Martin Henriksen (A) [10:11:44]: På Arbeiderpartiets landsmøte diskuterte vi både kvalitet i SFO og hvordan alle elever skal kunne lære seg å lese, skrive og regne, og vi diskuterte skolemat. Statsråden og Høyre er veldig opptatt av hva man bruker penger til – vel, la meg da bare minne om at Høyre på sitt landsmøte vedtok at man har et mål om å avvikle formuesskatten. Det koster rundt 14 mrd. kr. På Arbeiderpartiets landsmøte vedtok vi at vi ville ha gratis skolemat til alle elever. Det koster mellom 1,5 mrd. kr og i overkant av 2 mrd. kr. Så kan jo folk selv velge hva som utgjør størst forskjell i sitt liv. Høyre har valgt mer til millionærene, Arbeiderpartiet velger mat til elevene. Det hjelper jo ikke de barna som går på skolen uten matpakke at Høyre mener at matpakke er noe foreldrene har ansvaret for å smøre, eller å si at nei, vi kan ikke gjøre noe med det, fordi det er ulikheter mellom kommunene. Høyre mener åpenbart at skolemat ikke er viktig nok.

Det er jo slik at det å stå i spørretimen er litt som å prestere i skoledagen. Da har jeg lyst til å spørre statsråden: Når statsråden skal forberede seg til spørretimen, gjør han det best på tom mage eller med mat i kroppen?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:12:53]: – Selvsagt med mat i kroppen, slik er det med oss alle. Men det dette spørsmålet koker ned til, er hva vi skal bruke de statlige pengene til. Jeg har tillit til at kommunene, som er nær innbyggerne, som har ansvaret for skolene, kan finne gode løsninger.

I Stortinget bør vi diskutere hva vi skal satse på innenfor skolens kjerneområder, og hvis man skal bruke 1, 5, 2 eller 3 mrd. kr på skolen, er jeg overbevist om at det er andre ting vi kan satse på nasjonalt som vil gi større og bedre resultater for alle elever, enn å bruke statlige penger på mat.

Og så merker jeg meg jo at noe av det vi leste ut av Arbeiderpartiets landsmøte, var at man er mer opptatt av å bruke penger enn av å skape verdiene. Det er en av de viktige konfliktlinjene i norsk politikk. Mens regjeringspartiene er opptatt av at vi må skape før vi kan bruke, ble Arbeiderpartiets landsmøte et landsmøte hvor det var om å gjøre å bruke mest mulig penger.

Ingvild Kjerkol (A) [10:14:11]: Et enkelt skolemåltid gir god ernæring, det gir god læring, og det er sosialt, allmenndannende, å sette seg ned sammen. Det opplever jeg at statsråden også mener. Så svarer statsråden at det er store lokale forskjeller. Ja, for oss i Arbeiderpartiet er det nettopp det som er begrunnelsen for at staten skal bruke penger på det, at alle barn, ikke bare de som har en kommune som har prioritert det, skal få et enkelt skolemåltid.

I regjeringen er det faktisk flere som er enige med oss i Arbeiderpartiet. Folkehelseministeren svarte på spørsmål i Stortinget tidligere i år at hun ser ekstra utfordringer når det gjelder det å jevne ut sosiale forskjeller i skolen, og særlig unge gutter i ungdomsskolen spiser ikke frokost. Hun svarte veldig tydelig at dette vil hun omtale i folkehelsemeldingen, som ble lagt fram før helgen. Da må jeg nesten spørre kunnskapsministeren: Var det kunnskapsministeren som stoppet folkehelseministeren, slik at det ikke blir skolemat til alle barn?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:15:14]: Det er stor forskjell på å omtale viktigheten av et godt kosthold i folkehelsemeldingen og å bruke 1, 2 eller 3 mrd. kr over det statlige budsjettet på skolemat. Jeg tror vi alle i denne salen – og jeg håper de aller fleste andre også – er enig i at mat er viktig, og at godt kosthold er viktig. Ikke minst for de barna som ikke har spist frokost, eller ikke har med seg matpakke på skolen, er det viktig at det legges til rette for dette. Derfor er mitt klare råd at dette må diskuteres på skolen, dette må diskuteres med foreldrene, for det er grunnleggende sett foreldrenes ansvar, og det bør diskuteres i kommunen. Hvis det er slik at det er skoler hvor det er barn som ikke har med seg mat på skolen, eller ikke har spist frokost, bør det legges til rette for det, men det er ikke dermed sagt at vi skal bruke milliarder over statens budsjett til å satse på skolemat. Da er det andre ting som er viktigere for elevene i skolen.

Ingvild Kjerkol (A) [10:16:21]: Jeg registrerer at for statsråden er disse store lokale forskjellene som han selv beskriver, helt greie. Det er ikke viktig for Høyre at alle barn får det samme tilbudet i skolen.

Når det gjelder folkehelseministeren, ble hun presset litt av en annen representant, Karin Andersen, på om de virkelig mente alvor med dette, og om skolemat kom til å komme inn som et tydelig tiltak i folkehelsemeldingen. Da svarte folkehelseministeren: Vi har en plan, dette kommer vi til å løfte tydelig fram, og det blir en hovedprioritet. Når nå meldingen er lagt fram og vi ser at det ikke er en realitet, er det ikke så rart at jeg spør om det er kunnskapsministeren og Høyre som har fått det siste ordet, om det her er de ideologiske prioriteringene som har kommet fram. For som statsråden selv sier, er det 14 pst. av ungene våre som ikke har med seg mat på skolen.

Statsråd Jan Tore Sanner [10:17:17]: Dette har veldig lite med ideologi å gjøre, men det er spørsmål om hva vi skal bruke de statlige pengene til. Jeg bekymrer meg over at det er mange elever som går ut av grunnskolen uten å kunne lese, skrive og regne. Vi vet at det som betyr noe for om elevene kommer videre til videregående skole, om de fullfører, er at de har gode lærere, at vi satser på en god lærerutdanning, at vi satser på etter- og videreutdanning. Når vi skal prioritere de statlige midlene på skole, er det en god lærersatsing, et historisk videreutdanningsløft vi prioriterer. Men jeg merker meg at det Arbeiderpartiet vil prioritere, er mat. Det er veldig fint, men jeg mener at det er et spørsmål som kan diskuteres i kommunene. Og det kan ikke være slik at alt vi mener er viktig, skal vi bruke statlige penger på. Vi må også ha tillit til at lokalpolitikerne kan finne gode løsninger. Ja, jeg er opptatt av forskjeller, men jeg har også tillit til at lokalpolitikerne våre, enten de kommer fra Arbeiderpartiet eller Høyre, kan finne gode lokale løsninger i sine kommuner.

