Svein Harberg (H) [10:07:03] (ordfører for saken): Rapporten fra Riksrevisjonen om akuttplasseringer i barnevernet er svært viktig. For dem det gjelder, er det helt avgjørende at vi som samfunn stiller opp, at vi har gode rutiner, og at det er trygghet for god oppfølging i en akutt situasjon.

Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid og dialog i arbeidet med saken. Vi fikk arrangert en informativ høring, som for komiteens medlemmer ble en god oppdatering og oppfølging av rapporten. Jeg vil også understreke stor enighet i komiteen, selv om det særlig på ett punkt åpenbares politiske skillelinjer. Det skal jeg komme tilbake til, men først av alt har jeg behov for å berømme alle de gode medarbeidere som hver eneste dag utfører krevende oppgaver og gir av seg selv for at barn og unge som trenger det, skal få hjelp til en god oppvekst. Jeg har alltid sagt at de ansatte som imponerte meg mest i min tid som ordfører, var de ansatte i barnevernet. Akuttplasseringene har i tillegg til sitt komplekse utgangspunkt et usedvanlig krevende press om hurtige avgjørelser. Takk til alle som bidrar i dette arbeidet.

Riksrevisjonen finner i sine undersøkelser punkter som kan forbedres. Det må vi ta på alvor. Det er for store forskjeller mellom regionene. Det skal ikke være slik at hvor du bor, skal avgjøre hvilken hjelp du får når det oppstår et akutt behov for hjelp. Dette ser ut til å henge sammen med to andre funn. Det første er at det ifølge rapporten ikke alltid er den kommunale barnevernstjenesten som får det avgjørende ordet i valg av tiltak til barn som skal akuttplasseres, og for det andre: Bufetat kan ikke tilby alle barn et tilpasset akuttilbud.

Både rapporten og høringen har understreket at det gjentatte ganger viser seg ikke å være nok kapasitet og nok variasjon i tilbudet til denne gruppen. Da blir det vanskelig å gi et tilpasset tilbud, og det oppstår noen urimelige vurderinger som må balansere mellom muligheten for å finne et godt tilbud og avstanden til dette. Avstand kan i mange tilfeller forverre situasjonen for barnet, og for kommunen i oppfølgingsfasen, og avstand er derfor et vesentlig moment. I denne vurderingen av tilbudet kommer en tilbake til funnet om at kommunene føler seg overkjørt og ikke får det avgjørende ordet i valg av tilbud. Ikke bare er det naturlig å legge til grunn at det er barnets hjemkommune som best kan vurdere hva som er barnets beste i den vanskelige situasjonen, men det er også det barnevernsloven slår fast: Kommunen skal ha det avgjørende ordet.

Mye tyder på at å få på plass et større volum og et større mangfold i dette tilbudet vil eliminere mange av de konfliktene som oppstår mellom det kommunale barnevernet og Bufetat. Det er derfor godt å registrere at regjeringen har satt i gang en målrettet offensiv for å rekruttere flere tilbud. Jeg håper de lykkes.

Det alvorligste funnet i Riksrevisjonens rapport er imidlertid at det så tydelig slås fast at det er ulik tolkning av regelverket som omhandler bistandsplikten Bufetat har overfor kommunene til å bistå når barn skal plasseres utenfor hjemmet. Også her har statsråden prisverdig tatt initiativ til oppklaring. Tilbakemeldingen i høringen er imidlertid at det fortsatt er ulik tolkning av bistandsplikten, og at det blir viktig at statsråden fortsetter oppfølgingen. Arbeidet Bufetat og barnevernstjenesten utfører i disse sakene, dreier seg om å gi et godt tilbud til barn i en utsatt situasjon, og vi må være trygge på at uenighet ikke står i veien for raskt å få på plass et tilbud til beste for barnet som er avhengig av at vi stiller opp. Mye er gjort, men statsråden må ikke gi seg før enighet kan kvitteres ut fra begge parter.

Så til den politiske skillelinjen: Riksrevisjonen har en konklusjon om at private tilbydere ikke bør være en del av beredskapstilbudet, og at det er det statlige tilbudet som må utvides – dette på grunn av utfordringer med å kvalitetssikre de private. Venstresiden i politikken har stilt seg bak dette, mens vi i Høyre ikke på noen måte kan se at dette er en naturlig konklusjon. Samtlige kommunale tjenester til stede i høringen slo også fast at det var helt likegyldig hvem som eier og driver tilbudet. Det finnes både ideelle og andre private tilbud som kan avhjelpe mangelen på både volum og variasjon, og jeg kan ikke skjønne at vi skal se på at barn ikke får det riktige tilbudet der det finnes alternativer tilgjengelig. Streng kontroll av kvaliteten i tilbudet kan gjøres både i forkant og i evaluering og oppfølging, og det bør derfor være naturlig å se på hvordan en kan bruke alle gode ressurser for å få på plass et tilbud som gjør at alle barn i alle deler av landet kan få et best mulig tilbud når den vanskelige situasjonen oppstår.

Takk til statsråden, som så tydelig har signalisert oppfølging av Riksrevisjonens funn. Disse barna fortjener vår oppmerksomhet.

Magne Rommetveit (A) [10:12:18]: Fyrst takk til saksordføraren for godt arbeid med saka.

Velferdssamfunnet vårt vert verkeleg sett på prøve når dei svakaste blant oss vert utsette for omsorgssvikt. Me må erkjenna at ein trygg heim ikkje er kvardagen for alle, og at det vert ekstra alvorleg når det er barn som vert ramma. Riksrevisjonen har med andre ord gjort eit svært viktig arbeid når dei i si undersøking har gått gjennom Barne-, ungdoms- og familieetatens bistandsplikt ved akuttplasseringar.

Å ta eit barn ut frå familien er eit dramatisk inngrep frå samfunnet si side. Det er ein svært belastande situasjon for det enkelte barnet og for dei som står barnet nær. Nettopp difor er det også så grunnleggjande viktig at dette vert handtert av kloke og kompetente vaksne.

Hovudfunna me har til stortingsbehandling, dreier seg om ulik tolking av regelverk, brot på krava i lova til kven som har det avgjerande ordet i val av tiltak til barn som vert akuttplasserte, mangel på tilpassa akuttilbod og geografiske variasjonar.

Saman med Riksrevisjonens rapport har også komitéhøyringa bidrege til å få fram eit viktig grunnlag og nyttig kunnskap. Me veit no at over halvparten av dei kommunale barnevernsleiarane oppgjev at dei har godkjent akuttilbod som dei i framkant av plasseringa ikkje var fagleg nøgde med. Me veit at ledige og adekvate tiltak manglar. Og me veit at 75 pst. av dei kommunale barnevernsleiarane meiner at Bufetat og den kommunale barnevernstenesta ikkje har ei felles forståing av om bistandsplikta er overhalden.

Riksrevisjonen vurderer at det er uheldig at det er mindre sannsynleg at ungdom i enkelte regionar får plass i ein beredskapsheim enn ungdom i andre regionar. Alle barn og unge som treng det, fortener å få ein beredskapsheim. Og då vert det mest nærliggjande spørsmålet: Korleis skaffa nok beredskapsheimar, og kva krev det?

Fleirtalet i komiteen meiner at regjeringa sjølv må ta ansvar for manglande kapasitet i det offentlege barnevernstilbodet og viser til at regjeringa i budsjettet for 2018 kutta i løyvingane til det statlege barnevernet med 640 mill. kr, samstundes som dei auka løyvingane til kjøp av private barnevernstenester med 500 mill. kr. Dette syner at departementet bevisst har valt å stimulera til auka privatisering framfor det offentlege barnevernet.

Ein samla komité har kome til at:

«Komiteen er overrasket over og bekymret for at den manglende felles forståelsen har fått råde over så lang tid.»

Vidare understrekar komiteen:

«Det er spesielt urovekkende at det ikke er enighet om når bistandsplikten er oppfylt.»

Og endeleg:

«Komiteen vil påpeke departementets ansvar for å følge opp de lover og forskrifter som gjelder, og gripe fatt i mangler og utfordringer» – osv.

Summert opp er dette uhaldbare forhold som har gått føre seg over lang tid, og der departementet sitt ansvar er openbert.

Komiteen står i hovudsak samla i merknadene sine og sluttar seg til Riksrevisjonens tilrådingar, men fleirtalet, som også Arbeidarpartiet er ein del av, påpeikar at det offentlege barnevernet bør rustast opp når det gjeld kapasitet, slik at alle akuttilbod kan vera i offentleg regi, for å kunna gje barna eit tryggast mogleg tilbod i ein sårbar situasjon, og at bruk av private tilbydarar berre skal vera eit supplement og brukast i prekære situasjonar. Eg viser her også til Landsforeningen for barnevernsbarn, som under høyringa gav klart uttrykk for at tilbod måtte vera i offentleg regi.

Kvaliteten i barnevernet kan verta betre ved at pengane som vert brukte over statsbudsjettet, faktisk vert brukte i barnevernet. Stadige oppslag om at private kommersielle konsern gjer seg rike på fellesskapet sine løyvingar til barnevern, må ta slutt. Det same gjeld overdrive anbodsbyråkrati. Kvart barn og kvar familie er unik. Barnevernet er difor ikkje eigna til stykkpris og det å skulla ha forteneste som motiv.

Ideelle organisasjonar utan forteneste som formål har lang tradisjon for å samarbeida med det offentlege om viktige og kvalitetsmessig gode velferdstenester. Gjennom anbodssystemet er desse komne under eit stadig sterkare press. Framtidas barnevern må byggjast opp rundt utvikling og styrking av dette samarbeidet – til beste for barna og foreldra deira.

Nils T. Bjørke (Sp) [10:17:35]: Det er alvorleg når partane som tek hand om dei mest sårbare av oss, ikkje er samde om korleis dei skal tolka regelverket seg imellom. I ytste konsekvens kan dette få dramatiske følgjer. Regeltolkinga skal ikkje leggja ytterlegare byrder på dei unge, som ved ei akuttplassering allereie har det vondt og vanskeleg.

Eg vil takka Riksrevisjonen for den jobben dei har gjort. Eg trur det er heilt avgjerande at ein får slike ting fram på bordet, slik at ein får ein grundig debatt om det.

Eg trur at alle skulle ynskja at barnevernet kunne ha fokusert meir på det førebyggjande arbeidet. Men heller ikkje innanfor førebyggjande barnevern er det like klart kva som er meininga, og korleis ein skal arbeida på området. Førebygging kan vera så mangt.

Dei siste åra har det vore ein ganske stor auke i talet på barnevernssaker her til lands. I Senterpartiet er me glade for at mykje godt endringsarbeid har skjedd innan barnevernet dei siste åra, men me er ikkje i mål. Når me no ser mange ressurskrevjande saker, er det viktig å følgja opp overfor dei mest sårbare barna.

Eg finn det merkeleg, til liks med andre i komiteen, at ikkje kommunane sin interesseorganisasjon, KS, har sett dette høgare på dagsordenen. Når den kommunale barnevernstenesta ikkje alltid får det avgjerande ordet i val av tiltak for barna som skal akuttplasserast, er dette brot på lova. Det er den kommunale tenesta som veit mest om ungane, og såleis skal ha det avgjerande ordet. Når ungar vert utsette for noko så dramatisk som ei akuttplassering, skal det sjølvsagt ikkje vera usemje i byråkratiet som kan forlengja uroa som ungane må gjennom.

Eg er glad for at fleirtalet i komiteen har slutta seg til ein merknad om at det er alvorleg at Barne- og likestillingsdepartementet ikkje har sørgt for at det gjeldande regelverket vert tolka likt, og at Bufetat i nokre tilfelle har tilbode tiltak som ikkje er tilpassa ungane sitt behov. Det er nesten så eg finn det merkeleg at dei andre medlemene i komiteen ikkje deler synet på kva Riksrevisjonen har kome fram til.

Det same gjeld synet på dei offentlege og dei kommersielle aktørane. Til liks med Landsforeningen for barnevernsbarn meiner Senterpartiet at det er det offentlege som skal ha ansvaret for barnevernet, og at det berre er i særskilte tilfelle der det offentlege på ein eller annan måte ikkje klarer å gje tilbod, at ein bør venda seg til andre aktørar.

Rundt omkring i heile landet vert det gjort eit godt arbeid i barnevernstenesta. Ungar som treng hjelp og bistand, er like ulike som andre ungar. Difor er det ikkje nokon mal for kva som er godt arbeid eller ikkje.

Me fekk i høyringa som komiteen hadde i samband med denne saka, innspel frå ulike stader om korleis dei løyste oppgåvene sine. Kongsberg hadde sin modell, med familieråd som fungerte godt der. Det er flott at ein prøver å ta tak i sakene tidleg. Samtidig er det viktig at kommunane lagar ordningar som er tilpassa kvardagen i kvar enkelt kommune, og eg er glad for det arbeidet som vert lagt ned for å prøva å finna ut: Kva er det som fungerer best for vår kommune?

Barnevernet er ei sak som opptek mange, og me har òg sett at Kommunal Rapport har barnevernet som eit av dei områda som ein ser på når ein set saman det såkalla Kommunebarometeret årleg.

Eg finn det vanskeleg å sjå at barnevernstenesta, og særleg i dei tilfella me her snakkar om, akuttplasseringa, lèt seg plassera inn i ei ramme der ein kan setja kommunar opp mot kvarandre. Men samstundes meiner eg at kommunane har mykje lærdom å henta frå kvarandre i måten dei løyser oppgåvene på. Det gjer det òg naudsynt at Bufetat er ein god lyttar og har ein god dialog med alle. Likevel, ein skal vera forsiktig med å døma barnevernet ut frå innrapporterte tal til Statistisk sentralbyrå.

Det viktigaste me kan gjera, er å ha ei barnevernsteneste som fokuserer fullt ut på det viktigaste: barna. Difor har komiteen slutta seg til den tilrådinga som Riksrevisjonen har kome med, at det skal leggjast til rette for at alle barn som vert akuttplasserte, får eit tilbod av Bufetat som er i samsvar med lova sitt overordna prinsipp om at det er unganes beste som skal leggjast til grunn.

Carl I. Hagen (FrP) [10:22:19]: Jeg er veldig godt fornøyd med særlig én enstemmig merknad fra komiteen der vi understreker «betydningen av å vurdere muligheter i barnets slekt og nettverk der det er til barnets beste». Når jeg er fornøyd, er det fordi det i tidligere tider var enkelte innen barnevernet som hevdet at man skulle unngå å ha noe særlig kontakt med og plassere barn i akuttsituasjoner hos slektninger. At dette nå slås fast, er veldig fint, og jeg håper departementet følger det opp i instrukssystemet for barnevernet.

Det er uttrykt bekymring over den manglende felles forståelsen av bistandsplikten. Komiteen har merket seg at departementet har tatt et initiativ for å få en felles forståelse, men at det fremdeles kanskje må følges opp i tiden fremover. Jeg tar det som en selvfølge at departementet vil være seg bevisst det ansvaret det har for å følge opp at det blir en felles rolleforståelse for bistandsplikten til det kommunale barnevernet fra det sentrale.

Så er det, som tidligere påpekt, den vanlige forskjellen mellom opposisjonen og regjeringsfraksjonen når det gjelder bruk av private driftere. Jeg kan ikke se at det ikke er i offentlig regi selv om det er private tilbydere som utfører en tjeneste. Selv om man kjøper plasser i ideelle eller kommersielle barnevernsforeninger eller -bedrifter, vil det jo være barnevernet som har det overordnede ansvaret, og det vil være i offentlig regi selv om det er private som driver.

Fordelen med private er fleksibiliteten for de kommunale brukerne av tjenestene. Det er vel også slik at erfaringene på mange områder viser at når arbeidet utføres av en kommunal etat eller en offentlig virksomhet, er det ikke per definisjon et bedre kvalitetsarbeid. Det florerer jo stadig vekk rapporter om at offentlig virksomhet bryter lover og regler – arbeidsmiljøloven og andre lover – og vi har hatt NRKs serie om psykisk helsevern, som er en stor kritikk av det offentlige.

Fordelen med private er at hvis de ikke gjør en god nok jobb, så sier man opp avtalen og slutter å bruke dem. Hvis det er en offentlig virksomhet, skjer det vel nesten aldri at ledere eller andre mister jobben. De fortsetter å gjøre en dårlig jobb, og det får ingen reaksjoner. Derfor er det etter mitt syn en prinsipielt stor fordel å ha fleksibiliteten i å bruke private. De som da ikke holder mål, slutter man å bruke, og så stimulerer man de som er gode.

Så er det også veldig nyttig at komiteen har gått litt utenom Riksrevisjonens rapport ved at man har bemerket:

«(...) bruken av familieråd og tidlig dialog med familier i utfordrende situasjoner er forsterket som arbeidsmetoder i barnevernet. Dette synes å kunne redusere antallet akuttplasseringer, og komiteen vil gi sin tilslutning til at dette i mange tilfeller vil kunne være et langt bedre alternativ.»

Jeg håper statsråden har merket seg dette og kanskje kan få spredd denne virkemiddelbruken og denne metoden til mange andre.

Særlig vil jeg nevne at det er av stor betydning at barnevernet i de deler av landet hvor vi har en stor innvandrerbefolkning, er så oppmerksomme på de ekstra problemene og utfordringene som barn av innvandrerforeldre kan ha når det gjelder oppvekst med forskjellige kulturforståelser, forskjellige kulturer og forskjellige regler for skikk og bruk. Der er det nok av eksempler. Da er det, som komiteen sier, barnets beste som skal komme i høysetet. Det er ikke foreldrenes ønske om at barna skal oppdras i den kultur og den skikk og bruk som de hadde i det landet de har reist fra. Barnets beste går foran foreldrenes interesse i så måte, og jeg håper det blir innskjerpet overfor dem som arbeider i barnevernet, at det skal være det som er gjeldende i vårt land. Det er barnets beste som gjelder, ikke foreldrenes ønske om å oppdra barna slik de ville ha gjort hvis de var i opprinnelseslandet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:27:20]: Det er når barnevernet verkeleg blir sett på prøve, når det er snakk om akuttilbod, som er det absolutt siste tiltaket ein skal gjere, ein veit at mykje galt har skjedd i forkant. Eg vil takke Riksrevisjonen for ein god og grundig rapport, som gir oss eit veldig godt høve til å sjå på barnevernstenestene generelt gjennom den mest kritiske augeblinken. Eg vil òg takke saksordføraren for ei grundig leiing av prosessen, og ikkje minst for å følgje opp det som Riksrevisjonen har vore bekymra for.

Funna er mørke, kan vi seie. Det at det er veldig ulike tolkingar av regelverket, er eit problem i seg sjølv, også internt i Bufetats eigne regionar, mellom kommunal barnevernsteneste og Bufetat – altså i dei fleste himmelretningar. 36 pst. av barnevernsleiarane svarar «veit ikkje», og 37 pst. svarar «nei» på spørsmålet om dei har ei felles forståing med Bufetat av når bistandsplikta er overhalden. Kva består desse forskjellane i? Er det sånn at Bufetat stiller krav til at ein akuttsituasjon ligg føre, eller er det sånn at når ei sak er meld til politiet, kan Bufetats bistandsplikt inntreffe? Det er jo ein stor forskjell, for viss ein startar så tidleg som mogleg, har ein tid til å planleggje tiltak. Men viss ein først skal stille med akuttilbod når ein akuttsituasjon ligg føre, har ein ekstremt dårleg tid. Da inntreffer det som Riksrevisjonen påpeiker at er eit stort problem – at ein får to timar på å finne eit fagleg forsvarleg tilbod, og da seier det seg sjølv at det er veldig vanskeleg.

Det er også stadfesta av Riksrevisjonen at den kommunale barnevernstenesta ikkje får siste ord i valet av tiltak ved akuttplassering, som loven føreset. Mangel på ledige tiltak hos Bufetat gjer at den kommunale barnevernstenesta ikkje alltid får avgjere kva for akuttiltak som skal bli valde, og konsekvensen er at det kommunale barnevernet godkjenner tiltak dei ikkje meiner er i samsvar med behovet til barnet. Det er veldig alvorleg.

Kven kan dette spesielt gå ut over? Det er klart at å tilby eit barn ei akuttplassering som ikkje stemmer med behovet til barnet, er alvorleg i seg sjølv, men det er spesielt nokre grupper dette slår veldig negativt ut for:

• spedbarn og småbarn – behovet for kontinuitet og føreseielegheit i samvær med foreldre er særleg stort i desse tilfella, særleg viss dei må flytte langt og får eit dårleg tilbod

• barn med minoritetsbakgrunn, der både barnevernskonvensjonen og barnevernsloven stiller krav til at det skal bli tatt omsyn til den språklege og kulturelle kontinuiteten til barnet

• barn og unge med psykiske lidingar, med stort behov for skjerming og individuelt tilpassa tiltak, som blir plasserte på barnevernsinstitusjonar, og så vidare – kanskje dei mest sårbare iblant oss

Eg vil spesielt peike på det som står på side sju i innstillinga, der fleirtalet påpeiker det Bufdir òg seier i disponeringsbrevet for 2017. Der skriv dei at «enkeltkjøp av private fosterhjem innebærer en høy risiko med hensyn til forsvarlighet». Det er her kjernen i problemstillinga ligg. Det store bakteppet for at denne saka har blitt så alvorleg, er at barnevernsløftet stoppa opp frå budsjettåret 2014. Det var det siste budsjettet der dei raud-grøne hadde tydelege avtrykk. Da stoppa det opp. Det har knapt vore nokon auke i talet på tilsette i barnevernstenesta etter budsjettåret 2014. I 2018 kutta ein attpåtil 600 mill. kr i det statlege barnevernet, og så gav ein 500 mill. kr til kjøp av private tenester.

Det er akkurat det Riksrevisjonen påpeiker at er problemet. Det er kjøp av private tenester, altså enkeltkjøp i akuttsituasjonar, der ein går ut på den opne marknaden og har to timar til å finne eit fagleg forsvarleg tilbod. Da har ein rett og slett skapt seg eit problem, og det er openbert at det bør vere ein offentleg buffer her, der ein kan planleggje, og der ein har ekstra kapasitet til å ta hand om desse situasjonane. Viss ikkje hamnar vi i nøyaktig sånne situasjonar som vi hamnar i her – at vi tilbyr dei mest sårbare iblant oss eit dårleg fagleg forsvarleg tilbod.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:32:43]: Det er virkelig de mest sårbare barnas situasjon vi i dag drøfter. Barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, skal få nødvendig hjelp og omsorg til rett tid.

Funnene fra Riksrevisjonen er alvorlige fordi det handler om svært sårbare barn som ikke får den hjelpen de trenger, på det tidspunktet de trenger det mest. Dette handler om tusenvis av barn som blir tvangsflyttet ut av hjemmene sine, men som ikke nødvendigvis får det bedre etterpå, og som kanskje ikke får den hjelpen som faktisk kunne gitt dem et annerledes liv. Vi ser også at det er regionale variasjoner i akuttilbudene, og at akuttilbudene ikke alltid er tilpasset barnets behov.

Det er den kommunale barnevernstjenesten som avgjør om et barn skal akuttplasseres, og så er det Bufetats oppgave å bistå den kommunale barnevernstjenesten ved plassering av barn utenfor hjemmet. I en slik sårbar situasjon er det særdeles viktig å lete etter de tiltakene som er til barnets beste. Det er liten tvil om at barnevernstjenesten i sin alminnelighet, og arbeidet med akuttplassering spesielt, er krevende med tanke på å fatte gode vedtak og finne de beste løsningene for de barna det gjelder. Det kreves god samordning, gode vurderinger og ikke minst tydelige og avklarte rutiner og roller for å kunne oppfylle barnets behov.

Jeg viser til saksordførerens gode gjennomgang, og vil bare peke på et par forhold. Utfordringene rundt forståelsen og oppfølgingen av bistandsplikten bidrar til mange unødvendige diskusjoner om det enkelte barns tilbud. Det er derfor grunn til å merke seg Riksrevisjonens understrekning av de store forskjellene i både forståelsen av og håndteringen av bistandsplikten som Bufetat har overfor kommunenes barnevernstjeneste i akuttplasseringen. En ulik forståelse synes å bidra til at for mange barn ikke får det tilbudet de burde fått, når en legger barnets beste til grunn. Det bør derfor være en sentral oppgave for departementet å bidra til å skape en felles forståelse av en så sentral bestemmelse i regelverket for akuttplasseringer. Vi forventer at det blir tatt initiativ både fra departementet og fra KS for å arbeide fram en slik felles forståelse.

Kristelig Folkeparti vil ellers henlede oppmerksomheten på Stortingets vedtak 762 av 28. mai 2018, der det står:

«Stortinget ber regjeringen sikre langsiktige og løpende avtaler med ideelle tilbydere av institusjonsplasser som fører til at andelen ideelle øker til om lag 40 pst. innen 2025, samtidig som den offentlige andelen institusjonsplasser ikke reduseres.»

Dette er et vedtak som klart peker i retning av en gradvis økning av ideelle aktører, uten at den offentlige andelen reduseres. Kristelig Folkeparti forventer at det her legges opp til en praksis med hensyn til kjøp av plasser i barnevernet der en 40 pst. andel ideelle kan nås innen 2025, slik Stortinget har vedtatt. Og så må selvsagt de samme kvalitetskriteriene legges til grunn som man ellers gjør for tjenesten, slik at man sikrer disse utsatte barna et best mulig tilbud tilpasset det enkelte barns behov.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [10:36:32]: Jeg ønsker å starte med å si at jeg er glad for at komiteen tok initiativ til en høring i denne saken, og at kontroll- og konstitusjonskomiteen gir dette feltet og denne saken den oppmerksomheten det fortjener. For selv om det gjøres et veldig godt barnevernsarbeid rundt om i landet hver eneste dag, skal vi være selvkritiske. Vi skal alltid se hva vi kan gjøre enda bedre. Det gjelder barnevernstjenesten vår, men det gjelder også norske myndigheter.

