Else-May Botten (A) [10:03:03] (ordfører for saken): I Norge har vi vært flinke til å utnytte naturressursene våre, og ikke minst har vi vært gode på å forvalte de som er i havet. Vi har drevet med fiske i alle de år, vi har brukt sjøveien som en viktig handelsåre, og vi har i 50 år skapt store verdier og inntekter til fellesskapet gjennom olje- og gassutvinningen. Det er bygd opp viktig kompetanse på operasjoner på havets dyp og til avanserte skip på vannet.

Norge er en stolt havnasjon, og det er naturlig at vi nå rigger oss til å ta ut mineraler på kontinentalsokkelen. Mineralloven er et viktig steg for å legge til rette for utvinning av mineraler på havbunnen. Det er bred støtte for denne loven, men komiteen har påpekt at det burde ha ligget en NOU til grunn, og at det ville gitt et enda bedre grunnlag for loven. Videre viser vi til at loven må følges opp raskt med en ny sak der de skattemessige incentivene får sine rammer, for næringen trenger forutsigbare rammebetingelser, og dette ser vi på som første steg.

Mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel og i territorialfarvannet har hittil vært begrenset til uttak av grus, sand og leire. Denne loven skal legge til rette for undersøkelser etter utvinning av mineralforekomster på norsk kontinentalsokkel. Dette må skje i samsvar med samfunnsmessige målsettinger, slik at hensynet til verdiskaping, sikkerhet, øvrig næringsvirksomhet, miljø og andre interesser blir ivaretatt.

Utnyttelse av mineraler på havbunnen kan bli en viktig næring i framtiden, slik vi ser det. Så langt er omfanget av disse resultatene og ressursene i begrenset grad kartlagt, og kommersiell utvinning av mineralforekomster vil ligge et godt stykke fram i tid. Utvinning vil betinge utvikling av ny teknologi, utarbeidelse av alt det måtte være behov for med tanke på regelverk, og utredninger av miljøeffektene.

I komiteen har vi lagt vekt på at det er viktig at de ulike havnæringene samspiller og samarbeider for å finne gode løsninger for alle næringene. Denne loven blir som å starte på en ny og spennende reise for en ny næring, for nye muligheter og for nasjonen Norge.

Et stort flertall i komiteen støtter hovedlinjen rundt å bruke modellen Norge etablerte for å utvinne olje og gass, med partnerskap mellom den norske stat og private selskaper og strenge miljøkrav, fordi det har vist seg å være en suksess.

På bakgrunn av utfordringer vi har sett innenfor petroleumsvirksomheten med tanke på lønns- og arbeidsvilkår for sjøfolk, er vi i Arbeiderpartiet spesielt opptatt av at det blir lagt til rette for et trygt og seriøst arbeidsliv. Derfor vil vi signalisere allerede nå at de som jobber for underleverandører knyttet til leting og utvinning, må få jobbe under norske arbeidsforhold.

Behovet for metaller og andre mineralske råstoff er økende. Da trengs det mer utvinning, men også mer gjenvinning og lengre levetid på de produktene som vi produserer. Norge bør bruke vår eksisterende kompetanse på sokkelen og bygge videre på den for å bli ledende på kunnskap om mineralvirksomhet på havbunnen. Arbeiderpartiet foreslår at det bør vurderes å etablere et eget ressurssenter for mineralprospektering i Norge.

Til slutt vil jeg vise til at det nå blir vedtatt at Kongen i statsråd kan beslutte at et nærmere avgrenset område av norsk kontinentalsokkel skal åpnes for mineralvirksomhet. Videre slås det fast at det skal gjennomføres en konsekvensutredning først, og at denne skal ut på høring via OED, Olje- og energidepartementet. Men jeg vil også vise til at det er en delt komité som står bak dette.

Som saksordfører legger jeg fram forslagene og takker komiteen for innsatsen i en sak som er noe teknisk, men utrolig viktig for framtidens utvinning av mineraler på kontinentalsokkelen, økt verdiskaping og skaping av nye arbeidsplasser.

Liv Kari Eskeland (H) [10:07:35]: Me er i dag i ferd med å skriva eit lite stykke historie. Handsaminga av Prop. 106 L for 2017–2018 kan vera starten på eit nytt industrieventyr som me berre har sett overskrifta på. Innhaldet, som kan verta ein ny saga for Noreg, står enno att å skriva.

Om me ser på prognosar for folketalsutvikling, vil me vera omkring to milliardar fleire i 2050 enn me er i dag. I tillegg jobbar me alle for at levestandarden for dei som i dag har minst her på jorda, skal verta betre. Dette vil krevja at me finn nye løysingar og nye førekomstar av mineral og materiale som underbyggjer ein berekraftig global vekst. Dette kjem i tillegg til at me i endå større grad må leggja til rette for sirkulær økonomi, noko det parallelt vert jobba vidare med frå regjeringas side. I Granavolden-plattforma har me sett som mål at Noreg skal vera eit føregangsland i utviklinga av sirkulær økonomi, slik at me utnyttar ressursane betre. Men dette er ikkje nok for å dekkja verda sine behov for mineral.

Havet er av denne regjeringa peika ut som eit satsingsområde framover, og i det ligg det eit stort potensial. Jorda er dekt av omtrent 70 pst. hav, og me har utforska berre ein liten brøkdel av dei ressursane som havet og det som ligg under havbotnen, gjev.

Me har i fleire hundre år levd godt på det som havet har gjeve oss, først i form av marine produkt og dei siste 50 år også i form av petroleum. Dette har me greidd å forvalta på ein berekraftig og god måte. No ligg det nye moglegheiter for Noreg og norsk næringsliv her, med mineral- og metallressursar henta opp frå havbotnen. Desse ressursane vil vera naudsynte for omstilling til fornybarsamfunnet, m.a. i solceller, vindmøller, batteripakkar for elbilar og batterihybride skip.

Me ser at dette førebels er ei umoden næring, og at det skal mykje teknologiutvikling til før førekomstane vert interessante og kan utvinnast for kommersiell drift. Likevel meiner me at teknologiutvikling basert på den kunnskapen me har erverva oss innan olje- og gassektoren, vil vera eit godt utgangspunkt for norske interesser til å ta ein posisjon på området.

Lovframlegget er utforma innanfor rammene av den moderne havretten og er basert på erfaringar frå anna norsk verksemd på kontinentalsokkelen. Staten sin eigedomsrett til mineralførekomstar og eksklusive rett til ressursforvaltning vert slegne fast. Før tillating til mineralverksemd vert tildelt i eit område, skal det gjennomførast ein myndigheitsstyrt opningsprosess med tilhøyrande konsekvensutgreiing, slik me kjenner frå petroleumsverksemda.

Då dette er ei ny næring, står det enno att ein del arbeid på området. Dette gjeld eksempelvis særlege reglar for skattlegging av inntekter frå utnytting. Dei vil verta gjeldande dersom og når verksemda på sikt vert lønsam. Då ligg prinsippet om at inntekter bør koma samfunnet til gode, fast. Slik skattlegging av inntekter vil verta regulert gjennom skattelovgjevinga.

Det kan på sikt også vise seg å vera trong for eit ressurssenter for verksemda. Me meiner det er for tidleg å ta stilling til eit slikt spørsmål no, og vel difor ikkje å støtta framlegget slik det no ligg føre.

Det er viktig å merka seg at lovforslaget slår fast at mineralverksemd skal skje på ein forsvarleg måte og ta omsyn til tryggleik for personell, miljø og økonomiske verdiar, som innretningar og fartøy representerer. Alle rimelege tiltak skal setjast i verk for å unngå skade på dyre- og plantelivet i havet, kulturminne på havbotnen, forureining og forsøpling, både på havbotnen, under havbotnen, i havet, i lufta og på land.

Det vil for oss alle vera av stor betyding at all verksemd på havbotnen tek nødvendige miljøomsyn. Dette er slått fast i føremålsføresegna. Ho seier at lova skal leggja til rette for undersøking og utvinning av førekomstar av mineral på sokkelen, i samsvar med samfunnsmessige målsettingar, slik at omsyn til verdiskaping, miljø og tryggleik ved verksemda vert varetekne.

Avslutningsvis vil eg takka saksordføraren for ei framifrå samhandling med medlemene i komiteen, noko som har gjort arbeidet med proposisjonen konstruktivt og godt.

Terje Halleland (FrP) [10:12:29]: Denne saken kan være begynnelsen på noe stort. Norge har alltid levd av havet, og en ny og egen lov om havbunnsmineraler kan være starten på nye muligheter for verdiskaping på havet – eller havbunnen vil vel gjerne være mer korrekt her.

Mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel har vært begrenset, og det er viktig å få på plass et rammeverk som gir tilstrekkelig grunnlag for å sikre et bredt samfunnshensyn dersom aktiviteten på sokkelen øker. Å ta utgangspunkt i lovverket rundt petroleumsnæringen må være veldig positivt, med samarbeid mellom stat og privat næringsliv som har vært meget vellykket, og har gitt oss store inntekter til samfunnet, kompetanseutvikling og viktige arbeidsplasser.

Havbunnen kan inneholde mange mineraler som verden har bruk for, og det kan gi oss en næring med store inntektsmuligheter. Når vi ser økningen i etterspørsel etter bl.a. batterier og elektronikk, er det vanskelig å se at dette skal avta med det første, og det er nok også en stor fordel at vi sikrer at norsk næringsliv får tilgang til slike mineraler.

Norge har mange fortrinn med den kunnskap og kompetanse vi har om havet og det under havoverflaten. Oljeindustrien, shipping, havbruk, maritim sektor – vi har alle muligheter for å bruke dette på ny næringsutvikling. Vi har forskningsmiljøer, og vi har en leverandørindustri som vil bli en del av denne næringen. Disse fortrinnene skal vi bruke. Nå er vi tidlig ute med et godt rammeverk rundt aktiviteten, noe som kan være med på å forsterke disse fortrinnene for Norge.

Samarbeid mellom næringer om utvikling og samarbeid med eksisterende næringer må være utgangspunktet. Norge har lyktes tidligere med et godt samarbeid mellom næringer på havet, og den muligheten må vi fortsette å bruke.

Dette er et komplekst arbeid som vi bare har sett starten av, og vi aner nok ikke hvordan dette kommer til å utvikle seg. Men vi vet at havbunnen skjuler mange mineraler som verden etterspør. Da må vi sikre et lovverk og et rammeverk som ivaretar muligheten for økt aktivitet, verdiskaping, eksisterende næringer og nødvendige hensyn til miljøet.

Lars Haltbrekken (SV) [10:15:13]: Verdenshavene er under et stadig økende press. De er sterkt truet av forurensning, forsuring og tap av biologisk mangfold. Norge har forpliktet seg til FNs bærekraftsmål, der utviklingsmål nr. 14 er å bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling, og med et delmål om å forhindre, og gjennomføre en sterk reduksjon av, alle typer marin forurensning fram mot 2025.

Derfor bør vi være varsomme når vi setter i gang med ny virksomhet også på havbunnen. Vi bør iallfall ta oss tid til å få skikkelige utredninger før vi vedtar et nytt lovverk som åpner for det som kan bli en ganske omfattende virksomhet på sikt.

I forkant av den lovbehandlingen vi har i dag, foreligger det ikke noen slik offentlig utredning av miljøkonsekvensene, eller et eget lovutvalg. Lovprosessen har gått veldig fort sett i lys av hvor omfattende konsekvenser loven kan få for havmiljøet. Til sammenligning bygger mineralloven på land på en egen offentlig utredning, der bl.a. miljøvirkningene av bergverksdrift ble vurdert.

Mineralutvinning på havbunnen kan gi alvorlige og irreversible skader på naturen, spesielt på sårbare økosystemer rundt aktive hydrotermale ventiler. Dette er de områdene som regjeringen også peker på som de mest lovende områdene for mineralutvinning. Dette er rike og unike økosystemer som kan romme arter vi i dag ikke kjenner til eller kjenner nytten av. Mineralutvinning i disse områdene kan gjøre stor skade på de hydrotermale ventilene.

Dagens kunnskap om hvilke mineraler som befinner seg på og under havbunnen, er også begrenset. Vi vet derfor heller ikke så mye om konsekvensene av en storstilt utvinning. En samlet komité mener derfor at det er behov for mer kunnskapsinnhenting, og det er vi glad for – mer kunnskapsinnhenting om hvilke arter som kan bli berørt på havbunnen, hvor spesielle de er, og hvordan de fungerer i økosystemene de har rundt seg. Videre peker en samlet komité på viktigheten av å se på økosystemene rundt aktive hydrotermale ventiler.

Siden en samlet komité mener det er behov for mer kunnskap, synes vi det er merkelig at det samme flertallet ikke vil ta seg bedre tid og sørge for at vi får nettopp mer kunnskap før vi setter i gang. Det er en av grunnene til at SV er med og fremmer forslaget om å sende saken tilbake til regjeringen for å sikre bedre utredninger før vi eventuelt behandler saken.

Det er ingen tvil om at behovet i verden for mineraler kommer til å øke i årene framover, bl.a. på grunn av en storstilt og helt nødvendig utbygging av fornybar energi. Det er da viktig å sørge for at det økte forbruket av mineraler gir færrest mulig alvorlige konsekvenser for mennesker og miljø. Det mest miljøvennlige vi kan gjøre i dag, er å resirkulere mineraler som allerede er i bruk. Rundt halvparten av alle metaller som allerede er utvunnet, er ikke lenger i bruk. Med andre ord finnes det enorme mengder allerede utvunne mineraler og metaller som bør utnyttes. Vi mener at regjeringen først og fremst burde ha prioritert dette framfor å få en hastebehandling av en minerallov som etter vårt syn er for dårlig utredet.

Med det tar jeg opp forslagene nr. 5–7.

Une Bastholm (MDG) [10:19:56]: Det er langt dette landet, det meste er hav. Norge er fem ganger mer hav enn land. I dag vedtar regjeringspartiene, med støtte fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, å åpne opp havbunnen for gruvedrift, og vi aner ikke konsekvensene for livet i havet. Vi har kartlagt 90 pst. av overflaten på Mars, 95 pst. av Venus, men bare 10 pst. av havbunnen på norsk sokkel. Vi vet altså mer om overflaten på andre planeter enn vi vet om de områdene som nå skal åpnes opp for gruvedrift. Gruvedrift på havbunnen har enorme konsekvenser for havmiljøet. Loven er for dårlig utredet, det ligger ingen offentlig utredning bak, ikke noe lovutvalg, og den gir ikke havet god nok beskyttelse der havbunnen er sårbar. Derfor foreslår vi, sammen med SV, å avvise lovforslaget. De siste 40 årene har vi allerede altså tapt halvparten av all fisk, sjøfugl, hval og andre dyr i havet.

De siste ukene har energi- og miljøkomiteen lært om en ny naturtype: svarte skorsteiner. Fra de svarte skorsteinene på havbunnen strømmer det opp varmt vann. Det skaper livsgrunnlaget for tusenvis av unike arter. Noen forskere tror det var her, ved de svarte skorsteinene, livet på jorden oppsto for 3,7 milliarder år siden. Rundt bare én svart skorstein kan det finnes like mye liv som i en tropisk regnskog. Hver svarte skorstein kan romme livsformer vi ikke finner noen andre steder. La oss huske at de tropiske regnskogene på land har gitt oss medisiner mot kreft, malaria, hjertesykdommer og tuberkulose. Kanskje finnes det smartere og mer bærekraftige måter å utnytte de svarte skorsteinene på enn å grave dem opp og ødelegge dem, men det får vi kanskje aldri svaret på, for det er nettopp de svarte skorsteinene regjeringen, med støtte fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, nå peker ut som de mest interessante for gruvedrift på havbunnen.

Vi er midt i en fornybarrevolusjon, vindmøller og elbiler vil trenge en masse metaller. Hvor vi skal få de metallene fra, har regjeringen egentlig allerede svart på i Granavolden-plattformen: Norge skal være et foregangsland innen sirkulær økonomi. Men som vi har sett før fra denne regjeringen, er det ikke alltid noen sammenheng mellom mål og virkemidler. Framtidens gruver ligger ikke under vann, de ligger i byene. Og hør her: I Sverige forskes det mye på såkalt «urban mining», som kort fortalt betyr å gjenvinne metaller fra elektronikk og infrastruktur framfor å utvinne nye. Forskningen har funnet at 20 pst. av kabelnettet under bakken i Sverige ikke er i bruk lenger. Dette er metaller som i dag graves ut fra gruver, med den miljøbelastningen det gir.

Det finnes også kobber og andre metaller verdt milliarder av kroner under byene våre som bare venter på å bli gjenbrukt. Hvert år kjøper nordmenn 2 millioner mobiltelefoner, én mobiltelefon inneholder gjerne 40 forskjellige metaller. Ett tonn mobiltelefoner inneholder 30–60 ganger mer gull enn ett tonn malm fra en gullgruve. Likevel blir bare én av ti mobiltelefoner gjenvunnet i dag.

Poenget er selvfølgelig at å åpne havbunnen for gruvedrift før vi vet noe om potensialet i «urban mining», er det diametralt motsatte av sirkulær økonomi. Det er ingen ting historisk – jeg har hørt ordet blitt brukt flere ganger i salen i dag – at menneskene finner en ny, jomfruelig ressurs og tar for seg av den, det drev man jo med på hele 1900-tallet. Dette er industrialderens tankesett, det er ikke sirkulær økonomi, det er lineær, gammeldags industrialders økonomiske tenkning. Derfor foreslår De Grønne i dag heller å be regjeringen om å kartlegge potensialet for bl.a. «urban mining» i den varslede strategien for sirkulær økonomi. Det er et forslag jeg uansett håper – isolert sett – at hele salen kan være med på. For øvrig gir også sirkulær økonomi veldig mange flere arbeidsplasser i og med at en gjenbruker og finner nye måter å bruke ressursene på enn bare å bruke dem én gang og så deponere.

Kanskje er bærekraftig gruvedrift på havbunnen mulig – kanskje – men det vet vi ikke siden regjeringen ikke har gjort nok forarbeid. Og de områdene som regjeringen vil grave i, er dem man antar at er de mest unike områdene på havbunnen.

Det er langt dette landet, det meste er hav, og havet er under press fra alle kanter. Det forplikter. Derfor kommer De Grønne i dag til å stemme imot å vedta havbunnsmineralloven.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg [10:25:05]: Vi har levd av havets ressurser og muligheter i uminnelige tider. I Norge har vi også en lang tradisjon for å ta i bruk havets ressurser. Vi høster det havet har å tilby, fisk, sjømat og olje og gass, og havet er også en kjærkommen transportåre. Og dette gjør vi samtidig som vi sørger for at havmiljøet ivaretas.

Vi har også lang tradisjon for en forsvarlig forvaltning av våre naturressurser, og vi har forvaltet dem på en måte som har kommet hele det norske samfunnet til gode. Stikkord har vært forutsigbare rammevilkår, ivaretakelse av miljøhensyn, høy verdiskaping, gode arbeidsplasser og inntekter tilbake til fellesskapet.

Denne regjeringen har som mål fortsatt å være best på hav og legge til rette for bruk av havets ressurser. For å lykkes med dette må vi sørge for at de eksisterende havnæringene får vokse videre, ved å videreføre og videreutvikle en effektiv, forutsigbar og kunnskapsbasert regulering av havnæringene. Samtidig skal vi sørge for å legge til rette for nye, framvoksende næringer, og det gjør denne regjeringen. Jeg er derfor svært glad for at vi nå åpner et nytt kapittel i vår havsaga ved at Stortinget i dag behandler lov om havbunnsmineraler. Dette kan bli en ny og spennende havnæring for Norge.

Lovforslaget er i stor grad basert på prinsippene og erfaringene fra øvrig virksomhet på norsk sokkel, og i særdeleshet gjelder dette petroleumsloven. Grunnleggende her er at myndighetene setter krav til hvordan virksomheten skal foregå, og at selskapene står for verdiskapingen, innenfor de rammene som myndighetene setter. Dette er en forvaltningsmodell som har tjent oss godt, og som også kommer til å gjøre det i framtiden.

Det vi vet, er at verden vil etterspørre mer mineraler i framtiden. Hver vindmølle og hvert solpanel som blir installert, krever eksempelvis store mengder metalliske mineraler. Det samme gjør elbiler, pc-er, mobiltelefoner – ting vi tar for gitt i vår hverdag. Slike mineraler finnes også i andre områder enn der det i dag produseres, inkludert på havbunnen på norsk sokkel. Oljedirektoratet har startet kartleggingen av potensialet for havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel. Undersøkelser så langt har vært lovende og har vist at det er et ressurspotensial.

Norge har lang erfaring med å forvalte våre naturressurser på en forsvarlig måte. Vi har et verdensledende kompetansemiljø innen de tradisjonelle havnæringene, og vi har ressurspotensial. Dette burde være det beste utgangspunktet for at Norge skal åpne for leting etter og utvinning av havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel. Det lovmessige grunnlaget for dette legges i lovforslaget som behandles i dag. Derfor er det en viktig dag, en dag som kan komme til å bety mye for mange.

Solfrid Lerbrekk (SV) [10:41:24] (ordførar for saka): Eg vil begynna med å takka komiteen for eit godt samarbeid i denne saka. Me har hatt høyring for å få innspel frå arbeidsgjevar- og arbeidstakarorganisasjonane, og me er alle einige om at dette er ei sak kor det er ganske forskjellige synspunkt. Arbeidsgjevarsida er oppteken av fleksibilitet og å kommentera om dei fleste arbeidsgjevarar er seriøse og ønskjer å retta seg etter regelverket. På den andre sida har arbeidstakarorganisasjonane nokre relativt store bekymringar om utviklinga og praktiseringa av eit komplekst regelverk. Dei meiner at regelverket vert omgått i dag for å spara pengar, og at denne typen omgåing gjev konkurransefortrinn til spesielt useriøse bedrifter i form av storstilt bruk av bemanningsbyrå og utanlandske arbeidstakarar.

Vidare ser eg meg nøydd til å minna Stortinget om ei sak frå Dagsrevyen på søndag, kor dette kjem ytterlegare til syne. Fellesforbundet seier i denne saka at praktiseringa av regelverket i fleire tilfelle er særs kritikkverdig. Dei ser ein tendens kor arbeidstakarar no får kontraktar med 5 pst. stilling og forbod mot å jobba for andre. Ein kan ikkje leva av 5 pst. stilling. I den same saka er NHO Service og Handel inne med ein kommentar, og dei påstår at dette ikkje er eit veldig stort problem.

Utover dette vil eg gjerne snakka frå SVs ståstad i saka. Me må ta på alvor at verkelegheitsskildringa er så forskjellig som ho er, samtidig som me må forstå at det alltid vil handla om ein maktbalanse i arbeidslivet, ein maktbalanse som må regulerast balansert i favør av arbeidstakarsida, sånn som arbeidslivet ser ut i dag. Når LO-forbund rapporterer om store bekymringar rundt arbeidslivskriminalitet, som igjen vert bekrefta av det statlege Arbeidstilsynet, må ein rett og slett inn og regulera strengare. Byggenæringens Landsforening bekreftar òg dette.

Eg må seia eg synest det er merkeleg korleis Høgre og resten av posisjonen kan ta alt som kjem frå NHO Service og Handel, for god fisk, rett over hovudet på Byggenæringens Landsforening. Det er som om den mest liberale delen av arbeidslivet, bemanningsbransjen, dei som ikkje skapar verdiar for samfunnet, som skuvar rundt på arbeidskraft og skummar fløyten, snakkar meir sant i Høgres øyre enn kva Byggenæringens Landsforening gjer, dei som verkeleg sit tett på verdiskapinga i den bransjen som er mest utsett for arbeidslivskriminalitet.

Det er heilt klart behov for å setja inn nokre strengare reglar i arbeidslivet for at konkurransen skal vera likeverdig, og for at useriøse aktørar ikkje skal kunna svekkja den norske arbeidslivsmodellen. No er det sånn at regelverket er noko komplisert, og det kunne med fordel ha vorte forenkla. Forslaget som mindretalet, inkludert SV, fremjar her i denne saka, er ikkje særskilt radikalt. Det handlar om å gje fagforeiningane den rettmessige tilliten som arbeidsmiljølova i utgangspunktet har som intensjon, og å klargjera dette. Forslag nr. 2 handlar om å stengja den eine døra som i dag opnar for ein konkurransefordel til arbeidsgjevarar som brukar stor grad av austeuropeisk arbeidskraft, og som på den måten er med på å undergrava norske fagarbeidarar.

Dette handlar rett og slett om korleis bemanningsbransjen skal tyglast eller ikkje tyglast på kostnad av arbeidstakarar. Eg og fleire med meg meiner at denne bransjen ikkje lenger kan ta ansvar og halda seg til regelverk og intensjon bak nytt lovverk, så då er det på tide å lukka døra for heile bransjen.

Eg tek opp forslaga SV er ein del av.

Arild Grande (A) [10:46:12]: Arbeiderpartiet ønsker et trygt og rettferdig arbeidsliv for alle. Sånn er det dessverre ikke i dag. Forskjellene øker – i lønn og mellom dem som har gode avtaler og seriøse arbeidsgivere, og dem som ikke har det. Vi ønsker ikke et samfunn, eller et arbeidsliv, hvor den enkelte står alene. Det gjør tydeligvis det borgerlige flertallet. Hvorfor kutter de ellers i fagforeningsfradraget år etter år? Hvorfor hyller de ellers det uorganiserte arbeidslivet? Og hvorfor fjerner de ellers den kollektive søksmålsretten?

En årsak til at det presser seg fram økende ulikheter, er at det er enkelt for arbeidsgivere å bruke billig utenlandsk arbeidskraft i stedet for å ansette folk fast på norske lønns- og arbeidsvilkår. Det var det vi så i innleiesaken, som regjeringen også ignorerte helt til stortingsflertallet fikk presset fram en tydelig innstramming. Det ser vi også når det gjelder gjennomsnittsberegning av arbeidstid.

Det er i utgangspunktet en god ordning, som sikrer effektivt arbeid og friperioder for arbeidstakerne, men ordningen misbrukes av altfor mange for å spare lønnsutgifter og reiseutgifter. Dermed blir det dårligere vilkår for arbeidstakerne, og det fører i tillegg til at norske bedrifter som ønsker å operere seriøst, som ønsker å ansette sine arbeidere fast, og som ønsker å drive med norske lønns- og arbeidsvilkår, blir fullstendig utkonkurrert. Det var årsaken til at bl.a. BNL, som er medlem av NHO-familien, ba Stortinget om å ta affære i innleiesaken. Det er også årsaken til at mange arbeidsgivere i dag håper at Stortinget følger forslagene fra Arbeiderpartiet og SV.

Vi ser også at det syndes mye mot retten til hjemreise for arbeidstakerne når man fra arbeidsgivers side søker om unntak fra bestemmelsene om å dekke hjemreise og har begrunnet behovet for friperioder med arbeidstakerens behov – og ikke arbeidsgiverens behov. Dermed har man unndratt seg forpliktelsene som regelverket har hatt knyttet til at arbeidsgiver må betale for et rimelig antall hjemreiser. Nå er de reglene endret, men vi fremmer forslag om at det skal strammes opp.

Skal vi redde norsk arbeidsliv, må vi ha langt mer effektive grep for å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår. Vi må ha et arbeidsliv med hele, faste stillinger. Vi må styrke organisasjonsgraden og gjeninnføre kollektiv søksmålsrett. Vi må sørge for at flere bestemmelser og unntak fra hovedreglene i arbeidsmiljøloven kun skal være forbeholdt virksomheter som er bundet av landsomfattende tariffavtale med fagforening med innstillingsrett, og at det skal være krav om at det skal gjøres avtale med tillitsvalgte på den enkelte arbeidsplass.

Alt dette har vi full mulighet til å gjennomføre innenfor EØS-avtalen. Det er ikke EØS-avtalen som står i veien for et seriøst, ryddig og rettferdig norsk arbeidsliv. Det er regjeringen og det borgerlige flertallet som står i veien for den jobben vi ønsker å gjøre. Og denne ignoransen fra regjeringen, sammen med aggressive arbeidsgivere, som i stedet for å føye seg etter kjennelse i norsk høyesterett heller går til ESA for å få presset igjennom sine ønsker for hvordan arbeidslivet skal se ut, er nå i ferd med å skape så stor frustrasjon og forbannelse i fagbevegelsen, at det truer hele oppslutningen om EØS-avtalen. Det er dramatisk. Og jeg vil hevde at sånn sett er høyreregjeringen og de useriøse aktørene på arbeidsgiversiden i dag den største trusselen mot EØS-avtalen.

