Stortinget - Møte tirsdag den 8. januar 2019

Dato: 08.01.2019
President: Magne Rommetveit

Søk

Innhold

Sak nr. 3 [12:00:42]

Interpellasjon fra representanten André N. Skjelstad til landbruks- og matministeren: «Norge er en eksportverdensmester når det gjelder fiskeriprodukter. Vi selger norsk fisk i det nære og fjerne utland, og den norske merkevaren står sterkt. Til tross for tungt norsk engasjement på landbruksmessen Grüne Woche og andre initiativer har eksporten av norske landbruksvarer ennå ikke sett samme dimensjoner. I norsk landbruk står vi nå overfor overproduksjon på en rekke områder som gjør at eksport burde være en naturlig del av løsningen. Senest når eksportstøtteordningen blir borte i 2021, blir behovet for mer eksport enda mer framtredende. Dagens eksportstrategi er gammel og gir ikke den tyngden innen eksport som vi trenger. Hvor ser statsråden for seg at framtidens eksportmarkeder for norske landbruksvarer er, og hvilke tiltak bør vi gjennomføre for å gjøre norsk sau til en eksportsuksess på lik linje med norsk laks»?

Talere

André N. Skjelstad (V) []: Som presidenten redegjorde for, er vi en eksportverdensmester når det gjelder fiskeriprodukter. Men det er paradokser i det. Når en har reist mye, og ser at norsk fisk i både det nære og det fjerne utland er en merkevare som står veldig sterkt, og at vi med det bakteppet når grensene for produksjonen innenlands, er det naturlig å reise en sånn interpellasjonsdebatt som jeg gjør her i dag, for jeg tror at gjennom dette er vi også nødt til å se hva som ligger i mulighetsrommet framover. Eksempelvis: Hvordan kan et eksportmarked for norske landbruksvarer – som vi ser er det stor suksess innenfor sjømat – gjøres gjeldende for både norsk sau og også andre deler av landbruksproduksjonen, og gjøres på lik linje med det vi ser for norsk laks? Det tror jeg er et relevant spørsmål når vi er kommet dit vi på mange måter er nå. Når vi nå avvikler eksportstøtten til bl.a. Jarlsberg-ost, trenger vi noen nye grep for å komme oss videre. Derfor ønsker jeg å stille landbruksministeren disse spørsmålene.

Statsråd Bård Hoksrud []: Norsk landbruksproduksjon og landbrukspolitikk har i stor grad vært innrettet mot hjemmemarkedet. For melk og kjøtt har målsettingen vært at norsk produksjon i størst mulig grad skal dekke hjemmemarkedets behov. Det samme gjelder for korn og grøntsektoren. Samtidig har det også vært eksport av landbruksvarer der det har vært forretningsmessig grunnlag for det, f.eks. av norsk Jarlsberg, der 7–8 pst. av norsk melkeproduksjon er utnyttet til eksport. For kjøtt derimot har eksporten hatt mer karakter av reguleringseksport for å løse et midlertidig overskudd i det norske markedet.

De siste årene har vi sett økt optimisme og stor investeringslyst i landbruket. Utviklingen har gitt en rask økning i produksjonen, særlig i kjøttsektoren. For storfe, der det gjennom årene har vært betydelig supplerende import til norsk produksjon, forventes det at økt norsk produksjon etter hvert vil dekke det nasjonale forbruket.

Selv om pilene peker oppover for norsk landbruk og næringsmiddelindustri, medfører utviklingen også dels betydelige utfordringer i markedet for noen produksjoner. For svin og sau er det nå overskudd i det norske markedet. Tidligere har norsk landbruk kunnet regulere overskuddsproduksjon gjennom eksport. Som følge av ministervedtaket i WTO i Nairobi i 2015 vil ikke Norge lenger kunne gi eksportstøtte for landbruksvarer. Eksportstøtten skal fases ut innen utgangen av 2020. Dette vil særlig ha konsekvenser for osteeksporten, men også for eksporten av bearbeidede landbruksvarer, smør og svinekjøtt.

