Stortinget - Møte onsdag den 11. mars 2020

Dato: 11.03.2020
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [11:28:01]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

Endringene var som følger:

Spørsmål nr. 3, fra representanten Kjell-Børge Freiberg til distrikts- og digitaliseringsministeren, må utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål nr. 8, fra representanten Kjersti Toppe til olje- og energiministeren, vil bli tatt opp av representanten Hans Inge Myrvold.

Spørsmål 1

Torstein Tvedt Solberg (A) []: «Det har vært en urovekkende økning i vold i skolen, der nær to av tre i en undersøkelse gjort av Utdanningsforbundet i Rogaland sa at det er hyppigere voldsepisoder på skolen nå enn for fem år siden. For en tid siden la i tillegg Arbeidstilsynet fram en rapport, der funnene gav grunn til bekymring.

Hvilke tiltak har den nyutnevnte statsråden tenkt å gjøre for å forebygge vold i skolen, sikre lærerne rett til kontradiksjon i saker som omhandler dem, og gi lærere og andre ansatte bedre verktøy for å håndtere vold i skolen?»

Statsråd Trine Skei Grande (V) []: Først vil jeg understreke at elever, lærere og andre voksne skal ha det trygt når de er på skolen. Målet er at vold, trusler og utrygghet ikke skal forekomme. Flere undersøkelser, bl.a. fra Rogaland, viser dessverre at det ikke alltid er slik.

Det finnes ingen enkle løsninger mot vold i skolen, og vi må derfor arbeide med mange ulike tiltak. Jeg vil fortsette det langsiktige arbeidet med å bedre læringsmiljøet, styrke det tverrfaglige samarbeidet og heve kvaliteten på spesialundervisningen. I tillegg er det viktig for meg å lytte til kommunenes råd.

Det er kommunene og fylkeskommunene som skoleeiere og arbeidsgivere som har hovedansvaret for et trygt skole- og arbeidsmiljø. Det er arbeidsmiljøloven som regulerer de ansattes arbeidsmiljø. Arbeidsmiljøloven krever bl.a. at skolene skal ha et system for å forebygge, følge opp og registrere vold og trusler.

Jeg vil understreke at det er viktig at skolene både jobber forebyggende og har gode rutiner for hva som skal gjøres når det oppstår situasjoner der elever blir utagerende.

Hvilke utfordringer den enkelte skole har, og hva som er gode løsninger, vil variere. Noen steder vil det mest effektive være å jobbe med å utvikle elevens sosiale kompetanse. Andre steder kan det være behov for å jobbe mer systematisk med forbedring av læringsmiljøet i hele klassen. Jeg mener derfor at verktøyene må utvikles lokalt.

For å styrke det lokale arbeidet har nasjonale myndigheter satt i gang et samarbeid mellom fem utvalgte kommuner og fylkeskommuner. Gjennom dette samarbeidet skal kommunene finne fram til gode tiltak for å forhindre vold i skolen og dele disse med andre skoleeiere. Dette arbeidet er godt i gang.

Bruk av tvang og makt overfor elever skal være siste utvei. Vi vet likevel at det vil oppstå situasjoner der ansatte opplever at de må bruke tvang mot elever.

Bruk av tvang og makt i skolen er ikke lovregulert i dag. I NOU 2019: 23 Ny opplæringslov er det foreslått å innføre lovregler når det gjelder bruk av tvang i skolen. Formålet med forslaget er å avverge skade, bedre rettssikkerheten og bidra til økt åpenhet og dermed også øke bevisstheten om bruk av tvang. Kunnskapsdepartementet arbeider nå med en oppfølging av NOU-en, og vil sende et forslag på høring våren 2021. Regjeringen tar sikte på å legge fram et lovforslag for Stortinget våren 2022.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg takker for svaret, og jeg sier meg helt enig med statsråden i at dette ikke er noe enkelt problem å ta grep om. Samtidig vil jeg minne om den ganske bekymringsfulle utviklingen. Det var en sak fra Moss denne uken der en sammenlignet tall fra 2016. Det var sendt inn kun 266 avvik, og det hadde vokst med 14 pst. da en så på 2018-tallene. Jeg vil utfordre statsråden litt mer på om det er noen konkrete nasjonale grep en kan gjøre, for noe av det som har vært gjennomgående i Arbeidstilsynets rapport, er at en ikke engang melder om avvik, at det er mangel på verktøy for å følge opp avvikene, at en ikke har et godt nok system i skolen for melding av avvik, og at det følges opp med konkrete tiltak, som en f.eks. har klart på en mye bedre måte i helsevesenet. Vil statsråden se på nasjonale grep for å sikre et slikt bedre system med verktøy?

Statsråd Trine Skei Grande []: Rapportering er kjempeviktig for å kunne jobbe med et problem. Det at folk faktisk sier ifra om et problem og varsler om det, er viktig for at vi i det hele tatt kan ta tak i det. Jeg tror at det kommer en mer bevissthet om dette i mange deler av skoleverket vårt, og det er jeg glad for. Jeg håper også at når vi får på plass et nytt lovverk som regulerer dette, vil en ha en større bevissthet til det. Men vold i skolen er på en måte mange ulike utfordringer. Det kan være vold i et ungdomsmiljø som bringes inn i et skolemiljø, det kan være mobbesituasjoner som ender i voldelige situasjoner, og det kan være sinne knyttet til et ungdomsmiljø som rettes mot lærer, f.eks. Dette er mange ulike ting, og de må tas tak i på litt ulik måte. Det er derfor vi ønsker å samle mest mulig gode erfaringer fra rundt omkring i landet om hvordan dette kan jobbes med. Sterk bevissthet gjør at man klarer å endre dette.

Torstein Tvedt Solberg (A) []: Jeg vil nok også mene at med den utviklingen en ser, er det behov for tydeligere nasjonale grep og tydeligere nasjonale verktøy. Det opplever jeg at lærerne selv også etterspør, så det håper jeg at statsråden vil se på. Jeg er glad for at hun viser til en ny opplæringslov, men som statsråden var inne på i sitt svar, blir den først lagt fram for Stortinget i 2022. Det er ganske mange år å vente på endring. En av de tingene som lærerne spesielt har vært opptatt av, er at i en del av disse sakene, spesielt de som omhandler § 9 A i opplæringsloven, har ikke læreren direkte rett til kontradiksjon. Slik jeg har forstått det, er det ikke behov for en lovendring for å sikre at lærerne blir hørt i de vanskelige sakene som dukker opp. En kan håpe at statsråden vil gjøre en endring, sånn at lærerne blir sikret kontradiksjon, at en ikke må vente på ny opplæringslov for å få dette til.