Jeg ser alvorlig på at Riksrevisjonen har funnet at det er ulik tolkning av hva bistandsplikten innebærer. Det har derfor vært veldig viktig at Barne- og familiedirektoratet har gitt en rekke avklaringer om innholdet i bistandsplikten. Det medfører også at jeg er i gang med et arbeid der jeg vurderer om enkelte deler av samhandlingen mellom kommunene og Bufetat kan være egnet for regulering i forskrift.

På samme tid er det viktig å være klar over at det ikke vil være mulig å detaljregulere bistandspliktens innhold, for det må alltid gjøres skjønnsmessige vurderinger og avveininger i den enkelte sak. Der kommunen ofte ser barnets behov isolert og Bufetat kommer inn med sitt faglige utgangspunkt, er det diskusjoner og ulike perspektiver å ivareta. Men det viktigste er at det er en god dialog, og at man klarer i samarbeid å komme frem til det som er til barnets beste i akuttsituasjonen og med den svært tilmålte tiden man har.

Kapasiteten er, som komiteen har merket seg, en nøkkelfaktor, der Bufetat må ha et tilgjengelig og tilstrekkelig variert akuttilbud for å kunne oppfylle bistandsplikten. Det er krevende å etablere denne type tilbud i nærheten av alle kommuner rundt om i hele landet. Akuttilbudet gjelder få barn, noe som gjør etterspørselen uforutsigbar. Vi har iverksatt en rekke tiltak for å øke kapasiteten, og det viktigste vi jobber med, som har høy prioritet, er rekruttering av flere beredskapshjem og fosterhjem.

Jeg er veldig tilfreds med at komiteen har påpekt betydningen av å vurdere muligheten for plassering i barnets slekt og nettverk. Dette er et linjeskifte i norsk barnevern, og dette har regjeringen varslet. Fremfor, som tidligere praksis har vært, nærmest å flytte barnet lengst mulig unna sin familie og sitt oppvekstmiljø, er det nå et ansvar for barnevernstjenesten å undersøke i familie, i slekt, i nettverk, blant venner på barnets oppvekststed om man kan finne mennesker som kan være med og ta vare på barnet. Vi har tro på at det vil ha stor betydning, for det å bli flyttet bort fra familien sin samtidig som man skal flyttes bort fra hjemstedet sitt, fra skolen sin, fra bestemoren sin, kan medføre en stor tilleggsbelastning.

Jeg er også glad for at komiteen anerkjenner bruken av familieråd, noe Bufdir tok initiativet til for flere år siden – allerede i 2012, tror jeg det var. Vi ser at noen kommuner bruker det aktivt, bl.a. Kongsberg, som jeg gleder meg til å besøke på fredag, for å se hvordan kommunene i mye større grad klarer å dempe konfliktnivået, og hvor barnevernstjenesten går inn sammen med familien til barnet og prøver å finne frem til felles løsninger.

Jeg merker meg at flertallet i komiteen hevder at departementet bevisst har valgt å stimulere til økt privatisering på bekostning av et offentlig barnevern. Det stemmer ikke. Jeg er litt overrasket over at man fremholder den kritikken fra talerstolen igjen, særlig etter at min forgjenger sendte et brev til Arbeiderpartiets finansfraksjon etter at budsjettet ble lagt frem i 2017, der man gjorde det klart at den omtalte flyttingen av 500 mill. kr i statsbudsjettet for 2018 ikke medførte en endring i bruk av midler eller økning i kjøp av private tjenester. Det var en budsjetteknisk flytting som ikke reflekterer noen vridning i tiltaksbruken fra 2017 til 2018. Akuttfeltet er i offentlig regi – det er det i dag, og det skal det fortsatt være. Private skal være et supplement. Det er i tråd med Bufetats praksis og målsetting.

Kari Henriksen (A) [10:55:16]: Jeg er glad for Riksrevisjonens rapport. Den er viktig. Så å si hver dag, over hele landet, står ansatte i barnevernet overfor kompliserte etiske og moralske dilemma og skal fatte vedtak som berører barnet og foreldrene dypt. Riksrevisjonen har avdekket alvorlig svikt ved lovtolking og praksis når det gjelder å gi barn som trenger fellesskapets hjelp, den hjelpen de skal ha etter loven.

Noen ganger tenker jeg: Hva hadde skjedd hvis dette handlet om alvorlig syke barn som trengte akuttinnleggelse på sykehus, f.eks. ved et alvorlig epileptisk anfall, og legevaktslegen hadde fått følgende beskjed: Dessverre, vi har ikke ledig plass på nevrologisk barnepost, men vi har ledig en plass på kirurgisk voksenpost. Det er det vi har. Men det er en lege der som har jobbet med barn tidligere, og det serveres mat og medisiner som barnet trenger.

Ingen ville ha funnet seg i det. Jeg tipper at det hadde blitt skriverier og kritiske kommentarer fra ganske mange. Ja, jeg kan sågar tenke at helseministeren hadde gått raskt ut, beroliget foreldre og barn og sagt: Sånn skal det ikke være, dette må fikses.

Når det gjelder barn under barnevernsomsorg, er det mindre engasjement. Det er synd. De fortjener mer. Og derfor er rapporten så viktig.

Arbeiderpartiet har vært opptatt av å anerkjenne arbeidet som gjøres i praksis, som handler om å forebygge og ha tid til å foreta de gode vurderingene, sånn at bestillingene blir mest mulig presise. Det handler om å ha tid til å lytte til barnet og foreldrene. Det handler også om forarbeidet. Derfor har Arbeiderpartiet hvert år fortsatt den rød-grønne regjeringas øremerking, med et par hundre millioner kroner til flere stillinger i det kommunale barnevernet, fordi det vil gjøre en forskjell for barna, for forebyggingen, for vedtakene, for oppfølgingen og for forståelsen av egen myndighet.

FO skriver i et innlegg i Kommunal rapport at kun 69 pst. av barnevernstjenesten har klart å legge til rette for akuttberedskap, som statsråden har tatt initiativ til. FO er bekymret for ressursene, for de følger ikke med, og den bekymringen deler vi.

Det er likevel ikke nok med bare flere ressurser. Kvalitetssikring av plasseringer er utfordrende. På Sørlandet er flere avdelinger ved kommersielle institusjoner stengt, bl.a. på grunn av manglende faglig kompetanse, og det er få som roper varsku. Jeg viser til Kristelig Folkeparti og representanten Grøvan, som omtalte representantforslaget fra Arbeiderpartiet om å øke andelen ideelle aktører, og jeg slutter meg til det.

Statsråden har tatt initiativ til oppfølging av dette – det er bra – og hun må gjøre det med det alvor denne saken krever. Vi kan ikke leve i et samfunn som svikter barn. Dette må bare fikses.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:58:42]: Barneverntjenesten er kanskje en av de viktigste tjenestene vi har i samfunnet. Det er snakk om omsorg for og beskyttelse av noen av de mest sårbare blant oss. Derfor er denne rapporten så alvorlig. Jeg må føye meg til foregående taler og stille spørsmålet om det kanskje hadde blitt mer bråk og oppmerksomhet om dette gjaldt noen andre enn nettopp disse sårbare barna, som nå blir sviktet. Det kan vi ikke godta. Det er et politisk ansvar å dimensjonere opp barnevernet så det kan gi den hjelpen hvert eneste barn trenger, når det bl.a. gjelder ansatte i den kommunale barnevernstjenesten og antallet akutt- og beredskapsplasser tilgjengelig.

Dette handler f.eks. om ressurser. Det er ikke nok kapasitet i Bufetat, det er ikke nok beredskapshjem tilgjengelig. Derfor ender man i denne situasjonen. Det er et politisk ansvar. Den kommunale barnevernstjenesten har som nevnt store utfordringer med å få tiden til å strekke til. Det er for mange saker, for mye komplisert stoff å gå inn i for hver enkelt ansatt. Det også er et politisk spørsmål.

Det er klart at når man har gått ut fra en utregning i 2011 om at det var nødvendig med 1 500 nye stillinger i det kommunale barnevernet, og vi nå står med 1 100 nye stillinger, er det i hvert fall behov for 400 til. I tillegg vet vi at behovet antakeligvis har økt, og i budsjettet for 2019 er det foreslått 0 nye stillinger til det kommunale barnevernet. Det er ikke godt nok.

Så sa representanten Harberg fra talerstolen at det ikke spiller noen rolle hvem som eier tiltaket. Da vil jeg vise til noe Bufdir har skrevet, som også Riksrevisjonen har gjengitt, om at enkeltkjøp av private beredskapshjem innebærer en høy risiko med hensyn til forsvarlighet, fordi kvalitetssikringen ikke kan være god nok på så kort tid. Det har en sammenheng, fordi det ikke er mulig å føre den gode kontrollen som representanten Harberg refererte til, når man har så dårlig tid og man skal kjøpe inn private alternativer.

For 2018 er det anslått at vi vil komme opp i omtrent 400 enkeltkjøp. Det er 400 enkeltkjøp av plassering på institusjoner, i beredskapshjem og andre former. De ideelle aktørene skvises ut gjennom dette systemet – de har ikke anledning til å stå klar til å tilby barn et sånt apparat som en del store kommersielle aktører har. Derfor er dette et politisk spørsmål, et politisk ansvar for å dimensjonere opp barnevernstjenesten til et godt offentlig tilbud, slik at alle barn får den hjelpen de trenger, også når det er snakk om akuttplassering.

Magne Rommetveit (A) [11:01:59]: Me kan vel alle vera einige i at det førebyggjande barnevernsarbeidet er det viktigaste barnevernet. God førebygging i vidaste forstand gjer borna, familien og lokalsamfunnet betre rusta til å meistra kvardagen på ein god måte. Når ein kjem til ein situasjon der akutte tiltak må setjast inn, vert det så uhorveleg mykje meir alvorleg for dei det gjeld, og det kostar ofte svært mykje ressursar, ikkje minst når det gjeld bruken av barnevernsfagfolka våre både i kommunane og elles.

Barnevernstilsette i kommunane må difor få frigjort tid til å kunna jobba førebyggjande. Men eg har snakka med ei barnevernsteneste langt borte på Vestlandet, som har opplevd, når dei skulle akuttplassera, å måtta bruka to av sine tilsette for å følgja eit barn til ein heilt annan landsdel. Vedkomande fekk vera der i eitt døgn, og så måtte dei følgja den ungen til ein heilt annan landsdel igjen dagen etter. Og det seier seg sjølv at viss ein må halda på slik, er det det ikkje så lett å få avsett mykje tid til å driva førebyggjande barnevernsarbeid i heimkommunen.

Difor er Riksrevisjonen si undersøking av Barne, ungdoms- og familieetatens bistandsplikt ved akuttplasseringar i barnevernet, og tilrådingane i denne, så viktige – sjølvsagt først og fremst for at akuttplasseringar skal vera på stell, men også for at det lokale barnevernet skal kunna ha ressursar til å driva førebyggjande arbeid.

Akutt beredskap har me både når det gjeld brann, politi, psykiatri, somatikk og alt mogleg. Og me har jo bygt opp eit apparat geografisk spreidd utover landet, sjølv om det ikkje brenn heile tida. I denne rapporten om bistandsplikta ved akuttplasseringar i barnevernet karakteriserer Riksrevisjonen svikten som alvorleg, og no på tampen av denne debatten vil eg uttrykkja håp om at statsråden verkeleg ser dette alvoret, og at ho vil følgja dei tilrådingane som Riksrevisjonen her kjem med.

Carl I. Hagen (FrP) [11:04:44]: Statsråden sa i et replikkordskifte at det var en sterk vekst i barnevernssaker. Hvis det er tilfellet, må vi analysere og finne ut: Er det en vekst i barnevernssaker som omhandler et tverrsnitt av befolkningen, eller er det noen spesielle grupper? Det trenger vi å vite for å vite hvilke virkemidler vi skal sette inn.

Jeg kan nevne at jeg undersøkte lite grann når det gjaldt gjengkriminalitet, gjengangere i kriminalitetsbildet og unge mennesker i Oslo for å se om det er et ungdomsproblem vi har, eller om det eventuelt er et integreringsproblem, dersom det er en mye, mye større andel gjengangere blant unge med innvandrerforeldre.

Jeg vil gjerne spørre statsråden også i dette tilfellet: Er det et tverrsnitt av befolkningen, i hvert fall i de store områdene og i store byer, som har en vekst i barnevernssaker, eller er det f.eks. –jeg vet det fra domstolene – en mye sterkere vekst og en langt større andel av barnevernssaker der det er innvandrerfamilier eller minoritetsfamilier? Grunnen til at jeg spør, er at hvis det skulle være tilfellet, må vi se på integreringsarbeidet. Da er det også et integreringsproblem, og ikke bare et generelt familieproblem, når det blir barnevernssaker. Jeg synes det kunne være interessant om statsråden kunne si at nei, det er et tverrsnitt av befolkningen og har ingenting med noen grupper å gjøre, eller at det har noe med spesielle grupper og bakgrunnen deres å gjøre. Da vet vi også at vi må sette inn andre virkemidler og kanskje en annen oppbygging av kompetansen og kunnskapen i barnevernet enn det ville vært hvis det var et tverrsnitt av befolkningen.

Det ville være interessant om statsråden kunne gi noen synspunkter på akkurat dette temaet, slik at vi er kjent med hvilke virkemidler som kan settes inn til barnas beste. For det er barnas beste vi må legge til grunn, ikke foreldrenes ønsker.

Marianne Haukland (H) [11:07:15]: Riksrevisjonen har gjort en viktig og riktig jobb når de undersøker Bufetats bistandsplikt ved akuttplasseringer i barnevernet. Det er bra at kontroll- og konstitusjonskomiteen har hatt høring i denne saken, fordi man får verdifulle innspill fra aktører i bransjen om hvordan de opplever ting presserende i barnevernet. Sammen med undersøkelsene klarer man å identifisere noen utfordringer, og mange av disse utfordringene kunne vært løst dersom rekrutteringen av beredskapshjem hadde vært bedre. Derfor er jeg glad for at barne- og likestillingsministeren signaliserer at innsatsen for å få flere beredskapshjem skal prioriteres.

Kompetanse i barnevernet er også veldig viktig, og det blir tatt fram av flere i høringen – mellommenneskelig kompetanse og også kompetanse til å vite hva som trengs i saker. Derfor er det viktig at vi også ser på kompetansen og på hva slags utdanning vi tilbyr når det gjelder barnevernet.

Barn som av ulike grunner må plasseres utenfor hjemmet, har behov for en variasjon av tilbud. Derfor skremmer det meg at flertallet i komiteen tar til orde for å ta bort tilbud til sårbare barn som ikke eies av stat eller ideelle stiftelser. Det handler litt for mye om ideologi og litt for lite om å ta vare på det enkelte mennesket. Vi har behov for variasjon av tilbud i hele landet, i nord og i sør, og veldig mange barn i nord som bor i distriktene, blir ofte rammet av å måtte flyttes langt når det ikke finnes tilbud i nærheten. At man ikke er flink nok til å føre tilsyn med disse, er for meg ikke et godt nok argument til at disse tilbudene skal tas bort. Man burde heller legge mer innsats i å kvalitetssikre alle som leverer tilbud innenfor barnevernstjenesten.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:09:43]: Jeg har lyst til å takke for en veldig god debatt. Det er veldig interessant å høre på mange av de gode innleggene fra komiteen.

Til spørsmålet fra representanten Hagen om vi ser saker som kommer fra et tverrsnitt av befolkningen: Vi ser nok en økning i barnevernssaker i familier med innvandrerbakgrunn. Derfor har vi også vært opptatt av at vi har et barnevern som er gode nok til å forstå kulturelle forskjeller. Det handler først og fremst om kompetanse, og vi jobber mye med at barnevernsansatte skal øke sin kompetanse om forskjellige kulturulikheter.

Mange familier med innvandrerbakgrunn er redde når norsk barnevern kommer for å hjelpe. Det er vanskelig med dialog og samarbeid, også når vi snakker om hjelpetiltak, fordi man hører at norsk barnevern kommer og tar barnet deres. Derfor må vi jobbe mye også i innvandrerbefolkningen med forståelsen av at barnevernet er der først og fremst for å hjelpe.

Vi får mye kritikk fra bl.a. utenlandske aktører og fra media, også utenlands, for at Norge har en altfor tøff barnepolitikk. Jeg er stolt av at Norge setter barns rettigheter like høyt som voksnes. Det skal vi fortsatt gjøre. I Norge har vi f.eks. nulltoleranse for oppdragervold. For mange er det vanskelig å akseptere, men vi skal holde fast ved vår linje. Vårt barnevernsarbeid er etter min mening blant de fremste i verden fordi vi setter det å beskytte barnet så høyt.

Jeg forstår at det oppleves forferdelig for foreldre som blir fratatt barnet sitt. Det vi også ser nå, er at våre barnevernsansatte utsettes for hets, for trusler mot sin egen familie, mot sine egne barn. Vi er bekymret for om barnevernsansatte i tillegg til å stå i den vanskelige jobben klarer å stå i det å bli utsatt for hets. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen og justisministeren nå har jobbet frem forslag – de ble sendt på høring i går, var det vel – om hvordan vi bedre skal beskytte og verne våre ansatte i barnevernet, som gjør en jobb på vegne av vårt velferdssamfunn, som skal beskytte barna, og som skal sikre at ingen barn i Norge utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Vi må gå inn tidlig med forebyggende arbeid og hjelpetiltak, og vi må få til et godt samarbeid med familien, også foreldre med innvandrerbakgrunn.

Svein Harberg (H) [11:12:55]: Jeg registrerer at debatten i store deler omhandler langt mer enn akuttplasseringer i barnevernet. Jeg skjønner for så vidt at det er fristende å diskutere barnevernet som sådant – det er et viktig felt.

Jeg er glad for at både representanten Hagen og statsråden tok opp det som jeg ikke rakk i mitt hovedinnlegg, nemlig det punktet der komiteen har turt å gå utover selve rapporten og kommentere bruken av familie. Det er et særdeles viktig grep, det er det flere kommuner som systematisk har prøvd, og har fått veldig gode resultater av.

Så er det viktig fortsatt å ha oppmerksomhet rettet mot forebygging, tidlig innsats og familievern, som også flere har vært inne på. Vi må bare huske på at når det gjelder akuttplasseringer i barnevernet, er det ikke alltid det er en historie i forkant. Det var omtalt her av representanten Knag Fylkesnes alt som var gjort i forkant, og akuttplassering var siste utvei. Nei, det er av og til første kontakt. Dette er mange forskjellige situasjoner, og det er krevende situasjoner.

Så lever jeg veldig godt med prinsipiell og ideell uenighet om bruk av private eller ikke. Men først til representanten Øvstegård, som sa at Harberg sa at det var likegyldig hvem som eide. Nei, jeg sa:

«Samtlige kommunale tjenester til stede i høringen slo også fast at det var helt likegyldig hvem som eier og driver tilbudet.»

Det er altså dem i kommunene som skal sørge for at det kommer et tilbud. De slår fast at det er likegyldig, og jeg synes det er viktig å høre på dem.

Så en kommentar til: Jeg var litt i tvil om hvorvidt representanten Torgeir Knag Fylkesnes og jeg hadde lest samme rapport når han sier at kjerneproblemet i denne saken er kjøp av private tjenester. Nei, kjerneproblemet er forskjellig forståelse av bistandsplikten og hvordan en skal følge opp det. Det er saken, bare så det er slått fast. Dessuten er vel både beredskapshjem og fosterhjem private tilbydere i dette tjenestetilbudet – det må vi ikke glemme.

Men i utgangspunktet synes jeg det er godt at det er stor enighet om hovedsakene. Vi må få på plass et mangfold og et volum som gjør at når akuttsituasjonene oppstår, har vi et tilbud til de barna som trenger det. Det er bra. Statsråden har slått tydelig fast at de følger opp videre. Når det gjelder rekruttering av fosterhjem og beredskapshjem, er det jo hver enkelt av oss som privatpersoner som må melde oss til tjeneste, men det kan vi også gjøre i det forebyggende arbeidet i nærmiljøet rundt oss. Jeg har lyst til å takke for debatten.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:16:07]: Først nokre kommentarar til innlegget frå saksordførar Harberg.

Det ville overraske meg dersom representanten ikkje er einig i at alle akuttplasseringar i barnevernstenesta har hatt ei trasig forhistorie. Det trur eg alle kan vere einige i. Om det har vore ei forhistorie i barnevernet eller ikkje, er eit anna spørsmål, men at det har hatt ein historikk som har vore trasig, som har ført til at ein har kome i ein slik situasjon at ein må finne ei akuttplassering, trur eg alle kan vere einige i.

Så sa eg heller ikkje at problemet er kjøp av private tenester. Eg sa enkeltkjøp av private tenester, og det er noko som verkeleg blir framheva i rapporten som eit stort problem, ved at ein får problem med å ha ei skikkeleg kvalitetssikring av desse tenestene. Da blir det store spørsmålet: Når ein får to timar til å ordne opp i ei akuttplassering, har dei som tar på seg dette ansvaret, beredskapsheimar og institusjonar som er godkjende for og tilpassa akuttplasseringar? Vi stilte spørsmål om det i høyringa, og dei sa at av og til har ein ikkje det. Det seier seg omtrent sjølv når ein har så pass dårleg tid til å førebu dette. Har dei personale med god kompetanse innan krisehandtering og erfaring med det? I mange tilfelle ikkje. Det skal godt gjerast å klare det på to timar – når det er eit spedbarn eller ein med minoritetsbakgrunn som treng hjelp plutseleg. Inntrykket ein sit igjen med etter å ha lese rapporten, er at det altfor ofte er slik at ein hostar opp plassar på institusjonar som eigentleg er for langsiktige tiltak, der personalet har lite trening og opplæring i akuttplassering. Det blir også påpeika av høyringsinstansane, anten det er private eller ideelle eller offentlege, at den forma for kortsiktig enkeltkjøpsinngang til desse problemstillingane er eit stort problem, og det blir også framheva av Bufdir sjølv at ein får problem med å tilby tenester som faktisk er forsvarlege for barnet.

Når regjeringa beviseleg har lagt opp til meir kjøp av private barnevernstenester, meir kortsiktige enkeltkjøp, er det openbert at det ikkje er drive fram av omsynet til barnet. Det er drive fram av heilt andre mekanismar, og det er det som kritikken frå SV gjeld.

Når det gjeld tolkingar, framheva eg det ettertrykkeleg i innlegget mitt, og grunnen til at det er ulike tolkingar, er at det er press på ressursar og kompetanse i barnevernet.

Svein Harberg (H) [11:19:22]: Jeg takket for debatten i forståelsen av at nå var det slutt, men jeg fikk en så klar utfordring at jeg måtte svare på den.

Ja, det er selvfølgelig en forhistorie og en tragisk situasjon for det barnet og den familien som står midt oppe i det. Det skal bli spennende å lese referatet i ettertid, men jeg fikk nok en forståelse av at det var en helt annen forhistorie representanten omtalte i sitt innlegg.

Så til det med at det er enkeltkjøp som er problemet: Nå tror jeg nesten at vi er enige, representanten Knag Fylkesnes og jeg, fordi enkeltkjøp som ikke er – på forhånd – plukket ut og godkjent, vil selvfølgelig være en betydelig risiko. Men det går jo an å ha en reserve med godkjente, kvalitetssikrede tilbud – også fra ideelle og andre private – som en bruker når en ikke greier å fylle det opp av egen kvote i statlig regi. Og det er vårt poeng i denne saken, at vi ikke må utelukke det som er der, som den løsningen som kan sørge for at det enkelte barn får en god plassering. Så kanskje vi kan samles om det – og dermed få flere barn inn i gode plasseringer.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:20:53]: Eg tenkte jo også at eg skulle få det siste ordet i denne debatten!

Eg trur vi er inne på ein kjerne av einighet her, for det er sjølvsagt tolking av ein del av spørsmåla rundt regelverket, om korleis ein bruker bistandsplikt og sånt, og så er det dette med enkeltkjøp, som er eit av dei store problema. Eg trur at så lenge ein har langsiktige avtalar – med private, med ideelle – eller at ein løyser dette i offentleg regi, er det vesentleg mykje betre, for da kan ein planleggje, da har ein ein ekstra ressurs som ein kan bruke.

For SV er det eit poeng at dette skaldrivast av kommunale – eller av ideelle – for vi meiner at dette ikkje bør vere gjenstand for kommersiell drift, men det er ei anna sak. Men i desse spørsmåla er det vesentleg betre om ein har langsiktigheit, og det er det eg meiner er ei viktig side ved Riksrevisjonens rapport.

Dag Terje Andersen (A) [11:22:43] (komiteens leder og ordfører for saken): Det er grunn til å tro at den akkurat vedtatte taletidsfordeling ikke blir benyttet fullt ut, men jeg syns det er riktig allikevel som saksordfører å gi noen få kommentarer til et dokument der det er stor grad av enighet. Jeg takker komiteen for godt samarbeid også i denne saken.

