Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [10:01:55]: For 69 år siden i dag la Frankrikes utenriksminister Robert Schuman fram ideen om å opprette et europeisk kull- og stålfelleskap. Kimen til dagens EU var sådd.

Målet med å legge den franske og tyske kull- og stålproduksjonen under en felles myndighet var å gjøre krig mellom europeiske naboer ikke bare utenkelig, men også umulig.

I perioden 1870-1945 utkjempet Tyskland og Frankrike tre kriger. I dag er krig mellom disse to landene ikke mulig å forestille seg.

Til minne om Schuman-erklæringen ble dagen i dag til Europadagen.

EU har spilt en sentral rolle i å fremme fred og stabilitet i Europa. Derfor passer det godt å minne om at nettopp ønsket om fred og samarbeid mellom naboer var utgangspunktet for europeisk integrasjon.

Blant EUs medlemsland finner vi våre nærmeste likesinnede og samarbeidspartnere. EU er vår viktigste partner i å forsvare forpliktende internasjonalt samarbeid.

Reisverket i Norges tilknytning til EU er EØS-avtalen, men EU er mer enn økonomisk integrasjon, og samarbeidet med EU går utover det indre marked og de fire friheter.

Sammen med lederne for de 30 andre EØS-landene feiret statsministeren 25-årsjubileet for EØS-avtalen 22. mars. President for Det europeiske råd, Donald Tusk, understreket i sin tale at EØS-avtalen er et partnerskap der alle bidrar og alle får igjen.

Gjennom de 25 årene siden avtalen trådte i kraft, har vi opplevd en nærmest sammenhengende opptur for norsk økonomi. Norge har hatt en kraftig velferdsutvikling. Full adgang til det desidert største markedet for norsk næringsliv gjennom et felles regelverk har vært en forutsetning. Det samme gjelder tilgang på kvalifisert arbeidskraft fra hele EØS-området.

Vi skal fortsette å bidra. Vår felles framtidige velferd er avhengig av Europas store konkurransekraft. Vi må legge til rette for å skape vekst og sysselsetting. Vi må sikre de gode europeiske løsningene på de utfordringene som våre og EUs innbyggere står overfor, som klimaendring og migrasjon, men også sosial inkludering og ulikhet. Det er spesielt viktig i en urolig tid der nasjonalisme og proteksjonisme vinner terreng.

EØS-avtalen er også mye mer enn markedsadgang for næringslivet og mer enn selv de mest avanserte frihandelsavtalene. At man kan studere og jobbe i et annet europeisk land, kan virke som en selvfølge i dag. Det er imidlertid langt fra noen selvfølge, men et resultat av tverrpolitiske veivalg og muliggjort av EØS-avtalen. Den eneste andre tilknytningsformen som ville gitt oss minst like gode muligheter som EØS, er fullt medlemskap i EU.

Brexit har vist at det å plukke fordelene i det indre marked og ikke ta del i pliktene ikke er mulig. En mindre forpliktende samarbeidsordning med EU vil derfor også gi oss færre rettigheter. Ingen utredning om alternativer til EØS-avtalen, som enkelte partier har foreslått, vil kunne gi oss noe sikkert svar på hvilke alternativer som fins. De spørsmålene kan bare løses i reelle forhandlinger med EU som motpart.

Det er snart tre år siden Storbritannia i en folkeavstemning stemte for å forlate EU. Avtalen som skal sørge for at dette skjer på en ryddig måte, har blitt nedstemt tre ganger i det britiske Underhuset.

I april ble brexit utsatt, potensielt så lenge som til 31. oktober. Inntil videre forblir Storbritannia EU-medlem og forbereder seg nå på å gjennomføre valg til Europaparlamentet om to uker. Hvis det blir flertall for utmeldingsavtalen i Underhuset, kan Storbritannia forlate EU på en ryddig måte også før 31. oktober. I motsatt tilfelle kan man få en brexit uten en utmeldingsavtale, en såkalt «no deal».

Det er altså i dag ikke mulig å være sikker på når Storbritannia vil forlate EU. Vi vet heller ikke om de vil forlate EU med eller uten en avtale. Denne usikkerheten er utfordrende for alle, også for Norge. Vi må være forberedt på flere potensielle utfall, og det er vi.

Siden forrige redegjørelse har mye falt på plass på norsk side. Hvis utmeldingsavtalen godkjennes, er vi beredt med en egen avtale mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia som speiler utmeldingsavtalen. Denne avtalen betyr bl.a. at nordmenn med rettigheter i Storbritannia etter EØS-avtalen på tidspunktet for uttreden vil få disse rettighetene videreført. Det samme vil gjelde for briter i Norge. Denne avtalen vil kunne signeres så snart EU og Storbritannia har signert sin avtale.

Vi har også forberedt oss på at Storbritannia forlater EU uten en avtale. Vi signerte i april en avtale som betyr at briter som i dag bor i Norge, og nordmenn som i dag bor i Storbritannia, kan bli boende der, selv om Storbritannia skulle komme til å forlate EU uten en avtale.

Vi har også signert en avtale mellom Norge, Island og Storbritannia om varehandel. I tillegg har vi funnet løsninger med Storbritannia på veitransport, lufttransport og maritim transport. I hovedsak sikrer disse ordningene at nåværende handel og relasjoner med Storbritannia kan videreføres på eksisterende vilkår.

Forhandlingene om fiskeriforvaltning har også vært vellykkede, men har ikke blitt sluttført fordi fristen for brexit ble forlenget. Vi avventer derfor signering av avtalen.

Vi har i tillegg brukt forskriftsendringer for å forberede oss. Det gjelder bl.a. på områder som verdipapirhandel, import av legemidler, yrkeskvalifikasjoner og trygderettigheter.

EU har også foreslått en rekke midlertidige beredskapsforordninger i tilfelle «no deal». I de tilfellene hvor de er EØS-relevante, er de innlemmet i EØS-avtalen. Vi har med andre ord kommet så langt vi kan i forberedelsene på vår side, gitt den usikkerheten og uforutsigbarheten som fortsatt råder.

Om to uker settes valget til nytt europaparlament i gang. I flere land går ikke skillelinjene primært langs tradisjonelle partiakser, men snarere mellom partier som er for og mot EU. Det øker den politiske polariseringen – men kanskje også engasjementet blant velgerne. At valgkampen skal bli utsatt for desinformasjonskampanjer, er en bekymring, som vi har sett ved flere nasjonale valg de siste årene.

Europaparlamentsvalget består av 27 separate nasjonale valg, 28 med Storbritannia, som går over flere dager og med flere hundre nasjonale politiske partier, titusener av valglokaler og ca. 400 millioner stemmeberettigede. Det kan gjøre europaparlamentsvalget til et særlig fristende mål for aktører som ønsker å ødelegge demokratiske prosesser gjennom manipulering og spredning av villedende informasjon.

Europaparlamentet har gradvis økt sin betydning i EU. Da EØS-avtalen ble undertegnet i 1992, hadde Europaparlamentet fortsatt bare en konsultativ rolle, men da avtalen trådte i kraft i 1994, hadde parlamentet – gjennom Maastricht-traktaten i 1993 – fått medbestemmelse sammen med Rådet for regelverk for det indre marked.

Europaparlamentet har med andre ord hatt en viktig rolle, helt siden EØS-avtalens ikrafttredelse i 1994, i utformingen av EØS-relevant EU-regelverk.

I dag er Parlamentet sidestilt med Rådet på de fleste områder der EU lager felles lovgivning. Det har fortsatt en mer begrenset rolle på andre områder, f.eks. utenriks- og sikkerhetspolitikk. EU-parlamentarikerne har imidlertid vist at de kan påvirke den politiske agendaen i EU også når det formelle mandatet er begrenset.

Det betyr at Parlamentet er viktig for Norge også på områder utenfor rammen av EØS-samarbeidet. Vi vil derfor jobbe så raskt som mulig med å etablere kontakt med sentrale, nyvalgte europaparlamentarikere.

Det er også viktig å etablere og pleie gode partipolitiske kanaler for samarbeid med våre søsterpartier i Europaparlamentet. Sånn kan vi bedre både forstå og bidra inn i viktige europeiske debatter som også berører Norge. Derfor gjentar jeg min generelle oppfordring om at alle partier på Stortinget bruker sine partipolitiske kanaler aktivt.

Europaparlamentsvalget er også startskuddet for valget av ny kommisjonspresident etter Jean Claude Juncker og utnevningen av et nytt kommissærkollegium. Det skal også velges ny president for Det europeiske råd etter Donald Tusk, ny høyrepresentant for EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk etter Federica Mogherini og ny sjef for Den europeiske sentralbanken etter Mario Draghi.

Den nye kommisjonen kommer til å presentere sine prioriteringer mot slutten av året. Regjeringa vil jobbe aktivt for å synliggjøre norske interesser overfor medlemmene av den nye kommisjonen, nye europaparlamentarikere og resten av det påtroppende ledersjiktet i EU.

Et viktig hensyn vil være å formidle hvor sentral deltakelsen i det indre marked gjennom EØS er for Norge. Å formidle kunnskap om EØS-avtalen er å hegne om samarbeidet.

For ett år siden i dag la regjeringa fram sin strategi for samarbeidet med EU. Både i strategien og i arbeidsprogrammet er vårt hovedbudskap at Norge vil fortsette å bidra til et trygt, fritt og økonomisk sterkt Europa, der landene tar felles ansvar for felles utfordringer.

Jeg håper den nye kommisjonen vil videreføre og intensivere arbeidet med å fremme respekt for rettsstatsprinsipper og de andre felles verdiene som ligger til grunn for det europeiske samarbeidet.

Den nåværende kommisjonen har initiert en såkalt artikkel 7-prosedyre mot Polen for mulige brudd på EUs grunnleggende verdier. Europaparlamentet har tatt tilsvarende initiativ overfor Ungarn.

Videre har Kommisjonen foreslått en ny mekanisme i EUs nye langtidsbudsjett, som knytter pengeoverføringer til etterlevelse av grunnleggende rettsstatsprinsipper. Når nasjonale domstoler ikke er i stand til å sørge for riktig overholdelse av EU-retten, f.eks. fordi de har for tette bånd til utøvende makt, er også EUs indre marked truet. Forslaget innebærer at Kommisjonen kan holde tilbake, redusere eller begrense overføringer til medlemsland som ikke lever opp til rettsstatsprinsippene. Mekanismen er ikke rettet mot noe spesielt land.

Norge støtter EUs forsvar av rettsstaten. Respekt for rettsstatsprinsippene og uavhengige domstoler er en forutsetning for demokrati og for den enkeltes rettssikkerhet. Det er også en forutsetning for at det indre marked og EØS skal fungere, og avgjørende for samarbeid om justis- og politisaker.

Kjernen i det europeiske samarbeidet som vi er en del av, er nettopp at vi har tillit til hverandres rettsvesen og tillit til at alle respekterer inngåtte forpliktelser.

Regjeringa vil sammen med EU søke å påvirke regjeringer som vedtar lovreformer og fatter andre vedtak som undergraver et uavhengig rettsvesen og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Vi vil både jobbe bilateralt og samarbeide med andre land, både nordiske naboer og EU, i relevante fora som Europarådet, OSSE og nordiske samarbeidsarenaer for å holde land ansvarlige for de forpliktelsene de har påtatt seg.

I tillegg skal vi fortsatt være særlig oppmerksomme på sivilsamfunnets kår i Europa. I flere land ser vi at myndighetene aktivt legger hindringer i veien for arbeidet til ikke-statlige organisasjoner, samtidig som de innskrenker ytringsfrihet og mediemangfold.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til å styrke det sivile samfunn og justissektoren i mottakerlandene, i tråd med prinsippene om rettsstat, demokrati og godt styresett.

Uavhengig forvaltning av midlene til sivilt samfunn er et viktig prinsipp. Det er nå inngått avtaler om hva midlene skal brukes til, med 14 av 15 mottakerland. Vi forhandler fortsatt med Ungarn, hvor det gjenstår å komme til enighet om forvaltningen av fondet til sivilt samfunn.

En sentral oppgave for EUs nye ledere vil bli å videreutvikle det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet. Her har mye skjedd i EU bare de siste tre årene.

Utviklingen av et europeisk forsvarsfond og et permanent strukturert forsvarssamarbeid – PESCO – er to eksempler.

Det europeiske forsvarsfondet skal etableres som en permanent ordning fra 2021. Målet er å bidra til felles forsvarsforskning, utvikling og anskaffelse av militære ressurser.

Norge deltar som eneste ikke-medlem, gjennom EØS-avtalen, i fondets forsøksordning for forsvarsforskning. Kongsberg Defence & Aerospace deltar i det vinnende konsortiet fra 2018.

Kommisjonen har foreslått at også det permanente fondet åpnes for EFTA-land som er med i EØS. Forslaget behandles nå i EU som ledd i diskusjonene om langtidsbudsjettet og vil være på agendaen under det finske EU-formannskapet i høst.

Regjeringa jobber overfor EUs institusjoner og medlemsland for å sikre Norge mulighet til å delta i fondet på de vilkårene som er nedfelt i EØS-avtalen. Det arbeidet viderefører vi med uforminsket styrke.

Norsk deltakelse i forsvarsfondet vurderes å kunne bli viktig for norsk forsvar, forsvarsforskning og forsvarsindustri. Samtidig vil en norsk deltakelse gjennom EØS-avtalen være kostnadskrevende. Regjeringa har derfor igangsatt en grundig analyse av sikkerhets- og forsvarspolitiske, og samfunnsøkonomiske, aspekter knyttet til en eventuell norsk deltakelse.

Regjeringa følger også utviklingen av EUs permanente strukturerte forsvarssamarbeid – PESCO – tett. EU har besluttet at tredjeland unntaksvis vil kunne delta i konkrete prosjekter, men de nærmere betingelsene for denne deltakelsen er ikke besluttet.

Regjeringa jobber med å identifisere prosjekter av særlig interesse for Norge, og hvor vi kan bringe merverdi til samarbeidet som underbygger norske interesser.

Krav til sikkerhet i forbindelse med utbygging av 5G-mobilnett er i dag et sentralt tema i Europa. 5G vil koble sammen millioner av sensorer i alt fra fabrikker og vannkraftverk til autonome kjøretøy og husholdningsapparater. Det gjør det enda viktigere å sikre seg mot sårbarhet enn ved forrige generasjons mobilnett.

Oppmerksomheten om 5G henger også sammen med spenningene i det handelspolitiske forholdet mellom USA og Kina.

Det er stor konkurranse blant de globale selskapene om hvem som vil være først ute med å levere de nye nettverkene for tingenes internett.

Budskapet fra USA har vært at utstyr fra kinesiske teknologiselskaper kan utgjøre en sikkerhetsrisiko for europeiske nettverk. USA har også advart land som Storbritannia og Tyskland om at inkludering av kinesisk utstyr kan få konsekvenser for eksisterende sikkerhetspolitisk samarbeid.

EU-landene har nærmet seg problematikken på ulike vis. Det er en nasjonal beslutning om de f.eks. ønsker å ekskludere selskaper fra sine markeder, basert på hensynet til nasjonal sikkerhet.

Samtidig ser vi at EU nå utvikler en mer koordinert politikk. Kommisjonen har kunngjort anbefalinger om en felleseuropeisk tilnærming til sikkerhetsutfordringer i 5G-nettverk.

Diskusjonene i Brussel har så langt vært konsentrert om tiltak for å redusere sårbarheter og bøte på identifiserte sikkerhetsrisikoer snarere enn totalforbud mot utstyr fra bestemte aktører. Som følge av dette styrkes innsatsen for å bedre gjennomføring av eksisterende EU-regler og nye EU-regler om høyt felles sikkerhetsnivå i nettverks- og informasjonssystemer. Dette kalles NIS-direktivet. NIS-direktivet ventes å tre i kraft i EU i nær framtid og vil være EØS-relevant.

Sikkerhetsmekanismene i EUs anskaffelsesregelverk og mekanismen for gransking av utenlandske direkte investeringer er instrumenter som allerede fins, og som kan styrke Europas motstandsdyktighet.

Vår egen nye sikkerhetslov har også bestemmelser om investeringer og anskaffelser.

Nytt rammeverk for sertifisering av sikkerhetsstandarder i IKT-produkter og -tjenester vil også kunne redusere sårbarheter i kommunikasjonsnettverkene for tingenes internett. Her vil utviklingen av en sertifiseringsordning for 5G-utstyr i regi av EUs byrå for nettverks- og informasjonssikkerhet kunne bli en viktig prioritet.

I det pågående arbeidet med tydeliggjøring av krav til sikkerhet i våre egne mobilnett er det viktig å følge de videre diskusjonene i EU tett.

Regjeringa vil at Norge skal være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet. Andre lands ambisjoner i klimapolitikken har stor betydning for Norges mulighet til å nå våre mål.

Når en stor aktør som EU skjerper sine mål, utløser det mer teknologiutvikling og omstilling i næringslivet. Regjeringa vil jobbe for at EUs samlede ambisjonsnivå øker til 55 pst., og vil melde inn et forsterket norsk klimamål i tråd med EUs ambisjoner.

På klimaområdet deler Norden de samme internasjonale målene, forpliktelsene og utfordringene. Norden har de beste forutsetningene for å gjøre en forskjell – både regionalt, i europeisk sammenheng og globalt.

I januar i år møttes de nordiske stats- og miljøministrene til et nordisk klimatoppmøte i Helsinki, og de ble enige om sammen å forsterke ambisjonene på klimaområdet. Ambisjonen mot 2030 og 2050 er at Norden skal ta lederskap gjennom effektivt regionalt klima- og miljøsamarbeid.

Med en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030 vil også EUs klimarammeverk for utslipp som ikke er en del av kvotesystemet, gjelde for Norge. Vi har fått gjennomslag for vår posisjon om at samarbeidet innlemmes som et frivillig samarbeid i EØS-avtalens protokoll 31. Avtaleutkastet er nå til behandling i EU.

Norge er del av EUs indre energimarked gjennom EØS-avtalen. Som en integrert del av det indre elektrisitetsmarkedet påvirkes vi også av EUs regelverksutforming på feltet gjennom EØS-avtalen.

Her er det viktig at vi fortsetter å ivareta det godt fungerende nordiske elmarkedet sammen med våre nordiske naboland. Det er helt sentralt at vi sammen kan spille inn posisjoner om framtidig markedsdesign, noe som allerede har vært gjort i stor utstrekning.

Det er positivt at tredje energimarkedspakke nå behandles på Island, sånn at regelverket forhåpentligvis kan tre i kraft, og at vi får ensartede regler i det nordiske elektrisitetsmarkedet. At gassmarkedet i Europa er godt fungerende, er også viktig for norsk gassforsyning til EU/EØS-området.

Da Stortinget behandlet saken om tredje energimarkedspakke våren 2018, kom det klart fram at det nasjonale regelverket om konsesjoner til strømnett, utenlandskabler og kraftverk fortsatt skal gjelde. Dette handler om organiseringen av kraftmarkedet og krafthandel i eksisterende infrastruktur, ikke om at det skal bygges nye kabler. Vi støtter EUs ambisjon om å utvikle en ren og konkurransedyktig energisektor, til lavest mulig kostnader.

Det er i vår felles interesse å ha en positiv utvikling på dette området. Norge har allerede ambisiøse mål når det gjelder fornybar energi. Vår fornybarandel er nærmere 70 pst. God tilgang på fornybar energi gjør oss i stand til å satse videre på elektrifisering av transportsektoren og andre sektorer.

Norge har fulgt prosessen knyttet til Ren energipakken tett. Vi har fortløpende spilt inn norske synspunkter, særlig knyttet til det nye markedsregelverket.

EU har i tillegg vedtatt nye regler om energieffektivisering, bygningsenergi og fornybar energi. Det er også vedtatt en ny forordning om et styrings- og rapporteringssystem for energiunionen. Vi vil nå vurdere det vedtatte regelverket på ordinær måte i EØS-prosessen. Olje- og energidepartementet har allerede gjennomført en høringsprosess.

Norge dekker omtrent en fjerdedel av EUs gassbehov og er EUs nest største leverandør etter Russland. Norsk gass vil fortsatt være en viktig del av EUs energimiks, også på veien mot et lavutslippssamfunn.

Ved å erstatte kull med gass vil man kunne få rask reduksjon i klimagassutslippene og bedre luftkvalitet lokalt. Gass fungerer også godt sammen med ikke-regulerbar produksjon som sol- og vindkraft.

De siste årene har hydrogen fått økt oppmerksomhet i EU, og flere har pekt på muligheten for å konvertere naturgass til hydrogen i kombinasjon med fangst og lagring av CO2, såkalt CCS, som et tilnærmet utslippsfritt alternativ. Det er også omtalt i EUs lavutslippsstrategi fram mot 2050.

Den siste spesialrapporten fra FNs klimapanel viser at CCS vil være viktig for å redusere utslippene i tråd med målet om å begrense global oppvarming til 1,5 grader.

Kommisjonen peker også på denne teknologien som viktig hvis EU skal nå målet om netto nullutslipp i 2050. Vi jobber målrettet for å få et tettere samarbeid med både Norden og EU knyttet til videre utvikling av teknologier for CCS.

ESA besluttet 20. mars 2019 ikke å åpne formell undersøkelse om den såkalte leterefusjonen i petroleumsskatten. Leterefusjon er en integrert del av petroleumsbeskatningen og innebærer at letekostnader behandles likt i petroleumsselskaper i og utenfor skatteposisjon. Vedtaket betyr at ESA gir Norge medhold i at leterefusjon ikke utgjør statsstøtte etter EØS-avtalen.

Migrasjonstrykket mot Europa er redusert sammenliknet med toppårene 2015 og 2016 som følge av felles europeiske tiltak. Antallet asylsøkere, irregulære grensepasseringer og tap av menneskeliv under migrasjonsferden er imidlertid fortsatt høyt.

Regjeringas politikk for å møte dagens migrasjonsutfordringer berører hele migrasjonskjeden. Gjennom vår satsing på helse, utdanning, jobbskaping og næringsliv bidrar vi til å bedre folks muligheter til å få et bedre liv i sine hjemland. Vi er også med på felles europeiske løsninger.

I EU-sammenheng bidrar vi aktivt gjennom støtte til Frontex og EASO, European Asylum Support Office, samt bidrag til EUs flergiverfond for Afrika, som er det finansielle instrumentet under Valletta-handlingsplanen.

Gjennom EØS-midlene bidrar vi også til å styrke asylbehandlingen og mottakskapasiteten i Hellas, Bulgaria og Romania.

FN og EU prioriterer å få sårbare migranter ut av Libya. Det arbeides med gjenbosetting av flyktninger til tredjeland og retur av migranter som ikke har behov for internasjonal beskyttelse, til sine opprinnelsesland. Norge bidrar til å gjenbosette flyktninger som evakueres fra Libya. Norge deltar også i dagens grense- og visumordning og i forhandlingene knyttet til det nye finansielle instrumentet for grenser og visum. Forslaget er Schengen-relevant og bindende for Norge og ligger an til å innebære en tredobling av dagens kostnader. Formålet er å styrke den ytre grensekontroll.

Globalt jobber vi for utformingen av en oppfølgingsmekanisme av FNs migrasjonsplattform, og våre innspill handler om ikke å bidra til å utvide fortolkningen av teksten som ble vedtatt i desember i fjor.

La meg avslutningsvis omtale noen aktuelle EØS-saker.

Fri bevegelse av arbeidstakere er en sentral del av det europeiske samarbeidet. Det er ikke til å komme forbi at et felles europeisk arbeidsmarked også har skapt utfordringer. Dette tar regjeringa på stort alvor.

Forholdet mellom EØS-reglene og norske arbeidslivsregler kan noen ganger skape både engasjement og debatt. Likevel er EØS-reglene i sum et gode for norsk arbeidsliv og har også ført til styrkede arbeidstakerrettigheter på områder der vi ikke hadde tilsvarende nasjonalt regelverk før.

Eksempler på dette er regelen om de ansattes rettigheter ved virksomhetsoverdragelser. Andre eksempler er regler om skriftlig arbeidsavtale, masseoppsigelser, informasjon og konsultasjon med arbeidstakere, arbeidsmiljøstandarder og likebehandlingsregler for innleide arbeidstakere.

EØS-retten er i det store og hele fleksibel og gir oss rom til å fastsette nasjonale ordninger, bl.a. for å motvirke arbeidslivskriminalitet.

Også EU har den senere tid tatt mange initiativ for å bidra til mer sosial likhet, styrke arbeidstakerrettigheter og motvirke kriminalitet i arbeidslivet. EU vedtok tidligere i år et nytt direktiv om tydelige og forutsigbare arbeidsvilkår. Norge har allerede et omfattende lovverk som ivaretar dette.

Det er positivt at også EU prioriterer gode og rettferdige arbeidsforhold for den enkelte arbeidstaker. Vi vurderer nå den videre oppfølgingen av direktivet hos oss.

Det ligger også an til at et europeisk arbeidsmarkedsbyrå etableres i løpet av 2019. Det kan styrke samarbeidet om å ivareta arbeidstakernes rettigheter og gjøre det enklere å bekjempe arbeidslivskriminalitet over landegrensene, i samsvar med de innspill Norge har sendt EU. Regjeringa legger vekt på å sikre gode muligheter for norsk deltakelse i de samarbeidsarenaene som vil bli knyttet opp til det nye arbeidsmarkedsbyrået.

For at arbeidstakerne skal kunne benytte seg av den frie bevegeligheten, er det en grunnleggende forutsetning at de ikke mister sine trygderettigheter dersom de flytter til eller tar arbeid i et annet medlemsland.

Trygderettighetene koordineres ved hjelp av trygdeforordningene. Disse forordningene revideres med jevne mellomrom, og EU-landene forhandler nå om et kompromiss.

Utgangspunktet for koordineringen vil fortsatt være at en person som har rett til trygdeytelser i en medlemsstat, ikke må tape sin rett ved å flytte til en annen medlemsstat. Det er særlig på området for arbeidsledighetsytelser at det er utfordrende å komme til enighet. Forslaget innebærer utvidet adgang til eksport av arbeidsledighetsytelser sammenlignet med i dag.

Forhandlingene i EU har vært langvarige. Rådet avviste 29. mars et kompromissforslag med Europaparlamentet. Parlamentet vedtok 19. april å utsette behandlingen til i høst.

Den 28. juni i fjor vedtok EU endringer i utsendingsdirektivet. Direktivet setter rammer for hvilke norske regler om lønns- og arbeidsvilkår som kan og skal gjøres gjeldende overfor utsendte arbeidstakere.

Det reviderte direktivet innfører bl.a. et prinsipp om «lik lønn for likt arbeid på samme sted». Målet er at utsendte arbeidstakere skal ha samme vilkår som arbeidstakere i det landet arbeidet utføres.

Det er positivt at EU tar sikte på mer likebehandling mellom utsendte og lokale arbeidstakere når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Det vil bidra til at konkurransen blir basert på kompetanse og innovasjon, ikke bare på lønninger.

Etter regjeringas syn er dette et steg i riktig retning, i retning av et mer integrert og rettferdig indre marked. Det kan føre til mer likeverdige konkurransevilkår mellom utenlandske og nasjonale virksomheter.

Det reviderte utsendingsdirektivet klargjør også hvilke regler om reise, kost og losji som skal gjelde for utsendte arbeidstakere. I oktober i fjor vedtok Tariffnemnda enkelte endringer i de norske reglene på dette området. Det framgår av vedtaket at Tariffnemnda har sett hen til det reviderte utsendingsdirektivet.

På grunn av EØS-avtalen kan norske finansforetak fritt etablere seg og tilby sine tjenester i hele EØS-området, og europeiske foretak kan tilby tjenester i Norge. Dette er positivt for norsk næringsliv og det norske finansmarkedet. Det er derfor viktig at Finanstilsynet har bred og god kontakt med finanstilsynene i resten av EØS-området.

Prinsippene for EØS/EFTA-statenes tilknytning til de europeiske tilsynsbyråene for bank-, forsikring og pensjons- og verdipapirvirksomhet ble etablert i 2014. Finanstilsynet deltar fullt ut som medlem i tilsynsorganene, men uten stemmerett. Vi har gode erfaringer med samarbeidet.

Det europeiske råd og Europaparlamentet ble i mars enige om forslag fra Kommisjonen til en revisjon av regelverket for finanstilsynsbyråene.

For Norge og de andre EØS/EFTA-statene har det vært viktig å få fram at den balanserte løsningen som EØS/EFTA-statene har i deltakelsen i de tre europeiske finanstilsynene, må bevares. Det er derfor positivt at styringsstrukturen i tilsynsbyråene videreføres i hovedtrekk ved revisjonen, og sånn at organet der de nasjonale tilsynene er representert, fortsatt er øverste beslutningsorgan.

Enigheten om revisjonen innebærer også at tilsynsmyndighetene får noe utvidet tilsynskompetanse, bl.a. på hvitvaskingsområdet.

Det store etterslepet av finansmarkedsrettsakter som er vedtatt av EU, men ikke innlemmet i EØS-avtalen, har vært en utfordring for EØS-samarbeidet helt siden etableringen av EUs finanstilsynsstruktur. I mars ble etterslepet halvert, da EØS-komiteen innlemmet 155 rettsakter knyttet til bl.a EUs kapitalkravsregelverk for banker og EUs verdipapirhandelsregelverk.

Siden september 2016, da tilsynsbyråforordningene ble innlemmet i EØS-avtalen, har om lag 300 rettsakter på finansmarkedsområdet blitt tatt inn i EØS-avtalen.

Regjeringa er opptatt av trafikksikkerhet og like konkurransevilkår i transportbransjen. Det følger av Granavolden-plattformen at regjeringa vil jobbe aktivt mot liberalisering av kabotasjeregelverket og for å redusere omfanget av ulovlig kabotasje.

Kommisjonen la i mai 2017 fram Mobilitetspakken med bl.a. forslag til nye regler om godstransportkabotasje. Norge har alliert seg med Østerrike, Belgia, Danmark, Frankrike, Hellas, Tyskland, Italia, Luxembourg, Sveits og Sverige i sammenslutningen Road Alliance. Vi deler bekymringen for at reglene om trafikksikkerhet og sosiale rettigheter og arbeidsvilkår skal bli gjenstand for misbruk og svindel i det europeiske godstransportmarkedet.

Norge bruker Road Alliance aktivt for å fremme norske synspunkter. Mobilitetspakken har vært svært omstridt i EU-systemet.

Rådet og Europaparlamentet har vedtatt sine interne posisjoner, men de må forhandle sammen med Kommisjonen før nytt regelverk kan bli vedtatt. Det ligger an til at det endelige vedtaket i EU først vil skje etter at nytt europaparlament og ny europakommisjon er på plass.

I sin tale ved markeringen av EØS-avtalens 25-årsjubileum oppsummerte rådspresident Tusk hvorfor EØS-samarbeidet er så verdifullt: At 500 millioner mennesker kan reise og flytte hvor de vil, jobbe, tjene penger, investere, utdanne seg og forske i hele EØS-området, mens de samtidig beskyttes av verdens sterkeste forbrukerrettigheter, arbeidstakerrettigheter og miljølovgivning, er ikke en tilfeldighet.

Det er resultatet av 70 år med pragmatisk samarbeid, politiske beslutninger og godt naboskap. Og det er noe vi aldri må ta for gitt.

I dag møtes EU-landene til toppmøte i Romania for å stake ut kursen for de neste fem årene. Norge skal fortsette å bidra til et trygt, fritt og økonomisk sterkt Europa. Vi gjør det ikke fordi vi må, men fordi det er det beste for norske interesser.

Emilie Enger Mehl (Sp) [10:34:37] (ordfører for saken): I dag behandler vi ny lov om arv og dødsboskifte. Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid om det som har vært en stor og omfattende proposisjon, men til tross for det har det ikke vært for mange av de store politiske konfliktlinjene. Jeg opplever at komiteen i stor grad er enig om hovedtrekkene i proposisjonen og lovforslaget, men at man har delt seg i noen enkeltsaker og tatt ulike standpunkt.

Det nye lovforslaget samler skifteloven og arveloven i et felles regelverk. Det er mye som har skjedd siden skifteloven ble vedtatt for nesten 90 år siden, og siden arveloven kom i 1972. Samfunn, familiestruktur og måten vi lever på, har endret seg. De moderne familiene er mer sammensatte og mangfoldige enn tidligere, og flere har levd i flere samliv og har flere kull med barn når de går bort. Flere enn før velger å leve som samboere istedenfor å gifte seg. Velstanden har økt, levealderen har økt, og formuene ved dødstidspunkt er gjerne større enn tidligere.

Det nye lovforslaget er ment å passe inn i det moderne samfunnet. Det innebærer en del språklige endringer og forenkling, og det er ment å være brukervennlig og oversiktlig også for dem uten juridisk bakgrunn.

Jeg vil komme inn på Senterpartiets syn i noen saker. Senterpartiet mener at det er veldig viktig at vi får innført en tidsfrist for skifte av landbrukseiendommer. Flere tusen landbrukseiendommer er i dag dødsbo, noen av dem har vært det i flere tiår. Det er ikke bo- og driveplikt for et dødsbo, og det er et stort problem at gårdseiendommer blir stående tomme og ute av drift fordi skifte ikke lar seg gjennomføre, av ulike årsaker. Det mener vi er dårlig ressursutnyttelse og har negative konsekvenser for både lokalsamfunnet og storsamfunnet. Derfor er Senterpartiet med på forslaget om å oppstille en tidsfrist for skifte av dødsbo ved landbrukseiendommer.

Vi er veldig glad for at regjeringen tilsynelatende støtter denne endringen i merknads form, men vi skulle gjerne sett at de også hadde støttet forslaget, slik at vi hadde fått et flertallsvedtak i Stortinget i dag.

Den teknologiske utviklingen går fort, og bare siden Arvelovutvalget la fram sin innstilling i 2014, har samfunnet blitt betydelig mer digitalisert. Senterpartiet mener det må være mulig å opprette testament digitalt for dem som ønsker det, men uten at det skal fortrenge muligheten til å ha et testament i tradisjonell form. Vi er nå glad for at det kommer på plass en hjemmel som gjør det mulig at man kan opprette testament digitalt, og vi håper at regjeringen vil følge opp med å utarbeide regelverk for dette.

