Stortinget - Møte mandag den 16. desember 2019

Dato: 16.12.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 12 [19:20:47]

Interpellasjon fra representanten Kjersti Toppe til helseministeren: «Flere artikler og medieoppslag vitner om at barn i det statlige barnevernet ikke får den helsehjelpen de har krav på. Barna har ofte sammensatte psykiske lidelser og trenger hjelp fra helsetjenesten i stedet for tilbud om enetiltak i barnevernet. Utviklingen tyder på en uholdbar situasjon i barne- og ungdomspsykiatrien, som er sterkt presset med nedbygging av døgnbehandling. Utviklingen vitner også om at norske kommuner ikke klarer å gi de mest sårbare barna et forsvarlig tilbud. Resultatet er at syke barn risikerer å havne i tiltak i barnevernet fordi helsetjenesten svikter. Hva gjør regjeringen for å gi sårbare barn i barnevernet riktig helsehjelp, vil regjeringen stoppe nedbyggingen av barne- og ungdomspsykiatrien, og hva gjøres for å sikre alvorlig syke barn et forsvarlig tilbud i kommunene»?

Talere

Kjersti Toppe (Sp) []: Bakgrunnen for denne interpellasjonen er at Stortinget har fått fleire rapportar og tilbakemeldingar om at sjuke barn i barnevernet ikkje får den helsehjelpa dei har behov for. Både i barneverns- og helselovgivinga vert det stilt krav til tenestene om å samhandla til det beste for barn og pasientar. Verksemder som tilbyr helse- og barnevernstenester, er pålagde å identifisera særleg risikofylte delar av tilbodet og setja i verk risikoreduserande tiltak om nødvendig. Spørsmålet ein må stilla, er om dette skjer.

I eit forskingsprosjekt frå NTNU i 2015 vart det funne ut at om lag 76 pst. av barn på barnevernsinstitusjonar var diagnostiserte med minst ein eller fleire psykiatriske lidingar. Sannsynlegheita for at barn på barnevernsinstitusjonar har behov for psykisk helseteneste, er dermed høg. Dette stiller store krav til kompetanse på institusjonane innan barnevernet. Vidare kom det fram i den same studien at mange ungdomar i barnevernsinstitusjonar har psykiske vanskar dei i liten grad får psykiatrisk hjelp for. Studien viste eit sprik mellom dei helseproblema barna har, og den kompetansen barnevernstilsette har. Det er ikkje krav om helsefagleg kompetanse på barnevernsinstitusjonane. Institusjonane er ikkje utforma for å ta hand om barn og unge med alvorleg angst, depresjon eller andre psykiske lidingar og samtidig alvorlige åtferdsforstyrringar.

Det er eit uttalt mål at ingen barn skal veksa opp på ein institusjon, men likevel må barn og unge med behov for døgnbehandling i psykisk helsevern eller i kommunar verta tatt vare på. Talet på døgnplassar til barn og unge i psykisk helsevern er lågt. Tilbodet har gått ned frå 2,8 døgnplassar per 10 000 innbyggjarar mellom 0 og 17 år i 1998 til 2,6 plassar i 2015. Helsedirektoratets rapport om ventetider og fristbrot i spesialisthelsetenesta frå andre kvartal i år viser at talet på døgnopphald vart redusert med 8,3 pst., og at talet på opphaldsdøgn vart redusert med 16,5 pst. Det betyr at den gjennomsnittlege varigheita på døgnopphalda også er redusert. Det betyr at helsehjelpa for barn og unges psykiske lidingar i hovudsak skjer i poliklinikk. Direktøren i Bufdir, Mari Trommald, uttalte til VG den 12. oktober i haust at nedbygging av tilbodet for barn i psykisk helsevern er ei av årsakene til auka bruk av einetiltak i barnevernet.