Statsråd Trine Skei Grande []: Det skal vi se på. Det er viktig å bekjempe vold, men det er også viktig å gjøre det på en rettssikker måte, og at alle aktørene skal få mulighet til å komme til orde. Men jeg vil også understreke at her trenger vi et lokalt engasjement. Jeg har selv sittet nede på rådhuset og hatt ansvar for skole, og vi hadde ganske mange tøffe voldsopplevelser i den perioden. Det å jobbe systematisk og bryte opp de miljøene som utvikler disse negative kulturene, og prøve å tenke nytt – vi endte faktisk med å legge ned en skole for å begynne helt på nytt med å bygge et nytt skolemiljø – er sånne grep som man må ta lokalt. Derfor er det viktig at ansvaret ligger der. Det bra at vi får til virkemidler de kan bruke – og et lovverk som trygger aktørene i skolehverdagen.

Spørsmål 2

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: «Ifølge SSB vokser nå nesten 110 000 barn opp med vedvarende lave husholdningsinntekter. SSB skriver at andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt økte fra 3,5 pst. i 2013 til 4,6 pst. i 2018. I Stavanger kommune har man nylig tatt barnetrygden ut av inntektsberegningen for sosialhjelpsmottakere, slik at mange flere barn og familier drar nytte av barnetrygden.

Vil statsråden oppfordre andre kommuner til å følge Stavangers gode eksempel, slik at mange flere familier og barn på landsbasis vil dra nytte av en eventuell økning i barnetrygden i framtiden?»

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Etter forslag fra regjeringen i Prop. 1 S for 2020 økes barnetrygden med 300 kr per måned for barn opp til fylte 6 år med virkning fra 1. september 2020. Dette utgjør en årlig økning på 3 600 kr.

Som det fremkommer av Granavolden-plattformen, vil regjeringen sørge for at økningen i barnetrygd for denne gruppen også kan komme familier som er avhengig av økonomisk sosialhjelp, til gode. Som en oppfølging av dette vil Arbeids- og sosialdepartementet øke statens veiledende satser for økonomisk stønad til livsopphold for kategorien barn 0–5 år med tilsvarende beløp som vedtatt økning i barnetrygden per måned i tillegg til ordinær prisjustering.

Representanten spør om jeg vil oppfordre kommuner til å følge Stavangers eksempel. Jeg vil her presisere at kommunene etter loven har rett og plikt til alltid å gjøre individuelle vurderinger av behov og til å bruke skjønn ved utmåling av stønad. Med unntak av barns inntekter av arbeid i fritid og skoleferier har kommunene også rett til å vurdere inntektsgrunnlaget, herunder om barnetrygden skal inkluderes. Det er ikke naturlig at jeg som statsråd oppfordrer kommunene til hvordan de skal utøve dette skjønnet på en bestemt måte. Jeg viser likevel til den ovennevnte endringen som vi gjør i statens veiledende satser for økonomisk stønad til livsopphold.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Barnetrygden er for de aller fleste en universell ordning som kommer alle til gode. Det er derfor jeg skulle ønske at svaret fra statsråden og regjeringen var tydeligere, nettopp fordi det er familier som ikke får den inntekten og fratas det som inntektsgrunnlag, og at veldig mange kommuner rett og slett sparer penger på dem som har aller minst i vårt samfunn. Vi har sett at tall fra 2018 peker på at det altså er snakk om over 400 mill. kr som norske kommuner sparer på denne ordningen, og da burde regjeringen ta grep nettopp for å endre det.

Da blir spørsmålet: Hvorfor skal alle barnefamilier i Stavanger få barnetrygd, mens familier på sosialhjelp i f.eks. Steinkjer ikke får barnetrygd?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg vil jo tro at svaret på det var en god nyhet for en representant for Sosialistisk Venstreparti, for grunnen til at det nå er gjennomført i Stavanger kommune, er at det har kommet et politisk flertall som ønsker å gjøre den endringen. Dette er noe som kommuner har mulighet til å gjøre. Noen velger å gjøre det, noen velger ikke å gjøre det. Jeg tror ikke det handler bare om innsparing, jeg tror også en del kommuner er bekymret over at det kan ha en dårlig effekt på f.eks. insentiver til å arbeide. Men det er som sagt opp til kommunene selv å avgjøre.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: En del på høyresiden synes jo en skal behovsprøve barnetrygden. Jeg vet ikke om statsråden mener det selv, men det er et legitimt politisk standpunkt å ha. I denne saken har man det motsatte, man omvendt behovsprøver barnetrygden. Man fratar barnetrygd fra dem som har aller mest behov for den.

Det å ha universelle ordninger er en av styrkene i den norske velferdsstaten. Statsråden selv tjener om lag 1,4 mill. kr og mottar, så vidt jeg vet, barnetrygd. Det synes SV og jeg er bra. En familie på sosialhjelp som bor i en kommune som ikke har den ordningen, lever i fattigdom og får betydelig mye mindre enn alle i denne salen. Da blir mitt spørsmål: Synes statsråden at dette er rettferdig?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg tror ikke hovedbegrunnelsen for at også jeg, som en veldig, veldig godt betalt statsråd, mottar barnetrygd, er at det er bra og rettferdig som sådan. Hovedbegrunnelsen er nok at det å forsøke å behovsprøve barnetrygden vil veldig lett gjøre at man lager et intrikat, komplisert system som også i verste fall lager såkalte fattigdomsfeller, dvs. at man taper mer penger på å jobbe, fordi godene faller bort fordi man har laget terskler for det. Så ut fra et rent rettferdighetsperspektiv finnes det helt sikkert gode grunner for nettopp å behovsprøve barnetrygden, men faktisk praktisk er det en dårlig idé, fordi det er umulig å gjøre det uten å lage fattigdomsfeller.

