Stortinget - Møte tirsdag den 17. desember 2019

Dato: 17.12.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 43 [16:00:21]

Interpellasjon fra representanten Erlend Wiborg til justis- og innvandringsministeren: «Retten til å kunne ytre seg fritt er grunnleggende i et demokrati. Voltaire uttrykte det godt: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.» Vi kunne i Filter Nyheter lese om SIANs koranbrenning. Politiet stoppet dem, og deler av begrunnelsen viste seg i ettertid å være bekymring for hevnangrep. Dette er en meget farlig begrunnelse, da man lar kriminelle og terrorister definere grensene for vår ytringsfrihet. Vi har i de senere år også sett eksempler på kommuner som forsøker å hindre organisasjoner de færreste av oss liker, i å demonstrere. Jeg er en sterk motstander av SIAN, allikevel vil jeg forsvare deres rett til å ytre seg. Meninger bør frem i lyset, slik at vi kan slå tilbake med bedre argumenter, ikke ved lov. Er statsråden enig i at ytringsfriheten må forsvares, også for dem som har meninger vi misliker?»

Talere

Erlend Wiborg (FrP) []: For at et samfunn skal være velfungerende og demokratisk, er det visse absolutte grunnleggende rettigheter som må ligge til grunn. Selv om vi i Norge har en stat som ønsker det beste for sine borgere, har historien både her hjemme og ikke minst ute i verden vist oss at vi er avhengige av grunnleggende rettigheter som sikrer enkeltindividene opp mot staten og resten av samfunnet.

Det viktigste i et samfunn er hvert enkelt individ. Alt annet er oppbygginger som skal sikre at individene kan leve det livet de måtte ønske, og beskytte deres rett til dette. Staten er en konstruksjon som er enkeltindividenes redskap, ikke omvendt. Derfor har vi et demokrati for å sikre at staten jobber for innbyggernes ønsker, ikke omvendt.

Demokrati er langt mer enn at man skal kunne stemme ved valg hvert fjerde år. I et demokrati er vi avhengige av at folk skal kunne ytre seg fritt. Hvis ikke folk kan ytre seg fritt, har man heller ikke noe demokrati. Det å forsvare retten til ytringsfrihet er enkelt når det er ytringer som flertallet deler, som ytres. Men ytringsfriheten er ikke primært for dem som sier det alle er enig i. De som trenger beskyttelsen for å kunne ytre seg fritt, er de som har ytringer som mange av oss misliker: et mindretall. Det er da vår evne til å stå opp for denne grunnleggende demokratiske verdien settes på prøve.

En ytring kan fremføres på mange måter. Det er lett å tenke at ytringsfrihet gjelder noe man skriver i en avis eller sier i en tale, men ytringer kan fremføres på mange måter – alt fra sang, dikt, tegninger, filmer, revyer, teater og musikaler til klær, symboler, handlinger osv. Vi har flere eksempler på angrep på ytringsfriheten i Norge, ikke minst den mye omtalte karikaturstriden i 2005, da landets daværende utenriksminister ikke sto opp for ytringsfriheten, men tvert imot gjorde det motsatte. Vi så da – og delvis nå også – en betydelig selvsensur i norske medier, da frykten for represalier var så stor at ytringer som normalt burde ha kommet frem, ikke ble fremmet.

Vi ser mye av den samme problemstillingen fortsatt. Den senere tid er det flere som har ønsket å begrense ytringsfriheten til organisasjoner mange av oss misliker sterkt, som SIAN o.l. Vi ser at flere kommuner har diskusjoner om å nekte dem retten til å demonstrere og ytre sitt budskap. Det er dypt problematisk. Disse organisasjonene har et budskap jeg misliker sterkt, et budskap der de overser mennesket som enkeltindivid og bedømmer mennesker ut fra en gruppetankegang. Jeg vil likevel alltid ta kampen for at disse gruppene selvfølgelig skal få lov til å demonstrere og ytre sitt budskap.

