Presidenten: Stortinget
mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsminister
Erna Solberg vil møte til muntlig spørretime.
Statsministeren
er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
Vi starter da med
første hovedspørsmål, fra representanten Jonas Gahr Støre.
Jonas Gahr Støre (A) [10:02:05 ] : 100 milliarder er et enormt
tall, hentet fra statsbudsjettet. Det dekker kostnadene til politi,
forsvar, barnetrygd og kontantstøtte. Men 100 milliarder beskriver
også et annet tall, og det er det regjeringen legger opp til å bruke
på uføretrygd neste år. Det tallet har økt fra litt over 60 milliarder
i 2014, og det passerer altså 100 milliarder nå. Men bak dette tallet
skjuler det seg mennesker – 357 000 nordmenn – og det er forventet
å øke med 25 000 til neste år. Mange av dem er for syke til å jobbe,
de skal ha trygghet for å kunne leve et verdig liv, men mange ønsker
å jobbe, og det mange opplever nå, er at det er vanskelig å komme
inn, og mange opplever at de skyves ut. Politikken virker ikke for
å snu denne utviklingen. Det var en prioritet for Erna Solberg da
hun ble statsminister, og vi går i gal retning.
I fjor inviterte
statsministeren til en inkluderingsdugnad – flere skulle komme i
jobb. De som hadde hull i cv-en, skulle få en mulighet. Vel og bra,
men avstanden mellom de fagre ordene og utviklingen går i gal retning. Men
«nå skal vi i gang med tidligere, bedre og tettere oppfølging fra
NAV», sier arbeidsministeren. Hun sier det i 2019 – «nå» skal man
i gang med det. Et tydeligere tegn på at dette ikke har vært nok
prioritert de siste årene, kan vi vanskelig se.
Arbeiderpartiet
mener vi trenger en bredere aktivitetsreform for unge uføre, med
jobbgaranti, mer ressurser og tilrettelagt kompetanse i Nav, og
at vi kan følge opp faglig de som sliter psykisk. Det er opplagt
at denne innsatsen fra regjeringen ikke er god nok med den utviklingen
vi ser.
Mener statsministeren
fortsatt at inkluderingsdugnaden som hun har tatt til orde for,
har det som trengs for å hjelpe flere inn i arbeid og snu denne
trenden som setter så mange nordmenn i en krevende situasjon?
Statsminister Erna Solberg [10:04:05 ] : Jeg er helt enig med
representanten Gahr Støre i at det at vi har så mange som står utenfor
arbeidslivet, er en av våre store og vanskeligste utfordringer i
årene fremover. Det er mange tunge utviklingstrekk som også trekker
i retning av at det kan bli enda flere fremover. Omstillingstakten i
næringslivet, kompetansebehovet fremover – alle disse store tingene
som vi ofte snakker om som utviklingen i vårt samfunn – er tunge
driftere. Noe av det regjeringen derfor jobber hardt med, er å gå
inn i mange ulike tiltak for å bidra til å kvalifisere folk til
det arbeidsmarkedet vi har, til å gi dem tidlig hjelp til å komme tilbake
når de har stått utenfor, og til å hente dem ut – med hjelpetiltak
– fra f.eks. det å være avhengig av stønadsordninger. Derfor er
det ikke slik at dette er det første budsjettet vi gjør noe i, slik
det kunne høres ut i uttalelsene fra spørsmålsstilleren. Vi har
f.eks. i budsjetter tidligere i denne perioden økt den tette oppfølgingen av
psykisk syke gjennom IPS-ordningen, som bidrar til at vi støtter
opp under at folk kan være i behandling og jobbe samtidig. Derfor
har vi laget inkluderingsdugnaden, som egentlig retter seg mot én
bit av arbeidet, nemlig å få arbeidsgivere med på laget til å ansette
folk som har hull i cv-en, som har en funksjonshemning, som har
stått utenfor. For veldig mange opplever at selv om de er kvalifisert
for arbeid, selv om de har vært igjennom AAP-ordningen, at de er
klar for det, så står det ingen arbeidsgivere og tar imot, fordi
man har andre man heller vil ansette. Derfor er det en samfunnsoppgave
å gjøre disse tingene framover.
En av de tingene
vi har gjort, er at vi nå i sum har litt færre folk på helserelaterte
ytelser enn tidligere – eller det er omtrent på samme nivå. Det
betyr at selv om uføretallet øker, klarer vi å bremse rekrutteringen
inn mot disse ordningene. Der må vi gjøre enda mer, og derfor er det
mange av de tiltakene vi gjør, som har en betydning for dette.
Jonas Gahr Støre (A) [10:06:12 ] : Nav, den etaten som skal
gjøre mye av dette arbeidet, opplever ABE-kutt og effektivisering.
Hva skal til for å snu denne utviklingen, med en så kraftig vekst?
Jeg husker hva Erna Solberg sa om dette i 2013–2014, da hun tiltrådte
som statsminister. Utviklingen går i helt feil retning, med kraftig
vekst – 25 000 nye i løpet av utgangen av neste år.
Da er spørsmålet:
Er den dugnaden som statsministeren inviterer til – dugnad er et
fint begrep, og det kan virke – det som trengs for å følge opp disse
menneskene, som – mange av dem – vil jobbe? Statsministeren nevner
noe innen psykisk helse, men har vi mobilisert det som er av fagkompetanse
til å kunne jobbe med dem som har såkalt lettere lidelser, for å
kunne komme på sporet og komme i arbeid?
Min påstand er
at dette er et altfor lite prioritert tema. Det var ikke et tema
i finansministerens tale. Dette handler om menneskers liv i Norge.
Det handler om folk som skal komme i jobb, og vi trenger folk i
jobb. Det vi ser, er skyggesiden av dette. Vi har lav ledighet,
men for mange som står utenfor arbeidsmarkedet, som kunne kommet
inn. Holder virkemidlene vi ser i dag, for å rette opp dette?
Statsminister Erna Solberg [10:07:22 ] : Jeg har aldri trodd
at inkluderingsdugnaden er det eneste virkemidlet. Det høres nesten
ut som om representanten tror det. Da har han ikke fulgt mye med
på hva vi har gjort fra regjeringens side de siste årene. Vi har
innført arbeidsplikt for sosialhjelp for unge sosialhjelpsmottakere
under 30 år, med tett oppfølging for å få folk raskere tilbake i
jobb. Vi har gjort endringer i kvalifiseringsstønadsordningene.
Vi gjør det mulig nå å ta et fagbrev innenfor kvalifiseringsstønadssystemet
og ordningene i Nav i mye større grad enn det som var tidligere,
fordi vi skal få flere tilbake.
Det er to utfordringer.
Det ene er den utfordringen som dreier seg om helserelaterte spørsmål,
det andre er kvalifiseringsutfordringene, og vi har tatt tak i begge spørsmålene.
Men det tar lang tid. For lenge ble AAP brukt som en ordning hvor
folk ble værende. Noen skulle bli uføretrygdet, men ble holdt på
AAP selv om de etter hvert kvalifiserte for uføretrygd. Noen burde
vært tatt hånd om mye tidligere. Vi gjør begge deler. Men jeg tar
imot alle gode forslag, for dette synes jeg er en felles oppgave
for hele det norske samfunnet.
Presidenten: Det
blir oppfølgingsspørsmål – først Jonas Gahr Støre.
Jonas Gahr Støre (A) [10:08:31 ] : Det er et positivt signal;
vi skal komme med de forslagene.
Når det gjelder
AAP, arbeidsavklaring, har mange opplevd at de ikke er blitt avklart.
De mister støtten midt i perioden, de ramler ned, blir uføre eller
kommer på sosialhjelp. Det siste som kommer nå, er forslaget om
at AAP-mottakere under 25 år skal miste en tredjedel av inntekten
sin. Det følger logikken vi har sett før: De som har lite, skal
gjøre en jobb ved å få enda mindre, mens de som har mye, skal bidra
ved at de får mer. Det er et prinsipp høyresiden bruker, og vi ser
det også her.
Jeg orker ikke
denne kritikken fra opposisjonen, sier Siv Jensen når hun blir konfrontert
med dette, men det må hun tåle, for dette handler ikke om opposisjonen, det
handler om mennesker som blir rammet, og som blir sårbare.
Det er for kort
overgang for dem som blir avklart etter sykdom, til de havner på
uføretrygd. De blir for dårlig fulgt opp. Kapasiteten er for dårlig
til å gi dem den avklaringen de trenger. Ser ikke statsministeren
at veien tilbake til arbeidslivet er lengre fra uføretrygd enn fra
arbeidsavklaring? Burde ikke innsatsen vært større der for å hindre
at uføretallene fortsetter å vokse som de gjør?
Statsminister Erna Solberg [10:09:34 ] : Formålet med de endringene
vi gjør i AAP for de unge, er nettopp å sørge for at det blir en
tettere oppfølging. Vi bruker den samme summen penger på tettere
oppfølging som det vi reduserer inntekten med ved å være på AAP. Samtidig
gjør vi det likt for hvilken stønadsform man er på – om man er på
AAP, om man er på kvalifiseringsstønad, eller om man er på introduksjonsstønad
– slik at ikke én skal fremstå som mer attraktiv, men at de alle
er like for dem under 25 år. Det er fordi veldig mange av disse
står uten kunnskap og kompetanse og egentlig burde vært på en kvalifiseringsstønad
for å kunne få den kunnskapen og kompetansen de trenger for å komme
inn i arbeidslivet.
Derfor er det nettopp
de tiltakene vi gjør, og som Arbeiderpartiet protesterer mot, som
bidrar til å hindre at folk blir rekruttert til varig å komme utenfor.
Vi har satt i gang tiltakene for å sørge for å følge opp dem som
er på sosialhjelp. Vi gjør dette systematisk for unge som kommer
inn i AAP og andre ordninger. Vi gjør nettopp disse stegene. Men
å tro at det er kortsiktig og lett – det er det ikke. Dette krever
arbeid over mange år.
Presidenten: Jonas
Gahr Støre – til oppfølgingsspørsmål.
Jonas Gahr Støre (A) [10:10:45 ] : Det er opplagt, men dette
følger en annen logikk fra denne regjeringen, og det er at de som
skal betale for tiltak for dem som sliter, er de som sliter. Når
det skal bli billigere med barnehage for de fattigste, er det andre
barnehageforeldre som skal betale for det –det er ikke spleiselaget
som en helhet. Og nå er det unge under 25 år på arbeidsavklaringspenger
som skal betale for at de skal hjelpes tilbake. Det er usosialt,
det som kommer.