For det første ser vi og har ingen kommentar til at status når det gjelder statens arbeid med CO₂-håndtering, først rapporteres i 2019. Vi har heller ingen kommentarer til at sju av de ni omtalte rapporter ikke trenger å følges videre, selv om vi påpeker at både når det gjelder utnyttelse av forskningsstrukturen på Svalbard, og når det gjelder elektronisk meldingsutveksling i helse- og omsorgssektoren, er det grunn til å følge de sakene videre.

Så er det to saker som skal følges videre. Det ene er internkontrollen med anskaffelser i Statens vegvesen, Dokument 3:4 for 2014–2015, som vi er enig i. Men jeg vil spesielt nevne den saken som heter Dokument 3:11 for 2013–2014, om barnefattigdom. Det var også et tema i gårsdagens budsjettdebatt her i Stortinget. Når vi ser at utviklingen fra 2013 til 2016 er en økning fra 8,6 pst. til 10,3 pst. av barn som lever i familier med vedvarende lav inntekt, kan vi vel si at vi som velferdssamfunn ikke har lyktes. Derfor er vi glad for at Riksrevisjonen vil følge den saken videre. Det er det viktig at de gjør.

Jeg vil også understreke at det ikke er denne komiteens oppgave først og fremst å peke på tiltak framover, men at det blir viktig at både regjeringa – representert ved flere departementer – og Stortingets fagkomiteer grundig følger opp den utviklingen med at vi i et land som har bedre forutsetninger enn de fleste, ser at flere og flere lever i vedvarende fattigdom. Det har vi som samfunn ansvar for å ta vare på. Jeg er glad for at Riksrevisjonen ønsker å følge det videre. Jeg oppfordrer selvfølgelig regjeringa, men også fagkomiteene på Stortinget til å følge nøye med i den saken framover.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:25:43]: Riksrevisjonen la i 2014 frem sin undersøkelse om arbeidet mot barnefattigdom. Den viser bl.a. at mange kommuner gjør for lite arbeid for at lavinntektsfamilier skal kunne delta sosialt, og at den statlige innsatsen for å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge ikke var god nok.

Arbeidet mot barnefattigdom er en viktig sak for regjeringen. Vi arbeider for å øke den sosiale mobiliteten gjennom å inkludere flere i arbeidslivet og redusere risikoen for at levekårsutfordringer går i arv. Økningen av barn som lever under vedvarende lavinntekt, ser vi at skjer i familier med innvandrerbakgrunn.

Dette er en konsekvens av den politikken Norge fører når det gjelder innvandring og integrering, men det betyr ikke at vi ikke skal gjøre en innsats for å sørge for at de barna skal ha like muligheter for gode oppvekstvilkår, til å være en del av fellesskapene våre – og sørge for at de barna får gode muligheter. Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, skal ha de samme mulighetene til å skape sin egen fremtid. Derfor er regjeringens strategi for barn som lever i fattigdom, rettet mot å forebygge at barnefattigdom går i arv og dempe negative konsekvenser av å vokse opp under vedvarende lavinntekt. Strategien har bidratt til å nå målene om å dempe de negative konsekvensene av å vokse opp i familier med lavinntekt og forebygge at barnefattigdom går i arv.

Det er behov for fortsatt sterk innsats på området. Regjeringen prioriterer dette høyt, departementet vurderer nå hvordan arbeidet skal organiseres videre. Tiltakene i strategien er imidlertid i store trekk videreført, og regjeringen har i tillegg iverksatt en rekke tiltak for å styrke innsatsen ytterligere.

Regjeringen har over flere år styrket nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom. Den skal bidra til at alle barn får mulighet til å delta i en fritidsaktivitet, at alle barn kan være en del av fellesskapet vårt og ikke stå utenfor og se på at vennene drar på fotballtrening eller på speideren.

Vi har økt bevilgningen til familievernet, til foreldrestøtte. Vi har økt bevilgningene til helsestasjon, skolehelsetjenesten, barnevernet, rus- og psykiatriomsorgen og arbeidet mot vold og overgrep. Denne regjeringen har innført rimelige barnehageplasser for familier med lav inntekt og en nasjonal ordning med gratis kjernetid i barnehagen for alle barn i familier med lav inntekt, fra barnet er tre år. Vi har sørget for at ungdommer i lavinntektsfamilier får mer i skolestipend og har satt i gang et prøveprosjekt med gratis deltidsplass i SFO.

I vårt budsjettforslag for 2019 la regjeringen opp til en vesentlig styrking av innsatsen rettet mot barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, og dette er nå ytterligere skjerpet gjennom budsjettforliket med Kristelig Folkeparti. Denne avtalen sikrer bl.a. økning i barnetrygden og i engangsstønaden.

Men det viktigste vi kan gjøre, er å sikre at foreldrene kommer i arbeid. Den eneste måten å sørge for at barn i vedvarende lavinntektsfamilier faktisk får en bedre hverdag på, er at mor og far kommer i jobb. Dessverre er det sånn at vi ser at mange av innvandrermammaene ikke jobber. Der er vi i gang med å se på hvilke tiltak vi skal gjøre for at innvandrermammaene kommer ut i jobb. Hva er det som hindrer det? Er det vanskeligheter med å komme inn på det norske arbeidsmarkedet og få seg en jobb, eller skyldes dette andre utfordringer? Dette må vi vite mer om for å sette inn riktige tiltak, for vi kan øke bevilgningene. Vi kan fortsette med å øke bevilgningene for å løse disse problemene på kort sikt, men det som virkelig vil hjelpe på lang sikt, er at foreldrene kommer seg i jobb. Dette har veldig høy prioritet for regjeringen, for det er bare på den måten vi kan redusere antallet barn som lever i vedvarende lavinntektsfamilier.

Ove Trellevik (H) [11:31:36] (ordførar for saka): Denne saka handlar om utlendingar som ikkje oppfyller vilkåra for innreise til eller utreise frå Noreg, og som av den grunn vert haldne tilbake av politiet her i landet. Heimelen som er brukt i slike tilfelle, har til no vore utlendingslova og politilova, og regjeringa og fleire høyringsinstansar meiner det er behov for å tydeleggjera heimelsgrunnlaget for ei slik tilbakehalding. Det er ein samla komité som støttar dette. Det vert no løyst ved at me får ein eigen paragraf i utlendingslova. Det medfører at politiet får heimel til å halda tilbake eller innbringa ein utlending når vedkomande ikkje samarbeider i ein alminneleg utlendingskontroll. Vanleg tid ein kan halda tilbake, er fire timar, men i særskilte tilfelle inntil seks timar, for å få avklart om vedkomande skal bortvisast eller utvisast. I særskilte tilfelle der det er fare for unndraging, altså ein unndragingsfare, kan ein jurist i politiet forlenga tilbakehaldinga i inntil 24 timar. Det er ein samla komité som støttar forslaget om eit unntak frå denne 24-timarsregelen. Det er altså slik at me ønskjer at barn og barnefamiliar ikkje skal verta omfatta av dette.

I tillegg er det nokre mindre endringar – eller inkuriar, som det så fint heiter – i fleire paragrafar i utlendingslova, som vert endra.

Så er det ei presisering frå SV i ein merknad, der ein seier at når politiet no får ein slik heimel til å bringa inn i samband med utlendingskontroll, er det viktig at denne moglegheita ikkje vert nytta på ein diskriminerande måte, men berre til å få avklart ein persons identitet eller om det er lovleg opphald. Det er sjølvsagt at ei slik presisering kunne sikkert mange ha støtta – ein ventar sjølvsagt at politiet følgjer lova.

Petter Eide (SV) [11:33:48]: Vi behandler i dag endringer i utlendingsloven, og SV er enig i denne innstillingen. Vi skal selvfølgelig ha det sånn at de som har lovlig opphold i Norge, skal være i Norge, de som ikke er her lovlig, skal på ulik måte geleides ut.

Når jeg likevel tar ordet nå, er det fordi at når politiet nå får ny instruks for utlendingskontroll, må vi følge nøye med på hvordan de håndhever det. Dette er i tråd med den merknaden vi har. Jeg skal bare utdype det litt.

Norge har i FNs menneskerettighetskomité fått kritikk for måten vi driver utlendingskontroll på. FNs menneskerettighetskomité kom allerede i april i år med en betraktning om at Norge drev såkalt etnisk profilering gjennom utlendingskontroll. Dette er synkront med en rapport fra Antirasistisk Senter, hvor det kommer fram at over 12 pst. av de som er født med en eller to utenlandske foreldre, opplever at politiet stopper dem regelmessig. I mangel av konkret kjennskap til personene eller andre konkrete kriterier framstår det som det er utseende som er politiets eneste kriterium for å drive identitetskontroll. Det er nettopp det mønsteret i identitetskontroll basert på utseende som har fått FN til å reagere.

Det er helt riktig at lovforslaget vi legger fram i dag, er i tråd med internasjonale menneskerettighetsbestemmelser, men hvis det tipper over til å bli etnisk profilering i utlendingskontrollen, vil det bryte med ulike internasjonale og nasjonale diskrimineringsbestemmelser.

Politiet sier selv at de, for å unngå dette, skal loggføre alle utlendingskontroller for å kunne se på mønsteret og eventuelt for å kunne korrigere seg selv.

I et stort arbeid gjort av Bergens Tidende, som kontaktet alle politidistriktene i landet, kom det fram at politiet ikke loggfører utlendingskontroll. Politiet i Norge har altså ikke oversikt over verken antallet, årsaken eller hvorvidt personer er stoppet utelukkende basert på utseende.

Som konklusjon støtter vi denne innstillingen, men vi kommer også til å markere – og det gjør jeg nå – at måten politiet driver utlendingskontroll på, vil bli fulgt nøye med på. Og vi vil ta opp saken videre i Stortinget hvis vi ser at dette ytterligere tipper over til det en kan kalle etnisk profilering.

Statsråd Tor Mikkel Wara [11:36:43]: Vi må ha kontroll med grensene våre, og vi må ha kontroll med hvem som oppholder seg i landet. Bruk av tvangsmidler er noen ganger helt nødvendig for at kontrollen skal være effektiv. Det kan selvsagt ikke være slik at de som ikke oppfyller vilkårene for innreise, likevel slipper inn fordi vi mangler effektive virkemidler eller prosedyrer for å holde på dem og sende dem ut. Grensekontroll og utlendingskontroll er også viktig for å forebygge og bekjempe kriminalitet. En praksis med en effektiv kontrollordning vil dessuten raskt kunne bli kjent og ha en preventiv effekt.

Jeg merker meg komiteens medlem fra SV, som tar opp problemstillingen knyttet til alminnelig utlendingskontroll og opplevd diskriminering. La meg først si at jeg har forståelse for at denne typen kontroll enkelte ganger kan oppleves belastende. Det gjelder særlig dersom noen opplever å bli kontrollert ofte. Jeg kan imidlertid forsikre om at politiet har høy bevissthet knyttet til dette. Diskriminering skal ikke forekomme. Det er viktig for politiet å opprettholde et godt tillitsforhold til befolkningen. Politidirektoratet har utarbeidet egne retningslinjer for gjennomføring av utlendingskontroll, bl.a. med det formål å unngå at kontrollene skal oppleves som diskriminerende. La meg også understreke at det ikke er adgang til å stanse noen alene av den grunn at de ser utenlandske ut eller snakker et annet språk enn norsk. Det framgår uttrykkelig av lovbestemmelsen om alminnelig utlendingskontroll at tid, sted og situasjon må gi grunn til å foreta kontroll. Forslaget som debatteres i dag, innebærer imidlertid ingen endring i det. Utlendingskontroll er et viktig bidrag for å understøtte våre forpliktelser etter Schengen-regelverket samt for å sikre kontroll med utlendingers innreise og opphold.

Jeg er meget tilfreds med at forslagene ble godt mottatt i høringen av mange instanser, og at en samlet komité har stilt seg bak forslaget i proposisjonen.

Himanshu Gulati (FrP) [11:41:43] (ordfører for saken): Det har påløpt merutgifter etter at Prop. 108 S for 2017–2018 ble lagt fram 22. juni, en proposisjon fra Justis- og beredskapsdepartementet om slokking av skogbranner. På denne bakgrunn valgte regjeringen å trekke proposisjonen. Bevilgningsbehovet er innarbeidet som en del av forslag til endring av bevilgningen over kap. 451, post 21 i Prop. 2 S.

Håndtering av skogbranner er et kommunalt ansvar. Viktige statlige forsterkningsressurser som Sivilforsvaret og skogbrannhelikopter bidrar imidlertid på en viktig måte inn i dette arbeidet. Langvarig tørke i vår og sommer førte til ekstrem skogbrannfare og svært mange branner og derfor også en ekstra innsats og mer ressursbruk enn det som er vanlig. Det har derfor vært behov for ekstra bevilgninger, og regjeringen foreslår å bevilge ytterligere 84,1 mill. kr til dette i sistnevnte proposisjon.

Komiteen står samlet i denne saken, og det har ikke vært noen merknader utover det som er fremmet samlet, så jeg tror ikke jeg skal bruke mer tid på denne saken.

Solveig Horne (FrP) [11:44:10] (ordfører for saken): Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, NIM, ble opprettet av Stortinget i 2015 og skal være et uavhengig organ for å beskytte menneskerettighetene i Norge. Årsmeldingen som vi behandler her i dag, peker på viktige menneskerettslige utfordringer i Norge.

En sentral del av NIMs arbeid dreier seg om hvordan menneskerettighetene gjennomføres nasjonalt, og institusjonen er opptatt av hvilken gjennomslagskraft menneskerettighetene har i møte med andre regler, og hvordan internasjonale klageorganer vurderer saker mot Norge. En sentral oppgave for NIM er også å rapportere om menneskerettssituasjonen i Norge.

Utviklingstrekkene som NIM redegjør for i årsmeldingen for 2017, er en konsolidering av den overvåkningen de har gjennomført i løpet av året, der de redegjør for sin rolle og gjennomføringen av menneskerettene i Norge og skisserer viktige utviklingstrekk i året som har gått.

Da NIM ble opprettet i 2015, var det et sentralt mål at Norge skulle få såkalt A-status. Komiteen er glad for at NIM i 2017 oppnådde en slik status, som bl.a. gir en særlig tilgang til FN-systemet. NIM skal også delta i internasjonalt samarbeid for å fremme og beskytte menneskerettighetene, og komiteen er glad for at institusjonen i 2017 har utviklet et samarbeid med andre nasjonale institusjoner og det internasjonale nettverket for nasjonale institusjoner.

NIMs mandat er bredt, og det gir et ansvar for å ivareta et helhetlig perspektiv på menneskerettighetene. Årsmeldingen omfatter dermed flere ulike tema og gir også klare anbefalinger om hvordan norske myndigheter bør følge opp de observasjonene som NIM har gjort i 2017.

Justiskomiteen ba også Justis- og beredskapsdepartementet om å vurdere årsmeldingen. Vi er glad for at departementet har gjort en grundig gjennomgang av alle anbefalingene og viser også til departementets svarbrev. Men selv om justisministeren har vurdert alle forslagene, mener komiteen, i likhet med i fjorårets behandling av årsmeldingen, at det også er viktig at departementet kommer tilbake igjen med hvordan de har fulgt opp disse anbefalingene.

Årsmeldingen kommer også med mange anbefalinger, og NIM har pekt på særlig tre utfordringer som de mener det er viktig å fokusere på i tida framover. Det er vold i nære relasjoner, psykisk syke i fengsel og vern mot hatefulle ytringer. Komiteen er enig i at det er utfordringer på de områdene.

Komiteen er også enig med NIM i at arbeidet med å sikre situasjonen for de psykisk syke i fengsel er et viktig område som fortjener oppmerksomhet. Komiteen har flere saker om det temaet til behandling. Vi vet at mange av de innsatte har utfordringer og psykiske lidelser, men de har også samme pasientrettigheter som befolkningen for øvrig. Det er en krevende gruppe, men komiteen understreker at de også fortjener en verdig behandling, selv om det er utfordrende å finne gode løsninger.

Jeg regner med at komiteens representanter selv vil forklare sine merknader og forslag, men jeg vil bare understreke at medlemmene fra regjeringspartiene er glad for at regjeringen har som mål å styrke tilbudet til innsatte med psykiske lidelser, og også har prioritert dette i budsjettet.

NIM trekker også opp at vold i nære relasjoner er et alvorlig problem. I likhet med NIM er komiteen enig i at dette er et alvorlig samfunnsproblem, det er grov kriminalitet, og det har store konsekvenser for dem som blir rammet og deres pårørende. Jeg er glad for at regjeringens innsats på dette området er organisert gjennom tverrdepartementale handlingsplaner, der man skal både forebygge, beskytte, hjelpe og behandle samt at straffeforfølging er tema. Jeg viser til at handlingsplanen som regjeringen hadde fra 2014 til 2017, nå er utløpt. Det er kun et år siden. Den inneholdt 45 tiltak vi vet det nå gjøres opp status på. Den statusrapporten danner grunnlaget for det videre arbeidet som regjeringen skal vurdere.

Hatefulle ytringer er det også viktig å ta tak i, og NIM peker på kampen mot hatefulle ytringer som et område innenfor Norges menneskerettslige forpliktelser som krever tiltak. Komiteen er enig i at dette er viktig, og regjeringspartiene viser også til strategien mot hatefulle ytringer, som er den første strategi som en regjering noen gang har lagt fram om dette.

Jeg vil takke komiteen for arbeidet og også NIM for en viktig årsrapport.

Lene Vågslid (A) [11:49:23] (leiar for komiteen): Eg vil starte med å takke saksordføraren for eit godt innlegg og for eit godt arbeid. Eg er glad for at me fekk behandla saka no og ikkje i vår, slik at me rakk å få med vurderingane til departementet.

Arbeidet med psykisk sjuke må heilt klart betrast. Denne komiteen er veldig godt kjend med denne problemstillinga, og NIM, som me forkortar det for å gjere det enkelt, reiser òg dette som ei problemstilling. Eg meiner at den kritiske budsjettsituasjonen som dei fengsla me har i Noreg har vore utsette for dei siste fem åra, har forverra situasjonen for psykisk sjuke innsette i Noreg. NIM peiker òg på at situasjonen for innsette generelt er krevjande. Bruken av isolasjon er kritisert både av Noregs nasjonale institusjon for menneskerettar og av Sivilombodsmannen, og for Arbeidarpartiet er det ikkje godt nok at ein i denne innstillinga ser ut til å vere oppteken av det. Me meiner at regjeringa ikkje gjer nok for å møte desse utfordringane. Eg vil lyfte fram at regjeringa skal ha ros for at dei no føreslår ei ny fellesskapsavdeling på Ila. Det er bra, men det er ikkje nok til å bøte på dei utfordringane me, og òg NIM, peiker på.

Arbeidet mot vald i nære relasjonar må òg forsterkast. Me kjem seinare i dag til å debattere det vidare under interpellasjonsdebatten til Petter Eide, men her òg er det eit hovudproblem at ein manglar tilstrekkelege ressursar ute i politidistrikta og ein ny handlingsplan. Eg meiner det er kritikkverdig at regjeringa enno ikkje har kome med ein ny handlingsplan etter at den førre gjekk ut, noko òg årsmeldinga peiker på. Eg vil vise til tilrådinga som Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV står bak i innstillinga, der me igjen føreslår ein ny handlingsplan. Me legg vekt på at han skal vere sektorovergripande, økonomisk og tidsmessig forpliktande, og at han særleg må reflektere behova til sårbare grupper. Her vil eg òg vise til innspelet som har kome frå NIM, men òg frå LDO, bl.a. under budsjetthøyringa i komiteen, om at det er viktig at den handlingsplanen òg omfattar den samiske delen av befolkninga vår.

Arbeidarpartiet har vore ein pådrivar for å forsterke arbeidet mot hatefulle ytringar. For å få forsterka det arbeidet må ein òg styrkje dei som driv med det ute i landet, nemleg dei som arbeider i politiet og i politidistrikta. FRI, Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, har spela inn til oss i komiteen, bl.a. under budsjetthøyringa, men òg tidlegare, at kvart politidistrikt burde ha ein ansvarleg person som arbeider dedikert med hatefulle ytringar eller hatkriminalitet. Det er Arbeidarpartiet heilt einig i. Det er for stor variasjon i kompetansen rundt om i distrikta, og kapasiteten må byggjast opp.

Så vil eg nemne eit tema som saksordføraren ikkje tok opp, men som NIM har teke opp både i årsrapporten og i møte med justiskomiteen. Det handlar om domstolane våre. Uavhengige og effektive domstolar er ein sentral føresetnad for ein velfungerande rettsstat. Og det er staten som har ansvar for å sikre at domstolane har tilstrekkeleg med ressursar til å avvikle saker innan rimeleg tid. Ein samla komité fremjar i dag eit forslag til vedtak der me ber om at regjeringa sørgjer for at domstolane er organiserte og finansierte på ein måte som tek vare på dei krava borgarane har etter Grunnlova og EMK på å få avgjort sakene sine for domstolen innan rimeleg tid.

Arbeidarpartiet støttar òg NIMs anbefaling om at det bør sikrast ei oversikt og ei koordinert oppfylging frå det enkelte departementet av anbefalingane til Noreg frå dei internasjonale overvakingsorgana om menneskerettane. Ein samla komité ber òg om at regjeringa kjem tilbake til Stortinget med ein gjennomgang av anbefalingane som er gjorde i årsmeldinga for 2017, og på kva måte dette er fylgd opp.

Eg tek til slutt opp mindretalsforslaget frå Arbeidarpartiet og SV.

Emilie Enger Mehl (Sp) [11:53:48]: Jeg vil først takke NIM for en grundig årsrapport, hvor de spesielt peker på tre utfordringer som det blir viktig å fokusere på framover, nemlig vold i nære relasjoner, psykisk syke i fengsel og vern mot hatefulle ytringer.

Arbeidet med å bedre forholdene for psykisk syke i fengsler er veldig viktig. Senterpartiet vil vise til at justiskomiteen nå har til behandling en sak om nettopp å begrense isolasjon og bedre situasjonen for alvorlig psykisk syke innsatte, hvor Senterpartiet kommer til å fremme forslag. Jeg har også tatt opp det temaet i en interpellasjon i forrige sesjon. Norske innsatte har de samme pasientrettighetene som man har utenfor fengsel, men i dag klarer vi ikke å behandle dem bra nok.

Budsjettsituasjonen er alvorlig for kriminalomsorgen. Allerede i 2017 sa assisterende regiondirektør i kriminalomsorgen region vest:

«Vi er nede på et nivå der vi så vidt kan opprettholde sikkerheten.»

Toppledelsen uttalte: «Situasjonen er nærmest uhåndterlig.»

Lav bemanning truer sikkerheten til dem som er på jobb, og oppfølgingen av innsatte. På generelt grunnlag er rehabiliteringen i norske fengsler nå på et minimum, og det er ekstra alvorlig for dem som i tillegg lider av en psykisk sykdom. Innsatte isoleres oftere enn nødvendig, eller utsettes for annen tvang, og mangler medisinsk tilbud, ofte fordi det ikke er kapasitet til å unngå innlåsing eller til å følge dem opp i helsevesenet.

Det har dessverre ikke blitt bedre siden 2017. I statsbudsjettet for 2019 fortsetter kuttene i kriminalomsorgen. Regjeringen bør gjøre umiddelbare tiltak for å bedre situasjonen for psykisk syke i fengsel, og herunder stoppe ABE-kuttene og oppbemanne kriminalomsorgen, både for de psykisk syke og for de innsatte generelt. Vi er nødt til å stoppe utviklingen mot en kriminalomsorg der vi ikke er i stand til å ivareta grunnleggende menneskerettigheter for innsatte.

NIMs observasjoner om vold og seksuelle overgrep i nære relasjoner er også alvorlig. Det er anslått at omkring 150 000 personer utsettes for vold i nære relasjoner hvert år. 8–14 pst. av den kvinnelige befolkningen har vært utsatt for vold fra partner, og en av ti 16–17-åringer opplyser om erfaring med vold fra foresatte.

Senterpartiet har flere ganger fremmet forslag i Stortinget om å styrke arbeidet mot vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep. Vi mener regjeringen burde ha fremmet en ny handlingsplan da den forrige gikk ut i 2017. En handlingsplan må være forpliktende og være finansiert tilstrekkelig hvis den skal ha ønsket effekt.

Ytringsfriheten står sterkt i Norge og skal fortsatt gjøre det. Det skal være en høy terskel for å gripe inn i ytringsfriheten, men det er en viktig balanse mellom ytringsfriheten og enkeltmenneskets rett til vern mot hatefulle ytringer. Straffeloven og diskrimineringsloven begrenser ytringsfriheten, og ytringer som framsettes for å fremme hat, forfølgelse eller forakt mot andre, er vi nødt til å bekjempe. Hatefulle ytringer er egnet til å skape frykt hos både enkeltpersoner og hele minoriteter, og Senterpartiet står i kampen mot det.

Til slutt vil jeg ta opp det forholdet at Senterpartiet er alvorlig bekymret for domstolene. Tvisteløsning og straffeforfølgelse står helt sentralt i straffesystemet og rettssystemet. Enhver har plikt til å fremme sin sak for domstolen. Det er helt grunnleggende i rettsstaten Norge at vi klarer å behandle straffesaker på en sikker måte og innen rimelig tid. Domstolene har nå store økonomiske utfordringer. Lovbestemte frister for saksbehandlingstid blir ikke holdt i flertallet av våre domstoler. Domstolene kan ikke spare tid og penger på å gå på akkord med prosessuelle krav i enkeltsaker. Derfor må det nå i flere domstoler kuttes i dommerstillinger for å møte budsjettrammen. Regjeringen er nødt til snarest å sørge for at domstolene finansieres tilstrekkelig til å kunne avvikle saker sikkert, effektivt og innen lovbestemte frister, for at domstolsbehandling i Norge fortsatt skal være i tråd med menneskerettighetene.