Utfordringene knyttet til avsetning av den økende norske landbruksproduksjonen preger nå sektoren. Det er nylig iverksatt tiltak for å balansere markedet, i første rekke i kjøtt- og melkesektoren. Dette er viktige og nødvendige tiltak, men i et mer langsiktig perspektiv vil konkurransedyktighet i sektoren og utvikling av og innpass i nye markeder være meget viktig. Konkurransedyktighet er nødvendig for å styrke bedriftenes posisjon i det norske markedet, men også med tanke på nye markeder. Jeg mener sektoren i større grad enn før må tenke internasjonalt for å utnytte de muligheter som ligger i eksportmarkedet, noe som kan bidra positivt til økonomien i næringen. At verdien av eksporten av landbruksvarer har økt med 80 pst. siden 2010, og nå er på 10 mrd. kr, er i så måte positivt.

Og her må næringen tenke bredt, nytt og utradisjonelt. For når vi ser på dagens eksport av norske landbruksvarer, domineres den ikke av det vi forbinder med basis jordbruksvarer. Dagens eksport domineres av kosttilskudd, dyrefôr til fiskeindustrien, huder og skinn, drikkevarer som akevitt og vann, sjokolade eller soyaprodukter som eksporteres etter videreforedling av importerte soyabønner. Slik videreforedling bidrar også til at bedriftene styrker sin økonomi ved å utnytte kapasitet og kompetanse. En rekke av landbruksproduktene vi eksporterer, er helt eller delvis basert på importerte råvarer – fordi norsk landbruk og næringsmiddelindustri er en del av globale verdikjeder.

Av varer vi tradisjonelt forbinder mer med norsk landbruk, kjenner mange Jarlsberg-osten som et viktig eksportprodukt, men det finnes også et bredt spekter av andre produkter på lista. En bedrift i Sigdal eksporterer knekkebrød til store deler av Europa. En bedrift i Skien eksporterer muffins og cookies til Europa og Asia. I 2017 ble det eksportert fôr til kjæledyr til en verdi av 180 mill. kr, bl.a. gjennom en tollfri eksportkvote vi har forhandlet fram med EU. Geno eksporterer avlsmateriale til en rekke land over hele verden. Yara er i dag verdens største produsent av mineralgjødsel med virksomheter i mer enn 50 land og salg til mer enn 150 land.

For at eksport skal kunne være aktuelt for virksomheter i landbruket, må en ha tilstrekkelig kapasitet, kompetanse og kapital, og vilje til å jobbe langsiktig. Innovasjon Norge forvalter flere risikoavlastende virkemidler og virkemidler knyttet til rådgiving og produktutvikling som skal fremme næringsutvikling og innovasjon i sektoren. Jeg mener at de samlede virkemidlene som vi har gjort tilgjengelig, er et viktig bidrag til at landbrukets virksomheter skal kunne ruste seg for en eventuell eksport. Med kontorer i viktige internasjonale markeder og i alle landets regioner kan Innovasjon Norge bistå bedrifter med internasjonale ambisjoner.

Denne regjeringen har satset på landbruksbasert næringsutvikling. Stortingsmeldingen om vekst og gründerskap innen landbruksbaserte næringer og påfølgende strategi for reiseliv basert på landbruket og reindriftens ressurser angir retning og ambisjoner for videreutvikling av området.

Dette har vi også fulgt opp gjennom å øke bevilgningen til Utviklingsprogrammet for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping. Innen lokalmatområdet har vi en svært positiv utvikling å vise til. Bedriftene vokser, blir mer profesjonelle og er flinke til å utnytte de konkurransefortrinnene som norsk landbruk har i merkevarebyggingen av sine produkter. Jeg er overbevist om at flere bedrifter innen lokal mat og drikke har potensial til å kunne eksportere sine varer til et internasjonalt marked.

Norsk eksport møter også ofte tollsatser inn til andre land. I handelsforhandlinger søker vi å bedre markedsadgangen for produkter der vi har potensial for eksport. Vår eksport av kosttilskudd til EU skjer eksempelvis innenfor kvoter Norge har framforhandlet i handelsavtalene. I forkant av slike forhandlinger har departementet nær kontakt med næringen for å kartlegge eksportinteressene. Likedan kan det sanitære og fytosanitære regelverket være en utfordring ved eksport til enkelte land. Norske myndigheter arbeider systematisk i handelsforhandlinger for at dette ikke skal bli en eksporthindring.

Så er det ikke opp til meg som statsråd å peke på hvilke eksakte produkter som kan bli en viktig eksportvare. Men vi har flere gode eksempler på bedrifter som har lyktes delvis med hjelp av de virkemidlene vi har stilt til rådighet. Eksemplene viser både utvikling av nye produkter, også med tanke på eksport, og teknologiske innovasjoner av selve produksjonsprosessen.