I tillegg er det
i dette statsbudsjettet – det er viktig å ta det opp her også –
en rekke kutt som jeg vil kalle usosiale og smålige, i arbeidsavklaringspenger,
bostøtte for utsatte grupper, bilstønadsordning – det har vi sett
tidligere – og fri rettshjelp. I neste års budsjett gjelder det
nye grupper: unge med nedsatt arbeidsevne, barn som trenger tannregulering,
og barn som trenger briller.
Dette er urettferdig.
Statsministeren sa til meg i Politisk kvarter i går at de fleste
har råd til å kjøpe briller til barna sine. Det er en illustrasjon
på det mennesker står i. Disse menneskene er egentlig kandidater
til å ende opp utenfor arbeidsmarkedet om de ikke får den hjelpen
fellesskapet kan gi dem, til å lære, til å bli akseptert, til å
være med i det sosiale, til å unngå lettere sosiale lidelser.
Hvorfor foretar
regjeringen disse smålige kuttene som ikke har noen virkning for
å gi mennesker bedre liv?
Statsminister Erna Solberg [10:11:56 ] : Alle disse kuttene
hadde fortjent å bli diskutert separat, f.eks. spørsmålet om briller.
Vi har på ti år hatt mer enn en dobling av denne posten, knyttet
til én spesiell diagnose. Da har vi sagt at vi må holde litt igjen.
Vi må sørge for at vi har en standardisert sats. Alle skal få briller,
alle skal få gode briller tilpasset synet sitt, og som hjelper dem
med sykdommen sin, men vi må ha en standardisert sats. Det har altså
vært mer enn en dobling av denne posten i løpet av de siste ti årene,
og da er det grunnlag for å gå inn og se på det.
Når det gjelder
tannregulering, er regjeringens holdning at vi ikke skal bidra til
det kroppspresset som er i dette samfunnet med å pushe på at alle
skal ha akkurat like pene tenner, og at det offentlige skal betale
for tannregulering. Det er interessant å se på den sosiale fordelingen
av hvem som får tannregulering. Det er faktisk barn av folk med
høy inntekt og høy utdannelse som tar mest ut av denne potten, hvis
man ser på den sosiale fordelingen av det.
Presidenten: Jonas
Gahr Støre – til oppfølgingsspørsmål.
Jonas Gahr Støre (A) [10:13:00 ] : Min inngang til dette spørsmålet
er at vi har en utvikling i samfunnet vårt som er svært alvorlig.
Det statsministeren beskrev som en av de største utfordringene for
Norge i 2013, har bare fortsatt å øke. Nå må vi ta tak i dette,
med tettere oppfølging fra Nav, sier arbeidsministeren. Det er for sent.
Jeg hører at statsministeren
inviterer til at vi skal ha samarbeid om løsninger. Det er en god
invitasjon. Vi har en rekke forslag. Det må komme mer ressurser
til de som målrettet hjelper dem som er utenfor. Det må komme mer
ressurser til kompetanse. Det må tas tak i utfordringen med psykisk
helse, det som kalles «lettere psykiske lidelser». Det handler om
hele spekteret av tidlig innsats, fra barnehage til skole til oppfølging.
Jeg frykter at
dette med inkluderingsdugnaden og tiltakene regjeringen nå har,
er for svakt og for lite målrettet. Tallene og prognosene i dette
budsjettet tyder på det. Vi er på feil kurs. Det alvorlige med det
er ikke at vi passerer 100 mrd. kr – det kan Norge betale – men
det er at et stadig økende antall medmennesker kommer i en situasjon
som de vanskelig kommer seg ut av. Så her trengs det sterkere lut
– en mer håndfast og kraftfull politikk.
Statsminister Erna Solberg [10:14:06 ] : Jeg er veldig glad
for at Arbeiderpartiet nå ser at dette er en av de store utfordringene.
Det opplevde vi ikke før, nå er jeg glad for at vi har blitt enige
om det. Vi har jobbet systematisk med dette siden vi kom i regjering,
bl.a. med tidlig innsats. Det er derfor det brukes 1,3 mrd. kr mer
i norske kommuner – overført fra staten til norske kommuner – for
å jobbe med tidlig innsats på mental helse, på helsesøstertjenester
og psykologer i alle kommunene. Fra neste år er det pålegg om at
det skal være psykologkapasitet i alle kommunene. Det er for å hjelpe
til med disse lavterskeltilbudene for å hindre ting.
Det er veldig
farlig å tro at inkluderingsdugnaden løser alle disse utfordringene.
Det er veldig mange andre tiltak som kommer i tillegg, men inkluderingsdugnaden er
målrettet mot én ting: samhandlingen med arbeidsgivere og Nav, for
å sørge for at vi får frem jobber som gjør at folk som ikke kan
jobbe 100 pst. effektivt, og som kanskje har en sykdom og trenger
behandling, likevel får en plass i arbeidslivet. Det er det som
inkluderingsdugnaden handler om, og det er det vi ser at mange arbeidsgivere
nå sier ja til å være med på.
Presidenten: Per
Olaf Lundteigen – til oppfølgingsspørsmål.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:15:22 ] : Regjeringa vil redusere
minsteytelsen i arbeidsavklaringspengene med 70 000 kr for ungdommer
under 25 år som kommer inn i ordningen. I tillegg vil regjeringa
avvikle ung ufør-tillegget på 44 000 kr for alle nye mottakere av
arbeidsavklaringspenger. Regjeringa har beregnet helårseffekten
i 2023 til 885 mill. kr.
Regjeringa er
hard mot de svake. Senterpartiet er faste og varme og klart imot
innstrammingen. Regjeringas fikenblad for å forsvare dette brutale
kuttet er «bedre og tettere oppfølging». Dette har jeg hørt i alle
de seks årene jeg har vært i arbeids- og sosialkomiteen, men hver
dag får jeg melding om at Nav fungerer dårlig for de menneskene
som trenger fellesskapet mest, og disse ungdommene er blant dem.
Det er for få fagfolk, for korte åpningstider og altfor lite ansvar
og myndighet hos dem som skal realisere poenget med Nav, nemlig
en dør inn.
Når vil statsministeren
styrke de lokale Nav-kontorene slik at fagfolkene der får myndighet
til å avgjøre søknader om midlertidige ytelser og ikke sender saken til
avgjørelse i spesialavdelinger, som aldri – aldri – har snakket
med ungdommen?
Statsminister Erna Solberg [10:16:31 ] : Regjeringen har systematisk
flyttet mer av beslutningene nærmere brukerne i Nav siden vi kom
inn i regjeringskontorene. Det er bl.a. derfor vi har tett oppfølging
av folk med psykiske utfordringer – man får en veileder som er med
for å tilrettelegge i arbeidslivet. Det er derfor vi har økt denne
ordningen betydelig i løpet av disse årene. Det er derfor vi jobber
mer med samarbeidet med arbeidslivet ute og følger opp dem som er
ute på arbeidstrening. Det er nettopp den typen ting som lå i de
endringene vi gjorde i Nav, for vi opplevde at under den rød-grønne regjeringen
ble det som var lagt opp til å være en reform for mer beslutning
i førstelinjen, til mer beslutning i kontorene og mindre makt ute,
mer et servicekontor utad istedenfor oppfølging og hjelp. Jeg er
helt sikker på at vi kan gå enda flere steg med dette, men det langsiktige
målet vårt er at alle som har sammensatte utfordringer, som trenger
tett oppfølging, skal ha folk som hjelper dem med den tette oppfølgingen
i Nav, og det er altså de skrittene vi har gått siden vi kom i regjeringskontorene.
Presidenten: Vi
går videre til neste hovedspørsmål.
Marit Arnstad (Sp) [10:17:47 ] : Regjeringens vilje til sentralisering
er stor. Planmessig og med klar systematikk har denne regjeringen
fremmet den ene sentraliseringsreformen etter den andre: politireformen,
kommunereformen, høyskole- og universitetsreformen, Nav-kontorene
og skattekontorene. Det har skapt store reaksjoner og stor motstand,
men denne regjeringens fremste egenskap er for så vidt ikke å lytte
til distriktene spesielt. En tviholder på at alt er bra, også når
man fra Nord-Norge påpeker sårbarheten ved luftambulansen etter
at Babcock overtok, og i statsbudsjettet blir typiske distriktsordninger
plukket vekk. Fjerning av føringstilskuddet til kystflåten og reduserte
bevilgninger til andre fiskeri- og kysttiltak er klare eksempler
på det.
Nye utredninger
om sentralisering legges fram på løpende bånd. De to siste ukene
har to regjeringsoppnevnte utvalg lagt fram forslag, og kommunalministeren
varsler at kommunereformen skal fortsette i inneværende periode.
Det foreslås i en av utredningene at lokalsamfunnenes andel av verdiskaping
av vannkraft skal inndras til statskassen. Forslaget utgjør et tydelig
brudd på den samfunnskontrakten som har vært mellom lokalsamfunn
og storsamfunn når det gjelder vannkraftutbygging. I tillegg klarte
utvalget, da de la fram utredningen, det kunststykket å forene kraftkommunene
og kraftbransjen i motstand mot det samme forslaget. Det var grunnrentene
som kraftbransjen ville ha endret for å øke verdiskapingen, ikke
konsesjonskraft og konsesjonsavgift.
Bransje og lokalsamfunn
sier altså det samme: De vil ikke ha dette. Vil regjeringen lytte
til et samlet Kraft-Norge og skrinlegge forslaget?
Statsminister Erna Solberg [10:19:37 ] : Det var mange enkeltpåstander
i det innlegget som det kunne ha vært interessant å ta opp, for
jeg mener at de gir et feil bilde. Denne regjeringen bidrar til
gode rammebetingelser som gjør at små og mellomstore bedrifter vokser.
Vi ser økonomisk utvikling i Distrikts-Norge som skaper tryggere
jobber. Vi ser at totalsummen er at det er lav ledighet, at det
er mangel på arbeidskraft, og at det faktisk er en balansert vekst
i det norske samfunnet for øyeblikket.
Men siden spørsmålet
dreide seg om kraftverksbeskatning, kan jeg gjenta de svarene jeg
ga til representanten i trontaledebatten i forrige uke. Regjeringen
nedsatte ikke dette utvalget med henblikk på at vi skulle gjøre
forandringer i beskatningen mellom det kommunene får, og det staten
får. Grunnen til at dette utvalget ble nedsatt, var at vi ønsket
å se på det som ble tatt frem – også i mange diskusjoner i Stortinget
og andre steder – om at det var for dårlige incentiver til å gjøre
oppdateringer og ta ut kraftutnyttelsen av de vannkraftverkene vi
allerede har. Det var det som var formålet.
Så er det ikke
sikkert at staten går inn og sier at man da må komme med dette svaret.
