Stortinget - Møte torsdag den 23. april 2020

Dato: 23.04.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 221 S (2019–2020), jf. Dokument 8:43 S (2019–2020))

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [10:50:56]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Lars Haltbrekken, Kari Elisabeth Kaski, Torgeir Knag Fylkesnes, Arne Nævra, Karin Andersen, Petter Eide og Nicholas Wilkinson om en bindende forpliktelse for olje- og gassnæringen til å kutte utslipp av klimagasser (Innst. 221 S (2019–2020), jf. Dokument 8:43 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Jon Georg Dale (FrP) [] (ordførar for saka): La meg starte med å takke komiteen for eit godt arbeid med dette representantforslaget frå Sosialistisk Venstreparti som omhandlar ulike måtar å kutte utslepp frå olje- og gassindustrien på.

La meg berre seie innleiingsvis at alle parti er opptekne av at vi skal bidra til at norsk olje- og gassproduksjon framleis skal vere den reinaste i verda, og at det finst mange måtar som er lønsame for både samfunn og selskap – og framleis kutte utslepp. Men den store diskusjonen som vert leia ut av dette forslaget, og som også delar komiteen i den innstillinga som ligg føre oss, er kva slags regulatoriske grep ein skal gjere for å påleggje vår industri – i kvotepliktig sektor – andre krav enn det som ligg til konkurrerande lands produksjonar.

I tillegg til det går dette forslaget mykje lenger, f.eks. når ein frå Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet Dei Grøne si side føreslår ikkje å gje fleire tillatingar til å leite etter fossil energi på norsk sokkel. Det er eit stort retningsskifte ein eventuelt då ville ta, som vil setje titusenvis av arbeidsplassar i fare, og som vil ta vekk grunnlaget for det som gjer at Noreg er eit rikt land med høg velferd, nemleg at vi har klart å få ei fornuftig forvalting av naturressursane våre, skapt verdiar, skapt lønsame arbeidsplassar i industrien, og samtidig klart å utvikle ei teknologisk orientert næring som bidreg til at den produksjonen som skjer i Noreg, skjer med det lågaste fotavtrykket slik produksjonen er verda over.

Det er mykje av dette diskusjonen også har handla om i behandlinga av saka, og som debatten i dag antakeleg også vil verte prega av, nemleg at Stortinget samlar seg om å gå mot den type forslag som openbert berre svekkjer det norske finansielle grunnlaget, grunnlaget for lønsame arbeidsplassar, og – ikkje minst – ikkje nødvendigvis bidreg til reduserte globale utslepp, men tvert imot til redusert produksjon innalands, medan – gjeve at etterspørselen skal dekkjast – produksjonen heller vil skje i land med høgare utslepp.

Med det har eg nok ein gong lyst til å takke komiteen for samarbeidet.

Runar Sjåstad (A) []: Norge må som en del av det globale samfunnet bidra til en reduksjon i de totale klimagassutslippene. Olje- og gassnæringen på norsk sokkel er allerede underlagt strenge regler knyttet til utslipp og miljøkrav. Kvoteplikt og CO2-avgift er eksisterende virkemidler som har hatt en beviselig effekt, og vil fortsatt medvirke til å redusere utslippene av klimagasser fra norsk sokkel.

Næringen har satt seg ambisiøse mål og vil redusere klimagassutslippene med 40 pst. i 2030 sammenlignet med 2005, og til nær null i 2050. Bransjen har uttalt at målene vil bli oppdatert i tråd med forsterkede norske og europeiske utslippsmål etter hvert som disse blir vedtatt.

Arbeiderpartiet mener staten bør bruke offentlige anbudsprosesser til å få på plass flere grønne tiltak i olje- og gassindustrien, som elektrifisering av oljeplattformer på norsk sokkel og krav om tilsvarende utslippsreduksjon ved produksjon andre steder i verden. Samtidig mener Arbeiderpartiet staten må jobbe for å få på plass en premiering i markedet for beste praksis innen reduksjon av klimagassutslipp. På denne måten vil det skapes stimuli for utvikling av nye tilstøtende industrier, som havvind og hydrogen samt fangst, bruk, transport og lagring av karbon. Alt bidrar til reelle kutt i utslipp og gjør norsk petroleumsindustri renere sammenlignet med de fleste andre produsenter.

Arbeiderpartiet mener Dokument 8-forslaget vi nå behandler, om en bindende forpliktelse for olje- og gassnæringen om at de skal kutte utslipp av klimagasser, vil være lite hensiktsmessig, da en samlet industri allerede har satt seg ambisiøse mål som de er i ferd med å gjennomføre, og som vil oppgraderes fortløpende.

