Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:02:41]: Jeg har hatt gleden av å være folkevalgt i 16 år. Det har vært et stort privilegium og en stor ære. Jeg har vært på Stortinget og behandlet veldig mange saker, men i dag har jeg opplevd noe nytt. Det er at regjeringspartiene kom med et forslag som omhandler deres egen melding, der de påpeker at ikke alle deler av meldingen er ordentlig konsekvensutredet. I forslaget som ble lagt fram nå rett før møtet, står det at Stortinget ber regjeringen – før iverksettelse – sikre konsekvensutredning av alle deler av meldingen.

Det er en regjerings oppgave å sikre at de sakene de kommer hit med, er ordentlig utredet, er ordentlig belyst. At vi som storting skal behandle en sak som regjeringspartiene selv mener ikke er ordentlig utredet, mener jeg er uansvarlig. Jeg ber om at saken utsettes.

Jonas Gahr Støre (A) [10:04:09]: Jeg har hatt æren av å være folkevalgt noen færre år enn representanten Slagsvold Vedum, men jeg slutter meg til observasjonen.

Nå har partiene på Stortinget som ikke tilhører regjeringsflertallet, bedt om at denne meldingen skulle behandles etter at Riksrevisjonens rapport, som stilte grunnleggende spørsmål ved fiskeripolitikken, var gjennomgått og vurdert. Det er avvist. Det var et veldig godt grunngitt forslag fra opposisjonen. Men nå, bokstavelig talt fem på tolv – eller la oss si fem på ti – kom regjeringspartiene med et forslag om at vi skal debattere en omstridt melding for en veldig viktig sektor for landet vårt, for kysten vår og for verdiskapingen, om å foreta en konsekvensutredning av noe vi skal vedta. Jeg slutter meg fullt og helt til forslaget fra Senterpartiet. Det er uansvarlig, og det er egentlig et uttrykk for at det har vært farse rundt behandlingen av denne saken.

Tom-Christer Nilsen (H) [10:05:18]: Det ligger ikke i det forslaget som vi har fremmet i dag, at vi mener at det ikke er tilstrekkelig utredning av de forslagene som ser ut til å få flertall i dag. Samtidig har det fra både opposisjonen og andre vært pekt på at man ønsker å ha en mulighet til å se på konsekvensene av tiltakene, og Riksrevisjonen har pekt på at det grunnleggende skal være konsekvensutredning av alle tiltak. Derfor har vi foreslått en sikkerhetsmekanisme. Det er ikke noe annet. Vi føler at saken er godt utredet, og vi er klar til å behandle den i dag.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:06:08]: Vi støttar vurderinga om å utsetje forslaget. Det er kanskje ein historisk augeblink dersom ein vel å behandle saka likevel. Her innrømmer regjeringspartia at dei ikkje aner konsekvensane av forslaget dei sjølve har lagt fram, og så inviterer dei Stortinget til å fatte eit vedtak om det. Det er vanskeleg å finne ord om den situasjonen det set oss i, og eg vil også oppmode presidenten sjølv til å vurdere forslaget og om Stortinget er i stand til å gjere vedtak i ei så avgjerande næring for Noreg og for folket langs kysten.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:07:03]: Vi anser de tiltakene som er foreslått i meldingen, og også de forslagene som er i innstillingen, for å være grundig konsekvensutredet. Men som representanten Nilsen var inne på: Dersom det er forhold som kan få utilsiktede konsekvenser, ønsker vi at vi skal ha den sikkerhetsmekanismen, og vi ber regjeringen vurdere grundig de tiltakene som ligger i innstillingen. Fremskrittspartiet vil ikke støtte en utsettelse av saken.

Steinar Reiten (KrF) [10:07:50]: Det kan virke som om opposisjonen rett og slett har misforstått det som ligger i forslag nr. 29. Regjeringspartiene forutsetter selvsagt at det som står i meldingen, er konsekvensutredet. Så er det slik at det er fremmet forslag som vil kunne få flertall i dag, som det ikke står noe om i meldingen. Da skulle det bare mangle at en ikke ber om at også de forslagene blir konsekvensutredet.

Til SVs representant: Jeg vil be ham om å sette seg ned og lese de forslagene som SV fremmer i saken, som er svært radikale, både om økt avkortning ved strukturering og at en skal overføre et betydelig kvotegrunnlag fra hav til kyst. SV ber ikke om konsekvensutredning av sine forslag, så da forventer jeg at SV trekker sine forslag i saken.

Une Bastholm (MDG) [10:09:02]: Jeg kan på vegne av et parti som har et stort engasjement for fiskeripolitikken, men som ikke sitter i næringskomiteen, si at jeg er hjertens enig i forslaget fra Senterpartiet. Vi har reagert på at næringskomiteen har satt av to dager til å se på en riksrevisjonsrapport som vi har ventet på. Jeg mener også det er å utvise liten respekt for Riksrevisjonen å skulle hastebehandle saken uten engang å vite konsekvensene av det vi skal behandle.

André N. Skjelstad (V) [10:09:42]: Grunnlaget for dette ligger ganske langt tilbake i tid, gjennom utredningen til Eidesen-utvalget, og vi har en kvotemelding. Så er det slik som saksordfører Tom-Christer Nilsen sier, at vi ønsker å ha en sikkerhetsventil ved det forslaget som er fremmet fra vår side, som foreligger her.

Det er et paradoks at en ikke ber om en konsekvensutredning av alle SVs forslag. Jeg ber om at SVs representant kommer tilbake i debatten, og at de i så fall trekkes. Det må være en forutsigbarhet for det som skjer i denne salen. Det kan ikke være et spill, og jeg håper inderlig at vi nå kan komme i gang og få avgjort denne saken som næringen lenge har etterspurt.

Tom-Christer Nilsen (H) [10:11:44] (ordfører for saken): Takk til mine kolleger i næringskomiteen for samarbeidet og til sekretariatet og tekstsenteret for innsats utover det vanlige.

(Representanten synger:)

«Han saag ut på det baarutte Havet;

der var ruskutt aa leggja ut paa;

men der leikade Fisk ned i Kavet,

og den Leiken den vilde han sjaa.»

Det er ikke uten grunn at Ivar Aasen beskriver nordmannen ved havet og fisket. Det var kanskje fisken som gjorde at vi kom hit, og det er fisken som har gitt oss trygghet for føde og inntekt i krisetider, og skapt eksportinntekter, sysselsetting og aktivitet.

Dette landet er velsignet fra naturen. Vi har sort gull i oljen, vi har blått gull i vannkraften, og i havet har vi sildens sølv og torskens hvite gull. Dette havets sølv og gull har lagt grunnlaget for vår velferd gjennom generasjoner – for sysselsetting, for bosetting – og fellesskapet har alltid tatt sin bit. Det var Bergens monopol på eksport av fisk som ga oss Bryggen i Bergen, og det var erkebiskopens rettigheter i fisket som gjorde det mulig å bygge Nidarosdomen. Ja, fisken finansierte etter sigende vikingtoktene også. Akkurat det endte faktisk i et ran av kysten, men i et annet land.

Vi er velsignet, og når det gjelder vann og fisk, er det evigvarende ressurser så lenge vi forvalter dem godt. Men fiskeriene er ikke som de flate kontorsletter. Det er et av våre farligste yrker. Når vi opplever forlis langs kysten, er det ofte og oftest fiskefartøy involvert. Det kan være vanskelig å forstå for noen som tar bussen eller trikken hjem hver dag, hvordan det er å sitte hjemme og vente mens himmelen mørkner og vinden øker, og tenke: Kommer de trygt hjem i kveld? Derfor må fiskeren og fiskerens trygghet og lønnsomhet stå i sentrum for enhver fiskeripolitikk. De siste årenes fiskeripolitikk har gitt fiskerne mulighet til en tryggere hverdag gjennom å investere i fartøy og trygghet.

Fiskeripolitikken eksisterer i et spenn mellom målsettingene i havressursloven – bærekraftig, samfunnsøkonomisk lønnsom, medvirke til sysselsetting og bosetting. Formålene trekker ofte i samme retning, men noen ganger i forskjellig retning – derfor kompromiss – og i bunnen for alt må det være tre ting: fiskeren, bærekraft, lønnsomhet. Bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene sikrer evigvarende høsting og grunnlag for lønnsomhet. Lønnsomhet sikrer aktivitet, sysselsetting og bosetting. Uten disse to – ingen aktivitet og sysselsetting.

Fiskerinæringen har vist en enestående evne til omstilling, fra nær kollaps til en næring som er lønnsom i alle flåteledd i dag. Det har skjedd med stor innsats fra fiskerne og i et stadig spenn mellom samfunnskrav og målsettinger og behovet for lønnsom drift som grunnlag for aktivitet. Vi står i en ressursforvaltning de fleste misunner oss, og som er brukt som modell.

Med denne innstillingen styrkes systemet på vesentlige punkt. Det er en innstilling der vi har lyttet til næringen ved å droppe statlig kvotebank og strukturforlenging. Fellesskapet styrker sin stilling gjennom en avgift som understreker at ressursene eies av fellesskapet. Vi får et enklere system og et mer helhetlig system gjennom faste kvoteandeler, fjerning av stigene og felles fiskeritillatelse. Vi får et system der kart og terreng stemmer bedre overens ved overgang til faktisk lengde. Vi får et mer forutsigbart system gjennom avklaring av samfiske og tilbakefall. Vi får et tydeligere system. Vi får en lavere inngangsbillett til yrket for ungdom gjennom en ny rekrutteringsordning. Det er en innstilling der vi lytter til næringen og tilpasser systemet.

Flere av endringene følger også opp de merknadene Riksrevisjonen har hatt til forvaltningen av kvotesystemet. Noen har tatt til orde for å utsette. Jeg vil heller si at Riksrevisjonens rapport viser at flere av tiltakene bør settes i gang så fort som mulig.

Jeg legger til grunn at de forslagene til vedtak som ligger i flertallsinnstillingen, blir vedtatt. Det vil være områder av fiskeripolitikken som ikke er behandlet i meldingen, og som vil være gjenstand for videre prosess. Der legger jeg til grunn at gode løsninger finnes – som alltid, i dialog med næringen. Det er ikke perfekt, det er et kompromiss. Det er ikke så enkelt som det burde vært, fordi hensynene vi skal ta, ikke er enkle å forene. Det er derfor dette er et kompromiss mellom nødvendig effektivitet og størst mulig aktivitet. Til grunn ligger bærekraft, verdiskaping, forutsigbarhet, det å gi tilbake til fellesskapet, og i sentrum for det hele – fiskeren.

Cecilie Myrseth (A) [10:21:08]: Det vi skal gjøre her i dag, har stor betydning for Norge, for kysten, ikke minst for folket som lever langs kysten, og som har gjort det i lang, lang tid. Fiskerinæringen er en av våre mest tradisjonsrike næringer, men også en av våre viktigste næringer, og gir Norge store inntekter. Derfor er kvotemeldingen så viktig. Vi skal ta stilling til hvem som på vegne av fellesskapet skal forvalte vår fineste ressurs, nemlig fisken. Det skulle bare mangle at engasjementet da ikke er stort.

Det er ikke første gang diskusjon om fiskeriressursene skaper temperatur. Dagens diskusjon er nok – på tross av at vi begynner dagen med et sjøslag – mer ordnet enn da fiskerne og rederne i 1890 tok opp knyttneven i Trollfjorden under det kjente Trollfjordslaget. Men det handler jo mye om de samme tingene: retten til å fiske og fordeling mellom store og små – mellom oss.

Arbeiderpartiet har en lang og stolt hav- og fiskerihistorie – fra Jens Steffensen og råfiskloven, Jens Evensen, som gjorde Norge større, Jan Henry T. Olsen, som ikke hadde en eneste fisk å gi til EU, Helga Pedersen, som fikk stoppet svartfisket, til Jonas Gahr Støre, som sikret delelinjeavtalen i Barentshavet.

Vi har de beste forutsetninger for å lykkes langs kysten, men dessverre er vi på feil kurs. Det som skjedde i morges, og som skjer nå – det vi holder på med nå – bekymrer meg sterkt. Legitimiteten til denne debatten var allerede på et bristepunkt, men det var total kollaps i morges, på målstreken. Det beklager jeg, men det er posisjonens ansvar.

Når vi har lykkes oppigjennom historien, har man evnet å finne løsninger i lag. Derfor har det vært et sterkt ønske om at vi skulle finne sammen i denne salen. Bortsett fra at regjeringen ble tvunget til å skrote kvotebank og forlenging av strukturkvoten av opposisjonen, har det vært svært liten vilje til å finne enighet, og det føyer seg inn i rekken når det gjelder hvordan denne regjeringen driver fiskeripolitikken. Det gir ikke stabilitet.

Når vi skal vedta politikk med så store konsekvenser, må man ha med seg kysten. Man må ha med seg organisasjonene, ordførerne, de må ha forståelse, de må være på lag – kan gjerne være uenige. Men dette som vi gjør nå, mangler troverdighet. Det vil alltid ligge på disse partienes skuldre, for dette vil få konsekvenser i lang, lang tid framover.

Arbeiderpartiet har lenge ment at vi burde vente til etter at Riksrevisjonen hadde lagt fram sin rapport. Det har ikke regjeringspartiene villet lytte til, så det forsøket i morges gir heller ikke mer troverdighet. For Riksrevisjonens funn er ganske alvorlige. Det pekes på at sentrale fiskeripolitiske prinsipper utfordres. Det handler om at man har fått en for sterk eierskapskonsentrasjon, om fiskeriavhengige samfunn som svekkes, og det handler om noe så alvorlig som at Nærings- og fiskeridepartementet får kritikk for manglende konsekvensutredning av endringer i kvotepolitikken, som vi driver og behandler nå.

Nå er vi på vei til å gjøre de samme feilene. Jeg vil si det så sterkt: Jeg er sikker på at posisjonen ikke aner konsekvensene av det den nå gjør. Kysten viser dere motstand. Dere burde lytte, for det kommer til å vare. Jeg er bekymret for at denne utviklingen vil fortsette. Kystsamfunn vil svekkes. De store blir større, og de små blir færre, og det blir vanskeligere å komme inn i næringen på grunn av høye priser.

Vi skulle styrke industrien. Strategien for helårlige arbeidsplasser var skuffende – tynt med tiltak og ambisjoner. Hvordan skal vi stoppe at så mye fisk sendes ut av landet uten at en eneste norsk industriarbeider har tatt i den? Hva er tiltakene for å styrke båndene mellom hav og land, sikre mer levering langs hele kysten? Vi burde sende saken tilbake.

Arbeiderpartiet har en lang historie som kaptein på skuta i norsk fiskeripolitikk, ofte i røff sjø. Vi har bidratt til å løfte fiskeriene, og vi har lyst til å gjøre det fortsatt. Jeg skulle bare ønske at vi hadde klart å gjøre det i fellesskap i dag og sørget for at vi løftet kysten, styrket båndet og styrket kystsamfunnene.

Jeg kan jo sitere Marianne, som er ordfører i Hammerfest:

«Man kan ikke fortsette å gjøre ting galt når man har fått beskjed om at denne politikken ikke fungerer slik den skal. (…) De lukker øynene, og gjør dette med viten og vilje.»

Til slutt vil jeg si at Arbeiderpartiet ikke kan stå inne i forslaget til vedtak III. Det forslaget vil vi stemme mot. Jeg tar opp de forslagene Arbeiderpartiet er med på.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:31:05]: Vi behandler i dag en stortingsmelding om et kvotesystem for økt verdiskaping og en framtidsrettet fiskerinæring. Det norske kvotesystemet har vokst fram over flere tiår gjennom stadige tilpasninger og initiativer for å møte endringer i ressursgrunnlag, næring og samfunn. Dagens kvotesystem har derfor blitt både komplekst og omdiskutert, og det er behov for å forenkle systemet og gjøre det mer effektivt, fleksibelt, tidsmessig og framtidsrettet.

Fiskeri- og sjømatnæringen er en av de viktigste næringene i Norge, etter olje og gass. Havressursloven slår fast at de viltlevende marine ressursene ligger til fellesskapet i Norge, og formålet med loven er å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av de viltlevende marine ressursene og det tilhørende genetiske materialet og medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Fiskeri og andre ressurser som det er mulig å høste av havet, er nasjonale ressurser og skal forvaltes deretter. Det skal gjøres ut fra et kunnskapsbasert reguleringsregime som sikrer et optimalt uttak av de enkelte bestandene.

Det har vært forskjellige utfordringer i kystsamfunnene langs kysten i hele landet. Som Riksrevisjonen påpeker i sin rapport, blir fiskerinæringen også påvirket av eksterne forhold. Den generelle effektivitetsutviklingen i samfunnet har innvirket på antall fiskere og fartøy. Samtidig har strukturelle samfunnsendringer som f.eks. fraflytting påvirket sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Årsaken til utfordringene er nok litt sammensatt, men er også i stor grad påvirket av hvilken fiskeripolitikk som føres.

Norsk fiskerinæring har hatt en formidabel utvikling de siste 30 årene. Den har gått fra å være en sterkt subsidiert næring til å være en gjennomregulert og tilnærmet subsidiefri næring som hevder seg godt i den globale konkurransen.

Det er nødvendig med reguleringer av fiskeriene, og det er behov for en revidering av dagens reguleringsmodeller. Det vil gi forutsigbarhet og stabilitet, danne grunnlaget for bedre planlegging innen næringen og oppmuntre til langsiktige investeringer for industriene, fiskerne og fiskebåteierne.

Fremskrittspartiet ser viktigheten av å ha en variert fiskeflåte og anser mangfold, nærhet, fleksibilitet, finansielle ressurser og stabile rammebetingelser som positivt for konkurranse.

Riksrevisjonen har gjort en grundig jobb og gransket norsk fiskeripolitikk som er ført i perioden fra 2004 og fram til 2018. I denne perioden og i tiden før ble fiskeriene forandret til et system som er bedre tilpasset ressursgrunnlaget og kan sikre lønnsomhet for fiskeflåten. Endringene i denne perioden har ført til økt lønnsomhet i fiskeflåten, men samtidig er etablerte fiskeripolitiske prinsipper blitt utfordret. Vi mener det nå er hensiktsmessig å foreta en helhetlig gjennomgang av fiskeripolitikken framfor stykkevis og delt, slik det er gjort tidligere, slik at man unngår utilsiktede konsekvenser.

Det er i dag god lønnsomhet i alle fartøygrupper, og det er også god lønnsomhet sammenlignet med andre bransjer. En lønnsom fiskeflåte er en forutsetning for samfunnsøkonomisk lønnsomhet og for at næringen kan bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Utfordringene vi står overfor, er derimot hvordan vi kan skape flere helårige arbeidsplasser og lønnsomhet for industrien, og da vil en variert flåtestruktur være en av de viktigste brikkene for å sikre råstofftilgang til landindustrien.

Kvotemeldingen legger opp til en fortsatt variert flåtestruktur og vil i større grad forhindre at kvoter flyttes mellom fartøygruppene i framtiden.

Fremskrittspartiet la, samtidig med kvotemeldingen, fram en strategi for helårige arbeidsplasser i fiskeindustrien for å flytte mer av bearbeidingen og verdiskapningen hjem – dette for å bidra til å styrke rammebetingelsene, bidra til mer produksjon og verdiskapning og skape flere helårige arbeidsplasser i industrien. For å sikre forutsigbar råstofftilgang til landindustrien er det svært viktig med tiltak som utjevner sesongsvingninger, og her er en velfungerende ferskfiskordning én løsning, levendefangst og -lagring én løsning og muligheter for økt bruk av frossent råstoff en annen løsning. Levendefangst og levendelagring er noe som bidrar til å utjevne sesongsvingninger, og det gir også bedre kontroll på hele verdikjeden, noe som fører til økt kvalitet og verdiskapning. Fremskrittspartiet endret derfor også regelverket mens vi satt i regjering, slik at vi fikk utvidet muligheten til levendelagring fra 12 til 20 uker.

Enkelte har tatt til orde for å utsette behandlingen av kvotemeldingen til etter behandlingen av Riksrevisjonens rapport. Riksrevisjonen retter kritikk mot forhold som er gjennomført tidligere i norsk fiskeripolitikk, under skiftende regjeringer og på tvers av partigrensene. Enkelte av disse forholdene er det dessverre ikke mulig å tilbakeføre. Kvotemeldingen svarer derimot på en del av forholdene Riksrevisjonen påpeker. Samtidig vil hele Riksrevisjonens rapport behandles grundig på Stortinget til høsten, slik at vi får en grundig gjennomgang av norsk fiskeripolitikk i år.

Geir Pollestad (Sp) [11:40:34] (leiar i komiteen): Senterpartiet har eit hjarte for fiskeria langs heile kysten. Anten det er Båtsfjord, Hasvik, Florø, Eigersund, Mandal eller Henningsvær – fisken er grunnlaget for mange viktige, flotte lokalsamfunn langs kysten vår. Senterpartiet har eit hjarte for fiskeria i nord og i sør, og me har eit engasjement for dei som har store båtar, og for dei som har små båtar. Fiskeri er for oss viktig næringspolitikk. Det er òg distriktspolitikk. Men fiskeri er noko meir, for fiskeri handlar om kven me er, kven me er som folk. Eg trur at folk i Hedmark og Oppland òg identifiserer seg med dei verdiane og den kulturen som me har langs kysten. Difor er saka me behandlar i dag, spesielt viktig.

Mange har peikt på Riksrevisjonens rapport. Han seier at dei som fiskar, tener meir pengar. Det er isolert sett bra. Men så seier Riksrevisjonens rapport at flåtestrukturen vert mindre variert, at ein slit med rekrutteringa, at det utanlandske eigarskapet aukar. Kystsamfunn og fiskerisamfunn taper. Det meiner Senterpartiet me må ta på største alvor.

Og når me no har Riksrevisjonens rapport på bordet når me behandlar denne saka, er jo ikkje det fordi regjeringspartia og Framstegspartiet ønskte det, men fordi heile prosessen vart utsett som følgje av koronaviruset. Difor har me kome i den situasjonen. Hadde desse partia fått viljen sin, hadde denne meldinga vore ferdigbehandla lenge før nokon visste kva som stod i Riksrevisjonens rapport. No merkar eg meg at det ikkje gjer nemneverdig inntrykk på dei fire partia, det som står der.

Det er rett, som mange hevdar, at næringa har etterspurt avklaringar. Men desse avklaringane handlar fyrst og fremst om å få veta at dei mest vanvitige forslaga til regjeringa vert lagde vekk – t.d. at det ikkje vert ein statleg kvotebank. Det har skapt usikkerheit – usikkerheit rundt varigheita på strukturkvotane. Det er denne usikkerheita næringa fyrst og fremst peiker på. Og eg må jo seia at eg er glad for at det ikkje vert ein statleg kvotebank. Her har altså fire fiskeriministrar, Harald Tom Nesvik frå Framstegspartiet, Geir Inge Sivertsen, Torbjørn Røe Isaksen og Odd Emil Ingebrigtsen, kjempa for at me skal få ein statleg kvotebank i Noreg, at Finansdepartementet skal vera den store kvoteeigaren. Me har spurt dei, og dei har bekrefta det: Det trur dei på. Eg er veldig glad for at det ikkje vert slik.

Eg merkar òg at dette er ei stortingsmelding med mange fedrar, men det er ikkje sånn at dei kjempar om å ta på seg ansvaret for farskapet.

Dette er ei dårleg melding, og det er ein politikk som går i feil retning.

Noko av det som overraskar meg, er at når Framstegspartiet er med og legg vekk ein statleg kvotebank, så må dei altså vera med på å innføra ei ny avgift, ei ny fiskalavgift for fiskeria. Og det er jo noko heilt nytt at Framstegspartiet har begynt å innføra nye avgifter. Ikkje berre aukar dei dei eksisterande avgiftene, men dei finn på nye avgifter. Det siste året har dei fått 250 mill. kr i auka CO₂-avgift på fiskeria. Det skal kompenserast for nokon i ei avgrensa periode, men no kjem det altså 100 mill. kr i ei ny avgift på fiskeria. Og dette er ein start. Det er til og med sånn at regjeringspartia og Framstegspartiet har det så travelt at dei i ein parentes i vedtaket skriv at dette må koma raskt på plass, og skal på plass frå 2021. Dette er altså handsrekninga til ei næring som lever med usikkerheit knytt til pandemien: meir avgift. Det synest eg er uanstendig.

Så har me i dag fått dette mest absurde oppslaget, om at ein skal konsekvensutgreia forslaga. Men ingen har klart å seia kva forslag dei fire partia meiner ikkje er utgreidd godt nok. Om ein ser på forslaga frå opposisjonen, og dei forslaga Senterpartiet står bak – og eg tek opp forslag nr. 20 – vil ein sjå at alle dei forslaga ber om at ein går tilbake til regjeringa, ber om at ein får vurdert, ber om at ein får utgreidd. Det er ikkje sånn at me berre seier: Sånn skal det vera. Representanten Reiten trekte fram eit forslag. Eg veit ikkje kva han reagerte på i forslaget frå Senterpartiet, men kan det vera orda at me ber regjeringa «utgreia» og «vurdera»? For det er jo kjempeflott, det er det me må gjera. Me må få kunnskap. Senterpartiet er bekymra for at kapitalbehovet i fiskeria har vorte så stort at det berre er aukande, for no opplever mange fiskerisamfunn at dei står og vippar på kanten. Det er det engasjementet Senterpartiet har, og det er det engasjementet fleirtalsregjeringa manglar.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:52:08]: Dagen i dag handlar ikkje om egoet eller æra til enkeltrepresentantar i denne salen. Han handlar ikkje om særinteressene til eigarane av fartøya, han handlar ikkje om æra til folk som jobbar i byråkrati, departement eller noko slikt. Dagen i dag handlar om kystsamfunna, om dei som bur langs kysten, og om dei som kjem frå kysten – om kystkulturen vår.