Da hadde vi ikke bedt om en NOU, da hadde vi ikke sagt at det er
et ekspertutvalg som skulle gjøre det. Jeg tror heller ikke ekspertene ville
ha akseptert at de skulle få et mandat hvor forhåndskonklusjonene
var trukket. Nå skal dette høres, så skal vi diskutere, og så skal
vi trekke konklusjoner og komme med de politiske anbefalingene.
Men jeg kan røpe så mye som at jeg mener akkurat det samme som jeg
mente i 1996, da jeg satt her og jobbet med kraftverksbeskatningen.
Jeg vet at LVK, Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar, har en
plansje med bilder av meg fra en konferanse hvor jeg sier at vannkraften
er også en viktig lokalressurs, og at beskatningen også skal komme
kommunene til gode.
Marit Arnstad (Sp) [10:21:28 ] : En annen sentraliseringsreform
som ble lagt fram i statsbudsjettet, var en statliggjøring av skatteoppkrevingen.
Sitat: Du er da vel ikke opptatt av å ha kemneren nær deg? Og: Vi
skal erstatte små og dårlige fagmiljø med større miljø.
Sånn snakker regjeringen
ned arbeidstakere og prøver å forsvare det at de har tenkt å sentralisere
arbeidsplasser gjennom å statliggjøre skatteinnkreving. Finansministeren
sier at alle skal få tilbud om jobb, men i proposisjonen står det
faktisk at 429 årsverk skal bort. Det sies at det ikke er en innsparingsreform,
men staten har tenkt å spare 370 mill. kr. Og det kartet som finansministeren
viste over plasser i Norge, viser at Namsos får 2 arbeidsplasser,
Trondheim får 43, Voss får 2, Bergen får 87. Det var denne regjeringen
som skulle flytte oppgaver ut til kommunene, men i stedet velger
de nå å samle oppgaver hos staten. Hvorfor har denne regjeringen
så stor tiltro til staten og til statliggjøring?
Statsminister Erna Solberg [10:22:34 ] : Når man siterer deler
av en diskusjon, burde man kanskje sitert påstanden som var før
mitt svar om at jeg ikke tror at folk er opptatt av å ha kemneren
nær seg. Det var partilederen i Senterpartiets påstand om at dette
var å ta nære tjenester fra velgerne. Jeg tror de færreste har så lyst
til å ha så mye med kemneren å gjøre, bortsett fra å betale skatten
sin.
Det som er utgangspunktet
for dette, er at vi trenger å ha gode innkrevingsordninger. Vi har
et arbeid mot svart arbeid – denne regjeringen har jobbet mye mot
arbeidslivskriminalitet og etablert a-krimsentre rundt omkring i
landet. Det å kunne inndrive skatter og avgifter er et viktig element
i det – å ha bedre kompetanse rundt det. Derfor har vi lagt opp
til at dette skal gå sammen med Skattedirektoratet – jobbe sammen
med de andre skattekontorene for å sørge for gode tjenester.
Presidenten: Det
blir oppfølgingsspørsmål – først Marit Arnstad.
Marit Arnstad (Sp) [10:23:39 ] : En tredje utredning er fra
Domstolkommisjonen, som foreslår at to tredeler av tingrettene skal
legges ned og sentraliseres. Uten unntak skal den sentraliseringen
skje til de største byene, og det berører hundrevis av arbeidsplasser
over hele landet.
Etter et replikkordskifte
i trontaledebatten sa statsministeren at hun mente at kommisjonen
trolig har gått for langt. Det betyr antakelig at hun mener at sentralisering
er nødvendig, men at en ikke må gå for langt. Det er et åpent spørsmål
om hva som da er passende sentralisering for regjeringen på dette
området.
Så er det slik
at strukturdelen fra Domstolkommisjonen bare er en bit av det arbeidet.
Det er også her utredninger som omhandler digitalisering, kvalitet
og oppgaver. Spørsmålet er hvorfor i all verden regjeringen krevde
en framskynding av akkurat strukturdelen fra Domstolkommisjonen
når det er de andre delene av Domstolkommisjonens arbeid som burde
legge grunnlaget for en debatt om organisering. Hvorfor vil ikke
regjeringen avvente og se ting i sammenheng, slik at man får sett
oppgaver og innhold og diskutere organisering i sammenheng med det?
Statsminister Erna Solberg [10:24:47 ] : Veldig mange av de
temaene som Domstolkommisjonen for øvrig skal jobbe med, har veldig
liten bæringsvirkning på selve strukturen. Det sier også Domstolkommisjonen selv.
Det dreier seg om arbeidsformer internt, det dreier seg i mindre
grad om ting som har bæring for selve strukturen. Derfor har det
vært naturlig å ha to forskjellige utredninger.
Vi er ikke ferdig
med vårt arbeid. Denne skal høres, vi vil se på ulike alternativer
knyttet til dette, og som sagt er dette et forslag som kommer fra
et ekspertutvalg, som er opptatt av hvordan vi skal sikre at vi
har god rettssikkerhet, god kvalitet, og kan sikre at dette fungerer
godt. De påpeker at det er en utfordring at der det bare er en dommerfullmektig,
kan man ikke behandle saker med mer enn seks års potensiell fengselsstraff
– altså strafferamme. Det betyr at man uansett må flytte dem, og
at det kan være andre måter å organisere det på.
Jeg synes de fortjener
at vi seriøst går inn og diskuterer disse parameterne som de har
lagt til grunn. Så mener jeg at de har gått for langt. Det betyr
bare at vi skal jobbe godt og grundig med det og lytte til alle
høringsuttalelsene knyttet til det som kommer etter hvert.
Presidenten: Geir
Pollestad – til oppfølgingsspørsmål.
Geir Pollestad (Sp) [10:26:07 ] : I Noreg har me brukt fiskeripolitikken
for å kunna ta heile landet i bruk. Det har vore eit mål å sikra
busetjing og verdiskaping langs heile kysten. Regjeringa driv ei
målretta nedbygging av denne politikken.
Føringstilskotet
bidreg til å oppretthalda mottaksstasjonar for fisk langs heile
kysten og er viktig for den minste delen av fiskeflåten. Regjeringa
har tidlegare forsøkt å kutta ordninga, men har vorte stoppa i Stortinget. Med
fleirtalsregjering vert ordninga fjerna.
Velferdsstasjonar
for fiskarar har vore eit viktig tilbod til fiskarane. Regjeringa
har tidlegare forsøkt å kutta ordninga, men har vorte stoppa i Stortinget.
Med fleirtalsregjering vert ordninga fjerna.
Regjeringa gjev
34 mill. kr til fiskerihamner, og av dette ser det ut til at Nord-Noreg
får 0 kr.
Mitt spørsmål
er: Kvifor er det så viktig for regjeringa å byggja ned denne delen
av næringspolitikken i stedet for å satsa på kysten og satsa på
Nord-Noreg?
Statsminister Erna Solberg [10:27:06 ] : Regjeringen satser
på Nord-Norge. Det går godt i norsk sjømatsindustri. Noe av det
aller viktigste vi gjør, er å sørge for markedsandeler. Det som
Senterpartiet ofte glemmer, er at markedsadgang for fisk er helt
avgjørende for arbeidsplassene langs hele kysten. Hvis vi ikke får
avsetning på fisken vår, og hvis vi ikke har handelsavtaler med
andre land, vil det heller ikke være lønnsomhet eller mulighet for
utvikling, som vi ser for sjømatnæringen.
Vi produserer
altså betydelig mer fisk enn det vi spiser selv. Derfor er det så
viktig at vi har et aktivt arbeid for å sørge for markedsadgang.
Derfor er det også viktig at vi jobber med hele systemet for fordeling
av kvoter o.a. – det ligger en kvotemelding i Stortinget – for å
sikre at vi har bærekraftig lønnsomhet og robusthet også fremover
for næringen.
Vi jobber altså
med å gjøre det lønnsomt i alle ledd. Jeg mener da at vi i sum har
en politikk som er bedre for norsk fiskeri enn det Senterpartiets
isolasjonspolitikk er.
Presidenten: Kjersti
Toppe – til oppfølgingsspørsmål.
Kjersti Toppe (Sp) [10:28:20 ] : I trontaledebatten førre fredag
hevda statsministeren at det er betre beredskap i luftambulansetenesta
no enn det har vore tidlegare. Dette svaret har provosert helsearbeidarar
i nord, som ikkje kjenner seg igjen i denne solbergske verkelegheitsbeskrivinga.
Då statsministeren stod i Stortinget og hevda dette, stod nemleg
tre flyambulansar i Finnmark på bakken på grunn av mangel på mannskap.
Både Finnmark legeforeining og fylkeslegen i Finnmark har reagert
og er bekymra for ustabilitet og svekt beredskap.
No er vi i oktober.
Det er tre månader sidan operatørbytet. Mange er usikre på om regjeringa
forstår alvoret og gjer det som trengst for å sikra befolkninga
i nord eit fullverdig luftambulansetilbod gjennom vinteren.
Mitt spørsmål
er om statsministeren vil gjenta at beredskapen i dag er betre enn
før i luftambulansetenesta, og kor lenge regjeringa har tenkt å
sjå på at fly stadig er utmelde, og at helseføretaka ikkje klarer
å tilby den luftambulansetenesta som befolkninga i Nord-Noreg har krav
på.
Statsminister Erna Solberg [10:29:28 ] : Ambulanseflytilbudet
som nå er etablert, er et kvalitativt langt bedre tilbud enn det
tilbudet vi har hatt tidligere. Det står fast. Det tilbudet vi hadde
på anbud, var bedre på kapasitet og kvalitet enn det som var tidligere.
Det koster også ca. 100 mill. kr mer enn det gjorde før vi skiftet operatør,
fordi det er kvalitetshevinger i tilbudet. Det er bl.a. fordi alle
ambulanseflyene er blitt skiftet ut. Det er nye og mer moderne ambulansefly,
og det er supplert med et jetfly.
I innkjøringsfasen
har det vært utfordringer for Babcock, samtidig har man fulgt godt
opp ved å ha ekstra tilgjengelighet av andre ressurser. Det ser
nå ut som om de utfordringene som Babcock har hatt – og noen av
de tekniske problemene – er løst, og at det derfor vil gå mer regulert
fremover. Men det er klart at vi følger nøye med på utviklingen
og på at de leverer på det anbudet de har.
Men anbudet og
det det er lagt opp til der, er et bedre tilbud.
Presidenten: Marit
Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.
