Mona Fagerås (SV) [15:43:54 ] : Mine tidligere elever har ved
mange anledninger måttet synge Halvdan Sivertsens sang med teksten:
«Hver gang vi
møtes, har vi det bra
Vi e venna førr
livet
Sånne e gode
å ha»
– for eksempel
hvis det hadde vært krangling i et friminutt, eller vi trengte en
pause eller bare hadde litt ekstra tid før skoleklokka ringte.
Det er med en
viss stolthet jeg ser tilbake på mine tidligere elever. Det har
vært elever fra alle verdensdeler, fra finere funkishus på Utsikten,
elever fra høyblokka, fra byen og bygda, løvetannbarn, ivrige og
av og til litt late barn, alle sammen eksepsjonelt flinke på sine
ting, elever som har gått i samme klasse og på samme skole på tross
av hudfarge, religion og sosial status – og blitt venner for livet.
Det er noe av det fineste i det norske samfunnet.
Bakgrunnen for
at jeg la inn denne interpellasjonen, var tallene SSB kom med i
januar i år. I fjor var det 261 private skoler her i landet, det
høyeste tallet noen gang. Gjennom det siste tiåret har tallet økt
med 62 pst. Av alle elever i grunnskolen i 2019 gikk 4,2 pst. –
altså 27 000 elever – på private skoler. Det er en økning fra 2,6 pst.
i 2009 – alt dette ifølge SSB.
Det er lagt ned
162 offentlige skoler under Erna Solbergs regjeringstid. Samtidig
har det kommet 65 flere privatskoler. Privatiseringen har skutt
fart under dagens regjering. Privatiseringen av skolevesenet skjer
over hele landet. Siden 2013 har 118 av de nye, sammenslåtte kommunene
fått færre offentlige skoler. I samme periode har 77 kommuner fått
flere private skoler.
Det er en rekordøkning
i antall privatskoler. I SV er vi redd for denne utviklingen. Vi
mener den truer fellesskolen. Fellesskolen står sterkt i Norge.
Den har hatt og burde også i framtiden ha en trygg og sentral plass,
for dette er en bra ting. Men når fellesskolen blir truet, reagerer
vi. En inkluderende fellesskole skal sikre at alle barn og unge
får et godt opplæringstilbud og tilpasset opplæring, uavhengig av
hvor en bor og hvilken økonomisk bakgrunn en kommer fra. Vi tror
også det er en verdi i seg selv for alle barn, uansett sosial eller
kulturell bakgrunn og hvilken tilknytning de har til religion, at fellesskolen,
det å møtes på den lokale fellesskolen, er et gode. I en tid med
økt polarisering og mangfold er det viktigere enn noen gang å sikre
skolen som en felles arena der elevene møtes på tvers av bakgrunn.
Det er viktig å hegne om den inkluderende fellesskolen. Det gir
mulighet til bedre læring og til å fremme gjensidig respekt og toleranse
mellom mennesker med ulik bakgrunn og ulike måter å leve på. Det
handler rett og slett om å bygge samfunn og om å bygge fellesskap.
Forskjellsutviklingen
i samfunnet ellers øker. En sterk offentlig fellesskole er viktig
for at barn skal ha like muligheter til å lykkes. Dette er noe SV
og Venstre tidligere har stått sammen om i skolepolitikken. Ministeren snakket
i et tidligere innlegg i dag om at Venstres første oppgave var å
få en offentlig skole for absolutt alle barn i Norge – en viktig
oppgave. I likhet med Venstre er ikke SV imot privatskoler som tilbyr
alternativ pedagogikk, sånn som vi ofte får høre, men utviklingen
i antall privatskoler er nå så stor at den truer fellesskolen. Tallene fra
SSB viser at det foregår en privatisering av skolen som – om den
får fortsette – på sikt vil undergrave den offentlige skolen.
Fra Sverige har
vi sett at konsekvensene av dette blir mer segregering, økende forskjeller
og flere skolenedleggelser. Vi har også sett hvordan konkurser i
private skoler har rammet svenske elever. Sånn kan vi ikke ha det
i Norge.