Kjersti Toppe (Sp) [10:18:33]: Det første regjeringa til statsråd Sanner gjorde da dei kom til makta i 2013, var å fjerna gratis frukt og grønt og bruka pengane til å utvida taxfree-kvoten. På fredag fekk vi ei folkehelsemelding. Det var skuffande lesing, med få tiltak og mange gode ønske. Det vart elles presentert av folkehelseministeren på Coyo tequilabar her i Oslo. Det er litt spesielt.

Vi har store sosiale forskjellar i Noreg, og dei er aukande. For å klara å snu den trenden må vi ta i bruk skulen som ein førebyggingsarena. Det er spesielt når statsråden snakkar om statlege pengar og kommunale pengar, for det er jo eit offentleg ansvar å redusera sosiale helseforskjellar i Noreg. Det må fremjast lokalt korleis ein skal ha skulemåltid, men det må finansierast. Ser ikkje statsråden at skulemat er eit viktig nasjonalt tiltak for å redusera sosiale helseforskjellar?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:19:38]: Jeg er litt overrasket hvis det er slik at Senterpartiet mener at frokost og lunsj er et offentlig ansvar. Det er grunnleggende sett foreldrenes ansvar å sørge for at barna får mat. Så vet vi at det er noen barn som ikke har spist frokost når de går på skolen, vi vet at det er noen barn som ikke har med seg matpakke på skolen. Da er det viktig at man finner løsninger på skolen, i kommunen.

Dette er et spørsmål om hva vi skal bruke de statlige pengene til, hvordan vi skal løfte alle elever, hvordan vi skal sørge for at alle elevene lærer seg å lese, skrive og regne. Jeg mener at det er andre spørsmål som er viktigere å bruke de statlige pengene på.

Så må vi ha tillit til lokalpolitikerne – og det trodde jeg også Senterpartiet hadde – tillit til at lokalpolitikerne kan finne gode lokale løsninger i sin kommune. Hvis barna ikke har med seg skolemat, eller ikke har spist frokost, bør kommunen finne løsninger på skolen, uten at vi trenger å bruke statlige penger på skolemat.

Mona Fagerås (SV) [10:20:49]: Først er det på sin plass å gratulere Arbeiderpartiet med deres nye vedtak – og forsiktig ønske partiet velkommen etter. Ingen partier har vært så høyt på banen når det gjelder skolemat som SV. Mens de andre partiene bare lo av oss da vi ville innføre skolemat, innførte vi gratis frukt til ungdomsskoleelevene i Norge. Når de andre partiene nå signaliserer at de er på glid i denne saken, er vi selvsagt glad for det.

Næring er utrolig viktig for læring. Barn trenger påfyll av næring for å kunne arbeide, lære og yte. Da mener jeg vi må prioritere det også fra statlig hold. Barna og samfunnet har endret seg. Skal vi møte de utfordringene som vi står overfor i dag, må vi se på hvordan skolen skal bidra, og hvordan ministeren kan bidra. Mener ministeren virkelig at et så essensielt folkehelsetiltak – som også er positivt for barnas læring og trivsel – helt og holdent skal overlates til kommunene alene?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:22:00]: Nei, ikke til kommunene alene, også til foreldrene – jeg mener at det er et foreldreansvar å sørge for at barna spiser frokost. Det er et foreldreansvar å sørge for at barna har med seg mat på skolen. Men når foreldrene ikke gjør det, er det viktig at skolen stiller opp, og at kommunen stiller opp.

Tenk om SV – og også Arbeiderpartiet – hadde vist det samme engasjementet for barnas læring som det man gjør for skolematen, for at vi satser på etter- og videreutdanning, kompetente lærere, flere lærere, som kan se alle barn og sørge for at de lærer å lese, skrive og regne! Vi hadde kanskje hatt verdens beste skole hvis man hadde klart å vise det samme engasjement for læring i skolen – og ikke bare for skolemat.

Mona Fagerås (SV) [10:22:53]: For SV er det viktig å finne ut hvordan alle barn kan lære, lykkes og trives, og et fellesmåltid i løpet av skoledagen har effekt på elevenes læring, kosthold og miljø. Det viser forskning.

Et nasjonalt tilbud kan utjevne forskjeller. De sosiale helseforskjellene i Norge øker og er større i flere andre land i Europa. Et av myndighetenes uttalte mål er å sørge for å snu denne utviklingen og utjevne forskjellene. Folkehelseinstituttets jobb er å bidra med kunnskap, bl.a. om hvilke folkehelsetiltak som virker. Camilla Stoltenberg, som er direktør i Folkehelseinstituttet, nevner gratis skolemat som eksempel på et tiltak som vil fungere. Hva tenker kunnskapsministeren om de faglige rådene som kommer fra Folkehelseinstituttet, og er dette noe han ser for seg kan følges opp videre i samarbeid med helseministeren?