Moer Gård i Ås driver stort innen konsumeggproduksjon samt kornproduksjon og skogsdrift – i tillegg til antistoffproduksjon på høner. I samarbeid med en veterinær og en forsker har gården etablert bioteknologiselskapet Norwegian Antibodies AS som framstiller antistoff fra eggeplommen til hønene. Selskapet opererer i et internasjonalt marked der den enkelte leveransen er skreddersydd til bestillinger fra kunder så vel i Kina som i USA. Norsk dyrehelse i verdensklasse, kompetanse og teknologi har vært viktige konkurransefortrinn. Satsingen viser at tradisjonell landbruksvirksomhet kombinert med forskingsdrevet aktivitet og ikke minst gode ideer kan gi grobunn for ny næringsvirksomhet som er etterspurt også i et internasjonalt marked.

Tilbake til eksporten av knekkebrød: Denne er bl.a. et resultat av prosjektet Åpen innovasjon i norsk cereal-bransje fra 2012, som var ledet av Nofima og støttet av fondet for forskningsavgift. Før prosjektet var det i praksis ikke produksjon av knekkebrød i industriell skala i Norge. Nå eksporterer vi for 135 mill. kr til 19 land.

Jeg vil også trekke fram at landbrukets verdikjede fra primærproduksjon og fram til sluttprodukter utgjør en verdifull plattform for utvikling av andre eksportrettede næringer. Jeg vil særlig framheve utvikling av teknologi i tilknytning til landbruket. Bedrifter som Nofence, Soil Steam International og 7sense Group er bedrifter som har utviklet teknologi basert på norsk landbruk og norske forhold, som nå får stor oppmerksomhet internasjonalt.

Representanten Skjelstad trekker fram lakseeksporten som eksempel for andre næringer. Det er mye å lære av denne suksessen, også for landbruksnæringen.

Samtidig er utgangspunktet og de naturlige forutsetningene for landbruket vidt forskjellig fra fiskerinæringen. Lønnsom eksport av landbruksvarer vil derfor måtte være forbeholdt produkter der vi har særlige kvalitetsfortrinn, eller der vi har kompetanse eller teknologi som gir produktene en merverdi. At vi har slike produkter, er det ingen tvil om, det viser eksemplene jeg allerede har trukket fram. At Norge har vunnet gull i verdensmesterskapet i ost to ganger, i 2016 med Kraftkar og i 2018 med Fanaosten, at vi kan eksportere fenalår til Frankrike og øl til Tyskland, viser også tydelig at vi kan få fram produkter i verdensklasse.

For at eksport skal kunne være aktuelt for virksomheter, må vi være flinke til å finne de rette nisjene, og vi må være gode på innovasjon. Bedriftene må også ha tilstrekkelig kapasitet, kompetanse, kapital og vilje til å samarbeide og jobbe langsiktig, ofte over mange år, før eksporten vil kaste noe særlig av seg.

Jeg har stor tro på at eksport av de rette landbruksproduktene vil kunne være et positivt og nødvendig bidrag for framtidens landbruk i Norge – i en tid hvor verden blir stadig mindre, og der vi også må forvente økt konkurransetrykk på landbrukssektoren fra omverdenen.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg vil takke landbruks- og matministeren for innlegget. Jeg oppfatter det slik at statsråden er positiv til at temaet tas opp, og at holdningen er at det er potensial for å øke den norske eksporten av jordbruksprodukter. Det mener jeg er bra og et godt svar – der jeg mener at statsråden også kunne ha vært litt mer konkret.

En landbruks- og matminister råder over betydelige virkemidler, ikke minst de som er framforhandlet i de årlige jordbruksoppgjørene med næringen. Jeg forstår – og jeg er enig i – at de tradisjonelle eksportsubsidiene som har vært en viktig del for deler av norsk landbruk, forsvinner. Jeg tror likevel det er mulig å se på ordninger som samlet sett kan være gunstige også for produsenter som ønsker å se utover Norges grenser.

Jeg tror at næringens innstilling og holdning også kan påvirke om man lykkes eller ikke. Min oppfordring er derfor at spørsmålet om eksport løftes inn i drøftinger og samtaler som statsråden har med næringen, slik at en kan bygge en felles forståelse for potensialet for norske jordbruksprodukter i en global sammenheng.