Kysten er grunnen til at det eksisterer eit Noreg. Det var det rike havet som førte til dei første busetnadene her for minst 10 000 år sidan. Kysten og fisken er grunnlaget for kulturen vår, kysten er vår ære og vår makt. Dagen i dag handlar om korleis vi skal utvikle dette vidare i ei ny tid. Det skulle ha handla om korleis Noreg, med utgangspunkt i den spreidde busetnaden vår langs kysten, kan leggje til rette for eit fiskeri kor kvalitet blir sett i høgsetet, kor lokal kunnskap, tradisjon, handverk, teknologi og industri blir bringa saman i ein strategi for å skape den fremste sjømatnasjonen i verda – ikkje i kvantum, for havet gir ikkje meir enn det kan gi, men i kvalitet.

Det skulle ha handla om ungdommen, framtida til fiskeria, korleis dei skal få nødvendig kunnskap om og tilgang til fiskeria. Det skulle ha handla om stader som Torsvåg, Skjervøy, Bømlo, Vardø, Søgne, Loppa osv. Det skulle ha vore ein klok dag. Men det er ingenting klokt i det fleirtalet på Stortinget i dag gjer.

Med vedtaket av i dag forsterkar dei ei utvikling kor retten til å fiske hamnar på stadig færre hender. Ved å stemme ned forslaget vårt om å innføre eigarskapsavgrensingar helsar dei velkomen ei utvikling kor fiskeressursane skal bli tatt frå kystfolket og hamne i hendene til børsnoterte selskap.

Med vedtaket av i dag forsterkar dei ei utvikling kor ungdom må sjå langt etter å kome seg inn i fiskeria med eige fartøy med kvote – med mindre ein har ein mamma og pappa med mykje pengar, eller med mindre ein har tilgang til investorar og gode bankforbindelsar. Rekrutteringsordningane fleirtalet legg opp til, er jo berre eit skodebrød, småordningar som skjuler den knallharde verkelegheita for ungdom flest langs kysten: at havet ikkje er for dei, det er for dei som har mest pengar.

Med vedtaket av i dag får ein dessutan forsterka ei utvikling kor fisket blir flytta frå kysten til stadig større fartøy, som i stadig mindre grad treng kystsamfunna. Løysinga regjeringspartia, med Framstegspartiet på slep, har på strukturkvoteordninga, vil effektivt flytte kvantum oppover til den største flåten.

Med vedtaket av i dag får ein også forsterka utviklinga kor det er stadig fleire i fiskeria som eig fartøy med kvote, men som ikkje er fiskarar. Berre tenk på om dette skulle ha vore tilfellet i jordbruket, at det skulle vere andre som eigde jordbruket enn dei som jobba der. Eller ta for den skuld taxinæringa. Det er heilt uhøyrt. Men i motsetnad til desse områda er havet vår felles allmenning – der har ein tillate dette.

Når dei i tillegg ikkje ønskjer å avgrense kor dei store flåtane, med enorm kapasitet og motorkraft, får lov til å fiske – gjerne i fjærestein og heilt inntil mai, gjerne i fjordane i april – da er dette ein klar beskjed til folk langs kysten: Dette er ikkje dykkar dag, dette er dei andre sin dag.

Rapporten frå Riksrevisjonen er ein knallhard dom. Han seier enkelt og greitt at lønsemda innan fiskeria har hamna på stadig færre hender, og at kystsamfunna tapar på dette. Det har vore ei negativ utvikling, og det blir bagatellisert av regjeringspartia. For ei boble dei lever i.

Det har ført til enormt engasjement langs kysten. Alle dei fiskeriavhengige fylka har bedt regjeringa stoppe opp, trekkje pusten, vente og lese Riksrevisjonens rapport nøye og få oss tilbake på sporet av det som skulle vere målet for fiskeripolitikken – og som har vore det, samla for heile Stortinget, i lang, lang tid før den nye vinen kom og endra det. Vi har tusenvis av folk som har skrive under på opprop, og mange av dei viktigaste fiskeriavhengige kommunane har bedt om det same – men det blir ikkje høyrt på.

Dette er ein trist dag, men det er begynninga på ei mobilisering. Vi må no starte mobiliseringa mot 2021 og få forandra politikken som blir ført av denne regjeringa, slik at dette kjem tilbake på premissa til kystfolket.

Eg tar opp SV sine forslag.

André N. Skjelstad (V) [11:03:45]: Jeg vil takke Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet for godt samarbeid om kvotemeldingen. Tom-Christer Nilsen fortjener en spesiell takk som saksordfører.

Fiskeri er en bærebjelke i norsk økonomi og for bosetting og næringsliv langs kysten. Store havområder og mange fjorder gir Norge gode forutsetninger for å høste direkte fra havet.

I århundrer har fiskeri vært en viktig del av inntektsgrunnlaget og kulturen langs hele kysten. Norsk fiskerihistorie går faktisk helt tilbake til steinalderen.

I løpet av de siste 20–30 årene har fiskeri utviklet seg til en spesielt viktig økonomisk næring i Norge. Etter olje og gass er sjømat, inkludert oppdrett, Norges største eksportnæring. Vi er størst innenfor fiskeri i Europa, og vi er niende størst i verden. Det er imponerende.

En viktig årsak til fiskerisuksessen i Norge og en forutsetning for videre vekst er at de maritime ressursene forvaltes bærekraftig, og at vi ivaretar dem i de rene og produktive havområdene våre. Fordi fisket påvirker de marine økosystemene, må det reguleres strengt, slik at også kommende generasjoner kan spise fisk fra norske havområder. Fisken vi spiser, må dessuten være ren. Derfor er kampen for rent hav, for fiskeriene ved «Fishing for Litter», strandrydding osv. viktige bidragsytere.

Norge har hatt en global lederrolle i kampen om rent hav, og regjeringen har bl.a. lansert et eget bistandsprogram mot marin forsøpling. Er ikke fisken ren, vil heller ikke noen spise fisken vår, og den vil ikke være like attraktiv som i dag. Ren fisk er viktig for næringens lønnsomhet.

Under behandlingen av kvotemeldingen i Stortinget har vi i Venstre vært opptatt av tett dialog med næringen. Vi har gjennomført flere møter og to større seminarer, både i Bergen og i Tromsø, hvor aktører fra hele næringen og relevante forskningsmiljøer har deltatt.

Det ble tidlig klart at regjeringens forslag om statlig kvotebeholdning var en dårlig idé. En samlet næring har vært svært klar på dette, og derfor har vi selvfølgelig lyttet til det. Det er også bestemt at det ikke blir noen forlengelse av strukturkvoten, slik det opprinnelige forslaget la opp til. Aktivitetsplikt og tilbudsplikt opprettholdes i meldingen, og deltakerloven er fortsatt en bunnplanke i fiskerinæringen. Det bærende prinsippet om at fiske skal bedrives av fiskere, og at en sørger for at fiskeriene er en viktig distriktsnæring, er viktig for Venstre.

Vi er opptatt av å sikre lys i husene og er fornøyd med at kystfisket styrkes noe, bl.a. avsetter vi nå åpen gruppe fra toppen i stedet for å ta den fra kyst. Vi er også fornøyd med at bearbeidingskravet for torsk økes fra 70 pst. til 75 pst. Det vil gi økt aktivitet og flere arbeidsplasser langs kysten.

Selv om Venstre har ønsket å styrke kystflåten noe, mener vi det er viktig at vi ikke forrykker den skjøre balansen mellom kyst og trål for mye. Trålflåten er nemlig svært viktig for verdiskapingen og bearbeidingsanleggene langs kysten vår. Den bidrar også til levende kystsamfunn ved å sikre mange nye arbeidsplasser som skaper store verdier for landet vårt.

Fiskeri er i dag er et ettertraktet yrke med god lønnsomhet. Det er også en av Norges mest spennende bransjer – teknologisk, framtidsrettet og eksportorientert. I Venstre er vi opptatt av å sikre god rekruttering til fiskeryrket, samt at vi ved jevn kompetanseoverføring opprettholder gode tradisjoner i en framtidsrettet næring.

I behandlingen av kvotemeldingen har vi lagt bedre til rette for nyrekruttering i næringen, vi har fått på plass en ny rekrutteringsordning som gjør at det er lettere for ungdom å bli fiskere. Det innebærer bl.a. at fiskere under 30 år i åpen gruppe gis et kvotetillegg, samt at det etableres en kvotebonus for fiskere under 30 år med eget fartøy i lukket gruppe.

Likestilling i samfunnet har vært en selvfølge, og i fiskeriene har vi fortsatt en jobb å gjøre. De siste tallene fra fiskermanntallet viser at kun 3,4 pst. av aktive fiskere i Norge er kvinner. Få kvinner i fiskeryrket er med på å skape forskjeller i formue- og inntektsutviklingen i samfunnet. Derfor må det føres en aktiv likestillingspolitikk, og derfor er jeg glad for at vi har et stort flertall i Stortinget i dag som ber regjeringen utarbeide en strategi for bedre likestilling i fiskeriene.

Kvotemeldingen er den første helhetlige gjennomgangen av kvotesystemet for fiskeriene. Det har vært nødvendig med en gjennomgang av kvotesystemet for å gi næringen større forutsigbarhet, lønnsomhet og trygghet for investeringene. Det er behov for forenklinger i de kompliserte kvotesystemene, slik at det blir en åpen og velfungerende næring.

I motsetning til hva det gis inntrykk av flere plasser, har arbeidet med kvotemeldingen vært svært grundig og gått over flere år. Allerede for fire–fem år siden begynte arbeidet med Eidesen-utvalgets rapport. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har vært enige om å se på næringen som en helhet basert på dette arbeidet, og det bidrar dermed til forutsigbarhet.

Hvilken fiskeripolitikk en ville hatt med rød-grønt flertall, henger dessverre i luften etter dagens debatt. Da Riksrevisjonen nylig kom med sin rapport om fiskeriene, ble det forsøkt å trenere arbeidet og utsette kvotemeldingen. Jeg mener det blir litt søkt. Det er ingen nyheter i Riksrevisjonens rapport for næringen eller andre som har fulgt fiskeriene tett. Informasjonen som har kommet fram i rapporten, er alt kjent. Aktørene i næringen selv, som Fiskarlaget og Sildelaget, har dessuten understreket at de ønsker en konklusjon på kvotemeldingen nå. De ønsker ingen ny utsettelse.

Steinar Reiten (KrF) [11:14:11]: Det har snart gått elleve måneder siden den såkalte kvotemeldingen ble lagt fram, og i det knappe året som har gått, har det vært en livlig debatt, tidvis med høy temperatur, om innholdet i meldingen og forslagene som ble fremmet der.

Jeg vil våge å påstå at det er sjelden i Stortingets arbeid med en enkeltsak at prosesser med høringer, dialogmøter, interne drøftinger partiene imellom og offentlig ordskifte i pressen er så omfattende. Det er bra, for gjennom den brede og opplyste meningsutvekslingen som har vært, har det avtegnet seg hvilke av forslagene i meldingen som har støtte i næringen, og hvilke en samlet næring har advart mot.

Når Stortinget i dag behandler innstillingen om kvotemeldingen, er det to forhold jeg vil trekke fram som særlig viktige, sett fra vårt ståsted i Kristelig Folkeparti.

For det første: Flertallet i komiteen støtter forslag fra regjeringen som vil forenkle kvoteordningen og gjøre den mer oversiktlig. Det gjelder f.eks. forslag om å innføre fiskeritillatelser med tilhørende faste kvotefaktorer for alle fartøy og å gå over til faktisk lengde som eneste målestokk for lengdegruppene i kystflåten. Det vil da bli opprettet en markedsplass for kvoteutveksling innenfor kvoteåret, noe som vil gjøre det mulig å optimalisere fisket for hvert enkelt rederi helt ned på fartøynivå.

For det andre: Flertallet i komiteen viderefører tradisjonen med å lytte til næringen når viktige fiskeripolitiske spørsmål skal avklares. Derfor har vi blitt enige om ikke å innføre en statlig kvotebeholdning. Det vil heller ikke bli åpnet for en forlengelse av tidsbegrensningen for strukturkvoter på 15 år. Begge disse beslutningene er tatt etter entydige råd fra næringen og ikke som følge av press fra opposisjonen.

På vegne av Kristelig Folkeparti er jeg svært glad for enigheten som er oppnådd om disse punktene etter en åpen og god dialog mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og politisk ledelse i Fiskeridepartementet.

I dagene før og etter at næringskomiteen avga innstillingen om kvotemeldingen, har det vært høylytte krav fra opposisjonen om at Stortingets behandling av kvotemeldingen måtte utsettes på grunn av Riksrevisjonens rapport om kvotesystemet i kyst- og havfisket. Det samsvarer ikke med det som næringen selv ønsker. Både ledelsen i Norges Fiskarlag og Fiskebåt har klart og tydelig gitt uttrykk for at kvotemeldingen må behandles av Stortinget nå, og at det ikke er noe i Riksrevisjonens rapport som tilsier at behandlingen må utsettes. Den vil i sin tid få en grundig behandling.

Rapporten beskriver en utvikling som er et resultat av hovedlinjen i fiskeripolitikken som det har vært bred enighet om siden begynnelsen av 2000-tallet. Regjeringen Stoltenberg II innførte ordningen med strukturkvoter med tidsbegrensning i 2005, og hensikten var å tilpasse antall fartøy og aktive fiskere til ressursgrunnlaget for å bevare lønnsomheten i fiskerinæringen. Denne politikken har vært videreført av Solberg-regjeringen under ulike fiskeriministere, og resultatet er at det i dag er meget god lønnsomhet i alle flåtegrupper, sammenlignet med de fleste andre næringer.

I komitéinnstillingen til kvotemeldingen, som ble avgitt den 30. april, går det som sagt klart fram at det ikke vil bli åpnet for en forlengelse av strukturkvotene på 15 år. Dermed blir den opprinnelige tidsbegrensningen opprettholdt, og strukturkvotene vil bli tilbakeført til alle fartøy i de respektive flåtegruppene i stor skala fra utgangen av 2027 og utover.

De høylytte påstandene fra opposisjonspartiene om sentralisering og konsentrasjon av kvotegrunnlag på færre fartøy er altså langt på vei grunnløse. Ved utløpet av tidsbegrensningen for strukturkvotene vil denne prosessen bli reversert i tråd med det som har vært forutsetningen helt siden den rød-grønne regjeringen åpnet for tidsbegrenset strukturering, i 2005.

Jeg vil videre understreke at regjeringen i kvotemeldingen foreslår å gå bort fra ordningen med hjemmelslengde som et viktig tiltak for å stoppe glidningen mot konsentrasjon av kvoter på større fartøy i kystflåten. Ved å innføre faktisk lengde som eneste målestokk for lengdegruppene i Finnmarksmodellen blir det satt en effektiv stopper for den utviklingen.

Det har vært en sterk økning i prisingen av kvoter de siste årene. Det gjelder særlig lokale grupper på under elleve meter i kystflåten, der næringsutøverne siden 2011 har kunnet drive samfiske med seg selv. Riksrevisjonen påpeker at samfiskeordningen i vesentlig grad har bidratt til prisøkningen for kvoter fordi den i realiteten har fungert som en strukturordning uten noen form for avkorting. Som et mottiltak mot denne utviklingen, initiert av de rød-grønne partiene, som innførte ordningen i 2011, foreslår regjeringen i kvotemeldingen å avvikle ordningen med samfiske med seg selv gjennom en næringsfinansiert kondemneringsordning. Det gis en frist fram til 31. desember 2025 for omstilling for dem som i dag driver samfiske med seg selv. Det åpnes ikke for strukturering i denne flåtegruppen, men reelt samfiske vil fortsatt være tillatt.

Alt i alt kan vi i Kristelig Folkeparti konstatere at konklusjonene til flertallet i næringskomiteen i stor grad samsvarer med Kristelig Folkepartis program og Granavolden-plattformen. Vi ser derfor en ekstra grunn til å takke partiene som utgjør flertallet, for god dialog og gode løsninger for fiskerinæringen.

Une Bastholm (MDG) [11:26:09]: I denne egentlig utrolig viktige saken for havnasjonen Norge, som også er så utrolig viktig i historien og tradisjonene til Norge, hadde det vært deilig å begynne litt visjonært og til og med med sang – det jeg vanligvis ville ha gjort. Men jeg må begynne litt melankolsk og tørt med bare å beklage prosessen i denne saken og stille meg bak kritikken som flere av næringskomiteens medlemmer har rettet mot behandlingen av kvotemeldingen.

Vi i Miljøpartiet De Grønne mener at Stortinget burde ha tatt seg tid til å behandle saken skikkelig. Det mest kritikkverdige med prosessen er at Stortinget ikke har fått skikkelig anledning til å sette seg inn i konklusjonene til Riksrevisjonen. Etter at Riksrevisjonens rapport ble lagt fram 28. april, fikk komiteen to dager på å gå igjennom en rapport som Riksrevisjonen altså har brukt ett og et halvt år på. Et sånt hastverk er helt unødvendig, og for meg er det helt uforsvarlig og uforståelig. Det gjør at Stortinget leverer en mindre kunnskapsbasert innstilling – det har blitt veldig åpenbart. Det svekker tilliten til fiskeripolitikken. Det gir økt konfliktnivå. Det er rett og slett dårlig politisk håndverk fra regjeringspartiene.

Denne saken hadde fortjent bedre. Fisken har gitt mat på bordet og livsgrunnlag langs kysten gjennom tusen år. Den har skapt arbeid, inntekt og velstand for generasjon etter generasjon. Sånn skal det fortsatt være for de generasjonene som kommer etter oss. Men i vår tid kreves det aktiv politikk hvis vi skal bevare fisken som en felles ressurs.

Riksrevisjonens rapport har påpekt at endringene i kvotesystemet har ført til mindre fiskeriaktivitet i flere kystsamfunn, og for dem som har fulgt saken i noen år, er vel ikke det noen overraskelse. Det er ikke så rart at aktiviteten faller. La meg ta noen eksempler på hvorfor:

• Eierskapet til fartøy med kvoter er blitt konsentrert på stadig færre hender.

• Ungdom som ønsker seg et yrkesliv som fisker, må skaffe til veie 5–6 mill. kr for å kjøpe rettigheter til å fiske gjennom kvoter.

• 95 pst. av trålernes fangst fryses om bord og bidrar dermed ikke med nødvendig råstoff til videreforedling og videreforedlingsindustrien i Norge.

• Enorme ressurser lastes og sendes til Polen eller Kina for filetering der, for så å sendes halve jorda tilbake og ende opp i norske frysedisker og hos norske forbrukere.

Denne utviklingen er skadelig for både mennesker og miljø. Derfor hadde vi trengt en fiskeripolitisk snuoperasjon i Stortinget i dag.

I årene som kommer, må Norge bygge mange nye arbeidsplasser basert på fornybare ressurser. Da må vi sikre at kystsamfunnene gjennom en ansvarlig og bærekraftig fiskeriforvaltning gis tilgang på kvoter og fangst. I tillegg bør det være en selvfølge at de fornybare ressursene foredles langs vår egen kyst, noe som skaper arbeidsplasser, gir levende lokalsamfunn og ivaretar lange tradisjoner i Norge.

Når Norge de neste årene skal gjennom en grønn omstilling, bort fra olje, må vi satse mer på arbeidsplasser basert på de fornybare, levende, biologiske ressursene som Norge er så rikt på, ikke satse mindre på dem. Da trenger vi at det bor folk også der disse ressursene er.

Derfor mener Miljøpartiet De Grønne at en større andel av fisken bør disponeres av kystfiskeflåten. Sentraliseringen av mottaksstrukturen må stanses, sentraliseringen av eierskapet i fiskeflåten må stanses, og vi trenger nye tiltak for å begrense mengden fisk som føres ut av landet for bearbeiding. Vi mener regjeringens melding bidrar til å videreføre en negativ trend som ikke utnytter de mulighetene fiskeressursene gir oss for å skape liv, aktivitet, forutsigbarhet og bosetting langs kysten.

Vi støtter derfor forslaget fra Senterpartiet og SV om å sende meldingen tilbake til regjeringen, og vi legger fram et eget forslag om å redusere momsen for lokalt foredlet sjømat, sånn at vi styrker konkurranseevnen til fiskeforedlingsindustrien i Norge.

Med det tar jeg opp vårt forslag.

Bjørnar Moxnes (R) [11:30:41]: Nå behandles kvotemeldingen i ekspressfart, til tross for Riksrevisjonens rapport, som felte en knusende dom over norsk fiskeripolitikk. Den fastslår at etablerte prinsipper er blitt utfordret i fiskeripolitikken. Det innebærer, etter vårt syn, at regjeringen bryter loven. Jeg skjønner nå hvorfor regjeringspartiene ønsker å få behandlet kvotemeldingen før Riksrevisjonens rapport, for rapporten bekrefter det som mange har sagt i flere år, at fiskeripolitikken går i feil retning. Forslaget vi skal behandle i dag, tar oss ikke videre i en ny retning, men videre på feil kurs. Det er på tide å snu. Det er på tide å sende frysetrålerne til opphugging, og det er på tide å sende en styrket kystflåte ut i fjordene og ut på havet.

Når Riksrevisjonen kommer med en så tydelig kritikk, må Stortinget gjøre som kystfolket krever: Vi må først behandle Riksrevisjonens rapport og så forme fiskeripolitikken etter det. Reglene for forvaltningen av våre felles ressurser brytes. Forvaltningsretten er rettssystemet som setter rammene for regjering og forvaltning. Regjeringen begår lovbrudd ved at den aksepterer en praksis som ikke har grunnlag i lov. Det er det som har skjedd her.

Flere regler i deltakerloven og havressursloven, med tilhørende forskrifter, gjør det klart at fisketillatelser – kvoter – ikke kan selges. Som det står:

«Strukturkvote tildeles for fiske med det enkelte fartøy, og kan ikke overdras.»

Men i praksis får den som kjøper en kvote, forvaltningens velsignelse til overdragelsen, selv om systemet egentlig er at forvaltningen skulle ha vurdert hvem som skal få kvoten på fritt grunnlag, uavhengig av salget. Som Riksrevisjonen sier: Høye priser har gjort det vanskelig å rekruttere nye fiskere.

Skiftende statsråder har latt forvaltningen lede praksisen i den retningen som de store aktørene vil. Konsekvensen er at ungdommer som vil bli fiskere, må ha en enorm egenkapital for å få kvoter.

Vi ser at eierkonsentrasjonen i trålerflåten har økt kraftig fra 2004 til 2018. I dag kan ti selskaper tråle opp 80 pst. av torsketrålkvotene. Tråling ødelegger havbunnen, tar med seg andre arter og slipper ut mye mer CO₂ enn kystflåten.

Når trålere presser ut de små, er konsekvensen at fisken fryses og sendes ubearbeidet til Kina, hvor den fylles med vann og kjemikalier før den kommer tilbake til Europa. Rødt ønsker et rikt kystfiske og levering lokalt, til bedrifter i Norge. Fisken er en begrenset ressurs. Verdiskapingen i Norge øker når fisken bearbeides til kvalitetsprodukter på norsk jord. Det skaper levebrød for kystfiskerne og befolkningen langs kysten vår.

Det er én ting som alle partiene på Stortinget og regjeringen er helt enige om, nemlig at tildeling av alle typer fisketillatelser og kvoter er forvaltningsvedtak. Stortinget er også samlet om at det ikke er noe grunnlovsvern for slike vedtak. Det kommer til uttrykk bl.a. i næringskomiteens forslag om ikke å utvide tidsvarigheten for strukturkvotene. Stortinget står altså fritt til å endre reglene for tildeling og vilkår for vedtak i framtiden. Det er et viktig demokratisk prinsipp.

Riksrevisjonen kritiserer at mange av endringene i kvotesystemet ikke er tilstrekkelig konsekvensutredet – det må de bli! Rødt ber derfor regjeringen om å utrede konsekvensene av norsk fiskeripolitikk, jamfør Riksrevisjonens kritikk, og komme tilbake til Stortinget med en ny stortingsmelding som tar hensyn til dette. Regjeringspartiene lar derimot kvotemeldingen stå, til tross for Riksrevisjonens harde kritikk. Dette vil gå over i historien som et godt eksempel på at Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet later som at ressursene ikke privatiseres, mens de i praksis godtar kjøp og salg av kvoter, i strid med loven. De snikprivatiserer retten til framtidens fiske. Det vil ikke kystsamfunnene være med på, og Rødt støtter kystsamfunnene.

Når kvotemeldingen i dag bankes igjennom, er det mot kystens vilje. Det vil ikke bli glemt.

Bjørnar Moxnes (R) [11:35:23]: Ja.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen [11:41:26]: Regjeringen fremmet 21. juni 2019 stortingsmeldingen Et kvotesystem for økt verdiskaping. Regjeringens ambisjon var å følge opp forslagene fra kvoteutvalget, som presenterte sine forslag til et framtidsrettet kvotesystem i 2016. Regjeringen ønsket også å se kvotesystemet i en større sammenheng og valgte derfor å følge opp Stortingets vedtak om å vurdere pliktsystemet for torsketrålere i sammenheng med kvotesystemet. Stortinget har også bedt om at det utformes strategier for helårige arbeidsplasser i fiskeindustrien, for å styrke rekrutteringen i fiskerinæringen og for bedre bruk av restråstoff. Dette er fulgt opp i meldingen. Regjeringen har også vurdert de samlede rammebetingelsene for den viktige sjarkfiskeflåten. Dette har også vært en del av kvotemeldingen.