Helsetilsynet leverte i september 2019 ein rapport med tittelen «Når barn trenger mer. Omsorg og rammer.». Helsetilsynet har i denne rapporten fokusert på fire barn med store utfordringar. Det er barn som treng døgnkontinuerleg overvaking og tett oppfølging over lang tid frå barnevern og psykisk helseteneste, og som sjølve ikkje maktar å forstå behovet for psykisk helsehjelp. Det gjeld i stor grad barn som bur på barnevernsinstitusjon. Tilsynssaker har vist oss at dette i fleire tilfelle har enda med katastrofe – og det er ikkje mitt ord, det er det ordet Helsetilsynet bruker sjølv. Dei skriv også:

«Helsetilsynet kan pr. i dag ikke se at vi har et velfungerende tiltak som med stor grad av sannsynlighet vil lykkes med å gi disse barna god og forsvarlig omsorg. Det mangler et tverrfaglig sammensatt tiltak med felles ansvar som eksplisitt har denne gruppen barn som sin målgruppe. Det mangler tiltak som har tilstrekkelig tilgjengelighet, kompetanse og nødvendige juridiske rammer for sin virksomhet.»

I nokre av tilsynssakene stilte både tenestene sjølve og Fylkesmannen spørsmål ved om ein barnevernsinstitusjon var det rette tilbodet til barn med så store omsorgs- og behandlingsbehov. Og i rapporten står det at Fylkesmannen «er bekymret for at alvorlig syke barn og unge får opphold på barnevernsinstitusjoner når de i realiteten har behov for et mer omfattende psykiatrisk tilbud».

Vidare står det:

«I noen av sakene unnlot barnevernstjenestene å søke om eller å klage på avslag om langvarige innleggelser i psykisk helsevern for barna. Begrunnelsene for dette var oppfatninger i tjenestene om at det ikke nyttet fordi døgnplassene til barn var få eller ikke fantes, og at det ikke var «mulig» med langtidsopphold i psykisk helsevern for barn. Dette kom i tillegg til at tilbud om poliklinisk psykisk helsehjelp ikke ble gjennomført fordi barnet i flere tilfeller motsatte seg hjelpen.»

Helsetilsynet såg vidare

«eksempler på at barna ble avvist fra psykisk helsevern når det gjaldt mulighet for langtidsinnleggelse til tross for at alle tjenestene var enige om at det var det som var det riktige tilbudet.»

Helsetilsynet skriv også i rapporten om dei to nye barnevernsinstitusjonane der barn også skal få helsehjelp frå psykisk helsevern. Men ifølgje Helsetilsynet kan dei ikkje sjå, slik dei les målgruppebeskrivinga, at desse to institusjonane ville gitt barna omtalt i tilsynsrapporten tilstrekkeleg oppfølging. Helsetilsynets gjennomgang har altså avdekt forhold som har betyding for sikkerheita og kvaliteten i barnevernstenesta og helsetenesta. Dei peiker på

«en gruppe barn som vi ikke kan se at har et forsvarlig tjenestetilbud, og hvor regelverket ikke er tilpasset barnas behov for ivaretakelse, omsorg og behandling.»

Statens helsetilsyn vel i rapporten å peika på område dei som tar avgjerder, bør vurdera å setja i verk tiltak – altså eit råd til politiske myndigheiter. Barne- og familiedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet vert bedne om følgjande:

«Vurdere å etablere et eget type tiltak forankret i egen lov for denne mest utsatte gruppen barn i barnevernet som rapporten omtaler. Fokus bør være på tydelig regelverk og rammer, riktig og tilstrekkelig kompetanse og stabile institusjonsplasser der barnet kan bo så lenge det har behov for det.»

Så vil eg ta opp at eg har fått innspel frå fleire mødrer i Stavanger-området, som eg veit også har vore i møte i departementet. Det er mødrer til jenter som har vorte alvorleg psykisk sjuke. Ingen har utsett barna for omsorgssvikt. Dei skriv: Tenk deg at barnet ditt, eller eit barn du kjenner, har vorte utsett for overgrep eller eit anna traume og vert veldig sjukt – så sjukt at ein får alvorlige psykiske lidingar, vert deprimert, suicidal. Tenkjer du då at barnet ditt skal få den behandlinga det treng, i ein barnevernsinstitusjon når ein i realiteten treng helsehjelp? Ville du tenkt det same dersom barnet ditt vart alvorleg kreftsjukt og trong døgnbehandling på ein sengepost? Ville du tenkt at kommunen skulle løysa det? Ville du tenkt at eit barn med autisme eller ei psykisk utviklingshemming skal få omsorg og hjelp på ein barnevernsinstitusjon sjølv om det ikkje ligg føre omsorgssvikt?