Statsråd Jan Tore Sanner [10:23:57]: Jeg er enig i de faglige rådene. Det er viktig at barna får god ernæring, og at man spiser både frokost og lunsj. Det er ikke det dette handler om. Når vi lager statsbudsjettet og har 2 mrd. kr til disposisjon etter at vi har brukt penger på en del andre ting, er spørsmålet om vi skal bruke de 2 mrd. kr på en nasjonal ordning for skolemat, eller om vi skal bruke dem på andre tiltak i skolen, f.eks. flere lærere, mer etter- og videreutdanning, tiltak som kan bidra til at flere fullfører og består videregående skole. Jeg mener det er de tiltakene vi nasjonalt skal satse på, og så må vi ha tillit til at våre lokalpolitikere – enten de kommer fra SV, Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet eller Fremskrittspartiet – prioriterer dette i sine kommuner.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:29:17]: Her sier egentlig statsråden rett ut: større administrative enheter. Man ser erfaringen med Viken. Det har blitt mye mer administrasjon, det har blitt kostnadssprekk, og Høyre lokalt i området spør etter mer penger fra Stortinget fordi det blir dyrere og mer krevende, og de er redd for at det går ut over tjenestetilbudet til folk. Det er den såkalte moderniseringen som regjeringen driver med, det er byråkratiskapende. Det har vært en enorm prosess i norske kommuner, det har kostet masse penger, men regjeringen gir seg ikke – de skal presse på med en ny runde som er veldig kostnadskrevende, og som folk ikke vil ha. Og så er det rart at ikke Monica Mæland kan ta avstand fra Trine Skei Grandes uttalelse om at det er koseklubber i norske kommuner når det er under 5 000 innbyggere, og at det er en koseklubb å drive som hjemmesykepleier, hjemmehjelp, lærer, barnehagelærer rundt omkring i norske kommuner hver eneste dag. De gjør en kjempeinnsats, og Norge er sammensatt sånn som det er, med store avstander. Derfor må vi ha sykehjem, skoler og de grunnleggende tjenestene nær der folk bor, og da må det rekrutteres fagfolk til eget lokalmiljø.

Hvorfor ønsker Høyre å bruke så mye skattepenger en gang til på å sette i gang en prosess som folk ikke vil ha?

Statsråd Monica Mæland [10:30:25]: For det første vil jeg si jeg har utrolig stor respekt for alle dem som jobber i hjemmesykepleien og er hjemmehjelp rundt i det ganske land. Jeg har god erfaring i det, og det gjøres en kjempejobb i bygd og i by av alle de ansatte. Til dem har jeg ikke behov for å gjøre noe annet enn å sende en stor takk og hilsen.

Så er det ikke sånn at jeg har gjort meg noen erfaringer om Viken. Det har ikke stortingsrepresentanten heller. Viken er altså ikke etablert. Men det er jo ikke unaturlig at Senterpartiet, lenge før etablering, allerede har evaluert en regionreform – en regionreform som altså skal gi regionene flere verktøy, mer makt og innflytelse. Vi skal desentralisere oppgaver – vi skal flytte oppgaver fra departementene, fra direktoratene og ut til folkevalgt organ. Man skulle tro at dette var noe Senterpartiet bejublet, at lokale folkevalgte fikk større innflytelse på kompetansepolitikk, på næringspolitikk, på folkehelsepolitikk og på mange andre områder. Dette er altså den største struktur- og oppgavereformen dette landet har stått i siden fylkeskommunen ble opprettet. Det Senterpartiet lengter etter, er et kommunekart og et fylkeskart tilpasset slik vi levde for 50 år siden. Det går ikke.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:31:31]: Jeg skjønner at Høyre-kvinne og statsråd Monica Mæland ønsker å skyve Senterpartiet foran seg i den krevende sammenslåingsprosessen som Viken er. Men det er ikke vi som har beskrevet utfordringene med Viken, det er Høyres egen fylkesordfører, som i et brev til de parlamentariske lederne på Stortinget skriver rett ut at å samordne de tre fylkeskommunene gir betydelige samfunnsgeografiske, næringsstrukturelle, kulturelle forskjeller. Det er et ressurskrevende, komplisert og politisk meget krevende arbeid, og de er redd for at det går ut over tjenestene til folk.

Det er det Høyre lokalt som skriver, og det er Høyre nasjonalt som har tvunget gjennom en reform som ingen ønsker. Det er det som er problemet. Retorikken til Høyre har vært at dette skal skape mer effektivitet, bedre tjenester, men virkeligheten er den motsatte. Nå bygges det fylkeshus rundt omkring i Norge for mange milliarder kroner. Det er kjempekrevende å få dette til å fungere. Hvorfor er det sånn at de lokale Høyre-folka nå beskriver denne prosessen som svært dyr, mens statsråden står her og skjønnmaler det?

Statsråd Monica Mæland [10:32:35]: Jeg har ikke skjønnmalt noe som helst. Jeg skyver ikke Senterpartiet foran meg. Jeg siterte det representanten sa. Han sa at vi har sett virkningene av Viken. Det har man slett ikke. Viken er ikke etablert ennå. Den er under etablering. Jeg har stor forståelse for at det er krevende.

Men jeg må nok si at det å skyve regjeringen foran seg i regionreformen er litt spesielt. For representanten vet veldig godt at det ikke var et initiativ som kom fra regjeringen. Det kom fra Stortinget. Man kan like eller mislike flertallet i denne salen, men det er nå nasjonalforsamlingen vår som har bestemt at vi skal ha tre forvaltningsnivåer, at vi skal ha en strukturendring tilpasset den tiden vi lever i, at vi skal ha fylker med mer makt og innflytelse, som får flere oppgaver, og at vi skal ha en framtidsrettet fylkeskommune som kan ta på alvor de utfordringene de har. Det er ikke en skjønnmaling. Det er en konstatering av faktum. Det er krevende akkurat nå, men jeg er helt sikker på at vi kommer til å se mye mer framtidsrettede og moderne fylkeskommuner når de er etablert og når de får gjort jobben sin – før vi evaluerer dem, for det gjør vi ikke før etablering.

Willfred Nordlund (Sp) [10:33:46]: Jeg merket meg med interesse at statsråden sa at de kommunene som har slått seg sammen, har observert et større handlingsrom. Brevet fra Anette Solli fra Høyre og Viken fellesnemnd viser vel noe annet.

Men over til kommunene: Statsråden mente senest i går på kommunalpolitisk toppmøte at konkurransen om de varme hendene tilsier færre kommuner. Det skal altså automatisk bli sånn at bare man får færre kommuner, skal det bli flere varme hender og flere ansatte i omsorgen. Det er i hvert fall et veldig spesielt regnestykke. Ifølge regjeringen er det sånn at folk ikke vil jobbe i de små kommunene, men de skal ønske å jobbe på det samme fysiske oppmøtestedet bare kommunene har fått et nytt navn og har blitt større. Store avstander er noe vi har mye av i Norge, det klarer man ikke å sammenslå seg bort ifra uansett hvor mye statsråden her forsøker å forklare det motsatte.