Jeg har fått
tilbakemeldinger fra norske kommuner som ikke ønsker seg denne utviklingen.
Da blir det også et angrep på lokaldemokratiet når de tidligere
Høyre-kunnskapsministrene har fortsatt å godkjenne så mange private
skoler, spesielt når kommunene motsetter seg denne utviklingen.
Aftenposten avdekket i november i fjor at Kunnskapsdepartementet
har overprøvd både lokalpolitikere og fagfolk 14 av 23 ganger de
siste årene. Dette skjer mens vi i veldig mange andre sammenhenger
fra de samme partiene blir møtt med at det er lokaldemokratiet som
skal få bestemme. Forstå logikken her, den som kan.
I juni 2015 ble
privatskoleloven nok en gang endret, sånn at det som tidligere ble
omtalt som privatskoler, nå skal kalles friskoler. I realiteten
er skolene det samme som tidligere – private alternativ til den
offentlige skolen. En friskole som blir godkjent etter dagens friskolelov,
er en skole som tilbyr grunnskole og/eller videregående opplæring
på et såkalt særskilt grunnlag. Skoler godkjent etter friskoleloven
har også rett til statstilskudd, og skolene får godkjenning for
et visst antall elever, som de senere kan søke om å utvide. Med
endringene i privatskoleloven ble kommunene og fylkeskommunene gitt
en innsigelsesrett når skolene søker om å starte opp eller ønsker
å utvide elevtallet. I loven heter det «at godkjenning ikke skal
gis dersom godkjenningen får negative konsekvenser for det offentlige
skoletilbudet».
Kommunene har
altså en innsigelsesrett når skoler søker om å starte opp eller
om å utvide elevtallet. I mange kommuner og fylkeskommuner har godkjenningen av
friskoler skapt store utfordringer for det offentlige skoletilbudet.
Jeg og mange politikere i kommunene og fylkeskommunene våre mener
derfor at dagens praktisering fra Kunnskapsdepartementets side står
i veien for de folkevalgtes mulighet til å gjøre de valgene de mener er
best for sine elever. Dette er en reell problemstilling mange steder.
I en liten kommune kan godkjenning av en friskole skape store utfordringer
for det offentlige skoletilbudet.
Selv om en kommune
nekter oppstart av en privatskole, ofte med utgangspunkt i kommuneøkonomien, godkjenner
altså Kunnskapsdepartementet søknadene uten noen form for betenkeligheter.
I mange tilfeller ser vi at Kunnskapsdepartementet også overkjører
Utdanningsdirektoratet, som på lik linje med kommunene ikke ønsker
disse private skolene.
Et av resultatene
kan man se i Overhalla, en kommune jeg tror ministeren kjenner godt
til, der departementets ja til en privatskole kan bli dyrt for kommunen. Overhalla
kommune fikk 4–5 mill. kr mindre å rutte med etter at Montessoriskolen
der så dagens lys. Snart starter jobben med å kutte åtte–ni årsverk
i tjenestene til innbyggerne. Det er mulig at dette er innenfor
lovens rammer, men det er uansett et vedtak som jeg mener er fattet
på ideologisk basis.
Svaret fra den
forrige kunnskapsministeren var at man ønsker valgfrihet i skolen.
Men dette gir ikke frihet – det gir ufrihet til en kommune som plutselig
ikke har økonomi til å opprettholde en trygg og god fellesskole.
Jeg mener det
er naivt å tro at framveksten av privatskoler bare er et hyggelig
supplement til den offentlige skolen. For hver elevplass som opprettholdes
i en privat skole, trekkes det ressurser ut fra den offentlige skolen.
Statsråd Trine Skei Grande [15:53:38 ] : Jeg fikk lyst til
å kommentere Overhalla først: Den friskolen som kom i Overhalla,
kom fordi Senterpartiet la ned en grendeskole. Ei lita grend hadde
veldig lyst til å opprettholde skolen sin og valgte å starte en
Montessori-skole der i stedet. Det tror jeg er et godt bilde på
mye av det som skjer rundt omkring i Skole-Norge, for vi ser at
folk er opptatt av sine grendeskoler og det tilbudet de gir.