I Stavanger finst det ifølgje desse mødrene ikkje behandlingstilbod i psykiatrien til barn mellom 13 og 18 år. Det finst berre akuttilbod. For vaksne finst det behandlingstilbod. Det som skjer for dei sårbare barna, er at barne og ungdomspsykiatrien, BUP, kontaktar barnevernet når den akutte fasen er over. Så vert det anbefalt at det sjuke barnet vert sendt til opphald på barnevernsinstitusjon. For foreldre som kjempar sitt livs kamp for det sjuke barnet sitt, og som er i ei krise, vert dette ei tilleggsbelasting, ifølgje mødrene, i tillegg til at barnet ikkje får nødvendig helsehjelp.

60 pst. av kommunane i landet rapporterer at psykiske helseplager blant barn og unge er den største utfordringa dei har i folkehelse- og førebyggingsarbeidet, mens berre vel 30 pst. oppgir at dette var blant områda der kommunane hadde sett i verk flest tiltak. SINTEF-rapporten om kommunalt psykisk helse- og rusarbeid frå 2018 viser at tilbodet til barn og unge med alvorleg sjukdom er dårlegare enn til vaksne. Kommunane rapporterer at dei mest alvorleg sjuke barna og ungdomane har det dårlegaste tilbodet. 67 pst. av kommunane vurderer ikkje tilbodet sitt som godt eller svært godt for barn og unge med alvorlege langvarige lidingar.

Dette viser at det er eit stort behov for ei utbygging av tenestetilbodet til barn og unge med psykiske plager og lidingar. Eg meiner vi ikkje kan akseptera at dei mest sårbare barna våre har det dårlegaste tilbodet. Spørsmålet mitt er: Kva gjer regjeringa for å gi sårbare barn i barnevernet rett helsehjelp? Vil regjeringa stoppa nedbygginga av barne- og ungdomspsykiatrien? Og kva vert gjort for å sikra eit forsvarleg tilbod i kommunane til alvorleg sjuke barn?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er glad for at representanten Toppe har fremmet denne interpellasjonen. Det er svært bekymringsfullt at flere tilsynsrapporter de siste årene viser at samarbeidet mellom barnevern, psykisk helsevern og kommunene ikke er godt nok. Mangelfullt samarbeid viser seg på flere måter: Barn i barnevernet får ofte ikke de helsetjenestene de trenger, og

barn i psykisk helsevern får ikke alltid gode nok omsorgstjenester på barnevernets område.

Barn i barnevernet har ofte både psykiske og fysiske helseutfordringer, og mange trenger hjelp fra flere tjenester – samtidig og over lengre tid. Risikoen for at de faller mellom stoler, er stor. Denne situasjonen kan verken jeg eller barne- og familieministeren akseptere, og de siste årene har vi hatt en målrettet satsing for å binde barnevernet og helsetjenesten tettere sammen.

Blant annet har vi innført en funksjon som helseansvarlig ved alle barnevernsinstitusjoner og en funksjon som barnevernsansvarlig i psykisk helsevern for barn og unge. Et annet tiltak er samhandlingsforløpet for barnevern, psykisk helse- og rustjenester som lanseres til våren, etter modell av pakkeforløp for psykisk helse og rus. Når barnevern og psykisk helsevern samarbeider om et slikt forløp, blir det tydelig hva barnet har behov for, og hvordan tjenestene kan løse oppgavene i fellesskap.

Det er også etablert to barnevernsinstitusjoner, i Bodø og Søgne, for barn med særlig store hjelpe- og omsorgsbehov utenfor hjemmet. På disse stedene skal det være både helsepersonell og barnevernsfaglig personell, slik at barna kan få både omsorg og helsehjelp under samme tak.

