment å kompensere for konsekvenser av smitteverntiltak, er
tilbud om sommerskole, som representanten også nevnte. Det er bevilget
en halv milliard kroner fra staten til dette. Målet er at vi skal gi
barn og unge en arena der de kan delta i både faglige, sosiale og
kulturelle aktiviteter og få en mulighet til å ta igjen tapt progresjon.
Og jeg er enig med representanten: Jeg håper jo at mange av disse
sommerskolene også vil tilby faglige muligheter til elevene, sånn
at dette kan bli en mulighet til å ta igjen tapt progresjon.
Vi vet at pandemien
har gjort det vanskeligere for ungdom å få læreplass, og at det
er mange lærlinger som har fått opphold i opplæringen sin. Derfor
er det også bevilget 100 mill. kr ekstra til tilskudd til lærlinger
som står i fare for å bli permittert eller miste læreplassen sin.
Vi ser at det
er svært viktig med fleksible utdanningstilbud som er særlig tilpasset
nyutdannede og unge uten mye jobberfaring, eller som er ledige og
permittert. Derfor er det også bevilget 140 mill. kr til å oppskalere
den typen tilbud.
Så langt i pandemien
er det i tillegg til alle disse øremerkede summene også bevilget
milliarder av kroner til skoleeierne, og vi kommer til å bevilge
mer dersom det viser seg at det er behov for det. Tall som er innhentet
fra kommunesektoren, viser at merutgifter og mindreinntekter knyttet
til pandemien samlet sett er godt kompensert for i 2020. Men det
er selvsagt viktig at pengene kommer fram, sånn at vi kan opprettholde
gode tilbud til barn og unge.
Derfor har jeg
sendt et brev til alle landets ordførere og fylkesordførere om at
midlene skal bidra til mest mulig tilstedeværelse på skolen, også
på rødt nivå. Sammen med helse- og omsorgsministeren har jeg også
sendt et brev til alle barnehage- og skoleeiere med det samme budskapet.
Vi jobber ellers
kontinuerlig med å ha et godt og oppdatert kunnskapsgrunnlag om
elevers læringsutbytte og hvilke konsekvenser pandemien har for
barn og unge. I den siste rapporten fra koordineringsgruppen for
sårbare barn og unge pekes det på at det ikke er grunnlag for omfattende
endring av tiltak som begrenser barns tilgang til barnehage, skole,
tjenester og fritidsarenaer. Jeg er enig med koronakommisjonen om
at det nå er viktig å legge til rette for at alle elever får anledning til
å ta igjen tapt læring. Jeg har allerede startet på det arbeidet,
og jeg har fått nyttige innspill til prosessen med å forberede neste
barnehage- og skoleår. Jeg vil fortsette den gode dialogen vi har
med organisasjoner i sektoren.
Vi er også i gang
med å vurdere hvilke langsiktige konsekvenser pandemien og smitteverntiltak
har for barn og unge. I denne prosessen er det viktig at vi spiller på
lag med skoleeierne, kommunene og organisasjonene, for det er jo
de som er nødt til å gjennomføre jobben, og som er nødt til å gjennomføre
det løftet vi trenger. Jeg tror vi kan slå fast allerede nå at det
vil være behov for en forsterket innsats over lang tid, for det
er noen barn og unge som blir rammet ekstra hardt.
I revidert nasjonalbudsjett
vil regjeringen foreslå 250 mill. kr til tiltak som bl.a. kan gi
flere lærere, intensivopplæring eller ekstra tilbud før eller etter
skoletid. Vi skal gi dem som har opplevd å få kunnskapshull og tapt læring,
en mulighet til å ta igjen noe av det de har mistet.
Det er uten tvil
viktigere enn noensinne at barn og unge får et så normalt liv som
mulig. Utsatte barn og unge blir ekstra sårbare når de ikke kan
delta i det faglige og sosiale fellesskapet på skolen. Mange av
elevene som har behov for særskilt tilrettelegging, vil kunne trenge enda
mer støtte og oppfølging på skolen fremover. I tillegg vil flere
enn før pandemien ha behov for ekstra hjelp og støtte. Når vi nå
gradvis og kontrollert kan åpne samfunnet igjen, skal vi fortsette
å prioritere barn og unge. De skal ikke bære belastningen av tiltaksbyrden
i bekjempelsen av pandemien.