Som utgangspunkt
mener jeg at regjeringas viktigste jobb er å sikre den offentlige
skolen og sette den i stand til å løfte alle elever, uansett bakgrunn.
Regjeringas fremste prioritering i skolepolitikken er å sørge for
at elever får sikret kloke, gode og kunnskapsrike lærere, og den
offentlige fellesskolen har alltid vært den sentrale delen av det
norske skolesystemet – helt siden Venstre grunnla det.
Samtidig er regjeringa
opptatt av å sikre at foreldre og elever som ønsker et alternativ
til den offentlige skolen, skal få det, noe de også har krav på
ifølge menneskerettighetene. Jeg mener at de offentlig finansierte
friskolene bidrar til økt mangfold og læring mellom skoler og tar
vare på de menneskerettighetsforpliktelsene Norge har som nasjon.
Offentlig finansierte friskoler bidrar også til å sikre den enkeltes
generelle mulighet til å velge en friskole. Hvis ikke ville den
menneskerettigheten vi skal ivareta, bare vært forbeholdt dem med
god råd. Valgfrihet skal ikke være forbeholdt ressurssterke mennesker.
Alle som ønsker å velge et alternativ til norsk skole, skal ha muligheten
til det. Friskoler er åpne for alle som fyller vilkårene for inntak,
og loven gir klare begrensninger for hvor mye skolen kan kreve i
egenbetaling fra hver enkelt elev.
Friskoler har
et viktig samfunnsansvar. Helt siden den første loven om private
skoler kom i 1970, har samfunnsoppdraget vært å tilby et supplement
og et alternativ til den offentlige skolen. Det stilles strenge
krav for å få godkjenning som friskole, og vi har et tydelig regelverk
og krav til saksbehandlingen som i størst mulig grad skal sikre
at elevene og deres foreldre skal være trygge på at friskolen de
velger, kvalitativt holder mål. Friskolen skal tilby en opplæring
som er jevngod med den som gis i offentlig skole, og skolens læreplaner
krever offentlig godkjenning.
Samtidig skal
etablering av friskoler ikke gå ut over de elevene som velger å
gå på den offentlige skolen. Friskoleloven slår tydelig fast at
godkjenning ikke skal gis dersom det fører til negative konsekvenser
for vertskommunen eller vertsfylket. Vertskommunen og vertsfylket
har rett til å uttale seg om dette før det gis godkjenning etter
friskoleloven. Uttalelsen er relevant for vurderingen av om det
skal gis godkjenning eller ikke, men er ikke alene avgjørende for
utfallet av søknaden. Regelverket danner grunnlaget for at det blir
gjort grundige og konkrete avveininger, der hensynet som taler for etablering
av en friskole, veies mot hensynene til den offentlige skolen og
driften av den. Jeg mener dagens regelverk gir en rimelig balanse
mellom hensynet til vertskommunene og vertsfylket på den ene siden
og muligheten til å velge mellom forskjellige skoler på den andre siden.
Utdanningsdirektoratet
avgjør søknaden om godkjenning av nye friskoler, mens departementet
er klageinstans. I det store flertallet av klagesaker under Solberg-regjeringa
har departementet opprettholdt Utdanningsdirektoratets vedtak. I
de tilfellene departementet har omgjort vedtaket til Utdanningsdirektoratet,
er det fordi departementet har brukt det skjønnet loven åpner for,
annerledes enn Utdanningsdirektoratet. Det betyr ikke at Utdanningsdirektoratet
har anvendt loven feil, og muligheten for omgjøring er i tråd med
forvaltningslovens regler om klagebehandling.
Som sagt er min
og regjeringas viktigste jobb å styrke den offentlige skolen. Det
store flertallet av norske elever går i den offentlige skolen. Samtidig
må det være rom for å velge et alternativ til den offentlige skolen,
og friskolen bidrar til mangfold og valgfrihet.