Psykisk helsevern er et hovedtema i ny nasjonal helse- og sykehusplan. I den forbindelse har jeg gitt helseregionene og Helsedirektoratet i oppdrag å utrede behovet for framtidig kapasitet i psykisk helsevern. Det gjelder også psykisk helsevern for barn og unge – både døgntilbud, dagtilbud, ambulant og poliklinisk tilbud. Dette vil være et viktig grunnlag for den videre planleggingen i helseregionene.

Jeg er opptatt av at vi må hindre at syke barn risikerer å havne i tiltak i barnevernet fordi det ikke finnes noe tilbud i kommunen. Ofte svikter det i overgangen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen fordi det ikke er noe faglig bindeledd. Det er ikke nødvendigvis fordi kommunene ikke har noe tilbud – vi har gjort mye for å styrke kommunenes arbeid med psykisk helse – men fordi samhandlingen mange steder er for dårlig.

Et viktig mål i regjeringens opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse er at helsetjenesten må bli mer tilgjengelig, og at tjenestene må jobbe mer oppsøkende. Vi har lenge hatt slike oppsøkende team for voksne med alvorlig psykiske lidelser og ruslidelser. Nå ønsker vi å bredde ut oppsøkende tjenester også for barn og unge som har behov for helhetlig oppfølging.

Regjeringen skal se på hvordan tverrfaglige, oppsøkende team for unge bør innrettes, og hva slags kompetanse det er behov for. Flere modeller med ambulante team er under utprøving – bl.a. i Oslo, der to bydeler nå prøver ut FACT Ung for barn og unge med store og sammensatte hjelpebehov. De har satt sammen team for å gi et integrert tilbud fra spesialisthelsetjenesten, kommunale helse- og omsorgstjenester og kommunalt/statlig barnevern. Både FACT Ung og andre tiltak skal evalueres. Evalueringen vil gi oss nyttige erfaringer, som vi skal ta med i det videre arbeidet med å planlegge denne tjenesten.

Andre modeller som skal bygge bro mellom tjenestenivåene, er familiemøter hvor familien selv vurderer hvilke tjenester de ønsker å involvere, og at inntak til BUP skjer ute i kommunene. Jeg har bedt Helsedirektoratet vurdere denne typen arbeidsmåter og komme med anbefalinger til helseregionene, som skal følge opp dette og utvikle det videre.

Jeg vil også følge opp det som hevdes om at barn utskrives til barnevernet fra BUP fordi de er for syke til å bo hjemme. Jeg vil invitere barne- og familieministeren til et samarbeid om dette. Vi har hatt et møte tidligere i dag om bedre helsehjelp til barn i barnevernet, der vi også diskuterte nettopp hvordan vi skal følge opp og avdekke og se om dette er en utvikling som barnevernet kjenner seg igjen i.

Så er det viktig at vi blir bedre til å ta i bruk verktøy vi allerede har. Etter barnevernloven § 3-2 a skal barnevernstjenesten utarbeide en individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester dersom dette anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud til barnet. Individuell plan er lite brukt som barnevernstiltak i dag, og det er heller ikke utarbeidet forskrift om bruken av individuell plan i barnevernet, slik det er på helse- og omsorgsområdet.

Vi har satt i gang mange tiltak som forhåpentligvis også vil virke over tid. Jeg er enig med representanten i at det fortsatt er mye å gjøre for å sikre god helsehjelp til barn i barnevernet. Men når det er sagt, mener jeg at det er viktig og nødvendig å nyansere bildet som representanten Toppe tegner av psykisk helsevern for barn og unge.

Nesten alle som får hjelp i barne- og ungdomspsykiatrien, 99 pst., får dette poliklinisk eller ambulant. Om lag 4 pst. blir innlagt i døgninstitusjon, og som regel får de poliklinisk eller ambulant hjelp før eller etter innleggelse. Døgnplass er viktig når det ikke er andre løsninger, men jeg mener det er fullt mulig å etablere tettere og mer langvarig oppfølging for mange barn som med fordel kan klare seg uten innleggelse.