Dersom Høyre-styrte Bø kommune i Vesterålen – der man har en Høyre-ordfører – skulle blitt slått sammen, skulle den altså bli mer robust. Er det sånn at det blir lettere å rekruttere til samme sykehjem i Bø hvis kommunen får et nytt navn, enn det er i dag?

Statsråd Monica Mæland [10:34:54]: Jeg tror vi trenger nye administrativt større enheter. Og så tror jeg nok at representanten må ta seg en tur ut i kommunene, det er ikke sånn at alle kommunalt ansatte møter opp på samme sted, det er veldig lenge siden det skjedde.

Når jeg viste til analyser som er gjort, er de gjort av kommuner som slo seg sammen før kommunereformen. Man har selvsagt et desentralisert tjenestetilbud. Hjemmesykepleien må jo være der folk bor. Vi har også hauger av interkommunalt samarbeid. Det hører jeg alle snakker veldig varmt om – masse interkommunalt samarbeid. Man samarbeider om brannvesen, barnevern, innkjøp og digitalisering, men man samarbeider ikke om et rådhus og en rådmann. Jeg mener at større enheter vil være bra, det er mye bedre med fire på jobb i et barnevern enn to. Det er heller ikke sånn at vi har 422 brannvesen – som er veldig viktig for beredskapen i dette landet – vi har rundt 250, fordi man samarbeider om det. Det betyr ikke at man sentraliserer der folk møter opp, sentraliserer der jobben gjøres – den gjøres der folk bor – men man får større enheter som er bedre i stand til å tiltrekke seg kompetanse. En del steder, bl.a. i Nord-Norge, sier en del rådmenn at de nærmest jobber «undercover» i samarbeid med kommunene ved siden av seg.

Willfred Nordlund (Sp) [10:36:08]: Dette er litt spesielt, folk bor fortsatt spredt i hele landet. La oss ta Træna kommune: Det er ikke sånn at det dukker opp flere på jobb bare fordi om Træna eventuelt skulle bli slått sammen med Mo i Rana. Det bor fortsatt 500 mennesker der, de skal fortsatt ha de tjenestene, og det er fortsatt så stor geografisk avstand at de fortsatt må ha en stedlig tjeneste. Det vil ikke være flere kollegaer å gå på jobb sammen med i f.eks. Træna kommune. Dette er et forhold som gjelder svært mange andre steder i Norge, det vil ikke bli flere kollegaer på jobb. Jeg er fullstendig klar over at de ansatte møter opp på forskjellige steder. Poenget er at dersom sykehjemmet fortsatt skal ligge der sykehjemmet ligger, er det eneste man forandrer, hvem som står på arbeidsgiverslippen. Men det man tar bort, er nærheten til tjenesten, nærheten til lokalkunnskapen og nærheten til den administrative enheten som faktisk skal sørge for at innbyggerne våre får gode tjenester her i landet. Lokalkunnskap er altså ikke gått av moten selv om denne regjeringen mener det motsatte. Hvorfor er det sånn at vi egentlig skal tvangssentralisere dette landet ved å fjerne flere kommunegrenser? Det er det regjeringen ønsker.

Statsråd Monica Mæland [10:37:14]: For det første skal vi ikke tvangssentralisere dette landet. Hvis man hørte etter i går, oppfordret jeg kommunene til å snakke med naboen sin. Jeg oppfordrer kommunene til å sette viktige tjenestetilbud på dagsordenen, f.eks. spørre seg selv: Har vi en god nok skole, har vi et godt nok barnevern, har vi et godt nok tjenestetilbud?

Hvorfor har ikke kommunene oppdaterte planer? Man er opptatt av bosetting og næringsutvikling, mange kommuner har planer som er mer enn 15 år gamle. Det er ikke fordi de ikke vil, det er fordi de ikke har kapasitet. Hvis representanten har rett, er det gode spørsmålet: Hvorfor i all verden driver kommuner et utstrakt interkommunalt samarbeid hvis størrelse ikke betyr noe, hvis kapasitet ikke betyr noe, hvis det å ha kollegaer og utvikle kompetansearenaer ikke betyr noe? Hvorfor samarbeider man på alle områder bortsett fra rundt et rådhus og en rådmann? Det må representanten svare på hvis det er sånn at samarbeid er helt uinteressant. I nye Kinn kommune kommer de til å ha 15 ansatte på planavdelingen, i dag har Vågsøy én.

Eirik Sivertsen (A) [10:38:30]: Det er oppsiktsvekkende å høre at statsråden forsøker å skyve stortingsflertallet foran seg. Dette stortingsflertallet står faktisk bak denne regjeringen. Jeg antar at statsråden også er enig i politikken til eget flertall og ikke bare forsøker å si at det er noe som blir påført «oss».

Det statsråden ikke tar til seg i den diskusjonen vi har i dag, er spørsmålet om kompetanse. Jeg er enig med statsråden i bekymringen: Har vi nok kompetanse? Faktum er at vi styrer mot en kompetansemangel, i noen kommuner en kompetansekrise, fordi det viktige er ikke de administrative enhetene – det er tjenesteproduksjonen. Når vi vet at vi vil mangle flere tusen lærere for å svare på det behovet vi har, vil ikke kommunereformen svare på det. Når vi vet at vi mangler sykepleiere, jurister og ingeniører, ja så er ikke svaret å endre strukturen – det er å utdanne flere. Det vi ikke har hørt, er: Hva vil statsråden gjøre for å sikre at vi rekrutterer nok kompetanse gjennom utdanning?

Statsråd Monica Mæland [10:39:35]: Selvsagt henger dette sammen med hvor mange vi utdanner, men man kan altså ikke vedta i en kommunestyresal eller stortingssal hvor folk skal bo. Folk må ville flytte et sted. Folk må ville bli igjen et sted. Det henger selvsagt sammen med å utdanne flere lærere, utdanne flere sykepleiere – og det gjør vi – men man må tiltrekke seg den kompetansen, man må få de unge, nyutdannede til å ville bo et sted. Da er det min påstand – og jeg vet det som kommer fra et sted hvor veldig mange ønsker å flytte hjem igjen, men ikke gjør det fordi man ikke får jobb, eller ikke en nok spennende jobb, eller ikke jobb for to – at man må ha kommuner som er i stand til å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft, som er i stand til å planlegge for bolig, investering og sysselsetting, for dette henger sammen. Derfor trenger man nye administrative enheter. Jeg sier det veldig tydelig, for noen tror vi skal fjerne steder fra kartet. Vi skal ikke det. Vi skal lage nye enheter – på samme måte som man har interkommunalt samarbeid om en rekke tjenester, skal man altså samarbeide tettere i kommunen, men ha desentraliserte tjenester.