Stortinget endret
i 2015 friskoleloven etter forslag fra Solberg-regjeringa. Et utgangspunkt
for lovendringen var at flere offentlig finansierte friskoler kan
bidra til å øke mangfoldet og læringen mellom skolene. Endringene
i loven gikk bl.a. ut på å innføre to godkjenningsgrunnlag – videregående
yrkesfagskoler og profilskoler, som f.eks. idrettsungdomsskoler
og realfagsskoler.
Økningen i antallet
søknader om å etablere friskoler er liten, og det er bare 3,2 pst.
av grunnskoleelevene og 7,2 pst. av elevene i videregående skole
som går i friskole. De aller fleste elever i Norge går i offentlig
skole. Det kommer de også til å gjøre i framtida.
Mona Fagerås (SV) [15:59:11 ] : Jeg er glad for at ministeren
mener at hennes viktigste oppgave er å styrke den offentlige skolen,
men jeg tror ikke ministeren tar utviklingen og tallene fra Statistisk
sentralbyrå helt inn over seg når hun er så rolig med hensyn til
den utviklingen vi ser, og den privatskoleøkningen vi har hatt under
denne regjeringen.
Til nå i debatten
har jeg konsentrert meg om private grunnskoler, men dette problemet
gjelder også i våre videregående skoler og i våre fylkeskommuner.
Høsten 2015 ble det klart at Hordaland fylkeskommune ville legge
ned Fana gymnas og Garnes vidaregåande skule. Årsaken var mange
ledige skoleplasser i fylket som følge av et stort antall private
videregående skoler. 16 pst. av Hordalands videregåendeelever går
på private skoler, mens blant sentrumselevene i Bergen by er andelen
om lag 50 pst. – 50 pst. går på private skoler i Bergen.
Fordi de private
skolene er gitt godkjenning for et visst antall elevplasser, var
det ikke mulig for fylkespolitikerne i Hordaland å redusere antall
elevplasser i de private skolene. Det gjorde at det eneste alternativet
de hadde, var å kutte i det offentlige tilbudet. Lovverket står dermed
i veien for de folkevalgtes mulighet til å gjøre de valgene som
de mener er best for elevene i sitt fylke. Sånn som lovverket er
utformet, står også dette i motsetning til kommunenes og fylkeskommunenes
innsigelsesrett, sånn som den er utformet i friskoleloven.
SV har foreslått,
og hadde i høst inne et forslag om, å endre lovverket sånn at det
skulle bli mulig å redusere de private elevplassene dersom det var
nødvendig med tanke på det helhetlige, samlede utdanningstilbudet
i en fylkeskommune. Denne lovendringen skulle utformes på en måte
som gir nødvendig forutsigbarhet i utdanningstilbudet til de elevene
vi har innenfor utdanningen.
Så min neste
utfordring til statsråd Skei Grande blir: Er kunnskapsministeren
enig med meg i at det ansvaret fylkene har for våre videregående
skoler, blir vanskelig å forvalte når private videregående skoler
står i veien for at man skal kunne ha et desentralisert tilbud i
hele fylket, sånn som eksempelet fra Hordaland viser?
Statsråd Trine Skei Grande [16:02:25 ] : Jeg har bare lyst
til å gjenta tallene: I grunnskolen er det 3,2 pst. av elevene som
går på friskoler, og i videregående skole er det 7,2 pst. I de seks
siste årene i regjering har man hatt 14 omgjøringer av innstillinger
fra Utdanningsdirektoratet, det er 2,3 i året, mens man i samme
periode har gitt 53 avslag på søknader om å åpne friskoler. Så proporsjonene
på dette feltet henger ikke helt sammen med ordbruken.
Diskusjonen her
er om man skal øke kommunens valgfrihet, eller om foreldre og elevers
valgfrihet faktisk skal bety noe. Dette er ikke en stor del av norsk
skole. Det er ikke engang så mye at det er en ingrediens i skoleretten.
Jeg mener at det bare er et krydder som bidrar, men det er klart
at for noen smaker det krydderet – som er alternativet til det offentlige
– veldig vondt.