Petter Eide (SV) [11:58:57]: Det står ganske bra til med menneskerettighetene i Norge. Jeg har vært så heldig å besøke ca. 100 land i verden, og jeg kan fortelle at stort sett står det verre til alle andre steder. Men det er kanskje nettopp derfor vi trenger solide og gode institusjoner – og skal passe på at det fortsatt skal være sånn. Vi har heldigvis også et sivilsamfunn i Norge som passer på og er vaktbikkje for at menneskerettighetssituasjonen i Norge er bra.

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, NIM, skal nettopp være en av de institusjonene som skal være vaktbikkje for menneskerettighetenes situasjon. De skal passe på at denne normen ivaretas. De skal passe på at menneskerettighetssituasjonen i Norge er i tråd med det norske lovverket, men også i tråd med de internasjonale forpliktelsene, konvensjonsforpliktelsene, som er gitt av både FN og EMK, Den europeiske menneskerettskonvensjon. Menneskerettighetene er definert i FN-konvensjoner og i Europarådets konvensjoner. De fungerer som en slags grunnlov for Norge. Norsk lovverk kan altså ikke lages uten at det er i tråd med dette lovverket. Det er dette NIM er satt til å passe på. Det betyr at NIMs arbeid både har en viktig nasjonal betydning for å passe på at dette fungerer bra i Norge, og også er viktig internasjonalt, fordi Norge her har en slags rollemodellrolle, for å si det sånn. De skal vise verden at selv en Champion of Human Rights, som Norge er, skal ivareta en høy standard rundt dette.

NIM har levert en rekke anbefalinger som vi er bedt om å se på. Det kan oppfattes som en minimumshandling å sende rapporten tilbake til regjeringen for å be dem vurdere hvordan de gjør dette. Stortinget har et selvstendig ansvar, gitt av Grunnloven, for å påse at menneskerettighetenes stilling i Norge er bra. Stortinget kan plukke ut noen av de tingene som NIM er mest opptatt av, og gjøre helt konkrete vedtak. Det er nettopp det vi har gjort i forslag til vedtak III, om vold i nære relasjoner. Vi har gått igjennom alt det NIM har skrevet. Så har vi sagt at vel, mye er viktig, men dette er faktisk det viktigste å se nærmere på. Igjen et lite internasjonalt blikk: Selv om menneskerettighetenes stilling i Norge stort sett er bedre enn i de aller, aller fleste land, er Norge på området vold i nære relasjoner og voldtekt ikke så veldig, veldig annerledes enn resten av verden. Dette er et omfattende problem i Norge, på samme måte som det stort sett er det i Europa og i andre deler av verden – selvfølgelig ikke så ille som i deler av Afrika og Asia.

Nettopp derfor har vi tatt ut dette som et helt konkret område og sagt at her er det ikke tilstrekkelig at Stortinget bare sender det tilbake til regjeringen og ber regjeringen finne ut av hvordan de kan håndtere det. Stortinget sier i forslaget til vedtak at dette skal vi arbeide helt spesielt med, og ber regjeringen om å være ekstra fokusert på dette området, nettopp for å gi det politiske signal at på dette området er det mer alvorlig enn på alle de andre områdene, og at på dette området er menneskerettighetssituasjonen i Norge ikke så bra – eller er tilnærmelsesvis sånn som den er i resten av verden.

Jeg er glad for at vi får behandling av NIMs årsrapport. Det er foreløpig en ganske ny tradisjon i Norge. Jeg synes at vi de gangene vi så langt har gjort det, har vært litt for defensive i dette arbeidet. Vi har stort sett sendt det tilbake til regjeringen, uten en ordentlig realitetsbehandling av innholdet i dette i stortingssalen. Det er litt bedre i år enn det var i fjor. Jeg håper at vi neste år skal gå enda nærmere inn på enkelte områder, og kanskje også gjøre helt konkrete vedtak, for på den måten å utøve Stortingets ansvar når det gjelder menneskerettighetene i Norge.

Statsråd Tor Mikkel Wara [12:03:24]: Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter har en helt sentral rolle i arbeidet med å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge. Siden NIM ble etablert ved lov i 2015, har institusjonen vært en sterk faglig aktør og en tydelig stemme i dette viktige arbeidet. Komiteen er glad for at NIM i 2017 oppnådde såkalt A-status i henhold til FN-systemets Paris-prinsipper. Det er også gledelig at Gáldu – kompetansesenteret for urfolks rettigheter – ble en integrert del av NIM samme år. Begge deler vil styrke institusjonen i dens videre arbeid.

NIM kommer med råd og anbefalinger til departementet og regjeringen på ulike måter. NIM har avgitt flere rapporter om særskilte temaer. NIM avgir også jevnlig høringsuttalelser som alle vurderes av ansvarlig departement. Jeg nevner at det også gjennom møter er etablert en god dialog mellom NIM og ulike aktører, inkludert Justis- og beredskapsdepartementet. Rådene og anbefalingene fra NIM er generelt viktige og velkomne innspill når departementene og regjeringen tar stilling til hva som bør gjøres på ulike saksområder. NIM har også for 2017 avgitt en grundig årsmelding med en rekke nyttige anbefalinger til departementene og regjeringen.

I innstillingen fremmer justiskomiteen særlig tre saksområder fra årsmeldingen, som alle angår Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområder: vold i nære relasjoner, psykisk syke i fengsel og vern mot hatefulle ytringer. Jeg er enig i at dette er tre meget viktige problemstillinger. I likhet med komitémedlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet vil jeg peke på at regjeringen allerede gjør mye viktig arbeid på disse områdene.

Når det gjelder domstolene, som omtales i komiteens tilråding til vedtak II, er jeg enig i at uavhengige og effektive domstoler er sentrale forutsetninger for en velfungerende rettsstat. Regjeringen nedsatte derfor Domstolkommisjonen 11. august 2017. Kommisjonen er bedt om å utrede hvordan domstolene bør organiseres for å ivareta forventningene om effektivitet, kvalitet og uavhengighet. Et grunnleggende utgangspunkt og premiss for nedsettelsen av kommisjonen var nettopp å sikre at domstolene også framover evner å avgjøre borgernes saker innen rimelig tid. Jeg nevner også at departementet arbeider med endringer i både sivilprosessen og straffeprosessen for å legge til rette for mer effektiv domstolsbehandling.

Guro Angell Gimse (H) [12:13:28] (ordfører for saken): Arbeidslivskriminalitet dreier seg om handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter, og er gjerne utført organisert. Det skjer gjennom at arbeidstakere utnyttes, og/eller at arbeidet gjennomføres på en måte som virker konkurransevridende, og som undergraver samfunnsstrukturene våre.

Et karakteristisk trekk ved arbeidslivskriminalitet er innslaget av multikriminalitet, og det kjennetegnes ved skatte- og avgiftskriminalitet, grove regnskaps- og bokføringsovertredelser, uriktig og mangelfullt regnskap, korrupsjon, utroskap, konkursvirksomhet, hvitvasking, valutasmugling, menneskehandel, trygdesvindel, grove bedragerier, overtredelse av utlendingsloven, utbytting av arbeidskraft, prostitusjon og grove brudd på arbeidsmiljøloven, osv., osv.

Arbeidslivskriminalitet er en del av paradigmeskiftet vi ser i verden i dag. Derfor har denne regjeringen satset stort på å bekjempe og forebygge arbeidslivskriminalitet. Den første handlingsplanen som regjeringen la fram, kom i 2015, og allerede i 2017 ble den revidert. Mange av tiltakene i handlingsplanen er oppfylt. Et av punktene er etablering av a-krimsenter, og det er etablert hele sju i Norge.

For å bekjempe denne type kriminalitet er offentlig samarbeid mellom ulike etater helt essensielt. Politiet, skattemyndigheter, Nav, arbeidstilsynet og mange andre etater må samarbeide for å komme dette til livs.

Det har vist seg at det er noen hindringer på veien for å få til et godt samarbeid. Taushetsplikt og deling av informasjon har utfordret samarbeidet. Denne proposisjonen er et tilsvar til det. Prop. 115 L, Endringer i personopplysningsloven, legger mer til rette for et effektivt samarbeid mellom offentlige organer. Der foreslås det en ny bestemmelse § 12 a i personopplysningsloven som åpner for at offentlige myndigheter kan utlevere personopplysninger til hverandre når det er nødvendig for å forebygge, avdekke, forhindre eller sanksjonere arbeidslivskriminalitet. Formuleringen i forslaget til ny lovtekst er ment å sikre at alt arbeid det offentlige gjør mot arbeidslivskriminalitet, faller inn under bestemmelsen. Alle offentlige organer som arbeider mot dette, vil kunne utveksle personopplysninger i medhold av forslaget til bestemmelsen.

Lovendringen vil bety at et viktig hinder for effektiv bekjempelse av arbeidslivskriminalitet nå ryddes bort. Vi vil fortsette kampen mot arbeidslivskriminalitet gjennom grundig oppfølging av handlingsplanen i tiden framover.

Peter Frølich (H) [12:18:07] (ordfører for saken): Jeg har lyst til å starte med å takke komiteen for behandlingen av en sak som har vært komplisert og vanskelig. Det er vanskelig fordi det er mange meninger om tematikken, og det er sterke historier bak de ulike erstatningssakene. Det er komplisert fordi partiene åpenbart har helt ulike forståelser av virkeligheten og hvilke konsekvenser forslaget egentlig innebærer.

For å få en meningsfull debatt tenkte jeg det kunne være greit å prøve å strukturere lite grann. Da må jeg starte med det helt grunnleggende, nemlig at vi i Norge har erstatningsregler som har ligget mer eller mindre uforandret helt tilbake til romertiden. De gjelder uavhengig av hva som står i loven. Det er prinsipper som står seg godt. I tillegg har vi politikere funnet det for godt å krydre systemet vårt med noen særskilte erstatningsordninger på ulike felt.

Vi har f.eks. voldsoffererstatningssystemet. Vi har pasientskadeerstatninger. Vi har noen særskilte ordninger for ulike grupper som har vært særlig uheldig i møte med det offentlige. I tillegg har vi kommunene og fylkene som har en bukett av ulike ordninger som også praktiseres ulikt. Helt i bunn ligger Stortingets rettferdsvederlagsordning, som skal fange opp dem som faller mellom to stoler og ikke har noe annet erstatningssystem å lene seg på. Summen av dette er at vi egentlig har et ganske godt erstatningssystem i Norge, men det har også noen svakheter. Jeg tror at alle i denne salen har lyst til å rette opp noen av de svakhetene, men det er ikke helt likegyldig hvordan man faktisk gjør det.

Nå har vi sett eksempler, bl.a. i media, på personer som er blitt påført tap av en kommune, men de får ulik erstatning basert på hvilken kommune de bor i. Da er det noen ting man kan gjøre med dette. Jeg har funnet tre aktuelle ting man teoretisk sett kunne gjort.

Det første måtte være å endre noen av dagens statlige ordninger, og det er kanskje det som ligger i dette litt ulne forslaget om å utrede alle statlige erstatningsordninger, osv. Det er ofte en løsning man lener seg på når man ikke vet hvor man vil. Det er et virkemiddel som vi politikere ofte bruker når vi har lyst til å løse noe, men ikke har peiling på løsningen. Da er det alltid greit å utrede, utrede og utrede. Vi kan utrede til vi blir blå i ansiktet. Her har vi rett og slett bedt om en utredning som departementet fortjenstfullt sier ikke er presis nok. Denne ordningen kan utvides til å omfatte et utall ulike grupper og tilfeller, men det gir ingen god løsning. Dessuten er det meste av det som kan utredes, allerede utredet. For eksempel utredes nå voldsoffererstatningen. Rettferdsvederlagsordningen ble utredet godt av Jens Stoltenbergs regjering, senest i 2013. Konklusjonen var tindrende klar: Den bør ikke endres. Da skaper man en annen ordning enn det vi har i dag.

Derfor mener vi at det å endre eksisterende statlige ordninger blir et blindspor. Vi kan gjerne kamuflere oss bak ønsket om å utrede mer og mer, men det ærlige svaret er at det vil ikke løse noe. Det vil i alle fall ikke løse de sakene vi har lest om i media. Derfor stemmer vi mot dette, og så får vi heller leve med at intensjonene våre blir trukket i tvil, osv.

Den andre løsningen er å lage helt nye statlige ordninger som i realiteten fratar kommunene erstatningsansvaret. Det er også en dårlig løsning. Det ville vært en typisk lettvint løsning i Norge, hvor det alltid finnes mer penger, og hvor alt staten kan overta, blir bedre. Det finnes ingen automatikk i det. Hvis ikke den som påfører noen en skade, også sitter med ansvaret, kan vi faktisk risikere å lage en dårligere løsning.

Da står vi igjen med den tredje og siste løsningen, som er den Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, sammen med Senterpartiet, går for. Det er nemlig å sørge for at kommunene er seg sitt ansvar bevisst, at de forbedrer ordningene sine og ikke minst forbedrer praktiseringen, sånn at vi får en mer ensrettet praksis. Det vi så i f.eks. Brennpunkt, var at når like saker ga ulik erstatning, var det dårlig. Med felles rutiner kan det rettes opp i. Det er vår løsning og vårt forslag til vedtak.

Maria Aasen-Svensrud (A) [12:23:23]: Jeg vil begynne dette innlegget med å vise til NRK Brennpunkts dokumentar, En søsters kamp. Dette er en hjerteskjærende fortelling der vi lærer å kjenne en storesøster som kjemper for likebehandling for sine søsken, og for rettferdighet etter å ha opplevd svikt fra barnevernet i Norge. Denne dokumentaren peker særlig på ett viktig poeng, nettopp at det er mange ulike ordninger for oppreisning av tidligere barnevernsbarn som har opplevd at de som skulle passe på dem i en svært sårbar periode i deres liv, sviktet.

Når det er så stor fare for forskjellsbehandling avhengig av hvor man bor i landet, peker det i retning av tilfeldigheter og stor urettferdighet overfor dem som rammes. Dette kommer f.eks. til syne når vi ser at det med dagens ordninger både er forskjell i maksimalgrense for utbetalingssummer mellom kommuner, forskjell i hvilke tidsperioder kommunene godtgjør for, og når det er mulig å søke oppreisning eller erstatning. I tillegg er det variasjoner mellom kommunene hva angår avkorting av det utbetalte beløpet dersom søkeren også har fått oppreisning fra andre. Arbeiderpartiet mener dette synliggjør en svakhet ved dagens system som fører til at rettsvernet utøves forskjellig fra kommune til kommune og ut fra søketidspunktet.

Den vilkårligheten og uretten som følger av dagens system, er ved flere anledninger påpekt, bl.a. av frivillige organisasjoner og enkeltpersoner. I NRKs Brennpunkt-dokumentar kommer det tydelig fram at alle partiene i 2017 forpliktet seg til å gjennomgå dagens regelverk. For regjeringen uttalte helseminister Bent Høie seg. For Arbeiderpartiet uttalte nestleder Hadia Tajik seg tydelig. Vi kan nå merke oss at Høyre ser ut til å ha forlatt standpunktet, og mange ble nok overrasket over barne- og likestillingsministerens svar både i Brennpunkt-dokumentaren og til NRK på nett om at dette først og fremst er kommunenes ansvar.

Arbeiderpartiet var derfor godt fornøyd med forslaget fra Kristelig Folkeparti og representantene Bekkevold og Bollestad, som på en god måte løfter denne alvorlige problemstillingen og viser vilje til å rydde opp. Det er på høy tid med en helhetlig gjennomgang av offentlige oppreisnings- og erstatningsordninger, og at man i særskilt grad ser på hvilke grupper som i dag ikke er omfattet av ordningene, og nå vurderer om disse bør innlemmes. Vi må få en oversikt over de ulike kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordningene, slik at vi kan få en oversikt over eventuell forskjellsbehandling.

I denne salen behandler vi til tider saker som griper direkte inn i enkeltmenneskers liv. I disse sakene skal vi være oss svært bevisst våre handlinger og beslutninger. Dette er en slik sak, og da er det ikke godt nok å utarbeide anbefalinger og skyve fra seg ansvaret, slik flertallet ser ut til å gjøre her.

Med det tar jeg opp de forslagene Arbeiderpartiet har fremmet i saken.

Solveig Horne (FrP) [12:27:02]: Hver dag er det et barn i Norge som blir utsatt for vold og overgrep. Mange av disse barna lever i familier der barnevernet burde ha grepet inn mye før. Jeg har møtt mange barn som har sagt: Hvorfor kom dere ikke før, dette visste dere?

Mange barn der ute har blitt sviktet av det offentlige, og det var også en av grunnene til at regjeringen i 2016 satte ned et utvalg som skulle se på situasjoner der barn ble utsatt for grov omsorgssvikt, også med døden til følge. NOU-en som ble levert, som het Svikt og svik, viste tydelig at mange har visst, men ingen har gjort noe. Ikke minst viste den at ingen hadde snakket med de barna dette gjaldt. Det viser at det offentlige har sviktet mange barn.

Det ble vist til Brennpunkt-dokumentaren som har gitt et ansikt til dette. Jeg har lyst til å takke Mona Anita Espedal som med sin kamp for sine søsken har stått fram og gitt mange av disse barna et ansikt. Det har vært historier som vi ikke klarer å forestille oss engang, og det viser hvor viktig det er at når barnevernet i en kommune har gjort grove overgrep, må den kommunen som dette har skjedd i, være seg sitt ansvar bevisst og gi oppreisning til de barna som har lidd en urett.

Vi har til behandling en sak her i dag der det er to forslag fra Kristelig Folkeparti. Det ene er om at vi skal ha en gjennomgang av rettferdsvederlagsordningen, som er en ordning som Stortinget har. Når vi ser på de beløpene som er blitt betalt ut, tenker jeg på hva vi kunne ha gjort for de barna hvis vi hadde brukt de pengene på noe helt annet enn å gi erstatning – vi kunne hjulpet dem mye før.

Regjeringspartiene har valgt ikke å gå inn på det forslaget. En av grunnene er at denne ordningen ble gjennomgått i 2013, og Stoltenberg-regjeringen med barne- og likestillingsminister fra SV konkluderte med at denne ordningen fungerte bra, og at det ikke trengtes andre grupper inn i den ordningen.

Vi vet at departementet sitter og jobber med oppfølgingen av voldsoffererstatningsordningen. Det mener jeg er viktig at regjeringen prioriterer, og så raskt som mulig kommer tilbake til Stortinget med oppfølgingen av det. Et enstemmig storting har sagt at regjeringen skal følge opp det for å få en gjennomgang av hele voldsoffererstatningsordningen.

Så er spørsmålet: Ville forslag 1 ha hjulpet Mona Anita Espedal? Nei, men man kan hjelpe veldig mange som ikke får erstatning i kommunen – da er rettferdsvederlagsordningen der for å kunne kompensere og gi erstatning til dem som ikke faller inn under andre ordninger.

Forslag 2, fra Arbeiderpartiet, er å ha en gjennomgang av de kommunale og fylkeskommunale oppreisningsordningene for å se om det er problematiske forskjeller. Ja, er det noe denne dokumentaren har vist oss, så er det at det er forskjeller. Vi vet at det er forskjeller, og det vil det være så lenge det er kommunale og fylkeskommunale ordninger. Slik jeg leser saken, er det kun SV som kanskje har tatt til orde for at vi skal opprette en nasjonal ordning. Hvis vi lager en nasjonal ordning, kan kommunene fraskrive seg ansvaret. Det er jo ikke det vi ønsker, vi ønsker at de som har sviktet, må gjøre opp for seg. Da er vi igjen på hva som er utfordringen. Jo, det er forskjellene. Derfor har regjeringspartiene fremmet et forslag der vi ber regjeringen sammen med KS om å få på plass like retningslinjer, sånn at man kan få bedre behandling ute i kommunene.

Det å bli beskyldt for å fraskrive seg ansvaret og bli beskyldt for både svik og løgn, mener jeg ikke hører hjemme i denne saken. For regjeringspartienes forslag vil hjelpe disse, er mye mer konkret og kan skje raskt – regjeringen skal nå sammen med KS få på plass like retningslinjer, slik at de som har blitt utsatt for urett, skal få erstatning fra kommunene, og det skal være likere retningslinjer enn det er i dag.

Emilie Enger Mehl (Sp) [12:32:08]: Det er alvorlig når barn blir sviktet av alle. Når foreldrene ikke klarer å oppfylle forsørgeransvaret, skal det offentlige gripe inn. Når også det sikkerhetsnettet svikter, er det klart at det offentlige må stille opp for de barna. Det er bakgrunnen for den saken vi nå behandler, og jeg vil vise til representanten Hornes innlegg om flertallsinnstillingen, som jeg synes var veldig godt.

I Dokument 8:165 er det fremmet to forslag. Jeg synes det er naturlig å gå gjennom de forslagene hver for seg. Forslag nr. 1 gjelder det å foreta en helhetlig gjennomgang av offentlige oppreisningsordninger og å se på om grupper utenfor de ordningene bør innlemmes.

Forslagsstillerne viste i dokumentet til rettferdsvederlagsordningen og voldsoffererstatningen. Rettferdsvederlagsordningen ble gjennomgått i 2013 av regjeringen Stoltenberg, og konklusjonen da ble at den burde beholdes som den var, og at det ikke var hensiktsmessig å gjøre endringer prinsipielt og opprette egne ordninger for særskilte grupper. Vi står fortsatt ved det, og mener det ikke er god politikk å bruke ressurser på nok en gjennomgang så kort tid etterpå.

Rettferdsvederlagsordningen er i dag ikke basert på avgrensing til enkelte grupper, men er basert på skjønn og sedvane. En eventuell spesifisering av hvilke grupper som skal omfattes, vil ikke automatisk gi en bedre ordning, men kan heller gi en snevrere ordning som omfatter færre enn den gjør i dag. Det er det jeg oppfatter at forslagsstillerne ønsker. Det er ikke noe Senterpartiet støtter.

Videre vil jeg understreke at forslaget ikke sier noe om hvilke grupper man ønsker at en eventuell ordning og avgrensing skal omfatte. Det gjør at forslaget om en gjennomgang åpner for en uttømmende liste av alle typer grupper, gir liten mening og vil medføre veldig omfattende arbeid.

Videre sa jeg at forslagsstillerne nevner voldsoffererstatningen i representantforslaget sitt. Som tidligere talere har vist til, er voldsoffererstatningen nå i ferd med å bli gjennomgått som en oppfølging av NOU 2016:9 Rettferdig og forutsigbar – voldsskadeerstatning. Derfor mener vi at også det punktet er ivaretatt. På bakgrunn av det vil ikke Senterpartiet bruke ressurser på en ny gjennomgang, som forslaget legger opp til.

Jeg vil gå inn på forslag nr. 2, som gjelder å gjennomgå kommunale og fylkeskommunale ordninger. Det er vår oppfatning at forslagsstillernes formål her er å skape et mer likt system i alle kommuner og fylker.

I saken framstilles det som at det i noen kommuner utbetales erstatning dersom kommunen har gjort en feil, mens man i andre kommuner ikke gjør det. Det stemmer ikke. Jeg vil minne om at alle kommuner omfattes av det alminnelige erstatningsansvaret, og at når en kommune har begått en feil som har ført til skade eller men, kan det utløse erstatningsplikt og oppreisning.

I tillegg til dette kan den enkelte kommune og fylkeskommune velge å opprette erstatnings- eller oppreisningsordninger. Det kan gjøres for en spesiell type saker, for et permanent eller kortvarig tidsrom. Eksempler på slike saker kan være der det er blitt oppdaget grov svikt på barnehjem, hvor barn er blitt utsatt for vold og mishandling, eller det kan være i forbindelse med svikt i barnevernet. De ordningene er ikke ment å være standardiserte og tilpasset generelle saker. Derfor er det naturlig at det kan forekomme ulik praksis fra kommune til kommune. Det kan spisses i enkeltsaker. Senterpartiet mener likevel at det må være toleranse for forskjellig praksis fra kommune til kommune når vi ønsker et system der kommunene skal ha egne, frivillige ordninger i tillegg til det vanlige erstatningsansvaret. Det må også være forståelse for at forskjellige fakta i forskjellige saker kan ha betydning for forskjellig utbetaling av erstatning.

Senterpartiet mener at det hører til det lokale selvstyret å opprette denne typen ordninger, og at det ikke skal være en statlig oppgave å gripe inn i ordningene. Som det også har blitt påpekt tidligere, er det heller ingen som har foreslått en statlig ordning med de forholdene det ville ført med seg. Vi mener likevel at det kan være nyttig med en veiledning til kommunene for hvordan de best skal ha ordninger, hvis de velger å ha det. Derfor har vi sammen med regjeringspartiene fremmet et forslag med et ønske om at det kommer en anbefaling om beste praksis for erstatnings- og oppreisningsordninger.

Petter Eide (SV) [12:37:22]: SV og undertegnede er langt på vei enig i den historiske bakgrunnen som saksordføreren ga, og er enig i deler av beskrivelsen av årsakene til at vi har fått denne debatten. Så det skal jeg ikke ta opp. Jeg skal heller ikke gå gjennom de ulike erstatningsordningene som finnes, for det har blitt gjort før meg.