Det er syretesten for demokratiet når det er organisasjoner vi misliker, uavhengig av om det er islamister, rasister eller andre som har provoserende og skremmende ytringer, som ønsker å benytte seg av vår grunnleggende rett til å ytre seg. Det er også viktig å huske at mange av de ytringene som noen i dag kan synes er ille, kan være ytringer som er helt og fullt akseptert om noen år. Det er også noe historien viser. Blant annet i den norske innvandringsdebatten var det synspunkter og politiske innlegg som ble holdt for 20 år siden, som da ble sterkt kritisert og hvor ytringene ble forsøkt slått ned på og begrenset, som i dag er helt akseptable – siden man så at de hadde rett.

Vi må stå opp for folks rett til å ytre seg, for vi skal slå tilbake mot ytringer vi ikke liker, med ord – og da med bedre argumenter – ikke gjennom forbud og lover. Vi må være prinsipielle i vårt forsvar av grunnleggende rettigheter, og hvis vi godtar at enkelte grupper skal få redusert sin ytringsfrihet, åpner vi en farlig dør. Skal det styrende flertall til enhver tid kunne kneble et mindretall? Hvilken gruppe er nestemann ut til å miste retten til å ytre seg? Det er som sagt lett å stå ved ytringsfrihetens side når det er rolige tider, men det viktige er å gjøre det også når det stormer.

Så mitt spørsmål er: Er statsråden enig i at ytringsfriheten må forsvares, også for dem som har meninger vi misliker?

Statsråd Jøran Kallmyr []: Innledningsvis har jeg lyst til å gjøre det helt klart at jeg er helt enig med representanten Wiborg i at ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet og en verdi i et demokratisk samfunn. Ytringsfriheten må forsvares, også når det er ytringer som er framsatt, som vi misliker. Dette innebærer at en også må verne om retten til å fremme ytringer som de fleste tar sterkt avstand fra. Voltaire, en fransk filosof, sa det så fint en gang, at han kunne mislike sterkt det noen sier, men at han var villig til å dø for retten til å kunne si det.

Jeg har vært klar på at vi som samfunn må tåle ytringer som både kan provosere og også kan oppfattes støtende. Ytringsvernet er sterkt. Å brenne en koran er derfor i utgangspunktet en ytring som er vernet av Grunnlovens paragraf om ytringsfrihet. Men selv om ytringsfriheten er grunnlovfestet og står sterkt, er den ikke helt absolutt, for Stortinget har i straffeloven § 185 bestemt at man kan straffes for hatefulle ytringer. Terskelen for å straffe noen for en slik ytring etter straffeloven § 185 er imidlertid høy, og i rettspraksis er det lagt til grunn at § 185 bare rammer ytringer av kvalifisert krenkende karakter.

Men hvilke ytringer som i utgangspunktet er vernet av ytringsfriheten, og hva som kan bli rammet av straffeloven § 185, er nødt til å bli avgjort av påtalemyndighet og til slutt av domstoler, i siste instans. Og det er viktig å understreke at det ikke er den til enhver tid sittende regjering som skal definere den grensen; det er det den uavhengige påtalemyndigheten og den uavhengige domstolen som skal gjøre.

Politiets oppgave ved politiske markeringer og demonstrasjoner er å ivareta ro, orden og sikkerhet samt å bidra til at alle som ønsker å få ytre seg, har muligheten til det. Dette gjelder uavhengig av hvilke aktører som demonstrerer, eller som deltar i en motdemonstrasjon. Politiet kan, med hjemmel i politiloven, gripe inn for å opprettholde ro og orden uavhengig av det som ytres under demonstrasjonen, og uavhengig av om det også blir rammet av straffeloven. Det vil i så fall bli en sak for etterforskning senere.