Da kvoteutvalget ble satt ned i 2015, var det særlig to problemstillinger regjeringen ønsket å få belyst. Det var å få en vurdering av anvendelsen av ressursrenten i fiskeriene og anvendelsen av utløpte tidsbegrensede strukturkvoter i et framtidsrettet kvotesystem. Begge disse spørsmålene har stor betydning for fiskeflåtens framtidige rammebetingelser. Kvoteutvalget konstaterte at fiskerinæringens kvotesystem har vokst fram over tid, og at det som startet som beskyttelse av en skjør næring, etter hvert har utviklet seg til å bli privilegier for relativt få. Kvotesystemet handler således i realiteten om forvaltningen av våre felles fiskeriressurser og hvordan fiskeflåtens høsting bidrar til verdiskaping, miljø, sysselsetting og utvikling i kystsamfunnene.

Norsk fiskerinæring går godt. Næringen klarer seg også bra gjennom den krevende tiden vi er i nå. Jeg har lyst til å gi ros til alle i næringen som bidrar i samfunnskritisk, viktig matproduksjon. Fiskebestandene forvaltes og høstes på en bærekraftig måte. Både redere og mannskap tjener penger som skaper lokale ringvirkninger og bidrar til norsk velferd. Likevel er ikke alle fornøyde. Intensjonen med denne grundige gjennomgangen av kvotesystemet har vært å skape balanse der vi har sett økende ubalanse. Norsk fiskerinæring er ikke avhengig av gode rammebetingelser alene, men også av bred politisk enighet om hva vi vil med kvotesystemet. Det gir næringen stabilitet og forutsigbarhet. Regjeringen har derfor vært opptatt av å fremme en helhetlig melding for å legge til rette for grundig politisk behandling av kvotesystemet.

Regjeringen har vært opptatt av at virkemidler som har gått ut på dato, ikke skal beholdes av hensyn til deres symbolske verdi. Skal kvotesystemet rustes for framtiden, må virkemiddelbruken være tilpasset og vurderes ut fra de effektene den gir. Vi skal fortsatt ha en fiskereid og differensiert fiskeflåte som kan høste bærekraftig av alle fiskeressurser Norge har tilgang til innenfor rammen av internasjonale regler og avtaler. Fiskeflåten skal fortsatt være en viktig bærebjelke for sysselsetting og bosetting i våre kystsamfunn. Derfor må vi tørre å forandre for å bevare og utvikle.

Regjeringen har gjennom kvotemeldingen fremmet en rekke tiltak som i sum skal bidra til å forenkle, effektivisere og gjøre kvotesystemet mer fleksibelt. Intensjonen har vært økt verdiskaping og økt legitimitet. Noen av disse forslagene har ikke fått støtte i Stortinget, andre har fått endret innretning. Jeg er likevel fornøyd med at det er flertall for de fleste av regjeringens forslag. Jeg konstaterer at Riksrevisjonen i sin forvaltningsrevisjon som ble lagt fram for Stortinget sist uke, har fremmet kritikk. Jeg er likevel fornøyd med at kvotemeldingen imøtekommer denne kritikken på viktige områder.

Avslutningsvis vil jeg legge til at når vi skal iverksette og implementere de tiltakene som Stortinget slutter seg til, vil vi selvsagt ha med oss Riksrevisjonens synspunkter og veiledning. Dersom det oppstår nye problemstillinger som krever ytterligere utredning, basert på de føringene som Stortinget i dag gir til regjeringen, vil vi selvsagt gjøre det. Jeg er trygg på at dette vil kunne gjøres på en god og formålstjenlig måte, sånn at Stortingets vilje blir satt ut i livet.

Jonas Gahr Støre (A) [11:53:54]: Denne debatten om kvotemeldingen handler dypest sett om verdier, om store materielle verdier – 30 mrd. kr, det er formidable summer penger som kommer fra fiskeriene – men også verdier som handler om hvem vi er som nasjon, hele historien om kysten, fiskeriene og at det ligger dypt forankret i oss at fisken er folkets eiendom og tilhører fellesskapet og skal forvaltes til fellesskapets beste. Dette er verdier vi må hegne om. Vi skal ha lover og regler som sikrer bærekraftig forvaltning i tråd med verdiene samfunnet er tuftet på – små forskjeller, muligheter til alle – for sjarken og for tråleren, for etablerte og for ungdommen som vil inn i næringen.

Denne kvotemeldingen gir ikke den tryggheten. Jeg må si det er en veldig spesiell situasjon at vi rett før behandlingen av den får et forslag fra regjeringspartiene om å konsekvensutrede det vi skal vedta – ikke spesielle deler av meldingen, men en ubegrenset formulering om at man skal konsekvensutrede det man er i ferd med å vedta. Jeg slutter meg til kritikken av dette, det er en farse av behandlingen av en så viktig sak.

Den politikken som blir vedtatt i dag, vil gi enda flere kvoter og mer makt på stadig færre hender. Det advarer Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene mot. Ikke bare den politiske opposisjonen, men også Riksrevisjonen har satt utviklingen mot konsentrasjon og mindre variasjon kraftfullt på dagsordenen. Opposisjonen ønsker en annen retning og samler seg om viktige forslag i dag, forslag som slår ring om havressursloven, deltakerloven og fiskesalgsloven, som ville sikret en mer variert flåte, som ville hatt stor betydning for rekruttering til næringen, som ville styrket kystflåten og spesielt de minste båtene som har stor betydning for mange lokalsamfunn, men også for tilgangen på fersk fisk til alle oss forbrukere. Samtidig vil vi tenke nytt om hvordan vi kan sikre lønnsomhet og verdiskaping og bearbeide mer fisk her i landet, ikke stadig mindre, som i dag.

Noen av mine mest levende minner fra besøk langs kysten de siste årene handler om mangfoldet i denne næringen – de store trålerne ute på fiske utenfor Gryllefjord, besøk på de filetfabrikkene som har mye å gjøre når det er råstoff, og de som strever når det ikke er råstoff, eller besøket hos den utrolige gründeren Karl, som leverer ferske produkter rett fra kaia i Tromsø – et mangfold som er imponerende. Det er dette mangfoldet av Fiskeri-Norges viktigste verdier denne meldingen handler om.

Jeg vil også slutte meg til det kravet som kom, om at når konsekvensutredningen er bestemt, forventer vi at statsråden kommer tilbake med en oversikt over hva som skal konsekvensutredes og når Stortinget får debattere det, slik at vi får en forsinket behandling av det som blir vedtatt her i dag. Vi går ut ifra at man ikke igangsetter tiltak før de er konsekvensutredet, når dette forslaget i dag får flertall.

Åsunn Lyngedal (A) [11:57:17]: Fiskeriene betyr mye langs Norges kyst, ikke minst i mitt hjemfylke, Nordland, der vi har de fleste kystfiskerne. Nærmere 11 000 årsverk direkte i fiskeriene skaper 30 000 årsverk innenfor næringen totalt, med sine ringvirkninger.

En fiskebåt er en viktig bedrift, og næringen vi drøfter i dag, eksporterer for 30 mrd. kr. En sånn næring fortjener forutsigbarhet. Mange av forslagene som vi er bedt om å ta stilling til i dag, krever nærmere utredning, nærmere utforming av regelverk. Hva er konsekvensen av å gå fra hjemmelslengde til faktisk lengde? Hva skjer hvis kvoten din kommer fra en annen gruppe enn den båten din nå havner i? Det er også detaljer rundt tilbakefall av strukturkvoter. Jeg vil anmode regjeringen om at man har en god dialog med fiskernes organisasjoner når man skal utforme detaljene i dette. Dette har store konsekvenser for næringen, men også store konsekvenser for samfunnene våre, for samfunnene langs kysten

Riksrevisjonen har i sin undersøkelse av virkningene av våre politiske vedtak de siste femten årene slått fast at vi har omfordelt verdier mellom regioner, og vi har bidratt til at rettigheter er samlet på færre hender. Arbeiderpartiet er bekymret for at det kreves langt mer kapital å delta i næringen, fordi det gjør det vanskelig for unge å komme inn i den. Alle næringer trenger rekruttering. Det er heller ikke i de tynt befolkede distriktene i Norge det finnes mest kapital.

Arbeiderpartiet er glad for at fiskeriene er mer lønnsomme. Vi kan ta noe av æren gjennom politikken, men det er viktig å se at rike fiskeriressurser og gode priser de siste årene har bidratt veldig sterkt til det. Sånn har det ikke alltid vært, og sånn vil det ikke alltid være. Det eneste som er sikkert, er: Høster du av naturen, kommer det naturlige svingninger. Derfor stemmer vi imot når regjeringen og Fremskrittspartiet nå vil låse trålstigen. Da forholder de seg ikke til ressursgrunnlaget. Trålstigen er jo nettopp der for at man i gode tider kan tilgodese den havgående flåten med en større andel av kvoten når kystfiskerne har fått det de kan ta opp.

Arbeiderpartiet er opptatt av arbeidsdelingen mellom kyst- og havflåten fordi det er viktig med aktivitet i fiskeindustrien.

Gjennom låsing av trålstigen er organisasjonene fratatt innflytelse, og man er fratatt muligheten for økt foredling på land. Arbeiderpartiet savner at meldingen fokuserer på hvordan vi sikrer råstoff til fiskeindustrien. Det håper vi kan få større oppmerksomhet ved et mulig regjeringsskifte i 2021.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [12:00:44]: I kvotemeldingen vil regjeringen gjøre mer av det som Riksrevisjonen kritiserer dem for – mer av det som gagner nessekonger, og mindre av det som er til gode for det norske folk, som har valgt dem inn på Stortinget. Regjeringen vil banke gjennom følgende: mer markedsstyring, mer kvotesalg, mindre styring fra fiskeriforvaltningen, mindre innflytelse fra dem som eier fisken, altså det norske folk i fellesskap. De store fiskebåtrederne skal bli større. Vi har også en del koblinger mellom land og sjø, som har stor makt, hvor fisken ikke fører til tilstrekkelig arbeid på land. Med denne meldingen ivaretar vi ikke de samfunn som havressursloven mener skal ivaretas, de samfunn som i alle år har brukt fisket som en måte å opprettholde bosetting og arbeidsplasser på.

Riksrevisjonen sparer ikke på ramsalt kritikk. Denne varierer fra «alvorlig» via «sterkt kritikkverdig» og «kritikkverdig». Men hvilken betydning får så det? Ingenting. Flertallet bryr seg ikke om Riksrevisjonens standpunkt. Det skrotes like fort som Stortinget har fått rapporten inn døren. Med andre ord vil det bli enda mer tydelig at fiskeripolitikken i Norge styres av en indre maktelite som kun vil ha ressursene for seg selv.

Folket som bor og lever langs kysten, kan med dagens regjering slå seg til ro med at de kommer til å være underlagt de moderne nessekongene som soper til seg alt av verdifulle ressurser, kun for å la folket sitte igjen med femøringer og knapt nok det.

Tiden er inne for å bygge opp Norge og ikke legge kysten død. Riksrevisjonen har skjønt det. Det underlige er at det ikke trenger inn hos dem som styrer landet. Tiden er overmoden for å følge en av fjellvettreglene: Det er ingen skam å snu.

Hvorfor har vi så dårlig selvtillit i Norge at vi sender mye av fisken vår frossen til Øst-Europa og Kina for produksjon? Senterpartiet kan ikke rolig se på en slik uansvarlighet. Vi tar kraftig avstand fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiets maktarroganse. Det er i dag et skrikende behov for nye arbeidsplasser på kysten. Vi må sørge for at verdiene av fisken kommer kystsamfunn til gode. Verdikjedene må styrkes i Norge og gagne hele folket og ikke bare kvotebaronene. Folk ønsker seg utvikling, ikke avvikling.

Runar Sjåstad (A) [12:03:54]: Arbeiderpartiet ønsker å styrke og videreutvikle lokalsamfunnene langs kysten basert på fellesskapets ressurser i havet og befolkningens rettigheter og muligheter til å høste av disse. Arbeiderpartiet mener fiskeindustrien på land må sikres forutsigbarhet gjennom gode rammevilkår og stabil og jevn tilgang på råstoff gjennom store deler av året, for på den måten å sikre økt verdiskaping, lønnsomme arbeidsplasser og helårlig sysselsetting. Eller som kystopprøret sier: Det skal bo folk i husan langs kysten.

Riksrevisjonen har lagt fram sin rapport vedrørende kvotesystemet i kyst- og havfisket. Rapporten er ikke lystig lesning. Til tross for at rapporten slår fast at endringene i kvotesystemet i perioden 2004–2018 har bidratt til økt lønnsomhet i fiskeflåten, noe som er positivt, peker hovedfunnene i rapporten på en rekke negative konsekvenser:

• Eierskapet til fartøy med kvoter er konsentrert på færre hender.

• Fartøy med kvoter eies i mindre grad av registrerte fiskere.

• Flåtestrukturen er mindre variert, fartøyene færre og større.

• Utenlandsk eierskap i fiskeflåten er økende.

• Kobling mellom fartøy og kvote er svekket.

• Økte kvotepriser har gjort det vanskelig å rekruttere nye fiskere.

• Endringer i den minste kystflåten har negative konsekvenser for veldig mange kystsamfunn.

Rapporten peker også på at flere av endringene i kvotesystemet ikke er tilstrekkelig konsekvensutredet av departementet.

Vi risikerer kvoteløse kystsamfunn.

Kvotepolitikken er avgjørende for utviklingen av fiskerinæringen. Regjeringen fremmer sammen med Fremskrittspartiet nye forslag som i for liten grad er konsekvensutredet. De samme forslagene møter i for liten grad også de utfordringene som man har pekt på bl.a. fra Riksrevisjonen. Regjeringen må sørge for nødvendige utredninger.

Arbeiderpartiet mener derfor det er uforsvarlig av Stortinget å behandle kvotemeldingen nå slik saken har utviklet seg. Regjeringen med støtte fra Fremskrittspartiet velger likevel å presse gjennom en behandling av denne saken i dag, til tross for en rekke protester og advarsler.

Ressursene i havet er fellesskapets eiendom og skal sikres for framtidige generasjoner gjennom bærekraftig forvaltning og nasjonal råderett. Fiskerinæringen genererer milliardinntekter samtidig som den bidrar til å fø en stadig økende befolkning i verden.

Kystbefolkningen og fiskerinæringen hadde fortjent en bedre utredet og grundigere prosess i denne saken enn det regjeringen har lagt opp til.

Utover dette viser jeg til de gode forslagene fra Arbeiderpartiet. Det er fortsatt anledning til å gi sin tilslutning til dem.

Margunn Ebbesen (H) [12:07:11]: Min far var fisker, det samme prøvde også mine brødre seg på. Pappa var født inn i fiskeryrket og overtok båten etter sin far. Dette var krevende tider økonomisk. Jeg husker at pappa satt med regnskapene etter årets Lofotfiske og var bekymret fordi fangstene var dårlige og mannskapet bare fikk minstelotten. Mamma jobbet på fiskebruket. Hun hadde ikke jobb hver dag, men fikk jobb de dagene fiskebruket mottok fangster. Var det dårlig vær, var det landligge. Da ble det ikke inntekt på verken mamma eller pappa.

Dette er den tiden som noen prøver å glorifisere og ønsker seg tilbake til. Det var en tid uten framtidstro og optimisme i næringen. Så ble fiskeriene lukket, og subsidieringen av næringen opphørte. Og hva er resultatet i dag? Jo, vi har en næring som sysselsetter mange – ikke flere enn hva den gjorde tidligere, men de som er sysselsatt i næringen, enten med egen båt eller som mannskap på en fiskebåt, tjener penger. Det er blitt en lønnsom næring, som gjør at det er verdt å satse og investere, og ikke minst bidrar det til at unge ønsker å komme seg inn i næringen. Og nå styrkes rekrutteringsordningen for fiskere under 30 år med at de får et kvotetillegg fra gruppekvoten til åpen gruppe.

Når en hører kystopprøret og enkelte støttespillere fra opposisjonen i disse dagene, skulle en tro at vi levde i to forskjellige verdener. Er det ingen av dere som har fått med dere historien – det slitet, den usikkerheten og ikke minst den dårlige økonomien som var i næringen?

I årene som er gått siden fiskeriene ble lukket, har vi nå fått en bærekraftig forvaltning av fiskeribestandene, det er en subsidiefri næring med god lønnsomhet i alle flåtegrupper, og investeringsviljen er tilbake.

Alt er ikke perfekt, men med de endringene som flertallet her gjennomfører, får næringen det svaret den trenger for å fortsette sine investeringer. Kvotebanken legges bort, og samfiskeordningen, som Arbeiderpartiets fiskeriminister innførte som en midlertidig ordning, og som Riksrevisjonen kritiserer, fases nå ut over en femårsperiode – for å nevne noe.

Det som vil være viktig framover, er at det sikres fortsatt lønnsomhet i næringen, at en klarer en god samhandling mellom kyst, trål og kystsamfunn for å skape gode og lønnsomme arbeidsplasser framover, og ikke minst at ressursene i større grad bearbeides i Norge. Da blir det fortsatt «lys i husan», og da trenger vi en god økonomi i fiskeriene.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:10:17]: Senterpartiet arbeider for at fiskeripolitikken skal utformes sånn at kapitalkreftene skal styres, ikke fremmes. Derved kan kystsamfunn bli livskraftige ved at fiskeriene gir tryggest mulig inntekter til ungdom som vil utdanne seg og arbeide i fiskerinæringen, enten det er på båt eller på foredlingsanlegg. Konsekvensene av dagens fiskeripolitikk har lenge vært motsatt og ført til sterk svekkelse av kystsamfunn, slik at hele kommuner i f.eks. Finnmark vakler.

Det viktigste for Senterpartiet er en ny fiskeripolitikk som fremmer helhetsansvaret for samfunnsutviklingen i Kyst-Norge. Ingen næring er viktigere for å realisere dette. Den enkelte næringsdrivende i fiskeriene må da stimuleres økonomisk til å støtte opp under denne samfunnsbyggende holdningen. Dette krever klare politiske vedtak, slik at det blir samsvar mellom hva som er Stortingets målsettinger, og hva som er Stortingets vedtak.

Hvorfor er dette viktig? Riksrevisjonen har kommet med følgende oppsiktsvekkende sluttmerknad på side 24 i rapporten:

«Riksrevisjonen merker seg at departementet mener at det er uklart hvilke konkrete endringer i kvotesystemet Riksrevisjonen mener har hatt utilsiktede konsekvenser.»

Gjennom mange års arbeid i Stortingets kontrollkomité har jeg aldri opplevd at ordet «uklart» er brukt på en sånn måte. Departementet svarer altså ikke konkret for å imøtegå Riksrevisjonens kritikk. Dette er et oppsiktsvekkende brudd på hva alle statsråder prøver å ta fram for å forsvare seg mot Riksrevisjonens konklusjoner.

Dagens debatt skjer fordi stortingsflertallet ikke ville avvente en grundig vurdering av Riksrevisjonens rapport. Det går mange år mellom hver gang fiskeripolitikken blir kritisk ettergått av Riksrevisjonen, og enhver riksrevisjonsrapport skal få konsekvenser. Enten fortsetter en dagens linje, men åpent og ærlig – da blir Riksrevisjonen fornøyd, fordi det blir samsvar mellom ord og handling, og det kan ikke Riksrevisjonen kritisere – eller så tar Stortinget konsekvensen av Riksrevisjonens kritikk og utformer nye virkemidler for en kurs i samsvar med uttalte målsettinger.

Riksrevisjonens rapport er sjeldent sterk kritikk av manglende samsvar mellom hva som sies om målsettinger, og hva som blir resultatet. Det brukes ord som «alvorlig», og det brukes flere ganger et begrep som «sterkt kritikkverdig». Det er meget sterkt.

Hva mener så Senterpartiet? Senterpartiet går inn for å utrede overgang fra kjøp og salg av kvoter til tildeling av kvoter og rettigheter til nye unge rekrutter når den eldre generasjonen faller fra. De som har kjøpt deltagerrettigheter, konsesjoner eller kvoter, må ikke lide noe tap ved en eventuell endring. Dette kan gjøres ved å innføre avskrivningsadgang for alle kvoter – ikke kun for strukturkvotene, som nå.

Guro Angell Gimse (H) [12:13:31]: Det er behov for å modernisere kvotesystemet. Skal vi få til en god utnyttelse av våre felles ressurser, må det faktisk endringer til. Det har ikke minst Riksrevisjonens rapport vist oss.

Det har vært stor støtte til forenklinger, selv om vi har fått kritikk i forbindelse med enkelte deler av meldingen. Forslaget til endringer får blodet til å bruse i noen hver, men vi har lagt vekt på å lytte til næringen, og vi har gjort endringer for å imøtekomme næringens behov. Blant annet har vi fjernet statlig kvotebehandling, vi har endret strukturfordelingen, og vi har beholdt forenklingene.

Dagens system er veldig finmasket og komplekst, og jo flere nye mekanismer som legges til for å ivareta ulike hensyn, jo mer komplekst blir det. Det er et demokratisk problem når vi får et så uoversiktlig system at det går ut over transparensen. Det har også Riksrevisjonen vært veldig klar på i sin rapport.

I sum bidrar dette til at kvotesystemet er utsatt for politisk usikkerhet og stadige diskusjoner om endringer som kan gjøre at næringsaktørene foretar gale vurderinger, fordi de spekulerer i eller forventer det ene eller andre av endringer. Dette framkommer også i Riksrevisjonens rapport.

Et eksempel på dette er økningen i kvotepris for fartøy under 11 meter, som har hatt en veldig høy utvikling de siste årene. Det har skjedd nettopp på grunn av en forventning og på grunn av strukturordninger.

Helt til slutt vil jeg nevne forslaget vårt om en strategi for å rekruttere flere kvinner inn i fiskerinæringen. Kun 3 pst. av fiskerne er kvinner. En fordeling med 97 pst. menn som eiere medfører en skjev formues- og inntektsfordeling, og man får et mønster der kona tar seg av det som er til lands, og mannen tar seg av det som er på sjøen, men alle verdiene og alle rettighetene ligger hos ham.

Vi må se på hvordan systemet har påvirket likestillingen. Kvinner kan ikke stå i en fiskebåt under svangerskap eller i en ammeperiode, og de må kunne gå ut og inn av aktivt fiske uten å miste sin status som aktiv fisker. Vi har forlenget perioden man kan ha leieskipper ved fødselspermisjon, men vi må også gjøre mye mer.

Kvinner må få være noe mer i fiskeribransjen enn truser i en mast og «haill», dvs. troen på at det å ha sex før fisketuren øker fiskelykken. Jeg ser fram til en strategi for likestilling.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:16:55]: Norge er en fiskerinasjon, og i hele vår historie har forvaltning av våre nasjonale fiskeriressurser gitt bosetting, verdiskaping og livsgrunnlag langs hele kysten. Fiskeriressursene er en nasjonal fellesskapsressurs, der vi bygger lokalsamfunn, bygger familier og gir trygghet. En av hovedgrunnene til folkets nei i 1994 var nettopp at man ønsket nasjonal selvråderett over denne fellesskapsressursen for å bygge samfunnet.

I fiskeripolitikken har vi i Stortinget satt noen klare mål. Vi skal selvfølgelig ha bærekraftige bestander, for hele grunnlaget for at man kan ha en fiskeripolitikk, er at man har bærekraftige bestander. Vi skal ha sysselsetting og bosetting langs kysten vår, og vi skal ha lønnsomhet for samfunnet vårt.

Når vi da ser på tilbakemeldingen fra Riksrevisjonen, som er Stortingets kontrollorgan – det er viktig at vi i Stortinget er bevisst på det, det er det organet som skal kontrollere om våre målsettinger har blitt fulgt opp – er tilbakemeldingen krystallklar på at når det gjelder målsettingen om at vi skal ha bosetting og sysselsetting langs hele kysten, så fører ikke fiskeripolitikken til det. Da er det, sett fra Senterpartiets ståsted, uforståelig at andre i Stortinget har det så travelt – Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre – at man ikke tar seg tid til å diskutere hvorfor det er blitt sånn, hvilke grep gjør vi nå, og at man ikke tar seg tid til å gå inn i det vårt eget kontrollorgan har påpekt, som er at vi ikke når én av de tre hovedmålsettingene i norsk fiskeripolitikk.

Regjeringen og Fremskrittspartiet har det tydeligvis så travelt at de heller ikke tar seg tid til å konsekvensutrede sine egne forslag. Og når vi ber om litt mer tid, i stedet for å haste ting igjennom, er det gått en slags prestisje i diskusjonen. Heldigvis har stortingsflertallet klart å stoppe Fremskrittspartiets forslag om en statlig kvotebank. Det var det Harald T. Nesvik kom med i utgangspunktet, det blir stoppet i dag.

Det som forundrer meg, og som forundrer Senterpartiet, er at det som kompenserende tiltak for Finansdepartementet skal innføres en ny fiskal avgift på fiskeriene. Det har ikke noe formål, det er bare en avgift for å få mer penger inn til statskassen, 100 mill. kr, og det skal gjøres så snart som mulig, og eventuelt fra 2021. Det er også et veldig rart vedtak, at det er om å gjøre å få innført en avgift så fort som mulig, som en slags kompensasjon til statskassen.

Heldigvis har vi fått stoppet forlengelsen av strukturkvotene. Men når de partiene som tidligere i dag har sagt at det er så viktig å ha forutsigbarhet for fiskerinæringen, har det så travelt med at en skal få vedtatt dette før vi får behandlet Riksrevisjonens rapport, så er det det motsatte av forutsigbarhet man faktisk bidrar til. Det gjør jo selvfølgelig at når kontrollkomiteen skal gå gjennom Riksrevisjonens rapport i høst, og man skriver merknader, skriver innstilling og får en debatt, vil det bli en ny runde om hvordan vi skal ha kvotepolitikken i Norge, hvordan vi organiserer fiskeripolitikken. Det vil gå med full kraft inn i stortingsvalget i 2021. Dette er en særdeles viktig nasjonal næring, som bygger land og tjener oss alle.

Frida Melvær (H) [12:20:07]: Eg har vakse opp og bur i fiskerikommunen Askvoll, omlag så langt vest som ein kan kome i Noreg før ein møter på oljeplattformene, som ein elles kan sjå ut til på ein god dag.