Erlend Wiborg (FrP) [10:51:26] (komiteens leder): Da jeg hørte foregående innlegg, lurte jeg nesten på om det er samme sak vi debatterer, for mye av det innlegget gikk ut på, var ikke noe av det som er omtalt i forslaget eller innstillingen. For det forslaget som er reist, vil dele norsk arbeidsliv i to: et for de organiserte og et for de uorganiserte.

Muligheten for gjennomsnittsberegning av arbeidstid gir nødvendig fleksibilitet for både arbeidsgivere og arbeidstakere. Den vil Arbeiderpartiet nå kun forbeholde deler av arbeidslivet. Ved å begrense muligheten for gjennomsnittsberegning til kun arbeidstakere og arbeidsgivere som har medlemskap i de største fagforeningene, dem med innstillingsrett, fratar man alle andre et gode, og det er mange.

Så hvordan er egentlig situasjonen i arbeidsmarkedet? Som forslagsstillerne selv beskriver situasjonen: Gjennomsnittsberegning er noe som benyttes i mange bransjer for å sikre effektiv drift innenfor trygge rammer, og det fungerer godt innenfor de aller fleste delene av arbeidslivet som benytter seg av det. Det anerkjenner også forslagsstillerne. Dermed er det åpenbart noe annet enn å rette opp i noe som ikke fungerer, som er målet.

Det er legitimt å ønske seg tiltak for å øke andelen organiserte. Det er imidlertid, slik jeg ser det, ikke legitimt å begrense gode virkemidler for effektiv drift kun til enkelte med medlemskap i de rette organisasjonene. Det er 1,4 millioner arbeidstakere i Norge som ikke er organisert. Mange av disse oppgir at de velger å ikke være organisert fordi de opplever at organisasjonene ikke ivaretar deres interesser. Det er også mange som oppgir at de opplever at flere fagforeninger har for tette koblinger til enkelte politiske partier. Det må også Arbeiderpartiet ta inn over seg. Organisasjonene må med andre ord sørge for å gjøre seg attraktive for arbeidstakerne slik at de ønsker å organisere seg, ikke ved å be Arbeiderpartiet fremme forslag om å dele arbeidslivet i to for å håpe at det skal tvinge frem at flere ønsker seg medlemskap.

Å fremme forslag om å frata bedrifter og deres ansatte muligheten til å finne gode løsninger sammen utelukkende fordi de ikke er medlem av den rette fagorganisasjonen, eller ikke er medlem i det hele tatt, er intet mindre enn uklokt. Fremskrittspartiet mener en slik tilnærming skaper et A- og et B-lag i arbeidslivet, der A-laget skal ha særskilte muligheter og rettigheter på bekostning av de andre. Det vil vi heller ikke være med på. Enhver arbeidstaker skal ha mulighet til å avtale fleksible arbeidstidsordninger tilpasset egen hverdag, familiesituasjon og eksempelvis pendleravstand. Det skal ikke avgjøres av om du er medlem av LO eller ikke. For vår jobb er å sørge for gode rettigheter og et godt, anstendig arbeidsliv for alle, uavhengig av om du velger å være organisert eller ikke.

Margret Hagerup (H) [10:55:14]: Vi ønsker et arbeidsliv med trygghet og fleksibilitet for arbeidstakere, seriøse arbeidsgivere og et velfungerende og effektivt trepartssamarbeid. Derfor er det merkelig å høre representanten Grande gjentatte ganger si at vi ønsker å redusere fagforeningsfradraget og har gjort det år etter år, når sannheten er at det har stått stille siden 2013. Representanten Wiborg har gjort godt rede for hvorfor det kan være andre tiltak som kan være bra.

Men det som er sikkert i norsk arbeidsliv, er at det må være enkelt å kombinere jobb og privatliv. Arbeidsmiljøloven må ivareta denne fleksibiliteten, samtidig som den skal være en vernelov for arbeidstakerne. Gjennomsnittsberegning av arbeidstid benyttes i dag av mange bransjer og sikrer effektiv drift innenfor trygge rammer. Gjennomsnittsberegningen avtales normalt mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, og ordningen fungerer i all hovedsak godt, slik forslagsstiller også beskriver situasjonen. Dagens system ivaretar behovet for balanse mellom arbeidstakeres og arbeidsgiveres interesser.

Hvis adgangen til å inngå avtale individuelt og lokalt, og adgangen til å søke Arbeidstilsynet om samtykke, fjernes, vil mulighetene for å praktisere gjennomsnittsberegning bli begrenset innenfor de bransjene hvor allmenngjøringsforskrifter gjelder. Dette vil omfatte mange virksomheter, og Høyre mener at dette er unødvendig. Mange små og mellomstore bedrifter har ikke de avtaler som kreves i forslaget, men de er allikevel seriøse, med god dialog internt i bedriften.

Forslaget fra Arbeiderpartiet legger opp til en endring som innebærer risiko for utilsiktede og uheldige virkninger, for gjennomsnittsberegning er et godt virkemiddel for å sikre at arbeidsmiljøloven kan tilpasses arbeidets ulike og skiftende behov. Ordningen gjør det mulig å ivareta både hensynet til arbeidstakernes helse, sikkerhet og velferd og virksomhetenes behov for en rasjonell drift. Gjennomsnittsberegning av arbeidstid gjør at man kan både jobbe lengre og kortere dager og ha fri innimellom. Det gjør at det kan være attraktivt også for de som bor lenger borte fra arbeidsstedet. Jobber man utover de timene man skal ha, skal man ha overtidsbetaling, og overholder man ikke dette, bryter man loven. Men det er også viktig å presisere at overtidsarbeid skal brukes ved særlige og tidsavgrensede behov, og av velferdsmessige grunner skal en søke å begrense dette. Det skal ikke være regelen.

Høyre mener det er uheldig og uklokt å utforme regelverk hvor man begrenser universelle ordninger og forbeholder dem virksomheter som har medlemskap hos de største fagforeningene. Vi er opptatt av et organisert arbeidsliv og mener at det er en konkurransefordel for Norge med et likestilt og inkluderende arbeidsliv med høy organisasjonsgrad. Vi tror allikevel ikke at en skal bruke den type virkemiddel som Arbeiderpartiet fremmer gjennom forslaget, som «tiltak for å øke organisasjonsgraden i utsatte bransjer», som det står i innstillingen. Nyere rapporter om temaet har vist at en av de største grunnene til liten rekruttering er at man ikke spør folk om de vil være medlem i en fagforening. Det er et riktig sted å begynne, samtidig som vi skal ivareta en arbeidsmiljølov som kan gjelde for hele arbeidslivet, hvor man gir fleksibilitet, samtidig som man verner. Det sikrer et bærekraftig velferdssamfunn basert på et trygt og fleksibelt arbeidsliv.

Hovedregelen i norsk arbeidsliv er faste ansettelser, og ni av ti trives på jobb. Slik høres det ikke ut når en hører på noen av innleggene herfra i dag. Høyre er enig i at vi skal ta dem som bryter regelverket. Men vi skal ikke utforme et regelverk som tar utgangspunkt i dem som bryter regelverket, for da kveler vi norske, lønnsomme arbeidsplasser, og det er ikke bra for et bærekraftig velferdssamfunn. Derfor vil Høyre ikke stemme for forslagene som er framlagt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:59:24]: Vi i Senterpartiet kan ikke få understreket nok vår hovedlinje, nemlig at et velorganisert arbeidsliv er en forutsetning for et trygt familieliv. I den forbindelsen må vi systematisk legge til rette for fagforeninger som er aktive på det faglig-politiske området, slik at de gjennom sin innsats viser sine fagforeningskamerater at det er fordelaktig å være fagorganisert. Den holdningen må sterkere fram i norsk fagbevegelse.

Imidlertid er vi i en krevende situasjon fordi fri bevegelse av arbeidskraft over landegrensene undergraver et velorganisert arbeidsliv, og stadig flere fagfolksgrupper blir rammet. Derfor arbeider Senterpartiet systematisk for at vi må gå fra fri bevegelse til det som i stadig flere EU-land kalles fair bevegelse av arbeidskraft, altså en regulering av bevegelsene av arbeidskraft over landegrensene.

Den foreliggende saken gjelder gjennomsnittsberegning av arbeidstid etter arbeidsmiljøloven. Det har etter Senterpartiets vurdering fungert bra, og det har medvirket til at en har fått en viss fleksibilitet i arbeidstida til arbeidstaker, noe som er fordelaktig for begge parter, og det har medvirket til at vi har kunnet holde fast ved faste ansettelser framfor bruk av vikarer, innleie eller underentreprenører. Det har også gitt arbeidstaker lengre friperioder. BNL, Byggenæringens Landsforening, som er en viktig landsforening, er av den samme oppfatning som det jeg nå gir uttrykk for.

Imidlertid har vi og har hatt problemer knyttet til gjennomsnittsberegning i forbindelse med bemanningsforetak. Vi har nå fått definert fast ansettelse i loven, men vi ser allerede nå at når det gjelder fast ansettelse i bemanningsforetak, som gjelder en deltidsjobb, prøver en å underminere det som Stortinget vedtok. Det er vel noe av bakgrunnen for forslaget som er lagt fram. I den forbindelse fremmet Senterpartiet, og det fikk støtte av Arbeiderpartiet og SV, et forslag til ny § 14-12 (3) i arbeidsmiljøloven, hvor vi skulle særskilt presisere mulighetene for gjennomsnittsberegning og de regler som skulle gjelde, i en egen paragraf. Vi vet at det er § 14-12 (1) og § 14-12 (2) som gir det lovmessige grunnlaget for bruk av bemanningsselskaper, og vi foreslo en ny § 14-12 (3) som spesifikt gikk på bemanningsselskapenes mulighet til å gjennomsnittsberegne arbeidstida.

Noe av årsaken til at denne saken har kommet opp, er det som skjedde i Tariffnemnda, hvor Tariffnemnda mot LOs stemmer har endret bestemmelsen om reise, kost og losji i forskriftene om allmenngjøring, slik at dette kun dekkes ved reiser i Norge. Det tragiske her er at regjeringa og stortingsflertallet har akseptert ESAs tolkning, som overstyrer Høyesterett i Norge. Det er en stor utfordring for Arbeiderpartiet, som støtter EØS-avtalen på dette viktige punktet.

Det som er viktig å være klar over, er det som Fellesforbundet har sagt til oss i et notat av 19. november, hvor en går igjennom Arbeidstilsynets innvilgelse av søknader i perioden fra 1. august til 1. oktober 2018. Arbeidstilsynet kan jo ha en mer omfattende gjennomsnittsberegning enn det partene kan, enten det er landsomfattende avtaler eller ikke. Konsekvensene av det som Fellesforbundet har lagt fram, er at slik som praksis er i dag, er det lokale virksomheter med såkalt frivillige pendlere som kan ha en driftstid på 54 timer i uka uten merkostnader. Dette gir en skjev konkurranse og medfører at normalarbeidsdagen forvitrer. Jeg vil understreke: Dette er en utvikling som må stoppes, og som Senterpartiet er enig med Fellesforbundet i. Problemet er imidlertid at de forslag som er lagt fram, ikke er tilstrekkelig klargjort. Forslagene vil gjelde hele det norske arbeidslivet, og dette arbeidslivet er svært variert. Vi har eksempler, som vi har sagt i innstillinga, på enkelte bransjer, f.eks. asfaltarbeid, som har behov for å få utført mye arbeid på sommeren, og de har en gjennomsnittsberegning som tilfredsstiller det behovet.

Når Senterpartiet stemmer mot forslagene nr. 1 og 2, er det fordi det ikke er tilstrekkelig klargjort til å løse et problem som ikke er godt nok definert, og vi ønsker at en skal gå nærmere inn i det. Det som er utgangspunktet, er arbeidsperiodene for utenlandske arbeidstakere, og det er et stort problem hvordan vi skal løse det juridisk.

Bjørnar Moxnes (R) [11:04:46]: Rødt støtter forslagene om å stramme inn på adgangen til å gjennomsnittsberegne arbeidstiden. En forsiktig bruk av denne adgangen kan gi noen fordeler for både arbeidsgivere og arbeidstakere. Det vi nå ser, er at arbeidsgivere i stadig flere sektorer bruker denne beregningen som et middel til å drive lovlig sosial dumping, og det må vi få en slutt på.

Omfattende bruk av ordningen gir lange arbeidsdager og arbeidsuker i noen perioder og lang avspasering i andre perioder, som betyr at de ansatte aldri får overtidsbetaling. Dette brukes i mange sektorer. Det gjøres helt på arbeidsgivers premisser. De henter inn utenlandsk arbeidskraft for å jobbe maksimalt når det passer dem best, og sender dem hjem igjen når det ikke er arbeid til dem lenger. Dette er den nye formen for sosial dumping, som ikke engang er nevnt i regjeringens strategi mot arbeidsmarkedskriminalitet, fordi det er en type sosial dumping som regjeringen dessverre ser ut til å godta. Det gir en farlig utvikling som skaper splid mellom utenlandske og norske arbeidstakere. Rødt ønsker like arbeidsvilkår for dem som bor her til lands, og dem som pendler mellom et arbeidssted her og et bosted i et annet land.

Så har vi gjennom allmenngjøring av tariffavtalene fått bedre kontroll med lønningene i Norge enn om vi hadde vært uten, men så har arbeidsgiverne skjønt at de kan spare mye på å være kreative med arbeidstidsordningene. I dag er det for enkelt å få godkjenning av arbeidstider som avviker fra normalen i arbeidsmiljøloven. Man kan f.eks. tegne en tariffavtale med en såkalt husforening – altså en samling ansatte som ikke har forutsetning for å ta ansvar for helse, miljø og sikkerhet for kollegaene sine. Disse avgjørelsene må løftes opp til de seriøse fagforeningene som har lang erfaring i å vurdere konsekvensene av lange arbeidsuker for de ansatte, ikke minst for helsa på lengre sikt.

Etter vårt syn skal de mest avvikende arbeidstidsordningene kun avtales med norske fagforeninger med såkalt innstillingsrett. I praksis betyr det de større fagforbundene, som også er en helt bærende bjelke i den norske modellen. Gitt alt det vi hører fra regjeringen og høyresiden om den norske modellen, skulle vi tro at de ville støtte et slikt forslag. Men det gjør de altså ikke. I stedet sier de at det må være opp til arbeidsgiver og arbeidstaker lokalt å finne fram til de gode ordningene. Her overser de borgerlige det helt grunnleggende i arbeidslivet, nemlig at arbeidsgiver har mye mer makt enn arbeidstaker. Spesielt ser vi det der misbruk av gjennomsnittsberegning er mest utbredt. Vi kjenner til tilfeller der arbeidsgiver har presset ansatte til å starte fiktive klubber for å kunne tegne avtaler om gjennomsnittsberegning. Disse omgåelsene av lovverket må vi få en slutt på – ikke minst fordi Tariffnemnda nylig fattet vedtak om at utenlandske arbeidere ikke lenger skal få dekket reisen til og fra Norge. Da må vi møte dette med å stramme inn på arbeidsmiljøloven. Derfor støtter Rødt det andre forslaget som er fremmet i saken, som handler om kun å godta gjennomsnittsberegning hvis arbeidstakerne faktisk pendler etter Tariffnemndas nye forståelse. I dag blir det mange steder innvilget lange arbeidsuker uten overtid, samtidig som arbeidsgiver nå slipper å betale hjemreisene til Polen. Dette må stanses.

Denne endringen er ikke minst viktig fordi vi nå ser at EU og EØS overstyrer tariffavtalene våre. De overstyrer til og med norske høyesterettsdommer. På den måten banes det vei for mer sosial dumping og mer bruk av billig utenlandsk arbeidskraft framfor å ansette folk som har norske lønns- og arbeidsvilkår, og for å ta i bruk lokal arbeidskraft og lærlinger lokalt. Da trengs det at Stortinget strammer inn, og ikke avviser nødvendige forslag til innstramminger.

Statsråd Anniken Hauglie [11:09:55]: Arbeidsmiljøloven åpner for gjennomsnittsberegning av arbeidstiden. Det innebærer at det er mulig å arbeide mer i noen perioder og mindre i andre perioder, altså en annen og mer fleksibel fordeling av arbeidstiden enn det hovedreglene i loven legger opp til. Avtale om gjennomsnittsberegning kan i dag inngås individuelt med den enkelte arbeidstaker, lokalt med tillitsvalgte i virksomheten eller sentralt mellom arbeidsgiver og fagforening med innstillingsrett. I tillegg kan Arbeidstilsynet etter søknad gi tillatelse til slike arbeidstidsordninger.

Dagens regler for gjennomsnittsberegning gjelder hele arbeidslivet. De er ikke begrenset til spesifikke bransjer.

Forslagsstillerne ønsker at arbeidsmiljøloven skal endres slik at lokale avtaler om gjennomsnittsberegning bare skal kunne inngås i virksomheter som er bundet av landsomfattende tariffavtale med fagforening med innstillingsrett.

Det foreslås at loven skal stille krav om at søknader om gjennomsnittsberegning til Arbeidstilsynet som begrunnes med at arbeidstakerne arbeider utenfor sitt hjemsted og har behov for friperioder, må ha som forutsetning at arbeidsgiver har sendt arbeidstakerne på oppdrag.

Gjennomsnittsberegning av arbeidstiden er et viktig redskap for å få hjulene til å gå rundt i store deler av norsk arbeidsliv og et viktig gode for mange arbeidstakere som trenger en fleksibel arbeidstid for å få hverdagen med f.eks. delt omsorg for barn til å fungere.

Det er gjennomsnittsberegning som gjør det mulig å sette opp effektive skift- og turnusordninger, der behovet for arbeidskraft varierer gjennom døgnet eller uka, og det er gjennomsnittsberegning som er grunnlaget for de fleksitidsordningene mange tar som en selvfølge i dag, f.eks. statens ordninger eller lærernes arbeidstid. Det å jobbe lenger noen dager gjør det altså mulig å ha lengre sammenhengende friperioder, noe mange arbeidstakere også ønsker.

Det forslaget som fremmes i komitéinnstillingen, innebærer, slik jeg forstår det, en kraftig innstramming i adgangen til å inngå lokale avtaler. Forslaget betyr at virksomheter der arbeidstakerne ikke er organisert i en fagforening med innstillingsrett, ikke lenger kan inngå lokale avtaler tilpasset den enkelte bedrift. De vil måtte søke Arbeidstilsynet dersom de ønsker en ordning som ikke kan avtales med den enkelte.

Forslaget går også lenger enn det opprinnelige forslaget i Dokument 8:33 S i den forstand at denne innstrammingen skal omfatte hele arbeidslivet og ikke bare allmenngjorte bransjer. Forslaget vil dermed innebære en sterk byråkratisering av en ordning som i hovedsak, slik også forslagsstillerne er inne på, fungerer godt i dag.

Forslaget som berører Arbeidstilsynet, betyr, slik jeg leser det, at bare virksomheter som sender sine arbeidstakere på oppdrag, vil kunne få innvilget søknader om gjennomsnittsberegning, der dette søkes om fordi arbeidstakerne ønsker lengre sammenhengende friperioder på sitt hjemsted.

Jeg er på denne bakgrunn helt enig med komiteens flertall i at det ikke er hensiktsmessig å endre arbeidsmiljøloven, slik forslagsstillerne ønsker.

Arild Grande (A) [11:21:18]: Først et tilsvar til Margret Hagerup, som her påsto at fagforeningsfradraget ikke har blitt svekket under dagens regjering, men at det har stått stille. Ja, det har stått stille med nøyaktig samme kronebeløp fram til 2019 som det var i 2013. Det har finansministeren bekreftet. Høyre-folk har vel ikke så dårlig budsjettforståelse at man ikke innser at det er en svekkelse når man ikke har kompensert for pris- og lønnsveksten. Prøver de bevisst å lure folk? Eller står de ikke ved sin egen politikk? Det må man undres på.

Så har vi, bare for å oppsummere debatten, fått bekreftelse fra statsråden på at det kommer ingen støtte fra dagens regjering til norsk fagbevegelse for å stramme opp bestemmelsene knyttet til gjennomsnittsberegning av arbeidstid – det visste vi ut fra innstillingen, men det er en grei avklaring – på samme måte som regjeringen ikke ga noen som helst drahjelp til arbeidet for å stramme inn kraftig i adgangen til innleie. Der måtte regjeringen dras etter håret steg for steg og presses gjennom et ydmykende nederlag, som Erna Solberg selv sa var det største nederlaget hun hadde i forrige stortingsperiode, før det kom på plass endringer.

Vi har også fått bekreftet at det kommer ingen nye initiativ fra regjeringen for å følge opp de svekkelsene som kom som følge av vedtaket i Tariffnemnda. Det er også en nyttig avklaring for norsk fagbevegelse og norske arbeidsfolk om at det ikke kan forventes noen forbedring i vilkårene før eventuelt et nytt flertall kommer på plass i 2021. Og man har fått bekreftet at det ikke er aktuelt for regjeringen å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett, som jo er, når alt annet er prøvd, kanskje det siste halmstrået en arbeidstaker har for ikke å stå helt alene, nemlig at du har en fagforening i ryggen som har reist sak på vegne av deg.

En ting er uenighet i denne sal og mellom partiene om hvor streng arbeidsmiljøloven skal være, og hvilke unntak man skal ha fra hovedbestemmelsene der. Det er det ok å ha debatt om. Men det som jeg synes er mye verre, er at regjeringen med det sender et tydelig signal om at hver enkelt arbeidstaker må regne med å stå alene. Man svekker organisasjonsgraden gjennom å gjøre det dyrere å være medlem i en fagforening. Man lar være å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett. Og f.eks. i saken om innleie, som vi har til behandling i Stortinget nå, om tilsyn, har man ikke gjort jobben med å føre tilsyn med regelverket. Altså: Det skal ikke være tilsyn, det skal ikke være noen vaktbikkjer rundt omkring på den enkelte arbeidsplass, og hvis arbeidstakeren føler seg urettmessig behandlet, får han fremme den saken helt alene opp mot arbeidsgiveren. Alle skjønner at det er veien til et arbeidsliv vi ikke ønsker oss, et arbeidsliv med enorme forskjeller.

Erlend Wiborg (FrP) [11:25:05] (komiteens leder): Det har vært endringer i komitésammensetningen, og saksordføreren har byttet komité. Derfor tar jeg som komitéleder ordet først.

Representantforslaget fra Rødt går kort ut på å innføre det forslagsstillerne hevder vil hindre såkalt fagforeningsknusing. De ber regjeringen «sette ned et lovutvalg som skal kartlegge hvordan lovverk som tar sikte på å ivareta arbeidstakeres stilling, blir omgått». De ber også om at arbeidsmiljøloven § 16-1 annet ledd endres, slik at ansatte får de samme rettighetene ved konkurs som de i dag har ved virksomhetsoverdragelse. Da flertallet foreslår å avvise disse forslagene, vil jeg anta at forslagsstillerne selv, men også Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil redegjøre for sine forslag.

Kampen for å ha et rettferdig, ryddig og anstendig arbeidsliv må pågå kontinuerlig. I dag har vi heldigvis et godt arbeidsliv, om det er i Fredrikstad, i Sarpsborg, i Oslo, i Tromsø. Ni av ti trives på jobb, men det betyr ikke at vi skal hvile, vi skal fortsette kampen mot de useriøse aktørene. Useriøse aktører, som ikke følger lover, regler, som ikke betaler skatter, avgifter osv., er til stor skade for det seriøse arbeidslivet, som blir utkonkurrert, da det ikke blir like konkurransevilkår. Samfunnet går glipp av mangfoldige milliarder i tapte skatteinntekter. Ikke minst rammes den enkelte ansatte. Det er noe jeg tror vi er samstemte om i denne salen.

Der enigheten i denne salen stopper, er når Rødt og – delvis overraskende – nå også Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet prøver å skape det inntrykket at det kun er seriøsitet der man er fagorganisert og har en tariffavtale. Det er feil. Rundt halvparten av landets befolkning har – som vi også hørte om i foregående sak – valgt ikke å være organisert. De aller fleste av disse jobber i seriøse bedrifter og har ryddige og anstendige arbeidsforhold. Vår jobb som politikere i denne sal er å sørge for et rammeverk for alle, uavhengig av om man er fagorganisert eller ikke.

Den andre delen av forslaget, som omhandler rettigheter ved konkurs, vil jeg også advare mot. I Norge har de ansatte heldigvis gode rettigheter ved konkurs. Man sikres bl.a. lønn gjennom lønnsgarantiordningen. Men samtidig er det en grunn til at en bedrift går konkurs. Ofte er det sammensatt, men det handler ofte om at de har driftet bedriften på en måte der utgiftene over tid har vært større enn inntektene. Det å lage krav om at en som f.eks. kjøper opp et konkursbo, skal måtte drifte bedriften på samme måte som før den gikk konkurs, vitner om manglende forståelse for hvordan samfunnet og – i særdeleshet – næringslivet fungerer.

Derfor er jeg glad for at et tydelig flertall i denne sal avviser dette forslaget. Jeg er meget overrasket over at spesielt Arbeiderpartiet og Senterpartiet hopper på et slikt revolusjonært forslag.

Eigil Knutsen (A) [11:28:44]: Her kommer revolusjonens røst. Jeg vil først starte med å takke representanten Bjørnar Moxnes for å ha fremmet et relevant og godt forslag om hvordan vi kan utjevne skjeve maktforhold i arbeidslivet. Dessverre stemmer høyresiden imot alle forslagene i denne saken. Selv med tydelige eksempler fra Norwegian og Norse Production på Sotra klarer ikke høyreregjeringens stortingsrepresentanter å stemme for grep som ville gitt et mer rettferdig arbeidsliv.

Forslaget fra Rødt peker spesifikt på det store handlingsrommet vi har som lovgivende makt, innenfor EØS-avtalen. Derfor er deler av forslaget musikk i mine ører, og forslaget om å gi ansatte rettigheter ved virksomhetsoverdragelse etter en konkurs er i tillegg svært relevant for regionen jeg bor i og representerer.

På Vestlandet er vi stolte av sjømatindustrien vår, og i likhet med andre landsdeler har vi i flere tiår kjempet for at havets fornybare matressurser også skal skape gode arbeidsplasser på land. Før vikarbyrådirektivet ble implementert i 2013, foregikk det storstilt forskjellsbehandling av fast ansatte og innleide arbeidstakere, gjerne fra Øst-Europa, i flere bedrifter og bransjer – Sekkingstad på Sotra var én av dem. En fast ansatt hadde nesten dobbelt så høy timelønn som de innleide arbeiderne. Slik skal vi ikke ha det i norsk arbeidsliv.

Men, som vi så ofte ser, med nye lover og regler i arbeidslivet følger nye organiseringsformer og stor kreativitet fra enkelte arbeidsgivere for å unngå strengere regler. Underselskap ble opprettet, og forskjellsbehandlingen – eller den sosiale dumpingen, om du vil – vedvarte. Med det nye underselskapet, Norse Production, forsvant også tariffavtalen. Høsten 2017 vant arbeidstakerne fram med streiken sin, hvor tariffavtale ble forlangt. Etter min mening er det utrolig at vi selv i vår tid stadig ser nye tilfeller hvor arbeidsfolk må gå til det dramatiske skrittet en streik er, for i det hele tatt å skaffe seg en tariffavtale.

I 2018 slo Norse Production seg konkurs. Slakten av fisken fortsatte i en annen bedrift, men ingen av de fagorganiserte fikk fortsette. Bedriften plukket med seg bare dem som ikke hadde organisert seg i en fagforening. Den langvarige kampen for tariffavtale var tapt – bedriftsledelsen vant. Hvis ikke dette er et slående eksempel på at skjeve maktforhold i arbeidslivet fortsatt gjør seg gjeldende, vet ikke jeg.

Jeg skal innrømme at jeg selv ble overrasket over at denne manøveren med å sile ut de fagorganiserte ble gjort med arbeidsmiljølovens unntaksbestemmelser i hånden. Denne unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven befester og øker forskjellene i arbeidslivet på bekostning av organiserte arbeidstakere, som alle i denne salen hevder at de ønsker flere av. Det kan og bør vi enkelt gjøre noe med her i dag.

Forslaget vi debatterer, tar også opp i seg arbeidsgiveransvar og styringsrett. Dagens arbeidsmiljølov sier at arbeidsgiver er den som har ansatt en person til å utføre arbeid for seg, og at arbeidsgiveren skal sørge for at loven blir fulgt. Så har vi sett, bl.a. i franchisebedrifter, at arbeidsgiver ikke har mulighet til å sørge for at lover og regler blir fulgt, siden de er underlagt et strengt, felles regelverk av konsernet som de er franchisetakere i. De mister rett og slett muligheten til å være en reell arbeidsgiver for sine ansatte. Dette utfordrer en rekke bestemmelser i dagens arbeidsmiljølov, bl.a. ansattes rett til stillingsvern, informasjon, medvirkning ved virksomhetsoverdragelse, medvirkning i HMS-arbeid, osv.

