Mari Holm Lønseth (H) [17:06:59 ] : I helgen kunne vi i Adresseavisen
lese om Lasse på 25 år, som bodde alene i en leilighet han nylig
hadde flyttet inn i. Han var Arsenal-supporter, han hadde jobb,
gode venner og en støttende familie. Dessverre er det sånn at historien
om Lasse er det familien hans som forteller, for fem måneder siden
valgte han å ta sitt eget liv. Men de som sto rundt ham, forteller
at ingen egentlig visste hva han tenkte. Storebroren forteller også
at han har hatt tanker om å ta sitt eget liv, men han valgte å gå
til fastlegen sin og oppsøke den hjelpen han trengte.
Jeg vil få si
tusen takk til familien som velger å dele denne historien. Deres
oppfordring om at vi faktisk må snakke mer om det som er vanskelig,
må vi alle sammen ta med oss videre.
I saken snakker
også Rita Småvik ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og
selvmordsforebygging om hvordan over tre ganger så mange menn som
kvinner tar livet sitt i Norge. Hun forteller at de fleste som tar
livet sitt, ikke nødvendigvis har et ønske om å dø, men de vet ikke
nødvendigvis hvordan de skal leve. Det er en følelse som det dessverre
er for mange som kjenner seg igjen i, og det er også derfor vi er
nødt til å snakke mer om psykisk helse.
Det skal være
like selvfølgelig at man får god helsehjelp om man har en psykisk
lidelse, som om man brekker beinet. Samtidig er det slik at det
å gi psykisk helsehjelp ikke nødvendigvis er det samme som å gipse
et beinbrudd. Plagene kan være sammensatte, og behandlingstilbudet
må være godt tilpasset den enkelte. Noen har lettere plager, andre
har tyngre plager. Det er også viktig å huske at psykiske helseutfordringer
er noe mange lever med, enten de står i utdanning eller arbeid,
og derfor er det også viktig at man har åpenhet, forståelse og raushet
rundt det.
Jeg er veldig
glad for at psykisk helse i hele regjeringsperioden har stått høyt
på dagsordenen. De siste årene har vi fått en storstilt satsing.
Helsestasjonene og skolehelsetjenestene har fått et kraftig løft.
Vi har lagt fram en egen opptrappingsplan for barn og unges psykiske
helse. Det er kommet på plass et krav om at alle kommuner også skal
ha psykologkompetanse. Det er innført egne pakkeforløp for psykisk
helse, noe som også betyr at pasienten skal få vite hva som skal
skje, når det skal skje, og hvem som har ansvaret for det. Selv
om pakkeforløp for psykisk helse fortsatt må videreutvikles slik
at det fungerer etter hensikten, er det altså starten på et vesentlig
kvalitetsløft for mange pasienter. Ventetidene går ned, det er lagt
fram en egen handlingsplan mot selvmord, og det satses mer på behandlingstilbud der
pasienten er, enten det er f.eks. Internett-baserte metoder eller
oppsøkende samarbeidsteam mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene.
I tillegg er
jeg stolt av at vi med Høyre i regjering også har fått til å innføre
fritt behandlingsvalg, noe som gjør at man kan få lov til å bestemme
selv, helt uavhengig av lommeboken sin, det behandlingstilbudet
man selv ønsker. Det er ekstra viktig for de pasientene som trenger
psykisk helsehjelp, fordi de også kan finne motivasjon i ulike tilbud.
Det er veldig
mye godt arbeid som er gjort, og det er veldig bra at det har stått
høyt på dagsordenen. Dessverre ser vi at det er veldig mange som
har det vanskelig. Jeg må også innrømme at jeg er ekstra bekymret
etter pandemien, for strenge smitteverntiltak kan for mange ha en
pris. Det er noen som opplever usikkerhet, mange har vært ensomme
og isolerte, og vi leser også saker om og snakker med mennesker
som forteller om at de har et større behov for hjelp enn tidligere.
For å få god oversikt over hva behovet egentlig er, er det klokt
at regjeringen har nedsatt et hurtigarbeidende utvalg som også skal
se nærmere på konsekvensene på både kort og lang sikt.
Men jeg mener
at vi også trenger en debatt for å se på hva det er vi kan gjøre
for å få en enda bedre psykisk helse framover, enten vi er i en
pandemi eller ikke er det. Samtidig synes jeg det er viktig, også
når vi har en god debatt om psykisk helse, at vi husker at dette
ikke bare handler om behandling eller om helsetjenesten – det handler
vel så mye om forebygging, og det trenger ikke bare å være helsepolitikk.
Noe jeg er glad for, er at psykisk helse nå er en grunnleggende
og systematisk del av folkehelsearbeidet, for målet må jo være at
færrest mulig mennesker trenger å få psykisk helsehjelp. Vi må forebygge
der vi kan – det er veldig viktig for de enkeltmenneskene det gjelder.
Det handler om tiltak som en god skole, et godt barnevern, gode
fritidsaktiviteter, god oppfølging hvis man eksperimenterer med
rus, en god og trygg jobb, fysisk aktivitet. Alt det er eksempler
på ting som også er vel så viktig medisin for hodet. Det må vi heller
ikke glemme når vi har denne debatten.
Mitt spørsmål
til statsråden er: Hva har statsråden lyst til å gjøre for å styrke
arbeidet med psykisk helse i tiden som kommer?
Statsråd Bent Høie [17:13:03 ] : Tusen takk for en veldig viktig
interpellasjon.
Selv om vi har
greid å holde smitten lavere og samfunnet åpnere enn mange andre
land gjennom koronapandemien, har det, som representanten påpeker,
hatt en pris. Pandemien og de strenge smitteverntiltakene har ført
til ekstra belastninger for mange, bl.a. aleneboere og studenter,
som opplever ensomhet og isolasjon, eldre som savner mer kontakt
med familie, permitterte som ikke har en jobb å gå til, og arbeidstakere
som savner gode kollegaer – for å nevne noe.
Barn og unge
er sterkt berørt av pandemien, med langvarige begrensninger i sosial
kontakt og viktige møteplasser som skole, fritidsaktiviteter og
aktivitetstilbud.
Mange har følt
seg ensomme og har hatt tunge tanker. Det er en naturlig reaksjon
i en tid som denne. For de fleste vil dette gå over når hverdagen
blir mer som før.