Omstillingen er i gang, og olje- og gassnæringen gjør en betydelig innsats for å bidra til reelle utslippskutt samtidig som de jobber med å tilpasse seg et globalt energimarked i rask endring. Norge var tidlig ute med å innføre en CO2-avgift, forby fakling og stille krav om elektrifisering. Alt dette har bidratt til at bransjen nå selv har ambisiøse planer for gjennomføring av kutt i egne klimagassutslipp. Fra statlig hold må vi sørge for at gjennomføring av disse planene skjer på en rask og effektiv måte ved å spille på lag med industrien, og det har ikke blitt mindre aktuelt med den pågående pandemien og koronakrisen. Arbeiderpartiet støtter derfor ikke forslaget.

Presidenten: Men representanten vil vel ta opp Arbeiderpartiets forslag i saken?

Runar Sjåstad (A) []: Siden jeg fikk en mild påminnelse og har noen sekunder igjen, tar jeg både opp de forslagene vi er en del av, og gratulerer Sandra Borch med dagen! (Munterhet i salen.)

Presidenten: Det var en hyggelig hilsen fra representanten Runar Sjåstad, som også tok opp Arbeiderpartiets forslag.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere representanten Borch med dagen. Og jeg vet at til bursdagen får hun en av sine favoritting: en debatt om NorthConnect – litt senere i dag!

Så har jeg lyst til å takke saksordføreren for det gode arbeidet og for ypperlige saksordførermerknader, som vi kunne slutte oss til.

Men det er enkelte ting som ikke slutter å forundre meg i den norske politiske debatten. En av dem er den slappe holdningen enkelte har til norske interesser, eller den uinteresserte holdningen man har til innsatsen fra norske selskaper. Det første som slo meg da jeg leste dette forslaget, var om forslagsstillerne har fått med seg det som skjedde i januar, da en samlet industri – med partene i arbeidslivet – presenterte sine tiltak, sitt veikart for å kutte utslipp på norsk sokkel. Det er altså en forpliktelse industrien har gitt seg selv. Jeg tror det er fornuftig, både fordi det kutter utslipp, for omstilling og også for omdømmet til norsk sokkel. Men det har ingenting å si for Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne – nei, det har ingenting å si! Spørsmålet melder seg: Hvis et tre faller i skogen, har det egentlig falt hvis Stortinget ikke har vedtatt det? Ingen tillit til de norske selskapene overhodet, men det er fordi det er selve industrien de vil til livs, koste hva det koste vil – koste hva det koste vil for Norge, og koste hva det koste vil for alle de menneskene som jobber tilknyttet denne industrien. Riktignok har de i en tidligere sak vi har behandlet i denne salen, innrømmet i merknader at verden fortsatt kommer til å trenge petroleumsproduksjon i lang tid fremover. De vil bare ikke at det er Norge som skal drive med det, så istedenfor å anerkjenne det som skjer på norsk sokkel fra selskapene der, skal man altså strupe dem, strupe deres mulighet til å drive videre og kutte sine utslipp.

Det foreslås også at man ikke skal gi flere letetillatelser. Pre korona så vi en industri som har jobbet hardt for å bredde seg. Skal industrien klare å bredde seg som energisektor, må de også ha inntekter til å gjøre det. På grunn av kvoteplikt og CO2-avgift tar selskapene hensyn til klimagassutslipp i sine investerings- og driftsbeslutninger.

Så ser jeg at man igjen løfter Johan Castberg-debatten. Da vil jeg minne om at det går ikke an både å foreslå at man skal stoppe Johan Castberg, og å foreslå en ilandføring. Jeg har foreløpig ikke sett noen forslag, konkret, som ville løst situasjonen med ilandføring på Johan Castberg. Det eneste jeg ser, er slagord i forslags form, og det holder ikke. Vi står på den avtalen som ble inngått da vi behandlet Johan Castberg-saken.

Sandra Borch (Sp) []: Jeg vil takke for gratulasjonene. Jeg gleder meg til debatten om NorthConnect etterpå.

Dette er et representantforslag som omhandler et strengere regelverk for olje- og gassnæringen, reduksjon i klimagassutslipp, stans i utbyggingen og ilandføring. La meg først bare få si at norsk olje- og gassnæring på norsk sokkel allerede er underlagt et strengt regelverk – ja, et av verdens strengeste regelverk – og det er bred enighet om at det skal videreføres. Samtidig er det gledelig å se at næringen selv de siste årene har tatt initiativ til å sette ambisiøse mål i tråd med norske og internasjonale klimaforpliktelser.

Heldigvis har vi et bredt flertall på Stortinget som har stått bak stortingsmeldingen knyttet til olje- og gassnæringen, som gjennom år har sikret forutsigbarhet i næringen, og som jeg tror vi i dag skal være veldig glad for. Senterpartiet mener det er viktig å videreføre hovedlinjene i norsk olje- og gasspolitikk.

Når vi er inne på bursdagsgaver, skulle jeg ønske meg ilandføring på Johan Castberg i bursdagsgave. Vi var veldig mange som ble skuffet da det ikke ble ilandføring på Castberg. Det var knyttet sterke og tydelige forventninger til det, også fra næringen selv. Jeg må bare understreke betydningen av at næringen innretter sin aktivitet til lokal verdiskaping. I den situasjonen vi står i i dag med tanke på korona, ser vi at leverandørindustrien i Norge sliter kraftig. Allerede er det mange oppsigelser. En ilandføring på Johan Castberg hadde betydd mye også for leverandørindustrien. Jeg synes derfor det er synd og beklagelig at forslaget i dag om ilandføring ikke får flertall.