Det er ikke slik at døgnbehandling i psykisk helsevern er redusert under denne regjeringen, slik det antydes i interpellasjonen. Under tidligere regjeringer gikk antallet døgnplasser jevnt og trutt nedover, fra 337 plasser i 2003 til det nådde et bunnivå på 301 plasser i 2014. Denne regjeringen har prioritert psykisk helsevern fra dag én, og vi har lyktes med å snu den negative trenden. I 2018 var antall døgnplasser økt til 310. At det har vært en realvekst på 5,2 pst. i psykisk helsevern for barn og unge fra 2014 til 2018, viser også at psykisk helse er en viktig satsing for regjeringen.

Satsingen på psykisk helse vises også i kommunene. De siste årene er det blitt 2 500 flere årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, og fra nyttår har alle kommuner plikt til å ha psykologkompetanse. Godt over 90 pst. av kommunene har nå psykologkompetanse, og antallet psykologer i kommunene har økt fra 130 til mer enn 600 siden 2013.

Regjeringen har gjort mye for å bedre samarbeidet og bygge broer mellom helsetjenesten og barnevernet, men vi skulle ha kommet et stykke lenger med å tette hullene. Høstens avisoverskrifter om barn med behov for oppfattende helsehjelp på enetiltak i barnevernet viser dette med all tydelighet.

Jeg og barne- og familieministeren vil arbeide hardt videre for at utsatte barn og unge skal få de tjenestene som de har behov for. Dette er et arbeid som vi er godt i gang med, men som vi også vil forsterke framover.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk til statsråden for svaret. Eg er glad for at han uttaler at han tar på alvor at barn vert utskrivne frå barne- og ungdomspsykiatrien til barnevernet, og at dei snakkar saman på statsrådsnivå for å jobba vidare med den problemstillinga. Det kan jo vera at det er meir aktuelt i nokre regionar enn i andre, og at det er nokre helseregionar som har fleire behandlingsplassar i barne- og ungdomspsykiatrien enn andre plassar. Eg meiner at det uansett ikkje er akseptabelt med ein sånn praksis, for dette handlar om alvorleg psykisk sjuke barn som treng helsehjelp, og om dei ikkje kan bu heime, må dei iallfall koma på ein plass der dei får helsehjelp, og einetiltak i barnevernet er jo ikkje den rette plassen, iallfall ikkje slik som einetiltaka har fungert no. Eg forstår òg foreldre som reagerer på det.

Denne debatten og situasjonen viser at det er eit behandlingsgap mellom spesialisthelseteneste og kommunane, og trass i at ein har hatt ein auke i kommunane på rus og psykisk helse, er det ikkje nok i forhold til det som er behovet. Eg tenkjer at når BUP viser til einetiltak i barnevernet, er det fordi det ikkje finst eit alternativ i kommunen. Eg tenkjer at da må ein jo starta arbeidet med å byggja opp eit slikt tilbod. Viss ein ikkje vil at desse barna skal vera i barne- og ungdomspsykiatrien på døgnbehandling, må det finnast eit alternativt opplegg for dei i kommunen, som per i dag ikkje finst dei aller fleste plassar. Og det meiner eg er jobben ein no må gjera.

Eg meiner at nedbygging av sengeplassar i psykiatrien har gått for langt. I barne- og ungdomspsykiatrien var det ein nedgang iallfall til 2015, etter dei tala eg har lese, og så har det auka noko etterpå. Men eg treng ikkje å diskutera kven sin skuld dette er, for det har vore ei villa fagleg og politisk omlegging av heile psykisk helsevern, men mitt poeng er at dette har gått for langt, og no må det aukast. Dette treng ein etter mitt syn ikkje lenger utgreia, dette kan ein berre slå fast.

Dette var mine umiddelbare kommentarar til statsråden sitt svar.