Så er det noen
steder der man ser at andelen blir større, som representanten viste
til her. Det mener jeg må være et varsko for den offentlige skolen,
hvis det er sånn at så mange velger et alternativ som både er dyrere og
bruker mindre penger. Dette er et skoleslag som ikke får dekket
opp like mye penger som det offentlige gjør på de samme skoleplassene,
og det er et skoleslag som det koster å delta på. Når man likevel
velger det, mener jeg at da må det være et varsko for skolen i den
regionen, der man virkelig må jobbe med de tilbudene som det offentlige
har, og kanskje lære noe av de skolene som klarer å tiltrekke seg
flere elever.
Jeg tror mye
av det oppsvinget vi har sett i grunnskolen, som kanskje er på 1 pst.,
har handlet om at mange legger ned mindre grendeskoler fordi man
enten ikke klarer å gi et bra nok tilbud, eller man ser at man kan
ha mer styrke til en skole som krever både mer faglighet og spesialkompetanse
enn det skolen gjorde for kort tid tilbake. Da skaper det aktivitet
og glede over å opprettholde små skoler, som da fører til at vi
får noen flere friskoler. Men vi har en skole som har blitt profesjonalisert veldig
sterkt de siste årene, og som har mye bedre faglighet. Og da har
også det å ha litt større enheter vært viktig for mange kommunestyrer,
tror jeg, for å opprettholde tilbudet med spesialundervisning, med
spesialkompetanse – alle de spesielle delene som vi vet at vi trenger
å styrke skolen med framover.
Torstein Tvedt Solberg (A) [16:05:30 ] : Det er i hvert fall
to ting vi kan slå fast ved å se utover denne salen. Det første
er at den nye statsråden har arvet talepunktene til den gamle statsråden;
det blir ingen endring i perspektivet på den økte privatiseringen
med Venstre i regjering. Det var kanskje ikke så overraskende. Det
andre er at interessen fra regjeringspartiene for å diskutere denne
saken i denne salen er lik null. Høyre og representanten Mathilde
Tybring-Gjedde har tidligere i dag satt likhetstegn mellom engasjement
for en sak og deltakelse i debatt i stortingssalen. Da er det bare å
se utover denne salen og slå fast at verken Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre eller Kristelig Folkeparti, som har flertall til å styre
dette landet, og hvor tre av partiene sitter i regjering, har noen
interesse for dette spørsmålet. Det synes jeg er synd. Kanskje burde
statsråd Skei Grande, som den eneste representanten fra disse partiene,
innføre en slags fraværsgrense for sine kolleger, for nå sitter
hun ganske alene i denne salen – i en viktig debatt.
Jeg skal ikke
gjøre dette til en diskusjon om prosenter og prosentregning, men
vi er nok uenig i bildet av hvor galt dette er. Med Høyre i regjering
de siste 6–7 årene har det vært en enorm snikprivatisering. Antallet
elever i privatskoler har økt med 40 pst. Det har vært stabile andeler
med elever som har gått på privatskoler. Nå har vi sett en massiv
økning. Hvis en legger til de tildelte plassene, altså de skolene
som har blitt godkjent, men der elevene ennå ikke har startet, er
tallene helt annerledes enn det som statsråden framstiller og påstår.
Jeg vil også
oppfordre statsråden til å se litt over listen sin, for mitt inntrykk
er at den storstilte nedleggingen av grendeskoler er historie. Det
var en periode en kunne peke på det som det viktigste forklaringspunktet,
men nå ser en et annet bilde. Nå er det endringen som denne regjeringa
har gjort i loven, som har gjort at en får en framvekst av det jeg
vil kalle kommersielle profilskoler. Det en har sett lite til, er
de innovative, nye yrkesfagskolene, men det har altså blitt en enorm
framvekst i de store byene av profilskoler, som i all hovedsak ikke
tilbyr noe særlig annerledes enn den offentlige skolen. De konsentrerer
seg om å være internasjonale skoler eller idrettsskoler, f.eks.,
noe som jeg synes er veldig uheldig.