Jeg vil komme inn på innsyn i transaksjonshistorikken til en avdød. Senterpartiet mener at arvinger kan ha et behov for å få innsyn i avdødes bankkonto i en tid etter dødsfallet, og hvor det skal skiftes. I utgangspunktet mener vi at det må gjelde en grense på maks tre måneder tilbake i tid for innsyn, som man kan gi unntak fra, og at man kan gi innsyn i inntil tolv måneder i særlige tilfeller. Vi mener det er viktig å presisere at terskelen for å gi innsyn lenger enn tre måneder må være høy, og etter tilbakemeldinger i høring mener vi at dette er et ansvar som ikke bør påligge bankene, men vi vil i stedet fremme et forslag om at dette er avgjørelser som må tas av domstolene. Det er viktig å ha et strengt regelverk og et aktivt forhold til innsyn i mer enn tre måneder for å beskytte avdødes personvern og retten til privatliv.

Samboerskap har etter hvert blitt en av de mest utbredte formene for samliv, men de færreste samboere er klar over hvordan samboerskapet er juridisk regulert, eller rettere sagt: ikke juridisk regulert. I dag kan samboere uten felles barn, men med minst fem års samboerskap, gi hverandre arverett ved testament, men det er likevel slik at de fleste ikke gjør det, og ikke er klar over at de da står uten arverettslig beskyttelse hvis den ene skulle dø. Senterpartiet mener at et svært langvarig samboerskap, f.eks. ti år eller mer, også uten felles barn, bør kunne utløse en arverett som i stedet kan begrenses i et gjensidig testament.

Til slutt vil jeg si at Senterpartiet støtter regjeringen i at pliktdelsarven kan avgrenses til 15 G.

Jeg tar opp våre forslag.

Lene Vågslid (A) [10:39:38] (leiar i komiteen): Fyrst takk til saksordførar Emilie Enger Mehl for eit godt arbeid og eit godt innlegg. Dette er ei sak der me i all hovudsak er einige i mykje. Så er det nokre unntak, og dei skal eg gjere greie for for Arbeidarpartiets del.

Det er seks år sidan Arvelovutvalet kom med si innstilling. Det er på høg tid at me får behandla denne saka i Stortinget no, og det er positivt at me får ein felles lov for arv og dødsboskifte som ikkje minst rett og slett òg er meir forståeleg for dei fleste av oss.

Me ynskjer ein meir moderne arvelov som er tilpassa det samfunnet me bur i no, der det er heilt vanleg å vere sambuar. Me ynskjer å halde på regjeringas velgrunna forslag til pliktdelsarv, og at den blir sett til 25 G. Me ynskjer òg å imøtekome høyringsinnspela som er komne i saka, på ein betre måte enn det regjeringspartia gjer.

Hovudhensikta med ein arvelov må vere at det skal vere konfliktførebyggjande. Reglar om pliktdelsarv kan forhindre systematisk forskjellsbehandling, basert på f.eks. kjønn eller funksjonsevne. Det varetek òg intensjonen i FN-konvensjonar om kvinner, barn og personar med nedsett funksjonsevne. Omsynet til likebehandling og konfliktførebygging trekkjer klart i retning av at regjeringas forslag om å både halde på pliktdelsarven òg setje han til det nivået som regjeringa opphavleg gjorde, var eit velgrunna forslag.

Regjeringspartia er for passive i tilnærminga til eit moderne samfunn, meiner Arbeidarpartiet. Me meiner at ein kan gjere meir for å styrkje sambuarrettane. Det er jo ikkje lenger slik at ekteskapet nødvendigvis er den føretrekte livsforma for alle. Det meiner me at me må gjere meir med. Det var den raud-grøne regjeringa som sist moderniserte arveloven. Me vil vidare. Difor har Arbeidarpartiet eit forslag i saka her i dag om å styrkje sambuarars rettar gjennom å likestille dei med gifte i arveloven. Det gjer me utan at det skal gå på kostnad av særkullsbarnas interesser.

Arvelovutvalet hadde eit forslag som ville gje ei automatisk likestilling. Arbeidarpartiet meiner at det må vere eit aktivt val som ligg til grunn for det. Forhåpentleg er det slik at når du gifter deg, så er det eit aktivt val, du vel å gjere det, og difor er forslaget vårt at me bør innføre ei rettskraftig frivillig sambuarkontrakt som kan attesterast av offentleg myndigheit. På den måten kan me imøtekome mykje av det som Arvelovutvalet reiser som problemstillingar, og mykje av det som mange har vendt seg til oss i Arbeidarpartiet om; at sambuarar og gifte bør kunne vere likestilte i arveloven – men då gjennom at du vel det aktivt, på same måten som du vel å gifte deg. For det vil vere nokre tilfelle der folk ikkje ynskjer å ha dei rettane og pliktene.

Arbeidarpartiet støttar òg Bondelaget og Skogeigarforbundet, som ynskjer endringar i arveloven, slik at dødsbu ikkje skal kunne unndra seg bu- og driveplikt med bevisst å utsetje eit skifte, og viser i grunnen til same argumentasjonen som Senterpartiet har. Me støttar òg dei innspela som er komne frå Finans-Noreg, om at ein ny arvelov bør ha reguleringar som sikrar ei moglegheit for digital signering. Og når det gjeld kodifisering av innsynsrett i avdødes konti bakover i tid, meiner me det ikkje bør bli vedteke.

Eg vil ta opp forslaget frå Arbeidarpartiet og forslaga frå Arbeidarpartiet og SV i saka.

Frida Melvær (H) [10:43:51]: I lang tid har arvelova vore moden for revisjon. Lova har hatt eit vanskeleg språk, og reglane har ikkje alltid vore like enkle å forstå.

No har vi forenkla språket og tilpassa lova til ei ny og moderne tid. Ein ny regel har vi òg fått når det kjem til pliktdelsarv. Grensa på 1 mill. kr per barn har stått stille sidan 1980-talet. No vert beløpet G-regulert, slik at pliktdelsarven alltid vil følgje pris- og velstandsutviklinga i samfunnet.

I vurderinga av kva pliktdelsarv vi skal ha, har vi vektlagt omsynet til arvlataren sin rett til å testamentere slik han eller ho ønskjer. På den andre sida har vi òg vektlagt barna sin rett til arv og det særlege forsørgjaransvaret som oppstår når ein vel å setje barn til verda. Vi har valt å setje pliktdelsarven til 15 G og meiner dette er ein god mellomting mellom desse to omsyna.

Vi har òg opna for at regjeringa kan innføre digital signatur av testamentet. Etter kvart som digitaliseringa utviklar seg og det vert tilbydd automatiserte juridiske tenester, så er det i tida å kunne signere testamentet digitalt så lenge vi utviklar trygge system for dette.

Ei anna viktig endring vi adresserer i innstillinga, er tidsfrist for å skifte landbrukseigedom. Altfor mange landbrukseigedomar står brakk rundt omkring i distrikta fordi dei ikkje vert gjort opp i eit arvefall. Vi ser fram til at regjeringa vil følgje opp målet i regjeringsplattforma om å greie ut å innføre ein tidsfrist for å skifte landbrukseigedomar, slik at dei kan kome i aktiv bruk.

Til slutt vil eg gjere merksam på at lova tidlegast vil tre i kraft i 2021. Det betyr at arvlatarane vil ha god tid til å innrette seg etter dei ny reglane.

Eg tek opp forslaget til Høgre og Framstegspartiet.

Solveig Horne (FrP) [10:46:24]: Jeg har også lyst til å starte med å takke saksordføreren for et godt arbeid. Hvis alle arveoppgjør hadde gått like smidig som behandlingen av arveloven i komiteen, hadde vi kanskje vært spart for mye.

Det er viktig å ha denne gjennomgangen og vurderingen av å lage en ny lov om arv og dødsboskifte. Vi vet at arv handler om mye, men det handler også om følelser – det kan være konflikter, familietragedier. Derfor er det så viktig at har vi har en arvelov som er moderne, og som ikke minst er språklig god, sånn at folk forstår dette. Det er viktig å ha hensiktsmessige regler for et moderne skifteoppgjør. Ikke minst må loven tilpasses dagens samfunnsforhold og familiemønster, som saksordføreren var inne på. Det er mange som har både særkullsbarn og nye barn. Det er forskjellige familiemønster som det er viktig at lovverket vårt imøtekommer.

Vi vet at mange velger å være samboere, vi vet også at mange velger å gifte seg, og det fører med seg en del forpliktelser. Det som jeg må si er overraskende, er hvor få som skriver testamente og samboeravtaler. Jeg håper at den moderne, nye arveloven kan medføre at folk får litt mer interesse for å se hvor viktig det er å kunne lage disse kontraktene og testamentene før det skulle gå galt.

Under arbeidet med denne saken har, spesielt for Fremskrittspartiet, reglene som omhandler pliktdelsarven, vært viktig. Selv om summen på 1 mill. kr, som pliktdelsarven har vært, har stått stille lenge og det var fornuftig med en økning, mente vi at oppjusteringen til 25 G, som nesten ville utgjøre i underkant av 2,5 mill. kr, var en stor beløpsmessig økning av pliktdelsarven og også en betydelig innskrenkning av den testasjonsfriheten som den enkelte har. Derfor har det vært viktig for oss å jobbe sammen med regjeringspartiene for å se om vi kunne senke den økningen, og jeg er veldig glad for at vi klarte å få på plass dette, og at vi nå har endt på at økningen skal være til 15 G. Men jeg tror likevel det var viktig at vi fikk på plass en G-regulering, som står seg mer enn et beløp. Jeg er også sikker på at dette er en beløpsgrense som i folks øyne i større grad vil oppfattes som mer naturlig og rimelig enn sånn den var.

Under behandlingen har Arbeiderpartiet fremmet et forslag om å be regjeringen om å utarbeide forslag om hvordan samboeres rettigheter kan likestilles fullt ut med ektefellers rettigheter i arveloven. Når vi ser så få voksne, oppegående folk – vil jeg si – som skriver den samboeravtalen når de blir samboere og har barn, lurer jeg på hvordan Arbeiderpartiet ser for seg at å ha den kontrakten de legger opp til her, vil få samboerne til å skrive dette. Norge er faktisk i verdenstoppen når det gjelder samboerrettslig vern. Vi tenker på de direkte rettighetene som samboere allerede har, og som også er lovfestet i arveloven. Vi vet at arveloven gir i dag samboere med felles barn mulighet til å utvide den lovfastsatte arveretten i testament, og samboere som ikke har barn, ja, de står helt fritt til å sikre hverandre i testament. Samboere kan også i testament fastsette full rett til uskifte. Samboeres rettigheter og interesser er dermed, sånn som vi ser det, allerede godt ivaretatt i arveloven. Intensjonen er nok god, men jeg tror jeg heller vil oppfordre samboere til å skrive både samboerkontrakt og testamente. Det var en klok person som en gang sa at dette bør du gjøre når du er ny i et forhold, eller når du er gode venner, og før ting skjer. Da får du også de beste testamentene og samboerkontraktene, tror jeg.

Det er et par ting til jeg bare skal gå raskt inn på. Jeg er også positiv til å ha tidsfrister for oppgjør med landbrukseiendommer. Jeg er glad for at det også er kommet inn i Granvolden-plattformen. Jeg tror det er viktig at regjeringen får utredet dette nøye, at det også får vært ute på høring, før vi konkluderer i det. Det har også både Høyre og Fremskrittspartiet sagt i komitémerknadene.

Når det gjelder digitalisering, er jeg glad for at vi har fått på plass den formuleringen. For det er viktig, når vi ser at mer og mer blir digitalisert, at vi også gjør det med arveloven.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [10:51:45]: Arv og skifte er ingen spøk. Slikt kan det bli bråk av i de beste familier. Der jeg kommer fra, er det vanlig å takke for skiftet når man har hatt et hyggelig måltidsfellesskap. En østlending jeg kjenner, som hadde fanget opp dette, gikk på en lei smell da han brukte den samme frasen etter et hyggelig kveldsmåltid i en storfamilie der man nettopp hadde lagt bak seg et – for å si det forsiktig – anstrengende arveoppgjør. Spøk til side.

Det er vesentlig at vi som lovgivende forsamling gir gode verktøy for at arveoppgjørene skal gå skikkelig for seg og være rettferdige og anstendige. Det dreier seg om verdier, følelser og samhold mellom generasjoner og slekt. Det er dermed en viktig lovrevisjon vi i dag er med på å dra i land og konkludere. Det er lenge siden siste revisjon, og det er godt at vi nå foretar dette.

Oppdateringene innebærer ingen revolusjonerende endring, slik vi ser det, og det er vi egentlig glad for. Reglene om retten til arv bygger i stor grad på de samme prinsipper som gjeldende arvelov. Reglene om slektens arverett etter loven er i det vesentlige videreført.

Regjeringen foreslår en videreføring av regelen i gjeldende lov om at ektefellen arver en firedel. Også ektefelles arverett når arvelater ikke har livsarvinger, er i samsvar med gjeldende lov.

Pliktdelsarven for barna har stått urørt på 1 mill. kr siden 1985. Kristelig Folkeparti er nå med på å støtte at denne nå heves og knyttes til folketrygdens G-beløp. Vi tenker at det er en grunnleggende verdi i vårt generasjonssamfunn at barn arver sine foreldre. Proposisjonen la opp til at pliktdelsarven ble hevet til 25 G. Vi har kommet til at flere hensyn tilsier at det er mer riktig at den settes til 15 G.

Kristelig Folkeparti støtter videre at det i forskrifts form gis regler om at testamenter kan signeres digitalt. Dette er en naturlig konsekvens av den nye tiden. Det må arbeides med krav og regler som tar vare på rettssikkerheten til alle parter.

Granavolden-plattformen slår også fast at regjeringen vil

«Utrede muligheten for å innføre retningslinjer for hvor lenge dødsbo kan eie en landbrukseiendom».

Det synes jeg er en interessant sak. Vi er glad for at det følges opp i innstillingen. Problemstillingen mange steder er at landbrukseiendommer blir liggende brakk fram til dødsboet er skiftet. Dette er uheldig. Dette må løses snarest mulig, men vi har forståelse for at saken må utredes noe før man velger endelig modell. I parentes kan jeg bemerke at jeg har vært i kontakt med bønder som har hatt over 30 forpaktingsavtaler for å drive en gård, nettopp fordi passive gårdsbruk blir liggende. Jeg er i alle fall av den sorten som mener at dyrkbar jord tilhører folket, og vi må se nærmere på hvordan vi kan løse det.

Kristelig Folkeparti slutter seg til innstillingens føringer om dette. Det er f.eks. naturlig å se hen til løsningen man har funnet i Sverige for nettopp dette. Og vi er glad for at loven i sin utforming er både lesbar og brukervennlig.

Til slutt vil jeg takke for samarbeidet siden jeg skygger denne komiteen og kom inn nå først i vår. Det har vært veldig interessant, og jeg takker for den delen.

Ellers vil Kristelig Folkeparti stemme for regjeringspartienes foreliggende forslag.

Petter Eide (SV) [10:55:56]: Arveloven har den fundamentale mekanismen at den faktisk regulerer forholdet mellom oss som privatmennesker, så den har stor betydning for hvordan vi skal leve livet vårt. Nettopp fordi den gjør det, må den være tilpasset det samfunnet vi har her i Norge. Hadde vi vært i et samfunn hvor folk levde i storfamilier, polygami eller bigami, ville arveloven selvfølgelig sett helt annerledes ut.

Derfor er arveloven også normdannende. Når vi vedtar en arvelov i dag, regulerer vi ikke bare de juridiske forholdene, men vi gir også en tydelig beskjed til folk om hvordan vi mener de skal leve livet sitt. Det er det dette langt på vei handler om. Vi må ikke bare se på de mer juridisk-tekniske mekanismene; vi må også se på dette som et normdannende instrument – som en måte å gi et signal på om hvordan vi tenker oss at familiestrukturer i Norge skal være. Det er kanskje her denne debatten vi har hatt, og den innstillingen vi har, spriker noe i den ideologiske forståelsen av hvordan vi ser for oss dette. Det kommer tydelig fram knyttet til uenigheten om hvilke rettigheter samboere skal ha.

Høyre og Fremskrittspartiet – og det er kanskje med det som utgangspunkt vi kommer til å fatte et vedtak i dag – mener at ekteskapet skal ha en rettslig særstilling. Det skriver de konkret i merknaden sin. Med det som grunnlag ønsker de ikke å utvide arverettighetene som er i dag, til samboere, fordi ekteskapet skal ha en rettslig særstilling.

Både SV og Arbeiderpartiet ønsker å styrke samboeres rettigheter nettopp fordi det, som det er blitt sagt tidligere i dag, er stadig flere som velger denne formen. Jeg mener vi her står overfor en helt vesentlig måte å forstå folk på. Norge blir stadig mer mangfoldig. Det er stadig flere etniske grupper og ulike kulturer. Folk har ulike seksuelle preferanser, og folk velger bo- og livsformer på forskjellige måter. Jeg mener det er en styrke at samfunnet blir mer mangfoldig. Det gir frihet å kunne velge ulike livsformer, slik det er beskrevet, og at vi legger opp til et system og tilpasser våre lover til denne typen mangfold.

Tilnærmingen til regjeringspartiene om at ekteskapet skal ha en rettslig særstilling, gir en ufrihet. Det er det som overrasker meg, kanskje spesielt med Fremskrittspartiet, som er veldig opptatt av den individuelle friheten. Det de legger opp til her, er at det er ekteskapet som skal være normdannende. Det gir et signal om at det er det de liker aller best, mens det mangfoldet vi ser rundt oss, er de ikke fullt så interessert i å stimulere til.

I Arbeiderpartiet og SVs forslag om å lage en samboeravtale, ligger det også en invitasjon til lav terskel, for at folk kan inngå en annen type samlivsform. Vi skal gjøre det enkelt for folk å velge akkurat dette.

Jeg mener vi som lovmakere skal ha respekt for at folk velger å leve livet sitt på forskjellige måter. Jeg mener at det vi kommer ut med i dag, som er en arvelov uten utvidede rettigheter til samboere, langt på vei er å ikke ha tilstrekkelig respekt for at folk i de tusen hjem ønsker å velge på forskjellige måter. Det å legge til rette for en samboeravtale på en enkel måte gjennom en ordning i Altinn, ville være å invitere folk inn til å velge å leve livet sitt akkurat slik de måtte ønske. Vi må legge terskelen lavt.

SV mener også at vi skal gjøre det på en sånn måte at når folk har levd sammen i noen år, kan de få en slags beskjed fra myndighetene om at det finnes noe som heter samboeravtale, og at det kanskje er på tide at de inngår en slik avtale. Vi har også lagt dette inn i et av våre forslag i denne saken.

Mitt partis tilnærming til dette er at vi er et mangfoldig samfunn, og da må vi invitere folk til å velge å leve livet sitt slik de vil. Vi må legge opp til at folk skal ha frihet til å velge hvordan de lever livet sitt. Dessverre kommer vi i dag ut med en arvelov som gir et tydelig signal om at vi som lovmakere setter mest pris på at folk velger ekteskapet. Det er jeg veldig lite fornøyd med, og jeg synes det er et dårlig signal partiene på høyresiden gir til sine velgere som ønsker å gjøre ting på en annen måte.

Statsråd Jøran Kallmyr [11:01:18]: Jeg gleder meg over at vi nå har lagt fram et forslag til lov om arv og dødsboskifte som har funnet bred støtte i Stortinget. En bred tilslutning i Stortinget må ses på som et tegn på at forslaget er egnet til også å omfavne hele befolkningens behov.

Arverettens samfunnsmessige betydning er økende. Velstandsutviklingen har ført til at formuene som fordeles ved arv, har blitt større. Samtidig har også befolkningens muligheter til å ta opp lån økt. Begge deler taler for vedtakelse av en arvelov som er gjenkjennelig, men likevel språklig forenklet, slik at den er egnet til å kunne både bli forstått og brukt av folk flest. Det er vesentlig at arveloven bidrar til en enkel overføring av formue fra en generasjon til den neste. En oppheving av den gjenstandsmessige pliktdelsarven er i denne sammenhengen ganske viktig. Den nye loven innebærer bl.a. at en arvelater kan testamentere hytta, uansett verdi, til ett av barna, mot at de andre blir kjøpt ut. Dette er nytt, og det er praktisk og fleksibelt.

Arveretten handler imidlertid ikke bare om overføring av formue. Arveretten skaper tilhørighet og fellesskap, men også avvisning og motsetninger. Det er derfor viktig at arvelovens regler er i tråd med den alminnelige rettsfølelsen. Er loven det, vil de fleste oppgjør kunne løses av loven alene, og det i seg selv er konfliktdempende.

Lovforslaget viderefører gjeldende regler om rett til arv og uskifte for ektefeller og samboere, samtidig som pliktdelsvernet styrkes, som en heving av minimumsvernet. Det å finne det rette balansepunktet mellom livsarvingenes og ektefellenes/samboernes interesser er viktig. Både Arvelovutvalget, høringsinstanser, departementet og komiteen har vurdert dette spørsmålet grundig, og det er jeg glad for. Komiteens flertall har anbefalt at livsarvingenes pliktdel skal styrkes og utgjøre 15 G, mens et mindretall foreslår, i tråd med departementets forslag, 25 G. Grundige vurderinger av et vanskelig spørsmål på tvers av politiske skillelinjer har gitt relativt like konklusjoner. Arvelaterens frihet balanseres mot behovet for konfliktdempende og vernende regler. Det viktigste for min del er at det er bred enighet om at pliktdelsvernet skal beholdes, og at det skal reguleres etter grunnbeløp, slik at også særkullsbarna sikres vern også i framtiden.

For regjeringen er digitalisering viktig. Vi foreslo likevel ikke digitalisering av testamente i proposisjonen. Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, undres over dette. Digitalisering er effektivt og verdiskapende for massetransaksjoner, men et testamente er ikke en massetransaksjon. Som komitéflertallet påpeker, opprettes testamente bare av en liten andel av befolkningen, og det er heller ikke noe samfunnsmessig mål å sikre mange hyppige eller rimelige testamenter. Det har derimot vært regjeringens mål å fremme en arvelov som kan vinne bred tilslutning, slik at behovet for testamente ikke vil være stort. For den som har behov for å opprette testamente, er det en fordel at ordningen er sikker og krever gjennomtenking. De økonomiske og familiære skadevirkningene av et uheldig testamente kan være store. Det er heller ikke slik at jeg ser noen store kostnadsmessige besparelser for brukerne ved digitalisering. Det som ofte er den store kostnaden, er jo å leie inn dyre advokater til å hjelpe seg.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet uttaler seg positivt til at testamentet skal kunne signeres digitalt, men da under forutsetning av at det gjøres på en sikker måte. Det er en vesentlig forutsetning. Om dagens formkrav f.eks. blir erstattet med en rett til å signere testamentet med bankens kodebrikke, hvordan skal vi da forhindre at signeringen blir gjort av noen som har fått tilgang til denne kodebrikken? Mange eldre har mange som er innom og hjelper dem, og det er veldig bra, men hvordan skal vi da kunne vite i ettertid at ikke noen fikk urettmessig tilgang til kodebrikken? Dette er dilemmaer som vi er nødt til å vurdere. Men finner vi en god løsning som også sikrer at vitnene kan underskrive samtidig, er vi positive til dette forslaget.

Ny lov om arv og dødsboskifte blir en av de største lovene med sine 180 paragrafer. Det er mange spørsmål jeg her kunne nevnt, men jeg nøyer meg med å understreke betydningen av den brede konsensusen komitébehandlingen her viser. Det kan forhåpentligvis tilsi at dette er en lov i tråd med rettsoppfatningen og rettsforventningene i det brede lag av befolkningen.

Geir Inge Lien (Sp) [11:14:29]: Mange landbrukseigedomar inngår i dødsbu, og det er mykje som tyder på at slike dødsbu ofte vert ståande i uskifte i lang tid. Dette kan ha store konsekvensar, som at landbrukseigedomane heller ikkje vert drivne på fleire år.

Landbruksmyndigheitene har hatt problem med å handheve landbrukslovgjevinga overfor slike eigedomar. Sidan eit dødsbu verken vert sett på som erverva eller eigd, vil det etter dagens reglar heller ikkje vere buplikt eller driveplikt. Dette vil kunne få store konsekvensar. Landbrukseigedomar i dødsbu vert ofte ståande utan at nokon bur der over tid, noko som ofte fører til manglande vedlikehald og at jorda ikkje vert halden i god hevd.

Departementets hovudargument mot å innføre ein tidsfrist for skifte var at dette ville medføre meir byråkrati. Vi i Senterpartiet meiner at den føreslåtte ordninga, der tingretten skal gje melding til landbruksmyndigheitene i kommunen, òg ville gje meir byråkrati. Ein tidsfrist for gjennomføring av dødsbuskifte vil òg bidra til at arvingane får hjelp til å ferdigstille skiftet.

Vi i Senterpartiet støttar Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund, som ønskjer ei endring i arvelova der det vert sett ein frist for skifte av landbrukseigedom. Dødsbu, som slepp bu- og driveplikt, bør ikkje kunne tvihalde på gardsbruk. Konsekvensane er at slike landbrukseigedomar heller vert brukte som fritidseigedomar, og at mange ønskjer å la eigedomen verte liggjande i dødsbuet for å sleppe å flytte dit. Dette vil kunne skape mange uavklarte situasjonar. Vi ser i dag fleire eksempel på at slike dødsbu kan skape mange problem for utvikling av landbruks- og skogbrukseigedomar. I nabolandet vårt Sverige har dødsbu fått ein frist på fire år til å ordne opp i buet, noko som har vist seg å fungere bra.

Fleirtalet i komiteen har lytta til innspela frå Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag og føreslår i dag at regjeringa skal kome tilbake til Stortinget med eit forslag om å innføre ein frist for skifte av landbrukseigedom som inngår i dødsbu. Når det er såpass brei einigheit i salen, hadde eg håpa at det kunne ha vorte eit samrøystes vedtak i dag, slik at vi hadde lagt dette dødt. Men eg håpar faktisk at vi no kan få orden på dette – slik at det vert bra.

Lene Vågslid (A) [11:17:41]: Etter at innstillinga frå Arvelovutvalet kom, blei det mykje debatt om rettane til sambuarar, og eg er eigentleg litt overraska over at det forslaget me fremjar i dag, ikkje får støtte. Eg meiner det er eit forslag som ville ha forenkla arveloven, og det kunne ha blitt gjort på ein både digital og god måte gjennom informasjon.

Solveig Horne lurar på korleis me tenkjer at me skal få folk til å vilje skrive slike sambuarkontraktar når det er så få som gjer det i dag. Det meiner eg må vere fullt mogleg gjennom informasjon – kanskje ein kan få det som informasjon dersom ein tek opp felles lån i ein bank. Her skal det ikkje stå på kreativiteten når det gjeld korleis me kan få det til, og me bidreg gjerne.

Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV moderniserte arveloven sist. Då fekk mange sambuarar rettar dei ikkje hadde. Men det er framleis ein del igjen, og det gjeld sambuarar utan felles barn, men med ungar frå før. Dei er det ganske mange av etter kvart, det er mange som har særkullsbarn, og då vil ikkje ein vanleg sambuaravtale eller eit testamente vere godt nok. Difor meiner me at ein bør likestille sambuarar og gifte gjennom eit aktivt val, på same måte som justisministeren beskriv det aktive valet bak eit giftarmål. Det trur eg ville ha forenkla dette og gjort det betre.

Så er det berre Arbeidarpartiet som held på regjeringas opphavlege forslag om å setje pliktdelsarven til 25 G. Det er verdt å ta med seg at i 1972 hadde pliktdelsarven – dersom han hadde vore på G – vore på over 63 G. I 1985 var pliktdelsarven 38 G, så i eit historisk perspektiv er det å setje han til 25 G i dag å gå ganske langt ned. Eit stort fleirtal i Stortinget ynskjer no å gå heilt ned til 15 G. Eg stiller iallfall spørsmålet om ikkje det kan utfordre eller bidra til det motsette av konfliktdemping og likebehandling. Me er tydeleg i mindretal i den saka, men der står me no iallfall på det opphavlege forslaget frå regjeringa.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:21:01]: Før taletiden begynner, president, vil jeg si at vi har anmodet om 5 minutters taletid. Er det endret i presidentskapet?

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:21:14]: Vi bestemte 5 minutter.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:21:27] (ordfører for saken): Saken gjelder barnebruder i Norge og hvordan vi følger disse opp.

Problemstillingen med barnebruder ble for alvor satt på dagsordenen høsten 2015, da det kom over 30 000 asylsøkere til Norge. Fra januar 2015 til februar 2016 kartla Utlendingsdirektoratet 61 asylsøkere under 18 år som var gift eller forlovet med en person i Norge – hovedsakelig jenter. Ti av jentene var under 16 år. Regjeringen så derfor et behov for å opprette en tverretatlig arbeidsgruppe mellom UDI, Politiets utlendingsenhet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet for å få på plass retningslinjer og samarbeidsrutiner mellom disse, asylmottak og lokal barnevernstjeneste.

Det er etablert rutiner for tidlig å identifisere og håndtere barneekteskap blant asylsøkere. Bufdir har også utarbeidet en digital veileder for barnevernstjenesten. Barneekteskap gjør seg også gjeldende i familieinnvandringssaker der UDI blir kjent med at oppholdstillatelse baserer seg på falsk identitetsdokumentasjon og derved ikke skulle gitt grunnlag for familieinnvandring.

Regjeringen la for to år siden frem handlingsplanen «Retten til å bestemme over eget liv – Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse». Flere av tiltakene er relevante for personer som er tvangsgiftet som barn.

Det er dessverre umulig for Norge å forhindre inngåelse av ekteskap som skjer i utlandet. Våre holdninger er det imidlertid viktig å formidle, sammen med andre land.

På en reise til Etiopia for en del år tilbake ble jeg fortalt at de der nylig hadde innført et forbud mot barneekteskap, noe politikerne var stolte over å ha fått på plass. De innrømmet at det ikke ville få noen konsekvenser om foreldrene ga blaffen i den nye loven, men de mente samtidig at det var et viktig signal, og at det tar tid å endre holdninger. Vi må derfor aldri slutte å fremme vårt syn på barnebruder.

Å finne barnebrudene vil stort sett kreve at de selv ønsker å stå frem. Flere instanser har ansvar for å gi hjelp og støtte, i tillegg til hjelpetelefoner, krisesentre og minoritetsrådgivere.

Ekteskap som er gyldig inngått i utlandet, vil i utgangspunktet bli anerkjent i Norge, men et ekteskap anerkjennes ikke dersom dette åpenbart ville virke støtende på norsk rettsorden. Barne- og familiedepartementet utreder nå gjeldende rett om anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet – inkludert mindreårige – med tanke på en eventuell endring av regelverket.

Utlendinger som søker opphold i Norge, skal dokumentere sin identitet eller medvirke til å klarlegge denne, og det er avgjørende at slike saker oppdages i forbindelse med identifiseringsarbeidet.

Dagens lovverk kan gi personer utsatt for barneekteskap oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. SV ønsker at terskelen for å få unntak fra dokumentasjonskravet skal settes lavt. Men vi vet at verden er full av kyniske mennesker som til enhver tid finner de smutthullene som finnes. Vi må forsikre oss om at vi ikke stiller oss slik at det inviteres til økt bruk av barneekteskap for å få oppholdstillatelse og familieinnvandring i Norge.

Norske myndigheter har unntaksregler i utlendingsloven og forskriften. Det er mulig å innvilge midlertidig oppholdstillatelse med begrensninger. SV mener imidlertid at slik tillatelse innebærer at vedkommende ikke kan bosettes, samt at man ikke blir omfattet av introduksjonsprogrammet. Dette henger dårlig sammen med at SV også skriver at kvinnene dette forslaget er ment å ivareta, har varslet om feil alder flere år etter at de har fått permanent opphold eller norsk statsborgerskap. De er altså ferdig med introduksjonsprogrammet og bosatt.

UDI skal som hovedregel tilbakekalle en oppholdstillatelse om den er gitt ut fra uriktig identitet eller på galt grunnlag. Man vurderer da utlendingens tilknytning til Norge, oppholdstid, helsemessige forhold og hensynet til barnets beste. Det er åpning for at UDI etter en konkret vurdering kan legge avgjørende vekt på de særlige forholdene som gjør seg gjeldende i en barneekteskapssak.

UDI kan også vurdere om søkere som har vært utsatt for barneekteskap, kan få permanent oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 11-4.

Røde Kors peker på det samme handlingsrommet som daværende justis- og innvandringsminister viste til i sitt svarbrev til komiteen. Regjeringspartiene ber likevel om at regelverket og praksisen rundt barnebruder får en gjennomgang. De ber også om en vurdering av hvordan man kan sikre at den som har brutt loven ved å gifte seg med et barn, blir straffeforfulgt.

Masud Gharahkhani (A) [11:26:45]: La meg først takke representanten Karin Andersen og andre fra SV for at de har satt dette på dagsordenen. Det er en viktig og nødvendig sak. Her snakker vi om de mest sårbare, vi snakker om barnebruder, om barneekteskap, om mennesker som har blitt tvunget til å gifte seg. Vi har også hørt historiene om overgrep, om vold i nære relasjoner – om de aller mest sårbare.

Vi i Arbeiderpartiet mener at rutinene og retningslinjene i dag ikke er gode nok. Derfor er det bra at dette kommer på dagsordenen. Vi mener at det må ses på hvordan man skal avdekke dette i en tidlig fase. Det er nødvendig når noen velger å utnytte mennesker på denne måten. Vi mener også at dersom det har kommet mennesker til Norge gjennom barneekteskap, som barnebruder, som ønsker å bryte ut, skal de ikke være redde – de skal ikke være redde for at de må fortsette å leve i et helvete fordi de er redde for å bli kastet ut av landet. Derfor er det også nødvendig å gå igjennom rutinene, slik at folk kan bryte ut av et slikt ekteskap og si tydelig ifra.