Ytringsfriheten gjør imidlertid at politiet må være mer tilbakeholdne med å gripe inn i politiske markeringer og demonstrasjoner enn ved andre typer arrangementer og ulovligheter. Politiets plikt til å gripe inn på bakgrunn av ordensforstyrrelser og straffbare handlinger må hele tiden veies opp mot retten til å ytre seg fritt i denne sammenhengen.

Det hender at vi leser i media at enkelte ønsker at planlagte demonstrasjoner for organisasjoner med liten støtte i samfunnet bør nektes. Det vil jeg advare mot. Jeg vil heller framheve at det ikke er noe krav om tillatelse fra politiet for å holde en demonstrasjon. Men det må gis en melding til politiet for å sikre at demonstrasjonen kan avvikles på en forsvarlig måte. Politiet kan da sette vilkår, men bare for å ivareta ro, orden og sikkerhet. Andre hensyn skal ikke politiet vektlegge.

Det at en offentlig grunneier, eller kommunen, ikke ønsker markeringer, er som en klar hovedregel ikke et forhold politiet kan ta hensyn til, og ikke et grunnlag for politiet til å nekte en markering. Politiet kan bare nekte en demonstrasjon hvis det ikke er mulig å gjennomføre markeringen på en forsvarlig måte.

Den tidligere operasjonsordren fra Politidirektoratet skapte tvil om terskelen for å gripe inn i en pågående demonstrasjon, og Politidirektoratet har derfor justert operasjonsordren for å skape en nødvendig klarhet. Den nye ordren konsentrerer seg om politiloven og de hjemlene som politiet har for å avvikle demonstrasjonene på en slik måte at ytringsfriheten, demonstrasjonsfriheten og hensynet til å avvikle demonstrasjoner trygt, blir ivaretatt. Jeg er trygg på at den nye operasjonsordren ivaretar disse hensynene på en god måte, slik at det ikke oppstår spørsmål om retten til å demonstrere og ytre seg fritt.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg takker statsråden for å være så tydelig. Det tror jeg det er viktig at vi er, for vi ser at det har vært syndet på flere områder. Vi har mange eksempler på det når det kommer til det offentliges håndtering av ytringsfrihet. Jeg nevnte karikaturstriden i 2005, da den daværende regjeringen virkelig feilet.

Men det er også viktig, som statsråden var tydelig på, at man selvfølgelig må ha noen grenser for ytringsfriheten, f.eks. når man oppfordrer til kriminalitet, truer personer osv. Eksakt hvor grensen går i henhold til lovverket, skal selvfølgelig ikke bestemmes av den til enhver tid sittende regjering, men av politiet og påtalemyndighetene. Utfordringen oppstår hvis politiet også blir en veldig stor politisk aktør, noe jeg mener man kunne se i forbindelse med den mye omtalte demonstrasjonen og ordren politiet da hadde. Jeg er glad for at det ble gjort endringer på det.

Et argument som ofte blir brukt for å prøve å begrense noens rett til å ytre seg eller demonstrere, er faren for at det kan skape unødvendig uro, uorden og vold. Faren med det er at det kan være motdemonstrantene som kommer med så mye trusler om at det skal bli mye støy, uro og potensielt vold, at de som ønsker å ytre seg helt legitimt, blir begrenset på grunn av trusselen. Det er det viktig at vi slår hardt ned på og er tydelige på ikke er akseptabelt, sammen med den selvsensuren vi ser i stor grad.

Når man ser utover denne salen nå, er det ikke én representant fra opposisjonspartiene her. I en sak om grunnleggende demokratiske rettigheter velger Arbeiderpartiets representanter ikke å stille i salen – heller ikke representanter fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt eller Miljøpartiet De Grønne. Det er kun Fremskrittspartiets og Venstres representanter som nå er i salen. Det synes jeg er utrolig trist, og jeg forventer at det kommer flere tilbake hit og deltar i denne debatten om en grunnleggende og viktig sak.

Presidenten: Presidenten er frå Arbeidarpartiet.