Statsråd Bent Høie []: Jeg er enig i at det er viktig å ettergå det som kan framstå som at en fra barne- og ungdomspsykiatrien skriver ut barn til barnevernstiltak også i de tilfeller der det beste for barna hadde vært å ha en døgnplass i barne- og ungdomspsykiatrien. Det er ikke sikkert at dette er et nasjonalt fenomen. Det kan være at det er et lokalt eller regionalt fenomen, og det er også noe av utfordringen på dette området når vi konsekvent i de nasjonale debattene kun diskuterer de nasjonale tallene, f.eks. når det gjelder døgnplasser. For det kan være riktig at vi noen steder i landet har for få døgnplasser i barne- og ungdomspsykiatrien. Andre steder kan de gjerne ha et noenlunde greit antall, og noen steder har de kanskje for mange.

Vi har nå fått en slags helseatlasrapport for psykisk helse for voksne fra Helse Nord, som i veldig stor grad viser at det kan være en veldig tydelig sammenheng mellom bruken av tilbudet og dimensjoneringen av tilbudet, og at dimensjoneringen av tilbudet i mye større grad kanskje styrer tilbudet enn det som er det faktiske behovet for innbyggerne.

Derfor er det så viktig med det oppdraget som vi nå har gitt til Helsedirektoratet om å gå inn i, sammen med helseregionene, og se på hva som vil være et reelt behov ikke bare innen døgnplasser, men også de andre tilbudene vi har innenfor psykisk helse framover, for å sikre oss at vi får et mer likt tilbud mellom regionene.

Så er det viktig for meg å understreke at det vil ikke alltid være feil av barne- og ungdomspsykiatrien å skrive barn ut til tilbud i barnevernet. Det at barn skrives ut til tilbud i barnevernet, betyr ikke at de ikke får helsehjelp, men det betyr at de får sitt omsorgstilbud i barnevernet, og sin helsehjelp, f.eks. poliklinisk, fra barne- og ungdomspsykiatrien, på samme måten som barn som skrives ut til hjemmet, som bor hjemme og får det politikliniske tilbudet av barne- og ungdomspsykiatrien. Det kan ikke være sånn at hvis det enten er noe med hjemmesituasjonen, eller hvis barnet har så store utfordringer at familien ikke ser at barnet kan flytte hjem, skal de dermed være på en døgnplass innen barne- og ungdomspsykiatrien, hvis det beste, helhetlige tilbudet vil være å bo i barnevernet og få sitt polikliniske tilbud fra barne- og ungdomspsykiatrien.

Men dette er de forholdene vi nå skal gå inn i. Så er det fortsatt slik at vi vil ha behov for å jobbe mye med å sikre at vi får et enda tettere samarbeid mellom barne- og ungdomspsykiatrien og psykisk helse, men også den fysiske helsen, som jo barneombudet har vært opptatt av i sin siste rapport, hvordan vi sikrer at barna får hjelp for sin fysiske helse, f.eks. når barnevernet overtar omsorgsansvaret.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Vi har et stort problem her i landet om dagen, og det er situasjonen i barnevernet. Det er for mye som lugger for mange steder, og et av de stedene hvor det lugger veldig mye, er innenfor det området vi diskuterer nå. Jeg synes det er betryggende på mange måter at helseministeren har fått med seg det store alvoret, at barn i barnevernet i mange tilfeller ikke får den helsehjelpen de trenger og har krav på.

Media har, som nevnt i debatten tidligere, avslørt flere graverende saker hvor man bruker isolerende enetiltak i stedet for å gi barnevernsbarn – veldig sårbare barnevernsbarn, syke barnevernsbarn – skikkelig psykisk helsehjelp. Dette er uakseptabelt, og det tror jeg alle er enig i. Behovet for ordentlig helsehjelp er stort innenfor barnevernet. Direktøren i Bufdir, Mari Trommald, har bl.a. i Dagens Medisin tidligere i år sagt at to av tre barn i barnevernsinstitusjoner trenger psykisk helsehjelp, og hun har også snakket om at de ikke får det. Helsetilsynet snakker om en katastrofe.