Som sagt: Jeg ønsker meg en bursdagsgave i dag, og det er ilandføring på Veidnes i Finnmark.

Jeg tar med det opp forslaget som Senterpartiet har sammen med SV.

Presidenten: Representanten Sandra Borch har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg vil også slutte meg til gratulasjonene som er sendt til representanten Borch, men jeg tror at en enda større bursdagsgave enn en diskusjon om NorthConnect, ville ha vært diskusjoner om bjørn, ulv og skuter. Det får vi huske på til neste år.

Denne saken handler i bunn og grunn om at oljeselskapene, de som har stått for den største veksten i utslippene av klimagasser, skal underlegges de samme kravene som resten av samfunnet i kampen mot klimakrisen. Jeg er glad for at oljeselskapene tidligere i år presenterte planer om å kutte egne utslipp, men deres målsettinger gjør at utslippene deres kan bli høyere i 2030 enn de var i 1990 – året vi beregner de internasjonale klimaforpliktelsene ut fra.

Klimamålet Norge hadde meldt inn i forbindelse med Parisavtalen, da dette forslaget ble lagt fram, var å kutte utslippene med 40 pst. sammenliknet med 1990. Dette målet er det nå varslet skal økes til minst 50 pst.

Equinors og bransjens mål er å kutte med 40 pst. sammenliknet med 2005. Selv om det er et stort kutt, vil det likevel bety at utslippene vil være høyere i 2030 enn i 1990. Sektoren vil derfor ikke være i front med å kutte klimagassutslipp, men vil derimot kutte for lite sammenliknet med hva Norge som nasjon skal gjøre. Dette innebærer at andre i Norge må kutte mer for at vi skal oppfylle våre internasjonale forpliktelser. Oljeselskapene og flertallet i Stortinget vil altså at annen industri og vanlige folk skal ta større ansvar i klimakampen enn oljeindustrien – som står for den største veksten i utslipp. Det kan ikke vi akseptere når vi vet at det er nettopp produksjonen av fossil energi som er årsaken til den klimakrisen vi står foran.

Den 26. november 2019 uttalte daværende stortingsrepresentant og nåværende olje- og energiminister Tina Bru følgende til NRK:

«Vi må ha en nullvisjon for klimautslipp for norsk sokkel helst innen 2035, men senest innen 2050.»

Dette var en langt mer ambisiøs målsetting enn oljeselskapene og flertallet i denne salen i dag går inn for. Vi har derfor tatt olje- og energiministeren på ordet og fremmer hennes forslag om nullutslipp fra petroleumssektoren innen 2035. Men jeg er stygt redd for at det er kun oss og Miljøpartiet De Grønne som støtter statsråden i dette målet. Ikke engang hennes egne partifeller vil støtte henne i det.

Jeg tar med det opp de forslagene SV står bak.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har tatt opp de forslagene han refererte til.

Hulda Holtvedt (MDG) []: Premisset for denne saken endret seg kraftig denne uken da det kom fram at Equinor vurderer å skrote hele klimaplanen sin hvis de ikke får den krisepakken som oljebransjen ønsker. Det er, for å bruke et parlamentarisk uttrykk, en mildt sagt oppsiktsvekkende utpressing. Oljenæringen må selvsagt ta sin del av ansvaret for å kutte utslipp, som alle andre. I Norge er oljenæringens del av ansvaret veldig stort. Equinor kan ikke og skal ikke kreve enda gunstigere skattebetingelser enn de allerede har, for å kutte utslipp.

Som sagt har verden allerede funnet mer kull, olje og gass enn vi kan brenne hvis vi skal unngå farlige klimaendringer. Derfor holder det ikke å kutte utslipp fra produksjonen av en vare som først og fremst gir utslipp under forbrenning. Norges olje- og gasseksport fører til utslipp i andre land på en halv milliard tonn hvert år. Det er omtrent ti ganger så mye som Norges samlede årlige klimagassutslipp. I 2030 må klimagassutslippene være halvert. I 2050 må de være netto null. Den viktigste årsaken til klimakrisen er at vi brenner altfor mye kull, olje og gass. Så enkelt og så vanskelig er det.

Derfor vil De Grønne gjennomføre en planlagt og gradvis utfasing av oljevirksomheten på norsk sokkel. Derfor stemmer vi i dag for å stanse utbyggingen av Johan Castberg-feltet og for ikke å gi flere letetillatelser i Norge og på norsk sokkel. Vi stemmer også for alle forslag som vil kutte utslipp fra olje- og gassvirksomheten.

Til slutt en stemmeforklaring: I tillegg til forslagene vi er en del av i innstillingen, stemmer vi også for forslagene nr. 2, 7 og 8 samt det løse forslaget nr. 9.