Fiskeri har vore grunnlaget for busetnad i dette øysamfunnet frå førstemann sette sine bein der for fleire tusen år sidan, og sånn er det framleis. Dyktige folk har teke med seg kunnskap frå tidlegare generasjonar, har teke relevant utdanning og gjer det i dag veldig godt. Eg unner dei det av heile mitt hjarte, for ingen ting har kome gratis. Hardt arbeid, evne til stadig omstilling og det å ta i bruk ny teknologi har vore nøkkelen til suksess.

Engasjementet om kvotemeldinga har vore stort både frå heimbygda og frå andre sentrale fiskerisamfunn langsetter Vestlandskysten, og det er eg veldig glad for. I tidlegare debattar i denne salen har eg titt og ofte høyrt omgrepet «kvotebaronar» verte brukt. Eg vankar ein del i fiskerimiljøet, og ein ting kan eg seie: Eg møter ofte skipperar, maskinistar, matrosar, basar og folk med andre relevante yrkestitlar, men til no har eg ikkje møtt ein einaste baron, ikkje folk med andre adelstitlar heller.

Gjennom skiftande tider, gode og mindre gode, med skiftande regjeringar som har lagt rammene for næringa, og med ei enorm teknologiutvikling, har fiskeflåten utvikla seg. I dag er fiskeri ei attraktiv og lønsam næring som legg grunnlaget for aktive lokalsamfunn langs heile kysten vår, og sånn skal det framleis vere.

I dag slår vi fast: Ressursen høyrer til fellesskapet, fiskarane skal foredle kvotane til økonomisk verdi, mat og industriråstoff. Gliding i fartøystorleik skal opphøyre, for det vert lukka skott mellom gruppene. Det ligg ei prioritering av kystflåten her, men i all hovudsak vert stabiliteten mellom flåtegruppene oppretthalden.

Tilbakemeldingane frå folk i næringa i vår region, frå både kyst og hav, er at meldinga med dei endringane som no ligg føre, er til å leve med. Særleg vert forslaget om at statleg kvotebank vert lagt dødt av eit nær samla storting, teke varmt imot. Innspela frå alle delar av næringa har vore tydelege og samstemte, og vi har lytta.

Om eg no må velje, er kvotebaronar langt å føretrekkje framfor floskelbaronar, som eg av og til kan sjå er ei gruppe i denne salen. Dei første skaper i alle fall aktivitet og sysselsetjing og gjer at mange familiar langs kysten vår, blant både mannskap og eigarar, kan leve gode og trygge liv.

Terje Aasland (A) [12:23:41]: Jeg vil bare understreke at jeg ikke har vokst opp ved kysten. Jeg har likevel stor forståelse for den betydningen de fantastiske fiskeriressursene har når det gjelder trygghet for folk, bosetting og videreutvikling av et fantastisk råstoff til merverdier, nettopp for å trygge grunnlaget for den spredte bosettingen og det fantastiske kystmiljøet vi har i hele Norge.

Når man i Stortinget legger viktige rammebetingelser for næringer, pleier det å være i god tro at vi i utgangspunktet prøver å samle Stortinget i bredt og finne gode, omforente løsninger – fordi en ønsker å behandle betydningsfulle næringer i Norge med langsiktighet og forutsigbarhet.

Er det det vi gjør nå, når vi behandler kvotemeldingen? Nei, vi gjør det stikk motsatte. Med et knapt flertall tvinger høyrepartiene igjennom det de vil ha igjennom. De gjør det mot kystens vilje, de gjør det mot store deler av næringens vilje, og de gjør det med en riksrevisjonsrapport hengende over hodet.

I tillegg har vi opplevd det sensasjonelle i dag ved å være vitne til at høyrepartiene må konsekvensutrede konsekvensene av sine egne forslag og av stortingsmeldingen. Det er helt fantastisk. Det mangler sidestykke.

Hvor går kysten og fiskeriene etter denne dagen, den dagen som egentlig skulle vært en storslått dag, da vi hadde klart å skape framtidstro, optimisme, sett mulighetene, lagt kursen? Men det er ikke det vi gjør. Vi skaper frustrasjon, kortsiktighet og uforutsigbarhet. Det er det vi gjør. Tenk hvis vi hadde behandlet petroleumsindustrien på tilsvarende måte! Da hadde regjeringen måttet gå av, det er jeg overbevist om.

Et vesentlig spørsmål i dag er: Skaper vi bedre muligheter for flere? Vi leser forslagene fra høyrepartiene og svarer på det spørsmålet med et nei med to streker under. Regjeringspartiene vet ikke hva de gjør. Det er ganske oppsiktsvekkende. I går trodde vi at regjeringspartiene ikke skjønte konsekvensene av det de holdt på med, bl.a. når det gjaldt trålstigen, i dag har vi fått bekreftet at høyrepartiene ikke vet noe om konsekvensene av det de gjør. Det som skulle vært en flaggdag for kysten, fisken og mulighetene, er overhodet ikke blitt noe i nærheten av det, dessverre, og det skyldes høyrepartienes håndtering av de fantastiske ressursenes utgangspunkt.

Audun Lysbakken (SV) [12:27:03]: Det som skjer her i dag, er et havari – et havari for en rettferdig fiskeripolitikk, et havari for respekten for Riksrevisjonen og et havari for regjeringspartienes troverdighet hos kystfolket og i Nord-Norge. Den borgerlige fiskeripolitikken kan nå, etter at vi har sett den virke noen år, og etter voteringen i salen her i dag, oppsummeres som følger:

De har villet øke andelen fisk til trålerne, men sier nei til å øke kvotene for kystflåten. Høyresiden tar parti for trålerrederne og dem med flest kvoter, kvotebaronene, mot kystfiskerne og kystsamfunnene. De sier nei til eierskapsbegrensning i kystflåten og legger dermed opp til mer konsentrert eierskap i fiskeriene. Ressursene skal på den måten samles på stadig færre hender. De sier nei til å endre strukturkvoteordningen slik at ungdom får sjansen til å komme inn. De sier nei til å sørge for å øke bearbeidingsandelen og legger med det opp til at det fortsatt skal forsvinne mye fisk ut av landet og stadig mindre til norsk landindustri.

Vi ser også i dag at regjeringspartiene ikke på noen måte adresserer den kritikken som har kommet fra Riksrevisjonen, men tvert imot er villige til å fortsette i samme spor. Et minstekrav nå burde jo være at den kritikken ble tatt på alvor, og da burde stortingsmeldingen om fiskeripolitikken vært trukket til fordel for en ny som burde bygge på prinsippet om at havet skal bidra til sysselsetting og bosetting i kystkommunene. Det er det store deler av næringen krever. Stort sett alle fiskeriavhengige kommuner og fylker krever det. Det er et stort, folkelig krav om en annen kurs, målbåret av kystopprøret i nord.

Det er verdt å minne om hva det er Riksrevisjonen faktisk har sagt, at de tar i bruk det nest høyeste nivået i kritikk av regjeringens politikk og konkluderer med at fiskeripolitikken har ført til økt lønnsomhet for stadig færre og vært negativ for kystsamfunnene. Likevel velger man altså med knappest mulig flertall å kjøre igjennom en politikk som har enorm betydning for nettopp kystsamfunnene. Det synes jeg er et temmelig tydelig signal til folket i nord og folk langs kysten. Nå er det på tide å lytte til kystopprøret. Det å spre ressursene bedre er den beste strategien for folk, men også for at vi som samfunn skal få mest mulig ut av disse ressursene. Det er på tide med en fiskeripolitikk som er for de mange og ikke for de få.

Ove Trellevik (H) [12:30:14]: Me høyrer i debatten at fiskeripolitikk er eit krevjande politikkområde. Det er mange gode grunnar til det. Det handlar om at fisken er ein ressurs, og at fiskarane ønskjer tilgang til dette ressursgrunnlaget og ønskjer større kvotegrunnlag. Heilt uavhengig av kvar i fiskeria ein er, ønskjer ein eit større kvotegrunnlag, betre inntening og større lønsemd for båten sin, anten ein er på ein sjark eller ein stor trålar. Men næringa har gjennom tidene vore gjennomregulert, og det har skapt både vinnarar og taparar. Innstillinga me vedtek i dag, har mange gode ting med seg, som òg vert støtta av næringa. Så det er på tide at me får til desse endringane.

Det som forundrar meg i debatten, er kanskje mest Arbeidarpartiet. Senterpartiet og SV skal eg ikkje leggja så veldig mykje vekt på, men Arbeidarpartiet har trass alt styrt fiskeripolitikken i mange, mange år. Eg høyrde representanten Gahr Støre i innlegget sitt snakka om vern av deltakarlova og verdien av spreidd eigarskap, og at det er folkets rikdom det handlar om. Og i replikkordskiftet med statsråden her vart det kritisert at ein no ønskjer å konsekvensutgreia. Det er altså slik at Arbeidarpartiet ved fleire høve har hòla ut fiskeripolitikken. Dei har tilpassa han til ønska til trålarreiarane, anten det gjaldt dispensasjonar frå deltakarlova, eigarskapsavgrensingar eller andre endringar. Helga Pedersen gav grønt lys, ein skulle kjøpa seg fri frå leveringsforpliktingar både i Sørvær og Øksnes for ein slikk og ingenting. Det har skapt presedens i slike saker, utan konsekvensvurdering og utgreiing frå Arbeidarpartiet – og Terje Aasland snakkar om føreseielegheit for fiskerinæringa. Det er stikk i strid med det som me faktisk vedtek i dag. I 2012 vurderte Arbeidarpartiet innstramming av pliktene. Då hadde dei sett konsekvensane av det dei føreslo. Men dei torde ikkje. Røkke var imot, så dei la vekk planane om innstramming.

Det fleirtalet gjer i dag, er faktisk å skapa føreseielegheit for fiskeripolitikken, og ein ønskjer faktisk òg å kvalitetssikra dette, slik Riksrevisjonen peikar på. Dette er svært positivt.

Fiskeripolitikken har endra seg og må endra seg. Det handlar om samfunnsutviklinga generelt. I 1970 var det hundre filetfabrikkar i Noreg, i dag er det fem filetfabrikkar igjen med heilårsproduksjon. Dette handlar om produktutvikling, og alle skjøner at kundetilpassa produkt ikkje kan lagast på kvar kai.

Jobben vår som politikarar er å sørgja for rammevilkår for næringa som er så gode at ein kan vera konkurransedyktig i alle ledd i verdikjeda, så langt som mogleg, slik at ein kan tekkjast forbrukarane og deira ønske ute i verda. Difor er den innstillinga me vedtek i dag, god.

Geir Pollestad (Sp) [12:33:23]: Eg vil knyta nokre ord til konsekvensane av vedtak III i innstillinga. Eg tok dette opp med statsråden i replikkvekslinga. Eg veit at statsråden er ny, men eg må seia at det svaret eg fekk, ikkje var godt nok. Stortinget må ha ei forventning om at ein statsråd er i stand til å svara på spørsmål om konsekvensane av den politikken som vert vedteke. Eg håpar at statsråden kan koma opp og svara skikkeleg på kva som er konsekvensane av det vedtaket som ligg an til å verta gjort.

Representanten Reiten frå Kristeleg Folkeparti snakka om føreseielegheit. Igjen vil eg gå til forslag III i innstillinga, som er eit ganske stort og viktig forslag. Det skal greiast ut i ettertid! Det skal vedtakast i dag, og så skal ein greia ut konsekvensane. Det er ei form for politikkutvikling me ikkje kan godta.

Eit anna punkt fleirtalspartia er gode på, er retorikken. For nokre av dei store sigrane dei har fått, er at dei same partia som har føreslått noko, no seier at det ikkje vert noko av det forslaget. Ei regjering samansett av Kristeleg Folkeparti, Høgre, Venstre og Framstegspartiet føreslo statleg kvotebank. Og så seier ein eitt år etterpå: Nei, det vert ikkje noko av statleg kvotebank – kom og klapp for oss. Det er jo ikkje ein politisk siger å gjera ingenting! Men det skal dei ha: Det er dei gode på.

Eg er glad for at statleg kvotebank ikkje vert noko av, for all del, det var ein elendig idé, men når ein skal gje opp dette, skal ein ha 100 mill. kr i ei ny avgift – ei ny fiskalavgift. Eg veit ikkje om dei i Framstegspartiet trur at fiskalavgift handlar om at det er ei avgift på fisk, men det betyr ikkje det. Det betyr at det er ei avgift som berre har eitt formål: å få pengar inn i statskassa. Og i den situasjonen me står i no, gjer fleirtalet eit vedtak om at fiskerinæringa skal bidra med 100 mill. kr rett inn i statskassa. Det er politikken til Framstegspartiet, og det overraskar meg, når det same partiet har vore så glad for å sleppa ut av regjering – det var som å koma ut av fengsel, sa dei. Men kva har dei vore opptekne av? Jo, dei har vore opptekne av kva for ein pins dei skal ha på seg, om det skal vera det norske flagget eller FN-flagget. Det har dei vore ute i media og diskutert, dei tøffe gutane i Framstegspartiet. Men ei avgift på 100 mill. kr på ei næring som dei i statsbudsjettet påla ei auka avgiftsbyrd på 250 mill. kr, ja, det har Framstegspartiet ingen problem med å vera med på. Så eg håpar at avgiftskongen Strifeldt kan koma opp og forklara kvifor han meiner det er nødvendig å påføra fiskeria ei ny avgift. Det er ikkje vanleg at me innfører nye avgifter i Noreg. Det har vore noko på handleposar og flysete, men no er det altså fiskarane som skal skattleggjast. Eg gleder meg til å høyra forklaringa til representanten Strifeldt.

Willfred Nordlund (Sp) [12:36:42]: Nordland er det fylket i landet som har flest kystfiskefartøy. Bosettingen og næringslivet langs kysten er avhengig av en fiskeripolitikk som sørger for flest mulig arbeidsplasser på både hav og land. Derfor opptar denne saken så mange, og derfor blir tonen skarp.

Hvem er det som tjener på at Stortinget ikke stopper opp, men at man fortsatt lar eierskapet samles på færre hender? Hvem er det som tjener på at fiskeriavhengige kommuner fortsatt mister fiskeriaktivitet? Hva betyr det for bosettingen, arbeidsplassene og aktiviteten for et samlet samfunn at stadig økende kvotepriser gjør det vanskelig å rekruttere nye fiskere, at det blir færre, og at samfunn forvitrer?

Senterpartiet mener at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet nå er i ferd med å gjøre vedtak som ytterligere vil ta fiskeripolitikken i feil retning, der fiskerisamfunn vil tape, der rekrutteringen svekkes, og der ressursene samles på stadig færre hender. Regjeringen gjemmer seg bak en unnskyldning om generell samfunnsutvikling. En større innrømmelse av at man ikke har vært villig til å bruke de mulighetene som lovverket gir for å få en utvikling langs hele kysten til gode for innbyggerne, oppnå de målsettingene Stortinget har vedtatt, og sørge for at de evigvarende ressursene kommer flest mulig til gode, kunne vi vel knapt fått.

Lønnsomheten er blitt bra, vises det til. Det er riktig. Men lønnsomhet for hvem? Det er ikke for hele kysten, men for flåteleddet som eies av stadig færre hender. Det er ikke å gi kysten muligheter både på land og til sjøs. Det gir færre norske arbeidsplasser, færre aktive kystsamfunn. Med de utsiktene vi har, er dette arbeidsplasser vi ikke har råd til å si nei til.

Jeg har lett etter hva som er bra i meldingen og i innstillingen. Selv i havets dyp og mørke vil skapninger som svirrer rundt, finne mat. Det er bra at et samlet storting sier nei til en statlig kvotebank. Det er bra at et samlet storting sier nei til å forlenge strukturkvoter. Men det er ikke bra at flertallet legger opp til en fiskeripolitikk som vil forsterke en utvikling med økende kapitalbehov, kystsamfunn som taper, og at fiskeriene kommer stadig færre til gode. Det er alvorlig at summen av endringer i kvotesystemene har fått eller i hvert fall vil få, mot uttalte politiske motsetninger, negative konsekvenser for fiskeriaktiviteten i mange kystsamfunn.

Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet vil ved vedtak av forslagene de har fremmet i innstillingen til kvotemeldingen, etter at Riksrevisjonen har lagt fram en sviende kritikk, demonstrere en overraskende selvgodhet og forakt for de alvorlige funnene i rapporten – og ikke minst for Riksrevisjonens rolle som Stortingets viktigste kontrollorgan med forvaltningen og regjeringen. Jeg vil gå så langt som å si at dette er uhørt. Jeg kan ikke komme på noe eksempel der flertallet banker igjennom en stortingsmelding som bygger på egne politiske vurderinger, frakoblet virkeligheten Riksrevisjonen beskriver, og på tampen foreslår at kanskje forslagene skulle vært utredet. I realiteten betyr dette at flertallet skroter rapporten uten realitetsbehandling. Det er ekstremt alvorlig, og det vil føre til stor uro framover at de vedtak som fattes, vil mangle legitimitet og forståelse hos kystbefolkningen.

Vetle Wang Soleim (H) [12:39:59]: Vi konkluderer i dag i en sak som har engasjert innmari mye langs kysten. For meg som stortingsrepresentant fra kysten og Møre og Romsdal er det ingen tvil om at denne saken har engasjert bredt. Jeg vil takke næringen for mange gode møter og konstruktive og tydelige tilbakemeldinger.

Det er mitt klare inntrykk at en vedvarende usikkerhet omkring denne saken ikke vil tjene noen godt. Tvert imot vil en bestående usikkerhet føre til at investeringer fortsatt holdes igjen, og at næringen ikke utvikles videre, slik vi ønsker. Derfor er det viktig at vi etter så mange år med behandling av denne saken, nå får den landet i Stortinget.

Vi slår i dag tydelig fast at ressursene fortsatt tilhører fellesskapet. Det Stortinget i dag ser ut til å vedta, er å legge til rette for stabilitet og en fortsatt lønnsom næring som skaper aktivitet langs kysten og i distriktene. Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra lokale fiskere om at den statlige kvotebanken ikke var noen god idé. Derfor er jeg glad for at vi i dag legger det forslaget vekk, og at man i dialog har kommet fram til en alternativ løsning. Vi unngår at staten skal ha doble roller innen fiskeriforvaltningen, og vi sørger for at det er fiskerne som håndterer ressursene, ikke staten. Vi har med det lyttet til næringens tydelige tilbakemeldinger.

Jeg vil til slutt advare mot opposisjonens forslag, spesielt det fra SV og Senterpartiet. Å være fisker er å drive næringsvirksomhet, det er å ta risiko, og det er å bygge opp sitt eget næringsgrunnlag. Vi skal ha med rammer fastsatt av staten, ja, men med de forslagene som er kommet nå, gambler opposisjonen med lønnsomheten i næringen. Har man ikke lønnsomhet, har man heller ikke aktivitet eller sysselsetting langs kysten og i distriktene.

Helt til slutt: Jeg er veldig glad for at vi fortsetter å gjøre det lettere å rekruttere unge, nye fiskere inn til næringen. Det er utrolig viktig, og jeg håper at vi ser flere nye fiskere i årene som kommer.

Steinar Reiten (KrF) [12:42:37]: Dette har så langt vært en underlig debatt, hovedsakelig av tre grunner: For det første bruker opposisjonen svært mye taletid på å kritisere flertallet for at vi ikke tar hensyn til det som står i Riksrevisjonens rapport. Hva er det viktigste poenget i den rapporten? Jo, at det ikke har vært konsekvensutredet godt nok når en har gjort store endringer i kvotesystemene – ikke bare under denne regjeringen, men helt tilbake til de rød-grønnes tid. I neste åndedrag får vi flengende kritikk for at vi har fremmet et forslag om å be om konsekvensutredning av de forslagene som enten ikke er omtalt i kvotemeldingen, eller som ikke kan sies å være i tråd med kvotemeldingen.

Terje Aasland har rett i én ting: Det er sensasjonelt i denne salen at forslag blir ledsaget av en anmodning om konsekvensutredning. For er det én ting som kjennetegner opposisjonspartiene som et varemerke, er det at det så å si aldri blir bedt om konsekvensutredning når disse partiene ber regjeringen gjennom representantforslag gjennomføre endringer i lover, forskrifter og forvaltningspraksis. Opposisjonen kan – uten å ta ansvar – foreslå hva som helst fordi de vet at de ikke får flertall. Flertallet tar ansvar – og ber om konsekvensutredning.

For det andre: Opposisjonen unnlater omhyggelig å snakke om egen politikk. Taletiden blir utelukkende brukt til å kritisere regjeringen. Det beste eksemplet på det er kanskje representanten Audun Lysbakken, da han holdt sitt innlegg. Før denne debatten ba Senterpartiets parlamentariske leder, Trygve Slagsvold Vedum, om at alle parlamentariske ledere deltok i debatten. Da skulle man kanskje tro at de kom for å fortelle Stortinget og det norske folk hva som er partienes primærpolitikk. Jeg klokket av Audun Lysbakken, og da det var åtte sekunder igjen, ba han Stortinget ta hensyn til kystopprøret, og så forlot han salen.

Det er nærliggende å konkludere med at dette er en strategi for å dekke over spriket mellom opposisjonspartiene internt i merknader og forslag i komitéinnstillingen. Opposisjonspartiene har hatt et knapt år på seg til å avklare uenigheter seg imellom og presentere en konsistent og sammenhengende politikk som et alternativ til regjeringens politiske føringer, som de kunne gå til valg på, og det har de ikke greid.

For det tredje: Opposisjonspartiene snakker ikke i det hele tatt om at de selv i svært stor grad har utformet og gjennomført den fiskeripolitikken som Riksrevisjonen kritiserer.

Cecilie Myrseth (A) [12:45:28]: Jeg må si at det er ganske absurd å være tilskuer til det som nå skjer. For det første er det slik at saksordføreren ikke har tegnet seg på listen for å forsvare eller svare ut det som skjer, og han som skal lede opposisjonspartiet som gir et knapt flertall til saken, har heller ikke tenkt å si noe om hvorfor det er så viktig å gjøre det man gjør nå. Jeg kan jo forstå det, for jeg hadde heller ikke villet forsvare dette.

Men det er også absurd fordi vi nå vedtar rammevilkår for deling av ressurser til en av Norges viktigste næringer – uten å vite. Vi vet ikke konsekvensene. Det gjør heller ikke representantene som kommer til å stemme for. Det gjør heller ikke fiskeriministeren. Vi vet ikke hva som nå kommer til å skje. Det eneste ryddige var å sende saken tilbake.

Forutsigbart er det heller ikke, for nå skal vi altså ha kvotebehandling 2.0 – når vi vet hva som skal konsekvensutredes, og hvordan det skal behandles. Og hvordan skal det behandles? Vil Stortinget få vite det i løpet av denne debatten? Når kommer man tilbake med det som eventuelt skal konsekvensutredes, og hvordan skal det behandles? Og så skal kontrollkomiteen også behandle Riksrevisjonens rapport. Skal man lytte til det som kommer der? Skal man være villig til å gjøre endringer om det trengs, for det vil jo åpenbart trenges. Det kommer til å bli en lang tid med usikkerhet for denne næringen, og det ansvaret ligger kun på posisjonen, for dette er slett politisk håndverk.

Arbeiderpartiet har, sammen med Senterpartiet og SV, foreslått mange forslag, og vi har tatt forbehold i våre forslag om at ting må vurderes, at vi må se konsekvensen av det vi foreslår. Og det er bred politisk enighet på rød-grønn side om en helt annen retning. Hva som er retningen til posisjonen, tror jeg ingen vet – bortsett fra at det er veldig viktig å få gjennomført og vedtatt politikken akkurat nå. Dét er retningen til posisjonen.

Vi skal altså nå vedta politikk, og etterpå skal det konsekvensutredes. Men vi vet ikke noe mer. Jeg synes det er så bekymringsfullt. Det er faktisk et totalhavari, og man kjører nå næringen inn i et ganske stort mørke ganske lenge. Jeg ville ha skjemtes, hadde jeg vært dere, for dette er ikke godt nok for denne næringen.

Representanten Ebbesen skal fortelle om historien. Ja, historien har lært oss mye, men den har også lært oss at vi må ta politiske grep ut fra den tiden vi står i, de utfordringene vi har. Vi kan ikke la næringen og fiskerne bestemme det alene. Vi må ta samfunnsansvar, og det gjør vi med politikk. Og det blir ikke mer «lys i husan» – det blir lys i færre hus når vi vedtar denne politikken.

André N. Skjelstad (V) [12:48:41]: Det er ikke så overraskende, det som på mange måter utspiller seg i dag, med hovedfokus på Riksrevisjonen, når en så til de grader unnlater å fortelle om sin egen politikks fortreffelighet. Jeg erindrer da vi fra posisjonen inviterte til samtaler rundt kvotemeldingen for å prøve å få til et bredest mulig forlik. Det var dessverre ikke mulig, for en var også da forutinntatt, en var for så vidt ikke interessert. En var på mange måter bare interessert i å utsette, trenere og utsette på nytt.

Det er også spesielt når representanten Lysbakken slenger innom salen en tur i dag, kommer med noen nye begrep og selvfølgelig glemmer helt at deler av det Riksrevisjonen påpeker, gjelder deler av de åtte årene Arbeiderpartiet og SV hadde ansvaret for fiskeripolitikken, sammen med Senterpartiet. Det glemmes selvfølgelig. Deler av den kritikken som Riksrevisjonen kommer med, som vi i høyeste grad tar høyde for, går ikke minst på denne samfiskeordningen, Arbeiderpartiets juvel, som den på mange måter er omtalt som. Riksrevisjonen påpeker i ganske harde ordelag at den burde blitt avhendet så fort som mulig.