Vi mener at dette må gjøres på en klok og riktig måte. Vårt og Senterpartiets forslag handler nettopp om å gå igjennom retningslinjer og rutiner, om at vi har tydelige signaler fra denne salen og ønsker disse endringene, men at man gjør det med tillit til utlendingsmyndighetene – at det er det som er målet.

Olemic Thommessen (H) [11:28:47]: Barn som er giftet bort av foreldre eller slektninger – barnebruder, som vi også kaller dem i denne saken – har vel det mest krevende utgangspunkt man kan tenke seg i livet. Deres nærmeste relasjon er bestemt av andre. Satt inn i denne sakens sammenheng har de fleste av dem reelt sett liten innflytelse over de formelle forhold som identifiserer dem som personer ved innreise til Norge, det være seg ekteskapet i seg selv eller de opplysninger som blir gitt ved innvandring til vårt land.

Med dette som utgangspunkt har de fleste – for ikke å si alle – gode argumenter med seg i møte med regelverk og myndigheter, også i de tilfeller der det blir reist spørsmål om grunnlaget for oppholdstillatelse.

De problemstillingene som reises av forslagsstillerne, er i hvilken grad denne gruppen blir ivaretatt i møte med norske innvandringsmyndigheter og hjelpeapparatet, om vi trenger egne hjemler, eller om hvert enkelt tilfelle skal vurderes opp mot dagens regelverk.

Vår vurdering er at dagens regelverk gir skjønnsmessig rom for å ivareta rettssikkerheten også for dem som har barneekteskap som utgangspunkt. Jeg viser her til innlegget til saksordføreren, representanten Kari Kjønaas Kjos, som på en god måte redegjør for mange av enkelthetene i dette. Jeg slutter meg til hennes vurderinger.

Det å innføre egne hjemler for spesielle grupper vil jo være å bryte med lovverkets system, så å si, og – tror jeg – virke forstyrrende for den myndighetsutøvelsen, det skjønnsmessige rom, som loven gir. Det er i dag etablert praksis der de hensyn som gjør seg gjeldende for barnebruder, vektlegges, det være seg hos UDI, Politiets utlendingsenhet eller Bufdir. I gitte situasjoner har også instanser som Nav, barnevernet eller helsemyndighetene beredskap til hjelp, sammen med frivillige organisasjoner som Røde Kors eller Redd Barna.

Likevel er det grunn til å understreke at barnebrudene har en særlig vanskelig livssituasjon fordi et brudd i ekteskapet også ofte vil være et brudd med familie og ikke sjelden utfordre den kulturen venner og bekjente har med seg. I denne sammenheng er det grunn til å trekke frem regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Flere av de konkrete tiltakene som er beskrevet der, er også relevante for personer som er tvangsgiftet bort som barn.

Spørsmålet er om dette totalt sett er tilstrekkelig. Vi snakker om en særlig sårbar gruppe, som vel bør vies særlig oppmerksomhet. I det perspektiv er denne diskusjonen viktig. I Granavolden-plattformen er regjeringspartiene enige om at regelverk og praksis knyttet til bekjempelse av flerkoneri og tvangsekteskap skal gjennomgås for å styrke kampen mot dette. Det er også naturlig at dette arbeidet tar opp i seg barnebrudenes situasjon, med sikte på å sikre at disse ivaretas på en anstendig måte.

Heidi Greni (Sp) [11:32:35]: Først vil jeg berømme forslagsstillerne for å sette søkelyset på dette viktige problemet. Dette er en alvorlig sak. At mennesker blir giftet bort som barn, er dessverre ikke uvanlig i en del områder i verden, og vi ser stadig flere av disse tilfellene i Norge blant familier som er kommet til Norge.

Barneekteskap har for de fleste betydd at deres aller nærmeste familie, foreldre eller andre, har giftet dem bort mot egen vilje. Det vanskeliggjør retur til familien og kan innebære en risiko for æresrelatert vold dersom man bryter ut av ekteskapet. På den bakgrunn mener jeg at vi som samfunn må ha et ekstra ansvar for å ivareta barn som har vært utsatt for barneekteskap, og sørge for at de tør å stå fram.

Hvordan man best kan ivareta dette i saksbehandlingen av de enkelte saker, er ikke gitt. Jeg deler langt på vei statsrådens vurdering av at lovverket ikke bør gjøres for komplisert ved å detaljregulere alle mulige tilfeller av utlendingssaker. Dersom det løses best gjennom utarbeidelse av interne retningslinjer og rundskriv i UDI, kan dette potensielt være en like hensiktsmessig oppfølging av disse sakene.

Senterpartiet har derfor, sammen med Arbeiderpartiet, foreslått en bred utredning som kan gi oss mer informasjon om problematikken, om hvordan det norske samfunnet kan bli bedre på forebygging og identifisering av tilfeller av barneekteskap. Vi har bedt om at det skal foretas en helhetlig vurdering av hvordan menneskene det gjelder, skal ivaretas av offentlige myndigheter, særlig når det gjelder oppfølging av utlendingsmyndighetene. Vi har bedt om at behovet for lov- eller forskriftsendring også må vurderes. På bakgrunn av innspill om utfordringer knyttet til dokumentasjonskrav, identitetspapirer og oppholdsgrunnlag, er dette spørsmål som bør adresseres.

Det ligger i sakens kjerne at det er vanskelig å få kartlagt omfanget av barneekteskap. Det opplyses feil alder nettopp for å unngå at det skal avsløres at det er snakk om et tilfelle av barneekteskap. Det er likevel viktig å belyse problematikken. Vi må bli flinkere til å avdekke disse sakene, både de som kommer til Norge som flyktninger eller asylsøkere, og de tilfellene hvor det er snakk om å hente en barnebrud fra utlandet for å gifte seg med noen som allerede er bosatt her.

Dette er tilfeller hvor vi ikke har veldig mye erfaring å vise til, fordi antallet kjente saker er ganske lavt. Vi må derfor sikre at vi får bedre kunnskap og best mulig løsninger for å ivareta dem det gjelder. Jeg tror det er mer å lære, og derfor er det rett å be om en utredning om temaet.

Det vises til at det er rom for å utøve skjønn og forholdsmessighet i regelverket i dag. Det er nødvendig i et regelverk som skal behandle slike kompliserte enkeltsaker. Likevel er det viktig og riktig at man politisk viser at man ønsker å ivareta dem det gjelder, på en best mulig måte, og at det skal være trygt å stå fram for mennesker som er utsatt for barneekteskap.

Det er snakk om barn i en svært sårbar situasjon, som ikke personlig kan lastes for uriktige opplysninger som er oppgitt på deres vegne. Derfor mener vi de ikke må få tilbakekalt oppholdstillatelse eller statsborgerskap før den nye søknaden er behandlet. De bør heller ikke miste opptjent botid når de søker opphold på selvstendig grunnlag. Det skal ikke straffe seg å varsle om dette. Slik tror jeg også at vi kan få ned mørketallene og sikre at færre skal oppleve å bli tvangsgiftet eller bli værende i slike ekteskap i Norge.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som Senterpartiet står bak.

Karin Andersen (SV) [11:37:02] (komiteens leder): Jeg har blitt kontaktet av Røde Kors og møtt noen av de kvinnene som har opplevd å bli tvangsgiftet som barn, som har vært utsatt for en grov kriminell handling som barn, og som på grunn av det risikerer å miste den siste lille tryggheten de har i livet sitt, nemlig oppholdstillatelse i Norge.

Da jeg fremmet denne saken, var jeg helt sikker på at den skulle bli enstemmig. Jeg var helt sikker på at det ikke var ett annet parti i Stortinget som ville sitte og se på at dette skulle være slik. Jeg er derfor rimelig fortvilet. Jeg er også litt fortvilet når det å beskrive hva disse barna har vært utsatt for, nemlig systematiske voldtekter gjennom barndommen og det å bli påført feil identitet, ikke engang tillates å omtales som «et helvete». Det er det, og jeg gjentar det. Det er det, og det må vi stoppe.

Det har kommet noen nye regler som jeg håper vil virke for de nye sakene – det er bra. De sakene dette forslaget handler om, gjelder dem som har kommet hit før. Der sier Røde Kors og advokatene som disse jentene har hatt, at regelverket ikke gir dem nødvendig trygghet. Da må jeg spørre mine medrepresentanter: Mener dere det er rimelig at noen som har blitt tvangsgiftet som barn og systematisk utsatt for overgrep og sosial kontroll, skal miste sine rettigheter og sin trygghet for å få være i Norge? Mener dere virkelig at det skal være en mulighet i disse sakene?

Jeg hører at saksordføreren sier at dette kan invitere til barneekteskap. Må vi ikke beskytte dem som har vært utsatt for dette, hvis de kommer hit og våre rutiner ikke har vært gode nok til å avsløre det når de kommer? Skal vi da slå hånda av disse menneskene og risikere at de må returneres? Jeg er ganske opprørt over denne saken.

Dette er barn som har vært utsatt for grov kriminalitet, og som må bære ansvaret for det fordi man bruker reglene knyttet til identitet og feil identitet, som om de hadde vært voksne. Ja, det er bra med regler som er mest mulig generelle og praktikable, men det finnes noen ekstremsituasjoner i verden, og dette er én av dem. Dette er ekstremsituasjoner hvor vi må være helt sikre på at regelverket sikrer dem som har vært utsatt for det – for dette er forferdelig.

Jeg er også forundret over at Arbeiderpartiet ikke vil være med på de forslagene som vi fremmer i dag, for man overlater det å gå igjennom og tolke reglene til en regjering som har representanter her i dag som sier at det vil man ikke gjøre, fordi dette kan bidra til at man da kan lokke noen til å inngå tvangsekteskap og komme hit. Uansett vil det vel ikke være de barnas feil at de har vært utsatt for dette.

Det er også viktig å huske på at få av dem som har vært utsatt for dette, har turt å bryte ut. Foreløpig har vel Røde Kors registrert fire. Men mørketallene er nok der, sjøl om det ikke er et stort antall. Dette er jenter som jeg har møtt, og de har ventet i flere år før de har turt å bryte ut. De har sagt fra, og da har de risikert alt: represalier fra familie, fra tidligere ektefelle og fra myndighetene, gjennom tap av rettigheter. Og ikke én av de mennene som har vært med på dette, både tvangsekteskapene og voldtektene, som jeg kaller det – for det har det jo selvfølgelig vært i disse ekteskapene – har blitt tiltalt. Det sier litt om manglene ved måten vi klarer å håndtere disse sakene på, slik at man kunne få både stoppet barneekteskapene og hjulpet dem som har vært utsatt for denne alvorlige kriminaliteten.

Å bevise identitet mange år etter at noen andre har forfalsket din identitet, og når man på det tidspunktet var barn og var i et annet land – jeg klarer ikke å forestille meg hvordan noen kan tro at det lar seg gjøre.

Jeg ber innstendig én gang til: Vær så snill å stemme for forslagene fra SV, som jeg herved tar opp, i denne saken, for de er helt livsnødvendige.

Torhild Bransdal (KrF) [11:42:35]: I Norge er det straffbart å gifte seg med personer som er under 16 år. I de siste årene har det kommet for dagen en rekke tilfeller av såkalte barnebruder på grunn av innvandring fra, og større samhandling med, land og kulturer der dette er vanligere og til dels akseptert. Vi er glad for at Granavolden-plattformen er tydelig på at tvangsekteskap og flerkoneri skal bekjempes. Det er naturlig og riktig at regelverk og praksis knyttet til ekteskap med mindreårig blir belyst på en tilsvarende måte, og at hensynet til den svakeste part blir ivaretatt på en god måte.

Vi gir honnør til forslagsstillerne som setter saken på Stortingets dagsorden. Da kan det virke som et paradoks at vi like fullt stemmer imot representantforslaget, men i det ligger den klare forventning om at regjeringen følger opp dette problemkomplekset på en meget tilfredsstillende måte.

Statsråd Jøran Kallmyr [11:43:41]: Representantforslaget gjelder barneekteskap i familieinnvandringssaker hvor utlendingsmyndighetene etter at oppholdstillatelse er gitt, blir kjent med forhold som tilsier at ekteskapet aldri skulle vært anerkjent eller gitt grunnlag for familiegjenforening. UDI har opplyst at de er kjent med fire slike saker i 2018. Dette er et lavt tall, men de kan ikke se bort fra at det er mørketall her.

Barneekteskap er ikke ukjent, men det kom for alvor på dagsordenen etter asylkrisen i 2015. Det året kartla UDI 61 asylsøkere under 18 år som var gift eller forlovet med en person i Norge. De aller fleste av disse var altså mindreårige jenter.

Regjeringen tok derfor initiativ til å få på plass retningslinjer og samarbeidsrutiner for tidlig å identifisere og håndtere barneekteskap blant asylsøkerne, slik at disse sakene nå blir håndtert på en god måte. I de sakene det her er snakk om, altså personer utsatt for barneekteskap som kommer til Norge gjennom familieinnvandring, er det et spørsmål om gjeldende regelverk er tilstrekkelig, eller om det er behov for mer detaljerte regler. På et generelt grunnlag mener jeg det er uheldig å lage særbestemmelser for ethvert tenkelig tilfelle eller å innføre særlige krav for én bestemt gruppe. Dagens regelverk åpner for at myndighetene kan utøve skjønn, slik at de særlige hensynene som gjør seg gjeldende i barneekteskapssaker, kan vurderes og vektlegges konkret.

Problemet med å dokumentere identitet trekkes fram som en særlig utfordring for personer som har vært utsatt for barneekteskap. Utlendingsloven er klar på at alle som søker opphold i Norge, skal dokumentere sin identitet eller medvirke til å kartlegge den når det er mulig. Det er viktig for norske myndigheter å vite hvem som får oppholdstillatelse her. En generelt lavere terskel for identitetsvurdering i saker om barneekteskap er ikke å anbefale, det vil gjøre regelverket fragmentert, uoversiktlig og lite brukervennlig. I tillegg kan det øke faren for misbruk. Dessuten vil omstendighetene og bakgrunnen til disse søkerne være ulike, og den enkeltes muligheter til å sannsynliggjøre egen identitet vil variere.

Ved vurderingen av hvorvidt det er mulig å framlegge tilstrekkelig dokumentasjon på identitet, vil utlendingsmyndighetene bl.a. kunne ta hensyn til den situasjonen søkeren er i. Gjeldende regelverk åpner også for at personer som har vært utsatt for barneekteskap, kan få oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. De kan få asyl eller opphold på grunnlag av sterkt menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge.

For å sikre at eventuelle beskyttelsesbehov blir vurdert, vil jeg be UDI informere om at disse kan søke asyl dersom UDI mener at vilkårene for beskyttelse kan være oppfylt. Reglene åpner også for at oppholdstillatelse ikke nødvendigvis må kalles tilbake, slik at opptjent botid faller bort, selv om det er framlagt uriktig dokumentasjon på identitet. Utlendingsmyndighetene skal alltid vurdere om tilbakekalling vil være et forholdsmessig tiltak. Da vurderes det bl.a. om tilbakekalling vil være rimelig sett hen til utlendingens tilknytning til Norge, oppholdstid, helsemessige forhold – og eventuelle hensyn til barnets beste. Det er med andre ord åpning for å legge avgjørende vekt på de særlige forholdene som gjør seg gjeldende i en barneekteskapssak.

Jeg har tillit til at utlendingsforvaltningen behandler slike saker som representantforslaget belyser, på en best mulig måte og i tråd med gjeldende regelverk. Jeg vil likevel følge med på praksisen framover og er ikke fremmed for å se nærmere på regelverket med sikte på å forhindre at reglene undergraves gjennom utnyttelse av barn.

Karin Andersen (SV) [11:58:08]: Jeg hadde nok ikke i min villeste fantasi forestilt meg at flertallet i denne salen ikke skulle mene at det var en svært ekstrem situasjon disse kvinnene – og jentene – har vært utsatt for da de var barn, og at det trengs noen helt klare regler som sier at dette skal behandles på en spesiell måte. Når man overlater dette til det generelle skjønnet – «forholdsmessighet», «kan vurderes», «vil kunne», «ta hensyn til», «kan få opphold» – er dette veldig tynne tråder å henge det i når man er i en ekstremsituasjon.

Jeg har hatt flere møter om dette med Røde Kors, som sier at disse jentene er så redde at de ikke tør. Da er det jo regelverket her som hindrer det. Hvis man mener at SVs formuleringer her kanskje ikke er perfekte – det kunne jeg godta – så kunne vi diskutert det, men det er altså ikke et flertall her i salen nå som vil gi en klinkende klar beskjed til disse jentene som lever i tvangsekteskap der de har vært siden de var barn, om at de er trygge, og at de kan si fra til myndighetene så de kan beskyttes. Hvis vi er imot tvangsekteskap, må vi faktisk beskytte dem som har vært utsatt for tvangsekteskap. Det er første bud.

Jeg har jobbet med krisesenter siden i slutten av 1970-tallet, og det eneste som teller når en skal ha folk ut av den typen situasjoner, er at en kan garantere trygghet. Dette er alvor, og jeg er veldig, veldig lei meg – jeg må innrømme det – det ser man sikkert også. Jeg har truffet disse jentene og vet hvor redde de er. Jeg kan rett og slett ikke forstå hvorfor man mener at det ikke skal være regler som er tydelige nok til at de kan få den tryggheten, og som bl.a. sier klart fra at i disse tilfellene, som er så ekstreme, skal man se mildere på kravet om å framskaffe nødvendig identifikasjon. En av dem jeg traff, var 14 år da hun ble tvangsgiftet, og hun har vært i Norge i ti år. Hvordan i all verden skal hun klare å skaffe identitetspapirer for seg selv, når hun ble tatt ut av landet som småjente? Det er helt umulig å forestille seg hvordan det skal foregå. Jeg registrerer at flertallet og regjeringen tydeligvis mener at i noen slike situasjoner er det riktig at vedkommende mister sine tillatelser. Det er SV rystende uenig i.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:01:29]: Jeg vet ikke om representanten Karin Andersen misforstår med vilje eller ikke vil høre på det som blir sagt. Dette tar regjeringspartiene på det største alvor. Vi har gjentatte ganger fått beskjed om det store handlingsrommet som tilligger dem som jobber med dette. Vi har ikke fått noen saker som forteller at et barn har blitt sendt ut, men allikevel sier de fire regjeringspartiene at det skal tas en gjennomgang for å forsikre oss om at dette er bra. Da handler det ikke om at vi ikke mener noen ting eller ikke vil gjøre noen ting for å få en gjennomgang av det og se på regelverket for eventuelt å gjøre endringer. Det handler om å ta grep. Det handler ikke om hvilke vedtak vi gjør i dag, men om at vi faktisk ser på helheten.

Karin Andersen må prøve å ta inn over seg at vi faktisk mener det samme, men bruker litt forskjellige ord på hvordan vi uttrykker hva vi ønsker å få til.

Karin Andersen (SV) [12:02:52]: Nei, jeg misforstår ikke med vilje. Jeg hører at regjeringspartiene ikke ønsker å endre regelverket, slik at vi er sikre på at de som har blitt tvangsgiftet som barn, påført feil identitet og utsatt for kriminalitet ved å bli tatt til Norge, skal være helt sikre på at de ikke mister sin oppholdstillatelse når de sier ifra om overgrepene. Det har ikke kommet et tydelig svar på det – man skal vurdere, se på osv. Ja, men resultatet vet vi ikke noe om. Det kan bli dramatisk for dem det gjelder. Jeg hører også alle de andre undertonene som ligger i det, og jeg vet at regjeringens politikk er å stramme inn mest mulig, slik at man kan få sendt flest mulig ut.

Så jeg er ikke trygg på dette, for debatten her har ikke vist at det er grunnlag for å være det.

Eirik Sivertsen (A) [12:04:52] (ordfører for saken): Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv, heter det i Grunnloven § 108. Bestemmelsen, sammen med de forpliktelser vi har for gjennomføring av menneskerettskonvensjoner, herunder ILO-konvensjon nr. 169, danner bakgrunnen for lovforslaget om lovfesting av konsultasjonsplikten med Sametinget og prosedyrene for hvordan dette skal gjøres. Samene er en minoritet i Norge, og det påligger derfor majoritetsbefolkningen og det offentlige et stort ansvar for å legge til rette for at det skal være mulig å oppfylle bestemmelsen i Grunnloven.

Lovforslaget til behandling har sitt utspring i det såkalte Samerettsutvalget 2s utredning NOU 2007: 13, Den nye sameretten, som ble levert i desember 2007. Utvalget foreslo bl.a. en ny lov om saksbehandling og konsultasjoner for tiltak som kan få virkning for naturgrunnlaget i de tradisjonelle samiske områdene i Norge.

Det er gledelig at det er en tilslutning til de prinsipielle vurderingene av det folkerettslige grunnlaget for konsultasjonsplikten. Et stort flertall i komiteen, alle partier unntatt Senterpartiet, erkjenner også at staten har et ansvar for å sikre at kommunale og fylkeskommunale organer har mekanismer som ivaretar plikten til å konsultere samiske interesser. Flertallet støtter derfor også en lovfesting av plikten for kommuner og fylkeskommuner til å konsultere representanter for samiske interesser.

Det er likevel en samlet komité som argumenterer for at forslaget i § 4-4 må sendes tilbake til regjeringen, og at det gjennomføres en alminnelig høring av forslaget. Det er etter komiteens vurdering for mye usikkerhet knyttet til hva som er grunnlaget for å utløse plikten til konsultasjoner, hvordan konsultasjoner skal gjennomføres, avgrensninger av plikten mv. Jeg ser det som en fordel om den varslede veilederen er klar før forslaget sendes på høring, da det kan være et substansielt bidrag til å avklare den usikkerheten som eksisterer i dag.

Et flertall i komiteen vil sende hele lovkapittelet tilbake til regjeringen for høring. Jeg vil derfor i det følgende argumentere for Arbeiderpartiets syn og legger til grunn at de respektive partier argumenterer for sitt syn.

I proposisjonen vises det til at dagens prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget ble fastsatt ved kgl.res. av 1. juli 2005. Til grunn for prosedyrene ligger konsultasjonsavtalen undertegnet av daværende kommunal- og regionalminister Erna Solberg og sametingspresidenten 11. mai 2005. Prosedyrene gjelder kun direkte for konsultasjoner med Sametinget, men prinsippene i prosedyrene anvendes også når det er en folkerettslig plikt til å konsultere andre samiske interesser.

Regjeringens forslag er en kodifisering av disse retningslinjene. Selv om forslaget med fordel kunne vært sendt på alminnelig høring, er det ikke noe nytt i det som foreslås lovfestet, i forhold til praksisen de siste 14 årene. Det er heller ikke av betydning for noen andre enn Sametinget og regjeringen, som begge er enige om forslaget etter gjennomførte konsultasjoner. Lovfesting av dette var også tatt inn som en del av Jeløya-plattformen. Selv om det ikke står i den gjeldende regjeringsplattformen, er det derfor oppsiktsvekkende at regjeringen, som nå har blitt en flertallsregjering, ikke har støtte i sitt eget parlamentariske grunnlag i denne salen for det forslaget de har fremmet for Stortinget. Det er nærliggende å antyde at flertallet ikke har tillit til de vurderingene regjeringen har gjort.

Regjeringen har i tråd med konstitusjonell praksis ikke fremmet forslag om lovfesting av Stortingets plikt til å konsultere samiske interesser. Arbeiderpartiet mener at det i gitte tilfeller kan foreligge plikt for, eller være naturlig for, Stortinget til å konsultere samiske interesser i forbindelse med behandling av saker som berører samiske spørsmål. Vi fremmer derfor et forslag om at det skal utformes bestemmelser om dette i Stortingets forretningsorden.

Åpenhet og innsyn er viktige deler av demokratiet. Det gir mulighet til å kontrollere myndighetene. Derfor har vi også offentleglova. Det er mulig å forstå at det i sammenheng med konsultasjoner om krevende saker kan være behov for å unnta dokumenter fra offentligheten. La meg likevel understreke at jeg mener behovet for mer offentlighet skal ligge til grunn også når det gjelder konsultasjoner, og at åpenhet skal praktiseres så langt som mulig. For eksempel kan utsatt offentlighet være et virkemiddel for mer åpenhet enn i dag.

Jeg tar med dette opp de forslag Arbeiderpartiet er en del av.

Olemic Thommessen (H) [12:10:17]: Sett i et historisk perspektiv har det vært en svært positiv utvikling i forholdet mellom den norske majoritetsbefolkningen og den samiske minoriteten i vårt land. Veien fra fortidens fornorskingspolitikk til at svært mange i dag er stolte over hva det samiske representerer i vårt samfunn, bygger på en anerkjennelse av at den norske stat er tuftet på to folk. Her har vi bodd side om side lenger enn man kan vite sikkert. Vår felles historiebok har mange kapitler, og jeg innrømmer gjerne at ikke alle av dem er man like stolt over.

God sameksistens handler om anerkjennelse, respekt og evne til å lytte til hverandre. De foreslåtte reglene i konsultasjonsloven som vi diskuterer i dag, handler nettopp om dette. Loven stiller krav til konsultasjon, til positiv samtale – uten at det forutsettes enighet.

Det å være hørt er en viktig forutsetning for å forstå og godta, selv om man ikke nødvendigvis får det som man vil. Det er enkel menneskekunnskap og noe av kjernen i det gode konsultasjonsordninger vil måtte handle om. Minoriteten skal også slippe til og bli lyttet til, før beslutninger tas. Skal dette fungere godt, fordrer det imidlertid også at den andre parten, majoriteten, føler seg trygg og lyttet til.

Når det gjelder forslaget om konsultasjonsplikt for fylker og kommuner, fikk vi dessverre – og kanskje litt overraskende – ikke inntrykk av at det var tilfellet under høringene. Fra svært mange instanser ble det uttrykt stor usikkerhet om hva dette lovforslaget reelt sett innebærer, og tidvis stor irritasjon over ikke å mene seg hørt.

Høringene til saken ligger vel ti år tilbake i tid. Mye har skjedd på disse årene, og mange av dem som var involvert den gangen, er ikke på samme post i dag. Samtidig er loven, slik den foreligger, ganske åpen og generell. Tanken fra regjeringens side er å utarbeide en utfyllende veileder, som vil gi de nødvendige holdepunkter for hvordan konsultasjonene praktisk sett skal gjennomføres.

Når regjeringspartiene, med støtte fra Senterpartiet, i dag stemmer for å sende loven tilbake til regjeringen med anmodning om ny høring, sammen med den bebudede veilederen, er det fordi vi mener det er viktig og nødvendig for å gi konsultasjonsordningen for fylkene og kommunene en best mulig start. Ingen skal i ettertid kunne si at de ikke kjente innholdet. Ingen skal kunne påberope seg ikke å være hørt og få en ordning tredd ned over hodet. Og la det være klinkende klart: Høyre ønsker en konsultasjonsordning velkommen. Vi anerkjenner de forpliktelser vi har etter ILO-konvensjonen, og at regjeringen gjennom denne er forpliktet til også å etablere mekanismer for konsultasjoner som omfatter fylker og kommuner.

Konsultasjonsordningen har vært praktisert av staten siden Erna Solberg, som kommunal- og regionalminister, innførte dette under Bondevik II-regjeringen. Stortinget vil for egen del vurdere dette nærmere når loven kommer tilbake til ny behandling. Da vil vi også kjenne rammene som fylker og kommuner skal arbeide innenfor, beskrevet i lov og veileder, og vi vil ha et godt grunnlag for en reell debatt om hvordan konsultasjonsordningen skal utøves.

Regjeringen fortjener anerkjennelse for faktisk å ha fremmet denne saken. Det ligger ikke noen mistillit fra regjeringspartiene overfor regjeringen i dette når vi mener at vi etter høringene ønsker å sende saken tilbake. Vi støtter stort sett alle de vurderinger regjeringen har gjort, som grunnlag for denne saken. Vi mener at konsultasjonsordningen for fylker og kommuner er et viktig og riktig grep. Vi ser frem til å få saken tilbake til denne sal, men da i en situasjon hvor alle skal kunne si seg hørt, slik at vi kan få en god start på dette.

Jeg konstaterer at Arbeiderpartiet og SV ønsker et litt annet grep om det som i realiteten stort sett er den samme politikken i dette, nemlig at man vedtar loven, men gjennomfører en høring før ikrafttredelse skjer. Praktisk sett betyr det i grunnen det samme, i den forstand at regjeringen jo gjennomfører sin konsultasjonsordning og har en praksis for den. Fra regjeringspartienes side har vi kommet til at det er mest ryddig – når det er som det er – å sende saken tilbake, slik at vi på fritt grunnlag kan gå inn i dette når saken kommer tilbake til Stortinget.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:15:43]: Komiteen avholdt høring om endringer i sameloven i oktober 2018. Alle høringsuttalelsene, med unntak av Sametingets, påpekte at Samerettsutvalget 2 var ute på høring for ti år siden, og at mye har skjedd i løpet av årene som har gått, i tillegg til at det er gjort flere endringer i det forslaget som var ute på høring sist. Når høringsinstansene er såpass samkjørte, samt at det ble stilt mange spørsmål om hva lovendringene vil bety i praksis, har det vært viktig for Fremskrittspartiet å ta en ekstra runde på dette.

Kommuner og fylkeskommuner er i dag ikke omfattet av konsultasjonsplikten, og hvis en skal lovfeste dette, vil det være en ny oppgave. Under høringene fremkom det en betydelig usikkerhet rundt hva bestemmelsene faktisk innebærer for kommuner og fylkeskommuner.

Hele lovforslaget som er fremlagt, bør derfor sendes tilbake til departementet for ny høring, slik at alle som blir påvirket av endringene, får mulighet til å uttale seg. Sett hen til den usikkerheten som også fremkom rundt veilederen som er varslet i proposisjonen, bør det også holdes høring om denne samtidig.

Til representanten Sivertsen vil jeg si: Jeg har full tillit til statsråden. Det handler ikke om det, men det handler om at høringer på Stortinget faktisk skal ha en betydning – det er ikke for moro skyld. Når man er så samkjørte i høringen, skal vi lytte til det. Det gjør Fremskrittspartiet i denne saken.

Fremskrittspartiet støtter derfor flertallet, som mener at det er behov for ytterligere avklaringer når det gjelder konsultasjonsplikten, og jeg velger derfor å avstå fra å debattere selve innholdet i loven på det nåværende tidspunkt.

Heidi Greni (Sp) [12:17:50]: Sametinget har hovedansvaret for å utvikle samisk språk, kultur og næringer på samenes eget grunnlag. Det forutsetter god dialog mellom storting, regjering og sameting, og ordninger som sikrer reell påvirkning og innflytelse. Det finnes i dag en konsultasjonsordning som er nedfelt i kgl. resolusjon. I så måte er forslaget i proposisjonen som omhandler den statlige konsultasjonsplikten, bare en kodifisering av gjeldende praksis. Dagens praksis vil selvsagt fortsette på samme måte, selv om denne saken nå sendes tilbake til regjeringen.

Komiteen har hatt høring i saken, og alle høringsinstansene, med unntak av Sametinget, mente det var en stor svakhet at dette lovforslaget ikke har vært på alminnelig høring i forkant. Det har også kommet mange nye momenter inn i saken siden innstillingen fra Samerettsutvalget 2 var ute på høring for ti år siden. Det vil være positivt for saken om forslaget sendes ut på en alminnelig høring. Vi mener det vil være formålstjenlig å involvere alle berørte parter i høringsrunden før saken skal behandles i Stortinget.

Hvilke saker konsultasjonsplikten skal omfatte, hvem som skal konsulteres, avklares overhodet ikke i proposisjonen. Det er særlig krevende når det gjelder om konsesjonsplikten utvides til også å gjelde kommuner og fylker. Avklaringen om hvilke økonomiske og administrative følger dette kan medføre, er blant faktorene som må belyses mye grundigere. Proposisjonen henviser flere steder til avklaringer som skal komme i forskriften og i veileder, men det er ikke gitt noen føringer om hva den varslede veilederen skal inneholde. Vi mener det er nødvendig at flere av disse avklaringene foreligger før behandlingen av denne proposisjonen. Det gjelder både administrative, økonomiske og praktiske sider ved det, og veilederen må sendes på høring samtidig med lovforslaget.

Senterpartiet ønsker en helhetlig tilnærming til konsultasjonsplikten og anser det derfor som mest ryddig å be regjeringen sende forslaget ut på en bred høring. I komiteens forslag til vedtak ber vi om at proposisjonen sendes tilbake til regjeringen, og at regjeringen sender lovforslaget på alminnelig høring før saken fremmes for Stortinget til ny behandling. Senterpartiet har derfor valgt ikke å gå inn i de enkelte problemstillingene i saken.

Karin Andersen (SV) [12:20:56] (komiteens leder): SV var veldig positiv da denne loven kom, fordi vi har vært sterke tilhengere av at man får formalisert de konsultasjonsordningene som man har utviklet i staten, og at man også får til konsultasjonsordninger med kommunesektoren.

Denne saken er et av de tilfellene der Sametinget og regjeringen gjennom drøftinger og konsultasjoner faktisk har blitt enige om noe; i denne saken var regjeringen og Sametinget enige. Det har ikke skjedd i så mange saker, så vidt jeg vet. Og da forstår jeg godt skuffelsen i Sametinget når saken nå sendes tilbake i sin helhet. Jeg oppfatter at det ikke er riktig, slik representanten Thommessen sier, at det i praksis er det samme SV og Arbeiderpartiet gjør, som det regjeringspartiene gjør. Det er en stor og prinsipiell forskjell. Vi stemmer for at det nå skal være en lov med konsultasjonsplikt for staten.

Jeg blir også litt bekymret hvis det er slik at det flertallet nå sier, egentlig er kodifisert, altså at det ikke er store endringer fra det staten i dag praktiserer uten denne typen regelverk, til det som ligger i denne loven. Hvis det skal ut på høring, må jo det bety at man også har satt det i spill. Det vil jeg advare mot.