Det er lønnsforskjeller i samfunnet, og statsråder tjener veldig, veldig godt, men jeg mener at man ikke kan sammenligne med en statsrådslønn. Vi må huske at veldig mange vanlige arbeidstakere ikke tjener veldig godt – en renholder, en ufaglært barnehageassistent. Jeg er også opptatt av at det ikke skal være urimelige forskjeller mellom dem som mottar ytelser, og dem som står i jobb i et lavinntektsyrke.

Spørsmål 3

Frå representanten Kjell-Børge Freiberg til distrikts- og digitaliseringsministeren:

«I spørretimen 12. februar i år sa statsministeren at distriktsministeren har et mindre område som sitt eget konstitusjonelle ansvar, men et større koordineringsområde. Statsministeren sa videre at regjeringen med en distriktsminister løfter opp koordineringsansvaret, fordi man vil se helheten bedre i det som er politikken. Etter vedtaket i november 2016 om nedleggelse av Andøya flyplass varslet statsministeren på hoyre.no «ekstraordinær statlig innsats» for å ivareta Andøy-samfunnet.

Hva er status og planer for denne ekstraordinære innsatsen?»

Presidenten: Dette spørsmålet er utsett til neste spørjetime, då statsråden er bortreist.

Spørsmål 4

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: «OPS-strekningen Flekkefjord–Lyngdal er stengt pga. tunneloppgradering. Trafikken henvises til den gamle veien som av veier24.no beskrives som den «beryktede Kvinesheia». Trafikantene har vært tålmodige i den tro at arbeidet gjøres raskt og effektivt. Det er ikke alltid tilfellet, det jobbes få skift, og tunnelene er ofte tomme. Ifølge Transportøkonomisk institutt er den samfunnsøkonomiske kostnaden ved omkjøringen på 250 mill. kroner, noe som overskrider kontraktens totalsum.

Hvor mye vil det koste å ferdigstille tunneloppgraderingen, og vil det tas initiativ til en raskere gjennomføring?»

Statsråd Knut Arild Hareide []: Representanten Meininger Saudland stiller eit høveleg spørsmål. La meg kort svare at tunneloppgraderinga vil koste 175 mill. kr, og så vil eg ta litt av historia i denne saka.

Stortingsrepresentant Ingunn Foss stilte eit skriftleg spørsmål om tunneloppgraderinga i desember i fjor. Statsråd Dale svarte på spørsmålet 20. desember 2019. I svaret frå statsråd Dale blei det presisert at oppgraderinga er nødvendig for å tilfredsstille tunnelsikkerheitsforskrifta, og at arbeidet blir utført i samsvar med inngått avtale med OPS-selskapet Allfarveg. Statens vegvesen blei i forbindelse med spørsmålet frå representanten Foss bedt om å gjere ei fornya vurdering av moglegheita for raskare ferdigstilling utan å kome i konflikt med føresegnene i arbeidsmiljølova.

Statens vegvesen har vore i dialog med Allfarveg om ei mogleg raskare framdrift. Det har ikkje vore mogleg å oppnå einigheit om raskare framdrift innanfor dei kontraktfesta økonomiske rammene og tidsfristane. Allfarveg har ein kontraktfesta frist til 15. juni 2020. Da skal trafikken kunne setjast i gang igjen på E39 som normalt. Statens vegvesen opplyser at ein føreset at OPS-selskapet gjennomfører tunneloppgraderinga så effektivt som mogleg innanfor dei rammene som gjeld for kontrakten. Både Statens vegvesen og selskapet har fokus på å sluttføre arbeidet så raskt som mogleg.

Som underlag for spørsmålet frå Gisle Meininger Saudland viser ein til TØI, som har rekna dei samfunnsøkonomiske konsekvensane av omkøyringa til å vere i storleiken 250 mill. kr. TØIs utrekning er basert på informasjon frå NRK Sørlandet som ikkje er heilt kvalitetssjekka. NRKs grunnlag er dessverre ikkje heilt riktig. Ekstra køyrelengde er f.eks. ikkje 30 km, men 15,6 km. Statens vegvesen har påpeikt dette overfor både TØI og NRK Sørlandet. Bildet er altså på langt nær slik det blir framstilt, sjølv om det ikkje er nokon tvil om at periodar med omkøyring medfører betydeleg ulempe for trafikantane.

Dette er eit viktig tunneloppgraderingsarbeid, og installasjonane som blir gjorde her, er viktige. Det må naturleg nok vere ein heilskap før dette er på plass.

Det er òg sånn at fråsegnene i arbeidsmiljølova ikkje tillèt søndags- og nattarbeid med mindre det er nødvendig. Statens vegvesen har gjort ei vurdering av nødvendigheita av nattarbeid på dette prosjektet. Her er det tilstand og om det er eigna, som blir vurdert. Det er gjort unntak for delar av strekninga, bl.a. Fosselandstunnelen og Fedaheitunnelen. Dessverre er det den kontrakten me må halde oss til, og eg ser ikkje noko anna handlingsalternativ enn det statsråd Dale hadde.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Jeg takker for svaret. Siden statsråden har familie på Sørlandet, regner jeg med at han vet at dette er en betydelig sak som blir mye diskutert.

Jeg vil likevel spørre statsråden om det er noe han kan gjøre nå når arbeidet er i gang, for å avbøte de negative konsekvensene – sett i lys av at næringslivet har store merkostnader, og av trafikksikkerhetsbildet, hvor tungtransport går gjennom små sentre, osv. Er det noe statsråden kan gjøre, eller er løpet lagt, uansett?

Statsråd Knut Arild Hareide []: Representanten Meininger Saudland har nok køyrt denne omkøyringsvegen fleire gonger enn det eg har gjort, men eg har òg gjort det nokre gonger det siste året, og eg forstår dei ulempene dette skaper. Det gir betydeleg meirtid, og sjølv om det er gjort nokre utbetringar på vegen for å gjere han til ein betre omkøyringsveg, er det ein veldig krevjande omkøyringsveg.

Eg forstår òg det perspektivet at me gjerne skulle ha fått gjort dette hurtigare, men eg synest statsråd Dale tok nokre initiativ for nettopp å sjekke ut dette. Da blir det i realiteten å inngå ein ny kontrakt, og da vil det kome ein betydeleg meirkostnad. Det er òg sånn at det regelverket me har knytt til natt- og helgearbeid, viser seg ikkje å tre i kraft ved denne typen kontrakt.