Arbeiderpartiet
mener at det burde være en lokal vetorett, der kommunene selv kan
bestemme. De er best skikket til å styre sin lokale skolestruktur.
Jeg merker meg at statsråden trekker fram at det finnes en mulighet for
kommunene til å klage og få medhold, men Aftenpostens avsløringer
i høst viser jo at det er nesten umulig for en kommune å få medhold
når en lokalt ikke ønsker opprettelse av en privatskole. Jeg synes
det er synd at heller ikke denne statsråden har lyst til å se alvoret
i de sakene som Aftenposten har avslørt. Departementet har sett
bort fra de faglige rådene og de lokale ønskene, og en står igjen
med at det er kun ideologi som er regjeringas argument for å opprette
disse privatskolene, og at en ikke har lyst til å endre denne praksisen.
Det er en helt åpenbar svakhet i lovverket, som regjeringa burde
være villig til å se på.
Det er fascinerende
å høre hvordan høyresida – eller høyresidas eneste representant
i denne debatten i dag i hvert fall – argumenterer. Det er liksom
ikke så farlig med disse privatskolene, og at det er en så stor
økning. Da vil jeg oppfordre statsråden til å se til Sverige. I
Sverige har de allerede forsøkt dette. På 1990-tallet hadde de en
massiv privatisering. De har nå hatt tid til å forske på dette,
og dette har ført til økt segregering og økte forskjeller. Ikke
minst har det også ført til økte kostnader, mer byråkrati og et
veldig rigid system, samtidig som svenske elever nå leverer dårligere
resultater, fordi den gode svenske fellesskolen har blitt rasert.
Så bare ved å
se til Sverige synes jeg og Arbeiderpartiet at det er nok argumenter
for å si nei til den snikprivatiseringen som skjer. Jeg må bare
beklage at regjeringa, med ny statsråd på feltet, fortsatt ikke
ønsker å ta de nødvendige grepene for å få snudd denne utviklingen.
Martin Henriksen (A) [16:10:31 ] : I likhet med representanten
Tvedt Solberg vil jeg påpeke at det er interessant at den eneste
representanten fra regjeringspartiene som befinner seg i salen når
Stortinget skal diskutere veksten i privatskoler, er den representanten
fra regjeringspartiene som faktisk må være her, nemlig statsråden.
Dersom man skulle brukt Høyre-representantenes argumenter om at
dersom man ikke er til stede under en interpellasjonsdebatt i et
gitt tema, er man ikke interessert i temaet, er det helt åpenbart
hvor regjeringspartienes interesser ikke ligger i dag: verken på
skolevegring eller på privatskoler.
Framveksten av
privatskoler – som vi i Arbeiderpartiet også har kalt snikprivatisering
– er et viktig spørsmål for norsk skole. Statsråden sier at det
dreier seg kun om et lite krydder som kanskje smaker ille for noen,
men det er jo forskjell på om det er salt eller hjortetakksalt, og
det er forskjell på om det er kanel eller chilipepper man har i
middagen sin.
Under denne regjeringa
har det, som forrige representant viste til, vært 40 pst. økning
i antall elever i privatskoler, altså siden 2013. Hver femte videregående skole
i Norge er nå en privatskole, og i veldig mange saker får kommunene
nei på sin henvendelse – kommunene sier nei, de ønsker ikke opprettelse
av privatskoler, men det blir opprettet mot deres vilje. Da har
vi ikke lenger kun en debatt om privatskoler som et supplement til den
offentlige skolen, men det går lenger.
For å se tilbake
på historien: Under Bondevik II-regjeringa, da Kristin Clemet var
utdanningsminister, endret stortingsflertallet – mot Arbeiderpartiets
stemmer, for øvrig – den såkalte privatskoleloven og gjorde den om
til en friskolelov. Det ble et frislipp av privatskoler så stort
at det lå hundrevis – ja, tusenvis – av privatskoleplasser klare
til å godkjennes høsten 2005 som den rød-grønne regjeringa måtte
fryse, og det var stor diskusjon, stor uenighet og konflikt i privatskoledebatten
i Norge. Den rød-grønne regjeringa inngikk et forlik, privatskoleforlik,
med Kristelig Folkeparti i 2007, som sikret statsstøtte til privatskoler
basert på alternativt livssyn eller alternativ pedagogikk, altså
et supplement til den offentlige skolen på pedagogisk eller religiøst
grunnlag, bl.a. Det skapte ro rundt privatskolene igjen.