Det eneste som har skjedd, er at Arbeiderpartiet fortsatt står ved en samfiskemodell som har gjort at det har blitt strukturert enda mer, og det har samtidig gjort at en har fått færre hender som har eid fiskebåtene. Det nevnes selvfølgelig ikke, for det er ikke interessant. Det som er mest interessant her, er å påpeke det man mener det burde blitt utsatt for. Det er helt riktig, det som representanten Reiten sier.

Så er det et paradoks at det ikke er en eneste en som snakker om at dette er forvaltning av en levende ressurs. Jeg er helt enig i at fisket er en allmenning, og jeg som bor i fjæresteinene, må få lov til å si at jeg ser verken floskelbaroner eller havaribaroner eller andre baroner. Jeg ser arbeidsfolk som prøver å livberge seg av de ressursene som er der. Da blir jeg litt obs på: Hva er dette? Er det en floskel, festtaler, noe som egentlig ikke eksisterer? Jeg synes det er litt skremmende.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [12:51:58]: Jeg bor i Finnmark og vet at folk i Finnmark ikke skjønner at selv om man bor bare et spøtt fra det beste som er av fiskefelt i Europa, er inngangsbilletten for å komme inn i fisket så skyhøy at en ikke har råd til å kjøpe seg kvote for å starte å fiske. Har Stortinget sagt at en kvote til en 40 fots båt, som er rundt 12 meter, skal koste fra 10 mill. kr til 15 mill. kr? Årsaken er at regjeringen og de som styrer, velger å la seg styre av et styringsverktøy som kalles for markedsstyring. Dette er ikke det styringsverktøyet som gir flere arbeidsplasser, enten det er på havet eller på land. En har glemt at det er lover som styrer politikken, og som skal sørge for at folk får arbeid.

Gamvik Senterparti mener forvaltningen har ført til at fisken forsvinner bort fra kysten, og dermed mister samfunn som Gamvik sin største inntektskilde. Kvotene tilhører folket. Det skal i utgangspunktet ikke være en vare som omsettes. Da kan kun de rikeste drive med fiskeri, sier lederen i Gamvik.

Senterpartiet vil avskaffe kjøp og salg av kvoter, og vi vil sørge for å utrede hvordan dette kan gjøres på en god måte. Fisken kommer forbi til faste tider hvert år, uansett om det er korona eller noe annet. Fisken kommer. Norsk lov forteller bl.a. at fisken eies av det norske folk i fellesskap. Det blir derfor helt feil når folk ikke får arbeid til tross for at det er så mye fisk rett på yttersiden som det aldri har vært før. Man kan ikke fortsette å gjøre ting galt når man har fått beskjed om at denne politikken ikke fungerer slik den skal. Men folk skal vite at når Senterpartiet kommer – jeg sier når – i regjeringsposisjon i 2021, skal vi reversere Solberg-regjeringens misgjerninger mot folket.

Fiskeressursene skal fortsatt eies av det norske folk i fellesskap. Senterpartiet vil forvalte ressursene og rettighetene på en måte som ikke bidrar til sentralisering, verken innad i regioner eller mellom landsdeler. Senterpartiet vil sørge for at vi får en variert fiskeflåte. Kystfisket har i århundrer vært en grunnpilar for sysselsetting og verdiskaping langs kysten.

Vi vil også sørge for at vi får mer produksjon av fisk i Norge, slik at vi kan skape tusenvis av nye arbeidsplasser, helt i tråd med norsk lov.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [12:55:06]: Hvordan landet vårt skal se ut, og om det er folk, arbeidsplasser og verdiskaping som skal prioriteres, eller om det er mer til de største og finansinteresser som vinner fram, er et felt som i stor grad blir påvirket av fiskeripolitikk i Norge. Derfor er dette en veldig viktig debatt om hvordan Norge skal være som samfunn.

I dag er det unge folk som blir stengt ute, som har både arbeidslyst og pågangsmot, og som ønsker å bidra med verdiskaping i landet vårt, men som ikke får den muligheten fordi det er for dyrt å få inngangsbillett til å ha fiske som arbeid. Vi er dessverre i ferd med å få en situasjon hvor det som på mange måter har vært det beste med Norge, at muligheten til å skape seg en framtid er fordelt uavhengig av arv og privilegier, utfordres, bl.a. på dette feltet, ved kysten vår.

Vi trenger et mer rettferdig Norge. Vi trenger et Norge der vi faktisk kan oppleve framtidstro igjen og flere arbeidsplasser – ikke stadig vekk færre arbeidsplasser og fraflytting. Og da etterlyste bl.a. Reiten hva som er den rød-grønne politikken. Da vil jeg bare anbefale å gå inn i innstillingen, så ser han flere konkrete forslag på hva som er den rød-grønne politikken fra Arbeiderpartiet sammen med de andre rød-grønne partiene. Vi kan ta to gode eksempler – konkret: Der går vi inn for at vi vil ha mer bearbeiding i Norge, for å sørge for flere arbeidsplasser og begrense utførselen av fisk fra landet vårt som ren råvareeksport. Det vil sørge for større framtidstro og økt verdiskaping. Og eierskapet til fartøy med kvoter vil vi spre på flere hender. Det er opplagt god politikk for rettferdighet og ikke minst for at landet vårt skal fungere på en bedre måte.

Når representanter fra høyrepartiene kommer opp på talerstolen og nærmest lurer på hvorfor det er så stort engasjement i denne debatten, er det et tegn på at vi ser ganske ulikt på hva næringspolitikk er. Sånn som vi ser på det, er næringspolitikk en viktig del av demokratiet vårt for å oppnå noen grunnleggende mål for arbeidsplasser og fordeling, mens for høyrepartiene er dette like mye finansinteresser. Da er det egentlig nok å sitere Høyres egen historiker, Francis Sejersted, som skriver: «Høyre har alltid fungert som et interesseparti for de bedrestilte i samfunnet.» Det gjelder i fiskeripolitikken også.

Kjell-Børge Freiberg (FrP) [12:58:20]: Det er to ting med fisk som jeg tror vi alle sammen kan være enig i: Det er fantastisk mat, og det skaper debatt.

Representanten Cecilie Myrseth refererte i sitt innlegg til Trollfjordslaget i Hadsel i Vesterålen, som sto i 1890, og henviste til at vi diskuterer mye av det samme i dag. Derfor synes jeg det kan være verdt å nevne at flåtestrukturen i dag ikke består av robåter og dampbåter, og det er jeg faktisk veldig glad for. Trollfjordslaget den 6. mars 1890 i Hadsel i Vesterålen gjorde at Lofotloven kom, som var den første reguleringen av fiskeriene. Dersom vi tar tidslinjen fra 1890 og fram til i dag, er det gjort ufattelig mange vedtak om regulering av denne næringen, rett og slett fordi det har vært behov for det, i takt med hvordan samfunnet har utviklet seg – som da Arbeiderpartiets fiskeriminister, med støtte fra SV og Senterpartiet, den 9. august 2010 ga Røkke tillatelse til å splitte opp selskapet, der man i realiteten skilte sjø og land, altså trålerne fra landanlegget, noe som igjen har medført at trålerrederiet som var administrert fra Melbu og Stamsund, havnet på Vestlandet. Ja, da blir det mening i det representanten Pollestad sier at vi har glemt i denne meldingen: at det også er fiskeri sør i landet. Jeg bare konstaterer at Senterpartiet i regjering har bidratt godt til at det faktisk er det.

På tur inn i Stortinget i morges heiste noen et banner utenfor Stortinget der det sto: Ta kysten tilbake – fisken tilhører folket. Ja, fisken tilhører folket, det bekrefter også denne stortingsmeldingen, og dessuten slår havressursloven det uttrykkelig fast. Det er jeg faktisk glad for.

Jeg er glad for at folk som Knut Roar Holmøy, som er administrerende direktør i Holmøy Maritime, bygger nye trålere, som igjen sørger for hundretalls trygge, helårige arbeidsplasser i Vesterålen. Det sikrer bl.a. mange lokalbutikker rundt omkring i Vesterålen, fordi det er folk med gode jobber som kan bo der de bor, nettopp på grunn av trålerrederiet. Et annet eksempel er naboen min hjemme på Hennes, som drifter med egen båt – en sjark, som vi kaller det.

Så ja, fisken tilhører folket. Og vi har et system som gjør at folk, slike som naboen min og Holmøy, kan skape verdier og sysselsetting og sikre bosetting. Dagens vedtak gir faktisk forutsigbarhet for at det fortsatt kommer til å være slik langs kysten.

Tom-Christer Nilsen (H) [13:01:32]: En av de tingene vi blir utfordret på i diskusjonen om fiskeripolitikken, er hvordan vi skal sikre mer bearbeiding og større verdiskaping av den fisken vi har, altså mulighet for industriell bearbeiding.

Vi er enige om noen punkter, både i denne meldingen og i strategien som er vedlagt den, som vi mener gir økt bearbeiding. For det første vil vi sikre en høyere kvoteutnyttelse, bl.a. gjennom utleieordningen, som gjør at kvotene blir utnyttet bedre. Vi vil satse på nye arter, som mesopelagiske arter og arter på lavere trofisk nivå, for å øke råstofftilgangen og skape nye næringskjeder og verdikjeder innenfor bransjen. Vi vil øke bearbeidingskravet i pliktsystemet, som betyr at en øker kravet fra 70 til 75 pst., med tanke på det som skal bearbeides i land, og tilbudsplikten i hele Nord-Norge i andre runde, noe som gir Nord-Norge en fortrinnsrett og en mulighet til å skape ny industri. Vi vil forbedre ressurskontrollen – følge opp Pedersen-utvalget. Vi vil støtte opp om å utvikle nye arter for akvakultur, som f.eks. torsk, der vi er i ferd med å bryte igjennom akkurat nå – fantastiske eksempler på hvordan vi får det til for tiden. Vi vil øke levendelagring og fôring, som gjør at vi kan ha høyere kvalitet på råstoffet. Vi vurderer auksjonsplikt for fryst råstoff, som gir mer lik tilgang i hele landet på råstoffet.

Jeg ønsker også å løse opp i redskapstvangstrøyen der det er mulig, og ha en mer fleksibel bearbeidingsplikt, som gjør det mulig å skape nye produkter, støtte bestandsforskning og -utvikling og målrette tiltak i virkemiddelapparatet mot et teknologiskifte, for det er et teknologiskifte på gang, og det har vi ikke helt tatt inn over oss, føler jeg. Det må vi støtte, og vi må sørge for at sjømatindustrien får et hamskifte i teknologi. Og jeg vil ikke øke selskapsskatten og formuesskatten, slik Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV foreslår, som vil ramme investeringsevnen i spesielt landindustrien. Jeg vil satse på næringsrettet forskning og produktutvikling, slik denne regjeringen har gjort ved å doble denne typen forskning. Jeg vil sikre best mulig markedsadgang for våre produkter, der det gjøres et intenst arbeid med handelsavtaler for tiden. Jeg vil sikre EØS-avtalen, ikke utrede alternativer. Og i bunnen for alt dette må det ligge en grunnleggende bærekraftig forvaltning.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:04:08]: Eg vil anbefale statsråden å ta ordet. Dette er ei av dei største reformene i fiskeripolitikken nokon gong, og statsråden har berre halde eitt innlegg – i ei veldig kontroversiell sak. Vi forventar jo at regjeringa forsvarer si eiga melding, spesielt når det er så stor konflikt på Stortinget rundt ho, så stor konflikt i det norske samfunnet når det gjeld hovudkonklusjonane i meldinga. Det har blitt mobilisert kolossalt mot meldinga rundt omkring langs kyst og fjord det siste halvåret, og så har vi ein statsråd som ser ut til å tenkje at ein berre skal la debatten gå forbi i det stille. Det er eit slags bilde på den situasjonen vi står i no.

Da må eg berre gjere Stortinget merksam på kva som står på spel her. Det har vore kritikk av fiskeripolitikken lenge, og eg trur dei fleste her er kjende med kva kritikken frå SV har vore – det har vore ein for stor konsentrasjon av kvotar på færre hender, det har vore ei favorisering av dei som har tilgang på kapital. Ein har ført ein politikk som har gått ut over rekrutteringa. Det er tilnærma umogleg for ungdomar å kome seg inn i det lukka fisket med fartøy og kvote på grunn av den prisgaloppen som har gått føre seg. Dette har sjølvsagt hatt store konsekvensar for kystsamfunn, og det ser vi resultata av no.

Så kjem Riksrevisjonen og gir oss fullstendig rett i den kritikken. Det er ein alvorleg kritikk, som blir bagatellisert av alle representantar for regjeringspartia, mens dei raud-grøne partia, som også har sete i regjering i den perioden det her er snakk om, tar dette skikkeleg på alvor. Det er spesielt at ein opererer sånn, at ein ikkje ser på rapporten og alle funna der og tar det på alvor. Vi har forslag i dag som adresserer alle dei problemstillingane som Riksrevisjonen grip tak i, til og med i utgreiingsform. Vi ber om at ein kjem tilbake med forslag som gjer at vi får mindre konsentrasjon, vi ber om at ein kjem tilbake med ei vurdering av forslag som sørgjer for å knyte saman kvote og fartøy, vi ber om at ein kjem tilbake med ei vurdering, utgreiing, av korleis ein kan få styrkt rekrutteringa. Alle desse forslaga stemmer regjeringspartia, pluss Framstegspartiet som støttehjul, imot – alle.

Vi har ein stor fullmaktslov i dette landet som gir enorme fullmakter både til regjeringa og til forvaltninga. Det er det som no står på spel, det er den tilliten som ligg bak den fullmakta, og spørsmålet no er om det er legitimitet bak politikken i det heile. Det er ei såpass djup utfordring for staten at eg ber statsråden kome opp og gi oss ei ordentleg forklaring på korleis han skal handtere dette framover.

Audun Lysbakken (SV) [13:07:28]: Det var representantene Reiten og Skjelstad som avla meg noen visitter i sted, åpenbart i den tro at jeg hadde forlatt debatten, sånn at jeg ikke ville få med meg hva de sa. Men jeg har fulgt debatten i hele dag og fått med meg alle innleggene til Reiten og Skjelstad, uten at jeg har blitt noe mer overbevist av den grunn. Jeg har fulgt debatten i hele dag fordi fiskeri er en hovedsak for SV, i motsetning til for Kristelig Folkeparti og Venstre, og det er kanskje en av grunnene til at SV er et så stort parti i Nord-Norge, mens Kristelig Folkeparti og Venstre er mer utrydningstruet i nord enn selv de mest sårbare fiskestammene.

Det ble etterlyst hva som var våre alternativer. Jeg synes jeg var veldig tydelig på det. Våre alternativer er nemlig det motsatte av den politikken Kristelig Folkeparti og Venstre dessverre støtter høyrekreftene i å drive gjennom i dag. Der regjeringspartiene står for konsentrasjon på færre hender, står vi for en politikk for å spre ressursene på flere hender gjennom – som det eneste partiet på Stortinget – å gå inn for å overføre kvoter fra hav til kyst, gjennom forslag om eierskapsbegrensninger. Der regjeringspartiene står for en lukking av fiskeriene for dem som allerede er innenfor, ønsker vi å åpne dem for flere. Der regjeringspartiene står for en fortsatt passiv næringspolitikk som kommer til å tillate at disse verdifulle ressursene våre ikke blir bearbeidet på det mest lønnsomme vis for landet, står vi for en politikk for å øke bearbeidingsandelen. Der regjeringspartiene står for å ignorere Riksrevisjonen, står vi for å ta den på alvor, og derfor svarer vi på alle de tingene Riksrevisjonen har påpekt, i våre forslag i dag. Og der regjeringspartiene er så usikre på sin egen politikk at de må gå til det svært spesielle skritt å be om å få konsekvensutredet sine egne vedtak, er vi helt trygge på konsekvensene av det vi står for, nemlig at det ville være en politikk som kom de mange langs kysten til gode, på bekostning av de få som har fått lov til å berike seg altfor lenge.

Vi står kort sagt for den politikken som kystopprørerne ber om, mens regjeringspartiene vender dem ryggen. Det er en ærlig sak, men tro ikke at folk ikke får det med seg.

Terje Aasland (A) [13:10:19]: Det var representanten Reiten som var årsaken til at jeg ba om ordet en gang til. Han sto vitterlig på talerstolen og poengterte at det opposisjonen fremmet av forslag, var useriøst eller uansvarlig, eller hvilket ord han brukte – vi kunne liksom bare fremme forslag uten å tenke på konsekvensene. Da vil jeg stille et spørsmål til representanten Reiten, hvis det er mulig å få svar: Hvilke av de 22 forslagene Arbeiderpartiet fremmer, anser han som uansvarlige eller useriøse? Det må jeg kunne forvente svar på så lenge det brukes slike uttrykk i en såpass alvorlig debatt.

Jeg kan nevne et punkt fra stortingsmeldingen som er veldig krevende, til dels kanskje useriøst, i og med at man har oppdaget ting veldig sent. Det gjelder trålstigen og å ta åpen gruppe fra toppen. Jeg tror de færreste visste om det – helt fram til sluttbehandlingen av stortingsmeldingen. Så sent som den 16. april uttalte administrerende direktør i Fiskebåt i et intervju med Fiskeribladet at et forslag om at åpen gruppe skulle tas fra toppen, måtte være basert på en misforståelse. Alle dem vi snakket med i næringen, var ukjent med akkurat det. Saksordfører, Tom-Christer Nilsen, sa til Fiskeribladet senest 4. mai at siden åpen gruppe nå skal tas fra toppen, må fordelingen mellom kyst og trål vurderes på nytt. Altså: En må vurdere fordelingen mellom kyst og trål på nytt. Kanskje det mest vesentlige i tryggheten for den enkelte – om man er i en havgående flåte eller kystflåten – er nettopp at ressursfordelingen foretas på en grundig, analysert og trygg måte. Det klarer man ikke engang å svare ut. Så det er i høyeste grad grunn til å gå dette etter i sømmene.

Helt avslutningsvis: Dette er jo et retningsvalg. Det er ingen tvil om at det er konsentrasjon det handler om. Jeg har lyst til å sitere, hvis jeg får lov, Jahn-Arill Skogholt og hans Bygdevise:

«Kor e hammaren, Edvard, du treng han vel no

når døra skal spikrast igjen?

For i utbygda, Edvard, skal ingen mann bo.

Du skal reise til byen, min venn.

Og sjarken din, Edvard, ka gjer du med han

nu når garna for godt heng på hjell?»

Det er kanskje det som blir sluttfasen av den «retningen» som flertallet staker ut her, uten å se noen som helst konsekvenser av det de holder på med. Dette er sterkt å beklage.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:13:19]: Representanten Pollestad har i to omganger tatt ordet og kritisert flertallet, og spesielt Fremskrittspartiet, for å innføre nye avgifter. For Fremskrittspartiets del har vi brukt tiden fra regjeringen la fram kvotemeldingen, til å møte og lytte til fiskerinæringen. Avgiften som Pollestad viser til, er foreslått av næringen selv som deres bidrag til forskning og forvaltning, som en erstatning for de inntektene en statlig kvotebeholdning ville ha bidratt med. Vi lytter til næringen. Derfor sier vi også nei til statlig kvotebeholdning og konvertering av strukturkvoter.

Den rød-grønne opposisjonen har brukt størsteparten av taletiden på at kvotemeldingen burde utsettes, og på Riksrevisjonens rapport. Det forstår jeg godt. Når man ser på forslagene fra den rød-grønne opposisjonen i forbindelse med kvotemeldingen, den rød-grønne politikken som representanten Sandtrøen var inne på, spriker det i alle retninger. Fiskerinæringen kan være svært glad for at det ikke er de partiene som styrer i dag.

Når man ser på utviklingen i landing av fersk torsk fra 2004 til 2018, er den faktisk veldig positiv for mitt hjemfylke, Finnmark. Landing av fersk torsk har sannsynligvis større innvirkning på sysselsettingen der den landes. Nord-Norge har økt sin andel av landing av torsk samlet sett, men det er forskjeller i utviklingen mellom fylkene. I Nordland har det dessverre vært en nedgang i landingene, mens Finnmark har hatt den største økningen i andel av landinger i perioden Riksrevisjonen har sett på.

Båtsfjord har i stor grad posisjonert seg som fiskerihovedstaden i Norge og troner også på topp som torskehovedstaden, med størst landing av torsk i Norge. I tillegg har kommuner som Måsøy og Nordkapp, representanten Adelsten Iversens hjemkommune Hasvik, Berlevåg, Gamvik og Vardø hatt en økning i den perioden som Riksrevisjonen har sett på. Av kommunene som har økt sin andel av landing av torsk, ligger de fleste i Øst-Finnmark. Så utviklingen har vært positiv for mitt hjemfylke, og det er gode muligheter for å skape flere landarbeidsplasser. Situasjonen og framtiden er ikke så mørk som representanten Adelsten Iversen gjerne vil framstille det som.

Fremskrittspartiet mener det er viktig og riktig å behandle kvotemeldingen nå, fordi det er noe som en tilnærmet samlet fiskerinæring ønsker. Det er viktig med avklaringer for framover å gi fiskerinæringen forutsigbarhet og stabilitet i å utvikle næringen i riktig retning. Fremskrittspartiets målsetting er å skape flere helårige lønnsomme arbeidsplasser i landindustrien også. Da er en lønnsom fiskeflåte og en variert flåtestruktur viktig. Det bidrar kvotemeldingen til.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [13:18:01]: I mitt forrige innlegg var jeg innom et par av de konkrete rød-grønne forslagene. Nå ser jeg at statsråden har tegnet seg, og da lurer jeg konkret på om statsråden kunne si noe knyttet til forslag nr. 5, som kommer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV. For til Kyst og Fjord har statsråden uttalt at han er enig i at det kan være naturlig å vurdere på nytt om det bør innføres regler, da med tanke på eierskapsbegrensninger i kystfiskeflåten, som er det konkrete forslaget fra oss. Det hadde vært veldig fint hvis statsråden fortsatt er positiv til det, og om han i så fall kan anbefale regjeringspartiene å stemme for det forslaget, sånn at vi får vedtatt det i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:19:11]: Arbeidet med en riksrevisjonsrapport er omfattende og grundig, og det innebærer et betydelig samspill mellom Riksrevisjonen og angjeldende departement. Poenget med samspillet er at man skal få klargjort fakta i saken og sikre seg at Riksrevisjonens konklusjoner ikke er misforstått i forhold til det som er departementets beste oppfatning. Det er altså en nær dialog. Det var derfor jeg sa at det er meget spesielt, det som står i Riksrevisjonens sluttmerknad på side 24 i rapporten:

«Riksrevisjonen merker seg at departementet mener at det er uklart hvilke konkrete endringer i kvotesystemet Riksrevisjonen mener har hatt utilsiktede konsekvenser.»

Det er altså uklart, og det i en situasjon hvor poenget var nettopp å skape klarhet, hvor departementet har fått en rekke muligheter til å skape den klarheten. Og likevel er det uklart. Jeg har ikke sett tilsvarende før. For enhver statsråd setter sin ære i å svare på Riksrevisjonens anmodninger for å skape klarhet. Jeg må be om at statsråden kommer opp og forklarer hvorfor vi har kommet i denne situasjonen.

Videre har Sjømat Norge og Fiskarlaget nord tatt opp eierskapsbegrensninger, og det er også noe Riksrevisjonen har gått inn på. Riksrevisjonen anbefaler konkret i sin rapport Nærings- og fiskeridepartementet å «vurdere å innføre eierkonsentrasjonsbegrensninger for kystflåten og/eller andre tiltak for å begrense eierkonsentrasjonen». Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden følge opp på det punktet?

Så er det forslaget fra Tom-Christer Nilsen mfl. om at en «ber regjeringen – før iverksettelse – foreta konsekvensutredning av eventuelle elementer i beslutningene», som det heter. Mitt spørsmål er: Hvilke romertallstilrådinger fra regjeringspartiene vil statsråden konsekvensutrede? Jeg regner med at det har vært samsnakk mellom angjeldende statsråd og regjeringspartiene før man leverer inn et sånt forslag, og da må man ha greie på hva det er vi snakker om.

Så helt til slutt: Fiskeripolitikken kommer snart tilbake til stortingssalen ved behandling av riksrevisjonsrapporten. Fram til da vil jeg bare understreke at det må mobiliseres langs kysten for et fiskeripolitisk alternativ som styrer kapitalkreftene, slik at det blir livskraftige samfunn i f.eks. Loppa og Gamvik i Finnmark.

Steinar Reiten (KrF) [13:22:31]: Et svar til representanten Aasland: Jeg kan ikke huske at jeg sa i innlegget mitt at noen av forslagene til Arbeiderpartiet var useriøse. Hvis jeg sa det, så ber jeg om unnskyldning for det. Jeg står likevel ved det jeg sa om at når opposisjonen fremmer forslag, er det en del av Stortingets kutyme at en vet at forslag som regel ikke vil bli vedtatt, og at man derfor heller ikke knytter klausul til dem om at man ber om at de blir konsekvensutredet. Det tror jeg vi alle er enige om.

Så til slutt til det siste innlegget til representanten Lysbakken. Jeg skal studere referatet grundig i ettertid. Jeg syntes så tydelig at Lysbakken sa at han mente det ikke var behov for å konsekvensutrede forslag fra SV fordi de var så gode at de sto seg uten konsekvensutredning. Det er i så fall en uttalelse fra Stortingets talerstol som vil gjøre seg for historiebøkene.

Tom-Christer Nilsen (H) [13:23:38]: Det er alltid en risiko å ta når en ønsker å takke for debatten. Vi kommer sikkert til å bryne oss på disse spørsmålene også videre, og det er jeg glad for.

Dette året får vi jo en dobbeltrunde med fiskeripolitikk i Stortinget, og det håper jeg vil bidra til at den er godt kvalitetssikret, slik Riksrevisjonen ønsker. Jeg ser også fram til runden rundt Riksrevisjonens utredning, for den inneholder mange interessante opplysninger som det er viktig å følge opp.