Statsråden nevner kvalitetsprodukter som verdens beste ost, Kraftkar. Dette er bra, men slik jeg oppfatter det, er slike produkter også et resultat av en kvalitetskjede, en dyrehelse og -velferd som er unik i verdenssammenheng. Jeg er overbevist om at også kvaliteter og systemer som er utviklet over generasjoner i Norge, er noe som konsumenter på et verdensmarked bokstavelig talt kan sette pris på. Norge har gjort store investeringer i kvalitetssystemer når det gjelder jordbruksproduksjon. Dette burde vi kunne nyte godt av i en global kontekst. I så måte er Geno et godt eksempel. Genos eksport av avlsmateriale er et spennende eksempel, som også statsråden nevner i sitt innlegg.

Det norske importvernet bør ligge fast. Vi bør forsøke å konkurrere på de arenaene der produktenes ulike kvalitetsaspekter utover pris vektlegges.

Jeg tror det finnes et potensial i samspillet mellom reiseliv, kultur og salg av jordbruksprodukter fra Norge. Reiseliv er en viktig framtidsnæring i Norge. Vi må forvente at utenlandske besøkende som blir kjent med norsk kvalitetsmat, innimellom også ønsker å nyte slike produkter i sine hjemland og å gjøre sine bekjentskapskretser kjent med dem. Kultur vil i så måte være en inspirasjonskilde både for norske produsenter og, ikke minst, for dem i utlandet som ønsker det.

Jeg mener derfor at norske myndigheter og jordbruksprodusenter må tørre å tenke tanken. Vi kan – og jeg tror vi kan lykkes også internasjonalt. Det viser ikke minst det vi har hatt av suksesser innenfor sjømat – som jeg også har nevnt i interpellasjonen – som har vist vei. Jeg mener at den norske kvaliteten innenfor norske jordbruksvarer også er en mulighet. Derfor må vi nå oppfordre til at også landbruket kaster hansken.

Statsråd Bård Hoksrud []: Jeg er veldig glad for at representanten løfter denne problemstillingen. Jeg gleder meg til å høre også flere av komiteens medlemmer kommentere hva man tenker rundt dette spørsmålet, for jeg ser definitivt at det er store muligheter. Det er norske bedrifter som gjør det bra. En del av dem har valgt å se det ut fra nisje og hva man skal produsere.

Det er f.eks. interessant å se at et forholdsvis lite, men spennende og framoverlent selskap som Rørosmeieriet, som eksporterer ost til Singapore i godt omfang, viser at det er muligheter og potensial – eller bedriften Tind på Sunnmøre, som produserer fenalår og selger til Frankrike. De tar 120–130 kr for en pakke med 60 gram fenalår. Det viser at det er muligheter hvis man finner de rette nisjene og gjør de rette tingene. Så har jeg lyst til å si at jeg vet at reisen til fenalår i Norge ikke bare har vært rett fram. Man har selvfølgelig hatt utfordringer, men med et langsiktig og møysommelig arbeid har man vist at man har klart å få det til. Og som både jeg og representanten Skjelstad var innom, er Geno et eksempel på avlsprodukter som eksporteres i stort monn på grunn av de gode kvalitetene som norsk storfe har. Det viser at det er kjempepotensial og muligheter. Så det er ikke tvil om at hvis man vil, og hvis man ønsker det nok, klarer man virkelig å få det til.

I 2005 ble det laget en strategi. Den er fulgt opp av Innovasjon Norge for å se på markeder hvor det kan være rom og muligheter for mer eksport av norske landbruksprodukter. Så det er muligheter der. Vi har også Innovasjon Norge-apparatet, som det er mulig å få hjelp fra hvis man tenker på og ønsker å se på mulighetene for å eksportere.

Neste uke er det IGW, Internationale Grüne Woche, som alle her vet er stor med tanke på å profilere norsk landbruk og norsk mat, noe som er viktig, som er veldig bra, og som gir muligheter. Det er en del av satsingen vi har hatt i mange år, og som er viktig også for norsk landbruk og norske matprodukter. Så dette er spennende.

Jeg gleder meg til å høre debatten videre, og jeg får jo mulighet til å komme tilbake en gang til.