Dette er fullt mulig innenfor dagens arbeidsmiljølov, noe dommen i Norwegian-saken tydelig viser. Det som dommen også tydelig viser, er at ansvaret ligger på oss i denne salen. Dette må vi ta på alvor. Som lovgivende forsamling har vi vedtatt en arbeidsmiljølov som setter tydelige krav til arbeidsgiveransvaret, med tilhørende rettigheter for arbeidstakerne, men som den samme loven tillater at man organiserer seg bort fra.

Arbeiderpartiet fremmer to forslag her i dag. Det første er at vi ber regjeringen foreslå endringer i arbeidsmiljøloven som tydeliggjør arbeidsgiveransvaret. Det andre vil sikre arbeidstakere bedre rettigheter ved virksomhetsoverdragelse etter konkurs.

Med det har jeg tatt opp de to forslagene som Arbeiderpartiet har sammen med Senterpartiet og SV i denne saken.

Til slutt: Arbeiderpartiet vil stemme imot forslag nr. 3, om et lovutvalg. Vi har, i denne og i tidligere saker, hatt konkrete forslag som ville endret nettopp det som man foreslår at et lovutvalg skal se på. Problemet er at høyresiden stemmer imot våre forslag. Vi har ikke behov for et nytt lovutvalg – vi har behov for et nytt stortingsvalg.

Kristian Tonning Riise (H) [11:33:45]: Representanten Bjørnar Moxnes har fremmet et forslag som angivelig har til hensikt å forhindre fagforeningsknusing. Heldigvis er det ikke helt slik at hvorvidt fagforeningene i Norge er intakte eller går i tusen knas, avhenger av et representantforslag fra partiet Rødt. Tvert imot har denne regjeringen som et grunnleggende fundament at vi ønsker et velorganisert arbeidsliv, med et reelt trepartssamarbeid som sikrer den nødvendige balansen mellom trygge arbeidsforhold og et konkurransedyktig næringsliv.

Nettopp dette siste, et konkurransedyktig norsk næringsliv, ser ut til å være av mindre interesse for Rødt. Dette forslaget føyer seg inn i en rekke av flere saker vi har hatt til behandling denne stortingsperioden, som ville gjort arbeidslivet vårt mer rigid og mindre tilpasningsdyktig. En viss fleksibilitet til å kunne møte ulike former for organisering i arbeidslivet er avgjørende for at norske bedrifter skal kunne hevde seg i en tøff internasjonal konkurransesituasjon, ofte med knappe marginer. I forlengelsen av det er det ikke minst også avgjørende for at vi skal kunne opprettholde nettopp trygge private arbeidsplasser i Norge som er tuftet på prinsippene i norsk arbeidsliv, framfor å regulere disse ut av landet.

Slik sett virker dette forslaget å være et litt dårlig skjult – eller, det er kanskje ikke skjult i det hele tatt – forsøk på å gjøre det vanskeligere for bedrifter å tilpasse selskapsstrukturer til det markedet de opererer i. Slik sett innebærer dette forslaget kanskje mer å forårsake næringslivsknusing enn å forhindre fagforeningsknusing, som er den egentlige intensjonen med forslaget.

Videre er det mangel på samsvar mellom intensjon og konsekvens ved flere av forslagene. Det tas f.eks. til orde for å tydeliggjøre arbeidsgiveransvaret ved å sørge for at den som har styringsrett, også har arbeidsgiveransvar. Men det er jo slett ikke sikkert at dette vil tydeliggjøre arbeidsgiveransvaret i det hele tatt – snarere tvert imot. Det kan like gjerne pulverisere ansvarsfordelingen ved å gjøre det mer uklart hvem det er som i praksis er arbeidsgiver på den enkelte arbeidsplass.

Når det gjelder forslaget om å gjennomgå konkurslovgivningen, er det for det første mindre relevant i relasjon til problemstillingen representantforslaget tar utgangspunkt i, da dette først og fremst handler om forholdet mellom skyldneren og skyldnerens kreditorer. Men skulle man gjort som Rødt foreslår, er det også veldig vanskelig å se at dette på noen måte skulle styrke arbeidstakers stilling, men det ville gjøre det vanskeligere å overta insolvente foretak og i mange tilfeller gjøre videre drift umulig, og det ville dermed sette alle arbeidsplassene i virksomheten i spill. Det kan umulig være i verken kreditorers eller de ansattes interesse.

Så det er liten grunn til å påstå at dette forslaget ville gjøre noe med den angivelige fagforeningsknusingen, men det er snarere grunn til å tro at det ville skape en tøffere konkurransesituasjon for norsk næringsliv, og i mange tilfeller også ville sette flere arbeidsplasser i spill enn det man i dag gjør ved noen av de situasjonene som dette forslaget viser til.

For å oppsummere: Høyre synes det ikke er nødvendig å sette ned et lovutvalg som skal utrede unødvendige utvidelser av begreper som allerede er godt definert i dagens lovverk. Vi synes også det er direkte uklokt å skulle fremme forslag om lovendringer som ville gjøre virksomhetenes overlevelse mindre sannsynlig og i noen tilfeller umulig, og som ville sette alle arbeidsplassene i en virksomhet i spill, der man i dag kanskje klarer seg med en reduksjon.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:38:13]: Etter å ha hørt siste innlegg får jeg veldig sterkt behov for å appellere til Kristelig Folkeparti om å komme inn i salen i forbindelse med saker som gjelder arbeidslivspolitikken. Kristelig Folkeparti har, før de gikk inn i regjering, hatt respekt og forståelse for den norske modellen på en helt annen måte enn det vi nå ser bli tydeligere og tydeligere fra representanter fra Høyre. Det som Tonning Riise nå sa, argumenterer ikke i det hele tatt for den norske modellen med likeverdighet mellom partene, deling av fortjeneste og langsiktighet i hvordan vi opptrer.

I forslag nr. 1, som Senterpartiet er med på, ber man om

«endring av arbeidsmiljøloven som tydeliggjør at den som reelt har bestemmende innflytelse over arbeidsforholdet, i tillegg til det som fremkommer av arbeidsmiljøloven § 1-8 annet ledd, også har retter og plikter som arbeidsgiver i henhold til arbeidsmiljøloven.»

Hvorfor har vi fått behov for en slik endring? Jo, fordi konkurransesituasjonen internasjonalt som følge av de avtaler vi har, blir stadig råere og mer brutal. Det blir stadig mer kortsiktighet og stadig større lønnsforskjeller, og den norske modellen utsettes for forvitring hver eneste dag. Når Senterpartiet er med på dette forslaget, er det et fattig forsøk på å prøve å stå opp mot denne utviklingen.

Arbeidsmiljølovens bestemmelser sier at en arbeidsgiver er den som «har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste», og at arbeidsgiver «skal sørge for at bestemmelsene gitt i og i medhold av denne lov blir overholdt».

Det var rimelig greit tidligere hvor det var rimelig ryddige forhold. Nå ser vi at det på stadig flere områder blir uklarheter. Vi har tidligere diskutert franchise-systemet. Vi har diskutert konsern, hvor arbeidstakere ansettes i egne juridiske enheter som gjør at de fratas rettigheter som de ville hatt som ansatt i morselskapet. Sist hadde vi i Høyesterett konflikten med Norwegian, hvor Høyesterett sier at lovgiver har et særlig ansvar for å se om dagens lov ikke bør følges opp.

Dette er bakgrunnen for at Senterpartiet er med på dette, for vi ser at man endrer det som tidligere har vært et avtaleforhold og en praksis som har skapt en rimelig balanse mellom interessene til arbeidsgiver og arbeidstaker. Det er en linje som Senterpartiet kommer til å stå på framover. Det blir en viktigere og viktigere linje framover når vi ser brutaliteten både i konkurransen og i norsk arbeidsliv.

Når det gjelder forslag nr. 2, som vi også støtter, står det:

«Stortinget ber regjeringen legge frem et forslag om å oppheve arbeidsmiljøloven § 16-1 annet ledd, slik at kapittel 16 i arbeidsmiljøloven, som gir ansatte rettigheter ved virksomhetsoverdragelse, også gjelder ved overdragelse fra konkursbo.»

Jeg kan se argumenter mot et slikt forslag, men vi må se på følgende: Hvorfor har forslaget kommet? Jo, fordi vi har arbeidsgivere som er villig til, etter en konkurs, å bare på ny ansette dem som ikke er organisert. Hvis ikke det skal medføre en reaksjon fra Stortinget, legitimerer man en praksis som er en annen tidsepoke verdig. Sånn kan vi ikke ha det. Dermed må vi få til en endring på det punktet. Det er ganske sterkt å erfare at vi i Norge fortsatt har arbeidsgivere som opptrer på den måten. Det er et direkte brudd med det tillitsforholdet som er nødvendig for å få produktivitet, skikkelige virksomheter og skikkelige resultater i bedriftene. Det er så kortsiktig som det går an å bli.

Til slutt vil jeg bare si at Senterpartiet også i innstillingen legger vekt på det forslaget som kom i arbeids- og sosialkomiteens budsjett i 2018 om at vi skal få offentlig tilgjengelig informasjon om konkurskarantene. Det er et område som regjeringen snarest må komme tilbake til Stortinget med, for det vil medvirke til at vi får ryddige konkurranseregler, og at de som driver med konkursrytteri, ikke lenger blir aktuelle i norsk arbeidsliv.

Solfrid Lerbrekk (SV) [11:43:18]: Me står overfor eit arbeidsliv der det vert vanskelegare å organisera seg. Det vert dyrare, og regjeringa har ingen planar om å endra dette. Samtidig ser me alvorlege tilfelle av rein fagforeiningsknusing. Eit eksempel på at marknaden vert sett føre mennesket, er den såkalla Sekkingstad-saka i Hordaland. Dei tilsette ved fiskeforedlingsanlegget på Sotra utanfor Bergen streika med krav om tariffavtale. Etter 34 dagar vende dei tilsette tilbake til arbeidet, etter å ha vunne fram. Men rett etter dette slo arbeidsgjevar seg konkurs – trass lønsam drift. Alle dei tilsette mista jobben. Kort tid etterpå, utan stopp i produksjonen, oppstod eit nytt selskap der dei organserte arbeidsfolka ikkje fekk tilbod om jobb. Dette er rein fagforeiningsknusing og stikk i strid med det som det norske arbeidslivet skal vera.

Regjeringa og me på Stortinget har eit ansvar når det gjeld å leggja til rette for eit trygt arbeidsliv. Rett føre jul tapte pilotane i Norwegian ei viktig sak i Høgsterett. Høgsterett kom til at norsk lov, som han er i dag, tillèt pilotane å vera tilsette i eit anna selskap enn Norwegian, som dei eigentleg jobbar for. Norwegian som arbeidsgjevar kan organisera seg vekk frå arbeidsgjevaransvaret.

Når arbeidsgjevar ikkje lenger har ansvaret for sine tilsette, forsvinn noko av det heilt fundamentale i eit trygt arbeidsliv. Dette er veldig alvorleg.

Arbeidstakarane sin medråderett og innverknad vert svakare med ein slik modell, og viktige rettar ved nedbemanning vert rett og slett noko anna enn det dei er for andre arbeidstakarar. Dette er veldig alvorleg og vil svekkja stillinga til arbeidstakarar i fleire bransjar. SV er bekymra for ei slik utvikling i arbeidslivet. Det bør regjeringa vera òg. Eg registrerer at statsråden ofte snakkar varmt om det organiserte arbeidslivet. Då må dei fundamentale berebjelkane vera på plass. Det kan ikkje vera mogleg å sno seg unna ansvaret for eit trygt arbeidsliv for arbeidstakarane på kostnad av rask profitt. Me ser no eksempel på at forbodet mot såkalla nulltimerskontraktar gjer at folk får 5 pst.-kontraktar. Dette er rett og slett uverdig. Me treng eit lovverk som held mål, der dei tilsette og deira rettar er bestemmande og førande.

Fagforeiningsknusing er alvorleg, og det er grunn til å tru at det skjer oftare enn det me høyrer om i denne salen. Maktforholda i arbeidslivet må utjamnast betre enn slik det er i dag. Dei reglane er me her inne ansvarlege for. Her må me ikkje sova i timen, me må tryggja rettane og moglegheitene til arbeidsfolk. Med bakgrunn i dette fremjar eg forslaget til SV.

Bjørnar Moxnes (R) [11:47:10]: Retten til å bli med i en fagforening er en grunnleggende menneskerettighet. Vårt forslag handler om å hindre at folk frarøves den menneskerettigheten, noe som skjer i økende og økende grad i norsk arbeidsliv. Vi så det på fiskeforedlingsbedriften Norse Production på Sotra i Hordaland. Ledelsen der strittet imot tariffavtale. Etter fire ukers arbeidskamp og streik ga de seg og godtok tariffavtale. Arbeiderne, mange av dem polakker, fikk langt bedre arbeidsvilkår og ble likebehandlet med de norske arbeidskameratene etter at tariffavtalen ble innfridd. Men så regisserte eierne en konkurs i selskapet. Et nytt selskap oppsto tre dager senere i samme lokaler, med samme råvareleverandør og samme kunde. De ansatte bare de av arbeidsfolkene som ikke hadde vært med i en fagforening. De håndplukket dem som ikke hadde slåss for tariffavtale, og diskriminerte på det groveste dem som sloss for rettighetene sine og for en grunnleggende menneskerettighet.

Dette er ifølge Høyres representant angivelig fagforeningsknusing. Merk dere ordet «angivelig». Man må nesten være medlem i partiet Høyre for ikke å skjønne at dette er fagforeningsknusing. Jeg vil be Høyre om å lytte litt mer til arbeidsfolk og litt mindre til sine rike sponsorer som betaler Høyres valgkamp og er arbeidsgivere. Da vil Høyre skjønne at det som skjer i arbeidslivet nå, er grovt, og at det frarøver folk muligheten til å slåss for bedre lønn og for å få sin del av verdiskapningen, som jo skjer ved at arbeidsfolk skaper verdiene, ikke eierne.

Vi ser nå stor vekst i selskaper som innretter driften slik at eierne slipper unna arbeidsgiveransvar. Det undergraver hele intensjonen med arbeidsmiljøloven fra 1977. Høyresiden sier at dette var oppe til vurdering i 2005, så da trenger vi ikke å ta opp problemstillingen på nytt. Da overser høyrepartiene hva som har skjedd på disse 15 årene: for det første utvidelsen av EU østover, som har gitt en massiv arbeidskraftimport i en rekke bransjer, der arbeidsgivere bruker muligheten til å hente arbeidskraft til å jobbe for seg på dårligere vilkår enn det folk med norske lønns- og arbeidsvilkår har, og bruker innleie, franchise og andre kreative forretningsmodeller. Dette alene gjør det viktig og nødvendig å skjerpe og stramme inn regelverket.

For det andre: Høyres og Fremskrittspartiets syn i denne saken innebærer en støtte til useriøse arbeidsgivere. Det er realiteten. Vårt forslag handler om å få en likebehandling av eierne i norsk arbeidsliv og ikke premiere eiere som på Sekkingstad, som bruker en konkurs for å kvitte seg med en fagforening, mens arbeidsgivere som respekterer de ansatte og godtar fundamentet for den norske modellen, nemlig å ha tariffavtaler, får en konkurranseulempe når dette får ture fram.

Det er ganske overraskende og interessant at Høyre og Fremskrittspartiet med Venstre og Kristelig Folkeparti på slep på denne måten premierer de useriøse arbeidsgiverne og gir en konkurranseulempe til de seriøse arbeidsgiverne. Det er oppsiktsvekkende at de ikke vil slå ned på åpenbar omgåelse av arbeidsmiljøloven. Det er viktigere for regjeringen å ta hensyn til kreditorene ved en konkurs enn å sikre at ansatte som er med i en fagforening, får bli med videre, og at tariffavtalen videreføres. Det er et mønster som er tydelig her; regjeringspartiene sier det er viktig å forsvare den norske modellen, men gjør ikke noe som helst i praktisk politikk. De løfter ikke én finger for å styrke organisasjonsgraden og sikre at arbeidsfolk blir med i fagforeninger og kan slåss for et ryddig arbeidsliv.

Vi vil slåss videre, om vi stemmes ned i dag, for å sikre at denne utviklingen ikke fortsetter.

Statsråd Anniken Hauglie [11:52:31]: Regjeringen ønsker ryddige lønns- og arbeidsvilkår og å legge til rette for et organisert arbeidsliv. Dette er viktig, og det er noe vi har kontinuerlig oppmerksomhet på. Jeg mener at det regelverket vi har i dag, i utgangspunktet er fleksibelt og funksjonelt, i den forstand at det sikrer vern for dem som trenger det, og fanger opp omgåelser. Samtidig må vi ha øynene åpne for at arbeidsmarkedet endrer seg. Endringer i teknologi, demografi og globalisering skaper muligheter, men kan også utfordre gjeldende rammeverk. Valg av organisasjons- og ansettelsesform kan få betydning for hvem som har hvilke rettigheter, muligheter og plikter. Dette er det også all grunn til å være oppmerksom på.

Vi vil ikke ha et arbeidsliv med aktører som blir litt for kreative i den hensikt å organisere seg bort fra arbeidsgiveransvaret. Mitt inntrykk er imidlertid at de fleste virksomhetene er seriøse og tar sitt arbeidsgiveransvar på alvor, også de som har behov for å effektivisere og omorganisere seg. Og det er helt legitimt at næringslivet benytter handlingsrommet i lovverket til å skape størst mulig vekst. Samtidig skal reglene følges og arbeidstakerrettighetene ikke undergraves.

Forskningen viser at utviklingen i bruk av atypiske ansettelser i Norge i hovedsak er preget av stabilitet. Samtidig vet jeg at bl.a. Norwegian-saken har skapt engasjement. Slike saker gir også god anledning til å reflektere over om gjeldende mekanismer er framtidsrettede og tilpasset utviklingen i arbeidslivet. Som i alle saker er det flere hensyn å ta, og jeg har vært i kontakt med både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden om denne saken konkret.

Generelt er det god grunn til å være oppmerksom på trender i arbeidsmarkedet. Dette gjelder både med hensyn til hvordan arbeid og virksomheter organiseres, hvilken tilknytning det er mellom den som tilbyr arbeid, og den som utfører arbeid, og hvilke konsekvenser ulik organisering kan få. Etter min mening er det fornuftig å se disse spørsmålene i sammenheng, bl.a. i lys av forskningen og ikke minst i samråd med partene selv. Senere i dag skal jeg også møte partene i arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. Der vil vi bl.a. diskutere spørsmål i tilknytning til dette.

Når det gjelder forslaget om en gjennomgang av konkurslovgivningen, kan ikke jeg se at det er et relevant tiltak tilknyttet denne problemstillingen i representantforslaget. Konkurslovgivning regulerer, som flere allerede har påpekt i debatten, først og fremst forholdet mellom skyldneren og kreditorene.

Representantforslaget omhandler også virksomhetsoverdragelse i konkurstilfellene. Unntaket i loven har sammenheng med det å sikre videre drift av insolvente foretak. Hensynet til arbeidstakerne har vært en viktig begrunnelse for at disse reglene ikke får anvendelse i konkurs, fordi videre drift av virksomheten vil øke sjansen for å bevare arbeidsplassene. Så jeg oppfatter ikke at det er hensiktsmessig å gjøre endringer i reglene om virksomhetsoverdragelse på dette punktet. Generelt er det likevel viktig å følge med på utviklingstrekk rundt hvordan virksomhetene organiserer seg og tilpasser seg ulikt regelverk.

Til slutt: Jeg må si jeg reagerer på påstanden som framsettes fra denne talerstolen om at posisjonspartiene ikke har respekt for den norske modellen. Det gis også inntrykk av at vi har et arbeidsliv som er i oppløsning. Det er ikke korrekt. Vi har et trygt og godt arbeidsliv med høy grad av trivsel, hvor de aller fleste arbeidsgiverne er seriøse.

Som jeg også redegjorde for i forrige sak, har vi sammen med partene i fellesskap løst viktige saker for partene: en ny offentlig tjenestepensjon, som vi skal legge fram for Stortinget, en ny avtale om inkluderende arbeidsliv og en ny strategi mot arbeidslivskriminalitet. Dette har vi løst i fellesskap. Det er saker som er viktige for partene, og hvor partene får stor innflytelse over de sakene som berører dem. Så er det regjeringens oppgave å forsøke å avveie de ulike hensynene partene imellom. Senere i dag skal jeg som sagt diskutere andre viktige spørsmål, også tilknytningsformer, med organisasjonene.

Det er også viktig å huske at ja, vi skal ha øynene åpne for at det kan være tilpasninger som er uheldige. Ja, vi skal ha øynene åpne for at det kan være behov for endringer. Men jeg reagerer på påstander som nærmest gir inntrykk av at det bare er opposisjonen som er opptatt av et seriøst arbeidsliv. Det er ikke riktig. Og at nærmest alle arbeidsgivere er useriøse, er heller ikke riktig.

Til spørsmålet om arbeidsinnvandring: Den har nå gått betydelig ned; den har nesten stoppet opp sammenlignet med hvordan det har vært tidligere. Så arbeidslivet er ikke lenger så innvandringsdrevet som det representanten Moxnes påstår.

Eigil Knutsen (A) [11:57:41]: Statsråden var i desember også opptatt av organisert arbeidsliv, da hun fra Stortingets talerstol i tilknytning til Norwegian-dommen sa at det ikke var noe poeng i å endre en organisering som var fleksibel, men at hun samtidig så at det kan være mulig å organisere seg på en måte som kan ha uheldige sider, og at det måtte være viktig å finne balansegangen mellom en fleksibel arbeidsmiljølov og det samtidig å kunne luke ut det som er uønsket. Men dette var noe hun måtte komme tilbake til senere, sa hun. Spørsmålet mitt er om statsråden har kommet videre i saken, og eventuelt når Stortinget kan forvente en sak fra statsråden som berører dette temaet.

Leif Audun Sande (A) [12:08:52]: Det har vorte nemnt fleire gonger at arbeidsgjevaromgrepet vart vurdert i forarbeida til arbeidsmiljøloven i 2004. Det er 15 år sidan, og arbeidslivet har endra seg veldig mykje sidan den gong. Det er heilt nødvendig kontinuerleg å endra lovverket, slik at det er tilpassa det nye arbeidslivet og gjev folk det same vernet som tidlegare. Det er mykje lettare å modernisera lovgjevinga enn å snu alle endringane i arbeidslivet tilbake til slik det var i tidlegare tider, slik at lovverket stemmer. Folk skal vera vinnarar i det nye arbeidslivet, ikkje taparar. Teknologi, globalisering og nye haldningar mogleggjer mange store framsteg, men legg òg til rette for pulverisering og kreative omorganiseringar, m.a. gjennom arbeidsgjevaransvaret.

I det nye direktivet om arbeidsvilkår som EU bestemte seg for i førre veke, har det heile tida i prosessen vore med ein definisjon av omgrepet «arbeidsgjevar». Om hann er med i det endelege er eg usikker på, men definisjonen kom frå EU-kommisjonen og har vorte godkjend i EU-parlamentet. Han lyder slik: Arbeidsgjevar er ein eller fleire fysiske eller juridiske personar som er direkte eller indirekte part i eit tilsettingsforhold med ein arbeidstakar. Denne formuleringa ligg nærmare det forslaget som i dag vert fremma, enn det som er dagens antikvariske formulering i arbeidsmiljøloven. At den som underskriv ein tilsettingskontrakt, er arbeidsgjevar, er det inga usemje om, men så kjem òg alle dei andre, dei som reelt bestemmer, dei som har reell påverknad over arbeidsforholdet, eller som er indirekte part i tilsettingsforholdet, som EU seier.

Ein arbeidsgjevar har informasjonsplikt i samsvar med lov og avtale, men korleis skal ein arbeidsgjevar kunne informera vidare dersom han ikkje sjølv veit kva han skal informera om? Alt det ligg i eit anna selskap. Korleis skal den tilsette kunne sikra medverknad på utforminga av arbeidssituasjonen viss arbeidsgjevaren ikkje har mandat til å gjera endringar, fordi mandatet ligg i eit anna selskap?

Etter norske reglar skal oppseiingar og permittering skje med bakgrunn i ansiennitet i bedrifta om det ikkje ligg føre sakleg grunn til å fråvika. Korleis skal dette kunne praktiserast når bedrifta vert splitta opp i mindre einingar og arbeidsstokken vert tilsett i dei mindre einingane? Den ansienniteten dei skal måla mot andre, ligg jo i eit anna selskap. Eller når det gjeld franchisemodellar, der franchisegjevar sørgjer for opplæringsprogram og arbeidsreglement og åtvaringar, alt mellom himmel og jord – korleis skal ein få påverknad då?

Eg forstår at Høgre har behov for å visa at dei gjer nytte for den partistøtta dei får, og eg veit at arbeidsgjevarar ikkje liker å verte fråtekne desse moglegheitene. Sekkingstad, som vart nemnd av fleire her i debatten, er ein av dei som set pris på dette ved å gje støtte til partiet.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:12:13]: Representanten Sande åpnet med noe jeg var veldig enig i, nemlig at vanlige folk skal være vinnere i det nye arbeidslivet, og han avsluttet med noe som jeg skal komme tilbake til.

Debattene i denne komiteen er kanskje noen av de mest polariserte jeg ser i Stortinget, og la meg gjøre det helt tydelig: Jeg tror at hele denne salen, inkludert regjeringspartiene, ønsker ryddige og anstendige forhold i norsk arbeidsliv. Jeg ser rett og slett ingen grunn til at man skulle ha interesse av noe annet.

Så vet jeg jo at opposisjonen da vil mene at vår politikk fører til et uryddig og brutalisert arbeidsliv, men etter seks år med en blå-blå regjering svarer altså ni av ti arbeidstakere at de trives og har medbestemmelsesrett. Så virkelighetsbeskrivelsene står altså ganske langt fra hverandre – fra det helt brutaliserte på den ene siden, med fagforeningsknusing og helt uakseptable arbeidslivsstandarder, til at Statens arbeidsmiljøinstitutt slår fast at Norge er helt i front når det gjelder bl.a. arbeidsmiljøstandarder. Men er det mulig at begge disse beskrivelsene kan være riktige? Jeg tror det, jeg tror at begge beskrivelsene kan være riktige. Til tross for at vi har verdens best regulerte arbeidsmarked der det store flertallet er godt fornøyd, og vi har seriøse arbeidsgivere som tar samfunnsansvar og arbeidstakere som trives på jobb, så finnes det unntak, og det finnes lovbrudd. Da er det ikke nødvendigvis ny lovgivning vi trenger, i hvert fall ikke ny lovgivning som ikke treffer. Og det er grunnen til at Høyre stemmer mot i dag, som representanten Tonning Riise redegjorde for, og som statsråden også sa.

Så spiller Rødts representant, og også litt representanten Sande, ut at Høyre er et parti som nå gjennom å unngå denne type lovgivning gjør våre givere fornøyde. Jeg forventer egentlig at begge representantene, men kanskje mest representanten fra Rødt, som også har tegnet seg etter meg, snarest mulig leverer inn en politianmeldelse, fordi så grove beskyldninger om korrupsjon fra Stortingets talerstol bør også følges opp fra ord til handling. Er det virkelig slik at Høyre og Høyres representanter følger ønskene fra sine givere om å skape et uryddig, uanstendig og brutalisert arbeidsliv for å få 1 mill. kr inn på konto? Og er det slik at norske næringslivsledere tjener på å ha uanstendige og brutaliserte forhold? Eller er de fleste norske næringslivsledere opptatt av ryddige og anstendige forhold i norsk næringsliv fordi de bl.a. ikke ønsker å konkurrere mot sosial dumping og uanstendige arbeidsforhold hos andre bedrifter enn seg selv?

Representanten fra Rødt får ordet nå, og jeg forventer en politianmeldelse, og jeg forventer den ganske snart.