Jeg ble utfordret på hva vi gjør rundt denne kvotemeldingen som følger opp Riksrevisjonen. Da vil jeg peke på noe som jeg opplever ikke er blitt pekt på – i hvert fall ikke av opposisjonen – i denne debatten.

Det første er at hvis vi snakker om å endre og bremse utviklingen mot større fartøy i kystflåten, er det første vi må gjøre, å stenge skottene mellom fartøygruppene. Det foreslår vi å gjøre i forbindelse med denne meldingen. Det er en viktig del av det.

Det andre, som Riksrevisjonen bl.a. kritiserer ganske sterkt, er samfiskeordningen. Vi peker på en horisont for samfiske med seg selv. Så er det ikke så enkelt at alt samfiske er noe som burde være en utfordring. For eksempel er det i enkelte fiskerier nødvendig å samfiske for å kunne få en fornuftig fangst.

Vi har andre rekrutteringsordninger som gjør at inngangsbilletten til rekrutteringsordningen blir for alle, og alle under 30 år får et rekrutteringstillegg i åpen gruppe. Ikke minst avklaringen av tilbakefall til gruppene gjør at vi vil spre eierskap, og det vil kunne sørge for å imøtekomme en del av de kommentarene som Riksrevisjonen har hatt.

Det er ett forslag som jeg vil knytte to ord til, for det er noe vi har hatt spørsmål knyttet til, og det er forslaget om å forby salg av fartøy med fisketillatelse. Det er altså det som med Senterpartiet og SVs ordbruk er å forby salg av fartøy med kvoter. Det vi fikk presentert der, er at ingen skal tape vesentlig på det. Så beskrev representanten Lundteigen i løpet av debatten hvordan han tenkte seg at det skulle håndteres, og det beskrev han slik at det skulle være en avskrivningsordning for kvoter, altså for kvoten. Det er en substans som ikke er eid av det selskapet som da eventuelt skulle avskrive det rent formelt. Det andre er at dersom vi bruker denne ordningen, vil en etter dagens satser og skattesatser få igjen bare 22 pst. av det en har puttet inn. Det vil jeg si er mer enn et vesentlig tap. Det vil føre til store utfordringer for den delen av næringen som skulle bli omfattet av et slikt forslag.

Jeg sier takk for debatten og ser fram til nye runder om fiskeripolitikken.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen [13:26:45]: Jeg har fått flere utfordringer. Jeg håper jeg klarer å svare på i hvert fall de aller fleste av dem.

Den første kom vel i begynnelsen av debatten, hvor ansvaret for farskapet til kvotemeldingen ble etterlyst, at det var noe uklart. Da er det vel relevant å si at dette med uklare farskap er en ganske kjent problemstilling langs kysten!

Representanten Pollestad hadde et spørsmål om vedtak III. Da har jeg lyst til å svare at i forslaget i meldingen handlet det om fordeling av strukturgevinst som oppstår ved forlengelse av strukturkvoter. Forlengelse av strukturkvoter blir nå ikke vedtatt, og meldingen har ikke konsekvensutredet fordelingen av strukturkvotene når den tidsbegrensingen inntrer, fordi vi ikke har fremmet forslag i meldingen om hvordan det skal gjøres, når den tid kommer, i 2028. Derfor må dette spørsmålet utredes nærmere. I tillegg vil vi ha nær dialog med næringen og i god tradisjon finne gode løsninger. Derfor kan jeg ikke svare her og nå på hva konsekvensene av vedtak III blir. En forsvarlig behandling er å utrede konsekvensene og så komme tilbake til Stortinget på hensiktsmessig måte.

Så er kritikken fra Riksrevisjonen nevnt flere ganger. Jeg må selvfølgelig bare understreke, som jeg har sagt flere ganger, at vi tar kritikken og anbefalingene på høyeste alvor, og vi vil følge opp alle punktene i Riksrevisjonens rapport, inkludert det som representanten fra Arbeiderpartiet og representanten Lundteigen spurte om.

Jeg har også lyst til å si at jeg tror det egentlig er ganske bred enighet. Det kan være forskjellige veier til Rom, men det er ganske bred enighet om at det ligger store muligheter i fiskerinæringen – en evig fornybar næring for nasjonen vår, som veldig mange av oss er veldig stolte av, og hvor det er veldig mange handlekraftige, flinke folk med god gjennomføringsevne.

Det å fokusere på disse mulighetene, enten det er å få til mer bearbeiding, eller at vi får en større andel av verdiskapingen, er også veldig viktig for denne regjeringen. Det er også viktig at vi får sikret oss markedsadgang, at vi får til en fortsatt god og bærekraftig forvaltning av fiskeressursene, og ikke minst også at vi får til å opprettholde en balanse i ressursfordelingen over tid.

Da tror jeg at jeg har vært gjennom en del av de utfordringene som jeg fikk fra Stortinget.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [13:29:52]: Jeg må svare litt på at Fremskrittspartiet forteller at det går veldig godt på kysten. Jeg lurer på om Fremskrittspartiet har fått med seg at det er et kjempekystopprør på gang. Det var en virtuell sak på Facebook for to–tre dager siden hvor det var 40 000 deltakere. Så det er et enormt engasjement rundt det vi behandler nå. Jeg tror det er på tide at noen i denne salen kanskje tar seg en tur rundt og ser, ikke bare på de større plassene, men også på de mindre. Engasjementet er stort nå, og folk vil noe helt annet enn det som det legges opp til her.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:30:55]: Veldig kjapt: Vi trekkjer forslag nr. 26, som handlar om ekstern gransking etter Riksrevisjonen. Det er eit spørsmål vi vil kome tilbake til når vi behandlar Riksrevisjonens rapport. Det var det eine.

Kritikken som kom frå Kristeleg Folkeparti, er det stadig vanskelegare å forstå kva ein meiner med. Kva blir det sikta til? Her har ein frå regjeringspartia føreslege å senke avkortinga med 10 pst., utan at konsekvensane har vore greidde ut på nokon som helst måte. Det har ein berre gjort. Vi føreslår å auke ho til 50 pst. Eg ser ikkje kva som er problematisk med det.

På same måte, med tanke på dei andre forslaga vi har: Blant anna har forslaget om endring av pliktordninga for torsketrålarar, på oppdrag av regjeringa, vore greidd ut og granska i tre rundar. Konklusjonen i siste runde har vi landa på: avvikle ordninga og føre fisken tilbake til kysten. Så er det 28-metersgrensa, som var den gamle ordninga. Det er verkeleg uforklarleg for meg kva kritikken frå Kristeleg Folkeparti eigentleg handlar om.

Terje Aasland (A) [13:32:11]: Jeg kan forsikre representanten Reiten om at vi fremmer forslag med den hensikt å få flertall for dem i salen, og jeg vil absolutt anbefale nettopp Kristelig Folkepartis representanter å stemme for Arbeiderpartiets forslag, for de er nok mye mer i tråd med Kristelig Folkepartis sjel enn det Kristelig Folkeparti holder på med sammen med de andre høyrepartiene i stortingssalen.

Men jeg håper jeg kan få et svar fra statsråden på følgende: En av de vesentlige tingene i norsk fiskeripolitikk som skaper konflikt, er fordeling av ressursene. En del av det som nå både kommer opp som forslag, og som ligger som føringer i stortingsmeldingen, er jo nettopp fordeling av ressurser mellom de ulike flåtegruppene og hvordan en skal håndtere det. Vi ser ikke helt konsekvensen av det som nå blir vedtatt. Når dette er konsekvensutredet, vil da Stortinget få en egen sak om ressursfordelingen innenfor fiskeriene, slik at Stortinget kan sluttbehandle det Stortinget nå behandler uten å vite hva vi faktisk behandler? Kan statsråden gi et tydelig svar på det?

Cecilie Myrseth (A) [13:33:25]: Det som skjer nå, må jeg nok en gang si er sterkt beklagelig. Jeg mener at denne debatten bare har skapt flere spørsmål enn vi hadde før vi kom inn i salen. Det er krevende, og vi får heller ikke svar på hva som er konsekvensen av det forslaget som ble lagt fram av regjeringspartiene i morges om konsekvensutredning. Det vet vi ikke. Og nå får vi til og med sådd tvil om ressursfordelingen. Det har også vært tatt opp i media. Saksordføreren har til og med sagt det i media – kanskje vi må se på ressursfordelingen? Så jeg vil gjerne ha svar på hva det er som skjer når vi går fra hverandre i denne salen. Når kommer det en ny sak? Hva er det vi skal konsekvensutrede?

Så helt til slutt: Venstre går jo fullstendig på repeat om samfiskeordningen. Arbeiderpartiet har vært med på å innføre en ordning. Ja, vi har styrt fiskeripolitikken, men vi tar også ansvar nå og sier: Vi må gjøre nye vurderinger, for Riksrevisjonen har kommet med flengende kritikk. Det gjelder oss alle sammen.

Geir Pollestad (Sp) [13:34:38]: Eg vil gjerne at fiskeriministeren klargjer kva som er tenkt prosess knytt til romartalsvedtak III, som openbert skal greiast ut etter det er vedteke. Vil ein leggja fram den saka for Stortinget igjen, eller meiner regjeringa dei har fått ei fullmakt til å gjennomføra dette, berre det vert greidd ut? Det meiner eg at fiskeriministeren må svara på før debatten er slutt.

Eit anna spørsmål som fiskeriministeren må svara på, er kva tid ein kan forventa seg den nye fiskeavgifta, eller torskeavgifta, hyseavgifta, kveiteavgifta, sildeavgifta, makrellavgifta – kjært barn har mange namn, seier Framstegspartiet. Men kva tid kan ein venta at ho kjem til Stortinget? Vert det i samband med statsbudsjettet 2021, eller vert det før den tid?

Eg vil dessutan gjera merksam på at Senterpartiet støttar forslaga nr. 18, 19 og 27.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen [13:35:49]: Først må jeg gjenta at det for regjeringens del er viktig å videreføre en balansert fordeling av ressursene. Det ligger fast i regjeringserklæringen, og det er også i tråd med kvotemeldingen. Jeg kan ikke, når det gjelder de spørsmålene som Pollestad – og for så vidt også Aasland – stiller, si her og nå i detalj hvordan vi kommer tilbake til Stortinget, men vi skal gjøre det på en hensiktsmessig måte og selvfølgelig på forsvarlig vis.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:37:17] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av saken.

Arbeiderpartiet fremmer forslag om en tiltakspakke som skal sikre større seriøsitet i fiskeindustrien. De seks forslagene som foreslås i pakken, har som formål å sikre kompetanse, anstendige lønns- og arbeidsvilkår og en mer aktiv kontroll med fiskeindustrien for å få bukt med bl.a. arbeidslivskriminalitet. Det er en viktig sak å ta tak i. Aksjonene til a-krimsenteret i Nordland mot fiskebruk, den såkalte Blue Silence-aksjonen, avdekket arbeidsforhold som norsk fiskeindustri ikke kan være bekjent av.

Næringskomiteen viser i innstillingen til at regjeringen allerede har gjort mye. For eksempel er det etablert et bredt etatssamarbeid. Det er viktig for å få bukt med arbeidslivskriminalitet, som gjerne spenner over flere etaters ansvarsfelt. Næringskomiteen poengterer også at sjømat- og fiskeindustrien selv tar aktivt del i å bekjempe arbeidslivskriminaliteten. Det er positivt, men det skulle jo bare mangle. Industrien har selv alt å tape på dette, ikke minst omdømmemessig.

Det er allerede klare bestemmelser for lønns- og arbeidsvilkår i dagens regelverk for fiskeindustrien. Et eksempel er forskrift om delvis allmenngjøring av tariffavtale for fiskeindustribedrifter, som fastsetter satser for minstelønn og tilleggssatser for skiftarbeid. Nylige endringer i arbeidsmiljøloven strammer inn på vilkårene for innleie fra bemanningsforetak. Arbeidsmiljøloven presiserer også at en utleid arbeidstaker fra et bemanningsforetak minst skal sikres de vilkår som en fast ansatt med samme type arbeidsoppgaver har.

Komiteens flertall, deriblant Fremskrittspartiet, mener at disse bestemmelsene er gode nok for å sikre gode arbeidsvilkår i næringen. Det trengs altså ikke flere bestemmelser, men de som finnes, må overholdes og etterleves. Her gjør a-krimsentrene en svært viktig jobb. Det var et svært viktig grep fra regjeringens side å etablere a-krimsentre flere steder i landet.

Arbeiderpartiet ønsker i dette forslaget å videreføre særordningene for permittering i fiskeindustrien. Flertallet viser til at forslag til nærmere utforming av en slik unntaksbestemmelse allerede er under utarbeidelse i Arbeids- og sosialdepartementet, i samarbeid med Nærings- og fiskeridepartementet.

Cecilie Myrseth (A) [13:39:53]: Arbeiderpartiet har fremmet dette forslaget fordi vi er oppriktig bekymret for det vi ser i den viktige sjømatindustrien. Vi er bekymret for at kriminalitet og sosial dumping er på vei til å få fotfeste i en av våre aller viktigste næringer. Det har vært en rekke oppslag i media som har avdekket tilstanden i denne næringen. Vi ser at arbeidsfolk blir utnyttet på det groveste på land. Og det er dessverre også sånn at man kan se tendenser til det samme på havet. Vi kan ikke være bekjent av at noen useriøse aktører setter hele fiskerinæringens omdømme på spill. Derfor ønsker vi at regjeringen skal komme med konkrete forslag i en tiltakspakke for å sikre mer seriøsitet, kompetanse og anstendige lønns- og arbeidsvilkår, i denne omgang i fiskeindustrien.

Det er altså flertall i komiteen for ikke å få mer politisk handling. Det er vanskelig å forstå, men jeg har vært i debatter også utenfor denne sal med mange av de samme representantene, og jeg vil si at det på mange måter nesten har blitt underkommunisert hvor grovt det er, det som skjer. Man viser til eksisterende lovverk. Man viser til at man har de virkemidlene som man trenger. Det er jeg helt uenig i. Vi trenger så mye mer. Det er faktisk veldig ille det vi ser, og det kan godt hende at det bare er toppen av isfjellet. Vi som politikere er nødt til å handle – og det raskt.

Jeg opplevde i høringen sterk støtte til våre forslag. Det gjorde inntrykk å høre Arbeidstilsynet og a-krimsentrene orientere om hva de har funnet ut. Fiskeindustrien er altså utpekt som en risikobransje. Det er mye midlertidighet og mye innleie. Heldigvis har vi fått avdekket mye, men hva er det de sier til oss i komiteen? Det er at de mangler ressurser. Det er ikke nok folk til å avdekke. Det er ganske krevende runder de har for å gjennomføre kontroller. Man trenger mer ressurser, strengere regelverk og flere kontroller. Så jeg tenker at i denne saken burde vi faktisk kunne stå sammen om å få på plass en tiltakspakke for å ta et tverrpolitisk ansvar for å stoppe det som er helt uholdbare forhold i en av våre fineste næringer.

Jeg vil til slutt ta opp forslaget vi står bak sammen med Senterpartiet og SV.

Geir Pollestad (Sp) [13:42:48] (leiar i komiteen): Det er eitt forslag i saka, og det står Senterpartiet bak saman med SV og Arbeidarpartiet.

For oss er det viktig, når me ynskjer å utvikla fiskeindustrien langs kysten, at det er attraktivt å jobba der òg for norsk ungdom som ynskjer seg ei framtid innanfor fiskeindustrien. Eg trur det er heilt avgjerande for å sikra det at me har skikkelege løns- og arbeidsvilkår, og at me gjer meir enn det me gjer i dag for å sikra det.

Senterpartiet har òg ei rekkje andre forslag for å styrkja attraktiviteten til fiskeindustrien, bl.a. trur me at ei modernisering og automatisering kan gjera at det vert meir attraktivt å søkja jobb der.

Det overraskar meg at regjeringspartia og Framstegspartiet ikkje ynskjer å vera med på dette forslaget som opposisjonen har fremja, for det er eit viktig forslag, det er eit rett forslag, og det er eit forslag som det openbert er mogeleg for regjeringa å fylgja opp, om dei har vilje til det. Når dei no røystar mot, er det vel eit uttrykk for mangel på vilje, og ein greier ikkje då å få til det lyftet for fiskeindustrien – som i alle fall Senterpartiet meiner er nødvendig.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [13:44:34]: Vi i SV støttar forslaget og står inne på det. Det er litt rart at det er såpass kjøleg mottaking for dette forslaget frå regjeringspartia med Framstegspartiet som støttehjul.

Vi hadde ei høyring om dette. Det er brei støtte til å køyre i gang tiltak. Det som står på spel, er mykje. Det er sjølvsagt dei sosiale dimensjonane i korleis ein behandlar folk, som er heilt utruleg. Det andre er at dette undergrev næringa generelt ved at nokon kan drive på dette viset og utnytte folk, gi dei mykje dårlegare løns- og arbeidsvilkår og dermed tilby prisar som undergrev dei som er seriøse i næringa. På den måten svekkjer ein grunnlaget for den generelle fiskerinæringa.

På lik linje med juks på havet og dei tinga er dette ting som ein må ta tak i resolutt og hardt. Da er det rart at regjeringspartia legg seg på ei klassisk vente-og-sjå-linje, som nok er grunnen til at dette har fått lov til å vekse fram. På mange område ser vi at forvaltinga og kontrollen blir svekte i denne næringa, og da er det eit alternativ på Stortinget som ønskjer ein heilt annan type retning. Vi ser ikkje kva dei vektige argumenta mot å gjere dette er.

Tom-Christer Nilsen (H) [13:46:38]: «Til lags åt alle kan ingen gjera» – var det det presidenten var ute etter i akkurat denne saken?

Jeg er faktisk glad for at opposisjonen har tatt opp dette forslaget, for det gir oss mulighet til å diskutere en utfordring som er alvorlig, og som vi er nødt til å ta seriøst. Så er det ikke sånn at vi går inn for akkurat dette forslaget, men jeg håper og tror at dette er et område hvor vi kan samarbeide videre på tvers av skillelinjene i Stortinget for å sørge for at vi treffer og hindrer den kriminaliteten som er avdekket, bl.a. av a-krimsenteret i nord.

Disse a-krimsentrene ble opprettet og styrket under denne regjeringen, og jeg vil gjerne at de skal fortsette å utvide og styrke sitt risikobaserte tilsyn som har avdekket disse lovbruddene. I utgangspunktet mener jeg at lovverket stort sett treffer med tanke på dette. Det som er viktig, er å sørge for at vi får den kontrollen som gjør at denne tilstanden blir avslørt. Det vil si å gi klart og tydelig beskjed om at det som er oppdaget og avslørt av a-krimsentrene i nord, er helt uakseptabelt. Jeg håper at de fortsetter, og vi legger opp til å støtte at de fortsetter sin kontrollvirksomhet så vi kan avdekke om det er flere.

Samtidig vil jeg understreke at det er et risikobasert tilsyn de har gjennomført. Det vil si at de har plukket ut dem de har hatt tilsyn hos, basert på hvem de hadde størst sannsynlighet for å finne noe hos. Der har de funnet noe, og det er bra. Det viser at systemet deres fungerer, og at de treffer og avslører ulovlig virksomhet.

Så håper jeg at de fortsetter med det, at vi kan samarbeide om stadig å sørge for at regelverket og tiltakene treffer bedre, og at vi sammen kan sørge for at den delen av næringen – og det er den største delen av næringen – som driver lovlydig, ordentlig og skikkelig, faktisk ikke får ulemper på grunn av dem som velger ikke å følge regelverket, eller som beveger seg utenfor og på feil side av den berømte gråsonen.

André N. Skjelstad (V) [13:49:17]: Forslaget som tas opp, er viktig. Arbeidslivskriminalitet og utnyttelse av folk i arbeidslivet er totalt uakseptabelt. I Norge har vi gode tradisjoner for å sikre seriøsitet i næringslivet og fiskeriene gjennom et solid trepartssamarbeid mellom fagforeningene, næringsforeningene og myndighetene. Avsløringene vi har sett i fiskeriindustrien i nyere tid, er nedslående, og det tar vi i Venstre på største alvor.

Vi har et godt regelverk som skal hindre slik ufrihet for folk. Likevel er det alltid noen som bryter regler. Dette gjør at vi må følge med, oppdatere regelverk og slå hardt ned på det som utfordrer den norske modellen med skikkelige arbeidsforhold.

De siste årene har vi satt i verk flere tiltak for å sikre seriøsitet i fiskeriindustrien, vi har fått på plass en mer aktiv bruk av Arbeidstilsynet og arbeidslivskriminalitetssentrene inn mot fiskeriindustrien, og vi har etablert et bredt etatssamarbeid som er et viktig tiltak i arbeidet med arbeidslivskriminalitet, og fiskerimyndighetene i Nordland deltar fast.

Det gis klare bestemmelser for lønns- og arbeidsvilkår i fiskeriindustrien innenfor dagens regelverk. I forskrift av 12. oktober 2018 om delvis allmenngjøring av tariffavtale for fiskeriindustribedrifter er det fastsatt satser for minstelønn og tillegg ved skiftarbeid. Forskriften gjelder for fagarbeidere og produksjonsarbeidere med dertil hørende arbeidsoperasjoner, og ansvaret er tydelig.

Den 1. januar 2019 ble det gjort endringer i arbeidsmiljøloven som bl.a. innebar at vilkårene for innleie for bemanningsforetak, i henhold til lovens § 14-12, ble skjerpet ytterligere. Arbeidsmiljøloven § 14-12 a presiserer at utleide arbeidstakere fra bemanningsforetak

«minst sikres de vilkår som ville kommet til anvendelse dersom arbeidstaker hadde vært ansatt hos innleier for å utføre samme arbeid».

I de siste årene har regjeringen gjennomført flere viktige og målrettede tiltak for å motvirke arbeidslivskriminalitet og sikre ordnede forhold i norsk arbeidsliv. I tillegg til endringer i arbeidsmiljøloven har regjeringen etablert sentre mot arbeidslivskriminalitet flere steder i landet. Gjennom samlokalisering av personell for Arbeidstilsynet, Nav, politi og skatteetaten sikres en koordinert og effektiv innsats mot arbeidslivskriminalitet. Operasjon «Blue Silence» som a-krimsenteret i Bodø iverksatte i 2019 for å kartlegge og avsløre lovbrudd og uregelmessigheter i fiskeriindustrien i Nordland, viser at de tiltakene fra regjeringen har vært vellykkede og fungerer etter hensikten.

Det er positivt at næringen selv påpeker at forholdene som er avdekket i deler av fiskeriindustrien, er uakseptable, og at de har løftet fram den problemstillingen på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Det er bra at næringen selv er tydelig og signaliserer at de tar avstand fra enhver form for lovbrudd.

Steinar Reiten (KrF) [13:52:19]: Det skal ikke være tvil om at vi skal ha anstendige lønns- og arbeidsvilkår i Norge. De tilstandene som har blitt avdekket i deler av fiskeindustrien, er forstemmende og noe vi ikke aksepterer i Norge. Det som har blitt avdekket, er først og fremst ille for de menneskene som blir rammet, men i neste runde er det også ødeleggende for omdømmet til norsk sjømatnæring og for konkurranseforholdene i bransjen. Det er uakseptabelt når useriøse aktører skaffer seg et urettmessig konkurransefortrinn gjennom å bryte lover og regler.

Den 1. januar 2019 ble det gjort viktige endringer i arbeidsmiljøloven, som bl.a. innebar at vilkårene for innleie fra bemanningsforetak, i henhold til lovens § 14-12, ble skjerpet. Det ble også innført en presisering av begrepet «fast ansettelse» i arbeidsmiljøloven. I tillegg ble det innført en tydeliggjøring av plikten til informasjon om arbeidstid i arbeidsavtalen, som skal bidra til bedre forutsigbarhet bl.a. ved uregelmessig arbeid. Arbeidsmiljøloven § 14-12 a presiserer at utleid arbeidstaker fra bemanningsforetak minst skal «sikres de vilkår som ville kommet til anvendelse dersom arbeidstaker hadde vært ansatt hos innleier for å utføre samme arbeid».

Det er et klart og tydelig regelverk for lønns- og arbeidsforhold i fiskeindustrien, som ikke er til å misforstå, og som alle aktører skal følge. Det er bred enighet både politisk og i sjømatnæringen om at de forholdene i deler av fiskeindustrien som bl.a. ble avdekket av a-krimsenteret i Nordland i løpet av 2019, er fullstendig uakseptable og må slås hardt ned på.

Regjeringen har de seneste årene gjennomført flere viktige og målrettede tiltak for å motvirke arbeidslivskriminalitet og sikre ordnede forhold i norsk arbeidsliv. Som tidligere talere har vært inne på, har en i tillegg til arbeidsmiljøloven etablert sentre mot arbeidslivskriminalitet i Oslo, Tønsberg, Stavanger, Kristiansand, Bergen, Trondheim og Bodø. Det er i lys av dette naturlig at regjeringen, ut fra den dokumenterte og gode effekten av arbeidet ved a-krimsentrene, fortløpende vurderer behovet for økte ressurser til de eksisterende sentrene og eventuell opprettelse av nye a-krimsentre sett opp mot utviklingen i arbeidsmarkedet.

Vi mener dermed at tiltak mot arbeidslivskriminalitet i fiskerinæringen blir ivaretatt gjennom de tiltakene som regjeringen har foreslått, og ser derfor ikke behov for å stemme for opposisjonens forslag.

Statsråd Odd Emil Ingebrigtsen [13:55:17]: Jeg vil først understreke at vi i denne saken har hatt tett kontakt med Arbeids- og sosialdepartementet, som er konstitusjonelt ansvarlig for arbeidslivsområdet.

Når vi nå gradvis beveger oss ut av koronakrisen, er det kanskje enda viktigere å fortsette arbeidet for å bekjempe arbeidslivskriminalitet i fiskeindustrien.