Terje Aasland (A) []: Denne debatten handler ikke først og fremst om nisjeprodukter eller om enkelte små nisjeprodusenter rundt omkring i landet som har funnet et fantastisk produkt som det går an å tilby et større marked enn det norske markedet. Det handler heller ikke om vår evne til å handle med resten av verden. Det handler om selve innretningen av norsk matproduksjon. Det er det interpellanten tar opp, noe landbruksministeren glatt overser, og det synes jeg egentlig er ganske urovekkende.

Det interpellanten tar opp i sin interpellasjon, er følgende: overproduksjon på en rekke områder, som gjør at eksport skal være en naturlig del av løsningen. Det er utgangspunktet for interpellasjonen, men det svarer ikke landbruksministeren på. Han velger glatt å overse det. Men jeg antar at med den partibakgrunnen statsråden har, er han for storstilt eksport av norsk matvareproduksjon så lenge den skjer i Norge. Men dette vil kanskje være det første skrittet på veien til at den evnen vi har til å produsere mat, flyttes ut av landet – ikke bare produktene, men hele produksjonsapparatet. Det er det som er faren, og det er det landbruksministeren ikke med én setning toucher, og i en slik type debatt synes jeg det er krevende at han ikke er innom det temaet overhodet.

Hva skjer når det gjelder hjemmemarkedet? Hva skjer når det gjelder tollvernet? Importvernet som Skjelstad sier skal opprettholdes: Går det an å opprettholde det hvis vi skal innrette matproduksjonen på en slik måte at vi legger til rette for økt grad av eksport? Jeg bare spør landbruksministeren, og han burde ha et tydelig svar nå: Kan vi innenfor det systemet sørge for det? Kan vi opprettholde vår evne til å foreta markedsregulering, sørge for at bonden får en fornuftig pris igjen for produktet, også for de grenene som ikke går ut av landet? Slike svar har han altså ikke gitt. Forstår han noe av sammenhengen mellom støtteordninger som blir gitt over statsbudsjettet, og det som eventuelt rigges for eksport? Det er den typen svar han må komme med. Og er det også slik at det er en økende grad av import, som fôrinnsatser osv., som igjen skal legges til grunn for økt eksport? Er det fornuftig bruk med tanke på norske ressurser som er tilgjengelige, f.eks. innenfor et klimaperspektiv? Han unngår å svare på det.

Så lenge han i utgangspunktet er positiv til eksport, synes jeg han burde komme til Stortinget og ta opp noen av de konkrete problemstillingene som foreligger i forbindelse med det. Det velger han altså ikke å gjøre.

Vil det være mulig å opprettholde matproduksjon over hele landet? Vil det være mulig å opprettholde et sterkt importvern, videreføre den matmodellen som i utgangspunktet har tjent Norge godt, og som gjør at vi har trygg mat, god mat, og at vi produserer mat over hele landet – også på de mer marginale områdene – og gir Norge en tilleggskvalitet, ikke minst med tanke på opplevelser, kulturlandskap, reiseliv osv.? Han velger å unngå å komme inn på de temaene overhodet, og jeg synes det er litt merkelig. Ville resten av verden akseptere at Norge opprettholder importbarrierer samtidig som vi legger til rette for eksport selv?

Jeg tror det viktigste vi kan gjøre, selvfølgelig er å opprettholde den norske matmodellen: sikre et fortsatt sterkt importvern, sikre at vi bruker våre egne naturressurser først og fremst til å produsere mat, og at vi har markedsreguleringer og reguleringer som sikrer at de som legger ned arbeidsinnsatsen sin i matproduksjonen, faktisk får noe igjen for det, slik at vi ikke rykker opp hele den matmodellen ved tanken på at det kan være for fristende å eksportere. Vi er for eksport av nisjeprodukter, vi er for noe eksport av kvalitetsprodukter. Men vi er ikke for å imøtekomme interpellanten om å legge til rette for at norsk matproduksjon skal baseres på og knyttes opp mot eksport, for det vil rive opp noe av den matmodellen som jeg tror vi er helt avhengige av i tiden framover.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg ønskjer å takka interpellanten for at han gjev oss anledning til å diskutera landbrukspolitikk. Det er viktig. Men eit spørsmål som manglar, er: Kvifor har me eit norsk landbruk? Kva er målet med landbrukspolitikken ? Jo, det er å sørgja for mat til den norske befolkninga – rein og trygg mat – og å oppretthalda forsyningssikkerheita til den norske befolkninga.