Grunnen til at SV og Arbeiderpartiet har ment at den delen som handler om lokalforvaltningen, kommunene og fylkeskommunene, burde sendes på høring, var i hovedsak at den veilederen som skulle ligge til grunn og vise hvordan dette skulle gjennomføres i praksis, ikke var tilgjengelig. Derfor var det umulig for oss som lovgiver å gi svar på de spørsmålene de kommunene som henvendte seg til oss, kom med – og det var gode spørsmål om hvordan dette skal praktiseres. Så jeg forstår at lokalforvaltningen har vært spørrende til det. Derfor mener vi at det er behov for en høringsrunde, og at det gjøres samtidig med at veilederen legges fram, sånn at man kan se hvordan man har tenkt det, og komme med konkrete innspill til de konkrete samhandlingsformene som man legger opp til.

Kommunal- og forvaltningskomiteen hadde møter med Sametinget på tirsdag – tror jeg det var – og da understreket de om igjen at det å ha en rett til konsultasjoner og gjennomføre konsultasjoner ikke nødvendigvis handler om å bli enig. Det er nok noen som har tenkt det når de har vært veldig skeptiske til dette. Men det handler det jo ikke om. Det handler om å kunne få mulighet til å få belyst de samepolitisk viktige sidene av saker som også behandles i lokalforvaltningen. Det jeg tror vi må huske på da, er at noen av disse miljøene er veldig små, veldig sårbare, og det betyr at de på en måte drukner i urfolkspolitikken, at noen av de minste miljøene blir borte. Og jeg oppfatter at det vi er ute etter nå, er å gi dem noen redskaper der begge parter kan ha et system for at de ikke forsvinner og detter mellom alle stoler i det litt store byråkratiet rundt omkring i alle kommuner.

Så jeg er veldig forbauset og lei for det – særlig etter det innlegget som representanten Olemic Thommessen nå hadde, som tyder på at man egentlig er enig med Arbeiderpartiet og SV i at den delen som gjelder staten, godt kunne vedtas nå. Og da burde vi gjort det, for da har vi symbolet på at vi har vedtatt en lov, vi har startet arbeidet. Nå er det nok mange som føler at dette blir satt helt i spill, og at det er noen steg tilbake.

Jeg ser hvem som har tegnet seg på talerlista etter meg, og regner vel med at da kommer kanskje katta ut av sekken, noe som vil vise at her er det sterke motsetninger i regjeringen, og at det er det som har ført til denne omveien til en lov vi trenger.

Statsråd Monica Mæland [12:26:11]: Staten har en folkerettslig plikt til å konsultere samene i saker som vil kunne berøre samiske interesser direkte. Plikten er i dag gjennomført i norsk rett gjennom Prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget, fra 2005. Konsultasjonsordningen skal sikre at Sametinget og samene får ta del i beslutningsprosesser i saker som kan få betydning for dem.

Som vi peker på i proposisjonen: Gode prosedyrer for konsultasjoner gir myndighetene et bedre beslutningsgrunnlag i saker og kan sikre en smidigere og raskere gjennomføring av tiltak. De foreslåtte lovreglene om konsultasjoner er i hovedsak en kodifisering, tydeliggjøring og tilgjengeliggjøring av gjeldende ordninger når det gjelder statlige myndigheter. Regjeringen foreslår å lovfeste hovedprinsippene for konsultasjoner. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil deretter i forskrift gi nærmere regler om gjennomføring av konsultasjonsplikten på statlig nivå.

Når det gjelder konsultasjonsplikten for kommuner og fylkeskommuner, følger denne allerede av folkeretten, og det er en vurdering flertallet i komiteen også støtter. På kommunalt og fylkeskommunalt nivå er departementet, i samråd med KS, Sametinget og NRL, i gang med å utforme en veileder som skal skissere fleksible løsninger for gjennomføringen av konsultasjonsplikten.

Det er viktig at kommuner og fylkeskommuner involveres i arbeidet med veilederen for å sikre at denne blir så anvendelig som mulig. Departementet har derfor allerede vært i Finnmark og møtt flere kommuner og Finnmark fylkeskommune for å få deres innspill til veilederen. Departementet har også planlagt møter med kommuner og fylkeskommuner i Troms, Nordland og Trøndelag. På denne måten vil veilederen bygge på innspill fra utvalgte kommuner og fylkeskommuner før den sendes ut på høring.

Jeg er glad for at komiteens flertall i sin innstilling støtter regjeringens forslag om å lovfeste ordningen med konsultasjoner for staten i et eget kapittel i sameloven. Det mener jeg er både viktig og riktig.

Regjeringens forslag er et resultat av en omfattende prosess som startet med Samerettsutvalgets utredning fra 2007. Utvalgets forslag var på bred offentlig høring i 2008 og 2009, og regjeringens lovforslag bygger på Samerettsutvalgets forslag, selv om det er mindre omfattende.

Det er nå mer enn ti år siden Samerettsutvalgets forslag ble lagt fram og var ute på høring. Jeg har notert meg at flertallet i komiteen mener at regjeringens lovforslag bør sendes ut på ny høring, i første rekke fordi det har gått så vidt lang tid siden saken sist var på høring. Jeg har videre notert meg at flertallet peker på at det er en klar fordel at utkastet til veileder for kommuners og fylkeskommuners konsultasjoner med samiske interesser høres samtidig som lovforslaget høres på nytt.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet er i gang med å følge opp saken, i tråd med komiteens merknader. I første omgang arbeider vi nå med å få klart et høringsutkast til veilederen. Så snart dette er klart, vil vi sende det på høring, samtidig med at vi sender lovforslaget på offentlig høring, slik komiteen har lagt fram forslag om.

Vi tar sikte på at både proposisjonen og utkastet til veileder sendes på høring høsten 2019.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:34:08]: Det burde ikke være noen overraskelse at i Fremskrittspartiets primærpolitikk er samepolitikken ganske annerledes enn den flertallet i denne salen ser ut til å stå for. Det er fordi samepolitikken er et politisk prosjekt som forskjellsbehandler mennesker på bakgrunn av blod, på bakgrunn av DNA. Det er en forskjellsbehandling som på ingen måte representerer den virkelige situasjonen i nord. Det ser ikke alle ut til å få med seg, men det bidrar altså til å skape konflikter, unødvendig tunge prosesser, byråkrati og mindre demokrati.

Derfor var det mange av oss som hadde sterke motforestillinger da regjeringen fremmet denne proposisjonen for Stortinget. Men jeg registrerer nå – og det tror jeg er godt og bra – at Stortinget sender proposisjonen tilbake til regjeringen, nettopp for at man skal kunne ha den alminnelige høringen, som burde vært en selvfølge i en sak som dette. Det fremstår litt rart at nettopp Kommunal- og moderniseringsdepartementet, med sin tilknytning til norske kommuner, ikke valgte å sende denne saken ut på ordinær høring. Nå skal det skje. Det er bra. Men jeg forventer faktisk videre at denne saken, denne proposisjonen, aldri blir fremmet på nytt for Stortinget, og det er rett og slett fordi jeg forholder meg til gjeldende regjeringserklæring. Jeg forholder meg til det som står, eller dvs. snarere ikke står, i Granavolden-plattformen, i motsetning til Jeløya-plattformen. Der fremgår det ikke at dette er noe som regjeringen skal fremme for Stortinget. Så min forventning er at denne saken i dag returneres, og at Stortinget ikke får proposisjonen tilbake så lenge denne regjeringen sitter.

Videre skulle jeg ønske at man i arbeidet med samepolitikk konsentrerte seg mer om å skape grunnlag for det fellesskapet som er i nord med folk med ulik bakgrunn. Det går ikke an å skille klart mellom samer og kvener og andre nordlendinger. Det er stort sett samme folk, med samme kultur og med samme dagligliv. Derfor er den også helt urimelig, den samepolitikken som praktiseres av Stortinget per i dag.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [12:37:19]: Dagens prosedyre for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget ble fastsatt i 2005. Når departementets vurdering er at statens forpliktelser til å konsultere etter ILO-konvensjonens artikkel 6 ikke vil gjelde direkte for kommuner og fylkeskommuner i Norge, burde man sett på en løsning i samarbeid med de som blir mest berørt, nemlig kommuner og fylkeskommuner. Regjeringens forslag om å lovfeste en bestemmelse om kommuner og fylkeskommuners plikt til å konsultere representanter for berørte samiske interesser fører til at politikere og administrasjonen i kommuner må forhøre seg i sametingssystemet om saker som skal opp til politisk behandling i kommunen, berører samiske interesser, og om hva de kommunale sakene måtte romme av såkalte samiske saker. Det skal konsulteres før saksbehandling kan ta til i kommunen.

Representanten Thommessen nevnte fra talerstolen at vi er tuftet på to folk, og at vi har forpliktelser til å ivareta de samiske interessene. Jeg må, med respekt å melde, si at det er feil. I nord, hvor denne konsultasjonsplikten vil få størst betydning, er vi tuftet på tre folk: det norske, det samiske og ikke minst det kvenske folk. Å framheve ett folkeslag til stadighet innebærer dessverre en negativ diskriminering av den siste folkegruppen – den kvenske.

Det vises i proposisjonen til at gode konsultasjonsprosedyrer vil kunne sikre en smidigere og raskere gjennomføring av aktuelle tiltak. Vi som bor og lever i de områdene som vil bli berørt, og merker hvordan Sametinget i dag benytter seg av innsigelsesretten de har til å forsinke og utsette viktige samfunnsnyttige prosjekter, frykter at en konsultasjonsplikt for kommuner og fylkeskommuner vil ende opp som en betydelig utgiftspost for kommunene og en bremsekloss for verdiskaping og næringsutvikling i områder med et allerede svakt næringsgrunnlag.

Dagens innsigelsesrett er ikke en direkte vetorett, men det hevdes med rette av mange at den i stor grad i praksis oppleves som en vetorett. Her mener jeg regjeringen har gått for fort fram og ikke lyttet til dem som blir mest berørt, nemlig kommuner og fylkeskommuner. Derfor er jeg svært fornøyd med at et stort flertall på Stortinget nå vil sende hele saken tilbake til regjeringen, med bestilling om at saken skal ut på høring før saken fremmes for Stortinget til ny behandling. Da kan vi gjøre nye vurderinger om en konsultasjonsplikt er den rette veien å gå, og at den forhåpentligvis ikke fremmes på nytt i Stortinget.

Eirik Sivertsen (A) [12:40:29]: Jeg deler statsråd Mælands oppfatning om at det å klargjøre hvor langt og hvordan en konsultasjonsplikt for kommuner og fylkeskommuner skal gjennomføres i praksis, vil kunne bidra til å fjerne både misforståelsene og dermed også usikkerheten, som er hovedinntrykket fra høringen.

Da jeg hørte representantene Kjønaas Kjos og Thommessen fra talerstolen, snakket også de om den samlede tilbakemeldingen som kom i høringen, men det gjaldt bare bestemmelsen om hvordan vi lovfester dette for kommuner og fylkeskommuner. Det var ingen som problematiserte de rutinene og prosedyrene som nå foreslås lovfestet for forholdet mellom regjeringen og Sametinget. Det foreligger ingen saklig grunn til å utsette denne saken. Tvert imot er det bare en kodifisering av gjeldende praksis, som ble foreslått av nåværende statsminister, Erna Solberg, tilbake i 2005, og praktisert i 14 år etterpå, og som det har vært ingen strid om. Dette er bare en omgående manøver.

Jeg har redegjort for at Arbeiderpartiet er enig i at når det gjelder bestemmelser for kommuner og fylkeskommuner, er det stor usikkerhet og misforståelser. La oss nå rydde opp i det.

Det viser seg at mine antydninger om at det kanskje finnes mistillit til regjeringens vurderinger, er beviselig sanne. Regjeringspartiene må jo avklare hva man mener. Statsråden sier at dette er regjeringens politikk. Jeg hører representanter fra det nest største regjeringspartiet fortelle at dette ikke er politikk. Hva mener egentlig flertallet? Skal man lovfeste plikten til å konsultere? Skal kommuner og fylkeskommuner ha en slik plikt, eller skal man ikke ha det?

Jeg vil ta avstand fra representanten Amundsens forståelse. Han oppviste en grunnleggende manglende forståelse av Grunnlovens bestemmelser om hvilke rettigheter det samiske folket har, og hvordan internasjonale konvensjoner fungerer og forplikter Norge. Demokrati er mer enn flertallsstyre. I demokratiet må vi ta høyde for at majoriteten må ta særskilt hensyn til dem som er i minoritet, og som av ulike grunner blir presset. Det er det dette handler om.

Representanten Strifeldts forsøk på å sette opp en motsetning mellom det samiske folket og kvener tar jeg også avstand fra. Vi har ett urfolk i dette landet, og vi har fem nasjonale minoriteter. Alle er minoriteter og fortjener en særskilt oppmerksomhet, slik at alle kan utvikle sitt språk og sin kultur.

Karin Andersen (SV) [12:43:41]: Innleggene fra de to siste representantene fra Fremskrittspartiet viser at saken nå er satt helt i spill. Det bør både statsråden og andre representanter for regjeringspartiene kommentere og sette på plass, slik at vi vet hva vi har å forholde oss til. Hadde regjeringspartiene nå stemt for det forslaget som Arbeiderpartiet og SV fremmer, hadde den bekymringen vært mindre og for så vidt ganske godt parkert. Det er den ikke nå, fordi man sender alt sammen tilbake og går på talerstolen og sier at dette håper man ikke kommer tilbake til Stortinget. Det betyr at man har tenkt å stoppe dette i det interne regjeringsarbeidet.

Da bør stortingsrepresentantene i dag tenke seg om: Mener de at det er et godt resultat? Jeg mener at Senterpartiet også burde tenke på det – ville det virkelig være et godt resultat? Er det ikke den delen som handler om kommuner og fylkeskommuner, som man trenger en ny runde på, ikke det som handler om den statlige ordningen?

Saksordføreren kommenterte representanten Strifeldts innlegg, der han blander sammen urfolk og nasjonale minoriteter. Det kan være grunn til å ha mer oppmerksomhet på de nasjonale minoritetene – selv er jeg skogfinne, og det er også en nasjonal minoritet. Det er ikke noe hinder for at regjeringen eller Fremskrittspartiet legger bredsida til og får på plass tiltak som kan bistå de gruppene, slik at de får løft på både språk, kultur og andre ting. Jeg kan gjøre litt reklame for Norsk Skogfinsk Museum, som absolutt trenger oppstartsbevilgning. Så det er ikke noe hinder for det, hvis det er det man ønsker. Men jeg oppfatter det slik at det kanskje ikke var det som var hensikten med innlegget.

Så sier man at man er redd for at dette skal være en brems, fordi man ikke skal få bygge ut så mye man vil. Det naturgrunnlaget som er grunnlaget for livet vårt, er faktisk alvorlig truet. Både lokalforvaltningen og alle partier bør ta inn over seg at der kan det ikke lenger være snakk om tut og kjør, lokale interesser og bit for bit – vi er nødt til å se helheten og ta vare på det naturgrunnlaget som er grunnlaget for vårt liv og våre samfunn, og som er grunnlaget for den samiske kulturen, og deres næringsgrunnlag. Vi har felles interesse av det, for det er dette som gjør at det er mulig å leve på denne planeten.

Olemic Thommessen (H) [12:46:48]: Det bør ikke være til noens overraskelse at det finnes en diskusjon i Fremskrittspartiet om disse spørsmålene. Når det gjelder hva som er regjeringspartienes politikk, er det nedfelt i det som er merknadene til saken. Der står vi helt klart inne på det som er regjeringens politikk, nemlig at Norge har forpliktelser etter ILO-konvensjonen til faktisk å få konsultasjonsmekanismer på plass på alle forvaltningsnivåer. Det kan det ikke herske tvil om, så er det fastslått.

Når det gjelder spørsmålet om kvener og kvenenes posisjon, anerkjenner selvfølgelig Høyre den kampen som kvenene fører for sine rettigheter, på linje med de andre nasjonale minoritetene. Men vi anerkjenner også de rettighetene som den samiske befolkningen har som urfolk, folkerettslig sett.

Jeg mener fortsatt at det er ryddigst at vi får en generell høring, både om lov og veileder. Regjeringens praksis i dette ligger fast. Stortinget vil for sin egen del komme tilbake til dette etter en prosess som presidentskapet naturlig vil lede. Presidentskapets kommentar til denne saken signaliserer også det, i den forstand at man ikke går inn i dette nå, men avventer at saken kommer tilbake til Stortinget.

Den prosessen vi har hatt i komiteen – blant regjeringspartiene og i og for seg også blant det som er et stort flertall i denne sal – forutsetter at det kommer en sak tilbake til Stortinget der de folkerettslige forpliktelsene etter ILO-konvensjonen er ivaretatt, altså en sak basert på den vi i dag sender tilbake.

Ove Trellevik (H) [12:50:00] (ordførar for saka): I dette Dokument 8-forslaget som me no behandlar, vart det fremja to forslag. Det eine går på å forbetra kostnadsnøkkelen for finansieringa av fylkeskommunal båtdrift, og det andre går på ytterlegare stimulans og utvikling av null- og lågutsleppsløysingar for båt- og ferjedrift.

Sidan regjeringa allereie er i full gang med arbeidet med desse spørsmåla, får ingen av desse forslaga fleirtal. I innstillinga vert det òg fremja andre forslag som heller ikkje får fleirtal, men me reknar med at partia vil gjera greie for sine forslag.

Omstilling til låg- og nullutsleppsteknologi i transportsektoren var allereie eit sentralt tema i Sundvolden-plattforma, og er følgt vidare godt opp i Granavolden-plattforma. Det er svært gledeleg å registrera at det er stor oppslutning her i Stortinget om denne lågutsleppsstrategien. Det er slik at ei satsing i denne sektoren kan bidra både til heilt nødvendige utsleppsreduksjonar og til arbeid, aktivitet og omstilling i norsk økonomi. Ferjeflåten treng fornying, noko som kan sikra meir aktivitet ved norske verft.

Noreg har generelt eit stort potensial for å vidareutvikla kompetansen og aktiviteten innanfor miljøvennleg skipsdesign og avanserte teknologiske løysningar, som bidreg til å redusera utslepp. På dei statlege riksvegferjene er det null- og lågutsleppsløysingar på alle nye anbod. Statens vegvesen er godt i gang med dette arbeidet.

Fylkeskommunane er òg ambisiøse og ynskjer å ta del i denne utviklinga. I fylkeskommunal sektor har det vore verkemiddel fylkeskommunane har kunna nytta for at òg desse ferjestrekningane vert trafikkerte med null- og lågutsleppsløysingar ved nye anbod og på ruter i eigen regi. Så langt er fleire fjordkryssingar no erstatta av heilelektriske løysingar eller lågutsleppsløysingar.

Eg var nyleg på bedriftsbesøk hos Brødrene Aa i Hyen i Sogn og Fjordane, eit verft som lagar hurtiggåande passasjerbåtar. Deira konsept er basert på karbonskrog, noko som gjev svært lette fartøy, og dertil betydeleg reduksjon i drivstofforbruket og låge utslepp. Me fekk omvising på ein båt som skulle leverast til Nordland fylkeskommune.

Regjeringa arbeider òg med å forbetra delkostnadsnøkkelen for båt og ferjer, slik at nye kriterium for båtar i kostnadsnøkkelen vert meir treffsikre enn i dag.

Eg forstår det òg slik at fylkeskommunane skal verta involverte i arbeidet med dei nye kriteria. Det er viktig, sidan det er stor variasjon mellom fylka i demografi, geografi og befolkningssamansetjing. Resultatet av dette arbeidet er forventa lagt fram for Stortinget våren 2020, i samband med framlegginga av kommuneproposisjonen for 2021.

Eg har såleis god tru på at fylke med eit reelt behov for båttransport vil kunna vidareutvikla sine tilbod i åra som kjem, basert på dette arbeidet som allereie er sett i gang.

Eirik Sivertsen (A) [12:53:15]: Det er store forskjeller mellom fylkene. Nordland er et stort kystfylke. Vi lever i det landet som har verdens nest lengste kystlinje, og i Nordland befinner 27 pst. av nasjonens kystlinje seg. Der er båt- og ferjetilbudet helt grunnleggende for at folk skal kunne leve og virke. Det er grunnlaget for samkvem, handel og det å kunne leve et godt liv.

Selv om midlene som går til ferje og båtdrift samlet sett for sektoren, i den store sammenhengen er begrenset, kan det for fylkene som har store kystlinjer, være betydelige innslag. Derfor har også endringene i de fylkeskommunale inntektene og inntektssystemet de senere årene vært krevende, bl.a. for Nordland, men også for andre kystfylker.

Jeg har merket meg at statsråden i sitt brev til komiteen understreker at man jobber videre med dette. For meg er det et signal om at man erkjenner at de endringene som er gjort, medfører skjevheter og uheldige virkninger som man forsøker å rette på.

Jeg har også merket meg at man varsler at dette har man tenkt å legge fram for Stortinget i forbindelse med kommuneproposisjonen i mai neste år, altså kommuneproposisjonen for 2021, som saksordføreren var inne på.

Ferjer og rutebåter er veldig energikrevende. I dag går de i all hovedsak på fossile drivstoff, selv om det er en positiv utvikling mot andre former for energibærere. Det medfører store utslipp. Og klimaendringene er kommet – det er ikke lenger noe som kommer, det er noe som er her. Det er underkommunisert hvor stor virkning klimaendringene vil ha for den måten vi lever på. Selv om vi skulle klare å nå de ambisiøse målsettingene i Parisavtalen om å begrense oppvarmingen av kloden til 2 pst., eller endog 1,5 pst., i gjennomsnitt, vil verden endre seg. Vi har det travelt hvis vi skal klare å nå de målsettingene. Derfor haster det også med å få plass redskaper som setter fylkeskommunene i stand til å stille de nødvendige kravene. Mange fylkeskommuner er framoverlent, men de rapporterer om store merutgifter. Det er en diskusjon vi kan ha i forbindelse med statsbudsjettene, men vi etterlyser her i dag en oppfølging av Stortingets vedtak om å forskriftsfeste muligheten til å kreve nullutslipps- eller lavutslippsteknologi der det er mulig.

Potensialet er jo stort. Når det gjelder ferjer på de knapt 200 ferjestrekningene vi har, har Bellona og Siemens utgitt en rapport som viser at det er potensial for å elektrifisere over 120 av dem. Det vil gi store utslippsreduksjoner. Teknologien går framover, men det haster. Da kan vi ikke vente med å gi kommuner og fylkeskommuner verktøyene. De må på plass nå, og jeg forventer at regjeringen følger opp Stortingets vedtak her.

Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet og SV.

Willfred Nordlund (Sp) [12:56:30]: For kystens befolkning og for næringslivet langs Norges langstrakte kyst – de som står for stor verdiskaping og høy skatteinngang til denne nasjonen, som bidrar til mange penger inn i statskassen og dermed kan finansiere velferden for oss alle – er båt- og ferjetilbudet avgjørende infrastruktur for at man skal kunne virke og bo i dette langstrakte landet.

Det har vært store utfordringer for en rekke av fylkeskommunene i forbindelse med regjeringens omlegging av inntektssystemet. Hvordan man velger å gi fylkeskommunene mulighet til å finansiere de tjenestene de skal gi, altså hvordan man skal sikre at båten går når den skal, og at man kommer seg dit man trenger – om det er på jobb, på skole, eller om det er når man skal ut på et arbeidsmøte eller selge en vare – det er avgjørende at fylkeskommunene har de virkemidlene og ikke minst det finansielle handlingsrommet som kreves for å utvikle disse tjenestene.

Det er ikke uten grunn at svært mange av kystfylkene har vært svært kritisk til den tiden regjeringen har brukt på å legge fram endringer i inntektsnøklene, som skal gi muligheter til fylkeskommunene til å planlegge langsiktig hvilke tilbud man skal kunne gi. Fylkeskommunene er avhengig av å ha stabile rammevilkår på inntektssiden for å kunne sikre gode anbud, for å ivareta arbeidstakerne som jobber på båtene, men ikke minst for å kunne planlegge gode samferdselsløsninger som står seg over tid.

Jeg registrerer at saksordføreren har tatt i øyesyn en av de nye såkalte Nordlandsekspressen-båtene som skal trafikkere Nordland. Jeg var med på å utarbeide anbudet som bestilte dem, og det gleder meg at representanten har oppdaget at her er det mulighet for å effektivisere og ikke minst for nasjonal verdiskaping ut av å fornye en flåte samtidig som vi ivaretar miljøkrav. Det er nettopp derfor representantene som står bak dette Dokument 8-forslaget, som kommer fra mange av kystfylkene i Norge, har vært svært opptatt av at man får på plass en finansieringsordning som gjør at fylkespolitikerne kan ta de valgene de må ta for å bygge framtidens samferdsel. Man ønsker å kunne utvikle og drive bedre kollektivtransport til sjøs, og da må man også få de finansielle virkemidlene på plass, sånn at man har den muligheten.

Senterpartiet er opptatt av at det skal være gode tjenester, at man skal ha muligheten til å øke produksjonen av hurtigbåt- og ferjetransporttjenester der det behovet er, og at man skal kunne gjøre justeringer. Det økonomiske handlingsrommet er dessverre svekket under denne regjeringen, for de store båt- og ferjefylkene. Det er også de fylkene som står for en stor andel av den framtidige veksten i verdiskaping. Det er beklagelig at regjeringen har brukt så lang tid, men det er gledelig at den nå innser at man er nødt til å gjøre endringer.

Med det ønsker jeg å ta opp de forslagene som Senterpartiet er en del av.

Karin Andersen (SV) [12:59:47] (komiteens leder): Kollektivtrafikken er viktig i hele landet. Det som har vært veldig gledelig, er å se hvordan flere av ferjefylkene har tatt ledertrøya i å utvikle nullutslippsferjer og elektrifisering. Det skal de ha all ros for å ha gjort. Det viser at når det offentlige bestiller og går foran i å fremme teknologi som beskytter klimaet, skapes det arbeidsplasser og veldig gode løsninger i tillegg. Derfor er det viktig at vi setter fylkeskommunene i stand til dette.

De som har ferje, har også buss på andre strekninger. Det er helt nødvendig at Stortinget og regjeringen nå gir rom for at alle fylkene må kunne legge om sin kollektivtrafikk til nullutslipp. Det kan være el og biogass også på busser, og det er viktig at alt dette blir nullutslipp.

Derfor har SV vært opptatt av at vi må endre forskrift til lov om offentlige anskaffelser, slik at alle nye ferjer og rutebåter benytter lav- og nullutslippsteknologi når situasjonen tilsier at det er mulig. Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor man ikke har fått dette på plass, for her har jo fylkeskommunene sjøl gått foran og ønsket det. Nå må vi sørge for at de som ikke har gjort det, får et pålegg om å gjøre det, men at man også har et finansieringssystem som gjør det mulig. For det er en merkostnad helt i starten for å gjøre dette, det har fylkeskommunene fortalt oss. Det gjelder enten omleggingen skal være til nullutslipp på ferjer og rutebåter, eller den skal være til nullutslipp på buss. Det er også svært viktig å få til. Innlandet har f.eks. egenproduksjon av biogass flere steder der man ikke får utnyttet det i bussparken, fordi man ikke har penger til å legge om til det. Det bør vi absolutt få til, for det er viktige og store tiltak også for å redusere klimagassutslippene.

Fylkeskommunene trenger mer armslag for å kunne drive nødvendig kollektivtrafikk. På ferjesambandene er det helt nødvendig, også for å få privattrafikken til å fungere. Det er ekstra, ekstra nødvendig å ha det der det er behov for ferjer for å kunne krysse fjord- og havstrekninger.

Jeg vil også minne om at dette er en langt bedre løsning for riksvegsambandet på Vestlandet, enn det er å bygge dyre og farlige tunneler under havet.

Torhild Bransdal (KrF) [13:03:06]: Norge har en utfordrende geografi, med mange steder som er helt avhengig av båt eller ferje som en del av samferdselsløsningen.

Det er ikke lett å få på plass en helt riktig og rettferdig kostnadsnøkkel for den statlige utgiftsutjevningen for dette. Vi ser helt klart at den gjeldende kostnadsnøkkelen har noen svakheter. Vi er glad for at det arbeides med forbedringer og mer treffsikre kriterier, og for at fylkeskommunene har vært involvert i dette, og ser fram til at en forbedret modell kan komme på plass. At det stilles krav til lav- og nullutslippsteknologi i ferje- og båtsektoren, er framtidsrettet, riktig og nødvendig og må vurderes i arbeidet med nye nøkler.

Jeg anbefaler med dette det forslag til vedtak som bl.a. Kristelig Folkeparti står bak, og som innebærer at representantforslaget ikke vedtas. Jeg registrerer imidlertid at i realiteten er det nokså bred enighet om det grunnleggende i denne saken.

Statsråd Monica Mæland [13:04:35]: Representantforslaget tar opp et viktig tema som regjeringen allerede er i full gang med å jobbe for å løse.

Det første spørsmålet er knyttet til kriteriene for båter i inntektssystemet for fylkeskommunene. Båtruter er en viktig del av infrastrukturen langs kysten, og jeg er selvsagt opptatt av at båtkriteriene skal være treffsikre og ha legitimitet i sektoren. Jeg har merket meg at noen fylkeskommuner mener at de nye båtkriteriene som ble innført i 2018, ikke er godt nok egnet til å fange opp variasjoner i utgiftsbehovet til båter. Derfor har vi satt i gang et oppdrag for å få en ekstern vurdering av båtkriteriene. Målet er å finne mer treffsikre kriterier enn i dag, og fylkeskommunene vil selvsagt bli involvert i prosjektet. Oppdraget vil bli gjennomført av Møreforsking i samarbeid med Transportøkonomisk institutt. Det er Møreforskning som har utarbeidet kriteriene for ferjer i dagens kostnadsnøkkel.

Fylkeskommunene vil som sagt bli involvert i arbeidet med de nye kriteriene, og vi har allerede sendt ut invitasjon til alle fylkeskommuner, KS og Statens vegvesen om å delta i en referansegruppe for prosjektet. Vi tar sikte på å presentere utredningen i kommuneproposisjonen for 2021.

Den andre delen av forslaget gjelder tiltak for å stimulere til klimavennlige løsninger for båt og ferje, og også her er vi i gang. Regjeringen er opptatt av å redusere utslipp fra transportsektoren. Det er viktig at vi da har en langsiktig tilnærming, slik at vi får redusert utslippene på en kostnadseffektiv måte.

Vi har etablert støtteordninger overfor kommunesektoren, bl.a. gjennom Enova, og i statsbudsjettet for 2018 styrket vi rammetilskuddet til båt- og ferjefylkene med 100 mill. kr for å legge til rette for ny miljøvennlig teknologi. De satsingene har gitt resultater. Fylkeskommunene har tatt et tydelig ansvar for å redusere klimagassutslippene og stilt mange strenge miljøkrav i en rekke nye ferjeanbud. Flere elferjer er allerede tatt i bruk, og de neste årene vil en rekke nye ferjer tas i bruk med nye klimavennlige løsninger.

Regjeringen arbeider nå med en plan for fossilfri kollektivtrafikk og en handlingsplan for grønn skipsfart. I det arbeidet vurderer vi også tiltak for å legge til rette for miljøvennlige løsninger innenfor båt og ferje.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:17:16]: Diskusjonen i dag handlar om eit saksområde som har vore drøfta mange gonger tidlegare. Løysinga ein kom fram til før regjeringa no la om kostnadsnøklane, var at ein skulle bruke dei reelle kostnadene som utgangspunkt, at ein hadde eit system som målte avstandar, at ein òg såg på systemet som Statens vegvesen la desse strekningane inn i, og at fylket reelt sett fekk ut det det kosta.

Det kan innvendast at det systemet ikkje stimulerte nok til effektivitet. Men det stimulerer jo heller ikkje til effektivitet når ein får ei kostnadsdekning som er langt under det som ein brukar. Det stimulerer til frustrasjon.

Me har i dag ei regjering der eit av dei store partia seier at dei skal kutte milliardar på bompengar. Regjeringa har òg varsla at dei skal kutte 200 mill. kr i år på bompengar. Som dei fleste veit, er bompengekostnader ein kortsiktig affære. Til og med me som hadde kostnader på opp mot 200 kr per passering mot Fjærland i Sogn, aksepterte det, fordi ein visste at etter maksimalt 15 år var dei kostnadene vekk. Men når eg skal ta ferja til Sogndal frå Lærdal, veit eg iallfall per i dag – det er ikkje planar om bru akkurat no, iallfall – at dei kostnadene ikkje er noko som varer berre i 15 år.

Eg er veldig forundra over regjeringa, som går så hardt ut på banen når det gjeld bompengar, men ikkje er villige til å kompensere dei fylka som har vanskeleg infrastruktur, som brukar mykje tid på ferjene – det er mange ulemper med det, sjølv om det er godt med svele og kaffi. Der er regjeringa heilt taus. Der er ein ikkje villig til å gjere noko. Der lyser ein ut eit nytt prosjekt, som sikkert går til Møreforsking på nytt. I mi tid gjorde eg det, det førte til ingenting. Regjeringa har gjort det ein gong før, det førte til ingenting. Dei må berre lyse ut fleire – det kjem ikkje til å føre til noko, fordi det er så få fylke det gjeld, og det er så store forskjellar. Derfor fører ikkje dette til noko når ein skal bruke regresjonsanalysar og dei vanlege måtane å rekne ut korleis midlane til fylkeskommunane skal fordelast på.

Ved førre endring fekk Sogn og Fjordane redusert inntekt, og det er fare for at det kan kome til å skje igjen. Denne regjeringa er ikkje spesielt glad i verken Sogn og Fjordane eller andre distriktsfylke. Me veit at det er store gevinstar å hente på klimaområdet gjennom å fornye materiellet. Det er regjeringa si plikt å setje fylkeskommunane i stand til å gjere det løftet, og det ser eg ingen vilje til per i dag.