Bjørnar Moxnes (R) [12:15:14]: Det er ingenting ulovlig i det at Høyre på Stortinget og i regjering forsvarer interessene til de grupperingene i samfunnet som er rike, som sponser Høyres valgkamp, som ønsker en Høyre-politikk her i landet. Det er tvert imot helt logisk. Vi synes det er helt greit at vi har et parti i Norge som så tydelig er på eiernes side og så tydelig tar stilling mot arbeidstakerne, som Høyre gjør i sak etter sak etter sak på Stortinget, og som vi ser i salen her i dag også. Konkursryttere som bruker konkurs for å kvitte seg med ansatte med tariffavtale, for så å få et nytt selskap i samme lokaler to–tre dager senere, og hvor de kun tar med dem som ikke var med i fagforeningen, til å jobbe for seg, selv det skal altså ikke slås ned på av Høyre på Stortinget.

Jeg tror Sekkingstad, som sponset Høyres valgkamp med 100 000 kr i 2017, er godt fornøyd med at Høyre på Stortinget ikke løfter en finger for at denne praksisen, som ikke er noe som helst annet enn direkte fagforeningsknusing, får velsignelse av Høyres representanter i komiteen og til og med av en statsråd som synes det er litt ille, men som ikke vil gjøre noe som helst for å få rettet opp i denne praksisen.

Så nei, det kommer ikke noe politianmeldelse fra Rødts side. Vi skal ikke anmelde Høyre for å drive Høyre-politikk. Det ville vært veldig underlig. Det er helt naturlig at Høyre agerer som de gjør i stortingssalen i dag. Det som derimot er litt underlig, er at ikke Høyre, som et selverklært seriøst parti, ser at denne linjen undergraver de seriøse arbeidsgiverne som ønsker å ha tariffavtaler med de ansatte, ønsker å ha ryddige forhold, og ikke ønsker å spekulere i sosial dumping som strategi. Det som nå skjer, uten at Stortinget griper inn, som vi foreslår, er en klar melding til arbeidsgivere om at de kan ta i bruk denne Sekkingstad/Norse Production-manøveren hvis de ønsker å kvitte seg med tariffavtale, kvitte seg med ryddige forhold, kvitte seg med likebehandling av utenlandske og norske arbeidstakere, som man hadde. Sånn sett er det underlig at Høyre ikke skjønner hva som er til beste for det seriøse næringslivet, som også sponser Høyres valgkamp, men at de tvert imot fører en politikk i Stortinget som legger til rette for at de useriøse aktørene kan fortsette å ture fram som de har gjort på Sotra, uten noen som helst tiltak av noen som helst art fra partiet Høyre. Det er underlig, synes jeg.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:28:31]: Representanten Heidi Nordby Lunde hadde en interessant observasjon, og det har ikke blitt sagt her i salen, så vidt jeg vet, nemlig at vi nå har den mest polariserte debatten i Stortinget i arbeidslivsspørsmål. Jeg er enig i det. Jeg er enig i at det blir svært polarisert etter hvert. Det er for så vidt ikke så rart. Når man reiser i EU-land, ser man at der er det enda mer polarisert. Det system som man har der, med den frie bevegelsen av arbeidskraft, slår jo med sine konsekvenser inn også her i Norge. Så jeg er enig i at her i arbeidslivssaken ligger den største og viktigste politiske saken for trygghet, trygghet for inntekt for folk flest, sånn at man med det høye norske kostnadsnivået kan betale sine utgifter.

Så sier statsråden gjentatte ganger at de fleste er seriøse. Ja, Senterpartiet er helt enig i at de fleste er seriøse. Det skulle bare mangle! Hvis ikke de fleste var seriøse, da vet jeg ikke hva slags utrygghet vi hadde hatt. Men det som skjer, er at det går feil vei. Den norske modellen forvitrer, det blir mer utrygghet for stadig flere grupper. Det blir mer utrygghet for arbeidsinntekt, som er første forutsetning for jevnbyrdighet mellom folk. Og denne forvitringen fører også til at det blir mer og mer urettferdig konkurranse mellom arbeidsgivere. Seriøse, langsiktige arbeidsgivere med egne fast ansatte taper i større og større grad konkurransen med dem som kutter svinger. Dette har som konsekvens at det svekker produktivitetsutviklingen i det norske samfunnet, som er hele forutsetningen for det velferdssamfunnet vi har, fordi det gir grunnlag for høy betaling for arbeidsinnsatsen.

Vi fra opposisjonen ber her om at man skal få en tydeliggjøring av den som reelt har bestemmende innflytelse over arbeidsforholdet. Det er jo noe av det beste i den norske tradisjonen, nemlig å ta opp i seg det som er dagsaktuelle utfordringer for å videreutvikle den norske modellen slik at det som er det positive knyttet til tillit, knyttet til høy arbeidsproduktivitet, knyttet til rekruttering og utdanning, står høyt framme. Så det er veldig sterkt for oss i Senterpartiet å erfare at regjeringen går imot slike forslag, som er noe av det beste for den norske arbeidslivstradisjonen.

Leif Audun Sande (A) [12:21:42]: Eg trur ikkje nokon skal føla seg fornærma fordi eg seier at Høgre mottek valkampstøtte frå rike onklar. Eg kan like gjerne seia at Arbeidarpartiet får frå fagbevegelsen, så desse tinga utjamnar kvarandre. Eg synest begge delar er heilt greitt i det norske demokratiet.

Eg har lyst til å seia litt om den nordiske modellen som ein snakker om, og trepartssamarbeidet. Den nordiske fagbevegelsen er moderat, har fredsplikt og er samarbeidsvillig, i motsetning til fagbevegelsen i USA, Italia, Storbritannia, Frankrike, der det er ein kampfagbevegelse, som ikkje er innstilt på samarbeid på same måten. Det har mange oppsummert til at den nordiske modellen, den nordiske fagbevegelsen, er ein styrke for Norden, og det er noko me har i alle nordiske land. Grunnen til at me har dette, er ikkje at ein er flinkare til å rekruttere i nokre land enn i andre, men at samfunnet legg til rette for det. I Sverige, Danmark, Finland og Island har dei ein organisasjonsprosent på opp mot 80 – i Noreg ligg me på 50 pst. Og kvifor ligg dei så mykje høgare enn oss i desse landa? Jo, fordi dei praktiserer noko som heiter Gent-modellen. Det betyr at fagbevegelsen får midlar av det offentlege til å betala ut arbeidsløysetrygda og laga a-kasse knytt opp til fagbevegelsen. Det er med på å gje ei sterk tilknyting til fagbevegelsen. I Noreg har me ikkje den modellen, men me har gjort noko anna, og det er å stimulera til organisering gjennom at det vert gjeve eit skattefrådrag.

Når høgresida nektar å vera med på å utvikla det vidare, er ein òg med på å hindra utviklinga av den norske delen av den nordiske modellen – me kjem ikkje vidare. Ein kan gjerne seia at fagbevegelsen skal rekruttera betre – det jobbar ein med – men ein klarar ikkje å koma opp i den prosentdelen berre med rein rekruttering. Det ser me i dei andre nordiske landa – ein må ha ei eller anna form for godvilje i samfunnet for å få dette til. Då får høgresida akseptera at LO, som organiserer under 50 pst. av norske fagorganiserte, har eit samarbeid med Arbeidarpartiet fordi 60–70 pst. av medlemene stemmer på det partiet. Så har ein den andre vel halvparten, som no er den største delen. Det er dei utanfor LO, som ikkje har dette. Me seier ikkje at dei ikkje skal få tilsvarande stimulans, dette er ein heilskap.

Arbeidsgjevarsida støttar stort sett Høgre, og arbeidstakarsida støttar stort sett venstresida. Det må me leva med, og det er det som er styrken i den nordiske modellen.

Arild Grande (A) [12:24:46]: Debatten her – og den foregående – viser med all tydelighet at det er forskjell på hvem de politiske partiene lytter til, og hvem man føler lojalitet overfor. Når vi tar opp disse sakene fra en samlet venstreside i politikken, er det fordi vi har lyttet til arbeidstakerne, og fordi vi har vært rundt på arbeidsplasser og sett hva det er som foregår. At høyresiden velger å se på statistikk og arbeidslivet ovenfra og fjernt fra folk, og friskmelder arbeidslivet og sier at det er ingen problemer, får være deres sak. Men vi ser hva som foregår, hva som rører seg, og vi ønsker å bidra til at vi får ryddige, skikkelige forhold der vi i dag ser at de trues.

Så er det selvfølgelig ikke slik at hvis disse forslagene vedtas, knuser det arbeidslivet eller næringslivet, slik som det blir hevdet fra Høyre. Det er mange eksempler på virksomheter innenfor dagligvarehandelen som opererer innenfor franchise, som tar et arbeidsgiveransvar, og som ikke pålegger franchisetakerne så stor byrde som enkelte gjør. Det finnes også mange som driver seriøst med skikkelige lønns- og arbeidsvilkår og faste ansettelser, og som tjener gode penger innenfor dagligvarebransjen. Så det er ikke slik at hvis dette forslaget blir vedtatt, knuser man plutselig hele næringslivets mulighet for gode konkurransevilkår.

Det vi ser innenfor luftfarten, er det samme. Det er mange som tjener gode penger på å ha ordentlige lønns- og arbeidsvilkår, men vi vet at hvis vi nå ikke stopper det som er i ferd med å skje gjennom at Norwegian fikk medhold i Høyesterett, vil også de seriøse aktørene følge etter og drive business på den samme måten. Vi ser på område etter område i arbeidslivet at man glir i en retning som vi ikke ønsker oss.

Jeg føler at vi både i denne debatten og i det vi har opplevd i debatten om pensjon fra første krone, ser en ny arroganse fra det borgerlige flertallet. Man lytter ikke til arbeidsfolk, man lytter ikke til dem som har skoen på, og man lytter ikke til dem som blir rammet av de innstrammingene som dagens regjering innfører, som vi også skal debattere i neste sak. Venstre og Kristelig Folkeparti har vi ikke engang sett i salen i dag. Det gjorde vi heller ikke i debatten om pensjon fra første krone. Venstre er det i og for seg greit at vi ikke har med i debatten – de er på mange områder verre enn Fremskrittspartiet – men Kristelig Folkeparti, som i forrige periode var med på en betydelig innstramming i adgangen til innleie og for skikkelige, ryddige arbeidsvilkår, svikter nå i sin rolle som beskytter av familielivet, som beskytter av enkeltindividet. Det synes jeg er trist, og det viser med all tydelighet at arbeidslivsfeltet blir et nedprioritert felt for Kristelig Folkeparti og Venstre, og det blir overlatt til høyresiden. Det vil føre til mange slag på dette området i tiden framover.

Kristian Tonning Riise (H) [12:28:03]: Det har blitt en trend i disse debattene i arbeids- og sosialkomiteen at opposisjonen finner enkelteksempler på virksomheter som bruker handlingsrommet i regelverket i dag på en måte vi alle vil mene at kanskje ikke er ideell, og så bruker man de eksemplene for å fremme generelle lovendringer som rammer hele næringslivet. Når vi da sier at vi ikke støtter de generelle endringene, beskylder man altså posisjonen for å mene at alle de enkelteksemplene var helt innenfor sånn det burde være. Nei, det er ikke sånn, men det er ikke god politikk. For i dette tilfellet å skulle gi Sekkingstad og Norse Production en smekk på fingrene fremmes det forslag som ville sette alle arbeidsplassene i alle overdragelser av konkursbo i fare, kun for å rette oppmerksomhet mot én enkelt bedrift man mener har gjort noe galt.

Det er en god grunn til at vi har et unntak fra regelen om videreføring av lønns- og arbeidsvilkår og vern mot oppsigelse ved nettopp overdragelse av konkursbo, og det er begrunnet med arbeidstakers interesser, fordi videre drift av virksomheten øker sjansen for å bevare arbeidsplassene. Denne form for politikk på impuls er lite egnet til å drive ansvarlig styringspolitikk. Når vi i posisjonen stemmer imot forslagene i denne saken her i dag, er det ikke fordi vi mener at alle de enkelteksemplene som har kommet opp – det er vel egentlig bare to – er helt sånn som det skal være. Nei, det er fordi det å stemme for de forslagene her i dag ville vært et større overgrep mot arbeidstakeres interesser landet over enn de enkelteksemplene som opposisjonen har trukket fram i denne debatten.

Bjørnar Moxnes (R) [12:30:34]: Til forrige taler: Det er ikke noe overgrep å tette hull i lovverket – som vi gjør – basert på at hele bransjer nå er utsatt for omgåelser, bortsetting, innleie, franchise. Hele servicebransjen har jo en dramatisk lav fagforeningsorganisasjonsgrad. Vi ser de samme problemene innenfor bygg og anlegg, innenfor hotell og restaurant – i bransje etter bransje vinner de useriøse fram på bekostning av de seriøse.

Konsekvensen av vårt forslag vil være at man må drive videre, men uten å kunne kvitte seg med de organiserte arbeidstakerne. Det er basert på et prinsipp om at bedrifter som ikke er i stand til å tilby anstendige vilkår, heller ikke har livets rett. Det er sånn vi får et produktivt næringsliv i Norge: at vi luker ut dem som ikke kan bære tariffavtalen, og får videre dem som kan det.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:31:59]: I motsetning til Rødt på Stortinget foreslår Høyre lovgivning som treffer – ikke som Rødt gjør her, tydeligvis også med støtte fra både Arbeiderpartiet og SV, med lover som ikke treffer, og som kan sette flere arbeidsplasser i fare. Hvem er det da som er arbeidstakernes venn, og hvem er uvenn? Ja, det er åpent for diskusjon.

Norsk arbeidsliv ser ut til å være under angrep fra to sider, på den ene siden fra useriøse arbeidsgivere, som undergraver norsk arbeidsliv, som vi alle ønsker å hegne om. På den andre siden er det under angrep fra venstresiden, som introduserer lover og reguleringer som til slutt kan sette norske arbeidsplasser i fare. Det støtter Høyre ikke.

Representanten Arild Grande legger konsekvent ord i munnen på andre representanter, selv om jeg vitterlig sto her og viste til begge virkelighetsbeskrivelser – både at hovedtrekkene i norsk arbeidsliv er bra, og at det kan finnes uanstendige arbeidsforhold i et ellers godt regulert arbeidsliv. Men svaret på det er ikke nødvendigvis innstramminger og forbud som skader norske arbeidsplasser – og til slutt norske arbeidstakere. Etter at denne regjeringen tiltrådte, er det opprettet bl.a. syv arbeidskrimsentre, det er skrudd på lover og reguleringer, man har økt strafferammen der hvor man har sett arbeidsmiljøkriminalitet, og det er innført en rekke tiltak sammen med partene i arbeidslivet.

Så hører jeg også at representanten Grande sier at vi ikke skal basere oss på statistikk, det overordnede bildet av at vi har et ryddig og anstendig norsk arbeidsliv – fordi vi ikke deltar eller er ute og møter verken arbeidstakere eller arbeidsgivere. Det gjør vi. Vi har 45 representanter i dette storting som ukentlig er ute og møter – og har dialog med – både arbeidstakere og arbeidsgivere. Men vi kan heller ikke basere oss på enkelteksempler når vi skal lage ny lovgivning som skal treffe nettopp de menneskene som vi møter hver eneste uke, og der vi hører om deres arbeidsforhold.

Høyre støtter en lovgivning som kommer til å regulere opp eller omregulere norsk arbeidsliv, en lovgivning som både støtter den fleksibiliteten næringslivet har behov for for å sikre norske arbeidsplasser, og som også støtter opp om de behovene som arbeidstaker har.

Arild Grande (A) [12:34:30]: Vi har hørt mange bortforklaringer fra høyresidens representanter for hvorfor de ikke kan stemme for noen av de forslagene vi fremmer, og at de har bedre tanker om hvordan vi skal styrke seriøsiteten i arbeidslivet. Ja, kom med det, da! Vi har invitert regjeringen til å diskutere med Stortinget hvordan vi kan styrke innsatsen mot arbeidslivskriminalitet – ingen interesse. Vi har bedt regjeringen om å følge opp forslag for hvordan vi kan gjøre det enklere for seriøse virksomheter å vinne fram i konkurransen mot useriøse – ingen tiltak. Vi har også, gjennom flertallsvedtak i Stortinget for over et år siden, bedt om at det skal komme flere tiltak for å styrke organisasjonsgraden. Men det kommer ingenting, snarere det stikk motsatte.

Vi hører mange fine ord fra regjeringen om at man ønsker et skikkelig, ryddig arbeidsliv. Det er bra. Men fra ord til praksis er det tydeligvis svært lang vei for denne regjeringen og for dagens flertall.

Willfred Nordlund (Sp) [13:45:56] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for samarbeidet om saken. Her er det stor enighet, og forslaget fremmes av en samlet komité.

Det ble i 2014 nedsatt et utvalg som skulle gå gjennom gjeldende lovgivning og rammebetingelser for kommunenes muligheter for håndtering av overvann i byer og tettbebyggelser og ikke minst utarbeide et forslag til endringer og forbedringer. Mange kommuner har allerede laget planer med prinsipper eller tiltak for håndtering av overvann – samtidig som vi vet at vi kan forvente oss mer uforutsigbart vær i årene framover, og at det derfor trengs et bedre regelverk.

En utfordring med overvann har vært at problemene oppstår gradvis. Overvannsutvalget anslo i sin utredning at de totale skadekostnadene som oppstår på grunn av overvann, er i størrelsesordenen 1,6–3,6 mrd. kr per år. Både klimautviklingen og samfunnsutviklingen med økt fortetting kan hver for seg øke vannmengdene som kommer lokalt og over kort tid. Det kan gi betydelige skader.

Uten forebyggende tiltak forventer utvalget at skadekostnadene vil følge samme utvikling. I løpet av de neste 40 årene antydes det kostnader i størrelsesordenen 45–100 mrd. kr. Forslagene er ment å motvirke økte kostnader ved at det i planleggingen skal tas høyde for framtidige klimaendringer med sikte på forebygging av skader. Forebygging av overvannsskader er langt rimeligere enn å reparere skadene i ettertid. Det er ikke mulig å fastslå hvor mye vi kan spare som følge av bedre planlegging av overvannshåndtering.

God planlegging i kommunene er nøkkelen til en bedre forvaltning av områdene ved vassdrag, og forslagene som fremmes, tar sikte på å gi et bedre grunnlag for å ivareta viktige flomveier på tettstedene.

Komiteen viser i innstillingen til at det framgår av Meld. St. 33 for 2012–2013 at det nasjonale målet for klimatilpasning er at samfunnet skal forberedes på å tilpasse seg klimaendringene.

Klimatilpasning handler om å erkjenne at klimaet er i endring, forstå konsekvensene og ikke minst iverksette tiltak for å hindre skade, men også å utnytte mulighetene endringene kan innebære. Det er derfor behov for en statlig utpekt myndighet med ansvar for veiledning og videreutvikling av fagfeltet. Dette ansvaret har regjeringen tenkt å gi til NVE. Iverksettelsen av deler av regelverket er foreslått etter at den sentrale myndigheten er på plass. Komiteen har understreket at dette ikke bør ta lang tid, og bedt regjeringen sørge for å få plassert ansvaret for kompetanse og faglig veiledning så raskt som mulig.

Det er viktig å sørge for at vi kan møte økende nedbørsmengder og større variasjoner i været framover på en god måte. Samarbeid på tvers av forvaltningen blir viktig for å redusere risikoen for skade.

Ove Trellevik (H) [13:48:54]: Takk til saksordføraren for gode saksordførarmerknader.

Klimaendringar fører til stadig meir nedbør. For å førebyggja flomskadar er det eit aukande behov for førebyggjande tiltak og god planlegging. Det er særleg to hovudområde som er aktuelle innan overvassproblematikk. Det eine er elvar som går over breddene på grunn av mykje regn eller snøsmelting i fjellet. Det andre er store mengder vatn i f.eks. bustadfelt og tettbygde område som følgje av veldige regnskol. På nyheitene har me høyrt om elvar som tek med seg både hus og bilar og delar av naturen når dei finn seg nye vegar gjennom landskapet fordi det rett og slett ikkje er plass til vassmengdene.

I byar og bustadfelt vert kjellarar fløymde over fordi leidningsnettet som skal ta vatnet, ikkje har tilstrekkeleg kapasitet. Spørsmålet har vore: Kva kan me gjera?

Uansett vil tilpassingar til forventa klimaendringar alltid vera relevante. Flaum i flatt terreng og urbane område gjev store skadar. Ei anna og kanskje meir komplisert utfordring er flaum i bratte vassdrag med enorme vasskrefter som ikkje berre skaper store skadar, men som òg er direkte livstruande. Først og fremst må dette kartleggjast og dei kritiske punkta identifiserast, og deretter må det setjast inn tiltak. Saka me behandlar i dag, er såleis svært viktig.

Kommunane får no eit betre verktøy til å vurdera behov for restriksjonar innanfor 100-metersbeltet frå elvar. Det skal ikkje verta byggjeforbod, men poenget er at restriksjonar og tiltak skal vurderast, slik at ein ikkje øydelegg evna vassdraget har til å avleia overflatevatn. I tillegg skal kommunane leggja til rette for ei heilskapleg forvaltning av krinslaupet til vatnet med nødvendig infrastruktur. Det krev god planlegging, og kommunane får no ein heimel for å ha planavgjerder med krav om løysingar for avrenning i arealdelen i kommuneplanen. Det er positivt.

Vi kan lesa at fleire parti skriv i merknadene om alternative budsjett og ressursar for å hindra flaum og skred. Det er viktig der det allereie er behov for fysiske tiltak, men heile poenget med denne saka er å få ei så god planlegging som mogleg for nettopp å hindra risikoen for flaum og skadar frå overvatn.

Karin Andersen (SV) [13:51:21]: Det er positivt i denne saken at alle partier er enige om beskrivelsen, at dette med farlige klimaendringer utgjør en økende trussel for infrastrukturen vår.

Jeg var med da det var storflom i Glomma i 1994, og det vi så da, var at det var de gamle husene, de gamle veiene og de gamle brønnene som holdt. Det var det nye vi hadde gjort, som gikk fløyten – for å si det sånn – i vannmassene. Det tyder jo på at man hadde en litt annen forståelse før for at elver og vassdrag må ha områder å gjøre av vannet når det kommer store mengder. Det kommer det mer og mer av, og vi er nå i en situasjon der vi har bygd mye på områder der det antageligvis egentlig ikke skulle stått noe. Det gjør at dette er en svær oppgave for kommunene framover, så det er viktig at de får denne hjemmelen. Men det er også viktig at vi er sikre på, både fra regjeringens side og Stortingets side, at kommunene har nødvendig kompetanse for å kunne gjennomføre dette på en god måte, og at de har økonomi til å kunne gjøre det. Det er vanskelig å ta penger fra eldreomsorgen til nye stikkrenner og flomforebygging.

Så det er en grunn til at flere partier har pekt på at vi har lagt inn mer penger til dette. Det er fordi behovene er store. Dette kommer til å komme, og det kommer til å være problematisk. Sjøl om man nå får på plass et bedre system for å håndtere dette, er det jo et godt stykke igjen, hvis vi skal være ærlige, til dette er på plass. Det betyr at vi må øke innsatsen på dette området både fra statlige myndigheters side og fra kommunenes side for å redusere de skadelige effektene av ekstremvær framover. Så jeg ser veldig fram til at det kommer mer midler til dette.

Det andre er kommunenes store behov for utskiftinger i vann- og avløpssystemet sitt ellers, for det er det jo også gjort ganske mange utredninger av. Hvis man skal klare dette framover, kan det nok tenkes at de avgiftene i så fall blir altfor høye til at det vil være mulig for kommunesektoren å gjøre alt dette til sjølkost. Så vi må nok også se på hvordan ulike deler av dette skal kunne finansieres framover, slik at vannforsyningen vår er trygg, at overvannet blir håndtert, og at kloakken også blir håndtert, slik at dette ikke skaper ekstra ekstremsituasjoner i situasjoner som kan forekomme på grunn av ekstremvær, og som vil være vanskelig nok å håndtere i seg sjøl.

Statsråd Monica Mæland [13:54:29]: Det er veldig bra at det er bred enighet om lovendringene som regjeringen har foreslått i denne saken, og som skal legge til rette for bedre håndtering av overvann gjennom plan- og bygningsloven. De nye reglene vil gi kommunene mulighet til å ivareta overvannshåndtering på en ny måte, og det er viktig sett i lys av de store utfordringene økte nedbørsmengder gir.

Lovproposisjonen følger i all hovedsak opp overvannsutvalgets forslag til lovendring på planområdet, slik det framgår av ekspertutvalgets utredning fra 2015. Forslagene skal motvirke økte kostnader ved at kommunen kan forebygge skader gjennom arealplanlegging. Forebygging av overvannsskader er selvsagt både rimeligere og bedre enn å reparere skadene i ettertid.

Vi ønsker å bo i byer og tettsteder som er gode å leve i. Når klimaet endrer seg, må vi ha et lovverk som gjør det mulig å løse utfordringene. Det er ikke noe nytt at kommunene må ta hensyn til overvann. Jeg bor og lever i en by hvor vi har gjort dette i hundrevis av år. Det nye nå er at klimaet endrer seg raskt.

Håndtering av overvann kan ikke bare ivaretas i det små gjennom byggesaker, det må også bygge på planer som tenker helhetlig. Derfor er jeg veldig tilfreds med at Stortinget gir sin tilslutning til forslaget om at kommunene i sin planlegging skal legge til rette for en helhetlig og bærekraftig forvaltning av vannets kretsløp med nødvendig infrastruktur.

Klimatilpasning handler om å erkjenne at klimaet er i endring, det handler om å forstå konsekvensene og om å iverksette tiltak for å hindre skade, men også å utnytte de muligheter endringene kan innebære.

Lovforslaget fra regjeringen klargjør kommunenes ansvar for å ivareta klimahensyn gjennom løsninger for reduksjon av klimagassutslipp og tilpasning til forventede klimaendringer.

Regjeringen er opptatt av å forebygge skadevirkninger av ekstremvær. Denne proposisjonen, som Stortinget nå er i ferd med å sluttbehandle, er bare et første steg. Vi jobber også med å følge opp de øvrige tilrådningene fra overvannsutvalget. For eksempel kan jeg nevne bedre håndtering av overvann i byggesaker, krav til sikkerhet mot skader, pålegg om tiltak i eksisterende bebyggelse og gebyrfinansiering av overvannstiltak. Dette vil bli fulgt opp av regjeringen i tiden som kommer.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [13:58:01] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for arbeidet med dette representantforslaget. Denne saken handler om et representantforslag fra representantene Karin Andersen, Une Bastholm og Bjørnar Moxnes. I saken framsettes tre forslag. Det første forslaget går ut på å innføre en foreldelsesfrist for tilbakekall av statsborgerskap. Det andre forslaget går ut på å innføre en saksbehandlingsfrist for tilbakekall av statsborgerskap. Det tredje forslaget går ut på å innføre krav om dobbelt statsborgerskap for tilbakekall av statsborgerskap.

Stortinget har tidligere behandlet tilsvarende forslag. Den gangen ble det heller ikke vedtatt å gå inn for å utrede en foreldelsesfrist for tilbakekall av statsborgerskap, men det ble understreket at det må foretas en forholdsmessighetsvurdering i slike saker. Dette blir fulgt opp av regjeringen.

Et flertall på Stortinget har tidligere vedtatt at tilbakekall av statsborgerskap skal gjøres ved dom. En slik sak har vært ute på høring og vil komme til behandling i Stortinget. Det er en del momenter i den saken som kan være interessante og relevante for denne saken. Da vil jeg nevne det som kom fram etter høringen om saken om domstolsbehandling av tilbakekall. Det går ut på at det faktisk finnes andre måter – som har blitt synliggjort – å styrke rettssikkerheten og ivareta intensjonen til Stortinget på enn ved å behandle sakene i domstol.

Et annet moment er at det foreslås en forholdsmessighet, og at det lovfestes.

Et tredje moment er at barn og barnebarn som en hovedregel ikke skal kunne miste statsborgerskapet.

Det er tre viktige momenter for å ivareta rettssikkerheten og også situasjonen til dem som har havnet i et uføre.

Et flertall i komiteen støtter ikke forslagene i saken, og jeg går ut fra at de respektive partiene snakker for sine forslag og synspunkter senere.

Jeg vil knytte noen kommentarer til forslagene.

Først til foreldelsesfrist: For Fremskrittspartiet er det veldig viktig å ha muligheten til å tilbakekalle et statsborgerskap som er gitt på feil premisser, selv om det har gått lang tid. Det å gjøre det motsatte, altså sette en foreldelsesfrist, vil gi et signal om at dersom man jukser seg inn med falsk historie eller falsk ID til Norge, vil det lønne seg bare man holder på løgnen lenge nok. Det er et feil signal å gi.