Jeg deler ambisjonen til representantene bak representantforslaget om å bekjempe useriøs aktivitet i fiskeindustrien, og det er vel ganske bred enighet om det, virker det som. De aller fleste som driver innen sjømatnæringen, driver jo på en god måte, og dette gjenspeiler det norske arbeidslivet generelt.

Regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet ble revidert i 2019, i nært samarbeid med partene i arbeidslivet. Et viktig grep er at det er etablert et bredt samarbeid mellom offentlige myndigheter. Ifølge Arbeids- og sosialdepartementet er omfanget av arbeidslivskriminalitet ikke lenger økende. Myndighetene er mer synlige enn før, og virksomheter opplever nå høyere risiko for å bli oppdaget.

I 2019 leverte ressurskontrollutvalget en utredning som bl.a. vektlegger behovet for å styrke det tverrfaglige samarbeidet for å bekjempe fiskerikriminalitet, et viktig grep for å bekjempe misbruk av sårbar arbeidskraft i fiskerisektoren. Utredningen har vært på høring, og jeg er meget fornøyd med de mange gode høringssvarene vi har mottatt. Vi arbeider nå med en oppfølging av høringssvarene.

Dette er også et globalt problem. I 2018 tok derfor Norge initiativ til en erklæring mot grensekryssende organisert kriminalitet i den globale fiskerisektoren. Gjennom Blå rettferd-initiativet adresserer Norge menneskehandel og misbruk av sårbar arbeidskraft i den globale fiskerisektoren i samarbeid med relevante internasjonale organisasjoner.

Jeg vil takke a-krimsenteret i Nordland for den viktige jobben som er gjort med å avdekke helt uakseptable forhold i industrien. Det som har blitt avdekket, er ille for menneskene som rammes. Det er også ødeleggende for omdømmet til norsk sjømatnæring og for konkurranseforholdene i bransjen. Den enkelte næringsaktør må selv bære hovedansvaret for å etterleve regelverk og behandle arbeidstakere på en ordentlig måte.

Som fiskeri- og sjømatminister skal jeg gjøre mitt beste for å fortsette arbeidet med å bekjempe helt uakseptable arbeidsforhold i fiskeindustrien. De som ikke driver etter loven, skal tas og hindres i å skaffe seg et urettmessig konkurransefortrinn.

Åsunn Lyngedal (A) [14:05:34]: Vi ble alle sjokkert over de avsløringene som a-krimsenteret i Nordland sto for i vinter. At arbeidsfolk behandles sånn i Norge og i dag, trodde vi ikke – manglende betaling, manglende helse, miljø og sikkerhet, bundet til å leie hos en arbeidsgiver som beholder mye av lønna i leie for overnatting. Det at vi ble så sjokkert og visste så altfor lite om disse forholdene, viser at et av de forslagene vi hadde ønsket å få flertall for i dag – nemlig å kartlegge bruken av utenlandsk arbeidskraft, bruken av innleie – hadde fortjent å få flertall.

Det er fiskebrukene som har ansvaret, det er ingen tvil, men det trengs en oppdagelsesrisiko. A-krimsenteret sier selv at de ikke har ressurser til å gjennomføre alle de undersøkelsene de ønsker. I Nordland har de prøvd å ta et særskilt ansvar inn mot fiskerinæringen, men de har mange andre tilsyn de også skal ta. Arbeiderpartiet har derfor ønsket større bevilgninger til a-krimsentrene.

Det er også et problem at informasjon flyter for lite fritt mellom de etatene som utgjør a-krimsentrene, altså Arbeidstilsynet, skatteetaten, politiet og Nav. De er bundet av taushetsplikt i for stor grad. De ønsker seg også en egen tipstelefon. Det har de i dag ikke rett til å ha. Man må kontakte en av etatene.

Arbeidstilsynet i Tromsø var veldig tydelig under høringen i denne saken på at de bruker mange dager på ett tilsyn. Det handler om hvor fiskebrukene våre ligger hen – på steder som ligger langt unna kontorene til Arbeidstilsynet i Tromsø – og det kan ta flere dager bare å komme seg dit. Hvis det finnes et overnattingstilbud i bygda, er de redd for å bestille der, for da er gjerne tilsynet varslet, bare gjennom det.

Vi mener at vi burde ha kartlagt hvordan det står til med innleie og bruk av utenlandsk arbeidskraft under uverdige forhold, og har derfor foreslått det. Vi ønsker at man mer aktivt skal bruke Arbeidstilsynet og a-krimsenteret inn mot fiskeindustrien. Regjeringspartiene sier: Det er ingen grunn til å komme med noen tiltakspakke for dette. Det beklager jeg.

Terje Aasland (A) [14:08:23]: En ting vi er helt sikre på gjennom de to sakene vi nå har behandlet, er at det foregår arbeidslivskriminalitet i fiskeindustrien. Vi vet at hver dag blir helt vanlige folk utnyttet. En helt vanlig dag er det noen som ikke får betalt det de skal ha, må jobbe lenger enn det man har lov til, eller blir utsatt for en helse-, miljø- og sikkerhetsomgivelse som er krevende og utfordrende. Vi vet det. Jeg vet at uansett hvor mye vi jobber for å få alt slik vi ønsker at det skal være, vil det være noen som, i sin hug til å tjene enda mer, velger å utnytte andre mennesker til egen fordel. Det er det store problemet.

Når vi fremmer et forslag som jeg mener i utgangspunktet er treffende, for å prøve å gjøre noe mer enn det som er gjort fram til nå, velger altså flertallet i denne salen å si at det ikke er nødvendig å stemme for sånne forslag fordi det foregår så mye bra. Det er helt utrolig. Det er jo ikke noen fare å ved disse forslagene poengtere at en bør begrense innleie til fordel for faste ansettelser, selv om også jeg er enig i at fiskeindustrien må bruke innleie av og til. Det bør gå an å legge noen premisser på bordet også fra Stortingets side. Det går an å si at en bør kartlegge det for å få vite mer om innleie og bruk av vikarbyråer. En bør vite mer om hvordan en kan tenke seg strengere sanksjoner, osv. En bør vite hvordan en i større grad kan forsterke de faste ansettelsene, nettopp for å få seriøsitet. En bør jo vite litt om hvordan en tenker seg utviklingen av a-krimsentrene med tanke på å møte behovet som er i fiskerinæringen – om det skal være i Troms og Finnmark, eller om det skal være andre steder – at det skal være noen som har eksplisitt kompetanse, særskilt kompetanse og hovedfokus på fiskerinæringen. Det burde jo en fiskeriminister kunne si til Stortinget at er hans mål. Men han klarer det ikke.

Posisjonspartiene klarer heller ikke å sprudle av engasjement i denne saken, mest sannsynlig fordi den ikke betyr så veldig mye for dem. Jeg synes det er synd at enkle forslag blir nedstemt i Stortinget – enkle forslag som kanskje over tid hadde hjulpet noen helt vanlige folk i en krevende situasjon. Det er det det handler om. Viljen til å gjøre endringer er ikke til stede blant høyrepartiene i Stortinget. At Fremskrittspartiet ikke støtter forslag som har til hensikt å bygge opp under helt vanlige folk, har jeg forståelse for, men at Kristelig Folkeparti og Høyre faktisk velger å stemme det ned, skjønner jeg ikke.

Freddy André Øvstegård (SV) [14:12:09] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet om denne saken. Stortinget ba regjeringen i et vedtak i januar 2017 om å fremme forslag om en medieansvarslov, og i dag vedtar vi den, den viktigste loven for pressen. Det er egentlig historisk. Jeg synes at formålsparagrafen sier det ganske fint:

«Loven skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale gjennom å sikre redaksjonell uavhengighet og etablere klare ansvarsforhold for innhold som blir publisert i redaktørstyrte journalistiske medier.»

Som saksordfører er jeg også glad for at komiteen leverer en innstilling som er samstemt på det aller, aller meste. Jeg vil særlig nevne to områder hvor komiteen har samlet seg om noen løsninger som har vært viktige for pressen.

Det første er avgrensningen av lovens virkeområde. Lovforslaget vil gjelde for medier som driver både med produksjon og med publisering. Med andre ord kan f.eks. nyhetsbyråer som NTB eller produksjonsselskaper som lager dokumentarer, falle utenfor lovens virkeområde. De hensynene som loven skal ivareta når det gjelder klare ansvarspunkter, veier tungt, men det har kommet gode innsigelser mot akkurat dette. De redaksjonene som også publiserer innhold produsert av andre, er på mange måter prisgitt produsentens – for å bruke det ordet – jobb og presseetikk, bl.a. når man publiserer en melding fra NTB eller en dokumentar fra et produksjonsselskap. Det å ettergå metoden, kildebruk, vil være både vanskelig og lite ønskelig, sier pressen selv. Derfor er det viktig at komiteen har samlet seg om at det kan være hensiktsmessig at også nyhetsbyråer som leverer det mediene som omfattes av medieansvarsloven, oppfatter som kvalitetskontrollert innhold, også kan holdes ansvarlig for stoffet de produserer. Samtidig bør man unngå en uklar ansvarssituasjon. En enstemmig komité fremmer derfor forslag om å be regjeringen utrede det å utvide lovens virkeområde og komme tilbake til Stortinget med sak.

Det andre området jeg vil peke på til slutt, er foretaksstraff. For mediene er det veldig viktig for deres rolle og for redaktørens uavhengighet at foretaksstraff ikke brukes mot mediebedrifter. Derfor har man ønsket et unntak fra den bestemmelsen i straffeloven. Komiteen støtter det prinsippet, sier at den terskelen skal være høy og ber regjeringen følge med på praksis og vurdere eventuelle endringer om det skulle skje.

Med det anbefaler jeg komiteens innstilling.

Trond Giske (A) [14:15:30]: Dette er en sak Arbeiderpartiet har ventet på lenge. Vi må helt tilbake til sesjonen 2015–2016 for å finne det initiativet Arbeiderpartiet den gangen tok i Dokument 8:102, som resulterte i at man ba regjeringen komme tilbake med en medieansvarslov som skulle dekke hele bredden av medier i en ny digital tid. Det har tatt tid, men vi er glad for at vi nå endelig er her og kan gjøre dette vedtaket.

Bakgrunnen var en ny mediehverdag. Vi trodde i utgangspunktet at internett skulle gjøre oss alle informerte og aktive. Så viser det seg at vi like gjerne kan bli desinformerte og passive. Det er en flom av informasjon som det er vanskelig for enkeltmennesker å sortere ut. Vi er faktisk mer avhengig av gode, kvalitetsorienterte, redaktørstyrte medier med høy tillit i befolkningen enn noen gang før. Delvis er det mange nye aktører som ikke opererer under noen form for presseetikk eller redaksjonelt ansvar. Samtidig opplever nok også de etablerte mediene et større press – et press fra de useriøse, et press fra markedsavdelinger som skal ha klikk og overskudd, og et press i konkurransen mediebedriftene imellom, hvor deadline for lengst har gått fra å være én gang i døgnet til hvert eneste minutt og sekund.

Mediene kalles den fjerde statsmakt – og de har mye makt. Med makt følger ansvar, og med makt følger også det amerikanerne kaller «Checks and Balances» – at alle med makt må kunne ettergås og ha rammer rundt sin virksomhet. De fleste journalister i mediehus jobber aktivt og grundig med presseetikk og medieansvar. Likevel trenger også mediesektoren rammer, spesielt i en tid hvor konkurransen er så mye større.

I Norge har man valgt en modell hvor pressen i veldig stor grad er selvstyrt – en egen justis, et eget system for det. Men også sivilsamfunnet har rett og plikt til å sette opp noen rammer. Det vi gjør i dag, er en viktig opprydding i så måte. Det er en likebehandling. Det er et rammeverk. Og jeg tror det i framtiden vil være opp til pressen selv, medieaktørene selv, hvilke endringer som eventuelt blir nødvendige. I utgangspunktet er dette et vedtak som gir stor tillit, men dermed også et stort ansvar for medieaktørene selv.

Tage Pettersen (H) [14:18:44]: Den 3. mai var pressefrihetens dag. I krisetider er det ekstra viktig at vi er informert og får svar på våre spørsmål. Bare uavhengig journalistikk og et mangfold av medier kan sikre oss det. Jeg benytter anledningen til å gratulere med dagen.

Det er fristende å si at politikk tar tid. Nedsettelsen av mediemangfoldsutvalget i 2009 kan vi kanskje si er startskuddet for arbeidet med denne loven, selv om bestillingen nok har endret seg flere ganger underveis i arbeidet. Gjeldende ansvarsregler på mediefeltet er i stor grad utformet før utviklingen av nettbaserte og digitale produksjons- og formidlingsformer, hvor brukerne og aktørene utenfor de etablerte mediene har fått en helt ny posisjon i medielandskapet. Målet med de foreslåtte endringene er en tydeliggjøring av det journalistiske og redaksjonelle ansvaret, samtidig som den redaksjonelle friheten styrkes. Det er også verdt å merke seg at det var bred tilslutning til hovedlinjene i medieansvarsloven på den åpne høringen. Vi går i dag fra delvis utrangerte særregler i tre ulike lover til en ny felles lov.

La meg også få uttrykke tilfredshet med at komiteen til slutt ble omforent rundt det aller meste i innstillingen, men noen nyanser er det. Kildevern på linje med Sverige er ett slikt område. De rød-grønne partiene ønsker et kildevern med etterforskningsforbud, mens vi fra regjeringspartienes side framhever at vi allerede har et sterkt kildevern i Norge. Vi viser også til at Justisdepartementet mener det ikke er grunnlag for et slikt forbud.

Et annet område med uenighet er knyttet til redaktørenes ansvar. SV ønsker her et eneansvar, mens resten av komiteen ikke støtter dette. Et slikt eneansvar bryter med utgangspunktet i norsk rett, som er at rettslig ansvar plasseres hos den som har foretatt den klanderverdige handlingen.

Jeg er glad for at en samlet komité ble med på å be regjeringen utrede om lovens virkeområde kan utvides til også å gjelde nyhetsbyråer. Jeg er ikke i tvil om at det vil skjerpe kvalitetssikringen i de journalistiske produksjonsmiljøene. Nyhetsbyråer og produksjonsbyråer har et redaksjonelt ansvar for det de leverer, både juridisk og etisk.

Avslutningsvis vil jeg avlegge en visitt til noe som åpenbart var «fake news» fra Fremskrittspartiet før helgen. Høyre har aldri tatt til orde for å støtte alternative medier. Derfor er vi heller ikke med i den delen av merknaden. Men det bør ikke overraske mange når vi støtter at offentlige myndigheter i størst mulig grad skal likebehandle alle redaktørstyrte journalistiske medier. Min tolking av nettopp redaktørstyrte journalistiske medier er at de er underlagt pressens selvdømmesystem, og at de følger Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten.

Himanshu Gulati (FrP) [14:21:51]: Tiden står ikke stille. Tvert imot har det skjedd veldig mye både i måten vi konsumerer nyhetsinformasjon på, og hvilke plattformer vi bruker. Derfor er denne loven viktig og nødvendig, at man oppdaterer også lovverket ut fra hvordan folk faktisk konsumerer nyhetsstoff.

Flere av talerne før meg har vært inne på noen av de viktigste elementene i denne saken. Vi støtter at man også ser på om nyhetsbyråene bør inkluderes i de områdene som denne loven dekker, nettopp fordi det for vanlige folk skiller lite om nyhetene de leser på sine vanlige medier, er fra f.eks. et byrå som NTB eller skrevet av redaksjonens egne journalister.

Vi støtter også dagens kildevern. Vi har et sterkt kildevern i Norge. Det er viktig, det er bra. Det er viktig for at pressen og de nødvendige stemmene, varslerne og andre skal få fram sine synspunkter og sin stemme, men vi mener at et etterforskningsforbud ikke er riktig vei å gå, og at det etterforskningsvernet vi har i Norge i dag, er solid nok.

Den digitale verden gir også rom for nye medier, nye typer stemmer, et mediemangfold som vi i Fremskrittspartiet mener er bra. Flere av de mediene som har vokst fram de siste årene, er omtalt som alternative medier, og jeg registrerer at det er ulike syn på disse medieredaksjonene også. Men så lenge loven ikke skiller mellom ulike typer redaktørstyrte journalistiske medier, mener vi at heller ikke det offentlige kan velge å behandle disse mediene på ulikt vis. Derfor er vi glad for at vi har fått støtte fra regjeringspartiene for den delen av representantforslaget, som representanten Tage Pettersen nevnte før meg, som de støtter. Det går ut på:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at staten og offentlige organer likebehandler redaktørstyrte journalistiske mediers adgang til arenaer som er av offentlig interesse.»

Dette forslaget kommer på bakgrunn av at flere av disse redaksjonene ofte opplever at de kanskje ikke kommer inn på pressekonferanser eller i andre sammenhenger hvor offentligheten har interesse av å vite hva som formidles, og at de derfor ønsker en likebehandling. Vi i Fremskrittspartiet mener at det ikke er hvilke medieforeninger man er en del av, som skal avgjøre hvordan man skal behandles av det offentlige, men hvordan loven kategoriserer de ulike typene medier.

Vi er glad for denne saken. Vi er glad for at det er såpass stor enighet. Så får vi se hvor raskt utviklingen går, og om vi må gjøre enda flere endringer i årene framover.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [14:24:58]: For tre år siden bestilte Stortinget den medieansvarsloven vi vedtar i dag, og jeg og Senterpartiet er godt fornøyd med resultatet. Det å nå få en ny lov om redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier betyr en helt nødvendig oppdatering og samling av gjeldende særregler om rettslig ansvar på medieområdet – og da i en ny teknologinøytral særlov.

Dette siste, at den er teknologinøytral, er veldig viktig og bra, samt det at loven er mye bedre egnet enn gjeldende regelverk for den nye mediehverdagen vår, som jo er blitt veldig nettbasert, og som har gjennomgått stor teknologisk utvikling og gitt nye og digitale produksjons- og formidlingsmåter samt nye medieformer, der både brukerne og aktører utenfor de etablerte mediene har fått en ny posisjon.

I en tid hvor de redaktørstyrte mediene våre og også mediemangfoldet vårt er under press, er det viktig at vi her på Stortinget gjør det vi kan for å støtte opp under disse for å sikre ytringsfriheten gode kår og ikke minst for å innfri det essensielle punktet i Grunnloven § 100 om at det «påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Jeg er veldig glad for det mediemangfoldet en aktiv mediepolitikk over år med pressestøtte har gitt oss, og jeg er veldig stolt over at Norge igjen troner øverst over verdens beste land for pressefrihet. Men disse resultatene kan ikke tas lett på. De må jobbes med hele tiden for å kunne beholdes. Altfor mange lokale, regionale og nasjonale medier og fagmedier sliter med økonomien som følge av dramatisk annonsesvikt, ikke minst nå i disse koronatider, men også lenge før det. Det er utfordrende for mediene våre å få til en digital omstilling som gir bærekraft.

Ikke minst er det også de siste årene blitt vanskeligere for de seriøse redaksjonelle mediene å beholde befolkningens tillit, siden framveksten av «fake news» – i alle mulige former og fasonger – forvirrer og undergraver folks tiltro. Tilliten til våre seriøse redaktørstyrte medier, med strenge presseetiske retningslinjer, er også utsatt som følge av framveksten av en del – ikke alle, men en del – såkalte alternative medier som faktisk jobber aktivt for å undergrave andre mediers troverdighet.

Dette er ikke bra da demokratiet vårt er helt avhengig av at den fjerde statsmakten vår har stor troverdighet og tillit, som det stedet der befolkningen, myndighetene og vi politikere får presentert fakta. Da må det ikke herske noen tvil om at mediene jobber strengt presseetisk, og at redaktøransvaret er sterkt, at kildevernet er godt, og at bransjestandarden for den journalistiske kvaliteten er høy.

Jeg mener den nye medieansvarsloven vår bidrar til dette, og det mener også medieorganisasjonene. Men både disse, Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV skulle ønske at kildevernet ble ytterligere forsterket med et etterforskningsforbud. Det er det ikke flertall for i dag.

Men ellers har samarbeidet om loven vært godt i komiteen, og vi har samlet oss om mye. Jeg vil takke særlig saksordføreren for det. Resultatet er ikke minst at hele komiteen i fellesskap i dag har fremmet forslag om en utredning av virkeområdet til loven, at det også kan gjelde nyhetsbyråer som leverer kvalitetskontrollert stoff til andre medier. Jeg heier på utfallet av det.

Carl-Erik Grimstad (V) [14:28:21]: Mangfold er et ord som vanligvis omtales fra denne talerstolen i positive ordelag. Vi dyrker mangfoldet som en berikelse for vårt samfunn fordi det gir oss impulser og tvinger oss til å se oss selv fra forskjellige perspektiver. Mangfold bringer ofte med seg innovasjonskraft, framgang, berikelse. Likevel skal vi være forsiktige med uten videre å likestille mangfold med kvalitet. Det finnes ikke noe sted mangfoldet er større enn på en søppelplass.

Norsk mediebransje har det siste århundret vist en i internasjonal sammenheng påfallende evne til å holde tritt med teknologisk fornyelse, nyrekruttering og økonomisk utvikling – les finansieringsmodeller. Bransjen har klart å trekke publikum med seg inn i informasjonssamfunnets grønne skifte og er etter vanskelige år i ferd med å skape seg en ny plattform for videre vekst.

Like viktig er det at etikken blant norske journalister, redaktører og mediehus har utviklet seg i samme kvalitative retning. Det er mer enn 80 år siden den første vær-varsom-plakaten ble til. I løpet av denne tiden har selvjustisordningen utviklet seg i takt med ny økonomisk og teknologisk utvikling. Jo visst dreier bransjeetikken seg, satt på spissen, om bukken som passer havresekken, men for å sitere en tidligere generalsekretær i Presseforbundet: Det dreier seg om en relativt intelligent bukk, da.

Av større betydning er at alternativet til en slik ordning i demokratisk sammenheng er forferdelig dårlig. En bransjeetikk fastsatt og ivaretatt av det politiske miljøet, som mest av alt trenger innsyn og kritisk gransking, er en tanke som står de fleste av oss temmelig fjernt. Noen av oss har opplevd overtramp, feilsiteringer, urettferdig behandling, til tider trakasseringer mer enn andre, men jeg har heldigvis til gode å høre noen her i huset mene seg berettiget, endog i stand til, å ivareta pressens etiske standard bedre enn bransjen selv, selv om fristelsen til å ta slike grep kan være stor. Det er et demokratisk sunnhetstegn.

Jeg kan ikke se at såkalte alternative medier beriker vår meningskultur, heller tvert imot. De ligger langt utenfor vanlig publisistisk standard og bidrar jevnlig til å undergrave norsk presseetisk norm. Med ansvar følger som regel frihet. Det er påviselig ikke slik at det motsatte – at frihet medfører ansvar – er tilfellet. Resett er så langt et godt eksempel på det.

Med pressefrihet, uavhengighet og selvjustis følger altså ansvar og kvalitetsbevissthet, og det er der vi er i dag. Medieansvarsloven flytter kanskje ikke store grensesteiner i det norske medielandskapet. Den markerer heller forsiktige justeringer av noen teiger. Den konsoliderer og gjør grensesettingen tydeligere, og samtidig åpner den for fortsatt debatt om kvalitet, ikke minst ved at kravet til redaktørenes bransjeetiske standard presiseres.

Statsråd Abid Q. Raja [14:31:43]: Jeg vil takke saksordføreren og komiteen for godt og kyndig arbeid med saken.

Pressefriheten er i dag under press i mange deler av verden. I sin pressefrihetsindeks for 2020 viser Reportere uten grenser til fem bekymringsfulle utviklingstrekk som de mener vil gjøre det neste tiåret avgjørende for journalistikkens framtid. De ser en geopolitisk krise knyttet til aggressive autoritære regimer. De ser en teknologisk krise som følge av at digital globalisert kommunikasjon har skapt et kaos der propaganda, reklame, rykter og journalistikk er i direkte konkurranse med hverandre. De ser en demokratisk krise knyttet til polarisering og undertrykkende politiske regimer. De ser en tillitskrise på grunn av mistenksomhet og til dels hat mot mediene, og de ser en økonomisk krise som truer grunnlaget for produksjon av kvalitetsjournalistikk.

I tillegg forsterkes disse utviklingstrekkene nå av en global helsekrise. I dette bildet skiller Norge seg på mange måter ut som et velsignet unntak, og til dels et forbilde. For fjerde år på rad har Reportere uten grenser kåret Norge til landet med størst pressefrihet av alle de 180 landene som er vurdert. Jeg er stolt over at årets begrunnelse særlig peker på oppnevningen av ytringsfrihetskommisjonen og det at kommisjonen skal fremme bred deltakelse i det offentlige ordskiftet, vurdere tiltak mot bl.a. falske nyheter og hatefulle ytringer og tiltak for økt journalistsikkerhet. Neste år håper jeg vi kan se Norge på førsteplass igjen, for femte år på rad, og da med medieansvarsloven som en viktig del av begrunnelsen.

Målet med lovforslaget er nettopp å fremme og sikre pressefriheten og ytringsfriheten for framtiden. Myndighetene har en grunnlovsfestet plikt til å legge til rette for ytringsfrihet i praksis. Dette ansvaret ligger bak oppnevningen av ytringsfrihetskommisjonen og forslaget til ny medieansvarslov.

Lovforslaget støtter opp under de redaktørstyrte journalistiske medienes rolle som garantister for en åpen og opplyst offentlig samtale. For eksempel vil loven sikre medienes uavhengighet ved å avskjære eiernes mulighet til å overprøve redaksjonelle beslutninger. Loven sikrer også uavhengighet ved å lovfeste en ansvarsfrihet for tekniske medvirkere, som da ikke blir fristet til å gripe inn for å unngå ansvar selv. Loven bidrar også til seriøs og troverdig journalistikk ved å gi redaktørene et skjerpet rettslig ansvar for publisert innhold.