Karin Andersen (SV) [10:44:01]: Til media sier KS at de forventer at regjeringen kompenserer dette. Det er ikke bare når det gjelder arbeidsavklaringspenger at regjeringen nå har sørget for at mange færre får. Når det gjelder bostøtten, som kommunalministeren også har ansvaret for, er det 35 000 færre som får bostøtte nå. Det synes også på sosialhjelpen i kommunene. Det synes ikke minst også i privatøkonomien til noen av dem som har det aller vanskeligst. Det betyr jo at på tross av at boutgiftene har økt, og at de som får bostøtte, får en mindre andel av boutgiftene sine nå enn før, må de også gå til kommunene og be om sosialhjelp hvis de ikke skal bli satt på bar bakke. Dette er helt systematisk. Nå ser det ut som om regjeringen strammer inn på sitt ansvar for vanskeligstilte og skyver hele ansvaret over på kommunesektoren.

Vil ikke regjeringen kompensere kommunene med noen ting for det økte ansvaret de nå får?

Statsråd Monica Mæland [10:45:08]: Bostøtten er viktig, mener jeg, og den er treffsikker. Den skal treffe dem som er vanskeligstilt på boligmarkedet. Derfor har regjeringen, gjennom de årene vi har sittet, styrket bostøtten. Vi prisjusterer utgiftene. Vi har styrket bostøtten til barnefamilier, fordi vi prioriterer barnefamilier. Vi har latt uføre som har vært i en overgangsordning, bli permanente bostøttemottakere. Vi har sørget for at minstepensjonister som fikk litt mer pensjon i statsbudsjettet, ikke mister bostøtten. Nå sist styrket vi også bostøtten på grunn av økte strømutgifter. Dette er treffsikre og viktige ordninger.

Færre får, og det er bl.a. fordi vi har nye digitale løsninger som gjør at man kan bruke oppdatert tallmateriale for inntekter. Det er viktig, for det vi har opplevd gjennom mange år, er at mange urettmessig har mottatt bostøtte. Man har brukt eldre tallmateriale, og så har man måttet tilbakebetale det. Det setter denne gruppen i en veldig vanskelig situasjon, og det ønsker vi ikke.

Karin Andersen (SV) [10:46:14]: Det som er sant, er at man ikke har justert bostøtten, slik at det store gapet som har oppstått, ikke har blitt tatt igjen. Og da er bostøtten nå så treffsikker at vi har sett flere rystende saker i vinter der uføretrygdede og utviklingshemmede risikerer å bli kastet ut av boligene sine, for de får nemlig ikke bostøtte lenger med de stramme reglene vi har nå. Vi har også et lovverk som gjør at kommunene kan ta såkalt gjengs leie, markedspris på leie. Vi har sett saker nå i flere kommuner der utviklingshemmede som ikke får bostøtte, og som får gjengs leie, risikerer å bli satt på gata.

Vil statsråden være med SV og endre reglene, slik at de som har uføretrygd – og unge uføre, også de nye – får bostøtte? Og vil man endre husleieloven, slik at kommunene nå må slutte å ta gjengs leie, men drive sosial boligpolitikk, slik at denne gruppa kan være trygg?

Statsråd Monica Mæland [10:47:19]: De sakene jeg har sett om gjengs leie, var i Oslo kommune, og da oppfatter jeg det vel slik at representanten ikke har tillit til at SVs lokalpolitikere kan føre en god og sosial boligpolitikk, men at vi må gjøre det fra statens side. Det er jeg uenig i. Det er kommunenes ansvar å bestemme leienivået på kommunale boliger. Så er det vårt ansvar å bistå, slik at vanskeligstilte som har lav inntekt, får bostøtte. Det ansvaret tar vi. Hvis man er misfornøyd med måten kommunene gjør dette på, burde man snakke med sine egne, som faktisk styrer Oslo kommune, hvor denne saken kommer fra.

Karin Andersen (SV) [10:48:00]: Dette er ganske oppsiktsvekkende, at den statsråden som har ansvar for bolig, ikke vet at dette skjer i mange kommuner. Spørsmålet her er: Er det riktig å ha et lovverk som gjør at de som skal sikre bolig til de mest vanskeligstilte, i praksis kan ta markedsleie? Jeg har snakket med mine egne i Oslo, vi har stoppet det. Men problemet er at muligheten ligger der, og når regjeringen nå helt systematisk skyver utgifter for folk som har det vanskelig, over på kommunene, og de må finansiere alt dette innenfor sosialhjelpen, så leter kommunene etter nye inntektsmuligheter. SV og jeg mener at staten skal ta et større ansvar for den sosiale boligpolitikken, bl.a. gjennom bostøtten, og også gjennom et regelverk som gjør at f.eks. utviklingshemmede skal kunne bo trygt med trygden sin og en bostøtte og et regelverk som gjør at husleia ikke kan overstige det de makter. Dette skjer i mange kommuner.

Statsråd Monica Mæland [10:49:06]: Jeg tror ikke det er noe overraskende at jeg har mye større tillit til lokalpolitikerne enn det SV har. I de fleste kommuner har man et leienivå tilpasset den virkeligheten vi lever i, og det gjør at de aller fleste bor både trygt og godt. Det er virkeligheten der ute. Så finnes det eksempler på at kommunene tar for høy husleie. Det er det kommunenes ansvar å svare for. Det er ikke slik at vi skal overta ansvaret alle de steder hvor vi er uenig med kommunen.

Så er det statens ansvar å sikre bostøtte. Det gjør staten, og vi har også styrket bostøtten. Det er flere barnefamilier enn noensinne som får bostøtte. Det er et viktig bidrag til vanskeligstilte på boligmarkedet. Kommunene har sitt ansvar, vi har vårt, og jeg er tilhenger av å ha tillit til lokale politikere.