Så er det rett som representanten Aasland seier, at utgangspunktet for interpellasjonen ikkje er nisjeproduksjon og eksport av nisjeprodukt, som statsråden brukar heile taletida på å snakka om. Nei, det er at sau skal verta som norsk laks – me eksporterer 1 million tonn norsk laks per år. Det er det interpellanten tek opp, og det trur eg vil vera ein svært farleg veg å gå inn på.

Når formålet er å produsera mat til eiga befolkning – trygg, kortreist mat – så er det ein vilje til å betala for det. Produksjon av sauekjøt baserer seg på 25 pst. marknadsinntekter, 75 pst. tilskot. Det er eit dårleg utgangspunkt for lønsam eksport.

Så har me den typen eksport som me har av omsyn til den norske marknaden, f.eks. Jarlsberg-ost. Han vert ikkje eksportert fordi me skal verta veldig rike på det, men fordi norsk landbruk vert meir lønsamt om ein greier å oppretthalda marknadsbalansen.

Norske bønder er velsigna med innbyggjarar i sitt eige land som har god betalingsvilje, som er opptekne av kvalitet. Det meiner eg skal vera hovudsatsingsområdet: å levera den maten som dei etterspør. Eg er med på alle forslag som bidreg til å auka delen med norsk mat i norske kjøleskap og norske handlevogner.

Dette vil òg påverka den norske posisjonen i frihandelsavtalar, for det handlar ikkje om å utnytta det handlingsrommet som me har i dagens avtale. Det betyr, dersom ein skal gå inn på Venstre sin veg, at Noreg skal ha offensive eksportinteresser på landbruk. Kva vil kravet vera då? Jo, det vil sjølvsagt vera at dei me forhandlar med, skal få kvotar og eksportrettar inn i Noreg. Eg trur det er noko som ikkje tener norsk landbruk.

Så vart fenalår framheva. Då har eg lyst til å spørja: Kva har representanten Skjelstad tenkt å gjera med resten av dyret? Det er trass alt ein eksport som i dag er veldig bra, men han har låge volum.

Det er nokre område me har lukkast på: eksport av avlsmateriale. Det er kjempebra. Der er me betre, og det ligg betre til rette for å eksportera sperma frå Noreg enn å eksportera biff frå Noreg.

Men eg skal gje representanten Skjelstad ei glitrande moglegheit. Norsk landbruk har ei lønsam eksportnæring som er miljøvenleg, som er subsidiefri, og som tek inn rundt ein halv milliard kroner i året i eksportinntekter. Den norske pelsdyrnæringa er ei sånn næring. Kva er representanten Skjelstad sitt svar? Den næringa må ein forby. Ein skal ikkje forby produktet, men produktet skal ikkje produserast i Noreg. Me ønskjer å flytta produksjonen til land med dårlegare standard innan dyrevelferd. Det er svaret frå representanten Skjelstad på dette.

Når det vert peikt på spesialvarer, er det viktig å vera klar over at me eksporterer trass alt meir hundemat enn eksklusive produkt frå norsk landbruk. Det er ein krevjande marknad å gå inn i. Og det må ikkje, som eg trur representanten Skjelstad ønskjer, ta fokuset vekk frå det grunnleggjande problemet med landbrukspolitikken, nemleg at denne regjeringa og dette fleirtalet har ført ein politikk som har gjeve norsk landbruk overproduksjon, som no truar lønsemda i landbruket. Det er hovudutfordringa framover.

Så vert det peikt på Kraftkar og andre norske spesialprodukt. Dette hadde ikkje vore mogleg, det ville ikkje ha vore nokon Kraftkar, om me hadde hatt landbrukspolitikken til Framstegspartiet i Noreg. For her er ein heilt avhengig av at me har velfungerande marknadsordningar og eit samvirke i botnen for produksjonen.

Så rådet mitt til representanten Skjelstad er: Godt forsøk, men norsk landbruk skal leva av å forsyna den norske befolkninga – eksport er eit supplement.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke for interpellasjonen.

Det vi gjør hjemme, har avgjørende betydning for hvordan våre produkter blir mottatt ute. Med støtte av Landbruks- og matdepartementet har Norge i en årrekke deltatt på landbruks- og matmessen Grüne Woche i Berlin. Det har vært en stor suksess. Det har skapt begeistring både nasjonalt og internasjonalt. Dette er en flott presentasjon av det som skulle vært – jeg understreker, skulle vært – hovedlinja i norsk jordbruksmatproduksjon, ikke bare en nisje, for nisje betyr bikkjehus. Vi skal ha noe større enn bikkjehus.