Da er det dessverre få moglegheiter for å få gjort det, sjølv om eg, som eg sa, synest det er eit høveleg og godt spørsmål representanten Meininger Saudland har stilt meg i dag.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Jeg takker for svaret fra statsråden og for hans initiativ til å sjekke om det kan gjøres raskere. Det siste jeg vil ta opp, er det prinsipielle, og det gjelder ikke nødvendigvis dette konkrete tilfellet.

Mener statsråden at det er rimelig at offentlige etater, som Statens vegvesen, skal spare penger ved at kostnaden for en pålagt veirehabilitering blir skjøvet over på trafikantene, selv om det sannsynligvis er samfunnsøkonomisk lønnsomt å bevilge mer penger og bli raskere ferdig? Og vil statsråden ta initiativ til at dette endres, sånn at man i framtiden ikke kommer i en lignende situasjon?

Statsråd Knut Arild Hareide []: Eg synest det er eit godt tilleggsspørsmål eg får, for det er ikkje tvil om at det i dette tilfellet – no er kanskje ikkje 250 mill. kr heilt riktig – har ein betydeleg kostnad at dette arbeidet går over så lang tid.

Eg meiner me bør sjå nærmare på det òg når me inngår denne typen kontraktar, om det er sånn at me kan få gjort dette hurtigare. Eg trur den delen av Agder-regionen er sterkt prega av omkøyringa som har gått over så lang tid. Kan me få gjort det hurtigare, meiner eg at det er ei betydeleg forbetring for samfunnet, og det tenkjer eg at eg vil ta med meg inn i dialogen med Statens vegvesen.

Presidenten: Representanten peikte i spørsmålet på at statsråden har familie på Sørlandet, og presidenten vil berre tilføya at statsråden også har familie i Sunnhordland.

Neste spørsmål er frå representanten Geir Pollestad. Representanten Pollestad har enno ikkje kome for å møta statsråd Bollestad, så me får gå vidare til neste spørsmål.

Spørsmål 6

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: «For å oppfylle langtidsplanen for forskning og målet om økt forskningsaktivitet i næringslivet er det nødvendig å legge til rette for økt samarbeid mellom akademia og næringslivet. Ved OsloMet er det et utstrakt samarbeid med regionalt næringsliv, som har resultert i forskningsaktivitet som er ledende innenfor sine områder, der næringslivet og universitetet er tett sammenvevd – både faglig, organisatorisk og fysisk.

Er statsråden bekymret for at en avvikling av virksomheten på Kjeller vil svekke synergieffektene og samarbeidet med næringslivet?»

Statsråd Henrik Asheim []: Styret ved OsloMet skal i morgen behandle spørsmålet om hvorvidt universitetet ønsker å forlenge leiekontrakten på Kjeller. Det er styret selv som skal treffe denne beslutningen.

Universitetene og høyskolene har et selvstendig ansvar for å beslutte egen studiestedsstruktur. Hvilke studiesteder en institusjon skal ha, hvordan utdanning og forskning skal organiseres, og hva som skal tilbys hvor, er en del av ansvaret til styret for institusjonen. Det er styrene som best kjenner institusjonens behov, begrensinger og muligheter.

På generelt grunnlag er jeg opptatt av at universitetene skal både vurdere hvordan de best mulig kan tilby utdanning og forskning av høy kvalitet, og samtidig utdanne kandidater som arbeids- og næringslivet i regionen etterspør. Universitetene og høyskolene har et ansvar for å tilpasse utdanningstilbudene til samfunnets behov.

Universiteter og høyskoler har et utstrakt og tett samarbeid med regionalt og lokalt arbeids- og næringsliv. Universitets- og høyskolesektoren må ivareta og sørge for samarbeid med det regionale arbeids- og næringslivet, de regionale myndighetene og andre utviklingsaktører i regionen for å bidra til å videreutvikle regionen. Regional kontakt og innsats i ulike arenaer for samspill, eksempelvis innenfor næringsklynger, er viktig for å styrke kunnskapsflyten og utvikle evnen til samarbeid mellom næringslivet og kunnskapsmiljøene. Aktørene bør i fellesskap arbeide for at dette samarbeidet kan videreutvikles innenfor gjeldende og eventuelt endrede rammer.

Ved eventuelle endringer i studiestedsstrukturen bør institusjonene også vurdere hvilke konsekvenser det kan få for samarbeidet med arbeids- og samfunnslivet i regionen, og hvordan samfunnsoppdraget kan ivaretas ved en endret tilstedeværelse i regionen.

Generelt vil jeg mene at digitalisering og teknologisk utvikling fremover vil gi institusjonene nye muligheter for kunnskapsproduksjon og samarbeid med sitt omland. Universiteters og høyskolers tilstedeværelse som kunnskapsaktør i en region handler om mer enn fysisk infrastruktur og hvor studiestedene er lokalisert. Institusjonenes tilknytning og tilstedeværelse handler bl.a. om deltakelse på arenaer for samarbeid og kunnskapsproduksjon.

I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning fra 2018 er det en tydelig forventning fra regjeringen om at universitetene og høyskolene bør ha en tydelig rolle i utviklingen av lokale og regionale økosystemer for kommersialisering og næringsutvikling. Her vises det til betydningen av samarbeid med arbeids- og næringslivet i utdanningene, f.eks. gjennom praksisopphold og samarbeid om bachelor- og masteroppgaver. Slikt samarbeid er viktig for å utvikle evnen til omstilling og nytenkning.

Institusjonenes vurdering av en eventuell ny studiestedsstruktur innebærer vanskelige avveininger av hvordan ressursene best kan benyttes for at samfunnsoppdraget ivaretas, slik at de utdanner kandidater og produserer utviklingsarbeid som arbeids- og næringslivet i regionen etterspør. Jeg har tillit til at universiteter og høyskoler, som kjenner kompetansebehovene i sin nærregion, har de beste forutsetninger for å organisere sin virksomhet på den måten.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Vi må se det store bildet, noe statsråden selv er opptatt av. Utviklingen i Stor-Oslo og regionale planer peker på et stort behov for kompetanse, innovasjon og utdanning i området. Alt tilsier at behovet er at OsloMet blir og videreutvikler sin tilstedeværelse. Grunnlaget for fusjonen var å ha lik utvikling i Lillestrøm-området og i Oslo. Fysisk tilstedeværelse vet vi er viktig for rekruttering av studenter og kandidater ut i arbeidslivet etterpå. Er det noe som tilsier at behovet er mindre nå enn da fusjonen skjedde? Strukturreformen til regjeringen var ment å skulle styrke akademia også på Romerike, ikke bare i Oslo.