Anne Sandum (A) [10:50:08]: Jeg synes svaret fra statsråd Mæland er noe ullent og skulle ønske hun kunne gi et skikkelig svar på det spørsmålet representanten Karin Andersen stilte.

Selv om noen flere har kommet inn i bostøtteordningen, er det veldig mange som har falt ut av den. Det er et problem, det som her tas opp. Problemet er jo egentlig at staten skyver kostnadene vekk fra seg og over på kommunene. Her ønsker jeg et klart svar fra statsråd Mæland: Kan statsråden garantere at hun vil gi en særskilt kompensasjon som dekker alle økte utgifter for kommunene i budsjettet for 2020?

Statsråd Monica Mæland [10:51:07]: Det kan jeg svare et veldig tydelig nei på. Det kommer vi selvsagt ikke til å gjøre. Vi har et inntektssystem for kommunene som kommunene er fornøyd med, som staten er fornøyd med, og som KS er fornøyd med. Det kommer vi til å følge opp også i neste års budsjett, uten at jeg kan gi representanten detaljene om det. Det er faktisk ikke ferdig ennå.

Jeg kan også si at det ikke kommer til å komme statlige reguleringer av hvilke leienivåer kommunene kan fastsette. Det ville være å gå 50 år tilbake i tid. Vi har et velfungerende boligmarked og leiemarked. Kommunene tar et stort ansvar for de vanskeligstilte, og det gjør også staten. Jeg har tillit til at kommunene tar en husleie som dekker de utgiftene kommunene faktisk har. Det er ikke sånn at kommunene tar ansvar for statlige utgifter. Det er ikke sånn systemet er. Det er sånn at vi overfører 31 mrd. kr mer til kommunene i dag enn da vi tiltrådte i 2013.

Heidi Greni (Sp) [10:52:14]: Jeg hører at statsråden stadig sier vi har en eventyrlig kommuneøkonomi, og at det aldri før har gått så godt. For å si det sånn: På kommunalpolitisk toppmøte i går fikk vi et annet inntrykk. Eks-statsråd Søviknes er nå tilbake i den virkelige verden, og han rettet kritikk mot sin egen regjering, hvor han sa at satsingen som ikke ble prioritert, skapte et stort forventningsgap, og at den stramme økonomien ikke hadde noe rom for ekstra utgifter. Det var altså ikke noe slingringsmonn.

SVs representant har tydelig redegjort for hva arbeidsavklaringspengene som nå er skjøvet over på sosialbudsjettet, betyr for kommunene. Bostøtten har vi vært inne på; det er en stor utgift som er overført til kommunene. Vi kan følge opp med utgifter til flyktninger. Det er gjort en kjempejobb med å bosette flyktninger, men mange av dem er av helsemessige eller andre årsaker ikke i stand til å komme i jobb og havner i sosialbudsjettet.

Har statsråden en plan for hvordan dette skal kompenseres, og en oversikt over de samlede kostnadene?

Statsråd Monica Mæland [10:53:27]: Har representanten hørt meg si at kommuneøkonomien er eventyrlig? Jeg tror aldri jeg har brukt det uttrykket. Jeg kjenner kommuneøkonomien godt. Jeg har vært kommunepolitiker i mange år, og jeg vet at det er vanskelig å snekre sammen kommunale budsjetter. Det jeg har sagt, er at kommunene har hatt en god inntektsutvikling. Representanten sier at økonomien er stram. Vel, den er på omtrent samme nivå som da Senterpartiet satt i regjering, så det er i så fall en slående dom over egen politikk. I tillegg har mange kommuner hatt gode engangsinntekter i form av både skatteinntekter og et havbruksfond som kommer kommunene til gode.

Det er altså kommunene som skal prioritere på sitt ansvarsområde, og det er ikke sånn at vi statliggjør områder når vi er misfornøyd med hvordan enkeltkommuner håndterer dem. Vi har valg hvert fjerde år, og både kommunestyrerepresentanter, stortingsrepresentanter og regjering kan byttes ut hvis man er misfornøyd med jobben som gjøres. Det er ikke sånn at man velter utgifter over på kommunene. Det er slik at vi har kostnadsnøkler som tar inn over seg den faktiske situasjonen i hver kommune.

Bjørnar Moxnes (R) [10:58:58]: Det er mangfoldet som trues av de kommersielle konsernene som underlegger seg, kjøper opp og legger ned ideelle barnehager, som blir en del av større konsernstrukturer. Det er det vi ønsker å få slutt på.

Dagens pensjonspåslag kom etter en anbefaling i en rapport som regjeringen fikk fra konsulentselskapet PwC i 2015. I årsberetningen til Private Barnehagers Landsforbund, PBL, for 2017 skriver de at direktoratet og PwC først foreslo et vesentlig lavere pensjonspåslag enn 13 pst., men etter intenst arbeid fra PBL fikk de jekket opp satsen til 13 pst., noe som har ført til at barnehagene fikk økt sine pensjonstilskudd med 700 mill. kr årlig. Nå ser vi at pensjonstilskuddet er 1 mrd. kr høyere enn hva de faktisk har i pensjonsutgifter – en vanvittig lukrativ ordning som ingen andre her i samfunnet nyter godt av.

Hva tenker statsråden om at PBL fikk gjennomslag for en endring som det nå blir påvist har vært en ren (presidenten klubber) milliardoverføring fra fellesskapet til deres egne medlemmer?

Statsråd Jan Tore Sanner [11:00:05]: Hvis representanten hadde lest rapporten, ville han ha sett at de tallene han opererer med, var knyttet til situasjonen før bemanningsnormen ble innført. Det påslaget er knyttet til de kommunale midlene som brukes til barnehager, og de private barnehagene – mange av dem – har hatt en lavere bemanning enn de kommunale barnehagene. Når bemanningsnormen er gjennomført, vil det beløpet det er henvist til, gå ned.

Jeg er opptatt av at vi skal sikre at også ansatte i private barnehager har gode pensjonsbetingelser. Det var begrunnelsen for pensjonspåslaget, at vi skal sikre at ansatte, enten de jobber i kommunale eller i private barnehager, skal ha gode og likeverdige pensjonsvilkår. Vi går nå gjennom disse rammebetingelsene, og vi legger frem forslag om det.