Samtidig vet
vi at ensomhet kan føre til mer psykiske helseutfordringer, særlig
for personer som allerede er sårbare. Vi vet at situasjonen er ekstra
krevende for dem som ikke har det trygt hjemme. For dem som lever
med vold i hjemmet, kan terskelen ha blitt enda høyere enn før for
både å søke hjelp og få hjelp.
Jeg har vært
tydelig på at tjenestene til sårbare grupper, spesielt til barn
og unge, skal holdes åpne og være fysisk tilgjengelige så lenge
det er smittevernfaglig forsvarlig. Helsestasjoner og skolehelsetjeneste
er det viktigste lavterskeltilbudet til barn og unge. Derfor sendte jeg
og kommunal- og moderniseringsministeren brev til alle ordførere
hvor vi understreket at helsesykepleiere som hovedregel ikke må
brukes i arbeidet med smittesporing.
Helsestasjoner
og skolehelsetjenesten ble i revidert nasjonalbudsjett for 2020
styrket med 75 mill. kr for å øke tilgjengeligheten. I 2021 er det
omdisponert 35 mill. kr til satsing på digitale tjenester for barn
og unge.
Psykisk helsevern
for barn og unge har i stor grad opprettholdt aktiviteten under
pandemien. Fysiske møter er i noen grad blitt erstattet av nettbaserte
løsninger og telefon. Tall for 2020 viser at det ble utført 7 pst.
flere polikliniske konsultasjoner for barn og unge i psykisk helsevern
sammenlignet med 2019. Totalt ble det utført mer enn 900 000 sånne
konsultasjoner i 2020.
Helsepersonell
er en knapp ressurs under pandemien. Derfor mener jeg det er viktig
å bygge videre på de kjente lavterskeltilbudene vi allerede har,
og styrke arbeidet med psykisk helse. Vi har i mange år jobbet målrettet
med å bygge opp bedre tjenester i kommunene ved å sørge for flere
psykologer, flere helsesykepleiere, flere lavterskeltilbud og flere
oppsøkende team. Men nå tar vi grep for at også kommunen kan gi
gratis opplæring og utdanning i lavterskeltilbud til rask psykisk
helsehjelp.
Jeg deler representantens
bekymring for konsekvensene av de strenge smitteverntiltakene. Regjeringen
har gjennom det siste året tatt flere grep for å ivareta de særlig
sårbare gruppene, sist gjennom tiltaksplanen som ble behandlet i
Stortinget i februar, med 100 mill. kr til å styrke barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker.
Disse midlene vil kunne bidra til økt bemanning, bruk av ny teknologi
og nye metoder, forebyggende tiltak og kompetansetiltak.
Det er også bevilget
100 mill. kr til å opprettholde viktige lavterskeltilbud i kommunene
for personer med psykiske lidelser og ruslidelser. Mange med alvorlige psykiske
lidelser og rusproblemer ble skadelidende da en del av lavterskeltilbudet
stengte ned i mars i fjor. Dette tilskuddet styrker det kommunale
psykisk helse- og rusarbeidet tross strenge krav til smittevern.
I tillegg åpner
nå covid-19-forskriftens kapittel 5A for organiserte idrettsaktiviteter
og fritidsaktiviteter for personer med psykisk helse- og rusproblemer
så lenge dette gjennomføres utendørs, skjer i grupper på inntil fem,
og at alle deltakerne kommer fra samme kommune. Sånne tilbud er
viktige for å forebygge at psykisk helse- og rusproblemer forverres.
Tilbudene gjør at mange kan beholde viktige rutiner i hverdagen,
også i områder som har svært høyt smittetrykk, gjennom organisert
trening, fotballag, turgrupper og andre sosiale aktiviteter utendørs,
der det er lett å holde avstand.
Det er videre
bevilget 10 mill. kr for å opprettholde særskilte lavterskeltilbud
i kommuner til barn og unge i 2021 og i tillegg 170 mill. kr til
tiltak i Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse. Flere
hjelpetelefoner og chattetjenester er til sammen styrket med om
lag 20 mill. kr det siste året.
Frivilligheten
har også fått betydelige midler til å opprettholde aktivitet. Blant
annet er det i 2020 og 2021 bevilget 75 mill. kr årlig til frivillige
organisasjoner via Stiftelsen Dam for å lage møteplasser og aktiviteter
for mennesker som er sosialt isolert som følge av smitteverntiltakene.
Det er videre
bevilget 18,3 mill. kr i 2021 til tilskuddsordningen Mobilisering
mot ensomhet, og barn og unge sammen med eldre er målgruppen for
ordningen.
Siden november
i fjor har Helsedirektoratet gjennomført brede befolkningsrettede
kampanjer for å ivareta psykisk helse og livskvalitet og for å forebygge
ensomhet. Deler av kampanjene er rettet mot barn og unge på flere
digitale plattformer, og på helsenorge.no fins det flere digitale
selvhjelpsverktøy som kan brukes av barn og unge ved angst, depresjon
eller søvnplager. Men jeg mener vi fortsatt må ha en betydelig oppmerksomhet
på psykisk helse i informasjon som går ut til befolkningen. Det
er like viktig som oppfordringen til å følge smitteverntiltakene.
Det siste året
er det bevilget betydelige midler til tiltak for flere grupper,
både gjennom øremerkede tilskudd og rammeoverføringer til kommunene
og sykehusene. Vi har tatt mange grep for å hjelpe barn og unge som
sliter under pandemien. Vi må likevel erkjenne at ikke alle har
fått den hjelpen de trenger i den langvarige krisen det norske samfunnet
står i. Mange fagfolk har strukket seg langt for å gi flest mulig
best mulig hjelp, men det er en presset situasjon mange steder,
særlig når det gjelder barn og unge.
Antall døgnopphold
og akuttopphold i psykisk helsevern av barn og unge har vært høyere
i 2020 enn i 2019. Flere unge blir henvist til psykisk helsevern
med mistanke om depresjoner og spiseforstyrrelser. Fagfolkene forteller
at mange av dem som kommer, også er sykere enn tidligere. Derfor
er det fortsatt behov for en kraftfull satsing på psykisk helse.
De som trenger
behandling i spesialisthelsetjenesten, skal få det. Før pandemien
ba vi helseregionene i samarbeid med andre instanser vurdere hvor
stort behovet for psykisk helsehjelp vil bli i årene som kommer, og
hvor stor kapasitet spesialisthelsetjenesten bør ha. Vi får svar
på dette oppdraget denne våren. Det er altså et arbeid som startet
før pandemien, men som er blitt enda mer aktualisert under pandemien.