Jeg vil derimot ta opp de politiske signalene som behandlingen av denne saken gir. Det som kanskje er det mest bekymringsfulle, er at det stortingsflertallet nå vil vedta, er at vi skal få erstatningsordninger på dette området som det vil være opp til hver kommune å innfri. Det betyr at det er det lokale selvstyret som skal trumfe viktigheten av å lage universelle ordninger og utjevne ulik behandling. Det er den ene store utfordringen. Jeg tror veldig mange som er rammet av dette nå, og som vil bli rammet av det i framtiden, vil oppleve det som veldig urettferdig at det skal være opp til hvor du bor, hvordan dette lander. Det er laget en forventning om at man skal utjevne den forskjellen. Det har kommet fram i mediene i det siste. Noen politikere har, tilsynelatende iallfall, gitt andre signaler enn dem som kom fram i mediene for en uke siden.

For det andre: Å sende denne saken tilbake, til et slags samarbeid mellom regjeringen og KS, gir et underlig signal. KS er en interesseorganisasjon for alle kommuner, også de kommuner som ikke ønsker slike ordninger. Så hvordan KS i samarbeid med regjeringen har tenkt å finne løsninger som er gode for alle, er rett og slett vanskelig å forstå. Jeg synes det er et dårlig forslag. Jeg synes det er en ansvarsfraskrivelse fra Stortingets side at man dytter dette tilbake til et slags samarbeid mellom KS og regjeringen om å finne en løsning. Her kunne Stortinget i det minste ha styrt noe tydeligere hva man vil ha ut av dette.

Det tredje politiske signalet som er krevende, er at det står at dette skal baseres på frivillighet – at det skal være frivillige ordninger KS og regjeringen skal komme fram til. Det understreker bare bekymringen om at dette vil bli veldig ulikt håndtert. Jeg er helt enig i at det er de som har sviktet, som skal gjøre opp for seg, som representanten Horne sa. Samtidig må det være basert på en nasjonal standard,og ikke basert på en frivillighet, som dette forslaget legger opp til.

For det fjerde sender regjeringspartiene og Høyre ved dette vedtaket et signal – og da henviser jeg til saksordførerens innlegg – til kommuner styrt av Høyre eller et annet regjeringsparti, om at dette ikke er nødvendig. Det betyr at kommuner med en Høyre-ordfører vil kunne henvise til saksordførerens, representanten Frølichs, innlegg og si: Vi har fått denne veiledningen fra KS og regjeringen, men vi trenger ikke å gå inn i det, bare se hva Høyre-representanten har sagt i Stortinget.

I sum er dette en ganske omfattende ansvarsfraskrivelse. Det gis fire politiske signaler som gjør at dette er veldig skuffende og oppleves som veldig krenkende for de personene som har vært og vil bli utsatt for dette.

Jeg tar opp SVs forslag i saken.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:41:40]: Jeg er glad for at Arbeiderpartiet og SV i justiskomiteen støtter og fremmer Kristelig Folkepartis forslag om en helhetlig gjennomgang av offentlige oppreisningsordninger. Nøkkelordet er «helhetlig». Jeg ser at Høyre, Venstre og Senterpartiet viser til gjennomgangen av Stortingets rettferdsvederlagsordning som ble gjort i 2013, men hele poenget med dette forslaget fra Kristelig Folkeparti er at regjeringen skal foreta en helhetlig gjennomgang av alle offentlige oppreisningsordninger – ganske enkelt fordi det er behov for en slik gjennomgang for å øke og sikre rettferdigheten.

Vi har denne høsten vært vitne til at sak etter sak har blitt rullet ut i media om hvordan mennesker som har opplevd urettferdighet og i noen tilfeller blitt utsatt for grove overgrep i det offentliges varetekt, blir utsatt for nok en urettferdighet i møte med svært varierende oppreisningsordninger. Det som viser seg å være avgjørende, er i større grad hvilken kommune man bor i – og ikke hvor alvorlig saken er. Sånn mener jeg alvorlig talt at vi ikke kan ha det.

Jeg registrerer at Høyre, Venstre og Senterpartiet skyver kommunenes selvstyre foran seg når de ikke velger å støtte vårt forslag. Det vi spør om i dette forslaget, er en helhetlig gjennomgang av ordninger på ulike nivå for å avdekke to mulige problemområder. Det ene går på om noen grupper per i dag faller utenfor alle ordninger og dermed burde bli innlemmet i en oppreisningsordning. Det andre er hvorvidt oppreisningsordningene framstår urettferdige fordi det er så store variasjoner mellom kommunene i utbetalingene. Dette er en helhetlig gjennomgang som selvsagt må gjøres fra statlig hold, men vi har ikke forskuttert resultatet av en slik gjennomgang og har dermed ikke meislet ut eventuelle løsninger. Derfor overrasker det meg at Høyre, Venstre og Senterpartiet ikke engang er interessert i at vi skal få en slik oversikt over ordningene på de ulike nivåene.

Som politikere på både lokalt og nasjonalt nivå må vi være ydmyke overfor at systemene og ordningene vi forvalter, har forbedringspotensialer. Spesielt må vi være lydhøre når grupper som har blitt utsatt for urett, nettopp innenfor rammene av institusjoner vi har ansvar for, ber oss om å se nærmere på en sak. Derfor tok Olaug V. Bollestad og jeg det svært alvorlig da vi fikk høre om Mona Anita Espedal, som det norske folk fikk møte i NRKs Brennpunkt-dokumentar i høst, som gjorde oss oppmerksom på hvor urettferdig disse ordningene oppleves for mange av dem som trenger en reell oppreisning fra det offentlige.

Vi håper at dette representantforslaget, sammen med medias dekning av saken, i seg selv kan bidra til økt oppmerksomhet rundt ordningene – og kanskje til og med en mer rettferdig praksis. Stiftelsen Rettferd for taperne gjorde en undersøkelse før Brennpunkt-dokumentaren som viste at kun 12–14 pst. av de spurte visste om at de kommunale og fylkeskommunale oppreisningsordningene i det hele tatt eksisterte. Jeg hadde virkelig trodd og håpet at Stortingets flertall ville vært mer interessert i å oppnå rettferdighet for disse gruppene som allerede er utsatt for nok urettferdighet fra det offentliges side.

Kristelig Folkeparti har ikke gitt opp i denne saken. Vi vil fortsette å kjempe for økt rettferdighet og oppreisning for mennesker som virkelig fortjener det.

Representanten Aasen-Svensrud har allerede tatt opp de forslagene vi har fremmet i dette Dokument 8-forslaget, og vi støtter selvsagt de forslagene.

Statsråd Tor Mikkel Wara [12:46:21]: Jeg kan ikke se at det er behov for en ny gjennomgang av offentlige oppreisningsordninger. Voldsoffererstatningsordningen er for tiden under full gjennomgang som en oppfølging av NOU 2016: 9 Rettferdig og forutsigbar – voldsskadeerstatning.

Når det gjelder rettferdsvederlagsordningen, ble denne grundig gjennomgått så sent som i 2013. Rettferdsvederlagsordningen er Stortingets egen ordning. Alle personer som har kommet særlig uheldig ut i sitt møte med det offentlige, sammenliknet med andre på samme tid, kan søke om rettferdsvederlag. Rettferdsvederlag er en skjønnsmessig kompensasjon, altså et plaster på såret. Økonomisk tap dekkes ikke. Det er et vilkår at forholdet det søkes om rettferdsvederlag for, ikke omfattes av andre erstatnings- og oppreisningsordninger. Stortingets rettferdsvederlagsordning er ulovfestet, og det er ingen saklig begrensning for hva som kan søkes vederlag for. Sakene avgjøres etter en individuell vurdering av om det er rimelig å tilkjenne vederlag, og skaden må ha sammenheng med kritikkverdige forhold fra det offentliges side.

Hvis Stortinget skal be om en gjennomgang av statlige oppreisningsordninger, bør det komme klart fram hva man ønsker å oppnå. Det gir ikke mening å be om en gjennomgang av hvilke grupper som ikke er innlemmet. Det finnes potensielt sett en svært stor mengde ulike grupper. Dersom man ser for seg at en gjennomgang av ordningen skal medføre en uttømmende regulering av hvilke tilfeller som utløser oppreisning, bør man være klar over at uttømmende regler er lite dynamisk og gir lite rom for skjønn. En uttømmende regulering kan medføre en fare for at tilfeller som burde ha blitt fanget opp, faller utenfor. I dag er det f.eks. slik at ikke alle som har blitt utsatt for mobbing, kan få rettferdsvederlag, men enkelte mobbeofre får dette etter en konkret vurdering dersom det offentlige er å klandre.

Vi må unngå at rettferdsordninger gjøres til et alternativ til alminnelig erstatningsrett. Alminnelig erstatningsrett har som grunnleggende prinsipp at den eller de som har begått uretten, skal stå som ansvarlig. Dette har en viktig preventiv virkning. Rettferdsvederlagsordningen har en subsidiær karakter og er ment å være siste utvei for økonomisk kompensasjon.

Det er foretatt flere gjennomganger av rettferdsvederlagsordningen. Jeg trekker særlig fram den grundige og prinsipielle gjennomgangen som Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet ferdigstilte i 2013. Konklusjonen den gang var at ordningen burde beholdes slik den var, og at det ikke var hensiktsmessig å opprette nye tilpassede ordninger for særskilte søkergrupper. Ordningen for særskilte søkergrupper vil normalt ikke være hensiktsmessig. Det er en bedre løsning at det foretas en konkret vurdering etter en alminnelig ordning. Gjennomgangen fra 2013 ble presentert for Stortinget i Prop. 1 S for 2013–2014. Jeg mener konklusjonen fra 2013 fremdeles står seg.

Når det gjelder forslag om en gjennomgang av de ulike kommunale og fylkeskommunale oppreisnings- og erstatningsordningene, vil jeg påpeke at dette er en ordning som kommunene selv står fritt til å opprette. Vi må akseptere at de velger ulike løsninger, selv om det kan føre til ulik praksis ut fra forholdene i den enkelte kommune eller fylkeskommune. De etablerte ordningene virker på siden av rettferdsvederlagsordningen og andre statlige ordninger. Jeg vil anta at en løsning der regjeringen tar initiativ overfor KS for å vurdere utarbeidelse av en beste praksis-anbefaling, slik komitéflertallet foreslår, vil kunne bidra til en likere behandling, samtidig som man ivaretar selvstyret.

Lene Vågslid (A) [12:58:07] (leiar for komiteen): Saksordføraren seier at partia har ulik verkelegheitsforståing. Ja, det har me innimellom. Det må me vere ærlege om. Men det er ei verkelegheitsforståing ein på ein måte ikkje kan vri seg unna i denne debatten, og det er det eg synest er det verste. Som eg sa i replikkordskiftet i stad, meiner eg at det er heilt legitimt å vere ueinig i saka. Men det blei gjeve klare valløfte om at ein ynskte ein full gjennomgang, og det meinte ein ikkje likevel.

Eg synest òg at når Peter Frølich meiner at det Arbeiderpartiet fremjar, som er Kristeleg Folkepartis opphavlege forslag, er ullent, er kanskje det regjeringspartiet no fremjar, sjølve definisjonen på ullent. Det ein får ut av vedtaket her i dag, er kanskje ingenting, kanskje litt endring. Kanskje nokon kommunar vel å gjere dette på ein betre måte – det trur eg, for eg har stor tillit til mange ordførarar rundt i landet som ynskjer seg betre ordningar. Men me veit ikkje kva me får.

Eg synest forslaget om å ta eit initiativ overfor KS er altfor dårleg. Eg synest det blei godt illustrert i replikkordskiftet, der representanten Bekkevold spør justisministeren om kva som er beste praksis. Eg trur at viss ein skal vite kva som er beste praksis, må ein kanskje foreta ei form for gjennomgang.

Eg vil gje ros til representanten Solveig Horne, som alltid i debattar som handlar om desse temaa, i det minste viser ei ektefølt forståing for kva me faktisk snakkar om. Det representanten Horne seier om gjennomgangen av valdsoffererstatningsordninga, er kjempeviktig. Problemet er berre at gjentakande formaningar frå Framstegspartiet på Stortinget foreløpig ikkje ser ut til å ha stor effekt. Me har jo lese departementets svar på oppmodingsvedtaket om oppfølginga av NOU-en om valdsoffererstatning. Sjølv om Solveig Horne i fleire debattar har sagt at det arbeidet må gå raskt, ser det ikkje ut til at det gjer det. Eg ynskjer Solveig Horne lykke til med å påverke sin eigen minister og si eiga regjering i denne saka, for ho er veldig, veldig viktig.

Eg skulle ynskje at Senterpartiet kunne ha støtta Arbeidarpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti i denne saka i dag. Eg meiner det er noko misforstått knytt til debatten om kommunalt sjølvstyre. Her ynskjer ein ein gjennomgang, ein ynskjer å sjå på urett. Det er ein god grunn til å gjere det, og eg vil be Senterpartiet om å tenkje seg om ein gong til før me går til votering i dag.

Geir Inge Lien (Sp) [13:01:06]: Når det gjeld forslag nr. 1, frå Kristeleg Folkeparti, er det allereie på gang ein full gjennomgang av ordninga med valdsoffererstatning. I tillegg vart Stortingets rettferdsvederlagsordning grundig gjennomgått i 2013, som det har vorte sagt mykje om her i dag. Det vart konkludert med at det ikkje burde opprettast tilpassa ordningar for særskilte søkjargrupper. I dag er det ingen saklege avgrensingar for kva ein kan søkje erstatning for under rettferdsvederlagsordninga. Dersom ein skal begynne å definere kva slags grupper som skal vere omfatta og ikkje, kan dette medføre ein fare for at tilfelle som burde vore fanga opp, endar med å falle utanfor.

Når det gjeld forslag nr. 2, frå Kristeleg Folkeparti, er det viktig å understreke at kommunane er omfatta av den alminnelege erstatningsretten. Gjennom desse reglane kan kommunane verte kjende erstatningspliktige dersom dei har svikta. Dette gjeld bl.a. dersom barnevernet ikkje har gripe inn når dei burde ha gjort det, og når kommunane har gjort feil, og det bør òg kommunane stå til ansvar for.

Oppreisingsordningane det her er snakk om, kjem utanom den alminnelege erstatningsretten. Mange kommunar har frivillig valt å opprette sine eigne oppreisingsordningar. Dette er ikkje noko staten styrer. Senterpartiet har difor ikkje eit ønske om å påleggje kommunane krav til korleis ordninga skal sjå ut. Det er mange kommunar som ikkje har slike oppreisingsordningar i dag. Eg meiner at det er positivt om fleire kommunar vel å opprette slike ordningar. Då er det ein fordel om ein har eksempel på korleis ei slik ordning kan utformast på ein rettferdig og god måte.

Forslaget vårt om å opprette ei beste praksis-anbefaling vil bety at dei kommunane som allereie har oppretta oppreisingsordningar, kan forbetre ordningane sine basert på ei anbefaling. Dei kommunane som av ulike årsaker ikkje har oppretta slike ordningar, som kanskje har vegra seg for dette, vil få gode rettesnorer å halde seg til. Eg håper at ei slik anbefaling kan fungere som eit incentiv til å opprette oppreisingsordningar i fleire kommunar, og at dei ordningane som allereie eksisterer, kan verte likare og betre.

Peter Frølich (H) [13:04:24]: La meg bare være helt tindrende klar: Det å vedta en helhetlig utredning av alt er i realiteten en utredning av ingenting. Vi har vært i politikken lenge nok til å vite at det er sånn det fungerer. Derimot: Å foreslå at regjeringen nå skal sette seg sammen med KS for å bekjempe ulik praksis i kommunene, er noe av det mest konkrete man kan gjøre for å gå til roten av problemet. Vi trenger ikke en utredning – vi trenger virkelig ikke en utredning av tilstanden i kommunene. Og vet dere hvorfor? Jeg kan gi fasiten her og nå. Det er bare å skru på Brennpunkt og se at det finnes et kobbel av ulike erstatningsordninger som praktiseres ulikt. Det er fasiten.

Spørsmålet vi i denne salen kan ta stilling til her og nå, er: Hva ønsker vi å gjøre med det? Hvor langt ønsker vi å gå for å styre kommunene fra denne salen? Vi har sagt at det går et prinsipielt skille her. Det er noe som heter lokalt selvstyre. Vi kan ha sterke meninger om hvordan kommunene skal innrette disse ordningene, men det er bedre å gjøre det i samarbeid med kommunene enn å frata dem ansvaret og i realiteten gjøre erstatningssystemet vårt dårligere, eller å pålegge kommunene ting gjennom tvang.

Petter Eide var innom et poeng som jeg har lyst til å kvittere ut. Han var usikker på om jeg signaliserte en unnfallenhet knyttet til kommunenes holdning til erstatningsordninger. Jeg vet ikke helt hvordan han klarte å tolke seg fram til det, men jeg kan i alle fall benytte anledningen til å være tindrende klar: Kommunestyrer som ikke sørger for en anstendig erstatningsordning når kommunene har begått grove feil, fortjener ikke gjenvalg, enten de er røde, blå, gule eller grønne.

Solveig Horne (FrP) [13:07:06]: Det kan sikkert være vanskelig for dem som sitter og lytter til denne debatten, å forstå hva den i grunnen dreier seg om. Men det at opposisjonen framstiller det som om flertallet i denne sak ikke ønsker å gi noen oppreisning, at vi ikke ser den uretten som veldig mange av disse barna og ungdommene har blitt utsatt for, blir feil. Det har jeg imidlertid også hørt før denne høsten, så det får nå bare være.

Jeg har gitt et politisk signal i denne saken, og det er at jeg ønsker at vi skal ha like retningslinjer i kommunene. Det mener jeg at forslaget fra flertallet nå tydelig og klart gir, at man skal få på plass like retningslinjer.

Vi har altså voldsoffererstatningen, som regjeringen holder på å gå gjennom, og jeg gjentar igjen at den håper jeg raskt kommer på plass. Vi har rettferdsvederlagsordningen, som det i 2013 kom en konklusjon om fungerer godt, så hva mindretallet ønsker med å ha en fullstendig gjennomgang av den, og hva de vil oppnå med det, klarer ikke jeg helt å se.

Så skal jeg gi litt honnør til SV, som faktisk er såpass konkret i sitt ene forslag at de ber regjeringen om nødvendig å opprette en nasjonal erstatningsordning eller et nasjonalt regelverk for kommunale ordninger. Men det står SV alene om. For oss har det vært viktig at vi har en frivillig ordning ute i kommunene, men det fratar jo ikke kommunene erstatningsplikt. Alle kommuner er omfattet av en erstatningsplikt, og så har da kommuner – og det bør alle kommunene ha – en erstatningsordning i tillegg som vi ser det blir altfor store forskjeller av, og det gjør at vi nå ønsker å få på plass et likere regelverk.

I forslaget til Kristelig Folkeparti heter det at de ønsker «å få oversikt over potensielt problematisk forskjellsbehandling». Ja, etter å ha vært med i det politiske livet her en del år vet jeg at det kommer til å ta tid å ha en gjennomgang av det. Men det vil ikke bare ta tid. Hvorfor skal vi ha en gjennomgang for å se om det er problematiske forskjeller når vi allerede vet at det er problematiske forskjeller? Da må vi gjøre noe med det, og det er det flertallet gjør i denne sak. Vi ber regjeringen sammen med KS få på plass en beste praksis, like retningslinjer i de erstatningsordningene, slik at ansvaret blir lagt der det skal ligge. Det skal ligge hos kommunene – det er kommunene som har gjort den uretten det er å svikte disse barna. Og så skal voldsoffererstatningsordningen og rettferdsvederlagsordningen, som fungerer godt, også være med å bidra med hensyn til de erstatningsordningene som vi skal ha her i landet.

Emilie Enger Mehl (Sp) [13:10:13]: Jeg er helt sikker på at alle her er enige om at dette er forferdelig vonde saker. Det er saker der vi ønsker å gjøre det beste, og Senterpartiet mener at vi har et forslag som er langt bedre enn de forslagene som fremmes av Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet og SV, og det er derfor vi velger å gå for det.

Det er en misforståelse som har blitt gjentatt til det uendelige her, og det er at erstatning på generelt grunnlag er frivillig for kommunene. Det er ikke frivillig for kommunene å bli ilagt erstatningsplikt etter det privatrettslige erstatningsansvaret, det er ikke frivillig å bli idømt strafferettslig erstatningsansvar i straffesaker, eller oppreisningsansvar i straffesaker.

Jeg vil utfordre forslagsstillerne, Kristelig Folkeparti, for her blir det gjentatt flere ganger at man ønsker å gjennomgå alle ordninger. Men forslaget gir ingen veiledning for hvilke ordninger som menes med det, utover voldsoffererstatningen og rettferdsvederlagsordningen. I tillegg gir heller ikke forslaget noen veiledning for hvilke grupper Kristelig Folkeparti egentlig ønsker å innlemme i eventuelle nye ordninger.

Jeg synes også det er veldig spesielt at ikke forslagsstillerne eller Arbeiderpartiet eller SV gjør noen nærmere vurderinger eller betraktninger rundt betydningen av å gripe inn i det kommunale ansvaret. Jeg mener at flertallet i dag ikke skriver fra seg ansvar, tvert imot tar vi ansvar for å plassere ansvaret der det hører hjemme, nemlig hos kommunene, som er skadevolder, som bør være ansvarlig. Hvis man ønsker like ordninger i alle kommuner, er det ikke lenger kommunale ordninger, da er det statlige ordninger. Så vidt jeg vet, er det bare SV som har vært ærlig på at de ønsker å foreslå det, så der virker det heller ikke som om mindretallspartiene er enige om hva de egentlig mener at de vil.

Jeg synes også det er problematisk og litt spesielt at verken forslagsstillerne eller mindretallet har tatt opp betydningen av prosessforhold i erstatningssaker. I erstatningssaker hvor man får avslått et erstatningskrav fra en kommune, kan man jo prøve en sak for domstolene, men det kan innebære stor risiko for den som saksøker, som ofte vil være den svake parten opp mot kommunen. Jeg mener at problemet i stor grad ikke bare er mangel på hjemmel for erstatning, men muligheten til å håndheve den retten man eventuelt har.

Etterpå i dag skal vi behandle en sak om at de som har rett, også skal få rett. Det mener jeg i høyeste grad er relevant også i denne saken.

Petter Eide (SV) [13:13:29]: Da vil jeg også få lov til å bruke den innledende frasen: La meg være veldig klar. SV vil ha nasjonale ordninger. Vi vil ikke ha ulik praksis fra kommune til kommune. Folk skal behandles likt uansett hvor de bor. Krever man da at det må en nasjonal ordning til, på samme måte som et lovverk eller forpliktelser når det gjelder menneskerettigheter eller hva det måtte være, skal det selvfølgelig ikke være opp til det lokale selvstyret å bestemme hvorvidt man får disse ordningene. Derfor har vi gått inn for dette med nasjonale ordninger.

I replikkordskiftet ble jeg litt forvirret, må jeg innrømme. For der kom det fram – litt fram og tilbake – at justisministeren også mente at frivillighet kunne bety frivillighet til å ikke ha ordninger. Senere i debatten har representanten Frølich sagt at han mener at det må være anstendige ordninger. Men det er ikke det som står i forslaget til vedtak. Der står ingenting om anstendige ordninger. Det står frivillige ordninger. Jeg synes han burde ha skrevet det, hvis det var det han mente at det skulle være: anstendige ordninger. Men det står altså frivillige ordninger.

Det tredje innlegget i denne debatten om frivillighet, fra Emilie Enger Mehl, var veldig klargjørende. Hun er jurist, og hun sier at det selvfølgelig ikke er frivillig. Her har man altså tre ulike tolkninger av begrepet «frivillighet». Justisministeren har sin forklaring. Representanten fra Høyre har én forklaring. Og Enger Mehl sier at det selvfølgelig ikke er frivillig. Til Enger Mehl: Det er faktisk frivillig, begrepet «frivillig» står i forslaget. Og da er på en måte forvirringen rundt dette ganske stor.

Til Senterpartiet: Jeg mener at det ikke må være sånn at det kommunale selvstyret skal trumfe enhver annen politikk. Her leter vi etter gode ordninger for å gi folk gode erstatningsordninger. Da kan det ikke være sånn at frykten for at kommunene skal bli overprøvd i sin egen tenkning om dette, skal være viktigere enn at folk får gode ordninger.

Men jeg vil gjerne be representantene fra regjeringspartiene, og også fra Senterpartiet, om å klargjøre for denne sal hva begrepet «frivillighet» betyr i denne saken.

Maria Aasen-Svensrud (A) [13:16:21]: Det er bemerkelsesverdig at statsråden fra Fremskrittspartiet trekker fram lokalt selvstyre som en slags hellig gral i denne debatten, han bruker til og med eldreomsorgen som eksempel, all den tid Fremskrittspartiet tross alt har gjort seg til talsperson for å statliggjøre nettopp dette tjenestetilbudet.

Som lokalpolitiker gjennom mange år vet jeg mye om viktigheten av lokalt selvstyre og har stor respekt for at avgjørelser og ansvar skal ligge tettest mulig på nærmeste beslutningsorgan. Men dette er uansett en digresjon i denne saken, for saken handler ikke først og fremst om lokalt selvstyre, den handler om rettferdighet for enkeltmennesker som er sviktet av det offentlige.

Forslagene fra Kristelig Folkeparti mener vi balanserer dette på en god måte. Derfor har Arbeiderpartiet tatt opp sine to forslag.