Ketil Kjenseth (V) [] (komiteens leder): Midt i koronapandemien har vi også opplevd et lite eksperiment, et lite forsøk på hvordan det er å leve litt mer klimavennlig. I den siste måneden har salget av fossilt drivstoff gått ned med 10 pst. Det sier noe om hvilke utfordringer vi står overfor når Norge har bestemt seg for at vi skal kutte utslippene med minst 50 pst. i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030. Olje- og gassektoren har lagd et veikart der de sier at de skal kutte 40 pst. i produksjonen. Det er formidable utfordringer vi står overfor, og det er en omstilling som vi på en måte har litt godt av å forberede oss på – hva vi skal igjennom i de neste ti, tjue, tretti årene. Men det var ikke planlagt, og det er den store utfordringen med den situasjonen vi står i.

Kvoteplikt og CO2-avgift er de viktigste politiske virkemidlene vi har stilt opp for olje- og gassektoren. Jeg sa i forrige debatt at norsk oljeproduksjon står for ca. 2 pst. av forbruket i verden. Hvis vi ikke gjør noe nytt og ikke bygger ut noen nye felt, synker den til 1,5 pst. Det sier noe om at det er ikke nå vi er på den store oppturen, den har vi bak oss. De siste tjue årene i olje- og gassektoren har vært eventyrlige, både i produksjonsvekst og i inntjening, altså økonomisk. Sosialistisk Venstreparti har sittet i regjering i åtte av de tjue årene og har vært med på den oppturen. De har likeledes vært med på å åpne Barentshavet sørøst for ny lete- og borevirksomhet.

Det er litt for å ligge fremst i løypa i å kutte at disse forslagene blir fremmet. Det er viktig at det er ansvarlighet og langsiktighet i de tiltakene som vi skal innrette oss etter de neste årene. En del av dette er norsk teknologi, og det er også en viktig del av debatten – det at vi er ledende på å elektrifisere produksjonen på sokkelen, det at vi er langt framme når det gjelder å ta i bruk flytende havvind, vi putter på mye penger for å utvikle karbonfangst og -lagring og skaper med det også en mulighet for å ta i bruk hydrogen på sokkelen. Så Norge gjør mye viktig. Det er et kostnadsbilde, det er litt tempo her. Dette er også en viktig del av det grønne skiftet, og vi diskuterer nå egentlig bare når det er forsvarlig å redusere olje- og gassandelen i energimiksen, eller hvor raskt vi kan fase den ut.

Statsråd Tina Bru []: Vi må redusere verdens klimagassutslipp. Det betyr at vi må redusere utslippene betydelig og raskt også her i Norge. Sammen har vi satt oss ambisiøse mål for å redusere norske klimagassutslipp både for 2030 og for 2050.

Skal vi lykkes, må vi samarbeide. Vårt samarbeid med EU i tiårsperioden frem til 2030 er en sentral del av klimapolitikken vår. Norge har også forsterket klimamålet for 2030 til minst 50 pst. og opp mot 55 pst. Vi jobber for at EU skal gjøre det samme, og vi ønsker å samarbeide med EU også i gjennomføringen av det forsterkede målet. Målene i Parisavtalen kan ikke vurderes isolert, men må ses i sammenheng med FNs øvrige bærekraftsmål – ikke minst målet om å sikre alle tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig kostnad.

Det vil være behov for olje og gass i tiår fremover. Samtidig må vi få til en omlegging til en stadig større andel fornybar energi i den globale energimiksen og mer effektiv bruk av energiressursene.

Som følge av den strenge klimapolitikken Norge har ført over flere tiår, produserer vi olje og gass med svært lave utslipp i global målestokk. Denne politikken har også ført til en stor innovasjonsevne i operatør- og leverandørleddet, som gjør at vi kan redusere utslippene enda mer fremover.

Jeg mener det er bra at næringen sammen med KonKraft-partnerne har satt seg ambisiøse klimamål. Det viser at virkemidlene våre fungerer. Jeg tror ikke en type myndighetsstyrt plan om nullutslipp fra petroleumssektoren, som representantene tar til orde for, vil fungere bedre enn det. Vi som myndigheter skal fortsette å legge til rette for at det lønner seg å redusere utslipp. Det skal være lønnsomt å utvikle og ta i bruk lav- og nullutslippsteknologier. Dette er teknologier som både kan bidra til å redusere utslippene fra petroleumsvirksomheten, og de kan tas i bruk og skape konkurransefortrinn også i annen industri. Eksempler på slike teknologier er fangst og lagring av CO2 og ikke minst offshore havvind.

Skal vi nå de norske klimamålene og samtidig utvikle norsk sokkel slik at vi produserer med enda lavere klimagassutslipp, krever det samarbeid. Det krever samarbeid på politisk nivå, blant selskapene og med partene i arbeidslivet.