Så vil jeg i likhet
med representanten avslutningsvis trekke fram at mye av det som
vil være aller, aller viktigst framover, er noen av de tunge satsingene
som vi har jobbet med over lang tid, f.eks. det løftet vi er i ferd
med å gjennomføre på spesialpedagogikk, der vi nettopp gjør som
representanten pekte på, og flytter ressursene ut fra statlige kontorer
og ned til skolene, ned til kommunene, og løfter kompetansen. Det
kompetanseløftet er vi i gang med, og det kan være gode grunner
til at det bør styrkes på grunn av pandemien, f.eks. at det løftet
må skje raskere enn det vi opprinnelig hadde planlagt for.
Vi bør også se
på om en enda større del av kompetansehevingen gjennom Kompetanse
for kvalitet bør rettes også nettopp mot spesialpedagogikk, mot
kompetanseheving knyttet til helt grunnleggende lese-, skrive- og
regneferdigheter og den typen ting. For det aller, aller viktigste
er jo den kompetansen som lærerne som er i klasserommet hver eneste
dag, har. Så det å bygge på de satsingene vi allerede har, som vi
vet at fungerer, tror jeg kanskje vil være en viktig del av oppskriften
framover.
Så må vi ta en
diskusjon om hva slags satsinger som skal initieres nasjonalt, og
hva vi tenker at løses best lokalt. For det er ingen tvil om at
det er veldig store forskjeller. Det er mange kommuner med store,
omfattende utfordringer, og så er det andre kommuner som har kommet
seg ganske helskinnet gjennom denne pandemien, og det må vi også
ta høyde for.
Mathilde Tybring-Gjedde (H) [17:42:19 ] : Jeg synes statsråden,
særlig på slutten, kom med et veldig godt poeng. Det er forskjell
på hva vi skal gjøre nasjonalt, og hva vi skal gjøre lokalt framover
når vi ser at det slår så ulikt ut, og også når vi ser at det er
noen grupper som får langsiktige konsekvenser av en pandemi. Jeg
synes det var mange interessante og gode punkter her. Det er helt åpenbart
at på bevilgningssiden fikk kommunene i fjor – og de kommer også
nå i revidert til å få – betydelige midler til å kunne følge opp
sine skoler. De 500 mill. kr til sommerskoletilbud vil jeg mene
er veldig viktig for å kunne skape aktiviteter i sommerferien og
også kunne skape tilbud lokalt etter de utfordringene man har. Jeg skal
ta ett eksempel: Svømmeopplæring har elevene mange steder faktisk
ikke fått. Det er klart at i de kommunene bør man kunne vurdere
hvorvidt man i løpet av sommeren skal tilby kurs til sine elever.
Statsråden var
inne på at man i 2020 har satt av 170 mill. kr ekstra. Det er helt
riktig at mange av de tiltakene som ble tatt i bruk, var flere lærere,
miljøarbeidere og intensivopplæring til elever som hang etter, og
det var leksehjelp og innkjøp av utstyr, slik som datamaskin for
elever som ikke hadde det hjemme. Så det virker som at kommunene
i 2020, særlig i den unntakssituasjonen man var i, håndterte det
på en god måte. Men så er vi tilbake til det som er de langsiktige
utfordringene, som er hvordan man klarer å følge opp disse elevene
over tid når vi kommer tilbake til normalen.
Jeg opplever at
når det kommer til å være veldig tydelig overfor kommunene om at
elevene skal være på skolen, har det budskapet blitt tatt imot på
en god måte, og kommunene har gjort en veldig god innsats. Da vi f.eks.
gjorde mer unntak for at dersom undervisningssituasjonen krevde
at man hadde noe mer digital undervisning, og man fikk muligheten
til det, var det mange som slo alarm. Men det viste seg jo at kommunene
i all hovedsak har hatt ordinær undervisning og ønsket å ha elevene
på skolen. Så det er veldig bra.
Men spørsmålet
framover blir igjen hvordan vi kan sikre og hjelpe kommunene til
å ta rollen sin som skoleeier på alvor, og kanskje særlig å gjøre
to ting. Det ene er å følge opp den plikten de har til intensivopplæring
til elever som henger etter i lesing, skriving og regning i 1.–4.
klasse. Det er en plikt som er rimelig ny, og hvor mange skoler
har rutiner og systemer på plass, men hvor vi fortsatt ikke vet
den fulle effekten og hvordan det faktisk følges opp ute i klasserommene.