Lene Vågslid (A) [13:17:48]: Eg skal ikkje forlengje debatten veldig, men også eg hengjer meg opp i dette poenget med frivilligheit. Når eg høyrer innlegget til Solveig Horne, høyrer eg ein representant som seier – og ønskjer – like retningslinjer. Ho ønskjer likskap. Dersom det var det ein meinte, burde det ikkje stå «frivillige» i forslag til vedtak. Så spørsmålet er no: Kjem Arbeidarpartiet til å stemme for dei forslaga me har fremja i saka, og føreslå alternativ votering, at dei blir sette opp mot fleirtalsinnstillinga? Men eg tenkjer at regjeringspartia burde ha vurdert å ta ut ordet «frivillige», dersom det er slik at ein faktisk meiner det som representanten Solveig Horne seier.

Kva slags betyding vil det ha om me gjekk inn i noko av det lokale sjølvstyret, dersom ein f.eks. etter ein gjennomgang skulle finne ut at me burde ha eit felles regelverk, at me burde ha endra retningslinjer, øyremerkte midlar? Her finst det fleire løysingar enn dei Peter Frølich meinte var dårlege, som han stod og lista opp. Det er det ein kunne ha funne ut dersom ein føretok ein ny gjennomgang. Eg trur ikkje det er slik at fordi ein har sett på noko før, blir det akkurat det same resultatet dersom ein ser på det på nytt. Det kan ha kome inn mange nye moment. Kanskje ein må gjere det på ein grundigare måte. Kanskje burde me politisk bestille det endå tydelegare, og eg er for så vidt einig med dei som rosar SV for å ha fremja dei forslaga dei gjer i saka i dag. Ein god plass å begynne hadde vore å få ein ny gjennomgang.

Så er eg einig med Petter Eide i at når Peter Frølich meiner at dersom ein ikkje opplever anstendige ordningar, ut frå det eg forstod av innlegget hans, burde ein eigentleg ikkje stemme på den ordføraren ved kommuneval, eller den ordføraren burde ta hatten sin og gå. Ja, det er legitimt å meine, men eg meiner det er for passivt, når me her på Stortinget ser kor urettferdig det er, akkurat som Solveig Horne seier. Det er ikkje det at me lurar på om ordningane er urettferdige. Det har me ganske mange gode grunnar til både å hevde og meine, men det er veldig ulik praksis i Noreg, og det var ikkje tema i replikkordskiftet her i stad. Når Bekkevold utfordra på kva som er beste praksis, veit ein ikkje nødvendigvis det heller, og den motstanden mot å ta ein gjennomgang forstår eg meg ikkje på.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:20:33]: Noe av det siste jeg gjorde før jeg kom på Stortinget i 2009, var som kommunepolitiker å lede Skien kommunes oppreisningsordning for tidligere barnevernsbarn. Jeg vet det er veldig ulik praksis på hvilket nivå man legger seg når det gjelder disse oppreisningsordningene. Vi skulle bestemme hvilket nivå vi skulle legge oss på, og så hadde vi en meny av ulike løsninger fra både Kommune-Norge og fylkeskommunene. Vi valgte heldigvis å legge oss på det høyeste nivået.

Ellers registrerer jeg at Senterpartiet er veldig opptatt av at Kristelig Folkeparti i sine forslag kun er opptatt av å ha en gjennomgang av voldsoffererstatningsordningen eller rettferdsvederlagsordningen. Nei, vi ønsker en helhetlig gjennomgang av alle erstatningsordninger på alle nivåer. En må se disse to forslagene våre i sammenheng.

Ellers registrerer jeg at flertallet i dag sannsynligvis får gjennomslag for sitt forslag om å gå i dialog med KS for å utarbeide en beste praksis for frivillige kommunale og fylkeskommunale ordninger. Jeg har registrert at forslagsstillerne selv ikke kan redegjøre verken for beste praksis eller om dette skal være frivillige ordninger eller ikke. Det mener jeg er svakheten i det forslaget som sannsynligvis får flertall i dag. Da kan vi risikere at vi nettopp får den utgangen som representanten Frølich selv mener at de to forslagene som Kristelig Folkeparti har fremmet, vil få, nemlig at vi ender opp med ingenting fordi dette er frivillig.

Emilie Enger Mehl (Sp) [13:22:41]: Jeg så meg nødt til å ta tak i det representanten Petter Eide tok opp – hva er frivillig, hva er det ikke? Det virker som om SV ikke i det hele tatt forholder seg til at det eksisterer et generelt alminnelig erstatningsansvar for alle, inkludert kommuner. I innlegget til representanten Eide ga han nærmest uttrykk for at de ikke var klar over det, og hvis de ikke har vært klar over det da de behandlet denne saken, svekker det enda mer tilliten min til at det er gode forslag de støtter.

Denne debatten har mer enn noe annet vist at mindretallet ikke er enig med seg selv om hva deres forslag er. Noen vil ha en statlig ordning, noen vil ikke det, og ingen har tenkt spesielt nøye gjennom hva det eventuelt vil innebære. De sender ansvaret over til regjeringen, som skal lage en helhetlig gjennomgang – mens vi faktisk foreslår noe helt konkret, som er å lage en anbefaling om hvordan man kan gjøre dette på best mulig måte i alle kommuner og fylkeskommuner. Det synes jeg er god praktisk politikk.

Emilie Enger Mehl (Sp) [13:24:45] (ordfører for saken): Vi behandler i dag Innst. 71 S for 2018–2019 fra justiskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Lene Vågslid, Maria Aasen-Svensrud og Jan Bøhler om å styrke folks rettssikkerhet, slik at de som har rett, også kan få rett.

Konfliktløsning i domstolene kan medføre store saksomkostninger. Tilgangen på fri rettshjelp gjør at det ikke kun er de som har råd, som får rett. Det skal ikke være økonomi som avgjør om noen kan hevde rettighetene sine. Det er viktig for rettssikkerheten at også ressurssvake grupper har tilgang til rettshjelp.

For at ordningen med fri rettshjelp skal fungere optimalt og etter sin hensikt, må den tilpasses samfunnet vi lever i. Komiteen har vært samstemt om at dagens rettshjelpsordning må tilpasses samfunnsutviklingen. Det trengs en effektiv og målrettet ordning som samsvarer med endrede behov.

Stortinget vedtok i 2016 at regjeringen skulle komme tilbake med forslag til ny rettshjelpmodell. Uenigheten i komiteen i dag ligger først og fremst i tidsperspektivet for når forslaget til en ny ordning skal foreligge. Det er i tillegg uenighet om hvorvidt enkelte av forslagene i representantforslaget skal vedtas allerede nå, eller om man skal avvente regjeringens forslag til ny ordning for fri rettshjelp.

Senterpartiet støtter i stor grad forslagene som er fremmet i representantforslaget, og har begrunnet det i våre merknader i innstillingen. Senterpartiet er opptatt av at vi skal få på plass en bedre og mer oppdatert ordning, og er kritisk til tidsbruken til regjeringen i denne saken.

Det er positivt at det er satt ned et utvalg som skal vurdere hvilke grep som kan gjøres for å forbedre ordningen, men det burde etter Senterpartiets syn vært gjort langt tidligere, sånn at vi ikke må vente i mange år på å få på plass en ny og mer treffsikker ordning for fri rettshjelp, som sikrer rettferdighet i samfunnet.

Jeg vil også framheve at salærsatsen er et viktig rettssikkerhetshensyn og mener det er viktig å få på plass en forhandlingsrett for advokatforeningene.

Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid i denne saken.

Lene Vågslid (A) [13:27:14] (leiar for komiteen): Rettssikkerheit er ein av grunnpilarane i samfunnet. Det er eit kjenneteikn ved ein rettsstat og eit demokrati at det skal vere likskap for loven og god rettssikkerheit for alle. Slik skal det òg vere i Noreg.

Bakgrunnen for forslaget frå Arbeidarpartiet er at det er liten vits i å ha rett om kostnadene ved ei nødvendig domstolsbehandling hindrar at du faktisk får rett. Viktige velferdsgode knytte til familien, ungane, heimen din eller arbeidet kan gå tapt.

I ei tid då stadig fleire velferdsgode blir gjenstand for rettsleggjering, vil ulik tilgang på kvalifiserte juridiske råd og domstolsbehandling bidra til å auke forskjellane i landet. Dei som ikkje har råd til advokat eller annan juridisk bistand, stiller svakare enn dei som har råd. Loven blir i realiteten ikkje lik for alle.

Noreg er eit land med relativt låg ulikskap, men i stadig større grad ser me at ulikskapen aukar. Det gjeld òg tilgangen til rettssystemet. Dersom alle skal vere like for loven, bør òg dei med minst midlar har tilgang på god rettshjelp. Det er ein føresetnad for eit rettssikkert samfunn.

Det er eit paradoks at staten skal ha uavgrensa med midlar mot innbyggjarane, mens ein del innbyggjarar ikkje får sin rett overfor staten. Etter høyringa av Noreg i FNs menneskerettskomité i mars heldt FN ved lag tidlegare kritikk mot Noreg for manglar i rettshjelpsordninga. Fri rettshjelp skal gjevast i saker der «the interests of justice so require». Dette er openbert ikkje tilfelle når det blir utbetalt mindre og mindre pengar til rettshjelp, sjølv om dei økonomiske forskjellane i samfunnet faktisk aukar.

Tilgangen til å kunne søkje konfliktløysing ved domstolane er grunnleggjande i ein rettsstat. Mange folk med heilt vanleg inntekt opplever likevel konfliktløysing ved domstolane som utilgjengeleg som følgje av risikoen for å tape saka og bli idømt svært høge sakskostnader. Dette er ei utfordring fordi tilgangen på domstolsbehandling skal vere reell, og fordi kostnadsnivået vil kunne føre til at folk ikkje tek sjansen på å ta saka si til retten, sjølv om dei meiner at dei har rett.

Arbeidarpartiet meiner at det er behov for å setje i verk klare tiltak for å redusere sakskostnadene ved konfliktløysingar i domstolane. Dette handlar ikkje berre om fri rettshjelp eller sakførsel til dei med lågast inntekt, dette handlar òg om vanlege folk, vanlege tvistar og vanlege saker. Dersom berre dei sterkaste får fremje sin rett, vil det bidra til auka klasseskilje i samfunnet.

Gjennom forslaget frå Arbeidarpartiet ber me regjeringa leggje fram forslag til ny rettshjelpsmodell som skal sikre utvidinga av bruksområdet, gradere eigendelar og heve inntektsgrensene. Me ber òg regjeringa om å leggje opp til auka bruk av mekling og konfliktløysing utanfor domstolane og setje i verk konkrete tiltak for å få ned sakskostnadene i saker for retten.

Eg vil vise til saksordførarens innlegg, der ho snakka om å setje ned eit rettshjelpsutval som skal vere ferdig i 2022. Det er, i alle fall etter mi meining, ganske passivt. No er det to år sidan Stortinget vedtok at ein skulle gjennomgå rettshjelpsordninga, og då er det ikkje spesielt handlekraftig å koma no med eit forslag om å setje ned eit utval. Me meiner at ein ikkje bør skuve på gode tiltak i årevis når ein kan gjere endringar no, som ville vore til det beste for folk.

Så merkar eg meg at regjeringspartia i merknadene viser til at ein varslar ei endring i tvisteloven, og at ein vil kome tilbake til ein del av desse spørsmåla. Eg meiner at ein kunne ha gjort det samtidig som ein støtta fleire av desse forslaga. Det er viktig for å styrkje folks tilgang til domstolane og forhindre at folk rett og slett ikkje tør å prøve retten sin, fordi ein kan sitja att med ei større rekning etter at rettssaka er ferdig, enn det tvisten kanskje handla om.

Eg tek opp forslaga frå Arbeidarpartiet og SV.

Guro Angell Gimse (H) [13:31:58]: Høyre og Fremskrittspartiet ønsker en grundig gjennomgang av ordningen med fri rettshjelp. Vi ønsker å se på om ordningen bør utvides til flere områder, eller endres på andre måter. Målet er å sikre en rettferdig, målrettet og effektiv ordning.

Endringene som nå er til utredning, vil kunne medføre budsjettmessige konsekvenser i størrelsesorden 150 mill. kr–250 mill. kr dersom inntektsgrensen for behovsprøvd fri rettshjelp heves. Dersom man i tillegg utvider ordningen til å gjelde flere områder, vil ytterligere kostnader komme i tillegg. Vi ønsker en grundig vurdering av konsekvensene og av om dette blir riktig pengebruk.

Jeg registrerer at det ikke er tatt høyde for endringer i inntektsgrensen i Arbeiderpartiets alternative budsjett.

Når det gjelder forliksrådene, er regjeringen godt i gang med å legge til rette for kompetanseheving. Det er satt av 800 000 kr for 2018 til dette. Kursene skal også strømmes, så det blir veldig tilgjengelig for medlemmene av forliksrådene.

Konfliktrådene er styrket betraktelig. Det har skjedd i forbindelse med innføringen av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, og det er i år foreslått en økning i budsjettet på 16 mill. kr.

Forslaget til endring av tvisteloven kommer neste år. Det tas sikte på å styrke en aktiv saksstyring fra retten, både for å sørge for at saksbehandlingens omfang står i forhold til tvistens betydning, og for å oppnå kortere saksbehandlingstid. Også verdigrensen for tvistesummen vurderes hevet ved behandling i småkravsprosess.

Jeg må igjen påpeke at forslaget som ligger foran oss i dag, har store budsjettmessige konsekvenser. Totalt er det estimert til 0,5 mrd. kr. Vi mener at det er viktig å kartlegge de ulike behovene først, før det vedtas å bruke så store summer. Det er også viktig å se på hvordan ordningen kan bli mer kostnadseffektiv. De partiene som ønsker å gå inn på forslaget nå, med så store budsjettmessige kostnader, bør også vise at de prioriterer det i budsjettene sine. Jeg kan ikke finne det igjen når jeg leser disse partienes ulike alternative budsjetter.

Regjeringspartiene ser fram til utredningen det nylig nedsatte utvalget skal legge fram. Hvis vi virkelig skal forbedre rettshjelpsordningen, må vi først la ekspertene si hvordan dette bør innrettes. Så kan vi bruke penger på det.

Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med den pågående utredningen av rettshjelpsordningen komme tilbake til Stortinget med tiltak i oppfølgingen av denne for å gjøre ordningen bedre, mer effektiv og treffsikker.»

– Da er forslaget tatt opp.

Petter Eide (SV) [13:35:50]: Alle i denne sal er enige om at vi skal ha en justispolitikk som skal sikre lik rett og tilgang til rettsvesenet. Det skal altså ikke være størrelsen på lommeboken som avgjør om du får rettssikkerhet. I et demokratisk samfunn, i en rettsstat som Norge, skal vi ta oss råd til å sikre at alle får dette på lik måte, uavhengig av hvor mye penger de har. Derfor har vi et system for å utjevne dette. Vi har fri rettshjelp som tilbys av advokater – de får da dekket regningen av det offentlige – og vi gir også støtte til organisasjoner som gir rettshjelp. Til sammen er dette to veldig gode ordninger, og det vi diskuterer nå, er hvordan vi kan utvide spesielt den første.

Det er jo faktisk sånn at vi lever i et samfunn med økende økonomiske forskjeller, hvor det er åpenbart at det i framtiden vil være flere som vil falle utenfor ordningen med fri rettshjelp. Regjeringen har i budsjettet som vi vedtok i går, lagt inn et kutt i ordningen med fri rettshjelp, med den begrunnelsen at det er mindre bruk for ordningen. Vi mener at inntektsgrensen som bestemmer hvem som kvalifiserer for fri rettshjelp, har stått stille i ti år. Samtidig blir lønninger og trygd justert opp etter inflasjon og økte levekostnader. Med kuttet til regjeringen fører dette til at stadig flere som tidligere kvalifiserte til fri rettshjelp, nå kommer over inntektsgrensen. En av de gruppene som mister denne muligheten, er unge uføre, som ligger og vipper akkurat rundt den summen som avgjør om man kvalifiserer til fri rettshjelp eller ikke. Inntektsgrensen for fri rettshjelp er på 246 000 kr, grunnbeløpet for uføre er 247 000 kr. Dette er altså folk som tjener lite, og inntektsgrensen for fri rettshjelp er omtrent den samme som nivået for uføre. Det synes vi er grunnleggende urettferdig.

Så er jeg opptatt av at vi – og det ligger i dette forslaget – også må se på hvordan ordningen med fri rettshjelp skal utvides. Det gjelder kanskje spesielt på området for lønnsinndrivelse. I et samfunn med et stadig mer brutalisert arbeidsliv opplever vi at det er stadig flere grupper som rett og slett ikke får betalt lønn, eller har dårlige arbeidsforhold, og de trenger juridisk hjelp for å håndtere det på en ordentlig måte. Vi har tidligere i dag diskutert arbeidslivskriminalitet, og de som rammes av arbeidslivskriminalitet, vil også ha bruk for fri rettshjelp. Dagens ordning for fri rettshjelp dekker ikke kravene f.eks. til lønnsinndrivelse.

Stortinget, eller justiskomiteen, diskuterer også for tiden psykisk syke i fengsler. Dette er også en gruppe som ikke har rett til fri rettshjelp, og som vi må se på om vi kan ta inn i systemet.

Så tas det opp fra Guri Angell Gimse her at forslagene er uforsvarlige, fordi de har store budsjettmessige konsekvenser. Det som foreslås her, er jo at vi ber regjeringen se på ulike aspekter ved fri rettshjelp og så komme tilbake igjen til Stortinget – det er vanligvis sånn storting og regjering samarbeider – og når dette kommer tilbake igjen med ulike beregninger på hva det koster, ja, da skal vi selvfølgelig diskutere økonomien. Det må absolutt være tillatt for stortingsrepresentanter å fremme ulike forslag til vurdering hos regjeringen, og så får vi saken tilbake, og da får vi se på de budsjettmessige konsekvensene. Det synes jeg absolutt er helt innenfor den arbeidsformen som det er lagt til rette for her.

Himanshu Gulati (FrP) [13:40:21]: Rettsstaten sikrer vårt demokrati og våre rettigheter, og for at dette skal være godt ivaretatt og rettsstaten skal fungere som den bør, er hele kjeden i vårt justissystem viktig, både rettshjelpsordningene, at politi og påtalemyndighet har sine midler, og at domstolene har sine midler. Dette er en helhet hvor det svakeste leddet gjør at systemet totalt sett står svakere. Rettshjelpsordninger er derfor viktige, fordi de sikrer dem med minst ressurser og gir de kanskje svakeste gruppene i samfunnet en mulighet til å stå opp for og prøve sine rettigheter.

Jeg er derfor glad for at regjeringen har satt ned utvalget som skal gjennomgå hele rettshjelpsordningen, og at det skal levere sine forslag innen 1. mai 2020. Regjeringspartiene er enig i at rettshjelpsordningene må tilpasses den nye hverdagen vi står i, og også følge med når det gjelder de endringene som tiden bringer med seg. Vi har også fremmet forslag om at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med tiltak når gjennomgangen av ordningene er ferdig, og etter at disse er blitt evaluert.

Representanten Angell Gimse nevnte på en utmerket måte de styrkingene som er gjort både på konfliktråd og forliksråd når det gjelder disse tingene, og det er viktig å vise at vi også styrker og forbedrer der dette trengs underveis.

Det ble nevnt fra talerstolen at det er blitt kuttet i ordningen med fri rettshjelp i budsjettet for neste år. Det vil jeg avvise. Dette er en såkalt regelstyrt ordning, og ordninger som budsjetteres på denne måten, varierer opp og ned ut fra det behovet som er forventet. Så jeg vil avvise at dette er et kutt, men det er en tilpasning i forhold til det behovet som er anslått for neste år.

Statsråd Tor Mikkel Wara [13:42:49]: Justiskomiteen peker i sin innstilling på viktige spørsmål. Jeg er glad for å kunne konstatere at mange av komiteens forslag allerede er under oppfølging.

Når det gjelder behovet for rettshjelp, er dette stort, særlig for de ressurssvake gruppene i samfunnet. Jeg mener det er på tide at man i større grad tilpasser dagens rettshjelpsordning til samfunnsutviklingen, den økte rettsliggjøringen samt de behov som foreligger hos dem som trenger rettshjelp. Det er viktig at rettshjelpsordningen treffer riktige grupper mennesker og tilbys på riktige områder. Regjeringen nedsatte derfor i oktober i år et utvalg som har fått i oppdrag å gå gjennom hele rettshjelpsordningen og vurdere hvilke grep som kan tas for å benytte midlene til ordningen på en mer rettferdig, målrettet og kostnadseffektiv måte.

Rettshjelpsutvalget skal utrede viktige utfordringer på området og foreslå endringer for å tilpasse ordningen til dagens behov. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag til tiltak når utvalget har levert sin innstilling.

Kompleksiteten og omfanget av endringsbehovet i ordningen er bakgrunnen for at det ble vurdert som nødvendig å nedsette et offentlig utvalg. Jeg mener det vil være svært uheldig å legge fram forslag til ny rettshjelpsmodell parallelt med at utvalget arbeider. Utvalget er nedsatt for å vurdere større helhetlige omprioriteringer og endringer i ordningen. Det er avgjørende at utvalget får fullføre sitt arbeid, og det er ansvarlig at man avventer dets konklusjoner, slik at de ressursene vi har til rådighet, brukes mest mulig treffsikkert og effektivt. Jeg mener at kun en slik tilnærming vil kunne gi reell fornying og en etterlengtet bedring av ordningen, som kan stå seg over tid.

Når det gjelder fastsettelse av advokaters salærsats, vurderes denne i forbindelse med budsjettprosessen hvert år. Det avholdes årlige møter med Advokatforeningen, der de har mulighet til å fremme sine synspunkter, hvilket Advokatforeningen også gjør, og departementet lytter. Jeg mener en endring av den eksisterende modellen til forhandlingsløsning vil legge for sterke bindinger på framtidige budsjettprosesser, som igjen vil kunne få innvirkning på andre prioriterte områder i justissektoren.

Når det gjelder konfliktrådsmegling, mener jeg det er en effektiv måte å løse konflikter på, og jeg er enig med komiteens flertall i at konfliktrådene bør styrkes. Konfliktrådene er styrket betraktelig siden 2014 i forbindelse med innføring av de nye straffereaksjonene ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Videre er det foreslått en økning på 16 mill. kr til konfliktrådene i årets forslag til budsjett. Formålet er raskere og tettere oppfølging av ungdom som begår alvorlig gjentatt kriminalitet. Konfliktrådene gjennomfører også en større digitaliseringsprosess, som vil gjøre saksbehandlingen mer effektiv og frigjøre tid for medarbeidere til å utføre tjenester overfor brukerne.

Behandling i forliksrådene gir en enklere, hurtigere og billigere tvisteløsning enn behandling i domstolene. Departementet har i høringsnotat om endringer i tvisteloven, tvistelovevalueringen, foreslått å heve beløpsgrensen for obligatorisk forliksrådsbehandling. Det er ventet at dette vil gi flere saker for forliksrådene, og noe færre saker for de alminnelige domstolene, noe som vil gi en rimelig behandlingsmåte. Det er også pekt på at det holdes årlige kurs, som departementet finansierer, for å sikre at forliksrådenes medlemmer innehar nødvendig fagkompetanse, hvilket bidrar til å sikre rettssikkerheten for partene.

Jeg er enig med komiteens flertall i at et viktig mål er å få dempet kostnadsnivået i sivile saker. Vi har derfor god informasjon om hvordan tvistelovens regler fungerer i praksis, og dermed et godt grunnlag for å vurdere lovendringer som kan bidra til å påvirke kostnadsnivået i riktig retning.

Jeg vil vise til at ovennevnte høringsnotat med forslag til endringer i tvisteloven nylig har vært ute på høring. Departementet arbeider nå med å følge opp høringen. Endringene som vurderes, innebærer bl.a. en aktiv saksstyring fra retten. Det er et mål at behandlingen av saker skal være proporsjonal, ved at saksbehandlingen skal stå i forhold til sakens betydning og tvistegjenstandens verdi. Gjennom en aktiv rolle vil retten kunne bidra til dette ved strukturering og tilspissing av saker under saksforberedelsene til hovedforhandlingene. Dette er et viktig virkemiddel for å oppnå kortere saksbehandlingstid og lavere sakskostnader. Det vurderes videre ulike endringer i reglene om sakskostnader, slik at dommerne i større grad enn i dag foretar en reell overprøving av nivået på partenes sakskostnadsoppgaver.

Jeg vil også vise til at departementet vurderer forslag om å heve verdigrensen for behandling etter reglene om småkravsprosess. Et slikt forslag vil innebære at flere tvister enn i dag vil bli gjenstand for kostnadsbegrensningsregelen, som gjelder for småkravsprosessen, og vil sånn sett kunne bidra til å dempe sakskostnadsnivået.

Petter Eide (SV) [13:51:52]: Det er en lang dag for justiskomiteen i stortingssalen i dag, så jeg håper vi har litt energi til å diskutere denne saken, og også to andre interpellasjoner som kommer etter meg – også om veldig sentrale temaer.

Kriminalitetsbildet i Norge er i endring, i positiv endring. Kriminalitet knyttet til vinning, narkotika og vold i det offentlige rom reduseres i alle grupper i samfunnet. Dette er en vestlig trend. Det er også mindre ungdomskriminalitet, kanskje litt på tvers av det som vi får inntrykk av i mediene, i hvert fall hvis vi ser dette i en periode på ti år. Det har vært en tydelig nedgang i antall lovbrudd i hele femårsperioden, nesten 19 pst. nedgang. Det går altså bra på veldig mange måter i Norge.