Gode og oppdaterte rettslige rammer for publisering av journalistikk er en viktig forutsetning for at mediene skal ha gode arbeidsbetingelser, men det er også viktig for publikum og for tilliten til det offentlige rommet og den demokratiske samtalen generelt. Det er den seriøse journalistikken fra ulike områder av samfunnet som gir oss grunnlag for en åpen og opplyst diskusjon om politiske og andre temaer, og som gjør det mulig for oss å delta i demokratiet som myndige samfunnsborgere. Jeg mener loven er et bidrag til dette, og er derfor glad for at flertallet i komiteen støtter regjeringens forslag.

Trond Giske (A) [14:43:32]: I formålet til loven står det at loven skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale gjennom å sikre redaksjonell uavhengighet og etablere klare ansvarsforhold for innhold som blir publisert i redaktørstyrte journalistiske medier. Til grunn for dette ligger at mediene selv kan få tilgang til ulik informasjon, også fra offentlige etater, om hva som faktisk foregår.

Det som fikk meg til å tegne meg igjen, var noe statsråden sa i sitt svar til meg som var ganske utrolig. Han sa at det var et eksempel til etterfølgelse for andre land at informasjon blir gitt på pressekonferanser der statsrådene kan fortelle om hva som skjer. Dette skjer hele tiden. Det skjer i Ungarn, det skjer i Tyrkia, det skjer i Kina, det skjer i Nord-Korea – det skjer overalt at statsråder systematisk presenterer informasjon fra det offentlige. Det er ikke noe unikt for demokratier. Det skjer i USA, og det skjer i Storbritannia. Det som er unikt for åpne demokratiske samfunn, er at pressen selv kan gå etter denne informasjonen, uavhengig av en presentasjon fra en statsråd på en pressekonferanse. Det er det vi etterlyser, at dokumenter som har allmenn interesse – interesse for Barneombudet, for kommuner, for Stortinget, for partier, for organisasjoner, for helseinstitusjoner, for folk som jobber i ulike sektorer – blir tilgjengeliggjort, slik offentlighetsloven krever. Og dette svarer altså statsråden på med å vise til at ja men, det er flott at man har pressekonferanser hver ettermiddag kl. 16. Det er flott, det. Og etter hvert blir det kanskje anledning til at flere journalister også får være til stede og får stille enda flere spørsmål. Men det fritar jo ikke statsråden ansvaret for åpenhet, mulighet til å granske, grave, bruke kilder. Dette må statsråden kunne svare på med mer enn en setning om at Venstre er for meroffentlighet. Statsråden sitter med konstitusjonelt ansvar for sektoren.

Han svarer for øvrig heller ikke på spørsmålet fra SV, som jo er helt betimelig. Hvis det er nødvendig for Venstre å være med på en merknad om at ulike redaktørstyrte medier må likebehandles, må dette være et åpenbart spørsmål: Hvilke er det som ikke likebehandles i dag? Hvordan har statsråden tenkt å følge opp dette hvis han ikke aner svaret på det spørsmålet?

Jeg har erfart at statsråden ikke er så glad i å stille til debatt, men her i salen må han faktisk svare, for det er denne sal, dette forum, dette hus som er det øverste organet i det norske demokratiske systemet. Det er altså ikke slik som statsministeren visstnok sa her, at Stortinget har en kontrollfunksjon som kan komme til skade hvis vi får informasjonen litt for tidlig eller blander oss borti regjeringens beslutninger. Premissene for beslutningene legges her.

Trond Giske (A) [14:47:22] (ordfører for saken): Forrige sak var – vil jeg si – en god sak for Arbeiderpartiet. Vi tok dette opp i et Dokument 8-forslag for flere år siden. Denne saken er enda større og enda viktigere for oss.

Jeg vil takke komiteen for samarbeidet. Dette har ikke vært en vanskelig sak å få i havn, men jeg vil være ærlig og si at dette ikke alltid har vært så lett.

Vi har konsekvent og over lang tid vært forsvarere av spillmonopolet, av enerettsmodellen, som skal sikre at en sektor som potensielt kan ha ganske store skadelige virkninger for enkeltmennesker, for familier og for samfunnet, er under god kontroll. Som kulturminister vant jeg bl.a. en sak i EFTA-domstolen om dette. Vi har kjempet for modellen, og vi har vunnet fram også internasjonalt.

Det har altså ikke alltid vært så bred enighet om dette, og særlig har kulturministerens parti hatt et annet syn. I programmet gikk man faktisk inn for at man skulle ha likebehandling av utenlandske og norske spill. Nå er heldigvis lyden en helt annen. Jeg har lyst til å berømme særlig Trine Skei Grande, som la fram denne saken, og som – jeg tror med god hjelp av statssekretær Atle Hamars erfaring fra Lotteritilsynet – har fulgt opp dette med et forslag som har gått ganske uforandret gjennom Stortinget.

Det er viktig at det er bred enighet, for dette kommer til å bli utfordret av sterke økonomiske interesser. Men etter et bredt flertall i Stortinget er reklamereglene godt forankret som en logisk konsekvens av enerettsmodellen. Det ene følger av det andre. Dette er ett og det samme.

Vi støtter fullt opp om argumentasjonen som departementet har lagt fram i lovproposisjonen. Vi ser ikke de juridiske utfordringene som andre, sterke økonomiske interesser, prøver å se i dette lovverket. Og det er altså bare ett parti som er uenig i dette brede vedtaket. Det må være Stortingets vedtak om enerettsmodellen og dette soleklare vedtaket nå om tiltak som jeg mener er så lite inngripende som overhodet mulig, innenfor et regelverk som faktisk skal kunne praktiseres og følges opp. Man kunne sett for seg et mye mer inngripende regelverk. Jeg synes departementet og daværende statsråd har gjort en veldig god jobb med å finne en metodikk her som viser at man faktisk på alvor prøver å gjøre dette på en minst mulig inngripende måte. Derfor er jeg glad for at vi har fått til en så bred enighet.

Tage Pettersen (H) [14:50:38]: Norge er et land som tar spilleavhengighet på alvor. Regjeringen vil sikre at sosialpolitikken fremdeles er hovedfokuset i vår spillpolitikk. Samtidig må vi vektlegge behovet for teknologisk utvikling. Teknologisk utvikling medfører ikke bare nye muligheter for spilltilbyderne, det gir også store muligheter for hjelpeapparatet, forskere, spillavhengighetsmiljøene, behandlere og andre som jobber med spilleproblemer.

Pengespill er en bransje som alltid er i bevegelse. Spillansvar i form av å legge til rette for pengespill innenfor ansvarlige rammer er en felles oppgave. Det er viktig å jobbe for å sikre at færrest mulig har problemer med spill. Vi trenger hele tiden ny kunnskap om spill og spilleproblemer.

For Høyres del gikk vi til valg i 2017 på å beholde enerettsmodellen for pengespill. I Granavolden-erklæringen sier regjeringen at de skal videreføre enerettsmodellen og legge fram en handlingsplan mot spilleavhengighet.

Handlingsplanen ble lagt fram i desember 2018. Den nye handlingsplanen er den femte i rekken og sikrer at det blir jobbet langsiktig, systematisk og målrettet med å forebygge spilleproblemer i den norske befolkningen.

Lovproposisjonen som vi behandler i dag, inneholder forslag som gjør det mulig å hindre eller vanskeliggjøre tilgangen til markedsføring for pengespill fra aktører utenfor enerettsmodellen. Proposisjonen er en oppfølging av vedtak i Innst. 242 S for 2017–2018.

Oslo Economics har på oppdrag fra Kulturdepartementet utarbeidet rapporten «Konsekvenser av forbud mot videreformidling av utenlandsk pengespillreklame». Rapporten peker på at lovendringen vil ha en direkte økonomisk effekt for fjernsynskanaler som i dag sender reklame for utenlandske pengespill. Oslo Economics anslår et inntektsbortfall på mellom 250 og 500 mill. kr. Aktørene selv mener dette vil medføre sterke begrensninger i de kommersielle TV-kanalenes livsgrunnlag og deres mulighet for å satse på norske produksjoner. Dette er konsekvenser vi må være klar over.

Jeg er stolt over at den norske spillpolitikken har ett hovedfokus, nemlig å forebygge sosiale skadevirkninger av spill. Uansett hvilken modell som i framtiden skal ligge til grunn for vår spillpolitikk, skal hovedfokuset alltid være det samme.

Det er i den konteksten også verdt å merke seg at landsmøtet til Spillavhengighet Norge i april enstemmig vedtok å sette ned en gruppe som skal se på ulike spillmodeller. Interesseorganisasjonen til de spilleavhengige vil vurdere om det finnes andre, og bedre, løsninger enn dagens enerettsmodell for å ivareta nettopp de spilleavhengige. Men vår jobb som myndigheter i dag er å forvalte enerettsmodellen, og i den sammenhengen har lovendringen vi i dag vedtar, ett tydelig mål: å få på plass en effektiv håndheving av markedsføringsforbudet overfor utenlandske aktører.

Himanshu Gulati (FrP) [14:53:43]: Denne saken handler om et forslag om å gripe inn i hva andre land har av regulering på et felt der det finnes mange variasjoner i hvordan de ulike landene har valgt å organisere seg. Det gjøres for å stramme grepet om et spillmonopol som etter vår mening ikke fungerer. Spillmonopolet bidrar i dag til mindre penger til gode formål enn alternativet med en lisensmodell, ifølge flere rapporter. Det hindrer heller ikke markedsføring, men overfører markedsføringen av spill til en monopolist som driver med nokså pågående markedsføringskampanjer, som kan være negativt for dem som sliter med spilleproblemer.

De som nå kjemper for å bevare dette monopolet, kjemper for et monopol for monopolets skyld. Dagens enerettsmodell har vist seg å fungere dårlig. Dagens utfordring med spilleavhengighet har vokst fram med enerettsmodellen, samtidig som vi nå vet at betydelige beløp som nordmenn spiller for, ikke kommer samfunnsnyttige formål til gode, nettopp fordi man velger å late som at spillselskapene flere hundre tusen nordmenn spiller hos, ikke eksisterer.

En lisensmodell ville også gitt bedre muligheter til å bekjempe spilleavhengighet enn dagens enerettsmodell. NRK meldte i 2017 at Norge bl.a. har dobbelt så mange spilleavhengige som Danmark, til tross for at Danmark har mange private spillselskaper. Danmark og andre land hvor man har valgt å ta spillselskapene inn i varmen, har også muligheter for å stenge seg ute fra slike spill gjennom én felles portal, mens Norge i dag i praksis velger å stenge ute mange av de spillselskapene der en stor andel nordmenn velger å spille.

Det er et paradoks at de andre partiene er villige til å la store beløp som kunne kommet samfunnsnyttige formål til gode, og som kunne vært en del av bekjempelsen av spilleavhengigheten, forsvinne ut av landet istedenfor å la flere nordmenns mest benyttede spillselskaper få lov å bli inkludert i en norsk modell gjennom en lisensordning.

Et argument som ofte brukes, er at man ikke ønsker spillreklame. Men vi har mye spillreklame i Norge i dag, og for de fleste går det nok greit å se denne typen reklame. Hvis hensynet ene og alene er at man skal redusere omfanget av reklame, må man også tørre å innse at det er ganske mye spillreklame i Norge i dag fra Norsk Tipping, til tider også ganske pågående og omfattende reklame.

Det kunne nok ikke vært en dårligere timing å vedta en sånn lov enn i en tid da vi vet at de fleste medier, både tv-kanaler og andre, sliter med sine annonseinntekter. Vi i Fremskrittspartiet er imot dette forslaget. Vi mener at forslaget handler om å bevare et spillmonopol som ikke fungerer etter hensikten.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [14:56:54]: Vi behandler i dag en viktig endring i kringkastingsloven, fundert på et forslag fra oss i opposisjonen i sin tid, og markerer med dette tydelig at vi, Stortinget, ønsker ytterligere reguleringer av pengespillreklame, særlig fra utenlandske aktører.

Pengespill er for mange en hyggelig opplevelse, men for andre utvikler det seg dessverre til noe langt mer alvorlig. Spilleavhengighet har store negative konsekvenser for den enkelte, men også for pårørende – det kan ødelegge liv. Vi politikere har derfor en plikt til å begrense og motvirke spilleavhengighet.

Utenlandske pengespillselskapers operasjoner i det norske markedet er i denne sammenhengen et problem, for det gir stadig flere arenaer å utvikle spilleavhengighet på. Dessuten er deres markedsføring så massiv at jeg opplever et stort trykk på oss folkevalgte for å gjøre noe med det i kampen mot spilleavhengighet.

Nå er det forståelig at en del av de kommersielle tv-kanalene – ikke TV 2, men en del av de andre – takker ja til de annonseinntektene de utenlandske spillselskapene gir dem. Men det at spillselskapene bruker så store summer som de gjør på tv-reklame, betyr at de vet at den fungerer veldig godt for å trekke til seg nye og gamle kunder – de får dem inn på plattformene sine, og det får flere av dem inn i spilleavhengighet.

Jeg opplever heldigvis at det i stor grad er sunne holdninger i befolkningen hva gjelder reklame og pengespill. Undersøkelser viser at befolkningen som helhet har negative holdninger her, og det er også forsket på at befolkningen har restriktive holdninger til markedsføringen av pengespill og ønsker strengere regulering, bl.a. i Rambølls undersøkelse «Markedsføringens effekt på spilling av pengespill og pengespillproblemer» fra 2018. Funn i den undersøkelsen, som ble gjort som en del av regjeringens handlingsplan mot spilleproblemer, viser i tillegg at spillere med moderat risiko for problemspill er de som blir mest påvirket av markedsføringen for pengespill. Dette er en gruppe som i stor grad spiller hos uregulerte utenlandske aktører. Da trengs det å ta tak i spillreklamen, som påvirker disse mest sårbare.

Det kommer ikke som en overraskelse at de som har vært negative til lovforslaget, er utenlandske pengespillselskaper og kringkasterne som sender reklamen deres. De peker på at vi trenger en lisensmodell, og på Sverige, som nylig har innført det. Men det har ikke gått knirkefritt, og det vil nok ta en god stund før det blir aktuelt for i hvert fall Senterpartiet å se nøyere på det.

Men de som støtter forslaget, er humanitære organisasjoner, spilleavhengighetsmiljøene og våre regulerte, norske spillaktører. Dem lytter Senterpartiet nøye til i denne saken, og for oss handler også denne saken om å støtte opp om enerettsmodellen, som er veldig viktig for partiet vårt. Vi mener den er den tryggeste rammen for en ansvarlig pengespillpolitikk, og vi ønsker å opprettholde den – ikke minst fordi den også sikrer at overskuddet av pengespill ikke tas ut i profitt, men i stedet kanaliseres til nytte for alle de frivillige organisasjonene og formålene som hvert år, hver uke, hver dag gjør en uvurderlig innsats rundt omkring i lokalmiljøene våre.

Freddy André Øvstegård (SV) [15:00:17]: SV er veldig glad for at regjeringen med dette forslaget følger opp noen av opposisjonens gjennomslag i 2018 for en mer ansvarlig spillpolitikk. Det er på tross av at Venstre, som styrer departementet, flere ganger har vært ute med et primærstandpunkt om å slippe mer opp for utenlandsk pengespill i Norge. Men det er det heldigvis ikke flertall for i denne salen. Tvert imot ser flertallet i denne salen at den aggressive og ulovlige reklamen som enkelte kanaler sender på norsk tv fra utlandet, truer den norske enerettsmodellen som er tuftet på ansvarlig spill der alt overskudd går til gode formål.

Det er også veldig viktig å si at enerettsmodellen og Norsk Tipping heller ikke er perfekte. Nei, det er noen balanseganger mellom det å være en ansvarlig aktør og det å være en relevant aktør, som har vist seg noen ganger å være vanskelig for dem som forvalter den norske modellen. Men det er ingen tvil om at de utenlandske spilleselskapene driver etter helt andre hensyn, en helt annen modell, der hensynet til profitt for eierne er enerådende, og da er det ikke rart at den praksisen disse selskapene står for, også kan føre til mer spilleavhengighet. Det gjør skikkelig inntrykk å møte og høre historiene til dem som er eller har vært offer for den avhengigheten – folk som mister alt de eier, ikke bare huset, men også familien, fordi de er fanget i spilleavhengighet.

Derfor er det jaggu på tide at Stortinget gjorde vedtak om å skjerpe inn reaksjonene mot ulovlig spillereklame, og derfor er det gledelig at regjeringen nå kommer med denne proposisjonen som blir vedtatt med et bredt flertall.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [15:02:48]: Mange nordmenn spiller pengespill, og heldigvis har de fleste av dem et uproblematisk forhold til det. Utfordringen er når spill skaper avhengighet og blir et problem for enkeltpersoner og deres pårørende.

For Kristelig Folkepartis del er nettopp disse menneskelige sidene ved spillpolitikken det aller viktigste. Vi mener myndighetene har et ansvar for å bekjempe spilleavhengighet og sosiale utfordringer som følger av spill og gambling. Vi mener det er nødvendig med politisk regulering for å forhindre store kostnader for enkeltmennesker. Det var derfor Kristelig Folkeparti, sammen med Arbeiderpartiet, for en tid tilbake fremmet dette lovforslaget vi nå er i ferd med å vedta.

Cirka 122 000 nordmenn er spilleavhengige eller i risikosonen for spilleavhengighet. Regner man med deres pårørende, kan man gå ut fra at ca. en halv million mennesker her til lands er berørt av de negative sidene ved spilling, og utviklingen er skremmende. Pågangen av mennesker som trenger hjelp, øker for hvert år som går.

Blå Kors Poliklinikk i Oslo kan fortelle at det i 2018 var flere pasienter som ble henvist for spilleproblemer enn for rusproblemer. Ja, de kan fortelle at andelen av dem med spilleavhengighet som kontakter dem, har steget fra 30 pst. til 50 pst. i løpet av de siste årene. Flest problemer er det rundt nettpoker og kasino hos de utenlandske spillselskapene. Det er altså spillene med høy risiko spillselskapene markedsfører mest.

Vi vet fra forskning at spillreklame påvirker særlig sårbare spillere, og mange av Blå Kors’ pasienter forteller om hvordan nettopp spillreklame trigger spillingen deres. For mange av dem som oppsøker hjelp, er det ikke uvanlig at hundretusenvis av kroner, av og til millioner, er spilt bort. Da har gjerne spilleproblemene blitt oppdaget av familien, og jobben kan være i fare. Mange har en gjeld som er helt umulig å nedbetale, og det er en enorm belastning som det er vanskelig å forestille seg. Det dreier seg om familieforhold som blir ødelagt, fedre som spiller bort konfirmasjonspengene til ungene, og mennesker som tyr til desperate handlinger. Dessverre vet vi så altfor godt sammenhengen mellom spilleavhengighet og selvmordsproblematikk.

Det er i dag ulovlig etter norsk rett å markedsføre pengespill som ikke har norsk tillatelse, og endelig skal vi få muligheten til å håndheve forbudet også overfor pengespillselskaper, tv-kanaler og strømmetjenester som holder til utenfor Norge.

Vi må stoppe disse kyniske utenlandske spillselskapene som driver ulovlig markedsføring og profitterer på menneskers tragiske skjebner. Kristelig Folkeparti ønsker ansvarlighet i spillpolitikken og at hensynet til de sårbare alltid settes først.

Til de kjendisene som profitterer grovt på å bruke sin status til å reklamere for nettkasinoer: Vi forventer virkelig mer av norske forbilder.

Statsråd Abid Q. Raja [15:06:06]: Jeg er veldig glad for at man fikk dette til så raskt, og jeg vil takke både saksordføreren og komiteen for et godt og raskt arbeid med dette.

Etter pengespilloven er det allerede forbudt å markedsføre pengespill som ikke har tillatelse i Norge, men bestemmelsene i loven kan ikke anvendes til å håndheve forbudet overfor aktører som er etablert i utlandet. Derfor florerer det med pengespillreklame på norske tv-skjermer hver dag. Reklamen fra utenlandske spillselskaper gjelder først og fremst spill med høy risiko for spilleavhengighet, som f.eks. kasino- og pokerspill. Forskning viser at slik reklame kan bidra til å forverre spilleproblemer og utløse tilbakefall for spilleavhengige.

Hittil har vi ikke hatt de nødvendige verktøyene for å håndheve reklameforbudet overfor de utenlandske aktørene, men det nylig reviderte AMT-direktivet klargjør at Norge har et handlingsrom til å iverksette tiltak mot utenlandsk pengespillreklame. Det er dette handlingsrommet regjeringen har foreslått å utnytte. Det foreslås derfor å lovfeste en egen bestemmelse som gir Medietilsynet hjemmel til å pålegge netteiere og nettdistributører en plikt til å hindre tilgangen til markedsføring for ulovlige pengespill.

Pålegget skal baseres på en vurdering fra Lotteritilsynet av hvorvidt markedsføring som formidles, er i strid med pengespillovgivningen. Utgangspunktet er at pålegg skal gis i tilfeller der det ikke er noen tvil om at det foreligger markedsføring av pengespill som ikke har tillatelse i Norge, og som er rettet mot norske seere. Dette er hovedregelen, men det skal foretas en konkret vurdering, og særlige omstendigheter i det enkelte tilfellet kan medføre at det likevel ikke gis slikt pålegg. Dette vil vurderes som en sikkerhetsventil mot urimelige resultater.

Formålet med lovforslaget er å begrense markedsføring av ulovlige pengespill av hensyn til sårbare spillere og et ønske om å styrke enerettsmodellen som statens sosialpolitiske og kriminalpolitiske virkemiddel på pengespillområdet.

Forslaget har fått mange positive reaksjoner. Flere har pekt på at endringene vil få stor betydning for personer som har et problematisk forhold til pengespill. For organisasjoner som arbeider mot spilleavhengighet, har dette forslaget derfor vært særlig etterlengtet. De ser nemlig hvordan denne typen markedsføring kan ha store skadevirkninger på personer med spilleproblemer. Dette forslaget handler derfor om å lytte til dem som har et problemfylt forhold til pengespill, og til deres pårørende.

I tillegg til å bidra til en mer ansvarlig pengespillpolitikk vil forslaget dessuten bidra til likhet for loven og like vilkår for norske og internasjonale medieaktører. Forslaget vil nemlig føre til at utenlandske medier som retter sendingene sine mot et norsk publikum, ikke lenger får den konkurransefordelen at de kan sende pengespillreklame som er forbudt i Norge. Dette vil gjøre norske medier mer konkurransedyktige. Forslaget er derfor ikke bare god pengespillpolitikk, men også god mediepolitikk.

Videre mener jeg at forslaget også er god forbrukerpolitikk. Undersøkelser viser nemlig at hele 87 pst. av oss mener det er for mye pengespillreklame i Norge. Derfor er det ikke bare de som har et problematisk forhold til pengespill som ønsker dette forslaget velkommen.

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen [15:16:02]: Presidentskapet fremmer i innstillingen forslag til lov om endringer i riksrevisjonsloven og EOS-kontrolloven. Endringene gjelder tilpassinger til den nye sikkerhetsloven. Sikkerhetsloven gjelder for Stortinget og organer for Stortinget i den utstrekning Stortinget selv bestemmer det. Stortinget vedtok i juni i fjor endringer i Stortingets forretningsorden om behandling av gradert informasjon. Stortinget har også vedtatt egne bestemmelser om den nye sikkerhetslovens anvendelse for Stortingets administrasjon.

Både Riksrevisjonen og EOS-utvalget er i dag underlagt enkelte deler av sikkerhetsloven. Det gjelder særlig bestemmelser om personellsikkerhet og behandling av gradert informasjon. Virksomhetene har likevel i praksis også fulgt øvrige bestemmelser i loven, herunder bestemmelser om fysisk sikring og sikkerhet i anskaffelser.

Gjennom sine undersøkelser og kontroller får Riksrevisjonen og EOS-utvalget tilgang til gradert informasjon i forvaltningen. Utgangspunktet til presidentskapet er at Riksrevisjonen og EOS-utvalget da bør følge det samme formelle rammeverket som forvaltningen i sitt forebyggende sikkerhetsarbeid. Det foreslås derfor at sikkerhetsloven i sin helhet skal gjelde for Riksrevisjonen og EOS-utvalget, med mindre det er behov for unntak eller tilpassinger av konstitusjonelle hensyn eller andre særlige grunner. Dette er i tråd med ønsker fra Riksrevisjonen og EOS-utvalget selv. Det er særlig når det gjelder bestemmelser som gir regjeringen eller Nasjonal sikkerhetsmyndighet tilsyns- eller påleggskompetanse, at det er foreslått unntak. Enkelte bestemmelser i sikkerhetsloven passer heller ikke etter sin art på virksomheten til Riksrevisjonen og EOS-utvalget.

Det foreslås ellers i innstillingen at Stortingets administrasjon skal være klareringsmyndighet for EOS-utvalget og utvalgets sekretariat, med presidentskapet som klagemyndighet. Dette erstatter dagens ordning, hvor presidentskapet sikkerhetsklarerer EOS-utvalget, mens Nasjonal sikkerhetsmyndighet klarerer utvalgets sekretariat.

Når det blir oppnevnt nytt kollegium for Riksrevisjonen, foreslås det at også medlemmene av kollegiet underlegges krav om sikkerhetsklarering og autorisasjon. Riksrevisjonen opprettholdes ellers inntil videre som egen klareringsmyndighet for sitt personell og personell som er ansatt hos leverandører. Ettersom det er et mål å redusere antallet klareringsmyndigheter, vil dette spørsmålet bli vurdert på nytt når innstillingen fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon foreligger.

Jeg anbefaler dermed innstillingen, med de forslagene som er fremmet der.