Det andre er fravær,
som jeg var inne på. Hvordan kan vi sikre at kommunene har rutinene
på plass? Vi vet at fravær er den første indikatoren på at her er
det noe galt, her har motivasjonen falt, her har kunnskapshullene
begynt å vokse.
Når det gjelder
kartlegging, som er et av de tiltakene jeg vil diskutere, er spørsmålet:
Hvordan skal vi sikre at vi får vite hvordan det står til i norsk
skole? Dette er et godt eksempel på at de statlige kartleggingsprøvene ikke
er tilstrekkelig, og at det er på tide å se på nye muligheter for
å finne ut hvordan det står til med elevene.
Statsråd Guri Melby [17:45:34 ] : Jeg tenkte jeg kunne bruke
dette innlegget til å gå litt nærmere inn på noe av det som er krevende,
og som har vært krevende, og som har gjort at en del av de tiltakene
vi har bevilget penger til, kanskje ikke har kommet opp i det volumet som
det vi hadde håpet på. For det er jo, som jeg gjorde rede for i
innlegget, blitt satt av ganske betydelige midler både til fylkeskommunene
og til kommunene for å kompensere for noen av de negative effektene
med pandemien. Men vi har sett at det foreløpig har vært en del
utfordringer med å sikre at disse tilbudene har nådd fram til elevene.
Representanten nevnte i sitt innledende innlegg f.eks. en yrkesfagelev
som går på restaurant- og matfag, og som kanskje har opplevd at
restaurantnæringen ha vært stengt omtrent hele tiden, og man kan
risikere at den er det også i lang tid framover.
Regjeringen har
bevilget ekstra penger til en bedre kvalitet på Vg3 i skole, men
det er klart at det å opprette en sånn type tilbud – dersom regjeringen
kommer med penger i revidert nasjonalbudsjett – er ikke noe man greier
å øke kvaliteten på i løpet av en måned eller to. Det er ingen tvil
om at det er et ganske omfattende arbeid å få til. Noen fylkeskommuner
har fått det bra til, andre ikke – og dette er ikke for å fordele
skyld, for det er en kjempekrevende oppgave. Når vi ikke greier
det til vanlig, så greier vi ikke å stable det på beina i løpet
av kort tid, midt i en pandemi, når skolesektoren også har det veldig
krevende fra før. Det viser at av de kompenserende tiltakene vi
har prøvd å gjennomføre, har noe av det kommet på plass, men ikke
alt. Da blir det viktig at vi nå bruker tiden fram mot neste skoleår
godt, og forhåpentligvis vil det være et skoleår som ikke blir så
sterkt preget av smitteverntiltak som dette skoleåret har vært. Dermed
vil det også bli lettere å gjennomføre flere sånne typer kompenserende
tiltak, fordi flere elever da kan ha normal undervisning.
Jeg synes representanten
tar opp noe interessant, for kommunene og skoleeierne generelt har
jo en rekke plikter allerede, sånn som det med lovfestet rett til
intensivopplæring. Da kan man tenke at hvis det nå er flere elever
som har behov for det, er det noe som liksom automatisk er ordnet
fordi vi har lovfestet det. Men det er klart at vi er ikke sikre
på om alle kommunene følger opp det lovfestede kravet godt nok,
og det er ingen tvil om at det åpenbart krever ressurser. For hvis
man skal gi ekstra oppfølging til noen elever, krever det at det
er mennesker der til å gjøre jobben. At det også finnes mennesker
som har den kompetansen vi trenger, er jo også en begrensende faktor
i hvor raskt vi greier å trappe opp den typen tilbud. Derfor er
jeg også litt opptatt av at mange av de løftene vi skal gjennomføre,
skal være langsiktige satsinger over tid, for det kan hende at vi
trenger å bruke litt tid på å bygge opp tilbudene, slik at de har den
kvaliteten som trengs.
Solveig Schytz (V) [17:48:57 ] : Situasjonen i skolen og for
barn og unge generelt har hatt høyeste prioritet siden starten av
covid-19-pandemien. Norske skoler er blant dem som har vært mest
åpne i Europa gjennom pandemien, og det er jeg glad for.