Marit Arnstad (Sp) [10:30:47 ] : Denne runden viser i og for
seg at regjeringen nok har en tendens til å bagatellisere de sentraliseringsreformene
de sjøl foreslår. De synes kanskje det er litt irriterende at Senterpartiet
står her og tar opp disse reformene, og at vi nå plager regjeringen
en gang til med det. Men vi husker jo at denne regjeringen i starten
kalte politireformen en nærpolitireform, et ord som ikke brukes
lenger, og det kan en forstå ut fra hvordan den reformen har utviklet
seg.
Denne regjeringen
vet utmerket godt hva de gjør når de setter i gang denne typen prosesser.
De vet utmerket godt hva de gjør når de fra Domstolkommisjonen plukker
ut struktur som én del og behandler den før diskusjonen om oppgaver
og innhold. Jeg tror kanskje avstanden til stortingsvalget har noe
å si for akkurat det. Det er også sammenlignbart med kommuner og
fylker og nye strukturer, som ble behandlet først, men nesten ingen
oppgaver – de kom etterpå.
Mitt konkrete
spørsmål til statsministeren er: Hvorfor var det nødvendig å framskynde
strukturdelen av Domstolkommisjonen? Hvorfor har en ikke nå en gyllen
mulighet til å se hele kommisjonen i sammenheng?
Statsminister Erna Solberg [10:31:58 ] : Jeg svarte på det
spørsmålet tidligere, at Domstolkommisjonen selv mener at den andre
delen av arbeidet ikke har noen direkte påvirkning på selve strukturen,
og at de mener at dette er riktig å gjøre.
Så vil jeg si
at jeg er ikke det minste irritert over at Senterpartiet tar opp
disse tingene, jeg synes bare det er fascinerende at de tror verden
kan stå stille. Når verden forandrer seg, er vi også nødt til å
forandre ting. Når kompetansekravene blir høyere, når det er ny
kompetanse som gjør at vi kan behandle flere, må vi også sørge for
at den kompetansen kommer til pasientene. Når kriminalitetsbildet
forandrer seg, må vi sørge for å gjøre noe med den kriminaliteten
som faktisk skjer.
Jeg er stolt,
jeg, av politireformens resultater på området vold og overgrep mot
barn. Jeg har sagt det mange ganger fra denne talerstolen, og jeg
kommer fortsatt til å si det: Jeg mener at vi nå slår ned på mange
av de overgriperne som før har gått fri. Det er viktig for barn
i dette samfunnet.
Dette er forandringer
som vi får til fordi vi gjør en kraftsamling på enkelte områder.
Presidenten: Eirik
Sivertsen – til oppfølgingsspørsmål.
Eirik Sivertsen (A) [10:33:14 ] : En del av statsbudsjettet,
som det også ble nevnt her tidligere, handler om skattekontorene
og at de skal sentraliseres i nye 56 enheter. Det ligner på en reform
man hadde i Danmark, der man gjorde det samme. Der viste det seg
at innkrevingseffektiviteten gikk ned, og det er jo en betydelig
risiko knyttet til det. Regjeringen beregner å spare 370 mill. kr
på dette, knapt 2 promille av den innkrevingen av arbeidsgiveravgift
som er beregnet til neste år, som er over 200 mrd. kr.
Hvor sikker er
statsministeren på at det faktisk er god økonomi når man fjerner
den lokalkunnskapen og den effektiviteten i innkreving som har vært
på skattekontorene, som oppgis til 99,8 pst.? Er statsministeren sikker
på at dette er verdt innsatsen?
Statsminister Erna Solberg [10:34:08 ] : Jeg er litt forbauset
over at Arbeiderpartiet, som ofte snakker om utfordringene med kriminalitet
og ulovligheter på arbeidsmarkedet, ikke ser at skatt er en viktig
del av dette. Det å være kraftsamlet på det er også en viktig bit.
Så tenker jeg
at med 56 steder rundt omkring i landet, godt fordelt, får man også
mye god lokalkunnskap om hva som foregår. Som jeg har sagt før:
Når det legges arbeidsplasser til Leira, Tynset og Otta, ville jeg
kanskje ikke sagt at det akkurat er sentralisering; det er en god fordeling
av kompetansearbeidsplasser, med god kunnskap om områdene, som er
større.
Det er riktig
at vi skal spare 370 mill. kr på dette. Det gjør vi bl.a. ved at
vi tar ut den naturlige avgangen som foregår i enkelte andre områder,
men alle kommer til å få et tilbud om jobb. Vi regner med at gevinsten
kommer til å bli betydelig større, og det er de beregningene vi
har lagt til grunn for dette.
Presidenten: Eirik
Sivertsen – til oppfølgingsspørsmål.
Eirik Sivertsen (A) [10:35:07 ] : Jeg registrerer at statsministeren
ikke har noe behov for å gå inn i det som var kjernen i spørsmålet,
nemlig risikoen ved denne omleggingen og hvilke betraktninger man
har gjort der.
Jeg merket meg
også at statsministeren tidligere sa her at man satser på Nord-Norge.
Mon tro det. Nå representerer jeg Nordland fylke, og vi bare konstaterer
at man nå har valgt å legge ned en utdanning på Nesna, til store
protester. Man har satt sykehuset i Sandessjøen i spill gjennom
en utredning av en struktur der som skaper stor utrygghet knyttet
til både hvilket tilbud man får, og hvor mange arbeidsplasser som
forsvinner. Lisenskontoret i Mo i Rana skal reduseres. Man har kuttet
i tilbudet på statens kjøp av flyruter. Og ikke minst hadde vi i
fjor daglige meldinger etter værmeldingen: Går ambulanseflyene i
dag, eller gjør de det ikke? Jeg merker meg at helseministeren nå
har sett det nødvendig å ha daglige oppdateringer på det også i
år.
Ser ikke statsministeren
at det har en verdi at folk bor over hele landet, når man fører
en politikk som systematisk støtter opp under den sentraliseringen
og urbaniseringen man ellers også ser?
Statsminister Erna Solberg [10:36:15 ] : Jeg ser veldig godt
at det er et behov for at folk bor rundt omkring i hele landet,
og at de skal ha gode tjenester. Det er en av grunnene til at vi
f.eks. øker antallet rekrutteringsstillinger på sykehusene i Nord-Norge
med 22 pst. Vi legger alle de nye rekrutteringsstillingene der for
å sikre at det er gode tjenester i helsevesenet. Vi flytter altså
over og gjør mye annet enn det som står på den listen.
Men la meg bare
få si noen få ord om Sandessjøen, for jeg synes det er utrolig at
Arbeiderpartiet bruker det som eksempel. Alle kommunene på Helgeland
har vært enige om at det skal være ett sykehus der oppe. Helseforetaket
– det regionale helseforetaket – har gitt beskjed om at det også
skal utredes to, som en parallell utredning til dette, fordi man
ikke er sikker på det. Men alle har vært enige om ett, og det er
en diskusjon om det skal være i Mo i Rana eller Sandessjøen hvis
det blir ett, eventuelt om det skal være begge steder med en annen type
kapasitet. Det har jeg ikke hørt at Arbeiderpartiets lokale representanter
har vært imot i løpet av denne tiden. At det er en kamp for at Sandessjøen
vinner over Mo i Rana, har jeg stor respekt for, men når man fører dette
opp hit, må jeg stille spørsmålet: Mener denne representanten at
vi skal ha sykehus i Sandessjøen eller i Mo i Rana? Hva er Arbeiderpartiets
svar på det?
Presidenten: Marit
Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.
Marit Arnstad (Sp) [10:37:41 ] : Jeg må si jeg synes det er
sørgelig å høre statsministeren henfalle til ren demagogi. Ingen
står sjølsagt stille. Dette handler om politisk retning, og at vi
kan mene ulikt om politiske retninger. Det handler om samfunnskamp
og interessekamp. For Senterpartiet er det ingen modernisering dersom folk
i Finnmark ikke skal ha et like godt akuttberedskapstilbud som resten
av landet. Det er ikke modernisering hvis politiet ikke lenger kan
rykke ut til folk i distriktene. Det er ikke modernisering hvis
en legger ned studiesteder for både sykepleiere og lærere på Helgeland
når en samtidig har behov for sykepleiere og lærere. Det mener vi
ulikt om.
Finnes det noen
grense for statsministeren når det gjelder sentralisering? Har statsministeren
og regjeringen noen gang reflektert over den totale konsekvensen av
alle de sentraliseringsreformene som denne regjeringen har satt
i gang? Har hun noen gang reflektert over den totale konsekvensen
for små og store steder rundt omkring i Norge når en har valgt så
mye og så planmessig sentralisering som denne regjeringen har gjort?
Statsminister Erna Solberg [10:38:48 ] : Det er mulig at adjektivene
sitter løst hos representanten, men jeg synes vi skal ha en saklig
diskusjon om hvordan vi leverer gode tjenester alle steder for de
fremtidsutfordringene vi har. Det synes jeg Senterpartiet ikke tar
med seg når de sier at de er imot enhver ting. Jeg kan selvfølgelig være
ironisk og si at de var imot nedlegging av postkontorene, selv om
posttjenestene ble bedre for folk flest etterpå, eller jeg kunne
kommet med morsomheter om at de var imot innføringen av farge-tv
– og alle disse tingene.
Men jeg synes
dette er ganske alvorlig, for skal vi ha gode tjenester, må vi faktisk
også sørge for at vi kan rekruttere til de tjenestene, og sørge
for at alle får likeverdige tjenester rundt omkring i landet. Da
har kunnskap, kompetanse og bredde en betydning for mange av disse tjenestene.
Jeg har registrert
at samhandlingsreformen var den eneste reformen representanten Slagsvold
Vedum kunne komme på at han hadde vært for av reformer de siste årene.
Det er altså den reformen som mange av fastlegene nå påpeker at
fastlegekrisen har sitt utspring i.
Presidenten: Vi
går videre til neste hovedspørsmål.
Audun Lysbakken (SV) [10:40:08 ] : Den gangen Erna Solberg
ble statsminister i Norge, presenterte hun det som da ble annonsert
som regjeringens åtte viktigste prosjekter for Norge, og klimaet
var ikke et av dem. Det protesterte vi og andre heftig mot den gangen.
I dag tror jeg det er ganske ubehagelig for statsministeren å bli
minnet om det, fordi vi er i en tid da klimaengasjementet er så
sterkt, der ungdommen gjør klimaopprør, og der klimaforskerne med
all tydelighet viser at de som ikke tok dette på alvor tidligere,
tok feil.