Geir Inge Lien (Sp) [13:20:33]: Eg kan starte med «over eit fjell, gjennom ein tunnel, over ei bru» – det er noko vi ser langs kysten og på Vestlandet kvar dag. Det er ikkje alle fjordar, som representanten Navarsete var inne på, der det går an å få fjordkryssingar så ein slepp å ha ferje, og det er òg kostbart. Vi er veldig avhengige av ferje langs kysten. Våre ferjer kan ein samanlikne med banen, altså tog og kollektivtransport her. Då kan ein sjå kor viktig det er for oss å ha på plass desse som går, og som går heile døgnet.

Eg har lyst til å seie litt om Møre og Romsdal, som er det desidert største fylket når det gjeld ferjetrafikk. Det er veldig mykje næringstransport der, og for å seie det slik: Det er ikkje nokon som har det travlare med å kome til marknaden enn ein daud laks.

Gjennom det føreslåtte inntektssystemet frå 2020 for vår del, i Møre og Romsdal, manglar det ca. 100 mill. kr for å dekkje drifta, i tillegg til kapitalkostnadar på investeringar frå null- og lågutsleppsferjer og hurtigbåtar. Så ser vi òg at vårt fylke er det fylket som har flest køyretøy som står att, det vil seie at vi må ha eit betre tilbod enn det vi har i dag. Over 80 pst. av vegnettet er i dag fylkeskommunale og kommunale vegar og er avhengige av å få midlar over statsbudsjettet.

Stortinget har bedt regjeringa bidra til å finansiere null- og lågutsleppsløysingar for fylkeskommunane. Så langt har vel ikkje noko skjedd, så fleire fylkeskommunar må no setje på bremsen fordi dette er veldig kapitalkrevjande. Det er ikkje berre det miljømessige som kostar, men det at vi treng auka kapasitet og frekvens på ferjene og båtrutene med dagens trafikkmønster for at næringslivet skal få levert det dei skal av varer og tenester, og at elevar og dei som bur der, skal kome heim. Senterpartiet ber Stortinget og regjeringa om å stimulere ytterlegare til utvikling av null- og lågutsleppsløysingar for ferjer og båt. Det er ei utruleg viktig satsing for Vestlandet og Kyst-Noreg elles, slik at vi kan ha eit godt liv der no. Eg vil òg seie meg einig med Navarsete: Ferjer er som ein evigvarande bom.

Willfred Nordlund (Sp) [13:23:48]: Selv om det inntektssystemet vi snakker om, av og til kanskje kan virke litt teknisk komplisert, dreier det seg i grunnen om hvordan vi skal finansiere fylkeskommunene, og hvordan de skal ha mulighet til å gi gode tjenester i hele landet, der folk bor – i dette tilfellet ferge- og båttjenester. Et lite hjertesukk: Avisene har ofte oppslag om at fylkeskommunene gjør endringer i båt- og ferjeruter, men når vi diskuterer hvordan man skal finansiere dette systemet her i landet, er man dessverre ikke så mye til stede.

Men jeg tok ordet egentlig fordi statsråden blander to ting. I min replikk spurte jeg ikke om hvilke krav man kunne stille til de ordinære anbudene og de avtalene som fylkeskommunene inngår i forbindelse med at man kjøper inn ferge- og båttjenester. Det jeg var ute etter, var å få svar på om statsråden kunne vurdere om man skulle se på yrkestransportloven § 7 når vi snakker om kommersielle ruter, der fylkeskommunen altså er løyvehaver, men utover det ikke har noen finansiell avtale med den som kjører transporten, om det båt eller ferge. I hovedsak dreier det seg om båt. Det var mitt spørsmål, og jeg registrerer at statsråden ikke var interessert i det.

Jeg registrerer med enda større forbløffelse at man viser til at Samferdselsdepartementet ikke mener det er hensiktsmessig å gå inn på disse forskriftsendringene, herunder også om man skal stille krav til null- og lavutslipp i forbindelse med forskriften om offentlige anskaffelser. Det er spesielt, for Stortinget har vedtatt at det skal stå i forskriften, og det står ikke i forskriften i dag. Da blir Senterpartiet nødt til å støtte Arbeiderpartiet og SVs forslag om at regjeringen må komme i gang og få det på plass, levere på dette punktet, når Stortinget faktisk har vedtatt det. Om Samferdselsdepartementet eller Kommunal- og moderniseringsdepartementet mener at det ikke er hensiktsmessig – ja, det bryr jeg meg svært lite om. Da får de komme tilbake – hvis de mener at det ikke er behov – og be Stortinget om å fatte et nytt vedtak.

Statsråden er inne på at man har hatt et romslig kommune- og fylkesopplegg. Det er en sannhet med store modifikasjoner. For de store ferge- og båtfylkene er det i stort ikke tilfellet. Man sliter med – uavhengig av hvilke eventuelle særsatsinger man har gjort innenfor fordelingen av rammetilskuddet – å møte det behovet man har der ute. Når man gjennom det man kaller demografiske endringer i befolkningen, slites mellom å legge ned skoleklasser og å legge ned båttilbud, som næringslivet har behov for, setter man fylkeskommunene i en vanskelig posisjon, selv om man på makronivå – når man ser nasjonalt på det – kanskje har gitt et rom, totalt sett. For ferge- og båtfylkene er det ikke gitt godt nok rom til å satse på null- og lavutslipp, ei heller å forsterke båt- og fergetilbudet, som næringslivet og befolkningen langs hele kysten er så avhengig av.

Til slutt: Jeg registrerer at det er en del partier som ellers, ute lokalt, er veldig aktive i denne debatten, som ikke er til stede i salen i dag.

Nils T. Bjørke (Sp) [13:27:00]: Eg er glad for at det er mange som er opptekne av og ser at ein må gjera noko med det. Men det er frustrerande, iallfall sett frå mi side, at kvar gong ein skal prøva å styrkja noko, må det ei ny utgreiing til. Eg trur dei fylka som føler på dette, kjenner det godt.

Me har i denne komiteen folk frå ulike parti som kjem frå Hordaland, eit fylke som var tidleg ute og ville gjera noko med ferjeflåten sin, få fornying, få ein meir miljø- og klimavenleg flåte – etter oppmoding frå Stortinget – men som ser at kostnadene med dette vert store. Det er det same fylket som har mange utfordringar med fylkesvegane, som heller ikkje er godt nok kompenserte.

I Hordaland har me òg hatt diskusjonar om å få meir miljøvenlege hurtigbåtar, men ein ser no at ein må leggja slikt på is, for ein har ikkje økonomi til det. Det er viktig at ferjerutene vert oppretthaldne, og at ein helst styrkjer ferjetilbodet. Det ein ser i den omlegginga som skjer i Hordaland frå 2020, er at det er krevjande å klara å oppretthalda eit like godt ferjetilbod som det som har vore fram til i dag. Det er ikkje slik me kan laga ein miljøvenleg ferjeflåte, ved at ein må redusera tilbodet til dei som bur i distrikta. Dei må òg få ta del i den utviklinga som skjer.

Med dei gode ambisjonane som er vortne sagde, kan eg ikkje skjøna at ikkje eit samla storting kan gå for dei forslaga som ligg her i dag. Det burde vera uproblematisk, og eg er spesielt overraska over at Arbeidarpartiet ikkje vil vera med og støtta forslaga nr. 2 og 3.

Statsråd Monica Mæland [13:29:05]: Jeg var ikke klar over at jeg kunne være så utydelig som representanten Nordlund hadde fått inntrykk av. Representanten innledet sin replikk til meg med å si at fylker og kommuner ikke kan stille krav, og da var mitt svar at jo, det kan de. I regler for offentlig innkjøp kan det stilles krav, og det stilles krav, og det er veldig bra. Det var det jeg svarte på.

Så fikk jeg spørsmål om det var aktuelt å endre yrkestransportloven for kommersielle ruter. Da svarte jeg at det ser ikke Senterpartiet behov for. Det var altså ikke knyttet opp til de generelle reglene for offentlig innkjøp. Der har Stortinget gjort sine vedtak – basert på en framoverlent regjering, som fremmet forslag til disse reglene, og som også i forkant av det, allerede i 2015, framla en maritim strategi hvor vi sa at vi skulle stille krav om lav- eller nullutslipp når det var grunnlag for det. Det var knyttet til yrkestransportloven. Samferdselsdepartementet så ikke behov for det, rett og slett fordi det er en veldig, veldig liten andel knyttet opp til kommersielle ruter. Den største andelen er knyttet opp til kjøp fra fylkeskommunen, og der kan det stilles krav. Man har altså den hjemmelen som representanten etterspør.

Willfred Nordlund (Sp) [13:30:31]: Senterpartiet ser jo nettopp behov for å kunne stille disse kravene – jeg tror statsråden sa feil der. Det er jo nettopp derfor vi har etterspurt det og for så vidt også lagt fram forslag om å gi fylkeskommunene den muligheten i forbindelse med kommersielle ruter der de er løyvehaver, som også var innledningen på replikken min.

Når Samferdselsdepartementet sier at man ikke ser behov for å gjøre endringer i anbudsregimet, der man kjøper transporttjenester, har jo Stortinget vedtatt at det skal stå i forskriften at det skal være mulighet for null- og lavutslipp så snart det er mulig. Når det gjelder de kommersielle rutene der fylkeskommunen er løyvehaver, registrerer jeg at departementet mener det ikke er behov for det. Senterpartiet mener det er behov for å gi den muligheten der. Vi har jo hatt en diskusjonen denne i salen i flere omganger når det gjelder viktige nasjonale turistfjorder, og det skulle da bare mangle at man ikke ga den muligheten når man kom inn på de rent kommersielle mulighetene til å stille disse kravene.

Ove Trellevik (H) [13:31:44]: Debatten viser at me i alle fall er ganske einige om kvar me vil hen, og det er eigentleg veldig bra. Men eg synest det er veldig merkeleg at spesielt Senterpartiet er utruleg engasjert i denne saka her i dag. Dei har historisk sett ikkje vore like sterkt engasjert i dette temaet. Eg vil berre minna om kva dei stemte den 1. desember 2015 i forbindelse med behandlinga av Innst. 78 S for 2015–2016. Då stemte dei imot romartalsvedtak VIII, der det heiter:

«Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak som sikrer at alle fylkeskommunale og kommunale ferger og hurtigbåter benytter lav- eller nullutslippsteknologi ved nye anbud og på ruter i egenregi.»

Dette stemte Senterpartiet imot den 1. desember 2015. Men no er me heldigvis komne eit stykke vidare.

Senterpartiet saknar også at ein satsar økonomisk på denne omstillinga. Då kan dei umogleg ha fått med seg at det har vore ei historisk satsing på Enova – ei historisk satsing på Enova. Ser ein kvar dei pengestraumane har gått, og kva tiltak og verkemiddel som har vorte brukte for å rusta fylkeskommunane til å vera med på dette omstillingsarbeidet, ser ein at det er vorte brukt svært store midlar på dette, i tillegg til dei midlane som har gått gjennom kostnadsnøkkelen.

Eirik Sivertsen (A) [13:33:24]: Jeg skal ikke forlenge debatten, men bare gi en kort stemmeforklaring, siden det ble etterspurt.

Jeg deler representanten Navarsetes syn på hvorfor vi ikke kommer til å komme videre med denne diskusjonen: fordi løsningen nok er mer politisk enn objektiv. Og som jeg sa i replikkordskiftet, tror jeg løsningen ligger et annet sted.

Men jeg er betrygget og legger til grunn at statsråden har tenkt å holde det hun har lovt her, og komme tilbake til Stortinget – med sikte på å gjøre det i mai neste år – med en gjennomgang av kriteriene, slik at Stortinget kan få innsyn i det. Da blir det litt å slå inn åpne dører når vi har fått slått så klart fast at det kommer til å skje.

Når det gjelder spørsmålet om å sette fylkeskommuner bedre i stand til å utvikle klimavennlige løsninger på båt- og ferjedrift, kan det være fristende å ta opp hele den debatten her. Men jeg tror jeg nøyer meg med å vise til at vi i våre alternative budsjetter og i vårt eget klimautslippsbudsjett også har et helt annet opplegg, som nettopp ville ha gjort det for fylkeskommunene. Jeg ser ikke noen hensikt med å be regjeringen utrede ytterligere og komme tilbake med en helt annen politikk enn den Arbeiderpartiet står for.

Nils T. Bjørke (Sp) [13:34:49]: No var ikkje eg politikar på Stortinget i 2015, så det skal eg ikkje gå inn i. Men litt av det me ser her, kan vera grunnlag for at ein ikkje våga å gå inn for dette. For ein ser at det er lett å setja krav til fylkeskommunane, men når ein ser kostnaden med det, følgjer ein ikkje opp, slik at ein får store utfordringar når det gjeld fylka.

Eg meiner det er positivt viss representanten Trellevik er med – og det er han – når me har fylkeskommunen i Hordaland på besøk og høyrer utfordringane med dette. Då ser ein at det ikkje er tvil om at det er gjeve midlar, og det har eg òg sagt. Men dei følgjer ikkje opp dei meirkostnadene som er for å koma i gang med desse rutetilboda og for òg å kunna utvikla hurtigbåtane. Det er utfordringa, og då vert det til slutt dei reisande, dei som bur ute i distriktet og er heilt avhengige av eit godt ferjetilbod, som vert skadelidande når ikkje dette vert følgt opp. Og eg synest det er synd at me ikkje kan vera litt meir utolmodige på dette feltet.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [13:36:52]: En grunnbjelke i Norge er retten til et likeverdig skoletilbud, at alle barn helt uavhengig av hvilken kommune de bor i, og hvilken skole de går på, skal ha en skole som gir dem de verktøyene de trenger for å mestre resten av livet. Dessverre vet vi at det ikke er realiteten i dette langstrakte landet med over 400 skoleeiere i grunnopplæringen.

Senest i forgårs kunne Flekkefjord videregående skole fortelle at de har utredet 27 elever med mistanke om dysleksi og lese- og skrivevansker. 19 av disse elevene ble diagnostisert med dysleksi. Dette er altså 19 elever som har gått gjennom ti års grunnskole – mest sannsynlig med en ryggsekk fylt av ganske dårlige opplevelser og manglende mestringsfølelse. Dersom de samme elevene hadde bodd i en annen kommune, kanskje særlig i en kommune der skolene har blitt sertifisert som dysleksivennlige, ville de mest sannsynlig ha blitt identifisert tidligere og fått en bedre oppfølging.

Dette er et enkelteksempel, men vi ser i det store at framtiden til elevene i altfor stor grad avgjøres av hvilken skole man begynner på, hvilken kommune man bor i, og til og med – i ganske stor grad – hvilken klasse man havner i. Sjansen for at en elev i Finnmark fullfører videregående skole på normert tid er på 41 pst., mens sjansen i Sogn og Fjordane er på 66 pst. Hvis man er gutt og har foreldre med bare grunnskole som høyeste utdanningsnivå, har man mer enn dobbelt så stor sannsynlighet for å fullføre og bestå videregående opplæring hvis man bor i en av de beste skolekommunene i Norge, enn om man bor i en av de dårlige skolekommunene i Norge.

Skolebidragsindikatorene, som jeg er veldig glad for at regjeringen har tatt initiativ til å lage, viser at det er store forskjeller mellom skolene på hvor mye de bidrar til elevenes læring. Da ser man helt bort fra elevenes bakgrunn – og da særlig foreldrenes utdanningsnivå. For de yngste elevene utgjør som sagt dette nærmest to skoleår med læring.

Jeg er veldig glad for at pilene peker i riktig retning. Rekordmange fullfører videregående opplæring, og den største økningen i andelen som fullførte videregående skole i fjor, var i f.eks. Finnmark og Troms – to av de fylkene vi ellers trekker fram blant dem som har større utfordringer enn andre fylker. Ved å gi tre ganger så mange lærere etter- og videreutdanning og ved å innføre en mastergradsutdanning og innføre ordningen med lærerspesialister får man flere faglig oppdaterte lærere som samarbeider bedre i gode profesjonsfellesskap. Da får vi altså lærere, og ikke minst skoleledere, som utvikler pedagogisk, faglig, didaktisk dømmekraft i samarbeid med hverandre. De får da mulighet til å reflektere i fellesskap over undervisningen og pedagogikken. Da får man skoler som er lærende organisasjoner. Det er altså skoleleders kompetanse som er en av nøklene, nemlig at vi bl.a. ved å innføre rektorutdanningen har bidratt til at vi har flere ledere som er trygge i rollen og kan dyrke fram de gode profesjonsfellesskapene.

Det er ingen tvil om at både på Lærerløftet og i satsingen på rektorutdanning har man tatt flere grep for å utjevne disse forskjellene. Men som skolebidragsindikatorene viser, må vi absolutt gjøre mer. Det er forskjeller i pedagogisk praksis og læringsmiljø, og det er ingen tilfeldighet at det er forskjeller mellom skoler og mellom kommuner.

Skoleeiere som lykkes og får gode resultater, jobber på en måte som staten og vi som sitter i denne sal, ikke kan regulere eller lovfeste oss fram til. De legger til rette for at skolene jobber systematisk og kunnskapsbasert. Sammen med skolene bruker de informasjonen om elevresultater til å lage strategier for videre utvikling, og ikke minst bygger de opp under gode profesjonsfellesskap.

Et eksempel på en god skoleeier er Rissa kommune, som vant skoleeierprisen i 2016 – en liten kommune som gjennomfører et veldig systematisk arbeid for at elevene skal bli aktive samfunnsdeltakere, mestre grunnleggende ferdigheter og være en del av lokalsamfunnet.

Et annet eksempel som jeg gjerne vil trekke fram, er mange av kommunene i Nord-Østerdal i Hedmark, som sammen med Høgskolen i Innlandet har klart å skape en bedre kultur for læring de siste ti årene. De har drevet en aktiv og støttende utvikling av skolene sine. De har prioritert kompetanseheving av lærere og pedagogiske ledere, de har bidratt til at det er flere dyktige skoleledere, og at det er flere i administrasjonen på skoleeiernivå som har pedagogisk erfaring. Andelen som fullførte videregående skole i 2017–2018 i Hedmark, var på 86,5 pst. Det er rekord, og det betyr at flere hundre enkeltindivider opplever mestring og får flere muligheter resten av livet.

Jeg kunne nevnt veldig mange flere kommuner. Min hjemkommune, Oslo, har f.eks. gått foran i mange år med å være en aktiv og profesjonell skoleeier og er en av de få kommunene som lykkes i å utjevne sosiale forskjeller. Det viser også skolebidragsindikatorene for grunnskolen. Men dessverre ser vi at selv om vi har veldig mange gode skoleeiere som vinner skoleeierpriser, og som vi kan trekke fram, er det veldig store forskjeller – og det er det som gjør meg bekymret.

I evalueringen av Kunnskapsløftet ble nettopp svake forbindelseslinjer mellom skoleeier og skole en av forklaringene på at noen skoleeiere lykkes dårligere enn andre. Flere lærere og skoleledere fortalte også at de opplever at det politiske nivået er ganske fraværende og i liten grad støtter opp under det pedagogiske arbeidet. Problemet er ofte – det diskuterer man – at skoleeiere og politikere detaljstyrer skolene. Det vet vi er en utfordring, men det man også ser, er at skoleeiere som detaljstyrer, kan detaljstyre på ett nivå, mens man plutselig på et annet nivå kan være fullstendig fraværende i det å bygge opp under arbeidet som skjer. Vi har noen kommuner der halvparten av elevene er under kritisk grense i lesing, skriving og regning, år etter år, uten at lokale eller nasjonale myndigheter har tatt større grep. Og det er fortsatt en tendens – når man reiser rundt – til at lokalpolitikere og nasjonalpolitikere bagatelliserer svake skoleresultater eller hevder at svake faglige resultater over tid ikke sier noe om skolekvaliteten fordi skolen skal være så veldig mye mer. Det mener jeg er en bortforklaring som gjør at man ikke blir en mer aktiv skoleeier.

Et godt læringsmiljø er ingen kvikkfiks, men vi vet noe om hva som virker. Vi vet f.eks. at gode skoler unngår store kvalitetsforskjeller mellom A- og B-klassen på samme trinn ved å gi faglig oppdaterte lærere rom til å samarbeide og diskutere egen praksis. Vi vet at aktive skoleeiere bruker kartleggingsprøver som et av flere verktøy for å følge opp de skolene og elevene som trenger det mest. Selv om faglige resultater ikke forteller alt om skolekvaliteten, forteller de mye. Og det går ikke an, som sagt, å bortforklare høye frafallstall eller at mange elever ikke mestrer grunnleggende ferdigheter, med at skolens samfunnsoppdrag er bredt. Vi vet nemlig at en god skole er god for alle, og at det ikke er en motsetning mellom gode faglige resultater og trivsel og godt læringsmiljø – snarere tvert imot.

Skal vi bekjempe sosial ulikhet, bør forskjellene i Skole-Norge, forskjellen mellom kommunene, forskjellen mellom skolene, være på topp av bekymringslisten. Vi må starte med å lære av de kommunene og de skolene som lykkes. Jeg håper denne interpellasjonen kan være en start på en god og viktig diskusjon om nettopp dette.

Jeg avslutter da mitt innlegg med å stille statsråden spørsmål om hva han tenker om kvalitetsforskjellene mellom kommuner og skoler, og hva som er viktig for å redusere disse forskjellene.

Statsråd Jan Tore Sanner [13:44:51]: Takk for en viktig interpellasjon. Målet er at vi skal ha en skole som er så god at det ikke er elevens bakgrunn eller bosted som avgjør hvor godt man lykkes, men elevens talent, interesse og innsats.

Vi vet alle hvor viktig en god skole er, og hvor avgjørende det er at elevene fullfører videregående skole og får en utdanning. Derfor skal vi bekjempe forskjellsskolen – ulikheter elevene ikke selv kan gjøre noe med – og vi skal løfte alle elever, gjennom å legge til rette for mestring og læring. Kampen mot forskjellsskolen er derfor også kampen for kunnskapsskolen.

Så skal vi glede oss over at mye nå går i riktig retning: Elevene lærer mer og er mer til stede, og flere fullfører videregående skole. Gjennomføringen i videregående øker mest blant elever med lavt utdannede foreldre og norskfødte elever med innvandrerbakgrunn. Og Elevundersøkelsen viser at det er færre som utsettes for mobbing.

Skolebidragsindikatorene er en del av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Vi vet at elevenes familiebakgrunn, som f.eks. foreldrenes utdanningsnivå, har betydning for hvor godt elevene gjør det på skolen. Selv om en skole har lavt karaktersnitt, behøver ikke det si at skolen bidrar lite til læring. Skolens resultater kan være et uttrykk for at mange av elevene har foreldre med lav utdanning. Skolebidragsindikatorene gir svar på følgende spørsmål: Hva ville resultatforskjellene mellom skoler vært dersom de hadde hatt samme elevgrunnlag? Denne informasjonen bidrar derfor til å nyansere forskjellene mellom skoler som fremgår av nasjonale prøver og karaktersnitt, og viser hvor godt skolen lykkes med å løfte elevene.

Mitt utgangspunkt er at kjerneoppgaver i det norske velferdssamfunnet, som barnehage, skole og helsetjenester, er avhengige av et sterkt lokaldemokrati. Disse tjenestene organiseres og tilpasses lokalt nettopp fordi kommunen kjenner innbyggerne og de lokale forholdene. Kommunen kan lage et tilbud som passer for behovene til menneskene som bor der. Lokalpolitikken må få tillit og frihet til å organisere tjenester som er til det beste for sine innbyggere. Samtidig må vi stille krav til resultater og legge til rette for at kommunene, f.eks. som skoleeiere, kan gjøre en god jobb. Et eksempel på dette er åpenhet om resultater, slik at lokalpolitikerne, men også innbyggere og nasjonale myndigheter kan vurdere kvaliteten på tjenestene kommunen leverer.

Som nasjonale myndigheter skal vi sette mål og bidra med gode rammebetingelser, støtte og gi veiledning. Vi skal sette mål for læring og læringsmiljø, og vi skal lage gode systemer som informerer åpent om resultater på alle nivå. Et slikt kvalitetsvurderingssystem gir kommuner og skoler kunnskap om hvordan både de selv og andre presterer opp mot målene som er satt.

I norsk skole har vi siden starten av 2000-tallet bygget et system som gjør det mulig å si noe om ulike sider ved kvaliteten ved den enkelte skole og kvalitetsforskjeller mellom skoler. Skolens kvalitet handler ikke bare om at elevene lærer grunnleggende ferdigheter som lesing og regning, eller om eksamensresultater. Det er like viktig at kvalitetsvurderingssystemet også gir informasjon om elevenes trivsel, mestringsopplevelse, mobbing og læringsmiljø. God læring og godt læringsmiljø henger sammen. De ulike elementene i kvalitetsvurderingssystemet gir skoleeiere et bredt kunnskapsgrunnlag for å beslutte hvilke tiltak som de bør sette inn lokalt og på den enkelte skole.

Vi er opptatt av tydelige rammer og mål, gode systemer for å dele informasjon og et levende lokaldemokrati som vurderer tiltak opp mot innbyggernes behov. I tillegg har vi gjort mye som jeg mener vil styrke norsk skole ytterligere. Regjeringen har innført masterutdanning for lærere og kompetansekrav for å undervise i norsk, engelsk og matematikk. Vi gjennomfører også et historisk videreutdanningsløft. Fra 2014 til 2019 har nærmere 34 000 lærere fått tilbud om videreutdanning. Siden 2015 har vi bevilget betydelige midler til flere lærere i grunnskolen, og i fjor høst innførte vi lærernormen. Dette gir resultater. I år er det færre elever per lærer enn på noe annet tidspunkt de siste ti år.

Vi har også lovfestet en plikt for skolene til å tilby intensiv opplæring for elever fra 1. til 4. klasse. Alle elever på 1. til 4. trinn som blir hengende etter i lesing, skriving eller regning, skal få tilbud om intensiv opplæring. Dette krever ikke omfattende utredning av barn, og det gir ikke mer byråkrati, men skolen har fått et tydelig ansvar for å legge til rette for at elever får den hjelpen de trenger. Målet er at alle elever skal kunne lese, skrive og regne skikkelig når de går ut av grunnskolen. Da er tidlig innsats avgjørende.

Elevene skal trives på skolen, og de skal ha det trygt og godt der. Derfor det er svært viktig at skolene jobber systematisk med å utvikle trygge og inkluderende læringsmiljø som fremmer helse, trivsel og læring for alle. God kompetanse blant de voksne styrker barnehagenes og skolenes evne til å forebygge, oppdage og håndtere mobbing. Regjeringen har derfor flere kompetanseutviklingstiltak skoleeierne kan velge at skoler deltar i. Ett av disse er Læringsmiljøprosjektet. Gjennom dette tilbudet fikk 103 skoler i 42 kommuner veiledning fra eksterne veiledere. Alle skoler som deltok i Læringsmiljøprosjektet, gikk fra å ha mobbetall over landsgjennomsnittet til nå å ligge under. I tillegg deltar over 1 000 skoler og barnehager over hele landet i kompetanseutvikling som bidrar til at voksne bedre kan forebygge, avdekke og håndtere mobbing.

Kommuner og fylkeskommuner har hovedansvaret for kompetanseutvikling i skolen. En desentralisert ordning for kompetanseutvikling skal bidra til at alle skoleeiere gjennomfører egne kompetanseutviklingstiltak tilpasset de behovene de har. Utviklingsarbeidet skal bygge på utfordringer den enkelte skole eller kommune/fylkeskommune har, og det skal gi bedre læring for elevene. Fylkesmannen, skoleeiere, lokale UH-institusjoner og andre relevante aktører skal samarbeide for å kartlegge behov for kompetanseutvikling og planlegging av utviklingsarbeidet.

Alle elever skal få opplæring av god kvalitet uavhengig av hvor i landet man bor. Regjeringen har derfor innført en nedre grense for skolekvalitet som skal identifisere kommuner med for dårlig skolekvalitet. Kommunene får tilbud om statlig støtte og veiledning i to år for å bidra til å heve kvaliteten på opplæringen til elevene. Ordningen omfatter i dag 66 kommuner og 227 offentlige skoler, og alle kommunene har satt i gang tiltak for å forbedre kvaliteten på opplæringen. Omtrent halvparten har bedt om bistand fra det nasjonale tilbudet Veilederkorpset, mens øvrige kommuner har iverksatt andre tiltak i dialog og samarbeid med fylkesmennene.

Vi jobber nå med en stortingsmelding om tidlig innsats og inkluderende fellesskap. Den legges frem til høsten. Tidlig innsats handler om at vi må ha et godt pedagogisk tilbud fra barna er små, men det handler også om at vi må sette inn tiltak raskt når utfordringene avdekkes. I meldingen skal vi følge opp anbefalingene fra ekspertgrupper, som Nordahl-gruppen og Stoltenberg-utvalget, som har sett forskjeller i det norske skolesystemet. Videre skal meldingen løfte frem konkrete eksempler på skoler som lykkes med å inkludere alle elever. Vi vil undersøke hva disse skolene har gjort for å heve kompetansen og styrke tilbudet til barn som har utfordringer, og deretter vurdere hvordan andre skoler kan trekke lærdom av dette.

Vi vil ha en skole som gir muligheter for alle, og hvor bakgrunn ikke er av betydning for hvor godt elevene lykkes. Jeg mener at det meldingsarbeidet vi nå har satt i gang, vil bidra til et viktig skritt i den retningen.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [13:54:22]: Jeg takker statsråden for et godt svar.

Jeg er særlig glad for at man understreker at karaktersnittet på en skole ikke veldig ofte sier så veldig mye om kvaliteten på skolen. Jeg har besøkt – la oss si – en videregående skole i Oslo som får inn elever der over halvparten har under 3 i snitt fra ungdomsskolen og veldig mye fravær. Jeg har møtt en lærer som har laget en tilpasset mattebok for å ta igjen kunnskapshull fra 4. klasse i et mattepensum. Det er klart at får man da bare elevene til å bestå – på 2 eller 3 – er det ofte mer imponerende enn skoler som får inn elever med høy kompetanse og sterke faglige ferdigheter fra før. Det som kjennetegner disse skolene, er at selv om de har mange elever som kanskje har en svakere faglig bakgrunn, bruker de ikke det som en unnskyldning for at de ikke klarer å løfte elevene, men signaliserer at de forventer at elevene kan klare det. Det å ha høye forventninger til elevene mener jeg mange skoler kan lære av – og mange politikere kan lære av.

Jeg er også glad for at statsråden er tydelig på at han må prioritere det forskningen viser er viktigst for å løfte elevenes resultater og ikke minst for å oppleve mestring: lærerens kompetanse, kartlegging av kvalitet, åpenhet om resultater og tidlig innsats. Det overrasker meg ofte at lokal- og nasjonalpolitikere ikke tør å si høyt at noen ting er viktigere enn andre for å utjevne sosiale forskjeller. Det må f.eks. være mulig å si at dersom politikere kutter i etter- og videreutdanning av lærere for å prioritere innføring av gratis frukt, er det en feil prioritering. Det er ikke et dårlig tiltak, men en feil prioritering dersom man vil bekjempe forskjellsskolen.

Det jeg har lyst til å utfordre statsråden på, er to av ordningene han nevnte. Han viste først til den desentraliserte kompetanseutviklingsmodellen – et komplisert ord! Det er positivt at man ansvarliggjør lokale skoleeiere, og at de får anledning til å utvikle og ta i bruk kompetanseheving og egne utviklingsprosjekt. Samtidig er jeg litt bekymret over at når man får den lokale handlingsfriheten, kombinert med fagfornyelsen med lærerplaner med slanking av kompetansemålene, kan det føre til større kvalitetsforskjeller dersom det ikke er godt nok veiledningsmateriell med. Jeg vil gjerne høre hva statsråden tenker om den problemstillingen, og hvordan man kan særlig følge opp de kommunene som vi vet fra før har svake resultater og kanskje ikke de beste profesjonsfellesskapene til stede.

Den andre ordningen – et av mine hjertebarn – var også statsråden innom: oppfølgingsordningen, som er et utrolig viktig grep for å hindre at noen kommuner over mange år kan ha skoler med ganske svak kvalitet. Målet må være at ordningen blir tatt godt imot og spiller på lag med profesjonen og skoleeier. Mitt spørsmål til statsråden er om han kan se for seg at ordningen kan videreutvikles og kanskje også gjelde flere kommuner eller enkeltskoler som vi ser har store utfordringer.

Statsråd Jan Tore Sanner [13:57:40]: Jeg er veldig glad for spørsmålene representanten reiser. Forskjellene vi i dag ser mellom skoler og kommuner, er helt uakseptabelt. Det skal ikke være elevens bakgrunn, hvor foreldrene er født, hvor lang utdanning foreldrene har, eller hvor man bor, som avgjør hvor godt man lykkes. Derfor er det en kombinasjon av lokalt og nasjonalt ansvar. Som nasjonale myndigheter har vi også ansvar for å sikre at vi har gode ordninger som ivaretar det å løfte de skolene og de elevene som sliter.

Når det gjelder desentralisert ordning for kompetanseutvikling og oppfølgingsordningen, er det to ordninger som kom på plass i 2017. Vi jobber kontinuerlig med å se på innretningen og hvordan disse ordningene kan bli bedre. For eksempel vil vi nå se på hvordan kriteriesettet som benyttes for å identifisere kommuner som er under nedre grense, ytterligere kan forbedres. Så dette har vi oppmerksomhet rundt.

Men når det gjelder fagfornyelsen, vil jeg si at det ikke er antall kompetansemål som avgjør hvor god skolen er. Kvaliteten på lærerne og læringsmiljøet er avgjørende. Derfor er det så viktig at regjeringen nå gjennomfører et historisk løft for videreutdanning, og at vi har den desentraliserte modellen der det ikke er tilfeldig hva som prioriteres. Dette er et av verktøyene som kan brukes av oppfølgingsordningen, og som fylkesmennene også bruker i dialog med kommunene, slik at de kompetansehevingstiltakene som er, kan settes inn der hvor behovene er aller, aller størst.