Kunnskapsministeren
og regjeringen har lovet å skjerme barn og unge best mulig. Regjeringen
har stilt opp både med ekstra ressurser og med tilpasning av rammeverk.
Ekstra milliarder til kommunene og midler til tiltak i skole og
barnehage, samt alle midlene til tiltakene rettet mot videregående
skole, har gjort det mulig for kommuner og fylkeskommuner å tilpasse
både undervisning og skolehverdag så godt det har latt seg gjøre gjennom
et veldig krevende år.
Kunnskapsministeren
har også fulgt opp kommunene for å forsikre seg om at de har gjort
det de kan for å styrke opplæringen i barnehager og skoler gjennom pandemien.
Men dessverre ser det ut som det er store forskjeller på hvordan
kommunene har brukt pengene, og i hvilken grad og på hvilken måte
de har nådd fram til barnehager, til skoler, til elever og lærere.
At kunnskapsministeren
har hatt en god plan og løpende har greid å ha en god dialog med
skole- og barnehagesektoren, og samtidig har innført nødvendige
tiltak, er en veldig stor styrke. For Venstre er det en stor trygghet
at kunnskapsministeren allerede i fjor vår startet prosessen og
arbeidet med å sikre at elever kan ta igjen tapt læring, og at det
lyttes til skoler og barnehager for å få viktige innspill også for
neste barnehage- og skoleår. Det er satt av betydelige midler for
at elever skal kunne ta igjen tapt læring, og jeg er trygg på at
regjeringen og kunnskapsministeren skal fortsette å styrke denne
innsatsen for barn og unge også i 2021 og framover. Men det er ikke
tvil om at vi er nødt til å følge opp dette i lang tid framover.
For mange har det året vi har bak oss, gitt store utfordringer,
og det får potensielt følger for deres skolegang og læring i lang
tid, og derfor er det så utrolig viktig at det settes inn tiltak
raskt.
Det aller, aller
viktigste er at vi får en så normal hverdag og så normal skolehverdag
som mulig, så raskt som mulig, men samtidig må elever raskt få muligheten
til å ta igjen tapt læring, og vi som er folkevalgte, må se lenger framover.
Vi må følge opp både barnehage, grunnskole, videregående skole og
høyere utdanning for å sikre at barn, ungdom og studenter ikke drar
med seg de utfordringene de har hatt i dette året, og at det ikke
blir varige utfordringer i årene som kommer.
Marit Arnstad (Sp) [17:52:03 ] : Det er god grunn til, som
interpellanten var inne på, å være bekymret for hva det siste året
har gjort med barn og unge. Jeg tror mange barn og unge føler at
de blir hengende etter på skolen, de har mindre sosialt nettverk,
lite fritidsaktiviteter å gå til. Jeg tror mange av dem kjenner
på en ensomhet etter det året vi har vært igjennom. Det har vært
lange perioder med hjemmeskole, karantene og digital undervisning,
sjøl om en fra norsk side har klart å holde skolene mer åpne enn
mange andre land.
Men når barn
og unge henger etter, øker også forskjellene innad i gruppen barn
og unge. De som har det vanskelig fra før, får det ofte enda vanskeligere.
De som har det vanskelig hjemme, får en enda tøffere hverdag. Det
viser f.eks. at i mange kommuner har antallet bekymringsmeldinger
til barnevernet økt kraftig. De som kanskje ikke var så sosialt
aktive i utgangspunktet, blir enda mindre sosialt aktive. Jeg tror
det blir mye gaming helt fra ungdomsskolen og oppover, og så er
det lite å gjøre på fritida. Jeg tror mange føler en oppgitthet
over sin egen situasjon.
Dette gjelder
sjølsagt barneskole, ungdomsskole og videregående, men jeg tror
det gjelder hele skoleløpet fra barneskolen og fram til studentene.
Den undersøkelsen som kom om studentenes situasjon nå nylig, er
også et alvorlig bekymringssignal om hvordan det står til blant
norske studenter, og jeg tror vi kommer til å oppleve at mange av
dem som var førsteårsstudenter i fjor høst, nå vil komme til å falle
fra i løpet av våren.