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det er en viktig sak og et viktig prinsipp som representanten Wiborg tar opp. Slike saker er utfordrende for oss som samfunn fordi de fleste av oss kanskje ikke liker budskapet. Like viktig er det at det budskapet skal få lov til å slippe fram.

Vi har sett hvordan det går i samfunn der myndighetene begynner å sette grenser for hva det skal være lov å si og ikke si i en demonstrasjon. Det kan høres tilforlatelig ut at man begrenser ytringsfriheten til at bare det som folk flest liker, skal kunne bli sagt, men det er en farlig vei, som raskt leder til diktatur. Derfor er det så viktig at ytringsfriheten vår er slått fast i Grunnloven, og at uansett om vi sterkt misliker det som blir sagt, skal vi forsvare retten til å si det.

Det problematiske er hvis man f.eks. skal ha en ordning i politiet der man på forhånd skal begrense en ytring, fordi det kan være en oppfordring til f.eks. ulovligheter. Det vil fort gli over til å bli en forhåndssensur, noe som er i strid med Grunnloven.

Den andre problemstillingen er av en mer praktisk art – hvordan selve demonstrasjonen skal bli gjennomført. Det er så klart et paradoks at hvis det blir nok motdemonstranter og nok lyd imot, er det vanskelig å få ytret seg, men politiets oppgave er ikke å sørge for et mikrofonstativ for dem som skal holde en demonstrasjon eller en motdemonstrasjon. Politiets oppgave er å opprettholde ro, orden og sikkerhet – ikke sørge for at ytringene blir hørt av andre, men sørge for at ytringene kan bli sagt, og at de kan bli sagt i en slik setting at en ikke blir angrepet av andre. Og enhver person i en slik demonstrasjon – enten det er en motdemonstrant eller en demonstrant – som ikke etterkommer f.eks. politiets anmodning, vil få en reaksjon fra politiet hvis vilkårene for det er til stede.

Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg vil gjerne takke min gode kollega representanten Erlend Wiborg for å ta opp denne interpellasjonen, og jeg tror kanskje dette er en av de viktigste interpellasjonene jeg har sett mens jeg har vært her på Stortinget, på grunn av det prinsipielle temaet som tas opp. For å være helt ærlig er jeg egentlig veldig lei meg for at vi trenger denne interpellasjonen, men det er kanskje litt slik den er, den tiden vi lever i.

La meg begynne med å si at jeg ikke har sans for brenning av bøker, enten det er Koranen, andre religiøse bøker eller bøker generelt. Det gir meg assosiasjoner jeg ikke liker. Men denne debatten handler nettopp om at det ikke har noe si hva man liker eller ikke liker. Den handler om å forsvare folks rett til å si det de vil, i henhold til ytringsfriheten, som også innebærer en del handlinger – grunnleggende ytringsfrihet. Og selv om det følgende, Voltaires vise ord, er blitt sitert her mange ganger tidligere, føler jeg at det fortjener å bli repetert: Jeg trenger ikke nødvendigvis å være enig i det du sier, men jeg vil med livet som innsats forsvare din rett til å si det.

Ytringsfriheten er under press også her i Norge, fra folk og grupperinger med ekstreme religiøse meninger, fra folk med en politisk agenda. De fleste av oss sensurerer oss selv i dag. Jeg skammer meg litt over å innrømme det, men også jeg tenker mye over hva jeg bør la være å si, fordi prisen for å si ting – f.eks. kritiske ting om islam – er ganske høy. Man vet at personer med ekstreme religiøse ideer og andre med religiøse politiske agendaer bruker slike sitater for å true og kneble debatten. Den prisen man betaler ved at man begrenser sin egen frihet når man utsettes for slike trusler, føles ofte litt for høy, også for oss politikere, som er vant til å være i offentlighetens søkelys. Det er synd, men det er sannheten.