Generelt er det ofte en utfordring at de som allerede ligger langt fremme, er mest ivrig etter nasjonale ordninger. Derfor er det så viktig at vi har oppfølgingsordningen og fylkesmennenes rolle inn i den desentraliserte modellen, som gjør at vi kan identifisere de som har størst behov, og imøtekomme dem.

Ellers er dette et av de områdene der det er størst uenighet mellom partiene på borgerlig side og venstresiden. Vi ser hvordan venstresiden kontinuerlig har ført en kamp mot åpenhet, senker ambisjonene i skolen gjennom å gå imot kompetansekrav for lærere og motarbeider nødvendig kartlegging av nasjonale prøver.

Hvis vi skal lykkes med å løfte alle skoler, hvis vi skal lykkes med at alle elever opplever mestring og læring, må vi ha både kartlegging og tidlig innsats, slik at vi kan sørge for at elever får tidlig hjelp, og at skolene som blir hengende etter, får mulighet til å løfte seg.

Martin Henriksen (A) [14:00:43]: Først takk til interpellanten, som tar opp temaet forskjeller mellom skoler. Det er ingen overraskelse at det er forskjeller mellom kommuner, mellom skoler, mellom elever. Det har vi diskutert tidligere, og det kommer vi til å fortsette å diskutere.

Høyre har siden 2013 hatt ansvar for skolepolitikken i regjering. Både før det og etter 2013 har det vært kjent at forskjellene i målbare resultater mellom skoler, innad i skoler og mellom kommuner er betydelige. Når denne debatten kommer, diskuterer man ofte forskjellene mellom kommuner, mellom skoler. Det er viktig å diskutere disse forskjellene, men det kan ikke reduseres til det, for et veldig viktig poeng i denne debatten er at det er store forskjeller i skolen, basert på sosial bakgrunn, og at skolen reproduserer sosiale forskjeller. Og ikke bare det, de sosiale forskjellene ikke bare reproduseres, de forsterkes gjennom skoleløpet.

Arbeiderpartiet er for at man har tydelige krav til skolen, til lærere og til kommuner om å levere resultater. Vi er for at man har en aktiv skolepolitikk, at vi måler at vi har kunnskap om hva som skjer i skolen, gjennom å måle smart.

Men det er også noe annet vi må ta inn over oss. Hvis vi er enige om at norsk skole ofte forsterker sosiale forskjeller gjennom skoleløpet, er det en annen erkjennelse vi må ta inn over oss. Det er at forskerne har fortalt oss gjennom evalueringer av Kunnskapsløftet og de nye læreplanene, som ble vedtatt i 2004 og trådte i kraft i 2006, at Kunnskapsløftet har gitt sosial bakgrunn større betydning. Forskerne peker på at foreldrenes utdanning har fått større betydning for elevenes skoleresultater etter innføringen av Kunnskapsløftet. Det mener jeg er et ansvar alle vi politikere som har vært med på enten å initiere eller å gjennomføre Kunnskapsløftet, må ta inn over oss. En manglende erkjennelse på dette området vil ikke sørge for at vi får løsninger som fungerer.

En av de tingene forskerne sier i evalueringen av Kunnskapsløftet – og her vil jeg bare understreke at jeg og Arbeiderpartiet er veldig for at vi skal fokusere på læring og grunnleggende ferdigheter i skolen – er at måten man hadde fokusert på kunnskap og grunnleggende ferdigheter på, forsterket fordelen av å ha foreldre med lang utdanning. Det var fordi det i praksis betydde en sterkere vektlegging av den typen akademisk kompetanse som samsvarer med – skal vi si – de typiske arbeidsoppgavene og utdanningsbakgrunnen til den typiske middelklassen i Norge. Dermed ble det også mindre rom for praktisk læring i skolen. Det er ingen motsetning mellom praktisk læring og grunnleggende ferdigheter.

Det var også flere trekk ved Kunnskapsløftet i skolen som forsterket betydningen av elevenes sosiale bakgrunn. Forskerne peker bl.a. på at den økte bruken av kartleggingsverktøy, testing og faglige tilbakemeldinger til elever som fulgte Kunnskapsløftet, kan ha forsterket de sosiale forskjellene. Det er ikke et argument for å fjerne testing eller kartlegging, men for å se kritisk på måten man gjør det på i skolen i dag.

Nylig ble forslaget til nye læreplaner, som skal innføres i skolen i 2020, sendt på høring. I fagfornyelsen beskriver regjeringa fagfornyelsen som en fornyelse av Kunnskapsløftet. Men til tross for at evalueringen av Kunnskapsløftet viser at det er flere sider ved reformen som kan ha forsterket sosiale forskjeller, tar ikke regjeringa opp de sosiale forskjellene i skoleresultater i nevneverdig grad. Det er heller ikke blant utfordringene som må løses. Det er noe vi også er nødt til å ta inn over oss i utdanningspolitikken.

Nå har jeg ikke tid til å snakke om hva vi mener bør gjøres på alle disse områdene. Vi er opptatt av tiltak som reduserer forskjeller, både gjennom skolemat, mer lek, praktisk læring og flere yrkesgrupper inn i skolen og gjennom å hindre at pris utestenger barn fra barnehage eller SFO. Vi er opptatt av økt vektlegging av tidlig innsats, at vi fortsatt har høy satsing på etter- og videreutdanning og profesjonsfellesskap, og at vi får en bedre lærerutdanning.

Jeg har også til slutt lyst til å ta opp at det er et feilskjær å diskutere forskjeller i Skole-Norge som kun en skolepolitisk utfordring. Hvis vi vet at ulikhet i foreldres utdanningsbakgrunn og økonomiske forutsetninger er viktige årsaker til skoleforskjeller, ja, da har fordelingspolitikk noe å si, familiepolitikk noe å si, sysselsettings- og sosialpolitiske virkemidler noe å si, og det får betydning for utdanningspolitikken. Da kan vi ikke diskutere utdanningspolitikk isolert fra de andre samfunnsområdene og politikkområdene som har en betydning.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [14:06:07]: Vi står ved et veiskille for framtidens skole. Der høyreskolen bidrar til større sosial ulikhet, vil SV ta kampen for bedre inkludering og bredere kunnskapssyn og styrke lærerrollen. Framtidens skole former framtidens samfunn. Derfor er de valgene vi nå tar, ikke bare viktige for den enkelte, men også for samfunnet som helhet. Regjeringens overdrevne tro på konkurranse og rangering er gammeldags og bakstreversk, men bekrefter et Høyre som i årevis har hatt et snevert syn på læring og kunnskap.

Å snakke om «de beste og svakeste skolene», som interpellanten skriver, mener jeg er en avsporing fra det som er det viktige i denne debatten. Utdanningsforbundet skriver på sine nettsider at de er «generelt kritisk til rangering av skoler og kommuner på bakgrunn av elevenes resultater på denne typen prøver og eksamener». Også SSB er tydelig og anbefaler ikke å bruke skolebidragsindikatorer i kåringer av «beste/dårligste» skoler. Vi vet mye om hva som er viktig: flere lærere, mindre målstyring og rapportering og styrkede skolebudsjetter.

Utdanningsforbundets kritiske merknader mener jeg er verdt å lytte til. Det er mange faktorer som spiller inn på skolen, men da må regjeringspartiene også merke seg at kommuneøkonomi har mye å si. Mange steder er skolebudsjettene strammet til gjennom mange år. Overføringer til kommunene, som jo dagens kunnskapsminister kjenner godt til som tidligere kommunalminister, er avgjørende. Da må Stortinget og regjeringen erkjenne at det siden 2013 er bevilget for lite til landets kommuner og dermed til skolen, lærere og elever.

Regjeringen sitter med ansvaret for et likeverdig skoletilbud og må ikke skylde på kommunene og lærerne. Det er kunnskapsministeren som må ta skylden for at det er blitt færre – ikke flere – kvalifiserte lærere, og at de innfører en stadig sterkere mål- og resultatstyring med økt konkurranse, kontroll og rangering, som svekker skolens mulighet til å oppfylle sitt samfunnsmandat og tilpasse undervisningen til hvert enkelt barns behov.

For tiden besøker jeg alle skoler i Stavanger og har til nå vært på 29 av dem. Den rundturen har tydeliggjort for meg at skolene heldigvis har ganske stor frihet til å velge hva de selv vil vektlegge som profil. Noen satser tungt på teknologi, andre på mer praktisk undervisning, noen steder er språk prioritert, andre steder realfag. SV har tillit til skolen og til lærerne. Gjennom tillit til pedagogene og flere lærere kan vi sikre en god skole.

I går fikk jeg tilsendt et brev. Det lyder slik:

«Til Eirik Sakariassen

Jeg skulle ønske at Eiganes skole var leksefri. Og vi kunne heller gått en time lenger på skolen. For en leksefri skole.

Jeg skulle også ønske at vi fikk varm havregrøt en gang i uka fordi da kan vi konsentrere oss bedre.

Hilsen Daniel Malmin, 5B»

Daniel og mange andre elever jeg møter, løfter nettopp dette: at de ikke ønsker lekser. Det finnes flere skoler rundt i landet, også i min hjemby, Stavanger, som dropper leksene. Vi vet at hjemmelekser bidrar til å reprodusere forskjeller mellom elever.

Forskning fra SSB har konkludert med følgende:

«Elever med lav sosioøkonomisk bakgrunn som får mye lekser, presterer dårligere enn elever med tilsvarende bakgrunn som får mindre lekser.»

Det er tid for å si at hjemmelekser hører til en annen tid, og heller drive en mer moderne kunnskapspolitikk.

«Lærer foran pærer» har representanter for Høyre sagt flere ganger. Så fjernet de skolefrukten, kuttet 600 lærerstillinger i ungdomsskolen og ga milliarder til landets rikeste. Lærer foran milliardærer synes jeg er en bedre prioritering.

SV ønsker skolemat. Vi vet at læring og ernæring henger sammen. Hodet reiser ikke alene på skolen, vi sender faktisk hele mennesker dit, og ikke alle de får sunn og nok mat hjemme.

SVs heldagsskole vil gi mer læring og trivsel for alle, og den representerer et bredt kunnskapssyn. SV vil ha en skole der alle barn kan lykkes, lære og trives. Skolen kan ikke utjevne sosiale forskjeller alene, men er et viktig bidrag. Da må vi tilpasse undervisningen til det enkelte barns behov – ikke føre en politikk der alle skal måles og veies over samme lest. Skolene må få tid og mulighet til å undervise praktisk og variert og på de måtene som de ser elevene trenger for å lære – ikke bare øve til neste test.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [14:11:19]: Takk for foreløpig debatt.

Vi har ofte en debatt i denne salen om antall kroner vi bruker, antall lærere vi har, eller antall timer man er på skolen. Men så ser man også – når man ser på forskjeller mellom kommunene, forskjeller mellom skolene – at det ikke alltid er det avgjørende for kvaliteten, for den mestringen elevene får, for den læringen de har.

Jeg må si at jeg, etter aldri å ha hørt venstresiden tørre å snakke så mye om kvalitetsforskjeller mellom skoler og kommuner, synes det nesten er litt pinlig at denne debatten igjen går over til de klassiske skoledebattsakene – i stedet for at man diskuterer litt i detalj hva man skal gjøre for å ha gode profesjonsfellesskap, for å ha aktive skoleeiere, og hvordan man skal måle etter innsatsen i de skolene hvor man ser at det er svakere resultater.

Jeg er helt enig i at det mest urettferdige i norsk skole er at man ikke klarer å utjevne for elevenes bakgrunn. Men det som også er et interessant aspekt, er nettopp at det er forskjell på skolene – hvem som klarer å gjøre det, og hvem som ikke klarer det. Hvis man er gutt, har foreldre med lav utdanning og begynner på en skole som er best i landet eller ligger i en av de beste skolekommunene, har man dobbelt så stor sjanse for å fullføre videregående. Det er en realitet.

Ja, kommuneøkonomi er ett aspekt, men det er ikke det eneste aspektet. Og jeg må si at det man har sett siden 2013, det man har sett de siste årene, er nettopp at man får til bedre resultater. Se på PIRLS 2016 – det var helt fantastisk hva vi da fikk av leseundersøkelser som viser at norske 5.-klassinger leser mye bedre, og at de som har hatt den største utviklingen, er barn med foreldre med lav utdanning og barn med minoritetsbakgrunn. Det sier noe om at det å satse på grunnleggende ferdigheter tidlig kan fungere.

Når SV f.eks. velger å kutte 500 mill. kr i etter- og videreutdanning av lærere, kan det godt være at det går fint å ha en dag i uken med havregrøt, men det har ikke veldig mye å si for de elevene som trenger å møte en lærer som kan løfte dem og være faglig oppdatert, og som skaper gode profesjonsfellesskap. Det man prioriterer i skolen, det man tør å si er viktigere enn noe annet, er også ganske avgjørende for om vi klarer å skape en skole med mindre forskjeller mellom klasserom, mellom kommuner og mellom de enkelte skolene.

Det som har vært viktigst for meg i denne interpellasjonen, har vært å løfte det ansvaret vi har nasjonalt, og ikke minst ansvarliggjøringen av kommunene lokalt til å følge opp de skolene som har svake resultater.

Jeg er som sagt ikke opptatt av om man har 3 eller 5 i snitt på en skole. Jeg er opptatt av at de gode eksemplene fra de skolene og kommunene som har lyktes, f.eks. kommunene nord i Hedmark, kan spres, og at man hele tiden er opptatt av å utvikle skolen som en lærende organisasjon. Å fjerne hjemmelekser er sikkert et fint slagord, men det vil ikke gjøre noe for de elevene som trenger det mest, og det vil heller ikke gjøre noe for den gutten som starter på skolen i 1. klasse, har foreldre med lav utdanning og allerede ligger ett og et halvt år bak. Det er det vi må fokusere på.

Statsråd Jan Tore Sanner [14:14:33]: Jeg vil igjen takke interpellanten for en viktig interpellasjon. Dette er et tema som selvsagt handler om barnehage og skole, men det handler også om hvordan vi som samfunn skal klare å bevare bærekraften. Når man vet hvilke krav som stilles til kompetanse i det norske arbeidslivet, vet man også hvor viktig det er at flest mulig elever fullfører videregående skole og får en utdanning.

Jeg er glad for at mye går i riktig retning i norsk skole, at elevene lærer mer, at elevene er mer til stede, at flere fullfører og består, og at mobbingen går ned. Det er viktig at vi ser på både læringsmiljøet og kunnskapsformidlingen. Det er helt åpenbart at trygge barn som trives, lærer mer.

Et par problemstillinger som kom fra andre partier: For det første, når det gjelder Kunnskapsløftet, ser vi nå at det er flere som fullfører videregående skole. De elevene som løfter seg mest, er norskfødte med innvandrerbakgrunn og elever med foreldre som har lav utdanning. Vi lykkes nå bedre enn før med å løfte de elevene som har et svakt utgangspunkt.

Men vi er ikke i mål. Dette er et av de viktigste prosjektene. Vi kan ikke ha en skole hvor det er ting elevene ikke selv kan gjøre noe med, som avgjør i hvilken grad de lykkes – som hvor foreldrene er født, hvor lang utdanning foreldrene har, og hvor elevene bor. Det er også et nasjonalt ansvar å sørge for at skolen er så god at alle elever har de samme mulighetene.

Så er det ikke slik, som det ble hevdet av SV, at det blir færre lærere, færre kvalifiserte lærere. Nei, det blir flere kvalifiserte lærere. Det er nå færre elever per lærer enn noen gang de siste ti årene. Vi satser på innhold og kvalitet i undervisningen samtidig som vi bidrar til at det blir flere lærere som kan se de enkelte elevene. Jeg merker meg at SV og venstresiden argumenterer mot åpenhet, mot at man skal gjennomføre kartleggingsprøver som gjør at man kan løfte og se de elevene som sliter eller blir hengende etter, og at man heller ikke er særlig glad for oppfølgingsordningen.

Jeg mener det er et stort problem når noen elever får ett års mindre undervisning fordi de er født i én kommune og ikke i en annen. Det er en nasjonal utfordring. Uten åpenhet, uten å definere en nedre grense for kvalitet, har vi heller ikke mulighet til å identifisere de skolene eller til å løfte dem. Det handler ikke om å henge ut noen og kåre de beste og de dårligste. Det handler om at alle elever skal ha de samme mulighetene, uavhengig av hvor de bor.

Karin Andersen (SV) [14:18:53]: Vi må sette oss store mål. Vi skal redde klimaet, vi skal ta vare på naturen, som er livsgrunnlaget vårt, vi skal skape arbeidsplasser, og vi skal tjene penger – og det er mulig. Det er selvfølgelig mulig langs kysten, men det er også mulig i innlandet. Det er dette vi må gjøre nå hvis framtida skal bli trygg. Skal vi få det til, kan vi ikke fortsette i det samme sporet som nå. De virkemidlene vi har, både for å ta vare på det naturgrunnlaget vi har, og for å få opp den næringssatsingen som er nødvendig, fungerer ikke godt nok.

I vår hadde Fylkesmannen i Innlandet et stort møte med næringslivet – de store næringsaktørene på både jord og skog og bioteknologimiljøet – og stortingsbenkene om satsing på bioøkonomi i Innlandet. Der gjennomgikk vi bl.a. SINTEF-rapporten som heter «Gull i grønne skoger?» og fikk god oppdatering fra de store og viktige næringsaktørene som jobber med ulike deler av bioøkonomien, som jord, skog og bioteknologi. Næringen sa til oss at nå måtte vi sette i gang og smøre matpakken til barnebarna våre, for det var det dette handlet om.

I Hedmark og Oppland har vi både råvarer og kompetanse innen jordbruk, skogbruk og bioteknologi. Råvarene er fornybare, og mulighetene er mange, men det går altfor sakte å få opp en samlet satsing på nye arbeidsplasser i vårt område. Derfor er folk også skeptiske når man snakker om vern av natur og klimasatsing, for man tror ikke at det handler om at det kan skapes arbeidsplasser som kan løse problemet. Men det gjør det.

Norge må skape flere hundre tusen nye arbeidsplasser til erstatning for dem som i dag er i oljenæringen. Det vet alle. Vi er nødt til å ha andre bein å stå på. Og det haster, for klimaendringene er store, og Norge er langt unna å nå de målene vi har satt, nemlig at vi skal kutte 60 pst. av klimagassutslippene innen 2030. Vi må bidra til at mange av arbeidsplassene som kan skapes av disse klimagasskuttene, også havner i Innlandet, der disse råvarene jeg har nevnt, finnes.

De arbeidsplassene vi skal leve av framover, må være fornybare og klima-, natur- og miljøvennlige. De må være skapende, og vi må kunne tjene penger på dem. Sjøl om vi har disse store ressursene, er kompetansemiljøene og eierstrukturen i disse næringene slik at dette ikke skjer av seg sjøl. Disse næringene er ikke som oljeindustrien. Det er heller ikke slik som det var da Norge utviklet vannkraften, med store punktinvesteringer. Dette er veldig mange små eiere som sammen må se at det er mulig å skape varige og fornybare arbeidsplasser.

Spørsmålet mitt til regjeringen er: Er de klar over at det må til andre virkemidler enn dem vi har i dag? Det var nemlig alle på den samlingen vi hadde med de store næringsaktørene i Innlandet og politikere av alle farger, fra begge sider av Mjøsa. Alle så det. Alle mente at hvis vi fortsetter som før, får vi ikke til dette.

Jeg utfordrer derfor regjeringen til å bli med på de endringene som må til. Det handler om skatteendringer, forskningsmidler, kompetanseutvikling og utdanning. Ikke minst handler det også om statlig risikoavlastning for den industrien og de næringsaktørene som skal være med på dette. SV har tatt opp dette mange ganger, og nå må de andre partiene også vise at dette ikke bare er prat. Det må bli slutt på snakket om næringsnøytralitet og uprioriterte skatteletter, som ikke er målrettet mot verken å få til en livsnødvendig omstilling fra olje til fornybart eller mot å få opp en nødvendig satsing på industriarbeidsplasser i Norge som er basert på fornybare ressurser.

Oljenæringen har fått milliarder i risikoavlastning opp gjennom tida. Det har fungert. Nå må vi vri denne risikoavlastningen over til fornybare og miljøvennlige næringssatsinger. Jeg slo i dag opp på nettet for å lese «Tilstandsrapport for høyere utdanning 2019», som jeg tror kom i går. Den kartlegger også hvordan industrien og næringslivet investerer. Oljeselskapene bruker 6 mrd. kr på forskning. Staten bruker nesten 600 mill. kr, så vidt jeg kunne se av tabellene, og 600 mill. kr ekstra på SkatteFUNN-ordningen. Det er ikke noe tegn til et grønt skifte i den rapporten, så vidt jeg kunne se.

Jeg håper statsråden kan vise til andre tall, for det vi trenger, er å vri forskningsinnsatsen og utviklingsinnsatsen over til det vi skal leve av. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt representanter for mange partier si at det vi kan lage av olje, kan vi også lage av tre. Ja, det kan vi, men det kommer ikke til å gå av seg sjøl når vi bare prater om det. Vi er faktisk nødt til å legge ganske mye statlig medvirkning på bordet for å få det til.

Da kan man ikke fortsette slik som man har gjort, og bruke mye penger på å forske på olje, som vi må trappe ned. Vi må forske på fornybart, bl.a. hvordan vi kan foredle tømmerstokken – for det kan man. Men vi må skjøtte både skogen og jorda i et tusenårsperspektiv. Det er fellesgoder, og det er det naturgrunnlaget vi lever av, alle sammen. Det fikk vi – også for bare noen få dager siden – en FN-rapport som viser alvoret i. Men det er også den muligheten vi har til å kunne dokumentere – hvis vi kan drive dette godt i Norge og i Hedmark – at den driften vi har, tilfredsstiller høye miljø- og naturkrav. Det er et kvalitetsstempel på våre råvarer som vi kan utvikle mer. Da slår vi mange fluer i ett smekk:

Vi har gode bidrag for å redusere klimagassutslippene, vi har gode bidrag for å bedre naturgrunnlaget, kvaliteten og mangfoldet i naturressursene våre, enten det er jord eller skog, og vi kan skape de arbeidsplassene vi skal leve av.

Det er en utvikling i skognæringen som går mot mer og mer flatehogst og drift som ikke er fullt ut forenlig med biologisk mangfold og en natur i balanse. Den tømmerstokken vi nå høster i Hedmark, kjører man jo – for å si det sånn – alt hva remmer og tøy kan holde, ut av landet for å skape arbeidsplasser i andre land.

Det er ikke bare Norge som tenker på nye arbeidsplasser framover. Tvert imot er det mange land som ligger en del hestehoder foran oss på dette området. De har store volum og utvikler nå veldig mye spennende og ny teknologi på bakgrunn av våre råvarer. Det kan ikke være en situasjon som regjeringen synes er tilfredsstillende. Sjøl har jeg jobbet for at vi skal få både bedre jernbane og flere tømmerterminaler, men det kan jo ikke være slik at vi nå skal bygge jernbane med begge hendene for å få kjørt enda mer av råstoffet vårt ut av våre områder, og at det ikke blir arbeidsplasser av det der vi bor.

Når det gjelder jord, har Hedmark og Oppland de største ressursene til matproduksjon, og det er utrolig mye spennende som skjer knyttet til bioteknologi der. Det er også store samarbeidsmuligheter – som også utnyttes i dag – knyttet til sjønæringene.

Disse tingene henger veldig tett sammen, for alt er biologisk materiale. Derfor kan mye av den kunnskapen og spisskompetansen som utvikles her, også brukes i det som skal skje innenfor havbaserte næringer. Det er selvfølgelig også utrolig viktig at man ikke bare utvikler det, men også tar vare på kvaliteten i havet, slik at det ikke blir ødelagt.

Spørsmålet er: Ser statsråden dette, og vil han være med på forandring?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:29:13]: Dette synes jeg er en kjempebra interpellasjon. Det korte svaret er ja, men det er jo ikke sånn at vi starter med dette nå, for her er det masse på gang.

Jeg håper representanten Andersen kan oppklare det som gjelder SkatteFUNN-provenyet. Jeg tror det er på mellom 4 mrd. kr og 5 mrd. kr, men det er mulig jeg misforsto og hørte litt feil om tallene her.

Tar man Innlandet som utgangspunkt, er det et område med fantastiske naturressurser og lang industrihistorie hvor det skjer utrolig mye spennende. Hunton Fiber har f.eks. bygd ny fabrikk på Gjøvik, fått nye, automatiserte produksjonsmetoder som har redusert kostnadene, og de har hentet hjem produksjonen fra Polen. Før snakket vi om «offshoring» og «outsourcing» og at vi mister – nå henter vi ting hjem. Mjøstårnet, som bygges nå, er et kommersielt prosjekt, men det er også et utstillingsprosjekt for norsk trenæring, for norsk treforedling og for bruken av tre som byggemateriale. Det er 85,4 meter høyt, bygd med limtre fra Moelven og vekker internasjonal oppsikt. Nylig gjorde også Shelterwood, som er et selskap satt opp av Norsk Skogkapital, Borregaard, Norske Skog, Skogbrand og Investinor, altså statlig risikokapital, sin første investering i nettopp trerelatert industri. Alt dette understøttes ikke bare av regjeringens generelle industrisatsing, men også av regjeringens satsing på bioøkonomi.

Vi skal være en ledende industri- og teknologinasjon, og vi skal være det fordi vi er det allerede i dag. Vi har en stolt industrihistorie å bygge videre på, men vi må bli enda grønnere, enda smartere og enda mer nyskapende. Industrien vår skal være bærekraftig. Vi må ha god markedsadgang. Vi må ha tilgang til kapital, også privatkapital. Vi må ha god infrastruktur, forskning og virkemidler som utløser verdiskaping og lønnsomme arbeidsplasser.

Utgangspunktet for den generelle industripolitikken – jeg ber om at man legger merke til at jeg ikke sier næringspolitikken generelt, for det er jo denne regjeringen som har relansert industripolitikken gjennom den første industrimeldingen siden 1981, som ble lagt frem i 2017 – er godt, men globalisering, teknologisk utvikling og klimautfordringene gjør at vi får nye utfordringer. Hvis man ser på norsk industri under ett nå, går det bra. Omsetningen går bra, verdiskapingen går bra, sysselsettingen går bra, flere får jobb, investeringene går opp, og optimismen i industrien er på klart stigende kurs. Så må vi passe på at vi ikke ødelegger for det ved bl.a. å bruke for mye penger over offentlige budsjetter som setter dette i spill.

I industrimeldingen lanserte regjeringen en offensiv industripolitikk der vi bl.a. introduserte nye og lenge etterlengtede virkemidler som katapultordningen. Det er testsentre som opprettes rundt om i hele Norge, der gründere, etablerte selskaper og forskningsmiljøer kan gå sammen om å pilotere og teste ut forskjellig ny teknologi og nye produkter. Vi har altså tro på industrien. Vi har også tro på skogrelatert næring og treforedlingsindustrien.

I den forbindelse er det også verdt å nevne skattepolitikken. Det er helt riktig at de store skattelettene har kommet folk flest, vanlige innbyggere, til gode, men også i stor grad næringslivet, og det gjelder alt næringsliv. For eksempel er det å redusere selskapsskatten fra 28 pst. til 22 pst. – som i hvert fall Sosialistisk Venstreparti er imot, så vidt jeg vet – noe som kommer alt næringsliv til gode. Når det gjelder formuesskatten, som så ofte er utskjelt i denne sal: Hvis man ikke ser at særlig skognæringen – i og for seg treforedling også, men det er et eget skatteregime for skog – er en av næringene som er opptatt av forholdet generelt mellom formuesverdi og inntekter, går man glipp av noe. Vi har også lansert nye verktøy, som f.eks. tilbud om at eksportgarantier skal bli utvidet til å omfatte eksportrelaterte investeringer i Norge, noe som bl.a. gjør det lettere med storindustrielle investeringer.

Jeg vil nå pense litt nærmere inn på skog- og trenæringen, som jo er en del av den større bioøkonominæringen. Vi la i 2016 frem en bioøkonomisk strategi for bærekraft, effektiv og lønnsom produksjon av biologiske ressurser. Da var et av de aller viktigste poengene nettopp at vi måtte styrke denne næringen langsiktig. Det gjorde vi på flere forskjellige måter. For det første kom det penger direkte. Det kom 100 mill. kr i budsjettet. Men det er også sånn at virkemiddelapparatet vårt – Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og Siva – har fulgt opp dette ekstra ved å lage sin egen felles handlingsplan, og det får resultater. Anslagsvis bruker Innovasjon Norge rundt 3 mrd. kr i tilskudd og lån til bioøkonomirelaterte aktiviteter, det er ca. 1 mill. kr i tilskudd til bioøkonomirelatert aktivitet gjennom Norges forskningsråd og rundt 250 mill. kr til eiendoms- og selskapsinvesteringer som er direkte eller indirekte rettet inn mot bioøkonomi gjennom Siva. Det er også viktig, for ved siden av den overordnede næringspolitikken er vi også en regjering som ser hen til enkeltbransjer der Norge har et spesielt godt utgangspunkt.

Samferdsel er også avgjørende. Det ble ikke nevnt i selve interpellasjonsteksten, men det er avgjørende for skog- og trenæringen og for industrien for øvrig. Bevilgningene til samferdsel er økt med nær 75 pst. siden 2013. Vedlikeholdsetterslepet på vei og bane er markant redusert. Satsingen gir også skogindustrien, som er en svær transportbruker, økt konkurransekraft. Bedre skogsveinett og tømmerkaier, sammen med videreutvikling av offentlige veier og jernbane, bidrar til reduserte transportkostnader og økt konkurranse i skog- og trenæringen. For igjen å trekke en tråd fra den overordnede politikken, som er bra for alle, helt konkret over til skognæringen kan man for øvrig nevne at det er bevilget totalt 195 mill. kr til skogsveier og tømmerkaier i 2018. Det er en kraftig økning av bevilgningene til det formålet siden vi kom inn i regjering.

Bioøkonomi er spennende nettopp fordi det også henger sammen med det grønne skiftet. Vi har sammen med norsk industri, gjennom Prosess21 – et strategisk forum som skal se på hvordan prosessindustrien kan bidra til overgangen til et lavutslippssamfunn – vært opptatt av å få næringene med på laget, fordi privat næringsliv er en del av løsningen for det grønne skiftet. Samtidig er det også viktig hva vi gjør, og bl.a. ved å styrke ordninger som Miljøteknologiordningen til Innovasjon Norge, som er økt fra 260 mill. kr i 2016 til 565,5 mill. kr i 2019, gir vi viktige tilskudd til pilot- og demonstrasjonsprosjekter for å bidra til kommersialisering av innovative løsninger basert på miljøteknologi, bl.a. innenfor skognæringen og treforedlingsnæringen.

Jeg skal ikke i denne sammenheng gå inn på biodrivstoff og kravene til det, men det er også et bidrag.

For å avslutte: Klimaendringer og klimaforpliktelser kommer til å legge føringer på industriens utvikling fremover. Samtidig er det viktig at vi bruker de naturgitte fortrinnene vi har. Skog, trevirke og kunnskapen som ligger både i den moderne skognæringen og i treforedlingsnæringen, er utmerkede eksempler på det.

Avansert bruk av tømmerstokker bidrar til lønnsomme arbeidsplasser, men bidrar også til det grønne skiftet hvis vi gjør det riktig. Det kan bl.a. tilby gode substitutter til fossile alternativer med langt lavere karbonavtrykk – og i noen tilfeller negativt karbonavtrykk. Vi ser en rekke eksempler på bruk av tre og biologiske ressurser som råstoff i industriell produksjon. Vi ser f.eks. bruk av tre i byggverk, som jeg nevnte innledningsvis. Norsk skog har en viktig rolle i det grønne skiftet. Industri basert på biologiske ressurser er i en unik posisjon til å gripe de mulighetene som ligger der, både til å få ned klimautslippene og skape en mer bærekraftig økonomi og til å gi oss arbeidsplasser og inntekter.

Svaret på interpellasjonen er ja, regjeringen vil være med. Min beskjedene påstand er at vi allerede er godt i gang, men vi er selvfølgelig på ingen måte ferdig.

Karin Andersen (SV) [14:38:46]: Jeg takker for svaret, men jeg må si jeg er litt avmålt og avventende til det som ble sagt. Det ene er at næringsministeren gjennom sitt innlegg nå viser at han ikke har forstått alvoret i de klimautfordringene vi har, og hvor mye det haster for å få til en endring og arbeidsplasser vi skal leve av. Han har heller ingen forståelse for at når vi før har stått overfor slike store, alvorlige utfordringer som vi gjør nå, har endringen i økonomien ikke skjedd uten større politiske grep og aktiv politisk styring av industrialiseringen.

Statsråden ramser opp bedrifter og ting som har skjedd i Hedmark og Oppland. Ja, vi er klar over det, vi har snakket om det i mange år, vi, og sett på det; vi vet om det, og vi har vært sammen med disse folkene. Det er nettopp de menneskene som var på det fellesmøtet som var på Hamar, som sa at den satsingen vi har nå, ikke er nok til at de kan gripe muligheten, som statsråden sier. Det må større endringer til, og spesielt må det satses på kompetanse. Hunton, som statsråden nevnte, etterlyste kompetansesatsing på sitt område. Så helt konkret: Kan regjeringen tenke seg å satse mer på det?

Så er det forskningssiden. Jeg har tilstandsrapporten her, og den viser at norske forskningsmiljøer rapporterer tre–fire ganger mer petroleumsrelatert forskning og utvikling enn fornybar. Det må snus på hodet ganske raskt, og forskning på ikke-fornybart bør trappes ned. Vi kan ikke fortsette med det. Det er jo å sage av den greina vi sitter på å bruke pengene på det som alle vet vi er nødt til å slutte med.