Jeg er opptatt
av at tiltakene skal være så målrettede som mulig, og har derfor
også satt ned en ekspertgruppe som skal se på hvordan pandemien
har virket inn på befolkningens livskvalitet, psykisk helse og rusmiddelbruk.
Gruppen skal komme med konkrete forslag til hvor innsatsen bør styrkes,
og om det er nye tiltak som også bør vurderes. Ekspertgruppens rapport
skal være ferdig innen 30. april i år. Vi vil bruke rapporten fra
regjeringens side ved beslutninger om smitteverntiltak, men ikke
minst for å se på hvilke nye tiltak innenfor psykisk helse og rus
vi skal innføre eller forsterke både på kort og litt lengre sikt.
Vi må sørge for
at tjenestene til dem som sliter psykisk, er lett tilgjengelige,
og at kapasiteten er god nok både i kommunene og sykehusene. Pandemien
er et forstørrelsesglass på helse- og omsorgstjenestene, både på våre
styrker og på våre svakheter. Vi skal bruke det vi har sett, til
å forbedre tjenestene til personer med psykiske helseutfordringer.
Jeg vil avslutningsvis
vise til det statsministeren sa i sin redegjørelse for Stortinget
i forrige uke: «Vi har stått i denne krisen sammen. Vi skal også
komme oss ut av denne krisen sammen.»
For mange av
oss vil en normal hverdag være det vi lengter etter: å gjøre det
som vil gjøre livet vårt normalt igjen. Men altfor mange vil bli
stående igjen med langvarige utfordringer som følge av det en har
opplevd under pandemien. De skal ikke bli stående igjen alene –
vi skal også sammen gå ut av denne krisen.
Mari Holm Lønseth (H) [17:22:26 ] : La meg først få takke statsråden
for et godt og utfyllende svar. Jeg synes det er veldig mange viktige
tiltak man har jobbet mye og godt med, og som man også viser at
man vil jobbe mye med framover.
Jeg synes også
det er veldig viktig å understreke at tiltakene som settes inn,
skal være målrettede, at vi vet at det som settes i verk, er kunnskapsbasert.
Derfor er jeg veldig glad for denne ekspertgruppen som skal se på problemene
både på lang og på kort sikt, og som skal komme med konkrete forslag.
Jeg gleder meg veldig til å følge den gruppen og deres arbeid og
hvordan regjeringen har tenkt å følge opp det.
Jeg er også helt
enig i at det er klokt å fortsette å se på de lavterskeltilbudene
vi har, og hvordan de kan utnyttes på en enda bedre måte. For eksempel
har tilgangen på rask psykisk helsehjelp rundt omkring i de ulike kommunene
vært et viktig prosjekt å få ut, men det er også viktig at kommunene
som nå kanskje opplever et stort press på disse tjenestene, følger
med, at de fortsatt blir opprettholdt. For eksempel i min egen hjemkommune,
Trondheim, var det en periode et problem at det ikke var kapasitet
i ordningen med rask psykisk helsehjelp, som gjorde at man heller
ikke slapp inn nye. Det tror jeg det har blitt bedring på nå, men
det at kommunene også følger opp at man har tilgjengelige lavterskeltilbud,
er viktig i tiden framover.
Det er også mulig
å tenke seg at det er andre ting man kan gjøre framover. Ekspertgruppen
er én ting, men jeg mener jo at man generelt burde ha økt forskningen
på årsaken til at mange, særlig unge, opplever større grad av psykiske
helseplager enn før. Det er viktig for å vite at de ressursene vi
bruker, blir brukt riktig. Jeg mener også det er behov for å få
på plass enda mer lavterskeltilbud, som jeg vel også var inne på,
og også lett tilgjengelig informasjon for barn og unge.
Så mener jeg
at den helsehjelpen vi gir, og den veiledningen vi gir, også må
gis der unge er, og det er vel så viktig med tanke på å ha en åpen
dør hos helsesykepleier. Men man må også være på nett, så en digital
og tilgjengelig skolehelsetjeneste synes jeg vil være et viktig tiltak
framover.
Jeg mener at
vi også er nødt til å sørge for å ha et differensiert behandlingstilbud.
Hver pasient er ulik. Derfor må man også ha muligheten til å velge
forskjellig for å få det tilbudet som passer en selv best, f.eks.
om det er medikamentfri behandling, eller om det er en annen type
behandling som passer godt for en selv. Der synes jeg at fritt behandlingsvalg
er et godt eksempel på at man har muligheten til å gjøre det, og
det synes jeg også kunne vært klokt å få utvidet i tiden framover.
Statsråd Bent Høie [17:25:37 ] : Takk for tilbakemeldingen.
Det er godt å få bekreftet at representanten Holm Lønseth og jeg
er enige, siden vi tilhører samme parti, om hva som er utfordringen,
og hva som bør være prioriteringene framover.
Det er slik at
veldig mange vil ha behov for rask lavterskel, enkel hjelp. Det
er kanskje noe vi snakker om altfor lite, at når det gjelder psykisk
helse, er det slik at de fleste som får en psykisk helseutfordring
en ikke takler selv, sammen med sine nærmeste, og har behov for hjelp,
faktisk vil få veldig mye og god hjelp av veldig rask og enkel hjelp.
For veldig mange er det ikke slik at dette er et område som krever
veldig mye og veldig avansert hjelp. Veldig ofte vil ganske få timer
f.eks. hos en person som kan noe om samtaleterapi, som har noe kompetanse
på området – det å delta i lavterskeltilbud i kommunen, raskere
psykisk helsehjelp – være det lille som skal til for å snu en utvikling.
Det er veldig positivt, for veldig ofte når vi snakker om psykisk
helse, skaper en nærmest et inntrykk av at hvis en får psykiske
helseutfordringer, så er det lite hjelp å få – det er lite som hjelper,
en må vente lenge, en blir alvorlig syk. Nei, veldig mange får hjelp,
hjelpen virker veldig godt, og det er også ofte godt dokumentert
at hjelpen er effektiv. Men vi må gi mer hjelp, ikke minst nå i
den situasjonen som kommer framover, så lavterskeltilbud er viktig.