Mange har betalt den prisen. For noen uker siden hadde jeg i denne salen besøk av tre av de modigste personene jeg noen gang har møtt. Det var Zineb El Rhazoui fra Frankrike, som er den eneste overlevende fra Charlie Hebdo-redaksjonen. Jeg hadde også besøk av Flemming Rose, tidligere redaktør i Jyllands-Posten, og imam Tawhidi fra Australia. Alle tre er personer som har sagt kritiske ting om både islam og dem som fronter ekstreme meninger, og de betaler prisen ved at de har vakter rundt seg 24/7. Også vår egen Vebjørn Selbekk, som representanten Wiborg tok opp, har betalt denne prisen, fordi han trykket en faksimile av Muhammed-karikaturene, og den daværende utenriksministeren valgte å omtale hans handlinger som et eksempel på at det var ekstremister på begge sider.

Ytringsfrihet handler om mye, også om religionsfrihet. I 25 pst. av verdens land, rundt 50 land, er det restriksjoner på utføring av religion. Vi ser at jenter blir kidnappet, konvertert og tvangsgiftet fordi de tilhører minoriteter. Og til syvende og sist er det dette ytringsfriheten også handler om: religionsfriheten. Derfor må vi sette ned foten for begrensninger i ytringsfriheten og sørge for at vi har en åpen, demokratisk debatt hvor folk tør å si det de mener, og ikke lar frykten for trusler fra folk med ekstreme meninger begrense hva de sier.

Når folk trues fra å gjøre noe, er det den samme politiske og hatske agendaen som ligger bak, som gjør at minoriteter i en rekke av verdens land lever som annenrangs borgere fordi de er skyldige i en eneste ting: at de tror på noe annet enn majoriteten.

Å stå opp for ytringsfriheten er noe av det viktigste vi kan gjøre som politikere, og jeg slutter meg derfor også til det representanten Wiborg sa. Jeg skulle gjerne ha sett at enda flere representanter hadde vært til stede her i salen i dag i denne debatten og sagt hva de mente om dette temaet.

Carl-Erik Grimstad (V) []: I likhet med flere her har jeg ikke noe problem med å takke interpellanten for å ha tatt opp et av de viktigste elementene i vårt demokrati, nemlig ytringsfriheten. Jeg slutter meg til det som har blitt sagt om at det burde ha vært flere i denne salen for å debattere dette viktige temaet. Det har i enkelte av politiaksjonene vi har sett den siste tiden, vært representanter hvis parti er her i salen til daglig, som har gått langt i å kalle politiet fascister. Det synes jeg er forstemmende.

Denne debatten bringer meg inn på, siden det er noen som ikke liker ytringer, debatten om Unge Venstre og «Legalize it»-kampanjen rett før valget i høst. Det var en kampanje der politiet grep inn ved enkelte situasjoner, og der skoleledelsen nektet et anerkjent politisk parti, en ungdomsbevegelse, å publisere materiale der de ga uttrykk for et spesielt politisk grep for å få ned rusbruken i landet og få rusbruken under kontroll.

Det sies at ytringsfriheten er absolutt, som man har vært inne på her flere ganger. Det er den åpenbart ikke. Det dreier seg ikke bare om forbud mot hatefulle ytringer. Det dreier seg om forbud mot oppfordring til vold, det dreier seg om forbud mot ærekrenkelser – om privatlivets fred, særlig, selv om ærekrenkelse riktignok ikke lenger er tatt inn i straffeloven – men også om bestemmelser om opphavsrett og retten til eget bilde. Det dreier seg altså om at det er kloke og dumme ytringer i dette samfunnet – det kan vi ikke komme bort fra. Jeg betrakter SIANs handlinger i den situasjonen det henvises til her, som ikke spesielt kloke. Det egner seg til å hausse opp en stemning, som jeg synes det er forkastelig at noen tar til orde for. Jeg syntes det var ille å oppdage hvordan voksne mennesker kan ytre seg på denne måten.