Det er også helt konkrete erfaringer som gjør at det vil bli veldig vanskelig å håndheve helt klare intensjoner om å fjerne kriminalitet, f.eks., og annet misbruk av ordningen. Politiet sier at de har helt klare tilfeller av at det har blitt operert med dobbel identitet for å drive med omfattende kriminalitet. Hvis man da ikke etter en viss tid kan tilbakekalle et statsborgerskap når sånne ting viser seg, ja, så står man ganske handlingslammet igjen. En annen ting er at det finnes helt konkrete saker der personer har fått statsborgerskap med én identitet og oppholdstillatelse med en annen og dermed f.eks. kan heve dobbel trygd fra Nav. Dette er ting som myndighetene må ha mulighet til å slå ned på hvis de skal klare å håndheve norske lover på en god måte. Hvis man hadde gått inn for forslagsstillernes synspunkt her, ville man fratatt myndighetene den muligheten.

Når det gjelder saksbehandlingsfrist, er intensjonene sikkert gode, men det vil også være med på å svekke rettssikkerheten i kompliserte saker der man trenger lang tid på å få verifisert dokumenter og komme til bunns i sakene. Hvis det blir satt en frist, må man gjøre et vedtak før man er kommet helt i mål.

Fremskrittspartiet er tilfreds med at det store flertallet i komiteen ikke går inn for disse forslagene, og vi ser fram til videre behandling av lovforslaget som vil komme.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [14:03:20]: For Arbeiderpartiet er rettssikkerheten til den enkelte viktig. I forrige periode fikk vi gjennomslag for at det må foretas en forholdsmessighetsvurdering ved tilbakekall av statsborgerskap. Der skal botid og tilknytning til Norge særlig vektlegges.

Det er alvorlig å bli fratatt statsborgerskapet og miste tilknytningen til et land. Fordi rettssikkerheten til den enkelte er viktig, fikk vi også gjennomslag for domstolsbehandling ved tilbakekallelse av statsborgerskap. Det betyr at alle sakene skal behandles grundig før et eventuelt vedtak om tilbakekallelse blir gjort.

Så langt har ikke regjeringen klart å følge opp vedtaket som skal styrke sikkerheten til dem som står i disse vanskelige situasjonene.

Stortinget behandlet i fjor forslag om domstolsbehandling ved tilbakekallelse av statsborgerskap. Kristelig Folkeparti, Venstre og SV fremmet et forslag om at regjeringen skulle utrede en foreldelsesfrist. Forslaget ble ikke vedtatt. Der ble det understreket at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering. Stortinget har vedtatt at botid og hvor lenge man har hatt statsborgerskap, skal være med i vurderingen ved tilbakekall.

Departementet har i et høringsnotat foreslått at forholdsmessighetsvurderingen skal lovfestes, og at følgende skal vektlegges:

• hvor lenge personen har vært norsk statsborger, og eventuelt hvilke andre statsborgerskap personen har

• personens tilknytning til Norge. Her vil personens botid i Norge, slektninger personen har i Norge, og personens alder ved ankomst til Norge være relevant. Det må ses opp mot tilknytning til andre land personen eventuelt har statsborgerskap i.

• om personen har familie og eventuelt mindreårige barn i Norge, og om familielivet ble etablert før eller etter at personen burde forstått at tap av statsborgerskap kunne være aktuelt

• graden av integrering gjennom bl.a. utdannelse og arbeid

Dette er en start for å sikre at mennesker med tilknytning til og liv i Norge ikke blir kastet ut på urettmessig grunnlag. Det er allerede vedtatt av Stortinget at barn ikke skal miste sitt statsborgerskap som følge av feil foreldre eller besteforeldre har gjort.

Det er paradoksalt at vi som nasjon stiller høyere krav til identitet for statsborgerskap enn for å få oppholdstillatelse. Derfor mener Arbeiderpartiet at vi mye tidligere må stille krav til identitet. Vi vil kartlegge identiteten til dem som kommer, før de kommer.

Ove Trellevik (H) [14:06:11]: Takk til saksordføraren for gode saksordførarmerknader.

Eg nemnde så vidt at regjeringa var i full sving med å følgja opp eit likelydande Dokument 8-forslag som me hadde i førre periode. Ein absolutt foreldingsfrist, som også denne gongen vert føreslått, vil vera svært uheldig for samfunnet og i større grad gjera det mogleg for personar å fortsetja å leva eit dobbeltliv på ulike identitetar. Søkjarane kan også ha gjeve norske myndigheiter urette opplysningar om identiteten sin som kanskje enno ikkje er avdekte. Eit norsk statsborgarskap gjev også rettar som kan nyttast til ulovleg verksemd i andre land, og i verste fall kan vedkomande også utgjera ein sikkerheitsrisiko.

I brevet frå departementet kjem det fram at Utlendingsdirektoratet har sett tilfelle der personar er involverte i kriminell verksemd som narkotikahandel og overfører store pengebeløp til heimlandet. Det er også tilfelle der personane sjølve ikkje ønskjer å samarbeida om å oppklara den rette identiteten sin og det er umogleg for norske myndigheiter å få verifisert identiteten til personen i heimlandet.

Vi har også hatt personar som etter ei tid med norsk statsborgarskap søkjer om vern eller opphald i andre land på ein annan identitet enn den som er registrert her i Noreg. I tillegg er det avdekt at personar har søkt statsborgarskap både i Noreg og Sverige på ulike identitetar. Her i Noreg har politiet avdekt at personar har hatt fleire ulike identitetar – vedkomande er norsk på den eine og har permanent opphaldsløyve på den andre, og tek imot doble ytingar frå Nav.

Slike forhold ønskjer me ikkje, og det er i svært mange tilfelle viktig og riktig å ha anledning til å tilbakekalla. Å ha ein absolutt frist for tilbakekall vil vera svært uheldig. Sjølv om det kan ha negative konsekvensar for den det gjeld, at uvisse trekkjer ut i tid, må tidsfaktoren aldri verta ein heimel for å hindra tilbakekall av norsk statsborgarskap. Heldigvis vart ikkje forslaget vedteke då, og det vert heller ikkje vedteke i dag.

Men i innstillinga vi hadde for ei tid sidan, var det fleirtal for ei samhøvevurdering, og i høyringsbrevet til regjeringa vart det uttrykkjeleg slått fast at det skal gjerast ei samhøvevurdering i saker om tilbakekall av norsk statsborgarskap ved dom. Det betyr i praksis at i saker om tilbakekall av statsborgarskap skal det leggjast vekt på kor lenge personen har vore norsk statsborgar, eventuelt kva andre statsborgarskap personen har, og kva tilknyting personen har til Noreg. Her vil butid, grad av integrering, slekt og familie og om familien har vore etablert før eller etter at personen burde ha forstått at tap av statsborgarskap kunne ha vore aktuelt, vera viktige faktorar å vurdera. Dette må sjåast opp mot tilknyting til andre land personen eventuelt har statsborgarskap i. I tillegg skal det evaluerast om tap av statsborgarskap medfører at ein vert statslaus. Det er òg viktig å få evaluert og sett på.

For Høgre er dette gode og relevante faktorar som skal vurderast.

I høyringsnotatet vart det også fremja forslag om lovendringar for å presisera at barn og barnebarn som hovudregel ikkje skal mista statsborgarskapet som følgje av feil som er gjorde av foreldra eller besteforeldra til barnet.

I sum meiner eg at vi har ei god tilnærming til utfordringane, og Høgre meiner det er unødvendig med ein tidsfrist for tilbakekalling av statsborgarskap.

Heidi Greni (Sp) [14:10:06]: Det er lett å forstå at det for den enkelte som får beskjed om at tilbakekall av statsborgerskap vurderes, er svært belastende, naturlig nok. Senterpartiet mener det er viktig å ivareta de personene som får saken sin gjenopptatt, og som lever med beskjeden om at de risikerer å miste statsborgerskapet. Vi har derfor tidligere vært med på forslag om at dette kun skal skje ved domstolsbehandling, og at det skal være unntak for barn og barnebarn. Det er vi veldig glade for at det ble flertall for. Senterpartiet er opptatt av ivaretakelse av rettssikkerheten, og vi mener ikrafttredelse av unntaket for barn og barnebarn der de ikke kan miste statsborgerskap grunnet uriktige opplysninger fra foreldre eller besteforeldre, kan bidra til å redusere den urimeligheten som mange opplever ved tilbakekall av statsborgerskap, og at det vil sørge for at det ikke rammer utilsiktet. Det er viktige praksisendringer, som må komme på plass så snart som mulig.

I denne saken støtter vi en frist for saksbehandlingstid for å sikre at ventetiden fra varsel om eventuelt tilbakekall ikke blir urimelig lang. Innføring av en absolutt foreldelsesfrist vil kunne sende et signal om at det etter en tid ikke vil få konsekvenser å oppgi uriktige opplysninger for å få innvilget statsborgerskap. Derfor vil ikke Senterpartiet gå inn for det forslaget.

Ved behandling av Dokument 8:33 for 2016–2017 var domstolens evne til å foreta en forholdsmessighetsvurdering et sentralt tema. Den vurderingen vil kunne sørge for mange av de hensynene som en foreldelsesfrist skal ivareta. Domstolene er godt egnet til å foreta forholdsmessighetsvurderinger og vurdere rimeligheten av et eventuelt tilbakekall. Det ble i behandlingen av Dokument 8:33 tydelig understreket at det forutsettes at domstolene i forbindelse med denne forholdsmessighetsvurderingen legger særskilt vekt på botid og f.eks. hvor lenge en har hatt statsborgerskapet.

Etter at en person mottar varsel om at myndighetene vurderer tilbaketrekking av statsborgerskap, kan det gå år før de hører noe mer, og det kan gå mange år før de får en avklaring. Det mener jeg er uakseptabelt, og det er altfor lenge å leve i usikkerhet. Senterpartiet mener derfor det er nødvendig å vurdere en frist for saksbehandlingstid etter mottatt forhåndsvarsel for å sikre at folk ikke må vente i svært lang tid før de får avklart situasjonen sin. En eventuell frist må gi rom for forvaltningen til å foreta en grundig vurdering samt sikre prosesser som ivaretar den enkeltes rettssikkerhet, samtidig som det foreligger en ramme for hvor lang tid det kan gå før det kommer en endelig avgjørelse. Derfor støtter Senterpartiet forslaget om å foreta en utredning av en frist for hvor lang tid det kan gå fra det er sendt et forhåndsvarsel om tilbakekall av statsborgerskap, til saken må være avklart hos utlendingsmyndighetene i første instans. Jeg er skuffet over at flere ikke vil være med på det.

Senterpartiet forventer at regelverket som skal sikre at barn og barnebarn ikke blir skadelidende, og en domstolsbehandling, kommer på plass så snart som mulig, for å sikre at de som venter på en avklaring, kan få et svar.

Til slutt vil jeg fremme forslaget som Senterpartiet er med på.

Karin Andersen (SV) [14:14:26] (komiteens leder): Statsborgerskap er en veldig viktig sak for folk, og for dem som skal bo i Norge lenge, er det en fordel at man er statsborger, med de plikter og rettigheter det medfører.

De aller fleste land har en foreldelsesfrist på tilbakekall av statsborgerskap. Problemet som vi ser nå, er at regjeringen har satt av svært store ressurser til å grave i til dels gamle saker, der det høres ut som om alt man eventuelt finner der, handler om alvorlig og grov kriminalitet. Jeg hører noen nevne eksempler på at noen har hatt flere identiteter. Ja, det må jo være en feil ved saksbehandlingen fram til vedkommende har fått sine tillatelser. Jeg vil minne om at regjeringen er utrolig sendrektig med å få på plass biometrisk identifikasjon, som man har jobbet med i mange år, og som kunne ha løst problemet med at noen kan operere med flere identiteter.

Det kan være mye i søknadsprosessene i kritiske situasjoner der det kan oppstå en feil – villet eller ikke – men nå skal man liksom behandle alt som om det var veldig alvorlig kriminalitet. For alvorlige forbrytelser i Norge er det foreldelsesfrist, det er bare de aller groveste som ikke har det. Og hva er grunnen til det? En av hovedgrunnene er at ting er vanskelige å bevise etter veldig mange år, og hvordan i all verden skal det være mulig å bevise feil i dokumenter etter 15–20 år i et land der det ikke er notoritet på dokumenter i det hele tatt?

Spørsmålet er: Hvorfor gjør man dette til en veldig farlig sak for Norge? Den saken som virkelig fikk dette fram i søkelyset, var Mahad-saken. Jeg nevner den, fordi den er viktig, da den også viser noe annet som er grovt urimelig i måten vi behandler disse sakene på nå – og den saken det var mye bråk om – nemlig tap av statsborgerskap som straff. For hvordan er reglene der? Jo, der må man være over 18 år før noe av det man sier, blir tatt i betraktning, om man skal miste statsborgerskapet. I disse sakene stiller vi altså barn til ansvar for hva de har sagt når de er 13–14 år. Da er det greit, da kan du miste statsborgerskapet. I de sakene er det også krav om dobbelt statsborgerskap, altså at man ikke skal gjøre noen statsløse. Det er det ikke når det gjelder å frata noen statsborgerskap på grunn av feil som er gjort.

Jeg er klar over at det ikke er noe absolutt forbud mot å gjøre folk statsløse, men er det en god intensjon som helliger dette veldig strenge regelverket, der man nå ikke vil ha tidsfrister, men sier at man skal ha en forholdsmessighet? Det må jo bety at man i noen tilfeller skal se bort fra dette. Eller er det ikke det det betyr? Det må jo bety at man i noen tilfeller skal si: Denne feilen er begått, men vi ser bort fra den. Er det da tida som går – snakker vi om en tidsfrist der det er rimelig å legge den typen feil til side når det ikke er noe i saken som viser at vedkommende er grovt kriminell, eller at det har oppstått et problem ut fra dette, at det kan være et menneske som i en fortvilt situasjon har sagt noe feil? Det er mulig å ha andre reaksjoner enn tap av statsborgerskap på slike ting. Det høres ut som at man da sier at det liksom er helt greit at man gjør det. Nei, det er ikke greit, men det går an å ha reaksjoner som er mer forholdsmessige.

Forslaget om at det når myndighetene tar opp en slik sak, må være en foreldelsesfrist, hadde jeg virkelig håpet Stortinget hadde vært med på, for det er grovt urimelig at man skal kunne holde på med disse sakene i årevis. Nå sitter statsråden som også er statsråd for integrering, her – hvordan i all verden folk skal kunne integrere seg hvis de skal leve med dette i år etter år etter år? Det hjelper sikkert litt hvis man vet at det ikke skal gå ut over barn og barnebarn, men det er ingen god situasjon for dem heller å leve med dette. Her bør i hvert fall myndighetene sjøl klare å sette en strek når de har satt i gang en slik sak.

Karin Andersen (SV) [14:19:35]: Jeg vil gjerne ta opp de forslagene SV er alene om i innstillingen.

Torhild Bransdal (KrF) [14:19:56]: Når et parti har blitt en del av en regjering, vil opposisjonen kunne godte seg over at man i noen saker må innta andre holdninger enn man har gitt uttrykk for tidligere – endatil, i noen tilfeller, stemme imot egne forslag.

I denne saken har Kristelig Folkepartis linje vært – og er fremdeles – at dette bare skal benyttes i helt spesielle tilfeller. Ja, jeg er klar over at vi tidligere har stemt for at det bør være en foreldelsesfrist. I løpet av debatten og belysningen av sakens flere sider, har vi kommet til at vi kan stå på det som er regjeringens holdning. I denne saken trenger jeg dermed ikke å se beskjemmet ned, men heller ta høyde for at det er plass til å møte meg selv i døra når beskyldningene om det forhåpentligvis kommer.

Så til selve saken: Inndraging av statsborgerskap er et svært alvorlig grep, og det må rammes inn av regler som sikrer at det benyttes forholdsmessig. Konsekvensene for både den det gjelder, og dennes familie må vektlegges – likeså forholdets alvorlighetsgrad.

Saker om tilbakekall av statsborgerskap er svært ressurskrevende å behandle for utlendingsmyndighetene, som også har en plikt til å påse at saken er så godt opplyst som mulig før det treffes vedtak. Inndraging av statsborgerskap skal fremdeles være et tiltak man benytter bare unntaksvis etter å ha vurdert kriterier som

• hvor lenge personen har vært statsborger, og eventuelt andre statsborgerskap

• personens tilknytning til Norge

• familie og mindreårige barn i Norge

• grad av integrering, bl.a. utdannelse og arbeid

• hovedregelen om at barn og barnebarn som hovedregel ikke kan miste statsborgerskapet som følge av feil begått av barnets foreldre eller besteforeldre

Med det anbefaler jeg komiteens tilråding.

Une Bastholm (MDG) [14:22:12]: Denne saken handler om grunnlaget for demokratiet vårt og Norge som rettsstat, og jeg må si at når jeg hører debatten her, synes jeg det står litt dårlig til med de grunnleggende liberale verdiene i Stortinget. Menneskerettighetene gir enhver rett til et statsborgerskap i den staten hvor man har tilhørighet, og uten en prinsipiell likebehandling av alle statsborgere mangler også en fundamental grunnstein i demokratiet.

Miljøpartiet De Grønne mener derfor at statsborgerskap burde være en umistelig rettighet for alle. Å få innvilget statsborgerskap kan gjerne henge høyt, men når man først har fått det, er det ikke noe staten bør kunne inndra igjen, for tilhørigheten til en stat er noe man som borger selv eier, det er noe man har rett til. Det er ikke en medalje myndighetene gir deg for å være lovlydig, for å være flink – eller for å være norsk, for den saks skyld. At en da i det minste setter en tidsfrist for hvor mange år det kan gå før statens lange arm kommer og inndrar statsborgerskapet ditt, bør i hvert fall være et minimum.

Har man gitt uriktige opplysninger for å få opphold og etter hvert statsborgerskap, skal man selvfølgelig straffes med en rettferdig og en rimelig dom, men det faktum at man har bodd i Norge i veldig mange år i mellomtiden, gjør at tilhørigheten til Norge uansett er like reell. Jeg hører det refereres til dobbel identitet, noe som er en fullstendig anekdotisk avsporing av hele debatten. Det er ulovlig.

Staten har alle muligheter til å dra disse menneskene inn for domstolen, så domstolen får gjøre den vurderingen. Men her snakker vi prinsipielt om hvem som eier et statsborgerskap når man først har fått det. Ikke å ha en foreldelsesfrist bryter med rettsprinsippene om foreldelse og forutberegnelighet. I forarbeidene til straffeloven er det et helt sentralt hensyn bak reglene om foreldelse at verdien av bevisene svekkes med tiden. Ikke bare blir det vanskeligere å bevise skyld, det blir også vanskelig for statsborgere å bevise sin uskyld, og det bør veie tungt i en rettsstat.

En foreldelsesfrist skal avspeile handlingenes alvorlighet. Eksempler på straffbare handlinger som i dag foreldes, er grov menneskehandel, slaveri, grov kroppsskade eller mishandling, og de eneste forbrytelsene i straffeloven som ikke har foreldelsesfrist, er drap, terror, alvorlige krigsforbrytelser, voldtekt og seksuell omgang med barn.

I 2016 behandlet Stortinget en proposisjon som skulle sikre at myndighetene oppfyller kravene til rettssikkerhet som følge av Grunnloven og internasjonale konvensjoner. Da uttalte en enstemmig justiskomité følgende:

«Foreldelse er en viktig rettssikkerhetsgaranti som gir enkeltpersoner og virksomheter nødvendig forutberegnelighet. I tillegg spiller effektivitetshensyn inn, og at det alltid vil være behov for å sette punktum for sanksjonsadgang.»

Det er jeg helt enig i. Derfor er det rart at flertallet i denne saken i dag er imot foreldelsesfrist for tilbakekall av statsborgerskap. Det vil jo nettopp gi forvaltningen incentiv til å gjøre grundigere undersøkelser ved selve saksbehandlingen og hindre at mulige tilbakekallingssaker blir liggende. Det er altså fornuftig også dersom en vil hindre byråkrati og overformynderi.

Da synes jeg det er viktig å få sagt en ting som ikke har vært oppe i debatten hittil, og det er at Norges rutiner og muligheter til sannsynliggjøring av asylsøkernes sannhetsvitner og begrunnelser for asylsøknaden har blitt mye bedre. Så det vi først og fremst snakker om her, er ikke signalet Norge gir for framtiden, det er de som kom hit på 1990-tallet, da Norge hadde dårlige rutiner for sannsynliggjøring av påstandene, vi snakker om.

Dagens regler skaper et A-lag og et B-lag, og her kommer jeg tilbake til de prinsipielle liberale verdiene dette storting skal stå for. Vi som har vært norske statsborgere siden fødselen, tilhører A-laget, som har et umistelig statsborgerskap. Vi kan utøve terror, svindle, lyve, stjele og drepe, men statsborgerskapet mister vi ikke. Statsborgere som ikke er født i Norge, derimot, men som kom til Norge for 20 eller 30 år siden, tilhører B-laget. De kan til og med bli gjort statsløse fordi de kanskje har gjort feil da de kom hit og søkte om asyl.

For meg har en sånn forskjellsbehandling ingenting å gjøre i en moderne rettsstat. Uten en foreldelsesfrist gir Norge langt dårligere rettssikkerhet for sine borgere enn veldig mange andre land i Europa – Tyskland, Finland, Belgia og Frankrike har alle foreldelsesfrister, og det er også vanlig i Europa at man overhodet ikke praktiserer tilbakekall av statsborgerskap, fordi man forutsetter at myndighetene gjorde jobben sin da folk fikk opphold, og da de fikk statsborgerskap.

Bjørnar Moxnes (R) [14:27:31]: Rettssikkerhet er en forutsetning for nær sagt alle rettigheter vi har. Jeg håper vi i Stortinget er enige om å styrke rettssikkerheten og verne om den, uavhengig av hva man måtte mene om innvandringsspørsmål. Vi bør også være enige om å stille strenge krav til de instansene som behandler søknader om asyl, oppholdstillatelse og i siste instans statsborgerskap – krav om en kvalitetsmessig, grundig og effektiv behandling. Der det gjøres feil og nye opplysninger må innhentes, bør det skje innenfor fastsatte tidsrammer. Dette er helt grunnleggende og rimelige krav vi bør være enige om å stille til UDI, UNE og domstolene.

Hvis ikke UDI og UNE har tid til å behandle disse sakene innenfor et gitt tidsrom, f.eks. fem år, ti år eller mer, er ikke løsningen å fortsette uten foreldelsesfrist. Da er løsningen å øke kapasiteten. Systemet er laget for å ivareta mennesker som skal få sakene sine behandlet. Da skal ikke menneskene tilpasse sine skjebner til byråkratiske hindringer, men det har åpenbart litt for mange partier på Stortinget dessverre glemt.

Det finnes noen saker som ikke har foreldelsesfrist, det gjelder bl.a. voldtekt, drap og alvorlige terrorhandlinger. Når vi ikke har noen slik frist på andre lovbrudd, de fleste lovbrudd, er det av gode grunner. Det er, som vi vet, fordi bevis svekkes over tid, og fordi lang saksbehandlingstid er en enorm påkjenning for den enkelte, noe som igjen har enorme ringvirkninger for samfunnet rundt. Folk som ellers er i arbeid, og som holder hjulene i gang, får livet satt på vent og kastes ut i usikkerhet. Derfor bør sakene som er satt på vent etter fjorårets vedtak om domstolsbehandling, tas opp raskest mulig, så folk kommer i gang igjen med livet sitt i lokalsamfunn i Norge og slipper å vente på å få et svar.

En palestinsk familie risikerer nå – etter nærmere 30 år i Norge – å miste statsborgerskapet. Barn og barnebarn skal straffes for en påstått saksbehandlingsfeil for 20 år siden. Vi hadde, tror mange, avskaffet arvesynden i Norge, men åpenbart ikke når det gjelder etterkommere av innvandrere. Hvis familiemedlemmene mister statsborgerskapet, blir de statsløse. De havner i et juridisk ingenmannsland. De vil ikke ha rett til å bo eller leve i noe land i verden. Dette svarer Arbeiderpartiet, Høyre og andre på med det diffuse begrepet «forholdsmessighetsvurdering». Det vi trenger, er faste regler og faste rammer framfor politisk tåkeprat – og et system som det stilles krav til, akkurat som vi stiller krav til personene som får sakene sine behandlet i systemet.

Det finnes flere integreringsutfordringer i Norge, men å bruke tid og krefter på å gå igjennom 20–30 år gamle saker om statsborgerskap, er ikke blant våre integreringsutfordringer. Tvert imot skader det integreringsarbeidet fordi det skaper utrygghet blant innvandrere og deres etterkommere. Skal folk kunne bli aktive deltakere i samfunnet vårt, og skal vi få til en god integrering her i landet, er en grunnleggende sikkerhet for at man er norsk, og at man tilhører Norge, en forutsetning.

Jeg vil berømme ungdomspartiene, som – utenom Fremskrittspartiets Ungdom – samlet har gått ut og krevd en foreldelsesfrist for tilbakekall av statsborgerskap. Dessverre gjør Venstre og Kristelig Folkeparti helomvending i saken, men ungdomspartiene deres står støtt og gir ikke etter for presset fra Fremskrittspartiet og Høyre.

Vi i Rødt mener at alle skal ha den samme rettssikkerheten, og vi krever at hensynet til våre innbyggeres trygghet og rettigheter skal være førsteprioritet uansett hvor de opprinnelig kommer fra.

Statsråd Jan Tore Sanner [14:32:47]: Kunnskapsdepartementet har hatt på høring forslag om endringer i statsborgerloven som kan ivareta de hensyn som en foreldelsesfrist skal ivareta. Forslagene følger opp Stortingets anmodningsvedtak av 9. mai 2017, som ble vedtatt i forbindelse med Stortingets behandling av representantforslag om domstolsbehandling ved tilbakekall av statsborgerskap.

I høringsnotatet er det bl.a. foreslått å lovfeste at norsk statsborgerskap ikke skal tilbakekalles dersom det ut fra forholdets alvor og statsborgerens tilknytning til Norge vil være et uforholdsmessig inngrep overfor vedkommende selv eller nærmeste familie. I vurderingen skal det bl.a. legges vekt på hvor lenge personen har bodd i Norge, og hvor lenge personen har vært norsk.

Det er foreslått at eventuell statsløshet skal inngå som en del av vurderingen av om det er forholdsmessig å tilbakekalle det norske statsborgerskapet.

Det er også foreslått lovendringer for å presisere at barn og barnebarn som hovedregel ikke kan miste statsborgerskapet som følge av feil begått av barnets foreldre eller besteforeldre. Et begrenset unntak er foreslått for tilfeller der barnet har liten tilknytning til Norge. Det er foreslått at barns statsborgerskap ikke skal kunne tilbakekalles dersom barnet dermed blir statsløst.

Det er videre foreslått at det skal presiseres i loven at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som berører barn.

Forvaltningen og domstolene er godt egnet til å foreta forholdsmessighetsvurderinger, og vil kunne besørge de hensyn som en foreldelsesfrist skal ivareta. Å lovfeste forholdsmessighetsvurderingen vil i ytterligere grad sikre dette.

En absolutt foreldelsesfrist for tilbakekall av statsborgerskap vil kunne ha uheldige konsekvenser. I enkelte tilfeller kan det sett hen til forholdets alvor være forholdsmessig og ønskelig å tilbakekalle, selv om det har gått lang tid siden vedkommende ble norsk. Det kan være tilfeller der personen aktivt benytter ulike identiteter, f.eks. til å begå alvorlig kriminalitet. Vedkommende har ikke nødvendigvis heller sin primære tilknytning til Norge og kan være bosatt i utlandet.

En foreldelsesfrist vil i større grad gjøre det mulig for personer å fortsette å leve dobbeltliv på ulike identiteter. Det norske statsborgerskapet gir også rettigheter som kan benyttes til ulovlig virksomhet i andre land, og i verste fall kan personen utgjøre en sikkerhetsrisiko.

I disse tilfeller er det viktig å ha en adgang til å tilbakekalle.

Saker om tilbakekall av statsborgerskap er svært ressurskrevende å behandle for utlendingsmyndighetene, som etter forvaltningsloven har plikt til å påse at saker er så godt opplyst som mulig før det treffes vedtak i saken. Sakene skal behandles og vurderes individuelt på en måte som ivaretar rettssikkerheten til den enkelte. En generell saksbehandlingsfrist for denne sakstypen vil være lite egnet til å sikre en individuell behandling.