Det er ikke sant som representanten Moxnes sier, (presidenten klubber) at de private barnehagene truer mangfoldet. Poenget er jo at (presidenten klubber igjen) representanten Moxnes vil fjerne de private barnehagene.

Bjørnar Moxnes (R) [11:01:15]: Her blander statsråden kortene. Pensjonstilskuddet beregnes ut fra lønnsutgiftene i de kommunale barnehagene – satt til 13 pst. av de utgiftene. Det er systemet, og det er et system som belønner de kommersielle eierne som gir de ansatte lavest mulig pensjon, for da blir differansen mellom tilskuddet de får av våre skattepenger, og de reelle kostnadene større jo lavere pensjon de gir de ansatte. Vi vil heller ha et system hvor man får kompensert for de reelle utgiftene. Det er det eneste logiske, at reelle utgifter kompenseres og ikke ikke-reelle utgifter. Det er en ren sponsing av overskuddet til kommersielle eiere.

Så er det et faktum – flere rapporter viser det – at andelen ideelle barnehager går dramatisk ned, samtidig som andelen kommersielle barnehager går dramatisk opp. Disse svære konsernene kjøper opp, underlegger seg og legger ned ideelle barnehager for å få dem inn i (presidenten klubber) sitt konsern. Det er (presidenten klubber igjen) det omvendte av mangfold, det er konsolidering.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:02:23]: La meg bare minne om at de rammebetingelsene som har skapt det barnehagemarkedet vi i dag ser, var det de rød-grønne partiene som hadde ansvaret for da de satt ved makten.

Så er det nå en borgerlig regjering som går gjennom rammebetingelsene. Vårt formål med den gjennomgangen er at vi skal sikre et mangfold av barnehager, og at vi skal legge til rette for et mangfold av kommunale, ideelle og private barnehager, samtidig som vi skal sikre at pengene som vi bruker av offentlige budsjetter, skal komme barna til gode.

Jeg merker meg at representanten Moxnes ikke nevner barn en eneste gang. Han snakker bare om de kommersielle konsernene, rikingene. Jeg er opptatt av barna. Jeg er opptatt av at barna skal ha kvalitativt gode barnehager, og da må vi ha et mangfold. Det er derfor vi nå går gjennom rammebetingelsene, for å sikre at det er fremtidsrettet. De rapportene det vises til, er det vi som har bestilt, og de (presidenten klubber) danner kunnskapsgrunnlaget for de regelendringene vi kommer med.

Cecilie Myrseth (A) [11:07:31]: Jeg har også vært rundt og reist. Jeg har vært hos Lerøy og andre og på sjarkfiske. Det er viktig at vi politikere gjør det. Men det er også viktig når man reiser rundt og tar med seg innspill, at man omgjør dem til faktisk politikk. Det savner jeg at faktisk skjer fra denne statsråden. Det er ikke sånn at vi har overflod av saker til næringskomiteen når det gjelder fiskeripolitikk – det er vel heller det motsatte.

Jeg hører han sier at man skal legge fram strategier. Nå er det tre år siden den ene strategien som ble vedtatt, skulle leveres her. Så spørsmålet er: Når kan man forvente å få noen saker til Stortinget om dette? Kommer det i løpet av våren, eller kommer det neste vår?

Statsråd Harald T. Nesvik [11:08:22]: Jeg kan love at representanten Myrseth skal få mer enn nok å jobbe med både utover våren, utover høsten og neste år når det gjelder fiskerisaker. Det er ikke det det skal være mangel på, for vi har en rekke ting vi ønsker å gripe fatt i innenfor fiskeriområdet.

Vi har store muligheter fordi vi har vært i stand til å drive god fiskeriforvaltning, som gjør at vi har kontroll på bestandene våre. Så må vi sørge for å få omsatt dette i produkter som vi kan selge til markedene våre der ute. Et av de tiltakene som undertegnede faktisk har gjort innenfor hvitfiskområdet, som representanten selv tok opp her, er nettopp å utvide lagringstiden for levende fangst, på torsk, slik at man kan utvikle mer helårlige arbeidsplasser. Jeg har utvidet fra 12 til 20 uker på dette feltet. I tillegg har vi gjort mye innenfor rekruttering. Blant annet har den sittende regjeringen de siste årene tildelt over 100 rekrutteringskvoter. I tillegg har vi gjort en rekke andre grep nettopp for å bedre tilgangen for denne industrien.

Cecilie Myrseth (A) [11:09:31]: Jeg gleder meg til fiskeriministeren skal legge fram flere saker. Ikke bare Nesvik, men også hans forgjenger har snakket veldig varmt og høyt om saker som skal komme til Stortinget, men det har endt opp med at vi har stått her og etterlyst saker måned etter måned, og nå går det også år.

Maks én sak i året er ikke nok for denne næringen. Jeg spør igjen: Er det sånn at fiskeriministeren kunne tenkt seg å være med på å utarbeide en strategi for hvitfisknæringen nettopp for å få på plass mer bearbeiding?

Statsråd Harald T. Nesvik [11:10:08]: Det er ikke alltid det er strategier som er svaret på utfordringene man har. Først må vi gå inn og se hva som er utfordringene. En av de utfordringene jeg i hvert fall får påpekt, er hvordan vi får tilgang til råstoff for å kunne produsere. Ta klippfisknæringen: Klippfisknæringen kan tilvirke produkt gjennom hele året av bl.a. fryst råstoff som de kan få fra fiskeflåten. Det kan være fryst, og det tines opp igjen og produseres. Det er nettopp tilgangen til råstoff som er utfordringen. Når det gjelder ferskfisknæringen, er det nettopp å kunne få tilført fersk fisk gjennom hele året på en skikkelig og god måte som gjør at man kan fange opp det markedet ønsker seg for den næringen. Innenfor laksenæringen har man andre utfordringer.

Da er det ikke alltid at det er strategier som er viktig, men den praktiske politikken man fører i det daglige. Derfor har jeg hatt møte med næringsaktørene for å sørge for at vi får tak i dette råstoffet til norsk industri. Og det er ingen hemmelighet at undertegnede har som målsetting å få råstoffet hjem igjen, bl.a. fra Kina, og tilvirke det i Norge til ferdig produkt. Da er det viktig at vi har markedsadgang.