Hvorfor minner
jeg om det nå? Jo, fordi vi denne uken skulle hatt det statsbudsjettet
som kom med utslippstall som viste at vi lå an til å nå Norges klimamål for
2020. I stedet fikk vi et statsbudsjett som viser at vi ikke ligger
an til det. Utslippstallene som regjeringen nå legger til grunn
for 2020, viser at vi mangler kutt på mellom 3 og 5 mill. tonn CO2 -ekvivalenter for å oppfylle Stortingets
klimaforlik fra 2012. Det er et stort gap. Det er utslipp tilsvarende
årlige utslipp fra mellom 1 og 2 millioner privatbiler, eller fire–fem
Melkøya-anlegg.
Så mens debatten
– behagelig nok for regjeringen, kanskje – har flyttet seg mer og
mer mot 2030-målene, står Erna Solberg ansvarlig for ikke å nå målene
i 2020. Det står i budsjettdokumentene. Gjemt bort i en tekstboks
på side 23 står det:
«Om utsleppa utviklar seg i tråd
med siste framskriving, ligg vi an til at utsleppa er høgare enn
ambisjonen.»
Det har gjennom
de siste årene vært veldig vanskelig å få statsministeren til å
innrømme at hun står ansvarlig for en politikk som ligger an til
å bryte med det klimaforliket hun selv skrev under på. Vil hun nå
innrømme at hun har mislyktes?
Statsminister Erna Solberg [10:42:15 ] : Da vi forhandlet om
klimaforliket, hadde vi noen klare og tydelige forutsetninger for
hvordan vi skulle klare å nå de målene. Vi tok den gangen hensyn
til at vi skulle bygge det på en blanding av innenlandske utslippskutt,
kjøp av kvoter fra prosjekter i utviklingsland og bidrag fra norske
bedrifter gjennom det å delta i EUs kvotesystem. Så tok man faktisk
også en del forbehold om teknologiutviklingen og kostnadene ved
klimatiltak.
Da den rød-grønne
regjeringen la frem sin perspektivmelding våren 2013, anslo de at
utslippene med den politikken, altså den samme type fremskrivinger
som nå ligger i statsbudsjettet, i 2020 ville være 54 mill. tonn. De
er nå nede i 51 mill. tonn. Det er jeg ikke fornøyd med, vi skulle
ha kommet lenger, men vi har altså fått til en betydelig reduksjon
i forhold til det som var perspektivene i den rød-grønne regjeringens
politikk, fordi vi har innført flere tiltak.
Men vi gjennomfører
våre forpliktelser. Vi gjør det med de virkemidlene som vi var enige
om i klimaforliket, og jeg skulle ønske at vi var kommet enda lenger. Men
det er altså ingenting som tyder på at den rød-grønne politikken
hjalp oss på vei til å klare dette, tvert imot er det de politikktiltakene
som er gjennomført etter den tiden, som bidrar til at vi nå er nede
i 51 mill. tonn i stedet for de 54. Vi kjenner ennå ikke fasiten,
for regnskapet for 2020 gjøres opp først i 2022. Da har vi sikkerhet for
hvor langt vi kom, og for hvor stort avvik det blir fra vår egen
ambisjon om å ta to tredjedeler av kuttene hjemme. Som sagt, vi
opprettholder og gjennomfører forpliktelsene våre, og vi gjennomfører
kuttene totalt sett, men vi gjør litt mer ute enn det vi hadde ønske
om i klimaforliket.
Audun Lysbakken (SV) [10:44:19 ] : Da fikk vi jo likevel, på
en litt kronglete måte, kanskje, innrømmelsen til slutt. Jeg synes
forsvaret til statsministeren er dårlig, for det er klart at hvis
alle tiltakene for å nå 2020-målene hadde vært på plass i 2012–2013,
hadde vi ikke trengt et klimaforlik. Det er i de årene Erna Solberg
har styrt, at tiltakene skulle ha kommet på plass. Men de kom ikke
på plass, og det er 100 pst. Erna Solbergs ansvar som statsminister
i den perioden.
La oss se på hvordan
regjeringen har rapport om dette underveis. For jeg lurer litt på
når den erkjennelsen faktisk sank inn hos statsministeren. Senest
i revidert nasjonalbudsjett tidligere i år kunne vi lese:
«Klimapolitikken virker.»
Men i statsbudsjettet,
som altså ble lagt fram på mandag, fem måneder etter, skriver regjeringen
at ambisjonen ikke kommer til å nås.
Hvordan kan klimapolitikken
virke i mai, og så slutte å virke i oktober? Var det i sommer statsministeren skjønte
at målene ikke kom til å nås?
Statsminister Erna Solberg [10:45:23 ] : Representanten forsøker
nå å trekke ulike deler og ulike saker sammen som ikke henger sammen.
Men klimapolitikken virker. Den virker fordi regjeringen også setter
inn tiltak som ikke var en del av klimaforliket. Så er det viktig
å minne om at klimaforliket var fra 2008, ikke fra 2012 – i 2012
var det en videreføring av klimaforliket. Det var i 2008 vi laget
ambisjonene, og etter fem år med rød-grønn politikk på klimaforliket
var anslaget 54 mill. tonn i 2020. Nå er det 51 mill. tonn, og fasiten får
vi i 2022.
La meg bare komme
med noen eksempler på hvordan dette virker.
Hvis vi f.eks.
ser på nasjonalbudsjettet for 2015, anslo vi at vi i 2030 kom til
å ligge på 51,5 mill. tonn hvis ikke noe mer ble gjort. Nå, for
2020, er vi nede på 45 mill. tonn. Det viser at vi har fått en reduksjon.
Det er en liten beregningsendring på metangass her, men det viser
at reduksjonen kommer. Hvert eneste år har vi rapportert lavere
utslipp fordi politikken virker, men vi trenger flere tiltak – og
det setter vi i verk.
Presidenten: Det
blir oppfølgingsspørsmål – først Audun Lysbakken.
Audun Lysbakken (SV) [10:46:35 ] : Erna Solberg og jeg var
begge med på å forhandle fram klimaforliket i 2012. Jeg regner med
at ingen av oss ville satt navnet vårt under det, hvis vi ikke trodde
at det var mulig å nå målene innen 2020. Etter seks år, på vei inn
i sitt syvende år i statsministerstolen, kan statsministeren ikke skylde
på noen andre enn seg selv.
Fra og med statsbudsjettet
for 2018 ble det slutt på å omtale målet som et mål, da ble det
til en ambisjon. Det vi kan lære av det, er at når denne regjeringen
har en ambisjon, da skal vi passe oss, for da har man ikke lenger noe
reelt mål om å gjennomføre det man har lovet.
Jeg lurer fortsatt
på når det var regjeringen skjønte at man ikke kom til å nå klimamålene
for 2020, og hvorfor regjeringen ikke tidligere har sagt tydelig
til Stortinget at man ikke ligger an til å nå målene.
Statsminister Erna Solberg [10:47:28 ] : Vi har hvert eneste
år rapportert hvordan vi ligger an i avstand, og vi har altså senket
avstanden til målene. Vi når det som er forpliktelsene våre, men
vi når det ikke med helt samme innenlandske ambisjon som vi hadde
med hensyn til hvor mye vi tar hjemme, i forhold til hvor mye vi
tar ute. Så er det interessant å se på utviklingen i nedgangen de
siste årene. Hvis vi begynner med 2013: 52,2 mill. tonn i 2030.
Vi er nede på 45, og det er før vi tar med oss alle de tiltakene
som ligger i årets statsbudsjett, det som ligger i Granavolden-erklæringen
om å øke CO2 -avgiften med
5 pst. hvert eneste år frem til 2025, de tiltakene som vi er blitt
enige med landbruket om å sette i verk for å redusere landbrukets
utslipp i løpet av denne tiårsperioden, de tiltakene vi setter i
verk når det gjelder innblanding av biodiesel fra neste år, fra 12
til 20 pst., og de tiltakene vi bidrar med for å sikre at vi også
får en innenlandsk maritim flåte med mindre utslipp.
Presidenten: Audun
Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.
Audun Lysbakken (SV) [10:48:38 ] : Statsministeren vil ikke
svare på spørsmålet om når regjeringen erkjente at en ikke vil nå
målene. Det synes jeg er interessant, for det er ikke før nå vi
får den innrømmelsen fra statsministeren, til tross for at vi har
spurt i mange år. Vi har tittet litt på gamle budsjetter, og i budsjettet
for 2016, f.eks., står det at Norges rapportering til FN anslår
at utslippene i 2020 vil være kuttet i tråd med forliket. Året etter
skriver regjeringen til og med at den fører en så offensiv klimapolitikk
at klimaforliket er forsterket på en rekke områder – veldig bra,
for da skulle en tro at en ville overoppfylle det som ligger i klimaforliket.
Det er veldig vanskelig å forstå hvordan en regjering som har styrt
i seks år med et forsterket klimaforlik, kan bomme så kraftig på
målet. Når skjønte Erna Solberg at hennes forsterkning i realiteten
var en svekkelse av norsk klimapolitikk?
Statsminister Erna Solberg [10:49:38 ] : Det at vi har rapportert
internasjonalt at vi oppfyller Kyoto-avtalen, er helt riktig. Det
gjør vi, og det gjennomfører vi. Vi gjennomfører de forpliktelsene
vi har i Kyoto-avtalen, det er det ingen tvil om. Det kan også være
en sannsynlighet for at vi nesten ligger i overoppfyllelse av det.
Men når det gjelder
spørsmålet om en forsterket klimapolitikk, er en av de tingene vi
gjorde, og som vi nå ser resultater av, selv om alle disse store
teknologigrepene tar tid, det representanten Lysbakken som statsråd eller
forhandlingspartner ikke ville innrømme opposisjonen den gangen,
nemlig en tydelig forpliktende opptrapping av klimafondet, Enova,
i forliket. Men det gjorde vi. Det har vi gjort, og gjør at vi nå
har penger til et eget CO2-fond for tungtrafikken, som gjør at vi
kan jobbe med den delen av transportnæringen. Det betyr at det er
penger til havvindsatsingen og penger til å sørge for at bedrift
etter bedrift nå får reduksjoner i utslippene gjennom bruk av ny
teknologi. De pengene kom på bordet fordi denne regjeringen gjorde
det den rød-grønne regjeringen ikke ville innrømme oss i forhandlingene.
Presidenten: Audun
Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.
Audun Lysbakken (SV) [10:50:47 ] : Statsministeren er god på
tall og fakta, og derfor kommer hun til kort når hun nå prøver å
argumentere mot fakta. Hun har lagt fram et budsjett som sier at
hun ikke når målene, og prøver å bortforklare det ved å si at dette
har vært en forsterket og fantastisk klimapolitikk. Men hun har mislyktes.