Selv om det kan ha negative konsekvenser for den det gjelder at saken trekker ut i tid, tilsier tungtveiende hensyn, som kontrollhensyn og hensynet til rettssikkerheten for den enkelte, at det ikke bør innføres saksbehandlingsfrist i disse sakene.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [14:47:09]: Det har blitt framsatt en del merkelige påstander i denne debatten. Representanten Karin Andersen sier at alle blir behandlet som om de har begått alvorlig kriminalitet. Det er ikke riktig. Det er nettopp poenget med forholdsmessighet, som har blitt understreket av flere, som taler mot at alle skal bli behandlet som om de har begått alvorlig kriminalitet. Poenget er at man fortsatt bør og må ha muligheten til å handle mot dem som bruker og misbruker et norsk statsborgerskap som de har fått på feil premisser, til å begå bl.a. kriminalitet. Forholdsmessighetsvurderingen skal ta hensyn til bl.a. forholdets alvor. Dersom man har bodd 20 år i Norge, begikk en feil da man fikk det, og er godt integrert i dag, vil det bli vektlagt tungt i en slik sak. Derfor er det ikke riktig, det som har blitt framsatt.

Det er mange som liker å sammenligne med foreldelsesfrist for alvorlig kriminalitet. Det er også en merkelig sammenligning, for det er ikke straff å levere tilbake noe man ikke skulle hatt. Det er ikke straff hvis man stjeler en bil, å levere den tilbake. Derfor er det heller ikke straff å levere tilbake et statsborgerskap som man heller ikke skulle hatt. Det er merkelig at Miljøpartiet De Grønne mener man ikke i det hele tatt skulle ha mulighet til å ta fra noen et statsborgerskap som de åpenbart ikke skulle hatt. Ja, jeg mener det er naivt.

Representanten Andersen har også stilt en del spørsmål ved hvorfor man ikke i det minste kan innføre et krav om dobbelt statsborgerskap, dersom man skal ta et statsborgerskap som er ervervet på feil premisser. Det er flere grunner til at man heller ikke bør innføre det. En grunn er at det ville være veldig enkelt for en person som står i fare for å miste det, og har jukset til seg et norsk statsborgerskap, bare å kvitte seg med det andre. Da står man helt uten mulighet til å handle overfor åpenbare juksemakere. Det er en naiv og feilslått tilnærming til problemet.

Grunnen til at man ikke kan miste statsborgerskapet hvis man f.eks. blir dømt for alvorlig kriminalitet og terror, er internasjonale konvensjoner som forhindrer det. Jeg tror representanten Andersen kan være veldig trygg på at dersom det hadde vært mulig å ta statsborgerskapet fra disse også, ville Fremskrittspartiet gått inn for det.

Karin Andersen (SV) [14:50:09]: Det siste innlegget fra Fremskrittspartiet beskriver veldig godt det jeg sier denne debatten får det til å høres ut som, for det omtales som om flertallet er kriminelle og har jukset. Det er ikke riktig. Det er den bølgen Fremskrittspartiet rir på, og som dessverre også flertallet er med på – at dette er et stort og alvorlig problem for Norge. Nei, det er et problem at noen kan operere med flere identiteter, men det kan vi ikke løse via statsborgerskap. Det må løses via biometrisk identifikasjon der man kan avsløre om noen opererer med forskjellige identiteter. Der har regjeringen en jobb å gjøre. Der kunne man absolutt brukt noen flere ressurser, framfor å bruke enormt mye ressurser på dette, slik man har valgt å gjøre.

Når det gjelder forholdsmessighetsvurderingene som regjeringen nå har blitt pålagt å utrede, er det riktig at de kan løse noe av dette. Man sier da at det skal veie tungt, men det gir jo ingen trygghet. Ikke engang etter 25–30 år gir det noen trygghet. Hvordan skal det være mulig for et menneske som har flyktet fra et annet land, å kunne bevise noe som skjedde så mange år tilbake, når det kanskje har foregått flere regimeskifter i tillegg? Det er umulig.

Det vil være en del tvil i noen av disse sakene, uten at det er grunn til fare for Norge på noen som helst slags måte. Den tvilen må myndighetene avklare i prosessen fram mot at man innvilger et statsborgerskap. Er tvilen stor og alvorlig, må det få konsekvenser da og ikke 25 år etterpå. Jeg synes det er rart at statsråden som har ansvar for integrering, ikke tar inn over seg de alvorlige utfordringene dette vil være for veldig mange som man nå begynner å rote i sakene til, og som ikke har gjort noe gærent. De har integrert seg, de jobber, de fungerer godt. Men man har liksom et politisk ønske – fra Fremskrittspartiet særlig – om å rote i disse gamle sakene, for å holde ved like at kanskje alle som har kommet hit, særlig dem som er flyktninger, egentlig ikke er flyktninger.

Det er en feil måte å drive integrering på, det er en dårlig måte å drive integrering på, og det skaper ikke trygghet i samfunnet. Det hadde kanskje kunnet være bunnplanken her hvis det hadde vært noe fornuft i det, men det er det altså ikke.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:54:09] (ordfører for saken): Komiteen har i sitt arbeid vært aktiv på dette området siden stortingsvalget 2017, med fire representantforslag. Komiteen avholdt åpen høring i saken vi nå har til behandling, 18. desember. Vi takker for at sentrale organisasjoner innen utdanningsområdet og fra skoleeiersiden deltok med tydelige innspill.

Engasjementet for lærerne i skolen er sterkt, både hos posisjonen og hos opposisjonen, selv om virkemidlene er vidt forskjellige. Forslagsstillerne fremmer forslag om å styrke rekrutteringen av lærere samt en forsterket satsing på virkemidler for å beholde nyutdannede lærere i yrket, bl.a. gjennom veiledning. Jeg beklager sterkt at komiteen og flertallet i Stortinget ikke har klart å enes om noen konstruktive tiltak for å følge opp engasjementet rundt lærernes stilling i skolen i denne omgang.

Det komiteen er enig om, er at lærerne er skolens viktigste ressurs, og at tilgangen på kvalifiserte lærere er en nøkkelfaktor for å sikre kvalitet i opplæringen. Faglig og pedagogisk trygge samt kompetente lærere er den viktigste enkeltfaktoren for en god skole og for å motivere nyutdannede lærere til å forbli i yrket. Et viktig tiltak for å forhindre frafall og lærermangel er derfor god veiledning av nyutdannede lærere. Og det er noe vi er nødt til å gjøre, nemlig å rekruttere flere lærere til yrket og sørge for at de vil bli der.

Granavolden-plattformen inneholder momenter komiteen også i dagens innstilling stiller seg bak, og punkter Stortinget har vedtatt før. Utfordringen er når regjeringen fremmer politikk som gir motsatt resultat. Vi trenger styrket desentralisert utdanning, ikke større utdanningsinstitusjoner som legger ned utdanningstilbud. Vi trenger kommuner med økonomisk handlingsrom til å ansette og å gi arbeidsvilkår til sine ansatte i tråd med Stortingets ambisjoner for lærertetthet, faglig og pedagogisk oppfølging og en overkommelig hverdag – ikke en regjering som blindt innfører nye krav til opptak til og gjennomføring av lærerutdanningen, og ikke en regjering som stiller norm- og rapporteringskrav som binder opp ressurser og tvinger kommuner til å endre fra f.eks. den vellykkete Dovre-modellen til regjeringens standardiserte A4-skole. Regjeringens ambisjoner for lærerkarrierer og lærerspesialister overkjører trepartssamarbeidet både nasjonalt og lokalt. Det hindrer fleksibilitet i en krevende hverdag, der man vil ha flere spesialpedagoger og assistenter inn i skolen – ikke færre. La lærerne være lærere! La de nyutdannede som trenger veiledning, få veiledning!

Senterpartiet har ønsket seg en stortingsmelding om rekruttering av lærere. Her er hele Stortinget enig om at det er behov for økt rekruttering, bedre oversikt over tingenes tilstand og bedre håndtering av lærerne i tiden som kommer. Det er dette som må til for å sikre langsiktigheten i politikken og rekrutteringen. Dette burde det ikke gå politisk prestisje i, men være bred enighet om. Når vi alle enes om at lærerne er den viktigste enkeltfaktor for at elevene lykkes i skolen, burde det ikke være kontroversielt å legge fram en stortingsmelding om dem. Vi får nå en stortingsmelding om tidlig innsats og inkluderende fellesskap, som skal legges fram for Stortinget høsten 2019. Vi forutsetter at lærerne er en viktig del her.

Økende lærermangel og dårlige søkertall til grunnskolelærerutdanning for 1.–7. trinn gir varselsignal om at nettopp de yngste barna blir rammet av lærermangelen.

Detaljstyring, tidstyver og manglende tillit til praksis i klasserommet er også graverende tilbakemeldinger fra lærerprofesjonen. Her mener Senterpartiet økt fokusering på nettopp tid til faglig arbeid i fellesskap er løsningen, framfor flere pålegg fra regjeringen. Statsråden har videre satt ned et tidstyvutvalg. Det er bra temaet blir satt på dagsordenen, men et slikt utvalgsarbeid må bli fulgt opp. Nasjonale prøver og standardisering er en utfordring og en tidstyv som hindrer lærerne i å følge opp det lovverket som pålegger dem å tilpasse opplæringen til hver enkelt elev. La lærerne være lærere!

Lærertetthet er viktig i hele grunnopplæringen. Frafallet i videregående skole, særlig blant gutter på yrkesfag, er altfor høyt. Ungdata-undersøkelsen viser at stadig flere unge, både gutter jenter, sliter med skolerelatert stress og udefinerbare psykiske og fysiske helseplager. Flere kvalifiserte lærere med tid til å se og å følge opp hver enkelt ungdom er etter Senterpartiets syn et viktig tiltak for å sikre alle ungdommer et likeverdig og godt opplæringstilbud, uavhengig av hvor de går på skole, eller hvilke forutsetninger og behov de har.

Med det vil jeg ta opp de forslagene der Senterpartiet er medforslagsstiller.

Turid Kristensen (H) [14:59:26]: Regjeringen har høye ambisjoner for norsk skole. Det er godt kjent at læreren er skolens viktigste ressurs, og at tilgangen på kvalifiserte lærere er en nøkkelfaktor for å sikre god kvalitet i opplæringen. Det er vi nok alle enige om. Vi er nok alle også opptatt av at vi skal ha nok kvalifiserte lærere i skolen, men her slutter kanskje også enigheten – ikke minst når det gjelder hvilke tiltak som best kan sikre oss at vi får nok kvalifiserte lærere, hvor mye som må vedtas og pålegges fra oss på Stortinget, og om vi kan ha tiltro til at kommunene selv kan håndtere mange av de tiltakene som er ønskelige og nødvendige for å sikre oss nok gode lærere i skolen.

Framskrivinger fra SSB er nettopp framskrivinger. Dette viser hva lærermangelen blir i framtiden hvis situasjonen ikke endrer seg – hvis ikke rekrutteringstiltak settes inn, hvis ikke lærerutdanningene oppfattes som attraktive og flere søker seg til utdanningene, hvis vi ikke sørger for at de som tas opp til utdanningen, har forutsetninger for å fullføre, hvis ikke utdanningene har god kvalitet og får flere til å gjennomføre studiene. Disse beregningene er derfor ikke en fasit, men et verktøy som gjør det mulig å sette inn tiltak som kan påvirke utviklingen de neste årene. Erfaringen viser at lærermangel kan forebygges med de rette tiltakene.

Det er likevel ingen tvil om at regjeringspartiene tar denne utfordringen på største alvor. Regjeringspartiene har allerede gjort mye for å bedre utviklingen og møter utfordringene med en rekke offensive grep. I 2018 ville nesten én av ti søkere til høyere utdanning bli lærere – en svært gledelig utvikling. Én av forklaringene på dette kan være at regjeringspartiene har innført femårige lærerutdanninger på masternivå og skjerpet kravene til opptak. Dette styrker lærernes fagkompetanse, øker lærerutdanningenes status og gjør dem attraktive for flere.

Penger og lønn er heller ikke ubetydelig, og masterutdanningen gir nyutdannede lærere høyere startlønn – en differanse på ca. 70 000 kr. Regjeringen har også innført en ordning med sletting av studielån for lærere som tar jobb i skolen etter å ha fullført femårig grunnskolelærerutdanning eller lektorutdanning. Ordningen skal bidra både til rekruttering, til økt gjennomføring og til at nyutdannede lærere tar jobb i skolen.

Regjeringen har også et ønske om at flere som jobber i skolen, og som ikke har formell lærerutdanning, får anledning til å kvalifisere seg, og at flere lærere som har godkjent lærerutdanning for høyere trinn, kan få kvalifisere seg til å undervise på 1.–4. trinn, altså en mulighet til å få en dobbeltkompetanse. Det er derfor igangsatt et arbeid med å sørge for nettopp dette.

Regjeringen ønsker likevel at flere lærere skal ønske å bli i skolen – selv om lærere har lav turnover sammenlignet med andre profesjoner i kommunene. Vi har derfor lagt til rette for nye karriereveier, som f.eks. lærerspesialistordningen, som oppleves av lærerne som en alternativ og god karrierevei. Det viser også at det er riktig av regjeringspartiene å jobbe fram nye karriereveier i skolen. De nye veiledningsordningene for nyutdannede vil også bidra til at de får lyst til å bli. I tillegg har over 27 000 lærere fått tilbud om videreutdanning.

Jeg merker meg at i innstillingen har samtlige partier, unntatt SV, uttrykt at lærernes opplevelse av videreutdanningen og konsekvensene den gir, gir gode resultater. Det framstår som noe underlig, ikke minst siden SV i en merknad viser til at de selv har fremmet forslag om å gi alle lovfestet rett og plikt til dette. Men når de samtidig kutter 500 mill. kr i potten i sitt alternative budsjett, er det kanskje lettere å forstå.

Vi er også enig i at det er avgjørende at vi lykkes med å rekruttere enda flere studenter til lærerutdanningene framover, men vi mener i motsetning til opposisjonen at vi er bedre tjent med rekrutteringstiltak som ikke er nasjonale rekrutteringskampanjer. Det har derfor de siste årene vært bevilget midler til ulike tiltak i samarbeid med lærerutdanningsinstitusjonene. Det er også bevilget midler til rekruttering av menn og av lærere med innvandrerbakgrunn. Disse tiltakene til sammen er med på å øke attraktiviteten til læreryrket. De er med på å øke rekrutteringen og til å bidra til gode profesjonsfellesskap i skolene, noe som vil føre til at flere vil velge å bli og fortsette å jobbe i skolen.

Utfordringene er der, men jeg ser optimistisk på mulighetene vi har for å sikre elevene våre gode og kvalifiserte lærere i framtiden. Dette er noe vi skal og må lykkes med.

Roy Steffensen (FrP) [15:04:20] (komiteens leder): Det var en god oppsummering av mye av regjeringspartienes politikk fra representanten Kristensen. Er det noe vi kan være enige om, er det at det vil være gode jobbmuligheter i årene som kommer, for dem som ønsker å bli lærer. Vi vet at det skal ansettes veldig mange nye, og det er en utfordring som vi må løse, og som vi er i ferd med å løse.

Som saksordføreren var inne på, opplever jeg at det er bred enighet i denne salen om målet, som er å skaffe flere lærere, men så er vi kanskje noe uenige om hvordan vi kommer oss dit. Regjeringspartiene har i snart seks år jobbet nettopp med å heve statusen for læreryrket, og det har vi tenkt å fortsette med i tiden som kommer. I dagens sak kommer vi til å stemme mot forslagene fra opposisjonen, enten fordi vi er uenige, som f.eks. om kompetansekrav, eller fordi vi mener at forslagene er unødvendige, som f.eks. å forskriftsfeste veiledningsordningen, eller fordi vi mener at dette må håndteres av kommune- og skoleeier, som forhandlinger om lønn, eller fordi regjeringen allerede gjør en solid innsats på feltet, som f.eks. forslag nr. 12, fra Arbeiderpartiet og SV om å sørge for at bevilgningene til etter- og videreutdanning holdes på et høyt nivå.

Som representanten Kristensen var inne på, er det bare to måneder siden Sosialistisk Venstreparti foreslo et kutt på 500 mill. kr til etter- og videreutdanning, og i valgkampen i 2013 husker jeg at Arbeiderpartiet drev valgkamp på at om de bare fikk fortsette, skulle de doble antallet som fikk etter- og videreutdanning, fra 1 500 til 3 000. Vel, fakta er at vi klarer å gjøre en ganske god jobb med dette uten deres hjelp. I år vil over 7 000 lærere få dette tilbudet, og i de årene vi nå har styrt, har nesten 30 000 lærere fått etter- og videreutdanning.

Det er godt å se at Arbeiderpartiet og SV nå kommer etter, for dette er et viktig moment for at flere blir værende i yrket som lærer. I alle mine møter med lærere er noe av det viktigste de selv trekker fram, muligheter for videreutdanning. Dette er med på å øke kvaliteten på undervisningen, noe som bekreftes av at sju av ti lærere endrer på undervisningsopplegget sitt etter at de har gjennomført videreutdanning.

Forslag nr. 4, om å fjerne firerkravet i matematikk er eksempelvis noe vi er imot. For å rekruttere lærere må vi også rekruttere studenter som gjennomfører utdanningen. Klare kompetansekrav gir bedre lærere. Det fører til at gjennomføringsgraden øker, fordi søkerne har et høyere karaktergjennomsnitt med seg fra videregående skole og har dermed bedre forutsetninger for å fullføre. Det er noe vi har sett fra tidligere år gjennom forskning og erfaringer fra andre studietilbud. Vi vil ha de beste søkerne til lærerutdanningen, og derfor har vi stilt strengere opptakskrav, noe som sørger for at statusen til læreryrket øker, og som på sikt vil gi flere gode lærere.

Andre tiltak vi har gjort for å motvirke lærermangel, er bl.a. å øke statusen gjennom innføring av masterutdanning, som vil gi høyere lønn, bedre veiledning for nyutdannete lærere for å hindre et eventuelt frafall tidlig i yrkeskarrieren, og vi har innført ordninger for sletting av studielån for lærerutdannete ut fra hvilken type utdanning de har, eller hvor de ønsker å bosette seg for å jobbe. Vi mener at summen av tiltak vi har gjort, er viktig både for å sikre rekruttering og for å sikre at flere lærere blir i klasserommet.

Selv om vi har gjennomført mye og allerede ser en del resultater, som f.eks. at det har kommet flere kvalifiserte lærere i skolen, og at 15 pst. flere søkte seg til grunnskolelærerutdanningen på 1.–7. trinn, er det likevel ikke tid til å heise flagget og slappe av. Vi ser at tilgangen på kvalifiserte lærere fortsatt vil være en utfordring noen steder i landet i årene som kommer, og derfor skal dette arbeidet fortsatt ha høy prioritet.

Jeg har tro på at mye av det som er igangsatt, vil ha god effekt, men vi må også gi tiltakene tid til å virke. Som representanten Kristensen påpekte, har regjeringspartiene høye ambisjoner for norsk skole. Vi ser at pilene begynner å peke i rett retning. Vi ser at elevene lærer mer, at de er mer til stede, at færre faller fra, og vi ser også at flere nå vil bli lærere. Derfor skal vi holde stø kurs og intensiteten oppe i arbeidet med å forbedre og fornye norsk skole og i arbeidet med å øke rekrutteringen til læreryrket.

Torstein Tvedt Solberg (A) [15:09:08]: Jeg er enig med dem som sier at det er ingen uenighet i denne sal om at læreren er viktig. Vi i Arbeiderpartiet har en ubetinget kjærlighet til lærerne, vi kan rett og slett ikke få nok av dem. Arbeiderpartiet mener at mange nok lærere er en forutsetning for at barna lærer på skolen, er trygge på skolen og trives på skolen.

Mer overraskende er det kanskje at det er så stor uenighet i denne sal om hvordan en skal møte den økende lærermangelen vi i dag ser. Der må jeg si meg uenig med representanten Kristensen – uenigheten er ikke om hvordan vi skal møte den økende lærermangelen, men om vi skal møte den. Vår kritikk mot regjeringa er at den forholder seg passiv til den økende lærermangelen en nå ser. Beregning etter beregning viser nå at lærermangelen bare øker – sist med SSBs framskriving fra november 2018, der framskrivingen mot 2040 viser at det er en mer alvorlig lærermangel vi går i møte, og samtidig ser vi en regjering som fortsetter å styre blindt mot den lærermangelen som vi ser, eller som i dag, da Studiebarometeret til NOKUT kom, der lærer- og lektorstudentene er de som er minst fornøyd med sin praksis, og er blant studentgruppene som er lite tilfreds med sin utdanning. Selv etter alle disse beregningene, selv etter alle ulike studiebarometre og tilbakemeldinger en får, ser vi regjeringspartier som fortsetter å stemme imot alle forslag, forslag som i dag kunne ha endret den utviklingen som framskrivingene viser.

Jeg må si meg enig med representanten fra Senterpartiet – jeg er litt skuffet og til og med litt overrasket. I denne sal blir det i dag fremmet i alt 20 forskjellige forslag, stort og smått, men regjeringspartiene stemmer imot absolutt alt. De stemmer altså for ingenting – null. Regjeringa støtter ingenting, og det er samtidig som en ser at framskrivingene på lærermangelen bare blir verre. Der må jeg også si meg uenig med representanten Steffensen – vi har ikke tid til å vente, det er grep som bør tas nå.

Jeg forstår at regjeringa ikke synes opposisjonen er genial i absolutt alt vi gjør, men jeg må også si at jeg synes i hvert fall noen av forslagene våre er ganske så gode. Det burde vært rom for at en kanskje kunne vært med på i hvert fall noen, men det er en altså ikke. Det er skuffende at en stemmer imot de forslagene som kanskje kunne hatt mest effekt med tanke på å møte den økende lærermangelen. Avskiltingen av lærerne med tilbakevirkende kraft kunne vi satt en stopper for i dag. Det blir det ingenting av. Firerkravet i matte for nye lærerstudenter kunne vi satt en stopper for. Det blir det ingenting av. Det ble dessverre ofret i Kristelig Folkepartis forhandlinger. Disse to forslagene ville ha endret mye. Dessverre blir de i dag stemt ned.

Det er ingenting som hindrer regjeringa i å støtte de fleste av de andre forslagene som i dag skal opp i Stortinget, men allikevel sier regjeringa blankt nei til alt. Det synes jeg er en litt spesiell holdning til et så viktig tema. Regjeringa mener altså at alt den foretar seg, er helt genialt, men alt det opposisjonen foreslår og fremmer av ideer, nei, det må stemmes ned. Det blir feil. Jeg synes det framstår ganske arrogant. Det er spesielt arrogant mot de lærerne, rektorene og foreldrene som hver dag ser en annen virkelighet i skolen, og som må leve med lærermangelen, kjenne den på kroppen hver eneste dag.

Jeg har spurt meg: Ville det være så farlig om en stemte for noen av forslagene, f.eks. forslag nr. 8, der vi foreslår et kompetanseløft for de ukvalifiserte lærerne i skolen? En har sett en urovekkende økning i andelen ukvalifiserte som underviser i skolen. Her foreslår vi å ta grep. Hadde det vært så galt å støtte dette? Eller forslag nr. 9, om tiltak for å få tilbake reservestyrken – altså alle de tusenvis vi vet er utdannet lærer, men som ikke er i skolen i dag – hadde det vært så galt å støtte dette forslaget? Eller forslag nr. 10, der vi foreslår å sette i gang flere seniortiltak for å få flere til å stå lenger i jobb – hadde det vært så galt å støtte dette? Summen av diskusjonen vi har i dag, er altså at alle de 20 forslagene som blir fremmet, stemmer en imot – en sier nei til alt.

Jeg er enig med dem som har sagt at engasjementet i denne saken er stort, kanskje spesielt utenfor denne sal, så jeg tror heller ikke denne debatten er over.

Jeg vil også si til regjeringa at hvis en tenker seg litt om nå og ombestemmer seg, skal vi fra opposisjonen være ganske rause – hvis vi da klarer å få til flertall for noen av forslagene – og dele litt av æren. Men fram til det skjer, vil vi fortsette til ord blir til handling.

Jeg vil ta opp de resterende forslag som Arbeiderpartiet står bak.

Mona Fagerås (SV) [15:14:29]: Mangelen på kvalifiserte lærere er en av de største utfordringene vi står overfor i norsk skole de kommende årene. SV mener det haster med å ta grep for å avhjelpe den alvorlige lærermangelen i skolen og sikre at elevene våre møter en kvalifisert lærer i klasserommet. At tusenvis av elever går til skolen hver dag og ikke får undervisning av en kvalifisert lærer, er uakseptabelt. Situasjonen er alvorlig i norsk skole.

Regjeringen har med vidåpne øyne bidratt til en lærerkrise gjennom avskilting av lærere og innføring av mattekrav. Dessuten har innføringen av femårig lærerutdanning på masternivå ført til en forskyvning av ferdigutdannede lærere. I tillegg har den nasjonale normen for økt lærertetthet økt behovet for flere lærere. SV har støttet innføringen av en masterutdanning, og ikke minst er vi glade for at lærernormen endelig er innført. Men det er uansvarlig og sterkt uforståelig at regjeringen ikke samtidig ser behovet for en nasjonal satsing på flere lærere.

Svært mange kommuner rapporterer om vanskeligheter med å tiltrekke seg ansatte med godkjent kompetanse for undervisning. Situasjonen er vanskelig over hele landet, men spesielt utfordrende er det i nord, der lærermangelen er størst. I Nord-Norge er det i tillegg slik at antallet ledige studieplasser ved flere av utdanningsinstitusjonene er dramatisk høyt.

Når det gjelder lærere uten godkjent utdanning, er tallet økende – fra 3,24 pst. i 2013 til 5,6 pst. i 2017. Den rød-grønne regjeringa lyktes med å snu en negativ trend på få år, noe som viser at dette er et spørsmål om vilje og prioriteringer – en vilje og evne til prioriteringer som er helt fraværende hos dagens regjering. I praksis medfører dette at det i 1,5 millioner skoletimer blir undervist av personer som ikke har utdannelse. Dette er uheldig for kvaliteten på undervisningen og et stort paradoks når regjeringen avskilter lærere med formell lærerutdanning. Ja, jeg er faktisk en av disse.

Jeg mener derfor at denne regjeringen styrer med åpne øyne mot økt lærermangel og en skole med lavere kvalitet på undervisningen, stikk i strid med det regjeringspartiene har stått her og påstått før. Det haster med å ta grep for å avhjelpe den alvorlige lærermangelen og sikre at elevene møter en kvalifisert lærer i klasserommet. Skal vi få nok lærere, trengs det et kobbel med tiltak, og vi må starte nå. Det foreligger i denne saken 20 konkrete forslag som ville ha vært med og hjulpet på den alvorlige situasjonen. Men ikke ett eneste av disse forslagene som foreligger i saken, kan regjeringspartiene være med på. De har heller lyst til å snu diskusjonen og snakke om at SV holdt tilbake 500 mill. kr til etter- og videreutdanningen, fordi de ikke vil snakke om at lærermangelen i norsk skole har økt med 50 pst. så lenge Høyre har sittet med ministeren.

Å foreslå kutt i kompetansehevingsmidler handler ikke om at SV er imot kompetanseheving. Det er for å synliggjøre en uenighet som vi har med regjeringen på to felter. Regjeringen bruker store summer på kompetanseheving av lærere som ikke ønsker det, og som heller ikke trenger det. Vi har fantastiske resultater på de nasjonale prøvene, som de er så opptatt av. I tillegg kommer vi ikke utenom at denne regjeringen har avskiltet erfarne lærere.

SV har i denne saken prøvd å være konstruktive og bevege politikken. Men vi får heller ikke støtte for vårt kompromissforslag, hvor høy gjennomsnittskarakter og dermed breddekompetanse kan trumfe firerkravet i matematikk. Det er beklagelig at vi har en regjering som ikke vil se på noen av de 20 forslagene for å gjøre noe med den mest alvorlige situasjonen vi har i norsk skole.

Jeg tar opp de forslagene SV står alene om.

Guri Melby (V) [15:19:57]: Venstre deler SVs engasjement for å få flere gode lærere i skolen. Gode og trygge lærere er det aller viktigste for barna våre. Vi vet hvor stor forskjell en dyktig lærer kan gjøre i et barns liv. Derfor har Venstre gjennom mange år satset systematisk for å løfte fram lærerne. Vi har kjempet for masterutdanning for lærere, som gjør lærerne bedre rustet til å undervise. Det har også bidratt til å øke statusen til læreryrket, og rekordmange studenter søker seg nå dit. Vi så i høst en kraftig økning i antall studenter som har startet på lærerutdanningen. Både ved grunnskolelærerutdanningen 1.–7. trinn og 5.–10. trinn har rundt 15 pst. flere studenter i år enn i fjor startet på studiet. Det viser at dette er tiltak som faktisk virker.