Det dreier seg altså om praksis når det gjelder ytringer, og det er et langt mer interessant felt. Er det f.eks. greit at embetspersoner, ansatt i statens ytre og indre etat, uttrykker sin personlige mening om et spørsmål som er til politisk behandling – f.eks. politidirektøren, som i en kronikk advarte mot følgene av en reform, altså rusreformen, som er vedtatt i Stortinget, men der juridiske detaljer legges fram for offentligheten om to dager? Jeg finner dette høyst spesielt. Jeg kan ikke se at dette har forekommet så lenge jeg har fulgt norsk politikk. Dette dreier seg altså ikke om ytringsrett, men heller om kloke og ukloke handlinger. Og jeg mener vi må ta høyde for at det er en form for presedens som er skapt her, kanskje, men som jeg finner vanskelig å akseptere som god forvaltningsskikk.

Vi har altså spørsmålet om rettigheter. Vi har spørsmålet om etiske holdninger, som ikke fanges opp av jussen, men som fanges opp av etikken. Og så dreier det seg om ytringer innenfor god og dårlig forvaltningsskikk. For eksempel vet man her i huset at man ikke ytrer seg om komitébehandlinger når det gjelder andre partiers holdninger og synspunkter som kommer fram i komitébehandlingen. Det er en form for ytringsbegrensning, som jeg har stor sans for.

Med all forståelse for at statsråden ikke er forberedt på dette spørsmålet, våger jeg meg likevel på å uteske hans synspunkter på hvorvidt uttalelsen fra politidirektøren – for meg en problematisk handlemåte – er i samsvar med god forvaltningsskikk, slik han ser det, og derfor innenfor politidirektørens ytringsdomene, jeg sier altså ikke ytringsrett. Hva synes i det hele tatt statsråden om en slik praksis?

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp en svært viktig interpellasjon. Jeg vil ta en litt annen vinkling på selve diskusjonen – jeg vil ta debatten knyttet til norske medier.

Ytringsfriheten er en av våre mest sentrale frihetsverdier. Ytringsfriheten danner grunnlaget for demokratiske samfunn. Uten ytringsfrihet er demokratiet en illusjon. Jeg skal ikke bruke dette innlegget til å diskutere den konkrete hendelsen som er knyttet til brenning av Koranen – det er tatt opp allerede. Jeg vil se på ytringsfriheten i et bredere perspektiv.

Staten bidrar vesentlig til at medier skal få mulighet til å fremme nyheter og meninger. Alle former for statlig mediestøtte utgjør for 2019 om lag 9,6 mrd. kr. NRK alene får 6,4 mrd. kr. Bakgrunnen for støtten er ønsket om et demokratisk mediemangfold. Dessverre finnes det mediemangfoldet som var intensjonen bak de ulike støtteordningene, kun i beskjeden grad. Det vi opplever, er dessverre ikke et mediemangfold, men at den samme meningen gjentas mangfoldige ganger, til den blir en sannhet som det er svært krevende og ofte stigmatiserende å motsi.

Det er særlig to områder hvor norske statsstøttede medier har tilnærmet samme syn. Det gjelder klimarelaterte spørsmål, og det gjelder innvandring og integrering. Men også på bistandsfeltet er det en allmenn enighet blant mediene: Jo mer, jo bedre. Alternative synspunkter innenfor disse områdene møtes ikke med motargumenter eller empiri. Meningene blir straks diskvalifisert og møtes umiddelbart med stigmatisering og til dels latterliggjøring av budbringeren.

Samtlige statsstøttede medier fremfører et budskap om at menneskelig aktivitet og karbonutslipp på dagens nivå vil føre til en global temperaturstigning på to grader. Anklagene er at polisen derfor vil smelte, og at havnivået vil – som en konsekvens – stige dramatisk. Det er 2030 som gjelder, men årstallet har vært justert et par ganger allerede.