Jeg er overbevist om at vi vil lykkes, og at petroleumsnæringen fortsatt vil være en bærebjelke i den norske økonomien og for det norske velferdssamfunnet – også i overgangen til lavutslippssamfunnet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sandra Borch (Sp) []: Vi var, som jeg nevnte i mitt innlegg, veldig mange som ble skuffet da det ikke ble ilandføring på Veidnes i Finnmark i forbindelse med utbyggingen av Johan Castberg. Vi ser også nå at motstanden i Nord-Norge, og særlig i Finnmark, mot olje- og gassnæringen øker veldig. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva vil hun gjøre for å sikre verdiskaping og ringvirkninger i Nord-Norge knyttet til olje- og gassnæringen?

Statsråd Tina Bru []: Jeg er veldig enig i det representanten sier om at det å skape lokale ringvirkninger er utrolig avgjørende for å sikre legitimitet til denne næringen, langs hele kysten og i hele landet. At det skapes arbeidsplasser fra den aktiviteten ute i havet, er avgjørende. Det vil det også være fremover. Så jeg forstår den skuffelsen – det forstår jeg veldig godt.

Så er det sånn at det er selskapene som skal beslutte hvordan oljen transporteres fra feltet, og selv om alle steiner er snudd, har selskapene dessverre ikke lyktes med å finne et fornuftig opplegg, til en lønnsom pris, for omlasting på Veidnes. Men det er ingen tvil om at utbygging av funn i Barentshavet vil skape også lokale ringvirkninger. Finner vi mer – gjennom at vi opprettholder forutsigbare rammer, fortsatt har en aktiv letepolitikk og gir et grunnlag for å kunne gjøre flere funn og bygge ut mer – kan den situasjonen også endre seg.

Men det er altså det som er avgjørende: Vi må fortsette å lete, vi må fortsette å finne. Da vil vi også få ringvirkninger.

Lars Haltbrekken (SV) []: Statsråden sa i sitt innlegg omtrent som følger: Jeg tror ikke på en myndighetsstyrt plan om nullutslipp.

Hva tenker da statsråden om stortingsrepresentanten Tina Bru, som i november tok til orde for en nullvisjon for klimagassutslipp fra norsk sokkel, helst innen 2035? Har ikke statsråden tro på det stortingsrepresentanten Tina Bru la fram den gangen?

Statsråd Tina Bru []: Jeg vil påstå at det er en forskjell på at man har en visjon, har et mål, har et ønske om hvor man vil, i partnerskap med bransjen selv, og at vi legger rammene gjennom politiske virkemidler, som f.eks. CO2-avgiften, for å utløse det – og å ha en myndighetsstyrt plan for hvordan man skal komme dit. Det er jo rammeverket vi har, som gir grunnlag for at selskapene kan fatte lønnsomme beslutninger, og hvis beslutningene ikke er lønnsomme i bunnen, vil de heller ikke gjennomføres. Vi trenger at selskapene er aktive, at de har investeringsplaner, at de vil bygge ut, for at vi skal kunne utløse f.eks. reduksjon i utslippene, ny teknologi i en mer klimavennlig retning.

Så jeg står fortsatt for at jeg hadde et utspill i forbindelse med programprosessen i Høyre. Jeg mener det er viktig å ha politiske visjoner for hvor man vil, og så mener jeg at myndighetene må legge rammene – gjennom virkemidler, tiltak, lov, avgift – for å komme dit.

Lars Haltbrekken (SV) []: Vil ikke det nettopp være en plan for å nå den visjonen som stortingsrepresentanten Bru tok til orde for, det som hun nå beskriver? Jeg er også helt enig i at vi som politikere må ha visjoner, men for at de visjonene skal bli realiteter, må de jo følges opp med konkrete planer og handling. Er ikke statsråden enig i det?

Statsråd Tina Bru []: Hvis man vil kalle regjeringens offensive klimapolitikk og våre virkemidler for en plan, må man gjerne gjøre det. Jeg er opptatt av at de utløser det vi alle vil. Når bransjen selv kommer med svært ambisiøse målsettinger som viser at dette er mulig å få til – på grunn av de virkemidlene – er jeg fornøyd. Vi kan godt være fornøyd sammen om det, men det er ikke slik jeg oppfatter det forslaget som ligger her fra SV.

Så må jeg si – og jeg har kanskje en naturlig skepsis mot noe av det som kommer fra Sosialistisk Venstreparti – at det er mye som er litt spesielt i dette forslaget. Det er noe spesielt på den ene siden å si nei til Castberg-utbyggingen og samtidig si at man vil ilandføre oljen derfra, og så vil man i tillegg elektrifisere det. En må da virkelig bygge noe for å kunne gjøre de andre tingene som SV foreslår i dette forslaget. Da er det kanskje ikke så rart at jeg har litt skepsis mot hva en sånn type plan egentlig ville innebære for et parti som Sosialistisk Venstreparti.