Jeg mener at den økte interessen for lærerstudiet også viser at kritikken mot karakterkrav i matematikk ikke treffer helt. Dette er et krav som ble innført for å sikre gjennomføring på grunn av høyt frafall. Det er kanskje for tidlig å konkludere med at det å stille høyere krav gjør studiet mer attraktivt, men det viser i hvert fall at det ikke er færre som søker seg til lærerstudiet etter at dette kravet ble innført. Tvert imot ser vi at både søkertall og inntakstall øker.

For Venstre har en langvarig og systematisk satsing på videreutdanning av lærere vært et av de viktigste tiltakene for å sikre gode lærere i skolen. Det har vi prioritert i alle budsjettforhandlinger før vi gikk inn i regjering, og det prioriterer vi når vi sitter i regjering. Derfor er det nå rekordmange lærere som både får og benytter seg av tilbudet om videreutdanning. For oss har det vært viktig at dette også utvides til å gjelde flere fag, noe vi har fått gjennomslag for i regjeringserklæringen. Jeg må si at jeg er litt overrasket over at SV i innstillingen ikke vil anerkjenne den rekordstore satsingen på videreutdanning, at det gir gode resultater, og at dette er noe lærerne selv også opplever.

Vi har også fått på plass flere svært målrettede tiltak for lærerrekruttering som har fungert godt. Etter initiativ fra Venstre innførte regjeringen i 2017 en ordning med sletting av studielån for lærere som tar jobb i skolen. Det er et helt konkret tiltak som bidrar effektivt til å gjøre læreryrket mer attraktivt. Vi premierer også det å gjennomføre utdanningen på normert tid, det å utdanne seg for 1.–7. trinn og å ta jobb i Nord-Norge etter endte studier. Og den som får full uttelling, kan få over 160 000 kr av studielånet slettet.

Veiledning er viktig for å sikre nyutdannede lærere den oppfølgingen de trenger den første tiden i skolen. Vi er ikke uenige med SV i at dette er viktig. Det vi er uenige om, er virkemidlet for å sørge for at alle nyutdannede lærere får den veiledningen de trenger. Det vi mener vi må sørge for, er at det er rom for å se at behovene er ulike rundt omkring i Skole-Norge. På mange skoler jeg har besøkt, får lærerne god oppfølging og god veiledning. Lærere jobber tett sammen i team og samarbeider om både opplegg og undervisning, og de slipper å stå alene om de utfordringene som de møter. Det tette samarbeidet mellom lærerne gjør at de sammen kan finne løsninger og løse utfordringer. Det bidrar også til å løfte kvaliteten på undervisningsopplegget og på undervisningen.

Bedre organisering av lærernes arbeid er kanskje noe av det aller viktigste for å sikre at læreryrket er attraktivt. Det krever først og fremst en tydelig skoleledelse. Etter at jeg kom inn i utdanningskomiteen, har jeg besøkt mange skoler, og det som slår meg etter alle disse besøkene, er hvor viktig god skoleledelse er for at en skole skal lykkes. Vi trenger derfor ikke bare å fokusere på at vi må rekruttere gode lærere, vi må også utdanne og rekruttere flere dyktige rektorer – dyktige rektorer som gir tydelige rammer til lærerne, og som legger til rette for god undervisning og for at alle elever blir tatt godt vare på. Rektorer som evner å rekruttere og beholde gode lærere, er kanskje det viktigste grepet som vi bør se på nå framover, for å sikre at vi har gode lærere i norsk skole også i framtiden – i tillegg til alle de tiltakene som regjeringen allerede er godt i gang med.

Opposisjonen etterlyser tiltak for å flere lærere i skolen. Jeg mener at den kritikken blir ganske hul all den tid jeg kan våge påstanden at vi aldri har hatt en regjering som har gjort mer for å sikre at vi har mange og kompetente lærere i norsk skole. Samtidig er det ingen tvil om at den satsingen må videreføres med uforminsket styrke dersom vi skal sikre at alle norske barn møter kompetente lærere også i framtiden.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:24:35]: Det er ingen tvil om at vi har et behov for betydelig flere kvalifiserte lærere de neste årene, spesielt i grunnskolen. Det trengs økt rekruttering til lærerutdanningen på begge utdanningsnivåene, spesielt på 1.–7. trinn.

Ulike tiltak er satt i gang. Betydelige øremerkete midler har sikret flere lærere i grunnskolen, og Kristelig Folkeparti er veldig glad for at vi fra høsten 2018, i samarbeid med daværende regjeringspartier, fikk innført lærernormen på skolenivå, og fra og med 2019 trappes den ytterligere opp med en enda større lærertetthet for elevgrupper.

Målet med lærernormen er å sikre at alle elever i Norge har lik tilgang på lærerressursene, uavhengig av om de bor i en storby eller en bygd. Det er ikke tvil om at innføring av lærernormen i seg selv er et betydelig tiltak for rekruttering av flere lærere. Hvis vi ser hva lærere har sagt de senere årene om årsaken til at de slutter, har det ofte vært at de har erkjent at de står overfor en krevende oppgave, som det er å måtte forholde seg til for mange elever, og den dårlige samvittigheten dette har gitt mange lærere når det gjelder svekkede muligheter til å kunne følge opp den enkelte elev.

Færre elever per lærer gjør læreroppgaven mer overkommelig og skaper bedre forutsetninger for å drive tilpasset opplæring. Veiledningsordningen for nytilsatte lærere i grunnskolen, som vi fikk gjennomslag for sammen med regjeringen i budsjettet for 2019, er et annet viktig tiltak, som det nå er bevilget penger til, og som gir grunn til å tro virker positivt inn på å gjøre læreryrket mer attraktivt og bidra til å redusere frafallet i yrket.

Praktisk læring og veiledning fra en erfaren og gjerne en utdannet kollega innen veiledning det første året vil sikre en bedre overgang mellom utdanning og jobb og hjelpe lærerne til å lykkes. Jeg vil ikke utelukke at forskriftsfesting av veiledningsordningen i framtiden kan være en idé som bør drøftes nærmere, men nå er det viktig at vi først vinner erfaring og får muligheten til å utvikle ulike modeller, slik at en kan få veiledningsordningen til å fungere etter sin hensikt.

Et tredje tiltak er knyttet til regjeringens bevilgning av midler til Nord universitet og Universitet i Tromsø for å utvikle modeller for å kvalifisere personer med ufullstendig lærerutdanning for tilsetting i skolen. I samarbeid med Utdanningsdirektoratet har disse to universitetene prøvd ut modeller på ulik måte og skal evaluere disse etter hvor vellykket de er med tanke på å kunne fortsette et opplegg også andre steder i Norge som sliter med å få kvalifiserte lærere. Det er derfor positivt og viktig at det nå prøves ut ordninger med fullføring for dem som har en påbegynt lærerutdanning.

Så konstaterer vi en økning i lærertettheten på 1 045 flere årsverk til undervisning fra skoleåret 2018/2019 sammenliknet med forrige skoleår. Dette er gledelige tall. Arbeidet med å sikre kvalifiserte lærere over hele landet må fortsette og forsterkes. Et virkemiddel det har vært snakket mye mindre om, er de mulighetene som kommunene selv har for rekruttering, nemlig utvikling av lokal lønnspolitikk rettet mot lærerrekruttering. Lokale lønnsavtaler gir handlingsrom for kommunene til å styrke rekrutteringen. Kommuner som Bodø har vist at dette virkemidlet gir et godt resultat. De har brukt det f.eks. for å rekruttere lærere til utkantskoler.

I tillegg må jeg nevne den satsingen som noen lærerutdanningsinstitusjoner har utviklet gode modeller for, nemlig desentralisert utdanning. Det er et egnet og velprøvd virkemiddel som ikke bare styrker rekrutteringen, men som også rekrutterer lærere til områder som ofte sliter med å skaffe kvalifiserte folk. Behovet for flere lærere på 1.–4. trinn er velkjent og stort. Det er positivt at regjeringen nå vil gjøre det mulig for flere lærere som har godkjent lærerutdanning, å kunne kvalifisere seg for såkalt dobbel kompetanse.

Det er avgjørende at vi nå framover lykkes med å rekruttere flere studenter til lærerutdanningene – en utfordring som tas på det største alvor. Det er ingen enkle løsninger som kan gi svaret, men vi tror at summen av flere tiltak på både kort og lengre sikt vil bedre rekrutteringen ytterligere. Budsjettforlikene mellom nåværende fire regjeringspartier de siste årene har bidratt med midler til mange store og ulike rekrutteringstiltak som nå må få virke. De må følges opp med nye tiltak for å sikre alle elever kvalifiserte lærere i hele grunnskoleløpet.

Statsråd Jan Tore Sanner [15:29:49]: Læreren er den aller viktigste for å gi elevene en god skole, med mestring og læring.

Regjeringen har fra første dag og med stor styrke arbeidet for at det skal være tilstrekkelig mange lærere, og for at lærerne skal ha nødvendig faglig og pedagogisk kompetanse. Forslagsstillerne snakker derfor mot bedre vitende når det hevdes at regjeringen siden 2013 med åpne øyne har styrt inn i en kritisk lærermangel. La meg bare vise til representanten Mona Fagerås, som i sitt innlegg var svært bekymret for situasjonen i Nord-Norge. Ja, det er utfordringer i nord, men andelen ukvalifiserte i Nord-Norge har gått ned når det gjelder årsverk. Førstevalgssøkere til grunnskoleutdanning for trinn 1–7 i Nord-Norge har gått opp 75 pst. i perioden 2013–2018.

Mye av det representantene foreslår, er bra og viktig. Flere av de foreslåtte tiltakene er allerede planlagt eller iverksatt. Vi begynner nå å se resultatene og forventer en positiv utvikling i årene som kommer. Sektoren må nå få ro og gode betingelser for å gjøre en skikkelig jobb. Vi bør ikke sette i gang nye tiltak som stjeler ressurser fra dem som er i gang.

Svaret på lærermangelen er ikke å senke kravene til kvalitet. En utdanning som stiller krav, tiltrekker seg motiverte studenter. Dette er også studenter som har bedre forutsetninger for å gjennomføre. Det ble innført karakter- og poengkrav i lærerutdanningen i 2005. Nå er det flere kvalifiserte søkere til lærerutdanningen enn før. Det er flere som møter opp ved studiestart. Andelen som gjennomfører utdanningen, økte etter at kravene kom. Å stille krav er å vise at vi har tydelige forventninger til og store ambisjoner for fremtidens lærere. Det er tross alt et av samfunnets aller viktigste yrker.

Regjeringen har innført en ordning for at studenter som tar lærerutdanning, kan få slettet studielån. Ordningen er landsdekkende. Målet er at flere søker lærerutdanning, at flere gjennomfører, og at flere tar seg jobb som lærer. For å få full uttelling må man ta grunnskoleutdanningen for trinn 1–7, ha gjennomført på normert tid og ta jobb i skolen etterpå. I tillegg er det en spesielt gunstig ordning nettopp for Nord-Norge.

Vi jobber aktivt for å rekruttere flere til læreryrket, særlig til trinn 1–4. Nylig har vi gitt 7 mill. kr til å kvalifisere ukvalifiserte lærere og for at lærere for høyere trinn kan undervise på lavere trinn. Vi støtter rekrutteringstiltak, og vi støtter opp under lokalt arbeid. Særlig jobber vi med tiltak rettet mot mannlige søkere og søkere med minoritetsbakgrunn.

Det kan være tøft å være fersk lærer. Vi må jobbe for å beholde flere av dem i yrket. Sammen med organisasjoner for barnehage, skole og høyere utdanning har vi blitt enige om «Prinsipper og forpliktelser for veiledning av nyutdannede nytilsatte lærere i barnehage og skole». Vi skal også tildele 60 mill. kr gjennom en tilskuddsordning for veiledning av nyutdannede, som kom på plass med budsjettforliket med Kristelig Folkeparti. Før vi går inn i diskusjoner om regulering gjennom lov eller forskrift, må vi gjøre oss erfaringer. Derfor vil vi følge utviklingen tett gjennom en egen evaluering.

Ordningen med lærerspesialister er et annet tiltak for å rekruttere og beholde lærere. Dette prøves ut og er en spennende karrierevei, både for unge lærere og for dem som har vært i yrket en stund.

Kvalitet i skolen og kvalitet i utdanning må til for å gjøre lærerutdanningen og læreryrket til attraktive valg. Jeg er glad for at universiteter og høyskoler jobber målbevisst for å rekruttere flere til lærerutdanningene og for å utvikle kvaliteten på utdanningene. Det er bra at kommunene sender lærerne sine på videreutdanning. Jeg er også glad for det gode samarbeidet i partnerskap mellom universiteter og høyskoler og skolene. Tillit, status og kvalitet kan ikke vedtas, det må vises gjennom handling og resultater. Vi har satt i gang gode prosesser, og vi ser resultater. Vi lover å jobbe videre for at alle barn skal møte faglig sterke og gode lærere.

Regina Alexandrova (H) [15:44:04]: Det er gjort mange tiltak fra regjeringen for å styrke lærerutdanningen. Vi ønsker å gi barna våre de beste mulighetene for å lykkes på skolen og legge et godt grunnlag for videre utdanning og arbeidsliv. Da er satsing på lærerne et viktig tiltak for at barna våre skal møte en skole med godt faglig innhold og kvalifiserte lærere.

NIFUs årlige undersøkelse blant lærere som har gjennomført videreutdanning i regi av staten – Kompetanse for kvalitet – viser at lærerne har blitt bedre til å undervise, elevene lærer mer, lærerne selv har blitt mer engasjert i jobben sin, og de kommer til å endre undervisningen som følge av studiene. Dette er veldig positivt og viser at satsingen på etterutdanning gir resultater. Satsingen betyr mye for hverdagen til lærerne og elevenes faglige utbytte, og bidrar til å skape en bedre skole for alle.

I tillegg viser den målrettede satsingen de borgerlige har gjennomført på skole og utdanning, at elevene er mer til stede på skolen, flere fullfører, og karakterene går opp. Så det er allerede mange gode resultater av regjeringens målrettede skolesatsing. Det blir derfor noe underlig med Senterpartiets uttalelse om blind innføring av tiltak. Og SVs meget negative oppfatning av dagens satsing på lærere synes jeg er spesiell.

Innføring av femårig masterutdanning styrker lærernes fagkompetanse, gir økt lønn og bidrar til økt status for lærerutdanningen. For å sikre at flere lærere tar jobb i skolen etter utdanning har regjeringen innført en ordning for sletting av studielån. I tillegg har Nord-Norge fått ekstra midler for å styrke rekrutteringen til lærerutdanning og jobb i skolen, slik som statsråden nevnte – 6,7 mill. kr i 2017 til rekruttering og kvalifiseringsarbeid og muligheten for å slette 55 000 kr av studielånet. Med dette tiltaket for Nord-Norge sammen med den nasjonale satsingen vil man kunne slette 161 000 kr av studielånet om man tar grunnskoleopplæring for trinn 1–7 på normert tid og jobber i Nord-Norge de tre første årene etter utdanningen. Dette gir økte muligheter for styrking av fagkompetansen i nord, og med nytt borgerlig flertall videreføres den gode skolepolitikken med å styrke kunnskap og mestring.

Nina Sandberg (A) [15:48:15]: Den økende lærermangelen i norsk skole er en alvorlig utfordring som må løses. I morges var jeg til stede på den årlige presentasjonen av Studiebarometeret, som er en undersøkelse som har blitt gjennomført siden 2013. Den dekker så godt som alle norske universitet og høyskoler og i alt nesten 1 800 studieprogram. Den undersøkelsen viste dessverre det som vi har registrert i flere år på rad: Grunnskolelærerstudenter er klart mindre tilfreds enn studenter i andre utdanninger. Det nasjonale gjennomsnittet for hvor fornøyd studentene er i sitt studieprogram, er på 4,1. På grunnskolelærerutdanningene er det 3,7 på 1–7 og 3,6 på 5–10. Så lærerstudentene er nesten uten unntak mindre fornøyd enn andre, uansett hvilket område man spør dem om: undervisning, tilbakemelding, veiledning, læringsmiljø, organisering, eksamen, medvirkning osv. Det uforståelige med dette er at regjeringen viser så liten vilje til å ta kontroll over et vedvarende problem som ikke kan løses av lærestedene alene.

Det nytter så lite at statsråden for høyere utdanning nøyer seg med å trekke institusjonenes innstilling og evner i tvil, som hun gjør i dagens Khrono. Statsråden sier at vi må bli litt mer utålmodige. Hun lurer på om utdanningsinstitusjonene bruker Studiebarometeret på riktig måte, før hun konkluderer med at Studiebarometeret er et verktøy som gir lærestedene anledning til å ta tak i problemene. Ja, det gjør det, men den anledningen har høyreregjeringen som den øverste ansvarlige hatt i alle disse årene, men veldig lite skjer.

En samlet komité har bedt regjeringen sikre nok kvalifiserte lærere gjennom en forsterket rekrutteringspolitikk og nye tiltak som bidrar til økt rekruttering til lærerutdanningen og til yrket. Det er et veldig tydelig signal. Studiekvaliteten i lærerutdanningen oppleves åpenbart ikke som god nok for dem som erfarer den. Vi i Arbeiderpartiet undres derfor over at regjeringen ikke prioriterer konkrete kvalitetsfremmende tiltak høyere, og hvorfor regjeringspartiene i dag stemmer ned en mengde gode forslag som kunne bidratt til å gjøre lærerutdanningen mer attraktiv og til å få flere til å lykkes med å fullføre studiet.

Jorodd Asphjell (A) [15:50:59]: Det viktigste vi som samfunn kan gjøre, er å investere i våre barn og unge og sørge for at de har en god oppvekst og får mulighet til å lære på en god måte. Da er det viktig at de opplever trygghet i både lek, fysisk aktivitet og læring på skolen.

Det mest brukte uttrykket i denne debatten tror jeg er «dette kommer vi tilbake til på et senere tidspunkt». Jeg skal ikke si hvem som har sagt det – det kan salen selv vurdere.

Vi trenger en regjering som investerer i framtiden – i våre barn og unge. Da trenger vi dyktige og motiverte lærere. De er vår viktigste ressurs for at barn og unge skal trives og lære. Da må vi bruke virkemidler som gjør at flere velger å utdanne seg som lærere og ønsker å stå i yrket ute i Kommune-Norge og i fylkene.

Hvilke virkemidler skal til for å få til dette? I mange sammenhenger er det viktig at skoleeierne, altså kommunene og fylkene, får nødvendige ressurser for å kunne rekruttere flere lærere. Det er viktig at de står i arbeidslivet i mange år – ikke som umotiverte arbeidstakere, men som motiverte arbeidstakere.

Behovet for lærere avhenger selvsagt av både skolestruktur, elevtallsutvikling, nyrekruttering og hvor mange som blir i skolen i årene framover. En viktig forutsetning er, som jeg sa, at kommunene får de nødvendige ressursene til dette, og at det blir en nasjonal rekrutteringsplan som setter kommunene i stand til å rekruttere. Lærertetthet er viktig for at lærerne skal ha nok tid til å følge opp hver enkelt elev.

Vi i komiteen var på en reise rundt omkring i Trøndelag noen dager. Lærertetthet i den videregående skolen er alfa og omega. Vi ser behovet for flere yrkesfaglærere. NTNU meldte at det vil være et stort behov for det i tiden framover – ikke bare flere elever. Hvis vi trenger flere elever, trenger vi i hvert fall flere lærere.

Når det gjelder forslag nr. 11, hvor vi ber regjeringen styrke og utvikle det desentraliserte yrkesfagtilbudet, stemmer altså regjeringspartiene imot det. Det forundrer meg når de i merknadene «viser til regjeringens betydelige innsats» – jeg gjentar – «betydelige innsats for å øke gjennomføringen av videregående skole». Akkurat dette står i hvert fall ikke til karakteren 5 i karakterboken.

Mona Fagerås (SV) [15:54:19]: Jeg føler meg litt som Carola: Jeg føler meg liksom litt «fångad av en stormvind». Det er fordi nesten 10 pst. av lærerne i hjemkommunen min ikke er kvalifisert. Det vil si at av min sønns tiårige grunnskoleutdanning er det ca. ett helt år hvor han har en lærer som ikke er lærer. Mange av disse kommer til og med rett fra å være elev på en videregående skole til å bli ansatt som lærer selv.

Når jeg leser Nordahl-utvalgets rapport om manglende oppfølging av barn med særskilte behov og Stoltenberg-utvalgets bekymring for guttene i skolen, spør jeg meg selv hva vi egentlig kan forvente når ansvarlige utdanningsmyndigheter aksepterer at folk uten et fnugg av pedagogikk og elevkunnskap i 1,5 millioner skoletimer underviser barna vi sender til skolen?

Det er ikke bare i min hjemkommune man sliter. Andre kommuner er dessverre enda verre stilt. Flere kvalifiserte lærere er en viktig forutsetning for en god skole med høy kvalitet. Å sørge for gode lønns- og arbeidsvilkår er ett av flere viktige virkemidler for å rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft. Lærerne i skoleverket har hatt en langt lavere lønnsutvikling enn resten av samfunnet. Regjeringspartiene snakker varmt om å øke statusen på læreryrket, men lukker øynene for at lønn har betydning for dette. For at flere kvalifiserte lærere skal ønske å bli værende i jobben og mange nye skal ønske seg inn i læreryrket, er jeg ikke i tvil om at også lønningene og lønnsvilkårene må forbedres.

Handlingsrommet som allerede finnes i avtaleverket, og som kan brukes til å heve lærernes lønnsnivå, må utnyttes. Hvorfor tør ikke noen av de andre partiene i denne salen engang å si det? De nasjonale utdanningsmyndighetens rolle som pådriver og initiativtaker for å nå nasjonale utdanningspolitiske mål skal være en støtte, ikke undergrave det etablerte trepartssystemet. Men i motsetning til SV, som mener at tiltak som berører lærernes lønns- og arbeidsvilkår, selvfølgelig må skje i samarbeid med partene i arbeidslivet og i tråd med gjeldende tariffavtaler, durer kunnskapsministeren i vei når han selv finner det opportunt, bl.a. ved å dele ut 122 mill. kr til lærerspesialister, uten forankring hos partene og muligens i strid med lærernes tariffavtale. Men å finne fram til løsninger sammen med partene, nei, det er visst å gå for langt. Forstå det, den som kan.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [15:57:30]: Dersom et yrke skal være attraktivt, må det være muligheter for kompetansepåfyll, for videreutvikling og for å velge nye veier i karrieren, slik f.eks. lærerspesialistordningen gir. Det er også viktig å være inkludert i et kollegium som diskuterer praksis og utforsker nye metoder. Det er imidlertid ingenting som tilsier at et yrke blir mer attraktivt ved at politikere reduserer krav til utdanningen eller kutter i muligheten til å få etter- og videreutdanning.

Da er det min undring: Hva mener egentlig SV i skolepolitikken nå? For for litt over et år siden ba SV regjeringen love at regjeringen ikke skulle kutte i etter- og videreutdanning. Men de glemte åpenbart å fortelle sine egne finanspolitikere dette, for i SVs alternative budsjett vil de kutte 500 mill. kr i etter- og videreutdanning – nesten 30 pst. av budsjettet. SVs representant Fagerås forsvarte kuttet både nå og da, og på Dagsnytt atten sa hun til og med at alt regjeringen har brukt på etter- og videreutdanning de siste årene – ja, 7,6 mrd. kr – kunne og burde ha blitt brukt på noe annet.

Det er for så vidt en ganske ærlig snuoperasjon og nedprioritering. Men nå er vi her i dag, to måneder senere, med SV som på den ene siden påstår at den rekordstore satsingen på videreutdanning ikke har gitt gode resultater, har vært bortkastet og bør kuttes, men på den annen side nok en gang ber regjeringen love at de skal videreføre bevilgningene til etter- og videreutdanning på «minst dagens nivå» i framtidige statsbudsjetter. De vil til og med innføre en rett for alle lærere til å få etter- og videreutdanning. Det faktum at SV nekter å betale for denne retten og selv vil kutte i dagens nivå, står kanskje et sted i usynlig blekk.

Dersom skolepolitikere i SV er bekymret for kutt i satsingen på lærernes kompetanse, eller at færre vil rekrutteres til læreryrket, bør de ta et oppgjør med eget parti. Kanskje skal de prøve, som representanten Fagerås selv kalte det, å synliggjøre en uenighet med regjeringen – uten å kutte i etter- og videreutdanning for 2 000 lærere.

For Høyre er det elevenes læring og utvikling som er det viktigste, og de største forskjellene i norsk skole er fremdeles mellom A- og B-klassen. Derfor har lærerløftet vært en av de viktigste satsingene for denne regjeringen. Nå er det rekordmange søkere til lærerutdanningen. Høyre og regjeringen skal holde trykket oppe uten å redusere krav og uten å redusere ambisjoner.

Så håper jeg at SV finner ut hva de egentlig mener om etter- og videreutdanning, for satsingen på etter- og videreutdanning er ikke en distraksjon fra den debatten vi her har om rekruttering av lærere – snarere tvert imot: Det er viktig for å rekruttere lærere.

Marit Arnstad (Sp) [16:00:32]: Når en lytter til debatten, kan en få et visst inntrykk av at det fra regjeringspartienes side ikke finnes noen særlige utfordringer knyttet til antallet lærere og lærerutdanning i Norge i dag. Men det gjør jo det. Det er klart at avskiltingen av allmennlærere ga et uheldig signal. Det har antakelig skjøvet en del lærere ut av skolen og også gitt et signal til en del av lærerne, gode lærere, som ikke har vært veldig klokt. Firerkravet i matematikk stenger en del gode, motiverte kandidater ute fra lærerutdanningen, og det er fortsatt slik at en del studieplasser står tomme. Lærernormen fører til en tøffere konkurranse om lærerkreftene. Den gir ennå ikke lik tilgang til lærere over hele landet. Den fører til tøffere konkurranse, og den trekker ressurser fra bl.a. distrikter i Nord-Norge.

Jeg mener at etter en slik debatt må vi stille oss spørsmålet: Har vi en felles oppfatning om at det er et problem at det er mange ikke-kvalifiserte som underviser i dagens skole – er det et problem eller er det ikke? Er det et problem at i hver femte nordnorske kommune er hver femte lærer ikke kvalifisert, har ikke noen utdanning i det hele tatt, formelt sett? I noen kommuner er det mer enn hver fjerde lærer. En må i hvert fall erkjenne at det er et problem. Så kan vi drøfte om det har blitt bedre eller dårligere, og hvem som gjorde hva for noen år siden, men jeg forventer i alle fall at salen har en felles erkjennelse av det problemet.

Jeg opplever at regjeringen har en vente-og-se-holdning og håper på at dette skal gå bra. Det kan bli i overkant spennende. Jeg synes det er problematisk at vi har en regjering som til en viss grad undervurderer problemene, for det virker som om de synes det er vanskeligere at folk har 3 i matte, enn at det er en stor andel ikke-kvalifiserte som underviser i dagens skole. Det er vanskelig, rett og slett veldig vanskelig, å forstå.

Jeg har også sett litt på Studiebarometeret, og jeg må få lov til å nevne til slutt at Studiebarometeret viser at de studiestedene som har de mest fornøyde studentene, er steder som høgskolene i Innlandet, på Vestlandet, i Volda og i Nesna. Når det gjelder andre deler av grunnskolelærerutdanningen, er det Levanger og Bodø. Nord universitet har de mest fornøyde lærerstudentene. Det skulle en ikke tro – heller ikke når en ser hvordan regjeringens representanter for tida reiser rundt og snakker ned Nord universitet og peker på hvor store problemer det er der. Men de har altså studenter som er veldig godt fornøyd – kanskje litt i motsetning til en del av de største lærestedene.

Martin Henriksen (A) [16:03:41]: Vi har fått alvorlige tall om lærermangelen i skolen. SSB kom i november med framskrivinger mot 2040 som viser at situasjonen er mer alvorlig enn tidligere antatt. Vi står overfor en mangel på lærere. Fremdeles er det for få søkere til grunnskolelærerutdanningen. For mange faller fra i lærerutdanningen, for mange studenter velger å ikke starte i yrket, og for mange slutter i læreryrket etter få år. Konsekvensen er at altfor mange elever ikke får møte en kvalifisert lærer i klasserommet. Bruken av ufaglærte har økt med 40 pst. under denne regjeringa. I 2017 hadde 20 pst. av kommunene i Nord-Norge, – én av fem kommuner – mer enn 20 pst. ufaglærte lærere i klasserommet. Det er alvorlig hvis vi skal ha en inkluderende fellesskole der alle barn gis mulighet til å lære, til å trives og til å lykkes. Vi må ha nok lærere.