Jeg synes det
er viktig, som interpellanten også var inne på, at en tar opp forholdene
for barn med spesielle behov og også for ungdommer som går i yrkesfag,
og lærlingenes situasjon. Jeg tror det er tre grupper som er særlig
utsatt. Det å få muligheten til ikke å miste utdanningsrett og samtidig
også mulighet til raskt å ta igjen tapt læring er veldig viktig.
Så er det lett
å peke på at en har bevilget penger, og så er en usikker på om kommunene
har fulgt opp. Da skal en også huske på at kommunene under denne
perioden har hatt formidable oppgaver og tatt på seg enormt stort
ansvar på veldig mange områder, og bygd opp et apparat på mange
områder. Jeg tror de aller, aller fleste kommunene har gjort det
de kan for å ivareta skolene og elevenes situasjon, og også for
å prøve å styrke laget rundt eleven. Så er det også store forskjeller
mellom kommunene, sjølsagt, fordi det er noen kommuner som har hatt
en mye tøffere situasjon enn mange andre kommuner.
Sjøl om en skal
være flink til å prøve å sette i verk tiltak som gjør at en kan
ta igjen tapt læring, tror jeg også vi må akseptere at noen kommer
til å bruke lengre tid på å fullføre det utdanningsløpet som de
er inne i, enten det gjelder en som kanskje blir nødt til å bruke
et år ekstra på ungdomsskolen, eller på å fullføre videregående.
Jeg synes også
det er viktig i denne perioden å registrere fravær, slik at en har
en best mulig oversikt over hvem som risikerer å ha et stort gap
i undervisningen og dermed risikerer å falle ut, men jeg tror også
det er viktig at en holder seg unna strenge fraværsregler i denne
perioden. Det vil ikke gjøre det enklere for dem som allerede strever.
Så vil jeg understreke
til slutt at det aller, aller viktigste vi kan gjøre, iallfall i
resten av den perioden vi har pandemi, er å holde skolene mest mulig
åpne. Da er det interessant at det kom en rapport fra FHI så sent
som i dag som viser at hjemmeskole ikke gir noen bedre effekt på
smittesituasjonen enn det såkalt rødt nivå gir. Rødt nivå bør jo
da også utformes på en slik måte at mest mulig av undervisningen
foregår fysisk på skolen. Da ville rødt nivå være et mer forholdsmessig
tiltak for barn og ungdom enn det hjemmeskole ville være, samtidig
som det ikke gir noe dårligere utslag på smittesituasjonen i de
kommunene det gjelder.
Siv Henriette Jacobsen (A) [17:56:51 ] : Dette er en veldig
viktig sak og en veldig viktig debatt, og jeg vil berømme interpellanten
for å ha tatt den opp. Så synes jeg både interpellanten og statsråden
klarer å være nyansert i dette og ikke skjære alle elever og alle
skoler og all geografi over én kam. Jeg tror det som særpreger denne
situasjonen, er at den har vært svært forskjellig for den enkelte
elev på bakgrunn av geografi. Det er mange steder i Norge som knapt
har merket pandemien, mens det særlig i det sentrale Oslo-området
og Viken er mange steder som har vært spesielt rammet – lenge –
av dette.
Jeg tror også
vi allerede nå kan konkludere med at det har vært riktig å prioritere
barn og unge i denne situasjonen. Det har vært riktig å prioritere
tilstedeværelse på skolene, særlig når dette nå drar sånn ut i tid.
Det har vært et stort press for at man skulle stenge skoler, særlig fra
mange som følte at åpne skoler ville føre til utvikling av smitte
og så videre. Så det å holde fast på at man skal prioritere barn
og unge, har vært krevende – men det har vært riktig.
Det blir også
viktig, tror jeg, å avdekke og kartlegge konsekvensene av pandemien
med tanke på elever og skoleverket, på en systematisk og grundig
måte. Jeg vet ikke hvem som skal gjøre det, eller når det skal gjøres, men
jeg tenker at det blir et viktig tiltak å finne ut av.
Når det gjelder
dette med å ta igjen det tapte raskt, er jeg enig med forrige taler
i at jeg tror en del vil bruke litt tid på dette. Selv om det er
viktig å ta igjen det tapte så raskt som overhodet mulig, tror jeg
det er veldig viktig å være klar over hvor slitne folk i skoleverket
er. Lederne er slitne, lærerne er slitne, og mange elever er også
slitne. Så det kan jo hende at det mange elever først og fremst ønsker
seg nå, er litt koronafri.