Dette er kanskje ikke så rart, for etter at opptrappingsplanen for psykisk helse ble avsluttet rundt 2008, har det gått nedover med hensyn til ressurser og bemanning. I hvert fall sist jeg sjekket i mitt lokale DPS, på Notodden i Telemark, sa man at man siden 2008 hadde gått ned 25 pst. i bemanning. Da er det jo ikke så veldig rart at det også går ut over barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernsbarna.

Men det er godt å høre at ministeren forstår at den situasjonen vi er i, ikke er god nok. Som sagt, det lugger for mange steder, og for mye. Noe av det man har valgt å løfte opp i arbeidet med å forbedre situasjonen, er at man ønsker mer kompetanse og flere ressurser og stillinger til barnevernet. Men disse kan jo ikke bli leger, psykologer og psykiatriske sykepleiere alle sammen heller, så det er helsevesenet og helseministeren som egentlig må trå til.

Barneombudet var på besøk hos Senterpartiet her på Stortinget da vi hadde et stort seminar, med deltakelse fra så å si alle partier. Da sa hun at det var ganske oppsiktsvekkende for henne å oppleve at man ikke krever helsesjekk av barn psykisk eller fysisk når de kommer inn i barnevernets omsorg. Det skjer ofte ikke før man kommer inn i strafferettssystemet. Hun krever at vi får det på plass. Det er jo ikke så veldig rart. Hvordan skal vi gi riktig hjelp og omsorg når vi ikke vet helt hva barnet trenger? Svaret er opplagt: Det er vanskelig, det kan til og med være skadelig at vi ikke vet det. Det er egentlig veldig fælt å tenke på at de som er psykisk syke, får helt feil behandling og hjelp og omsorg i barnevernet, det er fælt å tenke på familiene til de det gjelder, og det er vanskelig å tenke også på dem som jobber i barnevernet, som gjør så godt de kan, og ikke har hatt muligheten til å vite hva de barna de skal ha omsorg for, trenger.

Vi som samfunn må gjøre en bedre jobb, og vi må gjøre den riktige jobben. Jeg vil påpeke at jeg ser nå at både ministeren og regjeringen har satt i gang en del tiltak, og det er godt å høre at helseministeren snakker med barne- og familieministeren om dette. Men det viktigste vi kan gjøre, er at vi lytter til barneombudet, for hun har et virkelig godt poeng. Hun krever altså en helsesjekk, og det har vi i Senterpartiet fulgt opp nå med et representantforslag, som skal behandles over jul, hvor vi vil at barn som skal i barnevernets omsorg, skal få en psykisk og fysisk helsesjekk, sånn at vi kan gi dem riktig omsorg.

Siden komitélederen i familie- og kulturkomiteen, Kristin Ørmen Johnsen, var på det seminaret vi hadde og sa seg enig med barneombudet i en artikkel i Dagbladet, håper og tror jeg at helseministeren er på samme linje som Ørmen Johnsen – og da kikker jeg på helseministeren og spør om han tror at han kan være med og støtte det representantforslaget som Senterpartiet har lagt fram. For jeg opplever at situasjonen i barnevernet er alles problem, og det gjør ikke noe at vi noen ganger løfter i flokk.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det som gjeld helsesjekk, er viktig. Det var ei sak i Bergens Tidende – i sommar, var det vel – om ei jente under barnevernets omsorg som døydde av eit epilepsianfall som ikkje var behandla tilstrekkeleg, trass i at foreldra innstendig hadde prøvd å varsla om det. Det er ei frykteleg sak, og eg meiner vi faktisk ikkje toler å ha sånne saker. Det er klart ein må vareta eit grunnleggjande helsetilbod – for både fysisk helse og psykisk helse – når staten har tatt over ansvaret for mor og far. Det meiner eg er heilt grunnleggjande.

Eg er einig i at det treng ikkje alltid, i alle tilfelle, vera feil å visa frå BUP til barnevernet, men vi må passa oss for å ikkje forskjellsbehandla barn ut frå diagnose. Når mødrer begynner å samanlikna barna sine med barn som har kreft, har det vorte ein ulideleg situasjon – da gjer vi noko urett. Det må heller ikkje vera sånn at ein viser til barnevernet fordi det ikkje finst eit anna alternativ i ein kommune og barne- og ungdomspsykiatrien ikkje har plass til dei lenger. Det kan òg vera tilfelle i ein del av dei sakene vi har høyrt om.