Kriminologer er litt usikre på årsaken til at det er sånn, men når det gjelder f.eks. ungdom, påpekes det at endringer i sosiale medier får ungdom til å være mer inne og ikke så mye ute på gaten og knuser gatelykter, som jeg gjorde i min ungdom.

Vi står altså overfor et annet kriminalitetsbilde som har fått lite oppmerksomhet. I norske hjem er det et betydelig omfang i bruk av makt og fysisk vold i parforhold. Mer enn hver fjerde kvinne og mer enn hver femte mann har opplevd at ektefellen eller samboeren minst en gang har anvendt fysisk makt. Litt over 5 pst. har opplevd dette fra partneren i løpet av det siste året. Hver tiende kvinne har opplevd voldsomme overgrep i parforholdet, som å bli tatt kvelertak på, overgrep der kniv eller annet våpen er blitt brukt, fått banket hodet mot en gjenstand, osv. Én av ti kvinner rapporterer i Norge at de én gang i løpet av livet har blitt voldtatt. Det er ganske alvorlige tall. Vi vet fra ulike omfangsstudier at ca. 10 pst. av dem som har blitt voldtatt – kun 10 pst. – anmelder dette forholdet.

Mens slike saker i liten grad ble anmeldt tidligere – politiet brukte gjerne betegnelsen «husbråk» på dette – kommer nå, heldigvis, stadig flere slike saker fram til politiet. Det er en voldsom økning i antall anmeldelser av familievold og seksualovergrep, også mot barn, og en voldsom økning i antallet voldtekter.

Mens én type kriminalitet går ned, øker kriminalitet og anmeldelser på et annet område. Vi står overfor en stor utfordring, vi må ha et politi og et rettsapparat i Norge som er i stand til å omstille seg etter den endringen – fra det gamle kriminalitetsbildet til det nye kriminalitetsbildet.

Politiets prioriteringer styres både av Riksadvokaten og gjennom tildelingsbrev til politiet. Riksadvokaten er veldig tydelig til påtalemakten i politiet om at denne typen saker som jeg har beskrevet, skal gis forrang – det er begrepet man bruker, som betyr at hvis det er konkurranse om tid og kapasitet internt i politiet, er det disse sakene som skal tas foran andre saker. Er det konflikt mellom å drive med et innbrudd, eller biltyveri eller løpe etter ungdom som røyker hasj, eller for den saks skyld etablere passkontorer mange steder i Norge, er det etterforskning på vold i nære relasjoner som skal prioriteres, ikke de andre tingene. Det sier Riksadvokaten. Andre måter å styre dette på, kommer gjennom tildelingsbrev til politiet.

Men på tross av veldig tydelige prioriteringer fra Riksadvokaten skjer ikke den prioriteringen. Politiet rapporterer om en gjennomsnittlig oppklaring av familievoldssaker på kun 33 pst. I noen politidistrikt, f.eks. i Sør-Øst, er oppklaringen helt nede i 16 pst. Det betyr at hvis man er en kvinne som har anmeldt sin mann for overgrep, eller en datter som har anmeldt sin far, vil åtte av ti av disse i dette området få et standardbrev fra politiet om at saken deres er henlagt, samtidig med at den mannen som de mener har begått et overgrep, fremdeles kanskje bor sammen med dem.

Når det gjelder voldtekt, er tallene like ille. Der blir 80 pst. av sakene henlagt. I Vest politidistrikt, altså i Bergen og omegn, blir ni av ti saker henlagt. I VG i dag sier statsadvokaten der at selv om ni av ti saker blir henlagt, gir ikke det ham noe voldsomt dårlig nattesøvn. Det sier han til VG – oppsiktsvekkende uttalelse. Men det er ikke hans feil, for det er faktisk et politisk ansvar at kvinner i Norge ikke får tilstrekkelig beskyttelse av staten.

Når politiet ikke greier å prioritere slike saker, som Riksadvokaten ber om, og som jeg mener vi må stille krav om, er vi nødt til å ta dette ansvaret på et annet nivå. For det er faktisk slik – oppsummert – at i saker der kvinner i hovedsak er ofre, svikter rettssystemet i Norge. Det gjelder både familievold og voldtekt, men også menneskehandel. Jeg mener dette er den absolutt største justispolitiske utfordringen vi har i Norge. Det er mer alvorlig enn ungdomskriminalitet, for det omhandler en liten gruppe. Dette er til representanten Gulati – vi skal diskutere den saken litt senere i dag. Dette er definitivt mer alvorlig enn å forfølge ungdom som bruker lettere narkotiske stoffer, dette er også mer alvorlig enn å bruke politiressurser på å hente ut barnefamilier som sitter på asylmottak eller i kirkeasyl, som det brukes ganske mye politiressurser på.

Vi skal senere i uken diskutere objektsikring. Er det å beskytte over 100 000 kvinner som har vært utsatt for dette – å gi dem skikkelig beskyttelse – mer eller mindre viktig enn objektsikring? Jeg stiller spørsmålet.

At mange saker henlegges, har mange årsaker. Mange slike saker skal henlegges, for det er ikke grunnlag i bevisets stilling. Men når jeg snakker med politiet om dette, oppgir politiet selv at dette skyldes lite ressurser – i all hovedsak skyldes det lite ressurser. Men det skyldes også, sier de, intern omorganisering. De bruker mye ressurser på å omstille seg til den nye politireformen. De klager også over at det er interne rutiner som ikke er gode nok for å kunne håndtere etterforskning på disse sakene på en ordentlig måte. Og det er til og med sånn at de klager over at det er ulike lønnsincentiver i politiet. Man tjener mer penger på å være ute og kjøre patrulje enn å være inne og etterforske en overgrepssak. Det er klart at det er noe jeg mener at justisministeren må se nærmere på.

Når vi ikke greier å få politiet til å omstille seg til dette nye kriminalitetsbildet, mener jeg det er nødvendig at vi i noe sterkere grad detaljstyrer politiet fra Stortinget. Jeg er selvfølgelig prinsipielt opptatt av at politiet skal gjøre sine egne vurderinger, men når vi ikke får det til, og når politiet ikke gjør det – av ulike grunner – må Stortinget være tydeligere på plass. Jeg har derfor tatt til orde for – og vi får senere debatter om også dette på Stortinget – at vi må ha øremerkede ressurser til politiet til bruk av etterforskning av familievold og voldtektssaker. Det betyr at når et politidistrikt får en sum penger øremerket til dette feltet, kan de ikke velge å kjøpe en ny bil. Nei, da skal de bruke de pengene på etterforskere til overgrepssaker.

Vi mener også at Stortinget må bestemme at politiet skal opprette egne grupper i hvert politidistrikt som skal fokusere på voldtekt og vold i nære relasjoner – egne dedikerte politifolk som skal jobbe med dette.

En stor utfordring er at alle de – i all hovedsak kvinner – som får sakene sine henlagt, får et standardbrev tilbake om at saken er henlagt. Jeg mener at i disse tilfellene bør denne familien og disse kvinnene også få – om ikke annet – en telefon eller en anledning til å møte politiet. Det vil være en omsorgsfull måte å håndtere en henleggelse på.

Jeg mener også at justisministeren må se på lønnsincentivene i politiet, sånn at det skapes en sterkere motivasjon internt i politiet for å jobbe med denne typen saker.

Alt i alt står vi overfor en stor utfordring. I rettsstaten Norge jobber politiet fortsatt litt etter gamle tradisjoner – de greier ikke i tilstrekkelig grad å omstille seg til det nye kriminalitetsbildet. Det er det jeg inviterer til debatt om.

Statsråd Tor Mikkel Wara [14:02:02]: Kriminaliteten er i endring. Nye former for kriminalitet oppstår, andre endrer karakter over tid, og enkelte former for kriminalitet blir mindre aktuelle eller forsvinner helt, i takt med endringer i samfunnet for øvrig eller ved at samfunnets holdninger til hva som er kriminelt, endrer seg.

De siste fem årene har det vært en økning i anmeldelser for vold, mishandling og seksuallovbrudd. For seksuallovbrudd alene har det vært en økning på hele 66 pst. siden 2013. Flere faktorer kan være med og forklare denne økningen. Mer åpenhet om vold og overgrep i samfunnet har medvirket til at flere melder fra til politi og hjelpeapparat. I tillegg kommer det stadig økende omfanget av saker som skjer via internett, der gjerningspersonen når et stort antall ofre.

Regjeringen har satt i verk en rekke tiltak for å møte utfordringer med det økte antallet saker på dette området. Våre ambisjoner er synliggjort i vår politiske plattform, Jeløya-erklæringen, hvor vi slår fast at kampen mot vold i nære relasjoner og seksualisert vold skal styrkes og ha prioritet framover.

Et annet, ikke mindre viktig signal fra regjeringens side er ratifiseringen av Europarådets konvensjon om å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Gjennom denne konvensjonen har vi forpliktet oss til å intensivere dette arbeidet ytterligere. Innsatsen skal sentreres rundt forebygging, beskyttelse og straffeforfølgning. I tillegg skal det utvikles helhetlig politikk der vi har forpliktet oss til å sikre at alle tiltakene inngår i en helhetlig og koordinert ramme.

Vi har allerede gått i gang med implementeringen av konvensjonsforpliktelsene våre. Koordineringen på statlig nivå ivaretas av en tverrdepartemental arbeidsgruppe med representanter fra seks departementer med tilhørende direktorater. Innsatsen har i hovedsak vært koordinert gjennom tverrdepartementale handlingsplaner der forebygging er en vesentlig del av satsingen, i tillegg til hjelpe- og behandlingstilbud, straffeforfølgning og tiltak rettet mot å styrke samarbeid og samordning.

En viktig del av forebygging innen justissektoren handler om å kunne gi god beskyttelse til den som er utsatt, slik at nye overgrep ikke forekommer. Politiet kan ta i bruk flere ulike beskyttelsestiltak. Mobil voldsalarm og bruk av kode 6 – sperret adresse – er eksempler på tiltak som skal kunne ivareta sikkerheten til personer som er utsatt for vold i nære relasjoner. Et annet eksempel er besøksforbud, som har som formål å beskytte utsatte for vold, trusler og trakassering. Besøksforbudet innebærer at den forbudet retter seg mot, forbys å oppholde seg et bestemt sted, eller forbys å kontakte en eller flere bestemte personer.

Det er viktig at vi er trygge på at de ulike tiltakene fungerer etter hensikten. Om noen uker vil vi få presentert en rapport der den overordnete problemstillingen har vært å undersøke i hvilken grad besøksforbud er et effektivt virkemiddel for å beskytte utsatte for vold i nære relasjoner.

I ytterste konsekvens fører vold i nære relasjoner til tap av liv. Partnerdrap utgjør mellom 20 pst. og 30 pst av alle drap i Norge hvert år. I 2017 ble det begått 25 drap i Norge. Ni av drapsofrene var partner eller ekspartner til gjerningspersonen. Forskning viser at i sju av ti tilfeller er det registrert partnervold før drapet. Det indikerer at det er et potensial for å forebygge.

Dette er bakgrunnen for at regjeringen i oktober satte ned et eget utvalg som skal gjennomgå saker med drap der gjerningspersonen er daværende eller tidligere partner. Hensikten er å avdekke om, i hvilken grad og eventuelt på hvilken måte det har forekommet svikt i det offentlige tjenesteapparatets håndtering i forkant av disse sakene. Utvalget skal gi anbefalinger som kan bidra til at framtidige tilfeller forebygges og forhindres.

Jeg vil også nevne at regjeringen arbeider med en ny handlingsplan mot voldtekt som skal ferdigstilles i 2019. Opptrappingsplanen mot vold og overgrep er et annet viktig verktøy i regjeringens arbeid med å redusere forekomsten av vold i nære relasjoner og styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep. Opptrappingsplanen, som ble lagt fram i 2016, fokuserer hovedsakelig på vold og overgrep mot barn og unge. Planen løper ut i 2021 og innebærer en gradvis opptrapping av innsatsen. Aldri før har det blitt lagt fram en så forpliktende plan på dette området.

La meg gå over til den delen av interpellantens spørsmål som omhandler straffesaksbehandlingen.

Gjennom statsbudsjett, tildelingsbrev til Politidirektoratet og Riksadvokatens mål- og prioriteringsskriv er det gitt klare føringer på at den alvorlige kriminaliteten skal prioriteres. Vold, mishandling og seksuallovbrudd er blant de områdene som faller inn under denne definisjonen. I situasjoner med ressursknapphet er den enkelte politimesters oppgave å sørge for at de prioriterte sakene gis forrang. Både av hensyn til den enkelte utsatte og av hensyn til oppklaring av saken er det viktig at etterforskningen kommer raskt i gang, og at den totale saksbehandlingstiden, fra anmeldelse til ferdig etterforsket sak, gjøres så kort som overhodet mulig.

Oppklaring av saker er et sentralt mål for politiets etterforskning. Bevissituasjonen og dermed muligheten for oppklaring vil imidlertid variere fra sak til sak og mellom de ulike sakstyper. Oppklaringsprosenten varierer derfor betydelig for ulike typer lovbrudd.

Til tross for at saker om mishandling i nære relasjoner er gitt prioritet i straffesaksbehandlingen, er det faktorer som forklarer at det er krevende å sikre høy oppklaring av denne sakstypen. I mange av disse sakene vil bevissituasjonen være utfordrende. Det kan f.eks. gjelde tilfeller der det straffbare forholdet som anmeldes, ligger noe tilbake i tid. I andre tilfeller vil det være mangel på teknisk bevis eller vitner som kan støtte opp under de involvertes forklaring. Det vil også være tilfeller der fornærmede ikke ønsker å medvirke til sakens opplysning grunnet den nære relasjonen til voldsutøver. Jeg vil imidlertid understreke at målet om høy oppklaring aldri skal lede til at beviskravet senkes i den enkelte sak. Det vesentlige er å sikre etterforskning med høyest mulig kvalitet, og at den som er utsatt for en integritetskrenkende handling, møtes med respekt og hensynsfullhet.

Etablering av støttesenter for kriminalitetsutsatte i alle politidistrikt er et vesentlig bidrag inn mot å styrke ofrene. Støttesentrene har som målsetting å bidra til at fornærmede trygges i prosessen fra politianmeldelse til saken er avgjort. Det er viktig at voldsutsatte har den nødvendige tillit til at politiet og påtalemyndigheten tar saken på alvor, selv om det i en del tilfeller ikke lar seg gjøre å oppklare saken.

Det er tatt flere grep for å styrke etterforskningen i politiet. Som et ledd i nærpolitireformen har Politidirektoratet og Riksadvokaten utarbeidet en handlingsplan for kvalitetsløft innenfor etterforskning og straffesaksbehandling. Planen inneholder en rekke tiltak som vil utvikle etterforskningsfaget og bidra til at etterforskningen framover vil være kvalitativt bedre enn i dag. Blant annet skal etterforskningen bli mer kunnskapsbasert, og det skal legges til rette for økt bruk av sivile med faglig relevant bakgrunn, også innenfor såkalt hverdagskriminalitet. Det skal også iverksettes tiltak for å bedre etterforskningsledelsen og skape sterkere etterforskningsmiljøer.

Innføringen av Politiarbeid på stedet vil bidra til at etterforskningen kommer raskt i gang. Det forventes at dette vil resultere i kortere saksbehandling og bedre oppklaringsprosent. Rask og pålitelig informasjon fra fornærmede, mistenkte og vitner på åstedet er helt avgjørende i initialfasen av etterforskningen. Det gjelder ikke minst i saker om vold i nære relasjoner og seksuallovbrudd.

Når det gjelder spørsmålet om styringsverktøy, operasjonaliseres de politiske prioriteringene gjennom mål og krav i tildelingsbrevet til Politidirektoratet. I tildelingsbrevet for 2018 er det utformet et virksomhetsspesifikt mål om effektiv straffesaksbehandling med høy kvalitet. Dette målet blir videreført i 2019 for å sikre kontinuitet og for å kunne sammenligne resultater over tid. Det er tilhørende styringsparametere og resultatkrav knyttet til saksbehandlingstid, oppklaringsprosent og restanser. I tillegg gir Politidirektoratet og Riksadvokatembetet en presentasjon av tallmaterialet som er brukket ned på kriminalitetstyper gjennom STRASAK-rapporten, Anmeldt kriminalitet og politiets straffesaksbehandling. For øvrig vil jeg også vise til de måltall som allerede er satt av Riksadvokaten i mål- og prioriteringsskriv.

Til slutt: La det ikke være noen tvil – dette er utvilsomt av de aller viktigste kriminalitetsbekjempelser, som denne regjeringen har slått fast skal prioriteres også framfor andre kriminelle saker dersom man står i en situasjon der man må prioritere knappe ressurser.

Petter Eide (SV) [14:11:16]: Jeg er veldig glad for spesielt avslutningen til justisministeren. Han er helt enig med meg i at dette er den alvorligste kriminaliteten, som vi må sette alle kluter til for å bekjempe. Det betyr at når vi ser at politiet faktisk ikke greier å levere på denne omstillingen som vi er helt nødt til, vil jeg holde fast ved at vi er nødt til å ta noen tyngre grep.

Når jeg lytter til justisministeren nå, ramser han opp en hel rekke tiltak og handlingsplaner på dette området, og da skulle det nesten ikke være nødvendig at vi gjør noe særlig mer. Likevel ser vi at i Bergen blir kun én av ti voldtektssaker framlagt for domstolen, ni av ti blir henlagt. I Buskerud-området, hvor presidenten kommer fra, blir kun 16 pst. av familievoldssaker framlagt for domstolen. Det er helt skandaløse tall, og det etterlater mange tusen kvinner i den forferdeligste fortvilelse. Det kan jeg love dere.

Dette er faktisk et område hvor Norge ikke er så veldig annerledes enn andre land. Vold mot kvinner, familievold og voldtekt er definitivt verdens største menneskerettighetsbrudd. Amnesty beskriver det som den største utfordringen på verdensbasis som stater gjør minst med.

Bare for å rydde litt opp i begrepene og hvorfor dette kan defineres som et menneskerettighetsbrudd: Den enkelte mann, f.eks., som slår eller voldtar, han er en kriminell aktør og skal selvfølgelig straffes. Men hvis staten ikke gjør tilstrekkelig for å beskytte kvinnen mot denne kriminelle handlingen, da er det staten som svikter, og staten som bryter menneskerettighetene. Når vi har tall som dette i Norge – at den norske stat ikke er i stand til å beskytte kvinner mot overgrep, som vi her ser – må vi diskutere om den norske stat også da gjør seg skyldig i omfattende menneskerettighetsbrudd. Noe av det har vi også blitt kritisert for internasjonalt. Vi må løfte dette opp på et overordnet nivå, og det er derfor jeg mener at Stortinget i større grad – nettopp fordi det også handler om menneskerettigheter – må ta et initiativ til å ta tyngre grep om disse sakene.

Men jeg er glad for justisministerens påpekning og hans personlige forsikring om at han ser på dette med alvor, og jeg skal love ham at jeg skal følge nøye med på hvordan dette går framover.

Statsråd Tor Mikkel Wara [14:14:26]: Jeg tenker det er tre elementer som er nyttige å ta med seg videre:

Det ene er at på dette området har det vært en kraftig vekst. Det har interpellanten sagt, og han gjentok det også. Den veksten har vært tilnærmelsesvis eksplosiv. Da er det kanskje ikke så unaturlig at politiet bruker noe lengre tid på å komme i mål. Det betyr ikke at disse sakene ikke har vært prioritert, det betyr bare at veksten har vært så stor at man på mange områder ikke har nådd det man skal, og henger etter.

Den andre tingen som er viktig å få med seg, er at politireformen som Stortinget vedtok for noen år siden, gjennomføres for alle praktiske formål på strukturnivå i år – i år. Jeg skjønner at mange i Stortinget synes det er lenge siden man vedtok reformen, men den gjennomføres ute i de enkelte politidistrikt i år. Reformen, som først og fremst er en kvalitetsreform – det er det viktig å huske på, og ressursene er økt samtidig som man har hatt en reform – er en kvalitetsreform som jeg håper og tror vil gi kvalitetsresultater også over tid. Men det er kanskje litt tidlig å forvente full suksess allerede i det året som man innfører reformen. Det vil nok kunne ta noe tid.

Jeg vil også gi representanten honnør for en veldig viktig ting, og det er en vilje til å prioritere dette, og nesten navngi andre ting som han ikke synes er så viktig. For etter at jeg ble justisminister i april, har jeg vært på denne talerstolen ganske mange ganger, og de fleste har ønsket øremerking eller dedikerte team til mange ulike typer kriminalitet – vold i nære relasjoner er noe, voldtekt er noe annet, ungdom, gjenger, arbeidslivskriminalitet, dyrepoliti. Jeg er ganske ofte på denne talerstolen og hører på ønsker om å dedikere politiressurser eller øremerke midler til ulike typer kriminalitet, eller, for den saks skyld, jeg er på denne talerstolen og hører ønsker og blir utfordret på hvorfor man ikke øremerket dedikerte midler til objektsikring og mer betong – eller jeg er på denne talerstolen og blir utfordret på hvorfor jeg ikke kan øremerke midler til et lensmannskontor på Hemnes eller andre steder eller en politistasjon rundt omkring. Det er for så vidt første gang jeg hører en av representantene si hva han synes vi godt kan prioritere ned, i hvert fall indirekte. Det synes jeg på mange måter er en viktig ting, for det er klart at også politiet må prioritere. Og jeg synes det er veldig nyttig at Stortinget innimellom har en prioriteringsdebatt. Det betyr ikke at man ikke kan prioritere flere ting, men man kan ikke prioritere alt.

Maria Aasen-Svensrud (A) [14:17:39]: Omfanget av anmeldelser knyttet til vold og overgrep mot barn øker. Interpellasjonen som reises av SV, peker på et alvorlig tema som vi også har diskutert tidligere i denne salen.

Forrige gang påpekte Arbeiderpartiet at den såkalte opptrappingsplanen til regjeringen slett ikke var en opptrapping. Selv om engasjementet til statsråden er prisverdig, er det dessverre slik fortsatt. Det blir for mye prat og for lite handlekraft. Det hjelper ikke barn at voksne prater, det trengs handling.

Fremdeles følger ikke regjeringen opp dette kritiske arbeidet på en god nok måte. Når bevilgningene uteblir – ja, da ser vi konsekvensene så altfor tydelig, slik som SV viser til i sin interpellasjon.

Arbeiderpartiet har gjentatte ganger foreslått tiltak i Stortinget for å styrke arbeidet mot vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep. Det er alvorlig at regjeringen ikke har fremmet en ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner etter at den forrige gikk ut i 2017. Handlingsplaner som er en tydelig beskrivelse av tiltak og når tiltak skal gjennomføres, er et verktøy som har vist seg å fungere svært godt.

Det har vært en eksplosjon i antall saker, men det er ikke bevilget nok penger til å følge opp disse. Dette må regjeringen ta inn over seg. Statistikk fra politiet viser at antall saker som gjelder seksuell handling, omgang og krenkende atferd utført mot barn mellom 14 og 16 år, har økt med 182,3 pst. siden 2013. Samtidig har politidistriktene, som skal etterforske sakene, fått mindre økonomisk handlingsrom under Solberg-regjeringen.

Arbeiderpartiet mener at tiltak mot vold og overgrep i nære relasjoner trenger en tydelig og sterk styrking. Når vold og overgrep skjer i og rundt familiene våre, er ikke dette bare et alvorlig problem for de berørte, det er et samfunnsproblem. Overgrep og vold gjør barn og voksne syke og har alvorlige konsekvenser for menneskers liv. Kostnaden for den enkelte og for samfunnet som helhet er betydelig.

Dessverre er opptrappingsplanen fra regjeringen verken konkret, forpliktende eller i tilstrekkelig grad finansiert. Planen har store mangler og har fått omfattende kritikk både fra Barneombudet og fra UNICEF.

I Arbeiderpartiets alternative budsjett foreslår vi 1,1 mrd. kr ut over regjeringens forslag innenfor flere rammeområder som omhandler dette temaet. Arbeiderpartiet har funnet pengene og har gjort prioriteringene.

Vold og overgrep er grov kriminalitet som samfunnet tydelig må reagere på. Politiet med påtale og etterforskning må styrkes, og domstolene må settes i stand til å håndtere den voksende køen av mennesker som venter på rettferdighet og ferdigstilling av sine saker, slik at de kan gå videre i livet sitt.

Til slutt må arbeidet med rehabilitering av både volds- og sedelighetsdømte i landets fengsler styrkes, slik at det ikke blir begått nye overgrep og nye voldsutøvelser når disse straffedømte er ferdig sonet og skal tilbake til våre nabolag.

Guro Angell Gimse (H) [14:21:41]: Det er utrolig viktig at man har et kontinuerlig arbeid mot vold i nære relasjoner, og det er viktig å debattere temaet. Representanten Eide skal ha skryt for at han tar opp problemstillingen. Det å snakke om vold mot kvinner og barn og gi temaet oppmerksomhet bidrar til å fjerne tausheten, skammen og skylden, som kanskje er den viktigste skrammen et voldsoffer påføres.

Det har også skjedd mye. Det er ikke slik at det har stått helt i ro. Synet på vold i nære relasjoner de siste 20 årene er endret. Det er ikke lenger den enkelte families problem. Det er et samfunnsproblem, som vi alle erkjenner, alle partier erkjenner det, og det snakkes mye og lenge om det i mange ulike fora.