Jeg tror også
vi må tenke at vi forhåpentligvis skal være på vei ut av denne pandemien
i løpet av en sommer, en sommer der veldig mange av dem som har
jobbet i tjenestene, har et sterkt behov for å ta fri fordi de har
jobbet veldig mye. Det betyr at en del tilbud som er åpent ellers
i året, vil være begrenset eller stengt om sommeren, og jeg tror
det er viktig at vi nå begynner å tenke på hvordan vi kan mobilisere
slik at det også er et tilbud i sommer, at det er møteplasser, at
vi mobiliserer frivillig og ideell sektor.
Så ser vi dessverre
en økning i henvisninger til den spesialiserte behandlingen av dem
som henvises i dag, spesielt barn og unge, og tilbakemeldingen fra
tjenesten er at en del av dem som henvises, og som har behov for hjelp,
også er sykere. Derfor var det viktig at vi allerede før pandemien
rammet oss, startet det nødvendige arbeidet med å ha en vurdering
av hva som faktisk bør være tilbudet i den spesialiserte tjenesten
innenfor psykisk helse, og hva som bør dimensjoneres framover. Det er
veldig bra at vi får det arbeidet besvart i løpet av denne våren.
Tage Pettersen (H) [17:28:56 ] : La meg innledningsvis få lov
til å takke interpellanten for å reise et uhyre viktig tema.
Vi kan på mange
måter få bekreftet at økt ensomhet og psykisk uhelse er et voksende
problem under pandemien. Selv har jeg snakket med Blå Kors, som
bl.a. driver de to anonyme chattetjenestene for barn og ungdom mellom
9 og 19 år, SnakkOmPsyken.no og SnakkOmMobbing.no. Blå Kors melder
om flere, lengre og tyngre samtaler, ungdommer som forteller om
motløshet, håpløshet og mangel på framtidstro, og de merker en økning
i alvorlige samtaler knyttet til utfordringer i familieforhold,
spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordstanker.
SnakkOmPsyken.no
hadde i 2020 11 530 henvendelser, og de har hatt rundt 30 pst. økning
i antall henvendelser i januar og februar i år. Ser vi på hva de
snakket om i mars måned, altså helt ferske tilbakemeldinger, har
samtaler om egen psykisk helse økt til 79 pst. av henvendelsene.
I mars 2020 gjaldt dette 56 pst. av samtalene. Samtaler omkring
selvmord har økt fra 22 pst. i 2020 til 34 pst. i mars i år.
Her kommer to
sitat fra samtalene fra sist måned: Har ikke hørt noe fra BUP på
flere uker, og de siste ukene har alt stupt i mørke.
Og: Helsesykepleieren
på skolen er der sjelden. Man må først avtale time på grunn av korona,
som jeg ikke vil. Jeg har ikke sett henne på flere uker, og døra
hennes har ikke vært åpen på flere uker, noe den alltid er de dagene hun
er der.
Vi er alle enige
om at ensomhet og ulike psykiske utfordringer har hatt stort spillerom
gjennom nå 13 måneder med pandemi og et samfunn som i store deler
av landet har vært helt nedstengt. Men det har også regjeringens
politikk forsøkt å ta høyde for. En rekke ekstraordinære budsjettstyrkinger
har kommet på plass det siste året, og jeg har sett gjennom hva
som er prioritert utover de ordinære budsjettene på områdene for
barn og unge spesielt:
I RNB for 2020
bevilget vi bl.a. 75 mill. kr til frivillige organisasjoner og 400 mill. kr
i tiltakspakke for sårbare barn og unge. Nysalderingen av budsjettet
for 2020 inneholdt en tiltakspakke for sårbare grupper for julen på
25 mill. kr. I tilleggsproposisjonen om endringer i statsbudsjettet
for 2021 ble det bevilget 158 mill. kr til ytterligere tiltak for
sårbare grupper, bl.a. 75 mill. kr til forlengelse av stimuleringsprogrammet
for helsefrivilligheten, 10 mill. kr til nasjonal tilskuddsordning
for å inkludere barn og unge, 10 mill. kr for tiltak for studenters
psykiske helse og 7 mill. kr til Røde Kors sitt samtaletilbud, Kors
på halsen. I behandlingen av Prop. 79 S for 2020–2021 nå i februar
ble det vedtatt tiltak på over 2,2 mrd. kr, som vil komme sårbare
grupper til gode, med bl.a. 500 mill. kr til kommunenes sommerskoletilbud,
100 mill. kr til barne- og ungdomspsykiatrien, 11 mill. kr til håndtering
av pandemiens konsekvenser for studenters psykiske helse, 50 mill. kr
til å ansette studenter i samskipnadene som skal sørge for gode
sosiale tilbud til studentene, og 20 mill. kr til sosiale lavterskeltilbud
for studenter, for å nevne noe.
Koronapandemien
har satt et forstørrelsesglass på utfordringer i samfunnet vårt
som også var der før krisen. Mange av dem som hadde det vanskelig
fra før, har fått det enda vanskeligere. Forskjellen er at nå vet
vi mer om hvem som har det vanskelig, og hvilke tiltak og tilbud
som er viktige. Den kunnskapen forplikter oss.
Regjeringen har
bevilget nærmere 3 mrd. kr de siste 13 månedene. Disse pengene må
vi sørge for at brukes der de trengs aller mest, og i dette arbeidet
spiller også kommunene en sentral rolle. De har kunnskapen, og de må
bruke den slik at hjelpetilbudene blir best mulig og treffer dem
med størst behov der ute. Så må vi sammen, alle sammen, sørge for
at hjelpetilbudet er der for dem som trenger det også i lang tid
framover. I tillegg til dette vet vi at en kontrollert gjenåpning
av samfunnet og at flest mulig kommer tilbake i skole, jobb og aktivitet, også
er avgjørende viktig.
Magne Rommetveit hadde her
teke over presidentplassen.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [17:33:37 ] : «Alle» snakker om psykisk
helse i disse dager, og dessverre med god grunn. Et nedstengt samfunn
i mer enn ett år tærer på noen hver.
Utfordringen
er at folk sliter av totalt forskjellige grunner. De fleste takler
nedstengingen, men har en ting som plager dem mye, og som forsterkes
jo lenger tid det går.
Noen sliter på
grunn av at de har mistet jobben, eller står i fare for å miste
jobben. Noen har ingen frykt for å miste jobben, men blir gal av
å sitte inne i en trang leilighet alene på hjemmekontor. Andre igjen
har måttet jobbe svært mye, eller er til enhver tid utsatt for fare
for å bli smittet av covid-19 ved utførelsen av jobben sin.