Statsråd Henrik Asheim []: Det er ikke slik at Kunnskapsdepartementet godkjenner saksdokumenter til styrene på institusjonene. Det som OsloMet samtidig har forsikret oss om, og som vi kommer til å følge nøye med på, er at dersom styret beslutter å avslutte leieforholdet på Kjeller, skal det gjøres i tråd med utredningsinstruksen og bygge- og leieinstruksen. Det betyr også at den typen hensyn må ivaretas.

Som jeg også sa i mitt svar, er det mange måter man kan samarbeide med det lokale og regionale nærings- og arbeidslivet på. Selv om det nå ligger på Kjeller, har det jo en konsekvens for andre deler av Romerike, eller Follo for den saks skyld, at vi har OsloMet liggende der. Jeg er opptatt av at dette ikke skal gå ut over det samarbeidet man har med nærings- og arbeidslivet i regionen, men dette er altså noe vi må komme tilbake til når styret har behandlet sin sak i morgen.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Med alle de reforhandlingene av leieavtaler som institusjonen står overfor også i Oslo, er det enormt mange usikkerhetsmomenter for arealene som institusjonen har til rådighet. Det er usikkerhet om flytting til Oslo med tanke på studiekvalitet, studiemiljø og fysisk plass til ansatte og studenter. Derimot er det trivsel blant studenter og fagmiljøer på Kjeller i dag. Jeg lurer på: Hvor stor usikkerhet må studentene og de ansatte kjenne på og uttrykke før statsråden eventuelt går inn og krever tydeligere avklaringer på deres vegne for videreutvikling av OsloMet og en potensiell avvikling av studiestedet Kjeller?

Statsråd Henrik Asheim []: Jeg har veldig stor respekt for at den typen endringer – eller diskusjon om endringer – som nå foregår i OsloMet, kan skape usikkerhet både for de ansatte og for studentene. Det som er viktig å si, er at dersom styret i morgen, når de behandler denne saken, vedtar å avslutte leieforholdet på Kjeller, setter de i gang en svær utredningsinstruks. Et av spørsmålene er nettopp f.eks. hvilke lokaler man da har tilgjengelig i Oslo. Det som rektor ved OsloMet har trukket frem, er at de ønsker å redusere arealene sine, rett og slett for å få mer effekt ut av dem. Dette gjelder for de ansatte. Vi kommer til å følge nøye med på det, men grunnen til at det er litt vanskelig nå å begynne å svare som om styret har behandlet det, er at de skal gjøre det i morgen. Det betyr at når de har gjort sitt vedtak – og det vil vi følge nøye med på – vil vi også følge nøye med på at utredningsinstruksen følges nøye, og at det gis gode alternativer dersom de skal flytte fra Kjeller.

Spørsmål 7

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: «OsloMet er en viktig forskningsinstitusjon innen en rekke fagområder med stor betydning for framtidas utfordringer, blant annet innenfor fornybar energi, helseteknologi og samfunnssikkerhet, der OsloMet samarbeider nært med regionalt næringsliv.

I hvilken grad ser statsråden verdien av å opprettholde et tett og langsiktig samarbeid med regionalt næringsliv?»

Statsråd Henrik Asheim []: Jeg må begynne med å vise til mitt forrige svar når det gjelder at styret ved OsloMet i morgen skal behandle spørsmålet om universitetet ønsker å forlenge leiekontrakten på Kjeller, og at det er styret som selv må ta den beslutningen.

Stortinget ga tydelig beskjed til regjeringen da de behandlet strukturmeldingen i forrige periode, at det må også i fremtiden, slik det er i dag, være opp til institusjonene selv og deres styrer å vurdere hva en hensiktsmessig studiestruktur innebærer. Det pålegger meg også som statsråd noen regler å følge.

Universiteter og høyskoler har et omfattende samfunnsoppdrag, som bl.a. innebærer å

  • utdanne kandidater av høy relevans for arbeidslivets behov

  • utføre forsknings- og utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå

  • bidra til innovasjon, verdiskaping og regional utvikling

  • samarbeide med og overføre kunnskap til næringsliv og offentlig forvaltning

I gjeldende langtidsplan for forskning og høyere utdanning er regjeringen tydelig på at vi vil legge til rette for mer forskning og utvikling i både næringsliv og offentlig sektor. Samtidig vil vi legge til rette for et forskningsbasert næringsliv og bedre samspill mellom akademia, næringslivet og offentlig sektor. Institusjonenes rolle som regional kunnskapsaktør i samspill med det omliggende samfunnet er viktig for å sikre og styrke relevansen i forskning og utdanning. Det er avgjørende for å levere dyktige kandidater med kompetanse som møter arbeidslivets behov – både nasjonalt og regionalt.

I langtidsplanen er det en tydelig forventning fra regjeringen om at universitetene og høyskolene bør ha en tydelig rolle i utviklingen av lokale og regionale økosystemer for kommersialisering og næringsutvikling. Økt mobilitet av ansatte mellom næringslivet og utdanningsinstitusjonene er også viktig for å skape nettverk, bygge kompetanse og styrke kunnskapsflyten mellom sektorene.

Universiteter og høyskoler har et utstrakt og tett samarbeid med regionalt og lokalt arbeids- og næringsliv. Regional kontakt og innsats i ulike arenaer for samspill, eksempelvis innenfor næringsklynger, er viktig for å styrke kunnskapsflyten og utvikle evnen til samarbeid mellom næringslivet og kunnskapsmiljøene. Aktørene bør i fellesskap arbeide med å videreutvikle dette samarbeidet innenfor gjeldende og eventuelt endrede rammer.