Det som blir presentert på Grüne Woche, er kjennetegnet ved produkter som gir trygg mat, naturlig mat, økologisk forsvarlig mat og kvalitetsmat til en forsvarlig pris. Det gir grunnlag for et attraktivt kulturlandskap, det skal gi en rettferdig inntekt for matprodusentene, og det skal gi grunnlag for kreativitet blant fagutdannete ungdommer, enten det er agronomer, næringsmiddelfagarbeidere, kokker eller servitører. Grüne Woche viser at det viktigste er kvalitet og økologisk forsvarlig produksjonsmåte som gir begeistring og framtidshåp, ikke volumtenkning med størst mulig og billigst mulig. Det nevnes ikke på Grüne Woche.

Norge har, som følge av at vi har et nasjonalt regulert marked av jordbruksmat, svært gode – og det betyr S, som er bedre enn M som karakter – forutsetninger for å utvikle disse kvalitetene i jordbruksmaten. Sånn er det ikke i Danmark og i Sverige. Vi har et utrolig fortrinn. Viktige internasjonale forbrukertrender ønsker denne kvaliteten på maten, mest mulig fri for kjemiske tilsetningsstoffer i produksjon og foredling, for dermed å få en sunn bakteriesammensetning i menneskets tarm, for det er der det ender. Det blir bedre og bedre vitenskapelig dokumentert sammenheng mellom bakteriesammensetningen i tarmen, vår indre jord, og sjukdommer som følge av en tarm i ubalanse. Dette er et vitenskapsarbeid som må få økt stimulans fra Stortinget framover, og jeg håper at statsråden hører det jeg sier.

Bekjempelse av antibiotikaresistente bakterier er viktigst blant mange kjemiske stoffer som påvirker bakteriesammensetningen, og som gir en antimikrobiell økoskygge som gir resistens, funksjonsforstyrrelser og endringer i bakterieflorasammensetningen som er vesentlig for vår helse.

Både narasin og monensin er patentgodkjente antibiotika. Det må statsråden snart innrømme. De brukes internasjonalt i maten til henholdsvis kylling og kalkun, men er altså antibiotika som regjeringa ikke vil forby som fôrtilsetning i Norge, på tross av at norsk lov sier at antibiotika er forbudt til profylaktisk bruk. Likevel har Norge, på tross av dagens regjering, på enestående vis fått vekk narasin i kyllingmaten – fra 12 409 kg antibiotika i 2014 til 92 kg i 2017. Hvilken suksess! Dette er jeg veldig stolt av, og det har vakt stor internasjonal oppmerksomhet. Våre fagfolk reiser nå ut og forteller hvordan en har gjort det. Nå står monensin til kalkun for tur. Det ble brukt 875 kg i 2017. Den skal vekk. Vaksine er snart på plass. Da skal dette gå bra.

Dette er helt parallelt til det som har skjedd med laks. Laks er nå nærmest fri for antibiotika, og derfor har norsk laks fått den fantastiske stillingen internasjonalt. Nå må vi få de nødvendige tiltakene for norsk kvalitetsjordbruksmat. Vi må få en merking som den i Sveits, at det står på kjøttet og mjølka om det blir brukt antibiotika ved fôringen. Det er et minstekrav som forbrukeren trenger. Her ligger mulighetene, men det vil koste noen kroner.

André N. Skjelstad (V) []: Jeg trodde egentlig jeg skulle bli litt oppglødd av denne debatten, men representantene Pollestad og Aasland klarer stort sett bare å se problemområdene og ikke minst dyrke dem. Så, la oss ta noen ord om det. For det er ikke til å komme fra at denne overproduksjonen kommer av at den norske bonden er blitt mye dyktigere. Jeg tror verken Aasland eller Pollestad ønsker at de ikke skal være så dyktige som de er, for det er jo det det handler om, at de har klart å produsere så mye.

Men så blir jeg oppglødd av det siste innlegget, til representanten Per Olaf Lundteigen, som er faglig sterkt, som bestandig. Det er ikke bestandig at vi er enige, representanten Lundteigen og jeg, men i dag synes jeg at den siste delen av innlegget tar opp nettopp det det handler om: kvaliteten på produktene. Jeg er også stolt av at det norske landbruket har både sporbarhet og dokumentasjon, en historie over veldig lang tid, som ikke minst den norske landbruksforvaltningen har gjort mulig. Nettopp det gir denne muligheten til å se utenfor landets grenser.