Andre samfunnskonsekvenser av landenes klimapolitikk berøres ikke. Senest i går var det et innslag på morgennyhetene på NRK P2 om at julepresangene skaper et unødvendig klimaavtrykk. Forsker Anita Broch ved SIFO hevdet at alle har det de trenger, og at vi derfor burde gjøre gavegivingen mer klimavennlig, med andre ord gi færre gaver og helst gi opplevelser. Programleder Ida Creed responderte: Ja, hvorfor ikke?

Ja, hvorfor ikke? Ingen tok opp hva konsekvensene av en slik politikk ville være: En drastisk reduksjon i produksjonen verden over ville ført til nedleggelse av bedrifter og massearbeidsledighet i den fattige delen av verden, presumptivt. Men denne problemstillingen ble ikke engang nevnt eller berørt. Det er ikke journalistikk, men propaganda.

Stadig flere klimaeksperter i en rekke land stiller imidlertid spørsmål om temperaturutviklingen skyldes menneskelig aktivitet. Dette er ikke einstøinger med et medfødt opposisjonelt synspunkt på samfunnsutviklingen; dette er ofte beleste og intelligente mennesker som trekker en annen konklusjon. Og la det være helt klart: Dette er mennesker med langt mer kunnskap og kompetanse på klimafeltet enn de aller fleste politikere og journalister. I et slikt perspektiv dreper mediestøtten mediemangfoldet.

Når det gjelder innvandring og integrering, begynner stadig flere å innse at Fremskrittspartiets argumenter og foreslåtte tiltak tilbake på 1980-tallet burde vært gjennomført. Mediene har imidlertid samlet fordømt alle forslag om å redusere den ikke-vestlige innvandringen som har blitt fremmet av Fremskrittspartiet, og forslag som har gått ut på å stille klare krav i forbindelse med etablerte menneskerettighetsbrudd innenfor islam, og forslag om integreringstiltak som har stilt tydelige krav om tilpasning.

Mediene har imidlertid blitt stadig mer offensive og kreative i sitt forsvar av innvandringen – igjen fordi en innrømmelse på dette feltet vil bidra til at medienes tidligere argumentasjon blir gjort til skamme. Nettopp derfor er det viktig for mediene at Fremskrittspartiet inngår kompromisser som setter partiet i samme bås som de øvrige partiene. Resultatet blir etableringen av alternative nyhetsmedier som tør å ta de krevende debattene, og som ikke har som mål å komme til enighet med andre nyhetsformidlere. De ønsker ikke å være en del av det etablerte mediefellesskapet, men vil utfordre Norge.

Derfor har jeg lyst til, fra denne talerstolen, å gi honnør til dem som faktisk tør, og som møter massiv kritikk i denne salen og overalt ellers, selvsagt – og det er: Resett, Document.no og HRS, som utfordrer politikere og gammelmediene, og som tør å bruke ytringsfriheten slik den var tenkt brukt.

Jeg vil samtidig utfordre statsråden med et spørsmål: Vil statsråden jobbe for at også de tre nevnte mediene får lik tilgang til mediestøtte som resten av Medie-Norge, slik at vi får en reell debatt på et fair grunnlag i norske medier?

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her overtatt presidentplassen.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg vil takke for debatten. Fremskrittspartiet avholder gruppemøte akkurat nå, og vi kunne nesten hatt samme debatt der, i og med at det kun var representanter fra Fremskrittspartiet og – hederlig nok – Venstre som valgte å delta i debatten. Jeg mener det er verdt å gjøre det, som jeg sa i mitt innlegg i sted, da jeg sterkt oppfordret representanter fra andre partier til å delta i en debatt om grunnleggende verdier. Dessverre valgte de ikke å gjøre det. Jeg registrerer at spesielt Arbeiderpartiet som, som kjent, har en brokete fortid når det gjelder ytringsfrihet, velger å ikke være til stede i salen. Det er trist.