Eg meiner ikkje på nokon måte å snakka ned barne- og ungdomspsykiatrien i Noreg. Dei behandlar ganske mange barn og unge i løpet av eit år. Utviklinga som har skjedd med oppsøkjande behandling, ACT, FACT og dagbehandling eller poliklinisk behandling, er positiv, men eg fryktar at omlegginga frå døgn til dag og poliklinikk har gått altfor langt, og at vi no er i ferd med å få eit altfor dårleg fagleg tilbod til dei ungane som er mest alvorleg sjuke, som vil trenga døgnbehandling. Sjølv om ein har hatt aldri så god behandling med oppsøkjande behandling og poliklinisk, er det nokre som faktisk treng døgnbehandling, og nokre av barna i barnevernet er kanskje dei som er mest skada.

Eg lurar på om opplegget med helseansvarleg i barnevernet og barnevernsansvarleg i BUP er eit tiltak som no fungerer. Eg skulle gjerne hatt ei tilbakemelding på det, for det er jo relativt nytt. Når det gjeld individuell plan, at det ikkje vert følgt – kva gjer ein for å få dette til faktisk å fungera? Og igjen: Vil regjeringa gjera noko spesielt for å byggja opp meir tilbod i kommunane?

Statsråd Bent Høie []: Jeg vil takke for en god debatt. Selv om vi var få deltakere, og det var en kort debatt, var det en god debatt, og ikke minst en veldig viktig diskusjon, som får fram veldig godt mange av de utfordringene vi står i, og som både barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien står i.

Min vurdering er selvfølgelig at det vil være behov for mer ressurser i barne- og ungdomspsykiatrien i årene framover. Vi har behov for å fortsette oppbyggingen av tilbudet, både det spesialiserte tilbudet og tilbudet i kommunene.

Det er ikke til å legge skjul på at også der det er gode tilbud, har vi utfordringer med å få samarbeidet mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien til å fungere. Vi er nødt til å bli mye flinkere til å få de to tjenestene til å se barna samtidig og jobbe med barna samtidig. Det er også årsaken til at vi nå har sendt på høring samhandlingsforløpet mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien, som vi har som ambisjon å starte implementeringen av i løpet av våren. Det håper vi nettopp vil være et godt verktøy for å få til at barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien jobber godt sammen rundt de barna som har behov for hjelp fra begge steder. Det vil jo veldig ofte være veldig mange, for om barn har opplevd så alvorlig omsorgssvikt som en har gjort når en blir f.eks. hasteovertatt av barnevernet, er det all grunn til også å tro at det har satt sine spor både på den fysiske og på den psykiske helsen.

Jeg deler også den bekymringen som kom fram her, og som også barneombudet har gitt uttrykk for i felles møter mellom meg og Barne- og likestillingsdepartementet, om at underliggende sykdommer hos barnet ikke blir oppdaget. Dette er gjerne barn som ikke har gått jevnlig til helsestasjonen, ikke har hatt jevnlig oppfølging av fastlege eller av tannlege, og det har nettopp vært noe av omsorgssvikten som har skjedd hjemme. Hvis en i tillegg opplever mye flytting i forbindelse med omsorgsovertakelse, både mellom kommuner og mellom ulike tiltak, kan det, som barneombudet påpeker, gå lang tid før også alvorlige både fysiske og psykiske sykdommer og utviklingshemninger blir oppdaget.

I barnevernet vil hovedoppmerksomheten være rettet mot omsorgen og eventuelt resultatet av omsorgssvikt. Det er ikke nødvendigvis der en har kompetansen til å avdekke underliggende sykdom. Så dette er et tema. Forslaget fra barneombudet er noe barne- og likestillingsministeren og jeg jobber sammen om, og selvfølgelig også rapporten fra Helsetilsynet på dette området.

Presidenten: Debatten i sak nr. 12 er med det omme.