Et område alle disse næringene nevnte, var risikoavlastning. Vi snakker nå om bedrifter som er gode internasjonalt, som får mye til, men vi har behov for en større satsing for å få til mange flere arbeidsplasser på basis av de råvarene vi har sjøl, ikke bare at de havner i utlandet og blir industrialisert der, og at de der får denne kompetanseutviklingen.

Oljeindustrien har fått høy risikoavlastning fra staten. Det har vist seg å være veldig virkningsfullt, og mange har turt å ta risikoen. Vi er nødt til nå å se på hvordan vi kan vri risikoavlastning inn mot disse næringene. Politikere skal ikke bestemme hva slags industri eller hva slags produkter som skal lages, men vi må si at vi er villige til å dele risikoen med dem for at de skal utvikle de klima- og miljøvennlige arbeidsplassene som vi kan leve av i framtida.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:42:04]: Først et overordnet poeng: Det er i og for seg riktig at særlig i etterkrigstiden var det en del industrireising i Norge. Det ble reist ny industri, men det var også sånn at det systemet på en måte brøt sammen på 1970-tallet. Hvorfor gjorde det det? Jo, det brøt sammen rett og slett fordi det ble stadig flere virksomheter som ikke leverte penger inn i statskassa, men var avhengige av å få penger ut. Det viste seg altså at det systemet, med så stor og tung statlig involvering som man den gang hadde – som jeg ikke automatisk sier at representanten Andersen vil tilbake til, selv om man av og til kan mistenke det, men jeg sier ikke det – fungerte ikke.

Så har man hatt en lang periode hvor man i hvert fall på papiret har snakket om begrepet «næringsnøytral politikk». Så vidt jeg vet, dukket det første gang opp i en av Stoltenberg-regjeringens dokumenter. Men sannheten er at vi aldri har hatt en næringsnøytral politikk i den forstand at vi bare er opptatt av de overordnede virkemidlene. Hvis vi hadde hatt en næringsnøytral politikk, hadde vi ikke hatt en bioøkonomistrategi, da hadde vi ikke hatt en egen satsing på det, som involverer hele virkemiddelapparatet vårt, og som de følger opp. Da hadde vi heller ikke hatt en egen havsatsing, for den saks skyld, og vi hadde ikke lagt frem en egen industrimelding, den første siden 1981.

Mitt poeng er at vi har jo en verktøykasse; vi har en verktøykasse som delvis er der for alt næringsliv, og så har vi en verktøykasse som på noen områder er rettet inn mot nettopp skognæringen og treforedlingsindustrien, som har noen særskilte utfordringer.

Så mener jeg det er viktig å utfordre kanskje særlig Sosialistisk Venstreparti på resten av politikken, for skattenivå for næringsliv har mye å si, skattenivå på formue har mye å si hvis man f.eks. er skogeier, samferdselspolitikken og hvor mye man bruker på bl.a. vei – selv om bane også er viktig – har mye å si, CO₂-kompensasjonsordningen og det at man har et godt, internasjonalt forankret system for at norsk industri ikke skal bli utkonkurrert av særnorske miljøkrav uten at det bidrar til reduserte utslipp totalt, har mye å si. På alle disse områdene har SV tradisjonelt sett vært på gal side. Tradisjonelt sett har SV aldri vært et parti som har vært opptatt av å bedre vilkårene for privat næringsliv.

Så kom det til slutt et spørsmål om kompetanse, som er helt avgjørende, for måten denne næringen har utviklet seg på i flere tiår, innebærer behov for mer forskning og mer kompetanse, med viktige bidrag fra f.eks. NMBU. Så svaret på om vi skal satse mer på kompetanse, er ja.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [14:45:24]: Norge har gjennom de siste årene kanskje vært et av de landene i verden som har vært best rustet på flere områder for å få til en storstilt industrireising med basis i skogen. Vi har råstoff, og prisene på råstoffet har over lengre tid vært gunstige for industrien. Rentene har vært lave, kronekursen har vært gunstig for industrien, og det finnes veldig mange gode ideer, for det gjøres godt forskningsarbeid, så det er ikke mangelen på prosjekter å sette i gang med som er utfordringen. På toppen av dette, og som et femte punkt, er Norge kanskje enda bedre geografisk plassert med tanke på å få en god utvikling av eksportrettet industri med basis i skogen.

Når vi har så gode forutsetninger, er det veldig interessant å se på hva tallene viser. Hvordan går faktisk utviklingen for Norge i det store og hele, samlet sett? Det gjøres veldig mye godt arbeid ute i mange bedrifter, vi har dyktige arbeidsfolk, og det er gode eksempler rundt omkring. Men de eksemplene skulle vært enda flere, slik at arbeidsplassene ble flere. I Sverige har man nå passert nivået før finanskrisen på nye investeringer reelt i industrien i realkapital, så man ligger altså høyere nå i 2019 enn det man gjorde i 2008.

I Norge er det motsatt. Vi ligger fortsatt et godt stykke bak i nye investeringer reelt i industrien nå, og vi har ligget stabilt på litt over 20 mrd. kr de siste årene. I Sverige er det så store investeringer i skogbasert industri at kun den delen av industrien i Sverige investerer for nesten like mye som halvparten av all fastlandsindustri i Norge – alle industrigrener samlet. Dette viser med et så tydelig språk som det går an å formidle, at det er noe som mangler for å utløse de behovene vi har for flere arbeidsplasser både i Innlandet og i Norge generelt. Da er det klart at for å få denne ligningen til å gå opp, må det mer kapital inn. Slik som politikken er rigget i dag, er det ikke meningen at den kapitalen skal komme på det nivået som vi nå snakker om at vi er avhengig av for en bedre samfunnsutvikling.

Vi må være ærlige og si at vi har enkelte ordninger som er gode, men ikke på det nivået som vi her ønsker oss. For eksempel møtte vi flere bedrifter på den felles dagen vi hadde med fylkesmannen i Innlandet, som sa: Ja, vi kan søke Innovasjon Norge, men når vi snakker om de større prosjektene, får vi ofte tilbake som svar at dette er for risikabelt, dette blir for stort for oss. Derfor er ikke politikken fra vår side, fra regjering og storting, per dags dato i god nok grad rettet inn mot de større prosjektene.

Arbeiderpartiets landsmøte har tatt den tydelige konsekvensen av dette. Vi har nå laget et eget program med spesielt fokus på industriell distriktspolitikk, og i vårt distriktsmanifest har vi noen helt nye grep som vil bidra til positiv utvikling innenfor bioøkonomisatsing. For det første har vi nå avklart at vi ønsker å innføre ordninger for å avlaste risikoen for industribygging innen bioøkonomi og ny industri. For det andre sier vi at Enova må bli et tydeligere virkemiddel i næringspolitikken, for vi vet at en ny industri – eller et grønt skifte, som det ofte blir sagt – ikke bare kan importeres; det må tvert imot utvikles. Derfor mener vi at Enova også må få som mandat at man blir enda mer kraftfull på vegne av industrien i Norge, at det ikke bare er spart strøm som skal være målet.

Så sier vi klart og tydelig at vi må ha et ordentlig industrifond for de større industrielle satsingene i Norge, slik at neste gang man har en idé og går til virkemiddelapparatet, får man ikke beskjed om at dette er for risikabelt og for stort, men man får høre: Ja, dette trenger Norge og velferdsstaten vår.

Freddy André Øvstegård (SV) [14:50:42]: Det er ikke bare Innlandet som allerede nå viser det store potensialet for en grønn, ny deal for Norge, der bioøkonomien allerede er en viktig næring og kan bli en enda viktigere næring for landet. I Østfold vet vi og ser vi hvordan treforedlingsindustrien har vært ekstremt viktig for historien vår, men også er viktig nå – og ikke minst kan bli enda viktigere framover.

I Sarpsborg har vi Borregaard, en industribedrift med en lang og stolt historie. I dag produserer Borregaard høyteknologiske produkter ut fra tømmerstokken. Det kan bl.a. erstatte en god del oljebaserte produkter. Denne industribedriften sysselsetter altså omkring 800 folk bare hjemme i Sarpsborg.

I Halden har vi Norske Skog Saugbrugs. De driver også med en avansert form for treforedlingsindustri, ikke minst bruker de 99,8 pst. fornybar energi i sin virksomhet, og de har nesten 500 ansatte.

Dette er eksempler på grønn industri som videreforedler de råvarene vi har i dette landet, videreforedler tømmeret som vi har bygd mye næring på opp gjennom historien. I stedet for å eksportere råvarer, utnytter vi dem her, for å skape arbeidsplasser.

Potensialet er mye større, men grønn industri skjer ikke bare av seg selv. Jeg kunne også ha listet opp Peterson i Moss på denne listen over treforedlingsindustri i Østfold, også en bedrift med en lang og stolt historie. Den ble grunnlagt på 1850-tallet, men ble slått konkurs i 2012, kort tid etter et oppkjøp, etter å ha hatt et langsiktig eierskap i over 100 år før det. Så det viser seg at det fortsatt gjenstår noe for å gjenreise den aktive industripolitikken, hvis vi faktisk skal utnytte potensialet vårt fullt ut.

Nå står Saugbrugs i Halden midt i en krise som gjør det hele veldig aktuelt. På tross av at bedriften altså bruker 99,8 pst. fornybar energi, får de ikke full CO2-kompensasjon. Søknaden deres har blitt avslått – på sviktende grunnlag, mener jeg – og det betyr at de taper nesten 80 mill. kr. Det er dypt alvorlig for de nesten 500 ansatte som går på jobb der hver dag.

Derfor er SVs posisjon tydelig: Vi er nødt til å overprøve det avslaget og sørge for gode rammebetingelser for den viktige, grønne industribedriften som Saugbrugs er. Jeg mener at når vi har denne interpellasjonsdebatten som vi faktisk har, burde næringsministeren svare på det som er en velkjent sak, og som har blitt tatt opp i flere spørsmål – om regjeringen nå ønsker å redde disse nesten 500 grønne arbeidsplassene.

Men vi må gjøre langt mer. Vi skal ikke bare forsvare den grønne industrien vi har fra før; vi må også ha en ny, storstilt grønn industrireising, rett og slett fordi klima- og miljøkrisen krever det av oss. Vi må altså halvere utslippene våre i løpet av elleve år. Det er en helt massiv utfordring. Vi har aldri stått overfor noe lignende, og det haster.

Hvis vi skal ha både noe å leve av og ikke minst en klode å leve på, betyr det at vi ikke bare kan kutte oss ut av klimakrisen; vi må også bygge oss ut av krisen. Det er derfor SV vil ha en grønn, ny deal der man bruker statens muskler og eierskap til i større grad å bygge opp ny industri, stille langsiktig kapital tilgjengelig for å bidra og ta risiko, vri skattesystemet fra spekulasjon til produksjon og ikke minst peke ut noen nasjonale nøkkelnæringer som vi skal satse ekstra på med alle de tilgjengelige virkemidlene vi har.

Bioøkonomien, med treforedlingsindustrien inkludert, er en sånn nøkkelnæring. Vi trenger mer midler til forskning og utvikling, sånn at vi kan ha flere av de omstillingssuksessene som Borregaard er et eksempel på. Vi trenger tilgang på langsiktig kapital for å utvikle næringen, og da må den statlige næringspolitikken bidra med å ta risiko. Ikke minst trenger vi å gjøre noe med transport fordi 20 pst. av kostnadene til treforedlingsindustrien er knyttet til det. Da må vi bygge ut jernbane.

Karin Andersen (SV) [14:55:56]: Jeg vil til slutt utfordre statsråden igjen på om han egentlig forstår alvoret i den store omstillingen vi må igjennom, og som vi må igjennom raskt, fordi vi må kutte klimagassutslippene, og fordi vi nå kjører råstoffet vårt ut av landet, slik at de arbeidsplassene som kunne vært i Norge, havner et annet sted. Det er et av problemene, for jeg skjønner at folk er bekymret når vi skal kutte i klimagassutslippene, hvis vi ikke samtidig sikrer at det er noen arbeidsplasser det går an å leve av. Det er ikke noe godt signal, og statsråden har et stort ansvar for å skjønne alvoret og for å sette i gang nye, mer virkningsfulle virkemidler for å få dette i gang.

Da må vi vri skattepolitikken. Den favoriserer i dag eiendom, petroleum og finans. Vi er nødt til å få den til å favorisere ny grønn industri. Mener statsråden at det er riktig? Vi er nødt til å se på påbud og forbud slik at de klima- og miljøvennlige produktene får forrang. Vil statsråden det? Vi er nødt til å stille strenge miljø- og klimakrav, strengere enn i dag, til alle offentlige innkjøp. Vil statsråden det? Vil statsråden at vi etablerer risikoavlastning, slik som disse næringsmiljøene ber oss om, fordi de ser at de ikke får realisert de mulighetene de har i dag, innenfor det regimet vi har? Jeg hører at statsråden prøver å få risikoavlastning til å høres ut som noe som foregikk på 1970-tallet. Jeg kan forsikre om at det ikke handler om det. Dette handler om moderne, høyteknologisk industri, og statens rolle her er jo å sikre den infrastrukturen som skal til, og den risikoavlastningen som må være på plass for å kunne utløse dette.

Innenfor både jord og skog er eierstrukturen veldig, veldig fragmentert. Det er ikke store industrieiere som står bak, det er mange småprodusenter. Så dette er en helt annen måte å tenke på for å få opp det nødvendige volumet, og der må staten spille en langt mer aktiv rolle enn det den gjør i dag.

Jeg er dessverre ikke særlig mer optimistisk etter denne interpellasjonsdebatten – heller litt skuffet, kanskje, over at det ikke er flere partier som velger å delta i den, for dette er så uhyre viktig. Dette er utrolig viktig for Innlandet, som ikke på samme måte som kysten kan ta del i alt det spennende som kan skje knyttet til kysten, men vi har en flik av det gjennom bioøkonomisamarbeidet, som er høyteknologisk, og som er bra. Men det haster, for klimaet er i rask endring, og folk trenger arbeid. Næringslivet må tjene penger, og gjør vi det ikke her, er det noen andre som gjør det et annet sted.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:59:20]: Først takk for en spennende diskusjon. Det kommer en interpellasjon til etterpå, som berører noe av det samme, så vi får en sjanse til å fortsette diskusjonen da. Jeg hadde for øvrig også håpet at det skulle være litt flere fra, ja, de partiene som ikke er her, for å si det sånn.

Man får ikke en industripolitikk bare ved å gjenta at man skal ha en aktiv industripolitikk, særlig ikke når man ikke går inn og ser på alle rammevilkårene som faktisk har noe å si for industri i Norge.

Jeg skal forsøke å gå inn og si noe om de mer konkrete tingene, men bare én overordnet betraktning først: Vi har jo risikoavlastningssystemer i dag. Veldig mye av virkemiddelapparatet vårt er bygget opp for nettopp det. Så er det et reelt spørsmål hvor store investeringer staten skal ha i enkeltvirksomheter. Det har vi også hatt systemer for. Investinor har f.eks. det som oppdrag. De har også fått 500 mill. kr de skal investere i skognæringen, riktignok på markedsmessige vilkår – det må man ha, ellers blir det subsidier og ikke investering – og har investert 200 mill. kr av disse pengene til nå.

Jeg mener det er dårlig næringspolitikk i sum hvis staten skal gå inn og ta enormt stor risiko på noen områder og dermed risikere å tape mye penger i stedet for å bygge opp en næringspolitikk som gjør at flere næringer kan vokse fram. Jeg er enig i at vi skal peke på noen næringer som er særlig viktige for Norge; det er derfor regjeringen fremmer f.eks. havnæringen. Men det er et problem når man, som f.eks. partilederen i Arbeiderpartiet, peker på seks vinnernæringer. Det første spørsmålet som melder seg da, er hvorfor det ikke er flere der. Hvor var f.eks. sjømatnæringen, vår nest største eksportnæring? Hvor var helsenæringen, som mange av oss mener har stort potensial?

Helt konkret: Saugbrugs klaget på avkortningen i CO₂-kompesasjonen i 2013. De fikk avslag da fordi de hadde en langsiktig kraftkontrakt. Så klaget de på ny i 2018, fordi morselskapet gikk konkurs, til Miljødirektoratet. Den saken ligger til behandling hos Miljødirektoratet, som gir den høy prioritet, men som vanlig i sånne saker, kan jeg ikke gå inn i detaljene i den. Dette er heller ikke innenfor mitt departement, men jeg har stor forståelse for at en spennende bedrift – som Saugbrugs er – som får til veldig mye, ønsker dette.

Det var et spørsmål om grønne offentlige innkjøp. Vi har akkurat kommet med en stortingsmelding hvor det er et av hovedpoengene. Jeg vil også nevne at i den store gjennomgangen av hele virkemiddelapparatet er én av tingene vi ser på, nettopp om vi er rustet nok til å kunne ta større og mer kompliserte prosjekter.

Ruth Grung (A) [15:03:41]: Det er helt rett, jeg har valgt å løfte opp en industri som kanskje ikke er den vi drøfter mest, selv ikke i næringskomiteen.

Klesindustrien er verdens fjerde største verdiskaper og er regnet blant de mest forurensende industrier i verden. Produksjonen har doblet seg de siste 15 årene, og industrien omsetter globalt for 1,3 billioner US dollar. Men i internasjonale rapporter kommer det også fram at mer enn 500 mrd. US dollar går tapt hvert år på grunn av underutnytting av klær og mangel på resirkulering. Næringen er i mange land også preget av uverdige arbeidsforhold, men samtidig representerer de ett av få jobbalternativer for både voksne og barn i mange lavkostland.

Norsk tekstilindustri var i etterkrigstiden landets største verdiskaper. Teko var den største foreningen i Norsk Industri, og 1963 var toppåret. Siden da har det gått raskt nedover, som følge av økt globalisering og liberalisering av handelsavtaler. I dag har vi noen få gjenlevende industribedrifter, spesielt på Vestlandet, som også gjør det svært bra – solide og kjente virksomheter som Dale of Norway, Oleana og Janusfabrikken. De eldste fabrikkene er, naturlig nok, lokalisert der kraften ble bygd ut.

Industrien ble også bygd ned i Danmark og i Sverige, men våre to naboland klarte å utvikle en kommersiell, designorientert moteindustri. I Sverige er bransjen blitt den nest største eksportindustrien og i Danmark den fjerde største. Hennes & Mauritz er internasjonalt mest kjent, mens Varner-gruppen, med bl.a. Cubus, Dressmann og Bik Bok, er størst i Norden.

Den samme utviklingen skjedde ikke i Norge. Vi fant oljen! Det er kanskje litt av forklaringen.

Den globale tekonæringen kjennetegnes av grunnleggende svakheter som utflagging av produksjonsprosesser, intrikate globale verdikjeder, overforbruk og dårlig utnyttelse av ressursene. Svikten i det industrielle systemet er omfattende, og lønnsomheten og omdømmet er synkende. Omstilling er nødvendig, og den mest nærliggende løsningen ligger nettopp i sirkulærøkonomien.

I 2009 ble Norwegian Fashion Institute etablert, i tett dialog med Nærings- og handelsdepartementet og Innovasjon Norge. Foreningen ble en del av Abelia i 2013 og fikk klyngestatus i 2014. Foreningen representerer i dag et betydelig nettverk av bedrifter, som spenner fra store internasjonale konsern som Varner-gruppen, til små entreprenører, i tillegg til utdanningsinstitusjoner og nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere.

Næringen er delt inn i tre bransjer: Vi har de kreative næringene, som design- og moteindustrien, vi har selve industriproduksjonen, og vi har handelen. Det er et tett samspill mellom de tre. Handelen er hardt rammet i disse dager, og 80 pst. av miljøbelastningen bestemmes i designfasen.

Digitalisering går inn i alle de tre delene av tekonæringen. Digitalisering endrer produksjonsmetoder og samhandling med forbruker. Den globale mote- og tekstilindustrien er i radikal endring. Teknologisk innovasjon, miljøtrusler og nye digitale forretningsmodeller endrer det etablerte produksjonssystemet.

Utviklingen skaper markedssvikt – spesielt fordi vi i Norge mangler en sterk kobling mellom industri, næringsliv, utdanning og forskning. Skal vi hevde oss internasjonalt, må vi tilrettelegge for en sterkere industri- og teknologiforankring i Norge. Vi må tette gapet mellom design, produksjon, og distribusjon. Bedrifter og utdannings- og forskningsinstitusjoner må i langt sterkere grad enn i dag innrettes og få incentiver til å jobbe med innovasjon direkte inn i verdikjeden.

Nye forretningsmodeller er under utvikling, basert på et nytt forbruksmønster med tjenester som leie og abonnement gjennom digitale plattformer. Endret forbruk medfører at vekst og lønnsomhet defineres på nye måter. Det gir nye utfordringer for industri og næringsliv. Det er behov for forskning som kan bidra til ny innsikt, kunnskapsutvikling og ikke minst kompetanseheving.

Det er en utfordring i dag at mange bedrifter produserer volum i lavkostland, de er uten tilgang til industriell infrastruktur i Norge, og har dermed lite utviklet test- og utviklingsfasiliteter i egen virksomhet. Det gir svært liten fleksibilitet i verdikjeden, skaper overproduksjon og gir store miljømessige og økonomiske konsekvenser.

Norwegian Fashion Hub har tatt tak i disse utfordringene. Det er stor interesse blant bedriftene. Det er etablert samarbeid med forskningsmiljøer, flere av medlemsbedriftene er involvert i prosjekter, og det er god kontakt med de få utdanningsinstitusjonene vi har igjen innenfor området. Jeg vil spesielt framheve OsloMet.

Selv om miljøet er lite, har vi et godt utgangspunkt for å skape en ny, framtidsrettet og bærekraftig vekstnæring. Norge har fortsatt tekoindustri som har klart å overleve – på tross av den sterke globale konkurransen – og vi har mote- og designmiljøer som hevder seg internasjonalt.

Digitalisering og ny produksjonsteknologi skaper nye muligheter. 3D-design og produktsimulering koblet mot eksempelvis helautomatiserte 3D-strikkemaskiner skaper nye industrimetoder. Utvikling av bærekraftige forbruksmodeller gir nye muligheter for produksjon i Norge.

Norwegian Fashion Hub har som hovedmål å utvikle norsk mote til å bli en ledende, bærekraftig og verdiskapende næring. Ambisjonen er å skape en foregangsindustri som viser vei i overgangen til et bærekraftig samfunn.

For å lykkes må det legges til rette for nye samarbeidsmodeller og utvikles fysisk infrastruktur. Oslo Textile Lab skal være et nasjonalt kompetansesenter for mote- og tekstilnæringen, der design, produksjon og innovasjon kan møtes for å utvikle og teste ut nye muligheter.

Spørsmålet er: Hvordan vil statsråden bidra til en bærekraftig utvikling og styrke bedriftenes design- og utviklingsprosesser, med tilgang til nettopp test- og utviklingsfasiliteter?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:10:49]: Jeg har, også i denne debatten, lyst til bare å starte med noen eksempler. For det er et problem for oss som mener at brede nasjonale ordninger er blant de aller viktigste tingene i innovasjonspolitikken, at det noen ganger kan virke som om det bare blir borte i et eller annet. Og når man sier at dette er noe som kommer alle bransjer til gode, er det ikke så lett å se det, for det virker som om det kommer alle – og dermed ingen – til gode.

Men la meg ta to eksempler fra to ordninger som har blitt styrket kraftig i løpet av den siste perioden. Det ene er BIA, Brukerstyrt innovasjonsarena, som har økt fra om lag 400 mill. kr til 600 mill. kr, og det andre er SkatteFUNN, som kan bli enda mer ubyråkratisk, men det er i hvert fall vår enkleste ordning for støtte. Helly Hansen har f.eks. fått SkatteFUNN-støtte til digitalisering for plagg, til prosjekt rundt det. Industriskinn AS har fått støtte fra Brukerstyrt innovasjonsarena for å utvikle fremtidens vernebekledning for smelteverksarbeidere, i samarbeid med SINTEF. Helly Hansen har fått støtte fra Brukerstyrt innovasjonsarena til arbeidsbekledning for kvinner i mannsdominerte yrker. Hansen Protection har fått støtte fra Brukerstyrt innovasjonsarena for isolasjons- og faseendringsmaterialer i klær. Janusfabrikken har fått SkatteFUNN-refusjon for flammehemmende og antistatisk ull, stoff og plagg. Dette er bare noen eksempler som viser at de virkemidlene vi har, faktisk også treffer denne næringen.

Den næringen vi har i dag, er konkurransedyktig og livskraftig, men det er nok et gode for Norge at dette ikke lenger er en av våre største næringer. Og – apropos debattene vi ofte har om næringspolitikk – den avgjørende forutsetningen for at vi kan ha den økonomien vi har i dag, og det velferds- og velstandsnivået, er nettopp denne utviklingen mellom bransjer, som har pågått egentlig helt siden industrialiseringen og lenge før det, men som bl.a. har gjort at tekstilindustrien i dag er mindre, men fortsatt livskraftig, og så har andre næringer vokst fram.

Representanten Grung tar opp et interessant, men også omfattende og komplisert tema, for det dreier seg om flere forskjellige ting – ny teknologi og nye måter å organisere produksjonen på, og samtidig vektlegging av bærekraftig produksjon.

Jeg har allerede nevnt regjeringens ambisjoner i industripolitikken, og der er grønnere, smartere og mer nyskapende viktige stikkord. Jeg må også legge til her at industripilene peker oppover, så 2019 ser ut til å bli et godt år.

Norsk tekstil-, beklednings- og lærvareindustri var, som nevnt, en betydelig del av industrien i Norge. Hvis vi går tilbake til 1970-tallet, var det om lag 37 000 ansatte i denne delen av industrien. I dag er det omkring 5 000 ansatte, som utgjør 2,2 pst. av sysselsettingen og en noe lavere andel av verdiskapingen i industrien. Men selv om omfanget av produksjonen fra denne industrien i Norge er redusert, er det god grunn til å understreke at vi fortsatt har flere gode bedrifter, og – vel så interessant – at vi også kan spore økt optimisme i denne delen av industrien. Også 2018 har vært et godt år. Derfor har jeg samme utgangspunkt som representanten Ruth Grung – det er muligheter for økt utvikling og produksjon i Norge.

Også for tekoindustrien er bredden og summen av vilkår avgjørende. Det hjelper ikke hvis vi som er folkevalgte, styrker en liten ordning med den ene hånden, samtidig som vi gjør det vanskeligere for alle næringsdrivende med den andre hånden. Da rammer det også virksomhetene innenfor tekoindustrien.

Kapitaltilgang, næringsfremmende skattelettelser, forskning, innovasjon, teknologiutvikling, kompetanse – dette er like viktig for en industri med 5 000 ansatte som det er for en industri med 50 000 eller 200 000 ansatte. Jeg vil bare nevne, igjen, eksemplet med selskapsskatten, for når den reduseres fra 28 til 22 pst., gagner det alle virksomheter.

Når det gjelder formuesskatten: Hvis man ser for seg – og dette er et tenkt eksempel – at noen skal starte opp en ny virksomhet innenfor tekstil, design, innenfor denne bransjen, er problemet at hvis virksomheten din blir en del verdt, men går med underskudd, må du ta ut penger av bedriften din for å betale en uklok skatt. Hvis du selger den til amerikanske, tyske, japanske eller kinesiske eiere i stedet, så betaler ikke de et rødt øre av denne skatten inn til den norske felleskassen.

Tekoindustrien har mange små bedrifter og relativt få mellomstore, så de er altså avhengige av å bruke tiden sin også på dette. Forenklingsarbeidet til regjeringen er også avgjørende. Vi skal fram til 2021 spare ytterligere 10 mrd. kr – oppå de 15 milliardene som er spart for privat næringsliv allerede i dag.

Jeg har også lyst til å si at når vi jobber med en strategi for små og mellomstore bedrifter, hvor vi bl.a. ser på hvordan de verktøyene vi har i dag, treffer disse virksomhetene – for det er en forskjell på å drive en liten tekstilvirksomhet med ti ansatte og å drive en virksomhet med 3 000 ansatte, og det er forskjell på å ha en HR-avdeling eller å ha en som bruker lite grann tid på det ved siden av andre ting – så er vi opptatt av lønnsomhet. Eksport og markedsprofilering i utlandet blir et viktig tema, som er viktig for denne bransjen, og innovasjonsevne og vekstkraft.

Jeg er helt enig med representanten Grung i at sirkulærøkonomi er et avgjørende begrep. Norge skal være et foregangsland i utviklingen av en grønn, sirkulær økonomi, som utnytter ressursene bedre. Vi har i Granavolden-erklæringen varslet at vi skal utarbeide en nasjonal strategi om sirkulærøkonomi, og det arbeidet er i gang. Fra Næringsdepartementets side har vi gitt et bidrag også ved at vi har sendt ut et forslag på høring i forbindelse med brukthandellova, om hvorvidt en lov som ble introdusert da netthandel var å handle og putte varene oppi et nett, og ikke å handle på nett, som i dag, fortsatt har livets rett i den form den har.

Så er det slik at tekstil- og konfeksjonsindustrien tjener ikke på for mye detaljinnblanding fra politikere. Vi har heller ikke særskilte øremerkede næringsrettede virkemidler kun forbeholdt denne industrien – det mener jeg ikke er nødvendig. Samtidig må vi være med på å bygge opp f.eks. klynger og nettverk.

Innovasjon Norge har gjennom flere år hatt et godt samarbeid med deler av tekoindustrien og bidratt til å støtte nettverk og klynger, slik som Norwegian Fashion Hub og Oslo Textile Lab. Nå har man bl.a. lagt til rette for mer innovative og bærekraftige måter å produsere på gjennom mulighetene som ligger i ny design- og produksjonsteknologi.

Også katapultordningen, som er en av de nye verktøyene som regjeringen har lansert i industrimeldingen, vil være aktuelt å benytte for tekoindustrien, f.eks. i forbindelse med utvikling av ny produksjonsteknologi, 3D-design og produktsimulering.

Til slutt vil jeg nevne DOGAs virksomhet for å fremme designdrevet nyskaping og ordningen med Designdrevet innovasjonsprogram, som er tilgjengelig også for tekoindustrien. DOGA og Innovasjon Norge fikk i 2018 et oppdrag med å samordne og samarbeide i sitt eksport- og profileringsarbeid og se sine relevante programmer og virkemidler i sammenheng. Det har bl.a. resultert i et nytt eksportprogram for å styrke norske merkevarer i Tyskland, og jeg mener det er viktig at vi høster erfaringer av den samordningen for å se om vi kan få en enda sterkere eksportprofilering med de verktøyene vi har, enn det vi får i dag. Bedrifter som produserer tekstiler, er blant de kvalifiserte til dette prosjektet, altså Tysklandsprosjektet. Når pilotprosjektet avsluttes, skal vi se hvordan det kan videreutvikles og forbedres.

For å oppsummere: Jeg mener at det ikke mangler virkemidler for denne industrien, og jeg mener at de treffer, at de ordningene vi har, er relevante og treffer godt, og at vi har lagt til rette for bedre vilkår også for tekoindustrien. Samtidig er jeg opptatt av at vi skal ha et enda bedre virkemiddelapparat, ikke minst for små og mellomstore bedrifter. Derfor er den store gjennomgangen av hele virkemiddelapparatet, som etter planen skal være sluttført innen 2020, viktig, også i forbindelse med denne interpellasjonen.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [15:25:33]: Vi står overfor og midt oppe i det grønne skiftet – skiftet fra svart til grønt, fra fossilt til fornybart karbon. Vi har vår blå åker i havet som omsetter store mengder karbon, i tillegg til plantevekster i inn- og utmark. Moder jord trenger vår oppmerksomhet, og det må være økonomisk grunnlag for å bygge grønne næringer, grønne arbeidsplasser og et grønnere samfunn.

Bioøkonomi handler om å bytte ut fossile innsatsfaktorer med fornybare. Hvilke grep vi tar, vil være avgjørende for hvordan vi håndterer klimaendringene, samtidig som det er sentralt for verdiskaping og arbeidsplasser i Norge og verden i framtiden. Regjeringen la fram bioøkonomistrategien «Kjente ressurser – uante muligheter» i 2016 for å fremme økt verdiskaping og sysselsetting, bidra til reduserte klimagassutslipp og gi mer effektiv og bærekraftig utnyttelse av de fornybare biologiske ressursene. Ambisjonene er store og i tråd med Stortingets ønsker. Men hvordan går det med de konkrete tiltakene?

Det er flott at det kom en bioøkonomistrategi i 2016, men en strategi er bare en strategi, full av fine ord, så lenge det ikke kommer en handlingsplan. Det er bortkastet byråkratisk arbeid, dårlig samfunnsøkonomi og falske forhåpninger for de aktørene som hver dag jobber for løsninger innenfor bioøkonomien, dersom lovnadene ikke blir fulgt opp.

Jeg lurer på om noen av disse virkelig store mulighetene vi har, skal gå til spille på grunn av at regjeringen tar for lite tak. Vi trenger tydelige incentiver, verktøy og handlinger for å skape de resultatene vi trenger. I Norge er det planer for utbygging av biodrivstoff, for oppbygging av biokullanlegg og for produksjon av bioplast. Flere biogassprosjekter er på trappene. Hvorfor skjer det ikke raskere? Hvordan ønsker statsråden å gå fra ord på ark til handling og verdiskaping?

Hvis vi rigger produksjonen av materialer riktig, kan vi gjenbruke alle varer vi bruker, enten for å skape nye produkter eller for å skape innsatsmidler i jord- og skogbruk.

Klimaendringene, både mengde CO2 i atmosfæren og temperaturen, gjør at veksten i biomasse skjer fortere og flere steder. Nå må vi klare å utnytte disse ressursene bedre, og vi må bygge industri i Norge.