Representanten Grimstad tok opp et eksempel som jeg hadde tenkt å ta nå, og det gjaldt den berømmelige kampanjen til Unge Venstre. Man kan ha delte meninger om narkotika, om legalisering og ikke, det er helt legitime standpunkter å ha, men det skal avgjøres gjennom meningsbrytning, ikke gjennom forbud mot å ytre seg, og i hvert fall ikke det som nesten er det mest skremmende, at man har forhåndssensur av ytringer. Det er et grunnleggende prinsipp. Det har man hatt tidligere når det gjelder sensur av filmer, at det var forhåndssensur. Nå vurderer man lovligheten av filmene etter at en ytring har funnet sted, og det tror jeg er viktig at vi er tydelige på.

Det må også være lov å kritisere ytringer andre kommer med. Det at noen kritiserer en ytring noen har kommet med, er ikke nødvendigvis et forsøk på å kneble ytringsfriheten, tvert imot. Det er å bruke den grunnlovfestede rettigheten man har på å få til meningsbrytning, på å få synspunktene frem. Jeg tror det gagner alle å få flest mulig synspunkter frem, også de synspunktene noen kanskje synes er litt spesielle eller veldig marginale.

Kampen for demokrati og frihet er ikke vunnet for alltid. Den kampen må kjempes hver dag. Når vi lever i et så flott land som Norge, kan det virke litt pompøst å si det fra Stortingets talerstol, men jeg mener det er viktig. For vi ser hvordan ytringsfriheten har vært under press, og er under press. Noen har betalt en utrolig høy pris fordi de har valgt å benytte seg av ytringsfriheten, og det er mennesker som virkelig fortjener vår støtte. Derfor hadde jeg håpet at Stortinget i dag i denne debatten enda bredere kunne slå fast at ytringsfrihet skal finne sted, og at det også er statens oppgave å legge til rette for at ytringsfrihet finner sted og å beskytte dem som ytrer seg.

Statsråd Jøran Kallmyr []: Det ble reist sammenligninger mellom koranbrenningen og regjeringens reaksjon den gang på karikaturtegningene. Jeg har lyst til å understreke at vi som regjering selvsagt må få lov til å ta politisk avstand fra et budskap vi ikke liker, men det er forskjell på å ta avstand fra et budskap vi ikke liker, og på å beklage at handlingen kunne skje i vårt land, sånn jeg har forstått skjedde under karikaturstriden. For da beklager man også at man har ytringsfrihet. Vi kan ikke beklage at en organisasjon forsøkte å brenne en koran i Norge, men vi må få lov til å si at vi ikke er enig i selve handlingen. Det er en ganske stor forskjell.

Representanten Grimstad tok opp Unge Venstres kampanje «Legalize it». Det var nok ikke politiet som grep inn der, men narkotikaforeningen til politiet. Politidirektøren gikk veldig klart ut og sa at de må lære seg å skille litt bedre mellom politirollen og rollen som medlemmer av en frivillig organisasjon. Jeg synes vi fikk håndtert denne situasjonen ganske bra, og det ble ettertrykkelig slått fast både fra statsråd Sanner og fra meg at vi heller ikke der kan drive med forhåndssensur, verken på skolen eller ellers i samfunnet.

Representanten Grimstad tok også opp dette med ytringsfriheten til embetspersoner og viste til politidirektørens utspill i forbindelse med rusreformen. Jeg må få understreke at en politidirektør må få lov til å komme med sine faglige anbefalinger i en pågående politisk debatt. Det mener jeg er viktig. For politiet besitter en enorm kunnskap, og det er viktig å få fram den kunnskapen også i samfunnsdebatten. Hvis ikke har vi begynt å legge begrensninger på ytringsfriheten, slik at vi går glipp av viktig informasjon som også kan brukes som et beslutningsgrunnlag for denne sal når saken til slutt kommer hit.

Presidenten: Debatten i sak nr. 43 er omme.

Forrige kapittel
Neste kapittel