Ensomhet er tungt
i det vanlige livet, men har blitt ekstremt mye mer gjennomtrengende
det siste året. Mange som normalt ikke ville blitt rammet av ensomhet,
har opplevd det nå. Dette gjelder kanskje særlig mennesker som har
flyttet til et nytt sted, og studenter som har flyttet til en ny
by grunnet studier. Der livet skulle preges av nye spennende bekjentskaper,
har hverdagen blitt alenegang.
Så har vi alle
dem som har en kjæreste eller nære pårørende som bor i et annet
land. Vi har fått svært mange henvendelser om dette, og det er åpenbart
at det for mange går på helsa løs.
Jeg er glad for
at vi de siste årene har bygget opp helsetjenesten generelt, at
vi har fått på plass psykologkompetanse i alle kommuner, mer lavterskeltilbud,
mer FACT-tilbud og ikke minst en betydelig styrking av helsestasjonene.
Jeg tør ikke tenke på hvor vi hadde stått i dag uten denne styrkingen
i alle ledd de siste årene.
Når jeg som fortsatt
har jobben min, og en mann og barn som også fortsatt har beholdt
jobbene sine, og vi alle har vært friske hele tiden, likevel synes
at dagene er tunge, er det ikke vanskelig å forstå at de som ikke
har vært like heldige, sliter stadig mer.
Jeg savner vennene
mine, slekta og kollegaer. Jeg savner at det skjer noe, og jeg savner
å reise. Jeg savner rett og slett hverdagen min slik den var, og
jeg savner det så mye at jeg innimellom føler at jeg blir gal av
det. Og savnet øker i styrke for hver dag.
Jeg er overbevist
om at det som vil ha aller størst effekt for psyken for oss alle,
er å få tilbake livet vårt. At vi kan åpne samfunnet, samtidig som
våren og sommeren gir oss sol, lys og varme, vil være viktig for
veldig mange av dem som nå sliter.
Jeg ber derfor
om at statsråden, regjeringen, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet
nå, mer enn noen gang tidligere, må veie de psykiske helseplagene
opp mot smittetallene, når diskusjoner om åpning av samfunnet finner
sted. Er vi i ferd med å betale en for høy pris for å holde smitten
nede? Hvilken ubotelig skade påfører vi våre innbyggere og ikke
minst de utsatte barna, de enslige og de eldre, ved å leve slik
vi gjør nå?
Selvfølgelig
må vi ruste helsetjenesten i alle ledd for å møte våre innbyggeres
behov for helsehjelp i dag, og ikke minst når dette endelig en gang
er over. Det tar jeg som en selvfølge. Men mitt hovedbudskap er:
Det aller beste for alles psykiske helse er å få ta tilbake livet
vårt, og det haster for mange av oss.
Nicholas Wilkinson (SV) [17:37:30 ] : Jeg vil takke representanten
for å reise denne diskusjonen.
Jeg fikk informasjon
fra dem som jobber i Kors på Halsen, om at flere barn tenker på
å ta sitt eget liv på grunn av pandemien og tiltakene. Mange er
ensomme og psykisk syke. Det har blitt en stor økning i antall spiseforstyrrelser.
På et sykehus i Oslo hadde de 67 pasienter på poliklinikken i 2018.
Nå har antallet økt med 40 pst. I Vestfold har økningen vært på
nesten 50 pst. dette året. En undersøkelse i regi av Folkehelseinstituttet
viser at flere sliter med ensomhet og psykiske plager.
Problemet er
at vi hadde en psykisk helsekrise før pandemien traff Norge. Høyre
lovte at psykisk helse skulle få mer ressurser enn de andre delene
av helsesektoren. De kalte det «den gylne regel». Jeg er enig med Psykologforeningen,
som sa: «Den gylne regel er en politisk bløff.» SV har foreslått
en psykisk helse-krisepakke fra sommeren 2020. Vi var helt alene.
Regjeringen fremmet en krisepakke med titalls milliarder kroner,
men de foreslo bare 22 mill. kr til psykisk helse i desember. Det viser
at regjeringen ikke har forstått alvoret. Stortinget bedret ordningen
litt, men det er store mangler akkurat nå.
SV har bedt,
og ber igjen, helseministeren om å få en psykisk helse-krisepakke,
som må vare også etter at pandemien er slått ned. Skadene på psykisk
helse blir ikke rettet opp automatisk bare fordi smittetallene går
nedover. SV foreslo i budsjettet nesten 700 mill. kr mer til psykisk
helse enn regjeringen, og vi håper de andre partiene forstår alvoret
og støtter en psykisk helse-krisepakke.
Ett av problemene
er at psykisk syke ikke får hele behandlingen og ikke blir friske
nok. En rapport fra Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen
psykisk helse viser at 92 pst. av informantene minst én gang hadde opplevd
at behandlingen ble avsluttet før de var ferdigbehandlet. Den årlige
rapporten fra Sintef viser at det ikke er flere årsverk per innbygger
til psykisk helse for voksne dette året.
Under denne regjeringen
har vi mistet 500 plasser i døgnbehandling for psykisk syke. SV
fikk flertall på Stortinget, sammen med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet
og Senterpartiet, for å stoppe nedleggingene. Høyre, Venstre og
Kristelig Folkeparti stemte imot. Jeg forventer at regjeringen stopper
og følger vedtaket fra Stortinget, slik at ingen plasser blir kuttet.
Jeg spør helseministeren:
Kan han forsikre meg og SV om at ingen døgnplasser innen psykisk
helse blir lagt ned?
Kristin Ørmen Johnsen (H) [17:42:36 ] : Først takk til representanten
Mari Holm Lønseth for å ta opp et utrolig viktig tema. Koronakrisen
forstørrer utfordringene for utsatte barn og unge, og det er dem
jeg vil fokusere på i dette innlegget.
Psykologspesialisten
Ingvild Stjernen Tisløv sa til NRK: «Å takle lange perioder uten
fritidstilbud avhenger av hvor og hvordan du bor og hvilke ressurser
du har tilgang på.» Reduksjon i fritidstilbud og skolegang går særlig
ut over barn med foreldre som sliter fra før. Fristedene og møteplassene
ble borte under koronaen. Mange barn og unge er ensomme og mangler
sosial omgang. Som en ungdom sa til Aftenposten: «Tilholdsstedet
mitt er Deli de Luca.» Derfor venter vi på at samfunnet skal åpne.