Lars Haltbrekken (SV) []: Det er ikke så vanskelig å forklare standpunktet i Castberg-saken. SV er prinsipielt mot at man skal dele ut nye tillatelser til oljeindustrien. Så registrerer vi at det er et flertall i denne salen for å bygge ut Johan Castberg-feltet. Da har vi fremmet forslag om at de som må ta de største konsekvensene, i form av risiko for oljeutslipp, også skal være de som får fordelene knyttet til dette. Så her har man med primære standpunkt og sekundære standpunkt å gjøre, og det vil jeg tro at statsråd Bru også møter daglig i sitt arbeid som statsråd.

Spørsmålet blir da: Hva vil statsråden gjøre nå som det ikke blir ilandføring på Veidnes, for å sikre at det blir lokale ringvirkninger av den Johan Castberg-utbyggingen?

Statsråd Tina Bru []: Jeg bare påpeker det merkelige i og synes det er noe spesielt å skulle være veldig opptatt av ringvirkninger og arbeidsplasser og aktivitet hvis man ikke er for den aktiviteten i utgangspunktet. Jeg mener vi alle hadde vært tjent med å si at dette er faktisk bra, dette er noe som skaper arbeidsplasser, det gir verdiskaping – da må man ha funn, så må man bygge ut, og så kommer de andre tingene etterpå.

Så synes jeg også det er litt merkelig: Det er en del av meg som har lyst til å spørre representanten om han fortsatt mener at vi bør avslutte Castberg-utbyggingen i den tiden vi står i nå, hvor vi vet at landet er i en veldig spesiell situasjon. Å stanse Castberg-utbyggingen er å stanse 47 000 årsverk. Det er ingen tvil om at dette også kommer til å skape ringvirkninger i nord. Castberg-utbyggingen vil gi muligheter i Nordkapp kommune, det er ingen tvil om det, selv om jeg – som jeg sa tidligere i mitt svar til en annen representant – deler og forstår skuffelsen rundt at det ikke ble ilandføring på Castberg. Men med nye funn og mer lønnsomhet kan det hende at fremtiden vil være annerledes.

Presidenten: Det spørsmålet får ikke representanten svart på i denne omgang, for neste replikant er Runar Sjåstad.

Runar Sjåstad (A) []: Det er riktig, som flere har vært inne på, at det var stor glede da man vedtok å bygge ut Johan Castberg-feltet. Den gleden var delvis knyttet til at man var lovet en ilandføring. Så har Equinor i ettertid gått bort fra egne løfter. Jeg tror de undervurderer det renommétapet og den økte motstanden som er en direkte konsekvens av det. Det skal jeg selvfølgelig ikke tillegge ministeren, men det jeg har lyst til å spørre om, er: Kan man, på noen som helst slags måte, påvirke, slik at man kan få omgjort det vedtaket? Næringen, nasjonen og verden er i en annen situasjon enn da de vedtakene ble fattet. Jeg skjønner at vi ikke løser denne saken gjennom et omfattende representantforslag: I punkt nr. 6 i representantforslaget er det foreslått ikke å bygge ut feltet, og i punkt nr. 8 foreslås det ilandføring fra det feltet som ikke ønskes utbygd. Men kan man bidra til å få den ønskede løsningen?

Statsråd Tina Bru []: Som jeg har sagt i mange av mine tidligere svar her i dag, er jeg helt enig i at det å skape ringvirkninger på land, at man ser hva aktiviteten i havet bringer med seg også i form av arbeidsplasser, og at det skjer ting lokalt, er kjempeviktig for næringens legitimitet. Det vil også være viktig i fremtiden.

Igjen: Jeg forstår skuffelsen. Men Johan Castberg-utbyggingen vil gi betydelige ringvirkninger i nord, i både utbyggingsfasen og driftsfasen. Castberg-feltet skal driftes fra Harstad og Hammerfest og vil gi lønnsomme arbeidsplasser og nye muligheter for lokale og regionale bedrifter.

Selskapene i Johan Castberg-feltet har dessverre ikke lyktes med å finne et fornuftig opplegg for omlasting av råolje på Veidnes som ikke ville medføre et tap i milliardklassen for samfunnet. Da er vi tilbake til det som andre representanter har vært litt inne på i sine innlegg her også, at det å finne en løsning når det ikke er lønnsomt og selskapene ikke klarer å løfte det på den måten, er vanskelig. Det er selskapene på Johan Castberg-feltet som er nødt til å beslutte hvordan oljen skal transporteres fra feltet.

Runar Sjåstad (A) []: Vi hadde høring i denne saken, og på direkte spørsmål til Equinors ledelse om hvorvidt prosjektet sto og falt på ilandføring, var svaret at dette er lønnsomt uansett. Jeg mener at dette er et viktig og riktig prosjekt i en tid hvor næringen sliter. Jeg håper det blir realisert.