Det er en klimafiasko. En av de tingene opposisjonen har bedt om
gjennom hele den perioden statsministeren har styrt, har vært et
nytt klimaforlik for å se om vi sammen kunne styrke tiltakene som
vi ble enige om sist, og gi regjeringen ryggdekning for å gjennomføre
mer. Men statsministeren har vært helt uvillig til det.
Jeg lurer på:
Når statsministeren nå omsider innrømmer – veldig sent, riktignok
– at hun ikke når målene for 2020, at hun har mislyktes med det,
har hun tenkt til å komme til Stortinget og be om en utsettelse,
slik at hun kan få en ny sjanse?
Statsminister Erna Solberg [10:51:43 ] : Jeg har ikke tenkt
å be om en utsettelse. Vi har inngått en avtale med EU om klimaforpliktelsene
våre for 2030. Det er ikke bare en avtale for 2030, men for 2021,
2022, 2023, 2024, 2025, 2026, 2027, 2028, 2029 og 2030, for vi skal nå
en utslippsbane. Vi har utslippsbaner som vi er enige om i en internasjonal
avtale at vi skal nå hvert eneste år fremover. Derfor holder regjeringen
på med et sterkt arbeid for å få til de resultatene.
Jeg har lyst til
å minne representanten om hva som står i klimaforliket. Det står
at det – i 2012 – ble understreket at teknologiutviklingen, kostnader
ved klimatiltak, folkevekst, økonomisk vekst og utslippsutviklingen innenfor
petroleumssektoren vil ha betydning for når ambisjonen blir nådd.
Også den gangen var det faktisk et spørsmål om vi klarte å nå alle
de innenlandske målene. Men vi når våre utenlandske. Vi har senket
utslippene i forhold til det som var de rød-grønnes perspektivmelding.
Selv om vi skulle ønske å gjøre enda mer, er jeg glad for at denne
regjeringen har en ambisiøs politikk for nettopp å gjøre det.
Presidenten: Audun
Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.
Audun Lysbakken (SV) [10:52:50 ] : Statsministeren kan gjerne
prøve å skylde på opposisjonen eller på teknologiutviklingen eller
på hva som helst, men jeg tror de fleste er enig i at den som til
syvende og sist står igjen med det soleklare ansvaret for at målene
er brutt, er statsministeren selv. Det kunne vært fint å få en tydeligere
forpliktelse for når målene for 2020 skal nås, om de skal nås i
f.eks. 2021. Kanskje vi kunne blitt enige om det? For det er vanskelig
å føle seg trygg på at en statsminister som har brutt én avtale,
sånn uten videre vil oppfylle målene for de neste årene.
Det grunnleggende
spørsmålet er jo: Hvorfor skal en statsminister som har feilet så
fullstendig i å nå målene for 2020, be om og forvente å få tillit
for at hun skal være den som kan nå målene for 2030? Det virker
jo ikke spesielt sannsynlig.
Statsminister Erna Solberg [10:53:52 ] : Sannsynligheten ligger
i det vi faktisk har fått til i løpet av disse årene vi har sittet
i regjering. Vi har altså gått fra prognosen på ca. 52,2 i utslippstonn
i 2030 til 45 nå – før tiltakene som kommer fra Granavolden, og
som ligger i dette statsbudsjettet, og de tiltakene vi kommer til
å gjennomføre hvert eneste år fremover. Hvert eneste år vi har rapportert
på langtidsprognosen for utslippene – på det som historisk har skjedd
– har altså tallene gått ned. Vi er i riktig driv; vi er på riktig
vei.
Så bør kanskje
representanten Lysbakken tenke igjennom om han har kommet med tiltak
i denne perioden som ville gitt korttidseffekter av det volumet
som skal til for å nå målene i 2020. Det tror jeg faktisk ikke har
kommet. Vi har gått igjennom ganske mange partiers ulike forslag.
Det eneste måtte være å la være å drive oljeproduksjon i Norge.
Det synes jeg er en dårlig investering med tanke på vår fremtidige
velferd.
Presidenten: Audun
Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.
Audun Lysbakken (SV) [10:54:56 ] : Jeg er glad for at statsministeren
spurte om det, for SV har jo lagt fram de tiltakene som trengs.
Vi sa til og med i 2017 at et absolutt krav for at vi skulle gå
inn i regjering, var at det skulle legges en plan for å nå disse
målene. Det er leit at ingen i den regjeringen som faktisk fikk
makten, stilte tilsvarende krav. Da kunne vi kanskje vært et annet
sted i dag.
Jeg tror nemlig
det er sånn at handlekraften avgjør. Og statsministeren skal ha
det at hun har vist at hun har veldig stor handlekraft. Hun har
handlekraft når det er samlivskrise i egen regjering. Da er det
to måneder med krisemøter, det er milliarder på bordet, det er ultimatum
til regjeringspartnerne – det var ikke måte på hva slags handlekraft
denne statsministeren hadde i møte med den krisen. Det er bare det
at når ungdommene står utenfor her og krever handling mot klimakrisen,
ser de ikke tilsvarende handlekraft. De ser tvert imot en regjering
som er handlingslammet.
Jeg vil til slutt
gi statsministeren anledning til noe som tallene tyder på at det
er grunn til: Er det noe som helst i klimapolitikken i de årene
hun har styrt, som hun vil ta selvkritikk for?
Statsminister Erna Solberg [10:56:02 ] : Jeg kan ikke komme
på noe akkurat i øyeblikket. Jeg skal tenke på det spørsmålet. Jeg
skulle på noen områder ønsket at vi kom enda raskere i gang med
en del av omleggingen vi har innen maritim sektor, men det har vært
nødvendig å bruke tid, og vi kommer mye raskere i gang enn de fleste
andre land.
Er det noen tegn
på at vi skal komme i mål? Ja, for det rapporterer vi på hvert eneste
år. Hvert eneste år vi har rapportert, viser fremskrivingene at
vi kommer nærmere 2030-målet. Vi har inngått en avtale som forplikter oss
til å gjøre det, og vi har mange nye tiltak. Nye bybusser skal være
nullutslippskjøretøy eller bruke biogass innen 2025. Innen 2030
skal nye tunge varebiler, 75 pst. av nye langdistansebusser og 50 pst.
av nye lastebiler være nullutslippskjøretøy, og vi har laget et
eget fond innenfor Enova for å få til disse løsningene på lastebilsiden.
Det er utrolig viktige tiltak, og jeg mener altså at vi er på riktig
vei. Så tar det litt lengre tid, f.eks. fordi det å kjøpe seg ny
bil tar litt tid for en vanlig familie.
Presidenten: Åsmund
Aukrust – til oppfølgingsspørsmål.
Åsmund Aukrust (A) [10:57:26 ] : Dette var en ganske utrolig
sekvens å høre på – verden står overfor den største trusselen vi
kan ha, med klimakrisen, og så står statsministeren og sier at etter
seks år med henne som statsminister er det ikke noen ting hun vil
ta selvkritikk for. Jeg håper andre statsledere har litt større
ydmykhet i møte med denne store krisen vi står overfor.
Erna Solberg har
ikke bare signert på klimaforliket, hun har lovet å forsterke det.
I dag kjenner vi fasiten. Det blir ikke noen forsterkning. Vi vil
ikke engang være i nærheten av å nå det. Rart er egentlig ikke det.
Hver gang noen sier ordet «klima» i regjeringen, blir det jo borgerkrig.
Statsministeren brukte valgkampen på å skyte ned ethvert initiativ
fra klimaministeren. Da næringsministeren sto i spørretimen i Stortinget,
sa han at han ikke ante hva Norges klimamål var, og han presterte
til og med å si at det ikke var hans ansvar at man skulle nå dem.
Gjennom vårsesjonen
ble det ikke lagt fram et eneste klimaforslag fra klimaministeren.
Kan statsministeren si om det kommer til å bli lagt fram noen nasjonal
klimapolitikk fra regjeringen i løpet av høsten?
Statsminister Erna Solberg [10:58:31 ] : Vi er i full gang
med gjennomføringen av klimapolitikken. Det ligger mange forslag
i dette statsbudsjettet, som er det viktigste instrumentet fremover.
Så jobber vi nå med Klimakur, som kommer til å gi oss nye beregninger
på ulike områder for å finne ut hvilke tiltak som kan gjennomføres
med lavest tiltakskost.
Det er ikke slik
at man ikke har forsterket klimaforliket. Klimaforliket sa at elbilfordelene
skulle opphøre når vi hadde 50 000 elbiler, eller i 2017. Vi har
250 000 biler. Vi skal fortsatt ha elbilfordelene – frem til 2021. Det
betyr jo at vi får til ting som man ikke var enige om at man skulle
ha i klimaforliket. Vi har fordoblet bevilgningene til Enova, et
spørsmål som var veldig avgjørende for oss, men som vi ikke fikk
gjennomslag for da Arbeiderpartiet skulle forhandle med oss om klimaforliket.
Men vi sa vi skulle gjennomføre det, og vi gjennomførte det i regjering,
noe som gjør at vi har de pengene disponible til all den teknologiutviklingen
som er. Så vi har forsterket tiltakene i klimaforliket på en rekke
områder.
Presidenten: Vi
går videre til neste hovedspørsmål.
Bjørnar Moxnes (R) [10:59:58 ] : Solberg bruker flertallsregjeringen
til å nulle ut flertallsviljen på Stortinget. Etter Rødts forslag
vedtok som kjent stortingsflertallet at regjeringen skulle jobbe
for at fagforeningene skal få flere medlemmer. Siden dette vedtaket
i januar 2018 har vi ventet på konkrete tiltak, men veldig lite
har skjedd. Nå, i statsbudsjettet, går altså regjeringen inn for
å oppheve vedtaket om å få flere organiserte i arbeidslivet vårt.
Departementet svarer – på kritikk – at dette bare er en såkalt teknisk
vri, og at et arbeid nå pågår i et arbeids- og pensjonspolitisk
utvalg med partene i arbeidslivet. Men det regjeringen skulle levere,
var tiltak til Stortinget, ikke bare å holde på i et utvalg. Som LO-leder
Gabrielsen sier:
«Hvis regjeringa faktisk har til
hensikt å komme med konkrete tiltak for å få opp organisasjonsgraden,
er det svært oppsiktsvekkende at regjeringen opphever et stortingsvedtak
om det samme. En arbeidsgruppe er vel og bra, men faktisk ikke konkrete
tiltak for å styrke organisasjonsgraden.»
Jeg vil ha et
svar på hvorfor regjeringen nå opphever vedtaket framfor å fremme
en sak til Stortinget med konkrete tiltak. Og kan vi få høre hvilke
tiltak regjeringen vil iverksette for å sikre at flere faktisk blir
med i fagforeninger i tiden framover?