Noen har faktisk ikke vært på et sosialt arrangement på ett år.
Statsråden har
redegjort for det arbeidet regjeringen gjør innen psykisk helse,
og jeg må si jeg er stolt av å være en del av en regjering som har
jobbet med det systematisk siden 2013. Det jeg vil fokusere på,
er det forebyggende arbeidet, ikke minst at man må ha kompetanse
i tjenesten.
Rapporter fra
Barne- og ungdomsdirektoratet viser at krisen forstørrer problemene,
og en rapport fra Røde Kors viser at ett av seks barn forteller
om en eller annen form for vold eller overgrep under koronakrisen.
Det er en tverrdepartemental handlingsplan mot vold og overgrep
som skal gå fram til 2021, og en av de store satsingene i den planen
er nettopp at man trenger mer systematisk og bedre kompetanse i
tjenesten på alle nivåer. Det starter regjeringen med nå, med ny
barnevernslov, som bl.a. fordrer at man skal ha økt kompetanse i
den kommunale tjenesten, slik at man kan gi tilbud til utsatte barn.
Det er bekymringsfullt
at helsestasjoner melder om færre henvendelser enn før, det er faktisk
tilfellet, og det er en bekymring for etterslep av saker.
Flere tiltak
er satt i verk for å forebygge svikt i psykisk helsevern. Kommunene
har fått større tilskudd for å inkludere idrett, friluftsliv, kultur
og frivillighet. De utgjør nå til sammen 450 mill. kr. i statsbudsjettet
for 2021. Det er en god start for kommunene til å prioritere dette.
Vi utvikler også
et prøveprosjekt med en nasjonal fritidskortordning for at alle
skal få delta i idrett og kultur. Men det fordrer jo at samfunnet
åpnes, og det er viktig. Representanten Kjønaas Kjos var inne på
det.
Når det gjelder
barnefattigdom, som jeg mener er en spesiell utfordring i koronakrisen,
har regjeringen økt barnetrygden. Vi er vel de første som har gjort
det på seks år. Det er innført gratis kjernetid i barnehager, og enkelte
kommuner har også gratis etter-skoletid-tilbud med lekselesing og
måltider.
Man må ha noen
å snakke med, man må ha en tillitsperson, enten det er en helsesykepleier,
en lærer eller en trener. Det er det som har manglet nå. Jeg er
glad for at helseministeren stadig presiserer at tilbudet på helsestasjonen
skal være oppe, og for at det er gitt ganske mange midler til nettbaserte
løsninger til organisasjoner, slik at man kan henvende seg til lavterskeltilbud. Mange
gjør det, men det som er viktig, er jo å sette seg ned og gjerne
sette seg ved siden av en som sliter og trenger hjelp.
Det er også viktig
at kommunene prioriterer opp utsatte barn og unge og utarbeider
konkrete handlingsplaner for å forebygge svikt i psykisk helsevern.
Man må mobilisere frivillige innen idrett og kultur – alt fra Frelsesarmeen
og Kirkens Bymisjon til næringslivet, som kan gi sommerjobb til
unge som har følt seg ensomme og utenfor.
Reparasjon av
psykisk helse er ingen kvikkfiks. Jeg er glad for at regjeringen
tar dette på alvor, og vil fortsatt jobbe med å sette psykisk helse
på dagsordenen.
Kjersti Toppe (Sp) [17:47:59 ] : Eg starta dagen i dag med
ein debatt i anledning framlegginga av Helsepolitisk barometer.
Eit av spørsmåla som var stilt der, var om psykisk helse. Svaret
frå folk i Noreg var at svært få, berre 11 pst., hadde eit bra inntrykk
av helsetenester som vert gitt til personar med psykiske helseplager.
Det er eit veldig lågt tal. 37 pst. vurderte tilbodet som dårleg.
Det var ikkje meir enn 5 pst. av dei spurde som meinte at skulen
klarar å handtera barn og unge som slit med psykiske helseutfordringar.
Viss vi hadde fått sånne svar på eit anna område i helsepolitikken,
hadde det nok vorte større ramaskrik, for dette er nedslåande. Det
var gjennomgåande at folk, dei fleste, svarte at psykisk helsehjelp
var blant dei områda ein meinte at regjeringa burde prioritera.
Det har vore
sagt mykje i denne debatten. Vi er i ein pandemi, og det er ein
spesiell situasjon. Det har vore mange medieoppslag om at pandemien
har ført til ein rekordpågang til barne- og ungdomspsykiatrien.
Blant anna var det eit oppslag i Bergensavisen i helga der klinikkleiaren
for barne- og ungdomspsykiatrien i Helse Bergen stod fram og sa
at talet på tilvisingar hadde auka med 25 pst. berre etter nyttår.
Dei hadde sett i gang kriseplanar, men det var ikkje så enkelt,
ingen kvikkfiks. Det alvorlege var at dei var bekymra fordi barn
og unge som kom, var mykje sjukare enn før, og dei var yngre. Spesielt
var ho bekymra for at det var så mange unge som kom med alvorleg
anoreksi, barn heilt ned i 12-årsalderen. Anoreksi er ein av dei
vanskelegaste psykiske lidingane å handtera – svake behandlingsresultat
og høg dødsrate. Dette er hennar utsegn. Eg vil seia at er det éin ting
vi må fokusera på, er det at vi klarar å gi eit godt tilbod under
pandemien, ikkje berre eit godt tilbod, men eit heilt nødvendig
tilbod til unge med alvorlege spiseforstyrringar, for her kan det
stå om liv.
Eg har òg fått
tilbakemelding frå Rådgivning om spiseforstyrrelser, som eg òg veit
har skrive eit brev til Helse- og omsorgsdepartementet der dei ber
om meir midlar. Dei rapporterer òg om ein enorm pågang, og det gjeld
alvorleg sjukdom, spiseforstyrringar, der òg. Dei har hatt ein auke
i førespurnader på over 100 pst., og så mykje som 60 pst. ser dei
på som alvorlege tilstandar. ROS, altså Rådgivning om spiseforstyrrelser,
skreiv vi om i budsjettet med ei tilvising til å gi dei meir midlar
i revidert. Dei fekk halvert tilskotet sitt frå Helsedirektoratet
i 2019 og står i den situasjonen at dei no har mindre midlar enn
det dei elles har hatt. Det håpar eg at vi kan få til ei ordning
på. Det er vel anvende pengar.