Jeg er obs på de enorme nasjonale og regionale ringvirkningene, med Hammerfest-miljøet, som er kjempeviktig for oss, og med driftsorganisasjon i Harstad, men man har sviktet fullstendig når det gjelder de lokale ringvirkningene for Nordkapp kommune. Det skuffer meg og mange andre stort. Så selv om det fortsatt finnes goodwill overfor denne næringen, og det er ønske om økt aktivitet også i Barentshavet – vi har flere saker hvor vi kommer tilbake til dette, for å legge til rette for en næring og fortsatt utvikling og vekst – er jeg fortsatt skuffet over ilandføringsvedtaket.

Spørsmålet mitt er fortsatt: Har man lagt det fullstendig dødt, eller er dette noe man fortsatt prøver å finne en annen løsning på enn den som er valgt til nå?

Statsråd Tina Bru []: Som jeg har svart tidligere, gir Johan Castberg-utbyggingen også nye muligheter i Nordkapp kommune. Selskapene planlegger opptrapping av kapasiteten for beredskapstrening og maritim trening for aktiviteten i Barentshavet. De har til hensikt å benytte fasiliteter i Honningsvåg og er i dialog med mulige lokale samarbeidspartnere om det. Denne bruken vil gi økt aktivitet og sysselsetting i regionen og vil styrke et viktig miljø for sikkerhet og beredskap i Finnmark, som også kan komme andre næringer til gode.

Jeg må også gjenta noe annet jeg har sagt tidligere: Jeg tror at noe av nøkkelen for å få til slike løsninger er at man finner mer, at man har en forutsigbar olje- og gasspolitikk som legger til rette for at det kan letes, som legger til rette for at det er lønnsomt å gjøre investeringer i Norge, og som gjør at man også kan løfte prosjekter som skaper lokale ringvirkninger.

Jeg skulle ønske at man hadde funnet en løsning på dette, men selskapene klarte ikke å finne en fornuftig løsning til en pris som gjorde at det var mulig å forsvare.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Terje Halleland (FrP) []: Jeg ønsker å slutte meg til gratulasjonene som går til representanten Borch. Jeg lover at det skal bli veldig mange saker om skuter og ulv framover, men jeg forventer også at det kommer en innbydelse til Eilefs Landhandleri ved første anledning.

Det virker ikke på meg som om forslagsstillerne har tro på de eksisterende avtalene som sektoren forholder seg til i dag – de reglene som er for utslipp og miljøkrav, og som næringen er pålagt – og den kvotepliktige sektoren i Europa. Dette er virkemidler som har effekt, og har bidratt til de lave utslippene som er i dag på norsk sokkel. Samtidig har næringen store ambisjoner om å kutte mer.

Norges største bidrag til Parisavtalen skjer likevel ikke gjennom hjemlige kutt. Det skjer ved de kuttene som oppnås gjennom å eksportere gass og å gi mottakerlandene i Europa mulighet til ikke å bruke kull. Jeg tror at også forslagsstillerne vil medgi at skal vi oppnå lavere utslipp globalt, er det utfordringen med bruk av kull vi må løse. Løser vi ikke det, løser vi ikke problemet. Problemet for norsk miljøbevegelse er at vi ikke har kull på fastlandet, og dermed er det vanskeligere å problematisere. Derfor må kritikken rettes mot andre næringer.

Det neste store klimaprosjektet Norge kan bidra med, er igangsettingen av Baltic Pipe – en gassrørledning til Polen. Med dette prosjektet kan vi redusere utslippene i Polen med 80 millioner tonn CO2. Det er 1,5 ganger det totale utslippet i Norge.

Det kommer fram fra forslagsstillerne at Europa kommer til å etterspørre mindre gass framover. Det er mulig, men er det likegyldig hvem som leverer resten av den gassen som Europa uansett vil kunne bruke? Alternativene til Norge er Russland og Afrika. Det er uansett viktig at Norge kan levere gass til Europa. Skal vi kunne sikre det, må vi gi næringen tilgang til nye arealer som kan sikre nye funn – ikke gjøre som forslagsstillerne ønsker: nekte nye lisenser på norsk sokkel.

Til slutt: Jeg kunne tenke meg å snu litt på problemstillingen som en av forslagsstillerne hadde i replikkrunden med statsråden. Forslagsstillerne skal ha skryt for hvordan de klarer å framstille seg som motstandere av prosjektene samtidig som de klarer å opprettholde de lokale ringvirkningene av de samme prosjektene. Jeg trenger ikke å spørre hvordan det henger sammen at forslagsstillerne har tenkt å få oljen i land fra Johan Castberg-feltet når de samtidig ikke ønsker å realisere prosjektet. Jeg trenger ikke spørre hvorfor en skal elektrifisere Johan Castberg samtidig som en ber myndighetene om å stanse prosjektet. Men det jeg kan spørre om, er hvordan forslagsstillerne ser for seg å erstatte de ringvirkningene som lokal aktivitet fra disse prosjektene gir, når de med forslagsstillernes politikk vil forsvinne.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg vil ta opp et annet av forslagene som fremmes i dag i denne saken, og som vi fremmer sammen med Senterpartiet. Det går på oppfølging av Klimarisikoutvalgets utredning.