Det har vært produsert mange rapporter som dokumenterer potensialet i bioøkonomien. Norden har sin egen bioøkonomistrategi, fylkeskommuner som Hedmark og Oppland har det, regioner som Gjøvik-regionen har utarbeidet det på tvers av kommuner, og enkeltkommuner som Øystre Slidre satser på bioenergi. I tillegg til vår statlige bioøkonomistrategi satte regjeringen og hele næringen i gang SKOG 22, NHO har presentert bioverdirapporten «Mot bioøkonomien», og i arbeidet med grønn konkurransekraft er det mange rapporter, veikart og piler som peker mot bioøkonomien. Innlandet er rigget for satsing med framoverlente aktører, tilgjengelige ressurser og stor politisk vilje. Det vi trenger nå, er at regjeringen følger opp og gir oss innsatsmidler til å realisere store prosjekter av nasjonal verdi. Det mangler ikke festtaler, det mangler konkrete virkemidler.

Oppmerksomhet rundt plast, f.eks., har gått til værs. Norge er blant de landene i verden som bruker mest plast, men likevel har ikke industrien rundt bioplast og gjenvinning tatt av. Og det har ikke stått på initiativ. Selv i en kommune som Vang i Valdres med 1 600 innbyggere ønsker private aktører å bygge et gjenvinningsanlegg for plast, men får ikke investeringsmidler nok til å sjøsette skuta.

Forsøplingen er én side av saken. Den nylig gjennomførte strandryddeuken bidrar til å øke bevisstheten blant folk og gjør at store områder blir ryddet. Likevel er det aller verst å tenke på at bruken av plast globalt står for like store klimautslipp som luftfart. TINE har f.eks. valgt å erstatte en stadig større del av plasten sin med fossilfrie alternativer uten at det er lønnsomt. Et annet eksempel er brusgiganten Coca-Cola, som begynte med biobasert plast i sine flasker, men måtte slutte på grunn av for store kostnader. Sukkeravgiften til regjeringen bidro nok heller ikke positivt. Mener næringsministeren at aktører som faser ut fossilt, skal ha rød bunnlinje? Skal idealisme betale regningene?

Emballasje har et stort klimaavtrykk, sammen med materialer i bygg, infrastruktur og energibruk. Bioøkonomien har svar der vi stiller spørsmål. Alt som kan lages av olje, kan vi også lage av tre, mye takket være stor innsats fra forskningsmiljøer som Borregaard i Østfold. I bygninger og konstruksjoner vil tre som oftest ha bedre klimaavtrykk enn betong og stål. Byggenæringen har fått strengere krav om å redusere avfall og sortere det avfallet de har, noe som er bra, men ved bygging melder entreprenører at de gjerne skulle vært tidligere og mer med i planlegging og vurdering av krav til bygg for å få mindre klimaavtrykk. Dette lykkes bl.a. Statens vegvesen med når de bygger vei, i det de kaller Valdresmodellen. På den ene siden har utbyggeren ofte store ambisjoner for prosjektet, men sjelden midler til å betale det Ferrarien koster. På den andre siden hindrer reguleringsplaner entreprenører i å være fleksible og miljøbevisste i sine løsninger. Et annet problem er at plusshus, som er på frammarsj, blir hindret i å levere så mye strøm til nettet som de faktisk kan.

Hvordan vil statsråden bidra til at utslippene fra materialbruk tas med i klimaregnskapet for nye bygg og infrastruktur? Og hvilke tiltak kan regjeringen imøtekomme stadig mer bevisste entreprenører med?

Regjeringen jobber med en virkemiddelgjennomgang. Det blir veldig interessant å se hvor den ender opp hen. Som representant i utdannings- og forskningskomiteen kan jeg si at flere virkemidler enn dem næringsdepartementet sitter på, må med i vurderingene, og man må se sammenhengene, enten det er instituttsektorens gjennomgang nå, Forskningsrådets gjennomgang fra 2016 eller stortingsmeldingen om innovative offentlige anskaffelser, som kommer. Konkret kan jeg f.eks. foreslå at Enova bør ha mulighet til å støtte bioøkonomiprosjekter i bredere forstand enn i dag, og det skal ikke bare være begrenset til energi. Eksempler kan være bioplastproduksjon, insekter til fôr, produksjon av fornybare materialer og mye, mye mer. Innovasjon Norge har dessuten for lite midler og er begrenset for større investeringer, noe regjeringen også anerkjente tilbake i 2016.

Et av de viktigste spørsmålene, som det også skulle være gode muligheter for å få et konkret svar på, er: Hvordan vil statsråden gjøre strategi til handling? Når kan vi vente oss en handlingsplan?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:33:20]: Tusen takk for en god interpellasjon på et viktig område.

Til det siste først: Det er ikke sånn at politiske saker må ha en bestemt gang for at de skal kunne følges opp – at man først må ha en NOU, så må man ha en stortingsmelding, så må man lage en strategi, og så må man lage en handlingsplan. Bioøkonomistrategien er handlingsplanen. Som jeg skal si litt mer om i mitt innlegg, er det ikke sånn at det er en strategi, og så kommer det en oppfølging en eller annen gang. Dette følges opp nå.

La oss heve blikket litt først. OECD vurderer verdiskapingspotensialet knyttet til bioøkonomien som stort. Da er det ikke bare skog og tre, men bioøkonomien under ett. Økt og mer effektiv bruk av fornybare biologiske ressurser vurderes også som sentralt for å legge om til en lavutslippsøkonomi. Globalt må bioøkonomien i tillegg dekke behovet for mat til en økende befolkning. Vi har rik tilgang på fornybare biologiske ressurser i havet og på land, og så har vi en industri- og kompetansebase som er godt egnet til å utnytte det potensialet. Gjennom en målrettet og koordinert innsats kan bedre utnyttelse av de fornybare biologiske ressursene bidra til ny vekst og et grønt skifte ikke bare i norsk økonomi, men også internasjonalt.

Det var bakteppet da regjeringen i 2016 la frem landets første nasjonale bioøkonomistrategi. Jeg ber om at man legger merke til det, for dette var ikke noe som var blitt gjort mange ganger tidligere, et initiativ som regjeringen bare fulgte opp. Den første nasjonale bioøkonomistrategien kom i 2016 under denne regjeringen. Der beskrives det hvordan nasjonal satsing på bioøkonomi kan bidra til økt verdiskaping i arbeidsplasser, reduserte klimagassutslipp og en mer effektiv og lønnsom utnyttelse av naturressursene.

På kort sikt vil en satsing på bioøkonomi trolig først og fremst kunne bidra til bærekraftig omstilling og økt konkurransekraft i etablerte bionæringer. Men i et lengre tidsperspektiv vil det også kunne ha større økonomisk betydning for det vi kan kalle totaløkonomien. Det er et nasjonalt mål at Norge skal være et lavutslippssamfunn innen 2050, og FN har slått fast at økt bruk av fornybare biologiske ressurser er viktig for å begrense klimaendringene. Spesielt innenfor transport og industri, men også innenfor bygg og jordbruk, er det store muligheter for å ta i bruk fornybare bioressurser til erstatning for fossil energi. I tillegg kan økt bruk av biobaserte kjemikalier og materialer erstatte fossilt baserte produkter. Et viktig bioøkonomisk prinsipp er også at avfall og restråstoff fra én virksomhet kan bli til et verdifullt råstoff og en innsatsfaktor i en annen, f.eks. innenfor fiskeri, hvor vi er ganske gode på å utnytte mye av restråstoffet, men det er fortsatt en del igjen. I tråd med dette kommer bioøkonomi også til å ha en naturlig plass i regjeringens kommende strategi for sirkulær økonomi.

Vi er nødt til å innse at både forvaltning, regulering og virkemiddelstruktur kommer til å bli utfordret på veien mot et lavutslippssamfunn i 2050. Kunnskapsoppbygging og investeringer i forskning, innovasjon og teknologi er en viktig forutsetning for å utvikle bioøkonomien. Forskningsinstitusjonene i Norge har jobbet med utviklingen av en moderne bioøkonomi i lang tid. Vi har også klart å kommersialisere mye av dette. Temaet har vært særlig relevant for de marine forskningsinstitusjonene og for institusjoner knyttet til skog- og jordbruk. Forskerne ser på hvordan man kan få mer verdiskaping ut av eksisterende råstoff, utvikle nye råstoffkilder og produkter, redusere svinn i fangst, høsting og produksjonsleddet, samt bærekraft i vid forstand. En interessant utvikling er at forskere innenfor henholdsvis blå og grønn sektor i økende grad finner frem til problemstillinger som er felles for sektorene.

Vi ser også en rivende utvikling innen biokjemisk industri som baserer seg på videreforedling av biologiske råvarer og biprodukter fra land og hav. Innenfor industriell bioteknologi anvendes biologisk baserte innsatsvarer sammen med biologiske og prosesstekniske prinsipper i produksjon av bl.a. kjemikalier, enzymer, materialer og bioenergi. Slik kan vi få frem nye produksjonsmetoder og nye produkter i svært forskjellige sektorer, fra mat og fôr, bygg og materialer og finkjemikalier til kosmetikk, kosttilskudd og legemidler, og også innenfor tekstiler, papir- og treforedling, bioplastprodukter – som var nevnt – og energi. En overgang til bioteknologiske prosesser kan være et miljøvennlig alternativ som gir færre biprodukter og mindre forbruk av energi og vann.

Så til oppfølgingen. Som jeg nevnte også i forrige interpellasjonsdebatt i dag som handlet om dette, er det ikke sånn at det kommer en strategi, og så har det ikke skjedd noe. Vi er i gang med dette, og jeg vil til og med si at vi er godt i gang, selv om vi ikke er ferdig. For å støtte opp under den nasjonale kunnskaps- og teknologiutviklingen fremmet regjeringen forslag om å øke bevilgningene til forskning og innovasjon på bioøkonomi med over 100 mill. kr fra og med 2017 – ikke et engangsbeløp, men 100 mill. kr som går. Så har det både i Innovasjon Norge og i Norges forskningsråd kommet egne programmer som skal bidra til å støtte opp under utviklingen av bioøkonomien i Norge. Formålet er å bidra til kunnskapsbygging, mobilisering og markedsorientering og til samarbeid, utvikling og innovasjon av varer og tjenester innenfor bioøkonomien. I tillegg kommer midler til bioøkonomi gjennom de helt generelle ordningene i virkemiddelapparatet. Hvis man ser på dem, er det i 2019 omkring 4 mrd. kr i tilskudd til lån og aktiviteter gjennom Innovasjon Norge og Norges forskningsråd som er knyttet til bioøkonomi. I tillegg kommer 250 mill. kr i eiendoms- og selskapsinvesteringer direkte eller indirekte rettet inn mot bioøkonomi gjennom Siva. Vi har altså både målrettede programmer som en oppfølging av den strategien regjeringen la frem, og som var den første av sitt slag i Norge, og flerfoldige ganger mer som kommer gjennom de brede støtteordningene våre. I tillegg har vi etablert testsentre for industrien, såkalte katapulter, styrket innovasjonslåneordningen i Innovasjon Norge og mye mer.

I denne sammenhengen er også verdt å nevne Nysnø, som er et investeringsselskap som skal støtte opp om klimavennlig energi, samtidig som de skal tjene penger. Ved siden av Nysnø legger vi til rette for også å trappe opp bruken av biodrivstoff. Dessuten er dette et viktig område for oss internasjonalt. Vi samarbeider om utvikling av bioøkonomi bl.a. i EUs rammeprogram Horisont 2020 – jeg husker ikke om Senterpartiet støttet at vi skulle være med i EUs rammeprogram for forskning, men jeg får friske opp hukommelsen min senere – i OECD og gjennom Nordisk ministerråd.

Så må vi ha støtteordninger på tvers av næringer og fagområder og virkemidler som er koordinert på tvers av de ulike leddene i biobaserte verdikjeder. Her ligger det en stor oppgave hos Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Siva. Derfor har vi bedt disse aktørene om å lage en felles handlingsplan for koordinering av innsatsen på området og oppfølgingen av føringene i bioøkonomistrategien. Planen skal ferdigstilles i løpet av inneværende år.

I oppfølgingen av bioøkonomistrategien ønsker regjeringen å legge til rette for økt verdiskaping og sysselsetting, reduserte klimagassutslipp og en mer lønnsom og effektiv ressursutnyttelse. Det skal skje gjennom å fremme samarbeid på tvers av sektorer, næringer og fagområder, legge til rette for nye markeder, fremme effektiv utnyttelse og lønnsom bearbeiding av fornybare biologiske ressurser og stimulere til bærekraftig produksjon og uttak av fornybare biologiske ressurser.

Strategien har bidratt sterkt til å sette bioøkonomi på agendaen. Det er vist til betydningen av bioøkonomien i en rekke stortingsmeldinger og strategier – skog- og tremeldingen, jordbruksmeldingen, perspektivmeldingen, industrimeldingen, meldingen om avfallspolitikk og sirkulær økonomi, klimastrategien for 2030, regjeringens strategi for grønn konkurransekraft, skog- og trestrategien m.m. Så har bioøkonomi også fått en mye tydeligere plass i dreieboken for hele forsknings- og høyere utdanningsinnsatsen til hele regjeringen, nemlig den reviderte langtidsplanen. Der har den nåværende forsknings- og høyere utdanningsministeren gjort en bedre jobb enn den forrige. Strategien har dessuten gitt ringvirkninger i form av regionale strategier. Det er laget egne bioøkonomistrategier for Innlandet, Østfold og Rogaland, og i Trøndelag er bioøkonomi ett av fem satsingsområder i deres strategi for innovasjon og verdiskaping. Dessuten har Akershus, Telemark, Troms og Nordland startet opp ulike aktiviteter rettet mot næringsliv innenfor bioøkonomi.

Konklusjonen er at mye er på gang. Vi er godt på vei mot å klare å utnytte enda flere av de mulighetene vi har i form av naturgitte fortrinn, men vi er selvfølgelig ikke ferdig. Derfor setter jeg stor pris på interpellasjoner som dette.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [15:43:07]: Her gjelder det å ha to tanker i hodet på én gang: både tanken på planten som skal spire og gro, binde karbon og være en viktig del av næringskjeden, og tanken på det som går på prosess, politikk og planverk.

Jeg må innrømme at jeg blir litt forvirret av noen av kommentarene statsråden kommer med. Først gjør han et stort nummer av at det ikke kommer en egen handlingsplan – strategien er i og for seg handling nok. Så forteller han at det kommer en type handlingsplan. Det kommer en videre oppfølging. Da blir det spennende hva som faktisk kommer til å stå i den. Tydelige innspill vi har fått fra næringslivet i bl.a. Hedmark og Oppland, er nettopp at de savner mer handling og gjerne skulle sett dette bygd opp over tid i en handlingsplan.

Det er bra at statsråden anerkjenner biobaserte alternativer, men jeg føler det mangler og blir underkjent at man faktisk også må ha lønnsomhet i næringene man driver med, og at det taktskiftet vi mener vi trenger, ikke skjer. Til tross for oppramsing av mye fint planverk, strategier og meldinger hvor bioøkonomi er med, opplever vi ikke at det gjenspeiles i det som faktisk skjer der ute, det som faktisk blir fylt på tankene, og det som blir brukt i bygg og virksomheter.

Vi må se hele landet i det grønne skiftet. Ressursene våre er spredt fordelt, og slik må virkemidler og tiltak også være. Havet må bli satt i arbeid, skogens grønne gull må bli omsatt, og prosjekter som Foods of Norway må resultere i næringsvirksomhet. Forskningen må tas i bruk.

Statsråden trekker fram satsing på energi. Det er bra, og som statsråden vet, brukes også fossilt råstoff i stort monn utover energi, eksempelvis i bygg, plast og kjemikalier. Det er noe med å se hele sirkulasjonen av fossilt karbon. Å ta grep her gir ofte større verdiskaping og klimanytte, men innenfor disse næringene er det ingen virkemidler for å stimulere til utfasing av fossilt materiale og energibruk.

Det er fascinerende når transportsektoren er det største området hvor det er mulig å kutte i ikke-kvotepliktig sektor, at vi i aktivitet faktisk ser at det er helsesektoren som tar opp problemstillinger knyttet til at man skal ha utslippsfrie kjøretøy og utslippsfritt fokus, og som er veldig opptatt av det grønne skiftet, mens transportsektoren i altfor liten grad får mulighet til det. Et CO₂-fond for næringstransport hadde vært forløsende her. Spørsmålet er om næringslivet blir holdt for narr med alle prosessene og strategiene det jobbes med, hvis det ikke blir konkret handling.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:46:22]: Jeg oppfattet spørsmålet i interpellasjonen som hvorvidt regjeringen skulle legge frem en handlingsplan. For jeg oppfattet den implisitte kritikken i interpellasjonen, som for øvrig tar opp mange gode temaer, som at regjeringen bare har lagt frem en strategi, og at når man ikke legger frem en handlingsplan, betyr det at man ikke gjør noe. Mitt poeng er at strategien er regjeringens handlingsplan, og oppfølgingen er i gang. Så er det sånn at også virkemiddelapparatet, Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Siva, vil legge frem en handlingsplan. De baserer seg selvfølgelig på føringene i regjeringens bioøkonomistrategi.

Jeg forstår godt at alle næringer, også denne, fordi det er en fremoverlent næring, vil ha enda tydeligere og større satsinger. Det skjønner jeg. Og dette er en viktig næring, så det er all grunn til å lytte til de innspillene. Men å antyde at man holder dem for narr? For det første kom det en strategi, det hadde ikke kommet før – men ikke bare kom den, det kom 100 millioner friske kroner til å følge opp helt konkret, og det ble opprettet et eget program i Innovasjon Norge. I tillegg ser man på hvordan man skal lede flere bioøkonomivirksomheter til den virkelig store elven, og den store elven er jo forsknings- og innovasjonspottene våre, som for øvrig er blitt doblet siden 2013 av denne regjeringen, hvorav 4 mrd. kr går til bioøkonomirelaterte virksomheter gjennom Innovasjon Norge og Forskningsrådet, og i tillegg 250 mill. kr fra Siva.

Så er mitt poeng at vi kan gjøre det enda bedre, vi kan bl.a. samordne dette enda bedre enn i dag. Vi kommer aldri til å ha et forsknings- og innovasjonssystem for næringslivet som er helt fiks ferdig, men for å klare å gjøre noe med det må vi gå grundig igjennom og se på hvor systemet svikter i dag. Og det er det vi er i ferd med å gjøre gjennom virkemiddelgjennomgangen, hvor jeg har nevnt flere sentrale spørsmål. Eksport har vært ett, hvordan det treffer små og mellomstore bedrifter, et siste er om vi i tilstrekkelig grad klarer å løfte større og mer kompliserte prosjekter, eller om det er en fare for at store prosjekter med ganske høy risiko for en næringsaktør faller mellom flere stoler. Det var bl.a. noe vi fikk innspill om – men det var ikke fra Borregaard det innspillet kom.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [15:49:27]: Det er noe tankevekkende ved store deler av den offentlige debatten for tiden, i hvert fall knyttet til industri- og næringsutvikling, for de virkelig store, mest avgjørende sammenhengene er ofte de som får minst oppmerksomhet. Jeg skal nå ta for meg tre utviklingstrekk i det store bildet som viser hvordan det går, for det som er målet vårt nå, er en større industriell satsing også innenfor bioøkonomi.

Investeringene må opp. De har de siste årene ligget på omkring 20 mrd. kr, til sammenligning med Sverige, som er oppe på over 70 mrd. kr i nye investeringer i industrien. Vi ser at det som faktisk produseres i Norge, sammenlignet med alt vi importerer, er på vei ned. Handelsbalansen har kontinuerlig blitt svekket de siste årene. Det forteller oss noe om hvorvidt vi kan forvente oss å ha den samme velferdsstaten i morgen. Det er langt på vei usikkert hvis vi ikke setter inn kraftigere og mer praktisk rettet industri- og næringspolitikk fra regjering og storting.

Samtidig som dette skjer – at utsiktene for å få arbeid i morgen må forbedres kraftig – er store deler av befolkningen vår rammet av en utvikling med økende gjeld. Bare økningen i gjelden har vært opp mot 190 mrd. kr, altså – hvis vi gjør et overslag – nesten ti ganger så stor som investeringene i industrien. Vi vet at dette skjer samtidig som tre av ti familier i Norge har blitt fattigere under høyreregjeringen og Erna Solberg. Derfor er dette en alvorlig debatt. Vi trenger en helt annen forståelse og en mer jordnær og ærlig inngang til hvor vi står i dag, for å sørge for velferdsstaten i morgen.

Næringsministeren var innom Borregaard. Én ting som Borregaard har lært oss, er at ved å industrialisere skogen får vi opp mot ti ganger så store verdier for det norske samfunnet som om vi kun driver en ren råvareeksport. Det er det som er vårt felles oppdrag: å sørge for at den ti-gangeren kommer til nytte for norske familier og arbeidsfolk.

Jeg nevnte praktisk politikk. Vi trenger en kraftig forsterkning av det yrkesrettede tilbudet inn mot grønn sektor, både yrkesfag og fagskoler. Derfor har Arbeiderpartiets landsmøte gjort et spesifikt vedtak der vi sier at også fagskoler innenfor grønn sektor og landbruk må få statsstøtte, på linje med andre fag. I dag vet vi at det er andre fag som er prioritert. Det kan gjøres langt mye mer godt praktisk arbeid hvis alle arbeidsfolk som har lyst, får muligheten til å forsterke sin yrkesfaglige bakgrunn og muligheter til påfyll.

I fylket som jeg kommer fra, må vi ta skjeen i egen hånd ettersom regjeringen ikke bidrar med ordentlige investeringer i fagskolene. Der har vi forsøkt å satse på fagskolene, men det er selvfølgelig krevende når den samme regjeringen har kuttet i fylkenes økonomi, og spesielt fylkene som vi her snakker om, hvor det er store potensialer innenfor bioøkonomi og ny industrireising i distriktene.

Oppsummert: Det er avgjørende for framtidsutsiktene til folk i Norge at investeringene i nye arbeidsplasser går opp, og at forskjellene går ned.

Geir Pollestad (Sp) [15:53:51]: Representanten Knutsdatter Strand heldt eit godt innlegg, så det er ikkje så mykje meir å seia utover det, men eg vil knyta nokre kommentarar til debatten.

For det fyrste registrerer eg at statsråden er veldig godt fornøgd med at regjeringa har lagt fram ein bioøkonomistrategi. Det må han gjerne vera, men med tanke på historia kan det vera verd å minna om at det faktisk var fleirtalet på Stortinget som, i samband med behandlinga av statsbudsjettet for 2015, bad regjeringa leggja fram ein bioøkonomistrategi.

I denne strategien er det bilde av ti statsrådar. Det er jo fleire år sidan, så mange av dei har gått av, særleg i eitt av regjeringspartia. Men det viser og minner oss om kor mange område som må samhandla for at ein skal lykkast med ei satsing på bioøkonomi.

Eg opplever at det frå regjeringa si side er mykje snakk om tiltak, men tiltaka har til felles at dei i sum ikkje utgjer ein kraftfull nok innsats. Kvifor er det slik? Eg trur me her snakkar om ei lita psykologisk utfordring, særleg i regjeringspartiet Høgre, for dei er så fornøgde med seg sjølve. La meg sitera kva Høgre i dag, saman med eit bilde av statsministeren, har lagt ut på Facebook:

«I Høyre opplever vi at vi nesten er det eneste partiet som snakker om verdiskaping i Norge.»

Det er illustrert med eit bilde av statsministeren. Eg skal ikkje gå god for engasjementet for verdiskaping i regjeringspartia, og viss Høgre opplever at det er eit problem i regjeringskollegiet at det er lite engasjement for verdiskaping, skal me, frå Senterpartiets side, hjelpa til med det. Men eg kan seia at det i Senterpartiet er eit svært stort engasjement og mange som både snakkar om og har forslag når det gjeld verdiskaping.

Statusoppdateringa kan vera eit utslag av at Høgre snakkar med litt for få, og at dei kanskje er litt for opptekne av sitt eige ekkokammer i den dialogen dei har, for eg trur dei vil oppleva at Høgre langt ifrå er det einaste partiet som snakkar om og er engasjert i verdiskaping i Noreg.

Me har i Noreg levd av bruk og forvalting av naturressursane våre. Me lever i dag av bruk og forvalting av naturressursane våre, og me vil òg i framtida leva av bruk og forvalting av naturressursane våre. Men det er interessant når statsråden i innlegget sitt snakkar om å bruka avfall til å produsera produkt. Eg kjem på ei grøn næring som tek slakteriavfall og lagar produkt til klede, nemleg pelsdyroppdrett. Kva er regjeringa sitt svar på det? Jo, dei skal forby det. Ein seier: Det er forbode! Ein må gjerne kjøpa pels i Noreg – fritt fram. Han kan vera produsert med kva slags krav som helst til dyrevelferd, men han må berre ikkje vera produsert i Noreg. Det er det jo verd å ta med seg når ein er såpass høg og mørk i diskusjonen.

Ein viktig del av bioøkonomien er skogbruket. På Vestlandet er det mange som er opptekne av skogbruk. Der opplever ein at regjeringa er mest oppteken av å forby dei treslaga som dei kan bruka i skogbruket. Skogen er éin ting, men me må greia å skapa industri av dette. Me må få fart på satsinga på bruken av trematerialet vårt, og då treng ein ein betydeleg høgare og meir kraftfull innsats. Men eg trur òg – særleg i regjeringspartiet Høgre – at ein treng litt meir sjølvkritikk og ein litt mindre sjølvtilfreds haldning til dei resultata ein har fått, og den innsatsen som ein har.

Karin Andersen (SV) [15:58:34]: Det er nok ikke i opposisjonen det er mangel på interesse for både bioøkonomi og industrialisering. Det ser ut til å være regjeringspartiene som glimrer fullstendig med sitt fravær i disse debattene i dag.

Jeg savner en statsråd som er klar over og skjønner hvor mye det haster, hvis vi skal klare å kutte 60 pst. av klimagassutslippene innen 2030. Det haster hvis vi skal få til det, og ha noen arbeidsplasser vi skal leve av.

Statsråden snakket om forskning og den «store elven», som han kalte det. Ja, da er den interessant, den tilstandsrapporten som kom i går, Kunnskap for det grønne skiftet, som sier at man rapporterer tre–fire ganger mer petroleumsrelatert forskning og utvikling enn forskning og utvikling rettet mot fornybar. Det sier noe om at man er på full fart gærne veien – fremdeles. Statsråden sier ikke engang at det er behov for å vri disse pengene over i fornybart, trappe ned det ene, trappe opp det andre, for det ene kan vi ikke fortsette med, og det andre kan vi fortsette med til evig tid, og vi kan få arbeidsplasser og berge klimaet i tillegg.

Jeg savner forståelsen av at det haster, og at vi må gjøre det nå, fordi det er andre som utvikler industriarbeidsplassene på våre ressurser.

Det er lagt fram strategier og handlingsplaner – mye om det – i lang tid. Det som er viktig, er hva vi gjør, og da har vi utfordret når det gjelder risikoavlastning. Ja, det foregår litt, men fremdeles får olje og gass mye mer risikoavlastning. Her trengs det mer, for det er ikke store, tunge oljeselskaper med mange milliarder i ryggen som investerer.

Det andre er: Statsråden var i forrige interpellasjon inne på samferdsel, f.eks. Hva skjer innen samferdsel nå? Jo, nå varsler man om at mer og mer gods skal vekk fra jernbanen og over på vei – det er det som nå skjer i praksis. Er det bærekraftig for de næringene vi skal ha? Det er det slett ikke.

Helt konkrete ting: Regjeringen har nå sendt til Stortinget en stortingsmelding om regjeringskvartalet, et av de største byggeprosjektene vi har, fremdeles med helt vage mål for hvordan vi skal bruke tre i bygget, og for hvordan klimamålene skal nås. Det er et kjempeprosjekt, med et utviklingspotensial som er enormt. Det er veldig små – i hvert fall veldig vage – ambisjoner i det som ligger i Stortinget, så der har regjeringen hatt en mulighet de ikke bruker.

Vi har før i dag diskutert ferjetilskudd og fylkeskommunenes kollektivtrafikk. Ja, det produseres også råstoff lokalt, biogass som kunne blitt brukt i bussene, hvis man hadde fått på plass ordninger som gjorde at fylkeskommunene hadde hatt råd til å legge det inn som et krav i sine anbud, og hatt råd til å betale den ekstrakostnaden det er, for å få til det skiftet. Det hadde vært viktig i utviklingen av dette. Så det er mange veldig konkrete ting som kunne vært gjort.

Så trekker statsråden nok en gang inn skattepolitikken. Uprioriterte skattekutt er ikke det som kommer til å ta oss inn i det grønne skiftet. Jeg skjønner alle som har lyst på skattelette, det er ikke vanskelig å skjønne at alle ber om det, men nå er vi nødt til å vri skattepolitikken slik at man slutter å bli belønnet for investeringer i ren eiendom. Man må bli mer belønnet for å investere i det som kan skape de nye, grønne arbeidsplassene framover. Det må også være en målrettet satsing på forskning, slik at vi får vridd forskningsinnsatsen over på dette. Det er det som vil være, for å si det slik, den handlekraften som kunne komme ut av en handlingsplan. Men etter disse to debattene må jeg nok si at jeg tror det må et regjeringsskifte til for at vi skal få til det grønne skiftet.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [16:03:41]: Norge er blant de landene i verden som slipper ut mest CO2 per innbygger. Framover må vi jobbe enda tøffere for å skille mellom de fornybare og de fossile karbonkildene, slik at bioøkonomien får spire, gro og slå ut i full blomst.

I disse dager foregår jordbruksforhandlingene – for dem som setter jorda i arbeid, og som sikrer oss mat på bordet og en enorm verdiskaping. Høyre har uttrykt klart og tydelig at de vil ta kampen mot kurapen, men vil ikke ta inn over seg alvoret knyttet til klimaavtrykket i byggenæringen. Her blir store verdier omsatt, mange sysselsatt, og framtidsutsiktene tyder på at vi ikke skal slutte å bygge bygg i nær framtid.

Bordet maten blir servert på, må telle minst like mye med i klimaregnskapet som maten gjør. Senterpartiet heier på bonden, som vi heier på byggelederne, og alle må være med når vi skal gjøre det grønne skiftet. Klimaregnskapet for bygg må bli prioritert. På energisiden er det også en enorm mulighet med CO2-fond for næringstransport, der regjeringen dessverre ikke har fått forhandlet fram mer enn uenigheter.

Det kan ikke være sånn at det er Høyres partiprogram som avgjør framdriften til det grønne skiftet. Svaret til statsråden har dessverre vært mindre oppklarende enn jeg hadde håpet. Det positive er at vi får løftet problemstillingen, og at det er mange gode innspill underveis – alt fra utdanning til offentlige innkjøp.

Jeg tenker vi må ta med oss at strategien er handlingsplanen. Strategien fokuserer bl.a. mye på skogsbilveier og tømmertransport. Senterpartiet vil da mene at vi trenger foredlingen og nettopp denne verdiskapingen i Norge, heller enn å ha tiltak som gjør oss nærmest til en bananrepublikk.

Jeg vil takke for debatten og ser fram til videre arbeid med handlingsplanen som Siva og Forskningsrådet skal legge fram. Denne har vi store forventninger til. At statsråden er offensiv, må vi også ta som et godt tegn, og så håper vi det munner ut i konkrete tiltak.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:06:16]: Takk for en god diskusjon. Først og fremst de delene som dreide seg om bioøkonomi, synes jeg er gode. Jeg synes det er litt vanskeligere å følge diskusjonen, eller i hvert fall være enig, når man begynner å bevege seg ut. Det er f.eks. ikke noen hemmelighet at Sosialistisk Venstreparti egentlig ikke ønsker olje- og gassnæringen i Norge på sikt – 200 000 arbeidsplasser – og man benytter enhver anledning til å trekke opp olje- og gassnæringen som det største problemet. Jeg skal ikke gå videre, da forlenger jeg bare diskusjonen, men poenget er at jeg er ikke enig i den innfallsvinkelen.

For øvrig har jeg ikke sett de tallene som representanten Andersen peker på, men etter hva jeg forsto, var det bransjeforskningen selv – olje og gass kontra fornybar. Hvis man ser på bioøkonomi alene, har det vært oppe i 4,5 mrd. kr. Nå er ikke alt direkte knyttet bare til grønt skifte, men hvis man mener bioøkonomi er en sentral del av det, er det ikke sånn at vi bruker 6 mrd. kr på oljeforskning og 700 mill. kr på grønn forskning. Det blir ikke et riktig bilde.

Så tror jeg nok at representanten Andersen ikke ville vært fornøyd uansett hva jeg hadde sagt. Dette får vi mange anledninger til å snakke om senere, men siden SV i det siste nærmest har oppdaget næringspolitikken, har jeg lyst til å si at det blir interessant å se hva de f.eks. vil gjøre i skatte- og avgiftspolitikken sin, hva de vil gjøre med samferdselspolitikken sin, og hva de vil gjøre med industripolitikken sin. Alle disse tingene er forutsetninger for at man skal kunne ha privat næringsliv, og det å tro at man kan ha en knallrød politikk for private arbeidsplasser, og at det så skal poppe opp grønne, private arbeidsplasser av seg selv eller fordi staten er inne, er det liten grunn til – bare så det er sagt.

Jeg er helt enig i at vi har et større potensial innenfor bioøkonomi. I dag har vi snakket mye om skog og treforedling, men det er også viktig å huske det marine, altså sjømat og alt som foregår langs kysten, hvor vi har enorme muligheter også til å utnytte enda mer av det restråstoffet vi har, og hvor det er spennende industrieventyr på gang, f.eks. knyttet til kosttilskudd, som går rett til konsumentene.

Så til representanten Pollestad. Facebook-statusene til Høyre får vel være Facebook-statusene til Høyre, men vi kan i hvert fall dvele ved hvorvidt situasjonen ville vært en annen for pelsdyrnæringen hvis en annen regjering hadde sittet. Regjeringskonstellasjonen som er alternativet, slik det ser ut, er Senterpartiet med Arbeiderpartiet – som i veldig stor grad er enig i dette – SV og eventuelt Rødt og MDG på vippen. Hvorvidt Senterpartiet ved et eventuelt regjeringsskifte skal få reversert dette, hadde vært interessant å høre, men la oss spare det til en annen diskusjon.