Jeg har gitt representanten Eide skryt, men jeg må også gi litt kritikk. Jeg er svært uenig i det representanten Eide sa tidligere i dag om at vi er like dårlig stilt i Norge som i alle andre land til å håndtere vold i nære relasjoner. Jeg er også veldig uenig i at det er så dårlig stilt hos politiet at vi må gå inn og detaljstyre dem. Det er faktisk ganske oppsiktsvekkende å komme med et slikt forslag. Det er å svartmale situasjonen. Det er kanskje verst for kvinner og barn som skal varsle om vold at man sår tvil om systemet som er laget rundt dette, at de kanskje blir skremt bort og forhindret fra å varsle om en alvorlig situasjon. Mest sannsynlig vil kvinner og barn som varsler om vold i nære relasjoner, møte et kompetent politi og et kompetent hjelpeapparat.

Det har i dag vært mye snakk om at det har vært en voldsom økning i anmeldelser av voldtektssaker og familievoldssaker de siste tre–fire årene. Kripos mener det er grunn til å tro at større åpenhet rundt dette temaet og flere kampanjer gjør at flere velger å anmelde. Vi vet at det har vært en utfordring for politiet å holde tritt med økningen. Justisministeren vår har i flere runder i media og her i dag sagt at dette er et viktig område for politiet å prioritere. Men vi går ikke inn og detaljstyrer dem, for vi vet at det er veldig mye godt arbeid på gang.

Ellers gjør regjeringen kontinuerlig en målrettet innsats mot vold i nære relasjoner, og gjennom nærpolitireformen har vi fått større fagmiljø. Vi har fått bedre kompetanse hos etterforskere av denne typen saker – det finnes nå egne team i alle politidistrikt. Gjennom Handlingsplan mot vold i nære relasjoner har regjeringen styrket tilbudet til voldsutsatte. Fortsatt fungerer Prosjekt November, som var ett av tiltakene i handlingsplanen. Det er et prosjekt på Stovner, der ofre for vold i nære relasjoner får hjelp fra ulike profesjoner på samme lokasjon. Vi har også styrket tilbudet til voldsutsatte gjennom å etablere støttesenter for kriminalitetsutsatte i alle politidistrikt.

Det forskes også veldig mye på vold i nære relasjoner. For perioden 2014–2019 er det etablert et forskerprogram, og hittil er det gjennomført studier knyttet til vold mot eldre. Programmet videreføres i den neste femårsperioden. I tillegg satser vi stort på opptrappingsplanen mot vold og overgrep, og det er lagt inn hele 800 mill. kr til tiltak som vi er i ferd med å gjennomføre. Det er også, som justisministeren var inne på, satt ned en ekspertgruppe som skal se på partnerdrap og komme tilbake med forslag til tiltak som kan forebygge slike drap.

I årets statsbudsjett har vi, sammen med Kristelig Folkeparti, bevilget til sammen 50 mill. kr til etterforskning av vold mot barn og til en økning i støtten til Statens barnehus. Av disse midlene har vi også valgt å øremerke en bit til påtale, som vi vet kan være en flaskehals i denne saken.

Det er en lang vei å gå når man skal løse et samfunnsproblem, men vi er faktisk godt i gang.

Solveig Horne (FrP) [14:26:48]: Jeg visste ikke om jeg skulle ta ordet i denne debatten, i hvert fall ikke etter at representanten Angell Gimse på en så god måte snakket om alt arbeidet som er satt i gang. Likevel tror jeg at et så viktig tema som dette fortjener en god debatt i Stortinget, og jeg er glad for at representanten Eide har fremmet denne interpellasjonen. Dette er et tema som opptar oss alle – tverrpolitisk – og det er et tema som bekymrer oss når vi ser at det er så mange saker som vi opplever blir henlagt. Hva er årsaken, og hva er løsningen på dette?

Vi skal også være glad for at det er en økning i antall anmeldelser. Det er ikke så mange år siden vi registrerte – og var bekymret for – at det var for få som anmeldte spesielt voldtekt, og det var for få som oppsøkte hjelpeapparatet. Vi har jo både flere kampanjer, mer og større åpenhet og et sterkere fokus på dette også i media, og saker som foregår i familien, er ikke lenger en privatsak. Det har også ført til flere anmeldelser. Det er sant som interpellanten og statsråden sier, at det er en endring i kriminalitetsbildet. Det er også noe politiet må ta inn over seg ute i distriktene.

Jeg har lyst til å komme inn på et par ting. Jeg mener også at politireformen, etterforskningsløftet og arbeidet med å få på plass større fagmiljøer kan være med på å gjøre at man kan få opp både oppklaringsprosenten og økningen i behandlingen ute i politidistriktene. Jeg håper i hvert fall det. Når det er så tydelig at disse sakene skal ha forrang, også når politiet må prioritere, og det er så tydelige signaler fra Riksadvokaten – skal man da begynne å detaljstyre politiet, eller skal vi stole på at vi har et system i Norge hvor de signalene som både de politiske miljøene og ikke minst Riksadvokaten gir, blir etterfulgt? Det mener jeg også handler om ledelse ute i politidistriktene, men disse sakene er det så tydelige signaler om, også politisk, at skal prioriteres.

Flere har vært innom arbeidet som regjeringen gjør knyttet til vold og overgrep og vold i nære relasjoner. Jeg synes også det er veldig kjekt med alle handlingsplaner, men har bare lyst til å si at handlingsplaner ikke løser alle verdens problemer. De er imidlertid med på å strukturere arbeidet som blir gjort i mange fagdepartementer og direktorater, og de gir forslagene som ligger der, større gjennomslagskraft.

Selv om handlingsplanen om vold i nære relasjoner gikk ut i 2017, er det ikke sånn at arbeidet stopper opp i departementene. Jeg synes statsråden var veldig tydelig på det i dag. Man har fått en rapport for under en måned siden for å se på tiltakene i handlingsplanen, hvordan dette skal videreføres, og hvordan regjeringen skal håndtere dette. Det stoler jeg på at regjeringen følger opp. Om det blir handlingsplan eller andre ting, får vi vente og se. Det viktigste nå er at det er lansert en handlingsplan mot voldtekt, som skal komme neste år.

Vi har en opptrappingsplan. Vi kan være uenige og si at opptrappingsplanen ikke er god nok, men jeg har lyst til å understreke at det er første gang det er blitt laget en så forpliktende handlingsplan av noen regjering. Det er en handlingsplan som fikk kritikk fordi det var for lite midler. Men selve innholdet og temaene som var der – at man skal fokusere på forebygging, at de som jobber der ute og er i kontakt med barn og voksne, skal ha kunnskap og kompetanse, at man skal ha en oppfølging av dem som er blitt utsatt for vold og overgrep, og at man skal ha strafferettslige tiltak – det er tiltak som ligger der. Jeg er veldig stolt over at regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti, som har vært en forkjemper for opptrappingsplanen i likhet med oss andre, har klart å få på plass en historisk stor satsing som forplikter regjeringen til å følge opp videre.

Til den satsingen jeg har sett på familievernet: Mange tror at familievernkontorene er skilsmissekontorer, men de jobber dedikert også med familier som har en konflikt, og der det er vold, og det er et viktig arbeid som blir gjort for å avdekke vold. Kunnskap om vold og overgrep innen både helseutdanningene og barnehageutdanningene er også viktig for å avdekke vold.

Geir Inge Lien (Sp) [14:32:06]: Familievald, valdtekt og seksuelle overgrep mot barn er alvorleg kriminalitet som må vere høgt prioritert av politiet. Det kan vi alle her vere einige om. Riksadvokaten har òg pålagt politiet å gje slike saker høg prioritet. Eg synest det er positivt at interpellanten Eide inviterer til debatt om korleis ein kan sikre seg mot akkurat dette.

Det at saksbehandlingstida aukar og køane byggjer seg opp i slike alvorlege saker, er urovekkjande. Dette kan det vere fleire årsaker til, bl.a. avdekkjer politiet fleire saker som går på seksuelle overgrep mot barn. Leiaren for etterretning og etterforsking i Oslo politidistrikt har sagt at dei slit med å rekruttere kompetente folk, spesielt til seksjonen for etterforsking av alvorlege seksuallovbrot. Ressursar og økonomi er noko fleire politidistrikt slit med, og Senterpartiet er heilt tydeleg på at det trengst større handlingsrom for å kunne prioritere og gjere nødvendige tiltak lokalt. Regjeringa har ei nøkkelrolle i måten dei styrer midlane på her.

Eg har òg vore veldig spent på Framstegsparti-statsrådens svar på denne interpellasjonen. Når det er sagt, vil eg understreke at det ikkje er sikkert at det å setje måltal er den riktige måten å gå fram på, slik interpellanten har vore inne på. Det er allereie mange måltal i politiet, og med respekt å melde er ikkje dette alltid den beste metoden. Faren med at ein skal telje alt mogleg, er at ein ikkje tel det som faktisk tel. Med andre ord: Ein når gjerne måltala, men ikkje det som var det faktiske målet for utgangspunktet. Eg meiner ein må trø varsamt ved bruk av denne metoden, og han må i alle fall ikkje brukast ukritisk.

Eg ser fram til å høyre justisministerens konkrete planar for å sikre nødvendig prioritering til etterforsking av familievald, valdtekt og overgrep mot barn, og eg håpar å få svar på korleis han vil leggje til rette for at politiet lettare kan rekruttere kompetanse til etterforsking av denne typen saker.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:35:13]: Aller først: Takk til interpellanten Petter Eide for å ha reist en veldig viktig debatt.

I februar i år innkalte Kristelig Folkeparti fire ulike statsråder til en historisk interpellasjon. Statsrådene fra Barne- og likestillingsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet ble bedt om å redegjøre for status for tiltakene knyttet til opptrappingsplanen mot vold og overgrep i sine respektive departementer. Det framkom et tydelig behov for enda bedre koordinering mellom de ulike departementene, et ansvar som ligger hos statsråden for Barne- og likestillingsdepartementet, og langt mer offensive satsinger fra regjeringens side. Derfor var det bra å se at regjeringen i høst kom med kostnadsoversikten knyttet til tiltak i opptrappingsplanen mot vold og overgrep. Kristelig Folkeparti skulle selvfølgelig helst sett at det ble bevilget mer midler til enda flere av disse tiltakene, også i selve budsjettet, og i vårt alternative statsbudsjett styrket vi bevilgningene til kampen mot vold og overgrep med over en halv milliard kroner.

Kristelig Folkeparti har sett med stor uro og bekymring på den kraftige økningen i antall anmeldelser når det gjelder vold og overgrep mot barn. Politiet melder at anmeldelser for seksuell omgang med og voldtekt av barn under 14 år har økt med 46 pst. fra i fjor til i år. Dette handler nok til dels om økt bevissthet som fører til at flere tilfeller blir oppdaget og anmeldt, hvilket selvsagt er en god ting, men det viser også at dette dessverre er et kriminalfelt som er i ferd med å ese ut i omfang, og som ødelegger mange tusen barns liv. Derfor krever disse sakene justisministerens fulle oppmerksomhet og offensive tiltak, som også tar høyde for at overgriperne bruker ny teknologi og stadig mer utspekulerte metoder for å lure barn og unge inn i situasjoner som de ikke kommer seg ut av.

Kristelig Folkeparti mener at en av de viktigste oppgavene vi politikere har, er å kjempe for en trygg barndom for alle barn. Familien er barnets første og mest formende fellesskap, og derfor er det desto mer skadelig når ikke hjemmet er den trygge basen for barnet som det skal være. I de tilfellene har vi som storsamfunn ansvar for at barna får hjelp, og ikke minst for at politiet prioriterer etterforskning av disse sakene.

Vi nærmer oss julehøytiden, som skal være en gledens høytid, spesielt for de minste blant oss, men vi vet at en del barn gruer seg til en tid da foreldrene gjerne drikker mer enn vanlig, og for noen av disse betyr julen også økt fare for å bli utsatt for vold og overgrep. Derfor vil jeg og Kristelig Folkeparti stille oss bak representanten Petter Eide, som etterspør hvordan statsråden vil jobbe med å få høyere oppklaringsprosent i sakene som omhandler vold og overgrep mot barn, samt sikre politiets prioritering av disse sakene.

I tillegg ble også jeg dypt bekymret da jeg leste VGs gjennomgang av ferdigbehandlede voldtektssaker, som viser at det er til dels store geografiske variasjoner i hva som kan avgjøre hvorvidt en anmeldt voldtekt ender opp i retten eller ikke. Og jeg synes det er rart at man kan sove godt om natten hvis man innehar kunnskap om dette. Jeg vil gjerne også høre hva statsråden vil gjøre for å sikre at bosted ikke skal være avgjørende for en rettferdig saksbehandling, og da spesielt når det gjelder voldtektssaker.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [14:39:34]: Det er en alvorlig situasjon i Øst politidistrikt. Bistandsadvokater er bekymret for rettssikkerheten til barn og voksne som er utsatt for vold i nære relasjoner. Politimesteren har uttalt at den krevende situasjonen gjør at saker som omhandler vold, må vente.

I svar på skriftlig spørsmål har statsråden uttalt at situasjonen i Øst politidistrikt ikke er god nok. Riksadvokaten har slått fast at den beskrevne situasjonen ikke kan vedvare. Når en statsråd på vakt innrømmer alvorlig svikt innenfor sitt ansvarsområde, er det betimelig å spørre hva statsråden har tenkt å gjøre for at barn som har opplevd vold i nære relasjoner, skal få sin rettssikkerhet ivaretatt. Det ansvaret bærer statsråden, som øverste ansvarlig.

Jeg vil takke interpellanten for å ta opp dette viktige spørsmålet. Overgrep og vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem og er grov kriminalitet, som må forebygges langt bedre enn i dag. Overgrep og vold gjør barn og voksne syke og får alvorlige konsekvenser for livskvaliteten til dem som rammes. Kostnadene for den enkelte og for samfunnet er betydelige.

Det finnes en rekke politiske grep for å bekjempe vold og overgrep. Vi må sette politiet i stand til å oppdage mer og å oppklare flere saker, og vi må styrke barnehusene. Det handler om prioriteringer. Politiet har tatt betydelige steg i riktig retning i kampen mot vold i nære relasjoner og overgrep, men de trenger økte ressurser for å møte saksmengden som følger av at flere saker avdekkes. Tall fra Vista Analyse i 2012 viser at vold i nære relasjoner koster samfunnet så mye som mellom 4,5 mrd. kr og 6 mrd. kr årlig.

Det er verdt å merke seg at det er betydelige politiske forskjeller når det gjelder handlekraften i kampen mot vold i nære relasjoner. Der regjeringen gjennom den såkalte opptrappingsplanen mot vold og overgrep har lagt inn en styrking på 67 mill. kr for 2019, foreslår Arbeiderpartiet en styrking på over 1 mrd. kr i kampen mot vold og overgrep.

Arbeiderpartiet har tidligere fremmet forslag om en handlingsplan mot vold i nære relasjoner og en handlingsplan mot voldtekt. Den forrige handlingsplanen mot voldtekt gikk ut i 2014. Handlingsplanen mot vold i nære relasjoner gikk ut i fjor. Det er blitt hevdet fra denne talerstolen at en handlingsplan alene ikke er svaret. Nei, men en handlingsplan forplikter, en handlingsplan gjør at en strukturerer arbeidet, er nødt til å levere og er nødt til å rapportere. Det er bekymringsfullt når statsråden eller regjeringen ikke tar det ansvaret.

Tallene taler for seg selv – og bak hvert tall er det en vond historie. Det trengs kraftfulle tiltak for at vi i fellesskap skal forebygge, etterforske og behandle sakene i domstolen på en god måte. Statsråden må gjerne oppklare hvorfor regjeringen og han selv ikke ser poenget med at en må få på plass en ny handlingsplan.

Lene Vågslid (A) [14:43:31]: Fyrst og fremst takk til representanten Petter Eide, som reiser ein veldig viktig interpellasjonsdebatt. Vald i nære relasjonar, seksuelle overgrep, valdtekt – dette er grov kriminalitet og eit alvorleg samfunnsproblem, og det opplever eg at me meiner tverrpolitisk. Så er det noko ulike meiningar, særleg når det gjeld spørsmål om budsjett og ressursar. Det er ei kjensgjerning at politidistrikta – dei tolv me no har – har opplevd ein enorm auke. Kapasiteten er sprengd mange plassar, slik at dei som er ofre for kriminalitet, blir ståande lenger i kø enn tidlegare.

Når det gjeld å skulle detaljstyre politiet, skal SV få lov til å ordleggje seg akkurat som dei vil. For Arbeidarpartiet er det ingen tvil om at arbeidet med vald i nære relasjonar og seksuelle overgrep skal prioriterast av politiet. Men det me meiner er viktigast no, er at politidistrikta har ein ressurssituasjon som set politiet i stand til å gjere det Stortinget har bestemt.

Me har sett mange saker i media i det siste. Alle har lese om Tanja og hennar valdtektshistorie frå Nordland. Eg trur ikkje eitt sekund at politiet i Nordland ikkje ynskjer å arbeide med dette på ein så god måte som mogleg. Eg møter ingen politifolk i dette landet som seier at dette ikkje er viktig. Dei ynskjer òg å prioritere desse sakene. Men tilbakemeldinga me får no, er at mange som etterforskar slike saker, må velje mellom alvorleg sak, alvorleg sak, alvorleg sak og alvorleg sak. Kapasiteten er så sprengd at det ikkje berre er å prioritere dei sakene utan at me løyver tilstrekkeleg med midlar til politidistrikta.

Rettstryggleiken til både kvinner og barn i saker som dette er utsett når ein må vente så lenge som ein no gjer på å få avklart saker. Eg trur ingen i denne salen meiner at det er i tråd med rettsoppfatninga til folk at gjerningspersonar får strafferabatt etter å ha gjort grufulle kriminelle handlingar, som følgje av lang liggjetid i politiet. Eg har ikkje møtt nokon som synest det er greitt. Likevel skjer det, på grunn av at saker ligg for lenge.

Ifylgje VG har etterforskingstida i valdtektssaker auka med 45 pst. frå 2014 til 2018. Då er det grunn til å ta inn over seg det me alle er einige om, at kampanjar, som Kripos og politiet har køyrt rundt omkring i heile landet, verkar – dei verkar! Det kan jo ikkje vere ei overrasking for nokon at me no ser – heldigvis, må me kunne seie – ein auke i talet på meldingar, men då må Stortinget fylgje opp med løyvingar og ressursar til politidistrikta, slik at dei blir sette i stand til å gjere den jobben me forventar av dei.

Me snakka om Brennpunkt her før i dag. Brennpunkt har òg hatt ein dokumentar om valdtekt. Der får ein illustrert veldig godt korleis det er for ei som har opplevd ei grov valdtekt, og som har venta i fleire år og enno ikkje har fått avklart saka, å sitja på f.eks. eit legekontor og sjå ein plakat der det står at det er viktig at ein meldar og seier frå. Det blir av veldig mange opplevd som veldig tøft og vanskeleg når saka ikkje blir oppklart fordi ho blir liggjande så lenge.

Representanten Horne viste til politireforma og etterforskingsløftet. Etterforskingsløftet er førebels eit løfte og ikkje eit reelt løft. Eg meiner det er positivt at forliket mellom regjeringa og Kristeleg Folkeparti gav auka løyvingar som var øyremerkte til etterforsking av vald og overgrep. Det er bra, men det er ikkje nok. Utfordringane er langt større enn som så, og Arbeidarpartiet legg om lag 70 mill. kr på bordet til etterforsking, i tillegg til at me føreslår å styrkje politidistrikta med 340 mill. kr.

Dette har komiteen høyrt mange gonger, men samanhengen i straffesakskjeda må hengje saman. Når ein no opplever å vente lenger enn tidlegare i politiet, og ein får strafferabatt viss ein har venta lenge på å få saka opp for domstolen, er det utfordrande for rettstryggleiken.

Difor er mi bekymring – trass i at me i ord er einige her i dag om kor alvorleg dette er – at ein ikkje greier å møte utfordringa godt nok når ein sender politidistrikta inn i 2019 med ein framleis svært krevjande ressurssituasjon.

Petter Eide (SV) [14:48:43]: Tusen takk til alle som har deltatt i denne interpellasjonen. Jeg synes det har vært en fin debatt. Vi har fått opp mange bra momenter. En interpellasjon er jo litt annerledes enn andre stortingsdebatter. Vi får mulighet til å fokusere litt dypere i en sak, vi kan drøfte ulike ting «face to face» med ministeren, og siden vi heller ikke skal bestemme noe, vi skal ikke votere over noe, kan vi lytte litt mer enn det vi ellers gjør i alminnelige stortingsdebatter. Det er av og til en fordel i dette hus.

Jeg registrerer ut fra debatten at vi stort sett er enige om problembeskrivelsen. Det er ingen som har sagt at dette ikke er alvorlig, de fleste har sagt at dette er det alvorligste. Det sa også justisministeren, og det er jeg veldig glad for å høre, for det er et forpliktende begrep å bruke. Jeg tar da justisministeren på ordet når han personlig forsikrer Stortinget om at han står bak Riksadvokatens henstilling til politiet om hvordan dette skal prioriteres, og også er villig til å bruke tildelingsbrev for å få politiet til å prioritere i den retningen.

Før jeg avslutter helt, har jeg en bitte liten kommentar til Guro Angell Gimse om ting hun kanskje har hørt jeg har sagt, men som jeg ikke har sagt. Jeg mener ikke at det står like dårlig til i Norge som i alle andre land, men det er ikke så stor forskjell på Norge og andre land. Når det gjelder vold i nære relasjoner, opererer Verdens helseorganisasjon med tall som viser at én av tre kvinner i verden utsettes for vold i nære relasjoner. Tallene for Norge er én av fire. For voldtekt sier WHO at det er én av seks som blir utsatt for voldtekt, i Norge er det én av ti. Forskjellen er altså ikke så stor. Norge er bedre enn verdensgjennomsnittet – det skulle bare mangle – men vi har fortsatt et omfattende problem.

Det er heller ikke sånn at jeg kritiserer politiet, det gjør jeg definitivt ikke, politiet jobber under bestemte rammebetingelser som de må forholde seg til. Men jeg mener at det er Stortingets konstitusjonelle plikt å styre politiet. Politiet har voldsmonopol og er vårt maktapparat, og hvis vi sier at politiet skal få drive med hva de vil, gjør vi ikke jobben vår. Det er vi som skal styre politiet. Hvem andre skal styre politiet? Det er heller ikke sånn at denne regjeringen går av veien for å detaljstyre. I utlendingspolitikken er man svært så detaljert. Når det gjelder å få kastet ut asylsøkere som ikke har opphold i landet, har man veldig konkrete måltall for hvordan dette skal konkretiseres.

Men alt i alt: Tusen takk for en fin debatt, og takk også til justisministeren, som har kommet meg i møte på veldig mange punkter.

Statsråd Tor Mikkel Wara [14:51:54]: I likhet med de fleste representantene synes jeg dette har vært en veldig god debatt. Jeg tror det er en viktig debatt, og jeg regner med at vi skal ha den flere ganger i ulike varianter her i denne sal. Det synes jeg den fortjener. Jeg er også enig med interpellanten i at en interpellasjon ofte er en veldig god måte å diskutere ting på, og det er på mange måter en debatt jeg setter pris på å ha.

Jeg må også erkjenne at vi har utfordringer på denne sektoren som jeg skulle ønske at vi ikke hadde. Det er feil å si at dette skyldes en ressurssituasjon, for denne regjeringen har tross alt bevilget 3 mrd. kr mer i driftsbudsjettet til politiet og ansatt 1 500 flere politifolk. Men vi er midt i en reform, og som jeg understreket: Reformen er gjennomført i år. Så er det viktig å huske på hvorfor vi har en reform, og det er for å ha sterkere, større og mer robuste enheter, hvor man kan bli god til å prioritere den viktige kriminaliteten, det at man faktisk kan ha dedikerte team som blir gode og utvikler kunnskap og kompetanse.

Jeg mener at den riktige styringen på disse områdene er hos politimesteren når det gjelder å dedikere folk. Vår styringsparameter er hvordan vi ønsker at Politidirektoratet skal rapportere på måltall, og det er selvfølgelig Riksadvokatens prioriteringer. Riksadvokaten har også muligheter til å føre tilsyn med politidistriktene når det gjelder hvordan de følger opp prioriteringene, hvilke saker som blir henlagt, og hvilke saker som blir etterforsket videre.

Vi har altså hatt en tilnærmelsesvis eksplosiv vekst i antall voldtekter, vi har til dels hatt en enda større vekst når det gjelder overgrepssaker knyttet til nett. Disse sakene har det til felles at de er krevende å etterforske og tar mye ressurser. Hvis en har flere av disse innenfor et distrikt, tar de en veldig stor del av etterforskningskapasiteten.

Det betyr at det vil være forskjeller mellom politidistrikt. Det er ikke fordi det ene politidistriktet er dårligere eller prioriterer dette mindre enn noe annet, men fordi kriminalitetsbildet faktisk er ulikt i de ulike politidistriktene. Det er derfor vi lar det enkelte politidistrikt prøve å styre ressursene slik at man treffer det kriminalitetsbildet, den trusselen og de utfordringene som til enhver tid er akkurat der.

Vi har gjennomført en politireform nettopp for å bli bedre i disse sakene. Det er akkurat denne typen saker politireformen skal være et svar på, den er ikke en utfordring eller et problem.