Jeg ser ikke de signalene som representantene Pollestad og Aasland ser, at dette vil kunne være med på å svekke det norske importvernet. Nei, ethvert land har, og må ha, sin basisproduksjon, uansett. Det er mitt ståsted, og det var jeg også tydelig på i stad. Men jeg tror vi er nødt til å se på hva som er våre fortrinn. Og fortrinnene er, som representanten Lundteigen var veldig god på og viste til: kvaliteten – både gjennom sporbarhet og dokumentasjon. Og det betyr mer og mer i verden.

Vi vet at i Sørøst-Asia er de svært opptatt av kvalitet. Det betyr ikke at vi skal dumpe noen produkt. Det betyr at produktene må kunne leveres til det prisnivået som er i Norge. Da må vi gjerne ha merking, som representanten Lundteigen peker på. Det er jeg ikke uenig i. Det synes jeg hadde vært å framheve de norske landbruksvarene på en enda bedre måte, for her er det kvalitet gjennom alt. Vi har sporbarhet og dokumentasjon. La oss komme i gang, landbruksminister!

Statsråd Bård Hoksrud []: Det ble ikke helt den debatten jeg hadde tenkt, for å si det sånn.

Det er ikke tvil om at regjeringen og jeg som landbruks- og matminister er opptatt av å sikre at vi skal ha et landbruk i hele landet. Vi er opptatt av å sikre at vi får produsert mat til den norske befolkningen. Men dette handlet jo om å se andre muligheter, å se noen nye muligheter. Og så opplever jeg en Aasland og en Pollestad som bare er opptatt av å rive alt ned. Jeg er i hvert fall glad for at jeg ikke er en gründer som skulle sitte i salen og høre på debatten – som ønsker å se muligheter, som ønsker å drive matproduksjon i dette landet og faktisk se muligheter for å kunne eksportere. For hvis de hadde sittet på galleriet og hørt på denne debatten, tror jeg de hadde gått fra å være store optimister og å ha tro på produktene sine til å gå hjem og tenke at dette skal ikke jeg drive med.

Jeg synes det er trist at man velger en sånn inngang til denne viktige debatten. Jeg synes ikke man skal kritisere at det har blitt overproduksjon fordi noen er flinke. TN70-purka har f.eks. bidratt til at man produserer mer enn man gjorde før. Man er altså flink. Under de rød-grønne klarte man ikke å få balanse når det gjaldt sau og lam. Da var det underskudd.

Når man legger til rette og kommer med noen virkemidler, er det ambisiøse, framoverlente bønder der ute som ser mulighetsrommet, som ser muligheten for å kunne øke produksjonen. Da er det dessverre sånn at det blir noen utfordringer fordi det går litt for fort, og så må man jobbe for å komme i balanse igjen. Men jeg tror det er mulig.

Så synes jeg det er bra at vi har en interpellant som ønsker å se mulighetsrommet, som ønsker å utfordre til å ta de mulighetene. Og i hvert fall møter jeg bønder der ute som er positive, som ønsker å se mulighetene, og som ønsker å være framoverlente.

Jeg nevnte noen gode eksempler på noen som har gjort det, som har klart å få det til. Jeg håper at de kan være gode medhjelpere for andre som ønsker å se muligheten for å komme ut i verden og selge det som Per Olaf Lundteigen var opptatt av, nemlig de trygge, gode, norske landbruksproduktene som folk faktisk er villig til å betale ekstra for – fordi vi har den kvaliteten vi har. Derfor synes jeg det er trist at det ble en sånn debatt, og ikke en debatt hvor man så på mulighetsrommet, og tok mulighetsrommet.

Jeg ønsker å være en statsråd som selvfølgelig er opptatt av å følge opp det som er regjeringens politikk, som er klar og tydelig: Vi ønsker å ha et landbruk i hele landet, vi skal satse på landbruket. Og det er færre gårdsbruk som blir nedlagt under denne regjeringen enn under den forrige regjeringen. Det viser at det er en mye større optimisme der ute, og det er en investeringsvilje. Det viser vel at det er folk som ønsker å satse, og som ser at med denne regjeringen går det faktisk an å drive landbruk i dette landet. Det var litt verre før denne regjeringen overtok. Nå er investeringsviljen mye større.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er avslutta.