Dette er en varslet lærermangel som regjeringa har styrt mot med åpne øyne. Vi mener helt ærlig at regjeringa ikke har gjort det den kunne og burde ha gjort. Én debatt har vært om kompetanseheving for lærere. Arbeiderpartiet vil ikke avskilte erfarne lærere, vi vil ha fullt trykk på kompetanseheving. Hvordan sikrer man det? Jo, dette er kommunenes ansvar, og da må kommunene ha en plan for hvordan man skal heve lærernes kompetanse, og hvilken kompetanse lærerne trenger.

Da Arbeiderpartiet spurte kunnskapsminister Jan Tore Sanner om hvor mange kommuner som hadde en kompetanseplan, var svaret at han ikke hadde oversikt. Han hadde heller ikke en plan for å skaffe seg en sånn oversikt. Kunnskapsministeren skjønte at dette kanskje kom litt galt ut, og gikk senere ut og sa at han ville ha kompetanseplaner i alle kommuner. Men han ville ikke gjøre noe aktivt for at det skulle skje. Tvert imot ba kunnskapsministeren Utdanningsforbundet, lærerne og foreldrene om å være med og sørge for at kommunene laget en kompetanseplan. Han plasserte ikke ansvaret hos ordførerne, kunnskapsministeren eller regjeringa sjøl, men hos lærere og foreldre. Jeg ble litt målløs. Hvis jeg hadde vært Siv Jensen da hun var i opposisjon, kan det hende jeg hadde blitt dypt sjokkert over denne ansvarsfraskrivelsen i møte med lærermangel og manglende kompetanseplaner. Det å ikke ha oversikt, det å ikke vite om kommunene følger opp den største satsingen på etter- og videreutdanning som Stortinget enstemmig har stilt seg bak, er en ansvarsfraskrivelse.

I dag hadde man hatt muligheten til å rette opp det og mange andre utfordringer i skolen, men regjeringa er ikke bare passiv i møte med lærermangelen, man stemmer imot samtlige 20 forslag som opposisjonen har kommet med i denne salen. Derfor vil jeg advare mot å fortsette stø kurs. Man trenger å få opp dampen og justere kursen.

Jorodd Asphjell (A) [16:07:09]: Som mangeårig tillitsvalgt i Norsk Grafisk Forbund var det viktigste vi gjorde for å rekruttere nye fagarbeidere, selvsagt lønns- og arbeidsvilkår. Det var en viktig forutsetning for at folk skulle ta den utdannelsen, og for å kunne rekruttere dem. Selvsagt handlet det også om hvordan distriktene kunne få godt kompetente arbeidsfolk i forhold til de store byene og de store avisene, som kanskje var lønnsledende.

Et desentralisert utdanningstilbud er også avgjørende for å rekruttere dyktige fagarbeidere og dyktige lærere i alle landets kommuner. Hvorfor har vi en desentralisert sykepleierutdannelse? Jo, fordi vi trenger sykepleiere i små kommuner, langs kysten, i fjellet og i innlandet. Skal vi rekruttere dyktige lærere, bør vi kanskje også, ikke minst med tanke på videregående skole og yrkesfaglærere, ha et desentralisert tilbud for yrkesfaglærere som er tilpasset det lokale næringslivet. Hvilken type utdannelse trenger vi for å rekruttere elever og lærere og gi arbeidslivet godt kompetente arbeidsfolk?

Da vi var på NTNU i forrige uke, var vi i realfagbygget. Der fikk vi se hvordan lærerne fulgte opp studentene. De hadde undervisning i ti minutter, og så hadde de en ganske lang pause for å sjekke om studentene hadde fått med seg undervisningen. Hvorfor gjorde de det? For det første var det tilfredsstillende for læreren at studentene faktisk hadde forstått det læreren hadde formidlet. Samtidig var det tilfredsstillende for studentene at de hadde fått med seg det læreren hadde undervist i. Men hva krevde det? Jo, det krevde flere ressurser, flere lærere, fordi det var mer arbeidskrevende, men resultatet var langt bedre enn det hadde vært før.

Etter- og videreutdanning av lærere er viktig, likeens som innenfor andre yrkesområder. Jeg gikk ut som boktrykker – jeg må tenke meg om – i 1980, og jeg tror ikke jeg kunne gått tilbake til det, for det yrket finnes snart ikke lenger. Etter- og videreutdanning er ikke bare for sykepleiere, leger, bussjåfører eller industriarbeidere, det er like mye for lærere, slik at de får faglig påfyll for å kunne gjøre en god innsats i skolen.

Derfor trenger vi et nasjonalt løft som gjør at lærere blir verdsatt gjennom å kunne ta faglig påfyll, få nok ressurser, få nok tid til hver enkelt elev, så elevene får en god skolehverdag.

Guri Melby (V) [16:10:27]: Vi må erkjenne at lærermangelen er et problem, sa representanten Arnstad, og hevdet at det som var forskjellen på opposisjonspartiene og regjeringspartiene, var at man var uenige om hvorvidt det er en potensiell utfordring med lærermangel. Jeg mener det er en helt feil virkelighetsbeskrivelse. Hadde en regjering som ikke tok denne utfordringen på alvor, virkelig sørget for å ettergi opptil 160 000 kr i studielån til folk som søkte seg til yrket? Eller hadde en regjering som ikke tok dette på alvor, brukt over 1,6 mrd. kr på videreutdanning, eller for den saks skyld reformert og utviklet lærerutdanningen, sånn at den har blitt mer attraktiv og har flere søkere enn noensinne? Selvsagt ikke. Dette er den første regjeringen som virkelig tar den store utfordringen vi har med å gjøre læreryrket attraktivt, på alvor.

Dersom det var noen av de tiltakene som er foreslått som enten ikke allerede gjennomføres på en eller annen måte, eller var mer effektive enn dem vi allerede har, vil jeg hvert fall for min del absolutt si at jeg ville ha vurdert å stemme for et slikt tiltak. Vi har en regjering som er framoverlent når det gjelder å møte denne store utfordringen, og som har gjennomført og er i ferd med å gjennomføre en rekke tiltak for å bidra til å gjøre læreryrket mer attraktivt. Jeg er helt sikker på at det vil ha god effekt, og at vi sørger for at norske elever også i framtiden vil møte dyktige og kompetente lærere.

Det aller, aller viktigste både for å beholde de lærerne vi har, og for å sørge for at de er i stand til å gjøre jobben sin, er å sikre god videreutdanning. Det har aldri vært så mange lærere som er ute i videreutdanning, som i dag. Det er også paradoksalt nok en av grunnene til at vi har mange ufaglærte som underviser i klasserom – det er fordi det er så mange lærere som er ute og tar studiepoeng, som er ute og hever sin kompetanse. Men på sikt vil dette selvsagt bidra til at vi har enda flere kompetente lærere i alle norske klasserom over hele landet.

Det nest viktigste er å greie å få de aller beste studentene til å søke seg til lærerutdanningen. Vi har sett at det partiet som har løftet denne problemstillingen, SV, er de som har vært mest kritiske til å stille tydelige krav til lærerstudenter, enten det gjelder krav til kompetanse i matte, eller det gjelder å utvide lærerutdanningen til en mastergradsutdanning. Jeg er helt overbevist om at de tiltakene er helt avgjørende for å få de beste elevene fra videregående skole til å søke seg til lærerutdanningen, og det er nøkkelen til at vi skal få gode lærere også i framtiden.

Mona Fagerås (SV) [16:13:11]: Det virker som om verken ministeren eller representanten Guri Melby hørte hva jeg sa under mitt innlegg, og at de heller ikke har hørt om SVs kompromissforslag når de avfeier at SV er opptatt av kompetanse. Vi har lagt fram et faglig velfundert forslag fra Universitets- og høgskolerådet som ifølge pedagogstudentene ville gitt oss mellom 500 og 600 flere lærerstudenter i 2018. Kompromissforslaget er at for å komme inn på lærerutdanningen kan man ha 4 i snitt, og at det skal trumfe firerkravet i matte. Er ikke 4 i snitt ganske god breddekompetanse, og ville ikke det vært et fornuftig forslag for å kunne argumentere for at vi er for både kompetanse og at det skal stilles krav?

Turid Kristensen (H) [16:14:27]: Som vel flere av oss fra regjeringspartiene har sagt tidligere her i dag, tar vi utfordringen med å skaffe nok og kvalifiserte lærere til skolen på største alvor. Vi gjør det. Det er helt sant, faktisk – selv om noen her i salen i dag gir uttrykk for at de enten ikke har hørt oss si det eller ikke tror på oss. Å høre på opposisjonens innlegg i denne saken minner om da Arbeiderpartiets Nils Kristen Sandtrøen nylig under en debatt i Dagsnytt atten, mot nettopp statsråd Sanner, sa at Norge har en fæl samfunnsutvikling. Det er litt av en påstand, må jeg si, en påstand de aller færreste vil kjenne seg igjen i – selv de som representerer Arbeiderpartiet.

Opposisjonen i salen her i dag prøver på samme måte å tegne et bilde av situasjonen i skolen og de tiltakene som regjeringen har satt inn, som overhodet ikke stemmer med virkeligheten. Det er utfordringer, ja, men: Regjeringen styrer blindt mot lærermangel, en lærerkrise, sies det. Regjeringen har en fraværende vilje til prioritering for å sikre oss kvalifiserte lærere, sies det. Virkelig? Noen må ha lukket både øyne og ører grundig for den skolepolitikken som regjeringen har ført de siste fem årene. Vi har jobbet hardt med å sikre nok og kompetente lærere. Vi har ikke inntatt noen vente-og-se-holdning.

Jeg nevnte noe av det som har vært gjort, tidligere i dag, og hvis man ikke hadde fått med seg det som har skjedd de siste fem årene, hadde man altså mulighet for å få en liten oppdatering da. Det kan synes som at flere allikevel ikke hørte på det, men da kan jeg foreslå at man tar en titt på innstillingen som er lagt fram.

Jeg er også helt enig med statsråd Sanner i at det å senke kompetansekravene og senke kvaliteten ikke er veien å gå – selv om det synes å være mange i opposisjonens løsning, ikke minst SVs. Vi skal ha både nok lærere og godt kvalifiserte lærere, så her er virkelig ja takk, begge deler på sin plass.

Flere har pekt på at regjeringspartiene ikke vil støtte noen av de mange forslagene som er framsatt her i dag – 20 forslag. Dette har vi også hørt før. Det fremmes mange forslag, og forslagene gjentas gjerne hvert år. Man skulle nesten tro at det ble gjort for å kunne stå på denne talerstolen og være indignert over at regjeringspartiene ikke støtter det store antallet. Men, som statsråd Sanner har vært inne på, mye er igangsatt, og mye er allerede varslet. Det er ikke så overraskende at det framsettes påstander om at det å ikke støtte opposisjonens forslag betyr at vi ikke satser på ulike områder. I mitt første halvannet år på Stortinget har jeg nettopp lært meg at opposisjonen i sak etter sak forsøker å framstå som handlekraftig og nytenkende ved nettopp å fremme forslag som regjeringen allerede har satt i gang tiltak på, eller har sagt at de skal sette i gang tiltak på. Unødvendig, men for all del – alle har rett til å fremme de forslagene de ønsker.

Heldigvis er det Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti som styrer skolepolitikken i Norge. Det skal vi være glade for.

Torstein Tvedt Solberg (A) [16:17:42]: Det har vært interessant å prøve å følge debatten nå i dag. Det er ingen tvil om at regjeringspartiene prøver å flytte oppmerksomheten bort fra sin egen handlingslammelse og passivitet til å peke videre på andre partier heller enn å svare på de utfordringene de får.

Det er kanskje en interessant diskusjon om regjeringa styrer mot den økende lærermangelen med åpne eller lukkede øyne. Det regjeringa ikke kommer bort fra, er at den ikke har de nødvendige tiltakene som snur denne utviklingen.

Jeg vil også si meg direkte uenig med statsråden, som påstår at sektoren ikke ønsker tiltak, at sektoren vil ha ro. Vi har hatt en åpen høring om dette forslaget fra SV, og der var det entydig fra alle som stilte på høringen fra sektoren, at en ikke ønsket seg ro og ingen forslag. Nei, det var et tydelig krav om tiltak, krav om at regjeringa tar grep, og at det ikke minst haster – at det ikke er sånn at vi har god tid og bare kan fortsette med den samme kursen. Begrunnelsen til sektoren var nettopp den urovekkende utviklingen en har sett. Så hvem statsråden snakker med, er jeg litt usikker på.

Det som jeg synes er rart når en nå skal se på og oppsummere denne debatten, er at en er så passiv når en ser at lærermangelen øker, og at en skryter av seg selv når hver eneste nye beregning som kommer, betyr at en også øker anslagene for lærermangelen. Representanten Kristensen prøver å bli litt indignert over vår beskrivelse. Det er ikke bare vår beskrivelse – det er SSBs tall, Statistisk sentralbyrås framskrivinger. Hvis det å referere til SSBs tall er å svartmale i denne sal, ja, da får vi en merkelig diskusjon. Jeg synes det er rart at regjeringa velger med bakgrunn i disse tallene og utviklingen å være fornøyd med egne tiltak, og at en stemmer mot alle våre 20 forslag når en nå ser at lærermangelen bare øker. Det er helt åpenbart, synes jeg, at de tiltakene en har alene nå, ikke fungerer.

Jeg skulle, som jeg sa i hovedinnlegget mitt også, ønske at en faktisk ville stemme for noen av de 20 forslagene som i dag fremmes. Det hadde betydd at en i dag kunne tatt grep i sektoren, at en ønsket en annen utvikling og ikke minst hadde fått gjort noe med lærermangelen. Dessverre må vi bare konstatere at regjeringspartiene stemmer mot både stort og smått og ønsker å fortsette med en stø kurs som sektoren ikke ønsker.

Martin Henriksen (A) [16:20:42]: Arbeiderpartiet og resten av opposisjonen ønsker en mer offensiv politikk i møte med lærermangelen. Det er neppe overraskende, og vi tror også det er helt nødvendig i møte med den utviklingen vi ser, og de tallene vi blir presentert for.

Jeg må si at regjeringspartienes respons først og fremst er egnet til en slags studie i selvrettferdighet. De framstår også ganske usikre på om de skal karakterisere opposisjonens forslag som «unødvendige» og «ukloke», eller om de egentlig er for det. Hvis det stemmer, som vi har hørt flere ganger i denne salen, at mange av disse tiltakene er regjeringspartiene egentlig for, burde det vel heller ikke være et problem å stemme for. Men det er åpenbart at det forplikter regjeringa i mye sterkere grad til en mer offensiv politikk.

Jeg har lyst til å kommentere en av de debattene som har pågått lenge, og som også har vært oppe her i salen. Når Høyre sier at man ikke må senke kravene, f.eks. til å komme inn på lærerutdanningen, er jeg enig i det. Denne debatten viser det som ofte blir litt fordummende i norsk debatt, når Høyre gjentatte ganger tyr til den typen forenklet retorikk. Når Arbeiderpartiet vil ha bort firerkravet for å komme inn på lærerutdanningen, er det for det første fordi det det utelukker mange gode søkere fra å bli lærere. For det andre gjør vi det fordi det ikke er det beste kravet man kan stille til framtidige lærerstudenter.

Vi snakker ofte i skolepolitikken og utdanningspolitikken om at det vi gjør, skal være kunnskapsbasert. Da skulle jeg ønske at også regjeringspartiene ville lytte til forskning. En undersøkelse fra NHH som ble publisert i høst, viser at når det gjelder prestasjoner på lærerstudiet – det sies rett ut – så er minimumskravet om karakteren 4 i matematikk det som gir svakest effekt. De sier at de finner at et minimumskrav om karakteren 4 i norsk, et krav om minimum 40 skolepoeng og krav om bestått programfag i matematikk i størst grad ville bidra til prestasjonene på lærerstudiet. Konsekvensen av denne forskningen og disse konklusjonene har bl.a. blitt trukket av Pedagogstudentene, eller av UHR-Lærerutdanning, altså Universitets- og høgskolerådets lærerutdanning. Derfor foreslår de å erstatte dagens firerkrav med et bedre og mer treffsikkert krav. Det har vi foreslått i salen i dag.

Debatten handler altså ikke om hvorvidt man skal senke kravene eller ikke. Debatten handler om hvilke typer krav som sikrer oss de beste lærerstudentene for framtida. Da er det synd at regjeringa og regjeringspartiene velger å lukke øynene, begrave hodet i sanden og nekte å innse at noe annet enn det de selv har foreslått, kan fungere. Jeg tror politikken har godt av å se på denne typen tiltak med nye øyne når vi får erfaringer fra sektoren, forskning og innspill fra organisasjonene i sektoren om at andre krav, andre tiltak, kan fungere bedre. Det er synd at regjeringa ikke ønsker å gjøre det.

Arne Nævra (SV) [16:24:00]: Selv om jeg har vært et par år i skoleverket, for mange herrens år siden, vil jeg si litt som en slags lekmann, for jeg sitter ikke i den rette komiteen. Jeg har fulgt med på debatten nede fra kontorplassen, og jeg må si jeg synes det er trist at regjeringspartiene ikke er med på i hvert fall noen av disse 20 forslagene.

Når mye av diskusjonen i dag har dreid seg om rekruttering til skolen, til læreryrket, behøver jeg ikke referere til en masse utredninger. Det kan jeg heller ikke, for jeg sitter ikke i den posisjonen at jeg kan nevne en masse fagutredninger. Men det er en del ting jeg synes er ganske opplagt i denne saken.

Hvis en er blant dem som er i reservestyrken utenfor skoleverket i dag – en har kanskje en annen jobb, er sliten eller synes på en eller annen måte en ikke helt takler det presset som har vært i skolen – hva er det da som kan lokke en inn igjen? Jeg ville tenkt at det kanskje hadde noe å gjøre med antallet elever i klassen. Det har vi vært igjennom mange ganger i debatter her i salen. Der har Kristelig Folkeparti fått til en del. De har ikke gått langt nok etter SVs syn, men de har fått til en del. Det betyr veldig mye.

Det som også betyr veldig mye – det har vært nevnt så mange ganger, og det er ganske opplagt og logisk – er selvfølgelig kriteriene for å komme inn på en lærerskole. Det er helt opplagt at det ikke er alle det ligger for å kunne få en firer i matte. Jeg synes det er så opplagt, og det er ikke i samsvar med den alminnelige oppfatningen ute blant folk at en firer i matte skal være et krav for å undervise i noe annet enn matte. Folk skjønner det ikke. Det er mange av oss som ikke skjønner det kravet. Det kravet, eller den gjennomsnittskarakteren, som vi i opposisjonen har foreslått, ville gitt en mye mer rettferdig ordning.

Jeg synes det er veldig rart at Høyre ikke vurderer dette med tillitsreform i skolen. Høyre er jo et parti som har tatt hensyn til og høyde for individuell frihet i alle år. De har brukt det i sine talepunkter. Tillit til læreren dreier seg om en individuell tillit til hver lærer. Jeg må si at hvis jeg skulle søkt meg til skolen i dag, ville jeg tenkt at jeg ikke ville inn i skoleverket for å snu papirer, for å rapportere og bli målt hele tiden. Jeg ville hatt tillit til at min metode var ålreit. Og jeg ville hatt en god og faglig sterk rektor som hadde passet på at jeg som lærer hadde tak på klassen min, og at jeg gjennomførte det jeg skulle etter planer.

Disse tre viktigste kriteriene synes jeg burde vært oppfylt, og det hadde gjort at i hvert fall jeg hadde kommet inn i læreryrket igjen hvis jeg hadde vært 20 år yngre.

Turid Kristensen (H) [16:27:15]: Bare kort. Jeg fikk lyst til å kommentere representanten Tvedt Solbergs siste innlegg. Nei, vi er ikke frustrerte over at man henviser til SSBs tall – de er fakta. Men det blir feil å prøve å framstille regjeringens politikk som tiltaksløs, eller at man ikke gjør noe for å møte de utfordringene vi ser, for det gjør vi.

Så hadde jeg lyst til å kommentere det representanten Henriksen snakket om, kunnskapsbasert skolepolitikk. Det er jo noe vi i Høyre setter veldig høyt. Jeg har nettopp lest om professoren som har uttalt seg om den forskningen som er gjort, og det er jo ikke det at matematikk ikke har en betydning – gode karakterer har jo en betydning for gjennomføring av studiene – men som man har framholdt her i dag, har det vært frykt for en betydelig nedgang i antall søkere, og det slår den samme forskningsrapporten fast ikke har slått til. Det synes jeg vi kan glede oss over, og det er disse tingene jeg skulle ønske meg at opposisjonen kunne anerkjenne, at det faktisk er mye som går rett vei i norsk skole.

Torstein Tvedt Solberg (A) [16:28:32]: Til diskusjonen om SSB-tallene: Grunnen til at vi er kritiske og trekker fram disse tallene, er nettopp at disse nye beregningene, helt ferske beregninger fra SSB fra november, viser at utviklingen går feil vei. Da er det kanskje ikke så rart at opposisjonen er utålmodig og fremmer forslag som vil gjøre noe for å snu nettopp denne utviklingen. Det overraskende her er egentlig at regjeringa er fornøyd med at utviklingen går feil vei, sier seg fornøyd med egne tiltak og ikke vil være med på noen av de forslagene som opposisjonen kommer med. Jeg synes fortsatt det er rart, og ganske overraskende, at en ikke kan stemme for noen av de 20 forslagene som kommer fra opposisjonen. Det er en stor bredde i forslagene, som kunne ha vært med og løst den utfordringen som ligger foran oss med den økende lærermangelen. Men vi må bare konstatere at regjeringa sier blankt nei. Det er beklagelig.

Statsråd Jan Tore Sanner [16:29:44]: Det siste representanten Tvedt Solberg sier, er i hvert fall ikke riktig. Det er ikke slik at regjeringen sier bastant nei. Snarere tvert imot brukte jeg tid i mitt innlegg på å si at mange av de forslagene som fremmes av opposisjonen, er bra, og da må man ikke fremstille det som at regjeringen sier blankt nei. Men det er nå engang slik at vi i regjering har mulighet til både å utrede og få vurdert ulike forslag, og vi iverksetter en rekke tiltak for at flere skal velge læreryrket, og det er det flere som gjør. Vi bruker mye ressurser på å bedre lærerutdanningen og ikke minst på satsing på etter- og videreutdanning.

Så bruker vi også SSBs tall, men man må bruke dem med en viss forsiktighet. For vel er det riktig at den fremskrevne lærermangelen fra 2018 er høyere enn den som var i 2015, men den er lavere enn den som var i 2012, slik at hvis man ser på disse tallene, er ikke det fasiten, men det er en prognose. Vi iverksetter en rekke tiltak for å gjøre det mer attraktivt å bli lærer. Det handler om innhold og kvalifikasjoner, men det handler også om lærernormen, som Utdanningsforbundet selv trakk frem som viktig for å øke rekrutteringen til læreryrket. Så den samlede satsingen vi nå gjør på skolen, gjør at flere barn får gleden av å møte en kvalifisert lærer i klasserommet.

Vi kommer til å fortsette satsingen på læreren som et av de aller viktigste yrkene i Norge og ser frem til videre samarbeid med opposisjonen om nye tiltak som kan iverksettes, slik at enda flere velger læreryrket. Det er jo faktisk slik at velger man å bli lærer, har man en rimelig trygg jobb å gå til og ikke minst mange spennende utviklingsmuligheter fremover.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [16:32:06]: Det er ingen tvil om at politikk handler om å prioritere. Man kan omtrent konstant ha prisverdige formål og forslag deretter, men man må faktisk prioritere, for midlene strekker ikke nødvendigvis til. Da er det verdt å stille spørsmål ved om vi gjennom regjeringens ressursbruk når målene vi setter oss, for Stortinget har et enormt antall mål, og vi har et enormt omfattende lovverk som lærere og skole må forholde seg til daglig. Det sikrer elevene både rettigheter og muligheter, men det forutsetter også at det er ressurser og muligheter til å følge opp kravene som blir stilt. Da mener vi det er grunn til å stille spørsmål ved om all ressursbruken vi har under dagens regjering, treffer behovet – særlig i kommuner i Nord-Norge. Vi vet at desentraliserte utdanninger bidrar til rekruttering lokalt, både av studenter og deretter etter at studentene har fullført studiet. Det bidrar også til at man får økt trivsel, som man kan se i Studiebarometeret, ved mindre forhold, og det bidrar til praksisrekruttering lokalt, for det er nettopp en kostnad ved å sende elever og studenter landet rundt for å ha praksis. Det er kostnadskrevende, og oppfølgingen blir deretter. Den blir dårligere. Har man derimot stedegen, stednær utdanning, er det også enklere å følge opp utdanningene. Dette er en helt konkret utfordring som Nord universit har adressert. De får pålegg – fra regjeringen – fordi de har en krevende utdanningscampusstruktur. Da ivaretar ikke regjeringen nettopp det vi melder her og i dagens innstilling, at det er behov for desentraliserte utdanninger, at det er behov for økt rekruttering av lærere, særlig i Nord-Norge.

Når statsråden peker på status knyttet til læreryrket, mener jeg at dagens regjering er veldig god til å snakke om status, men dessverre får vi tiltak som svekker status. Tusenvis av lærere har signert et opprop om at de taper status nettopp fordi de mister den kompetansen de har hatt ved å jobbe i yrket i tiår etter tiår. Når kompetansekrav får tilbakevirkende kraft, ja da er ikke det med på å heve profesjonsstoltheten.

Vi har hatt en interessant debatt i dag, og vi ser fram til å se ny politikk fra regjeringen for rekruttering av lærere framover.

Statsråd Jan Tore Sanner [16:34:53]: Det er ikke behov for noen ny politikk, men det kan være behov for en forsterket politikk. Jeg er enig i den problemstillingen som representanten og saksordfører Knutsdatter Strand trekker opp når det gjelder rekruttering i Nord-Norge. Det er en av årsakene til at vi har spesielle tiltak nettopp knyttet opp mot Nord-Norge. Det handler om avskriving av studielån, som et særskilt gunstig tiltak, men også samarbeidet med Nord universitet og Universitetet i Tromsø om å gi lærere som har noe utdanning, men som har behov for å bygge på litt ekstra, mulighet for å bli kvalifisert lærer.

Dette er ikke en problemstilling som vi overser – tvert imot. Det er en problemstilling vi tar tak i. Men jeg er grunnleggende uenig med representanten Knutsdatter Strand i at man avskilter lærere og senker statusen ved at vi stiller krav om at lærere som underviser i matematikk, norsk og engelsk, skal ha fordypning i faget. Det skulle nesten bare mangle at en lærer som underviser i matematikk, ikke skulle ha fordypning i matte. Når vi i år gir 7 200 lærere mulighet for videreutdanning i disse fagene, men også i begynneropplæring og andre sentrale fag, vet vi fra lærerne, og de sier selv, at de endrer undervisningen og blir bedre lærere. Det at vi satser så tungt på både lærerutdanning og videreutdanning, er viktige tiltak for å sikre en høy status for lærere og gjøre yrket enda mer attraktivt for nye studenter.

Martin Henriksen (A) [16:36:50]: Jeg tolker kunnskapsministeren mer positivt enn hans partifeller i salen. Han slår fast at vi er uenige om noen tiltak. Om andre tiltak sier han at det er mange forslag opposisjonen kommer med, som er gode, og han legger til at regjeringa har mulighet til å utrede og få vurdert ulike forslag. Det tolker vi positivt. Jeg mener at regjeringspartiene for så vidt kunne sagt her i salen eller skrevet i innstillinga at noen av disse tiltakene kan man gjerne vurdere. Men jeg tar kunnskapsministeren på ordet og håper at han følger opp egne ord og blir med på å vurdere tiltakene. I en del av forslagene ber man faktisk om å få oversikt over eller vurdering og utredninger av ulike forslag. Nå håper jeg at kunnskapsministeren kan bidra til f.eks. å utrede norm for lærertetthet i videregående, en nasjonal oversikt over kompetansen til praksislærere, se på hvordan man kan få gjennomført et kompetanseløft for ukvalifiserte i skolen, eller se på effekten av 4-krav i matte og utrede bedre og mer treffsikre ordninger, som også sektoren har etterspurt.