Cecilie Myrseth (A) [11:11:14]: Da sier jeg det igjen: Jeg gleder meg til det endelig skal komme saker om fiskeripolitikk til næringskomiteen.

Men til et ganske alvorlig spørsmål: Vi har som ambisjon å være verdens fremste sjømatnasjon. Da er det ganske uakseptabelt og det svekker tilliten til næringen når det avdekkes forhold om sosial dumping i næringen. Dette må tas tak i før det skader hele næringen. Og det er definitivt fiskeriministerens ansvar, det må jeg bare si.

Vi har lest flere saker om hvordan det har vært f.eks. i Lofoten og Vesterålen, under den storkontrollen som var nå i vinter. Det er kriminalitet, og det kan vi ikke være bekjent av i fiskerinasjonen Norge. Jeg er veldig bekymret over dette, og jeg tenker at skikkelige arbeidsvilkår er et minimum å forvente i en så viktig næring som sjømatnæringen er i vårt land.

Da er mitt spørsmål: Hvordan har fiskeriministeren tenkt å følge opp de utfordringene som er med sosial dumping i fiskerinæringen?

Statsråd Harald T. Nesvik [11:12:17]: Jeg er helt enig med representanten Myrseth. Det er fullstendig uakseptabelt at man ikke følger norsk lov og det regelverket som er der, der dette avdekkes. Det skal det gripes fatt i, det skal straffeforfølges, og man skal iverksette tiltak. I tillegg må man sørge for å ha gode kontrollrutiner. Vi må ha god seddelføring og kontroll av dette, så vi også vet hva som landes, og hvordan arbeidsforholdene er.

I tillegg nedsatte regjeringen i fjor nettopp dette utvalget som skal gå gjennom de forskjellige måtene for hvordan vi kan bli enda bedre på kontroll, for å få avdekket disse tingene. Først må vi avdekke det, så skal vi etterforske det, og så skal vi sørge for å få gjort noe med det og straffeforfølge det. For det er fullstendig uakseptabelt, disse forholdene som avdekkes.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:17:20]: Status framover er ett moment, men behandlingen av dagens lærere er også viktig.

På mandag kunne NRK melde at hele 10 pst. av lærerne i Vestfold og Buskerud snart går av med pensjon. På landsbasis er ca. 10 pst. av lærerne 60 år eller eldre. Ytterligere 18 pst. er i alderen 50–59 år. En stor andel av disse er blant de avskiltede lærerne og vil være nær pensjonsalder når kravet inntrer i 2025. Mange sier de vil velge tidligpensjon eller slutte i yrket framfor å begynne å studere igjen. I tillegg velger om lag 25 pst. av alle nyutdannede lærere andre yrker enn læreryrket, noe som årlig tilsvarer om lag 1 000 lærere. Dette vil forverre lærermangelen ytterligere og øke antallet ufaglærte i skolen. Hva vil statsråden si til de mange tusen lærerne som opplever at de på tampen av karrieren er stemplet som ukvalifisert til å undervise i sitt eget yrke? Og mener statsråden dette er god rekrutterings- og arbeidsgiverpolitikk?

Statsråd Jan Tore Sanner [11:18:20]: Jeg er helt uenig i beskrivelsen både om avskilting og at man blir stemplet som ukvalifisert. Jeg mener at alle lærere uavhengig av alder også skal ha mulighet til videreutdanning. Om du er 55 år, eller om du er 60 år, er det viktig at man får muligheten til å få ekstra kompetanse i de fagene man underviser i.

Sånn er det nye arbeidslivet: Vi må regne med at vi må fornye vår kompetanse gjennom arbeidslivet – ikke bare få en utdanning i bånn, men også sørge for at vi lærer hele livet. Det må man også gjøre om man er 55 eller 60 år.

Nå ser vi heldigvis at pensjonsalderen øker blant lærere. I 2002 var gjennomsnittet 59,7 år på avgangsalder, mens nå har den gått opp til 62,6 år i 2015. Vi mener at det er viktig å prioritere lærerne som underviser i disse fagene, og vi vil selvsagt jobbe med gode løsninger også frem mot 2025 for å sikre at vi både har nok og også kvalifiserte lærere.

Tuva Moflag (A) [11:23:04]: Jeg er glad for at også statsråden erkjenner at penger er en del av løsningen. I Arbeiderpartiet har vi satt av 3,5 mrd. kr mer til kommunene på kommunerammen, i tillegg til at vi i inneværende års budsjett har satset 300 mill. kr mer bare til bredbånd.

Oppgaven med flere eldre i samfunnet er en oppgave vi ikke kan spare oss ut av. Vi må investere for å løse disse oppgavene. Hva er statsrådens plan for å sette kommunene i stand til å møte de «pukkelkostnadene» som kommunene nå vil få, knyttet til både innkjøp av teknologi, kompetanseheving hos de ansatte i tjenesten og opplæring for brukerne, som nå skal forholde seg til mer teknologi i sin hverdag?

Statsråd Monica Mæland [11:23:49]: Det gjør vi gjennom solide kommuneopplegg, som gjør at kommunene kan prioritere dette området – og det gjør kommunene. Det spleiselaget vi har laget med KS, gjør at kommunene forplikter seg til å bidra, KS bidrar, og staten bidrar.

Det er jo slik at jo flere som tar i bruk løsningene, jo mer effektive og billigere blir de. Jeg har sett på løsninger knyttet til f.eks. å ha digitale nøkler i hjemmesykepleien. Det er utrolig mye mer effektivt. Kommunene bruker mindre penger fordi hjemmesykepleierne bruker mindre tid på å måtte møtes, bytte nøkler etc., i tillegg til at det er tryggere for brukeren.

Så er det ikke noe nytt for meg at Arbeiderpartiet bruker mer penger i sine alternativer enn regjeringen gjør, men det er jo ikke Arbeiderpartiet som betaler den regningen – det er det næringslivet i hele landet som gjør, når man øker skattene. Da gjør man det mindre trygt å investere, mindre trygt å skape jobber. Og er det noe distriktene og kommunene er avhengig av, er det sysselsetting de neste 10–20 årene.