Så er det viktig
å se på de langsiktige konsekvensene som gjelder psykisk helse og
tiltak som må settes inn med tanke på dette. Det er krevende når
mange kommuner bruker helsesykepleiere til koronaarbeid framfor å
ha dem i skolen, og det er krevende når mange barn blir sittende
hjemme i for lang tid uten å ha kontakt. Så det å bygge opp laget
rundt eleven og avdekke konsekvensene omkring psykisk helse, blir
viktig.
Et poeng som
sjelden kommer godt nok fram, er at digital undervisning kan være
fullgod undervisning. Ja, for mange oppleves det faktisk som en
bedre undervisning. De får ro, de får konsentrere seg om skolearbeidet på
en god måte. Så for mange har det opplevdes som en god undervisning,
og i hvert fall ikke som et tapt skoleår. Det ville være å overdrive
mye.
Jeg er veldig
fornøyd med at regjeringen videreførte verktøy for yrkesfag og arbeid
for å få på plass flere lærlingplasser også i år. Det er viktig.
Men med tanke på fullføringsreformen er det verdt å merke seg at
Vg3 i skole ikke er et område som det bør satses mye og mer på. Det
er ikke hovedsakelig fordi Vg3 i skole ikke fører til resultater
– omtrent 70 pst. fullfører der også – men mest fordi så mange takker
nei. I Viken har fylkeskommunen opplevd at man måtte doble antall
plasser i Vg3 i skole i fjor, men halvparten av elevene takket faktisk
nei til det tilbudet. Så for elevene oppfattes ikke det som et fullverdig
tilbud, for det er ikke det de ønsker seg, de ønsker seg en lærlingplass.
Jeg tenker det er et viktig tankekors å ta med seg, også inn i arbeidet
med fullføringsreformen.
Så tenker jeg
at det er viktig å videreføre den gode dialogen som statsråden har
hatt med fylkeskommunene, for å få tilbakemelding om hvor skoen
trykker, og hva man trenger hjelp til. Så må den dialogen også innbefatte
kompensering, for den har ikke vært tilstrekkelig.
Mathilde Tybring-Gjedde (H) [18:01:52 ] : Jeg synes dette har
vært en veldig god og nyansert diskusjon, og det er deilig å være
i en slik debatt, særlig om et så viktig tema.
Jeg er enig med
representanten Arnstad i at kommunene våre har hatt veldig mange
oppgaver samtidig. Det har vært en unntakstilstand, og for mange
kommuner har det først og fremst handlet om å kunne håndtere smittevernsituasjonen
på skolene. Det er færre som har hatt mulighet til å tenke mer langsiktig
på hva gjør vi nå for å ruste opp tilbudet for de elevene som henger
etter, med mer langsiktige konsekvenser. Jeg håper at det er det
vi på en måte kan kickstarte en debatt om her i dag, for det er
jo egentlig vår jobb å starte det. Det handler om å ha systemer
for fravær, det handler også om å snakke om kvalitet og kompetanse
i det tilbudet som er på skolene. Jeg synes det er veldig interessant
at statsråden snakker om planen vår for å ha et varig kompetanseløft for
spesialundervisningen, og om vi kanskje også kan se på hvordan vi
kan forsere det arbeidet, slik at man raskere får til endringer
i klasserommet ved å flytte flere ansatte inn på skolene.
Jeg avsluttet
så vidt i stad med spørsmål om kartlegging. Jeg føler ikke at den
store løsningen rundt omkring nå er å begynne å kartlegge i det
øyeblikket elevene er på skolen. Det blir for enkelt. Rektor på
Vestli skole sier at det første de skal gjøre, er å fjerne skjerm,
ikke ha noe tv-titting i pausen. De skal spille brettspill, de skal
snakke sammen, de skal bruke språket for å kunne ha god språkopplæring.
Det er det viktigste for dem.
Det er samtidig
klart at det at vi har nasjonale prøver kun i 5. klasse, og at det
å starte kartleggingsprøver som kun viser de 20 pst. av elevene
som er under en viss kritisk grense, ikke gir oss veldig god informasjon
om hvordan det egentlig står til på hele barnetrinnet, når vi nå
framover skal prioritere tiltak, også hva vi skal prioritere av
nasjonale løft og nasjonale strategier. Jeg er veldig glad for at
statsråden vil starte en prosess med å se på andre måter å ha et
kvalitetsvurderingssystem på, for det tror jeg kommer til å bli
viktig framover.