Så har eg sjølvsagt
lyst til å spreia litt kritikk inn i denne debatten der veldig mange
Høgre-talarar snakkar fint om kva ein har fått til. Sjølvsagt er
det sånn at veldig mykje er gjort, eg skal seia det. Vi snakkar
veldig mykje om beredskapen i samfunnet for alt frå smittevernutstyr til
intensivplassar, men vi har snakka for lite om kva beredskap vi
har for den psykiske helsa til barn og unge. Den har vi ikkje hatt.
Vi har hatt eit tilbod innan psykisk helsevern som ikkje eingong
har vore tilstrekkeleg i ein normalsituasjon. Vi har tal på at så
mange som ein av tre som vert tilviste, vert avviste. Vi har enormt
mange kritiske rapportar frå Barneombodet og frå Ukom, som seier
at det ikkje manglar på planar, men likevel står vi her, og problema
er dei same år etter år. Vi veit at pakkeløp for psykisk helse har
fått stryk i rapportar. Den gylne regelen vert ikkje følgt opp,
og forslaget frå opposisjonen om å styrkja barne- og ungdomspsykiatrien
og få ei stortingsmelding om dette har vorte stemt ned gong på gong.
Eg håpar at dette kan vera ein vekkjar òg for regjeringa, at vi
må styrkja tilbodet til barn og unge mellom pandemiar for å gi dei
eit godt tilbod i ein pandemi.
Carl-Erik Grimstad (V) [17:53:24 ] : Takk til interpellanten
og til helse- og omsorgsministeren for å ha ledet oss inn i denne
solide gjennomgangen av psykiske helseutfordringer under denne pandemien
og noen av tiltakene for å møte dem. Takk også til medlemmer av opposisjonen
for å ha bidratt til å utdype dette temaet, denne pandemien som
nesten har fiksjonens uvirkelighet over seg.
Det har vært
sagt et par ganger at pandemien er et forstørrelsesglass på helseutfordringer
i Norge. Den er også et forstørrelsesglass på budsjettene, så vidt
jeg har kunnet se det. Det har vel i og for seg også helseministeren
understreket med en gjennomgang av det som faktisk er bevilget.
Nå kan ikke alt gjøres med penger, og mye av det som nå må brukes
i erfaringen av hvordan vi skal møte en senere krise av denne typen,
må dreie seg om at vi nå klarer å snakke oss fram til en beredskap
for psykisk helse, som også representanten Toppe var innom.
I forrige uke
hadde jeg et møte med Medisinsk studentutvalg ved fakultetet på
Universitetet i Oslo. Der snakket man mye om kvaliteten på undervisningen
og på undervisningstilbudet som har blitt gitt. Nå er ikke dette
en debatt om kvalitet på akademia, men noe av det som ble trukket
fram, var følelsen av å sakke akterut i utdanningsløpet, og hvordan
det i seg selv er en psykisk belastning. Mange av dem hadde f.eks.
opplevd timer i disseksjon bli redusert til et Teams-møte hvor man
ble vist plansjer av hvordan ting skulle gjøres. Mens man vanligvis
står i et auditorium eller en sal og får nær sagt nær kjennskap
til faget, ble man nå henvist til digitale medier. Det kan umulig
være en rett måte å møte undervisningen på. Det er selvfølgelig
helt nødvendig i den situasjonen vi har stått oppe i, men de betraktet
det som en belastning, og de følte seg akterutseilt.
Studenttilværelsen
er på mange måter en viktig sosialiseringsperiode. Man sosialiseres
inn i et voksent liv. Men sosialisering er det motsatte av isolasjon,
og det at man nå har mistet ett og kanskje to år av sin utdanning uten
å kunne møte venner eller være i kollokvier, må også være en belastning.
Jeg kan bare tenke tilbake til min egen studietid for å ha noen
følelse av hvordan det måtte være.
Den FHI-undersøkelsen
som interpellanten viste til, med 26 000 svar på spørreskjemaet
som ble sendt ut fra FHI – 44 pst. svarte, det var meget høyt –
viste at flere og flere sliter, unge og aleneboende i særlig grad,
og at én av tre studenter føler seg ensom. Det er bare en av de
mange utfordringene som møter denne gruppen unge, og verst er det
i Bergen og Oslo, der det er størst smittetrykk. Det er helt åpenbart
at viktige tiltak må settes inn spesielt i denne gruppen i tiden
framover.
Internasjonale
undersøkelser viser også til at angst og depresjon følger i kjølvannet
av covid-pandemien. På Haukeland er det i en undersøkelse vist til
at 60 pst. sliter med senvirkninger av pandemien. Det er en kjent sak
i fagmiljøet av virusinfeksjoner fører til psykiske lidelser, en
slags form for PTSD, som mange beskriver det som.
Jeg tror ikke
det hjelper stort for mange unge at vi som er veletablerte, med
boliger der vi kan gå fra rom til rom, uttrykker sympati og medfølelse
med hun som sitter på ett rom nærmest i isolasjon. Jeg tror vi får
mer igjen for å vise handling i tiden som kommer. Jeg er veldig
glad for at medlemmer av familie- og kulturkomiteen har deltatt
på dette, for det er åpenbart at mange av de tiltakene som må settes
inn, må komme i den sektoren.
Lars Haltbrekken (SV) [17:58:45 ] : Først vil jeg takke interpellanten
for å reise en utrolig viktig debatt. Det siste året har mange slitt,
men de som har slitt mest, har vært de unge, studenter som bor alene
på en liten hybel, skoleungdom som ikke får muligheten til å leve
en normal ungdomstid, og mennesker som bor alene. Livet har for
mange blitt satt på vent. Tiden man som ungdom skulle bruke på å
være sammen med venner, på å gå på fest, på jakt etter en kjæreste,
er erstattet av alenetid på hybel.
I perioden fra
18. november til 4. desember ble i overkant av 58 000 nordmenn invitert
til en omfattende spørreundersøkelse om smitteverntiltak, livskvalitet
og psykisk helse. Undersøkelsen ble gjennomført i Oslo, Agder, Nordland
og Vestlandet. Resultatene viser at flere sliter med ensomhet og
psykiske plager. Unge og aleneboende sliter mest. Blant studentene
er én av tre ensomme. Én av fire er ikke fornøyd med livet.