Så har denne
regjeringa – Høyre/Fremskrittsparti-regjeringa sammen med Venstre
og Kristelig Folkeparti – endret privatskoleloven igjen ved å åpne
for såkalte profilskoler og privat yrkesfagopplæring. Selv om formen
er mildere og ordbruken mildere, er resultatet ganske klart: Med
de to nye grunnlagene som denne regjeringa nå opererer på, er de
så vage og så vide at det i realiteten åpner for at skoler som konkurrerer
direkte med fellesskolen, får statsstøtte. Såkalte profilskoler
– og jeg håper statsråden går nærmere inn på det – er skoler som skal
tilby fordypning i f.eks. realfag, idrett, kunst eller musikk, og
daværende kunnskapsminister, Torbjørn Røe Isaksen, trakk fram ønsket
om såkalte realfagsgymnas som en av årsakene til at man endret privatskoleloven.
Fasiten er at vi ikke har fått realfagsgymnas, vi har heller ikke
fått veldig mange private videregående skoler som tilbyr yrkesfag,
men vi har fått en vekst i profilskoler og i idrettsskoler. Profilskoler
kan være nesten hva som helst, og de trenger ikke å skille seg fra
den offentlige skolen med mer enn to timer i uka – faginnholdet
trenger altså bare å skille seg fra den offentlige skolen med to
timer i uka. Da er det direkte konkurranse med fellesskolen.
Hvis man ser
på resultatet, har det blitt 20 000 nye privatskoleplasser, 147
nye privatskoler, i Norge under Erna Solbergs ledelse. I Hordaland
er hver fjerde videregående skole privat. Opptil 16 pst. av elevene
går der på privatskole. Veldig mange av disse privatskolene er,
helt eller delvis, eid av samme eier.
Det går i en
veldig tydelig retning, og selv om vi ikke skal slå alarm akkurat
nå, er utviklingen alarmerende. Jo flere elever man får i private
skoler, jo større trussel er det mot fellesskolen og mot folkevalgt
styring av skolestrukturen i kommunene. Man svekker også den viktigste
arenaen vi har for at elevene kan lære om felles verdier, på tvers
av sosial, etnisk og økonomisk bakgrunn.
Mona Fagerås (SV) [16:15:43 ] : President, nå er vi snart ferdig,
og du holder vel på å gjøre deg klar til ManU-kamp i kveld, så jeg
skal gjøre det raskt.
Det var tre spørsmål
som var utgangspunkt for dagens interpellasjon.
Kan statsråden
redegjøre for utviklingen med et stort antall nye private skoler
i landet? Det var det første spørsmålet. Dette ble bagatellisert
av ministeren, selv om tallenes tale fra Statistisk sentralbyrå
er ganske entydige. Jeg må si jeg blir litt skuffet over henne som
tidligere i dag har stått her på talerstolen og slått seg på brystet og
sagt at hennes parti er fellesskolens mor – at hun ikke tar denne
utviklingen mer på alvor.
Det andre spørsmålet
var om statsråden ikke var redd for utviklingen. Det var det tydelig
at hun ikke var. Jeg kan bare riste på hodet og si, som representanten Torstein
Tvedt Solberg også var inne på, at de har hatt en utvikling i nabolandet
vårt. Regjeringspartiene har jo tidligere vært veldig opptatt av
svenske tilstander. Det burde de også være når det gjelder skolepolitikken
som er blitt ført i Sverige, for det er en utvikling vi ikke vil
ha.
I denne byen
ser vi at det blir opprettet skoler basert på religion. Det tror
jeg er et tap for norske elever fordi de ikke får møte elever som
har en annen kulturell og religiøs bakgrunn, i sin skolehverdag.