Universiteters og høyskolers tilstedeværelse som en kunnskapsaktør i en region er avhengig av mer enn fysisk infrastruktur og hvor studiestedet er lokalisert. Institusjonenes tilknytning og tilstedeværelse handler bl.a. om deltakelse på ulike arenaer for samarbeid og kunnskapsproduksjon.

Samfunnsoppdraget til universiteter og høyskoler, som også omhandler samarbeid med og overføring av kunnskap til næringslivet, ligger fortsatt fast. Universiteter, vitenskapelige høyskoler og høyskoler møtes i dag med like forventninger om profilering og om å bidra til regional utvikling.

Jeg forventer at våre høyere utdanningsinstitusjoner kontinuerlig arbeider med å videreutvikle sitt langsiktige samarbeid med nasjonalt, regionalt og lokalt arbeids- og næringsliv.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det var mange ord fra statsråden, men det det koker ned til i denne saken, er om det vil bidra til å styrke eller svekke det regionale forskningsmiljøet og næringslivet, kontakten med dem fra OsloMet, dersom man velger å legge ned aktiviteten på Kjeller. På Kjeller er det i dag mange viktige miljøer. OsloMet har sin aktivitet der i dag. I tillegg har man f.eks. Institutt for energiteknikk, som har viktig forskning på noen av de samme områdene, Forsvarets forskningsinstitutt og Norsk institutt for luftforskning – for å nevne noen.

OsloMet lever ikke i et vakuum. Man har eksempelvis føringer gjennom tildelingsbrevet fra departementet, som nettopp sier – og viser til Granavolden-plattformen – at man skal styrke samspillet mellom næringsliv, akademia og innovasjons- og forskningsmiljø. Videre har man også fra departementets side inngått en utviklingsavtale med institusjonen. Mener statsråden at en nedlegging på Kjeller vil være i tråd med den utviklingsavtalen?

Statsråd Henrik Asheim []: Jeg beklager hvis representanten opplevde det som for mange ord, men vi forsøker fra regjeringens side å svare så godt vi kan på de spørsmålene vi får – og vi har en tildelt taletid som vi liker å benytte oss av. Men hva koker det ned til?

Jo, det koker for det første ned til at vi har en ambisjon om at høyere utdanningsinstitusjoner også skal ha samarbeid med regionalt arbeidsliv. Derfor kommer jeg til høsten med en stortingsmelding som handler om arbeidslivsrelevans, altså hvordan vi kan sørge for at nettopp institusjonene våre, som har mange samfunnsoppdrag, er tett koblet til behovene i arbeidslivet lokalt der hvor de ligger, men også nasjonalt.

Det andre er at akkurat lokaliseringen av et studiested ikke trenger å være helt avgjørende med tanke på nettopp de samarbeidene som representanten ramset opp. Det er eksempler som det fortsatt kommer til å være et tett samarbeid med. Så er spørsmålet hvor lærestedet skal ligge. Det skal styret behandle i morgen, og før de har konkludert, er det vanskelig for meg å svare på alle eventualiteter dersom de vedtar å gjøre en endring.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Når det gjelder lokalisering, sier tildelingsbrevet til OsloMet også noe om campusutvikling. Konkret står det i tildelingsbrevet for 2020:

«Departementet gjør oppmerksom på at Retningslinjer for lokalisering av statlege arbeidsplassar og statleg tenesteproduksjon er revidert.»

Det ble gjort i november i fjor. Videre står det:

«Institusjonene må ta hensyn til retningslinjene når lokalisering utredes og før styret fatter sine beslutninger.»

Det er altså gjeldende statsråd som har ansvar for at de retningslinjene blir fulgt opp av sin sektor. Dette ble skrevet i tildelingsbrevet til OsloMet. Hvis det ikke har betydning for lokaliseringen på Kjeller, har det vel ikke betydning i noen sammenheng.

Kan statsråden bekrefte det som står i tildelingsbrevet, at styret har et ansvar for en slik utredning før en fatter beslutning, og vil sørge for at det har skjedd, og at retningslinjene blir fulgt opp innenfor sin sektor?

Statsråd Henrik Asheim []: Det er helt riktig at vi legger frem ganske omfattende tildelingsbrev. Vi har også utviklingsavtaler med institusjonene. Den arbeidsdelingen som jeg er for, og som også Stortinget har vedtatt, er ganske tydelig. Vi stiller ganske klare krav til kvalitet, studentoppfølging – alle disse spørsmålene. Men når det gjelder organisering av hvor lærestedene skal være, hvor campus skal ligge, er det opp til institusjonene selv å avgjøre. Dette har Stortinget vedtatt helt eksplisitt. Faktisk var det bare representanten Gjelsviks parti som stemte imot, så sånn sett har han det på det rene.

Likevel: Det vi sier, er at nå skal styret behandle denne saken, og så skal det utredes etter utredningsinstruksen. Det betyr også at de må synliggjøre hvordan de skal klare å ha disse samarbeidene, følge tildelingsbrevet, osv. Jeg mener bare at vi må nå først se hvordan styret behandler denne saken, og så skal vi følge opp alle de spørsmålene – som representanten helt sikkert også kommer til å stille meg igjen. Men først må styret behandle saken. Og hvor campus skal ligge, er opp til institusjonene selv å bestemme.

Presidenten: Vi går tilbake til spørsmål 5.

Spørsmål 5

Geir Pollestad (Sp) []: «Bondebladet har omtala ei sak der ein bonde har gjort ein feil i samband med innlevering av søknad om produksjonstilskot. Eg er kjent med at det er fleire tilsvarande saker der bønder no står i fare for å tape hundretusenvis av kroner på grunn av relativt sett små feil gjorde i samband med innlevering av slik søknad.

Vil statsråden setje omsynet til enkeltpersonar framfor omsynet til systemet og syte for at desse bøndene får utbetalt produksjonstilskot?»

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Det er økonomisk krevende å være i en situasjon der en har planlagt driften med utgangspunkt i et produksjonstilskudd som en tror en har søkt om, men så får beskjed om at pengene ikke blir utbetalt fordi søknaden faktisk ikke er sendt inn.