Jeg vil avslutte
med å si at det jeg mener kanskje er det mest bekymringsfulle med
pandemien, er at sosiale forskjeller øker. De elevene som klarer
å ha ro hjemme til å jobbe med fagene, har ofte større grad av selvdisiplin
enn det vi vet at en del elever har. De elevene som ikke har det,
er kanskje de som ikke har foreldre hjemme til å pushe dem på samme
måte. Så det at man får lavere motivasjon, og at noen av elevene
kanskje har mindre grad av evne til å jobbe selvdisiplinert med
fagene, er det jeg mener vi må klare å kompensere for når skolene er
tilbake i normal drift. Da trenger vi igjen kvalitet på tilbudet
og systematisk arbeid med grunnleggende ferdigheter.
Statsråd Guri Melby [18:04:51 ] : I likhet med interpellanten
vil også jeg takke for en god debatt.
Jeg synes det
er fint at representanten Jacobsen, som jeg jo vet også har andre
roller i det politiske systemet, bidrar til å bekrefte at det har
vært en tett dialog mellom staten og regjeringen og skoleeierne.
Det har vært veldig høyt prioritert for oss, nettopp fordi det er
i kommunene og fylkeskommunene og i den enkelte skole at jobben
gjøres. Vi må spille på lag. Dette har også vært en svært krevende
situasjon å håndtere. Vi har fått mer og mer kunnskap underveis
som vi har måttet bygge på, og justert tiltakene.
Det er jo interessant
at vi nettopp i dag får presentert en ny rapport fra FHI, som viser
at det er veldig mye som tyder på at f.eks. det å drive skoler på
rødt nivå gir like godt smittevern som det å ha full digital undervisning.
Det er veldig nyttig lærdom for oss å ha i de neste månedene, men
vi skal heller ikke utelukke at det kan være situasjoner i løpet
av neste skoleår som gjør at vi får en annen virkelighet når det
gjelder smittetall, enn det vi håper på, og det at vi faktisk har
utviklet et verktøy til å drive skoler i en pandemi – det verktøyet
hadde vi ikke før, nå har vi det verktøyet – håper jeg betyr at
vi slipper stengte skoler framover, og jeg håper at den kunnskapen som
FHI her presenterer, også brukes lokalt i de svært vanskelige beslutningene
som skoleeiere står i når de må håndtere økt smitte i sin kommune.
Så forhåpentligvis vil det bli færre elever som blir rammet av veldig strenge
og omfattende karantener og skolestengninger framover, fordi vi
får den type kunnskap.
Så har jeg også
lyst til å si at mange av de tiltakene som har blitt løftet fram
her i dag som aktuelle å gjennomføre, er jo også noe av det som
regjeringen har foreslått i vår fullføringsreform for videregående
opplæring. Det betyr at vi må få opp farten på å innføre den. Sånn som
det med utvidet rett til videregående opplæring vil jo åpenbart,
tenker jeg, være ekstra nyttig i en situasjon der det er elever
som opplever tapt læring, og som kanskje trenger å bruke ett år
ekstra, men som ikke ville ha gjort det i en normalsituasjon.
Så er det en
interessant diskusjon om dette med Vg3 i skole. Ja, vi ser at elever
velger det bort. Men det er det Vg3 i skole som vi har gitt dem
fram til nå. Spørsmålet er om vi er i stand til å gi dem et tilbud
som i større grad oppleves som en ordentlig kompensasjon for det
de ikke får når de ikke får seg lærlingplass. Vi har i vgo-reformen
lagt fram et forslag om at man skal utvikle noe som vi kaller for
fagbrev i skole, som er et toårig opplegg, og som i mye større grad
skal ligne på det tilbudet som lærlingene får. Håpet er at et sånt
opplegg i større grad vil være noe som elevene også takker ja til.
For jeg tror at denne krisen også har vist at det å skulle ha en
garanti for lærlingplass ville vært tilnærmet umulig i en periode der
enkeltbransjer nærmest er totalt stengt ned.
Så takk for gode
innspill, dem tar jeg med meg i arbeidet videre.
Presidenten: Med
det er interpellasjonsdebatten i sak nr. 10 avsluttet.