Pandemien har,
som flere i debatten har påpekt, ført oss inn i en psykisk helsekrise.
Det er ingen overraskelse at det å ta fra folk fellesskap, forutsigbarhet
og økonomisk trygghet også gjør livet vanskeligere å leve, både for
dem som hadde det vanskelig fra før, og for folk som har mestret
livet fint til nå.
Det oppdages
jevnlig unge med psykiske vansker. Alvorlige psykiske lidelser har
ofte sin debut i ungdomstiden. Vi har også ungdom som skal overføres
fra barne- og ungdomspsykiatrien til voksenpsykiatrien. Det siste året
har mennesker som trenger hjelp fra de distriktspsykiatriske sentrene,
ofte vært henvist til å møte behandlere via skjerm. Det er utfordrende
for mange, og spesielt for sårbare ungdommer, å skulle bygge en
ny relasjon til en behandler gjennom en skjerm. Det er også stor
sannsynlighet for at behandleren går glipp av viktige observasjonsmuligheter
som man har når man møtes fysisk. For enkelte psykiske lidelser
og vansker er gruppebehandling den beste måten å få hjelp på, og
dette lar seg vanskelig gjøre digitalt.
Private psykologer
tar imot pasienter fysisk. Det gjør også andre behandlere, som massører,
tannleger, frisører og andre, men ved de distriktspsykiatriske sentrene har
det ikke alltid vært mulig å få til fysisk oppmøte, og de har derfor
henvist nye pasienter til skjermmøte. Vi håper derfor at helseministeren
kan se på dette og sørge for at det er fysisk oppmøte som også er
hovedregelen ved de distriktspsykiatriske sentrene.
Mari Holm Lønseth (H) [18:02:18 ] : Tusen takk til alle som
har deltatt i debatten. Det er en viktig start på en debatt som
i og for seg har pågått, men som vi er nødt til å fortsette å føre
framover.
Jeg tenkte jeg
skulle kommentere kort noen av de tingene som er tatt opp i debatten.
Wilkinson tar
opp den gylne regel. Det er riktig at denne regjeringen har gjeninnført
den, som hans eget parti i regjering var med på å fjerne, og selv
om måloppnåelsen kanskje varierer fra år til år, har den gylne regel vært
et viktig skifte for å få et løft for psykisk helse. Under pandemien
har man sørget for at man har overført mye penger til kommunene,
men ikke minst også til sykehusene, som faktisk har ansvaret for
at pengene blir brukt på psykiske helsetiltak. Så jeg mener det
rett og slett ikke er riktig å si at regjeringen heller ikke har
prioritert dette under pandemien. Det er i flere krisepakker, sammen
med Fremskrittspartiet, bevilget mer penger til dette.
Det jeg mener
debatten viser på en god måte, er at vi i årene som kommer fortsatt
er nødt til å ta godt tak i dette. Vi trenger fortsatt et bedre
kunnskapsgrunnlag. Vi er nødt til å bruke det kunnskapsgrunnlaget
vi har, godt. Vi er nødt til å gjøre de lavterskeltilbudene som
finnes, godt kjent, og også opplyse om at fastlegen er en god vei inn
for å gi god behandling, men ikke minst også i tiden framover fortsette
å mobilisere frivilligheten, som er viktig for å gi dem som trenger
det, god hjelp og meningsfulle opplevelser.
Statsråd Bent Høie [18:04:06 ] : Jeg vil også takke for en
god og viktig debatt. Jeg vil igjen vise til det statsministeren
sa i redegjørelsen i forrige uke, at regjeringen vil, bl.a. i revidert
nasjonalbudsjett, komme tilbake med konkrete tiltak for å ta Norge
ut av krisen. Det vil også omhandle tiltak på dette området, så
det er heldigvis ikke siste gangen vi diskuterer dette i Stortinget.
Jeg tror det er viktig at vi får ha gode diskusjoner om dette og
gjøre gode vedtak før Stortinget går fra hverandre før sommeren.
Representanten
Wilkinson spør om jeg kan sikre at nye døgnplasser ikke legges ned,
og svaret på det er ja; det er en oppfølging av et vedtak som Stortinget
har gjort på dette området, som selvfølgelig kommer til å bli fulgt
opp. Men jeg mener at det arbeidet som ble igangsatt av regjeringen
før pandemien, er viktigere, nemlig en grundig gjennomgang av hva
behovet videre faktisk skal være for spesialisert psykisk helsehjelp
– slik at vi ikke bare hele veien har denne diskusjonen om døgnplasser
eller ikke døgnplasser, men faktisk prøver å få et felles grunnlag
for å ha en plattform til å diskutere hvor behovet egentlig er,
og hvordan innsatsen skal være framover. Jeg ser veldig fram til
det arbeidet, som skal sluttføres nå i løpet av de nærmeste ukene.
Så viser representanten
Toppe til Helsepolitisk barometer og at mange der mener at vi har
et dårlig psykisk helsetilbud i Norge. Det mener jeg er en alvorlig
tilbakemelding. Men jeg mener at det også handler om måten vi snakker
om dette tilbudet på, for jeg mener at vi i veldig stor grad har
veldig mange gode tilbud, og at vi i større grad bør få fram at
vi i Norge har et psykisk helsetilbud, et stort og variert tilbud
og mange flinke fagfolk som gir tilbud som hjelper. Altfor ofte
når en snakker om psykisk helse, snakker en bare om det som er vanskelig,
det som ikke fungerer, om de utfordringene vi har. Dette handler
ikke om å underslå at ting kan bli bedre, men jeg tror at vi har
behov for rett og slett å skape en tro i befolkningen på at hvis
en har psykiske helseutfordringer, så er det faktisk god hjelp å
få for de aller fleste – uten at en da samtidig underslår at det
er mennesker som har behov for hjelp, og som ikke får den hjelpen
de hadde ønsket.
Så spør representanten
Lars Haltbrekken om jeg kan sørge for at de som skal få hjelp ved
DPS-ene, får lov til å møte fysisk. Svaret på det er at hvis pasienten
og behandleren mener at det er nødvendig for å gi god hjelp, så
bør en møte fysisk. Men det er veldig mange av disse konsultasjonene
som med fordel fortsatt bør gis digitalt, ikke minst fordi mange
unge mennesker synes det er en bedre måte å få behandling og hjelp
på.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sak nr. 12.