At det opereres med frister for innlevering av søknader om produksjonstilskudd, er først og fremst nødvendig for at bøndene selv skal få utbetalt tilskudd så tidlig som mulig. Landbruksdirektoratet har senest nå i februar betalt ut over 10 mrd. kr i produksjons- og avløsertilskudd. Fristene for å søke produksjonstilskudd ble bestemt i jordbruksoppgjøret i 2016. Partene var da enige om at fristene skulle være absolutte. Frister er også nødvendig for å sikre effektiv saksbehandling og kontroll for å få inn grunnlagsmaterialet til jordbruksforhandlingene.

Landbruksdirektoratet har lagt ned et betydelig arbeid i å legge til rette for at søkeren skal kunne klare å overholde de fristene som er satt. For det første åpner søknadssystemet ca. to uker før søknadsfristen, slik at søker har god tid til å få levert søknaden. For det andre får alle foretak som har søkt om produksjonstilskudd året før, tilsendt en melding i Altinn i forkant av hver søknadsperiode. Det blir samtidig gitt varsel på sms eller e-post om at foretaket har mottatt slik informasjon. Fra søknadsomgangen 2020 innføres det i tillegg to sms-varslinger til søkere som er sent ute. Dette vil gi bønder som tror de har levert søknaden, men som ikke har gjort det, en påminnelse om å levere søknaden til en endelig frist.

Felles for de sakene som jeg er blitt gjort kjent med, er at søkerne mener at de har vært inne i søknadssystemet, men ikke klart å levere søknaden på rett måte. Jeg mener derfor at det er grunn til å vurdere om fristene burde ha vært praktisert mer lempelig for foretak som vi ser har vært inne i søknadssystemet før endelig frist. Derfor vil jeg be Landbruksdirektoratet om å se på den typen saker på nytt.

Geir Pollestad (Sp) []: Det er noko med kva som er det viktigaste – er det systemet, eller er det folket? Og kven er det me som politikarar er sette til å tena oppi dette? Eg kan innrømma at eg har gjort feil, eg har gløymt ting, og eg håpar òg at landbruks- og matministeren kan minnast gonger der ho har gløymt av ting eller ikkje gjort alt heilt som det skal vera.

Her er det slik at folk har vore inne, dei har trudd dei har levert, og dei har fått ei kvittering. Eg skal jo innrømma at eg får kvitteringar på sms, men eg ikkje opnar vedlegget og les det. Eg får òg dokument i Altinn som eg ikkje går inn og kvalitetssjekkar, og eg les heller ikkje Googles standardvilkår. Så mitt spørsmål er: Ser statsråden at denne saka er urimeleg når det får hundretusenvis av kroner i konsekvensar for dei som trur dei har gjort det rette, men som har gjort ein feil?

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Nå har jeg jo svart representanten at i de sakene hvor det vises at en har vært inne i systemet, ber jeg Landbruksdirektoratet om å se på dem en gang til. Men: Det er ikke et mål å sette systemet foran enkeltpersoner, slik representanten Pollestad her antyder. Systemet er til for norske bønder og er nettopp utformet for norske bønder for at flest mulig så raskt som mulig skal få utbetalt riktig produksjonstilskudd. Det er grunnen til at vi har et system.

Det er ikke bare når det gjelder produksjonsstøtte vi har et sånt system. Vi gjør det faktisk også i skatteetaten og i forbindelse med lån for studenter. Dette er krav for å hjelpe folk til å komme inn. Så vil jeg be direktoratet se på de søknadene hvor vi vet man har vært inne i søknadssystemet. Men vi må sette grensen et sted, nettopp for å sikre alle de 39 500 bøndene som faktisk har gjort dette riktig, og som venter på pengene.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg trur alle er einige om at me ikkje skal springa og gje pengar til folk som ikkje har søkt, og som ikkje i det heile har gjort noko forsøk på å søkja. Her meiner eg at det ligg føre eit tilfelle der ein har prøvd, og så har ein gjort noko feil. Det må gjerne få konsekvensar, men spørsmålet er jo kva omfanget av konsekvensane skal vera.

Eg tok opp dette i spørjetimen fordi eg har lyst til at saka skal få ei løysing, og at bøndene skal sleppa å tapa desse pengane. I så måte synest eg det er positive signal som kjem, og me vil følgja opp dette vidare. Det har òg vore eit seinare oppslag i Bondebladet som viser at det er brei støtte blant dei politiske partia til synet om at konsekvensane ikkje står i samsvar med den feilen som er gjord.

Så eg tolkar det eg høyrer her i dag, slik at denne saka vil få si løysing, og det er eg veldig glad for.

Statsråd Olaug Vervik Bollestad []: Jeg har flere ganger svart at det har jeg gitt direktoratet beskjed om. Samtidig har vi søknadsfrister for å ivareta dem som søker – ikke for systemet – som forvaltningen kontinuerlig legger til rette for at vi faktisk skal få til.

Så er vi opptatt av at det til sjuende og sist er søkernes ansvar, og sånn må det være. Men der vi nå ser at de har vært inne i systemet og trodd at de har gjort den jobben de skulle gjøre, gjør vi hva vi kan for å sikre at systemet fungerer, og vi ser på de sakene en gang til.

Spørsmål 8

Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Kjersti Toppe til olje- og energiministeren, vert teke opp av representanten Hans Inge Myrvold.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Eg håpar at statsråden finn det greitt at eg står her i Kjersti Toppe sitt fråvær. Men eg vil understreka at innhaldet i spørsmålet absolutt interesserer òg underteikna. Spørsmålet lyder:

«Etter massiv motstand frå kommunane vil regjeringa skrote NVEs forslag om ei nasjonal ramme for vindkraft på land. Der peikte NVE ut 13 område som direktoratet meiner er dei mest eigna for vindkraft på land i Norge. 98 kommunar har areal innanfor dei 13 områda. I høyringsrunden har 56 kommunar svart. 49 kommunar sa klart nei til vindturbinar, blant dei alle kommunar i Vestland fylke som er omfatta av den nasjonale ramma.

Vil regjeringa respektere den massive lokale motstanden mot vindkraftutbygging i desse områda?»

Statsråd Tina Bru []: Regjeringen har som kjent ikke gått videre med NVEs forslag til en nasjonal ramme for vindkraft med utpeking av områder som egnet for vindkraft på land. Et stort flertall av kommunene ønsket ikke at deres kommune skulle være omfattet av disse områdene.