Klimarisikoutvalget kom med sin utredning i desember 2018. Rapporten kom med en rekke viktige vurderinger og anbefalinger til hvordan Norge skal kunne redusere risiko forbundet med de alvorlige klimaendringene.

I revidert nasjonalbudsjett for 2019 kom det fram at regjeringen ville gi en oversikt over tiltak for å redusere klimarisikoen i den varslede perspektivmeldingen. I Granavolden-plattformen står følgende:

«Vurdere og følge opp anbefalingene og vurderingene fra klimarisikoutvalget, og stille krav til at selskapene synliggjør klimarisiko i sine utbyggingsplaner.»

Klimarisiko er et stort og alvorlig tema for Norge som bør få større oppmerksomhet og en grundigere debatt enn kun som en del av perspektivmeldingen. Klimarisikoutvalget bør derfor følges opp med en egen stortingsmelding. Derfor har vi, sammen med Senterpartiet, i dag fremmet forslag om at det legges fram en egen stortingsmelding basert på Klimarisikoutvalgets rapport i løpet av 2020.

Jeg skjønner at enkelte i denne sal har litt tungt for det – beklager, president, på forhånd hvis det er et utenomparlamentarisk uttrykk. Men representanten Halleland, som utenfor denne sal er kamerat Halleland, spør hvordan det kan ha seg at SV 1) går imot utbygging av Johan Castberg og 2) foreslår å ilandføre det. Det er nettopp fordi vi ikke har nådd gjennom med vårt primære standpunkt. Vi ser at Stortinget har stemt for denne utbyggingen. Da vil vi prøve å gjøre det beste ut av den situasjonen for dem som må ta de største konsekvensene av denne utbyggingen. Noe vanskeligere enn det er det ikke, men det er tydeligvis vanskelig nok for enkelte, og det gjelder ikke bare representanten Halleland, som utenfor denne sal er kamerat Halleland, men det gjelder tydeligvis flere.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Tungt for det kan me alle ha innimellom, så presidenten lar det passera. (Munterheit i salen).

Runar Sjåstad (A) []: Jeg skal ikke dra ut debatten unødig; dette er mer en stemmeforklaring.

Det har vært mye snakk om bursdager og ønsker om gaver. Arbeiderpartiet er mer på linjen for å skape og dele. Men litt i den ånden ønsker jeg bare å si at Arbeiderpartiet støtter forslag nr. 9, altså det løse forslaget fra SV og Senterpartiet.

Stefan Heggelund (H) []: For å utdype litt om Johan Castberg: Vi i regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, som da også var med i regjeringen, var sammen med Arbeiderpartiet helt enig i at man burde finne en løsning for Johan Castberg og ilandføring. Det var vi ganske tydelige på i merknadene. Samtidig skrev våre partier sammen i disse merknadene at da beslutningsgrunnlaget ikke var godt nok da vi behandlet PUD-en, måtte BSOI få lov til å jobbe videre med beslutningsgrunnlaget. Og vi skrev sammen i merknadene at man måtte søke å finne en lønnsom løsning.

Så kan man i ettertid, etter at selskapet har tatt beslutningen, argumentere for – og det har vi også gjort fra regjeringspartienes side – at det kan hende selskapet i denne saken har forregnet seg, nettopp fordi dette også går på legitimiteten til hele industrien, nemlig at den er med på å skape arbeidsplasser i hele landet. Det har vi vært enig i. Men vi sa i merknadene og var enige om at man skulle søke å finne en lønnsom løsning, og det var det man ikke klarte å gjøre.

Ingen av de forslagene som ligger her, løser den utfordringen vi var enige om da vi behandlet PUD-en. Det betyr at de forslagene som nå måtte bli fremmet for at dette skulle skje, er forslag som ingen andre partier enn Sosialistisk Venstreparti noen gang har vært inne på. Det ville f.eks. vært å kaste styret i Equinor. Det er det ingen som foreslår. En annen mulighet er å komme med en lovendring som ville hatt store konsekvenser for hele den maritime sektor og marine næringer. Det er det ingen som foreslår. Det er ingen som egentlig har kommet med en løsning på dette på bakgrunn av den enigheten vi hadde da vi behandlet PUD-en, om at man skulle søke å finne en lønnsom løsning.

Jeg hører argumentasjonen til representanten Lars Haltbrekken, men poenget er ikke at vi andre har tungt for det. Poenget er at representanten følger logikken til Sosialistisk Venstreparti, som er at man alltid kan få i både pose og sekk, at man kan stemme imot noe og for noe samtidig. Det går ikke an. Hvis representanten virkelig hadde vært opptatt av arbeidsplasser i hele landet, måtte alternativet til Sosialistisk Venstreparti ha vært å foreslå noe som bidrar til verdiskaping over hele Norge. Men også der kommer Sosialistisk Venstreparti til kort, for de har ikke egentlig en næringspolitikk, har de vel?

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.

Forrige kapittel
Neste kapittel