Jeg tror vi har
mye å lære av hverandre, og det mangfoldet som vi har i fellesskolen,
må vi ta vare på. Men da må vi verne om det. Da må vi ha en politisk
ledelse i landet som ønsker å verne om dette. Det så jeg ingen klare tegn
til fra statsrådens side at hun var villig til. Det må jeg si var
skuffende av Venstres nye statsråd.
Heller ikke eksempelet
fra Overhalla gjorde inntrykk – en kommune som altså har fått flere
millioner mindre å rutte med fordi de har fått en privatskole. Dette er
det som kommunene rundt omkring i Norge står med begge føttene plantet
godt i. Det er en utvikling som jeg håper at ministeren ikke bagatelliserer
i framtiden, men er villig til å se nærmere på. Det har jeg ikke
fått store forhåpninger om i dag, men jeg vil likevel anmode henne om
å se på disse tallene en gang til.
Statsråd Trine Skei Grande [16:18:56 ] : Jeg vil begynne med
å trygge Tvedt Solberg med at jeg kommer i hvert fall hver gang.
Jeg skal være her og diskutere dette, men jeg tror nok kanskje det
symboliserer at man ikke akkurat syns det er den største utfordringen
i norsk skole akkurat nå, at vi har noen private. Jeg syns man har
et litt rart forhold til tall når det i løpet av seks år er 14 ja
og 52 nei, og man framstiller det som et rush. Selvfølgelig går
det an å framstille en økning fra 2 pst. til 3 pst. som enorm. Jeg
er tross alt partileder i Venstre. Jeg vet at det kan være en enorm
økning, men det blir fortsatt bare 3 pst., samme hvor mye man vrir
og vender på det.
Jeg syns også
det er spesielt å sammenligne oss med Sverige, for vi har aldri
hatt en lov som har lignet på den svenske lovgivningen når det gjelder
friskoler. De har hatt et helt annet lovverk, et helt annet kontrollsystem. På
samme måte har dansk lovgivning vært annerledes, og de har også
hatt et veldig annerledes kontrollsystem knyttet til sin skole.
Danmark har hatt et friskolesystem der bare foreldre foretar kvalitetskontrollen,
og der man ikke har den kontrollen som vi har med godkjenning av læreplaner
og andre ting. Så dette er å sammenligne veldig ulike faktorer,
hvis vi skal sammenligne oss med de nordiske landene.
Ja, Venstre har
vært fellesskolens mor. Det er vårt prosjekt. Det har alltid vært
vårt prosjekt å jobbe for dannelse og at alle skal ha et likt utgangspunkt
i skolen, men vi har også vært et parti som har løftet menneskerettighetene
høyt. Det er helt grunnleggende at folk skal ha rett, i et hvilket
som helst regime, også i et demokrati som Norge, til å velge en
annen skole enn den staten tilbyr. Det er en menneskerettighet som
jeg vil kjempe for, om det er i Kina, Russland, Norge, Sverige eller
hvor det skal være. Det er en grunnleggende rett som enhver forelder
har i vårt lovverk.
Jeg vil avslutte
med å si at det legges fram noen stereotyper om hvordan friskoler
er, som i hvert fall ikke stemmer på alle. I Oslo var en av de første
religiøse skolene St. Sunniva, den katolske skolen. Den begynte
på 1920–1930-tallet da vi fikk de første italienske innvandrerne
til Oslo. Den er blant de mer flerkulturelle skolene vi har, og
blant de mer flerreligiøse. Det er en klart katolsk skole som verdsetter
veldig sterkt å ha ulike livssyn i hvert klasserom, og der de verdsetter
at alle sammen skal lære seg å tolerere ulike livssyn og ulik tro.
Det er ikke så kategorisk og så stereotypt som SV her prøver å framstille
det som.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 11 er dermed avsluttet.
Dermed er dagens
kart ferdigbehandlet.
Forlanger noen
ordet før møtet heves? Så synes ikke. – Møtet er hevet.