Forslaget til nasjonal ramme inneholdt også et omfattende kunnskapsgrunnlag som det er god grunn til at vi tar med oss videre. I høringen kom kommunene med nyttige refleksjoner rundt videre utbygging av vindkraft. Olje- og energidepartementet fikk innspill om hvordan konsesjonsbehandlingen av vindkraft kan forbedres når det gjelder både prosess og innhold. Mange kommuner pekte også på at det er viktig med mer produksjon av fornybar kraft for å kunne legge til rette for elektrifiseringen av stadig flere samfunnssektorer og for å stimulere til næringsutvikling i distriktene.

Vindkraft har skapt debatt. Det er mange spørsmål knyttet til vindkraft fremover. Hvordan skal vi få til en god nok lokal og regional forankring? Hvordan skal vi håndtere ulike krav til miljø og sørge for at de som bor og ferdes i de områdene som kan bli berørt, tas godt nok hensyn til? Hva er fordelene, både lokalt og nasjonalt, med vindkraft?

Dette er temaer vi trenger en avklart og forutsigbar politikk for. Regjeringen tar derfor sikte på å legge frem en stortingsmelding om konsesjonssystemet for vindkraft før sommeren. Meldingen vil inneholde temaer som tidsfrister, deltakelse og involvering, konsekvensutredninger og hvordan vi best mulig skal sikre miljø- og naturhensyn.

I dag inviterte jeg til et bredt innspillsmøte om vindkraft, som vi dessverre var nødt til å avlyse som følge av situasjonen med koronaviruset. Men jeg planlegger også å besøke noen av de områdene med mest vindkraftutbygging i landet. Da vil jeg lytte til dem som var mest berørt under de forskjellige fasene av konsesjonsbehandlingen, og få vite mer om de lokale virkningene etter en utbygging.

Vi er nå i en fase med mye utbygging av vindkraft. Det er en konsekvens av konsesjoner gitt under både denne regjeringen og den forrige. Det er knyttet til elsertifikat-systemet, som det har vært bred politisk oppslutning om. I årene etter 2021 vil det bli lite vindkraftutbygging, rett og slett fordi nye prosjekter ikke har kommet langt nok i prosessen med å få konsesjon.

Jeg ser frem til å diskutere hvordan vi i årene som kommer, skal få til et best mulig system for konsesjonsbehandling av nye vindkraftprosjekter, dvs. et system som gjør at vi kan avveie viktige hensyn på en god måte og sikre en solid lokal og regional forankring.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Det er her eg sporar litt av. Statsråden legg jo til grunn at det kunnskapsgrunnlaget som låg i denne ramma, på ein måte skal vera tungtvegande i vegen vidare. Og mykje av grunnlaget for spørsmålet kjem jo nettopp på bakgrunn av at situasjonen som har oppstått etter at regjeringa skrota nasjonal rammeplan for vindkraft, er ganske uavklart og uoversiktleg. Korleis og i kva grad vil kommunane og det lokale folkevalde nivået ta del i dei nye konsesjonsbehandlingane? Og ikkje minst: Kva politikk vil statsråden og regjeringa leggja til grunn i den vidare utbygginga av vindkraft på land?

Statsråd Tina Bru []: Selv om det var mye motstand mot den nasjonale rammen som sådan og de ulike områdene som var pekt ut som egnet og mindre egnet til utbygging, opplever jeg at det er ganske bred tilslutning til at kunnskapsgrunnlaget som fremkom av det arbeidet, er nyttig for veien fremover, uansett hvordan det skal bli. Men det er også nettopp derfor jeg nå har varslet en stortingsmelding, for jeg føler at en stortingsmelding er den beste måten å sikre en bred, åpen prosess på. Det gir også alle partiene på Stortinget en mulighet til å delta i den politikkutviklingen.

Jeg mener – og ønsker – at lokal forankring er viktig. Det er svært sjelden at det har blitt gitt konsesjoner mot lokale ønsker, og hva kommunen mener, er utrolig viktig også fremover, men vi må også ha med de andre interessene i dette spørsmålet. Jeg gleder meg til å diskutere den meldingen når den kommer til Stortinget. Vi har allerede varslet ulike ting vi ser på i den forbindelse, og jeg er sikker på at vi kan få en god politikk for veien fremover som sikrer at vi ivaretar begge hensynene, altså at det fortsatt er mulig å bygge ut vindkraft i Norge, men at vi også har lokal forankring.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Eg lytta til statsråden, og eg trur det er veldig klokt å koma til Stortinget og få forankra desse spørsmåla, og det vil òg vera heilt avgjerande for potensiell framtidig vindkraft.

Statsråden nemnde sjølv dette møtet i dag, som var eit innspelsmøte, og som no er avlyst. Samtidig går arbeidet sin gang. Er statsråden trygg på at alle desse innspela som skulle verta presenterte i møtet i dag, faktisk vil få den forankringa som er naudsynt, i det vidare arbeidet?

Statsråd Tina Bru []: Jeg synes selvfølgelig det var veldig synd at vi ikke fikk ha det møtet. Jeg har også planer om å reise ut regionalt for å ha møter også andre steder enn i Oo, for å si det sånn. Mange har også sendt skriftlige innspill. Det er alle velkommen til å gjøre, og jeg kommer til å lese dem nøye og sikre at vi får en god involvering også i prosessen fremover. Jeg tror det er helt avgjørende. Nå vil også Stortinget få mulighet til å ha sin egen prosess. Det er selvfølgelig fullt mulig og ønskelig at Stortinget også har høringer om denne saken når den kommer, og jeg er ikke i tvil om at vi skal få hørt alle.

Jeg synes det er bra at Senterpartiet også har et engasjement for vindkraft. Jeg skulle kanskje ønske at også engasjementet for at det fortsatt er god grunn til – og behov for – å kunne bygge ut noe mer vindkraft i fremtiden, var litt mer til stede i det Senterpartiet er ute og kommuniserer, f.eks. at dette erviktig verdiskaping for distriktene, det betyr mye for både bønder og grunneiere. Det synes jeg kanskje er et perspektiv som mangler litt i den innfallsvinkelen som Senterpartiet har valgt i denne debatten.

Presidenten: Sak nr. 2 er då ferdig handsama.

Forrige kapittel
Neste kapittel