Statsminister Erna Solberg [11:01:34 ] : For det første er
det sånn at grunnen til at vi fremmer et forslag om å oppheve vedtaket,
er jo de føringene som kontroll- og konstitusjonskomiteen har lagt
på at vi bør avklare denne typen spørsmål. Istedenfor å la dem ligge
over år vil vi heller komme med den typen forslag. Det vi har gjort,
som arbeidsmetode, noe som også rapporteres i statsbudsjettet, er
at vi under Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd har laget en arbeidsgruppe
som kommer til å legge frem en sluttrapport høsten 2020. Men fordi
vi ikke klarer å følge opp innenfor den tidsrammen som ellers ville
vært, har vi foreslått formelt å oppheve vedtaket fra Stortinget.
Det opplevde jeg var i tråd med de føringene som er blitt gitt om
hvordan Stortinget ønsket at vi skulle håndtere dette, istedenfor
å la ting ligge år etter år etter år.
For oss er det
viktig med et godt organisert arbeidsliv. Trepartssamarbeidet er
en grunnplanke i hvordan vi har valgt å organisere vårt arbeidsliv.
Jeg mener vi får mye godt ut av dette. Derfor jobber vi med å styrke
organisasjonsgraden i arbeidslivet på begge sider. Det å si at det
er en stor krise, og at venstresiden nå roper varsko, står ganske
klart i kontrast til både tallene og – ikke minst – det LO-sjefen
sa i fjor. For litt over ett år siden sa LO-sjefen at det ikke var
noen dramatikk i tallene. Gabrielsen sa til NRK 5. februar i fjor:
«Tilbake på 1970-tallet var det
51,5 prosent som var organiserte, i dag er vi 49,1. Det er ingen dramatisk
og stor nedgang vi snakker om.»
Det vi samtidig
vet, er at organisasjonsgraden på den andre siden, i næringslivet,
har økt i denne perioden. Så det er jo ikke en krise når det gjelder
organisasjonsgraden i Norge. Vi jobber sammen med partene om tiltak.
Så er det interessant,
når skattefradraget ofte trekkes frem, at det ikke var noen synlig
økning i organisasjonsgraden i den perioden da den rød-grønne regjeringen
økte skattefradraget.
Bjørnar Moxnes (R) [11:03:33 ] : Stortinget har aldri bedt
om verken bortforklaringer eller trenering, som er det regjeringen
her kommer med.
Jeg vil også be
Solberg om å vurdere å ta en prat med dem som jobber i bl.a. byggebransjen,
bilvasken, pleie- og omsorg, hotell og restaurant, og de som serverer
oss på utestedene, og spørre om de opplever at det er krise eller
ikke når det gjelder antallet som er med i fagforeninger.
Vi har kommet
med en rekke forslag på Stortinget som ville gjort at flere hadde
kunnet bli med i fagforeninger. Det er forslag om å stoppe hull
i konkurslovgivningen, for å hindre fagforeningsknusing. Det er
forslag om at de på toppen i selskaper som Rema 1000 må ta arbeidsgiveransvar
for de ansatte, slik at de kan forhandle med den reelle eieren av
kjeden, både om lønn og arbeidstid, og også ha reell medbestemmelse.
Alt dette har regjeringen stemt imot i Stortinget.
Hvorfor går regjeringen
imot de tiltakene som vi vet kan styrke fagbevegelsen og ansvarliggjøre
arbeidsgiveren overfor sine ansatte, og som vi foreslo på Stortinget?
Statsminister Erna Solberg [11:04:39 ] : Regjeringen er opptatt
av at retten til å organisere seg skal være tydelig og klar. Det
kommer vi til å være opptatt av å følge opp videre. Men det betyr
ikke at vi er enige med Rødt i deres vurdering av verden og hvilke
pålegg man skal ha for ulike personer eller ulike organisasjoner.
Man er fri til å organisere seg, og det mener vi det er viktig å
hegne om.
Vi jobber med
oppfølgingen av denne saken sammen med partene i det rådet vi har
for samarbeid med dem. Da synes vi det er naturlig at vi venter
til vi er ferdig med det arbeidet for å se hvilke områder det vil være
viktigst å ta tak i, og om det er områder som partene mener at vi
skal styrke for å sikre friheten til å organisere seg for alle.
Presidenten: Det
blir oppfølgingsspørsmål – først Bjørnar Moxnes.
Bjørnar Moxnes (R) [11:05:27 ] : Oppheving av vedtak er ikke
oppfølging. Det er å annullere vedtak, og det er det som regjeringen
nå gjør. De sier stadig vekk at faste ansettelser er hovedregelen
i Norge, men så undergraver de dette ved at de samtidig åpner for
mer midlertidighet i arbeidslivet. Det er noe som vi også ser i
budsjettet, hvor de foreslår å stramme inn permitteringsperioden
i fiskeindustrien, som de begrunner med at det har blitt mer innleie
og en generell bedring i arbeidsmarkedet. LO sier at dette vil føre
til at bedrifter mister ansatte med høy kompetanse, og at enda flere
vil jobbe uten fast ansettelse i denne viktige industrien. Det vil også
kunne forsterke tendensen – som vi kunne lese om i en LO-rapport
som kom nylig – med at fast ansatte også i industrien erstattes
av innleide på korttidsopphold, gjerne fra Øst-Europa, i stedet
for folk som er bofaste i Norge.
Vil regjeringen
lytte til fagbevegelsen og revurdere dette foreslåtte kuttet i permitteringsperioden
i fiskeindustrien eller ikke?
Statsminister Erna Solberg [11:06:28 ] : Vi har fremmet et
forslag om permitteringsregler som vi står bak. Det har også tatt
høyde for det jeg vil kalle «force majeure»-situasjoner, som gjør
at man kan ha en lengre tid hvis man f.eks. får den type naturkatastrofer
som algeoppblomstringen var i områder. Det betyr at vi har sett det.
Samtidig er det viktig å huske på at 26 uker er et halvt år. Hvis
man skal være permittert i mer enn et halvt år – når vi har mangel
på arbeidskraft i mange sektorer i dette landet – er det utfordrende
hvis vi låser folk i permittering istedenfor at de går til en annen
arbeidsgiver og kan jobbe der det er behov. Da får man faktisk mer
innleie av folk fra andre land.
Jeg er enig med
representanten Moxnes i at det er en utfordring hvis vi ser at antallet
som innleies, øker, men da må vi stille spørsmål om hvorfor det
skjer. Er det fordi det nå er mangel på arbeidskraft med den typen
kompetanse? Da må vi sette i gang med kvalifiseringstiltak og gi kompetanse.
Det er noe av det vi gjør i forbindelse med arbeidet i Nav.
Presidenten: Rigmor
Aasrud – til oppfølgingsspørsmål.
Rigmor Aasrud (A) [11:07:43 ] : Vi hører til stadighet statsministeren
og andre snakke om hvor viktig det er å ha en høy organisasjonsgrad.
Stoltenberg-regjeringen økte fagforeningsfradraget i sin tid, og
forskning fra Institutt for samfunnsforskning viser at organisasjonsgraden
ville ha vært 3 pst. lavere hvis det ikke hadde blitt gjort. Uten
den høye organisasjonsgraden ville man hatt en nedgang på 6 pst.
i produktiviteten. Det viser jo at myndighetene har virkemidler
for å øke organisasjonsgraden. Men i det sjuende budsjettet som
Solberg-regjeringen legger fram, gjør man det dyrere å være fagforeningsmedlem.
I den norske modellen
er det tre ben: partene i arbeidslivet og myndighetene. Nå sier
statsministeren at regjeringen arbeider med tiltak for å øke organisasjonsgraden.
Samtidig ønsker hun ikke å legge fram en sak for Stortinget.
Kan statsministeren
redegjøre for hvilke tiltak regjeringen nå jobber med for å øke
organisasjonsgraden, og ikke bare lene seg på partene?
Statsminister Erna Solberg [11:08:51 ] : Som sagt, og som rapportert
i statsbudsjettet: Vi har sammen med partene i arbeidslivet nedsatt
en arbeidsgruppe som er ledet av en statssekretær i Arbeids- og
sosialdepartementet, som jobber med spørsmål knyttet til hvordan man
kan øke organisasjonsgraden. De skal diskutere tiltak og legge dem
frem for Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd og regjeringen. Derfor
kan ikke jeg nå si hvilke tiltak det er. Vi gjør det som er i trepartssamarbeidets
ånd: Vi snakker med alle de tre partene og finner ut hva som skal
til.
Når det gjelder
statistikken i den forskningsrapporten, viser det seg ikke i praksis,
når man blir innhentet av virkeligheten, for det er jo ikke lavere
organisasjonsgrad nå, selv om vi ikke har økt fagforeningsfradraget.
Når det gjelder organisasjonsgraden, er det – som Hans-Christian
Gabrielsen i LO sa – faktisk ikke noen dramatisk og stor nedgang.
Helt fra 1970-tallet har nedgangen vært på litt over 2 pst. Det
kan ikke være en stor krise hvis LO-sjefen ikke mener at det er
dramatisk.
Presidenten: Vi
går videre til neste hovedspørsmål.
Cecilie Myrseth (A) [11:10:19 ] : Budsjettet som nå er lagt
fram, er svært dårlig nytt for kysten og for distriktene. I Norge
– og i Nord-Norge – er det stor vilje til å skape arbeidsplasser
for å skape vekst. For Arbeiderpartiet er det viktig å bygge gode
samfunn over hele landet og sørge for at folk kan bo over hele landet.
I budsjettet er
bevilgningene til kyst- og havneformål redusert med 3,1 pst. Det
handler om at man bl.a. kutter i fiskerihavner, at man kutter i
gods fra vei til sjø, og at man kutter i vedlikehold og nyanskaffelser
i Kystverket.
Denne regjeringen
gjør det vanskeligere, ikke lettere, å bygge. Man trenger nødvendig
infrastruktur skal man skape vekst over hele landet. Vi trenger
havner, vi trenger fylkesveier, vi trenger bredbånd – vi trenger
tiltak.
Vi har en kyst
som er rik på ressurser. Et uttalt mål for de fleste partier er
at man ønsker å få bearbeidet mer av fisken i Norge framfor å få
den sendt ut fryst og få den tilbake innpakket i papp. For å få
det til trenger industrien å ha tilgang på nok fisk hele året. Da
trenger man å ta hele kysten i bruk.
De siste årene
har regjeringen kommet med mange smålige kuttforslag for fiskerinæringen:
kutt i sikkerhetsordning, kutt i velferdsstasjoner – småpenger som bidrar
til å gi fiskerne en plass å komme for en kopp kaffe og vafler eller
en dusj – eller kutt i føringstilskuddet, en ordning som skal sikre
mottak av fisk langs hele kysten, som gjør det mulig for fiskerne
å levere fisk til mottak der det ikke er industri. Det er viktig.
Mange hadde satt
sin lit til at Kristelig Folkeparti skulle ordne opp i dette, men
det har de altså ikke gjort. Så spørsmålet mitt er: Blir det bedre
eller dårligere tilgang på råstoff om man fjerner føringstilskuddet?
Statsminister Erna Solberg [11:12:21 ] : Det viktigste spørsmålet
om tilgang på råstoff dreier seg om den biologiske utviklingen i
havene, det dreier seg om å ivareta havene våre på en god måte,
det dreier seg om å fiske kontrollert ut fra de mengdene vi har,
det dreier seg om gode avtaler med andre land om forvaltningen av havressursene
våre. Det er det absolutt viktigste: å sørge for at vi har nok fisk
hele året.
Så er det mange
diskusjoner knyttet til hvordan vi skal sikre at man fisker, og
har aktivitet på land. Vi mener at noen av de forslagene vi har,
bl.a. knyttet til kvoter, og annet som ligger i Stortinget, bør
kunne bidra til det. Men dette skal altså behandles fremover i Stortinget.
Det å ha god konkurransekraft
for fiskerinæringen dreier seg også om de rammebetingelsene vi gir
bedrifter, bl.a. på skatt og avgift. Når vi senker selskapsbeskatningen,
når vi sørger for at det er gode rammebetingelser for øvrig, bidrar
vi til å gjøre norsk fiskeriindustri mer konkurransedyktig.
Når vi bruker
mer penger til fiskeriforskning, bidrar vi til at vi har bedre grunnlag
for å bruke bestandsforvaltning og skape langsiktig bærekraft, men
også til teknologier og måter å jobbe på. Ikke minst jobber vi nå med
noen store prosjekter innenfor forskningsverdenen, som f.eks. Ocean
Space Centre, som dreier seg om hele havområdet. Det kommer til
å være til nytte for hele Norge fremover, med vår maritime industri
og vår fiskerinæring, som også kommer til å trenge å bruke den teknologien
og teknologibasen vi har fra både olje- og gassnæringen og andre
områder.
Cecilie Myrseth (A) [11:14:03 ] : Statsministeren svarer på
veldig mange ting, men overhodet ikke på mitt spørsmål. Jeg spurte
ikke om Ocean Space eller om biologisk utvikling i havet. Jeg spurte
om føringstilskuddet, som gjør at fiskerne kan levere fisken der
de har fisket den, så man kan få den til industrien. Det var mitt
spørsmål, men det vil ikke ministeren svare på.
Jeg vil si at
fra Tromsø, hvor man har noe industri, når man henter fisk f.eks.
i Burfjord i Kvænangen, er det en tur på over ti timer, 65 mil.
Det får man til fordi man har dette føringstilskuddet. Så jeg spør
igjen: Hvorfor er det viktig for statsministeren å fjerne dette
tilskuddet, som ikke koster veldig mye?
Statsminister Erna Solberg [11:14:47 ] : Vi gjør endringer
i ulike virkemidler for å bidra til både å ha budsjettevne og å
sørge for at vi har god konkurransekraft i Norge. Det er mange enkelttilskudd
som kan gi bidrag, men vi mener også at de som kjøper fisken, må være
i stand til å betale for at fisken kommer, og at vi derfor med de
rammebetingelsene vi har, vil sørge for at det kan skje.
Presidenten: Det
blir oppfølgingsspørsmål – først Cecilie Myrseth.
Cecilie Myrseth (A) [11:15:14 ] : Jeg vil bare minne om at
spørretimen er til for at regjeringen kommer hit for å svare på
spørsmål fra stortingsrepresentanter, men det er kanskje litt for
lenge siden statsministeren var vanlig stortingsrepresentant.
Men jeg vil gi
et eksempel: Karls Fisk & Skalldyr i Tromsdalen henter fisk
på flere mottak i Nord-Troms, og holder også på å åpne et mottak
nå i Dyrøy sør i fylket. Det er en kommune som er en omstillingskommune,
hvor man sårt trenger nye arbeidsplasser. Men dersom man fjerner
dette tilskuddet, blir det så dyrt med tanke på den lange reisen
det er for å få hentet denne fisken, at det ikke er sikkert at man
får til å åpne mottak som vil skape arbeidsplassene.
Så spørsmålet
mitt er – jeg prøver nok en gang, tredje gang: Hva er statsministerens
svar til Karl, som nå sier at disse fiskemottakene er i fare?
Statsminister Erna Solberg [11:16:06 ] : Vi kan ta mange enkelteksempler
på områder hvor man ville ønsket seg et ekstra tiltak eller en subsidie
eller hjelp på området, og så ville man fått arbeidsplassen akkurat der.
Totalbildet av
det vi gjør i dette budsjettet for Nord-Norge, er veldig bra. Innledningen
til spørsmålet var at dette var et negativt budsjett for Nord-Norge.
Tvert imot, dette er et godt budsjett for Nord-Norge, hvis vi ser på
hvordan vi skal levere mer tjenester fremover, f.eks. innenfor helsesektoren
med ny redningsbase. Men vi kan ikke opprettholde alle enkelttilskudd
over statsbudsjettet sånn som de alltid har vært. Det betyr også
at føringstilskuddet er blant de tiltakene vi ikke har videreført.
Presidenten: Cecilie
Myrseth – til oppfølgingsspørsmål.
Cecilie Myrseth (A) [11:16:47 ] : Jeg skal prøve å spørre statsministeren
igjen om det jeg nå har spurt om veldig mange ganger: De fiskerne
som skal levere på mottakene i Nord-Troms, som nå kanskje ikke har noen
til å komme og hente denne fisken, hva er statsministerens svar
til dem? Hvordan skal de kunne leve av det arbeidet som de faktisk
driver på med, når man fjerner en sånn viktig ordning?
Statsminister Erna Solberg [11:17:18 ] : Føringstilskuddet
er ikke så viktig at man ikke får levert fisk til mottak. Man får
levert fisk til mottak, og lønnsomheten i de mottakene er helt avgjørende
for om man får videreført drift og aktivitet hele veien. Derfor
er det viktig både med den kvotemeldingen vi har levert, og å sørge for
at det er lønnsomhet i alle deler av dette. Men vi kan ikke si at
det er ett enkelttiltak som er avgjørende for om vi har en god fiskerinæring
i Norge og i Nord-Norge. Det er det ikke, fordi det er veldig mange
sammensatte årsaker til det, og denne regjeringen fører en god politikk
for å gjennomføre dem.
Presidenten: Torgeir
Knag Fylkesnes – til oppfølgingsspørsmål.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:18:07 ] : No har jo spørsmålet
om føringstilskot vore oppe i fleire rundar. Først var det Pollestad
som stilte det spørsmålet, og så Cecilie Myrseth no, som faktisk
måtte forklare kva ordninga gjekk ut på før statsministeren skjønte
kva ordninga var. I første svar vik ho unna å svare i det heile.
Men vi har frå
fiskesalslaga kva som skjer dersom ein fjernar føringstilskotet,
som er tilskot for å føre fisk når ein ikkje har eit mottak for
den typen fisk i nærleiken, til eit mottak som har det. Ta Hitra-krabbe:
All den krabben kjem sjølvsagt ikkje frå Hitra, men frå heile kysten,
og er kome dit på grunn av føringstilskot, som er heilt avgjerande
for at kystfiskarar kan få omsett dei verdiane som finst i fjordane
deira. Det å fjerne heile ordninga er faktisk eit ganske kraftig
angrep både på kystfiskarane og på industrien. Kvifor? Kva er grunngivinga
frå statsministeren for å gjere dette?
Statsminister Erna Solberg [11:19:15 ] : Jeg vet utmerket godt
hva føringstilskuddet er. Vi har fjernet det fordi vi fjerner noen
ordninger i statsbudsjettet for å få plass til andre viktige prioriteringer,
og bl.a. fordi vi gjør mye for å bidra til økt lønnsomhet totalt
sett i norsk næringsliv. Det gjør at det er andre tiltak som bidrar
til lønnsomheten også. Så har vi fjernet dette fordi vi mener at
man da må kunne levere fisk og få betalt for den fisken på en måte
som også tar med ekstrakostnadene.
Presidenten: Torgeir
Knag Fylkesnes – til oppfølgingsspørsmål.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:19:45 ] : Det å fjerne dette
føringstilskotet gjer faktisk at store verdiar ikkje blir skattlagde
i Noreg i dag, verdiar som ligg inne i fjordarmar, på stader der
det er lite mottak. Dei kjem ikkje til å bli skattlagde, fordi ein
har ikkje nokon plass å gjere av fisken. Føringstilskotet har –
kjempelenge – vore ei ordning som har gjort at vi har fått verdiar
ut av havet – meirverdiar. Når ein da fjernar dette, taper ein ikkje
berre dei verdiane; ein skattlegg dei ikkje. Ein får heller ikkje
skapt landindustri, sjølv om regjeringa har sagt at ein skal auke
landindustridelen i fiskeria.
I tillegg har
ein endra på permisjonsreglane, halvert permisjonsreglane for fiskeindustrien,
som også er eit ganske hardt slag mot fiskeindustrien. Vi klarer
ikkje å sjå – ikkje på noko område – at dette blir kompensert med
andre typar verkemiddel. Men det er mogleg vi har oversett noko,
så spørsmålet mitt til statsministeren er rett og slett: Kva er
det vi har oversett? Kva andre tiltak er det som gjer at fiskeindustrien
likevel kjem betre ut?
Statsminister Erna Solberg [11:20:48 ] : Vi har foreslått å
fjerne føringstilskuddet – ja. Vi mener at en lønnsom næring ikke
skal være avhengig av én enkelt subsidie for å tilført det. Da må
de faktisk betale for tilføringen til fiskerne, for at den fisken
leveres. Det blir altså opp til næringslivet som drifter dette,
å betale for det. Det er jo det som er svaret på spørsmålet, istedenfor
at staten skal subsidiere en transportform av råvarene.
Det andre som
det blir spurt om, er endringene i permitteringsreglene. Som jeg
svarte tidligere, har vi gått ned til normallengden på permitteringsregler,
26 uker. Det er altså et halvt års permittering. Det mener vi er
riktig også for fiskeindustrien å ha, rett og slett fordi man, hvis
man er permittert lenger enn det – og det ikke er en force majeure-situasjon
– låser arbeidskraft som vi burde brukt andre steder, i en økonomi
som nå spør etter arbeidskraft.
Presidenten: Den
muntlige spørretimen er nå omme.